Eichmann i Jerusalem av Hannah Arendt

Denne boken kom ut i 1963, og oversatt til norsk to år senere. Utgaven jeg har lest er fra 2021, og inneholder et fyldig register og litteraturliste, for videre lesning. Slik jeg så for meg boken, ville Hannah Arendts jødiske bakgrunn kaste et lys over fremstillingen, men jeg ble positivt overrasket, for her er det filosofen Arendt som har lyttet, tolket og talt, og det hun sier er verdt å lytte til. 

Forlaget om boka:
Eichmann i Jerusalem omhandler en av verdens mest omtalte rettssaker: Adolf Eichmann, som administrerte Nazi-Tysklands deportering av jøder til utryddelsesleirene, stod i 1961 tiltalt for «forbrytelser mot det jødiske folk og mot menneskeheten». Den tysk-amerikanske forfatteren og filosofen Hannah Arendt, selv jøde, var til stede i Jerusalem som reporter for The New Yorker. Hun reduserer ikke Eichmanns skyld, men hun banaliserer den.

Arendts bok reiser de ufravikelige og ubehagelige spørsmålene om ondskapens vesen i vår tid: Er så mye lidelse bare mulig fordi ofrene umenneskeliggjøres som «undermennesker» av altomfattende ideologier? Er slike forbrytelser bare mulig fordi de kan dirigeres av skrivebordsmordere langt fra ofrenes skrik og nedverdigelse? Adolf Eichmann er en uhyggelig påminnelse om hvilke grusomheter et lydig menneske kan få seg til å begå, når ønsket om å tekkes sine overordnede overskygger alt.

Utgivelsen førte til et ramaskrik. En grunn var at Arendt ble anklaget for å mene at jødene var medskyldige i sin egen utryddelse fordi enkelte jødiske ledere samarbeidet med nazistene. En annen var selve hennes vurdering av tiltalte. Man ønsket å se Eichmann som et monster, men den lærdommen Arendt trakk i Jerusalem, var at virkelighetsfjernhet og tankeløshet kan volde større lidelse enn ren ondskap. Det er dette som er det ondes banalitet.

Det er litt av en innledning forlaget byr på, men jeg synes den er god, og har ikke villet kutte noe i teksten. Jeg noterte en hel masse da jeg leste, men når jeg i skrivende stund sitter og prøver å formulere tekst som gjenspeiler min leseopplevelse, har jeg litt problemer. Hvordan få frem de flotte refleksjonene Arendt gjør seg, uten at hun fremstiller Adolf Eichmann som et ensidig ondt monster.

Eichmann rømte til Buenos Aires etter krigen, og ble kidnappet av Israelske myndigheter i 1960. Han ble tiltalt i den siste av de mange rettsakene, som ble innledet med Nürnberg-oppgjøret.

Vi starten av boken befinner vi oss i rettssalen i Jerusalem, vi hører om påtalemyndighetenes arbeid og ikke minst forsvaret av tiltalte. Eichmann ble tiltalt på 15 punkter, og erklærte seg "ikke skyldig" på alle sammen. I løpet av historien, som er faktabasert, men skrevet med nerve og flyt, nesten som en roman, får vi høre hele bakgrunnen til Adolf Eichmann, fra han ble innlemmet i politikken.

Her snakkes det om en politisk løsning, som betydde at alle jødene skulle fraktes ut av Tyskland, muligens til Madagaskar, eller til en gudsforlatt egn på landsbygda i Polen eller andre land. Krigen var godt i dag da det ble snakk om en  fysisk løsning, som er den vi kjenner, utryddelse ved drap. Mange detaljer kommer frem som jeg ikke har vært klar over, til tross for alle bøkene jeg har lest om 2. verdenskrig, og det er virkelig interessant lesning. 

Det store spørsmålet er, visste han hva han gjorde? Det sies at han ikke tok noen egne avgjørelser selv, han kom nødig med forslag, og tok bare initiativ til noe en gang. Hadde han noen samvittighet? eller stilte han seg likegyldig til resultatene av det organiseringsarbeidet han var sjef for?

I denne boken fremstilles Eichmann som litt dum, veldig naiv og lite reflekterende. Han synes å være positiv til jøder, han er i alle fall ikke en utpreget jødehater, og ved flere anledninger hører vi om at han hjelper noen av dem. Siden han ble dømt til døden og henrettet, skjønner en at det å være dum, ikke er en formildende omstendighet.

Boken inneholder også en epilog og en etterskrift, som er verdt å få med seg. En skulle tro at den detaljerte 230 sider lange skildringen av Adolf Eichmanns bravader var nok, men det er spennende å høre om selve rettergangen og om hvilke kilder forfatteren har bygget opp denne boken rundt. 

Denne boken er skrevet med et lett språk, med en oppbygging som gjør lesingen medrivende og interessant. Det finnes ikke tørre faktadeler og annet som bremser interessen min, men overrasker stadig med detaljer, som jeg vil lese mer om. Hannah Arendt dømmer ingen, hun konkluderer ikke, men formidler Eichmanns liv og levnet, på en måte som av meg oppfattes som nøytral og troverdig.

Denne beretningen om det ondes banalitet anbefales på det varmeste!

Forlag: Pax

Utgitt: 1963/ denne utgivelsen 2021

Sider: 282

Kilde: Leseeksemplar

Menneske og møll av Kristin Tveiten

Menneske og møll er Kristin Tveiten sin debutroman. Litt tilfeldig plukket jeg opp, at dette er en norsk utgivelse jeg bør få med meg. Når jeg nå har lest, skjønner jeg hvorfor den løftes frem, og anbefaler den gjerne videre. Omsorg i nære relasjoner er tematikken, som skrives frem på en var og tankevekkende måte.

Forlaget om handlingen:
Ein dag ringer far til Marianne og spør om ho har lyst på den gamle, rosemåla kista etter besteforeldra hennar. Dei har ikkje snakka saman på fleire tiår. Han har ikkje eingong helst på mannen hennar, og han har ikkje vist interesse for barnebarnet Astrid, som no er vaksen. Likevel reiser Marianne for å hente kista.

Møtet med den aldrande faren blir ikkje det siste. Han er skrøpeleg og klarer ikkje ta hand om seg sjølv. Den nye kona hans verkar uinteressert. Maktbalansen er rokka ved. No er det han som er liten og redd og får kjenne på redsla når nattemørket pakkar seg rundt han. Faren treng Marianne. Motvillig, men pliktoppfyllande, stiller ho opp, og ei mørk familiehistorie kjem til overflata.

Det er Marianne vi følger i denne historien, men med seg har hun en stødig ektemann, og to søsken. Et fjerde søsken i flokken døde ung, og omstendighetene rundt hennes død, er et av dreiningspunktene i denne romanen. 

Samtidig som vi nærmer oss "løsningen" på dette spørsmålet, er vi med når Marianne og de to andre motvillig gjenoppretter kontakten med sin aldrende far. De føler aversjoner mot ham, både fysisk og for det han har gjort, men det begynner å bli lenge siden, og nå ser de ham som en gammel og litt hjelpeløs mann, som de kan gi litt oppmerksomhet.

En artig karakter i denne romanen er den nye konen hans, som øyensynlig snylter på hans økonomi, mens hun lever mesteparten av året i en leilighet i syden. Hun setter sinnene i kok hos søsknene på mange måter, og selv jeg som leste, ble temmelig stresset over hvordan hun tar seg til rette uten å bidra med noe selv. 

Kristin Tveiten skriver med et flott språk, søskenflokken bruker humor for å komme gjennom og forbi det vanskelige, noe som gjør handlingen lysere enn den gjerne kunne vært. Gjennom hele historien stoppet jeg opp ved flotte formuleringer og små tankevekkere, noe som bidro til at dette ble en flott leseopplevelse. Tveiten behandler det såre temaet som tas opp her med respekt, noe som er godt å lese, for det er vanskelig å fornye kontakt, med en konfliktfylt relasjon.

Andre bloggere om boken: 

Beathes bibliotek, Leselukke og Myfirstmylastmyeverything  

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2021

Sider: 228

Kilde: Biblioteket

Julian er en havfrue av Jessica Love

For en nydelig bok! Jeg har sett boken i bokhandlere mange ganger, men ikke flippet i den. Da jeg satt meg ned med boken nå, ble jeg veldig glad, dette er en skatt for oss som jobber i barnehage, og for (beste)foreldre som vil spre litt magi i små menneskers hverdag.

Forlaget om boka:
Hver lørdag drar Julian og Besta på bading. På t-banen hjem får Julian øye på tre vakre kvinner med feiende flotte fiskehaler. Fra da av vil Julian også være en havfrue. Men hva vil Besta si? 

Med en bergtakende strek og varm fortelling vinner «Julian er en havfrue» hjertet til lesere, kritikere og prisjuryer. Bildeboka er allerede oversatt til 14 språk. 

Denne historien har et budskap som ikke staves ut i klartekst. Besta er den store helten, bestemoren som ser Julian med hjertet sitt, og gir ham akkurat det han trenger. 

Barn trenger å bli sett og respektert for den de er, men dessverre sitter skylappene ofte alt for stramt, på mange voksne. Historien om Julian gikk rett hjem hos 2-åringene jeg har lest boken for de siste ukene. Langt fra alle barna har et godt utviklet verbalt språk, men heldige meg som har lest for dem, ser på kroppsspråk og ansiktsuttrykk, at de fordøyer, undrer seg og koser seg med historien. 

Boken gir en glimrende innfallsvinkel til å snakke om å være annerledes, og få barna som er litt mer enn to år til å reflektere over at vi alle tenker og føler forskjellig, og har ulike interesser. Litt tankevekkende er det jo, at det er vi voksne som kan ha en tendens til å synes andre er spesielle, mens barna tar åpent i mot og inkluderer helt naturlig.

De 38 sidene er gjennomillustrerte med nydelige, drømmende bilder. Jeg har lest gjennom boken mange ganger, sammen med de små i barnehagen. Barna ber om å bli lest for og spør etter "Julian-boken", jeg og smiler helt automatisk når jeg åpner den, og det gjør barna også. Dette er en bok å bli glad av ☺

Forlag: Mangschou

Utgitt: 2018/på norsk 2020

Sider: 38

Kilde: Leseeksemplar

Ved frokostbordet av Defne Suman

Defne Suman har skrevet flere medrivende romaner fra dagens Tyrkia. Hun er selv oppvokst på en øy utenfor Istanbul, men har bodd i flere andre land. Ved frokostbordet ser ut til å være den første boken som har blitt oversatt til norsk. Liker du skrivestil litt utenom det vanlige, og nerve som er gjemt i handlingsforløpet, så er denne romanen en liten godbit for deg.

Forlaget om handlingen: 
Da den tyrkiske kunstneren Şirin Saka fyller hundre år, samles familien i tre generasjoner på øya Büyükada for å feire henne. I løpet av to korte dager tegnes en mye lengre historie opp – en historie om kjærlighet og brutte løfter, om mennesker som lyver både for hverandre og for seg selv, og et land som altfor lenge har fornektet sin egen voldelige historie. 

Hvor mange hemmeligheter kan én familie bære før det begynner å knake i sammenføyningene?

Forlag: Mangschou
Utgitt: 2018/på norsk 2021
Sider: 411
Kilde: Leseeksemplar

Min første tanke om boken er at det var veldig kjekt å lese en roman med handling fra dagens Tyrkia. Gjennom minner og tanker blir vi dog tatt med tilbake i tid, men det er det som kom fram rundt frokostbordet, som er romanens omdreiningspunkt. 

Handlingen skrives frem med fire fortellerstemmer, de er ikke merket i overskrift, men etter å ha lest litt inn i kapitlet kommer det fort frem hvem det er som snakker. Den første ut er Burak, som presenteres ganske så tydelig litt ut i første kapittel: 

            Jeg heter Burak Gökce. Jeg er førtifire år. Mann. For øyeblikket hjemme hos Sirin Saka på Büyükada. Hvilken dag det er i dag? Søndag. Det er id, høytiden kjent som sukkertøyfesten. Sirin Saka fyller hundre år i morgen. Jeg er her både som venn av familien og som journalist.

Det er tyve år gamle Selin som vekker Burak denne morgenen, hun er oppbrakt over at faren Fikret er borte. Når en blir kjent med Fikret skjønner en hvorfor Selin bekymrer seg, ham lærer en å kjenne gjennom det de andre karakterene sier om ham, og noe dialog. Vi møter hans søster som en egen fortellerstemme, og Mester Sadik, den nitti år gamle tjeneren, som har fulgt familien hele sitt liv.

Karakterene er glimrende skildret, de eldre har ikke gått over til den nye tiden, men klamrer seg til sine gamle vaner mens de unge er på sosiale medier, sitter med instafeeden på telefonen, og irriterer de eldre med sin oppførsel, akkurat som her hos oss.

Nåtidshandlingen utspiller seg på en dag, hva ble egentlig sagt, under denne frokosten før Fikret forsvant? og hvorfor så Sadik så redd ut? Til tross for at det er en rolig roman dette, så engasjerte hemmelighetene meg, og leseøktene ble dradd ut, siden jeg ville vite mer om det som skjer.

Underveis får vi oppleve flere magiske situasjoner, som en nydelig skildret konsertopplevelse, landsbyliv med et blikk på turistene, og hva som skjedde da hagen deres ble ekspropriert. Når det kommer frem at Fikret bor i et villaområde hvor slummen er et steinkast unna, kommer det helt nye bilder opp i hodet mitt.

Ved frokostbordet er en nydelig sammenflettet historie, lettlest og absolutt ikke overtydelig, men leseren slipper å anstrenge seg for å huske karakterene eller følge med på hendelsesforløpet. Jeg anbefaler gjerne boken videre ☺

Så den store fuglen ikke tar deg av Hiromi Kawakami

Det beste med å lese bloggomtaler av bøker, for så å bestille en haug på biblioteket, er at en ikke alltid vet hva en skal i gang med. Takk Augusta for tipset om Kawakami, dette er en dystopi jeg frydet meg med, fra første side. 

Forlaget om handlingen:
I en fjern fremtid hvor menneskeheten står på randen av utryddelse, iverksettes et desperat, verdensomspennende prosjekt: For å stimulere fremveksten av nye menneskeslag isoleres verdens befolkninger og forhindres i å ha kontakt med hverandre.

Så den store fuglen ikke tar deg er en grenseløst ambisiøs og samtidig forbausende jordnær roman der Hiromi Kawakami på sitt urokkelig stillfarne vis utfordrer ideen om en menneskehet i evig vekst. 

Ulike fortellerstemmer veves sammen og viser oss en uoversiktlig fremtid der menneskeheten må forsone seg med å ikke lenger være naturens midtpunkt.

Aller først i denne romanen møter vi kvinner som bor i skogen, mer eller mindre for seg selv. Menn har jobb som befruktere, og når tiden er rett, kommer det en mann som befrukter kvinnene. Kvinnene oppdrar barn, men de har ikke et nært og kjærlig forhold til barna. 

Det blir født et trassig barn som stiller spørsmål til det de voksne sier. Dette blir en trussel for samfunnet, og barnet blir isolert hos Store mor, som greier å skape et funksjonelt individ ut av henne. 

På syttenårsdagen sin får barna en datamaskin, så de kan bli opplært til å bli våkere. Vi blir kjent med Emma som ikke passer inn på skolen. Dette er i et annet miljø, vi hører om normale intriger blant skolebarn, men med noen tanker det er verdt å dvele litt ved.

Menneskeheten er i sterk tilbakegang som følge av en rekke katastrofer og masseutryddelser, og noe måtte gjøres. Jacob og Ian jobber som våkere sammen, siden Ian ikke kan gå, har han synkronisert bevisstheten sin med en nesehornfugl, så når Jacob sykler rundt og gjør jobben sin, er det denne fuglen som sitter i kurven.

        Kanskje er menneskeheten dømt til å dø ut. 
        Jeg husker fortsatt Jacobs stemme da han mumlet disse ordene. Jacob O`Neill, mannen som aldri hadde gitt opp.
        Det har folk sagt til alle tider.
        Men det var ingen av dem som egentlig mente det.
        Hadde de ment det, kunne de ikke ha drevet på med alle verdenskrigene, all terrorismen og all forurensningen. Snakk om ubekymret gjeng.

Denne sterkt reduserte utgaven av vår verden, er livet slik vi kjenner det blitt en umulighet. Allikevel er det mye som er mulig, som vi ikke kan se for oss i dag. Her får vi mange spennende synsvinkler, og selv om verdenen ikke er til å kjenne seg igjen i, kan en godt forstå enkelte av de mellommenneskelige følelsene som skildres.

Subtilt i teksten stiller romanen gjennomgående spørsmål som angår oss i dag, eksistensielle tanker luftes, som at det ikke er lett å forstå seg på andre, hva legger vi i ordet "vanlig" egentlig, og befrielsen i å slippe all tankestøy, og "å bare være". 

Fortiden skildres, hvor skillet mellom sentrum og periferi var blitt stor, likeså makteliten, de materielle behovene og det økte fiendskap mellom menneskene. Alt dette hørte til i en tid da befolkningsøkningen var eksplosiv, og menneskeheten var uten håp.

Vi får høre om mutasjoner av genmateriale, om kloning, og ting som blir gjort for å snu negative trender. Vokterne følger nøye med på den lille underklassen som finnes, for de vet at opptøyer herfra er symptomer på at forhold kan ha forverret seg igjen. Her er mennesker som ikke sover, bare lysbader litt, noen dør ikke, noen trenger ikke spise, for kroppen deres produserer sin egen energi.

Så dukker mirakeljenta Aicha opp, og religion blir føyet til det store puslespillet, som denne romanen er. Kaira sies å være "et tvers igjennom menneskelig menneske, som ødelegger mer enn hun skaper". En munnfull tankevekker det der...

Jeg likte denne boken godt, teksten er lett å følge med på, selv om handlingen beveger seg i tid. Hvert kapittel innbyr til et nytt perspektiv, noen av karakterene møter vi igjen, og stadig vekk får vi vite mer om hver enkelt. Mot slutten fokuseres det på teknologien som nær sagt har overtatt livet på jorden. 

        Men en dag fikk en maskin en idè til en ny måte å replikere seg på. Nærmere bestemt en metode for å kombinere maskinens etablerte selvreplikasjonsmekanismer med kloningsteknologi. 
        Dere vil kanskje innvende at disse to prosessene er for vesensforskjellige til å kunne la seg kombinere. Kloning utføres tross alt på levende skapninger. Kunstige intelligenser består av død materie.

Den eventyrlige settingen, framtidshåpet som skinner igjennom, til tross for at menneskeheten går under. Romanen var virkelig fornøyelig, tankevekkende og virkelig vanskelig å legge fra seg - anbefales på det varmeste!

Forlag: Press

Utgitt: 2016

Sider: 263

Kilde: Biblioteket

Gi meg en klem av Simona Ciraolo

Dette er en søt bildebok om vennskap og det å være annerledes. Setningen "trenger du en klem?" er en velbrukt setning i barnehagen, for en finere måte å invitere til nærhet med små som strever med å sette ord på fortvilelsen sin, finnes ikke.

Forlaget om boken:
Trenger du en klem? Det gjør den unge kaktusen Felipe, men familien hans er ikke spesielt kosete av seg. Kaktuser kan jo være litt skarpe i kantene, om du skjønner hva jeg mener... Men Filipe lar seg ikke stoppe av det. En dag setter han av gårde for å finne seg en venn, og kanskje får han den klemmen han så lenge har ventet på.

Familien til Felipe er en mønsterfamilie, som mener at man aldri skal komme tett innpå hverandre. Når vi ser at det er en kaktusfamilie vi blir kjent med, så kan vi jo skjønner hvorfor klemming er fy.

Men, Felipe liker ikke å stå stille og la seg beundre, han ville ha en klem. Når han ikke får gehør fra familien sin, legger han i vei for å vinne en venn et annet sted. Det første vennskapet han prøver å få til ender i katastrofe, og han fikk så mye kjeft hjemme, at han ønsket seg en ny familie. 

Han blir ensom, men heldigvis gir han ikke opp, men holder tappert ut, helt til han hører lyden av en annen som også er ensom. De finner frem til hverandre, Felipe ser hva vennen trenger, og gir ham det.

Jeg koste meg med denne historien, men det viktigste er at det gjorde 2-åringene mine også. Vi har lest boken mange ganger uken etter jeg introduserte den, gjerne flere ganger for dagen, og barna ble mer og mer med, for hver gang. Det er litt av en krim dette skjønner dere, selv om jeg ikke så det ved første gjennom lesning. 

Gjett om vi hadde det gøy da vi lekte boken! Det skal ikke så mye til for å sette i gang en fin lek med denne boken: stuens eneste kaktus fikk seg en tur i barnehagen, steinen jeg hadde hatt med hjem fra ferie fikk to ansikter, ett som gråter og ett som er glad, og en haug med smilende ballonger er alt som skal til☺

Forlag: Mangschou

Utgitt: 2021

Sider: 24

Kilde: Leseeksemplar

Om tre dager er jeg fri av Runo Isaksen

Det var artig å lese en roman som finner sted akkurat her og nå. Det er ikke så lange siden august, og detaljene rundt korona føles naturlig. Hvordan kan vi ikke nevne korona, når handling skal legges til de siste atten månedene... Om tre dager er jeg fri er mitt første møte med Runo Isaksens forfatterskap, og det blir ikke det siste, for denne romanen likte jeg veldig godt ☺

Forlaget om handlingen: 
Bergen 2021: Mens korona herjer, står Synna framfor sitt store gjennombrudd. Hun har det kunstneriske ansvaret for et nytt og egenartet hotell i Bergen sentrum, og handlingen leder opp mot hotellåpningen. Det blir snart klart at ikke alt er som det burde være.  

Forlag: Teft

Utgitt: 2021

Sider: 

Kilde: PDF fra forlaget

Til tross for at det er Synna som er hovedpersonen i denne romanen, så er det bestevenninnen Elvira som åpner og delvis avslutter historien. 

Handlingen gjør oss kjent med tre generasjoner i Synnas familie, mor som ikke maktet å sette datteren foran flasken og bestemor som i nåtid 82 år gammel, lengter etter at den pleietrengende mannen skal dø, så hun kan få fri.

I åpningsscenene skjer det utrolige at Lars, mannen til Elvira, i siste liten ikke gidder å være med på den tre uker lange turen til Kreta. Da vil ikke datteren være med heller, og det ender med at Elvira reiser alene. Restaurantscenen litt senere er slagferdig til tusen, jeg satt regelrett og måpte over måten han behandlet henne. 

I andre kapittel blir vi kjent med Charlie Rieber som har blitt tildelt hovedansvar for utsmykkingen av farens nye hotell. Han har litt prestasjonsangst, og har hyret Synna som medansvarlig. Relasjonene i Charlies familie er ikke helt sunne, han har ikke respekt for hvordan faren turer frem. Han sier selv at han har et ødipuskompleks, uten at forholdet til moren som døde for lenge siden, gås nærmere inn på.

Romanen består av seks kapitler, ved hvert skifte blir vi gjort oppmerksom på at handlingen finner sted 21 august 2021, noe som leder opp til dagen for åpningen av hotellet. Vi får gjentatt at "resepsjonen er en syv meter lang skranke med to skjermer på", noe som stresset meg, mer enn de to som er ansvarlige for at alt skal bli klart. Charlie bekymrer seg litt for om faren blir fornøyd med det han har gjort, og Synna som har et stort ansvar for utsmykningen ser ut til å ta det helt med ro. 

Det er Synna, som vi til nå bare har hørt om, som er det samlende leddet, og som får mest oppmerksomhet fremover. En hjerteskjærende scene da Synna var 2, med fyll og spetakkel gjør oss kjent med hennes mor Jacobine. Tema som blir presentert er vond lesning, men Synna har hatt mormor Maja i livet sitt, og blitt en stødig kvinne.

Om tre dager er jeg fri er en nydelig roman. Den er handlingsmettet, fortalt fra flere vinkler, på en og samme tid, og tar for seg mellommenneskelige utfordringer på en overbevisende måte. Her er mye humor, og karakterer som en blir glad i. Jeg vil ikke kalle det en feelgoodroman, til det er den for skarp, for her får vi ikke mye "kos". 

Relasjoner mellom mennesker er tydelig tematikk, jeg likte romanen veldig godt, for den er skrevet på en variert og underholdende måte. (Som følelsen du får når du åpner en spennende konfekteske, versus en melkesjokolade) Historien handler også om å lengte etter noe, hva enkeltmennesker drømmer om, og om vi tør å forfølge disse drømmene.

Liker du handlingsdrevne romaner med litt original skrivemåte, så er dette absolutt en bok å se nærmere på! 

Det er ikke tvil om at forfatteren og jeg har latt oss begeistre av den samme herlige gaten på Klosteret. Jeg kjente med en gang igjen gaten fra coveret til boken, og lørdag tok jeg meg en tur dit for å minnes den fine romanen jeg hadde lest i uken som gikk.