Svalene sover på månen er danske Susanne Christensens skjønnlitterære debut. Jeg vil påstå hun har gjort noen modige valg i forhold til skrivemåte, og selv om jeg ble litt utfordret i lesingen, applauderer jeg henne for disse valgene.
Så snart jeg kunne gjøre meg den typen tanker, begynte jeg å undre meg over min mors mentale fravær. Det var noe fremmed, noe bortvendt ved henne som aldri kunne overvinnes. Hun gled ut av hendene mine, og hun gled også ut av hendene til faren min. Igjen og igjen gled hun ut av hendene våre og ble uforklarlig.
Teo passer moren sin i ni måneder inntil moren dør. Da Teo var ungdom, lot hun seg inspirere av futurismen til å flykte fra den omsorgsfulle, men omklamrende moren. I løpet av pandemien, som tvinger menneskeheten ut i isolasjon, innser Teo at hun må lære seg å se på verden med et mikroblikk. Hun strekker seg etter nye fellesskap og vier seg til studier av ulike trekkfugler og nomadiske eksistenser.
Det var fugletemaet i denne romanen som fanget meg, jeg er veldig interessert i fugler og her befinner vi oss mye i den ornitologiske verden.
På siden av denne tematikken får vi historien om hovedpersonens forhold til sin mor, hvis ni måneder lange dødsleie avrunder det hele.
Før vi kommer så langt så gikk jeg gjennom en litt humpete start, vi møter en fortellerstemme som jeg først oppfattet som skuespiller. Jeg noterer meg at hun heter Susanne men like etter blir navnet Teo introdusert. Etter en stund oppfatter jeg at Teo er henne selv, et navn hun har gitt teorien, eller idèen om at en del av henne er en omsorgsperson.
Romanen handler om Teos oppvekst i et hjem hvor mor er hjemmeværende. Der var en far inni bildet, men han hadde sterk regi på morens tilværelse, og forsvinner ut av bildet. Teo kommer også til å forlate moren, noe hun i voksen alder ser tilbake på som et svik mot moren.
Ved hjelp av utstrakt bruk av assosiasjoner til natur og kunst, og referanser til vidt forskjellige personer blir dette en innholdsrik roman, hvor en ikke vet hva som vil komme på neste side. Det som knytter det hele sammen er henvisninger til "den stille tiden" altså koronatiden, og det fremtidige dødsleiet til moren.
Underveis koste jeg meg med å lære om forskjellen på låvesvaler og tårnsvaler, en tematikk som tar oss med til Afrikas ørkensand og en diskusjon rundt energipolitikk. Tittelen på boken er ikke bare poetisk, for et tilbakeblikk til 1700-tallet, skildrer hvordan vi tenkte før zoologen Carl von Linnè kom på bedre tanker.
Susanne Christensen har en svevende skrivemåte, men det som kommer frem har stø grunn under seg. Det ble noen timer med undring og frydefull utforskning da jeg leste debutromanen hennes, og det er ikke tvil om at jeg vil finne tilbake til denne forfatteren, når hun kommer med neste bok.
Liker du at romaner krever litt av deg,
da er Svalene sover på månen noe for deg ⚃
Forlag: Oktober
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar