Tårnet.Fyrtårnet av Lars Mørch Finborud

Lars Mørch Finborud er et nytt navn for meg. Kunsthistorikeren debuterte som forfatter med De svarte skiltene i 2013, og Tårnet er hans fjerde roman. Forfatteren har arbeidet i 10 år på Henie Onstad kunstsenter, som jeg besøkte for noen år siden. Det er ikke noe tårn der, men jett om denne burleske historien greide å sette fantasien min i sving ☺

Forlaget om handlingen:
En kunsthistoriker får jobb på Tårnet som «levende arkivar». Den unge mannen dras inn i en forloren museumslabyrint, hvor en direktør har styrt med hard hånd i femti år. Da arkivaren ved en tilfeldighet gnukker frem en ånd i toalettskåla og oppdager en grusom maskin i institusjonens indre, begynner selve Tårnets fundament å vakle.

Tårnet. Fyrtårnet er en ‘highbrow horror’ som baserer seg på museumsvesenets rivende utvikling de siste tiårene. En kontrafaktisk kuratorroman, like preget av hylende motsetninger og tvilsomme karakter, som kunstlivet selv. For som en av våre største avdøde billedkunstnere en gang bedyret i Morgenposten: «Man skal aldri la brysomme fakta komme i veien for en god historie.»

De fantastiske bildene jeg fikk på netthinnen da jeg leste denne romanen, er umulig å formidle på noen overbevisende måte. I kjelleren finnes det et beist av en kvern, en jernkjeft som krever å bli matet med kunst. Ikke nok med det, er du riktig uheldig i din vandring i museets ganger, finner du også et ubehagelig fryselager.

Det koseligste innslaget i denne historien, er det snakkende toalettet, som den levende arkivaren klarer å gni liv i. Du tror gjerne at det ikke er mulig å få noe fornuftig ut av en roman med denne rollebesetningen, men det gjør det altså.

Her spørres det om hva som er åndsmenneskets ansvar i kunsten. Museets rolle i samfunnet er å sette i gang diskusjoner og åpne opp for kritisk tenkning, nemlig! Det er utrolig morsomt å lytte til direktøren og kuratorene, som skal prøve å tekkes politikken og forventningene de må forholde seg til. 

I hundre år har det vært det samme gnålet om at vi skal åpne opp museer, inkludere høyt og lavt, barn og unge - "Folkets" meg her og "For alle" meg der. Bare se på hva de skriver: "Hvordan kan din institusjon bidra til mangfoldsløftet?" Og hvem i helvete er det vi skal løfte, som jeg tør spørre? Kan de ikke bare be Norske Bildekksprodusenter gå i bresjen? Først var det å få arbeiderne inn, så var det utsatte grupper, så barn, så breddetilbud, så fremmedarbeidere, så alskens minoriteter, så rullestolbrukere med teleslynger og så konstiperte svensker med 21 fregner og oppover - og nå har de faen meg gått i sløyfe og startet galskapen på nytt!

Selv om det finnes noen rabiate karakterer i Tårnet, så ligger det mye visdom mellom linjene i denne romanen. Det harseleres med pålegg fra myndighetene, og krav fra befolkningen om mye som ligger på siden av kunsten. Dette bidrar til mange artige situasjoner og ikke minst interessante diskusjoner. 

Tårnet, Fyrtårnet er en tankevekkende (horror)roman,

som det er verdt å få med seg ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt:2025

Sider: 262

Kilde: Biblioteket

Det andre barnet av Karen Forberg

Det andre barnet er oppfølgeren til Det første bryllupet, som startet serien Miraklenes tid. Serien er et spennende slektsdrama fra 1700-tallet, som har nok brodd til at jeg (som ikke er fan av "dameromaner") har glede av den. 

Forlaget om handlingen:
Året er 1795. Etter tragedien på Austad gård flykter Ella og søsteren Maria til Arendal, der de kan holde tidspunktet for Ellas nedkomst skjult. På Austad kjemper mennene med skyld, sykdom og tap, og den forviste broren, Nikolai, lengter fortsatt etter Ella. I København bygger fru Kanthaug et nytt liv på løgn og stjålne midler, mens fortiden nærmer seg fra alle kanter.

Med sterke kvinneskikkelser og en levende fortellerstemme vever Det andre barnet sammen kjærlighet, svik, tro og hevn, og viser hvordan ett barns skjebne kaster lange skygger over liv og slekter. 

Forlag: Kagge
Utgitt: 2026
Sider: 331
Kilde: Leseeksemplar

Romanen starter med en trist hendelse som preger hele denne andre boken i serien. Ella som er den av søstrene som lar seg styre av følelser, er nå en skygge av seg selv. Hun føler skyld og skam, men innerst inne er det løftene hun ga om å gjøre det hun får beskjed om, og ikke det hun lyster, som tærer henne.

Denne historien byr på mange hemmeligheter, vi møter folk som utgir seg for å være noe de ikke er, og mennesker som er dyktig til å lure andre opp i stry. Språket og detaljene forfatteren bruker for å levendegjøre de siste årene av 1700-tallet passer veldig godt til det som utspiller seg.

Her opplever vi feiende flotte fester, livlige byscener, tjenerskapets harde hverdag og ikke minst morsomme scener fra den litt lugubre siden av København. 

Det er ikke tvil om at det var mennene som hadde makten på denne tiden, men i denne romanen får også de en myk side. Nikolai som mistet odelen og ble forvist til en annen gård av sin far, lengter etter sine kjæreste. Broren Olav som overtok odelen, sliter også med kjærlighetskvaler, selv om de øyensynlig sitter godt i det, der i huset.

Karen Forberg har gitt romanserien en fortellerstemme som er innom med sitt morsomme skråblikk av og til. Vi hører om et bryllup mellom et par som ikke elsker hverandre, og møter Madame S og hennes geskjeftige liv i København. Disse, og sikkert flere små frø blir sådd mot slutten, så det er bare til å glede seg til fortsettelsen.

Det andre barnet er en detaljrik roman hvor vi blir presentert for et stort knippe karakterer. Jeg oppfatter persongalleriet som lett å holde styr på, men trenger du oppfriskning og hjelp i å få alt på plass, finner du en fin oversikt bakerst i boken. Romanen er velskrevet og engasjerende med flere uventede vendinger underveis. 

Jeg lot meg underholde av intrigene som utspiller seg, på godt og vont og frydet meg over levende karakterer og troverdig tidskoloritt, 

så jeg anbefaler gjerne Det andre barnet videre ⚃

Sparknekt av Gert Nygårdshaug

Sparknekt er Gert Nygårdshaugs 14. bok i serien om Fredric Drum og Skarphedin Olsen. Drum-serien tilhører den klassiske krimtradisjonen der forbrytelsen nøstes gradvis opp. Jeg har lest bøkene i serien litt på slump, og kan bekrefte at de kan leses uavhengig av hverandre. Sparknekt er den jeg har hatt størst glede av, av de jeg har lest, så jeg anbefaler den gjerne videre!

Forlaget om handlingen:
Skarphedin Olsen er tilbake som etterforsker ved Kripos, etter sitt opphold på Røros. Etter at Fredric Drum har holdt et foredrag i London om noen merkelige symboler fra en ukjent kultur, dukker disse symbolene opp på flere drapsofre rundt omkring i landet.

Der det tilsynelatende ikke finnes noen samvittighet eller motiv. Kripos og Skarphedin Olsen står overfor en svært vanskelig sak. Hva betyr disse symbolene og hvem står bak disse drapene?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2026
Sider: 300
Kilde: PDF fra forlaget

Starten på historien sender leseren med til London sammen med hobbyforskeren Fredric Drum. Han interesserer seg for prehistoriske kulturer, og da spesielt gamle, ennå ikke tydete skrifter og symboler. 

Hjemme i Oslo sitter onkelen Skarphedin Olsen og legger en kabal, som han aldri får til å gå opp. Det er to år siden han sluttet som politimester på Røros etter å ha mistet det ene benet. Han har rolige dager, hvor han drømmer om å fiske ørret.

Så smeller det, for tre mennesker blir skutt og drept på samme måte, på forskjellige steder, i løpet av et døgn. Kripos må hive seg rundt, og et funn på ofrene gjør at Skarphedin Olsen blir kontaktet. 

Etterforskningen er i gang, vi blir presentert for gjengen som skal gjøre jobben. Til tider litt overdrevet både i navnevalg og personligheter, men det gir historien et lett preg og god underholdning.

Politiet finner verken hode eller hale på etterforskningen, alt går i stå for dem, selv om de undersøker hver minste detalj. Det er som om morderen som gjør alt likt hver gang, men ikke har noe motiv for drapene, som er rene likvideringer.

Skarphedin har en underbevissthet som jobber på høygir, han går hele tiden rundt og føler at det er noe han ikke ser, noe han burde huske som ligger rett foran nesen på ham. Han ser litt annerledes på ting enn folk flest, og til tider minner han meg om Fossums Eddie Feber, som jeg har stor sans for.

Sparknekt en en "snill" krim, med god driv, som holder leserens oppmerksomhet hele veien. Forfatteren leker litt med språket, har drysset godt på med Tor Jonsson-sitater og løfter frem glede over så vel språk som matopplevelser. Det er ikke tvil om at kokkeleringen på hytten fikk et oppsving de dagene jeg leste denne boken.

Jeg anbefaler gjerne Sparknekt videre ⚄

De urokkelige av Kathryn Stockett

For femten år siden var jeg på formiddagskino og så filmatiseringen av Kathryn Stockett sin roman Barnepiken. Blogginnlegget jeg skrev vitner om at jeg likte filmen, som i likhet med De urokkelige handler om kvinners kår og rasediskriminering i Mississippi. I sommer har jeg kost meg med Stocketts nyeste på norsk, og anbefaler den gjerne videre ☺

Forlaget om handlingen: 
Året er 1933, og depresjonen har rammet hardt i Oxford, Mississippi. Det har gått over et år siden elleve år gamle Megs mamma aldri kom hjem julaften, og Meg regnes nå som en av de uønskede eldre jentene på Barnehjemmet. Da kommer Birdie til Oxford, en ung kvinne fra Mississippi-deltaets fattigste område, som oppsøker sin velstående søster for å be om hjelp til familien. 

Også Charlie, en stoisk kvinne drevet av overlevelsesinstinkt, kommer til Oxford for å starte på nytt med tomme hender. Når disse tre skjebnene krysses, dannes en uventet sammenslutning av prøvede, men bestemte kvinner som nekter å gi opp. 

Sammen smir de en dristig plan for å gjenvinne kontrollen over livene sine.

For en fantastisk roman, og sjekk sideantallet da! 665 sider forsvant på et blunk. Jeg kjedet meg ikke ett sekund, de to handlingsforløpene var akkurat passe lange til at jeg kom godt inn i begge historiene.

Den lille teaseren i forkant av historien var morsom, og heldigvis fikk jeg tid til å undre meg litt over hvorfor unge Birdie var og handlet alle de kondomene. På denne tiden var det forbudt å selge prevensjon, men kondomer for å forhindre sykdom, var det lov å selge.

Lafayette county hjem for foreldreløse piker er "åstedet" vi først blir kjent med. Her er det bare respektable piker som får lov å bo, ingen fargede, jøder, syke eller noen over 12 år. Hvis det er noen som er uheldig å fylle 12, blir de sendt for å jobbe på hermetikkfabrikk.

Her blir vi kjent med 11 år gamle Meg, som har bodd her i 1,5 år. Forkvinnen i organisasjonen som driver stedet Mrs Garnett, er en trangsynt og bisk kvinne, som har spesielt Meg i vrangstrupen. Grunnen til dette åpenbarer seg for leseren på et senere tidspunkt.

I grove trekk er det Birdie og Meg vi følger, men begge har mennesker rundt seg, og et vell av situasjoner de skal gjennom. Birdie reiser til Oxford for å tigge penger av søsteren Frances som har giftet seg rik, hun stopper opp og reflekterer over at "det er en kaldere, stivere stillhet i storbyen".

Frances blir forferdet over at søsteren spør om pengehjelp for sin mor og mormor, og bruker mange uker på å finne rett tidspunkt for å spørre sin mann Rory om disse pengene.

Vi befinner oss i tiden etter det store krakket, hvor jobber er vanskelig å få, de fleste har brukt opp alle sparepengene sine. Den rike familien til Rory kommer også i uføre, når det viser seg at de ikke klarer å betale eiendomsskatten. Gjeld har hopet seg opp i alle butikker, men gjeld til myndighetene må gjøres opp for først.

Strenge raselover er godt innarbeidet i befolkningens bevissthet, og i tillegg er miljøet ekstremt kvinnefiendtlig. Paragraf 213 sier at i et gift par, så kan ikke både mannen og kvinnen være i jobb, så det sier seg selv at kvinnene lider. 

Sedelighetsforeningen hadde stor makt på denne tiden, myndighetene har klassifisert uekte barn som åndssvake, siden mor som har født barnet uten å være gift, også er i denne kategorien (og åndssvakhet er arvelig, og kvalifiserer til tvangssterilisering).

Sprit har vært forbudt en stund, men de som vil, får tak i det, og i noen familier utgjør drikkingen et stort problem. Jeg led med Meg og hennes frykt for å, først ikke passe inn i vertsfamilien hun møter, og senere frykten for å bli sendt tilbake til barnehjemmet. Meg er en reflektert og smart jente med mye humor, spesielt "fyllefargehjulet" hun laget, fikk meg til å humre godt.

"Visste du at mannen hadde homoseksualitet uten å si det til meg?" litt artig at homofili benevnes som om det var en sykdom, og samtidig får vi høre om hvordan det også ble forsøkt kurert - takk og pris for at verden har gått videre ☺

De urokkelige er en spenstig roman som er trygt forankret i historiske fakta og levemåter. Karakterene er fantastisk gode, og skrivemåten Stockett bruker er humoristisk, ryddig og lett å følge. Denne romanen kommer til å bo i meg lenge, den er rett og slett et must å få med seg!

Jeg anbefaler deg å lese De urokkelige av hele mitt hjerte ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 665

Oversatt av: Kurt Hanssen

Kilde: PDF fra forlaget

Lockwoodgrensen - en eventyrlig bra romandebut fra Berit Nordgarden

Herlig spekulativ kaller forlaget Lockwoodgrensen, og det kan jeg være enig i, men først og fremst er dette et engasjerende eventyr som åpner opp for fantasi og filosofiske tanker om liv og død. Jeg nøt lesestundene med denne boken, og anbefaler den gjerne videre ☺

Forlaget om handlingen:
Utenfor Melkeveien finnes flere galakser enn det er sandkorn på jorden. Er det virkelig sannsynlig at det første - eller siste - livet i universet er akkurat her hos oss?

I Lockwoodgrensen møter vi Leonid, en godt over to meter høy femtiåring som har levd isolert i et kråkeslott på Tøyen helt siden faren hans, astrobiolog av internasjonalt format, forsvant i en flystyrt over det sørlige Indiahavet på begynnelsen av åttitallet. En dag dukker en munnrapp rømling opp på Leonids loft. Dima er tretten og Leonids rake motsetning, og hun stiller alle de spørsmålene Leonid bestandig har unngått. Hvorfor dro faren den gangen, og hva er egentlig den svarte steinen han sendte med i brevet fra den andre siden av kloden?

Leonid er en halvgammel eksentriker, som hele sitt voksne liv har hengt igjen i sin egen ubesluttsomhet. Når han en dag finner en jente gjemt bort på loftet, som er mer rappkjeftet enn de fleste, endrer livet hans seg.

Dima har rømt fra barnehuset hun er plassert på, et sted hun er fast bestemt på å aldri vende tilbake til. Huset hun har gjemt seg i, og ikke minst husets eier fascinerer henne stort, så hun bestemmer seg for å bli der, mens hun gjør forberedelser til å rømme.

Dette menneskemøtet er nydelig lesning, de to er så ulik hverandre som det går an å bli, men på samme tid like ensom og forlatt i verden. Måten Dima snakker på og det hun så enkelt får i stand, får Leonid til å reflektere over sin egen oppførstel.

På et tidspunkt slår det Leonid: Tenk at hun snakker til ham som om han var en helt normal person. Leonid som alltid vurderer retrettmuligheter og vil unngår ubehagelige situasjoner, lar seg rive med av Dima som ikke tenker før hun snakker.

Lidenskapen til den forsvunne faren til Leonid var kosmos, astronomi, asteroider, kometer og meteoritter. Leonid er geolog og deler farens interesse, så når han får den nysgjerrige og alltid like løsningsorienterte Dima i hus, dukker det opp ledetråder til hans store mysterium, hva skjedde egentlig med pappa?

Handlingsforløpet lar oss bli kjent med Evy som driver biovitenskap på UIO, og flere andre karakterer. Det er fagprat i denne romanen som gjør historien troverdig, og noen "hva-hvis?" som jeg virkelig håper at ikke har rot i virkeligheten. 

Lockwoodgrensen er en nydelig roman så full av spennende begivenheter. Jeg nøler med å kalle boken en krim eller thriller, men det er ikke langt i fra. En dypt filosofisk bakgrunn gir historien tyngde, samtidig som de gode karakterskildringene åpnet hjertet mitt for menneskene som befolker romanen.

Berit Nordgarden skriver drivende godt, elementer av eventyr blandet med litt fag og mye filosofi, gjør Lockwoodgrensen til en roman det er vel verdt å få med seg. 

Terningkast ⚅

Forlag: Oktober

Utgitt: 2026

Sider: 346

Kilde: PDF fra forlaget

Aller kjæreste - ny roman fra Karin Fossum

Ingen sommer uten en ny Fossum-historie i bagasjen. Er du like begeistret for Eddie Feber som meg, er jeg sikker på at du ser frem til Aller kjæreste, som er bok nummer seks i denne særegne serien. Boken kommer ut i disse dager, og svarte absolutt til mine forventninger. 

Forlaget om handlingen:
En ung gutt på sykkel blir meid ned i rundkjøringen ved Borgestad kirke. Han overlever ikke. De tre vennene hans mener at bilen var en grå Audi og sjåføren var en kvinne. Sporene leder etterforsker Eddie Feber og teamet hans til huset der designer Bella Lundin bor med schæferen Jon. Men forløpet er ikke så enkelt, det er som et dominospill der én brikkes fall stadig fører til nye fall i flere og flere menneskers liv.

Aller kjæreste er en besettende bok om kampen for det umistelige, det mest dyrebare.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2026
Sider: 185
Kilde: PDF fra forlaget

Bella Lundin er en liten dame på 34 år, hun er fortvilet fordi hun er som hun er, og ønsker seg bare en dag uten nedturer, forskrekkelser eller ubehag.

Når politiet ringer på døren hennes midt på natten, og ber om å få se på bilen hennes, stikker hunden Jon ut som en pil, og blir borte. Dessverre var det Aron Kratz, den ferske og særdeles lite smidige politibetjenten som ringte på, og akkurat dette er startskuddet for dominobrikkene som skal falle en etter en.

Allerede fra første side plukker jeg opp nerven som skal utvikles gjennom hele historien. Karin Fossum er en mester i å vise at alle saker har minst to sider, og at ingen mennesker er bare ond eller bare god.

Margot von Hanno og sjefen hennes på politistasjonen Eddie Feber, finnes heldigvis i kulissene. Eddie har en helt egen tilnærming til folk og hendelser, så når Kratz får seg en reprimande, foregår dette på en vektig men mild måte. 

"Autoritet sitter i energien du sender ut, ikke i musklene, høyden eller snasken. Hold hodet høyt og behold øyekontakt med den du snakker med", er råd Kratz får med seg.

Aller kjæreste er en handlingsmettet kriminalroman, hvor det skjer noe hele tiden, enten det er refleksjonene til Bella eller Eddie, eller situasjoner som oppstår. Vi følger etterforskningen, men det er ikke dette som har det største fokuset.

Kort og spennende som denne boken er, så sluker du den på en kveld. Så engasjert var jeg i handlingen da den nærmet seg slutten, at jeg kom med et høyt utbrudd til den sjokkartede avslutningen.

Har du lyst å lese en spennende historie med glimrende karakterer, et finurlig plott og en dirrende nervetråd, så bør Karin Fossum sin ferskeste roman komme høyt på ønskelisten din.

Jeg gir Aller kjæreste en varm anbefaling ⚅

Tålegrensen av Ellen Gustavsen

Det er fem år siden jeg lyttet meg gjennom Tro meg når jeg lyver, som er den første boken i denne serien. Da Den navnløse arven kom ut to år etter var jeg ikke sen om å skaffe meg boken, og til tross for høye forventninger, ble jeg ikke skuffet. Tålegrensen er en ny psykologisk thriller, som er like spenningsfylt som de to foregående bøkene, jeg har virkelig kost meg med denne i sommer☺

Forlaget om handlingen:
Når en død kvinne driver i land i Nordgulen, åpnes også et gammelt sår: Hva skjedde med Benjamin som forsvant for over tjue år siden?

Johanna Brekke har vendt tilbake til hjemstedet, og begynner å nøste i fortiden. Det blir tydelig at noen er villige til å gå langt for å beskytte sannheten.

Are har vokst opp uten en far. Han kjemper for å ta vare på både den syke moren og familiegården. Et unikt myrområde er truet av hytteutbygging. En hel bygd tvinges til å velge mellom natur, penger og lojalitet.

I en vestlandsbygd preget av tørke, naturvernkonflikter og gamle feider, avdekkes løgner og skjulte motiver og noen vil gjøre alt for å holde fortiden begravet.

Johanna Brekke har forlatt Lars Lukassen, og reist hjem til plassen hun kommer fra. Hun er glad i ham, men de har noe uoppgjort og hun trenger litt luft. Det er mye som rører seg i bygda, og Johanna kommer ikke til å gå med hendene i lommene.

Are er den andre hovedpersonen, han er 22 år og for tiden den som tar ansvar hjemme, siden moren Iris er sterkt rammet av ME. Are er veldig glad i naturen, og spesielt ørnen som holder til i nærheten. Myren og den positive virkningen dens karbonlagring har på den globale oppvarmingen er noe han brenner for. De som bor i bygden har ulik oppfatning av behovet for inntekter til kommunen, og både vindkraft og utbygging av hyttefelt blir diskutert.

Are har et dårlig forhold til Tomine Tveit som jobber på NAV. Hun tviler på Iris sin sykdom, og krever mye av henne og derved også Are, ting de ikke kan innfri.  

Vi får høre flere sagn og historier om dyr i området, en av de fine refleksjonene til Are går på Geithamsen og biene som er irriterende insekter, men som også fyller en rolle i den store sammenhengen, kanskje det er det Tomine på NAV også gjør?

Sosial ulikhet og bygdeliv er det dystre bakteppet til en historie som rommer mange hemmeligheter. Ting som skjedde i Iris sin barndom kommer til overflaten, når først Are og siden også Johanna, begynner å grave i hvor Ares far Benjamin egentlig ble av.

Tålegrensen er en thriller tettpakket med spenningsmomenter. Vi blir kjent med flere personer hvor jeg straks aner ugler i mosen, uten at slutten nødvendigvis bekreftet dette. Ellen Gustavsen skriver knakande godt, jeg liker blikket hun har på natur og miljø, og ikke minst de sårbare i samfunnet.

Jeg anbefaler gjerne Tålegrensen videre ⚄

Artemisias Verden har også skrevet om boken!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 317

Kilde: Leseeksemplar

Døtrenes forbannelse av Oyinkan Braithwaite

Oyinkan Braithwaite ble booker-nominert for debutboken Min søster er seriemorder. Jeg leste aldri den, men fikk heldigvis med meg Døtrenes forbannelse som kom på norsk i år. Jeg har nettopp lagt fra meg en annen bok halvlest, på grunn av oppstyltet og lite "troverdig" magisk realisme, men i denne historien fungerer dette grepet godt, og jeg frydet meg over miljøet jeg her blir invitert inn i.

Forlaget om handlingen:
Vi møter Eniiyi, som er vant til familiens overtro – inkludert overbevisningen om at hun er en reinkarnasjon av sin avdøde tante, Monife, på grunn av sin slående likhet. Men da hun forelsker seg i gutten hun redder fra å drukne, kan hun ikke lenger flykte fra familiens historie. Spørsmålet står sentralt: 

Er hun skjebnebestemt til å gjenta familiens mønster av kjærlighet og hjertesorg, eller kan hun unnslippe forbannelsen og den mystiske skjebnen som rammet hennes tante?

Romanen beskrives som en «triumf: dristig, brennende og fullstendig original» og «umulig å legge fra seg». Kritikerne fremhever den uanstrengte og levende bruken av magisk realisme og mystikk.

Kjærlighetshistoriene i denne romanen fortelles gjennom flere hovedpersoner. Ebun er mor til Eniiyi som blir født like etter tante Monife drukner. Disse to hendelsene er sterkt knyttet til hverandre, og omdreiningspunktet for romanen.

Handlingen er krydret med scener fra kaotiske familieforhold, med mødre, tanter og bestemødre som styrer på, og legger seg opp i alt de unge foretar seg. Vi lærer kjærlighetsforholdet til Mo og gutten hun møtte å kjenne, og senere er det Eniiyi sitt første møte med en gutt det dreier seg om.

Historien er fylt med eksotiske skikker, hvor de ber til åndene og søker råd hos spåkoner. Ebun derimot er ikke overtroisk, og setter seg i mot hvordan slekten vokter over Eniiyi, livredd som de er for forbannelsen som hviler over familien.

Det er spennende å få et innblikk i en kultur og tradisjon som er så langt fra den jeg lever i. Historien har en tydelig rød tråd, og henger godt sammen. Underveis i lesingen opplevde jeg uventede vendinger, som gjorde at jeg hadde problemer med å legge boken fra meg.

Jeg anbefaler gjerne Døtrenes forbannelse videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025/på norsk 2026

Sider: 346

Oversatt av Toril Hanssen

Kilde: Leseeksemplar

Romanse av Finn Iunker

Finn Iunker startet skrivekarieren sin i 1995 med kortprosa, essays og skuespill. Han har skrevet doktorgrad på Bertolt Brecht, noe som lover godt for handlingen i Romanse som er Finn Iunkers første roman. Jeg har tidligere lest Stemmer fra Israel, som gjorde sterkt inntrykk på meg, og essayet Praksis som jeg også likte godt. 

Forlaget om handlingen: 
Romanse handler om Anton som møter Lina, men også om Antons skjøre relasjon til sin sønn, som alltid minner Anton om den gangen han møtte sønnens mor, som han elsket over alt i verden. Kan Anton virkelig elske Lina når han ikke klarer å viske bort minnet om sønnens mor?

Romanse følger også et mer intellektuelt spor. Anton er Brecht-forsker og blir nødt til å ta stilling til Palestina-saken når The International Brecht Society, som han er medlem av, bestemmer seg for å legge en Brecht-konferanse til Tel Aviv.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2026
Sider: 142
Kilde: Leseeksemplar

Det var forbausende lite jeg noterte meg, da jeg leste Finn Iunkers nye roman, for denne historien bød på en skikkelig pust i bakken. Jeg brukte ikke energi på å forstå sammenhenger eller tolke noe som helst, men nøt en fin historie om en mann som tar følelsene sine på alvor.

Romanen tar oss med til Færøyene hvor hovedpersonens første og dypeste kjærlighet bor, sammen med deres felles sønn Bjarki. Forholdet til sønnen er et gjennomgangstema, som utvikler seg på en spennende måte underveis. 

Vi er med på Antons første møte med Lina, som skal bli en person han forholder seg til, men som ikke gir ham de samme følelsene som ungdommens første kjærlighet. 

Forhold mellom mennesker er omdreiningspunktet i denne fine romanen, hvor Finn Iunker bruker sin kunnskap og interesse for trearbeid som en rettesnor gjennom historien. I litt utvidet skala lener han seg også på det han kan om Bertolt Brecht, og ikke minst skinner hans engasjement for palestinerne gjennom.  

Det var interessant å lese Iunkers tanker rundt palestinernes historie, detaljer fra FNs rapporter og ikke minst om koloniseringen av Vestbredden. Anton argumenterer imot det å skulle normalisere okkupasjonen ved å legge neste konferanse til Tel Aviv, og bidrar på møtet med tanker som burde bli lyttet til.

                        Jeg skjønte allerede den gang, i 2019 at ytringsfriheten i land som USA og Tyskland ikke gjelder når temaet er Israel, men jeg husker at jeg syntes de amerikanske og tyske medlemmene var feige. De hadde lat seg skremme til taushet. At de var Brecht-forskere, fant jeg spesielt deprimerende. Eller kanskje jeg burde ha gledet meg over endelig å innse at deres interesse for Bertolt Brecht, selve sinnbildet på den politisk engasjerte forfatter, ikke var annet enn nettopp det: en interesse, et uforpliktende behag.

I tillegg til Bertolt Brecht hører vi om Walter Benjamins siste dager i Spania under 2 verdenskrig, og om Nordal Grieg som ble skutt ned over Berlin i 1943. Kjent historisk fakta bygger oppunder handlingen på en måte som gjør romanen virkelig. Her møter vi et ekte og sant menneske som bruker hendene sine på trearbeid, interesserer seg for mennesker i en vanskelig livssituasjon og ikke minst holder det politiske engasjementet levende.

Romanse er skrivekunst av beste merke, for her befinner vi oss på mikronivå i Antons personlige kjærlighetsliv, og på makronivå i forhold til det som foregår langt ute i verden. Å flette dette sammen på en så naturlig måte som det er gjort her, er en kunst i seg selv.

Ikke la deg avlede av boktittelens myke ferniss, du sitter ikke uberørt tilbake etter å ha lest Finn Iunkers aller første roman.

Jeg anbefaler deg å lese Romanse ⚄

Kvinner som går av Hilde K. Kvalvaag

I mai deltok jeg på Eikemos leseselskaps første klubbmøte, hvor Hilde K. Kvalvaag var en av flere som bidro til at denne kvelden ble minneverdig. Hun snakket om boken sin som snart skulle komme ut, og for meg som er glad i å gå, føltes den som midt i blinken. Her møter vi tre venninner som går fra sørkysten av England til nordenden av Skottland, med årlige etapper over tjue år.

Forlaget om handlingen:
Vi følger jentene gjennom kriser i kjærleiksrelasjonar, med barna og med kvarandre. Ei har eit barn som blir psykisk sjukt, ei forelskar seg i ein ny mann, ei har ein utru mann.

Medan dei går tenker og snakkar dei, og kjem til innsikter som påverkar livet. Har ein det eigentleg bra? Kor fri er ein? Bør ein gå frå partnaren? Lever ein eit autentisk liv?

Hilde K. Kvalvaag har skrive ein roman om korleis kvinner handterer relasjonar til venninner, barn og menn, om lengsler og fridomstrong – og om gleda i det å gå. 

Forlag: Kagge
Utgitt:2026
Sider: 313
Kilde: Lånt på Biblio

Tale, Siv og Miriam bestemmer seg for å bruke en uke av ferien hvert år til å gå på tur sammen på de britiske øyer. For et herlig prosjekt! planlegging og evaluering av turene hører vi lite om, men vi lærer jentene å kjenne gjennom det de snakker om på turene.

I starten av romanen møter vi tre unge kvinner i forskjellig livssituasjon. De er ganske ulik av lynne, så med jevne mellomrom oppstår det gnisninger mellom dem, som må ordnes opp i.

Siv er slank, sterk og lojal, og opptatt av litteratur. Gjennom henne får Jean Rhys, Vladimir Nabokov, Virginia Woolf og flere andre en liten plass i historien. De passerer også steder som er nevnt i de gamle klassikerne, så hvem som helst kan klø litt etter å ta frem en av disse. 

Miriam representerer et uroelement, hun er akkurat ferdig å amme på den første turen, og sliter med melkespreng. Vi hører om hennes skakkjørte oppvekst, og hvordan hun blir blendet av forelskelse til en mann hun møter på veien.

Tale er den som har begge jentene som venninne, hun jobber på psykiatrisk avdeling og er den stødigste av dem, og den som glatter over og forklarer når det går en kule varmt.

Historien tar oss med gjennom mye bølgende landskaper, skoger og et utall koselige landsbyer, med pubber, kirker og markeder. De takler været, møter nye mennesker og kommer stadig opp i spennende situasjoner. At de orker å feste og flørte etter å ha gått 30 km hver dag!

                    Ho snur seg, ser eit damptog dra seg framover med ein sjokkande lyd, tokketokktokketitokktokktokk. Dampen stig opp av lokomotivet, der det står skrive Strathsprey Railway med gullbokstavar. Så romantisk det er, som om tilbakelagd tid køyrer sakte forbi. Dei løftar hendene og vinkar. Toget svaer med eit høgt tuuut.

Etter 21 sommeruker på tur i løpet av like mange år, avsluttes handlingen, og leseren får en fin avrunding når de reflekterer over hva denne gåingen har gjort med dem. Mye har skjedd, og jeg vil ikke røpe detaljer som kan fjerne spenningsmomenter for nye lesere, så jeg sier ikke mer om det.

Hilde K. Kvalvaag skriver godt, hun har et godt språk, og skriver frem tre troverdige karakterer. Handlingen byr på ulike hendelser, men naturlig nok er mye av det som skjer, variasjoner av tidligere opplevelser. 

Jeg anbefaler gjerne Kvinner som går videre ⚃

Sort mirakel - en ny spennende historie fra Thomas Bagger

Sort mirakel er en intens og høyaktuell thriller om kunstig intelligens, overvåkning og ondskap i den digitale tidsalderen. For en serie Task Force 14 er, intrikate historier helt på kanten av hva leseren klarer å ta inn av ondskap, hat og hevn - jeg elsker den!

Forlaget om handlingen:
Lucas Stage er på nippet til å bli sparket fra politiets Task Force 14 da en rekke brutale drap på kjente influensere ryster Danmark. Samtidig forsøker han å slette de siste sporene etter sine egne forbrytelser – og skjule at han ulovlig har brutt seg inn i Interpols systemer.

Mens Lucas etterforsker drapene, oppdager han at gjerningspersonene blir manipulert via det mørke nettet. Sporene leder til det suksessrike teknologiselskapet bak den kunstige intelligensen ODIN, et banebrytende system som skal kunne forutsi kriminalitet før den skjer.

I mellomtiden jakter David Flugt desperat på bevisene som kan avsløre Lucas én gang for alle. 

Det personlige forholdet til de to etterforskerne David Flugt og Lucas Stage er omdreiningspunktet i denne serien. I Sort mirakel tones dette ned hos disse to, samtidig som lignende "katt og mus forhold" dukker opp flere andre steder. 

I starten møter vi Lucas når han er ved slutten av en gammel sak. Vi går litt tilbake i tid og får se ham utkledd som turist i Alpene, han mater kriminelle med informasjon og har løse tråder som skal nøstes opp.

David Flugt tar isbad, og leseren blir minnet på hans fortid i Romania som viser seg på kroppen hans, som arrvev etter knivstikk og skuddsår. Det er to måneder siden politibetjenten Jenny Seland fra Esbjerg sitt oppgjør med Lucas, arrene hun har i ansiktet plager henne, men hun har funnet sammen med David.

Alt dette bidrar til en ryddig start på historien, hvor leseren får frisket opp litt fra sist og gjort seg klar til et nytt nervepirrende kapittel i denne serien.

Plottet er oversiktlig, noen av internetts nye makthavere influenserne, blir tatt av dage av forskjellige psykiatriske pasienter. Etterforskningen av dette blir nærmest en bakgrunnshistorie, for handlingen dreier seg om noe ganske annet, og mye mer intrikat enn rent politiarbeid. 

Her handler det om å forandre menneskelig bevissthet, om maskinlæring og om utallige måter å bruke KI på. Frem til nå har vi sett på maskinenes feil som menneskenes ansvar, en filosofisk godbit å tygge på for utviklere der ute. Det var interessant å lese om utviklingen av algoritmer som forutser kriminelle handlinger, og behovet for å spørre "når" i stedet for "hvorfor" ting skjer. 

Det som imponerer meg med handlingen er hvordan forhold mellom mennesker blir brukt på flere plan, for å fortelle en historie. På samme måte som David og Lucas har hatt sin greie gjennom hele serien, får andre konstellasjoner av mennesker også denne formen for relasjon. Det er godt gjennomført og gir Sort mirakel et helt unikt preg.

Vi møter Izzy med aner fra Somalia, hun er leder i et høyteknologisk bedrift, som stadig blir dolket i ryggen av mannen hun skal samarbeide med. Presten Frithjof lever bak et skalkeskjul, og har mye annet ved seg enn bare religionen. 

Er det knakande god krim du er på jakt etter, trenger dukke lete lengre, for Thomas Bagger sin serie går definitivt av med seieren. Du sitter ikke uberørt tilbake etter å ha lest bøkene hans.

Jeg anbefaler Sort mirakel på det varmeste ⚅

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2026

Sider: 629

Oversatt av: Anlaug Lia

Kilde: PDF fra forlaget

De tause av Johana Gustawsson

I fjor høst leste jeg Johana Gustawsson for første gang, i Sår som hun skrev sammen med den eminente, norske krimforfatteren Thomas Enger. I vår gir de ut bøker hver for seg, Engers Ugress fikk full score på terningen min, så jeg var veldig spent på om Gustawsson kom til å greie det sammen. Gjør deg klar for en gripende, aktuell og hardtslående krim!

Forlaget om handlingen:
En tenåringsgutt kledd i en hvit kappe og med Lucia-krone på hodet blir funnet død på Lidingö i nærheten av Stockholm. Scenen vekker uhyggelig gjenklang fra fortiden: Tjuetre år tidligere ble unge Jenny Dalenius funnet død på tilnærmet samme sted. Den gangen ble offerets kjæreste dømt for drapet, til tross for hans vedvarende benektelse. Etterforskningsleder Aleksander Storm får uventet bistand i saken fra ekspolitikvinne og nabo Maïa Rehn; som har forlatt Paris til fordel for Lidingö – mannens hjemsted – for å bearbeide en personlig tragedie. Mens Aleks og Maïa graver dypere, innser de at de manglende brikkene i puslespillet skjuler dype hemmeligheter som har ligget begravet i årevis.

Maïa Rehn er en fransk kvinne med sterk tilknytning til Sverige. Når vi blir kjent med henne er hun i dyp sorg, vi hører litt om bakgrunnen for dette, men hennes streving med å perfeksjonere svensken sin, knytter historien til nåtiden.

Maîa er i likhet med den andre hovedpersonen Aleksander Storm, en stødig type. Jeg falt pladask for dem begge to, håper virkelig vi får høre mer fra dem, for dette er velskrevet og medrivende krim, akkurat sånn som jeg liker det.

Historien har et godt plott, et persongalleri som strekker seg over tre generasjoner, og med flere krysningspunkter. Her er det unge mennesker på fest, familier som mister fotfeste, hemmeligheter, hevn og voldtektsproblematikk. 

En gammel sak blir vekket til live, da det dukker opp nye lik kledd i Lucia-drakt. Jeg likte godt måten historien ble fortalt på, med denne saken fint flettet inn i hendelsene som utspiller seg i nåtid. 

De tause har minimalt fokus på politiarbeidet, vi hører litt om arbeidsfordelingen i etterforskningsgruppen, om nye teorier og om forbindelsen mellom ofrene, men hovedfokus er lagt på dynamikken mellom de impliserte. Det skal vise seg at flere farer med løgn, og etter hvert blir detaljer avslørt, så handlingen går opp på snedig vis.

Jeg har kost meg med den franske krimforfatteren Johana Gustawsson
sin utgivelse, og anbefaler gjerne De tause videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 304

Oversatt av: Eve-Marie Lund

Kilde: PDF fra forlaget

Kråketronen av Eva Fretheim

Kråketronen er den fjerde boken hvor politietterforsker Vigdis Malmstrøm har hovedrollen. Jeg har lest de forrige bøkene, og ser alltid frem til å møte den hardt prøvede Vigdis igjen.

Forlaget om handlingen:
Et par egg knuses mot en vindusrute.
En tenåringsjente går ut på et islagt tjern.
Kvelden den unge kvinnen går gjennom isen, forandrer alt. For tjernet der hun drukner, ligger på ordførerens tomt. 

Politietterforsker Vigdis Malmstrøm oppdager etter hvert at dette ikke er første gang et ungt menneske har mistet livet på akkurat denne måten - akkurat her.

Hvilke historier er det vi tviholder på for å overleve? Og hvor langt tilbake må vi gå for å nøste opp i alle løgnene som utgjør et liv?

Forlag: Tiden
Utgitt: 2026
Sider: 452
Kilde: Lånt på Bookbites

Når vi nå fornyer vårt bekjentskap med Vigdis Malmstrøm, bor hun alene, etter at eksen som har bodd hos henne en stund har flyttet ut. Sønnen har også flyttet og flørten hun har hatt på gang med en perifer kollega er en usikker allianse. 

Heldigvis har hun mye å gjøre på jobb med å etterforske, både en drukningsulykke og siden et øksedrap. Hun har gode kolleger på laget sitt, men må jobbe litt med sjefene sine for å få anholde de mistenkte. 

Kråketronen er en godt oppbygget politikrim, hvor etterforskningens mange arbeidsoppgaver ikke byr på noen overraskelser. Naboer skal intervjues, vitner kalles inn til avhør, de følger flere hypoteser mens det leites etter motiv for ugjerningen som etterforskes.

Det er interessant å lese om Bergljot Os sin opplevelse av å bli arrestert, om følelsene hennes og hvordan hun ser på rutinene som følges. Hun gremmer seg over hvilke konsekvenser det hele kan få for jobben hennes som ordfører, samtidig som et opphetet bystyremøte penser oss inn på ny tematikk. 

Selv om handlingen innimellom blir litt omstendelig når saksgang og avdekninger av detaljer skal repeteres for hverandre og sjefer, så har historien god driv og et jevnt høyt spenningsnivå. Her kommer flere overraskende vendinger som gir god utvikling, og når etterforskningen avdekker en 45 år gammel drukningssak, knyttes også en liten sidehistorie til handlingen.

Eva Fretheim skriver engasjerende krim, det er det ikke tvil om. Miljøspørsmålet som belyses fikk akkurat nok plass, i likhet med maktposisjonen til storbonden, som heller ikke ble utbrodert, men holdt i troverdige former. Dette er historiefortelling på høyt nivå, gode karakterer og et plott hvor løsningen tilsynelatende ligger oppi dagen.

Jeg anbefaler gjerne Kråketronen videre ⚄

Serien i rekkefølge: 

Dronningland

Fuglekongen

Papirdukkene 

Kråketronen

Skogfruen - en av årets sterkeste thrillere? av Sondre H. Bjørgum

Hardingen Sondre Bjørgum er utdannet innen film, og siden barnebokutgivelsen i 2007 kunne han også kalle seg forfatter. Siden da har han kommet med tre diktsamlinger før han i år tok et velplassert steg ut i thrillersfæren. Jeg har storkost meg med Skogfruen, som er noe av det beste jeg har lest i denne sjangeren. Skogfruen er første bok i serien om Isak Hammer, jeg gleder meg vilt til den neste!

Forlaget om handlingen:
Etter 17 år i Forsvarets hemmelige tjeneste vender Isak Hammer motvillig hjem til det nedslitte sveitserhotellet ved fjorden. Moren er død, hotellet står for fall, og en grådig oppdrettsbaron vil kjøpe alt. Men da Isaks beste venninne forsvinner sporløst etter begravelsen, tvinges han tilbake i kampmodus.

Sammen med sin trofaste hund Mehren starter han en jakt gjennom et landskap der pengemakta har overtatt for demokratiet, der flere kvinner forsvinner og en iskald morder sulter sine ofre i en forlatt silo.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2026
Sider: 421
Kilde: Lånt Bookbites

Grunnen til at han stakk fra barndomstraktene for et halvt liv siden, er et spørsmål som følger oss gjennom hele historien. Han reiste også fra kjæresten Susanne, som fremdeles bor i Hardanger, sammen med et knippe bygdetullinger. Spesielt politibetjent Malvin er et kapittel for seg, med alt naget han bærer på overfor Isak, får han seg til å si og gjøre det utroligste.

Heldigvis finnes det stødige mennesker her også, folk som har kjent Isak i oppveksten og som vil ham vel.Torkjell er en av disse, og når Karin blir borte, får vi et frampek fra Torkjell når han snakker om en kvinne som forsvant like sporløst som Karin, for 6 mndr. siden.

I Skogfruen blir vi tatt med på en lestefest av de sjeldne, for her kommer spenningstoppene på løpende bånd. Noen av scenene er skikkelig drøye, og vår kjære Isak Hammer viser seg som en superhelt, men jeg kjøper det og ivrer hver gang, etter neste scene av dette kaliberet.

Vi befinner oss på bygda, hvor misunnelse og sladring preger miljøet, men heldigvis har vi Sjur som har vært altmuligmann på hotellet, som Isak nå arver fra sin mor. Den som lager mest trøbbel for Isak er oppdrettsbaronsønnen som har fått i oppgave av sin far å kjøpe hotellet fra Isak, som ikke er sikker på om han vil selge, i alle fall ikke til dem. 

Plottet i denne thrilleren er ryddig og lett å følge, første del har god nerve og siden det er første bok i en serie, får leseren sjans å bli kjent med noen karakterer, som jeg antar vi kommer til å møte igjen i fortsettelsen. Etter å ha ergret meg litt over en tåpelig politibetjent med tafatte sjefer og ikke minst den kokainsniffende oppdrettssønnen, tar spenningen av så det rekker.

Jeg storkoste meg med thrillerdebuten til Sondre Bjørgum, måtte flere ganger tvinge iPadden ut av hendene og komme meg på jobb om morgenen. 

Trenger du oppslukende lesestoff til sommerferien,

anbefaler jeg deg Skogfruen ⚅

Artemisias Verden har også lest og likt boken

Døden bryr seg ikke en spenningsroman av Anne-Marie Schjetlein

Nå har jeg lest den første boken i det som kalles Halmstad-serien. Jeg likte boken godt, artig å lese en psykologisk spenningsroman fra et sykehusmiljø, tror faktisk ikke jeg har gjort det før. Gleder meg til å følge serien videre, håper de seks bøkene som har kommet ut i Sverige, kommer på løpende bånd!

Forlaget om handlingen:
Døden bryr seg ikke er første bind i en serie på seks bøker om kirurgen Andreas Nylund på sykehuset i Halmstad, hvor grusomme mord og mørke hemmeligheter flettes sammen med hverdagsliv og nære relasjoner. En psykologisk spenningsserie som er både realistisk og uhyggelig.

Andreas Nylund jobber som lege på Halmstad sykehus og bor i en flott villa sammen med sin kone og deres to barn. Som kirurg har han sett det meste, men når en bevisstløs kvinne kommer inn på akutten, og Andreas ser de røde krøllene som henger ut over kanten på båren, stopper nesten hjertet hans. 

På båren foran ham ligger hans elskerinne, hans livs kjærlighet.

Starten på historien gir oss effektivt et overblikk over de viktigste karakterene. Legen Andreas Nylund kan vel kalles for hovedperson, men kona Katrin og kjæresten hans Tess har viktige roller de også. I tillegg blir vi kjent med et knippe mennesker fra sykehuset, den unge og ivrige sykepleieren Petra som alltid stiller opp, Signe som er litt bisk men et stødig menneske som er til å stole på, også den litt rare Ola.

Forbindelseslinjer mellom disse og flere andre karakter åpenbarer seg for leseren etter hvert. Den anonyme "jenta" som vi hører om jevnlig gjennom starten av boken, gir historien et ekstra gufs, for hun har det ikke bra der hun er.

Døden bryr seg ikke er en spenningsroman, men jeg leser den som en krim hvor hint om hvem som kan være morder kastes ut fra flere hold. Her mister vi ikke nerve eller tempo i langtekkelige etterforskningsmøter, men actionnivået holdes på et jevnt høyt nivå.

Samtidig får vi innblikk i menneskepsyken, hvorfor tar vi de avgjørelsene vi gjør? hva er det som ligger til grunn for gjerningene våre? Også har vi kjærligheten da, hva er det med den som gjør oss så svake, eller sterk nok til å utføre hva som helst for å oppnå den ønskede effekten? 

Anne-Marie Schjetlein har gitt oss en velskrevet psykologisk thriller fra et miljø litt utenom det vanlige. Jeg likte godt skriveteknikken og virkemidlene hun bruker for å fengsle leseren, samtidig som jeg lekte meg med tanken på hvem som står bak de dramatiske hendelsene som oppstår.

Jeg anbefaler gjerne Døden bryr seg ikke videre, og gleder meg til neste bok ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2022/på norsk 2026

Sider: 303

Oversatt av: Øyvind Lysebo Ekelund

Kilde: Leseeksemplar

I en dråpe av Sissel-Jo Gazan

Det var en spennende ny forfatter jeg ga meg i kast med denne uken. Danske Sissel-Jo Gazan tok master på fuglenes opprinnelse blant dinosaurene og debuterte som forfatter i 2008 med Dinosaurens fjær. I en dråpe er første bok i en planlagt trilogi som utforsker familieskjebner, tilhørighet, blodsbånd og kampen for rettferdighet i en urettferdig verden.

Forlaget om handlingen:
I 1989 forsvinner Merethe sporløst fra Næstved etter en krangel med datteren Mia. Hun går ut for å poste et brev og kommer aldri tilbake. Familien står igjen i sjokk og undring. Hvor er hun? Og hvorfor forlot hun dem?

Mia, som er 17 år, bærer på en tung skyldfølelse. Hun er overbevist om at moren ikke har forsvunnet frivillig. Mia bestemmer seg for å finne sannheten selv. Hun dykker inn i familiens mørke hemmeligheter, blir trukket inn i Næstveds kriminelle underverden, og må konfrontere både fortidens traumer og nåtidens farer.

 Gazan vever sammen en episk familieodysse med krim, sosialrealisme og spenning. En historie om å gå sine egne veier, bryte med omverdenens forventninger og finne hjem.

Denne historien utmerker seg ved å ha et gjennomgående fokus på biologi. Starten skildrer adoptivbarnet Mia når hun er 17 år gammel, og gir seg i kast med å etterforske morens forsvinning. 

Etter dette går vi tilbake til 1968 da Mia ble hentet fra Korea, vi får lære foreldrene å kjenne, samtidig som vi hører om Mias fotografiske hukommelse. 

Historien byr på løgn og svik, halvkriminelle ungdommer og voksne som tar seg av andres barn. Vi er tilbake til 80-tallet hvor vi får referanser til tidsepoken med Christiane F, Gasolintekster og den tidens bruk av moviebokser, så masse gode minner ble vekket til live hos meg som er like gammel som Mia.

Kriminaliteten som etterforskes her, er det som fører oss inn på biologien, med pollenkorn, kiselalger og bladhår som ingredienser. Det var interessant å lære om x og y-kromosomer og Morris` syndrom, i en historie bygget rundt adopsjonsindustrien, og da spesielt fra Korea. 

Vi følger begivenheter før og etter oppdagelsen av DNA, og flere ubesvarte spørsmål besvares med dette nye hjelpemiddelet. 

I en dråpe engasjerte meg i stor grad, jeg syntes starten minnet litt om en ungdomsroman, da Mies krangling med mor og tenåringsoppførsel var litt pes. Heldigvis byr historien på flere uventede vendinger, som avslører karakterenes egentlige personlighet. 

Jeg likte denne boken veldig godt, og ser med fryd frem til neste kapittel i dette
som skal bli en trilogi, så jeg anbefaler gjerne I en dråpe videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024/på norsk 2026

Sider: 423

Oversatt av: Aleksander Melli

Kilde: Leseeksemplar

Ugress ny spennende krim fra Thomas Enger

Etter å ha lest den femte boken i serien om Henning Juul i 2015 får, vi nå litt påfyll på serien, som i sin tid startet med Skinndød. Her møter vi igjen den svært så oppegående krimjournalisten Henning Juul, i en historie som står støtt på egne ben. 

Forlaget om handlingen:
Da 19 år gamle Sunniva Vinje blir funnet død under isen ved familiens vinterhytte, konkluderer politiet raskt med at det var en ulykke. Men Ada, Sunnivas mor, nekter å godta forklaringen. Adas mistanker retter seg mot hyttenaboene, familien Hellevik, og deres gjest den helgen – mediemogulen Martin Raa.

Så forsvinner Raa, og bare en uke senere tar Gabriel Hellevik, Raas forretningspartner, sitt eget liv. Og da Aftenposten-journalist Nora Klemetsen mottar et anonymt tips som anklager Raa for drap, blir også hun trukket inn i saken – inntil hun kollapser etter en mulig overdose.

Den tidligere journalisten Henning Juul har levd et tilbaketrukket liv i København i mange år. 

Men da han får høre hva som har skjedd med Nora, hans livs store kjærlighet, drar han tilbake til Oslo. Kan Nora ha oppdaget en sannhet noen desperat forsøker å begrave?

Utsagnet "fortiden dør aldri, den venter" som smykker coveret, fikk det til å gå kaldt ned over ryggen på meg. Ugress viste seg å være en krim bygget opp av flere lag, spesielt koblingen mellom hovedpersonen Henning Juul og Nora Klementsen, gjorde historien helt spesiell.

I denne boken er Henning Juul bosatt i København, han har en podcast som heter Musikalske Mirakler, og via denne får vi høre om tonefrekvenser, hva som er standard og A432 som er universets grunntone og opphavet til harmoni og balanse og fred på jord.

Ugress er satt sammen av en forhistorie som innhenter nåtiden. På denne måten lærer vi bakgrunnen til hendelser og karakterer å kjenne, samtidig som står midt oppi utfallet av de samme. En velkjent måte å bygge opp en krim på, men her var det gjort på en fiffig måte som opprettholdt tempo i handlingen.

Karakteroppbyggingen er solid, det er rolleinnehaverens naturlige plass i helheten, som gjør at persongalleriet fort faller på plass, mer enn utbroderinger av hver enkelt. Eva Storm leder et nettforum, spørsmålet rundt hennes identitet følger oss hele veien, og gir leseren litt å gruble på under veis. 

Ugress er en krim med stadige spenningstopper, i tillegg til dette er historien dypt menneskelig, en handling som vekket følelser som vemod, tristhet, fortvilelse og savn i meg, mens jeg leste. Siden dette ikke er en reinspikka politikrim, og Henning Juul er i Oslo mer eller mindre på privat initiativ, så slapp vi unna alle gjentakelsene som etterforskningsarbeid fører med seg.

Er du på jakt etter en krimhistorie som spiller på flere strenger, så er Thomas Engers nye bok midt i blinken for deg, som for meg. 

Jeg anbefaler gjerne Ugress videre ⚅

Serien i sin helhet:
Skinndød

Fantomsmerte

Blodtåke

Våpenskjold

Banesår

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 474

Kilde: PDF fra forlaget

Kjøkken av Lars Saabye Christensen

Kjøkken er den niende boken jeg har lest av Lars Saabye Christensen, og den andre jeg skriver om. Novellesamlingen Oscar Wildes hest fra 2015 gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg leste den, og årets roman Kjøkken følger tett på. 

Forlaget om handlingen: 
Kjøkken er en varm, vemodig og skarpt observert roman om familien Minde i Vika på 1970-tallet – en bydel der Oslos slum ennå ligger tett på hverdagen. Når sønnen Kai flytter ut, står Gerd Minde igjen i et hjem der stillheten avdekker mer enn ordene noen gang gjorde. 

Livet fortsetter som før, men noe har flyttet inn mellom veggene: spørsmålet om hvem vi er når rollene rundt oss faller bort. 

Med presis humor, mørke undertoner og et blikk for de små sprekkene i det vanlige, skriver Saabye Christensen frem en fortelling om ensomhet, om hvem vi er og alt som skjer når terningen triller – og ingen helt våger å se hvor den lander.

Vi befinner oss i Munkedamsveien 21 midt på 70-tallet. Det meste dreier seg om mor i huset, en kvinne uten tittel og uten sitt eget etternavn. Hun bærer med seg sine foreldres traume, fra da de mistet alt de hadde i krakket på 30-tallet, noe som skal prege hennes egne beslutninger rundt oppbevaring av penger.

Hun er gift med en traus forsikringsmann, Gerhard er en tafatt type som tar sitt ansvar som familiens forsørger og overhode veldig seriøst. Gerd får husholdningspenger, og ansvar for å presentere et rengjort og ryddig hjem med middag på bordet, hver dag til samme tid. 

Sammen har de sønnen Kai, som er en litt klønete ungdom. I løpet av romanen flytter han hjemmefra og begynner på universitetet, noe som kanskje, kanskje ikke er en avledningsmanøver. Mye av dramatikken i romanen dreier seg rundt ham, hvor Gerds bekymringer og Gerhards irritasjon over sønnen går igjen.

Kjøkken gir et skremmende tilbakeblikk på hvordan majoriteten av kvinner levde livene sine før likestilling mellom kjønnene kom på agendaen. Den skildrer dagsrytmen, forventningene, hemmelighetene og ikke minst ryktespredningen som preget hverdagen til kvinnene, før barnehager og annen tilrettelegging var på plass. 

Romanen byr på flere små spenningstopper og noen gøye anslag til skandale. Humor finner en i scenene som skrives frem, i språket så vel som i karakterenes egne funderinger. Det er ikke tvil om at Lars Saabye Christensens nye roman engasjerte meg, den er velskrevet og innsiktsfull og til tider vanskelig å legge fra seg.

Jeg anbefaler gjerne Kjøkken videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 480

Kilde: Lånt på Bookbites

Yesteryear av Caro Claire Burke

Dette sier forlaget om boken: Yesteryear er boken som har tatt verden med storm. Det er en underholdende og tankevekkende roman om fasader, tradisjoner, sosiale medier og livet som kvinne og mor i vår tid. Med mørk humor, skarp satire og et spennende mysterium tar Caro Claire Burke leseren med inn i noen av samfunnets mørkeste og villeste deler. Til tross for at jeg på forhånd var skeptisk, koste jeg meg med denne romanen, og anbefaler den gjerne videre.

Forlaget om handlingen:
Natalie er perfekt. Hun lever som tradwife på en idyllisk går med vakre barn og en superkjekk ektemann. Hun er kvinnen alle mødre og koner skulle ønske de var. Livet sitt deler hun med millioner av følgere på sosiale medier, uten å avsløre teamet av barnepiker, produsenter og assistenter som bistår bak kamera.

Men det perfekte livet til Natalie tar slutt når hun en morgen våkner opp i en mørk og fremmed verden. Barna er skitne, huset har ikke strøm, og mannen hennes jobber faktisk i åkeren. 

Har hun blitt sendt tilbake i tid? Blir hun testet av Gud? Eller er det hele bare en spøk som har gått altfor langt?

Natalie blir i media kalt en religiøs fundamentalist, en kultleder og en avlsku. Hun er gift med Caleb, som har en styrtrik senator som far, og både mann og svigerfar er fornøyd med at hun er det vi nå kaller en tradwife.

Med fem barn som skal undervises hjemme, og en liten på vei, så sier det seg selv at hun får hjelp av flere barnepiker, gårdsgutter og en dame som filmer alt hun gjør. Å lage innhold til en populær instagramside er ikke bare bare, hun dokumenterer dagliglivet til familien, og når den eldste datteren en dag utbryter til henne "slutt å filme meg" så skjer det noe.

Gjennom hele romanen får vi skildringer fra Natalies oppvekst, fra tiden på Harvard hvor hun også traff Caleb, fra giftermålet og livet på ranchen som svigerfar kjøpte til dem. 

Del to av boken begynner med et mareritt, livet hennes slik som hun kjenner det er borte, nå befinner hun seg på ranchen, men vi er på 1800-tallet og alt er forandret. Forandret men likt, Caleb jobber på gården, barna er der, men de heter noe annet og har fått streng beskjed av far at de ikke må slippe mor av syne.

Videre i boken veksler handlingen sømløst mellom nåtid og denne 1800-talls versjonen. Hun føler at hun har ramlet inn i et realityprogram hun må gå seirende ut av, for å slippe tilbake til nåtiden. Jeg syntes dette var en fiffig tvist, og en spennende måte å bygge intrige på. 

Romanen harselerer med den kristne femininiteten, påstår at det er uærlighet som holder menneskeheten sammen, og hyller verdsetting av kjønnsroller og kjernefamilie. Natalie minnes sin mors tips for å gjøre husarbeid litt morsommere. Hun så for seg at noen (= Gud) så på henne da hun utførte sine huslige plikter. Natalie tar sin mors råd på alvor, men bruker instagram og følgere som sin sterkt vanedannende drivkraft.

Skrivestilen var litt spesiell, men jeg likte denne utfordringen. Jeg følte lettelse over at dette ikke er en lettvint roman om overfladiske ting, men gikk ganske så dypt i det å være menneske. Handlingen har mye spenning, og hele tiden er det detaljer jeg vil vite mer om.

Jeg likte Yesteryear veldig godt, og anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 412

Oversatt av: Johannes Refsdal

Kilde: PDF fra forlaget

Sot av Sara Strömberg - del 4 i serien med Vera Bergström

Det er mange svenske forfattere som tituleres som "krimdronning", men Sara Strömberg er i mine øyne den beste akkurat nå. Hovedpersonen i denne serien, Vera Bergström er noe helt for seg selv, og veldig lett å like. 

Forlaget om handlingen:
Mens sommerlyset sakte forlater Jämtland, sliter Vera Bergström med å leve opp til forventningene som følger med å være samboer. Når hun får i oppdrag å dekke en drapssak for Jämtlandsposten, er det en kjærkommen pause fra hverdagen . Den kjente motedesigneren Ewa Åkermans fall fra fjerde etasje på Copperhill Hotel i Åre har potensiale til å bli en nasjonal nyhet.

Kort tid etter sprenges en robåt i filler, og en sosialarbeider dør ute på innsjøen. De tilsynelatende urelaterte dødsfallene forvirrer politiet, men Vera begynner å undersøke hendelsene fra et annet perspektiv og aner snart et mønster. Sporene leder lenger enn hun kunne ha forestilt seg, til en kjerne av dypt forankret hat.

Samtidig er en undersøkelse av forlatte hus i fylket i gang. Psykolog Mikael Nyman i Östersund mottar en forespørsel om å selge barndomshjemmet sitt i Frostviken, men det er først når politiet kontakter ham om et knust vindu han drar til huset. Der finner han en alvorlig skadet kvinne. Hvem er hun, og hva gjør hun der?

Vi har gjennom de tre første bøkene fulgt Vera inn i det ferske forholdet til Thomas. Nå har hun blitt samboer for alvor, men sliter med å si opp den gamle leiekontrakten sin. Thomas gjør henne godt, det vet hun, men hun skulle gjerne hatt litt mer fintfølelse for den tålmodige mannen. Når hun trenger ro og tid til å tenke, så greier hun ikke å forholde seg til andre mennesker.

Tidlig i boken blir vi kjent med Mikael Nyman, han er ufrivillig nyskilt, far til to halvvoksne barn som ikke gidder å bry seg om faren, og han er fremdeles litt sjokkskadet over at kona dro fra ham. I starten på boken irriterte han meg voldsomt, og jeg gledet meg til at dette sidesporet skulle finne sin vei inn i Veras historie. 

Vera, som har gjort tyvlytting til en kunstform er hele tiden foran politiet som raskt konkluderer med at Ewa Åkerman tok sitt eget liv. Vera snuser opp interessante intervjuobjekter og ved å gå under radaren og ved siden av loven, får hun stadig et større forsprang på etterforskningsgruppen. 

Som i de andre bøkene i serien benytter Strömberg seg av et spekter av spenningsmarkører. Historien har litt cheesy humor til tider, og noen rare uttrykk, som jeg antok falt på oversettelsen fra svensk. Det som tilfører handlingen mest humor er dialogene, og ikke minst situasjonene som Vera mer eller mindre frivillig befinner seg i. 

Sot er en velskrevet krim, som henger solid sammen fra begynnelse til slutt. Vi møter et forholdsvis stort persongalleri, men det er aldri vanskelig å skille karakterene fra hverandre. Jeg nærmest slukte boken i helgen, (takk og pris for regnvær og innehelg) her ble det mye dramatikk, servert på en logisk og ryddig måte. 

Jeg anbefaler gjerne Sot videre, og gratulerer Sara Strömberg
som vinner av Beste svenske krim 2025  ⚅ 

Serien i rekkefølge: 
Skygger
Skred
Skinn
Sot

Forlag: Kagge

Utgitt: 2025/på norsk 2026

Sider: 491

Oversatt av: Inge Ulrik Gundersen

Kilde: Lånt på biblioteket

Svik som går i arv av Tina Harnesk

I fjor leste jeg Folk som sår i snø av Tina Harnesk, en roman som var en fortryllende leseopplevelse. Når jeg nå satt meg ned med en ny fortelling av Harnesk ble jeg fanget inn av den samme fortellergleden, og respekten for menneske og natur, også i denne nyeste utgivelsen. 

Forlaget om handlingen:
Majalis har nettopp vendt tilbake til Lappland etter tjue år i Dublin. Faren hennes døde da hun var ung, moren har hun ikke snakket med siden. Nå er også moren død, og Majalis flytter inn i barndomshjemmet og får seg jobb på det lokale biblioteket. At hun venter barn med mannen som nylig dumpet henne, holder hun skjult.

Da hun begynner å bla i morens dagbøker, blir Majalis dratt tilbake til barndommen hun i alle år har forsøkt å rømme fra. Samtidig finner hun uventet glede i vennskapet med de to kranglevorne nabogubbene Stigga og Torsten. 

Sammen tar de tre opp kampen mot gruveselskapet som driver rovdrift på naturen i nærområdet.

Denne historien fortelles fra tre synsvinkler, hvor nåtidshistorien med Majalis i hovedrollen, er den som holder alt sammen. 

Vi møter hennes forfedre gjennom hele romanen, i bolker som starter i 1657. Her får vi vite mye om livet til samene og bakgrunnen for det som skjer mot slutten av denne historien. 

Maud, mor til Majalis begynte å skrive korte notater i en dagbok, da Majalis ble født. Gjennom hele romanen får vi gjennom mors tanker, se glimt av en annen kvinne enn den Majalis har kjent. Disse korte refleksjonene gjør også at leseren blir kjent med Maud før datteren, et grep som gir en spennende dybde til romanen.

Ved å flytte tilbake til barndomshjemmet sitt, får hun også de to gode naboene Torstein og Stigga inn i livet sitt. Det eneste disse to kan bli enige om er Mauds fortreffelighet, ellers krangler de om det meste. Begge vil hedre Maud ved å ta vare på Majalis, og de vet ikke hva godt de kan gjøre for henne.

Flere mennesker dukker opp i livet hennes, blant andre jordmoren hun begynner å gå til, når tiden er inne for det, som viser seg å være mer enn "bare" en jordmor.

Romanen skildrer overgrep, lidelser og traumer som samene måtte tåle, da driftige mennesker ville utvinne uranmalm fra det hellige fjellet Fàlffoàddjà. Forholdene samene levde under på 1600-tallet skildres levende, men det var ikke denne historien som fengslet meg mest. 

Tina Harnesk skriver utrolig godt frem hvordan Majalis i ungdommen ble holdt uvitende om sin elskede fars eskapader, og hvordan moren hele livet lot datteren beholde dette glansbildet av sin far. Det er vanskelig å sette ord på hvor genialt dette er gjort, for mye av essensen av historien ble bevart, og utfoldet seg i sin glans, i siste del av romanen. 

Forfatteren skriver fra sine egne hjemtrakter i denne boken, og deler av handlingen er bygget på historiske hendelser langt tilbake i tid. Hun skriver i et lett språk, og handlingen bærer mye humor i seg, i form av artige karakterer og situasjoner litt utenom det vanlige. 

Jeg har kost meg med Svik som går i arv og anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Pax

Utgitt: 2026

Sider: 511

Kilde: Biblioteket

Jernblomst av Frida Skybäck

Det er ikke lenge siden jeg leste Svartfugl, som er første bok i en ny serie. Lykken var stor da jeg fant ut at bok nummer to er kommet ut, så jeg var ikke sen om å lese mer om den spennende politietterforskeren Fredrika Storm og hennes litt sære makker Henry Calment. 

Forlaget om handlingen:
I 1987 forsvant to pasienter sporløst fra et mentalsykehus i Lund. Saken fikk stor oppmerksomhet i media, og politiet ble kraftig kritisert da de konkluderte med at ingenting kriminelt hadde funnet sted. De etterlatte tror fortsatt at sannheten ikke har kommet for en dag. Tretti år senere får de håp om rettferdighet, når to tenåringer finner en kropp muret inne på det nå nedlagte sykehuset.

Politietterforskerne Fredrika Storm og Henry Calment får i oppgave å gjenoppta etterforskningen, og de oppdager raskt at sykehusområdet skjuler en mørk hemmelighet. Hva skjedde egentlig med de to pasientene den skjebnesvangre oktobernatten i 1987, og hvor langt er de skyldige villige til å gå for å holde sannheten skjult?

Det forfalne mentalsykehuset som er omdreiningspunktet i denne krimmen, er preget av spindelvev og flere generasjoner med graffitikunst. Naturen holder på å ta over bygget, og lokalbefolkningen påstår at noen går igjen her.

Stemningen blir fort satt i denne historien, den alltid stormende Fredrika Storm hiver seg over oppgaven med å navngi liket i veggen, og samtidig finne ut hva som egentlig skjedde med de to som forsvant for tredve år siden.

Henry Calment, makkeren til Fredrika er fremdeles i overkant eksentrisk. Han tar livet med ro, tenker nøye gjennom ting før han handler, aller helst over et restaurantmåltid av beste sort. Fredrika har verken penger eller tålmodighet til dette, som er kjæreste med Jonas Chen, som ikke synes de tilbringer nok tid sammen.

I tillegg ønsker hun å finne ut mer om sin mor som forsvant fra familien da Fredrika var liten. I denne boken kommer hun litt nærmere sannheten om sin mor, samtidig som forholdene på institusjonen Sankt Lars avsløres. Nå dreier handlingen over på imperfekte prosedyrer, bruken av elektrosjokk, lobotomi og lærremmer i behandling av psykisk syke, eller bare vanskelige pasienter.

Mot slutten tilspisser handlingen seg, nerven som har vært der hele tiden gir historien litt ekstra spenning, mens leseren får svar på hvordan alt henger sammen. 

Fredrika Storm er en karakter du ikke kan unngå å bli glad i, en ny avsløring rundt Henry Calment gjør at jeg ser med stor nysgjerrighet frem til neste bok i denne serien. Frida Skybäck skriver godt, jeg liker måten hun sjonglerer alle elementene i krimsjangeren med stor selvtillit. 

Jeg anbefaler gjerne Jernblomst videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 384

Kilde: PDF fra forlaget