Myriam H. Bjerkli er forlegger, forfatter og oversetter. Bjerkli debuterte som krimforfatter i 2017 med Lille Linerle, som for alltid satt denne forfatteren på kartet. For Grønnøyd monster (2022) vant hun Sølvkniven og ble nominert til Riverton-prisen. Den utgivelsen er den eneste av de 8 bøkene i serien, jeg ikke har fått med meg.
Politioverbetjent Håkon Haakonsen prøver desperat å stable livet på beina igjen etter det brutale tapet av kjæresten Sigrid. Han er alenefar for to små barn, sykmeldt, og dagene er fylt med sorg og savn. Da sjefen hans Sylvi Noor kommer på uanmeldt besøk for å informere om en ny sak, vekkes noe i Håkon.
I Byparken i Sandefjord har politiet avdekket levningene etter et barn under en av rosebuskene. Den pågrepne har tilstått å ha begravd den lille jenta, samtidig som han hinter om flere mulige ofre. Og han nekter å snakke med noen andre enn Håkon Haakonsen. Mens Håkon graver seg dypere ned i saken, avdekker han et fortidig mørke som tvinger ham til å konfrontere mer enn en nådeløs morder.
Vi befinner oss i Sandefjord i 2023, og møter en sykemeldt Håkon Haakonsen, som sliter med ettervirkninger etter alt han har vært gjennom. Etter likfunnet i Byparken melder Edward Ødegaard seg, og påstår at det er han som har gjort det.
For å la seg avhøre nekter han å snakke med andre enn Håkon, så da er det bare for ham å ta seg sammen og hoppe i dusjen. Vekselvis med denne handlingstråden hører vi også Edwards stemme, denne tråden tar oss med opp igjennom livet hans fra han var nyfødt (faktisk!) og frem til historiene smelter sammen.
Oppveksten hans bærer preg av å være bundet fast, av en mor som ikke evner å vise kjærlighet. Det er ikke bare hun som mistror ham, klassekamerater og andre han møter i livet misforstår hans hensikter, noe som fører til mobbing og mishandling.
Den voksne Edward bærer på skyld for ugjerninger som har blitt begått, og gjennom avhøret som Håkon foretar av ham, klarer leseren litt etter litt å danne seg et bilde, av hva som er sant å hva som er tåkeprat. Sant og si var jeg litt forvirret selv en periode, og kunne ønske at fakta ble servert litt tydeligere.
Heldigvis er boken lettlest, med korte kapitler og et forholdsvis lite persongalleri. Halvveis i boken blir også historien mer ryddig, og spenningskurven begynner å vippe oppover.
Et florlett bakteppe i denne krimmen, tar for seg rettsløse asylbarn som har havnet på mottak i Norge, og ikke blir leitet etter når de forsvinner herfra. Dette blir ikke fulgt opp i nevneverdig grad, noe jeg savnet.
Skyld og skam, sorg og ensomhet er refrenget som går igjen i historien, som også peker tilbake på da Håkons stesønn David ble kraftig mobbet av noen på skolen. I forbindelse med dette undret jeg meg over den tafatte reaksjonen til Håkon, da ny informasjon i saken kom frem.
Mye av evt. spenning forsvant for meg i første halvdel av boken, siden hodet var opptatt av å sortere informasjon. Som sagt så bedret dette seg, og mot slutten ble det riktig så spennende, selv om krisen Håkon befant seg i mot slutten, i mine øyne nesten var selvforskyldt, siden han ikke reagerte tidligere på trusselen. Hvordan det hele løser seg, er også en lettvint løsning, mens avrundingen av boken var fiffig, og høstet applaus hos meg.
Onkel Edward er en kort bok med sine 270 luftige sider, så er du på jakt etter lettlest krim hvor din egen fantasi bidrar til hvor ekle enkelte scener blir, så er Myriam H. Bjerkli sin nyeste bok midt i blinken for deg ⚃
Har denne på vent, så leste bare så vidt slutten. En av de jeg ser frem til i krimbunken her. Men først Tangen og Matre. Rekker nesten ikke å lese for tiden, men ble ferdig med Lucinda Rileys siste i natt. Underholdende. God lørdag Tine:)
SvarSlettJa, Lucinda Rileys bøker lever og leverer fremdeles, den likte jeg også. Lørdagen har gått med til å lese Avviksmelding, den fenget virkelig, gleder meg til å se hva du synes om Onkel Edward.
SlettFortsatt god lørdag Anita!