Forræderen av Torkil Damhaug

Den tre ganger Rivertonprisvinneren Torkil Damhaug har skrevet tolv romaner. Det alltid blitt påpekt at hans krimromaner er like mye skjønnlitteratur av høy kvalitet som tradisjonelle krimfortellinger, når det gjelder Forræderen er det en psykologisk roman, som i form og innhold ligger langt fra krimsjangeren. Jeg har lest de 5-6 siste bøkene hans, og så derfor med forventning frem til å lese årets utgivelse. 

Forlaget om handlingen:
Morens død får fortelleren i denne romanen til å vende tilbake til notatbøkene han som ung alltid hadde med seg. Ut fra notatene vokser en historie om fortiden frem. Som tjueenårig medisinerstudent bor fortelleren i et kollektiv, kalt Slottet, der alt skal prøves ut i frihetens navn, og der familien som institusjon er erklært død. Fortellingen tar deg med til disseksjonssalen på det anatomiske instituttet i Bergen, og til det ikke alltid like edruelige arbeidet på byens bryggeri. Den tar deg med til den frodige øya der noe makabert synes å være forsvunnet i et hull i en venninnes hukommelse, og til forsøket på å erobre en flybase i Danmark. Og den tar deg med til det som rammer deg når du er fullstendig uforberedt – møtet med den du aldri kommer til å glemme.

Forræderen er fortellerkunst av stor kvalitet. Jeg er fengslet og interessert fra første stund, fryder meg over gjengen i kollektivet og kolleger på Hansa bryggeri. 

Vi befinner oss i 1979, dette blir ikke stavet og slått stort opp, men kommer frem i teksten når sivil ulydighet i Alta vurderes i kollektivet. På samme måte får leseren subtile hint om karakterenes utfordringer, som uskyldige uttalelser og spørsmål senere, bygger videre på. 

Romanen handler om hvordan vi praktiserer frihet, om hvordan mange lever ufrie liv, og ikke selv er bevisst det. Jeg likte godt avsnittet hvor kollegaen Frank tilbyr hovedpersonen å flytte inn i kollektivet, og viser ham et essay han har på trykk i et blad, med beskjed om å ikke lese før han er klar.

        Jeg leste samme natt.
        Den borgerlige familien er den rådende maktas uunnværlige redskap, slo Frank fast i første avsnitt. Ingen oppsiktsvekkende ny tanke. Heller ikke at familien hindrer selvstendig tenkning, hindrer tvil og spontanitet. For ikke å snakke om frihet, familien er et fengsel bygd inn i sinnene åre, den nekter oss å leve som oss selv.

I denne romanen møter vi et knippe radikale ungdommer, som har sine nøye gjennomtenkte prinsipper å leve etter, fri fra lånekassen og familiens åk. Hovedpersonen flytter sammen med Frank, Eli, Timmo og et par andre. Deres personlige historier vokser frem gjennom handlingen, som i begynnelsen dreier seg om sommerjobben på bryggeriet og disseksjonssalen.

Eli har vært ute for noe traumatisk, og i innledningen er hovedpersonen med henne tilbake til hvor det skjedde. Så hører vi ikke mer om dette på en stund, bare små kommentarer rundt hvordan Eli har det, gjør at nerven som er plantet, fortsetter å vokse.

Torkil Damhaug imponerer igjen, han har en leken måte å skildre naturen på, karakterene forholder seg naturlig til hverandre, og som leser føler jeg at dette er på ekte. Han bruker helt sikkert alle triksene i "forfatterboken", men de er godt fundamentert i teksten, så jeg legger ikke merke til det.

Jeg anbefaler gjerne Forræderen videre ⚄

Der denne fortellingen slutter, begynner en ny, som er under utarbeiding. Denne neste romanen foregår i Paris i en turbulent tid på begynnelsen av 1980-tallet.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 224

Kilde: Biblioteket