Satire og fandenivoldskhet er to ord som, sammen med tittelen og det herlige bildet, lokket meg til å ville lese denne romanen. Jeg har tidligere lest Sunniva Lye Axelsens roman Herfra til Hiroshima en bok som i likhet med denne har en utstrakt bruk av humor.
Alle i den lille sørlandsbyen vet hvilket jerngrep Johanne har på Hilmar. Ikke får han gå ut lenger, ikke får han møte Jesper Eriksen og de andre pensjonistene på senteret, og julebordet på samme sted kan han bare glemme. Det er sjalusien som fortærer henne. Når skal det ta slutt?
I etasjen under Jesper Eriksen bor Philip, som lider av kronisk utmattelse, long covid og handlemani. Sykepleieren Ella sliter også med sitt, for vannet renner inn i kjelleren på det koselige sørlandshuset hun har kjøpt seg, sammen med regningene. Kan Jesper og hans tiltagende avhengighet av piller være løsningen på pengeproblemene?
Johanne den vanvittige er en skarp satire om vold i nære relasjoner og menneskers blindflekker, skrevet med nådeløs fandenivoldskhet. Det er også en roman om en kvinne som til slutt innser at tilnavnet hun har fått, også gir henne noen muligheter, noen vanvittige sådan.
Det er Jesper Eriksen som åpner romanen der han svimmel og skjelven på hånden prøver å treffe låsen i døren sin med nøkkelen.
Han har et kritisk blikk på alt og alle, og det skorter ikke på fordømmende kommentarer fra den kanten. Det er også han som først skildrer forholdet mellom Hilmar og Johanne, og uttrykker sterk misnøye med hvordan kompisen Hilmar blir behandlet av sin kone.
Måten romanen avsluttes på sier litt om hvordan Jesper Eriksen selv er å leve med, så han har vel seg selv å takke. Så er det Johanne sin tur, og jeg som hadde gledet meg til å møte dette vanvittige kvinnemennesket satt litt snurt tilbake. Hun koker eggene akkurat sånn som mannen ønsker dem, pynter og steller i huset og tenker tilbake på de fine årene like etter han sjekket henne opp.
Før vi får oppleve Johanne på sitt verste, får vi servert flere grunner til at hun med tiden har begynt å heve stemmen mot mannen og kanskje også naboene. Det tok brodden av satiren i mine øyne, for jeg heiet på Johanne og følte med henne i alle hennes prøvelser med ektemannen og andre mennesker.
Hva som har skjedd mellom ekteparet kommer vagt frem gjennom handlingen, men det er Johannes fastlåste situasjon som gir meg pustebesvær. Det handler om mannens flørting og hennes sjalusi, at et forhold uten kjærlighet ikke er liv laga, og hvor umulig det føles å begynne på nytt alene.
Historien om Johanne er godt skrevet, situasjoner og snakk er preget av humor, men denne traff dessverre ikke meg. Kanskje jeg relaterte til Johanne litt for mye, til at jeg klarte å synes at det som ble sagt om henne var morsomt. Hennes tanker er såre og full av ensomhet, følelsene hennes er fylt av forbitrelse over hva livet har sendt hennes vei. Dette er bare trist og gjør romanen vemodig, og det er ikke det jeg forbinder med satire.
Jeg skulle ønske han av og til ville svare. Men dette er jo ikke noe nytt. Det er for å straffe meg. Hadde Hilmar gått rundt og himlet med øynene til alle han møtte, kunne jeg forstått det. At han bare var sånn. Men han gjorde ikke det. Med andre var han hyggelig forekommende, høflig og blid. Han spøkte med fremmede. Han ga av seg selv. Men ikke hjemme. Og så gikk årene. Ja, de bare rant vekk mens jeg prøvde å drive butikken og forstå hva jeg gjorde feil.
Sunniva Lye Axelsens nye roman er velskrevet, korte kapitler og mye luft gjorde at lesingen av boken gikk radig. At handlingen bommet litt på akkurat min humor skal du ikke bry deg om, kanskje den treffer deg midt i blinken, så jeg anbefaler gjerne Johanne den vanvittige videre ⚃
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar