Det er ti år siden Eivind Sudmann debuterte som forfatter med romanen Ingen savner Edward Niema. Jeg likte denne godt og var kjapt frampå når neste bok, Etter dette skal vi alltid være fra hverandre, kom fire år senere, og ble like begeistret. Denne suksessen ble fulgt opp med Vi er basert på en sann historie, og jeg kan med sikkerhet påstå at årets utgivelse topper dette flotte trekløveret, for en nydelig historie!
Der romanen begynner er det Thomas som har kontroll. Han reiser landet rundt med foredraget Det gode livs grammatikk, og viser store forsamlinger hvordan også de kan snu motgang og smerte til innsikt og ro.
For det er Thomas som bestemmer hva han er villig til å ta med seg videre. Og selv om hans egen barndom gikk opp i flammer, er alt som det skal være nå, i det trygge familielivet han selv har skapt.
Så hvorfor mottar han lydopptak og fotografier av seg selv og familien? Hvorfor blir han iakttatt? Denne uavklarte situasjonen vekker noe i Thomas, en uro han lenge har forsøkt å legge bak seg. For hvordan bygger man seg en god nåtid, hvis fortiden var virkelig vond?
Ingenting å være redd for er en roman med god utvikling. I begynnelsen av historien reiser foredragsholderen Thomas til Bergen, hvor han med selvtillit snakker om å bygge en stabil grunnmur, som vårt gode liv senere kan bygges på.
Det er en fryd å lese om en foredragsholder med god selvsikkerhet går gjennom alle fasene i forkant av et foredrag, tenker dette ikke er hverdagskost for mange som skal i ilden på denne måten.
Etter hvert skal vi lære at det ikke alltid har vært sånn. Helt fra begynnelsen har vi fått høre små drypp fra barndommen hans, en far som tidlig takket for seg, og en mor som ikke hadde sin eneste sønn på førsteplass.
Jeg vet at det var i dette huset jeg våknet hver morgen, at det var her jeg trakk gardinene til side og så ut på nettopp denne veggen av trær, denne skrånende hagen. For det er dette stedet som er mitt utgangspunkt, og når jeg ser det for meg slik i detalj, finnes det ikke underlig at det var nettopp dette stedet de andre barna fortalte historier om, at det var vårt hus de advarte hverandre mot å oppsøke.
Dette er en roman som virkelig kryper inn i sjelen din, den viser stadig to sider av hovedpersonen, han er vellykket og ikke, han har det fælt hjemme, og ikke - på den måten tror jeg på det jeg leser, og lar meg lett overrumple underveis.
Teksten sirkulerer rundt fortidens store tenkere som Pascal, Aurelius og Seneca, det Epikur sier om å frykte døden er så enkelt men akk så sant. Gjennom hele romanen får vi små smakebiter av foredraget Thomas holder, og også dette er kloke ord, som jeg likte å høre. Som at det ikke er plass til hele barndommen i et godt voksenliv, derfor kan vi redigere livshistorien slik at det blir lettere å leve med denne fortellingen.
Ingenting å være redd for er ikke en belærende livsmestringsbok, det er en psykologisk roman hvor gullkorn fra de store tenkerne blir satt i sammenheng med vårt liv, på en naturlig måte. Boken er kort men innholdsrik, og jeg kjenner et par dager etter jeg leste den, at den ble med meg godt inn i den neste boken.
God jul folkens, jeg anbefaler gjerne denne boken videre ⚅
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar