De uadskillelige av Simone de Beauvoir

Dette er en roman om Simone de Beauvoirs nære vennskap med sin bestevenninne fra barndommen. Dette er en kortroman, som forfatteren skrev i 1954, som ikke har blitt utgitt før. Simone de Beauvoir er en mye referert forfatter og et forbilde for mange. Det er noen år siden jeg ga meg i kast med hennes mest kjente bok Det annet kjønn, og i fjor leste jeg Mandarinene som også er en murstein. Det var derfor med lett hjerte jeg denne gangen leste en mye kortere tekst, som til og med inneholdt bilder. 

Forlaget om romanen:
I romanen skildrer forfatteren sin store ungdomskjærlighet til venninnen Zaza. Zazas tragiske død, fremprovosert av fordommene og påbudene som preget datidens samfunn, skulle hjemsøke Simone de Beauvoir resten av livet.
De uadskillelige handler om den seksuelle og intellektuelle oppvåkningen til to «veloppdragne» og opprørske unge jenter i et miljø som forsøker å hindre dem i å bli frie og tenkende kvinner og vil lukke dem inne i rollen som hustru og mor. Teksten skildrer erfaringene som ligger til grunn for den store feministiske filosofens opprør og verk – hennes dramatiske frigjøring og det fundamentale motsetningsforholdet mellom de intellektuelle og de konforme, senere grunnlaget for En veloppdragen ung pikes erindringer.

Gjennom å beskrive sin venninne Zaza, og sitt eget forhold til henne, så lærer vi også lille ni år gamle Simone å kjenne. Det er to høflige unge jenter vi møter, gjennom hele sitt vennskap utviser de en kjølig distanse og ekstrem ærbødighet mot hverandre, noe som kommer tydeligst frem ved at de sier De og Dem til hverandre. 

Zasa kom fra et militant katolsk borgerskap, tidlig på 1900-tallet. Hun greide ikke å tilpasse seg slik de rundt henne krevde, hun følte at hennes egenart ble tilintetgjort. 

Ganske bastante ord, disse som beskriver denne barndommen, men når vi vet at livet hennes endte som det gjorde, nettopp fordi hun ble snakket til og hersket over på en uholdbar måte, så skjønner vi at hun følge det sånn.

Det hadde aldri falt meg inn at Andrèes kjærlighet til moren kunne være en ulykkelig kjærlighet. Hun presset hendene ned mot den blankslitte bordplaten av tre. 
    Bernard er den eneste i verden som har elsket meg for min egen skyld, akkurat som jeg var, og fordi det var meg, sa hun innbitt. 
    Hva med meg? sa jeg. 
   Ordene glapp ut av meg; dette var så urettferdig at jeg ble opprørt. Andrèe så forundret på meg:
   Dem?

Romanen er kort og i tillegg er det en historie som fengsler, og som nær sagt "leser seg selv". De uadskillelige kommer nok til å bli tatt frem igjen, og lest på nytt. Et nydelig språk og kloke refleksjoner i et fortettet handlingsrom, gjorde at Simone de Beauvoir ble tydelig for meg, på en ny måte.

Utgaven inneholder også autentiske brev som Simone de Beauvoir og Zaza skrev til hverandre, samt bilder av «de uadskillelige» gjennom oppveksten, av Zazas kjæreste Maurice Merleau-Ponty (Pascal Blondel i romanen), og av Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartre. 

Forlag: Pax

Utgitt: 2021

Sider: 190

Kilde: Leseeksemplar

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir

Simone de Beauvoir (1908-1986) var en fransk filosof og feminist. Hennes navn dukker til stadighet opp i romaner og sakprosa jeg leser, og nå var det ingen vei utenom, hennes banebrytende verk som forklarer antydningen om at vi kvinner er "det annet kjønn" måtte leses.

Fra baksideteksten:
Det annet kjønn er kalt feminismens bibel, men hva slags feminisme? "Hunkjønnet er hunkjønn på grunn av en viss mangel på egenskaper," skrev Aristoteles. Fra Platon, via Thomas Aquinas og til mer moderne tenkere som Hegel, er forestillingen om kvinnen som "Den andre" blitt ført videre. Er kvinnen "annethet"? Er hun en gåte? Simone de Beauvoir tilbakeviser slike mytiske forestillinger ved å ta for seg kvinner og kvinnelighet i myter, historie, filosofi og litteratur, husarbeid, forelskelse, ekteskap, barn og visjoner om fremtidig frihet. 

Simone de Beauvoir mente at livet får mening gjennom handling, og i dette ligger den menneskelige frihet. Som artsvesen har enhver kvinne og mann både noe iboende konkret og abstrakt ved seg. Men for kvinner er handlingens vei ofte sperret, og ikke minst skyldes dette oppdragelsen. Hennes biologiske skjebne har knyttet henne til morsrollen og husarbeidet. Hun stenges inne i gjentakelsen og det iboende fysiske, mens mannen "virkeliggjør seg selv". Hans rolle er utadrettet og skapende: "han overskrider nåtiden, han åpner fremtiden." Hun vingestrekkes, og så beklager man seg at hun ikke kan fly! Men kvinnen er ikke bare objekt, hun er selv subjekt. Og kvinnerollen er ingen stivnet realitet, den er en rolle i stadig tilblivelse, hvis muligheter stadig må diskuteres. Ifølge Beauvoir må kroppen forstås som en situasjon; biologisk forskjell kan ikke rettferdiggjøre sosiale normer.

Allerede i det innlednede essayet av Toril Moi er oppmerksomheten min fanget. Her blir vi kjent med Simone de Beauvoir, vi får høre om hvilken uvanlig briljant student hun var, og også bakgrunnen for at det selvstendige kvinnelivet var så viktig for henne. Hun ble tidlig lektor, men vi kjenner henne som en av Frankrikes fremste forfattere. Det annet kjønn ble til fordi Simone hadde lyst å skrive en selvbiografi, og spurte seg selv; har det faktum at jeg er kvinne formet mine erfaringer?

Det annet kjønn er en feminisktisk analyse av samfunnet ved midten av det 20. århundre, men det er også en dypt filosofisk tekst. I innledningen drøfter Moi de grunnleggende temaer som ligger til grunn for denne boken, frihet, etikk og Beauvoirs store ideal gjensidighet.

Hva er det som definerer oss som kvinner? I den første delen av boken tar forfatteren opp fakta og myter, om lovgivningen som ble bestemt av menn og om tolkningen av bibelen som også ble gjort av menn, og hvordan de har favorisert seg selv og hvordan dette har påvirket utviklingen.

Boken er organisert på en ryddig og oversiktlig måte, hvor bok 1 inneholder den teoretiske delen med historikk, biologi, psykoanalysen og ikke minst en del om materialismen. I den historiske delen starter hun helt fra begynnelsen, da vi var jegere og sankere, og i løpet av de neste 100 sidene peker hun på aspekter av samfunnet som utvikler seg, som mot slutten også belyser detaljer som abort, prevensjon og stemmerett. Etter denne historiske delen, setter hun i gang med å knuse myter.

Andre del av boken er mer praktisk, hvor denne delen bygges på levd erfaring. Vi får høre hennes tanker om hva som skjer med oss kvinner i barndommen og i ungdomstiden. Det handler om  seksuell innvielse og homoseksualitet, og om prevensjon, abort, svangerskap, skyld og skam når hun fortsetter med å skildre følelsene til den gifte kvinnen, det å være mor og den sosiale omgangen kvinner har med andre mennesker. Slik innledes analysen av ekteskapet:


Den skjebnen samfunnet tradisjonelt tilbyr kvinnen, er ekteskapet. Fremdeles i dag er de fleste kvinner gift, har vært det, gjør seg klare til å bli det, eller lider over ikke å være det. Det er i forhold til ekteskapet den ugifte kvinnen defineres, enten hun er frustrert, opprørsk eller til og med likegyldig overfor denne institusjonen. 


Etter å ha hørt hennes tanker om overgangen fra å være en moden kvinne til å gå inn i alderdommen, blir kvinnens situasjon belyst. Mot slutten snakker hun om rettferdiggjøring, om narcissisten, den elskende kvinnen og om mystikeren, før hun legger frem sine tanker om den uavhengige kvinnen.

Simone de Beauvoir fremstår som ekstremt kunnskapsrik og reflektert i denne boken. Hun benytter seg av alle de store teoretikerne, filosofer og forfattere. Da jeg leste var jeg litt på utkikk etter om noen fra Norge hadde gjort seg bemerket i hennes øyne, og selv om jeg håpet på Amalie Skram, så var det Henrik Ibsen og Nora i hans dukkehjem det ble referert til.

I den siste delen av boken refererer Beauvoir mange praktiske eksempler for at leseren lett kan sette seg inn i følelsene hun vil skildre. Dette gir denne nokså tungt teoretiske mursteinen et snev av letthet. Av en eller annen grunn trodde jeg at Det annet kjønn var en roman, men etter at skuffelsen hadde lagt seg og jeg gikk inn i stoffet, ble dette allikevel en fin og lærerik leseopplevelse.

Forlag: Pax

Utgitt: 1949/på norsk 2000

Sider: 832

Kilde: Biblioteket

Misforståelse i Moskva av Simone de Beauvoir

Simone de Beauvoir (1908-1986) var en fransk filosof og forfatter. Hun var eksistensialist og feminist, og politisk aktiv. I flere av bøkene sine bygger hun handlingen rundt sin egen utvikling som kvinne, tenker og politisk aktør. Det fungerte der, og det fungerer godt i denne romanen også.

Forlaget om handlingen:
Kortromanen Misforståelse i Moskva ble skrevet i 1966–67 og var i utgangspunktet tenkt som en del av novellesamlingen La Femme Rompue («Den ødelagte kvinnen»). Men Beauvoir ombestemte seg og byttet ut teksten med en annen. Kortromanen ble dermed først utgitt på fransk i bokform i 2013. 
Misforståelse i Moskva er beretningen om et middelaldrende ektepar i krise, som reiser til Moskva. Paret har mot stridende forventninger både til hverandre og til livet som ligger foran dem. I likhet med novellene i La Femme Rompue, er omdreiningspunktet en kvinne som er desillusjonert i ekteskapet og i hverdagen. Her slipper også Beauvoir mannens synsvinkel til, slik at teksten pendler mellom kvinnens og mannens virkelighetsforståelse.

Simone de Beauvoir gjorde, sammen med sin mann flere reiser til Sovjetunionen i perioden 1962 - 1966. Hun var rundt 60 år da hun skrev denne kortromanen, og det er også Nicole, en av to hovedpersoner, i Misforståelse i Moskva.

Det er spennende å lese romaner hvor en så interessant forfatters liv kan anes mellom linjene. Temaet som forfølges er alderdom, og hun skildrer nydelig en sørgmodig forferdelse over å ha blitt gammel. 

Nicoles mann Andrè har vært gift før, og har en datter Masja, som bor i Moskva. Det er henne de besøker, og nå er det tre år siden sist. Nicole reflekterer over at det forrige besøket i byen var mye mer spennende. Selv om hun konkluderer med at det var nytt den gangen, så overbeviser hun seg om at Moskva nå fremstår som kjedelig, fordi hun selv har blitt gammel. 

                    Jo mindre hjemme hun følte seg i sin egen kropp, desto sterkere følte hun seg forpliktet til å ta seg av den.

Det er så sant som det er sagt, og gjennom flere sånne hverdagslige observasjoner, blir vi kjent med to mennesker som ikke synes det er spesielt lett å bli gammel. Begge to har fortellerstemme, så leseren vet etter hvert bedre enn de to, at de faktisk går rundt å grunner over de samme tingene.

Andrè føler seg mindre oppvakt, og ergrer seg over at han ikke har drevet det til noe her i livet. Han savner det heftige og inderlige han opplevde tidligere i livet, og forakter sin egen uvirksomhet, uten at han greier å gjøre noe med det. 

Jeg nærmet meg faretruende slutten på historien, og begynte å lure på om jeg har gått glipp av denne misforståelsen som bokens tittel indikerer. Historien frem til nå ha vært reflektert og fin, men ikke noe å hive hatten i luften av. Så skjer det, endelig, og skal si pulsen min økte. 

                Hva nå? tenkte hun matt mens hun gikk tilbake til hotellet. Ingen utvei. De ville fortsette å leve sammen, hun kom til å fortrenge bebreidelsene sine; mengder av par vegeterer slik, i resignasjon og på akkord med seg selv. I ensomhet. Jeg er alene. Ved Andrès side er jeg alene. Innse det.

De siste sidene river skikkelig i hjerterota, kanskje ikke hvis du er tjue, men som en femtifireåring som greier å kjenne seg igjen i de første tegnene på alderdom, så er det de opplever hjerteskjærende. 

Misforståelse i Moskva er usentimental og dypt personlig. Her får vi gjenkjennelige observasjoner, samtidig som Beauvoir setter ord på fornemmelser en gjerne ikke har uttalt for seg selv enda. Historien er glimrende ført i pennen, med en språkføring og skriveteknikk jeg liker. - Boken anbefales på det varmeste!

Jeg har tidligere blogget om: Mandarinene, De uadskillelige og Det annet kjønn

Forlag: Pax

Utgitt: 2013/på norsk 2021

Sider: 139

Kilde: Leseeksemplar

Mandarinene av Simone de Beauvoir

Lesesirkelens 1001 bok for juli skulle være en bok på mer enn 500 sider. Det finnes mange mursteiner på 1001-listen, og denne gangen prøvde jeg meg på den 650 sider lange Mandarinene, som er Simone de Beauvoirs eneste bok på listen.

Fra baksideteksten:
Handlingen i denne romanen foregår i Paris, de første etterkrigsårene. Anne Dubreuilh er psykolog. Hennes mann Robert fører an i kretsen rundt et tidsskrift. Forfatteren og kvinnebedåreren Henri er gift med Paula, som har oppgitt sin sangkarriere til fordel for kjærligheten. I dette miljøet føres diskusjoner om politikk og etikk, journalistikk, frihet og livsutfoldelse.

Selv om dette ikke er en nøkkelroman, har den mange paralleller til Simone de Beauvoirs eget liv. Boken er dedikert til mannen hun hadde et intenst og mangeårig kjærlighetsforhold til, og antyder at den langt på vei forteller deres historie.


Romanen kom ut i 1954, og når en tenker etter, så er dette ikke veldig lenge etter andre verdenskrig sluttet. Handlingen er nemlig lagt til tiden rett etter krigens slutt, og starter faktisk før de fatale atombombene slippes i Japan i august.

Andre verdenskrig gjorde noe med det politiske landskapet, og ikke minst med de sosiale strukturene globalt. De to mannlige hovedpersonene jobber begge for avisen L`Espoir, og diskusjonene i avisen dreier seg stort sett om politikk.

Paulas selvpålagte oppgave her i livet er å pleie kjærligheten til Henri. Henri på sin side blir kvalt, og innrømmer overfor seg selv at han ikke elsker henne lengre, men av medynk forblir han i ekteskapet. Paula gir ham den frihet han trenger, men når hun synes at han blir ledet bort fra sitt sanne jeg, setter hun foten ned.

Anne er psykolog, men hun har godt trett av pasientene sine. Hun og Robert har en nesten voksen datter, som legger seg etter Henri. Han har ikke noe i mot å ta Nadine med seg på tur til Portugal, og la ham være målet for hennes utforsking. Det ser ikke ut som foreldrene eller Paula heller har noe i mot det, og etter en stund blåser forholdet over av seg selv.

Hele Simone de Beauvoirs forfatterskap preges av selvbiografi, men i Mandarinene er det selve fortiden som er skildret på en tilnærmet biografisk måte. Kjønnskampen diskuteres, men aller best kommer den frem på en subtil måte i selve handlingen.

Da åndedragene hans ble tyngre, krøp jeg forsiktig ut av sengen. Det var hardt å rive seg løs fra denne natten som klebet ved huden min. Men jeg ville ikke vekke Nadines mistanke; vi hadde hver vår måte å dupere hverandre på: hun fortalte meg alt, jeg fortalte henne ingenting. Det slo meg der jeg sto foran speilet og ordnet på fasaden at min avgjørelse delvis skyldtes henne, og det ergret meg. På en måte angret jeg ikke på noe. Det er så mye en får vite om et menneske i en seng - langt mer enn om man lar ham ligge på divanen og snakke i ukesvis! Jeg var bare litt for sårbar for den slags eksperimenter.

I Bente Christensens etterord kan vi lese om hvorfor romanen har fått tittel etter et kinesisk ord som beskriver en høyere embetsmann, og om hennes livsledsager, eksistensialisten Jean-Paul Sartre. Det er et spennende tankegods som skrives frem i denne romanen, og som blir glimrende forklart i etterordet.

Beauvoirs kjærlighetshistorie til amerikaneren Nelson Algren som boken er dedikert til, er en sterk passasje i denne romanen. Jeg er mektig imponert over hvordan hun greier å skildre forelskelsen og alle de følelsene som er i sving på godt og vont.

Selv om romanen har kjærlighetslivet til hovedpersonene som tema, anser jeg politikken som det viktige budskapet. Vi hører om kvinner som fikk håret klippet av seg, om jakten på nazistene etter krigen og om oppsporingen av de som anga jøder rundt 1942. Det politiske landskapet etter krigen var som et puslespill hvor bitene var kastet opp og blandet, og hvor det til og med manglet et par brikker. Det var veldig lærerikt å få være med å legge puslespillet. Selv om vi befinner oss i Paris i denne romanen, lærer vi også om fascismen i Portugal og Antonio Salazar, som var regjeringssjef i 36 år, denne delen likte jeg veldig godt.

Historien er lineær, men fortelles fra to synsvinkler, Annes personlige "jeg" og Henri som vi leser i tredjeperson. Noen ganger måtte jeg lese litt inn i avsnittet før jeg ble sitter på hvem om snakket, men det føltes ikke forvirrende. Det blir mye politisk diskusjon i denne romanen, og mye direkte tale, så det la en demper på lesetempo. Ellers fengslet handlingen meg fra begynnelse til slutt.


Trenger du en murstein til sommerferien, og har lyst å lese en av de sterke stemmene i litteraturen, så er Mandarinene et godt alternativ. 

Kjærlighet i hatets tid av Florian Illies

Florian Illies debuterte som forfatter i 2000. Tolv år senere kom hans andre bok 1913 Århundrets sommer. Denne ble oversatt til 24 språk, og havnet også i de norske bibliotekene. Etter enda en lang "pause" kom i år den norske oversettelsen av Kjærlighet i hatets tid, hvor han, i likhet med 1913 tar for seg en tidsepoke, og skildrer hva kjente navn gjorde i sin nåtid.

Forlaget om handlingen:
Florian Illies gir oss et spektakulært blikk på 30-tallet gjennom øynene til datidens mest berømte kjærlighetspar. Mens Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir spiser ostekake på Kranzler Eck kafé i Berlin, Henry Miller og Anaïs Nin befinner seg i Paris, F. Scott Fitzgerald og Frida Kahlo reisende i Europa, flykter Bertolt Brecht og Helene Weigel, og Thomas Mann og Katia Mann i eksil. 

Alt dette mens nazistene griper makten i Tyskland, brenner bøker og begynner forfølgelsen av jødene.

I dette panoramaet av en epoke tar Florian Illies oss på en brilliant måte tilbake til et tiår som vaklet under trykket av politiske og kulturelle spenninger. 

Samtidig som jeg leste denne boken, var vi i gang med å bestille høstens tur til Berlin. Dette blir mitt tredje besøk i denne byen, som jeg synes er veldig fin og utrolig spennende. Tusen takk til Beathes bibliotek for supert lesetips!

Det var veldig kjekt å lese om hvordan Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir møttes, i Paris i 1929. Jeg har lest om dem, stykkevis og delt, flere ganger, men aldri med et forstørrelsesglass på en spesiell detalj. Gjennom denne boken møter vi dem flere ganger, så leseren får en godt bilde av hvordan forholdet deres utviklet seg.

På samme måte møter vi en lang rekke personligheter, noen er godt kjent, som Marlene Dietrich, Thomas Mann, Pablo Picasso, Bertholt Brecht osv. mens andre navn var ukjente for meg. Jeg må innrømme at det var gøyest å lese "sladder" om de jeg kjente til fra før, men noen av de andre historiene, overrasket og underholdt like mye.

Lisa Matthias vet at Tucholsky, i tillegg til hustruen Pary i Paris som han nå slett ikke vil skille seg fra lenger, også har enda et par damer i Berlin, ofte enker eller gamle venninner fra skoletiden. Siden Tucholsky flyttet inn med henne da de kom tilbake fra Gripsholm slott i oktober 1929, har hun rett og slett forsøkt å ta så stor plass i livet hans at det ikke lenger blir plass til noen andre i sengen.

En annen av disse (for meg) ukjente, var engelske Christopher Isherwood, som reiste fra London til Berlin for å møte gutter. Så skal det altså vise seg at han er forfatteren bak romanen Goodbye to Berlin, som inspirerte til musikalen Cabaret, som så lystig skildrer den seksuelle gråsonen på 30-tallet. 

Det er ikke bare forfattere som blir presentert her, vi får høre om Billy Wilder som skrev manus til en av de siste stumfilmene, om Albert Einstein, og Josephine Baker, varietèartisten som ble den første afroamerikanske superstjernen i Europa. 

Selv Albert Einstein, relativitetsteoriens oppfinner, vet at tid og rom spiler en svært relevant rolle i kjærligheten, og ikke så enkelt kan overvinnes. "Å skrive er dumt", telegraferer han til sin hustru ved den sommerlige innsjøen i Caputh, "på søndager kysser jeg deg muntlig". Søndager er altså lik kyss ganget med tiden i andre potens.

Berlin var en menneskelig smeltedigel på denne tiden, preget av ekspresjonistiske mennesker og salongløver. På Kurfürstendam kunne en se kvinnelige dandyer, som ikke trengte menn, men røykte og drakk og danset med hverandre. 

Etter hver som vi kommer utover i dette tiåret, spesielt etter Hitlers maktovertakelse i 1933 er det jødenes forfølgelse og kunstnernes flukt det handler mest om. Det er interessant å lese om hvor forskjellig de reagerte på de trange vilkårene som oppsto, i en ellers veldig liberal by.

For meg som ikke leser sladderpressen, ble det litt mye "hvem som ligger med hvem". Teksten er i stor grad preget av kjønnslige forhold og utenomekteskapelige eskapader, men det store bildet av Berlin og av tidsånden, viser seg tydelig gjennom alle de personlige detaljene.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2021/på norsk 2022

Sider: 336

Oversatt av Merete Franz

Kilde: Biblioteket

Livets omkostninger av Deborah Levy

En levende selvbiografi er skrevet mens handlingen pågår, midt i livet, uten noe form for etterpåklokskap. Livets omkostninger er den andre boken i Deborah Levys memoartrilogi, den første boken i denne trilogien kom på norsk i fjor og heter Sånt jeg ikke vil vite. Jeg likte den veldig godt, så det var med forventning jeg innledet høstens lesning med denne historien. 

Forlaget om handlingen: 
Boka tar også for seg hva det vil si å være skrivende kvinne i vår tid. 

Samtidig som hun kartlegger hvordan kvinner er blitt oversett og tilsidesatt opp gjennom historien, utforsker Deborah Levy, med utgangspunkt i sin egen historie, hva det vil si å leve et fritt liv, hva det koster å både skulle være mor og forfatter, om det er gitt hva en familie er og om hva som skal til for å bryte med de sosiale rollene vi er blitt tildelt av samfunnet.

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2022
Sider: 191
Oversatt av: Anne Cathrine Wollebæk
Kilde: Reklame/PDF fra forlaget

For en spennende måte å skrive en selvbiografi på! Ingen fakta ramses opp, ingen kronologi følges, men leseren får fylt inn puslespillet som utgjør livet til forfatteren. 

Deborah Levy, nå 63 år gammel, er født i Johannesburg, flyttet med foreldrene til London da hun var 9 år gammel. Hun har gitt ut mange bøker, blant annet Svømme hjem og Mannen som så alt, som jeg likte veldig godt. 

Livets omkostninger handler om nettopp dette, hva det koster av personlige oppofrelser å leve. Den lille handlingstråden som finnes begynner like etter seperasjonen fra mannen, da hun temmelig pengelens prøver å skape et hjem for seg og barna, i en falleferdig boligblokk i London. 

Hun skriver i et hageskur hun har lånt av en venninne, hvor hun blir "hun som lusker i hagen", og får hverdagen til å henge i hop, så vidt. Dette skildres som en utfordring, ikke for stor, men heller ikke ubetydelig. Hun kjemper med sorger fra fortiden, i en utrygg tid for seg og barna. "Enten tar fortiden livet av oss, eller så blir vi kunstnere", sier hun et sted.

Levys tanker rundt for eksempel hva farger gjør med oss, eller hvordan dyr påvirker følelsene våre, er nydelig lesning. Ved å støtte seg til kjente tenkere som Proust, Freud, Newton, mfl. hører vi om mange artige episoder fra livet hennes. Hun beundrer flere forfatterkolleger, som Simone de Beauvoir og Marguerite Duras, som får siste ordet i romanen.

                        Å leve uten kjærlighet er bortkastet tid. Jeg bodde i Republikken Skriving og Barn. Jeg var ikke Simone de Beauvoir likevel. Nei, jeg hadde gått av toget på en annen stasjon (ekteskap) og trådt ut på en annen perrong (barn). Hun var musen min, men jeg var virkelig ikke hennes.

Levys refleksjoner rundt hva kvinnelighet er og hva som ligger bak uttrykket "kvinnelig sinnsro" ga meg litt å tenke på. Nøkkelelementet i romanen er sorgen over sin avdøde mor, og savnet av henne. Hun kalte henne sin GPS, og da hun døde gikk skjermen i svart.

Så enkelt men allikevel så kraftfullt. Flere av betraktningene Deborah Levy gjør seg i denne andre boken i trilogien, fikk meg til å bråstoppe i lesingen. Her måtte det leses på nytt, for hodet og hjertet trengte tid til å fordøye. 

Språk og skrivestil i denne boken er helt etter mitt hjerte. Her finnes masse feminin kraft mellom linjene, så til tross for at hovedpersonen strever i store deler av boken, og sørger over sin mor, så er teksten gjennomsyret av håp og kjærlighet til livet og friheten. Jeg kan ikke annet enn å glede meg til å lese den siste delen av denne levende biografien. 

Tusen takk til Deichman Bjørvika for intervjuet 6 oktober. Linn Ullmann har blitt en av mine favoritter, både som bokbader/intervjuer og som forfatter, dette var veldig bra. 

Veldig flott at de anerkjente at Annie Ernaux vant Nobelprisen i litteratur i dag, på en sånn fin måte. 

Foto av min pc-skjerm da jeg satt og lyttet. 

Oppsummering av lesemåneden juli

Juli betyr sommerferie for mange av oss, og for meg gikk tre av ukene med til feriering. Jeg kjørte bilen alene fra Snåsa til Tromsø, hadde meg noen dager der før Frode kom fra Senja for å tilbringe neste uke på veien. Det var ikke badevær i nord, men vi koste oss ute, leste bøker og gikk på stolpejakt. Så var vi en uke hos svigers, med molteplukking, ørretfiske og alt som hører naturen til. På tur fra Snåsa til Bergen fikk vi oss to langturer en på Dovrefjell og en på Beitostølen. Etter to netter på Grønolen Fjellgard (som anbefales varmt for sin mat og sin atmosfære) kjørte vi siste biten hjem, bare med stopp i Flom og på Voss.
Regnet kom da vi styrte på med klesvask og husvask, så det ble en rolig søndag. Heldigvis har vi en uke ferie igjen.

Det er nesten litt flaut å vise frem listen over bøker jeg har lest, for det er et vell av prikker på terningene. Jeg har latt meg begeistre, og når det ikke er noe å trekke for, ja, så blir det full pott da 😅

Dette leste jeg i juli:

1. Susan Abulhava - Nahrs siste dans - 5
2. Simone de Beauvoir - Mandarinene - 5
3. Lasse Gallefoss - Krigernes fred - 5
4. Wencke Mühleisen - Redd deg selv, lille hjerte - 5
5. Sara Omar - Skyggedanseren - 5
6. Karin Fossum - Bakom synger døden - 5
7. Ann Napolitano - Kjære Edward - 4
8. Jørgen Jæger - Hjerteløs - 6
9. Kari Brænne - Perleporten - 4
10. Trine-Lise Rygh - Hundedager - 6
11. Espen Skjerven - Slakt - 6
12. Martin Sellevold - Bikkjevakt - 3
13. Sidsel Mørck - I urent farvann - 6
14. Sven G. Simonsen - Risiko - 6

Romaner: 8

Krim/thriller: 6

Jeg er spesielt imponert over debutantene Trine Lise Rygh, Espen Skjerven og Sven G. Simonsen for hva de greier å få til på første forsøk. 

I 1001 lesesirkelen leste jeg Mandarinene av Simone de Beauvoir, så jeg er ajour med lesesirkelen, men må pønske ut hva jeg skal lese i august, boken jeg planlagte er ikke å få tak i på biblioteket.

Med korona hengende over oss er det ikke mye som skjer utenfor lesestolen, men jeg har billetter til både teater og konserter til høsten, så jeg håper alle har vært flinke og vaske hendene i sommer!

Bokliste Jan - Des 2021

Det er det trettende året jeg lager bokliste på bloggen, en liste jeg er avhengig av for å ha kontroll på hva jeg leser og ikke minst hva jeg har lest. Listen viser som før forfatter, tittel og terningkast. Terningkastet indikerer min leseglede innenfor den aktuelle sjangeren, derfor har dagsform og lesero mye å si for hvor medrivende jeg fant boken.

Håper jeg klarer å inspirere akkurat DEG til å lese bøkene jeg har likt aller best, og at du vil følge bloggen i året som kommer ☺ 

OBS! nedenunder ser du min plan for starten på året, når terningkastet kommer på, har jeg lest boken. De fleste bøkene omtaler jeg på bloggen.

1. Gustave Flaubert - Madame Bouvary - 4
2. Gry Strømme - Under samme sol -  5
3. Johanna Mo - Nattsangeren - 5
4. Toni Morrison - Jazz - 4
5. Maria Kjos Fonn - Kinderwhore - 6
6. Mikail Bulgakov - Mesteren og Margarita - 5
7. Stein Sørensen - Brønnøya - 4
8. Virginia Woolf - Mrs. Dalloway - 4
9. Toni Morrison - Hjem - 4
10. Stein Mehren - Kjærlighetsdikt - 3
11. Knut Nærum - Sannheten - 4
12. Gertrude Stein - Alice B. Toklas` selvbiografi - 4
13. Alessandro Baricco - Silke - 4
14. Albert Camus - Den fremmede - 5
15. Camus/Ferrandez - Den fremmede (tegneserie) - 5
16. William Faulkner - Dødens dager - 4
17. Joseph Condrad - Mørkets hjerte - 5
18. Conrad/ Anyango/Mairowitz - Mørkets hjerte (tegneserie) - 5
19. Morten Øen - Boogaloo - 5
20. T.S. Eliot - Det golde landet - 3
21. Charles Dickens - Store forventninger - 5
22. Karl Ove Knausgård - Skogen og elva - 5
23. Eivind Riise Hauge - Korrektur av et sorgens kapittel - 5
24. Albert Camus - Det førte menneske - 4
25. Unni Lindell - Nabovarsel - 4
26. Chimamanda Ngozi Adichie - Vi burde alle være feminister - 4
27. Jon Fosse - Nokon kjem til å kome - 4
28. Johann Wolfgang von Goethe - Faust - 3
29. Kari Stai - Passe happy - 5
30. Arnadur Indridason - Jenta ved broen - 5
31. Jane Austen - Stolthet og fordom - 4
32. Dostojevskij/Korkos/Mairowitz - Forbrytelse og straff (tegneserie) - 5
33. Alex Schulman - Overleverne - 5
34. Vidar Sundstøl - Jeg sank - 4
35. Frans Kafka/Chantal Montellier - Prosessen (tegneserie) - 5
36. Jeanette Winterson - Ikke bare appelsiner - 5
37. Andre Aciman - Finn meg - 4
38. Chimamanda Ngozi Adichie - Americanah - 5
39. Therese Bohman - Den andre kvinnen - 5
40. Alice Osvald - Ingen - 3
41. Virginia Woolf - The years - 4
42. Sunniva Relling Berg - Lyden av to hender - 5
43. Sivert N. Nesbø - Varme og vatn - 3
44. Bjørn Bakken - Lang lang rekke - 5
45. Morten Hammerborg - Bergenseren - 4
46. Joseph Roth - Den falske vekten - 3
47. Ellen G. Simensen - Tro meg når jeg lyver - 6
48. Yrsa Sigurdardottir - De tause - 5
49. Martin Ernstsen/Hamsun - Sult (tegneserie) - 5
50. Ibsen/Mairowitz/Moen - Per Gynt (tegneserie) - 5
51. Samuel Beckett - Mens vi venter på Godot (teaterstykke) - 4
52. Stefan Zweig - Verden av i går - 5
53. Romy Hausmann - Elskede barn - 5
54. Myriam Bjerkli - Djevelens yngel - 5
55. Peter Øvig Knudsen - Min mor var besatt - 5
56. Torborg Nedreaas - De varme hendene - 4
57. A.F. Carter - Alle oss - 5
58. Gud - Jobs bok - 4
59. Robert Lewis Stevensson - Dr. Jekyll and Mr. Hyde - 5
60. Alexander Kielland Krag - Dette blir mellom oss - 4
61. Homer - Odysseen (dikt) - 4
62. Kathrine Nedrejord - Lappjævel - 4
63. Lars Amund Vaage  - Det uferdige huset - 5
64. Mary Shelley - Frankenstein - klassiker) - 4
65. Camilla Bøksle - Så møt meg på hjørnet klokka åtte - 3
66. Victoria Dalsberget - Du er nok (dikt) - 5
67. Ashok Banker - Jeg er brun (barn) - 4
68. Marguerite Duras - Elskeren - 4
69. Haruki Murakami - Å forlate en katt (essay) - 5
70. Knut Saanum - Antikken på trikken (sak) - 5
71. Anders Moe - Knokkelstøv - 5
72. Charles Dickens - David Copperfield (klassiker) - 5
73. Kine Jeanette Solberg - Fortell om deg selv med hell - 4
74. Natalia Ginzburg - Familieleksikon - 4
75. Natalia Ginzburg - De små dyder - 4
76. Harper Lee/Fordham - To kill a mockingbird - (tegneserie) - 5
77. Kathrine Aaspaas - Den emosjonelle revolusjon - (sak) - 4
78. Gøhril Gabrielsen - Mellom nord og natt - 5
79. John Milton - Det tapte paradis (klassiker) - 4
80. Kristine Getz - Poppy - 5
81. Sofokles - Kong Oidipus (klassiker) - 5
82. Bernard Minier - Konfirmanten - 6
83. Berit Hedemann - Bjørnejegerskens bekjennelser - 5
84. Mons Kallentoft - Vårlik - 5
85. Gøhril Gabrielsen - Skadedyr - 4
86. William Blake - Uskyldens og erfaringens sanger - (dikt) - 4
87. Maggie Nelson - I blått - 4
88. Tiger Gartè - Dette dreper oss - 4
89. Geir Jacobsen - Lyst mørke - 4
90. Kiley Reed - Litt av en tid - 5
91. W.G.Sebald - Austerlitz - (klassiker) - 4
92. Ragnhild Eskeland - Keen - 4
93. Thomas Enger - Skinndød - 5
94. Alf Kjetil Walgermo - Bibelens kvinner - (sak) - 6
95. Virginia Woolf - Til fyret - (klassiker) - 4
96. Tonje A. Lissandrin - Rød sone - (dikt) - 5
97. Arne Garborg - Fred - (klassiker) - 4
98. Deborah Levy - Sånt jeg ikke vil vite - 5
99. Peter Swanson - De som fortjener det - 4
100. William Golding - Fluenes herre - (klassiker) - 5
101. Yoko Tawada - Uten aksent - (essay) - 4
102. Nicolai Frobenius - Jeg skal vise dere frykten - 5
103. Liz Moore - Lang lysende elv - 3
104. Ernest Hemingway - Farvel til våpnene - 4
105. Jørgen Jæger - Det sorte fåret - 4
106. Max Seeck - Heksejakt - 5
107. Thomas Enger - Fantomsmerte - 5
108. Sigbjørn Lilleeng - Inntrenger - (tegneserie) - 5
109. John Harvey - Av kjøtt og blod - 5
110. Stine og Hannah Dreyer - Prompeboka - (barn) - 4
111. Eskildsen, Brodersen, Wichmann - Liv - (barn) - 5
112. Hannah Pang og Clover Robin - Årstidene - (barn) - 5
113. Daniel Defoe - Robinson Crusoe - (klassiker) - 4
114. Charles Dickens - Harde tider - 4 
115. Prinsesse Enheduanna - Til Inanna - (dikt) - 4
116. Bernardine Evaristo - Jente Kvinne Annet - 6
117. Simone de Beauvoir - De uadskillelige - 5
118. Bruno Jovanovic - Etter hvert vil øynene venne seg til mørket - 4
119. Haruki Murakami - Første person entall - (noveller) - 5
120. Agnes Lovise Matre - Uvigslet jord - 5
121. Jo Nesbø - Sjalusimannen - (noveller) - 5
122. Per Olov Enquist - Lewis reise - 4
123. Haruki Murakami - Trekkoppfuglen - (klassiker) - 4
124. Marianne Fredriksson - Kains bok - 5
125. Bertholt Brecht - Landskap i eksil - (dikt) - 5
126. Ruth Lillegraven - Av mitt blod - 5
127. Arthur Koestler - Mørke midt på dagen - 3
128. Birte Svatun - Hva er følelser? - (barn) - 6
129. Marguerite Duras - Det materielle livet - 5
130. Emily Brönte - Stormfulle høyder - 4
131. Anne Carson - Glass, ironi og Gud - 4
132. Marguerite Duras - Moderato Cantabile - 4
133. Marianne Fredriksson - Noreas bok - 5
134. Ali Smith - Sommer - 5
135. Delia Owens - Der krepsene synger - 5
136. Lucinda Riley - Den savnede søsteren - 5
137. Hogne Hongset - Klimaprofitøren - 6
138. Margaret Atwood - Den spiselige kvinnen - 5
139. Myriam H. Bjerkli - Engelens fall - 5
140. Agnar Mykle - Lasso rundt fru Luna - 4
141. Heidi Mittun-Kjos - Områder av særlig betydning - 5
142. Joyce Carol Oates - Natten Søvnen Døden Stjernene - 5
143. Emelie Schepp - Ni liv - 5
144. Maren Uthaug - Ein lykkeleg slutt - 5
145. Kristina Ohlsson - Syke sjeler - 5
146. Hege Duckert - Norges kvinnehistorie - 4
147. Carmen Maria Machado - Fra drømmehuset - 4
148. Ulrik Wisløff - Superkondis - 5
149. Belinda Bauer - Exit - 5
150. Monika Helfer - Pakk - 5
151. Karin Fossum - Drepende drage Angrende hund - 6
152. Tove Braathen - Marka - 5
153. Manuel Pout - Faustine - 4
154. Helene Flood - Elskeren - 5
155. Trude Teige - Morfar pustet med havet - 5
156. Terje Bjøranger - Kalifatet - 6
157. Charlotte Brontë - Jane Eyre - 4
158. Nirhmal Bramarchadi - Gnister i snø - (dikt) - 4
159. Louisa May Alcott - Little Women - (klassiker) - 4
160. Herman Melville - Moby Dick - 4
161. Aasne Linnestå - Dagny - 6
162. Niviaq Korneliussen - Blomsterdalen - 4
163. Cecilie Enger - Det hvite kartet - 6
164. Jo Nesbø - Rotteøya - 5
165. Tove Alsterdal - Rotvelte - 5
166. Beth O`Leary - Bare på besøk - 5
167. Jorun Thørring - Skyggemannen - 4
168. Ninni Schulman - Når alle klokker har stanset - 6
169. Knut Nærum - Likbilen - (tegneserie) - 5
170. Therese Aasvik - Boksen går - 4
171. Camilla Grebe - Alle lyver - 4
172. Viola Ardone - Gutten fra Napoli - 4
173. Hans Rosenfeldt - Ulvesommer - 5
174. Jorun Thørring - Tarantellen - 4
175. Gaute Hevoll - Forklaringen - 4
176. Agnes Lovise Matre - Til døden - 5
177. Tommi Kinnunen - Ingen anger - 5
178. Ninni Schulman - Gutten som sluttet å gråte - 5
179. Sumaya Jirde Ali - Ikkje ver redd sånne som meg - 4
180. Sumaya Jirde Ali - Når jeg ser havet, slokner lyset - (dikt) - 5 
181. Stanislav Lem - Solaris - 4
182. Gaute Heivoll - Før jeg brenner ned - 5
183. Mattias Edvardsson - Gode naboer - 4
184. Nils-Øyvind Haagensen - Sangria i parken - 6
185. Birger Emanuelsen - Statsrådene kommer - 4
186. Anne B. Ragde - Hjerteknuseren - 4
187. Per Schreiner - En ubehagelig uke - 3
188. Øistein Borge - Matadorens siste dans - 3
189. Jon Ewo - Kjærlighet i endetid - 5
190. Marta Breen - Patriarkatet faller - (tegnet sak) - 5
191. D.H. Lawrence - Lady Chatterleys elsker - 4
192. Jan-Erik Fjell - Ringmannen - 6
193. Jørgen Jæger - Dommen - 5
194. Rebecca Buxton - Filosofdronninger - (sak) - 5
195. Kristin Hauge - Teorier om sand - 4
196. Cecilia Samartin - Kolibri - 4
197. Ellen Vahr - Miss Marie - 5
198. Läckberg og Fexeus - Mentalisten - 6
199. Kristin Flood - Dantes Inferno - 5
200. Kristin Harmel - Boken med glemte navn - 3
201. Abbas Khider - Et slag i ansiktet - 5
202. Margaret Atwood - Som man reder ligger man - (noveller) - 6
203. Defne Suman - Ved frokostbordet - 5
204. John Harvey  - Til jord skal du bli -  3
205. Runo Isaksen - Om tre dager er jeg fri - 5
206. Hiromi Kawakami - Så den store fuglen ikke tar deg - 6
207. Hannah Arendt - Eichmann i Jerusalem - 5
208. Kristin Tveiten - Menneske og møll - 5
209. Simon Stranger - 304 dager - 6
210. Karl Ove Knausgård - En tid for alt - 5
211. Simona Ciraolo - Gi meg en klem - 5
212. Sally Rooney - Skjønne verden, hvor er du - 4
213. Tarjei Vesaas - Is-slottet - 5
214. Espen Skjerven - Blod er tykkere enn vann - 4
215. Jessica Love - Julian er en havfrue - 5
216. Maggie O`Farrell - Hamnet - 6
217. Simone de Beauvoir - Misforståelse i Moskva - 5
218. Anne Christine Rojahn Levy - Sicilia Bella - 5
219. Bergesen og Moe - Tilfluktsrom - (kunstbok) - 5
220. Bergsveinn Birgisson - Kolbeinsøy - 5
221. Kjersti Sandvik og Grethe Syèd - Hva snakker vi om når vi snakker om abort? - 5
222. Ninni Schulman - Vår egen lille hemmelighet - 5
223. Per Petterson - Mitt Abruzzo - 4
224. Lorenzo Marone - Forsøk på å være lykkelig - 6
225. Marit Eikemo - Team Tuva - 4
226. Marieke Lucas Rijeneveld - Kveldens ubehag - 7 
227. Virginia Woolf - Bølgene - 4
228. Per Petterson - Ut å stjæle hester - 5
229. Ahnhem - Siste spiker - 5
230. Annie Ernaux - Sommeren 58 - 5
231. Sofia Nordin - Alt skal brenne - 6
232. Jon Klassen - Dette er ikke min hatt - 6
233. Joyce Carol Oates - Graverens datter - 4
234. Mari Ann Augestad - Tre kvinner - 5
235. Erlend O. Nødtvedt - Mordet på Henrik Ibsen - 5
236. Benedicte Kroneberg - Svalbardnotatene - 5
237. Celeste Ng - Små branner overalt - 5
238. Sergej Prokofjev - Peter og ulven - 5
239. Aslak Nore - Havets kirkegård - 4
240. Annie Ernaux - Far/En kvinne - 6
241. Victoria Hislop - August - 3
242. Lars Vik - Bjørg Viks vei - 5
243. Caroline Ringskog Ferrada Noli - Rich boy - 4
244. Thomas Marco Blatt - Vi kom fra Liverpool - 5
245. Eli Fossdal Vaage - Grå hoppe - 3
246. Bjørg Vik - Små nøkler store rom - 5
247. Linn Ullmann - Jente, 1983 - 5
248. David Sundin - Boken som ikke ville bli lest - 5
249. Kjersti Anfinnsen - Øyeblikk for evigheten - 5
250. Damon Galgut - The Promise - 6
251. Runa Fjellanger - Ingen gjenboere - 4
252. Ingvild H. Rishøi - Stargate - 5
253. Åsmund Seip - Det er dette som er bålet - (dikt) - 5
254. Karl Ove Knausgård - Ulvene fra evighetens skog - 4
255. Bjørg Vik - Poplene på St. Hanshaugen - 4
256. Finn Bjørn Tønder - Etterkommeren - 5
257. Victoria Kielland - Mine menn - 5
258. Liza Marklund - Polarsirkelen - 4
259. Olga Tokarczuk - Daghus, natthus - 4
260. Samuel Bjørk - Ulven - 5
261. Bjørg Vik - Elsi Lund - 5
262. Hjorth/Rosenfeldt - Som man sår - 5
263. Dyrenes gård - George Orwell - 5
264. Gunnar Staalesen - 1900 Morgenrød - 5
265. Sally Rooney - Normal people - 5

Filosofdronninger av Rebecca Buxton og Lisa Whiting

Denne boken ble til da to unge filosofistudenter gikk i bokhandelen og ikke kunne finne en eneste bok om kvinner i filosofihistorien. Det hjalp ikke mye å søke på nettet heller, så de bestemte seg for å lage en selv. Siden jeg nettopp hadde lest Marta Breens Patriarkatet faller, gledet jeg meg over, å finne igjen noen av feministene fra Breens bok, blant filosofdronningene.

Forlaget om boken:
Filosofihistorien har forsøkt å skjule dem, og langt på vei har den lyktes med det. De fleste har hørt om Platon, Kant, Nietzsche og Hume, men hvor mange kjenner Hypatia, Arendt, Oluwole, Davis og Young?

Filosofdronninger er en forfriskende, etterlengtet og høyst betimelig bok om kvinner i filosofien. Den trekker tjue bemerkelsesverdige kvinnelige filosofer frem i lyset. Deres ideer har hatt stor betydning, men de har bare unntaksvis fått den anerkjennelse de fortjener. 

De portretterte kvinnene – noen kjente, andre nesten helt ukjente – er alt fra historiske personer til kvinner fra vår egen tid, og de er hentet fra hele verden og er knyttet til ulike kulturer og religioner.

Det er en kjensgjerning at kvinner har vært underrepresentert i filosofien, så vel som akademia. I denne boken er det tjue kvinnelige filosofer, som blir portrettert av like mange bidragsytere. Disse er forskere, professorer, eller studenter tilknyttet filosofien som fagfelt. Disse akademikerne blir presentert bakerst i boken, og her får vi også en fyldig litteraturliste, sortert på hver filosof som det ble skrevet om.

Filosofene vi får møte blir hver presentert over 7-8 sider pluss et fargerikt portrett laget av Emmy Smith. Det var rart å ikke finne hennes navn på forsiden av boken, ei heller ble hun presentert som de andre bidragsyterne. Hun får et klapp på skulderen av Rebecca og Lisa, sammen med andre venner, som har heiet frem prosjektet deres. Hallo! intellektuelle akademikere, gi Emmy Smith den kred hun fortjener!

Filosofene i denne boken blir presentert i kronologisk rekkefølge, og første kvinne ut er greske Diotima fra ca år 400 før vår tid. Hun var en av få kvinner som Platon hadde sine filosofiske dialoger med, så hun burde ikke vært så ukjent som hun er. Neste kvinne ut Ban Zhao kommer fra Kina, og nå har vi bevegd oss så vidt over i får tidsregning. 

Det er bokens redaktør Lisa Whiting som skriver om Hypatia og antikken, før vi gjør et stort hopp til 1300-tallet og Lalla fra Kashmir. Når vi så har kommet til 1700-tallet begynner navnene å bli kjente. Mary Wollstonecraft ble berømt for det hun skrev i sin egen levetid, men har høstet mye anerkjennelse for sine radikale synspunkter i nyere tid.
Jeg kjente først Mary Wollstorecraft (bildet) som mor til forfatteren bak boken Frankenstein (min omtale), Mary Shelley. I denne boken fikk jeg vite mye om hennes oppvekst, og hvordan hun i hele sitt voksne liv jobbet for hvor viktig det er at kvinner også får utdannelse. Hun kritiserte de sosiale konvensjonene, som hindret kvinner i å bli det de evnet å bli.

Jeg har ikke ambisjoner om å skrive om alle tjue kvinnene i denne boken, men nevner i rekkefølge, Harriet Taylor Mill, Mill som i John Stuart Mill, han kjenner vi jo. Kanskje du har gjort den samme bommerten som meg, og trodd at George Eliot var en mann? Vi kjenner henne som forfatter, men i denne boken løftes hun frem som en filosofdronning. (bildet under).

Visste du at Europa har seks skytshelgener, og en av dem Edith Stein blir presentert i denne boken, som naturlig følger opp med den mye mer kjente politiske tenkeren Hannah Arendt. 

                Jeg visste alltid at jeg skulle studere filosofi. Jeg leste Kant. Du kan spørre hvorfor jeg leste Kant. For meg var spørsmålet enten å studere filosofi eller å gå og drukne meg.

Da hun i 1933 holdt Gestapo henne fanget i 8 dager, før hun sjarmerte seg ut av fengselet. Hun ble smuglet til Paris hvor hun ble venner med Europas intellektuelle elite. Når vi i denne korte presentasjonen ser tilbake på livet hennes, kjenner jeg at jeg må lese mer om henne.

Der filosofer tidligere har brukt fengselsmetaforer på den menneskelige tilstanden, bruker Simone de Beauvoir det på den kvinnelige tilstanden. Hun skrev en av filosofihistoriens mestselgende bøker Det annet kjønn som kom ut i 1949, og er en kvinne vi ikke kommer utenom. 

Iris Murdoch ga ut tjueseks romaner, og de fleste tenker ikke på henne som en filosof. Hun var utdannet moralfilosof, og underviste i filosofi ved Oxford i femten år. En annen moralfilosof som har fått plass i boken er Mary Midgley, som gjennom sitt lange liv utrettelig stilte spørsmål ved 1900-tallets analytiske filosofiparadigme. 

Tjueen år etter at Storbritania opprettet storkolonien Nigeria ble Sophie Bosede Oluwole født. Hun er det første filosofen fra Afrika som blir presentert, og det er en spennende historie vi får presentert med henne. Hun døde i 2018, samtidig som Minna Salami holdt på å skrive om henne.

Angela Davies ble født i 1944 i Alabama, på en tid da afrikansk-amerikanere fremdeles ble utsatt for segregering. Til tross for at grunnleggende borgerrettigheter ikke var en selvfølge, ble Angela Davies feiret som et ikon allerede som trettiåring. Hun er en av tre filosofer i denne boken som fremdeles lever i beste velgående. 

Den som får avslutte boken er Azizah Y. al-Hibri. Hun er en libanesisk-amerikansk jusprofessor, som jobber i det vanskelige klimaet som besitter noen av verdens største problemstillinger. Kjønn og islam diskuteres høylytt, og denne damen har med sine kunnskaper rundt politisk, etisk og filosofisk analyse pondus til å uttale seg.

Etter et lite følelsesutbrudd på kunstens vegne, i begynnelsen der, er det tid for begeistring. Jeg kjente inspirasjonen og leselysten strømme på, etter som jeg gjorde meg kjent med alle disse flotte kvinnene. Tenk å ha gjort så mye for kvinnesaken, og allikevel være ukjent for de fleste, det er synd og skam. 

Neste gang du lar deg begeistre av Sokrates og gjengen hans, skal du vite at det finnes mange filosofer i historien som er mye mer enn bare store tenkere, de har faktisk sagt i fra, skreket ut og gjort noe også. Denne boken må du lese, den er lettlest og underholdende, lett å bla opp i for senere referanser, en skatt å ha i hyllen, når jeg nå skal dypdykke i kjente, og mindre kjente navn fra historien.

Forlag: Pax

Utgitt: 2020/på norsk 2021

Sider: 192

Kilde: Leseeksemplar

Om muser og menn av Marta Breen

Hvor eksentrisk kan en kvinne være før hun avskrives som gal? Ikke så veldig, konkluderer Marta Breen. Igjen gir forfatteren oss en tankevekker, som får en til å reflektere over egen praksis og sende beundrende tanker til de kvinner som levde og kjempet før oss. Tidligere har jeg lest 60 damer du skulle ha møtt og Født feminist, to bøker som fikk høye score på terningen, noe Om muser og menn også får.

Forlaget om boken:
Kvinnekampen har i stor grad handlet om å bryte seg inn i menns lukkede rom – enten det er arbeidslivet, politikken, utelivet, idretten eller kunsten. De kvinnene som har gått foran og sparket inn dørene, har ofte gjort det med store personlige omkostninger.

Med utgangspunkt i sitt eget liv som forfatter og debattant tar Marta Breen for seg historien om kvinner i offentligheten, og skriver om den evige kampen for å skaffe seg et eget rom. Om eksentriske kulturmenn – av begge kjønn. Om Ingmar Bergman, Amalie Skram og Bjørn Afzelius. Om groupies, muser og stalkere. Om det mannlige blikket, brystvorter og viktigheten av å ha nok vin.


Marta Breen vil ha oss ut av det trange kvinnerommet, og påpeker at Kvinnekampen (med stor K) i stor grad handler om å bryte seg inn i menns lukkede rom.

På en ryddig måte innleder hun med skildringer av kvinnelige forfatteres rom til å skrive gjennom historien. Vi hører om Virginia Woolf, Jane Austen og Sylvia Plath, på en måte som utdyper bildet jeg har av forfatterne ytterligere. At det ikke bare er meg som søker solitude er godt å vite, for denne "personlighetsforstyrrelsen" min føler jeg meg ofte alene om ☺

Det er lenge siden mannen ble sett på som familieforsørgeren og kvinnen som hjemmets engel, og heldigvis har denne samfunnsordenen endret seg radikalt. Å være en muse betyr å bli løftet opp som den som inspirerer kunstneren til kreativitet og som fremkaller følelser i ham som gjør at han kan skape genial kunst. Virkeligheten var for disse kvinnene alt annet enn glamorøs, og heldigvis frem mot vår tid begynte de å ville utøve sin egen kunst.

Marta Breen kommer med mange eksempler i boken sin, på hvordan kvinner også i dag blir fremstilt på en helt annen måte enn menn: "Menn kritiseres i all hovedsak for sine meninger, kvinner for sitt kjønn og utseende". 

Om muser og menn gir unge en fin innfallsport til feminismen, mens vi som har levd en stund blir minnet på at kampen fremdeles ikke er over. Hvem er jeg utenfor det mannlige blikket? spør Breen, og som hun kan spørre, dette er så treffsikkert at jeg rødmer her jeg sitter. Uten å ha reflektert over disse spørsmålene, er vi kvinner med på å holde takhøyden nede, og bevegelsesfriheten lav.

Tidligere har jeg hørt den uheldige benevnelsen "kulturkjerring" brukt, lansert av en medbergenser som ikke akkurat steg i gradene hos meg. Nå hører jeg for første gang om "kulturmannen", et uttrykk som svenske Lena Andersson er opp havet til, gjennom sin roman Rettstridig forføyning. Det er gode observasjoner Breen kommer med her, vel verdt et dypdykk!

Det var en fryd å se at mange av de bøker og forfattere Marta Breen trekker frem i Om muser og menn, er kjent for meg. Jeg fant Til værelse nitten på biblioteket, og fikk også lest denne, Doris Lessings skarpe kritikk til mannssamfunnet. Det annet kjønn av Simone de Beauvoir hadde jeg nettopp lest om i Kobrahjerte, så det føltes maktpåliggende å få lest Beauvoir også, så den er jeg igang med.

Forlag: Spartacus

Utgitt: 2019

Sider: 184 + noter

Kilde: Leseeksemplar