Komponisten Eivind Buene har, i tillegg til å skrive musikk for symfoniorkestre og festivaler, skrevet romaner og essays. Hans romandebut fant sted i 2010 med tittelen Enmannsorkester. Jeg har ikke lest noe av ham før, men presentasjonen av Jordfeste pirket liv i min mørke side, så denne ville jeg få med meg.
Ingen vet hvor ideen kom fra. Noen mener at den oppsto dypt inne i finansdepartementets embetsverk under Tajik-regjerningen. Et seiglivet rykte sa at det var Erna Solberg, på dødsleiet med en hissig virusinfeksjon, som hadde stukket en gul lapp i hånden på en sykepleier.
Ikke så mange år fra nå er Norge islagt. I 2043 opprettes Nynorge opprettet på den arabiske halvøy, og med unntak av noen få hardhauser flytter nordmennene sørover til det mange betrakter som en luksuskommunistisk stat. Her jobber Lydia i boligavdelingen.
En dag dukker en kvinne opp på arbeidsplassen hennes, sier at hun er Lydias søster, og at faren deres er død hjemme i gamlelandet, hvor Lydia ikke har satt sin fot på 20 år.
Dette blir starten på en reise gjennom snø og is, via samiske separatister og kvadraturfrikere, og inn i egen fortid. Lydia blir kjent med et frysetørket Oslo der man kjører snøscooter over Valkyrie plass, og bygningene synger i vinden.
I de beste romanene jeg leser, byr historiene på uventede omgivelser og miljøer, gjerne med et sci-fi preg, som aller helst er satt i en tid, ikke så veldig langt fra der vi befinner oss i dag. Med tanke på alt som skjer i verden akkurat nå, så treffer Eivind Buene blink hos meg, for dette ble en skikkelig skremmende og samtidig tankevekkende leseopplevelse.
Jordfest er en blanding av halvrealistiske fremtidsutsikter for landet vårt, og en historie om to søstre som finner hverandre i voksen alder. Skildringene av hvordan de to kvinnene litt famlende og forsiktig bekrefter og styrker relasjonen sin er fin lesning, men det er ikke tvil om at det som har med politikk og samfunn å gjøre, var det som traff meg best.
Tilsynelatende fungerer samfunnet som ble opprettet i 2043 godt, bortsett fra en broket forsamling med folk som ikke vil følge strømmen, er alle nordmenn flyttet til den arabiske halvøyen. Når Lydia blir med søsteren Tale tilbake til Oslo, møter hun mennesker som fremdeles lever her, og flere reflekterte samtaler oppstår:
Du, det fungerer veldig bra. Det er ingen som lever under fattigdomsgrensen, ingen segregerte eller underprivilegerte områder, etter at firedagers-uka ble innført er det så og si ingen arbeidsledighet.
Jo, jo. Det virker bare så... maskinelt, det hele. Jada, jeg skjønner at jeg kommer fra en annen tid. Min tid har vært. Og den kommer ikke igjen. Men det å overlate så mange beslutninger til algoritmer, til kunstige intelligenser, jeg vet ikke... finnes det noen plass utenfor systemet?
Det er dette livet "utenfor systemet" som gir romanen en ekstra dybde. Å ønske alle velkommen til å leve det livet de selv ønsker, fungerer ikke i et rigid system, noe Lydia får helt nye perspektiver på, etter hun har besøkt Norge igjen.
Ah, dette var spennende tankestoff å jobbe med i sommervarmen, da ferien bød på lange turer i vill natur. Jeg koste meg virkelig med denne romanen som klarte å pirke litt i mine egne tanker om hva som er troverdige scener for vår fremtid.
Jeg anbefaler gjerne Jordfest av Eivind Buene videre ⚅
Forlag: Cappelen Damm
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar