De av oss som har lest Edouard Louis sine romaner, kjenner godt til klassereisen hans. Historiene overlapper, når de fortelles fra forskjellige vinkler, og på den måten får leseren et godt bilde av hvor han kommer fra.
En kveld fikk jeg en telefon fra moren min. Hun fortalte meg at mannen hun bodde sammen med var full og skjelte henne ut. Den samme scenen hadde gjentatt seg om og om igjen i flere år: Mannen drakk, og i alkoholpåvirket tilstand kalte han henne de styggeste ting. Hun, som noen år tidligere hadde gått fra faren min for å slippe ut av hjemmets fengsel, var fanget på nytt. Hun hadde holdt det skjult for meg for ikke å gjøre meg bekymret, men denne kvelden var dråpen.
Jeg rådet henne til å forlate ham med en gang. Men hvordan - og hvor - kan man leve når man verken har penger, eksamensbevis eller førerkort, fordi man har brukt hele livet på å oppdra barn samtidig som man har blitt utsatt for mannlig brutalitet?
Èdouard Louis skriver så leseren blir revet med inn i handlingen. I likhet med det andre jeg har lest av ham, er dette personlig, og bærer sterkt preg av klassesamfunnet han vil til livs.
Ser en bort fra alle refleksjoner han gjør seg, så er handlingen like enkel om skildret over her. Mor ringer sin sønn, når han er bortreist i flere måneder, og beklager seg. Han støtter henne, og tilbyr henne leiligheten sin i Paris. Så kontakter han søsteren sin, som hjelper til med å skaffe Monique et lite hus i landsbyen hvor datteren bor.
Hvorfor føler han et så tvingende behov for å hjelpe henne? Det går ganske tydelig frem at i denne romanen bearbeider han skammen han føler over å ha tjent så mange penger på å utlevere, blant andre sin egen mor, i bøkene sine. Han nevner Virginia Woolf og Et eget rom, og trekker noen fine veksler på hennes betraktninger rundt økonomisk frihet:
Hundre år tidligere hadde Woolf skjønt at friheten ikke først og fremst er en estetisk og symbolsk utfordring, men en materiell og praktisk sådan. At friheten har en prislapp.
Kjipe scener fra barndommen spilles av i hodet hans, og nå er han lei seg for at han ikke skjønte hva det var som utløste all kjeftingen og sure miner. Når han under flyttingen ser den voldelige kjæresten til moren, ser han ham som en ynkelig liten tufs, og skjønner at han er et produkt av omstendigheter utenfor sin kontroll.
Romanen har i det hele tatt mange fine refleksjoner rundt hva fattigdom gjør med mennesker. At Louis har en agenda er ingen overraskelse, men følelsen av overtydelighet som fulgte med handlingen, kunne jeg vært for uten.
Låter intressant när du skriver om det. Har inte läst något av författaren.
SvarSlettvisst har friheten en prislapp. det är inte så enkelt som att bara gå sin väg. den här titeln åker in på min digra att - läsa - lista. tack för smakebiten!
SvarSlett