Psykopatmusikk av Hanne Kolstø

Psykopatmusikk er debutromanen til artisten og låtskriveren Hanne Kolstø, og for en debut hun har gjort! På en leken måte belyser hun en type personlighet som jeg er sikker på at de fleste kan kjenne seg igjen i, jeg gjorde i alle fall det - dette var sterk kost!

Forlaget om handlingen:
Ho elskar musikk, ho hatar musikk, ho er artist, men føler like gjerne ho kunne køyrt gravemaskin. Samstundes som ho kjempar for at musikken ho lagar skal vere fri, slit ho med å vere det sjølv.

Ho møter ein mann som vil halde forholdet laust, venninna er ustadig, hennar største fan er faren, som stadig ringer for å diskutere korleis ho kan oppnå større suksess. 
Psykopatmusikk er ein roman om å ville leve fritt og på eigne premiss, men samtidig ynskje å vere dobbeltsidig tape, om å skrive musikk og å unngå å bli ein kopi. Eller motsett. Kopiere andre. Leve som andre. Leite etter gamle kassalappar utanfor butikken og handle det same, for å sleppe å ta eigne val.

Tetrisanalogien i begynnelsen av romanen skildrer tematikken på en måte som forbereder leseren på det litt tyngre stoffet, som kommer senere. 

I tillegg til litt jobb, altså hovedpersonens yrkesutførelse, er det tre aspekter som preger livet hennes. Farens stadige oppringninger og dere samtaler, som ofte krysser hverandre i forskjellige sfærer, er den som kan sies å prege hverdagen hennes.

I tillegg møter hun en kvinne som får navnet Kniven, de er ikke mye sammen, for hun har en personlighet som favner mange, men fra tid til annen fester de sammen. Den andre personen i livet hennes er en omreisende selger, som er i byen med ujevne mellomrom. Han vil ikke ha noe tradisjonelt forhold til henne, men litt kroppslig kontakt og en prat når han er i byen, det vil han ha.

Når eg er mørklagt, kjenner eg kor mykje vatn eg er, heile meg liksom skvulpar og pressar på frå innsida heilt til det byrjar renne i fossar og stryk ut av augene mine, og eg må dempe lydane frå munnen i ein handduk.

Gjennom hele romanen får leseren små nostalgiske drypp av svunne tider, som lyden av et tomt kassettbånd, snø på tv og ikke minst summetonen - husker dere det? Det er nydelig, jeg frydet meg over den kroppslige reaksjonen jeg fikk, da jeg ble presentert for disse minnene i romanen. 

Det handler som sagt lite om jobben hennes, men det lille vi får innblikk i når det gjelder låtskriving, beaten og klangen i det som kommer på tape, var interessant å få med seg. Ikke minst hvor mye jobb det er å få musikken ut på bånd, i samme form som musikeren har den i hodet.

Psykopatmusikk er full av abstraksjoner, her er følelser som igjen og igjen hekter seg på hverandre, og en masse personifisering av gjenstander. Dette er også veldig bra fremstilt, helt fritt for klisjèer og romantisk vis vas. 

Forlag: Oktober

Utgitt: 2024

Sider: 283

Kilde: PDF fra forlaget

Kniv av Salman Rushdie

Det var i 1989 fatwaen ble utstedt på forfatteren Salman Rushdie, etter han året før ga ut romanen Sataniske Vers. Han har heldigvis holdt det gående med skrivingen, men i 2022 var det nære på at en attentatmann fikk has på ham. I 1989 hadde jeg en ettåring å ta meg av, men jeg husker at drapstrusselen Salman Rushdie fikk, gjorde kraftig inntrykk. Det er skremmende lite jeg har fått med meg av attentatet i 2022, og undrer meg over hvorfor. 

Forlaget om handlingen:
I Kniv skriver Rushdie for første gang, og i rystende detaljrikdom, om de traumatiske hendelsene 12. august 2022, da han ble forsøkt drept under en scenesamtale i Chautauqua County i New York State, over 30 år etter fatwaen som ble utstedt mot ham i kjølvannet av romanen Sataniske vers (1988).

Kniv er en kraftfull, svært personlig og til syvende og sist oppløftende skildring av tap, kjærlighet og kunstens kraft. Det er også en fortelling om å finne styrken til å fortsette - og til å reise seg igjen.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2024
Sider: 232
Kilde: PDF fra forlaget

Jeg er veldig glad for at jeg valgte å lese denne boken, for det 74 år gamle Salman Rushdie gjennomgikk, er absolutt noe jeg er glad for å vite noe om. 

Han skriver uten å henge ut mannen som angrep og nesten greide å drepe ham, han tituleres bare som A i boken. Forfatteren ville skrive om dette, for å forsøke å forstå hva angrepet dreide seg om. Hvorfor nå, 33 år etter fatwaen ble utstedt?

Handlingen er bygget opp av ganske så løsslupne assosiasjoner, her er mange litterære henvisninger som sømløst blir inkludert i historien, både i form av verker og av bekjente som også er forfattere.

Vi får høre om hans møte med kona Eliza, og hvordan de begge ønsker å holde seg borte fra sosiale medier. Vi tas med til tiden før, under og etter angrepet, hvor historien blant mye annet, skildrer alle de alvorlige skadene han fikk, som måtte tas hånd om. Til tross for at han er ateist, reflekterer han over at han må ha blitt beskyttet av en høyere makt, for ikke å ha strøket med i dette attentatet. Noe form for religionskritikk oppfattet jeg ikke mye av fra ateisten, som har forventet dette angrepet i så mange år.

Rekonvalesenten var lang for Salman, jeg skal ikke ramse opp alle skadene som måtte heles, men lover deg, det var ikke få. Han må lære å leve med skadene sine, og ikke minst det psykologiske traumet, som det å skulle tilbake til samfunnet igjen, var. 

Hittil i boken var jeg helt oppslukt, i det som ble meg fortalt. Boken engasjerte virkelig, og jeg likte måten den var skrevet, og bygget opp på. Slutten som inneholdt en fiktiv samtale med ugjerningsmannen, fenget ikke meg like mye, men jeg hadde mer enn nok å fordøye, så jeg sa meg godt fornøyd med leseopplevelsen. 

Ikke gå glipp av denne ⚄

Kanseller meg hvis du kan av Danby Choi

Jeg tar meg ofre i å tenke "Hva er det de egentlig sier?" når jeg lytter blant annet til debatter. Danby Choi er medieentreprenøren som også er en profilert kritiker av kanselleringskultur og identitetspolitikk, jeg kan ikke si annet enn at vi har mye å lære av å lytte til hans tanker.

Fra forlagets presentasjon:
Mer enn halvparten av landets unge tør ikke si hva de mener. De frykter å bli kansellert av aktivister som hevder at de kjemper for utsatte minoriteter. I realiteten mobber de enkeltmennesker til taushet og frarøver fellesskapet viktige debatter.

Danby Choi peker ut dette som den autoritære kjernen i woke. Han mener den nye årvåkenheten truer viktige liberale prinsipper, særlig ytringsfriheten og rettssikkerheten, og viser hvordan veien til helvete dermed brolegges med gode intensjoner.

Choi har også selv merket aktivistenes vrede. I boka forteller han om den personlige bakgrunnen for sitt engasjement og om sin rolle i en rekke høyprofilerte saker.

Det er nok mange med meg, som har opplevd å stoppe halvveis i en setning og tenke, har vi fremdeles lov å si xxx ? Denne selvsensuren er en av mange følger av den tydelige kvelningen av ytringsfrihet, som vi ser i samfunnet nå. 

Danby Chois nye bok er ikke en lettbeint sak, for skal du ta inn det han skriver om her, så må du være godt og grundig koblet på. Jeg tok meg tid og leste i kortere strekk enn det jeg pleier, og håper at noe av det han skriver om her, vil gjøre meg mer kritisk til alle de følelsesstyrte påstandene som ofte florerer i media.

                Nå skal det jo ikke være uten konsekvenser å ytre seg. Går du hardt ut, må du tåle innvendinger. Jeg snakker imidlertid ikke om saklig kritikk her; jeg snakker om alt det som går langt utover redelige innvendinger mot motpartens argumenter. Kanselleringskultur innebærer å ta spilleren, ikke ballen. Målet ser ut til å være at ytringsrommet skal bli så trangt at folk rett og slett unnlater å uttale seg. Lykkes det, blir wokistene til slutt de eneste som står igjen på banen, mens alle andre er definert ut som ondskapsfulle eller holder munn av frykt for å bli det.

Forfatteren er sjefsredaktør i kulturavisa Subjekt, og noen av sakene vi får høre om, har kommet i kjølvannet av at avisa har forsvart mennesker som har blitt kastet under bussen, for å ha uttalt seg om et tema. Det snakkes om retorikken rundt Black Lives Matter, Metoo, likestilling, hets av homofile og rasisme. Det var skremmende å lese om Kulturrådet, som på en rettferdig måte skal forvalte millioner av skattebetalernes penger, men gjør dette for lukkede dører og uten å begrunne avslag.

I tillegg til mye ukultur i kunstmiljøene hører vi om guttekulturen, som har blitt en egen greie, og noe helt annet enn det jeg forbinder med "gutteklubben Grei". Choi sier: "Vi blir dummere av å tie våre meningsmotstandere i hjel". "Det er forskjell på å tilegne seg kunnskap om høyreekstremisme og å være høyreekstrem i sine handlinger." Denne typen setninger fikk meg til å stoppe opp, lese på nytt og reflektere.  

Hvem sitter egentlig med definisjonsmakten på hva som er rett og galt?

Har de undertrykte alltid rett?

Hva skjer egentlig når noen blir urettferdig behandlet i det godes navn?

Her hører vi om rabalder i Ytringsfrihetskommisjonen, og det at forlag må ha sensitivitetslesere, både på nye publikasjoner, men også på tidligere utgitte bøker. Frykten for å krenke noen gjør oss kanskje mer hårsår? Vi er alle opptatt av likestilling og rettferdighet, men som en helt vanlig middelaldrende hvit "kvinnen i gata", så har jeg kanskje ikke lengre lov til å uttale meg?

Det er ikke tvil om at Kanseller meg hvis du kan engasjerte meg. Vi har alle noe å lære av tankene som her står på trykk, uansett hvilken livssituasjon man befinner seg i. Boken er velskrevet og absolutt innsiktsfull, men det er ikke en bok du fosser gjennom, for her trengs tid til refleksjon og ettertanke.

Danby Choi ønsker med denne boken å gi unge voksne en språklig og idéhistorisk verktøykasse til bruk i kampen mot en skadelig samfunnsutvikling. Han henvender seg til de unge, men slik jeg ser det, trenger også mange voksne å reflektere over dette tankegodset. 

Jeg anbefaler gjerne boken videre ⚄

Fallgard av Martin Baldysz

Det er lenge siden jeg har lest nynorsk, så dette ble en liten oppfriskning etter at nobelprisjubelen hadde lagt seg. Jeg har ikke lest debutromanen Vintertrang fra 2013 eller Vardane fra 2022, men velger meg sistnevnte neste gang jeg skal bytte lydbok, for jeg fant den på Storytel. 

Forlaget om handlingen:
Det er sommar på Mulen, øya i havgapet. Her bur Ingeborg saman med foreldra og dei yngre søskena. I det vesle øysamfunnet går livet sin gang med kyrkjemøte, fiske og gardsarbeid, slik det alltid har gjort. Verda utanfor verkar fjern, men det moderne samfunnet bankar stadig oftare på og trugar det som er trygt og sett.

Ingeborg lengtar forbi fallgarden som bryt bølgjene kring øya. Men det er også ein annan lengt i henne. I alt ho gjer, ynskjer ho seg til det grøne huset på andre sida av øya. For der bur Olaug, som nettopp har vorte enkje. Olaug med det svarte håret og dei sterke armane. Kva er det med Olaug som er så annleis, som får Ingeborg til å kjenne seg både innestengd og fri?

Historien starter på en litt poetisk måte, hvor få detaljer røpes. Etter hvert bygges historien ut med alderen på hovedpersonen, og ikke minst hvilket tiår vi befinner oss i. Jeg liker oppbygginger som dette, som gir meg som leser en form for mestringsfølelse, etter hvert som lesingen skrider fremover.

Ingeborg er en grei jente som tar seg godt av småsøsknene, og samtidig er samarbeidsvillig både med den giktbrudne mora, og med faren som gir henne litt slakkere tøyler og dermed også viser forståelse for hennes innfall.

De bor på en øy, en øde øy vil jeg si, siden Tormods motorsykkel er det første motoriserte kjøretøyet på øya. Far er glad i havet og livet på sjøen, men mor er redd for sjøen, og lar ham ikke bruke båten mye, men ber ham holde seg til gårdsbruket.

Folkeskolen er snart slutt for Ingeborg, så hun får Husmorboka av sin mor, som håper at hun ikke vil nevne fastlandet og videre skolegang. 

Olaug er en ung enke, som bor på den andre siden av øya. Ingeborg hjelper henne med torvskjæringen, og merker at hun liker seg sammen med henne. Flere av de sterke opplevelsene jeg fikk i denne romanen, var scener hvor Olaug utfordrer naturen, og tar Ingeborg med seg.

Historien har mange fine skildringer av øysamfunnet, folkene der og stridene dem i mellom. Persongalleriet er variert, og inneholder karakterer som lever med utfordringer. Det store spørsmålet som hovedpersonen sliter med, er hvem hun er, og hva det skal bli av henne, nå som flere viktige livsavgjørelser må tas.

Fallgard er en fortettet historie som ga meg en følelse av intensitet. Den er handlingsdrevet og byr på flere spenningstopper underveis. Det er ingenting sentimentalt over øysamfunnet som skildres, og Martin Baldysz greier også å styre unna klisjeer om det gode liv på landet.

For meg ble dette en slukebok på årets første sommerdag. Det passet fint siden det er sommer i historien også. Min utsikt da jeg leste, var utover fjorden, noe som også bidro til den gode sommerstemningen. Etter å ha gjort et første bekjentskap med denne forfatteren, satte jeg i gang med å lytte meg gjennom hans forrige roman Vardane. 

Min uoffisielle spørreundersøkelse blant bergensere, sier meg at romaner skrevet på nynorsk gjerne velges bort, men Martin Baldysz sin måte å skrive på bør ikke skremme noen, fra å lese nynorsk. 

Denne må du få med deg ⚄

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2024

Sider: 153

Kilde: Leseeksemplar

Løvinnen av Sven Petter Næss

Løvinnen er den femte boken i serien om inderen Harinder Singh, som er politietterforsker i Oslo. Jeg har tidligere bare lest Den stille uke, også har jeg lest Tyv (ikke i serien) som jeg likte veldig godt. 

Forlaget om handlingen:
Det har gått fire år siden Amandeep Kaur rømte fra Norge under dramatiske omstendigheter. Ingen har hørt fra henne siden. En dag dukker en eske med eiendelene hennes opp hos familien. Politietterforsker Harinder Singh gjør alt for å finne niesen.

Samtidig blir en kjendisadvokat skutt og drept på åpen gate i Oslo sammen med et tilsynelatende tilfeldig offer. Med Harinder som leder for etterforskningen, jakter politiet en kald og profesjonell morder. Men når gjerningspersonen viser seg å kunne være en som står ham nær, blir han tatt av saken og tvinges til å ta loven i egne hender.

For Harinder Singh blir det denne gangen dypt personlig, aldri har mer stått på spill.

Historien sparkes i gang med en spennende scene fra Mali, hvor Amandeep Kaur er på jobb. Så forflytter vi oss til gangsterbyen Oslo, og politikammeret som skal oppklare, flere forbrytelser, blant andre rovmord på åpen gate.

Da dette er en tradisjonell politikrim med fokus på etterforskning, så sier det seg selv at det er mye frem og tilbake før etterforskningsgruppen har alle svarene på bordet. Persongalleriet blir stort når alle har en rolle: politi, rettsvesen, pårørende og ugjerningsmenn, for å nevne noen. Kladdeboken hvor jeg skrev ned navn og deretter satt piler mellom de som hørte sammen, så ut som rene kunstverket etter hvert.

At karakterene er solide er det ingen tvil om, og tøffere jenter enn dem man møter her, skal en lete lenge etter, de kjører på som noen løvinner hele gjengen.

Gary McAllister hylte. Falt med armene først og krasjet i pissoaret på vei mot gulvet. Ble liggende og ynke seg med smekken åpen mens han stirret på henne med vidt oppsperrede øyne.
- Du skjøt meg! ropte han, som om han ikke kunne tro at det var sant. Hen la vekk pistolen, låste opp dodøra og trakk på skuldrene.
- Jeg sa jeg ville prøve å bli bedre, ikke perfekt.

Bortsett fra et par scener tidlig og sent i historien, så byr ikke denne krimmen på de skumleste scenene. Krim er mye mer enn høy spenningskurve, men for at jeg skal bli sugd inn i historien er det viktig at jeg ikke må bruke alt for mye av oppmerksomheten min på å pusle plottet sammen.

Selv om jeg syntes teksten kunne fremstått litt "ryddigere", så gjorde korte kapitler og et godt språk boken til en bladvender. Mye faller på plass mot slutten, og jeg kan ikke annet enn å glede meg til neste bok i serien ⚃

Rekkefølgen på serien:

Den stille uke, Aschehoug (2019)

Skjebnesteinen, Aschehoug (2020)

Skyldig, Aschehoug (2021)

Passasjeren (2023)

Løvinnen (2024)

Flere bloggere om Løvinnen: Henningbokhylle og Bokbloggberit

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2024

Sider: 331

Kilde: Bookbites

Overtredelser av Louise Kennedy

Louise Kennedy har jobbet som kokk i tredve år, og samtidig skrevet for de store avisene. Hun debuterte med novellesamlingen med det artige navnet The end of the world is a Cul de Sac, og i 2022 kom Overtredelser, hennes første roman. Den fikk veldig god mottakelse, den ble nominert til flere priser, og mottok noen. Etter å ha lest boken skjønner jeg godt hvorfor ☺

Forlaget om handlingen:
Belfast, 1975. Da Cushla møter Michael på familiens pub, burde hun vite bedre enn å forelske seg. For han er protestant, tjue år eldre enn henne og gift, og de to lever i en verden der kjærlighet og vold er tett sammenvevd og overtredelser har en svært høy pris. En verden der fedre blir banket opp på vei til jobb, og en verden der barna Cushla underviser lærer seg ord som bensinbombe og gummikuler lenge før de lærer gangetabellen. Og etter hvert som forholdet mellom de to utvikler seg, eskalerer også volden og terroren.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2024
Sider: 318
Kilde: PDF fra forlaget

Konflikten i Nord-Irland, også kalt The troubles, varte i 30 år. Barn ble født og folk ble gamle og døde, livet gikk sin gang, men ingen forholdt seg uberørt.

Historien begynner rolig, med små episoder fra hverdagslivet. Barneskolelærer Cushla Lavery hjelper til i familiepuben, som nå er drevet av broren Eamann. Faren er død, og utover i romanen får vi høre litt om ham også. Mor er en tydelig skikkelse gjennom hele romanen. Hun er alkoholiker og jeg kunne ikke annet enn å le av mange av påfunnene hennes.

Nyhetene er preget av innslag om minefeller, brannbomber og biler som eksploderer. Det er vanlig å ha et speil for å sjekke under bilen sin, før en skal ut og kjøre. Det er vemodig å høre om hvordan barna i Cushlas klasse også er nødt til å forholde seg til volden i samfunnet, og hvor kjærlig hun tar seg av disse barna.

Cushla møter Michael når hun er på jobb på puben. Han spør henne om hun vil hjelpe ham og noen venner å lære seg irsk, og på den måten blir hun en del av det protestantiske miljøet i byen. Katolikker og protestanter menger seg lite med hverandre, hun sier et sted "bare en ting er verre enn å være en katolikk, det er å være en protestant som har giftet seg med en".

Det er en sammenheng mellom industrialiseringen og uroen i Nord-Irland, noe som også er et tema som splitter arbeiderbevegelsen. Å leve med sikkerhetstiltak på det nivået de gjør i Belfast, oppleves for mange som svært inngripende. 

Cushla underviser vennegjengen i irsk, hun og Michaels vennskap utvikles til å bli noe mer, og en helg tar han henne med til Dublin. De snakker om hva det betyr å være irsk, og hele tiden ligger religionen og styrer samtalen. 

Hun hysjet på ham og dro ham med seg forbi de høye husrekkene. Gatelykta utenfor huset hans var knust, og himmelen over dem mørk som et blåmerke. Han dyttet henne opp mot panseret på bilen sin og skilte beina hennes. 
Du er dritings, sa hun. 
Oppe i leiligheten slengte han nøklene på spisebordet og skjenket seg en drink.

Hvis en får høre at en har protestantisk hud, da blir det påstått at vedkommende er tykkhudet. På samme måte hvis en katolikk kaller en annen for en protestant, da betyr det at denne har alt på stell.

Det var gøy å lære om livet bak kulissene på en pub, og ikke minst om de religiøse gnisningene som finnes i området historien er satt til. 

Overtredelser er utrolig fint skrevet, både språklig og gjennom noen flotte bilder, som gjør romanen levende (ref. smakebiten) Hodet mitt hadde hele tiden noe å jobbe med mens jeg leste, for selv om dette kan kalles en kjærlighetshistorie, så finnes det en nerve som dirrer, nær sagt i alle dialogene. Slutten inneholder flere dramatiske scener, som gir troverdige skildringer av hvordan livet var i Nord-Irland på denne tiden. For en lesefest dette ble, jeg ville ikke at boken skulle ta slutt.

Louise Kennedys roman Overtredelser anbefales på det varmeste ⚅

Klatreren av A.M. Ollikainen

Aki og Milla Ollikainen har begge tidligere skrevet tre bøker hver, så slo de seg sammen under pseudonymet A.M. Ollikainen. Denne serien følger etterforskeren Paula Pihlaja, og leste du Kontainer er jeg sikker på at du er spent på å få med deg årets utgivelse.

Forlaget om handlingen:
En eldre kvinne blir funnet hengt i skogen. Under etterforskningen av saken oppdager Paula Pihlaja at kvinnen hadde uhelbredelig kreft. Dødsfallet blir avskrevet som et selvmord, men Paula er ikke sikker. Det er noe som ikke stemmer.

En berømt fjellklatrer blir funnet hengende over en vippehuske på en lekeplass. I enden av vippehuska finner Paula sand som er alt for finkornet til å være naturlig - samme type sand som ble funnet i skogen. Paula skjønner at ofrene er blitt tvunget til å balansere på en vippehuske, med livet som innsats.

Etterforskningen har så vidt kommet i gang da et tredje offer dukker opp: En ung gutt, hengt, på en annen lekeplass. Paula Pihlaja har en seriemorder å stoppe.

Klatreren er en sånn krim som blir mer og mer spennende jo lengre ut i boken en kommer. Her trengs ikke noen advarsel til sarte sjeler, men gled deg til gode karakterer og klatrende spenningskurve.

I innledningen tar forfatterne seg god tid til å skildre etterforskningsteamet, både hver enkelt deltager og ikke minst dynamikken dem i mellom. I pauser og før de setter i gang å jobbe, snakkes det stadig om sportsprestasjoner, og spesielt er det lagspill de diskuterer betydningen av. 

I overført betydning passer det godt til teamet de er en del av, og hvordan de på mange måter utfyller hverandre, mens de noen ganger står i veien for hverandres prosess i arbeidet. Jeg likte godt refleksjonene rundt dette, som ga tankene mine noe å jobbe med på si.

Dette er en politikrim som fokuserer på etterforskningen, og bruker liten plass til "de fornærmede", så det heter så fint. Plottet er finurlig, som inndelingen røper skjer det flere mord, og det på en ytterst original måte, som av nettopp den grunn knytter ofrene sammen.

Paula og teamet hennes får en vanskelig jobb med å finne ut hva de døde menneskene har til felles, og gjennom det skrives det frem en følelsesladd historie, som fører frem til avsløringen av ugjerningspersonen.

Som nevnt tidligere, jeg digget avslutningen, som den siste timen virkelig holdt meg på pinebenken. Klatreren er glimrende skrevet, ikke for ordrik eller sentimental, her er det krim og (etter hvert) action for alle pengene ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt på norsk: 2024

Sider: 315

Kilde: PDF fra forlaget

Opprøret av Joseph Roth

Det er noen år siden jeg leste Joseph Roths roman Den falske vekten. Jeg hadde innvendinger til enkelte aspekter ved den romanen, men gikk inn i lesingen av Opprøret, med et åpent sinn. Det er ingen lang roman dette her, men en stemningsfull historie å fordype seg i, i noen timer.

Forlaget om handlingen:
Wien 1919: Den enbeinte krigsinvaliden Andreas Pum får bevilling som lirekassespiller og unngår derved å skulle ende opp som ufør krøpling. Han føler at han er et nyttig medlem av samfunnet, og da han gifter seg med den attraktive enken Katharina Blumich, synes lykken fullkommen. Men omstendighetene vender seg mot ham, og uten å forstå de samfunnsmessige grunnene for sin undergang, sanner han urettferdigheten i verden og utvikler en slags gudløshetens filosofi.

I Andreas Pums opprør mot den borgerlige verden tegner Joseph Roth et uforglemmelig bilde av den potensielle storheten hos det enkle mennesket. Romanen Opprøret er blitt filmatisert flere ganger, senest i 1993 av den kjente filmskaperen Michael Haneke.

Det er ytre sett ikke noe dramatisk opprør som finner sted i denne romanen, som flere ganger minner meg om Kafkas Prosessen. Hovedpersonen Andreas Pum havner i situasjoner han ikke har kontroll over, hvor andre mennesker har makt over ham, og følgelig det som skjer med ham.

Den urettferdigheten som skrives frem i flere scener i denne romanen, fikk det til å vri seg inni meg. Vi befinner oss i en tid, hvor mennesker lavt nede på rangstigen ikke hadde noen rettigheter, men var prisgitt øvrigheten. 

Historien starter i det Andreas Pum skrives ut av krigshospital XXIV. Han har en fot i manko men har fått en medalje, så han ser lyst på livet, for han fikk utdelt en lirekasse og en seng på et rom sammen med andre mennesker, så han skal overleve.

Senere blir vi kjent med Arnold, han er en funksjonær, altså befinner han seg i en høyere klasse enn Andreas. Han er gift og har to barn, men når han tafser på sekretæren sin Veronika Lenz, får dette følger. 

En krangel på trikken, gjør at Andreas mister lisensen til å spille lirekasse. Det vil si, en politimann tar den fra ham, og rettergangen som følger byr ikke på noen rettferdighet for arme Andreas. Han henvender seg til Gud og spør: Hvorfor straffer du meg?

Det du lett kan vinne, vil også lett forsvinne

Romanen har mange tankevekkende sekvenser, men et litt rotete oppsett, trakk ned for meg. I tillegg til dramatikken rundt Andras sin skjebne, er historien spekket med dunkle skildringer av hverdagsliv, boforhold og menneskesyn. I kjølvannet av første verdenskrig var nok ikke Wien et spesielt rettferdig eller lystig sted å være. Dette tidsbildet skriver Joseph Roth veldig levende frem i denne romanen, som både engasjerte og frustrerte meg ⚃

Forlag: SolumBokvennen

Utgitt: 1924/min utgave 2024

Sider: 129

Kilde: PDF fra forlaget

Katti Anker Møller - å bestemme over livet av Hege Duckert

Katti Anker Møller er en av kvinnene som alltid tas med i buketten med modige kvinner, som våget å tale makta midt i mot. Hege Duckert har gjort en grundig og godt dokumentert jobb, når hun gjør denne foregangskvinnen levende for oss.

Forlaget om handlingen:
Katti Anker Møller (1868-1945) var overklassedatteren og godseierfruen som ble utskjelt, latterliggjort og skandalisert for sin kamp for kvinners rett til prevensjon og abort, i tillegg til å gi barn retten til fars navn og arv. Dette er den medrivende historien om en av den norske historiens aller viktigste kvinner.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2023

Sider: 511

Kilde: Bookbites

Katti Anker Møller vokste opp på Sagatun folkehøyskole, en ny institusjon preget av den folkelige kulturbevegelsen som Nikolai F.S. Grundtvig startet på 1800-tallet. 

Hennes far, og leder av skolen Herman Anker er nevnt som en av de viktigste grundtvigianerne i Norge. 

Selv om disse menneskene skulle ha et litt lettere forhold til kristendom, og var villig til, i det minste å diskutere kvinners rettigheter, så sitter gamle vaner hardt i, det får vi høre om i denne boken.

Samfunnet på 1800-tallet skildres livlig, med livet på storgårder, både for herrefolket og tjenerskapet. Noen trekkes mot Kristiania og utdannelse, noe også Katti gjorde. Bare så synd at pengekassen til far holdt på å gå tom, og Katti var så forskrekkelig "dum" (hennes eget ord om seg selv).

Katti var sin mors øyesten, vakker som hun var. Men mor føder en hel haug med barn, og Katti blir redd av det, og kan ikke forestille seg selv i morens situasjon. Selv om hun har hatt et godt øye til sin fetter Kai Møller hele livet, har hun fylt 20 år før de endelig gifter seg. 

Etter å ha født tre barn synes hun det holder. Smuglesing av John Stuart Mills bok Kvinnenes underkuelse, gir næring til tankene hun selv har om selvstendighet og rett til å velge selv i mange spørsmål. De mange notisene i avisen om fattige tjenestepiker som blir gjort gravid, og dreper sine barn, opprører henne, og i en stille stund tenker hun:

En forandring må skje, hun kan ikke fortsette å leve som hun har gjort. Tillitsfullt og uten særlig andakt sier hun til Gud: Hvis du vil, så kan nok du finne på noe.
De færreste våger å utfordre Guds kreativitet. Men Katti Anker Møller tilhører de få. Da hun omsider får et "svar" har det bibelske dimensjoner.

Hege Duckert skriver drivende godt, kun i få sekvenser hvor det blir mye forelskede dagboknotater og senere når husholdningen i herregården til Kai Møller beskrives, senker tempoet seg. Lesingen flyter uansett lett, og de forskjellige skildringene har mye liv og leven ved seg. 

Det blir mange søsken på Katti, og senere barn og barnebarn. I 1899 brenner huset deres ned, og Katti som har bedt Gud om et tegn, tolker dette (og det at kvinner endelig får lov å tale i forsamlinger) som et tegn på at hun kan sette i gang med det hun lenge har tenkt på.

De flytter til Bygdøy Allè 13 mens huset deres bygges opp igjen, og nå får vi høre om byutvikling og politikk. Katti begynner å jobbe for rettsvern for ugifte mødre, og at barn født utenfor ekteskap, skal ha rett til fars navn og til arv etter ham. 

Når hun vil bygge mødrehjem får hun støtte av selveste Dronning Maud, og hun blir bedt til selskap på slottet. Katti er en radikal sosialist, som er villig til å gå ned i levestandard, for at andre skal få det bedre. Hun våger å utfordre loven om fosterfordrivelse under fullt navn, og i 1915 blir barneloven vedtatt. 

Når tyskerne okkuperer landet i 1940 er Katti snar til å brenne arkivene til mødrehygienekontoret. Hun er 72 år gammel, og har lenge vært syk, men hennes hjerte for de svakeste, får henne til å stå på. Hun får oppleve mødrehjemmet overtatt av tyskernes lebensborn-opplegg, og nordmenns jakt på tyskerjenter da freden kom, begge deler går sterkt innpå henne. Den første fredshøsten dør Katti Anker Møller, en uredd kvinnesaksforkjemper som har satt spor etter seg.

Å bestemme over livet var noe Katti Anker Møller fikk til, for egen men også for andres del. For en flott biografi som nå er skrevet om henne, lang og innholdsrik, men lekende lett skrevet.

Alle disse modige pionèrene, som har beredt grunnen for friheten vi tar som en selvfølge i dag, fortjener å bli løftet frem, ikke minst Katti Anker Møller.

Krigens modigste menn av Solgunn Solli

En gang før, har jeg lest om Tirpitz, så hver gang jeg passerer Fættenfjorden, på vei til og fra svigerforeldrene mine, tenker jeg på den historiske hendelsen som båten har en rolle i. Krigens modigste menn har en helt annen vinkling, og når sant skal sies, så likte jeg denne boken bedre enn den andre. 

Forlaget om handlingen:
2. desember 2019 presenterte BBC en nyhetssak om dødsfallet til John Lorimer. Den siste helten fra miniutbåtangrepet på Tirpitz i Kåfjord var gått ut av tiden. John Lorimer ble 97 år gammel, og 76 år tidligere, den 22. september 1943 satt han i en miniubåt i Altafjorden og var den som lyttet til BBC sine sendinger. Historien om John Lorimer, og besetningen på X-6 er historien om krigens modigste menn.

Forlag: Komsa
Utgitt: 2023
Sider: 103
Kilde: PDF fra forlaget

Winston Churchill: Å ødelegge eller skade Tirpitz er det største som kan skje til sjøs akkurat nå. Intet annet mål kan sammenlignes. 

Hele krigens strategi dreier seg om dette skipet, som binder fire ganger så mange britiske fartøyer, samt to amerikanske slagskip som må holde seg i Atlanteren. Saken har absolutt høyeste prioritet.

Fire måneder før det smalt, går tretten år gamle Henrik i fjæresteinene og sanker tang. Dette skal bli mat til kyr og sauer, nå som tyskerne har invadert landet og daglig forsyner seg av maten deres. Dette er dagen hvor slagskipet Tirpitz kommer dundrende inn fjorden, og legger seg til, bare hundre meter fra gården hvor Henrik bor. 

Aksemaktene er i en knipe, de har blitt bombet vekk fra Frættenfjorden og befinner seg nå, sammen med mange andre tyske krigsskip, i Kåfjord, mye lengre nord. På båten jobber atten år gamle Klaus, ungdommen, som har fått i jobb å ta den daglige turen opp til Henrik sin familie, for å hente melk. 

Europas største krigsskip Tirpitz ligger i juli 1943 plassert, så den og de 17 andre skipene stenger for convoiruten til Sovjetunionen. Sovjet var vår allierte sammen med England og USA, og som Winston Churchill sa, var det påkrevd å få løst opp i floken i nord, for å vinne krigen.

Vi får så høre om Donald Cameron, som sammen med andre soldater, i to år har blitt trent for å utføre et hemmelig oppdrag. Ikke før han entrer en av fire X-craftubåtene som settes inn i styrken for å få stoppet tyskerne i Nord Norge, får han vite hva de er satt til å gjøre. Det er litt av et vågestykke de forventes å gjennomføre, når de nå skal ta seg gjennom forsvarsverket for miniubåter og feste sprengstoff til kjølen av Tirpitz.

Romanen er bygget opp av sekvenser som skildrer Henrik og det han gjør, blant annet samkvemmet han har med Klaus. I september 1943 var det 200 fastboende i Kåfjord og 10 000 tyske soldater, de måtte finne en måte å leve sammen på, og dette skildres veldig realistisk i denne boken.

Henrik har funnet seg en gruveåpning i fjellet, som han åler seg gjennom. Når han kommer ut på andre siden, får han panoramautsikt til angrepet som setter Tirpitz ut av spill. Dette er spennende, men det som skjer i miniubåten(e) fikk virkelig pulsen til å øke hos meg. 

Krigens modigste menn er sjøfartshistorie fortalt for aldersgruppen 9+, men jeg vil påstå at alle som interesserer seg for krigshistorie vil ha glede av å lese om angrepet på Tirpitz. Boka er illustrert med fotografier, og er intenst spennende.

Solgunn Solli skriver drivende godt, i tillegg til en spennende historie har boken faktabokser beregnet på barn (eller voksne) som setter pris på noen enkle rammer rundt hendelsene. 

Det hadde vært spennende å visst på hvilken måte niåringer finner boken spennende. Vi voksne som er vokst opp med historier fra 2.verdenskrig, og gjerne har lest hundre bøker om temaet, har det kanskje mer under huden. For meg ble dette et skremmende bilde på en enkelthendelse, som jeg visste mindre om enn jeg først trodde. 

Jeg er veldig glad for å ha lest boken og anbefaler den gjerne videre,

både til barn og voksne ⚄ 

Solgunn Solli er ikke en nær venn av meg, men våre veier har krysset hverandre i bokbloggmiljøet.

Mine tanker om boken er helt mine egne, og ikke påvirket av dette ☺

Sorgsankeren av Heine Bakkeid

Årets utgivelse er den femte i serien om Thorkild Aske, og den siste i følge ryktene. Jeg har lest tre av bøkene i serien, og lot meg friste av en flott omtale på bloggen  Artemisias Verden, til å legge enda mer krim i lesebunken.

Forlaget om handlingen: 
Thorkild Aske blir oppsøkt på hybelen sin av en gammel fiende, en mann som allerede har prøvd å drepe ham to ganger. Mannen forteller at han har fått i oppdrag å drepe fire mennesker på under en uke, ellers dør hans kidnappede åtte år gamle nevø. Nå trenger han Askes hjelp til å fullføre jobben.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2024
Sider: 367
Kilde: PDF fra forlaget

Det er litt av et kappløp med tiden Thorkild Aske er i, i denne femte boken i serien. Historien starter ca 5 måneder etter der St. Avenger sluttet og hovedpersonen vår er fradømt sin stilling som spesialetterforsker. 

I åpningsscenene er livet hans preget av jakten på farmasøytisk stimuli, og midt i sin litt øre tilstand blir han kontaktet, og ledet mot et lik på Jørpeland.

Kurt og Werner, tidligere politi, nå leiemordere er en del av denne, til tider litt for utrolige handlingen. En tidligere politisjef er fengslet i forbindelse med opprulling av et overgrepsnettverk, og når Kurt blir påtvunget oppgaven med å drepe fire personer, drar han Thorkild Aske med seg.

Handlingen inneholder mange brå vendinger, men den er ikke vanskelig å følge. Her er det ukjente som trekker i trådene, og de to som prøver å redde 8 år gamle Martin, lar seg lede hit og dit. Vi befinner oss i underverdenens bedritne irrganger, så noen av scenene er til å rynke på nesen av. Til tross for dette, og det at handlingen tøtsjer innom misbruk av barn, så vil jeg påstå at også sarte sjeler vil ha glede av boken.

Det er ikke lenge siden jeg skrev om St. Avenger, og da pirket jeg i at det ble for mange stemmer. I denne boken er det, i tillegg til hovedtråden, kun noen korte dialoger mellom pasient og psykiater, som forblir anonym helt til det siste, så historien ble mye lettere å følge. 

Sorgsankeren er velskrevet og alt henger sammen med alt. Boken er heseblesende, spennende og absolutt vanskelig å legge fra seg. Siste halvdel av boken leste jeg i en eneste stor jafs, så jeg har ikke problemer med å anbefale den videre ⚄

Andre bloggere om boken: BokBloggBerit og Artemisias Verden 

Serien i rekkefølge:

Jeg skal savne deg i morgen

Møt meg i paradis

Vi skal ikke våkne

St. Avenger

Sorgsankeren

Den siste festen av Kristine Storli Henningsen

Jeg har lest mange av bøkene til Kristine Storli Henningsen, og da jeg leste den første boken om den dedikerte begravelsesagenten Irma Dahl lo jeg masse, så jeg var spent på om denne frittstående oppfølgeren hadde den samme slagferdige humoren. Det skal mye til for at humor i romaner treffer meg hjemme, men Den siste festen fikk meg virkelig til å le godt. Boken kommer ut i disse dager ☺

Forlaget om handlingen:
Irma Dahl har nettopp realisert sitt livs drøm om å starte eget begravelsesbyrå. Hun bestemmer seg for å fylle et hull i markedet, og satse på en ny nisje: Festlige begravelser.
Hvorfor ikke feire livet til den som går bort heller enn å sørge over det? Den siste festen AS tilbyr askeraketter og festlige begravelseslåter. Problemet er at folk ikke ser ut til å forstå konseptet.

Irma må ty til til uortodokse metoder for å promotere byrået, noe som fører henne opp i etiske dilemmaer og absurde situasjoner.

Forlag: Indiemoon

Utgitt: 2024

Sider: 254

Kilde: PDF fra forlaget

Irma Dahl er noe helt for seg selv. I det ytre er hun ganske så vanlig, skilt med to halvstore gutter, men det er personligheten hennes som gjør henne unik. Hun tar det alle sier helt bokstavelig, prøver du deg med ordspill eller tolkninger kan konsekvensen bli at hun tar deg på ordet. 

I denne boken har hun startet et nytt begravelsesbyrå, og det skal bli som henne, noe helt for seg selv. Her skal de lage festlige begravelsessermonier, som feirer livet til de som er død, uten så mye fokus på sorgen over at de er borte. Artige karakterer skrives inn i historien helt fra begynnelsen, "gangsteren" Hassan og hunden Ingebret, kommer blant andre, til å gi livet til Irma positive innslag.

Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, for det at de morsomme scenene kom overraskende på meg, var en av grunnene til at jeg ikke bare humret, men lo høyt med jevne mellomrom. 

Irmas personlighet befinner seg et sted på autismespekteret, helt fra hun ble mobbet som liten, har hun lært om seg selv. Spesielt eksmannen har gitt henne tips om hvordan hun kan unngå å dumme seg ut, eller såre noen, når hun skal tolke andre mennesker.

Historien tar, i tillegg til temaet mobbing også for seg utenforskap, rasisme og overspising. Kristine Storli Henningsen skriver om disse følsomme temaene med respekt, og bruker språket på en måte som gir leseren lett tilgang til essensen. Selv om romanen har mange tussete scener og mye humor, så ligger det hele tiden et alvor bak.

Det er mange festlige scener i denne romanen, og ikke vanskelig å velge smakebit. Her er Irma sammen med en ny bekjent:

Jeg har lyst å stille et oppfølgingsspørsmål, selv om Rolf har frarådet meg dette. Han har gitt meg noen råd etter skilsmissen, og jeg har forsøkt å følge dem så godt jeg kan, for Rolf er bedre på å være et vanlig menneske enn meg. Av og til blir det likevel for vanskelig å ikke sjekke ut noe, uutholdelig med spekulasjonenes ringdans i hodet. 

- Betyr det at du er tiltrukket av meg, spør jeg.
- Hva, sier han, og så begynner han å le. Han blir rød i ansiktet også, det er første gang jeg ser ham rødme.

At begravelsesbransjen trenger en fornyelse, det har jeg skjønt etter å ha lest denne boken. Håper det finnes tilbud som det Irma Dahl kommer med i denne boken, her i Bergen. At det finnes mennesker som Irma, det tviler jeg på, men jeg skulle gjerne hatt henne i livet mitt. 

Multientreprenøren Kristine Storli Henningsener bor i Drammen og hun har gitt ut mer enn 30 bøker i forskjellige sjangre. Henningsen har en allsidig yrkesbakgrunn, blant annet som begravelsesagent og journalist. I dag er hun forfatter, og jobber som rektor på Forfatterskolen, som hun er gründer og eier av.

Er du på jakt etter lett underholdning med en punchline,

så er Den siste festen absolutt et godt valg.

Denne må du få med deg ⚄

En kort historie om norsk kunst av Andreas Kolle

Dette er den andre boken jeg leser av Andreas Kolle hvor han på en lett og underholdende måte lærer oss om kunst og kunstopplevelser. Jeg likte godt den forrige boken En kort historie om kunst, og så med glede og forventning frem til å få en enkel og god innføring også i norsk kunsthistorie. 

Forlaget om handlingen:
Boken gir deg en gjennomgang av den norske kunsthistorien fra bronsealderen og frem til i dag.
Verket tar leseren gjennom en forklaring både om hva kunst er og hvordan man definerer norsk kunst gjennom norsk kunsthistorie en forklaring av forskjellen mellom norsk og annen skandinavisk kunst og så noen betraktninger om hvorfor samtidskunsten er som den er. 

Avslutningsvis har den en flott gjennomgang av noen av landets mest spennende museer og gallerier.

Igjen har Andreas Kolle skrevet en bok som fremstår oversiktlig og ryddig, skrevet i et språk som byr på humoristiske innspill. 

Etter en innledning som synliggjør for leseren hva en kan forvente av boken, får vi lære om hva det er som definerer norsk kunst. Den som vil ta med seg kunnskapen som formidles her inn i galleriene, vil vite mer om betydningen av lyssetting, fargevalg og enkelte detaljer som går igjen.

Hoveddelen av boken tar så for seg den norske kunsthistorien, fra vikingtiden og frem til i dag. Hva var norsk kunst fra 15-1800 tallet, da Norge ikke var et selvstendig land? Hvilken innvirkning hadde fotoapparatet som kom rundt 1840 og kunstig belysning å si for malerkunsten? 

Det var interessant å lese om hvordan fremstillingen av Gud, Jesus og Jomfru Maria er forskjellig på avbildninger i Norge og i andre land, hvor menneskenes utseende avviker fra vår. Dette stemmer jo, men jeg har aldri tenkt over det.

Flere temaer dukker opp her som ga meg noe nytt å tenke på, som hvilken påvirkning industrialiseringen av landet hadde på kunsten, og hva det medførte at borgerskapet ble kunstinteressert. 

Norsk kunst sammenlignes med kunst fra de andre skandinaviske landene, da de på 1800-tallet utviklet seg markant forskjellig, ble mer og mer samstemt i sin stil- og fargevalg.

Boken har som seg hør og bør med mange illustrasjoner, noen er blant mine favorittbilder, mens andre er helt ukjent for meg. Noen eksempler: Christian Krogh, Edvard Munch, Kitty Kielland, Harriet Backer, Theodor Kittelsen, J.C. Dahl. Alle er fine, følelsesladde og gode illustrasjoner til temaet som diskuteres. 

Er du ikke kunstinteressert? da vet du ikke hva du går glipp av. Jeg ble solgt første gang et bilde fikk meg til å trekke pusten, eller en installasjon ga meg klump i halsen. Etter det har jeg oppsøkt kunstmuseer (helst på odde tidspunkt når det er få besøkende der). Jeg trenger å gå inn i min egen boble og sveve utforstyret fra bilde til bilde, for å få fullt utbytte av en kunstopplevelse.

Noe av dette nevner også Andreas Kolle i avslutningen til boken, som ber oss om å gå inn og lete etter grunner til å like noe. Jeg likte i alle fall denne boken, uten at jeg trengte å lete etter grunner, for her popper de frem en etter en ⚄

Forlag: Kontur

Utgitt: 2024

Sider: 160

Kilde: Leseeksemplar

Menopauseboka av Anita Silden Prante

Vi skal gjennom det alle sammen, før eller siden, men hvordan vi opplever overgangsalderen er forskjellig. Det er noen år siden jeg lyttet til noen av Anita S. Prante sine podcastepisoder om dette temaet. Det er veldig flott at hun nå deler sin kunnskap om emnet med oss lesere, og med det løfter overgangsalderen ut av skammekroken.

Forlaget om boka:
Prante vil at du lykkes med å bli fortrolig med din overgangsalder og gi deg det du trenger for å kunne ta gode valg som passer for deg. Det er nemlig ikke slik at det bare er én sannhet om hvordan vi kan håndtere overgangsalderen. Kvinner er forskjellige.

Listen over symptomer kan være skremmende lesning, men uten kunnskap om overgangsalderen er du ikke i stand til å ta kontroll over din egen situasjon. Den kunnskapen og erfaringen Prante deler gjennom boken, er ment å gi deg grunnlaget for å finne verktøyene som fungerer for deg.

I tillegg løfter Prante tematikken inn i en større debatt som handler om overgangsalderens plass i samfunnet og i arbeidslivet.

Boken er skrevet for deg som er i overgangsalderen for at du skal komme deg styrket og klokere ut av denne viktige livsfasen. Samtidig er dette en viktig bok for partnere og alle som lever med noen eller har ansatte som er i overgangsalderen.

Overgangsalderen er mer enn hetetokter og tørre slimhinner. I denne boken får vi høre om alle de diffuse symptomene, som kan skyldes overgangsalderen. Dette ble en aha-opplevelse for meg, som bare så frem til å slippe mensen, og knapt nok hadde hørt om hetetokter. At også bekymringer, uro og angst kan ha sin rot i at kroppen endrer seg, var nytt for meg.

Boken er mer enn bare klinisk oppramsing av symptombeskrivelser. Her får vi lettforståelige forklaringer på hva som skjer når kroppen produserer mindre østrogen og progesteron, som er hormonene som beskytter oss kvinner, når vi er i fertil alder. 

Anita Silden Prante er utdannet jordmor, så det overrasker ikke at hun har en kunnskapsbasert tilnærming til dette temaet. Hun bruker seg selv og sine erfaringer med overgangsalderen i eksempler, som det er lett å kjenne seg igjen i. Plutselig var jeg ikke alene med problemene mine!

I tillegg til å skildre hvilke symptomer som kan tilhøre overgangsalderen, får vi i andre del av boken verktøy som vi kan støtte oss til. Jeg gledet meg over følelsen av å "bli sett" i første del av boken, kjente igjen flere av disse "verktøyene". Kosthold, trening og avspenning, har stått på programmet mitt, det meste av livet. Ingen lettvint løsning her altså, men mye god informasjon som inspirerte til ny giv.

Prante kaller et sted i boken menopausen for "overraskelsesalderen", og det kunne jeg kjenne meg igjen i, for det er ikke tvil om at overgangsalderen hadde noen overraskelser på lur, for meg i alle fall. Vil du være bedre forberedt enn det jeg var, så anbefaler jeg deg å lese Menopauseboka ⚄

Forlag: Solumbokvennen

Utgitt: 2024

Sider: 181

Kilde: Leseeksemplar

Det du eier evig av Inger Johanne Øen

Dette er første bok i en planlagt krimserie med Silja Frost. Den tar oss med til Hønefoss politistasjon, litt artig for en bergenser som for første gang besøkte denne byen forrige sommer. 

Forlaget om handlingen:
Silja Frost hadde aldri tenkt å flytte fra hovedstaden, men en syk bestemor tvinger politietterforskeren hjem til Åsa utenfor Hønefoss. I barndomsbygda er det som om tida har stått stille. Vennene, naboene og festene er de samme – og Leo har fortsatt en farlig tiltrekningskraft.

Siljas gamle bestevenninne, Ann, er fortsatt savnet etter at hun forsvant på vei hjem fra en fest for 19 år siden. Traumet har hengt over bygda siden.

Så blir liket av en kvinne funnet i en tønne på en nedlagt gård. Det viser seg raskt at det er Ann. Etterforskningen vekker uro i bygda, og gammelt grums kommer til overflaten. For Silja blir det personlig – så personlig at flere ønsker henne av saken. 

Silja Frost var en spennende karakter å bli kjent med. Hun har en turbulent oppvekst bak seg, med en fraværende far og en mor som har oppført seg sånn, at Silja for det meste har vokst opp hos besteforeldrene.

Etter politihøyskolen flytter hun tilbake til den lille bygda Åsa, hvor hun vokste opp. Dette er et mye brukt grep i krimbøkene jeg har lest i det siste, og en fin måte å komme tett innpå lokalbefolkningen på et lite tettsted. Silja kjenner de fleste involverte i den nitten år gamle uoppklarte mordsaken, og det er stort sett de samme menneskene som bor der fremdeles.

Det er heller ikke noe grensesprengende nytt over plottet. Historien fortelles fra to vinkler, både 1990 hvor drapet på Ann fant sted, og 2009 som er bokens nåtid. Første del av boken bærer preg av omstendighetene rundt oppdagelsen av liket. Vi hører mye om lokalmiljøet, i begynnelsen mest sladder om gården hvor liket ble funnet, men senere går vi litt dypere inn i enkelte av karakterene sin historie.

Silja bærer på mange minner fra oppveksten, som vekkes til live nå når hun ferdes på hjemlige trakter. Opplevelser fra barndommen trer frem, og preger hennes tanker rundt det hun er satt til å gjøre i jobben sin.

Hun har flere kolleger på politikammeret i Hønefoss og ikke alle er like hyggelige. Det er tydelig at dette er første bok i en serie, for små drypp forteller meg at vi får høre mer om denne gjengen i senere bøker. 

Miljøskildringer og karakteroppbygging er noe Inger Johanne Øen er god på. Hun skriver frem gode stemninger, i noe jeg absolutt vil kalle en velskrevet krim. Jeg satt ikke klistret til boken, til det ble det for mange skildringer av mellommenneskelige relasjoner og for lite intrigebygging, for min smak. 

Det du eier evig er skrevet i et språk som ikke tyr til lett gjennomskuelige virkemidler. Vekslingen mellom de to tidsepokene gir en god rytme i lesingen. Mot slutten skrus tempo litt opp, dramatikken øker og når morderen ble avslørt, hadde pulsen min økt noen hakk.  

Artemisias Verden, Hildes bokblogg, Hverdagsnett, Flukten fra virkeligheten 

 og Henningbokhylle har også blogget om denne boken ☺

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2024

Sider: 400

Kilde: Leseeksemplar

St. Avenger av Heine Bakkeid

Dette er den fjerde boken i serien om antihelten Thorkild Aske. Boken hadde jeg "glemt" i krimhyllen min, men da jeg oppdaget at neste bok i serien Sorgsankeren er kommet ut nå i år, fikk jeg fart på meg. Er du glad i det vi ofte kaller Nordic Noir, så er denne rivertonvinneren midt i blinken for deg :)

Forlaget om handlingen:
Stavanger - det var der det gikk til helvete. Det var der han mistet Frei. Det var der han mistet jobben.

Når det ille tilrede liket av det som antas å være politimannen Simon Bergeland blir funnet nedgravd i sanddynene på Solastranda, må Thorkild Aske vende tilbake til Stavanger på leting etter svar. Simon var ikke bare Freis kjæreste, han var også grunnen til at Thorkild fikk sparken i Spesialenheten. 

Det viser seg snart at ingenting i fortiden var slik han trodde, og når truslene begynner å hope seg opp, blir det også klart for Thorkild at returen til Stavanger ikke bare er uønsket, den kan også ende med å koste ham livet.

Historien fortelles fra flere vinkler, og fra to forskjellige tidsepoker med fem års mellomrom. Hendelsene i første historie er oppløperen til det som skjer i nåtid, og i tillegg til dette blir noe skrevet i kursiv, og vi leser litt dagbok, som også fyller ut bildet.

I tillegg til liket som blir funnet i sanddynene, kommer en mann flyvende ut av et hotellvindu mens en annen blir funnet død i dusjen. Et innbrudd hvor blant annet en laptop blir stjålet er en viktig del av denne historien, som foregår i og rundt Stavanger.

                                        Slå til meg om du føler at det vil hjelpe, eller kom deg ut Askekødd. Jeg vil ikke se trynet ditt flere ganger. Ikke i dag, ikke i morgen etter at jeg har sagt mitt til Spesialenheten. Aldri er for tidlig, skjønner du? Han skal til å rette en harmdirrende pekefinger mot meg, men faller heller bakover i sengen og ender opp med å peke opp mot taket. - Aldri er for tidlig.

Vi befinner oss absolutt på byens skyggeside i denne boken, ensomhet i juletiden legger et ekstra dystert ferniss over historien, og når en tøff brande på over to meter ringer Aske og hvisker at han ikke vet hvor han er og at han er redd, gikk det kaldt nedover ryggen på meg.

Jeg brukte litt energi på å hoppe mellom de forskjellige handlingene, men mot slutten fløt det lettere. Spenningskurven går litt opp og ned, mens jeg hadde mest kriblinger i magen når det nærmet seg slutten. Bakkeid skriver veldig bra, jeg liker språket hans og ikke minst karakterene som står krystallklart frem. Nå gleder jeg meg til å ta fatt på Sorgsankeren, som ligger klar på Kindelen ☺

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2021

Sider: 476

Kilde: Leseeksemplar

Liksteinen av Marit Reiersgård

Liksteinen er den femte boken i serien om Verner Jacobsen og Bitte Røed. Jeg har lest alle bøkene, og frydet meg over at det kom enda en bok i serien, etter seks års ventetid. Spørsmålet er om det kommer flere?

Forlaget om handlingen: 
I en leilighet i Drammen blir en mann funnet død innelåst i en rosemalt kiste fra 1800-tallet. Drapsofferet var en aktiv jeger, og jaktlaget mannen tilhørte, viser seg å ha forbindelser til alvorlig miljøkriminalitet. Etterforskningen avdekker etter hvert en tragisk familiehistorie som strekker seg gjennom generasjoner. Etterforskerne Bitte Røed og Verner Jacobsen skimter snart et sterkt motiv og frykter at flere liv står i fare. Samtidig skaper deres gjensidige tiltrekning skyld og dårlig samvittighet overfor Verners gravide kone. Det hele ender i et iskaldt drama i en liten bygd i Hallingdal.  

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2024
Sider: 368
Kilde: Bookbites

Kriminaletterforsker i Drammen Bitte Røed, blir kontaktet av en gammel venninne, og bedt på besøk. Rett før hun skal kjøre til Hallingdal melder Siri avbud, men Bitte har hotellreservasjon, så hun kjører avgårde.

Kollegaen hennes Verner Jacobsen har det ikke så bra. Kona Ingrid er gravid og han innser at det er ingen vei utenom, han må finne frem strikkepinnene. Det nære forholdet han har hatt til Bitte er avsluttet og de unngår hverandre på jobb, men han får henne ikke ut av tankene.

Bitte oppsøker Siris bror og mor, og etter samtaler med dem blir hun enda mer urolig for hva som kan ha tilstøtt den gamle venninnen. Hun får høre om jaktlaget som Jonny er en del av og at en av medlemmene nylig er død.

Når innholdet i den rosemalte kisten i Drammen blir avslørt, knyttes de to lokasjonene sammen, og til stort hell for politiet i Drammen, kan Bitte Røed ta tak i tingene fra der hun er, i Hallingdal.

Det er ekte mennesker vi har med å gjøre i Marit Reiersgård sin krimserie, de fleste har en sær side, og ingen er bare slem. Plottet holdes skjult lenge, men jeg kan røpe at lyssky affærer åpenbarer seg i forbindelse med miljøkriminaliteten som avsløres. Jeg likte den gode fremdriften i historien, og etterforskingen er ikke av den tekniske sorten, noe jeg også satt pris på. 

Er du på jakt etter velskrevet krim, så trenger du ikke leite lengre ⚄

Artemisias Verden har også skrevet om boken!

Serien i rekkefølge: 

• 2012 – Stolpesnø 
• 2014 – Jenta uten hjerte 
• 2016 – Paradisbakken
• 2018 – Det de døde vet 
• 2024 – Liksteinen

Oppsummering for lesemåneden mars

Ikke spør meg hva som skjedde i mars måned, jeg ser at jeg har lest helt ut av alle proporsjoner, jeg føler meg som en grådig unge som aldri får nok sjokolade. Sier meg fornøyd med variasjonen og at jeg har lest en 1001-bok denne måneden. Men antall bøker, er ikke en aprilspøk. 

De to 6`erne har havnet på en novellesamling og en barnebok, det sier kanskje litt om at jeg sluker mange romaner og krim, så det skal litt til å nå opp for dem. 

Dette leste jeg i mars: 

1. Signe Holm - Godset - 4
2. Mikael Niemi - Stein i silke - 5
3. Paul Auster - Usynlig - 1001 - 5
4. J.M. Coetzee - Polakken - 5
5. John Ajvide Lindqvist - Håndtering av udøde - 3
6. Eva Fretheim - Fuglekongen - 4
7. Nina Ring Aamundsen - Maria, Maria - barn - 5
8. Anne Stern - Jordmoren i Berlin - 5
9. Therese Bohman - Andromeda - 4
10. Torborg Nedreaas - Jeg skal ha revansje - noveller - 6
11. Wenche Mühleisen - Alt jeg frykter har allerede skjedd - 4
12. Andreas Kolle - En kort historie om norsk kunst - 4
13. Kristine T.G. Hardeberg - De fordømte - 5
14. Elina Backman - Når kongen dør - 4
15. Michel Houellebecq - Noen måneder i livet mitt - 4
16. Elin Brend Bjørhei - Døden i Munkemyra - barn - 6
17. Hanne Gellein - Alle fugler små - 5
18. Maria Navarro Skaranger - Jeg plystrer i den mørke vinden - 5
19. Katja Oskamp - Marzahn mon amour - 4
20. Marit Reiersgård - Liksteinen - 5
21. Maja Lunde - Lukkertid - 5
22. Jon Øystein Flink - Dobbeltgjengerne - 4
23. Hanne Gellein - Døden skal du lide - 4
24. Eivind Hofstad Evjemo - Ingens herre - 4
25. Hanne Gellein - Aldri være trygg - 5

Romaner: 14

Noveller: 1

Essay: 1

Krim: 6

Barn: 2

Sak: 1

Kulturopplevelser i mars:
Kvinne kjenn din kropp, på Det Vestnorske Teater, DnS lørdagskafè med Frode Grytten om stykket Menn som ingen treng, som jeg skal se i april. DnS teateroppsetning av Av måneskinn gror det ingenting og Harmonien som fremførte Beethoven og Brahms.

Jeg kan ikke unnskylde den utagerende lesingen på overflod av kulturbegivenheter heller, så jeg får bare håpe på en jevnere fordeling i april.

Lykke til med neste lesemåned alle ivrige lesehester der ute ☺

Marzahn, mon amour av Katja Oskamp

Marzahn mon amour kom ut i Tyskland i 2019, og lå lenge på bestselgerlisten. Den ble nominert til flere priser før den i fjor ble vinner av International Dubliner Literary Award. Katja Oskamp vokste opp i Berlin og var 19 år da muren falt, dette inntrykket preger naturlig nok denne romanen, som jeg likte veldig godt.

Forlaget om handlingen:
En kvinne på vei inn i de «usynlige årene» som middelaldrende forlater sin mislykkede skrivekarriere for å omskolere seg til fotpleier i forstaden Marzahn, hvor DDRs middelklasse flyttet inn i nybygde betonghøyhus i utkanten av Berlin på 1970-tallet. Mens føtter files, vaskes og smøres forteller kundene sine livshistorier.

Marzahn, mon amour er en fortelling om en bydels forvandling fra et hverdagslig perspektiv. En hjertevarm beretning om det livet som var, det som kunne ha vært og det som gjenstår fortalt gjennom et rikt persongalleri.

Forlag: Press
Utgitt: 2019/på norsk 2024
Sider: 172
Kilde: Bookbites

For en herlig roman! Jeg er ikke glad i tær, ser knapt nok på mine egne, så å skulle lese en historie om en pedikyrist antok jeg kom til å bli en utfordring. 

Heldigvis skriver Oskamp muntert og naturlig om alle kundene til hovedpersonen, og kun enkeltord innimellom fikk meg til å vende blikket vekk fra siden, for å riste av meg synet av neglesopp og annet unevnelig.

Jeg frydet meg over historien, og ikke minst over blikket på DDR-tiden, som flere av de tilårskomne kundene hennes har minner fra. Ja, for det skravles når det sitter kunder i stolen, som etter fotbadet, heises opp, og tituleres som en trone.

                                    Tiffy ser storøyd på meg med de mørkebrune øynene sine, vannet stiger, så taper hun kampen mot tårene og rørelsen idet jeg roper: Jobben vår er dyrebar! Kundene våre er toppen! Marzahn, mon amour! Herregud, nå dikter`a igjen, sier Flocke og smiler. Det må jeg jo, snuppa, svarer jeg, ingen kan vel leve av bare føtter.

Tips om denne romanen fikk jeg fra en NRK-podcasten Åpen bok, som kaller den postkommunistisk feelgood-litteratur. De snakket om språket som innimellom bærer litt preg av et forsøk på østkantdialekt, men som oversatt til norsk ikke satt helt, dette er jeg helt enig med.

 At dette er en underholdende og fin roman, er det ingen tvil om,
jeg hadde stor glede av en tur innom Marzahn.
 

Lukkertid av Maja Lunde

Maja Lunde er kjent for sin klimakvartett som startet med Bienes historie i 2015. Bøkene hennes er oversatt til 40 språk, og gitt henne flere anerkjente priser. Jeg har lest bøkene, og likte dem godt, vil du vite mer om hva jeg syntes, kan du benytte deg av søkeboksen øverst til venstre på bloggen. 

Forlaget om handlingen:
En alminnelig tirsdag i juni stanser menneskenes tid. Barn slutter å vokse, babyer fødes ikke, ingen blir eldre eller dør. Naturen går imidlertid sin gang, natt følger dag, planter gror og dyrene lever som før.

Vi følger seks personer gjennom noen intense sommeruker. For livstruende syke Jenny blir tidsstansen redningen. For Jakob, som venter barn, er den et brutalt hinder. Mens den endrer hele forholdet mellom nyforelskede Ellen og Philip. Desperasjonen stiger, hva skal til for å vende tilbake til normalen?

Lukkertid er en tankevekkende og medrivende fortelling om å ha uendelig med timer til rådighet. En historie med mange lag som utforsker vårt forhold til egen kropp, til tid og ikke minst til dødens ubønnhørlighet.

Til forskjell fra Klimakvartetten, er denne romanen fortalt i ett hendelsesforløp. Vi befinner oss i nåtid, nærmere bestemt noen uker fra 6 juni, som er tiden hvor all utvikling stoppet helt opp.

Jenny og Christian har med seg barna Konrad og Victor i bilen, de kjører hjem fra hytten og opplever skrekkscenariet at de nesten kjører utfor et stup. Jenny er fotograf, og har et yrke hvor døden er et mulig utfall, men akkurat nå er det kreftsvulsten som holder på å ta livet av henne.

Otto og Margo er gamle, de holder på å flytte fra eneboligen de har levd i hele livet, og ikke minst hagen som Otto i årevis har pleid med stor kjærlighet. Livet i leilighet med heis og uten hage, gjør det vanskelig for de to å holde sammen.

Lisa og kjæresten Jakob er unge, men når de oppdager at de er gravid gleder de seg over det. Spesielt Jakob går veldig opp i graviditeten, og ønsker seg mer oppmerksomhet, enn det han får som vordende far. 

Ellen, Philip og Markus er unge adrenalinjunkier som har funnet hverandre i felles interesse for fallskjermhopping. Ellen jobber i et begravelsesbyrå, og får raskt merke "stillstanden" på arbeidsbyrden, for etter 6 juni er det ingen som dør lengre.

Den menneskelige utvikling har gått inn i en stillstand, døden finnes ikke lengre, og sykdommer har stoppet å utvikle seg. Dette høres jo fint ut, men for Lisa som har en baby i magen, blir det vanskelig. 

I løpet av romanen får vi mange eksempler på hvordan denne stillstanden oppleves, de gamle våger å ta plass med høye stemmer og ubekymret oppførsel, der de skåler for tiden. Men fort merkes det at den kognitive utviklingen hos barna også har stoppet opp. 

Når sykehusene fylles opp av pustende mennesker som skulle vært døde, blir det satt krisestab (som vil ville sagt i dag) Noe må gjøres for å komme tilbake til normalen.

Jeg likte Lukkertid godt, handlingen var lett å følge med på, og selv om dette (heldigvis) er fantasi, så klarte jeg å se for meg en verden, hvor noe sånt hadde skjedd. Refleksjonene rundt det å være menneske er fine, og den respekten Maja Lunde viser når hun formidler et litt fordekt klimabudskap på, gjorde denne leseren godt. 

Det går jo ikke an å kun lese krim i påsken, så jeg valgte meg Lukkertid, ikke det, den bød på spenning denne romanen også - jeg anbefaler den gjerne videre!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2023

Sider: 269

Kilde: PDF fra forlaget