Første runde i diktlesesirkelen har tema: Kjærlighetsdikt

Bloggen Artemisias Verden inviterer i år igjen til diktlesesirkel. Min deltagelse har vært så som så, mest fordi jeg synes det er vanskelig å få noe ut av diktene jeg leser, og ikke helt vet hva jeg skal lese. Da jeg googlet "Kjærlighetsdikt" dukket det opp en bok som het nettopp det, derfor valgte jeg Stein Mehren og hans samleutgivelse fra 1997.

Stein Mehren (1935 - 2017) regnes som en av etterkrigstidens største norske poeter. Han debuterte som forfatter i 1960, og allerede i 1963 mottok han den første av mange priser, Kritikerprisen. Han ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, intet mindre enn syv ganger, uten at han noen gang fikk prisen. 

Han har ikke bare gitt ut dikt, men også skuespill, romaner og samtidskritiske essays. Hans første utstilling som billedkunstner skjedde i 1993, og flere av diktsamlingene hans etter dette, er en blanding av dikt og bilder.

Mehren har en lang rekke utgivelser bak seg, så siden boken Kjærlighetsdikt er en samleutgivelse fra hele hans forfatterskap, så gir det sikkert ikke noe sannferdig inntrykk av alt han har skrevet, siden den har et tema. Diktene var lett å lese, de ga mening, selv om jeg bare opplevde at det rev i hjertet et par ganger. Noe diktanalyse kan jeg nok ikke bidra med, for meg var det kjekt å bli kjent med en ny kunstner og poet. (lavterskel, sant Anita?)

Et av de første diktene som fanget oppmerksomheten min var Len din ensomhet stille mot min, og det var nok likheten med tittelen til Klara Hvebergs roman, som først fanget. Spesielt de to første versene nådde inn til meg: 

Så falt da mitt blikk i ditt
som en sten fra mitt hjerte
en sten jeg har båret lenge omkring

Og ditt ansikt er ikke lenger
stillferdig lukket om deg selv, men
en gave du åpner med øynene dine

Diktet Gammelt rosemalt skap ga meg følelsen av å, gjøre som diktet sier, gå innover i et rosemalt bilde:

Jeg hadde gått meg bort da jeg fant 
seteren, jeg bøyde meg innover svalgangen
og det var som å åpne et framskap
og gå innover, inn i et rosemalt bilde
Og der, inne i de kjølig-hete bonderosene
gled jeg ned i floder av søvn, i ras av roser
og sne, klebet til en fremmed munn

Fra samlingen Nattsol fra 1992 kan vi lese diktet Ekteskap, som i mine øyne er det med mest fraspark:

Deres celle er like trang som sengen
de deler. Det er som de mer enn alt frykter
at det de trekker frem i den annen
er det som nettopp kan ødelegge dem selv

Derfor elsker de sitt bur. Han trår
på den ene vingen hennes og ber henne fly
Hun har stukket fingrene inn
i øynene hans og ber ham om å se henne...

Det diktet jeg kjente meg best igjen i er Valg, fra samlingen Evighet, Vårt flyktigste stoff fra 1994:

Får du da aldri svar nok på hvorfor
jeg akkurat valgte deg... La meg svare deg slik

Hos deg kan jeg la meg beseire av livet
uten å oppgi meg selv eller forakte mitt liv

I deg kan jeg le min mørkeste latter
og leke på dyp jeg vet jeg må opp av igjen

Med deg kan jeg blande kropp og drøm
og se dem som det de er: Horisonter... Tegn...

Sammen med deg kan jeg bære et håp som
ikke er løfter om lykke men oppbrudd til liv

Jeg har ingen formler for liv og død
Og du ingen barndom du kan skjøte på min med

Men hos deg tør jeg miste meg selv og møte
en annen som ser meg, som den jeg er 

og som den jeg kunne blitt

Bildene til Stein Mehren er nonfigurative, fargesterke biler. Bak i boken kan jeg lese at de er malt med acryl på papir eller lerret, og de aller fleste er ganske store. 

Neste runde i diktlesesirkelen er temaet klassikere - det gleder jeg meg til!!