Johan B. Mjønes debuterte som forfatter i 2009, og har etter det gitt ut en rekke bøker i forskjellige sjangere. Jeg har ikke lest noe av ham før, men fikk heldigvis med meg denne romanen om tid, hemmeligheter og frykten for folkesnakkets tyranni.
Kristin er blitt 87 år, og det er ikke tid igjen til å skamme seg, nei, ikke til å nøle heller. Da ektemannen gjennom mer enn 60 år endelig dør, må hun finne det barnet hun ga bort til adopsjon.
For å spore opp den lille gutten hun fødte da hun bare var 16 år, blir hun nødt til å fortelle det hun aldri har delt med noen. Hvorfor måtte hun gi barnet fra seg? Og hvordan har det preget hennes liv?
På barnesengene på fødeavdelingene sto det til langt utpå 1970-tallet, en V for viv om mor var en gift kvinne. Om mor var ugift, sto det skrevet en S for Spuria, som betyr falsk eller uekte. Mor og barn var merket fra første stund.
Tanken på at barn kunne bli stemplet som uekte, er helt absurd for oss i dag. Johan B. Mjønes har i denne forrykende romanen skildret livet til en ung mor, som blir tvunget til å føde et uekte barn i all hemmelighet, og som hele livet lever med det traumet dette ga henne.
Det er heftige saker dette her, historien fortelles med en klar nåtidshistorie, hvor Kristin akkurat har begravet ektemannen og faren til sine tre ekte barn. Gjennom hele romanen er vi tilbake til Kristins barndom, hvor vi lærer om hvordan hun traff mannen som gjorde henne gravid, om forholdende rundt graviditeten, og hvordan livet hennes ble etterpå.
Kristin har det travelt, for i de mange timene hun har sittet ved Trygves seng har hun lagt en plan. Etter begravelsen, reflekterer Kristin over all sorgen hun opplever fra alle fremmøtte i kirken:
Denne døden er en lettelse.
Rundt henne snakkes det som om det akkurat har skjedd, og for de som ikke så ham hver dag, som ikke måtte forholde seg til kroppen i sykehjemssenga, er kanskje sorgen ny. De kjente ikke hvordan hjertet til Trygve, hvordan det banket og banket, som på trass, selv om holdet hadde gitt opp for lengst. Nei. Sorgen er gammel. Den er over. Og hun vil vekk.
Kristin har nok hele sitt liv blitt oppfattet som en bisk og tverr dame, og nå på sine gamle dager hører hun selv hvordan hun ofte lyder. Hun jobber med det, prøver å tone ned lyden av sin egen stemme, for dette er jo ikke henne. Gjennom å skildre forholdet til Karen og Elise, døtrene som kom med et års mellomrom, og attpåklatten Knut skjønner leseren hvilket enormt forsvarsverk Kristin har bygget rundt seg, og en forstår bakgrunnen for det litt sure oppsynet hun har.
Hovedpersonen vokser opp med en far som tar all plassen, i et hjem som er psykologisk trangt, til tross for at der er areal nok. Kristin blir kjent med Tobias, som bor i en liten koie i skogen, sammen med sin far. Her er det trangt, men stemningen i hjemmet er en helt annen enn det hun er vant med. Her føler hun seg velkommen, og opplever at skuldrene senker seg.
Det er så mye jeg kunne sagt om denne romanen: den er handlingsdrevet og til tider spennende. Jeg fikk stadig fornyet nysgjerrigheten på hva som kom til å skje, for tematikken ble belyst fra flere kanter.
Johan B. Mjønes mestrer de glidende overgangene på en eminent måte, min indre kritiker kom stadig med utbrudd som "oho, den var smud". Språket plukker opp nyansene i Kristins følelsesliv, og mot slutten skjer det samme med Karen og søsknene, dette er veldig bra gjort.
Heldigvis har verden forandret seg, vi er ikke like opptatt av å skamme oss lengre. Selv om ikke alle menn er ektemenn lengre, så er heldigvis alle barn ekte!
Spuria er ikke en sentimental roman, men klumpen i halsen kom tilbake igjen og igjen. Dette fordi det sto så mye på spill for Kristin, og vemodet over at hun har båret på denne blytunge hemmeligheten i 70 år, gjorde vont inni meg.
Dette er historiefortelling på sitt aller beste ⚅
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar