onsdag 31. januar 2024

Oppsummering av lesemåneden januar

Da var første lesemåned i 2024 over, og jeg oppsummerer som vanlig hva jeg har lest og hvilke kulturelle sprell jeg har gjort i inneværende måned. Snøen har lavet ned i Bergen, som i de fleste steder i landet vårt i januar, det har vært artig men slitsomt, og jeg var glad da alt sammen regnet vekk. 

Dette leste jeg i januar:

  1. Debora Levy - August Blue - 4
  2. Ben Lerner - 10:04 - 1001 bok - 5
  3. Lars Mytting - Skråpånatta - 5
  4. Jon Fosse - Melancholia I - 4
  5. Vidar Sundstøl - Dag fra natt - 6
  6. J.M. Coetzee - Langsom mann - 1001 bok - 4
  7. Sara Strømberg - Skygger - 4
  8. Bjørn Bakken - Blind hevn - 5
  9. Henry James - Tommeskruen - 1001 - 4
  10. Mohlin og Nystrøm - Det siste livet - 5
  11. Jennifer Egan - Bølle på døra - 1001 - 4
  12. Thomas Bagger - Stamina - 5
  13. Tina Åmodt - Den andre moren - 5
  14. Karin Härjegård - Å isbade blant fjellene - 4
  15. Kjell E.P. Hurum - Dødelig makt - 5
  16. Bjarte Breiteig - Mine fem år som far - 4
  17. John Ajvide Lindqvist - Vennligheten - 5
  18. Sara Strömberg - Skred - 4
  19. Johanna Mo - Hjertegress - 3
  20. Johan Lindvall - Februar - 5

Romaner: 13
Krim: 7

Oy, det var ensformig lesing det! Som oftest har jeg minst 4-5 kategorier på en måned. Jeg har lest fire av de tolv 1001-bøkene, starter sterkt som jeg pleier. Nå er det om å gjøre å holde koken til jeg er i mål. Jeg låner mye bøker på biblioteket, og i januar har det kommet flere bøker samtidig, så det hopet seg uvanlig mye opp med krim på månedens leseliste. Jeg lager ikke, men boken jeg vil trekke frem er Vennligheten, en murstein av en bok, men språklig helt genial, les den!

************

Kultur i januar:

Nyttårskonsert med Harmonien, Harmonien reiste plutselig utenlands, så Beethoven ble byttet ut med trompetisten Tine Thing og Det norske kammerorkester. Slam-poesi delfinale Vestland, Marlene Rysstad gikk fortjent videre til NM som er i februar.
Lørdagskafè med Billy Elliot, teater: Shockhead Peter for andre gang, denne gangen med regissør Vidar Magnussen i en av de to hovedrollene. Stykket spilles ikke lengre, og det ble markert med en konsert av de eminente musikerne som også var skuespillere i Shockhead Peter. I går var vi på kino og så førpremieren på filmen Dream Scenario, en litt rar, spennende, litt ekkel og ganske tankevekkende film.

Så traileren på filmen Håndtering av udøde som er basert på en roman av Johan Ajvide Lindqvist. Siden jeg likte Vennligheten så godt, tenkte jeg at jeg vil se denne filmen, men det var før jeg så traileren...

Dette ble en oppsummering i full fart, uten pynt og fjas. Har vi lest noen av de samme bøkene denne måneden? Nå gleder jeg meg til å ta en runde å se hva andre har bedrevet januar med ☺ 

tirsdag 30. januar 2024

Hjertegress av Johanna Mo

Hjertegress er den fjerde boken i Öland-serien. Serien består av Nattsangeren, Skyggeliljen og Mittlandet. Hanna Duncker er hovedpersonen som går igjen i alle bøkene, en fin karakter som det er kjekt å følge med på. Dette er lettleste bøker uten skrekkinngytende scener ☺

Forlaget om handlingen:
Hannas Dunckers gode venn Ingrid finner ungdomskjæresten, Vidar, død. Det er tegn som tyder på drap. Hanna og hennes kolleger i Kalmar-politiet trenger Ingrids noe motvillige hjelp når de gransker Vidars kompliserte fortid. Spørsmålet er om Ingrid virkelig har fortalt alt om forholdet.

Det hele endrer seg da Ingrid plutselig blir syk, og Hannas evne til å beholde roen blir satt på prøve. Samtidig kommer Hannas bror Kristoffer tilbake til Öland. Med sin angstfylte bagasje invaderer han Hanna og Isaks skjøre forhold. 

Vil sannheten komme frem om hva som egentlig skjedde for 17 år siden, da Hannas far ble dømt for drap?


Vi befinner oss sørøst i Sverige i Kalmar og på Öland. Dette nevnes selv om lokasjonen har liten påvirkning på handlingen, annet enn at omgivelsene har et visst landlig preg. 

Handlingen er delt i to, med en liten snutt innimellom som skildrer den siste dagen til avdøde Vidar, mens resten av historien fortelles gjennom Kalmar-politiets etterforskning. I tillegg pågår rettssaken som fulgte drapet på Ester Jensen (forrige bok), en rettssak Hanna følger tett. 

For meg er det skikkelig nedtur hver gang jeg merker at covid stjeler boksider. Jeg trodde vi var ferdig med det, men her ryker det mye plass, uten at det tilfører historien noe som helst. 

Kjærlighetsforholdene til de to hovedetterforskerne Hanna og Erik vies også oppmerksomhet, særlig når Hanna er gravid og Eriks kone er sur (korona igjen). Ingrid som trodde hun hadde funnet igjen sin barndoms hjertevenn, blir skuffet når virkeligheten ikke var sånn, men hennes forhold til sønnen bedrer seg underveis.

Vidar blir drept til slutt, rettssaken avsluttet og mordet på Vidar oppklart. Hanna og mannen Isak, har hatt Hannas trøblete bror Kristoffer boende hos seg, dette er spiren til cliffhangeren som peker fremover til neste bok i serien. 

Foretrekker du langsom krim, hvor relasjonene mellom karakterene er vel så viktig som krimgåten? Da er dette en serie for deg, her er det ingenting å være redd for, bare et lite mysterium som oppklares til slutt. Her er ingen brodd, og heller ikke noe spenning å snakke om, dette er ferdigtygd krim, for dem som liker det. Selv ønsker jeg å lese krim med forhøyet puls og gjerne svetteutbrudd underveis ☺

Johanna Mo kan skrive, det er det ingen tvil om, her skriver hun fra sine egne hjemtrakter, så omgivelser og leveforhold føles troverdig. Jeg leste boken på en lang, lat søndag, gode karakterskildringer gjorde at jeg raskt fikk opp bilder i hodet, og da gikk lesingen raskt og greit.


Henningbokhylle og Hverdagsnett har også skrevet om boken ☺

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2023/på norsk 2024
Sider: 412
Kilde: Lånt på biblioteket

søndag 28. januar 2024

Vennligheten av John Ajvide Lindqvist

Ikke la deg avskrekke av antall sider i denne boken, for her skjer det noe hele tiden, og du vil ikke at historien skal ta slutt. I fjor leste jeg hans bok Skriften i vannet, som jeg likte like godt som denne. Lindqvist jobbet i 12 år som tryllekunstner og stand up-komiker, og det er nesten som jeg kan skimte fortiden hans i måten han skriver på.

Forlaget om handlingen:
En lysegul, låst container. En høstmorgen i 2018 er den bare der, i havnen i Norrtälje. Ingen vet hvordan den kom dit. Når den etter hvert åpnes, skal innholdet forvandle Norrtälje. Den dagligdagse vennligheten begynner å forsvinne. 
Vi følger seks mennesker rundt 30 år. Max og Johan spiller minigolf og Pokémon Go og lurer på når det virkelige livet begynner. Siw og Anna går på treningsstudioet for å redusere overvekt. Marko og Maria flyktet fra Bosnia som barn og har tilsynelatende lyktes godt i livet, men noe gnager. 
De jobber som parkvakter, kasserere, i eldreomsorgen, bowlingbaneforvaltere, fondsforvaltere og fotomodeller. De er en umake gruppe hvis gjensidige forhold utvikler seg og blir temmelig kompliserte i løpet av historien.

Historien begynner ikke med containeren, men lar oss bli kjent med hovedpersonene. Gjennom små blikk inn i livene deres, hver for seg, og senere når de finner hverandre, sammen. Handlingen hopper frem og tilbake i tid, fra noen hendelser som barn, og til containeren dukker opp, når de er i tyveårene.

De hyppige sceneskiftene og små innstikk på en halv side, som tilsynelatende handler om noe helt annet, gjør boken intens, på en helt spesiell måte. Vi får høre om Marcos familie, og det helvetet de flyktet fra i Mostar da Marco var liten. En snau historie hvor Siw er involvert åpner romanen, og her blir leseren bedre kjent med henne enn hva det først ser ut som. Etterpå møter vi Max og Johan som klatrer på en silo, dramatikken som utspiller seg sier også mye om de to guttene, som møter Marco på toppen.

Vennligheten minner om et puslespill, den er en finurlig sammenflettet roman, som gir leseren små aha-opplevelser hver gang en brikke flyter elegant på plass. 

Vi er et godt stykke ut i romanen når containeren havner på en kai inne på en byggeplass. Siw og Anna sitter og drikker, men Siw vil ut og fange Pocemon, så de drar avgårde til parken. Her møter de Max, med Johan motvillig på slep. Jeg har hørt om pocemon, men å pokemonere, å gå på pocenade og pocestop, alt dette var nytt for meg. Det er en stor ting, noe mange holder på med, og ikke bare barn, men voksne også.

            Går det bra? spør Anna. Siw er konsentrert om den autistiske hamringen med pekefingeren mot telefonen. Hun nikker mens hun fortsetter å taste. Halve skjermen hennes er fylt av en skapning som likner en stor, sint hund med vinger, og som alle disse menneskene har samlet seg for å fange.
Vakkert, kanskje, tenker Anna, men framfor alt fullstendig sinnssykt.
Blikket hennes trekkes mot den lysende gule containeren. Noen mennesker står rundt den som om dette var gullkalven deres. Anna skjønner ikke hva Siw eller denne Max mener. Det er bare en vanlig container. Inneholder vel et eller annet. Ikke noe å hisse seg opp for.

Små detaljer i dialogene gir leseren den fulle historien, her er det ingen langdryge skildringer av omgivelser, fakta om livssituasjonen deres kommer som utbrudd når de spiller dataspill, eller er pakket naturlig inn i handlingen. Denne skrivemåten er med på å gjøre Vennligheten til en gøy bok å lese.

Det som skjer i livene til de seks hovedpersonene danner en ramme rundt historien. Enkeltstående episoder skildres også, som Max sin dykkerferie på Cuba da han fikk oppleve den farlige hvithaien. Disse episodene er ikke bare fyllmasse, men har en funksjon som kommer for en dag senere i romanen. 

Ikke la deg skremme av begynnelsen på boken som fokuserer litt vel mye på Siw og Annas store kropper, eller motsetningen Maria som er en perfekt tier. Jeg rynket litt på nesen, men også dette inngår i en sammenheng. John A. Lindqvist har en mening med alt han skriver, historien utvikler seg hele tiden, og avsluttes i en helt annen ende enn der den begynte.

Handlingen har mange detaljer, og leseren får en god porsjon tanker å tygge videre på. Stikkord som verdighet, loyalitet og klasse preger teksten. Annas far drev en vellykket helerivirksomhet, Siw kommer fra en familie bestående av en lang rekke av sibyller, den vellykkede stureplan-mannen Marko, vil desintegreres og sinte Johan drømmer om å bli forfatter. 

Kjernen i historien er at fundamentet i samfunnet de bor i holder på å svikte. Daglig opplever befolkningen fiendtlighet, voldtekt, mishandling og skyting. Hva er det som skjer? De mest følsomme oppfanger vibbene tydeligere enn andre, og forsøker å avverge det de kan.

Jeg kunne lagt inn mange smakebiter fra denne boken, kladdeblokken min er full av sidetall. Det er lenge siden jeg har lest en historie som har så god utvikling, og som tilbyr leseren å tenke over sine egne holdninger til forskjellige ting. Levende språk og masse humor gjorde Vennligheten til en artig bok å lese. 

Jeg anbefaler gjerne Vennligheten videre


Utgitt: 2020/på norsk 2023
Sider: 736
Kilde: Lånt på biblioteket

lørdag 27. januar 2024

Dødelig makt av Kjell E.P. Hurum

Nytt navn for deg? ikke så rart for dette er Kjell E.P. Hurums forfatterdebut. Siviløkonomen som er i sin beste alder, kommer fra Oslo og har studert i Bergen og i USA. Forrige helg hadde jeg Dødelig makt på agendaen, og jeg storkoste meg med boken, som minner mer om en thriller enn en roman.

Fra bakpå boken:
En iskald februarmorgen blir statsministeren bortført utenfor regjeringskvartalet. I kjølvannet av bortføringen oppstår et spill om makt, prestisje og penger, der rollene til media, politiet og regjeringen settes opp mot hverandre, og flyter i hverandre. 

Utenriksministeren, i rollen som fungerende regjeringssjef, forsøker å holde situasjonen under kontroll.

Det hersker forvirring om det som er skjedd, og skillet mellom helter og kriminelle blir utydelig. Den fungerende regjeringssjefen handler resolutt og oppfordrer alle til å beholde roen. På innsiden av statsapparatet finnes det imidlertid en kraft, som er både innflytelsesrik og destruktiv. 


Sannheten kommer for en dag og fører til et dramatisk oppgjør, der statsministerens liv settes på spill i et forsøk på å gjenopprette orden.

En hverdagslig scene åpner historien, familien Mikkelsen gjør det de pleier å gjøre på morgenen. Idyllen brytes da lyden av bilfløyten når inn på kjøkkenet i Inkognitogata 18, sjåføren er på plass og Frank Mikkelsens dag har begynt. Her forsvinner idyllen og roen, ut av statsministerens liv, for han når aldri frem til sitt kontor denne dagen.

Dødelig makt er ikke en tradisjonell kidnappingshistorie, plottet rommer mye mer enn bare oppklaring av en forsvinning. Gjennom hele boken forholder vi oss til fire scenarier; det som skjer i regjeringskvartalet, i politiets etterforsking, blant journalistene og hos skurkene som har utført denne kidnappingen.

Denne måten å bygge opp historien på gjør at det aldri blir en stille stund. Historien fortelles lineært, her er ingen refleksjoner eller tilbakeblikk, veldig lite karakteroppbygging, men gjennom det som hender, lærer leseren raskt hvem som er til å stole på, og hvem en bør holde seg langt unna.

Innledningen ble en utfordring for meg, for her hoper adjektivene og adverbene seg opp, noen litt antikvariske ordvalg snublet jeg over også, men alt dette forsvant som dugg for solen, når historien kom skikkelig i gang. 

Jeg savnet å være mer tilstede i selve kidnappingen. Den ble "fortalt" via spekulasjoner i media, og vitneuttalelser. Det går faktisk ganske mange måneder før saken får en løsning, og det er ikke mye vi hører om at kollegene eller familien til Mikkelsen savner ham, dette var litt underlig. 

Ugjerningsmennene, eller de som har fått i oppdrag å overvåke Mikkelsen, snakker som om de er stokk dum, der de kaller hverandre "ditt kjøtthue" og andre imbesile fraser. De er kanskje dum, uansett er de veldig tålmodige som holder ut den lange overvåkningen, og veldig ondskapsfulle som greier å pine et uskyldig menneske på denne måten. (leseren blir spart for dette), og veldig naiv som tror denne jobben vil betale seg for dem.

            Det se`kke ut til at venna dine vil ha deg hjem igjen. Er de ikke egentlig venna dine, eller? Vi blir nødt til å gjøre noe som viser at vi mener alvor her.

Med statsministeren satt ut av funksjon trer Geir Arborg inn i hans sted som fungerende regjeringssjef. Han er en selvopptatt og ambisiøs mann, som i rask rekkefølge tar avgjørelser som i størst mulig grad gagner ham selv. Dette blir det mye dramatikk av.

Dramatikk finner vi også på politikammeret. Førstebetjent Lars Urdal føler seg forbigått, når han ikke får være med i ledergruppen, og begynner å kjøre sitt eget løp. Han er en kreativ type med is i magen, gled deg til å se hva han finner på!

Har du lyst å lese en spennende krim, som inneholder spenningstopper som bombetrusler mot regjeringskvartalet, biljakt i Oslo sentrum og ildspåsettelse, så er dette boken for deg. Her er det lite føleri, men en lettlest historie med høy underholdningsverdi. 

Jeg anbefaler gjerne boken videre


Forlag: Kolofon
Utgitt: 2023
Sider: 251
Kilde: Leseeksemplar

torsdag 25. januar 2024

Den andre moren av Tina Åmodt

Den andre moren er askøyjenta Tina Åmodt sin fjerde bok etter hun debuterte i 2010 med Anleggsprosa. Jeg har ikke lest henne før, og hadde egentlig ikke tenkt å blogge om denne boken, men syntes romanen var utrolig fin, så det kommer noen ord allikevel. 

Forlaget om handlingen: 
Silje Marie er gift med Helene. Sammen har de sønnene Olav og Henry. Da Helene og barna reiser på ferie, blir Silje Marie igjen i familiens hus, et hjem som skal pakkes midlertidig ned og klargjøres for oppussing. 

Her er det som om hun ikke bare er blitt alene med ansvaret for huset og tingene, men også med uroen over de valgene hun og Helene har truffet og hvilken retning livet deres skal ta, og med den forbudte tanken om at hun opplever ulik tilknytning til sine to barn, der hun har født det ene, men ikke det andre. Og aller mest alene er hun med følelsen av at hun lever et dobbeltliv, det hun har løyet om og holder skjult for Helene: at det finnes en annen mor, som hun omgås, med en sønn som ligner Henry.


Det er sikkert mange mennesker som har undret seg litt over hvordan det er å være to mødre eller to fedre i en liten familie. At noen problemstillinger skiller seg fra de et hetero-par opplever er jo naturlig, men i vår tid tenker nok de fleste at hvordan familien er sammensatt, ikke har noe å si. 

Denne romanen belyser tematikken på en brutalt ærlig måte. Den drøfter forskjellige problemstillinger, som mobbing i barnehagen, forhold til svigerforeldre, og til egne foreldre som ikke har taklet at datteren er lesbisk så godt. Silje Marie grubler over mye og er hypersensitiv til sine egne følelser, eller mangel på følelser, for er ikke det hun føler for Henry en tanke fattigere enn de for Olav, som hun har båret frem selv?

                    Det hun har blitt redd for, er at stadig flere, i det stille, synes at de som hater at sånne som henne får ha en familie, har et og annet poeng.
                    Hun har blitt redd for at sønnene en dag skal svare: Vi synes faktisk at det å ha to mammaer er for jævlig. 
                    Hun har blitt redd for hva som vil skje når det går opp for folk hva fertilitetsklinikkene driver med.
                    For at myndighetene skal komme til å endre lovgivningen. Og at guttene hennes skal vokse opp til unge menn og innse at måten de ble unnfanget på, ikke lenger er lovlig.


Det er store grublerier Silje driver med, og i tillegg sliter paret med etterdønningene etter Siljes utroskap en del år tilbake, og når Silje nå møter en alenemor i parken som sluker henne med hud og hår, går hun i alarmberedskap samtidig som hun stadig vil møte henne.

Det er mange motstridende følelser i denne historien og instinkter som jobber mot fornuften. Spørsmålet rundt sæddonorer og hvor mange barn de kan være far til, dukker opp i forskjellige forkledninger. Disse betraktningene er gjennomtenkte og absolutt aktuelle, siden de nordiske landene fremdeles har ulik praksis når det gjelder dette.

Rammefortellingen, der Silje i nåtid er hjemme og pakker ned huset, tar forsvinnende liten plass, men den er viktig, og spesielt avslutningen synliggjør denne rammen. 

Jeg likte boken veldig godt, den er lett å lese med korte kapitler og mye luft, men den føltes allikevel lang. Kanskje fordi skriften var liten og boken på den måten ble lang, eller så gjør alle refleksjonene og tilbakeblikkene at en får mye å tenke på, mens en leser. Jeg anbefaler gjerne boken videre!

Forlag: Oktober
Utgitt: 2023
Sider: 321
Kilde: Lånt på biblioteket

mandag 22. januar 2024

1001-lesesirkel - Jennifer Egans roman Bølle på døra

I Elidas 1001-lesesirkel i mars skal vi lese en kvinnelig forfatter. Mitt valg falt på Jennifer Egans roman  A visit from the Goon Squad fra 2010. Dette er en samfunnskritisk roman, som fikk Pulitzerprisen og mye god omtale da den kom ut. Sukkertøyhuset er en oppfølger som kom ut i 2022, den må jeg se å få lest også .

Forlaget om handlingen:
Stjerneprodusenten Bennie Salazar er tidligere punkrocker, nå en middelaldrende mann som må ty til gullflak i kaffen for å holde potensen oppe. Sasha er den unge, kleptomane kvinnen han ansetter. Hun har små grønne piller i vesken sin og et tett forhold til psykiateren, som stadig får høre om alle de mannlige besøkene i den lille manhattanleiligheten hennes.

Bølle på døra yrer av liv og av de uforglemmelige karakterene som befinner seg i kretsen av familie og venner rundt Bennie og Sasha. 

Romanen hopper fram og tilbake i tid, for på briljant vis å avdekke fortiden til disse menneskene. Slik gir den også et varmt og ærlig portrett av både en tid og en generasjon.


Denne romanen er delt i 13 historier, uten gjennomgående handling men med noen felles karakterer. Bennie Salazar og Sasha går igjen, men en blir kjent med Alice, Scotty, Alex og en håndfull til.

I åpningsscenen ligger Sasha på divanen til terapeuten sin. Hun forteller om Benny Salazar, som nå er hennes tidligere sjef, og om den gangen hun stjal en lommebok fra en dame, som ikke hadde tatt bagen sin med seg inn i toalettavlukket. Til pass til henne, når hun er så naiv, tenkte Sasha, men fortsettelsen av historien, viser en ny side av henne.

I leiligheten sin på Lower East Side har Sasha badekar på kjøkkenet, befolkningen har fått en ny tidsregning, "sto tvillingtårnene der?". Romanen formelig sitrer av New York vibber, Egan skriver lekende lett frem mennesker som bare kan være amerikanere. Her er det junkies og dressfolk om en annen, folk står på rulleskøyter og jogger. Det handler jo også om musikk, turnèer og plateutgivelser, men det er pulsen på New York som er den som gir beaten til romanen. 

Gjennom historiene forflytter vi oss, til San Fransisco på slutten av 70-tallet hvor Bennie vokste opp, og vi besøker ungdomsmiljøet han vanket i. Før det var Bennie 44 år, nyskilt og det er nå Sasha er assistenten hans.

Historien om seksbarnsfaren Lou, som tar med seg deler av familien på safari i Afrika er av det litt artige slaget, mens det er mye tristere i scenen hvor Lou ligger og dør, og Rhea sitter og snakker med ham.

Kapittel 12: "Flotte pauser i rock`n roll" er en mengde flytskjema fra en overhead. En må holde boken på siden, og tolke disse skjemaene. Det ble for mye for meg, det var andmasende og ga ingen mening, så da var det godt å kunne hoppe videre til siste historie i boken.

Her er vi i en brunch som Bennie og Alex har med familien sin. Historien spriker til alle kanter, sånn som gjerne er naturlig i sammenkomster hvor praten flyter lett. Diskusjonen som festet seg er den om markedsføringsfilosofi og etikk, her var noen treffende tanker.

Jeg likte boken, men den var for lang. Det ble litt mye start og stopp, og jeg må innrømme at jeg savnet de lange linjene. Mange små høydepunkter, både i form av refleksjoner, NY-vibber og gjennom det språklige. Selv om jeg drømte meg tilbake til 2017 da vi var 3 dager i New York og fikk oppleve "filmkulissen" på ekte, så ga nok ikke boken meg noe jeg kommer til å huske så veldig lenge.


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2010/på norsk 2018
Sider: 384
Kilde: Biblioteket

søndag 21. januar 2024

Stamina - bok 3 i Thomas Baggers spennende serie

De tre første bøkene i denne spenningsserien har kommet på norsk i rask rekkefølge. Noen episoder fra Mannen i tre deler kommer jeg aldri til å glemme, og akkurat det samme kan jeg si om Den nittende øya. Bøkene har forskjellig fokus, og fremstår nesten som selvstendige, siden bok 2 har Lukas Stage som hovedperson, og i Stamina er det David Flugt som styrer handlingen. Etter å ha lest årets utgivelse, er jeg spent på hvordan neste bok er lagt opp, jeg gleder meg til den allerede!

Forlaget om handlingen: 
David Flugt er gått i dekning i de norske fjellene. Med seg har han Theresa og hennes 10 år gamle datter, som begge er traumatisert på grunn av uhyrligheter begått av Siljas far. David drømmer om å finne tilbake til en normal tilværelse. 

Da hans tidligere sjef i Interpol tar kontakt, presenteres en uventet trussel. Under aliaset Nicó Krause hadde David tre år tidligere infiltrert den kyniske Volosgjengen i Romania og slapp så vidt ut i live. 

David innser at han må gjenopplive Nicó og dra tilbake til Timisoara forå ta kampen opp med den mest brutale motstanderen man kan tenke seg – en kamp David må vinne for å overleve. 


Men en hittil ukjent fiende følger han på reisen – han selv. Reisen til Romania blir som en nedstigning til helvete. En reise som krever stamina. Både for David – og for leseren.

David Flugt var en spesialagent fra Task Force 14 i København. I denne "episoden" opererer han dog helt på egenhånd, både når han gjemmer seg (i fjellene?) i Norge nærmere bestemt i Bindal Kommune, og når han reiser til Romania for å rydde opp i gamle synder. 

Det er ikke mye vi hører om det danske politiet, Jenny Seland i Esbjergpolitiet er sluttet i politiet, men svarer på anrop fra David helt mot slutten, mens Lucas Stage lurer litt i kulissene gjennom historien, uten å vise seg. Det er små detaljer som nevnes i forbifarten som setter tankene mine på at han er der, for at den sære mannen er ute av bildet, er langt fra sikkert.

David har reddet Theresa og datteren Silja på 10 år fra miljøet de befant seg i. De er traumatisert alle tre, spesielt Theresa, har problemer med å være mor for sin datter, på grunn av tanken på genene hun kan ha fått videreført fra sin far.

Superhelten vår befinner seg i Romanias underverden i denne boken. Han blir jaget ned i kloakksystemene i byen, hvor en selvutnevnt leder regjerer med hard hånd. Vi får høre om følgene av at de beryktede barnehjemmene i Romania ble stengt i 1989, en tragedie av dimensjoner som alle på min alder husker godt fra nyhetene.

Politifolkene gikk nærmere. Noen av klumpene hadde alle ytre kjennetegn på å være mennesker. Hud, hår, lemmer. Andre var helt eller delvis blitt skjeletter. Lyset falt på et av likene, mageregionen var et purpurfarget krter, og deler av lårene var gnagd vekk helt inn til knoklene.
        Miluieste-te, Doamne, jamret en av betjentene. For barm deg, Herre.
I en grotesk sekvens begynte hodet på liket å bevege seg fra side til side før underkjeven løsnet med en revnende lyd. Et fettete, svart vesen presset seg ut gjennom munnen.
Rotta hveste og pilte over støvlene hans.

En mektig gangsterleders sønn er tatt til fange, det handler om å beholde sitt territorium, hvitvasking av penger, narkotikaproduksjon og ulovlig dumping av livsfarlige biprodukter. Kartellene som råder er nådeløse, og i "Fabrikken" dumper de likene de vil bli kvitt. 

Historien som utspiller seg er heseblesende til tusen. Du skal ha en sterk psyke for å greie å prosessere bildene du får på netthinnen, noen ganger var det best å bare bla videre, ikke forsøke å se scenene i detalj. Realistisk? neida, ikke i det hele tatt, men hvem vet, det spørs kanskje på fantasien.

Det groteske miljøet og det at David aldri hviler, gjorde denne leseren utslitt og nedstemt, men boken var vanskelig å legge fra seg. Handlingen henger sammen, men enkelte detaljer falt på plass, litt etter litt. Du kan godt lese boken uten å ha lest de første bøkene, men du vil gå glipp av noen sammenhenger. 

Serien er kjempegod, bøkene er velskrevet til tusen, med flerdimensjonale karakterer, som jeg utrolig nok tror på, til tross for at gørra skvetter gjennom hele romanen. En lokkende cliffhanger gjør at jeg håper på en neste bok, (selv om planen visst var en trilogi), for dette er virkelig en serie jeg ønsker å følge videre ⚄


Henningbokhylle og Hildes bokblogg har også skrevet om boken


Utgitt: 2024
Sider: 507
Kilde: Leseeksemplar

lørdag 20. januar 2024

Å isbade blant fjellene av Karin Härjegård

Det er ikke ofte jeg leser bøker som klassifiseres som "feelgood", men etter å ha lest omtalen på Beathes Bokhylle, skviste jeg denne inn på Kindelen min. 

Forlaget om handlingen:
Vinneren av “Årets feelgood” i Sverige er en sterk roman om å finne tilbake til seg selv etter at livet har kollapset. Karin Härjegård har skrevet en gripende fortelling om sorg og nye muligheter – og om lykken ved å bade i iskaldt fjellvann.

Helena er i full gang med å forberede ektemannen Martins bursdagsmiddag i det hun mottar en telefonsamtale som skal forandre alt; Martin har hatt et forhold til en annen kvinne i årevis – og Helenas liv revner.

I en lånt tømmerhytte på fjellet gir Helena seg hen til sorgen og mørket, til tross for de lyse sommernettene som innhyller henne. Men når innehaveren av vaffelstua i fjellheimen overtaler henne til å bli med på isbading, vekkes livsgleden hennes igjen litt etter litt, og et håp begynner å spire.

Å isbade er en galskap jeg aldri har forstått, men i denne romanen blir aktiviteten en slags rød tråd, en fin rød tråd som fikk meg til å tenke nytt om tusseskapen. 

Helena, Martin og Pia er alle lærere på samme skole, så det er ikke rart at Helenas liv imploderer når utroskapen avsløres. Martin angrer, forklarer og forsvarer seg, men Helena har selvfølgelig mistet tilliten til ham, i tillegg til hjemmet sitt, sin beste venn, og ikke minst jobben sin.

Det blir mye å forholde seg til for Helena, og hun har problemer med å gå inn i de vanskelige tankene, og er ikke vant med å gjøre ting alene. En av de siste dagene før sommerferien dukker Sonja opp på lærerværelset. Hun er en pensjonert lærer som er innom og hilser på. Hun bor i leilighet i byen med sin syke mann, men tilbringer all mulig tid på hytten i fjellene. Nå når mannen er syk tilbyr hun Helena og passe på hytta i sommerferien, og Helena drar av gårde. 

Her møter hun Louise, en energisk ung dame som skal overta møbelbutikken til foreldrene, men drømmer om å gjøre andre ting. Nå koker hun kaffe og holder Vaffelstuen åpen, et elsket turmål for alle turistene som vil legge turen opp i fjellet. 

Louise er en frisk pust i romanen og i Helenas liv, hun er et ja-menneske som ikke er redd for å si hva hun mener. I møte med henne endrer Helena etter hvert perspektiv på livet hun har levd, og reagerer positivt på de små utfordringene som sendes hennes vei.

Dette er en feelgood-roman, som har et tykt ferniss av "selvhjelpsbok" over seg. Kanskje alle bøker av denne typen har det, jeg husker ikke, for det er lenge siden jeg har lest denne sjangeren. Spørsmål som, "lever vi vårt eget liv, eller en annens? har jeg gått på akkord med meg selv, føyd meg og svelget kameler? Selve handlingen understøttes av tydelige visdomsord, som jeg synes gjør romanen for overtydelig, mer enn ettertenksom.

Historien er medrivende, den har flere lag av handling, og god utvikling, så at den gav meg en underholdende lesestund, det er det ikke tvil om. Karin Härjegård bruker et fin språk, litt "søtt" i mine øyne, men det passer til den forutsigbare handlingen. Jeg forstår at romanen har vunnet pris for beste feelgood i fjor, så selv om jeg knirker litt i omtalen min, vil jeg påstå at dette er en liten perle innen sjangeren.

Sjekk gjerne ut Artemisias Verden og Beathes Bokhylle for fine omtaler!


Forlag: Kagge
Utgitt: 2024
Sider: 380
Kilde: PDF fra forlaget

onsdag 17. januar 2024

1001-lesesirkel - Henry James` roman Tommeskruen

I Elidas 1001-lesesirkel i oktober er utfordringen å lese en viktoriansk bok, altså en som kom ut i victoriatiden (1837-1901) Jeg valgte meg Henry James` lille spøkelseshistorie fra 1898.

Fra bakpå boken: 
En ung guvernante kommer til et engelsk herresete der hun skal passe og oppdra to foreldreløse barn. Meget snart møter hun to spøkelser - gjenferdene av en tidligere hushovmester og guvernante. 

Forfatteren lar det bli opp til leseren å danne seg en mening om hvilke fenomener historien egetlig rommer. Er gjenferdene virkelige, eller er de bare produkter av en overspent guvernantes alt for livlige fantasi?

Uansett svaret ruller handlingen videre mot en uavvendelig tragisk slutt, i en selsom atmosfære preget av landlig herregårdsidyll og ukjente, onde makters grep om menneskesjelen.



I kjent stil fra disse gamle bøkene åpnes romanen ved at en fortellerstemme gir oss bakgrunnen for historien. Etter litt om og men er manuskriptet kommet i hus, og en liten lytterskare benker seg rundt og blir lest for.

Fru Grose tar med seg lille Flora for å møte den nye frøkenen som skal være sammen med barna. Foreløpig er det kun piken, for broren er på kostskole, men like etter kommer også han, utvist fra skolen og ikke velkommen tilbake. 

Dette en av spørsmålene som følger denne fortellingen, hva var det Miles gjorde for å bli så ettertrykkelig forvist fra kostskolen?

Begge barna oppfører seg som eksemplariske englebarn, høyt elsket av den nye guvernanten. Så får hun øye på noe som setter skrekk i henne; oppe på en bakketopp like ved et høyt tårn ser hun en manns skikkelse, han er høy og tynn og han stirrer på henne.

Senere er det den gamle guvernanten som viser seg for henne, men hun tar disse synene med stoisk ro, tilsynelatende. Fru Grose og også barna blir involvert, og vi får raskt kjennskap til hvem disse to gjenferdene er.

Etter hver begynner barna å oppføre seg underlig, og damene ser seg nødt til å sende beskjed til formynderen til de to barna.

Det er en søt liten spøkelseshistorie dette her. Romanen har nydelige skildringer av engelsk landskap og et 1800-talls gods, et som ikke har mange beboere og heller ikke mye liv og røre. Historien skremte ikke meg, jeg koste meg dog med språket, som er gammelmodig og nysgjerrighet på hvordan det hele ville ende.


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 1898/på norsk 1972
Sider: 123
Kilde: Biblioteket

søndag 14. januar 2024

Skygger av Sara Strömberg - del 1 av serien med Vera Bergström

Skygger ble kåret til beste svenske debut i 2021, boken kom ut på norsk i fjor, og ser ut til å ha tatt krimleserne med storm. Jeg heiv meg på, det er alltid kjekt med nye stemmer, spesielt innen svensk krim som har veldig mange store navn fra før. 

Dette røper forlaget om handlingen:
Snikende uhygge fra de dype svenske skoger.

Høsten river i Åre. Til tross for at turistene fortsatt glitrer på luksusrestaurantene, har lokalbefolkningen begynt å planlegge for jakten og mørket …

Forlag: Kagge
Utgitt: 2021/på norsk 2023
Sider: 393
Kilde: Lånt på Bookbites


SARA STRÖMBERG vokste opp i Västerbotten og Jämtland. Hun jobber som frilansjournalist og forfatter i Östersund, kanskje vi kjenner igjen noe av henne i hovedpersonen i denne serien?

Vera Bergström er, i likhet med forfatteren også en frilansjournalist, som holder til langt nord i Sverige. Ikke helt nord, men langt nok til at persongalleriet inneholder noen de sedvanlige skruene.

Som seg hør og bør når vi befinner oss utenfor Stockholmsgryta, så huser handlingen mange stemningsfulle landskapsskildringer. Vi er inne i den delen av fylket som folk kaller "et svart hull", hvor det er det lang mellom gårdene, med store øde områder, hvor industri og annen infrastruktur er nedlagt. 

Unge Isabella blir funnet drept inne på et avdanket hogstområde, men en uke etter at det lokale politiet har gjort sitt, står det enda ikke noe i mediene om drapet. Vera er ikke journalist lengre, men jobber som assistentlærer på den lokale videregående skolen. En gammel kollega ringer henne opp, siden han vet at hun befinner seg i området, og ber henne skrive noe for dem.

Hun tar seg ut til jakttårnet hvor den døde jenta ble funnet, snakker med han som fant henne, og finner ut nok til å skrive et innlegg til avisen. På vei tilbake finner hun Isabellas mobiltelefon. Til tross for at den har lagt ute i regn og frost en hel uke, får hun liv i den, og nå er nysgjerrigheten hennes vekket til livet for alvor.

                    Jeg gikk inn på meldinger i stedet. Det var kun en SMS på listen: Håper jeg snart kan være delaktig. Vi kan hjelpe hverandre med å viske ut det som har vært. Jeg er den eneste som aldri kommer til å dømme deg. 
                   Bare tre enkel setninger, mottatt klokka tre på ettermiddagen den dagen hun ble drept. Jeg visste ikke om jeg skulle oppfatte teksten som kjærlig eller truende. Isabella hadde ikke engang svart. Spørsmålene kantret i hjernen. Hva ville vedkommende være delaktig i? Hva hadde skjedd tidligere? Og hvem ville dømme Isabella?


Herfra blir det full fart i Veras liv, for hun skal skjøtte assistentjobben sin, i tillegg til at hun vil grave i saken og publisere innlegg i avisen. At hun ikke har hatt det så bra i livet sitt kommer tydeligere frem, og vi blir kjent med Vera Bergström for alvor.

Jeg røper ikke mer, mye skjer i krimsaken, mange har relasjon til familien det gjelder, og når Vera begynner å spørre, har alle detaljer å dele. 

Begynnelsen synes jeg var litt seig, jeg undret meg over hvordan boken kunne gå av med seieren, som beste krimdebutant i Sverige i utgivelsesåret. Etter hvert ble det mindre fokus på landskapsskildringer og relasjonsbygging i bygda, samtidig økte tempo og spenningsnivå opp mot det nivået jeg liker best. 

Leseopplevelsen ble bra til slutt,
og nå gleder jeg meg til å lese Skred
som kom på norsk nå i januar

lørdag 13. januar 2024

1001-lesesirkel - J.M. Coetzee sin roman Langsom mann

I februar er utfordringen i Elidas 1001-lesesirkel å lese en forfatter fra Afrika. Som så mange ganger før valgte jeg meg J.M. Coetzee som er fra Sør-Afrika. Jeg har tidligere lest Elizabeth Costello, som også står i 1001-listen, så det var litt artig å møte henne igjen i Langsom mann.

Forlaget om handlingen: 
En dag han er ute og sykler får Paul Rayment sin velkontrollerte tilværelse smadret – så å si bokstavelig talt – av en ung bilist. Paul er fotograf av yrke, skilt, barnløs og har få venner. Han har selv valgt sin ensomhet – han er ”en utlending av natur”, som han sier. Nå blir han nødt til å omgås hjelpere i all verdens utgaver. Noen kaster han på dør, men den kroatiske Marijana får bli. Familien hennes, ektemann og tre barn, glir inn i hans tilværelse, dels etter hans eget initiativ, dels på måter han ikke er herre over. 

Uroen stiger da den fullstendig ukjente Elizabeth Costello trenger seg på, inn i boligen, inn i hans tankeverden. Hun tvinger frem lengslene hans, utfordrer det han fornekter, frister ham med det han nekter seg selv, med smakløse og/eller infame metoder.

Romanen starter med et smell, bokstavelig talt, når en ung mann kjører på Paul Rayment. Det blir fatalt, for når Paul våkner opp på sykehuset, får han høre at kneet ikke står til å redde, og han må amputere det ene benet.

Først og fremst føler Paul seg indignert over de profesjonelle samtalene han blir pådyttet. På sykehuset er de så frekk å spørre etter hans pårørende, de snakker om at han(!) må få tilpasset en protese, og senere blir det tale om stell av benet. Hans ben, hans halve ben, en stump som stikker ut der nede... 

Paul vil ikke snakke om det, han vil ha seg frabedt all prat om tilstanden han er i, så ydmyket føler han seg at han ikke skjønner hvordan han skal forbli en mann, etter å ha mistet all friheten sin, og blitt til de grader pleietrengende.

De langsomme dagene avløses av endeløse netter, mens han bare føler hat mot den som kjørte på ham. Han er enslig, ensom og alene, men når han endelig kommer hjem blir han sprø av det udugelige pleiepersonalet som kommer til ham. Helt til Marjiam, trebarnsmoren fra Kroatia, som viser seg å se ham, på en helt annen måte enn de andre. 

Det går seg til, han blir glad i Marjiam og vil gjerne hjelpe familien hennes, så han tilbyr seg å betale skolepengene til sønnen, som snart skal gå videre på skole. Med dette snur den skjøre lykken for Paul, og samtidig dukker denne Elizabeth Costello opp. Hun er en velkjent forfatter, som nå (uvisst av hvilken grunn) sover på parkbenker i byen. Hun kommer på døren hans, og slår seg ned hos ham, med den største selvfølgelighet. 

Elizabeth Costello gjør dem alle til romanfigurer, hun styrer på og bestemmer, og Paul blir mer og mer fortvilet, helt til han greier å forvise henne tilbake til parken.

Tematikken i denne boken sirkler rundt hvordan en (mann) skal kunne beholde sin stolthet, i de forholdene han nå lever under. Han blir utfordret på forskjellig vis, og sitter igjen med nye perspektiver etter som han blir kjent med mennesker fra et annet samfunnslag enn det han normalt ferdes i.

En grei bok, tematikken kunne vært meislet frem litt tydeligere synes jeg, det blir mye ord her, som gjør romanen lite slagkraftig. De lange sekvensene hvor Costello er med er bare forvirrende, men til tross for at hun er tilstede i sluttscenene, så er avslutningen fin, om enn noe åpen etter min smak.


Artemisias Verden har også lest Langsom mann til 1001-lesesirkelen i 2023

Utgitt: 2005/på norsk 2006
Sider: 245
Kilde: Lånt på biblioteket

onsdag 10. januar 2024

Dag fra natt av Vidar Sundstøl

Jeg har lest mange av Vidar Sundstøl sine bøker, både romaner og krim, men Dag fra natt er den desidert fineste av tekstene hans jeg har lest. 

Forlaget om handlingen:
Hvor lenge varer en natt?
En mann oppsøker barndomshjemmet sitt etter morens bortgang. I et av rommene finner han en stor billedvev. Moren var en ivrig vever, men dette bildet har han aldri sett før. Motivene er fra Draumkvedet, middelalderdiktet om Olav Åsteson som sovnet på juleaften og våknet først etter tretten døgn.

Mannen er fortsatt preget av stor sorg etter en tragedie som rammet det samme huset tretti år tidligere. Kan veven om Draumkvedet ha noe med dette å gjøre?

Forlag: Tiden
Utgitt: 2024
Sider: 100
Kilde: PDF fra forlaget


En middelaldrende forfatter som ikke har skrevet på veldig lenge, mister sin mor. Han har ikke vært i barndomshjemmet på over tjue år, siden den gang en fatal ulykke rammet familien.

Det er en måned siden de kastet jord på kistelokket til mor, og den eneste sønnen er tilbake i huset, som rommer masse gleder, men også en stor sorg. En storm truer med å gjøre returen vanskelig, men han tar seg tid til å kjenne på følelsene som flommer, når han er i huset.

Huset lager lyder som kroppen hans automatisk kjenner igjen. Minnene strømmer på og han kjenner hvordan de døde er alle steder og ingen steder, tiden har stoppet opp, og huset venter.

Begynnelsen på denne korte romanen minner meg svakt om en spøkelseshistorie, men den fornemmelsen forsvinner når alvoret viser seg, og vi får et lite mysterium å nøste opp i.

For det er det billedveven av Draumkvedet er, noe som trenger å studeres og grunnes over. Sammen med søsteren Dagny finner de ut omtrent når moren må ha vevet det, men pakket det vekk frem til like før hun skulle dø. Hva ville hun vise med dette?

Tre romaner som han skrev etter den uhellsvangre hendelsen, står i morens bokhylle. De to har aldri snakket om disse bøkene, noe søsteren ikke synes er greit:

            Du ringte henne jo ikke en gang.
            Det er ikke sant.
            På bursdager, ja. Og morsdagen. Men herregud, du var jo gullgutten hennes. Det vet du vel? Og du sluttet ikke å være det heller, selv om du aldri kom. Tenk hva det hadde betydd for henne å få diskutere bøkene dine med deg. Hun som var så kunstnerisk av seg. Hun sa at de var som sollyset midtvinters. Smale sprekker av lys i et mørke som truer med å sluke hele verden. Og derfor gammeldagse. Akkurat det sa hun.

Dette er en lavmælt liten roman, om sorg og savn, og om å stå knust tilbake, når det som ikke skal skje, skjer. Historien er egentlig ikke sentimental, ei heller en tåreperse, men en nydelig skrevet fortelling til å pakke seg inn i, en mørk januarkveld.

Språkføring og skriveteknikk er tilpasset tematikken så lesingen flyter så lett at en ikke trenger å tenke på noe annet, enn å lytte til den elegant fortalte historien. Hundre sider er ikke lange tiden å fange leseren på, men Sundstøl greier det. Jeg nøt den gåtefulle stilen, og klarer ikke sette fingeren på noe som helst, som ikke er som det skal være.

Denne må du få med deg

mandag 8. januar 2024

Blind hevn av Bjørn Bakken

Første 2024-utgivelse på bloggen ga en dramatisk inngang til det nye leseåret. Leste du Lang lang rekke og Forklarelsens øyeblikk, så er jeg sikker på at du ivrer etter å lese den tredje boken i denne serien. Jeg var heldig å få lese boken mens den fremdeles er i trykken, og kan love deg en heftig leseopplevelse.

Forlaget om handlingen:
To år som samboere i Kristiansand. Etter at hun sluttet i politiet stortrives Renate i ny jobb. Tiiu sliter med å få en. Og fortiden i denne byen plager henne. Hun leter opp kunder fra de vonde årene, og planlegger sin egen lille hevn. Men kan det slå tilbake på henne når en skygge fra fortiden kommer faretruende nær?

I Danmark leter en kvinne etter den som drepte hennes far. Nye spor får henne til å rette blikket mot Kristiansand. Heldigvis vet de hun kommer, og tar kontroll over situasjonen.
Eller gjør de egentlig det?
Det blir en kattens lek med musen, men hvem er katt og hvem er mus?

Forlag: Bjørn Bakken
Utgitt: 2024
Sider: 303
Kilde: PDF fra forfatteren

Det er litt av et miljø vi blir invitert inn i, i denne krimserien, og denne tredje boken står ikke tilbake for de to andre, som har vært temmelig rå. Livet på samfunnets skyggeside er ikke vakkert, men går en tett på så har jo også disse menneskene lengsler og håp, som alle andre.

Handlingen har tatt oss med til forskjellige land, de baltiske landene og Danmark spesielt. Renate og Tiiu har nå slått seg ned i Kristiansand, etter at idyllen de hadde skapt seg på Skagen brast i forrige bok. De har begge en dramatisk livshistorie som de prøver å akseptere, samtidig som de gjør det de kan for å gå videre i livet. Dessverre får tidligere ugjerninger følger, og en hevngjerrig kvinne er på sporet av dem.

Følelsen av å bli spionert på og jaget, hang i meg lenge etter jeg var ferdig å lese. Det er to merkede kvinner som har hovedrollen, det er en vilje og et temperament i dem som hjelper dem å holde det som truer på avstand. 

Jeg vil ikke røpe detaljer fra handlingen som tar brodden av spenningsmomentene, men lover at du vil få problemer med å legge ned denne boken. I historiens åpningsfase får en frisket opp hukommelsen med detaljer fra de to foregående bøkene, detaljer en kanskje trenger for å forstå jentenes beveggrunner. Etter hvert fokuseres blikket på intrigen som utspiller seg, og det er bare til å la seg rive med.

Tempoet er høyt i denne boken og miljøet litt rufsete, men vi møter mennesker som tar seg av hverandre og spiller på lag, så det blir ikke så hjerterått som det kan høres ut. 

Bjørn Bakken skriver veldig bra, her er ingen klassiske etterforskere, som med sine diskusjoner roer ned tempoet i historien. Det er en god utvikling i teksten, som er skrevet i et språk som fungerer veldig bra. Tittelen på boken avslører i grunnen tematikken, men hva som skal hevnes og hvorfor den er "blind", det finner du ut av etter hvert.

Denne må du virkelig få med deg


Denne boken finner du nok ikke i din lokale bokhandel, men klikker du på denne lenken, så får du den sendt til postkassen din. Har du lyst å lese de to første bøkene i serien, gjør du lurt i det, for dette er vanedannende krim av beste sort. 

søndag 7. januar 2024

Skråpånatta av Lars Mytting

For en lesefest denne trilogien har vært, og avslutningen klarer virkelig å leve opp til forventningene jeg hadde etter å ha lest Søsterklokkene og Hekneveven

Forlaget om handlingen:
Skråpånatta er en episk roman om et bygdesamfunn og et Norge på vei inn i krig, om slekters gang og angiveri, og en aldrende prest fanget i profetien om sin egen død. En ny generasjon på Hekne har arvet forfedrenes besettelser, og aner at Heknevevens varsler snart vil fullbyrdes, blant dem varselet om Skråpånatta, dommedagsnatten som etter gammel bygdetro skal bli den kjente verdens siste dag.

Tredje og siste bind i Lars Myttings romantrilogi!


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2023
Sider: 576
Kilde: Biblioteket


Det er historien om hvordan Heknevevens ull kom til gården, som starter opp denne beretningen. Vi er høyt til fjells overfor Butangen i 1613, det er vinter og Eirik Hekne finner en halvdød søye med et lite lam. Kopplammet vokser til, og blir langragget og fin, og vi får høre hvordan Heknesøstrene lager den berømte vevnaden sin.

Vi går tjue år tilbake i tid, og hører om Gunhild og Halfrids fødsel, og ikke minst hvordan sogneprest Sigvard C. Krafft prøver å stå imot presset fra de svarte strømningene som kom fra Martin Luthers lære. Etter forordning av 1617 ses jentene på som et monster, og skal brennes på bålet. Presten fra Fron får med seg futen og fogden og vil avhøre tvillingene, som er sammenvokst ved hoften.  

Etter denne dramatiske starten på romanen, går vi frem noen generasjoner og befinner oss i 1936. Tidene forandrer seg fort, bygda trenger å samarbeide for å få dreis på økonomien, men det er stor misunnelse rettet mot de som har gjort det best. Det er også de som jobber hardest, men det ser ikke de menneskene, som en etter en lar seg forlokke av de nasjonalsosialistiske tankene, som begynner å prege snakket på bygda. 

Ungjenta Astrid Hekne er opptatt av historien sin, om Søsterklokkene og Hekneveven. Hun søker etter svar i kirken, og har en god støtte i Kai Schweigaard, den rettferdige, hardtarbeidende sognepresten som har vært på Butangen i over 50 år. 

Romanen tar oss med gjennom krigen, med dramatiske scener som satte sinnet mitt i kok flere ganger. Spesielt når noen var nødt å samarbeide med tyskerne, til det beste for alle, og får tyn fra de som gjemmer seg bort. Det var en fin balansegang det der, utrolig flott skildret i denne romanen. En av de artigste hendelsene var når tyskerne ville bytte det norske flagget i toppen av stangen, med hakekorset.  

Tyskerne kommer til prestegården og prøver å få den 84 år gamle sognepresten til å gjøre som de sier:

                        Vel, sa Sprockhoff, uansett hva De tror og ikke - jeg beklager, men De må ut av dette kontoret. 
                        Nei, Dere skal ut av kontoret,
sa Schweigaard høyt og satte seg bedre til rette i svingstolen.
                        Soldatene flyttet blikket mellom ham og Sprockhoff, og Schweigaard merket seg at menn som roper og suserer, gjør det fordi de har blitt ropt og husert med. Men de har også respekt for de som klarer å rope enda høyere og husere enda mer.
                        Det er slik fatt, herr Schweigaard - uttalte jeg det riktig?
                        Ikke så galt. Bedre enn jeg kommer til å uttale Deres navn når krigen er omme.


Det er en lang bok dette, men den er ikke lett å legge fra seg, så noen utfordring er den ikke. Det historiske bakteppet er troverdig, karakterene levende og språket Lars Mytting bruker er helt fritt for forstyrrende adjektiv, digresjoner og metaforer. 

I tillegg til en god historie, byr Skråpånatta på flotte landskapsbilder og rik folklore. Tyskernes herjinger i Gudbrandsdalen ga meg et nytt perspektiv på 2. verdenskrig, en tragedie jeg, i likhet med mange andre, har lest uendelig mange romaner fra.  

Når du er ferdig å lese kan du kose deg med listen som viser de viktigste personer, dyr, kirker, gjenferd, våpen og fiskestenger i Søsterklokketrilogien.
 

Skråpånatta må du få med deg

fredag 5. januar 2024

August Blue av Deborah Levy

Deborah Levy har en helt spesiell penn, de to første romanene jeg leste av henne Mannen som så alt, og Svømme hjem, fant jeg temmelig underlige, men det er noe med det hun skriver som fenger meg. Jeg har fulgt opp med biografitrilogien, som har to bøker oversatt til norsk, Sånt jeg ikke vil vite og Livets omkostninger. Jeg trodde August Blue var den avsluttende boken i trilogien, men det viste seg at den er en enkeltstående roman. 

August Blue handler om konsertpianisten Elsa M. Andersen. 34 år gammel feilet hun big time med Rachmaninov på en konsert i Wien, og etter det har opptredener vært vanskelig. Når vi møter henne flyr hun rundt i Europa og holder private spilletimer, for barn med godt bemidlede foreldre. 

På vei til en gresk øy for å lære en trettenåring noen triks, observerer hun en dame på et marked, som kjøper en hestefigur med mekaniske haler. Elsa synes hun ligner på henne selv, spesielt siden hun står der med en gammel mann, som minner Elsa om sin egen adoptivfar. 

Kremmeren er utsolgt for hester, når Elsa også vil ha en, men hun finner damens hatt når hun går derfra, og den begynner hun å bruke.


I fortsettelsen handler det mye om hvordan hun stadig ser, eller fornemmer den ukjente kvinnen. Lite avdekkes av Elsas forhistorie, i små hint får vi høre litt om omstendighetene rundt hennes tilblivelse, og oppvekst, men mye overlates til leserens fantasi. 

Elsa reiser hjem til London, og senere til Paris for å gi spilletimer. Hele tiden dras hun tilbake til et minne fra barndommen, eller er det en drøm? som har med hester og et piano å gjøre. 

Romanen er handlingsmettet til tusen, mange korte scener gir leseren et inntrykk av at hun er en travel dame. Ubesvarte spørsmål om sitt opphav ligger og ulmer, og siden mannen som kan gi henne svar begynner å bli gammel, følte jeg, mer enn Elsa selv, at det begynner å haste.

Det er noe flyktig over denne romanen, jeg gjenkjenner skrivestilen til Deborah Levy fra tidligere romaner, og det litt irriterende faktum at jeg synes hun avslører for lite. Hun overlater akkurat litt for mye til min fantasi, og evne til å konkludere. Jeg kjenner på meg at dette er stor skrivekunst, men at jeg som leser glipper litt, når jeg prøver å gripe fatt i det vesentlige, en sann utfordring i mine øyne.

Jeg opplevde romanen som fragmentarisk, bortsett fra to røde tråder, så kunne flere av handlingssekvensene vært selvstendige historier. Jeg opplevde til tider språket i romanen, som veldig bra. Romanen er musikalsk på flere måter, både i språket som flyter elegant men også i titler og fagtermer på stykkene Elsa beskjeftiger seg med. Mange store navn blir nevnt, filosofer, musikere etc. referanser som ga meg noe, der jeg kjenner den det gjaldt.

August blue er en fin roman, litt utenom det vanlige, men en godbit for den som liker å få litt å jobbe med mens en leser. Jeg er spent på hvordan romanen fremstår i norsk språkdrakt, og vil nok lese den igjen når den kommer ut på norsk.

Maybe you are, she said.
Maybe I am what?
Looking for signs. 
What sort of signs?
Reason to live.
It was not a whisper.
I heard it as a chorus, perhaps even a title.


August Blue vil bli oversatt til norsk, men ivrige Levy-lesere må vente til sommeren 2024, med å lese den. I mellomtiden kan du se frem til Real Estate, den tredje boken i den levende trilogien. Tilstandsrapport som blir tittelen på den norske boken, kan du slå klørne i rett etter påske ☺


Utgis: på norsk sommeren 2024
Sider: 236
Kilde: Biblioteket

onsdag 3. januar 2024

Byttet - ny krim fra Stefhan Ahnhem

Manusforfatter Stefan Ahnhem har skrevet for film og tv i en rekke år. De seks bøkene i serien om Fabian Risk har blitt utgitt i 25 land, og solgt i millioner av eksemplarer. Byttet er ikke en del av denne serien, men en psykologisk thriller som foregår i USA og i Stockholm.

Forlaget om handlingen:
Dette var akkurat det Carl og Helene trengte. En lang ferie, for å finne tilbake til hverandre. De har funnet drømmehuset i California, og byttet bolig med et par som skal tilbringe sommeren i villaen deres i Stockholms skjærgård.

Men så snart de ankommer Santa Cruz er det noe som kjennes feil. Så huset virkelig slik ut på bildene? Og hva driver egentlig det andre paret med i deres hjem? Flaks at Carl har installert overvåkningskameraer i alle husets værelser.
Byttet er en psykologisk thriller om hvordan drømmene og fantasiene våre kan vendes mot oss, slik at vi til slutt ikke engang tør å tro på oss selv. Om hvordan løfter er til for å brytes. Og om hvordan de vakreste fasader lett kan rakne i møte med lidenskapens krefter.

Har du noen gang vurdert husbytte i ferien, så lover jeg deg at du ikke kommer til å tenke tanken en gang, etter å ha lest denne boken.

Vi blir kjent med to par, som sliter med forskjellige greier i forholdene sine. Helene og Carl Wester har veldig ulik motivasjon for den lange ferien de har lagt ut på. Helene vil at de skal vie seg til hverandre, mens Carl ikke liker å bli styrt, vil helst bestemme og aller helst ville han vel vært på jobb akkurat nå.

De bytter hus med Scarlett og Adam Harris, Adam er en svensk kunstner som skal ha en stor utstilling i Stockholm, mens hans kone nettopp har greid å ta av noen kilo, og håper at dette skal få fart på sexlivet deres i ferien.

Historiens bakteppe er spekket med luksus og tilsynelatende perfekte mennesker, som lever i overflod, de er fixert på utseende og å ha det mest mulig behagelig. Denne settingen gjorde at jeg hadde problemer med å leve meg inn i historien, i tillegg var karakterene i overkant selvsentrerte og egoistiske, så til tider syntes jeg ikke synd på dem, til tross for det de blir utsatt for.

Utover i handlingen får leseren forklaringer på den ene underlige hendelsen etter den andre, noe som sa meg at alt har en naturlig forklaring, det er bare til å vente, så serveres den. Jeg har lest noen av bøkene i serien om Fabian Risk, og vil påstå at jeg liker den serien bedre, dette ble litt for forutsigbart. Denne boken er skrevet som om det er et filmmanus vi leser, med kjappe sceneskift og masse innhold. 

Når det er sagt, spenningskurven er høy, og underholdningsverdien helt ok, så bortsett fra angsten for å bytte hus med noen, vil nok ikke boken feste seg.


Hverdagsnett har også skrevet om boken.
Sjekk ut Krimlitteratur sin gjengivelse av et intervju med forfatteren

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2023
Sider: 421
Kilde: PDF fra forlaget

mandag 1. januar 2024

1001-lesesirkel - Ben Lerners roman 10:04

Årets første utfordring i Elidas 1001-lesesirkel er å lese en bok utgitt etter 1961. Mitt valg falt på Ben Lerners samfunnskritiske roman fra 2014. Jeg hadde ikke hørt om denne forfatteren før, men fant ham på listen, og ble nysgjerrig.

Forlaget om handlingen:
I det foregående året har fortelleren i 10:04 nydt overraskende litterær suksess, fått en alvorlig hjertediagnose og blitt bedt av sin beste venn om å hjelpe henne med få barn. 

I et New York utsatt for stadig mer uvær og sosial uro, må han konfrontere sin egen dødelighet og muligheten for å bli far i en by som tilsynelatende snart er i ferd md å oversvømmes.

Er du på jakt etter seriøs samtidslitteratur, sjekk ut 10:04!

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2014/på norsk 2016
Sider: 236
Kilde: Lånt på biblioteket


10:04 ga meg en fascinerende og tankevekkende start på det nye leseåret. Historien starter med forberedelser til en orkan som skal komme, og avsluttes med det som er igjen etter at en voldsom storm har herjet med befolkningen.

Vi befinner oss i New York, og i åpningsscenen ble jeg invitert med på reisen, siden forfatteren var ute og gikk på den nedlagte høybanen som nå er omgjort til en parksti oppe i luften. Jeg har også gått tur på High Line! på det som var mitt første (og sikkert siste) besøk i NY.

Hovedpersonen er en navnløs "jeg" som forteller. Flere karakterer blir introdusert, men det er hans venninne Alex som er den som følger handlingen fra begynnelse til slutt. Alex har lyst å bli gravid, og ser for seg bestevennen sin som far til barnet, men hun vil ikke ligge med ham. 

En av handlingstrådene er hvordan de jobber med dette dilemmaet, en tematikk som omfatter mange refleksjoner rundt det å være et menneske i samkvem med andre mennesker. De kloke refleksjonene kommer som perler på en snor, om oppfattelse av alder, om å være tidløs, eller unndratt tiden.

Du har sikkert også opplevd å for alltid huske hvor du var, da du fikk en viktig beskjed, eller noe dramatisk hendte a la "hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?". Jeg husker i alle fall hvor jeg var 11 september eller 22 juli. Når han skriver om den spesielle følelsen en kan få når en går ut døren på et sykehus, eller ut fra et kinolokale, så kjenner jeg igjen fornemmelsen han vil frem til.

Romanen er handlingsdrevet på en litt novellistisk måte, da flere av hendelsene alene, er meningsbærende. Her skildres møter mellom mennesker, som fremprovoserer filosofiske betraktninger, uten at det dveles for lenge ved hver enkelt. Fra en av de morsommere scenene:

Jeg prøvde å huske om jeg hadde sett dette i andre land. Uansett lo vi begge på dette tidspunktet, lo voldsommere enn jeg hadde ledd på en lang stund, for nå reiste demonstranten seg og satte i gang en perfekt utført imitasjon av den typiske Midtvesten-mannens vannlatingsforberedende oppvisningsritual.


Jeg likte godt å lese en amerikansk roman med handling i "The Big Apple", som ikke hadde det klassiske "amerikanske" i skriveteknikk eller språkbruk. Det var som om forfatteren snakket til noe inni meg, da han gang på gang fikk meg til å puste inn med begeistring, og sakte ut mens et smil bredte seg i ansiktet mitt. 

Da jeg leste takksigelsene sist i boken, forsto jeg at Ben Lerner har lagt igjen mye av seg selv i denne historien. Flere av forankringspunktene i handlingen viser seg å være tatt ut i fra hans eget liv.

Enten du leser 1001-bøker eller ikke, er du opptatt av samfunnsspørsmål, så må du få med deg Ben Lernes roman fra 2014

*******

Ben Lerner kommer fra Kansas og arbeider som litteraturprofessor ved Brooklyn College i New York. I tillegg til å skrive romaner, har han gitt ut tre diktsamlinger, essay, samt kunst- og litteraturkritikk  i fremtredende aviser og tidsskrift og vært poesiredaktør i Harper's Magazine.