tirsdag 4. august 2020

Oppsummering av lesemåneden juli

Juli betyr sommerferie for mange av oss, og for meg gikk tre av ukene med til feriering. Jeg kjørte bilen alene fra Snåsa til Tromsø, hadde meg noen dager der før Frode kom fra Senja for å tilbringe neste uke på veien. Det var ikke badevær i nord, men vi koste oss ute, leste bøker og gikk på stolpejakt. Så var vi en uke hos svigers, med molteplukking, ørretfiske og alt som hører naturen til. På tur fra Snåsa til Bergen fikk vi oss to langturer en på Dovrefjell og en på Beitostølen. Etter to netter på Grønolen Fjellgard (som anbefales varmt for sin mat og sin atmosfære) kjørte vi siste biten hjem, bare med stopp i Flom og på Voss.
Regnet kom da vi styrte på med klesvask og husvask, så det ble en rolig søndag. Heldigvis har vi en uke ferie igjen.

Det er nesten litt flaut å vise frem listen over bøker jeg har lest, for det er et vell av prikker på terningene. Jeg har latt meg begeistre, og når det ikke er noe å trekke for, ja, så blir det full pott da 😅

Dette leste jeg i juli:
  1. Susan Abulhava - Nahrs siste dans - 5
  2. Simone de Beauvoir - Mandarinene - 5
  3. Lasse Gallefoss - Krigernes fred - 5
  4. Wencke Mühleisen - Redd deg selv, lille hjerte - 5
  5. Sara Omar - Skyggedanseren - 5
  6. Karin Fossum - Bakom synger døden - 5
  7. Ann Napolitano - Kjære Edward - 4
  8. Jørgen Jæger - Hjerteløs - 6
  9. Kari Brænne - Perleporten - 4
  10. Trine-Lise Rygh - Hundedager - 6
  11. Espen Skjerven - Slakt - 6
  12. Martin Sellevold - Bikkjevakt - 3
  13. Sidsel Mørck - I urent farvann - 6
  14. Sven G. Simonsen - Risiko - 6
Romaner: 8
Krim/thriller: 6


Jeg er spesielt imponert over debutantene Trine Lise Rygh, Espen Skjerven og Sven G. Simonsen for hva de greier å få til på første forsøk. 
I 1001 lesesirkelen leste jeg Mandarinene av Simone de Beauvoir, så jeg er ajour med lesesirkelen, men må pønske ut hva jeg skal lese i august, boken jeg planlagte er ikke å få tak i på biblioteket.

Med korona hengende over oss er det ikke mye som skjer utenfor lesestolen, men jeg har billetter til både teater og konserter til høsten, så jeg håper alle har vært flinke og vaske hendene i sommer!



søndag 2. august 2020

Hundedager av Trine-Lise Rygh

Denne sommeren byr på mange nye navn for min del, og Trine-Lise Rygh er ett av dem. Hundedager er hennes debutroman, og for en flott start på forfatterkarieren hun har gjort, romanen traff meg midt i hjertet.

Forlaget om boken:
Når er det greit å gripe inn i andres privatliv?
Mora til Tess har havna på sjukehus. Hun ble funnet i hagen, ute av stand til å gjøre rede for seg, sier naboen. Tess må komme, må ta seg av bikkja. Så Tess reiser over fjellet, tilbake til huset med de dårlige minnene. Må få ordna med den bikkja så kan hun dra tilbake til kjæresten, til jobben i dyrebutikken – den første jobben hun har klart å holde på.

I leiligheten til mora er alle gardinene trukket for, som vanlig. Tess møter naboen, hun som ringte. Fra avstand ser hun ut som en diva, en sånn fra filmer på søttitallet, men hun er ikke akkurat noen stjerne. Og ungen hennes. Ida. Hvordan har hun det egentlig?

Det er et sært knippe mennesker en møter i denne romanen. Tess virker ensom og preget av sin oppvekst, med en mor som har kalt hunden sin opp etter datteren. Hun forundrer seg over at naboene ser ut til å kjenne moren som en helt annen, enn det hun gjør selv.

Tess vil egentlig bare vekk fra barndommens minner, men når nabodama presser henne til å ha lille Ida hos seg, skjer det noe med Tess`tanker. Hun kjenner seg igjen i Ida og forholdene hun ser ut til å leve under. Selv sliter hun med mental støy, og får stadig små anfall av angst. Hun snakker med seg selv, og kategoriserer alt og alle rundt seg.

Halvveis i min lesing av boken lærer jeg at hovedpersonen lider av posttraumatisk stressyndrom, og det forklarer en hel del om hennes beveggrunner og reaksjonsmønster. Det var en fin kunnskap å ha med seg inn i siste halvdel av boken, som er ganske eksplosiv.

Hundedager er handlingsstyrt, og har flere vendinger som kom uventet, men som lenker leseren til boken. Tess kommer til kort med mye i livet sitt, noen ganger ser hun for seg ting, som vi i ettertid skjønner bare var Tess sin tolkning. Det blir for mye for henne, ikke vil hun besøke moren på sykehuset, hun vil ikke ta seg av hunden, men hun finner en løsning på dette, og på hva hun skal gjøre med lukten fra kjelleren.

Jeg tenkte at latteren min hørtes nevrotisk og gal ut, og måtte le enda mer. Men hvis man er gal, gal på ordentlig, mener jeg, så tror jeg ikke man reflekterer over sin egen galskap. Ergo var jeg ikke gal. Men jo, jeg bevegde meg i et grenseland. Eller mors hjemland kan man si, så ikke helt ukjent for meg. Veien dit er kortere enn man tror. 

Hundedager er ingen lettvint roman å komme gjennom, til tross for sine 158 korte sider. Historien er enkel og alvoret gjemt på en måte, som gjør at uhyggen kryper litt på en. Rygh bruker et rent språk, og korte setninger, som holder fokus der det skal. Som leser får en reflektert over når det er greit å gripe inn, og hvem som kan og bør gripe inn, når svikt i omsorg oppdages.

Rygh forteller at hun selv en gang har følt seg tvunget til å melde fra, når hun har sett omsorgssvikt, og denne romanen er bygget på denne erfaringen. Det er godt å lese at Rygh er i gang med en ny roman, jeg gleder meg til å lese den.

Kilde: PDF fra forlaget
Utgitt: 2020
Sider: 158


onsdag 29. juli 2020

I urent farvann - en oljehistorisk roman av Sidsel Mørck

En av bøkene jeg hadde fått inn på Kindelen min før sommerferien, var Sidsel Mørck sin nyeste roman. Jeg var spent på om det gikk an å skrive en spennende historie fra noe så traurig som norsk oljeindustri, men det gikk, i aller høyeste grad. Dette er mitt første møte med forfatteren, som har både roman, noveller og diktutgivelser på samvittigheten.

Forlaget om handlingen:
Ole Viktor Valle vokser opp samtidig med starten på norsk oljeeventyr. Med en far i oljebransjen, får han mange historier fra arbeiderne på «gølvet». Selv utdanner han seg til ingeniør og snart begynner han på sin egen karriere i Statoil. Nå får han selv oppleve oljeeventyret på godt og ondt.

En roman om oppvekst og olje, om kvinnekamp og alkoholisme, om økonomi og familieliv. Og om å prøve å leve opp til sin fars forventninger.


Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2020
Sider: 363
Kilde: Leseeksemplar


For en nydelig roman dette er! En fin blanding av oppvekstroman og en spennende skildring av et viktig kapittel i norsk historie.

Handlingen er nesten kronologisk, innledning og avslutning foregår noenlunde i nåtid, mens resten av boken er tilbakeblikk i en historie som starter på begynnelsen av 70-tallet og frem mot i i dag. I innledningen står hovedpersonen på flyplassen i Arkangelsk og har det travel å komme seg hjem, fordi faren er død.

Romanen skildrer på en vemodig men også fin måte, forholdet mellom Ole Viktor og hans far, som absolutt ikke var en tretten på dusinet far. Hovedpersonen selv er det jeg vil kalle en einstøing, en som har tungt for å by på seg selv, og heller sjelden tar initiativ og ansvar. Forholdet til sin far som er periodedranker er aldri enkelt, men de har en egen sjargong seg i mellom, og løser uoverensstemmelser med godt brukte fraser og humor.

Når Ole Viktor selv får barn og selv blir skilt, sammenligner han sin situasjon med den hans egne foreldre var i, da de gjorde ham til skilsmissebarn.

Den historiske delen av romanen er minst like spennende som den som skildrer de mellommenneskelige forholdene i Ole Viktors liv. Han utdanner seg til ingeniør, og får i sin første jobb, menge seg med hvitsnippene på Hydros anlegg på Raknes.

Herfra blir vi minnet på at tiden går med jevnlige pekere til historiske hendelser. Ole Viktor innleder et nomadeliv, ved å skifte arbeidsplass og gjennom Statoil ha hovedsete i Stavanger, leilighet i Oslo nær familien, og arbeidssted på forskjellige steder i verden. Vi hører om råtne regimer som utnytter fattige når han jobber i Nigeria, og om korrupsjon når han befinner seg i Aserbajdsjan.

Konflikten mellom olje og miljø er tilstede gjennom hele romanen, og spesielt i begynnelsen terpes det på sikkerhet, noe som ikke var en selvfølge i begynnelsen av oljeeventyret.

I urent farvann har ikke et eneste dødpunkt, den har mye humor, og glimrende skildringer av hvordan familiemedlemmer oppfører seg med hverandre. Handlingen er troverdig, for at Statoil har sine svin på skogen, er jo ingen hemmelighet.

Romanen anbefales på det varmeste!


mandag 27. juli 2020

Slakt av Espen Skjerven

I sin debutroman vil Espen Skjerven at vi spør oss selv: "kunne dette skjedd i virkeligheten"? Det er fristende å si nei, men mulig litt for naivt. Forfatteren er selv inspirert av sin lange juristkarriere, og leverer med Slakt en spennende og samfunnsengasjert krim.

Forlaget om handlingen:
Investor Erik Hoff kjemper for sin uskyld i en brutal dobbeldrapssak i Sandnes. Når politibetjentene Tom Grayston og Dagny Stokka undersøker nye tips i saken, vikles de inn i en mørk underverden av prostitusjon, overgrep og grov menneskehandel. 

Sannhet og tillit settes på prøve, og grensen mellom skyld og uskyld viskes ut. Slakt er første bok i en krimserie om Tom Grayston. Han er ung og sporty, med en sterk rettferdighetssans og dyp lojalitet til familien.


Forlag: Pitch
Utgitt: 2019
Sider: 491
Kilde: PDF fra forlaget


Det finnes mange mennesker med yrker som politi, journalist eller advokat som i godt voksen alder debuterer som forfattere. Tingrettsdommeren på Jæren, Espen Skjerven føyer seg inn i denne rekken, men sannelig kunne han overraske, denne litt betenkte leseren.

Slakt er en til de grader godt komponert historie, med mange aktører. Vi møter statsadvokaten, politisjefen og forsvarer i tillegg til etterforskningsstaben og de berørte parter i historien. Det er mye folk, men karakterene er så godt skildret at hver enkelt raskt står støtt i hukommelsen.

Boken åpner med rettssaken mot Erik Hoff, hvor han raskt blir idømt en lang fengselsstraff. Litt for raskt kanskje, for når Tom og Dagny napper litt i sakens løse tråder, skjer det ting. Leseren dras med inn i et miljø hvor tema som menneskehandel og misbruk av barn blir en rød tråd. Men, det stopper ikke her, for også voksne som lever sitt eget liv så intenst at de ikke ser sine egne barn, får passet sitt påskrevet.

Når en skal velge seg en krim, er det ofre greit å styre unna disse vonde temaene, men IKKE gjør det, for Skjerven skriver på en sånn måte at en (nesten) ikke blir kvalm. Selv priste jeg meg lykkelig for at jeg var langt nord i Norge da jeg leste boken, det gjorde det lett å ta natten til hjelp, for denne boken var vanskelig å legge fra seg, for noe så trivielt som nattesøvn ☺

Akkurat nå er jeg glad for at jeg var sent ute med å lese boken (som kom ut i fjor) for det er en god tanke, at kanskje Espen Skjerven er godt i gang med neste historie om Tom Graystone??

Scroller du ned på denne siden, finner du mange flotte omtaler av boken, og det ser ut til at vi er strålende enig i at dette er tankevekkende underholdning, på høyt plan.


søndag 26. juli 2020

Redd deg selv lille hjerte av Wencke Mühleisen

Det er fantastisk å ha nye  BookBites på iPadden, for her finner jeg akkurat det jeg har lyst å lese. Appen viser til og med hvor lang tid det vil ta å lese boken, det er ikke verst. Wencke Mühleisen sin nyeste utgivelse er ikke lang, med sine 160 sider, så den ble lest i ett strekk. Tidligere har jeg lest Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden og All gjeldende fornuft, to romaner jeg likte veldig godt, så forventningene var store til Redd deg selv lille hjerte.

Forlaget om boken:
Sex er voksenlivets lek og håp om intimt fellesskap. Det er hengivelse, risiko og overskridelse. Det er et dunkelt løfte om belønning og tilfredsstillelse.

Hvordan ser dette ut for en kvinne over midtveis i livet i et mangeårig ekteskap, der han har følt seg styrt, mens hun har følt seg avvist? Hun som en gang for tjue år siden har bedratt ham, han som bekjenner for henne at han lever et dobbeltliv med en yngre elskerinne og gjerne vil fortsette med det. 

Hvilke vilkår har kjærligheten og begjæret i vår tid, i vår verden? Hva skjer med dem vi bedrar, med dem vi forlater? Hva skjer med oss som bryter og som vil leve et annet liv? Forblir vi intakte? 


Erika og Jan har vært gift i mange år, de har hatt flere skjær i sjøen, og det som kommer frem nå er at de har tolket og taklet livet helt forskjellig. Erika tolker fremdeles, det er ikke tvil om at hun er en intellektuell som analyserer sine egne følelser, og agerer deretter.

Gjennom nesten hele romanen går til jevnlig til en ekteskapsrådgiver. Han hjelper dem til å prate sammen, men Erika blir ofte stum av skrekk, når hun hører hva Jan sier. Han har gått videre, der er en elskerinne inne i bildet, men det er Erikas svik for tjue år siden, som preger dialogen dem i mellom.

Mye av romanen diskuterer sex, fravær av sex i fremskreden alder, og hva det er som gjør at vi kanskje ikke har lyst å ha sex, eller har lyst på partneren vår lengre.

Det som er et dunkelt mysterium, er ikke tilstedeværelsen eller fraværet av lyst, men grunnlaget for ikke å ville, tenkte jeg. Det var det Jan ikke forsto. Og jeg forsto det jo ikke, jeg heller. Til tross for at jeg forsøkte. Som om en slags logisk forklaring skulle kunne forløse meg og på magisk vis forene Jan og meg igjen.

Wencke Mühleisen bruker et sanselig men likefremt språk, korthuggede setninger og lite oppbygging av handlingen. Hun går rett til sakens kjerne, noe som gjør romanen til litt av en bladvender. Det er spennende å lese hva andre menneskers utsagn og oppførsel kan gjøre med våre egne tanker og følelser, og kan være en tankevekker for alle oss som liker å sette oss inn i andre menneskers liv og tankesett.

Jeg likte boken veldig godt, og anbefaler den gjerne videre ☺☺☺

fredag 24. juli 2020

Perleporten av Kari F. Brænne

Perleporten er fortsettelsen på beretningen om Maria, den overlevende russiske tsardatteren som vi møtte i Himmelfall fra 2015. Nå slår hun seg frem i Amerika på 1920-tallet, der hun blant annet lar seg besnære og oppsluke av den gryende, men hensynsløse filmverdenen. Jeg elsket Himmelfall, og hadde spart på Perleporten til min 14 timer lange kjøretur fra Snåsa til Tromsø, gjett om jeg fikk godt selskap! I likhet med Himmelfall er også Perleporten lest inn av Nina Woxholtt, en perfekt stemme til denne romanen.

Forlaget om handlingen:
Hvordan gikk det med den russiske tsardatteren Maria, etter at hun overlevde massakren i Jekaterinburg i juli 1918? Kom hun seg ut av kaotiske Russland? Og hvor ble det av hennes elskede Ivan, soldaten som reddet henne fra å bli levende begravet sammen med sin døde familie?
I "Perleporten" møter vi Maria på båten fra Vladivostok til USA. Hun er gravid med Ivans barn og føder en liten pike om bord. Hun har mistet alt; rikdom, adelstittel, familien, landet sitt. Hva vil møte henne på den andre siden av havet?

Det er litt av en start Maria får på sitt liv i USA. Hun har født barnet sitt på båten, og har brukt opp det meste av verdiene hennes mor fikk henne til å sy inn i korsettet da de skulle forsøke å rømme året før. Bare en 20 dollarseddel hadde hun da hun gikk i land og ble godkjent av myndighetene, men også denne ble lurt fra henne.

Hun strever voldsomt med å finne fotfeste i den nye verdensdelen, men en fotograf er snill å ta henne inn som assistent. Her lærer hun et yrke, som dessverre ikke er akseptert for en kvinne å ha. Hun lar seg friste av selveste Charlie Chaplin til å bli med til Hollywood, og blir sjokket da det ikke er som fotograf, han ønsker henne.

Det er spennende å høre om kvinners kår på begynnelsen av 1900-tallet, og om de svartes kår, som nesten kan sammenlignes med det som gjelder for kvinnene som vil gjøre karriere. Maria som nå heter Mary, har jo også lille Tatti, med på lasset, noe Maria synes er tungt, og flere ganger ønsker hun henne vekk. Maria er innerst inne en adelskvinne, som strengt tatt skulle hatt tjenere til å ta seg av barnet hennes, (i følge henne selv) og til slutt så ordner hun seg også sånn.

I bihistorien følger vi Ivan i årene etter de skiltes. Han er fremdeles i Russland, hungersnøden er stor, barn og voksne sulter ihjel, sykdommene som florerer er mange, og menneskene lider grusomt. Han prøver fortvilet å finne ut av hvor han skal gjøre av seg. Av myndighetene er han ansett som en desertør, så han har lite albuerom i sin søken etter mat og varme. Han kommer seg til Berlin, og fingernem som han er, får han jobb som vaktmester, men etter noen år befinner han seg igjen på reisefot, og denne gangen bærer det over til Amerika.

Mot slutten av romanen kommer de gruvekkende holdningene til svarte frem for fullt, når Maria jobber på hotell nær Grand Canyon. Her går de vitenskaplig til verks, når de skal skremme unge jenter fra å involvere seg med svarte, og i kjølvannet av dette involverer hun seg også med Ku Klux Klan.

Romanen er handlingsmettet til tusen, med sine to historier. Jeg skal ikke røpe om hun møter Tatti og Ivan igjen, men med den avslutningen på boken, vil vi nok høre mer om tsardatteren Maria.

Jeg gleder meg til fortsettelsen!




Utgitt: 2020
Spilletid: 18:22
Kilde: Lytteeksemplar

torsdag 23. juli 2020

Sommerferie i Troms og Nordland - 2020

Tromsø viste seg fra sin beste side de tre dagene vi var der
Dette året måtte vi, som alle andre snu oss rundt og finne en alternativ sommerferie. Vi skulle vært på drømmeferien i Hellas, med gode venner, men det ble biltur i Norge i stedet for. Det Frode ønsket seg mest av alt til femtiårsdagen var en tur til Senja. Det fikk han, så Sondre og jeg påtok oss jobben med å kjøre bilen fra Bergen til Tromsø. Sondre kjørte 12 timer til Snåsa, også fløy jeg til Værnes, og kjørte de siste 14 timene til vakre Tromsø. Etter at Frode hadde vært med på et løp, og besteget alle toppene i omegn, dukket han opp i Tromsø, og sommerferien kunne begynne for alvor.

Kunst av Per Barclay uten tittel det er vakkert plassert i Fauske Kommune

I forbindelse med Skulpturlandskap Nordlands 25 års jubileum i 2017, var jeg på et foredrag hvor jeg ble veldig nysgjerrig på disse kunstverkene, som er satt ut i naturen rundt om i Nordland. Gleden var stor da jeg tilfeldigvis fikk øye på ett i Fauske.

Da jeg så disse fjellene visste jeg at jeg nærmet meg Troms
Dagene i Tromsø ble kjempefine. Skansen hotell leverte, selv om det er utrolig kjipt med ferdigpakket hotellfrokost. Tirsdag strålte solen fra skyfri himmel, og jeg tilbrakte dagen med å tusle rundt å ta bilder av den vakre byen, før Frode dukket opp. Vi fortsatte tuslingen, og avsluttet dagen med en bedre sushimiddag.

Ishavskatedralen, hvor jeg har vært på konsert tidligere (godt zoomet fra byen)

Deler av Polarmuseet, med Skansen fra 1200-tallet til venstre

Tromsø har mange fine brygger og bryggehus, både nytt og gammelt

Onsdag satte vi snuten mot Harstad. På veien var vi så heldige å støte på enda en av skulpturene, denne gangen finske Martti Aiha sitt verk fra 1994 som heter Syv magiske punkter. Kunstverket ligger vakkert til, helt nede ved sjøen i Skånland Kommune.


Vi kjørte så til Tjeldsundbrua Camping, hvor vi hadde bestilt rom i en container, men de anbefalte oss å heller velge leilighetene ved siden av, og det slo vi til på. Campingplassen ligger nydelig til ved en lang strand, og her koste vi oss i stolene våre, med hver vår bok, før vi kjørte inn til Harstad.

Stranden er mye lengre enn det vi ser på bildet

Etter noen nødvendige ærender, spiste vi middag, og fikk servert hver vår 0,7 l. pils, i stedet for lettøllet vi hadde bestilt. Heldigvis er Frode en kjenner av rang, så han fikk stoppet seg selv før han drakk for mye, han skulle jo kjøre hjem.

Harstad er en fin by, litt rotete i forhold til Tromsø sin ene rette hovedgate, men med flere svære handlesentre, så det var raskt gjort å få tak i det vi trengte til oppholdet.

De har masse fin gatekunst, og et av de fineste var dette her.
Vi avsluttet Harstadbesøket med å leite opp 3 svarte stolper, så nå har vi bare 4 igjen før vi får merket vårt.

Dag to på Tjeldsundbrua Camping tilbrakte vi i stolene våre, på svaberget helt i vannkanten. Vi leste bøker, og slappet helt av, mens vi koste oss med å følge med på alle båtene som passerte, noen små men de fleste store som fjell. På kvelden planlagte vi de neste dagene, og bestilte overnatting  i Melbu.

Det var en travel led som gikk forbi Tjeldsund Camping

På vei til vårt nye feriehjem stoppet vi i Stokmarknes, hvor det finnes enda et bidrag til Skulpturlandskap Nordland. Kunstneren Sarkis Zabunyan er tyrkisk og verket ble satt opp i 1998. På nettsiden deres kan jeg lese:

Skulpturen trekker også vår oppmerksomhet til størrelsens betydning for vår måte å se og forstå verden på. Disse skulpterte husene er tre meter høye, men likevel små sammenliknet med virkelige hus. Om vi betrakter dem fra Hadsel sentrum over fjorden, må vi skjerpe blikket for å forstå de sanne proporsjonene. Står man derimot foran skulpturen og løfter blikket mot den andre siden av fjorden, ser man plutselig virkeligheten gjennom bildets omvendte perspektiv og logikk.

Dager og netter fra 1998 - laget i lokal stein

Siden det regnet denne fredagen i Melbu, ble det til at vi sjekket inn i vårt nye krypinn, og så la vi i vei opp Husebydalen. Her har de satt ut 30 stolper, som følger en vei som er stengt med bom, men som er asfaltert og fin. Vi føk fra side til side for å plukke stolper, mange av dem kunne vi bokstavelig talt plukke med oss, for sauene har gnidd seg opp etter dem, og revet dem ned.

Stolpene pleier å stå tjoret fast, men i Husebydalen lå de strødd

Toppen heter Ørnheia og ligger 387 meter over havet, så det ble ikke så mange høydemeter, men mange timer på tur gjorde godt, etter en lat dag på stranden i går. Etter en god dusj, kjørte vi ut for å finne oss litt middag. Valget falt på Havsula, som serverte nydelige klippfiskboller og sterk bacalao, til sultne turgåere.
Dag to i Melbu gikk vi helt stolpeamokk, først tok vi hele kartet i sentrum, før vi kjørte det lille stykket til Stokmarknes, og tok hele kartet der også. Vi spiste fiskesuppe/bacalao på puben, også studerte vi skulpturkunsten på nært hold, før vi kjørte tilbake til vårt lille krypinn i Melbu.

Nattfiske i Saltstraumen ved Elvegard Camping
Søndagen startet vi dagen på kaien i Melbu, for å ta fergen over til Fiskebøl. Ryktet om formidable fergekøer i Lofoten og Vesterålen hadde skremt oss tidlig opp, noe som førte til at vi var første bil på kaien ☺ På den neste fergen derimot, ble vi siste bil ombord, heldige oss, for det sto vanvittig masse biler igjen.

Krypinn fant vi i Elvegard Camping rett ved Saltstraumen. Vi fikk endelig strukket litt på beina ved å bruke to timer på å finne alle stolpene på kartet over Løding, nå har vi fullført fem kart, og ble belønnet med ekstra poeng og pizza på "Milano". Jeg tilbrakte siste del av kvelden på hytten med krimmen Slakt, mens Frode slang seg i bilen og besteg Steigtinden, Bodøs mest markante fjell.

Før vi startet på Kystriksveien kjørte vi inn til Bodø for å finne en av to skulpturer som er plassert i denne kommunen. Skulpturen er laget av Tony Cragg og er uten tittel. Den står på muren/moloen i småbåthavnen i Bodø og består av syv gjennomhullete granittblokker.

Les gjerne mer om kunstverket her!

Kunstverket er satt opp i 1993, men er ikke nevneverdig slitt av tidens tann

Det tok oss en "liten" avstikker fra FV 17 for å se det andre kunstverket som er satt opp i Bodø Kommune. Etter en lang øde strekning på vei 812 mot Misvær/Skjerstad fikk vi endelig øye på Protractus. Kristjàn Gudmundsson  er en høyt verdsatt kunstner, som kommer fra Island, men som har høstet anerkjennelse over hele verden. Les gjerne mer om Protractus her!

Kan du se at det forestiller en transportør? du vet en sånn vi brukte når vi hadde geometri

Det ble mye steinkunst denne dagen, for selv om nasjonale turistveien vi har fulgt frem til Reipå var fin, så stoppet vi kun en gang for å ta bilder. Det var ved Ureddplassen, stedet hvor P41 Uredd i 1941 skulle gå på grunn.

Seks agenter fra Kompani Linge skulle fraktes til Gildeskål, hvorpå de skulle ta seg over til gruvene i Sulitjelma, for å sabotere kraftstasjonen, som var svært viktig for den tyske krigsindustrien. Vraket ble funnet på 105 meters dyp i 1985, det hadde gått på en tysk mine, selv om engelskmennene hadde erklært farvannet som trygt. Vraket ble erklært som krigsgrav, og en fin plass ble satt opp til minne om hendelsen.



Da vi plutselig kjørte inn i Gildeskål Kommune, skvatt jeg i setet, for her skulle det jo være et kunstverk. Siden til Skulpturlandskap Nordland lå lett tilgjengelig på mobilen, og før jeg viste ordet av det dukket også skiltet opp, som indikerte stopp for steinkunst. Denne gangen måtte vi gå litt opp i fjellet, men der ble vi belønnet med "Den glømda staden",400 m2  kunst laget av svensken Jan Håfstrøm. En smakebit under, men les gjerne mer her!

Det ga en god følelse å gå her, blant "ruiner" av kvartsitt og kalkstein

Den glömda staden er et ikke-sted, en scene bygget for noe som kunne ha hendt, men nå er den tom og venter på sin framtid. Grunnidéen i denne konstruksjonen synes å være dens tidsparadokser. Steinen, som det urgamle materiale, formes til noe som ligner både en ruin og grunnstrukturen i et bygg. Ruinen som begrep avspeiler en av romantikkens grunntanker om å kunne oppleve tid og rom i et kort øyeblikk av intuitiv klarhet.

Campingplassen på Reipå har ikke utsikt til sjøen, men hytten er den billigste vi har bodd i, og den fineste, så dette stedet anbefaler jeg gjerne videre.

Koselig uteområde med katt (kanskje) og kaniner (to stykker) 

Perfekt hytte for to på tur, ren og ordentlig med alt på stell
Kjøreturen på Rikskystveien er vakker med svingete, og på dagens strekning måtte vi med to ferger. Da er det godt å ha en spennende bok å forlyste seg med, så takk til Slakt, som var min følgesvenn på turen.

Ikke farlig å vente på fergen når boken er spennende 

Fra Ørnes kjørte vi i regn helt frem til Mo i Rana. Samtidig som vi sjekket inn på Fjordgården, sluttet det å regne, og vi bestemte oss for å tilbringe ettermiddagen og kvelden ute på tur. Vi valgte vekk restaurant og shopping til fordel for stolpejakt, noe som tok oss til fire forskjellige steder i og rundt Mo i Rana. Kommunen har tilsammen 50 stolper på kartet sitt, og 20 av dem lå langs elven Revelåga. Her var det fint å gå på tur, så vi forflyttet oss til et nytt friluftsområde, for etterpå å finne 10 stolper i et boligområde. De siste stolpene var i sentrum, og de tok oss med til det nyoppussede, og veldig fine området langs fjorden, hvor også skulpturen Havmannen står.

Havmannen er over ti meter høy og laget i granitt. Den er plassert 15 meter fra strandkanten i Ransfjorden ved Mo sentrum. Antony Gormley har laget skulpturen som ble satt opp i 1995. Vannkanten når opp til skulpturens lår ved høyvann, noe som er med på å definere kunstverket.

Skulpturlandskap Nordland ord:
Skulpturen står vendt med ryggen mot byen og ser mot fjorden i retning det åpne havet. Skulpturen ser ut til å være falt i sine egne tanker, vendt mot sitt indre rom både som en fysisk og psykisk tilstand. Til tross for størrelsen er denne skulpturen ikke noe monument. Dens retorikk henvender seg til hver og en av oss individuelt, og diskusjonen er privat. 
Trodde du at Mo i Rana bare er et veikryss, eller et kjedelig industrisamfunn, da tar du skammelig feil. Byen preges av smelteverket som ruver i bildet, men vil du la deg begeistre må du gå ned til sjøkanten og se at til og med de store båtene er et smykke i bybildet.

Fabrikken høres over hele byen, men området rundt er et nydelig turområde

Nyoppusset og ryddig plassert kan man skue de store båtene ytterst i fjorden
Det er tredje gang vi bor på hotell denne ferien, men første gang hotellet har giddet å gjennomføre skikkelig frokost. All kred til Fjordgaarden, for god service, god frokost og ikke minst gratis parkering rett utenfor hotellet.

Siste stopp før vi var tilbake til Snåsa og en velfortjent hvil hos svigers, var Mosjøen. Her besøkte vi verdens koseligste onkel og tante, fikk deilig torskemiddag og en fin prat, før vi kjørte de siste milene frem til Snåsa.

I byvåpenet til Vefsen Kommune ser vi en hane, og denne ser vi igjen mange steder i Mosjøen

Mosjøen huser også et av Skulpturlandskap Nordlands kunstverk, nemlig Tre Èldar av islandske Hulda Hàkon. Har du lyst å se verket, som er et av få som ikke er grått, og et av få som er laget av en kvinne, så finner du det i Elveparken en liten spasertur fra Mosjøen sentrum. Selv gikk vi på en smell, for kunstverket er under rehabilitering, så de tre ildene var godt pakket inn i kasser, da vi oppsøkte det. Våre lokale venner kunne bekrefte at en kvinne har sittet under et telt og fixet på dem, så jeg velger å tro at det er kunstneren selv som er i området.

Sånn så det ut i juli 2020
Sånn skal det se ut :)                    (Skulpturlandskap Nordland sitt bilde)


Da vi gikk langs elven kunne vi på andre siden av elven se den nye zip-linen og sherpatrappene som er anlagt i fjellet på andre siden av elven. Zip-linen er dobbel, så til vår glede kom det to begeistrede jenter susende forbi. Neste tur nordover skal vi prøve både zip-line og sherpatrapper, og få med oss en av de mange flotte fjellturene i området.

Gleder meg til å prøve denne ved neste besøk i Mosjøen

Etter all denne fartingen skal det bli godt med en stille uke hos familien på Snåsa. God sommer til deg som har tatt en titt på ferieminnene våre ☺☺☺