Tradisjonen tro leser jeg vinneren av Bookerprisen, men denne gangen kom jeg ikke så langt, før den norske oversettelsen overraskende fant veien til postkassen min. For et hell, jeg fikk boken med meg på årets første campingtur, og begynte å lese i godstolen ute mens mørket sakte la seg over meg. Den stemningsfulle starten på lesingen fulgte meg gjennom hele boken, selv om jeg måtte trekke inn, og lese ferdig dagen etter.
En gruppe astronauter på den internasjonale romstasjonen samler inn meteorologiske data, gjennomfører vitenskapelige eksperimenter og tester menneskekroppens begrensninger. Men først og fremst observerer de. Sammen ser de på sin tause, blå planet, kretser rundt den seksten ganger, virvler forbi kontinenter og glir gjennom årstider, studerer isbreer og ørkener, fjellenes topper og havenes dønninger. De er vitne til uendelig, enestående skjønnhet i løpet av en eneste dag.
Men selv om de er skilt fra verden, trekker den dem fortsatt til seg. Nyheten om en mors død når dem, og med det kommer tanker om å vende hjem igjen. De ser en tyfon samle seg over en øy og mennesker de er glade i, og blir lamslått av hvor mektig virvelstormen er og redde for hvor ødeleggende den vil være.
Menneskelivets skjørhet fyller samtalene deres − frykten, drømmene. Enda så langt unna jordkloden de er, har de aldri følt seg mer som en del av den, eller ønsket sterkere å beskytte den. De begynner å spørre seg: Hva er livet uten jordkloden? Hva er jordkloden uten menneskene?
For en fortryllende historie! Normalt er jeg ikke så veldig fascinert av verdensrommet, så at denne romanen skulle fengsle meg så sterkt som den gjorde, kom som en overraskelse.
En blir kjent med de seks astronautene, som representerer fem forskjellige land. Samtalene dem i mellom sirkler mye rundt hva som vekket deres interesse for verdensrommet, og gjennom dette kommer det frem barndomsminner. Vi hører også om Challenger utskytingen som gikk galt, og ikke minst om den første månelandingen i 1969.
Dette høres mer konkret ut enn det er, for det er tankene de gjør seg under samtalene som gir tyngde til denne teksten. Hvordan er det mulig å være astronaut og tro på Gud spør Nell? Hvordan er det mulig å ikke tro på Gud? svarer Shaun tilbake. Dette er en av mange diskusjoner de har rundt forskjellige temaer, hvor verdensrommet, og hvor vi kommer fra, er essensielt.
Siden de må forholde seg til den manglende tyngdekraften hele tiden, kommer de opp i mange uvante situasjoner. De sover i svevende soveposer, drikker kaffe av en kopp med tut som ligner på en vannkanne som barna leker med. Når Anton gråter: tårene blir til fire dråper som svever vekk fra øynene hans, og som han og Chie fanger i hendene. De skal ikke la noe væske være løs her inne, og det er alle veldig nøye på.
Historien innehar mange av disse overraskende situasjonene, men det som gjorde sterkest inntrykk på meg var alle observasjonene de gjør av kloden vår. 400 kilometer fra jordkloden kan de kjenne igjen Andesfjellene, Amazonas, indigoblå daler og snøløse tinder i Alpene.
Hele tiden endres bildet, det vakre teppet av storbylys viser seg, solen kommer og går, passatvinder lager kunst, mens tyfonen som vi følger på dens vei, ikke ser rasende ut fra verdensrommet. Her oppe kan en ikke se grenser, alt er fredelig, en ser ikke kriger eller miljøødeleggelser, en kan da lett undre seg over hva som er viktig.
Men så en dag er det noe som endrer seg. En dag ser de på jordkloden, og de ser sannheten. Tenk om politikk bare hadde vært farseaktig, idiotisk underholdning servert av rollefigurer som jevnt over ikke har kommet seg frem i verden ved å ha synspunkter som er revolusjonerende eller innsiktsfulle eller kloke, men ved å være mer høylytte, større, mer brautende, mer samvittighetsløst lystne på maktspillet enn alle rundt seg, hvis det var starten og slutten på historien, ville det ikke ha vært så ille.
Disse seks astronautene sitter i det samme kretsende laboratoriet som også Sergej Krikaljov satt i. Også den gang et vitenskapelig eksperiment i nøye overvåket fredspleie. Det er så mye uhyggelig som skjer i verden for tiden, at å lese om fredspleie kjenner jeg, at gjør godt. Den russiske kosmonauten Krikaljov får litt plass i denne romanen, og en skjønner godt hvorfor når en leser om ham.
.jpg)
Jordbane var en lise for sjelen å lese, jeg nøt en godt fortalt historie, og lot meg fascinere av alle bildene Samantha Harvey klarte å feste på netthinnen min.
Liker du vitenskap og magi i skjønn forening da er Jordbane noe for deg ⚄
Forlag: Gursli Berg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar