Camilla og datteren Emma ferierer på Algarvekysten i Portugal og prøver å gli inn blant turistene. Datteren plages av traumer etter en ulykke og moren sliter med søvnproblemer. Faren og eksmannen Martin blir stadig mer pågående og truer med å komme og hente dem. Selv om de bare vil være i fred, føler Camilla seg mistenkeliggjort, av Martin, av hotellpersonalet og av andre turister. Når en mann plutselig følger etter dem en kveld, forlater de hotellet og reiser videre mens en varslet hetebølge er på vei.
Tiden er ilden vi brenner i er en psykologisk thriller og en følsom fluktroman; en poetisk versjon av Thelma og Louise. Det er en intens historie om kjærlighet, omsorg og trusler fra fortiden.
Aller først, psykologisk thriller?? Ved nærmere ettertanke, etter endt lesning ser jeg at historien har mer temperament enn jeg oppfattet da jeg leste. Blatt bruker et språk og en setningsoppbygging som i mine øyne plasserer romanen i boksen for lyrikk, heller enn psykologisk thriller, og dette bidro nok til at jeg ikke oppfattet spenningen.
Lange setninger med bare noen få ord mellom hvert komma, gir lesingen en egen rytme som leseren gjør lurt å gi etter for. Det er ikke mye vi får vite om de tre hovedpersonene, mor, far og barn, så det er vanskelig for leseren å vite om mors angst er reell, om far virkelig utgjør en trussel eller om barnets oppførsel er preget av traume eller trass.
Handlingen byr på dramatikk, og skildringen av det Martha og hennes to sønner driver på med, er vel den delen av handlingen som gir kraftigst utslag på spenningsskalaen. Camilla tar med seg Emma og flykter hals over hodet, flere ganger i løpet av fortellingen, og jeg skulle gjerne visst hvor denne angsten hennes kommer fra.
Det er Camilla som er fortelleren hvis virkelighet vi får skildret, men det er lille Emma på tretten år som er den virkelige hovedpersonen. Hun lider under traumene hun pådro seg i bilulykken, og trenger hjelp, men mors angst for å miste datteren gjør at hjelpen ikke når frem. Til tross for at det er turen til Algarvekysten som er rammefortellingen, får vi i tilbakeblikk høre om bilturen hvor de forulykket.
Jeg kunne ønske meg mer roman og mindre spenning, evt. beholdt spenningen men droppet det lyriske språket. Blatt har et nydelig språk og et skarpt blikk inn i menneskets psyke, og det føles rart (for en ihuga krimleser) at det er nettopp spenningselementene som utgjorde "forstyrrelsen" da jeg leste.
To bloggere har tidligere skrevet om denne romanen.
Forlag: Kolon
Utgitt: 2018
Sider: 124
Kilde: Leseeks
Klarer ikke helt å tyde hva du egentlig mener om boken men det kan virke som et sted midt i mellom Eli og meg. Språket er nydelig,det er jeg enig i. Litt morsomt at du så på Emma som den egentlige hovedpersonen,slik så ikke jeg det. Opplevde at Emma slet hun også men vi så vel henne gjennom Cammillas øyne og det er jo tydelig at hun trenger hjelp og dermed ble Emmas problemer forsterket. Og kanskje ikke så rart at hun var redd siden hun nettopp hadde mistet et ufødt barn og hadde opplevd komplikasjoner når Emma ble født 13 år tidligere. Men så forskjellig kan man se ting. Ellers enig med deg,i mine øyne var ikke dette en psykologisk thriller, da burde ihvertfall Martin tilsynelatende fremstått som en reell trussel,i det minste for å lure leseren litt. Tusen takk for link 🙂
SvarSlettBle nok litt satt ut av merkelappen psykologisk thriller jeg også, og brukte tid på å skjønne at boken faktisk var litt spennende. Ble nok forblendet av det poetiske språket, og følte at her var det presset inn spenning for å holde på leserens oppmerksomhet i en roman som egentlig er en lavmælt skildring av menneskelige relasjoner.
SlettCamilla trengte absolutt hjelp, men jeg følte at Emma var den som styrte livet hennes (som barn ofte gjør...)
Spennende betraktninger du gjør deg. Jeg så det litt som morskjærlighet fra Camillas side men siden hun ikke var helt i vater så visste hun ikke hva som var best for datteren. Men det er jo dette som er så spennende med å se ting så vidt forskjellig. Jeg syntes ikke at det var noe spenning her i det hele tatt og når jeg leste så syntes jeg ikke at personene grep meg noe særlig. Men bra du likte den bedre enn det jeg gjorde :-)
SlettDen høres litt skummel ut. Jeg skal få med meg Høvring sine bøker. Så korte de er.. Jeg har bare drevet med tykke biografier og lange lydbøker i nov. Så tror jeg skal prøve meg på noen korte nå fremover. Har alt for mange liggende som skulle vært lest.
SvarSlettGod helg.
Egentlig ikke så skummel, siden språket var så vakkert :) Ser for meg at to forskjellige innlesere leser inn denne boken på lydbok, en som har en skremmende mohaharettpåsak-stemme og en som har en sukkersøt diktlesestemme, kunne blitt to forskjellige bøker :)
SlettHøvring ja, hun er kort kort, hennes bøker blir som en novelle i forhold til de lange bøkene du har lest i november.
Denne venter på meg på biblioteket, og jeg må hente den i helga ellers returneres den til en annen by.
SvarSlettTolker det som du ikke likte denne noe særlig, og det virker som det har med forventingene å gjøre, siden forlaget har stemplet den som psykologisk thriller. Det er jo dumt. med feil merkelapper og forventinger , mener jeg.
Jeg skal i alle fall styre unna den forventingen, og lese den som en hvilken som helst roman.
Leste Varsjøen av Blatt, og den likte jeg ganske godt. Det er noe lavmælt over måten han skriver på.
God helg Tine! Her blir det ut å spise lutefisk med lesesirkelen i kveld.
Heldige deg, lutefisk allerede! Gleder meg til å høre hva du synes om denne. Jeg likte den, men følte at den var todelt i formen, og at de to delene ikke fusjonerte skikkelig. Skrivemåten hans er lavmælt og det er vakkert, så jeg kan godt tenke meg å lese Varsjøen også.
SlettLutefisken var god. De andre spiste kjøtt- juletallerken, pinnekjøtt. Mye boksnakk etterpå.
SlettLikte boka, og synes den bygde opp en intensitet- en spenning var det, en slags lavmælt drivende stille spenning.. men ikke psyko thriller, det vil jeg ikke kalle den.
SlettAngsten til Camilla var der- mulig var den der før, Martin hintet til det et sted, men forsterket av traumen etter ulykken. Det bikket tragisk over i det sykelige.
Lite er mer irriterende enn forlagstekst som ødelegger leseopplevelsen.
SvarSlettDette med merkelappen psykologisk thriller gikk meg heldigvis hus forbi. Spenningsmomentet i boken er jo det faktum at moren er mentalt ustabil, og at leseren aldri vet hva hun er (eller ikke er) i stand til å gjøre. Jeg syns forfatteren er veldig god når han tilfører fortellingen ytre spenning, mens moren egentlig ikke oppfatter det som truende.
Enig, opplever alt for ofte at forlagene ødelegger moroa ved å si for mye, og gjerne nevne ting som ikke skjer før mot slutten. Takk for fin klargjøring av hvor spenningen ligger, drøvtygger litt på den :)
Slett