Intermezzo av Sally Rooney

Sally Rooney har en helt spesiell stil, og jeg liker den. Etter å ha lest Normal people og Skjønne verden hvor er du? så jeg frem til denne, som seiler til tops på min Rooneyfavorittliste. Med denne handlingsmettede romanen får du også med deg god stemning fra vakre Irland, Dublin og områdene rundt - gled deg!

Forlaget om handlingen: 
Utover at de er brødre, kan det virke som om Peter og Ivan Koubek har lite til felles. Peter er i tredveårene og advokat i Dublin – tilsynelatende suksessrik og dyktig. Men i kjølvannet av farens død, selvmedisinerer han for å få sove. Samtidig som han sliter med å håndtere forholdene med to veldig forskjellige kvinner – hans livs kjærlighet, Sylvia, og Naomi, universitetsstudenten som ser på livet som en stor spøk. 

Ivan er tidlig i tjueårene og en usedvanlig dyktig sjakkspiller. Han har alltid sett på seg selv som sosialt klønete, en einstøing, det motsatte av sin veltilpassede eldre bror. I sorgen etter farens bortgang møter Ivan Margaret, en kvinne med en turbulent fortid. Hun er langt eldre enn ham, men livene deres blir likevel raskt og intenst sammenvevd. 

For de to sørgende brødrene og menneskene rundt dem oppstår et mellomspill – en periode med begjær og fortvilelse, men også en mulighet til å oppdage hvor mye et liv kan romme uten å gå i oppløsning.

Peter og Ivan er to motsetninger, og det er ikke tvil om hvem leseren vil heie på. Gjennom historien blir vi kjent med Naomi og Sylvia, Peters nye og gamle kjæreste. Sylvia har vært i Peters liv lenge, så Ivan har vokst opp med en fin relasjon til henne. Peter er skrankeadvokat og litt høy på seg selv, han tenker ikke bra om lillebroren sin, ting han sier til ham er direkte ufine.

Det er ikke lett å like Peter, men utover i handlingen viser sorgen over faren ham sårbar og jeg får litt mer forståelse for hvor han er i livet. 

Ivan er en tenksom ung mann, han lytter til folk, tolker det som blir sagt til ham, og er veldig bevisst på sine egne reaksjoner på seg selv og andre, og andres reaksjoner på ham selv. Jeg vil ikke gi ham en diagnose, men "noe" ser det ut til å være, i alle fall i begynnelsen. Han opplever å ha en grunnleggende livsudugelighet, men stiller kloke, kritiske spørsmål til sosiale systemer og samfunnsstrukturer.

Det er lett å bli glad i Ivan, for han er bare snill, selv om måten han avviser Peter på, ikke er særlig fint gjort, så har han min fulle forståelse. 

Romanen handler om relasjoner, guttene er preget av sorgen over at faren er død, men det snakkes lite om det, og er for tynt til å kalles en handlingstråd. Det er de heftige følelsene som preger romanen, og ikke minst sexscenene, de var imponerende. Normalt leser jeg sånt med litt overbærenhet, men denne gangen nøt jeg disse sekvensene, Sally Rooney du har knekt koden!

Et annet aspekt ved romanen som imponerte meg, var diskusjonene han har med Margaret. De snakker veldig godt sammen, og drøfter blant annet enkeltpersoners rolle i det økonomiske systemet. En annen han snakker godt med er Sylvia, som han møter i parken og hun gir ham en logikknøtt. Dette var litt av en nøtt, jeg leste den flere ganger (også høyt for min mann) så vi fikk oss litt artig grubling sammen. 

Nøtten var om en løgner som alltid lyver, og løgneren sier: Alle hattene mine er grønne. Kan vi da konkludere med at han har noen hatter? spurte Sylvia. Eller er det mulig at han slett ikke har noen hatter? 

Ivan forklarte at det var et velkjent problem i formallogikken. Man må tenke på det som en implikasjon, sa han. Å si "alle hattene mine er grønne" er som å si at "hvis alle hattene er mine, så er de grønne". Og hvis det ikke er noen hatter som tilfredsstiller implikasjonen om å være min, kan det ikke være en løgn å beskrive dem som grønne.

Sally Rooney har sider som minner om "stream of consciousness" preget av korte setninger og innimellom litt tvilsom tegnsetting. Jeg synes SOC er litt tungt å lese, og gledet meg over at mesteparten av romanen har spennende dialoger og en handling som byr på dramatikk og næring til tankeboksen. 

Det er ikke tvil om at Intermezzo krever litt av leseren, men det er verdt det, for en får virkelig igjen for det. Boken er handlingsmettet og gjennom hele lesingen var jeg nysgjerrig på hva som skjer på neste side. Sånne bøker liker jeg så jeg har ingen betenkeligheter med å anbefale den videre ⚅

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2024

Sider: 447

Kilde: Leseeksemplar