Eva Fretheim gjorde en flott krimdebut i 2022 med Dronningland, og to år etter kom fortsettelsen av serien om Vigdis Malmstrøm i Fuglekongen. Papirdukkene er den tredje boken i en serie, hvor handlingen flyter roligere for hver bok.
For få år siden flyttet Alva Olsen tilbake til hjembygda. Nå blir hun funnet brutalt drept i det lille atelieret i låven hun har leid for en slikk og ingenting.
Dermed blir fortiden glemt 1980-talls ungdomstid blåst liv i. Og det viser seg å være en fortid som har satt dype spor i flere av innbyggerne i den lille bygda.
Når politietterforsker Vigdis Malmstrøm blir satt på saken, finner hun flere spørsmål enn svar. Men ett spørsmål blir stående: Hvem er jenta på maleriet Alva jobbet med helt fram til sin død, hun med det nesten helt utviskede ansiktet? Og hva er det hun skjuler?
Vi har alle en historie som har vært avgjørende for hvem vi er blitt.
Vigdis Malmstrøm er en stødig politietterforsker, som det er lett å like. I denne historien får hun pes av kollegaen sin Naima Saleem, som oppfører seg som om hun vil overta lederjobben til Vigdis. Meningsutvekslinger i etterforskningsgruppen rundt prioriteringer og fremgangsmåter, er det som preger denne historien mest.
Historien starter med at kunstneren Alva blir funnet drept i atelieret sitt, av Johannes som hun leier hos. Når politiet starter sin etterforskning virvles det opp mye grums fra tiden da Alva og klassekameratene var unge. Flere av dem har flyttet tilbake til bygda, blant andre Anne Gleditch som nå er prest på det lille stedet.
Vigdis Malmstrøm og de andre bruker mye tid på å snakke med folk, noe som bidrar til historiens alt for ordrike preg. Det blir lite substans ut av all denne pratingen, etterforskningen går seing, og jeg kjeder meg. Alle de snakker med svarer godt for seg, ingen tar særlig på vei for det som har skjedd, så jeg som liker at spenningskurven rører seg fra første side, ble stresset over stillstanden.
Boken er delt i fire deler, og flere steder blir vi tatt med tilbake til ungdomstiden til Alva "og de". Vi hører om en russebilulykke hvor en av de fire i nåtid sitter i rullestol. Dette kunne jo blitt riktig så spennende, men fremdeles opplever jeg boken som en serie stillbilder.
Tapetkniv er et originalt drapsvåpen, og det beste vitnet i saken er maleriet Alva holdt på med, som ble sagt å være en slags minnebok. Det viser seg at hun har malt over flere detaljer, som bekrefter enkelte fremskritt i etterforskningen.
Eva Fretheim har skrevet frem et plott som ville holdt i mål, hadde det bare vært mer spenst og fraspark. Jeg likte knivingen mellom Naima og Vigdis, jeg forsto på en måte begge to, og hadde jeg vært deres kolleger hadde jeg ikke kunnet velge side.
Vi møter noen gode karakterer her, Vigdis som har den halvkriminelle eksen sin boende gratis hos seg, mens den voksne sønnen deres er sur på moren for nettopp dette er interessant lesning. Hva er det hun driver med egentlig?
Det er greit nok å ha lite action og få overraskelser i en krim, men da må det være andre ting som holder på engasjementet. Min nysgjerrighet på hvem morderen var, eller hva som lå bak drapet, ble ikke vekket, til det ble det for mange anemiske dialoger å komme gjennom.
Papirdukkene ble ikke innertier hos meg ⚂
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar