Den siste du ser av Ørjan N. Karlsson

Ørjan N. Karlsson har skrevet mer enn 20 bøker og er utgitt i flere land. Krimserien om Jakob Weber startet med Det siste stykket hjem, og satt med det nordnorsk krim på kartet for alvor. Den siste du ser er den femte boken i denne serien som jeg anbefaler på det varmeste.

Forlaget om handlingen:
Da arbeidet med Bodø/Glimts nye stadion avdekker en skjult tyskerbunker, gjøres et funn som ryster både politiet og byen. Kvinnen i bunkersen har ikke blitt drept i affekt – hun er blitt ofret. Iscenesatt. Bevart. Glemt.

Etterforskningsleder Jakob Weber settes under massivt press. Samtidig tvinges han til å ta opp igjen uløste saker og konfrontere gamle kolleger – og mistanken om at noen i politiets egne rekker vet mer enn de sier. Etter hvert avdekkes forbindelser mellom fortid og nåtid, mellom personlige tap og systemisk svik.

Den siste du ser er en mørk, psykologisk krim om makt, besettelse og kontroll. Om mennesker som blir sett én siste gang – og hva som skjer når noen nekter å slippe taket.

Den siste du ser er et oppkomme av minnebilder fra de forrige fire historiene. Den avdøde politiinspektøren Konrad Råkstad er et av flere omdreiningspunkter som danner rammen for det som utspiller seg.

En god del av karakterene i denne boken husker jeg fra tidligere, men jeg antar at noen av personene er ny. Vi følger Noora Yum Sande, Josefine Skog, Armann Femris og Jakob Weber i arbeidet deres med å nøste opp hva som har skjedd med kvinnen de fant i bunkersen under det nye fotballstadionet til Bodø-Glimt.

To andre fortellerstemmer er også til stede, Sanna von Bondsdorf, som uten å gjøre noe vesen av seg nærmer seg etterforskningsgruppen, for å finne ut hvorfor Jakob Weber holder informasjon skjult for sine kolleger i politiet. Den eneste fortellerstemmen som ikke er navngitt ved hvert kapittel, er den som skal vise seg å være en utro tjener i Bodøpolitiet.

Noora bærer på et traume fra saken på Røst, Armann opplever senvirkninger etter skyteepisoden på Kjerringøy, og Josefine var involvert i kritiske hendelser i Storvika. Ved å nevne dette blir leseren vennlig minnet på tidligere hendelser, som fremdeles preger hovedpersonene.

Ørjan N. Karlsson skriver drivende godt, alt henger sammen med alt, spenningskurven er ikke veldig høy, men noen kraftige topper smeller til underveis. Mot slutten etterforsker Bodø-gjengen hele fem åsteder, men Jakob Weber som er unik i sin lederstil, ved å være både analytisk og intuitiv, ror det hele i land på en troverdigmåte. 

Jeg gleder meg til mer krim fra dette universet,

og anbefaler gjerne Den siste du ser videre ⚄

Serien i rekkefølge: 

Det siste stykket hjem 

Natten reiser alene

Stille som snø

Det levende mørket

Den siste du ser

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 365

Kilde: Leseeksemplar 

Gutt - en ny roman fra Eivind Sudmann

Eivind Sudmann er en forfatter jeg har fulgt en god stund. Gutt er den femte romanen jeg leser av ham, og igjen gir han meg frysebyger innimellom, for det er så bra. Det er en kort bok dette, så jeg grep muligheten for en leseopplevelse uten avbrytelser - anbefales! 

Forlaget om handlingen:
Mikael vet at han ikke skulle vært her. Mikael vet at han ikke er det kvinner ser etter. Mikael vet at skjønnhet og rang ikke er en menneskelig oppfinnelse, men at det ganske enkelt er slik verden sorterer liv. 

Mikael vet at nesten ingen mennesker etterlater seg varige spor. Mikael vet at storslagne handlinger forvandler helt alminnelige notater til manifester. Mikael vet at han har en lysende fremtid bak seg. Mikael vet at barnet i ham nesten er borte.

Gutt er en eksplosiv og gripende roman om å være ung og utenfor verden, om å forstå alt og ingenting på samme tid, og kjenne et mørke inni seg som vokser og vokser.

Far kaller gutten et lykketreff, det høres fint ut men han tolker farens utsagn som "tilfeldighet", og da er det ikke like greit. Han har bare noen måneder igjen av videregående, men når hans eneste venn Mona brått slutter, blir sjarmøretappen tung å gå.

Han har hatt en kjæreste, så han vet at han kan, men han er overbevist om at siden han ikke er høyreist, er han heller ikke den typen attraktive gutt som jentene er ute etter. Dette høres trist ut, og det er en ensom ung mann vi blir kjent med i denne romanen. På spørsmål om det er noe han ser frem til, er svaret ingenting.

"Mind the gap" som det ljomer i undergrunnen i London, får en sterk betydning i denne romanen. Det samme gjelder strofen "alle er forskjellig, men inni er vi like" - for noe tull! Fysisk, selvfølgelig, men ak hvor forskjellige vi mennesker er, det er både godt og vont å tenke på.

Han vet at samfunnet er rigget

på en måte som gir menn visse fordeler.

Han vet at samfunnet er rigget

på en måte som gir visse menn fordeler.

Det føles umulig å formidle stemningen fra denne romanen, følelsesmessig kjenner jeg meg igjen i mange av refleksjonene hovedpersonen gjør seg, selv om handlingene og livene våre er svært forskjellig. 

Eivind Sudmann har en mild og respektfull måte å skildre Mikaels indre liv på. Hans blikk på omverdenen er preget av en personlighet hvor han beskytter seg selv, ved å være kritisk til det alle andre gjør og sier. At han selv tar noen avgjørelser som er litt på kanten, tar han ikke så tungt, men det han gjør får det til å gå et gys gjennom kroppen min.

Gutt er en velskrevet roman som tar samfunnet helt på kornet. En god dose sentimentalitet la seg som en stein i magen på meg da jeg leste, dette som ble en engasjerende men rystende leseopplevelse.

Jeg anbefaler gjerne Eivind Sudmanns roman Gutt videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 98

Kilde: Leseeksemplar

Undo (me) av Joakim Fink Graasvold

Joakim Fink Graasvold debuterte i sommer som forfatter, med denne tankevekkende og ytterst underfundige romanen. Til daglig er han skuespiller, sertifisert scenekamputøver og har utstrakt regierfaring fra video/film, lydspill og radioteater samt teater og spel. Forfatterdebuten hans er sterk, og jeg håper inderlig at det kommer flere bøker fra denne kanten.

Forlaget om handlingen:
Enoch Everett Berg er programmerer, og har alltid forstått verden gjennom programkode. Sosiale koder har han aldri helt fikset. Da samboeren hans forlater ham, er alt han sitter igjen med en jobb han forakter og et spillprosjekt han ikke lenger kan fullføre.

Etter et møte med en eksentrisk spillutvikler på en konferanse våkner Enoch med brukket bein, fragmentert hukommelse og en sitrongul minnepinne i lomma. Det han finner på minnepinnen, skal forandre alt.

Undo(Me) er en mørkt vittig og foruroligende roman om kjærlighetssorg, identitet og fri vilje - om hva det koster å få en ny sjanse, og hva et menneske egentlig er når fortiden kan skrives om.

Undo(me) starter med en innholdsfortegnelse, som jeg etter hvert skjønte er en kronologisk skisse av handlingen i romanen. I hvert av de 19 kapitlene forklares et ord eller mekanisme fra en programmerers verden, og dette gjøres på en sånn måte at fiksjonen aldri føles som sakprosa.

Tenk å få evnen til å endre sin egen virkelighet med tankene! Enoch får muligheten til å forbedre nåtiden ved å rette opp feilgrep i fortiden, ved rett og slett angre på det han en gang gjorde eller sa. Hvem har ikke ønsket seg en sånn mulighet en gang eller to i livet?

Enoch kommer fra en familie med litt trøblete relasjoner, dette er den myke siden av romanen, som på en fin måte speiler den datatekniske sjargongen og denne delen av handlingen. Han har en ekskjæreste som nettopp har stukket og Tina, en kollega han er på bølgelengde med, ellers er mennesker vanskelig å forholde seg til, synes han.

Vi hører om Thomas Young sitt Double Slit-eksperiment fra 1801, og om Alan Turing sin test som hadde til hensikt å måle i hvilken grad et dataprogram kan sies å være intelligent. Jeg lærer betydningen av ord som multilinearitet, race condition, glitcher og bugs, og mye av handlingen undersøker hvordan en kan spore opp feil i koder som ligger til grunn for dataspill, blant annet.

Du trenger ikke være spillnerd eller kodeknekker for å ha gleden av denne romanen, jeg er ingen av delene, og fant boken både spennende og interessant. 

Måten Joakim Fink Graasvold skriver på, gjør at lesingen gikk lett, handlingen er ryddig og logisk bygget opp, og inneholder alle de kjente elementene for at en spenningsroman skal treffe meg hjemme.

Jeg håper på mer og anbefaler gjerne Undo (me) videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2026

Sider: 254

Kilde: Biblioteket

Elskarane mine - en novellesamling av Gunnhild Øyehaug

Det er lenge mellom hver gang jeg blir lokket til å lese noveller, men en fridag alene på hytten valgte jeg meg Elskarane mine (som en liten pause fra mursteinen jeg holder på med) Skal si Øyehaug er i storform med denne samlingen av korte, men handlingsmettede historier.

Forlaget om boken:
To menn bryt ut av fengsel og har planlagt å overleve på bær, sniglar og kumjølk, men veit ikkje at dei lir av kuskrekk. Ei kvinne sit i kø utanfor Marc Jacobs-butikken då ho trur ho blir vitne til sitt andre mord for året. Nokre skatteoppkrevjarar fortvilar over tilstanden til gardane som ligg under den store blåisen på 1700-talet, mens ei kvinne strevar med dagsopplegget sitt med elleve elskarar.

I novellesamlinga Elskarane mine er prosaen uføreseieleg og rik. Det underlege vender seg mot det nære, og om kjærleiken er størst av alt, finst det likevel eldgamle, einsame hjarte kledd i spindelvev murt inn i stolpar i kyrkjer, og ein lengt som ein kan undre seg på om faktisk er bitte litt større. Elskarane mine er eit nytt kvantesprang i forfattarskapet til Gunnhild Øyehaug.

Den første novellen er bare på en side, men den gjorde inntrykk og satt virkelig stemning for den videre lesningen. 

Med bilde av to rømlinger som vurderer å fjernmelke en ku på netthinnen, stupte jeg inn i et fordypningsstudie av bringebæret. Videre, kast i kast via 1700-tallets nød til mysteriet med noen skinnstøvletter og en såpefabrikk. 

Mamma, dette er tøys, sa eg til henne som barn, ja, ok, det kan ikkje vere dei, sa ho og lo. Då eg sa dette, var det heilt stille i salen. Slik det berre kan vere stille når ei stor mengde menneske ikkje reagerer. Det er lyden av kollektivet som samlar seg i eit ingenting. Det er lyden av ein strek ut i lufta. 

Men når mamma lo, var det som om det strøymde såpebobler ut av munnen på henne.

Novellene er full av magi, i Situasjon setter Regndråpepreludiet meg helt ut, men heldigvis fikk Tarmsystemet meg til å le godt like etterpå. Jeg fikk virkelig kjørt meg med denne novellesamlingen, som stadig holdt meg i en undrende følelse av vantro. 

Elskarane mine er leken og absurd, og absolutt verdt å sette seg ned med. Filosofiske betraktninger en kan grunne litt over finnes det mange av: Kva er det relative med Einsteins relativitetsteori? Eller du kan trøste deg med at Alle mister hovudet til slutt.

Stemningen, den lekne humoren og skrivemåten i disse 15 novellene er fellesnevnere som gjør samlingen til en fullkommen helhet, for handlingen i novellene er så forskjellig som de kan bli.

Jeg anbefaler gjerne Elskarane mine videre ⚅

Forlag: Kolon

Utgitt: 2026

Sider: 126

Kilde: Leseeksemplar

Et øye lukket - ny roman fra Cecilie Enger

Etter å ha hørt Cecilie Enger fortelle om den nye romanen sin på Forfatterne kommer i Bergen, kunne jeg nesten ikke vente til helgen, før jeg satt meg ned med boken. Jeg har lest mange av Enger sine utgivelser, og lar meg alltid begeistre, så også denne gangen ☺

Forlaget om handlingen:
Et maleri setter liv i bevegelse idet Erika Randem får en uventet telefon: En gammel mann vil kjøpe bildet Hesten i myra, malt av Erikas avdøde mann, Peter Sunde. Det har ligget i kjellerboden hennes i over tjue år. Nå hentes det opp igjen, og en familiehistorie som strekker seg over generasjoner, kommer til syne.

Gjennom fortellinger fra 1940-tallets Oslo, 1960-tallets Dale og tiårene frem til vår egen tid, veves livene til seks mennesker sammen.

Peter var opptatt av myras evne til å bevare det den omslutter, og denne fascinasjonen slipper ikke taket i dem som sto ham nær. Han ble funnet død i det landskapet han malte. Kan Hesten i myra gi svar på gåtene i Peters liv?

Cecilie Enger er en mester i å bygge opp et persongalleri i romanene sine, og i denne historien gir hun oss et knippe med levende karakterer å holde styr på. Historien fortelles med hver enkelt karakters stemme, så det blir nært og ladet med følelser fra første side.

Peter Sunde som på 60-tallet vokser opp på Dale, er den jeg knytter meg tettest til. Han er alltid på vakt for fars raseri, han som er en travel sjef for Dale garn og blir lett irritert. Det at Peter liker å gå ut i naturen, og spesielt opp det bratte fjellet til myren hvor det bor et tranepar, speiler seg i min egen kjærlighet til naturen.

I nåtid møter vi en oppkjøper av et spesielt maleri, spesielt scenene hvor den 90 år gamle mannen som vil kjøpe bildet, blir hjulpet opp trappene og inn i Kunstnernes Hus i Oslo av en ung jente, er fornøyelig lesning. 

Ellers er Et øye lukket en alvorlig roman, som skildrer industrisamfunnet i Dale da 1200 arbeidere jobbet med å få ut OL-gensere til befolkningen. Her skildres leveforhold og kvinnefrigjøringen på 60-tallet på en troverdig måte. 

Det lengste spranget bakover i tid tar oss til 1942, og en hendelse som danner grunnlag for flere ting som utspiller seg i livet til Peter Sunde.

Cecilie Enger har en lavmælt prosa, hun skriver med respekt for karakterene sine, og valgene de tar. Historien krever litt av leseren, da vi stadig beveger oss frem og tilbake i tid, men dette er gjort på en ryddig måte, så en henger med. Plottet innbyr leseren til å undre seg over hvordan alt henger sammen, så jeg leste engasjert hele romanen i et par jafser.  

Jeg anbefaler gjerne Et øye lukket videre ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 256

Kilde: Leseeksemplar

Eppendorf-notatene av Ingvar Ambjørnsen

Da jeg nå tok en titt på alt Ingvar Ambjørnsen har laget, er jeg nesten litt flau over å innrømme at Eppendorf-notatene kun er min tredje bok av ham. Døden på Oslo S og En lang natt på jorden er det eneste jeg tidligere har lest. Hvorfor? spør jeg meg selv, spesielt siden denne leseopplevelsen var av ypperste klasse. 

Forlaget om handlingen:
Eppendorf-notatene er Ingvar Ambjørnsens litterære dagbok. Som han selv sa: «Alle sentrale skikkelser, samtaler og hendelser er oppdiktede. Den utgaven av Ingvar Ambjørnsen som dukker opp her, er imidlertid veldig tett på meg selv.»

Eppendorf er en frodig bydel i Hamburg, med parker fylt av trær og fugler, med vakre klassiske bygninger som huser middelklassen, med kneiper der liv og samtaler pågår. Det er natt, en mann er ute i gatene og bestemmer seg for å gå inn i en leilighet der døra står på gløtt.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2026
Sider: 184
Kilde: Lånt på Biblio

Eppendorf-notatene er på ingen måte en biografi, den minner ikke mye om en dagbok heller, men den skildrer dagene hans helt uten kronologi, oppramsing av bragder eller fokus på egne utgivelser.

Her hører vi om hans forhold til litteraturen gjennom hans egne lesinger av, for eksempel Murakami og hans novelleskriving, og Axel Jensen og hans romaner Junior, Senior og Jumbo (som jeg også har lest). 

Hans livsstil preges av vennskapet med Konrad Ramm, som han kaller en liksomvinkjenner og tenk-om-rikmann. De spiser og drikker godt, har det fint, finner på ting og utforsker Hamburg sammen. Mye av det de opplever er surrealistisk, spesielt når de finner frem til de mest bortgjemte rare stedene i byen.

Disse notatene reflekterer over et godt liv hvor han har forfulgt drømmen sin, men hvorfor han ikke dro tilbake til Norge, er det ikke lett å finne noe svar på. Tilbakeblikket har også takknemlighet i seg, over å være 61 år og aldri har sultet, aldri ha opplevd krig, å ha blitt født akkurat da foreldregenerasjonen var ferdig å rydde etter siste krig.

Jeg frydet meg over å møte et menneske som er like ornitologisk orientert som meg selv, og ble gladelig med på tur til hagekolonien, med påfølgende båttur på kanalene. Boken avsluttes med en glad sammenkomst over juletorsken, hvor jeg ble minnet på morfars fascinerende ferdigheter i å skille ut fiskebeina mens han tygget maten.

Ingvar Ambjørnsen gir leseren små glimt inn i det livet han har ført i 30 års utlendighet. Han skriver om lesing av andre forfattere, bokmessen i Frankfurt og opplevelsen da den norske jazzlegenden Radka Toneff spilte inn sitt album Live in Hamburg. 

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg fikk lest denne boken i to lange økter, på toget og alene på hytten. Det er ikke tvil om at dette er en snilt redigert versjon av Ambjørnsens liv, det var via litt googling på sosiale medier, jeg fant ut at tekstene i denne boken er utgitt før, og er over 10 år gamle. Dette hadde ant meg underveis, så erkjennelsen ble bare en bekreftelse, som ikke sparket ben under min fine leseopplevelse. 

Jeg anbefaler gjerne Eppendorf-notatene videre ⚄

Den siste fyrstikken av Marie Vareille

Marie Vareille har skrevet romaner siden 2014, hun er godt likt i Frankrike. Til tross for at hun har et stort publikum utenfor hjemlandet og er oversatt til 20 språk, er Den siste fyrstikken den første av hennes bøker som er oversatt til norsk. 

Forlaget om handlingen:
På et kloster i Bourgogne har Abigaëlle levd et stille liv i over 20 år. Hennes tidligere liv er bare diffuse minner. En begravelse. En eske fyrstikker. Silhuetten av broren hennes som går bort med en rifle. Men hvem var det som ble begravet? Og hvorfor ble hele livet hennes forvandlet til aske i det øyeblikket?

På avstand følger hun med på broren Gabriel, som utad lever et perfekt og suksessrikt kunstnerliv i Paris. Men da han møter den livsglade Zoé og forelsker seg hodestups, får Abigaëlle en urovekkende forutanelse om at det verste snart kommer til å skje igjen.

Men hvilken fryktelig hendelse er det hun har fortrengt? Og kan hun beskytte Gabriels nye lykke uten selv å bryte sin årelange taushet og isolasjon?

Romanen starter med en begravelse, som utløser en eksplosjon av energi, og som lar meg sitte igjen med en mengde hva? hvor? hvorfor?

Er Abigaëlle en gal kvinne? alle de årene i kloster, uten å si et ord til noen - hva skjedde? Romanen tar oss med tilbake til oppveksten til søskenparet som er hovedpersonene i historien. Vi hører om skakkjørte familierelasjoner, når syv år gamle Abigaëlle gjentar de voksnes ord i sin egen tolkning. Dette var gjort på en måte jeg satt stor pris på. Vareille bygger ytterligere på historien gjennom dagboknotater som Abigaëlle gjorde i barndommen.

Senere i ungdommen gikk hun jevnlig til psykologen Hassan, som skal hjelpe henne etter en hendelse hvor hun falt (eller hoppet) fra et tak. Hun er veldig glad i storebroren sin, etter Gabriel har fortalt Abigaëlle om møtet med Zoè, følger vi utviklingen i kjærlighetsforholdet gjennom begge søsknene.

Madam Boisjol har blitt pålagt å gå til psykiateren Garnier, hvem denne kvinnen er får vi ikke vite før mot slutten av romanen. Hun blir slått av sin mann, og nå er det ikke bare traumatiserte barn som skildres, men også konemishandling. 

Hvem hun er, er ikke den eneste detaljen som forblir skjult lenge, selv om jeg likte historien godt, trakk de plutselige avsløringene mot slutten det litt ned for min del. Tematikken i denne romanen ble drøftet med respekt, og jeg lot meg sluke av hendelsene som utspilte seg.

På Beathes bibliotek finner du en fin omtale av boken!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 288

Oversatt av: Henninge Margrethe Solberg

Kilde: Lånt på biblioteket

Det vi aldri sier av Elizabeth Strout

Elizabeth Strout er en amerikansk skribent og romanforfatter. Jeg har ikke lest noen av bøkene hennes, men flere av titlene lyder veldig kjent. Forfatteren har vært nominert til Bookerprisen og vunnet Pulitzerpris, så det er ingen hvemsomhelst dette her.

Forlaget om handlingen:
Artie Dam tilbringer dagene med å undervise amerikansk historie på videregående, korrigere elevenes uvitenhet og gi et vennlig ord til de som trenger det mest. Han tilbringer fritiden med å seile i vakre Massachusetts Bay, eller være sammen med sin voksne sønn og kona han har vært gift med i mer enn tre årtier. Men så en dag blir en hemmelighet avslørt for Artie, en hemmelighet som snur hele hans verden opp ned.

Med utsøkt prosa og dyp innsikt tar Elizabeth Strout for seg én enkelt manns frykt og ensomhet og gjør den universell – og fanger i samme åndedrag den urokkelige kjærligheten som opprettholder og bærer oss alle.

For en nydelig roman! Rammefortellingen som forlaget skisserer over her, er underholdende i seg selv, men det er de flotte holdningene hovedpersonen har til andre mennesker som gjorde sterkest inntrykk på meg.

Artie Dam går og grubler på dette med fri vilje, og gjennom elevene han underviser, får han daglig eksempler på hvor utfordrende det er å skulle være seg selv helt og holdent. 

Hva om fri vilje ikke finnes? hvem vet hvorfor ting skjer? Artie føler at noe ondt er i vente, men allikevel greier han å gi elevene sine håp for fremtiden. Han reflekterer over ting som har skjedd, noe har vekket ham, sånn at han først nå i ettertid føler på hvordan enkelte hendelser har formet ham.

Romanen har et skråblikk på dagens amerikanske samfunn, men går ikke detaljert inn i politikken. Her skildres heller, hvordan endringer i samfunnet preger menneskene på et dypere plan. Det blir vanlig blant folk som møtes, å unngå å snakke politikk, hvis de ikke vet hvilken side de andre er på.

"Valget kom og gikk, halve landet var lamslått, den andre halvparten jublet."

 "Tenk alt vi ikke vet om hverandre, før var andres skjulte hemmeligheter ufarlig, men nå har vi ingen å snakke med om hva som skjer i landet"

Jeg tror det er mange, selv her i Norge som kan kjenne seg igjen i betraktningene som Elizabeth Strout gjør seg i denne romanen. Det er fantastisk å kunne lese om en lærer som jobber på og opplever forskjellige ting, og selv sitte igjen med en bevisstgjøring rundt hva som egentlig foregår i samfunnet. 

Du har nok allerede forstått at jeg er begeistret, overfor språk og skrivemåte, plott og fremføring. Jeg kan gå så langt som å si at jeg skammer meg over å ikke har funnet frem til denne amerikanske forfatteren tidligere. Åh, William og Lucy Barton here I come!

Det vi aldri sier må du få med deg ⚄

Forlag: Press

Utgitt: 2026

Sider: 228

Oversatt av: Hilde Rød-Larsen

Kilde: Biblio

John sønn av John av Douglas Stuart

I 2020 vant Douglas Stuart Bookerprisen for sin debutroman Shuggie Bain. Siden jeg likte denne romanen veldig godt, var det med stor forventning jeg startet på årets norske utgivelse John sønn av John. I likhet med hovedpersonen i denne romanen, er forfatteren utdannet tekstilkunstner, det var artig å bli minnet på dette underveis i lesingen. Siden jeg har lyttet, og mesteparten boken ble hørt på et par lange fjellturer, ble det ikke notert så mye underveis, men stol på meg, denne må du få med deg!

Forlaget om handlingen: 
Blakk og med lite å vise til etter utdannelsen på kunstskolen, tar John-Calum Macleod fergen hjem til øya Harris. I det vindpiskede småbruket der han vokste opp, gjenopptar Cal motvillig sitt gamle liv, fanget mellom de to ytterpunktene fra barndommen: faren John, sauebonde, tweedvever og en bauta i den lokale presbyterianske kirken, og mormoren Ella, en frittalende glasgowkvinne som i flere tiår har holdt en skjør fred med svigersønnen. 

Cal lurer på om det finnes noen ensomme menn på de karrige åssidene, mens John er opprørt over sønnens lange hår og tilsynelatende motvilje mot å bli frelst. Og da lammesesongen glir over i klippesesong, begynner fellesskapet på øya å rakne.

Om det var de lange strekkene av lytting, helt alene i fjellheimen eller Sigurd Myhre sin innlesing som gjorde at denne lytteopplevelsen ble så oppslukende vet jeg ikke. Douglas Stuart har i alle fall skrevet en drivende god fortelling, som er vel verdt å få med seg.

Far og sønn John er totale motsetninger, men finner hverandre gjennom vevingen. Cal som hovedpersonen kalles for å unngå forvirring rundt det felles fornavnet, er 22 år og ferdig utdannet innen kunsthåndverk. Han har et godt blikk for komposisjon og farger, og vevingen har han fått inn med morsmelken.

For Cal holder det ikke med noen timer jobb på den lokale puben og litt veving for far, og det sosiale livet på det lille stedet de bor, er ikke noe å skryte av. Bakteppet for historien er fars kristentro og litt stivnakkede måte å være på, sammen med den store hemmeligheten at Cal er homofil. 

Jeg ble besnærende rolig av å lytte meg gjennom denne boken, det skjer noe hele tiden, litt intrige bygges det, men det er de mellommenneskelige relasjonene som skildres, som løfter historien. De gode skildringene av dette spesielle samfunnet er uimotståelig lesning.

John sønn av John er vel verdt å få med seg ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 496
Oversatt av: Hilde Stubhaug

Kilde: Lånt på Biblio

Heksehammeren av Jorun Thørring

Heksehammeren er bygget på skildringer av historiske hendelser fra trolldomsprosessene i Finnmark. Vi befinner oss i året 1662, det er enda tredve år igjen av denne forferdelige tiden, hvor kvinner ble beskyldt for å stå i pakt med djevelen. Boka Malleus Maleficarum (Heksehammeren) kom ut i 1486, den ble flittig lest i Europa som en håndbok i hvorfor og hvordan hekser skal jaktes på. Finnmark hadde det høyeste antall drepte i Europa under disse prosessene, og her skildrer Jorun Thørring på levende vis, hvordan livet kunne arte seg på denne tiden.

Forlaget om handlingen:
Uværet raser i Makkaur når Marite Eiriksdatter tilkalles for å hjelpe en kvinne som ligger syk. Samtidig besøker hun en eldre mann, som like etterpå dør. Trolldomsmistanker begynner å spire rundt henne.

I et samfunn der sykdom, ulykker og uvær tolkes som djevelens verk, er frykten for trolldom sterk. Falske beskyldninger, angiveri og påstander om trolldom får ofte dødelige følger.

Marite og familien må flykte til Vadsø. Dit reiser også ekteparet Anna og Ambrosius Rhodius fra Christiania, forvist til Vardøhus festning av kongen. Anna er en dedikert heksejeger, og hun går nådeløst til verks i forfølgelsene. 

Hennes håndbok er "Heksehammeren", en bok som beskriver kvinner som Djevelens disipler, svake og fordervede. Anklager og antall dødsdømte eskalerer. Marites fortid innhenter henne, og hun er nå i større fare enn noen gang.

Marite Eiriksdatter er hovedpersonen i denne romanen, som barn jobbet hun sammen med moren i kjøpmann Skau sitt ærverdige hus. Fredrik Skau er en velfødd skikkelse kledd i brokade og fløyel, som står i stor kontrast til tjenestefolkets fattigslige fremtoning.

Ingeborg er mor til Marite, hun formaner henne om å ikke stikke seg ut, for det er farlige tider, hvor det skal lite til før sjalusi og misunnelse leder til sladder og angiveri, som heksejegerne er avhengig av for å lykkes.

Både mor og Marite er flinke med urter, og de sier ikke nei til å hjelpe andre mennesker når de lider. Derfor blir det også vanskelig for dem å bli i Makkaur. 

I del tre av romanen har deg gått 10 år, Marite, datteren Berit og mannen Johannes kommer seg til Vardø, i håp om å finne jobb så de klarer å fø seg selv. Det skal vise seg at de går fra vondt til verre, når det gjelder øvrigheten som ivrer etter å finne kvinner som står i ledtog med djevelen. 

            Du opphøyer deg selv, men mennesket er lite og usselt. Det har ingen makt til å helbrede. Det er det bare Herren som kan. Men du går omkring og... helbreder. Han la hendene på ryggen og bøyde seg over henne. Du har en annen herre enn Gud, det er sannheten, Ingeborg Pedersdatter.
            Nei! Ingeborgs magre ansikt fortrakk seg i smerte. 
Er det ikke trolldom når du driver sykdom ut av et menneske?
Ingeborg ristet langsomt på hodet og forble tyst. 
Biskopen gikk tilbake til stolen sin. 

Heksehammeren ble en slukebok for meg, en medrivende historie som det var vanskelig å legge fra seg. Det er kvalmende å tenke på at dette faktisk skjedde blant menneskene, at maktpersoner kunne tenke så høyt om seg selv, og foreta så urettferdige og onde handlinger mot andre.

Jeg liker godt måten Jorun Thørring skriver på, historien er handlingsdrevet, med nye utfordringer på hver side. Persongalleriet er troverdig, måten karakterene beveger seg rundt i historien på, gir leseren mange spennende detaljer som skildrer samfunnet på 1600-tallet.

Heksehammeren er en lærerik historie det er vel verdt å få med seg ⚄

Forlag: Cora

Utgitt: 2026

Sider: 309

Kilde: Leseeksemplar

Einats bok - ny roman av Einar Stenseng

Einarts bok er den tredje utgivelsen fra denne forfatteren, som debuterte med En riktig stygg bok i 2020. Til tross for at jeg har en forkjærlighet for strektegninger i sort/hvitt, ble jeg litt satt ut av det halvgroteske coveret på denne boken, men er glad jeg leste romanen, for den viste seg å være veldig fin. 

Forlaget om handlingen:
Einats bok er et portrett av den israelske danseren Einat sett gjennom øynene til østtyske Andreas, som har flyttet til Israel i opposisjon mot sin kommunistiske oppvekst. 

I Tel Aviv boltrer de seg i byens hedonistiske festboble, men ved en skjebnens ironi faller Andreas inn i marxistiske miljøer og finner tilbake til barnetroen, mens Einat danser nærmere og nærmere avgrunnen.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2026
Sider: 102
Kilde: Leseeksemplar

Einats bok er et drama av ypperste klasse. Det er gjennom østtyske Andreas sine øyne, vi får et nyansert og fargerikt blikk på det israelske samfunnet.

Romanen er kort men innholdsrik, her er det intense følelser som følger med på veien når Andreas gjør sin søken etter identitet. Utskeielsene er mange, og det som preger både Einat og Andreas sin oppvekst er avhengighet av både dop og sex. Som tittelen tilsier denne romanen handler om Einat, de mange beundrerne hennes forventer grenseoverskriding i hennes selskap, hun er sjarmerende og grov i replikken som ofte blir slitsomt for andre. 

Skildringer av oppløsningen av DDR og Israels frigjøringshistorie gis oss, nesten i stikkordsform, men danner et viktig bakteppe for hvorfor disse to er som de er.

På helligdagen jom kippur drar Andreas, Einat og vennen Manu på sykkeltur, etter å ha trippet på fattigmannsecstasy:

            Rusen gjorde tunellene endeløse, men vakre, som fødekanaler med discolys. Nå og da kjørte en ensom ambulanse forbi oss med blålys som lyn i en tordenstorm, mens sirenene blandet seg med pulsslagene og den øvrige musikken i hodene våre. Einat, som vanlig gapskrattende, var drageaktig, mannefarlig og amasonevakker med sine ville krøller. Manu og jeg sang Internasjonalen polyfonisk/surt og mektig, med ethvert forsøk på ironi nedstemt av kosmos, og så høyt at det gjallet mellom de kapitalistiske skyskraperne langs motorveien: trollfjellene rundt oss og over oss.

Etter å ha stålsatt meg litt før lesestart, slappet jeg fort av. Historien har mange fine betraktninger rundt det å leve livet sånn som en selv vil. Andreas er en reflektert mann, som er tro mot sine egne tanker og overbevisninger, men utfordres av Einats utsvevende væremåte.

Dette er historiefortelling på sitt beste, leseren får noe litt annet enn forventet, og det er noe jeg setter pris på. Handlingen gir oss et kulturelt innblikk i DDR og Israel, og de besnærende motsetningene dette innebærer. 

Er du klar for en litt røff og saftig leseopplevelse utenom det vanlige,
så anbefaler jeg deg å lese Einats bok ⚄

En for alle av Trude Teige

Èn for alle er den åttende boken i krimserien, hvor Kajsa Coren er den ledende karakteren. Jeg har lest det meste Trude Teige har skrevet, og denne serien er alltid noe jeg ser frem til å lese videre.

Forlaget om handlingen:
1992 Sju år gamle Lukas dør på ferie i Losvika. Offisielt omtaler politiet det som en tragisk ulykke. Men folk i bygda vet at ett av de fire barna som var sammen med ham, fikk skylden.

2025 Gutten bygda aldri tilga, vender tilbake. Og like etter blir en av de andre som var til stede da Lukas døde, drept.

Journalisten Kajsa Coren flytter hjem til Losvika mens bygda er rystet av drapet. Da det i tillegg blir funnet et lik i klippene mot storhavet, siver gamle og nye rykter og hemmeligheter fram. Kajsa begynner å grave i alt som har skjedd, og sporene leder henne tilbake til sommeren 1992.

Imens holder noen øye med Kajsa, noen som vil gjøre hva som helst for å hindre henne i å finne sannheten.

Det er alltid sårt å lese om barn som er stygg med hverandre. Når det skal gå over tredve år før uretten som ble gjort får sin rettferdige avslutning, koker det litt i meg.

I denne historien befinner vi oss på en øy på Sunmørskysten, Kajsa tar sin yngste sønn med seg fra Oslo, og slår seg ned i huset hun har arvet av tanten. Det skjer ting rundt Kajsa, hun er åpen mot mennesker og nysgjerrig nok på det som skjer rundt seg, til å stille spørsmål.

Historien har flere spenningstopper, men det er en "snill" krim, som utelater de groveste scenene. Noen hendelser blir beskrevet i ettertid, og på denne måten føltes det ikke så heftig for en stakkars leser.

Handlingen er lett å følge og plottet er godt, persongalleriet er betydelig, men ikke vanskelig å holde orden på. Mange av betraktningene som gjøres, går på det mellommenneskelige, og her viser Kajsa Coren oss hvor viktig et nettverk av medmennesker som vil en vel, er for at vi skal ha det godt.

Jeg likte En for alle godt og anbefaler den gjerne videre ⚃

Artemisias verden har også skrevet om boken 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2026

Sider: 306

Kilde: Biblio

Svarttrostens sang av Gro Furrevik

Gro Furrevik blir presentert som årets debutant på Osterøy Krimfestival i midten av september, følgelig er hun et helt nytt blad også i min krimkanon. Svarttrostens sang er en sterk debut, så dette forfatterskapet vil jeg virkelig følge med på. 

Forlaget om handlingen:
To kvinner som begge har bånd til den ambisiøse politikeren Daniel Skarven forsvinner, og etterforskningen avdekker urovekkende forbindelser til Kosovo der mafiaen utnyttet krigstilstanden.

Psykiateren Carmen Wiese er en fersk profilerer i politiet i Bergen. Hun involveres i en etterforskning som setter både hennes faglige integritet og personlige grenser på prøve. Victoria Valkendorf, en frustrert småbarns mor fra Bergens øvre sjikt, har tiet lenge om hva hun opplevde da hun var soldat på Balkan. 

Sannheten truer nå med å rive livet hennes i stykker.

For hva gjør vi når vi har vært vitne til urett og hva er vi villige til å ofre for rettferdighet?

I åpningsscenene i denne historien møter vi ekssoldat Victoria Valkendorf. Nå er hun hjemme med sin seks måneder gamle sønn, og hunden Ares, mens den litt tafatte mannen hennes Gisle er på jobb. Victoria har vært i FN-tjeneste i Kosovo, noe hun helt tydelig er preget av.

I følge ektemannen Gisle har hun litt problemer med å "være normal" og i tillegg kjenner hun på presset fra sin far for å overta familiebedriften. Dette er forventninger hun slår fra seg, samtidig som hun kjenner helt tydelig, at hun ikke passer inn i omgivelsene hun lever i.

Psykiateren Carmen Wiese er den ledende karakteren i denne krimmen, hennes arbeid og tilhørende frustreringer med sjefen på politikammeret i Bergen, er det vi følger tettest. Ja, for handlingen utspiller seg i Bergen, noe som er gøy for oss bergensere som kan følge henne rundt i kjente områder. 

Carmen Wieses arbeid som psykiater gir oss interessant innsikt i menneskesinnet, hun er involvert i savnetsaken til Lilah og i den gamle forsvinningen til Anine. At sjefen hennes ikke respekterer hennes arbeidsmetoder, fagkunnskap eller henne som menneske, skildrer et indre landskap, som virkelig burde hatt hjelp.

Jeg likte godt Victorias historie og bakgrunn fra Kosovo, her kommer vi inn på mafiose tilstander med trafficking, i brutale og hjerteskjærende situasjoner. Mye av dramatikken er knyttet til denne delen av historien, men Svarttrostens sang er jevnt over spennende fra begynnelse til slutt. 

Med et plott som er lett å følge og troverdige karakterer, lot jeg meg engasjere i handlingen. Gro Furrevik bruker et korthugget, litt røft språk som jeg satt pris på. Jeg gleder meg til neste bok i denne serien, og 

 anbefaler gjerne Svarttrostens sang videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 335

Kilde: PDF fra forlaget

På stedet hvil av Martin Baldysz

Det var Marting Baldysz som skrev årets beste krim Stille grender i 2025. Jeg leste boken, og likte den veldig godt, så det var kjekt å kunne gå inn i bokhøsten med bok nummer to i Ryer-serien, et klassisk mysterium fra 1903, som har et søskenpar i hovedrollen. 

Forlaget om handlingen:
Då kaptein Gausereide blir funnen død på Stormoen eksersisplass, sender major Tandrum telegram direkte til overkonstabel Johan Ryer. Majoren ønskjer ikkje merksemd om saka no rett før storøvinga. 

Johan ser dette som ei gyllen moglegheit til å teste ut den nye fingeravtrykksmetoden og har trua på ei rask og vitskapleg oppklaring.

Med systera Sonja ved si side reiser han frå Ålesund, men det viser seg at kvinner ikkje er velkomne i leiren. Dermed må ho etterforske på eiga hand i bygda. Brått blir mordsaka vikla inn i ei anna skakande hending som dreg Sonja ned i hennar mørke, løyndomsfulle fortid.

Det er et særegent søskenpar som er hovedpersonene i denne krimserien. Faren deres var i sin tid en vel ansett etterforsker i politiet, som overkonstabel Johan Ryer har litt problemer med å leve opp til. Slett behandling fra sin overordnede, og telefonsamtalen med major Tandrum, fører til at han sammen med søsteren Sonja Ryer, gjør alvor av å ta steget, og starte detektivbyrå. 

Sonja jobber på Rotneset asyl, hvor overlege Strinden har et maktgrep på henne. Hun har smerter i kroppen, som hun bedøver med opium og alkohol, og er en ganske så asosial kvinne, litt utenfor normen på begynnelsen av 1900-tallet. 

Militærleiren de havner i på majorens invitasjon er travel, mens han selv sitter rolig og legger kabal. Major Tandrum er en av mange fargerike karakterer i denne krimmen, som skildrer datidens rangordninger, menneskesyn, kvinneufrihet og ikke minst, mangel på hjelpemidler til etterforskning av mord.

Storøvelse og unionsoppløsning danner bakteppet for begivenhetene som finner sted, i leiren og i bygden. Vi hører om sekondløytnant, dragoner, fanejunker, profoss, feltskjær og trumpeter, det var litt av noen titler de hadde den gangen. 

Jeg liker godt måten forfatteren skriver på, gjennom et veloverveid ordvalg, meningsbærende dialoger og de mange situasjonene som bidro til at jeg krummet smilet en tanke, ble dette frydefull lesning.

På stedet hvil er en krim med god nerve. Fra første side spirte min interesse for hva som kom til å skje, hvordan Sonja skulle komme seg ut av knipen hun var havnet i, og ville Johan slippe unna med enkelte valg han tok på veien?

Martin Baldysz har igjen imponert med en knallgod krim, som innehar alt jeg synes hører med i en historie av denne typen. Noen få cliffhangere fikk meg til å se frem til neste bok i serien allerede nå.

Jeg anbefaler gjerne På stedet hvil videre ⚄

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2026

Sider: 294

Kilde: Leseeksemplar

Dronningen av Sotra av Runo Isaksen

Det er kjekt å lese bøker for barn og unge innimellom, og siden jeg likte Kongen av Sotra som kom ut i 2024 veldig godt, var det med glede jeg satt meg ned med denne frittstående oppfølgeren. Aldersgruppe ca 12 år er midt i blinken ☺

Forlaget om handlingen:
JK (14 ½) og Thea (15) trodde det var over. De tok feil. Etter all dramatikken i sommerferien vil Jan-Kåre (JK) holde seg langt unna trøbbel. I høst vil han helst bare tjene penger og spille i band. Og kanskje bli kjent med den nye jenten i klassen? Sahar heter hun, og har palestinsk bakgrunn.

Thea har hatt sommerjobb på Sartor senter og hengt med Sahar, som jobber i nabobutikken. De har blitt gode venninner. Men en dag slutter Sahar helt å svare på meldinger. Hun dukker ikke opp verken på jobb eller på skolen. Hvor er hun? Hva har skjedd?

JK og Thea har fått et nytt mysterium å løse. Hvis de bare klarer å samarbeide igjen, vel å merke.

Det skar seg litt for de to hovedpersonene våre mot slutten av forrige bok, derfor tar det litt tid før de skjønner at de må jobbe sammen for å finne ut hvor Sahar har gjort av seg.

Handlingen sender noen tanker tilbake i tid, vi hører om Sylen som tidligere truet JK, vi møter igjen barndomsvennen Børs, og ikke minst Kral, den gamle uvennen som spiller en utrivelig rolle også i denne historien.

Persongalleriet er passe stort, karakterene er stort sett troverdige, men de som nærmer seg det karikerte, er også de som tilfører historien en nødvendig dose humor. Dialogene ungdommene imellom flyter lett, i en sjargong som passer til aldersgruppen, men også klinger godt hos oss voksne. 

Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, men den har en tydelig tematikk, som går på negativ sosial kontroll. JK har fått en ukes prøvetid i Sport 1 på Sartor Senter, noe som fikk Børs til å advare JK om at sjefen Bendik er homofil. Når det i tillegg kom frem at Bendik oppsøkte JK og tilbød ham jobben, var det flere mulige intriger som bygget seg opp i hodet mitt.

Dronningen av Sotra har en logisk og ryddig oppbygging, hvor alt som nevnes i begynnelsen, viser seg å være relevant for handlingen fremover. Flere hemmeligheter ligger på lur, mens tid som ikke strekker til, og forventninger fra andre gjør at JK stadig er under press.

Det er ikke tvil om at ungdomslitteratur fremdeles kan engasjere en dame i sin beste alder. Teksten har god utvikling, og en spenningskurve som peker oppover. Den forrige boken i serien henger godt sammen med denne, så les gjerne den først, selv om årets utgivelse står støtt alene.

Jeg anbefaler gjerne Dronningen av Sotra videre ⚄

Forlag: Teft

Utgitt:2026

Sider: 187

Kilde: PDF fra forlaget

Det finmaskede nettet av Håkan Nesser

Det finmaskede nettet er den tiende, og dessverre siste boken i serien om Gunnar Barbarotti. Jeg har frydet meg over denne serien, og spesielt denne siste boken som har så mye humor og fine refleksjoner. Boken ble slukt på hytten i helgen (takk og pris for tåke i fjellet) hvorpå jeg svosjet den kjapt tilbake til biblioteket, til glede for nye lesere som står i kø og venter.

Forlaget om handlingen:
Tidligere politikommisær Asunander, reumatisk og tilbaketrukket, bor nå på et velstelt aldershjem i byen Visby på Gotland. Han fører notater om en tretti år gammel forsvinningssak eventuelt drapssak. Uoppklart, uansett. Merkelige omstendigheter – som et par avkuttede lillefingre og et funn på den gotlandske landsbygda – vekker liv i den bisarre historien om Harry Krona og Marlene Horwath. Hva var det egentlig som skjedde – og hvorfor?

Gunnar Barbarotti og Eva Backman, begge på vei inn i pensjonisttilværelsen og et rolig liv på Nord-Gotland, blir motvillig trukket inn i etterforskningen av sin gamle sjef. Og innsatsen skal vise seg å være høyere enn noen gang.

Det var en fryd å tilbringe tid sammen med de nypensjonerte etterforskerne, og ikke minst deres gamle sjef, som er "still going strong". Primærhandlingen er i nåtid, men handlingen skildrer også hendelsene i 1997 som ligger til grunn for den uoppklarte saken, som Asunander ikke får fred for.

Gunnar Barbarotti har lang løpetid i politiet, og i denne historien nevnes mange av kollegene han har jobbet med opp igjennom tidene. Adamsnouk, Borgsen, Toivonen, Van Veeteren, Stigman, Paola Borgada og kanskje enda flere. Jeg mintes dem med glede alle som en, de ble nevnt på en naturlig måte i handlingsforløpet, og føltes ikke påtatt eller oppramsende på noe vis.

Det er ikke noe hardkokt krim dette her, det var heller en varm og litt vemodig stemning som fulgte lesingen. Nerve og dramatikk fulgte absolutt med, i forviklingene som fulgte menneskene, som prøvde å løse mysteriet. 

Sjargongen Gunnar Barbarotti og Eva Backman bruker seg i mellom, er full av tiltro og respekt og ikke minst, så oser den av kjærligheten dem i mellom, og forventningen de har til fremtiden de bygger seg, ved å flytte til Gotland.

Det finmaskede nettet har et godt plott, handlingen er lett å følge, og historien engasjerte nok til at lesing ble prioritert fremfor tur i tåkeheimen. Serien er notert som "omigjenlesing" når jeg selv blir pensjonist, for dette leselandskapet har jeg ikke lyst å forlate for godt. 

Jeg anbefaler gjerne Det finmaskede nettet videre ⚄

BokBloggBerit har også skrevet om boken

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 348

Kilde: Biblioteket

De etterlatte av Bjarne Melgaard

Bjarne Melgaard er en anerkjent kunstner med en særegen personlighet og utstråling. Ryktet hans løper gjerne foran ham, i kretser som ikke er veldig kunstinteressert. Kanskje denne romanen er fiksjon, men han gjør det lett for leseren, å se for seg kunstneren i hovedpersonen.

Forlaget om handlingen: 
Rob Bo'Bel opplever at alt han tar i blir ødelagt. Han lever i en relasjon til Raoul, en manipulerende og svikefull mann. En dag ringer de fra Dyrehospitalet og en fremmed stemme sier at hunden til Rob er drept. Rob blir hjemsøkt av tankene på hvem eller hva som har drept Nurket.

De etterlatte er en roman om avhengighet, forræderi, et jeg i oppløsning, hallusinasjoner, evige kriser og tvangstanker, og om kjærlighet.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2026
Sider: 121
Kilde: Lånt på Biblio

Rob Bo`Bel bor og arbeider som kunstner i New York. Etter en svipptur hjem til Norge, kommer han hjem til sin kjære chihuahua, etter den har blitt ihjeltrampet av samboeren Raoul. 

Dette er rammen rundt historien, som utspiller seg i denne fortettede og temmelig opprivende romanen. Handlingen tar oss med inn i Robs dysfunksjonelle hatrelasjon med samboeren Raoul, og tilbake i tid, til en barndom og oppvekst, full av prøvelser.

Raoul er 20 år yngre enn Rob, han vegeterer i leiligheten som de deler, og snylter kraftig på restene av Robs oppsparte midler, som mer enn noe går til å mate avhengigheten de begge lider under.

Rob derimot føler at Raoul er et offer for hans egen livsstil og utflytende holdninger, og har problemer med å dømme vennen for det han gjorde mot lille Nurket. Rob liker ikke virkeligheten, han tviler på sin egen kreativitet, og hele livet har han ventet på å få den straffen han synes han fortjener.

Romanen skildrer selvbedrag, tvangstanker og paranoia, noe Rob opplever mye av. Jeg leser ham som den ensomme og redde lille gutten han fremdeles er, selv om han har levd hardt og samtidig skapt seg en vellykket karriere.

Miljøet romanen er satt i, er langt fra det jeg ferdes i, men mange av følelsene som løftes frem i denne historien er universelle. Dette er en velskrevet roman med kloke refleksjoner, den avslører hvordan baksiden av medaljen kan se ut, hos kunstnere og andre som har skaffet seg et kjent navn. 

Jeg hadde stor glede av å lese De etterlatte og anbefaler den gjerne videre ⚄

Tårnet.Fyrtårnet av Lars Mørch Finborud

Lars Mørch Finborud er et nytt navn for meg. Kunsthistorikeren debuterte som forfatter med De svarte skiltene i 2013, og Tårnet er hans fjerde roman. Forfatteren har arbeidet i 10 år på Henie Onstad kunstsenter, som jeg besøkte for noen år siden. Det er ikke noe tårn der, men jett om denne burleske historien greide å sette fantasien min i sving ☺

Forlaget om handlingen:
En kunsthistoriker får jobb på Tårnet som «levende arkivar». Den unge mannen dras inn i en forloren museumslabyrint, hvor en direktør har styrt med hard hånd i femti år. Da arkivaren ved en tilfeldighet gnukker frem en ånd i toalettskåla og oppdager en grusom maskin i institusjonens indre, begynner selve Tårnets fundament å vakle.

Tårnet. Fyrtårnet er en ‘highbrow horror’ som baserer seg på museumsvesenets rivende utvikling de siste tiårene. En kontrafaktisk kuratorroman, like preget av hylende motsetninger og tvilsomme karakter, som kunstlivet selv. For som en av våre største avdøde billedkunstnere en gang bedyret i Morgenposten: «Man skal aldri la brysomme fakta komme i veien for en god historie.»

De fantastiske bildene jeg fikk på netthinnen da jeg leste denne romanen, er umulig å formidle på noen overbevisende måte. I kjelleren finnes det et beist av en kvern, en jernkjeft som krever å bli matet med kunst. Ikke nok med det, er du riktig uheldig i din vandring i museets ganger, finner du også et ubehagelig fryselager.

Det koseligste innslaget i denne historien, er det snakkende toalettet, som den levende arkivaren klarer å gni liv i. Du tror gjerne at det ikke er mulig å få noe fornuftig ut av en roman med denne rollebesetningen, men det gjør det altså.

Her spørres det om hva som er åndsmenneskets ansvar i kunsten. Museets rolle i samfunnet er å sette i gang diskusjoner og åpne opp for kritisk tenkning, nemlig! Det er utrolig morsomt å lytte til direktøren og kuratorene, som skal prøve å tekkes politikken og forventningene de må forholde seg til. 

I hundre år har det vært det samme gnålet om at vi skal åpne opp museer, inkludere høyt og lavt, barn og unge - "Folkets" meg her og "For alle" meg der. Bare se på hva de skriver: "Hvordan kan din institusjon bidra til mangfoldsløftet?" Og hvem i helvete er det vi skal løfte, som jeg tør spørre? Kan de ikke bare be Norske Bildekksprodusenter gå i bresjen? Først var det å få arbeiderne inn, så var det utsatte grupper, så barn, så breddetilbud, så fremmedarbeidere, så alskens minoriteter, så rullestolbrukere med teleslynger og så konstiperte svensker med 21 fregner og oppover - og nå har de faen meg gått i sløyfe og startet galskapen på nytt!

Selv om det finnes noen rabiate karakterer i Tårnet, så ligger det mye visdom mellom linjene i denne romanen. Det harseleres med pålegg fra myndighetene, og krav fra befolkningen om mye som ligger på siden av kunsten. Dette bidrar til mange artige situasjoner og ikke minst interessante diskusjoner. 

Tårnet, Fyrtårnet er en tankevekkende (horror)roman,

som det er verdt å få med seg ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt:2025

Sider: 262

Kilde: Biblioteket

Det andre barnet av Karen Forberg

Det andre barnet er oppfølgeren til Det første bryllupet, som startet serien Miraklenes tid. Serien er et spennende slektsdrama fra 1700-tallet, som har nok brodd til at jeg (som ikke er fan av "dameromaner") har glede av den. 

Forlaget om handlingen:
Året er 1795. Etter tragedien på Austad gård flykter Ella og søsteren Maria til Arendal, der de kan holde tidspunktet for Ellas nedkomst skjult. På Austad kjemper mennene med skyld, sykdom og tap, og den forviste broren, Nikolai, lengter fortsatt etter Ella. I København bygger fru Kanthaug et nytt liv på løgn og stjålne midler, mens fortiden nærmer seg fra alle kanter.

Med sterke kvinneskikkelser og en levende fortellerstemme vever Det andre barnet sammen kjærlighet, svik, tro og hevn, og viser hvordan ett barns skjebne kaster lange skygger over liv og slekter. 

Forlag: Kagge
Utgitt: 2026
Sider: 331
Kilde: Leseeksemplar

Romanen starter med en trist hendelse som preger hele denne andre boken i serien. Ella som er den av søstrene som lar seg styre av følelser, er nå en skygge av seg selv. Hun føler skyld og skam, men innerst inne er det løftene hun ga om å gjøre det hun får beskjed om, og ikke det hun lyster, som tærer henne.

Denne historien byr på mange hemmeligheter, vi møter folk som utgir seg for å være noe de ikke er, og mennesker som er dyktig til å lure andre opp i stry. Språket og detaljene forfatteren bruker for å levendegjøre de siste årene av 1700-tallet passer veldig godt til det som utspiller seg.

Her opplever vi feiende flotte fester, livlige byscener, tjenerskapets harde hverdag og ikke minst morsomme scener fra den litt lugubre siden av København. 

Det er ikke tvil om at det var mennene som hadde makten på denne tiden, men i denne romanen får også de en myk side. Nikolai som mistet odelen og ble forvist til en annen gård av sin far, lengter etter sine kjæreste. Broren Olav som overtok odelen, sliter også med kjærlighetskvaler, selv om de øyensynlig sitter godt i det, der i huset.

Karen Forberg har gitt romanserien en fortellerstemme som er innom med sitt morsomme skråblikk av og til. Vi hører om et bryllup mellom et par som ikke elsker hverandre, og møter Madame S og hennes geskjeftige liv i København. Disse, og sikkert flere små frø blir sådd mot slutten, så det er bare til å glede seg til fortsettelsen.

Det andre barnet er en detaljrik roman hvor vi blir presentert for et stort knippe karakterer. Jeg oppfatter persongalleriet som lett å holde styr på, men trenger du oppfriskning og hjelp i å få alt på plass, finner du en fin oversikt bakerst i boken. Romanen er velskrevet og engasjerende med flere uventede vendinger underveis. 

Jeg lot meg underholde av intrigene som utspiller seg, på godt og vont og frydet meg over levende karakterer og troverdig tidskoloritt, 

så jeg anbefaler gjerne Det andre barnet videre ⚃

Sparknekt av Gert Nygårdshaug

Sparknekt er Gert Nygårdshaugs 14. bok i serien om Fredric Drum og Skarphedin Olsen. Drum-serien tilhører den klassiske krimtradisjonen der forbrytelsen nøstes gradvis opp. Jeg har lest bøkene i serien litt på slump, og kan bekrefte at de kan leses uavhengig av hverandre. Sparknekt er den jeg har hatt størst glede av, av de jeg har lest, så jeg anbefaler den gjerne videre!

Forlaget om handlingen:
Skarphedin Olsen er tilbake som etterforsker ved Kripos, etter sitt opphold på Røros. Etter at Fredric Drum har holdt et foredrag i London om noen merkelige symboler fra en ukjent kultur, dukker disse symbolene opp på flere drapsofre rundt omkring i landet.

Der det tilsynelatende ikke finnes noen samvittighet eller motiv. Kripos og Skarphedin Olsen står overfor en svært vanskelig sak. Hva betyr disse symbolene og hvem står bak disse drapene?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2026
Sider: 300
Kilde: PDF fra forlaget

Starten på historien sender leseren med til London sammen med hobbyforskeren Fredric Drum. Han interesserer seg for prehistoriske kulturer, og da spesielt gamle, ennå ikke tydete skrifter og symboler. 

Hjemme i Oslo sitter onkelen Skarphedin Olsen og legger en kabal, som han aldri får til å gå opp. Det er to år siden han sluttet som politimester på Røros etter å ha mistet det ene benet. Han har rolige dager, hvor han drømmer om å fiske ørret.

Så smeller det, for tre mennesker blir skutt og drept på samme måte, på forskjellige steder, i løpet av et døgn. Kripos må hive seg rundt, og et funn på ofrene gjør at Skarphedin Olsen blir kontaktet. 

Etterforskningen er i gang, vi blir presentert for gjengen som skal gjøre jobben. Til tider litt overdrevet både i navnevalg og personligheter, men det gir historien et lett preg og god underholdning.

Politiet finner verken hode eller hale på etterforskningen, alt går i stå for dem, selv om de undersøker hver minste detalj. Det er som om morderen som gjør alt likt hver gang, men ikke har noe motiv for drapene, som er rene likvideringer.

Skarphedin har en underbevissthet som jobber på høygir, han går hele tiden rundt og føler at det er noe han ikke ser, noe han burde huske som ligger rett foran nesen på ham. Han ser litt annerledes på ting enn folk flest, og til tider minner han meg om Fossums Eddie Feber, som jeg har stor sans for.

Sparknekt en en "snill" krim, med god driv, som holder leserens oppmerksomhet hele veien. Forfatteren leker litt med språket, har drysset godt på med Tor Jonsson-sitater og løfter frem glede over så vel språk som matopplevelser. Det er ikke tvil om at kokkeleringen på hytten fikk et oppsving de dagene jeg leste denne boken.

Jeg anbefaler gjerne Sparknekt videre ⚄

De urokkelige av Kathryn Stockett

For femten år siden var jeg på formiddagskino og så filmatiseringen av Kathryn Stockett sin roman Barnepiken. Blogginnlegget jeg skrev vitner om at jeg likte filmen, som i likhet med De urokkelige handler om kvinners kår og rasediskriminering i Mississippi. I sommer har jeg kost meg med Stocketts nyeste på norsk, og anbefaler den gjerne videre ☺

Forlaget om handlingen: 
Året er 1933, og depresjonen har rammet hardt i Oxford, Mississippi. Det har gått over et år siden elleve år gamle Megs mamma aldri kom hjem julaften, og Meg regnes nå som en av de uønskede eldre jentene på Barnehjemmet. Da kommer Birdie til Oxford, en ung kvinne fra Mississippi-deltaets fattigste område, som oppsøker sin velstående søster for å be om hjelp til familien. 

Også Charlie, en stoisk kvinne drevet av overlevelsesinstinkt, kommer til Oxford for å starte på nytt med tomme hender. Når disse tre skjebnene krysses, dannes en uventet sammenslutning av prøvede, men bestemte kvinner som nekter å gi opp. 

Sammen smir de en dristig plan for å gjenvinne kontrollen over livene sine.

For en fantastisk roman, og sjekk sideantallet da! 665 sider forsvant på et blunk. Jeg kjedet meg ikke ett sekund, de to handlingsforløpene var akkurat passe lange til at jeg kom godt inn i begge historiene.

Den lille teaseren i forkant av historien var morsom, og heldigvis fikk jeg tid til å undre meg litt over hvorfor unge Birdie var og handlet alle de kondomene. På denne tiden var det forbudt å selge prevensjon, men kondomer for å forhindre sykdom, var det lov å selge.

Lafayette county hjem for foreldreløse piker er "åstedet" vi først blir kjent med. Her er det bare respektable piker som får lov å bo, ingen fargede, jøder, syke eller noen over 12 år. Hvis det er noen som er uheldig å fylle 12, blir de sendt for å jobbe på hermetikkfabrikk.

Her blir vi kjent med 11 år gamle Meg, som har bodd her i 1,5 år. Forkvinnen i organisasjonen som driver stedet Mrs Garnett, er en trangsynt og bisk kvinne, som har spesielt Meg i vrangstrupen. Grunnen til dette åpenbarer seg for leseren på et senere tidspunkt.

I grove trekk er det Birdie og Meg vi følger, men begge har mennesker rundt seg, og et vell av situasjoner de skal gjennom. Birdie reiser til Oxford for å tigge penger av søsteren Frances som har giftet seg rik, hun stopper opp og reflekterer over at "det er en kaldere, stivere stillhet i storbyen".

Frances blir forferdet over at søsteren spør om pengehjelp for sin mor og mormor, og bruker mange uker på å finne rett tidspunkt for å spørre sin mann Rory om disse pengene.

Vi befinner oss i tiden etter det store krakket, hvor jobber er vanskelig å få, de fleste har brukt opp alle sparepengene sine. Den rike familien til Rory kommer også i uføre, når det viser seg at de ikke klarer å betale eiendomsskatten. Gjeld har hopet seg opp i alle butikker, men gjeld til myndighetene må gjøres opp for først.

Strenge raselover er godt innarbeidet i befolkningens bevissthet, og i tillegg er miljøet ekstremt kvinnefiendtlig. Paragraf 213 sier at i et gift par, så kan ikke både mannen og kvinnen være i jobb, så det sier seg selv at kvinnene lider. 

Sedelighetsforeningen hadde stor makt på denne tiden, myndighetene har klassifisert uekte barn som åndssvake, siden mor som har født barnet uten å være gift, også er i denne kategorien (og åndssvakhet er arvelig, og kvalifiserer til tvangssterilisering).

Sprit har vært forbudt en stund, men de som vil, får tak i det, og i noen familier utgjør drikkingen et stort problem. Jeg led med Meg og hennes frykt for å, først ikke passe inn i vertsfamilien hun møter, og senere frykten for å bli sendt tilbake til barnehjemmet. Meg er en reflektert og smart jente med mye humor, spesielt "fyllefargehjulet" hun laget, fikk meg til å humre godt.

"Visste du at mannen hadde homoseksualitet uten å si det til meg?" litt artig at homofili benevnes som om det var en sykdom, og samtidig får vi høre om hvordan det også ble forsøkt kurert - takk og pris for at verden har gått videre ☺

De urokkelige er en spenstig roman som er trygt forankret i historiske fakta og levemåter. Karakterene er fantastisk gode, og skrivemåten Stockett bruker er humoristisk, ryddig og lett å følge. Denne romanen kommer til å bo i meg lenge, den er rett og slett et must å få med seg!

Jeg anbefaler deg å lese De urokkelige av hele mitt hjerte ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 665

Oversatt av: Kurt Hanssen

Kilde: PDF fra forlaget

Lockwoodgrensen - en eventyrlig bra romandebut fra Berit Nordgarden

Herlig spekulativ kaller forlaget Lockwoodgrensen, og det kan jeg være enig i, men først og fremst er dette et engasjerende eventyr som åpner opp for fantasi og filosofiske tanker om liv og død. Jeg nøt lesestundene med denne boken, og anbefaler den gjerne videre ☺

Forlaget om handlingen:
Utenfor Melkeveien finnes flere galakser enn det er sandkorn på jorden. Er det virkelig sannsynlig at det første - eller siste - livet i universet er akkurat her hos oss?

I Lockwoodgrensen møter vi Leonid, en godt over to meter høy femtiåring som har levd isolert i et kråkeslott på Tøyen helt siden faren hans, astrobiolog av internasjonalt format, forsvant i en flystyrt over det sørlige Indiahavet på begynnelsen av åttitallet. En dag dukker en munnrapp rømling opp på Leonids loft. Dima er tretten og Leonids rake motsetning, og hun stiller alle de spørsmålene Leonid bestandig har unngått. Hvorfor dro faren den gangen, og hva er egentlig den svarte steinen han sendte med i brevet fra den andre siden av kloden?

Leonid er en halvgammel eksentriker, som hele sitt voksne liv har hengt igjen i sin egen ubesluttsomhet. Når han en dag finner en jente gjemt bort på loftet, som er mer rappkjeftet enn de fleste, endrer livet hans seg.

Dima har rømt fra barnehuset hun er plassert på, et sted hun er fast bestemt på å aldri vende tilbake til. Huset hun har gjemt seg i, og ikke minst husets eier fascinerer henne stort, så hun bestemmer seg for å bli der, mens hun gjør forberedelser til å rømme.

Dette menneskemøtet er nydelig lesning, de to er så ulik hverandre som det går an å bli, men på samme tid like ensom og forlatt i verden. Måten Dima snakker på og det hun så enkelt får i stand, får Leonid til å reflektere over sin egen oppførstel.

På et tidspunkt slår det Leonid: Tenk at hun snakker til ham som om han var en helt normal person. Leonid som alltid vurderer retrettmuligheter og vil unngår ubehagelige situasjoner, lar seg rive med av Dima som ikke tenker før hun snakker.

Lidenskapen til den forsvunne faren til Leonid var kosmos, astronomi, asteroider, kometer og meteoritter. Leonid er geolog og deler farens interesse, så når han får den nysgjerrige og alltid like løsningsorienterte Dima i hus, dukker det opp ledetråder til hans store mysterium, hva skjedde egentlig med pappa?

Handlingsforløpet lar oss bli kjent med Evy som driver biovitenskap på UIO, og flere andre karakterer. Det er fagprat i denne romanen som gjør historien troverdig, og noen "hva-hvis?" som jeg virkelig håper at ikke har rot i virkeligheten. 

Lockwoodgrensen er en nydelig roman så full av spennende begivenheter. Jeg nøler med å kalle boken en krim eller thriller, men det er ikke langt i fra. En dypt filosofisk bakgrunn gir historien tyngde, samtidig som de gode karakterskildringene åpnet hjertet mitt for menneskene som befolker romanen.

Berit Nordgarden skriver drivende godt, elementer av eventyr blandet med litt fag og mye filosofi, gjør Lockwoodgrensen til en roman det er vel verdt å få med seg. 

Terningkast ⚅

Forlag: Oktober

Utgitt: 2026

Sider: 346

Kilde: PDF fra forlaget

Aller kjæreste - ny roman fra Karin Fossum

Ingen sommer uten en ny Fossum-historie i bagasjen. Er du like begeistret for Eddie Feber som meg, er jeg sikker på at du ser frem til Aller kjæreste, som er bok nummer seks i denne særegne serien. Boken kommer ut i disse dager, og svarte absolutt til mine forventninger. 

Forlaget om handlingen:
En ung gutt på sykkel blir meid ned i rundkjøringen ved Borgestad kirke. Han overlever ikke. De tre vennene hans mener at bilen var en grå Audi og sjåføren var en kvinne. Sporene leder etterforsker Eddie Feber og teamet hans til huset der designer Bella Lundin bor med schæferen Jon. Men forløpet er ikke så enkelt, det er som et dominospill der én brikkes fall stadig fører til nye fall i flere og flere menneskers liv.

Aller kjæreste er en besettende bok om kampen for det umistelige, det mest dyrebare.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2026
Sider: 185
Kilde: PDF fra forlaget

Bella Lundin er en liten dame på 34 år, hun er fortvilet fordi hun er som hun er, og ønsker seg bare en dag uten nedturer, forskrekkelser eller ubehag.

Når politiet ringer på døren hennes midt på natten, og ber om å få se på bilen hennes, stikker hunden Jon ut som en pil, og blir borte. Dessverre var det Aron Kratz, den ferske og særdeles lite smidige politibetjenten som ringte på, og akkurat dette er startskuddet for dominobrikkene som skal falle en etter en.

Allerede fra første side plukker jeg opp nerven som skal utvikles gjennom hele historien. Karin Fossum er en mester i å vise at alle saker har minst to sider, og at ingen mennesker er bare ond eller bare god.

Margot von Hanno og sjefen hennes på politistasjonen Eddie Feber, finnes heldigvis i kulissene. Eddie har en helt egen tilnærming til folk og hendelser, så når Kratz får seg en reprimande, foregår dette på en vektig men mild måte. 

"Autoritet sitter i energien du sender ut, ikke i musklene, høyden eller snasken. Hold hodet høyt og behold øyekontakt med den du snakker med", er råd Kratz får med seg.

Aller kjæreste er en handlingsmettet kriminalroman, hvor det skjer noe hele tiden, enten det er refleksjonene til Bella eller Eddie, eller situasjoner som oppstår. Vi følger etterforskningen, men det er ikke dette som har det største fokuset.

Kort og spennende som denne boken er, så sluker du den på en kveld. Så engasjert var jeg i handlingen da den nærmet seg slutten, at jeg kom med et høyt utbrudd til den sjokkartede avslutningen.

Har du lyst å lese en spennende historie med glimrende karakterer, et finurlig plott og en dirrende nervetråd, så bør Karin Fossum sin ferskeste roman komme høyt på ønskelisten din.

Jeg gir Aller kjæreste en varm anbefaling ⚅