onsdag 16. september 2026

Den siste fyrstikken av Marie Vareille

Marie Vareille har skrevet romaner siden 2014, hun er godt likt i Frankrike. Til tross for at hun har et stort publikum utenfor hjemlandet og er oversatt til 20 språk, er Den siste fyrstikken den første av hennes bøker som er oversatt til norsk. 

Forlaget om handlingen:
På et kloster i Bourgogne har Abigaëlle levd et stille liv i over 20 år. Hennes tidligere liv er bare diffuse minner. En begravelse. En eske fyrstikker. Silhuetten av broren hennes som går bort med en rifle. Men hvem var det som ble begravet? Og hvorfor ble hele livet hennes forvandlet til aske i det øyeblikket?

På avstand følger hun med på broren Gabriel, som utad lever et perfekt og suksessrikt kunstnerliv i Paris. Men da han møter den livsglade Zoé og forelsker seg hodestups, får Abigaëlle en urovekkende forutanelse om at det verste snart kommer til å skje igjen.

Men hvilken fryktelig hendelse er det hun har fortrengt? Og kan hun beskytte Gabriels nye lykke uten selv å bryte sin årelange taushet og isolasjon?


Romanen starter med en begravelse, som utløser en eksplosjon av energi, og som lar meg sitte igjen med en mengde hva? hvor? hvorfor?

Er Abigaëlle en gal kvinne? alle de årene i kloster, uten å si et ord til noen - hva skjedde? Romanen tar oss med tilbake til oppveksten til søskenparet som er hovedpersonene i historien. Vi hører om skakkjørte familierelasjoner, når syv år gamle Abigaëlle gjentar de voksnes ord i sin egen tolkning. Dette var gjort på en måte jeg satt stor pris på. Vareille bygger ytterligere på historien gjennom dagboknotater som Abigaëlle gjorde i barndommen.

Senere i ungdommen gikk hun jevnlig til psykologen Hassan, som skal hjelpe henne etter en hendelse hvor hun falt (eller hoppet) fra et tak. Hun er veldig glad i storebroren sin, etter Gabriel har fortalt Abigaëlle om møtet med Zoè, følger vi utviklingen i kjærlighetsforholdet gjennom begge søsknene.

Madam Boisjol har blitt pålagt å gå til psykiateren Garnier, hvem denne kvinnen er får vi ikke vite før mot slutten av romanen. Hun blir slått av sin mann, og nå er det ikke bare traumatiserte barn som skildres, men også konemishandling. 

Hvem hun er, er ikke den eneste detaljen som forblir skjult lenge, selv om jeg likte historien godt, trakk de plutselige avsløringene mot slutten det litt ned for min del. Tematikken i denne romanen ble drøftet med respekt, og jeg lot meg sluke av hendelsene som utspilte seg.

Beathes bibliotek finner du en fin omtale av boken!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2026
Sider: 288
Oversatt av: Henninge Margrethe Solberg
Kilde: Lånt på biblioteket

lørdag 12. september 2026

Det vi aldri sier av Elizabeth Strout

Elizabeth Strout er en amerikansk skribent og romanforfatter. Jeg har ikke lest noen av bøkene hennes, men flere av titlene lyder veldig kjent. Forfatteren har vært nominert til Bookerprisen og vunnet Pulitzerpris, så det er ingen hvemsomhelst dette her.

Forlaget om handlingen:
Artie Dam tilbringer dagene med å undervise amerikansk historie på videregående, korrigere elevenes uvitenhet og gi et vennlig ord til de som trenger det mest. Han tilbringer fritiden med å seile i vakre Massachusetts Bay, eller være sammen med sin voksne sønn og kona han har vært gift med i mer enn tre årtier. Men så en dag blir en hemmelighet avslørt for Artie, en hemmelighet som snur hele hans verden opp ned.

Med utsøkt prosa og dyp innsikt tar Elizabeth Strout for seg én enkelt manns frykt og ensomhet og gjør den universell – og fanger i samme åndedrag den urokkelige kjærligheten som opprettholder og bærer oss alle.


For en nydelig roman! Rammefortellingen som forlaget skisserer over her, er underholdende i seg selv, men det er de flotte holdningene hovedpersonen har til andre mennesker som gjorde sterkest inntrykk på meg.

Artie Dam går og grubler på dette med fri vilje, og gjennom elevene han underviser, får han daglig eksempler på hvor utfordrende det er å skulle være seg selv helt og holdent. 

Hva om fri vilje ikke finnes? hvem vet hvorfor ting skjer? Artie føler at noe ondt er i vente, men allikevel greier han å gi elevene sine håp for fremtiden. Han reflekterer over ting som har skjedd, noe har vekket ham, sånn at han først nå i ettertid føler på hvordan enkelte hendelser har formet ham.

Romanen har et skråblikk på dagens amerikanske samfunn, men går ikke detaljert inn i politikken. Her skildres heller, hvordan endringer i samfunnet preger menneskene på et dypere plan. Det blir vanlig blant folk som møtes, å unngå å snakke politikk, hvis de ikke vet hvilken side de andre er på.

"Valget kom og gikk, halve landet var lamslått, den andre halvparten jublet."

 "Tenk alt vi ikke vet om hverandre, før var andres skjulte hemmeligheter ufarlig, men nå har vi ingen å snakke med om hva som skjer i landet"

Jeg tror det er mange, selv her i Norge som kan kjenne seg igjen i betraktningene som Elizabeth Strout gjør seg i denne romanen. Det er fantastisk å kunne lese om en lærer som jobber på og opplever forskjellige ting, og selv sitte igjen med en bevisstgjøring rundt hva som egentlig foregår i samfunnet. 

Du har nok allerede forstått at jeg er begeistret, overfor språk og skrivemåte, plott og fremføring. Jeg kan gå så langt som å si at jeg skammer meg over å ikke har funnet frem til denne amerikanske forfatteren tidligere. Åh, William og Lucy Barton here I come!

Det vi aldri sier du få med deg


Forlag: Press
Utgitt: 2026
Sider: 228
Oversatt av: Hilde Rød-Larsen
Kilde: Biblio

onsdag 9. september 2026

John sønn av John av Douglas Stuart

I 2020 vant Douglas Stuart Bookerprisen for sin debutroman Shuggie Bain. Siden jeg likte denne romanen veldig godt, var det med stor forventning jeg startet på årets norske utgivelse John sønn av John. I likhet med hovedpersonen i denne romanen, er forfatteren utdannet tekstilkunstner, det var artig å bli minnet på dette underveis i lesingen. Siden jeg har lyttet, og mesteparten boken ble hørt på et par lange fjellturer, ble det ikke notert så mye underveis, men stol på meg, denne må du få med deg!

Forlaget om handlingen: 
Blakk og med lite å vise til etter utdannelsen på kunstskolen, tar John-Calum Macleod fergen hjem til øya Harris. I det vindpiskede småbruket der han vokste opp, gjenopptar Cal motvillig sitt gamle liv, fanget mellom de to ytterpunktene fra barndommen: faren John, sauebonde, tweedvever og en bauta i den lokale presbyterianske kirken, og mormoren Ella, en frittalende glasgowkvinne som i flere tiår har holdt en skjør fred med svigersønnen. 

Cal lurer på om det finnes noen ensomme menn på de karrige åssidene, mens John er opprørt over sønnens lange hår og tilsynelatende motvilje mot å bli frelst. Og da lammesesongen glir over i klippesesong, begynner fellesskapet på øya å rakne.

Om det var de lange strekkene av lytting, helt alene i fjellheimen eller Sigurd Myhre sin innlesing som gjorde at denne lytteopplevelsen ble så oppslukende vet jeg ikke. Douglas Stuart har i alle fall skrevet en drivende god fortelling, som er vel verdt å få med seg.

Far og sønn John er totale motsetninger, men finner hverandre gjennom vevingen. Cal som hovedpersonen kalles for å unngå forvirring rundt det felles fornavnet, er 22 år og ferdig utdannet innen kunsthåndverk. Han har et godt blikk for komposisjon og farger, og vevingen har han fått inn med morsmelken.

For Cal holder det ikke med noen timer jobb på den lokale puben og litt veving for far, og det sosiale livet på det lille stedet de bor, er ikke noe å skryte av. Bakteppet for historien er fars kristentro og litt stivnakkede måte å være på, sammen med den store hemmeligheten at Cal er homofil. 

Jeg ble besnærende rolig av å lytte meg gjennom denne boken, det skjer noe hele tiden, litt intrige bygges det, men det er de mellommenneskelige relasjonene som skildres, som løfter historien. De gode skildringene av dette spesielle samfunnet er uimotståelig lesning.

John sønn av John er vel verdt å få med seg


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2026
Sider: 496
Oversatt av: Hilde Stubhaug
Kilde: Lånt på Biblio

mandag 7. september 2026

Heksehammeren av Jorun Thørring

Heksehammeren er bygget på skildringer av historiske hendelser fra trolldomsprosessene i Finnmark. Vi befinner oss i året 1662, det er enda tredve år igjen av denne forferdelige tiden, hvor kvinner ble beskyldt for å stå i pakt med djevelen. Boka Malleus Maleficarum (Heksehammeren) kom ut i 1486, den ble flittig lest i Europa som en håndbok i hvorfor og hvordan hekser skal jaktes på. Finnmark hadde det høyeste antall drepte i Europa under disse prosessene, og her skildrer Jorun Thørring på levende vis, hvordan livet kunne arte seg på denne tiden.

Forlaget om handlingen:
Uværet raser i Makkaur når Marite Eiriksdatter tilkalles for å hjelpe en kvinne som ligger syk. Samtidig besøker hun en eldre mann, som like etterpå dør. Trolldomsmistanker begynner å spire rundt henne.

I et samfunn der sykdom, ulykker og uvær tolkes som djevelens verk, er frykten for trolldom sterk. Falske beskyldninger, angiveri og påstander om trolldom får ofte dødelige følger.

Marite og familien må flykte til Vadsø. Dit reiser også ekteparet Anna og Ambrosius Rhodius fra Christiania, forvist til Vardøhus festning av kongen. Anna er en dedikert heksejeger, og hun går nådeløst til verks i forfølgelsene. 


Hennes håndbok er "Heksehammeren", en bok som beskriver kvinner som Djevelens disipler, svake og fordervede. Anklager og antall dødsdømte eskalerer. Marites fortid innhenter henne, og hun er nå i større fare enn noen gang.

Marite Eiriksdatter er hovedpersonen i denne romanen, som barn jobbet hun sammen med moren i kjøpmann Skau sitt ærverdige hus. Fredrik Skau er en velfødd skikkelse kledd i brokade og fløyel, som står i stor kontrast til tjenestefolkets fattigslige fremtoning.

Ingeborg er mor til Marite, hun formaner henne om å ikke stikke seg ut, for det er farlige tider, hvor det skal lite til før sjalusi og misunnelse leder til sladder og angiveri, som heksejegerne er avhengig av for å lykkes.

Både mor og Marite er flinke med urter, og de sier ikke nei til å hjelpe andre mennesker når de lider. Derfor blir det også vanskelig for dem å bli i Makkaur. 

I del tre av romanen har deg gått 10 år, Marite, datteren Berit og mannen Johannes kommer seg til Vardø, i håp om å finne jobb så de klarer å fø seg selv. Det skal vise seg at de går fra vondt til verre, når det gjelder øvrigheten som ivrer etter å finne kvinner som står i ledtog med djevelen. 

            Du opphøyer deg selv, men mennesket er lite og usselt. Det har ingen makt til å helbrede. Det er det bare Herren som kan. Men du går omkring og... helbreder. Han la hendene på ryggen og bøyde seg over henne. Du har en annen herre enn Gud, det er sannheten, Ingeborg Pedersdatter.
            Nei! Ingeborgs magre ansikt fortrakk seg i smerte. 
Er det ikke trolldom når du driver sykdom ut av et menneske?
Ingeborg ristet langsomt på hodet og forble tyst. 
Biskopen gikk tilbake til stolen sin. 


Heksehammeren ble en slukebok for meg, en medrivende historie som det var vanskelig å legge fra seg. Det er kvalmende å tenke på at dette faktisk skjedde blant menneskene, at maktpersoner kunne tenke så høyt om seg selv, og foreta så urettferdige og onde handlinger mot andre.

Jeg liker godt måten Jorun Thørring skriver på, historien er handlingsdrevet, med nye utfordringer på hver side. Persongalleriet er troverdig, måten karakterene beveger seg rundt i historien på, gir leseren mange spennende detaljer som skildrer samfunnet på 1600-tallet.

Heksehammeren er en lærerik historie det er vel verdt å få med seg

Forlag: Cora
Utgitt: 2026
Sider: 309
Kilde: Leseeksemplar

lørdag 5. september 2026

Einats bok - ny roman av Einar Stenseng

Einarts bok er den tredje utgivelsen fra denne forfatteren, som debuterte med En riktig stygg bok i 2020. Til tross for at jeg har en forkjærlighet for strektegninger i sort/hvitt, ble jeg litt satt ut av det halvgroteske coveret på denne boken, men er glad jeg leste romanen, for den viste seg å være veldig fin. 

Forlaget om handlingen:
Einats bok er et portrett av den israelske danseren Einat sett gjennom øynene til østtyske Andreas, som har flyttet til Israel i opposisjon mot sin kommunistiske oppvekst. 

I Tel Aviv boltrer de seg i byens hedonistiske festboble, men ved en skjebnens ironi faller Andreas inn i marxistiske miljøer og finner tilbake til barnetroen, mens Einat danser nærmere og nærmere avgrunnen.



Forlag: Kolon
Utgitt: 2026
Sider: 102
Kilde: Leseeksemplar


Einats bok er et drama av ypperste klasse. Det er gjennom østtyske Andreas sine øyne, vi får et nyansert og fargerikt blikk på det israelske samfunnet.

Romanen er kort men innholdsrik, her er det intense følelser som følger med på veien når Andreas gjør sin søken etter identitet. Utskeielsene er mange, og det som preger både Einat og Andreas sin oppvekst er avhengighet av både dop og sex. Som tittelen tilsier denne romanen handler om Einat, de mange beundrerne hennes forventer grenseoverskriding i hennes selskap, hun er sjarmerende og grov i replikken som ofte blir slitsomt for andre. 

Skildringer av oppløsningen av DDR og Israels frigjøringshistorie gis oss, nesten i stikkordsform, men danner et viktig bakteppe for hvorfor disse to er som de er.

På helligdagen jom kippur drar Andreas, Einat og vennen Manu på sykkeltur, etter å ha trippet på fattigmannsecstasy:

            Rusen gjorde tunellene endeløse, men vakre, som fødekanaler med discolys. Nå og da kjørte en ensom ambulanse forbi oss med blålys som lyn i en tordenstorm, mens sirenene blandet seg med pulsslagene og den øvrige musikken i hodene våre. Einat, som vanlig gapskrattende, var drageaktig, mannefarlig og amasonevakker med sine ville krøller. Manu og jeg sang Internasjonalen polyfonisk/surt og mektig, med ethvert forsøk på ironi nedstemt av kosmos, og så høyt at det gjallet mellom de kapitalistiske skyskraperne langs motorveien: trollfjellene rundt oss og over oss.


Etter å ha stålsatt meg litt før lesestart, slappet jeg fort av. Historien har mange fine betraktninger rundt det å leve livet sånn som en selv vil. Andreas er en reflektert mann, som er tro mot sine egne tanker og overbevisninger, men utfordres av Einats utsvevende væremåte.

Dette er historiefortelling på sitt beste, leseren får noe litt annet enn forventet, og det er noe jeg setter pris på. Handlingen gir oss et kulturelt innblikk i DDR og Israel, og de besnærende motsetningene dette innebærer. 

Er du klar for en litt røff og saftig leseopplevelse utenom det vanlige,
så anbefaler jeg deg å lese Einats bok

torsdag 3. september 2026

En for alle av Trude Teige

Èn for alle er den åttende boken i krimserien, hvor Kajsa Coren er den ledende karakteren. Jeg har lest det meste Trude Teige har skrevet, og denne serien er alltid noe jeg ser frem til å lese videre.

Forlaget om handlingen:
1992 Sju år gamle Lukas dør på ferie i Losvika. Offisielt omtaler politiet det som en tragisk ulykke. Men folk i bygda vet at ett av de fire barna som var sammen med ham, fikk skylden.

2025 Gutten bygda aldri tilga, vender tilbake. Og like etter blir en av de andre som var til stede da Lukas døde, drept.

Journalisten Kajsa Coren flytter hjem til Losvika mens bygda er rystet av drapet. Da det i tillegg blir funnet et lik i klippene mot storhavet, siver gamle og nye rykter og hemmeligheter fram. Kajsa begynner å grave i alt som har skjedd, og sporene leder henne tilbake til sommeren 1992.

Imens holder noen øye med Kajsa, noen som vil gjøre hva som helst for å hindre henne i å finne sannheten.

Det er alltid sårt å lese om barn som er stygg med hverandre. Når det skal gå over tredve år før uretten som ble gjort får sin rettferdige avslutning, koker det litt i meg.

I denne historien befinner vi oss på en øy på Sunmørskysten, Kajsa tar sin yngste sønn med seg fra Oslo, og slår seg ned i huset hun har arvet av tanten. Det skjer ting rundt Kajsa, hun er åpen mot mennesker og nysgjerrig nok på det som skjer rundt seg, til å stille spørsmål.

Historien har flere spenningstopper, men det er en "snill" krim, som utelater de groveste scenene. Noen hendelser blir beskrevet i ettertid, og på denne måten føltes det ikke så heftig for en stakkars leser.

Handlingen er lett å følge og plottet er godt, persongalleriet er betydelig, men ikke vanskelig å holde orden på. Mange av betraktningene som gjøres, går på det mellommenneskelige, og her viser Kajsa Coren oss hvor viktig et nettverk av medmennesker som vil en vel, er for at vi skal ha det godt.

Jeg likte En for alle godt og anbefaler den gjerne videre

Artemisias verden har også skrevet om boken 


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2026
Sider: 306
Kilde: Biblio

mandag 31. august 2026

Svarttrostens sang av Gro Furrevik

Gro Furrevik blir presentert som årets debutant på Osterøy Krimfestival i midten av september, følgelig er hun et helt nytt blad også i min krimkanon. Svarttrostens sang er en sterk debut, så dette forfatterskapet vil jeg virkelig følge med på. 

Forlaget om handlingen:
To kvinner som begge har bånd til den ambisiøse politikeren Daniel Skarven forsvinner, og etterforskningen avdekker urovekkende forbindelser til Kosovo der mafiaen utnyttet krigstilstanden.

Psykiateren Carmen Wiese er en fersk profilerer i politiet i Bergen. Hun involveres i en etterforskning som setter både hennes faglige integritet og personlige grenser på prøve. Victoria Valkendorf, en frustrert småbarns mor fra Bergens øvre sjikt, har tiet lenge om hva hun opplevde da hun var soldat på Balkan. 

Sannheten truer nå med å rive livet hennes i stykker.

For hva gjør vi når vi har vært vitne til urett og hva er vi villige til å ofre for rettferdighet?


I åpningsscenene i denne historien møter vi ekssoldat Victoria Valkendorf. Nå er hun hjemme med sin seks måneder gamle sønn, og hunden Ares, mens den litt tafatte mannen hennes Gisle er på jobb. Victoria har vært i FN-tjeneste i Kosovo, noe hun helt tydelig er preget av.

I følge ektemannen Gisle har hun litt problemer med å "være normal" og i tillegg kjenner hun på presset fra sin far for å overta familiebedriften. Dette er forventninger hun slår fra seg, samtidig som hun kjenner helt tydelig, at hun ikke passer inn i omgivelsene hun lever i.

Psykiateren Carmen Wiese er den ledende karakteren i denne krimmen, hennes arbeid og tilhørende frustreringer med sjefen på politikammeret i Bergen, er det vi følger tettest. Ja, for handlingen utspiller seg i Bergen, noe som er gøy for oss bergensere som kan følge henne rundt i kjente områder. 

Carmen Wieses arbeid som psykiater gir oss interessant innsikt i menneskesinnet, hun er involvert i savnetsaken til Lilah og i den gamle forsvinningen til Anine. At sjefen hennes ikke respekterer hennes arbeidsmetoder, fagkunnskap eller henne som menneske, skildrer et indre landskap, som virkelig burde hatt hjelp.

Jeg likte godt Victorias historie og bakgrunn fra Kosovo, her kommer vi inn på mafiose tilstander med trafficking, i brutale og hjerteskjærende situasjoner. Mye av dramatikken er knyttet til denne delen av historien, men Svarttrostens sang er jevnt over spennende fra begynnelse til slutt. 

Med et plott som er lett å følge og troverdige karakterer, lot jeg meg engasjere i handlingen. Gro Furrevik bruker et korthugget, litt røft språk som jeg satt pris på. Jeg gleder meg til neste bok i denne serien, og 

 anbefaler gjerne Svarttrostens sang videre

Utgitt: 2026
Sider: 335
Kilde: PDF fra forlaget