Det er en liten fest hjemme hos meg hver gang det kommer en ny roman fra Gaute Heivoll. Siden han debuterte som forfatter med antologien Postboks 6860 i 2000 har han gitt ut en laaaaaaaaang rekke romaner, men også barnebøker, skuespill, prosa og noveller.
Tomas går den samme ruta med posten, dag ut og dag inn. Gjennom årene har han gått jorda rundt, og vel så det, og samtidig brakt verden med seg i postvesken. Broren hans Salve døde i en tragisk ulykke sommeren 1897, men hva vet folk i bygda ellers om ham? Lite. Han er en enkel mann, som bor sammen med foreldrene, og som forblir ugift og alene. Men selv et bortgjemt liv rommer en hel verden.
Hva skjedde egentlig med Salve? Hvorfor ble det aldri noe med Anna Kristine, nabojenta, som lovet ham en fremtid? Hva er det læreren Nils Abelseth ser i den stille, reserverte postmannen? Og hvor ble det av fotografiet som ble tatt av ham den marsdagen i 1911? Det hender Tomas tenker på dette bildet, og hvem han vil være hvis han en gang i fremtiden får sett det.
Tomas er 38 år når vi blir kjent med ham, vi følger ham videre i livet til han er en gammel mann, men hører litt om oppveksten hans også. Han er den eneste i familien som har blitt fotografert, og det skjedde bare en gang. Det er denne hendelsen som starter opp romanen, og introduserer folkeskolelærer Nils Abelseth til historien.
Gjennom måten Tomas oppfatter andre mennesker og deres gjøren og laden, og hvordan han tolker ulike situasjoner han kommer opp i, skildres et ettertenksomt menneskesinn. Dette gjøres på en lavmælt og fin måte, som gjør lesingen til en nytelse.
Historien er preget av 1900-tallets koloritt, med levesett, skikker og materiell fremgang. Tomas forblir ugift men ved en anledning er han villig til å gi vekk hjertet sitt. Når det lille håpet om giftermål brister, knuses noe inni ham, men i den rolige mannens ytre liv, er i det ingen som kan se det.
Himmelens krystall har noen besnærende naturskildringer, jeg følte at jeg var med ut, og tok del i betraktningene som Tomas gjorde seg. Romanen er til å få ro i sjelen av, bare den jevne traskingen til denne utholdende postmannen, gjorde at jeg hvilte i meg selv da jeg leste.
Høres dette kjedelig ut, så lover jeg deg, at det er det ikke. Gaute Heivoll har en ryddig språk, handlingsforløpet drives fremover og er engasjerende, her er også tilløp til dramatikk, som bidro til å holde på min begeistring.
Jeg anbefaler gjerne Gaute Heivolls Himmelens krystall videre ⚄
Forlag: Tiden
Du verden jeg har mye catch-up to do. Og har ikke (kremt) lest noe av Heivoll ennå, jeg forstår jeg har en jobb å gjøre :-) Kjekt å følge deg på tur, nå blir det å lese seg bakover på bloggen din for å finne nye favoritter :-) Ha en finfin september!
SvarSlettKjekt at du leser tilbake, men catch-up er i min erfaring kjedelig. Heivoll er gull hvis du liker nydelige romaner som er litt slow. Håper på mer liv på bloggen din når formidlingsbehovet melder seg :)
Slett