Robinson Crusoe av Daniel Defoe

Da vi flyttet for to år siden gikk jeg løs på bokhyllene mine med hard hånd. Mitt eksemplar av Robinson Crusoe, som hadde fulgt meg fra barndommen, forsvant i dragsuget. Når jeg nå skulle lese den komplette utgaven av denne romanen, kjøpte jeg et eksemplar på engelsk, men språket var så vanskelig at jeg ikke kom inn i handlingen, så det endte med at jeg lånte boken på biblioteket. Boken er en del av klassikerprosjektet mitt, og mitt bidrag til 1001-lesesirkelen for mai.

Forlaget om handlingen: 
Robinson Crusoe blåser av farens påstand om at han bør være fornøyd med sin beskjedne plass i samfunnet. Han rømmer hjemmefra i håp om å tjene seg rik, men veien til lykke og velstand skal vise seg å bli en tornefull affære. Snart kommer første advarsel fra Gud i form av en voldsom storm til sjøs. Da Crusoe til alt hell overlever denne, kommer andre advarsel hvor han blir tatt til fange og solgt som slave. Han frigis, tjener seg snart rik på en plantasje i det frodige Brasil. Da han så velger å investere deler av sin velstand i slavehandel, kommer tredje advarsel i form av et tragisk forlis. Robinson Crusoe er den eneste som overlever og redder seg med nød og neppe i land på det som skal vise seg å være en ubebodd og faretruende øy. 

Ikke ante jeg at denne romanen var så lang, og så innholdsrik. Å lese boken som voksen, var en annerledes opplevelse enn den utgaven jeg leste som barn, som jeg  husker alt for få detaljer fra, til at jeg kan sammenligne utgavene.

Som innledningen viser, er det mye innhold å finne mellom linjene, so to speak. Robinson representerer mennesket, eller menneskeheten mens Gud er den han og hans gjerninger speiles mot. Jeg skal ikke gjengi mer av handlingen enn det forlaget har gjort over, men nøyer meg med å si at romanen er handlingsmettet til tusen. 

Disse fine pennetegningene har jeg sakset fra boken, det er mange av dem, og sikkert en årsak til at den norske utgaven av boken er mye større enn den engelske pocketboken jeg har i hyllen min. 

Romanen, eller skal jeg si Robinson, har flotte perspektiv på sine tanker, som at alle onder bør vurderes ut i fra det gode som er i dem, nydelig ikke sant? Men, han viser en annen side senere i boken, noe som beviser at vi mennesker ikke er endimensjonal og det samme mennesket gjennom hele livet.

Crusoe finner fred med sin Gud, der han etter tjue år på øya, fremdeles er alene og livredd for kannibalene som han mener må befinne seg ett eller annet sted på øya. 

Han har i årenes løp bygget tre "plantasjer", slottet og landstedet og en inngjerding i skogen, og først etter alle disse årene vurderer han å bygge seg en båt, for å komme seg vekk fra øya.

Vi nærmer oss slutten på historien før Fredag dukker opp, og vi får noen fornøyelige scener når Robinson skal "oppdra" ham. Han føler seg som en eneveldig herre når faren til Fredag også slår seg sammen med dem, og det dukker opp en rømt fange, en spanjol som blir værende hos dem. 

Tankene hans rundt eierskap til det hele, og maktsyken hans, er skremmende lesning, men skildrer menneskenes havesyke på en troverdig måte. Romanen tar for seg mange menneskelige problemstillinger, og ikke minst religiøse spørsmål.

          Øya mi var nå blitt befolket, og jeg betraktet meg som rik på undersåtter; og det var en underholdene tanke jeg rett som det var gjorde meg, hvordan jeg lignet på en konge. Først og fremst var hele landet min egen uomtvistelige eiendom, som jeg hadde en utvilsom rett til å herske over. For det andre, folket mitt var helt og holdent undersåtter: jeg var eneveldig herre og lovgiver; de skyldte meg alle sammen live, og var rede til å ofre livet sitt for met, dersom anledningen bød seg.

I etterordet i romanen sammenlignes hovedpersonen Robinson Crusoe med andre oppdiktede karakterer, Don Quijote, Hamlet og Frankenstein. Her får vi også lære litt om hvordan England var på begynnelsen av 1700-tallet, og vi hører litt om forfatterens liv og eskapader.

Det tok tid å lese denne boken, jeg snek andre bøker innimellom, for litt ensformig ble det til tider. Men siden boken var så innholdsrik og annerledes enn jeg hadde forestilt meg, så ble det en fin leseopplevelse allikevel. William Golding skrev Fluenes herre som et svar til Daniel Defoes Robinson Crusoe, men jeg synes det blir vanskelig å sammenligne de to eventyrlige romanene. Noen innspill?

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 1719/på norsk 2018

Sider: 390

Kilde: Biblioteket

Forlaget sier også dette om boken:
Robinson Crusoe regnes i dag som verdenslitteraturens første realistiske roman, en nyvinning som ikke bare gjorde Daniel Defoe verdensberømt, men som også skapte «robinsonaden» som fortellergrep, en viktig inspirasjon for bl.a. Jonathan Swift, Robert Louis Stevenson og Jules Verne. For dagens lesere er boken en viktig påminnelse om vårt sårbare livsgrunnlag. Kanskje er Robinson Crusoe ganske enkelt en kulturhistorisk nødvendighetsartikkel, eller et kildeskrift om vår sivilisasjon, som vi ustanselig må vende tilbake til for å hente inspirasjon til diskusjonen om oss selv og vår egen samtid og fremtid. Boken er den første komplette utgaven på norsk.