Å lese Max Seeck har blitt en påsketradisjon hos meg, Heksejakt er den første boken i denne finske serien, og selv om det er fire år siden jeg leste den, sitter skrekken i kroppen fremdeles. Jeg fulgte opp med Jenta under isen og Djevelpakten som vant Gullnøkkelen for årets beste nordiske krim i 2023.
Drapsetterforsker Jessica Niemi må komme seg vekk fra Helsinki. For å unnslippe både sjefene og medienes søkelys etter en voldelig gatekrangel, reiser hun til en liten øy i Åland. Planen er å finne fred og ro - men Niemis planer har en tendens til å avspore.
Tre eldre mennesker har også bestemt seg for å besøke øya. De er de siste gjenlevende av dem de kaller Duene - personer som flyktet fra Finland til Sverige under andre verdenskrig, og som endte opp på et barnehjem på øya.
Når en av Duene blir funnet drept, blir Jessica nødt til å finne ut hvem som står bak, og om dødsfallet kan ha noe å gjøre med de uhyggelige historiene om den lille jenta som en gang forsvant fra barnehjemmet.
En storm er på vei, og en morder går løs. Og det er bare starten.
De fortaptes øy føyer seg inn i rekken av krimhistorier med et godt plott, delvis fortalt gjennom to tidslinjer. Der Jessica Niemi er, beveger vi oss alltid litt ut av virkeligheten, gjennom hallusinasjoner og drømmer tar leseren del i hennes indre liv.
Denne historien starter med at Helena Lappi, overkommisjonær ved voldsavsnittet sender en sterkt plaget Jessica på permisjon. Hun reiser til et tilfeldig valgt pensjonat på Åland for å slappe av, men utfallet av turen blir en helt annen.
Gjennom prologen fra 1982 og det historiske tilbakeblikket til 1946 utvides persongalleriet, som allerede inkluderer personalet, gjestene på pensjonatet og noen kolleger. Når leseren etter en tid skjønner hvem fra fortiden som er hvilke personer i nåtid, begynner det å bli spennende.
Jessica Niemi er en helt spesiell person, med en traumatisk oppvekst. Hun ser syner, og tar i mot beskjeder fra sin avdøde mor, og i tillegg er hun søkkrik og har et litt vanskelig forhold til andre mennesker. I denne boken har hun et gryende forhold til Jusuf Pepple en av kollegene sine, noe som krydrer historien på flere måter.
Max Seeck krever litt av leserne sine, når han bygger plott, men han benytter seg også av klassiske spenningsmarkører, som å være isolert på en øde øy, og det at flere mennesker ikke er den, de har gitt seg ut for å være. At Jessica igjen tar saken i egne hender og kaster seg alene ut i et siste oppgjør med ondskapen, overrasket ikke meg.
Jeg satt pris på det lille innsynet i finsk krigshistorie , med vinterkrigen og fortsettelseskrigen hvor barn ble sendt i sikkerhet i Norge, Sverige og Danmark. Bakgrunnen for krimhistorien handler nettopp om returen av disse flyktningene, som ikke alltid hadde foreldre å komme tilbake til.
Igjen leverer den finske krimforfatteren et godt stykke arbeid, boken er lettlest og vanskelig å legge fra seg, så jeg fosset gjennom den, med et fornøyd smil om munnen. Tåler du noen utenomjordiske elementer, vil du ha stor glede av denne serien, og leser du fra begynnelsen blir du godt kjent med hovedpersonen.
Jeg anbefaler gjerne De fortaptes øy videre ⚄
Les gjerne den fine omtalen på Artemisias Verden
Denne var bra, det er vi enige om:) Tusen takk for link og god helg Tine:)
SvarSlettDet er vi, god helg til deg også :)
Slett