Ulvestuen er den ellevte historien hvor Anton Brekke er hovedpersonen. Jeg har fulgt serien siden Tysteren kom i 2011 som første bok, og har fått mange spennende opplevelser. Denne utgivelsen er litt annerledes, for her tas vi med tilbake til Brekkes første tid som politi.
Under en kjøretur med Magnus Torp ser Anton Brekke en han pågrep for drap mange år tidligere. Han forteller Torp om saken der den 22 år gamle studenten Susanne Leander ble funnet drept.
Året er 2002. Anton er fersk i Kripos, og reiser til Kristiansand sammen med sin mentor Harald Uteng. Det tegner seg et bilde av Susanne Leander som en som kom fra et strengt, kristent hjem, og levde et dobbeltliv.
Anton Brekkes liv har gjennom hele serien vært preget av at han liker å gamble, noe han tydeligvis gjorde som ung også. En kveld i 2002 kan han ikke unngå å tape en stor sum penger i poker, og dette blir den berømte dråpen, for hans høygravide kone Elisabeth.
Handlingen vender igjen og igjen tilbake til dette, Brekke er på jobbreise, mens tankene hans dreier seg om hvordan blidgjøre konen, som har flyttet hjem til foreldrene sine. Innimellom får han noen polititekniske tips av Harald Uteng, blant annet om tunnelsyn, og viktigheten av å ikke konkludere for tidlig.
Selma og Julie er en handlingstråd som utvikles litt over langs. Vi følger mor og datter til dyrehagen hvor de ser på ulvene, og senere på butikken, hvor Julie kommer bort fra moren sin. Selv om jeg skimter noen spenningsmarkører her, så blir det aldri dramatikk ut av det.
Jonathan og Jeremias er to navn som dukker opp underveis. Sammen med et par mannsnavn til, har leseren mange muligheter å velge mellom, for å pønske ut hvem som drepte Susanne Leander. Hintene var dessverre for tydelige til at jeg hadde noen tro på dem, og jeg skulle få rett for gjerningsmannen var godt skjult i teksten til siste side.
I nåtid er Anton Brekke og Magnus Torp på en lengre kjøretur. Jeg glemte fort hva det er de egentlig skal, og det angår heller ikke saken i stor betydning. Vekslingen mellom Anton Brekke i 2025 og Anton Brekke i 2002 var sømløs nok til at jeg flere ganger måtte bla tilbake og konferere notatene mine, noe som bidro til at engasjementet mitt glapp litt underveis.
Fortellerstilen til Jan-Erik Fjell forvirret meg, men at det også gikk utover spenningskurven, som ikke pekte nok oppover, var verre. Å legge frem hypoteser, presentere resonnementer, diskutere mulige utfall med kolleger eller intervjue tilfeldige vitner, skal i mine øyne bygge opp plottet, ikke vanne det ut, sånn som jeg synes skjer her.
Ulvestuen er en kort bok, med en slagside av personlige problemer. Kanskje jeg har blitt bortskjemt av Jan-Erik Fjell sine tidligere bøker i denne serien, for denne her fanget meg ikke inn, sånn som de andre har gjort.
Du som har fulgt serien, må for all del få med deg denne også ⚃
Forlag: Bonnier
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar