Ulvespor av Ingeborg Arvola

Ulvespor er den tredje boken i serien Sanger fra ishavet. Den første boken Kniven i ilden likte jeg godt, allikevel gikk bok to Vestersand, meg hus forbi. Den fikk jeg lyttet til på Storytel før jeg ga meg i kast med Ulvespor, årets utgivelse i denne serien.

Forlaget om handlingen: 
På 1860-tallet herjer sulten i Finland. Brita Caisa Seipajærvi og Mikkel Aska har rømt over grensa og slått seg ned i en jordgamme ved innsjøen Iijærvi med døtrene Marja og Annie. Mikko er flink til mangt, men ikke livet i ødemarka. Han setter ikke snarene riktig. 

Familien får knapt med mat. Brita Caisa skjærer bark og baker brød. Hungeren gjør noe med hjertet, hodet og kroppen. Uten å fortelle det til Brita Caisa, oppsøker Mikko den unge noaiden Ison Antin Anna, som har spesielle evner.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2025
Sider: 334
Kilde: Leseeksemplar

Det er ikke bare bare å klare seg i en jordgamme gjennom en hard vinter. Det å bli tatt med ut i dette karrige miljøet, ga meg en helt spesiell leseopplevelse.  

Mikko og Brita Caisa har to små barn med seg til gammen, som de måtte flykte til da myndighetene ikke godtok at de levde under samme tak uten å være formelt gift. 

De er glad i hverandre, men Brita mister tålmodigheten med Mikko, når han ikke finner ut av hvordan han skal skaffe dem mat. Han sovner på post, kløner til fiskegarnet og roter med rypefellene. Det er ikke det at han slurver, han kan det bare ikke, tenker Brita når hun innimellom synes synd i ham. 

Brita er oppgitt, og synes ikke han er mer til hjelp enn en gammel gubbe. Mikko er også lei av å ikke få det til, og søker trøst hos Ison Antin Anna. Så kommer deres første vinter uten medbrakt proviant, og det begynner å bli skikkelig vanskelig for dem. 

Skildringene av hva sulten gjør med kroppene deres er grusom lesning, det regner og regner, potetavlingen råtner på rot og de har problemer med å finne tørr bark til å blande i melet for å drøye det. Brita klipper opp tråden i en ulljakke, i små biter og legger det i gryten. Så gjør hun det samme med håret sitt, og har i litt barkemel. Når dette har kokt mye lenger enn de trodde, har de noe å spise.

Overtro er en naturlig ting i dette miljøet, Brita kan ikke unngå å tenke, at grunnen til at alt går galt for dem, er at  Annie ikke er døpt og foreldrene er ugift. De snakker med, og gir gaver til det usynlige småfolket, mens de leser beskjeder i alskens tegn de får øye på. 

Ulvespor er en roman proppfull av nydelige betraktninger, det er historiefortelling på høyt plan, iblandet en virkelighetsskildring jeg ikke har lyst å tro er sann. Tidlig i boken er det en fascinerende scene hvor Brita er ute og går i tåken, jeg leste disse sidene flere ganger og lot meg virkelig fortrylle av det jeg leste.

På samme måte elsket jeg hvordan Mikko og Britas fortvilelse bunner i det samme, men at deres løsninger på problemene er så forskjellig. Diskusjonene de har rundt dette, er levende og innholdsrike og ikke minst hjerteskjærende lesning.

Ingeborg Arvola greide å fengsle meg med kulden, sulten og kjærligheten som hovedpersonene opplever. Romanen er dramatisk til tusen, og tettpakket med handling, den engasjerte meg fra første side, og selv om jeg måtte ta pustepauser innimellom, var det aldri snakk om å ikke orke mer av påkjenningene de må stå i.

Jeg anbefaler gjerne Ulvespor videre ⚄