Årets roman fra Rune Christiansen kan med rette kalles en mysterieroman, som er noe helt annet enn en kriminalroman. Les, og du skjønner hva jeg mener ☺
Det var noe annet også, et minne, kanskje bare noe så ubetydelig som den hastige skyggen over farens ansikt den høstdagen da hun for første gang skulle være med for å fiske kreps i sjøen. Men hvordan skulle hun som barn finne ord som forklarte det uforklarlige? En flyktig skygge, fortrolig, men like fullt sørgmodig mens han tente en sigarett. For er ikke skyggen det mest paradoksale av alle vesener?
Etter farens død bryter Kerstin opp og reiser til et lite sted ved kysten nordvest i Frankrike. Men på pensjonatet, med sine hemmelige dører og sine fåmælte, skyggeaktige skikkelser, utsettes hun for forstyrrelser og skremmende trusler. Hun befinner seg i et drømmeaktig landskap med forrevne klipper, vintermørke brenninger og dype grotter.
Når en ung gutt blir funnet død ute ved kalksteinsbruddet, blir Kerstin trukket inn i en rekke gåtefulle hendelser som utspiller seg på det ødslige stedet.
Lesingen jeg har bedrevet i sommer har inneholdt mange filosofiske tankesprang, noe også Rune Christiansen sin nye roman er preget av.
I løpet av handlingen får leseren tygge på refleksjoner som "hvor forsvinner tankene hen?" og grunne litt over om det går an å sørge over levende og nærværende mennesker. Her er mange søvnige grublerier, og når hovedpersonen vår Kerstin drar alene til Frankrike, opplever hun mer enn hun kanskje hadde håpet på.
Hun blir vitne til en hendelse, som gjør at den lokale etterforskeren får henne i kikkerten. Flere ganger forveksler hun det hun opplever med drømmer, og mye av teksten flagrer litt fra meg med sine mange overnaturlige og litt okkulte innslag.
Vi blir kjent med et lite knippe karakterer, som alle har en viktig rolle. Kriminalplottet er ikke det essensielle i denne romanen, betraktningene Kerstin gjør seg i forhold til eget liv og egne forbindelser til andre mennesker, er det som bærer handlingen i mål.
Rune Christiansen bruker et spennende språk som er ispedd lite brukte ord, som kataleptisk og forborgne. Lesingen fløt lett, og forventningen til hva som kommer til å skje, var til stede hele tiden. Dette er nok ikke en historie som brenner seg fast i minnet, men leseopplevelsen der og da var fin.
Jeg anbefaler gjerne Tragedie under drivende skyer videre ⚃
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar