Kim Hiorthøy var et nytt navn for meg, men etter å ha lest litt om ham, kan jeg ikke skjønne hvorfor jeg ikke har bitt meg merke i denne tusenkunstneren tidligere. Tilfeldighetene ville ha det til at podcasten Drivkraft hadde en samtale med ham akkurat den dagen jeg satt meg ned med boken, noe som bidro til min nydelige leseopplevelse.
Slutten handler om en liten gruppe mennesker som prøver å starte på nytt i et slags kollektiv i en nedlagt militærforlegning. Forlegningen skal bli et alternativt fellesskap - et sted utenfor alt - hvor de som bor der sammen, skal gjøre ingenting. Eller så nær ingenting de kan komme. De skal ikke legge planer. Og de skal ikke spørre etter meningen med det de gjør, enten de blir satt til å bygge likkister, rydde på jernlageret eller ha kamptrening.
Gruppens leder, Gardar, har heller ikke mange svar på hvorfor de befinner seg der de er eller gjør de tingene de gjør. Og de må motstå fristelsen til å forlate leiren og oppsøke livet i samfunnet utenfor. Gradvis går ting i oppløsning, og kanskje er det da noe begynner.
Fortelleren, som også er hovedpersonen i denne romanen skildrer rommet sitt i begynnelsen av historien. Det er spartanske greier, og litt underlig at han står og venter på lyden av at Gardar skal slå på cisternen.
Dagen har startet og et lite knippe mennesker kommer ut fra avlukkene sine. Han selv sier om seg selv at han er en fyr som andre trekker seg unna, han er full av angst og anger og dårlig på å være i verden.
I første halvdel av boken skildres hverdagen til denne gjengen. De befinner seg i skogen, langt fra folk, i en ganske så kummerlig kaserne, omringet av flere andre bygninger. Planen er å gjøre ingenting, og det kan jo filosoferes mye over hva det egentlig innebærer. De basale behovene blir dekket, og frem til damen som lager mat til dem forsvinner ut av bildet, nyter jeg å høre om all den enkle vegetarmaten hun lager til dem.
De har ett gjøremål hver dag, og alle gjør det samme, enten de snekrer kister i verkstedet på onsdager, rydde jernlageret på fredager eller løper i skogen på lørdager, så er det likt for alle. Følelsen av frivillighet smuldrer litt opp etter hvert, samtidig som jeg som leser får en ekkel følelse av at disse menneskene kanskje blir utnyttet.
De skal gjøre ingenting, altså skal de slutte med saker og ting. Evne mener vedlikehold er å fornekte det uunngåelige, så han velger å slutte å pusse tenner, å tenke og å tørke seg bak.
Ikke at jeg har tenkt å gå så drastisk til verks, men også mine tanker ble oversvømt av nye idèer, om hvordan det å slutte med noe, er en aktiv handling som åpner opp og gir pusterom. Søker du stillstand må du slutte å prøve å bli bedre, bare dette er jo en god holdning å ta med seg i livet.
Godt uti boken skjer det et brudd, og den ekle følelsen jeg hadde sittet med en stund fikk utløp. Dynamikken i gruppen rokkes ved, nye rutiner og mer usikkerhet gjør at roen er vekke.
Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, mye av det som skjer kan lett ses i en overført betydning, som gjør at de voldsomme begivenhetene mot slutten, beholder sin troverdighet. Det er lett for et menneske å gå seg vill, enten i skogen, eller i sitt eget hode, noe vi alle lever med i større eller mindre grad.
Slutten er en dypt filosofisk roman, som bygger på de store spørsmålene rundt hvorfor vi mennesker finnes på kloden. Her diskuteres hva vår plass i naturen egentlig er, og hvor vanskelig det er å leve. Skriveteknisk er historien av ypperste klasse, leseren danner seg lett et bilde av hva som foregår, men samtidig skjer det mye uventet.
Romaner som folder seg ut sånn som Slutten gjør, er blant mine absolutte favoritter. Kim Hiorthøy holdt meg fengslet til boken fra første til siste side. Historien skjuler reisverket, til det som er en tankevekker pakket inn i en besnærende creepy plott.
Jeg anbefaler deg å ta en titt på Kim Hiorthøy sin nyeste roman Slutten ⚅
Forlag: Oktober
