mandag 30. desember 2024

Bloddråpetall av Ingrid Storholmen

Ingrid Storholmen debuterte som forfatter i 2001, og siden da har hun gitt ut bøker i flere sjangere. Den eneste tittelen jeg har lest av henne er Her lå Tirpitz som kom ut i 2014. Da jeg leste boken, hadde jeg forflyttet meg fra Bergen til Trøndelag, så jeg var på en måte der handlingen har sitt utspring. Ikke at det hadde noe å si for lesingen, for Bloddråpetall handler om mennesker mer enn lokasjon.

Forlaget om handlingen:
Dette er en bok som gir stemme til sykdommen. Ikke én sykdom, men sykdom som sådan. Gjennom et kor av stemmer fra en fiktiv plass i Trøndelag kommer forskjellige diagnoser og sykdomshistorier til uttrykk. 

Personene som forteller, har ulik alder, kjønn og stilling - men alle har det til felles at de direkte eller indirekte rammes og endres av sykdom.
Over en 40-årsperode har en av verdens største helseundersøkelser foregått i Trøndelag. HUNT-rapportene kartlegger hva som påvirker helsa vår, og hvordan sykdom påvirker livet. I Bloddråpetall møter vi det emosjonelle landskapet bak rapportene, fortellingene bak tallene. 


Før jeg begynte å lese, greide jeg ikke å se for meg hvordan en bok som skildrer forskningsmateriale, kan bli noe annet enn tørt og kjedelig, men der tok jeg skammelig feil.

Her møter vi mange mennesker, tydeliggjort ved fornavn og omstendighetene de lever under. Einar er postmann, som på sin siste arbeidsdag kjører gjennom bygda. Vigdis er oldebarnet til en av de 116 menneskene som omkom under det store leirraset i 1893. Hun venter på prøvesvar, når vi møter henne første gang, og utover i boken får vi høre om hennes sykdomsforløp, koblet opp mot familietraumet som leirraset førte med seg.

Å få kreft er å våkne, står det. Er det sykdommen som skal gjøre meg frisk? Skal den få meg til å ta tak i de følelsene som først gjorde meg syk?

Teksten er full av fine ordspill og korte setninger som sier mye mer enn de få ordene den består av. Her refereres til "en lege som var slepphendt med reseptene", og for meg opplevdes det som en liten eksplosjon av inntrykk. Når Storholmen bytter ut ordet "bærekraft" med "værekraft" skjer akkurat det samme. 
Vær obs på hvordan små detaljer kan sette uventede avtrykk på hjertet ditt; Mannen som skal ta blodtrykket på legekontoret, og for første gang på aldri så lenge, kjenner et annet menneskes hud mot sin, i det lille grepet når mansjetten føres på. 

Detaljene er små men virkningsfulle, og inntrykket jeg sitter igjen med etter endt lesning, er at jeg har dypdykket inn i menneskets følelsesliv, mer enn en tørr statistikk. 

Bivirkningene av forebygging og fokus på bedre folkehelse, er skyldfølelse. 

I små drypp får vi et par sider med tall fra forskningen, men dette er lærerikt og interessant og ikke kjedelig i det hele tatt. Det snakkes om flersykelighet, og jeg overbevises om at faktorer som ensomhet, sosiale relasjoner, stress, opplevelse av mestring og sosial støtte har stor påvirkning på helsen vår.

Bloddråpetall er ryddig fremstilt, hvor enkelte sykdomsforløp følges. Leirraset for over hundre år siden, brukes som eksempel på hvordan et familietraume kan ha påvirkning på helsen vår, selv etter flere generasjoner.

En del av boken viser spørreskjemaene som deltagerne jobbet med, og enkelte tilbakemeldinger fra deltagerne, hvor de kommenterer spørsmålene. 

Livstilfredshet er en måleenhet på HUNTs spørreskjema. Det burde livstakknemlighet også være, den følelsen hjelper meg med å ikke sammenligne meg, med meg selv som jeg var. Da ville jeg ønske å dø mange ganger hver dag. Men jeg vokter min egen ild, som de gamle vikingene sa, og takknemlighet er selve flammen.

Boken er interessant og lærerik, men inntrykket jeg sitter igjen med etter endt lesning er at den rett og slett er hjertevarm og nydelig. Det er godt å vite at noen oppdaterer seg på hvordan vi mennesker har det med oss selv, som til syvende og sist påvirker myndighetenes tilbud til befolkningen. 

Boken er en trøst for dem som sliter med helseutfordringer, og til de som ergrer seg over hva helse koster samfunnet, vil jeg bare si: Vi sitter i samme båt alle som en, du også!


Jeg anbefaler gjerne boken videre

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2024
Sider: 126
Kilde: PDF fra forlaget

5 kommentarer:

  1. Denne ser jeg frem til å lese. Har lasta den ned, men ønsker egentlig papirutgaven. Skal være ekstra forseggjort. FIn mandag til deg Tine:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er ikke det samme å lese sånne bøker uten bildene, skjønte på PDFen at jeg gikk glipp av noe, men den gjorde inntrykk allikevel :)

      Slett
    2. Ikke sant, det er et drawback. Vi får lurkikke på papirboka i en bokhandel;)
      Jeg begynte på den i kveld og leste 25 % i et jafs. Meget interessant, men sterke saker, så jeg tenker jeg ikke skal lese mer før jeg legger meg. Går vel et jafs i morra også.

      Spesielt interessant fordi Raset hun skriver om skjedde ikke så langt fra Stiklestad, og vi fikk høre mye om det den tiden jeg bodde på Verdaln. Hver gang vi kjørte forbi; "der gikk Raset".

      Og HUNT ble gjort i Nord-Trøndelag. Litt usikker på om den er hel t ferdig, selv om jeg ofte har lest om den i Adresseavisen. Hjernen har blitt mer sviskete etter all denne hastige internettlesingen og surfingen etc..;)

      Slett
    3. Sviskete hjerne, jeg kjenner meg igjen :) Det er nok mange som har dette raset i sin "familiesoge". Gled deg til fortsettelsen, jeg skjønner at du ville ha en liten pause.

      Slett
    4. Hehe, ang sviskete hode. Ikke alt som fester seg når man skummer aviser og nyheter, er vel noe med det og. Takk, det gjør jeg:) Håper på en liten lesestund senere i dag, men nå tenkte jeg meg ut en tur i dagslyset, og så begynte det å snø tett... Typisk. Men det blåser heldigvis ikke noe særlig enda. Meldt verre i kveld..

      Slett