Ikke lett å glemme av Marianne Danielsen og Hilde Merethe Klungerbo

Ikke lett å glemme er en erfaringsbasert bok om demens, skrevet av mennesker som har følt på kroppen hvor utmattende det kan være å være pårørende når ens kjære får denne grusomme sykdommen. Antallet diagnostiserte øker, det finnes ingen kur, men det forskes, så det er håp.

Forlaget om handlingen:
Mange vet lite om demens og alle ringvirkningene sykdommen kommer med, før man står midt i det, som pårørende. Vi vil hjelpe deg å navigere tryggere gjennom de ulike fasene man går gjennom. Vi tror på å dele historier, erfaringer og tips for å få en bedre hverdag som pårørende gjennom hele demensforløpet, da det har vært avgjørende for vår mentale helse. 

Boka består av åpne og ærlige historier som beskriver en krevende emosjonell og lang- tekkelig sorgprosess. Gjennom dem vil vi vise hvordan vi kan legge til rette for at den som er rammet, har det godt og trygt. 

Du vil få innblikk i historier som beskriver flere praktiske utfordringer som må løses fortløpende. Og et viktig element er hvordan du kan ta vare på deg selv underveis.

Ikke lett å glemme er en estetisk fin bok, ryddig inndelt i fire deler, med fine naturbilder som gir leseren mulighet til ettertanke og refleksjon. Forfatterne bruker tid på å presentere seg selv og sin bakgrunn, noe som er naturlig her, siden leseren kommer tett på dem som personer. 

Det viktigste budskapet i boken er at du som pårørende ikke er alene. Mange har gått gjennom dette med egne foreldre, og de følelsene du gjerne får, som du ikke er stolt av, er helt vanlig.

Gjennom personlige historier byr forfatterne på seg selv, og til dels sine foreldre. Dette er gjort med respekt for foreldrene som har blitt hovedpersoner i en bok, kanskje litt uten å vite hva det innebærer.  

Hvert av de fire kapitlene oppsummeres, og gode råd blir repetert. Et par blanke ark følger, til glede for den som ønsker å notere ned egne tanker underveis. 

I boken snakkes det om sorg og empati, om ensomhet og sinne, følelsene er mange både hos den syke og den som etter beste evne forsøker å forbedre livskvaliteten til sine kjære. Kaoset kan være overveldende til tider, og en kan føle at alt ansvaret ligger på en selv. 

Denne boken viser hvorfor en pårørende må ta vare på seg selv, og hvordan en lettes kan gjøre det, for å ikke bekymre seg i hjel. Her er mange praktiske tips til hvordan en kan inkludere den demente i hverdagslivet, hvordan forholde seg til nødvendig flytting, og hva en skal se opp for når en skal på besøk på sykehjem.

Ikke lett å glemme kan være akkurat den boken du trenger for å forberede deg til det de færreste av oss er forberedt på. Boken er lett å lese, den repeterer underveis og byr på mange historier fra virkeligheten, som det er lett å kjenne seg igjen i. 

Jeg anbefaler gjerne boken videre, og tenker at den skulle blitt delt ut
av fastleger eller personale på sykehjem, til alle pårørende ☺

Forlag: Eget forlag kjøpes her!

Utgitt: 2024

Sider: 191

Kilde: Leseeksemplar

Søvngjengeren av Lars Kepler

Søvngjengeren er bok 10 i serien om Joona Linna. Bak pseudonymet Lars Kepler skjuler det svenske forfatterparet Alexandra og Alexander Ahndoril seg. Jeg tror jeg har lest alle bøkene i denne serien, og jeg blir like engasjert hver gang.

Forlaget om handlingen: 
Midt på natten meldes det om et pågående innbrudd på en vinterstengt campingplass i Bredäng utenfor Stockholm. En politipatrulje som befinner seg i nærheten, rykker ut. Det er lys i en av campingvognene lengst inne på det mørklagte området, og da betjentene åpner døren møter de et grufullt åsted. Gulv, vegger og møbler er dekket av blod. En mann er drept med øks og brutalt partert. 

På gulvet ligger en ung mann og sover med en avkuttet arm som pute. Han blir arrestert og ført til Kronoberg fengsel, og identifisert som syttenårige Hugo Sand, sønn av en berømt forfatter. Det viser seg at Hugo lider av en sjelden form for søvngjengeri som aktiviseres av mareritt. Han kan enten være gjerningsmann eller vitne, men hevder at han ikke husker noe fra drapsnatten. 

Etterforsker Joona Linna kontakter sin gamle venn, Erik Maria Bark, i håp om at hypnose kan gi svar på hva som har skjedd. Dette blir starten på en komplisert jakt på en bestialsk seriemorder som nettopp har gått inn i en ekstremt aktiv fase. 

Søvngjengeren ble påbegynt kvelden før vi skulle kjøre til Stavanger og bo på en vinterstengt campingplass i helgen. For et bakteppe jeg fikk til de overnattingene, for volden som utspiller seg på en campingplass i denne krimmen, er av typen en ikke glemmer så lett.

Historien åpnes av to små snutter, som raskt befester en ekkel stemning. Skildringene har tilsynelatende ikke noe med handlingen å gjøre, men så har det det allikevel. 

Joona Linna blir raskt koblet på den bestialske mordsaken, først bistår han juristen som skal vurdere om Hugo er skyldig, for så å overta ansvaret. Han ber gjentatte ganger sjefen sin om å få tilbake Saga Bauer, som nå har kontorjobb, som partner, men sjefen sier nei. Joona vil ikke ha noen annen partner, men krever av sjefen å få Saga tilbake om han løser saken.

Drap nummer to finner sted når Hugo sitter i varetekt, så da er det ikke så mye å lure på, han er utenfor mistanke. Så skjer det igjen, og igjen. Ved hvert nye drap får vi vite litt om bakgrunnen til den drepte, og et gjenkjennelig mønster avtegner seg. 

Det er ikke tvil, dette er en krim med god fremdrift. Den gjentakende slaktingen av mennesker går ikke spesielt innpå meg, til det har Keplerparet greid å holde nok tilbake. Det de går i detalj på er ofte de myke sidene av menneskelivet, som interiør, mote, og ikke minst kokkekunst. Snobberiet som ligger i å bruke egennavn på kokekar eller vesker, syntes jeg ikke passet inn i historien forøvrig, men kanskje det bare er meg det ikke appellerer til.

Joona spilles god på bekostning av kollegene sine, for sammen med Peck og Gregory på gården i Rickeby, oppfører de seg så tåpelig at Joona får skinne. Dette skjer flere ganger, som med Lisette i begynnelsen, når hun konkluderer med homofobisk hatkriminalitet etter 5 minutter, og stiller spørsmål om Joona har den rette kompetansen til å lede etterforskningen.

- Nå prøver du bare å gjøre meg redd.
- Ble du redd på ordentlig?
- Nei, det ble jeg ikke, svarer hun. - Men jeg syns det er ubehagelig med innbruddet, at Hugo ble eksponert i media...
- Og denne stormen... som kommer til å rase i flere døgn, sier Bernard og dypper fingeren i rødvinen igjen og fullfører en pil på bordet, og den peker rett mot henne.

Søvngjengeren er skrevet på en logisk og ryddig måte. Leseren får nok hint til hvem morderen er, til å gjøre seg sine tanker, og sånt er kjekt. Jeg ble sliten av at historien gjentok seg flere ganger, hypnotiseringen av Hugo var interessant og godt skildret, men ga lite tilbake. At foreldrene hiver seg rundt og vil skrive bok om opplevelsen hans, mens saken fremdeles pågår, lot jeg passere som en kunstnerisk frihet fra forfatterne, men ikke særlig sannsynlig.

Liker du krim med høy grad av hei-hvor-det-går og etterforskere som halser etter en morder som stadig ligger foran, så er Søvngjengeren midt i blinken. Boken er medrivende til tusen, men legg for all del fra deg det kritiske blikket før du leser. 

Til tross for litt pirk denne gangen ser jeg frem til neste kapittel i serien om Joona Linna. Håper inderlig at han blir belønnet med å få Saga Bauer tilbake som partner, og at de sammen kan bruke de kloke hodene sine, til å løse saker, uten å måtte virre rundt, sånn som her. 

Les boken om du tåler litt blod, og ønsker en medrivende

og spennende leseopplevelse ⚃

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2024

Sider: 463

Kilde: PDF fra forlaget

Peter og ulven av Sergej Prokofjev og Jessica Courtney-Tickle (ill.)

Eventyret om Peter og ulven har vært en favoritt lenge. Det spesielle er at det er Sergei Prokofjev som er ansvarlig for den opprinnelige historien så vel som den tilhørende musikken. Mitt første møte med dette eventyret var innspillingen hvor Trond Viggo Thorgersen leser eventyret og et nederlandsk orkester spiller opus 67 (du finner det på YouTube). Mens barna i barnehagen og jeg lyttet til eventyret, så vi i en billedbok fra 1966 som jeg fant på biblioteket, så vi skulle få en større forståelse av hva som skjer.

Forlaget om boken:
Peter og lillesøsteren hans Sofia får streng beskjed av bestefar om å ikke gå inn i skogen alene. Skogen er farlig, der bor ulven, men hva er vel mer spennende enn å gjøre noe man ikke får lov til!

Den ukrainske komponisten Prokofijev fikk i oppdrag å lage et musikalsk barneteaterstykke for å fremme kjærlighet til klassisk musikk blant barn. Resultatet ble Peter og ulven hvor ulike instrumenter representerer de forskjellige karakterene i historien.

Lykken var stor hos meg da jeg så at Peter og ulven har blitt det syvende eventyret i serien Eventyrorkesteret. Boken spiller nok ikke hele musikkstykket, men små snutter på hver side, gir dybde og spenning til historien du leser. Det er vanlig at klassikere blir gjort litt om på i barnebøker, så også her, men til ingen forkleinelse for historien.

Det er en litt skummel historie dette her, som passer for barn fra 3 år og oppover. Her møter vi en liten fugl, en litt dum and og en listig katt som har satt seg fore å spise fuglen. Den sultne ulven dukker opp, og siden anda er litt korttenkt, skvetter den opp på land når den ser ulven, og blir dermed slukt. Det er ikke bare dyr i denne fortellingen, Peter som er hovedpersonen har en lillesøster, og en bestefar som kan høres litt morsk ut.

Da barna kommer til dammen, ser de to oransje føtter som spreller opp fra vannflata... Det må være en and! Plutselig dukker hele anda opp av vannet og får øye på den lille fuglen som hopper langs vannkanten. Den ler av anda. Hva slags fugl er du som ikke flyr? sier den lille fuglen. Anda bruser med fjærene og svarer: Hva slags fugl er du, som ikke svømmer?

Petter er den snille, lille helten i stykket, som greier å få katten fra å spise fuglen og lokke ulven i en felle. Akkompagnert av musikk som veksler mellom å være lett som en sommerdag, og tordnende som bare det, fenger stykket store og små. Hver karakter i boken har sitt eget instrument, dette gjør det lett å gjenkjenne den rette karakteren, hvis en bare lytter.

Peter og Sofia: Strykere
Katten: Klarinett
Bestefar: Fagott
Fuglen: Fløyte
Ulven: Horn
Anden: Obo

Med denne detaljrike boken har du en fin mulighet til å introdusere barna til klassisk musikk, samtidig som de får høre et eventyr som ender godt, men er veldig spennende underveis. Selve historien, illustrasjonene og musikken er satt sammen på en måte som gir dramatikk på hver side, så det var ikke vanskelig å fengsle barna i lesingen.

Å lese handler om mer enn å bare lese ordene som står der, en bok som Peter og ulven gir et springbrett inn i problemstillinger som barna kan kjenne seg igjen i. Det blir det mye god språktrening av, ikke minst for 2 åringene jeg har lest for denne gangen.

Prokofjev ble født i 1891 i Sontsovka, som då var del av det russiske tsarriket og i dag ligger i Øst-Ukraina. Han var enebarn, moren var pianist og faren en relativt velstående jordbruksingeniør.  Prokofjev var en usedvanlig mangesidig komponist, og komponerte innen de aller fleste sjangre: Operaer, balletter, oratorier, filmmusikk, symfonier, kammerverk, sonater og konserter. Han hadde base i Paris under 1920-årene og i 1936 komponerte han Peter og ulven. Prokofjev brukte bare fire dager på å komponere verket som bare tar 25 minutter å fremføre. 

Forlag: Figenschou

Utgitt: 2024

Sider: 22

Oversetter: Arne Lindmo

Kilde: Leseeksemplar

Julenatt 2024 - redaktør er Elisabeth Thorsen

Juleblader har blitt et naturlig bidrag til ro og julestemning for mange. Julenatt som jeg har lest har mange fullskalaillustrasjoner av Lisa Aisato, noe som for meg gjorde den til mitt førstevalg. Bladet byr på mange møter mellom mennesker, og forteller oss litt om hvorfor vi skal pynte og invitere til gjestebud i denne mørke tiden.

Bidragsyterne til denne antologien er mange, og det de har felles er at de sier leseren noe om hva julestemning egentlig er. Det er tredje gangen Elisabeth Thorsen står som redaktør for Julenatt, hun var tidligere prest i Oslo Domkirke, arbeider nå for Bymisjonen, og har også skrevet bøker.  

En må ta seg god tid med dette bladet, som inneholder et bredt spekter av tekster fra veldig forskjellige mennesker. Det er ingenting tilfeldig ved tekstene, i begynnelsen av bladet får vi lese en kort tekst av Rolf Jacobsen, mens neste tekst ut er av Kaja Schjerven Mollerin, kjent som kritiker i Klassekampen, som snakker om nettopp diktet Guds hjerte av Rolf Jacobsen. 

Jeg elsker sånne tilfeldigheter som ikke er tilfeldigheter, og allerede tidlig i lesingen satt jeg med en vilje til å se forbi, det som i mine øyne fort kan bli "for mye" kristendom. 

Alle feirer jul, selv om langt fra alle er personlig kristen, så hvis bladet skal bygge opp julestemning og fellesskap, bør det i mine øyne ikke drive med for mye forkynning.

 

Denne balansegangen føler jeg at Thorsen har fått fint til i årets utgave av Julenatt. Her møter vi Jon Fosse som søker etter mening, og Hilma Nikolaisens sang, handler om å finne frem og komme hjem. Flere kjente forfattere har bidratt med tekster som strekker seg over 3-4 sider, og de fleste har handling fra nåtiden, med et et lite juleunder som knyter dem sammen.

Vi får lese om Henrik Ibsens roman Et dukkehjem, og jeg er nok ikke den neste som vil sette pris på påminnelsen om at handlingen i stykket faktisk utspiller seg i julen. I essayet er det flere autentiske julebilder fra 1800-tallet som skaper stemning.

 

Maja Lunde og Lisa Aisato er med flere ganger, og mot slutten får vi et fint utdrag fra deres bok Snøsøsteren. 

Linn Stalsberg har skrevet en flott tekst om kampen mot all krig, og håp om fred, mens Karin Gundersen avslutter antologien med noe av det siste hun skrev før hun døde i juni i år, Dører heter den korte teksten, som handler om både liv og død.

Jeg hadde stor glede av å lese Julenatt 2024 og anbefaler gjerne denne innholdsrike antologien videre ⚄

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2024

Sider: 96

Kilde: Leseeksemplar

Arendal - Morgenstjerne 5 av Karl Ove Knausgård

Det har blitt ganske mye Knausgård på meg de siste årene, og det er ikke rart, for han har en spesiell skrivemåte som jeg liker veldig godt. Serien som kalles Morgenstjernen har ulike fellestrekk, men ikke noe tydelig felles handlingsforløp.
Variasjonene fra bok til bok, gjør at jeg alltid gleder meg til neste bok, for å se hva han koker i hop da ☺

Forlaget om handlingen:
Året er 1976. Syvert Løyning er på vei hjem til kona og de to sønnene etter en jobbreise, da bilen bryter sammen utenfor Arendal og han blir nødt til å tilbringe natten i byen. Det er vinter og sprengkulde, isen ligger hele veien ut til havgapet, så tykk at det kjører biler på den. Der, nesten hjemme, er det som om det åpner seg et rom mellom det kjente og det ukjente. Både i byen, som han vandrer gatelangs i mørket, og i ham.

Arendal er en roman om umulig kjærlighet og om umulig liv. Om skip med døde, om ild og is, svimlende stjernehimler og en mann som forsøker å finne feste i tilværelsen.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2024

Sider: 410

Kilde: PDF fra forlaget

Ah, de svimlende stjernehimlene savner jeg, husker dem som barndomsminner, men det er jo ingenting i veien for å rømme fra lysforurensningen på en sjelden klar natt her i Bergen. 

Flere ganger gjennom denne romanen skildrer Knausgård noen av mine egne barndomsminner. Blant annet når Syvert tenker tilbake på barndommens førjulstid, hvordan han hver gang han var alene hjemme løp ned og opp trappen, for å forsyne seg av de syv kakeboksene som mor har satt kaldt i kjelleren. 

Kort fortalt, Arendal handler om en gift småbarnspappa, trygg i ekteskapet og i jobben, som havarerer med sin gamle Opel Ascona. Han tilbringer en kveld og natt på hotell i Arendal, han spiser og drikker og treffer på en gammel bekjent, før han dagen etter får beskjed om at reparasjonene er mer omfattende enn antatt. Han får låne en ny bil, og kjører hjem til familien.

Syvert er en mann som ikke er helt i vater, ikke bare drikker han mye og litt i skjul, men han er sensitiv for lyder, lys, stemninger og andre mennesker. Månen og stjerner er helt klart med gjennom hele boken, men sensitiviteten strekker seg lengre enn som så. Han liker å titte på folk, han tillegger det han ser en betydning, og greier ikke alltid å overstyre handlingene sin med tankene.

I perioder opplever han å få minner som ikke er hans egne, han føler seg spaltet i to og sliter med å håndtere virkeligheten. Han føler behov for å pløye seg inn i fremtiden minutt for minutt, kanskje dette dreier seg om savnet han føler for en annen kvinne enn henne han er gift med. Han har nemlig nylig slått opp med Asja som bor i Sovjetunionen, hun sender brev til ham og det er ikke tvil om at hun elsker ham like mye som han elsker henne.

Nå har det seg sånn at han har bestemt seg for å være tro mot sin kone, til tross for at hun viser alle tegn på at hun ikke er interessert i ham. Han føler seg sementert inn i ekteskapsrutinene, og under seg stadig over hva en skal styre etter i livet.

Til tross for at rammefortellingen er syltynn, så fyller Karl Ove Knausgård på med filosofi av ypperste klasse. Jeg måtte flere ganger minne meg selv på at hovedhandlingen bare er et bakteppe, og forholdt meg til de dypt menneskelige filosoferingene, som et utsultet barn.

Jeg satte kursen mot en av de større holmene. Da isen under hjulene forandret farge fra hvit til svart, trykket jeg inn bremsene. Det var en ubeskrivelig deilig følelse å kjenne bilen gli bortover, mens den sakte spant rundt, langsommere og langsommere. Kanskje var det slik å dø. Kanskje det ikke var noe å være redd for. Kanskje alt går senere og senere i en deilig slyngende bevegelse til det stopper helt. Jeg skrudde av motoren og gikk ut.

Arendal handler om kjærlighet, om meningen med livet og om døden. Her møter vi det uforklarlige sammen med virkeligheten, i en roman som er betydelig mer strammet opp enn de andre jeg har lest.

 Jeg er enig med Beathes bokhylle at dette er jævla bra litteratur ⚄

 

Morgenstjernenserien i rekkefølge: 

Morgenstjernen

Ulvene fra evighetens skog

Det tredje riket

Nattskolen 

Arendal 

Skjult skjønnet av Lucinda Riley

Denne dyktige forfatteren gikk dessverre bort i 2021, men heldigvis greier sønnen hennes å blåse liv i gamle utgivelser som ikke har nådd frem til sitt publikum. Jeg var litt halvlunken til å lese denne boken, men etter å ha lest de første sidene, var jeg utrolig glad for at jeg blåste i kommersialiseringen og ga meg i kast med den.

Forlaget om handlingen:
Leah Thompson vokser opp i en liten landsby i Yorkshire, og hun blir vakrere for hver dag som går. Når hun begynner å arbeide hos den innflytelsesrike Delancey-familien, blir livet hennes aldri det samme igjen.

Flere år senere tar Leah verden med storm som fotomodell. Hun lever et glamorøst luksusliv med base både i Milano og New York, men en illevarslende spådom fra fortiden følger henne som en mørk skygge. Hennes skjebne er på mystisk vis bundet sammen en tragisk historie om to små søsken i Polen under andre verdenskrig.

Forlag: Cappelen Damm
Nyutgivelse: 2024
Sider: 528
Kilde: Leseeksemplar

En av styrkene til Lucinda Riley var å bygge plott, og det ser en allerede ved denne tidlige utgivelsen. Historien følger Leah, men flere andre har minst like store roller som henne.

Rose Delancey hadde sin glanstid som kunstmaler for tyve år siden, nå sliter hun økonomisk der hun bor i et gammelt våningshus i landsbyen som også Leah bor i. Rose sin seksten år gamle adoptivdatter Miranda, og sønnen Miles som er noen år eldre enn henne, bor også der. 

Rose har en eldre bror David som bor i New York, han er stinn i penger, men de to har ikke snakket med hverandre på evigheter. Sønnen til David blir sendt til tante Rose i en lengre skoleferie, og det er da Leah blir hyret for å hjelpe til med husholdningen, sammen med sin mor som allerede jobber for familien, og de blir kjent med hverandre.

Der Miles er mørk og ubehagelig viser nevøen Brett seg å være det helt motsatte. Han er høflig og interessert i alt rundt seg, selv om han nå befinner seg langt utenfor sitt vanlige miljø. 

Historien starter i 1976, men i noen glimt tas vi med tilbake til Warszawa i 1938, og de fleste gjetter nok hva det er som foregår her. Denne delen av romanen viser bakgrunnen for hvorfor ting er som de er mellom David og Rose, og gir samtidig romanen litt mer tyngde, enn det resten av handlingen byr på.

Som tittelen på boken indikerer, så befinner vi oss blant "the rich and the famous", modellkarierer bygges opp og raser sammen, folk går over lik for å posisjonere seg, og moteskaperne sitter med all makten. Dette en en ekkel bransje, som utnytter unge uskyldige skjønnheter, som må betale prisen med sitt eget liv.

For meg ble dette vel pompøst og endimensjonalt. Språket er litt stivt, et sted utbrytes det "å kjære" der jeg ville sagt "faen i helvete", så denne scenen ble bare komisk. Relasjonene som dannes mellom mennesker er lite troverdig i mine øyne, og ikke før helt mot slutten skjønner en hvorfor det har blitt dvelt så lenge med enkelte detaljer.

Litt pirk der, men for all del, jeg har slukt boken, så jeg vil absolutt kalle det god underholdning. Liker du miljøet rundt millionærer, supermodeller, festing og rus og den evige kampen for å slippe rynker og kilo, så er dette en liten godbit for deg.

Er du Lucinda fan, så må du få med deg denne ⚃

Skjult skjønnhet ble opprinnelig utgitt i 1993 under Lucinda Rileys tidligere navn, Lucinda Edmonds. Boken har nå blitt redigert og fått nytt liv av Harry Whittaker, Lucindas sønn og medforfatter av den internasjonale bestselgeren Atlas: Historien om Pa Salt (2023). Skjult skjønnhet vil bli utgitt over hele verden i september 2024.

Stille som snø av Ørjan N. Karlsson

I går var det endelig min tur å låne denne boken, jeg hadde lest Det siste stykket hjem og Natten reiser alene, som er de to første bøkene i denne serien, og ivret etter å få med meg fortsettelsen. De jeg bor med forsvant ut for å se to fotballkamper, så jeg satt meg ned og leste boken fra perm til perm.

Forlaget om handlingen: 
I Henningsvær i Lofoten blir en ung gutt funnet død på tettstedets spektakulære fotballbane. Hva fikk gutten til å gå ut så tynnkledt midt på natten i den isnende februarkulden? Er det en tragisk ulykke, eller står noen bak?  

Samtidig, i Bodø, blir liket av en mann funnet i vannkanten. Den druknede er kledd i dyre klær, han har ingen id-papirer, men et kjede med et merkelig symbol rundt halsen. De to dødsfallene havner på bordet til Jakob Weber og hans etterforskere. 

Presset om å oppklare sakene er stort, men Jakob sliter med å konsentrere seg. Hans mor ligger for døden, og gamle uløste drapssaker fortsetter å plage ham. 

Snart skal det bli verre. Mens fortiden floker seg rundt Jakob, blir han også sveket av en som står ham nær, og gamle venner og kollegaer er slettes ikke hva de gir seg ut for å være.

En tidlig morgen i Henningsvær, ute er det snø og stiv kuling, og hunden vegrer seg for den nødvendige lufteturen. Mannen bærer preg av fortiden sin, og engster seg for å få enda en avsporingsdag, med solformørkelse inni hodet, i det han tar hunden med ut. 

For en stemningsfull start det var på denne historien, med enkle bilder og treffende ordvalg sier Ørjan N. Karlsson mye med få ord. Filosofering over at traumer kan utvikle seg til karaktertrekk eller brister i personligheten, sår hint om at alt nødvendigvis ikke er sånn som det kan fremstå.

Politiets hovedkontor i denne delen av landet ligger i Europas kulturhovedstad Bodø. Her bor også journalisten Sigrid Malmsten, en tidligere kjæreste av etterforskningslederen Jacob Weber. Disse to kan sies å ha hver sin hovedrolle, men persongalleriet er bygget opp på en sånn måte at det er flere enn dem som har viktige roller i historien.

Jeg er litt gammeldags når det gjelder spenningskurve og krim, og føler nødvendigheten av at det skal være en pil som går oppover, gjerne helt fra begynnelsen av boken. Stille som snø er stille, til godt over halvveis, misforstå meg rett, boken er velskrevet til tusen, når det gjelder språk, persongalleri, stemning etc. men spenningen uteblir. Når dramatikken får fotfeste, så er den kommet for å bli, og jeg frydet meg.

Det er politikrim med fokus på etterforskningen jeg leser, men god "nordnorge-stemning" og akkurat store nok doser av karakterenes privatliv, myker opp det hele. I tillegg til vær blir vi også presentert for detaljer om flere profesjoner fra området, blant annet fiskemottak og noen glimt inn i livet på Bodø havn. Handlingen tar også for seg et alvorlig tema, som etter hvert forklarer detaljer som har skjedd tidligere, jeg velger å holde denne lille godbiten hemmelig, for nye lesere.

Her skal dere få en liten smakebit fra slutten, hvor mye står på spill:

Et svakt stønn, eller et klynk, lød bak hushjørnet foran ham. 
        - Væpnet politi! Bli stående der du er med hendene i været.
To pistolskudd smalt like etter hverandre og noe vislet gjennom hekken til venstre for Armann. Han sank ned på kne med heftige pulsslag i ørene. Hvert dunk fikk det til å flimre foran øynene hans. 

Hva holdt han på med? Idiotiske heltetakter. Han måtte vente på forsterkninger. Trekke seg tilbake med en gang. Men kroppen strittet imot. Viljen til å kjempe overvant ønsket om slukt. Arman tørket den ene, så den andre svette håndflaten mot buksebeinet, sjekket at sikringen på våpenet var av, og styrtet rundt hjørnet.

Er du på jakt etter velskrevet krim med en ramsalt stemning, så trenger du ikke lete lengre. Serien er veldig god, men du vil ha glede av å lese Stille som snø selv om du ikke har lest de to første bøkene i serien. Jeg anbefaler gjerne boken videre ⚃

Les gjerne bloggomtalen til Artemisias Verden!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2024

Sider: 336

Kilde: Biblioteket

Anitra av Hilde Susan Jægtnes

Mitt første møte med Hilde Susan Jægtnes sitt forfatterskap var med romanen Gildra. Den likte jeg godt så det var med forventning jeg begynte å lese Anitra.

Forlaget om handlingen:
Anitra er historien om Edvard Griegs fiktive barnebarn som vokser opp til å bli Mussolinis foretrukne komponist, og som drømmer om å skrive storverket Tevere, en opera om romerske elvegudinner, kriger og helter. Anitras store kjærlighet, den jødiske bratsjisten Lotte, er hennes inspirasjon og muse, helt til Anitra må ta det umulige valget mellom sin elskede eller å beholde fascistenes gunst.

Det er en roman om kunst og kjærlighet, krig og helligdommer som favner romertiden og to verdenskriger, langs en akse fra Troldhaugen til Roma, med avstikkere til Jyllandsslaget, premieren på Vårofferet i Paris og en rekke andre fascinerende scener, tablåer og historiske skikkelser.

Synes du dette høres helt fantastisk ut, så kan jeg love deg at historien forblir fantasifull og ganske så overveldende, gjennom hele boken. Handlingen starter i Hellas år 200 f.Kr. av hodet til Salome, en eldgammel statue, en gudinne. 

Hodet mitt var  en skitten meteorittstein i svart jern. Det var slik jeg flyttet på meg. De som hadde bruk for meg, flyttet steinen, og så fulgte jeg etter, lettet over ikke å måtte ta mine egne avgjørelser.

Så beveger vi oss tusen år frem, og atter tusen år til, nå befinner vi oss i Bergen og året er 1893. Den spanske musikeren Leon og hans livsledsager ankommer hennes foreldre med et spebarn i armene. 

Det er tydelig at Hilde Susan Jægtnes har lekt seg med tanken "Hva hvis Alexandra ikke hadde dødd som baby?" Det er nemlig akkurat her Edvard og Ninas eneste barn blir gjort levende, selv om hun raskt skrives ut av historien, og erstattes av det fiktive barnebarnet Anitra, som ankom Bergen i denne scenen.

Det er hennes mor som har fraktet "hodet" med seg til Bergen, før hun forlot sin datter og sine foreldre for godt. Når Anitra er ni år finner hun hodet gjenglemt på Troldhaugen, hvor hun bor med besteforeldrene. I motsetning til sin mor, som var tonedøv, er Anitra ekstremt musikalsk. Arven etter sin morfar og mormor sitter godt i henne, og hele sitt liv lever hun for musikken. 

Edvard Grieg hadde mye mytologi, fauner og nymfer i sin musikk, og dette bærer også Anitra sine komposisjoner preg av. I 1912 blir hun tatt i mot av Richard Strauss ved konservatoriet i Leipzig, og det virkelige arbeidet hennes starter for fullt.

Vi følger henne til hun er en gammel dame, og på veien har hun vært gjennom to verdenskriger. Kirsten Flagstad er en av hennes nærmeste venner, i tillegg til tyskjødiske Lotte, som hun har et langvarig forhold til. Hun stifter bekjentskap med flere mektige personer. Hun holdt seg inne med Hitler og Mussolini, mest for å slippe til på kunstscener, og få støtte til å komponere, men dette gjorde forholdet til Lotte vanskelig.

I denne romanen fletter Jægtnes historiske detaljer, inn i et handlingsforløp som rommer mye farge og originalitet. Store deler av historien rommer Anitras ivrige jobbing med musikken, jeg hadde stor glede av dette, men det ble litt mye innimellom. Romanen er ryddig fremstilt og er lett å lese, kunne kanskje vært knepet inn med noen sider, men leseøktene ble lange, for boken var medrivende til tusen. 

Er du glad i klassisk musikk og historie, er dette et eventyr du bør få med deg ⚃

Forlag: Tiden

Utgitt: 2024

Sider: 474

Kilde: Leseeksemplar 

Her kjem sola av Gunnhild Øyehaug

Jeg har tidligere lest den andre romanen til Øyehaug, Presens maskin og essaysamlingen Hjartet i skalkeskjulet. Sistnevnte likte jeg bedre enn romanen, så det var med spenning jeg tok fatt på årets utgivelse.

Forlaget om handlingen:
Helga Mork er i overgangsalderen og har innstilt seg på at ho skal leve åleine, ved sida av ein taus, stor stein. 

Men når det ein dag flyttar inn nye naboar i det tomme nabohuset, og ho får kjensla av å ha møtt sjele-tvillingen sin i den eine av dei to, hjelper ikkje lenger panseret av svartsyn. 

Ho leiger seg eit kontor, som viser seg å vere ein portal inn i ei anna røynd, der alle berre kviskrar. Korleis skal ho kome seg tilbake?

Her kjem sola er ein kjærleiksroman som leitar etter håp i menneskeleg kommunikasjon, der fiksjon og røynd stadig glir over i kvarandre og det er vanskeleg å seie kva som er kva, med unntak, kanskje, av det som lyser aller sterkast.

Mens jeg leste Her kjem sola, tenkte jeg flere ganger at dette blir det vanskelig å skrive noe fornuftig om. Jeg vil begynne med å understreke, at til tross for at her er mange grenseoverskridelser i denne romanen, så er den lesverdig.

Historien starter ganske så behagelig, med elver som renner, fugler som flyr og steiner som flytter på seg. Eller rettere sagt, flyttet på seg, for det er istidens flyttestein det snakkes om. Jeg har nettopp campet ved siden av Norges største flyttestein, Skipheller i Odda, og frydet meg da fenomenet dukket opp i denne romanen.

Helga Mork bor i Volke, en fiktiv bygd på nordvestlandet. Dette er en dame som mangler forståelse av seg selv i tilværelsen. Hun er en forfatter, som bor i et hus langt fra folk, bortsett fra tvillinghuset rett ved siden av. Huset har lenge vært bebodd av gamle fru Remme, men etter hennes død, flytter det inn et par, ikke bare et par, men et forfatterpar.

Det er artig å lese hvordan Helga vegrer seg for å ta kontakt, og senere når kontakten er opprettet, viser det seg at de i nabohuset har tenkt helt likt. Møte med disse to skal blir temmelig grensesprengende for hovedpersonen, uten at jeg vil røpe hvorfor.

Handlingen lodder dypt, den er innholdsrik, underholdende, og jeg vil understreke, den har en retning, som jeg som leser gjerne ville følge. Her er mye humor i teksten, selv om selve fortellingen ikke er utpreget morsom. Blant annet lærte jeg for første gang om ASMR, jeg googlet, og fant eksempler på disse hviskelydene, som jeg leste om i boka.

Vi hører også om Ludwig Wittgenstein sine filosofiske undersøkelser, om Kafka, Hamlet og ikke minst Artemidoros sin drømmetydning. Jeg er ikke spesielt begeistret for drømmer i litteraturen, men Gunnhild Øyehaug fikk det til å fungere for meg.

For en skjønn historie, jeg humret meg gjennom hele boken, ble minnet på dager i Skjolden i fjor hvor jeg lærte mye om Wittgenstein, og frydet meg over å ha kost meg med en bok som inneholder både overlappende verdener og drømmer. 

Skipheller i Odda - Norges største flyttestein

Jeg anbefaler gjerne Her kjem sola videre ⚄ 

Forlag: Kolon

Utgitt: 2024

Sider: 180

Kilde: Leseeksemplar

Andres selskap av Jonas Sundquist

Andres selskap er mitt første møte med Jonas Sundquist, som debuterte med romanen Jeg tror du hadde likt Ulrik i 2021. Forfatteren bor i Oslo og arbeider som nyhetsredaktør ved siden av å skrive bøker. 

Forlaget om handlingen:
Året er 2018, og sommeren har aldri vært varmere. Mens Dagsrevyen viser bilder av tomme vannmagasin og uttørkede avlinger, har Balder og to venner trukket seg tilbake til et herskapelig sommerhus på Nøtterøy. 

Men idyllen slår snart sprekker. El-anlegget er kaputt, en skogbrann truer på den andre siden av fjorden og fire ungdommer er meldt savnet. 

Dessuten er det regler å følge: Ikke fortell noen om huset, ikke gå opp på loftet, ikke flytt på noe – i hvert fall ikke den dyrebare kunsten. Etter hvert som dagene går, ser Balder og vennene ut til å forsvinne mer og mer inn i seg selv. 

Om natta skjer merkelige ting, ingen får sove, og det er som om alle bærer på hemmeligheter ingen tør konfrontere. Ikke minst hos Balder selv, som nekter å snakke om hvor han har vært de tre siste årene.

For hva er vel verre enn om dine nærmeste får se hvem du egentlig er?

Det er noe veldig urovekkende ved coveret til denne romanen, så stemningen var allerede satt, da jeg tok fatt på lesingen. Sundquist greier å holde på nerven som er tilstede fra første stund, til tross for at romanen har en lett stemning. Jeg gikk noen runder med meg selv for å finne ut hvordan dette henger sammen, og landet på at det er korte, men meningsbærende setninger, og et ladet språk, som gjør jobben.

I små snutter befinner vi oss i en liten tysk by, som fremstår som å være tatt ut av et Grim-eventyr. Det er Balders bakgrunn vi får skildret på denne måten, Balder som er fortellerstemmen, i en roman med mye dialog og mange hemmeligheter.

Sommerhuset er en karakter i seg selv. Huset har vært i Aleksanders families eie i fem generasjoner, og det huser en god slump historie, som er interessant å lese om. Huset som ligger avsides på en halvøy, skyter fart i skrekkbildene, her er det avlåste rom, et loft hvor gjestene blir forbudt å gå inn, strømmen er borte og ikke minst så dukker det opp kråker. 

Aleksander, Balder og Hedda skal være her en uke, men Aleksander har mye jobb å gjøre, for han ønsker å bli nominert til et lederverv i Partiet, og inviterer derfor flere mennesker ut på øya. Stemningen dem imellom svinger fra gemytlig til anspent, til tider er dialogen deres fylt med så mye usagt, at en setning eller to kan gi leseren masse informasjon.

Skogbrann inne på fastlandet, og tre ungdommer er forsvunnet. Aleksander får øye på en hettegenser i fjæresteinene:

Jeg vurderte å bruke nødladeren og ringe politiet, men foretrekker at de ikke vandrer rundt her. Leter etter ting. Du skjønner.
En hard fornemmelse traff meg i strupen; jeg har ikke egentlig noe imot politiet, men jeg kan ikke fordra hele den vær-stille-når-jeg-snakker-til-deg-holdningen deres. Jeg la tyngden på høyrefoten, saltvannet presset seg gjennom meg (var dette samvittigheten min?), men jeg dyttet den vekk og så på Aleksander.
Du har rett, sa jeg. Vi lar det ligge. Dette er uansett ikke vårt problem.

Jeg koste meg videre med denne romanen, en skikkelig grå og regnfull søndag, og kan bekrefte at den gode leseopplevelsen forble positiv, også etter de siste femti sidene. Liker du et godt skrevet skrekkscenario, med et interessant plott og flotte karakterskildringer, så bør du ta en titt på denne.

Andres selskap må du passe på å få med deg ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 256

Kilde: Bookbites

Oppsummering av lesemåneden oktober

For en måned oktober har vært, jeg har vært syk og hjemme fra jobb i en hel uke, så det tok litt av med lesingen. I tillegg startet måneden med ny engasjerende bok fra Janne Stigen Drangsholt og Therese Eide, og jeg klarte ikke holde fingrene av fatet, måtte bare lese noen av de 44 bøkene jeg ikke hadde lest av de 66 klassikerne som ble presentert. 

Det er litt interessant å lese disse gamle bøkene, og ikke minst lytte til dem, jeg har gjort begge deler. Den ene av to seksere jeg trillet denne måneden, er faktisk en klassiker, Bergljot Hobæk Haff sin Skammen, som jeg likte så godt at jeg ikke greide å skrive om den, midt i min feberhete.

Liker du å lese klassikere? eller holder du deg til det nye som kommer ut?

Dette har jeg lest i oktober: 

1. Drangsholt og Eide - Fra Snorre til Skaranger - 5
2. John Ajvide Lindqvist - Rommet i jorden - 4
3. Ingvar Ambjørnsen - Døden på Oslo S - klassiker - 5
4. Eivind Riise Hauge - Halvard Borges Forbrytelser - 5
5. Hanne Ørstavik - Like sant som jeg er virkelig - klassiker - 4
6. Lars Mytting - Hel ved - klassiker - 4
7. Gard Sveen - En dag skal du dø - 5
8. Gard Sveen - Messe for en morder - 5
9. Kjartan Fløgstad - Fyr og flamme - klassiker - 2
10. Dag O. Hessen - Å tenke med Zapffe - 5
11. Marie Kinge - Du lurer ikke meg - 5
12. Erlend Loe - Naiv super - klassiker - 4
13. Even Teistung - Endestasjoner - 3
14. Kyrre Andreassen - Ikke mennesker jeg kan regne med - 3
15. Rebecca Wexelsen - Når jeg løper - 5
16. Ingela Strandberg - Ingensteds mitt seil - dikt - 4
17. Bergljot Hobæk Haff - Skammen - klassiker - 6
18. Trude Marstein - Plutselig høre noen åpne en dør - klassiker - 5
19. Therese Lund Stathatos - Det sjette barnet var en gutt - 5
20. Clair Wills - Min mormors hemmeligheter - 4
21. Darya Shut - Frihetens pris - 6 
22. Gunnhild Øyehaug - Her kjem sola - 5

Krim/spenning: 4

Romaner: 12

Dikt: 1

Sak: 5

Det har ikke blitt mye kultur på meg denne måneden. Vi hadde oss en campinghelg i Odda, hvor jeg stakk hodet inn i litteraturhuset deres, ellers var det fjellturer som gjaldt. Eneste turen til DnS var da jeg var i publikum ved en live-innspilling av podcasten Norsken og Svensken og Dansken - veldig gøy å se Åsa Linderborg og Hassan Preisler i levende live, Hilde Sandvik har jeg naturlig nok sett mange ganger ☺

Vi var ensom på Trolltunga camping denne helgen 

Nå går vi inn i den gørrkjedelige november, hold ut folkens solen kommer tilbake!

Frihetens pris av Darya Shut

Det var i 2022 Norge gikk over fra å kalle landet Hviterussland, til å bruke Belarus, som det heter nå. Dette hadde jeg ikke fått med meg, og etter å ha lest denne boken, skjønte jeg at jeg hadde ganske mye å lære om dette landet. Darya Shut flyttet fra Belarus til Norge i 2005, da hun var 21 år gammel. Hun arbeider nå som seniorrådgiver i IMDI, i Frihetens pris forteller hun sin, og sitt kjære hjemlands historie.

Forlaget om handlingen:
Darya Shut vokste opp i en liten by i Sovjetunionen, men før hun hadde begynt i andre klasse, het landet hennes Belarus. 

Livet hennes i Belarus handlet lenge om det lille, grønne trehuset til mormor og morfar. Der samlet storfamilien seg, og der ble alle viktige beslutninger tatt. I den frodige hagen dyrket mormor det meste hun trengte, for som hun sa: «Man kan aldri helt stole på staten». Alle Daryas besteforeldre var merket av andre verdenskrig og Stalins forfølgelser.

Da Daryas far stiller som parlamentskandidat i det første frie valget i Belarus i 1990, havner han ganske raskt i opposisjon til en jevnaldrende kandidat, Aleksandr Lukasjenka. 

Etter et dramatisk valg fire år senere blir Lukasjenka president og strammer grepet slik at håpet om demokrati svinner. 
Darya blir ungdom i et nytt diktatur og merker at lærere, naboer og venner ser annerledes på henne og familien. Frihetens pris fletter på mesterlig vis historien til familien Shut sammen med Belarus' dramatiske nyere historie.

Frihetens pris gir stemme til alle de menneskene som lever under mye trangere vilkår, enn det vi opplever i Norge. Aleksandr Lukashenko har sittet på makten i 30 år, en makt han nær sagt tilranet seg, ved å svikte det gryende demokratiet som var i ferd med å oppstå i Belarus.

Jeg skal ikke prøve å gjengi historien slik Darya Shut så levende gjør her, men tar med noen stikkord. Etter glasnost i 1986 var folk på jakt etter nye impulser og tanker. Det ble stilt samfunnskritiske spørsmål og den politiske debatten vokste. Litteratur som hadde vært forbudt, ble frigitt, og sovjetisk intelligentsia ble rystet over å finne kritikk av Stalinregimet og kommunismen.

Sovjetunionen avholder sitt første frie valg i 1990, hvor Gorbatsjov blir landets første og eneste president. Han gjennomførte reformene glasnost og perestrojka som bidro til Sovjetunionens oppløsning. Alt som ikke var forbudt lenger fikk nytt liv, religion, enkelte sportsgrener, erotikk og ikke minst det belarusiske språket kom på agendaen.

I denne boken forteller Shut hvordan det var å vokse opp i et land som har vært underlagt en mektig stat. Hennes foreldre arbeidet jevnt og trutt mot et selvstendig Belarus, noe som gjorde at hun var mye alene, men i det store og hele var hun en privilegert jente. Boken er interessant, ofte forbløffende lesning, og viser undertrykking av et folk som ikke tør annet enn å akseptere tingenes tilstand. 

Tenk å oppleve at myndighetene har redigert bort, alt om forfattere, komponister eller vitenskapsmenn fra landet ditt i historiebøker og lærebøker! Opp igjennom historien har landet hatt flere flagg, nå som landet går over til markedsøkonomi, og ser mulighet for selvstendighet, blir hvilket flagg som er riktig å bruke, også et tema.

Det er vanskelig å si bare litt om en så innholdsrik og engasjerende bok. Handlingsforløpet tar oss med frem til år 2000 da Putin tok over i Russland. Da har Lukashenko lirket vekk suvereniteten Belarus hadde en stakket stund, og ødelagt alt hva, blant andre faren til Darya, var med å bygge opp. Et folk som ikke kjenner sin historie, og som er livredd for makthaverne har ikke sjans å stå imot denne type urettferdighet.

Det er vel et godt tegn at jeg sitter og småfreser når jeg skriver dette. Måten Darya Shut forteller Belarus` historie gjør boken veldig engasjerende. Hun bruker et godt språk, har bygget opp boken med en passe stor dose av oppvekst, historiske tilbakeblikk, farens politiske kamp og ikke minst håp.

Pass på å få med deg Frihetens pris, du vil ikke angre ⚅

I 2011 var vi på en uforglemmelig biltur i de tre baltiske landene. I tillegg til å bestige den høyeste toppen i hvert land, sanket vi mange inntrykk, og spesielt hvor rasert og fraflyttet alt var, har festet seg. I nærheten av Juozapines Kalnas måpte vi over å se, en bonde som harvet jorda med hest og plog. Etterpå kjørte vi så nær grensen mot Belarus, at vi kunne se inn gjennom nettinggjerdet, mot landet som da het Hviterussland.  

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2024

Sider: 234

Kilde: Leseeksemplar

Ingensteds mitt seil av Ingela Strandberg

Det er lenge mellom hver gang jeg setter meg ned med dikt, men denne skjønne lille boken seilte stille inn i lesehaugen min, og fanget min oppmerksomhet. Svenske Ingela Strandberg har gitt ut et tjuetalls bøker siden debuten i 1973, og hun skriver fremdeles, og har ny utgivelse i år. En spennende dame, kjenner dere henne?

Forlaget om diktsamlingen: 
Ingensteds mitt seil er en forførende og forunderlig diktsamling der en oppvekst og dens landskap blir akutt viktige for jeget. I disse diktene snakker fortidas låver direkte til jeget med manende stemme, og slik tematiseres tilhørighet, identitet og menneskets forhold til dyrene og naturen på originalt vis. 

Ingela Strandberg skriver med en slående autoritet. Hennes tindrende klare billedspråk evner på en helt egen måte å forbinde det jordnære og hverdagslige med en kosmisk gåtefullhet. 

For denne diktsamlingen mottok Ingela Strandberg både Sveriges Radios lyrikpris 2023 og Svenska Akademiens nordiska pris 2024.

Forlag: Kolon

Utgitt: 2022/på norsk 2024

Sider: 72

Kilde: Leseeksemplar

Diktene til Ingela Strandberg gir stemme til noe som ikke har stemme, blant annet låver og omgivelser. At døde ting kan kan være med å definere et menneske, viser Strandberg med tydelighet i disse diktene. 

For lenge siden var vi kjølerom

for de døde, sier låvene

Kister ble snekret i oss

Vi så menneskene         De levende og de døde

Vi så sjelene når de kledde seg om

til hoggormer og ringlet seg ut blant neslene

Dikt kan være skrevet på en måte som ikke åpner for tolkning, det kan føles lett og forståelig der og da, men lite fester seg i sjelen. Så har vi de diktene som er så ullne og uforståelige (for meg) at jeg bare blir provosert, jeg har vært gjennom noen av den typen også. 

Ingensteds mitt seil ligger sentrert midt mellom disse to, helt perfekt plassert der på skalaen hvor jeg liker at dikt skal ligge. Ved første gjennomlesning kan det føles litt "rart" men ved hjelp av en god krykke, åpnes forståelsen som ved magi. 

Det er ikke tvil om at Strandberg er glad i, og preget av naturen og opplevelser i naturen. Låven snakker til meg og ber meg kysse kyrnes frykt, sier "du er en av dem" og ber meg om å huke meg ned og kysse blomstenes smale hvite lepper.

Jeg lot meg begeistre av denne diktsamlingen, som snakket så direkte til meg. Den lille flisa av en bok, ligger ved siden av meg nå, og ber pent om å bli puttet i håndvesken i stedet for bokhyllen, en sånn forespørsel har jeg aldri vurdert før, men det blir innvilget. Fra nå av er jeg en sånn dame som går med en diktsamling i veska ⚄

Har du en favoritt å anbefale meg, blant Ingela Strandbergs diktsamlinger?

Det er Katrine Heiberg som har oversatt, eller gjendiktet Strandbergs diktsamling. Heiberg er selv poet (blant annet) jeg kjenner henne fra debuten Det gule bladet den svarte pupillen. De ti siste sidene i diktsamlingen er et etterord skrevet av Heiberg, hvor hun forteller litt om forfatterskapet til Ingela Strandberg, og hjelper vaklende lesere til å forstå hva de har lest. Selv setter jeg pris på denne typen "hjelp", selv om drevne diktlesere helt sikkert ikke trenger krykker for å ha nytte og glede av å lese dikt.

Det sjette barnet var en gutt av Therese Lund Stathatos

Therese Lund Stathatos er oslojenta som reiste til Yale og ble cand.polit, for så, mange år senere "slå seg opp" som forfatter. Hun debuterte i 2018 med den spennende tittelen Min ulydige mor og fulgte året etter opp med Det vi ikke sier. Jeg har ikke lest de to første bøkene, men etter å ha lest årets utgivelse, er jeg nysgjerrig, for Det sjette barnet var en gutt, var virkelig bra.

Forlaget om handlingen:
Dette er et storstilt drama om mennesker og samfunn, som foregår i Østerdalen mellom 1907–1932. Her får leseren presentert et fascinerende persongalleri om et samfunn i endring og dyp psykologisk innsikt.

Dette er en historie om et samfunn under press. Handlingen foregår i en bygd med storslagne skoger, fosser og elver, om dyrtid, klassekamp, spanskesyke, konkurser, beinhardt slit på jordene og i de store skoger. Kvinner dør i barsel, på låvene skapes begjær og ulovlig kjærlighet når den trolske fela spiller. 

Småbrukene blir angrepet av sykdom og død og fattigdom, men har den fineste julefeiringa i verden. Bygdedyret vokter ubarmhjertig over folk og fe.

For en herlig roman, dette ble en skikkelig slukebok for min del. Med korte kapitler, gjerne bare på en halv side, gikk det unna. Forfatteren har gjort enda et grep som gjorde dette til en fin leseopplevelse, ved å hekte familietilknytningen på fornavnet, forble persongalleriet krystallklart fra første til siste side. 

Romanen er handlingsdrevet, og det er tett mellom vendepunkter, som tar pusten fra leseren. For noen stengsler menneskene la på seg selv og hverandre på denne tiden. Noen brøt ut av kutymen, og valgte annerledes for seg selv, men stort sett aksepterte de sitt lodd og holdt seg i det samfunnslaget de var født inn i.

Det sjette barnet har flere sterke karakterer, einstøingen Kari er den som tiltalte meg mest, der hun hadde bosatt seg i en tømmerkoie langt fra folk. Ryktet om at hun kan hjelpe folk med kroppslige problemer hadde festet seg til henne, men siden hun alltid henviste til legevitenskapen, så ble hun aldri stemplet som en kvakksalver. Gaupen vi ser på coveret er "hennes" gaupe, den bruker sin egen stemme i noen kapitler, noe som strør litt mystikk over historien.

Jeg likte godt det som skjer rundt Kari og gaupen, det er disse sekvensene vi befinner oss dypest inni naturen. Kari er ikke redd for å være alene, så jeg ble nesten litt lei meg da hun valgte å gifte seg mot slutten av romanen. 

Henrik er den andre hovedpersonen i denne historien. Han og broren mistet sin mor til galskap, noe han syntes var flaut da det sto på som verst. Han tenker på at han på farens dødsleie lovet ham å få en sønn, som kunne føre slekten videre. Disse traumene preger Henrik, og blir som en rød tråd, i en ellers handlingsmettet historie.

Det blir mange barn etter den godeste Henrik, alt for mange. Inga tar sin død av det, og de som overlever må jobbe og slite for andre, for at far skal beholde gård og grunn. Stathatos skildrer dagligliv og fest på begynnelsen av 1900-tallet på en levende og troverdig måte. 

Jeg hadde stor glede av å lese denne velskrevne og engasjerende romanen, 

og anbefaler den gjerne videre ⚄

Les gjerne den fine omtalen til Bokblogger!

Forlag: Fair

Utgitt: 2024

Sider: 372

Kilde: Biblioteket

Å tenke med Zapffe av Dag O. Hessen

Dag O. Hessen er professor i biologi, de fleste kjenner nok navnet hans fra media, men blir kanskje like overrasket som jeg ble, da jeg søkte ham opp og så den formidable bibliografien hans, og listen over utmerkelser. Jeg har ikke lest noe av Hessen tidligere, men lot meg begeistre av årets utgivelse.

Forlaget om boken:
Zapffe var fjellklatrer, forfatter og en av Norges mest originale filosofer. Han stilte og besvarte spørsmålet om mening med livet med nådeløs grundighet, samtidig som hans tekster er fulle av humor og barske gleder. Hans ironiske betraktninger over menneskenes behov for å fylle livet med trivialiteter og ting, det evige krav om mer av alt, og med det vår stadige ødeleggelse av naturen, har inspirert og fascinert svært mange.
Zapffe sto sentralt i utvikling av en filosofisk vekstkritikk og formulerte spørsmålet; hva er målet for menneskelivet, for samfunnet, hvordan kan vi utvikle en kurs som gjør at vi spiller med, ikke mot naturen? Dette er vår tids mest brennende spørsmål, og denne boka er en spennende og lettlest innføring i et dypt fascinerende sinn. 

Til tross for at jeg interesserer meg for filosofi og har lest en del av Arne Næss, så har ikke Peter Wessel Zapffe vært på min radar før nå. Denne store eksistenstenkeren ble født i Tromsø i 1899 og levde et spennende liv frem til han var 90 år gammel.

Å tenke med Zapffe er ikke en biografi i klassisk forstand, men vi får høre akkurat nok om filosofens bakgrunn, til å sette ham inn i en kontekst. Vi hører om hans forhold til den 11 år yngre Arne Næss, og deres resonnementers likheter og forskjeller.

Hva vil det si å være et menneske?

Et enkelt spørsmål som de fleste av oss greier å gi et tålelig bra svar på, men utvider vi blikket og slenger på: Hva bruker vi tiden vår på? tenker jeg at selv meningmann vil begynne å "filosofere" litt. 

I likhet med Ness ville ikke Zapffe bare finne svar på, det litt sletne spørsmålet som dukker opp til stadighet, hva er meningen med livet? Hans fokus var å finne mening i livet, noe som plasserer ansvaret hos enkeltmennesket, og ikke til staten eller Gud, eller noe annet utenfor oss selv. Nettopp i dette er en refleksjon over hva vi bruker tiden vår på, viktig.

Mennesket Zapffe var en pessimist, men skribenten i ham viste at han hadde en humoristisk swong over det han skrev. Han dyrket språket og humoren, til de grader at han i sin medlemssøknad til Norsk Tindeklubb, fjaset seg vekk fra et positivt svar. Han anses som en naturpoet og bidro med polarlitteratur, noe det spennende kapitlet om Nansen, Amundsen og Ingstads bravader skildrer.

Vi hører om polarluft og heroisme med redningsaksjoner i ishavet, om dødsromantikk, og leseren får litt å tygge på når det settes søkelys på om disse menneskene, som utfordrer naturen er posører eller idealister. 

Zapffe var en tindebestiger, og er den eneste levende nordmann som har fått en fjelltopp oppkalt etter seg. Nå skal det sies at jeg ikke fant Zapffes tind da jeg googlet, kun noen få ord om Hollendermassivet, hvor tinden skal ligge.

Dag O. Hessen sin bok om Peter Wessel Zapffe (1899-1990) er interessant og lettlest, skrevet med et språk som treffer den jevne nordmann. Teksten har et naturlig forløp, som strekker seg gjennom hele det forrige århundre, og lander mykt i hverdagen vi alle lever i, med naturvernspørsmål som en daglig påminning om hvor skjør vi mennesker er. 

Zapffes kritikk av veksttankegang støtter jeg med hele meg, og kjenner at Zapffe gir meg et lite klapp på skulderen, for de små stegene jeg selv har tatt mot et enklere liv.

Lar du deg besnære av hva turer i urørt natur gjør med psyken din, så kan Zapffes tanker være fine å ha med i tankene. Jeg likte denne boken veldig godt, og anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Kagge

Utgitt: 2024

Sider: 227

Kilde: Leseeksemplar

Når jeg løper av Rebecca Wexelsen

Tidligere har jeg latt meg besnære av Wexelsens prosa. I debuten med langdiktet Så faller jeg, møter vi en som stadig kommer til kort i livet. I Hotell Montebello, møter vi Nina uten selvtillit, og i Jeg er ingen hører vi om en mann som flykter ut på landet. 

Forlaget om handlingen:
En kvinne løper i Frognerparken sammen med kjæresten sin. Men hvorfor blir en rolig joggetur i vårværet forvandlet til en plutselig angst?

Sønnen hennes er snart like gammel som broren hennes var det året familien ble rammet av en rekke tragedier. Når jeg løper utforsker sammenhengen mellom det uendelige savnet etter de døde og den umettelige lengselen etter å føde egne barn. 

Det handler om å være en mor som sammenligner sønnen med sin døde bror, som leter etter spor etter ham overalt.  

Om å hate å løpe, og hvorfor hun gjør det likevel. 

Romanens åpningsscene har Nico kommet tilbake fra en lang reise utenlands, de er på løpetur sammen, en sport som hovedpersonen ikke synes noe om. Resten av historien finner sted i den perioden han har vært borte. Rammen rundt historien er hverdagene som må holdes ut til Nico er hjemme igjen, mens dramatikken er lagt inn i minner, assosiasjoner og tanker som hun gjør seg.

Når jeg løper skildrer vennskap hvor både mennesker og dyr er involvert. Er du glad i hester, er dette boken for deg, jeg frydet meg mest over Tollef, som har sånn omsorg for hestene i stallen, og vår litt stressede venninne.

Hun tenker tilbake på oppvekst, sin egen og alle barnas. Små og store katastrofer har vekket en irrasjonell frykt i henne. Hun gremmer seg over at det er så mange ting i livet hun ikke har kontroll over, og i ukene frem til Nico kommer hjem, ønsker hun å lære seg å løpe uten frykt.

            Innendørsbanen i kjelleren på Bislet stadion er rød og myk. Tre kilometer på femten minutter. Det burde være overkommelig, men etter bare en halv runde må jeg stanse. Ikke fordi jeg er utmattet, men fordi jeg er gråtkvalt. Er jeg i så dårlig form at jeg begynner å sippe av å løpe tohundre meter? 
            Jeg blir stående midt på den røde gummibanen og kjempe mot tårene. Det trykker for brystet. Jeg må være syk. Er jeg syk?

Rebecca Wexelsens fremstillingsevne er helt etter min smak, hun levendegjør karakterene med enkle grep, og får masse følelser inn i historien uten å bli pompøs eller sentimental. Angstutbruddene kan sikkert flere enn meg kjenne seg igjen i, dette fremstår oftest som subtile følelser inni henne selv, uten mye ytre dramatikk. Sånn er jo livet, vi fornemmer og kobler sammen hele tiden. 

Jeg sender en takk til forfatter eller forlag, for den selvlysende fargen på boken, for nå kan jeg trygt sette romanen tilbake i hyllen uten fare for å glemme det. Lese på nytt skal jeg i alle fall, jeg gleder meg allerede, for Når jeg løper er vakker som poesi ⚄ 

Forlag: Tiden

Utgitt: 2024

Sider: 153

Kilde: Leseeksemplar

Ikke mennesker jeg kan regne med av Kyrre Andreassen

Det har gått 8 år siden jeg leste debutromanen til Kyrre Andreassen, For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges, en bok som ble nominert til både Bragepris og P2 lytterpris. Den boken sleit jeg med, og håpet at årets utgivelse ville falle mer i smak.

Forlaget om handlingen:
En dag, etter tjue års samliv, stilte Svein seg opp foran mikrobølgeovnen og sa at han ikke lenger hadde følelser for meg. Det var i 2014, og antakelig mener han fortsatt at jeg aldri ga han nok kjærlighet, at det var derfor forholdet tok slutt, og helt sikkert tror flere på den versjonen enn på min, men det er fordi nedslagsfeltet hans har vært større: Det er tettere trafikk på Autopartner enn på rådmannens kontor.

Ikke mennesker jeg kan regne med handler om Linda Hansen, tobarnsmor og ansatt i kommunen. Det er en roman om hvordan det er å skjønne at mannen din har lagt seg etter Veronika Hagen, den eneste dama i bygda med glamour. Og om stolthet, skam og en stigende hevnlyst. 

Vi befinner oss i en innlandsbygd et sted på Østlandet i det jeg oppfatter, som noen få år frem mot 2016. Her møter vi voksne og ungdommer i arbeiderklassen helt uten egne ambisjoner, noe jeg mener ville passet bedre 30 år lengre tilbake i tid. Her finner vi mye fiendskap og sladder, men Linda, hun har bein i nesen. Har hun alltid hatt det?

Linda Hansen er jenta som i oppveksten ble kalt Teten, fordi hun var så rask på ski. Hun er den som fører ordet i denne historien, som består av skildringer av hendelser i livet hennes. Spesielt i livet med Svein som har vært ektemannen hennes i 20 år, men siden de er vokst opp sammen og har felles vennegjeng, hører vi også om relasjoner fra før de ble kjærester.

Blikket er hennes og alle tolkninger går i hennes favør, det er hun som "bestemmer" hva de andre tenker og føler. Jeg blir ikke sjarmert, og 400 sider med nedlatende kommentarer mot nesten alle rundt seg, sliter på velviljen min. 

Boken er skrevet på bokmål, ikke dialekt, men allikevel pøses det på med det jeg antar er dialektord, eller i alle fall ord som ikke er i norsk dagligtale. Jeg nevner i fleng: Dissenterungen eller -skolen, gvema, manikalske, udregelig og magstarkt. Dette virkemiddelet tilfører i mine øyne, romanen null og nada.

Historien begynner med det som kan fremstå som slutten, Svein svikter sin kone. Så følger masse digresjoner og anekdoter som skildrer denne Veronika Hagen som en tilbakestående tenåring. Leseren blir stadig tatt med frem og tilbake i tid, og det som tar opp mest plass er beskrivelsene av Sveins depresjon og angst, som egentlig viser oss hvor flink Linda er.

Persongalleriet er stort, og består av gamle kjærester, naboer, lærere etc. men vi får dem bare beskrevet av Linda Hansen så de blir mer eller mindre endimensjonale. 

Romanens styrke er slutten, så har du begynt å lese hold deg fast i permene! Den siste setningen i rødt over her, sier mye, og er absolutt verdt å trykke seg gjennom boken for. Til tross for dette satt jeg og ristet på hodet over godeste Linda og valgene hun tok for seg selv i ungdommen, e det mulig! 

Ikke hør på meg, likte du den forrige boken er det bare til å hive seg over denne også ⚂

Har du lyst å lese en anmeldelse som ikke er enig med meg, sjekk ut NRK!
VG er litt nærmere meg i oppfatning av boken ☺

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2024

Sider: 400

Kilde: Leseeksemplar