onsdag 10. juli 2024

Kjøttets ingeniører - essaysamling av Karl Ove Knausgård

Dette er den første samling av Karl Ove Knausgårds essays siden Sjelens Amerika (2013) og I kyklopenes land (2018). Jeg har sporadisk lest noen av essayene hans tidligere, og jeg hadde stor glede av Skogen og elva, biografien om Anselm Kiefer. Morgenstjernetrilogien har jeg også lest, men av hans romansyklus Min kamp, som kom ut i 2009-2011, leste jeg bare en og en halv. 

Forlaget om boken:
Som essayist har Karl Ove Knausgård en helt særegen evne til å skrive tett på eksistensen, om naturen, for eksempel om gresset, om trærne, om insektene rundt trærne og hvordan trærne om natten har et annet uttrykk, og derfra til trærne i kunsten, og videre ut til de største spørsmålene, om sjelen, om døden, om muligheten for evig liv, om kunstig intelligens og om tallenes plass i naturen. 
Også når han skriver om kunst og om hva romanen gjør, er det med et svimlende nærvær, en oppmerksomhet for detaljene som uanstrengt og inspirert åpner de mest grunnleggende spørsmålene om kunsten og eksistensen på nye måter.


Les sakte, og tygg på godbitene! For en tenker Karl Ove Knausgård er, jeg ble flere ganger i løpet av lesingen betatt av hvordan han, så enkelt skildrer det uforklarlige. Hans assosiasjoner styrker noe som har lagt vagt i mine egne fornemmelser, og gir tankene mine kraft.

Essayene er tekster, taler eller foredrag av varierende lengde, som i perioden 2018-2024 har vært på trykk i aviser, tidsskrifter, og antologier, som forord i bøker, og enkelte også i egen utgivelse i bokform.  

                            Å mene noe om noe er å ta kontroll over det. Det er en aktiv handling. For å være nær noe og la seg fylle opp av det kreves det motsatte, det handler om å slippe kontrollen og er passivt. Forskjellen på å ha en mening om noe og å være nær noe, er forskjellen på å ta plass og å gi plass. Det er ingen tvil om at det første har forrang i kulturen, og at det passive, det å ikke handle, har lav status. 


Allerede tidlig i boken noterte jeg meg titler for lesing/repetering, som Claire Keegan sin Småting som dette og Dostojevskijs Idioten, hvor vi blir tatt med til kjernen av den russiske kulturen på 1800-tallet. Senere får jeg et fruktbart gjensyn med Mattis i Tarjei Vesaas sin nydelige roman Fuglane og vi får høre om hvorfor Gustave Flauberts roman Madam Bovary er den perfekte roman. Når Knausgård tolker bøker, skjønner jeg hvor overfladisk jeg har lest, og blir ivrig på å gjøre opp for dette.

Videre i essaysamlingen tolker han også malerier og fotografier på den samme nære måten, som tar pusten fra meg. Han snakker om tilstedeværelse og sammenheng, helt ned på mikronivå, hvor de aller minste øyeblikkene blir viet oppmerksomhet.

Jeg elsket å lese om Mamma Andersson og kunsten hennes, og ikke minst takketalen Knausgård holdt da han mottok Gunnar Myrdals Leninpris i fjor. Turen til Russland i 2017, var en drøm å få være med på. Spesielt interessant var det å få koblingene mellom Sovjetunionen 1947 og dagens Russland, og refleksjonene rundt hvordan dagliglivet til menneskene har forandret seg.

Boken er bare på 330 sider, men det tok meg lang tid å lese den, for her måtte det fordøyes og tørkes tårer, mange ganger underveis. Det gjør alltid inntrykk å lese Knausgårds sine tanker, så også denne gang. Har du lyst å lese noe som får deg til å gruble litt, så er Kjøttets ingeniører midt i blinken ⚄

Forlag: Oktober
Utgitt: 2024
Sider: 330
Kilde: PDF fra forlaget

søndag 7. juli 2024

Djeveløya av Karen Thommesen

Det er alltid spennende å lese debutanter, og spesielt interessant når forfatteren har en "voksenjobb" som jeg ikke forbinder med kreativ skriving. Kommunikasjonssjef i Direktoratet for byggkvalitet Karen Thommesen debuterte i år, med denne helt spesielle historien fra Jan Mayen.

Forlaget om handlingen: 
Atten mennesker, alle kjenner alle, men ingen kjenner sannheten. En ung meteorologifullmektig forsvinner fra Cyberforsvarets base på Jan Mayen. Politietterforsker Anders Veka reiser for å undersøke det han antar er en ulykke. Ved ankomst Olonkinbyen har stasjonssjef Katrine Kure allerede igangsatt en leteaksjon. Den unge mannen er funnet død i den avsidesliggende Guineabukta. 

Flere uforklarlige ulykker inntreffer, og det blir funnet utstyr som kan sette øyas kommunikasjon med omverdenen ut av spill. Anders Veka og Katrine Kure jager og blir jaget mens høsttåken isolerer dem fra fastlandet, og fortiden truer med å innhente dem alle.


Djeveløya tar oss med til et sted på kloden jeg aldri før har besøkt i bøkene. Det var interessant å lære om forholdene der, om avstander og infrastruktur. Livet til de som til en hver tid er utplassert på Jan Mayen er for egen sikkerhet, nøye regulert av regler, men tilliten til at disse blir fulgt, får seg en knekk, disse ti høstdagene.

Historien er handlingsmettet, men selv om det hele tiden skjer ting, så føltes lesingen langdryg, det gikk liksom litt for sakte på frem. Vi hører litt om hva de bedriver på denne norske utposten, og så drysses det spenningsmarkører i form av ord som tyskere, hakekors og russere, over det hele. Atle ble funnet død, og først etterforskes det som en ulykke, eventuelt et selvmord. 

Historien fortelles vekselvis mellom stasjonssjef Kathrine og etterforsker Anders, dette fungerer bra og viser på en fin måte forskjellen på å være godt satt inn i tingene, og det å komme utenfra sånn som Anders gjør.

Romanen har et variert persongalleri, yrkene som er representert er mange, og alle har sin personlige historie rundt hvordan og hvorfor de befinner seg på Jan Mayen. Ikke alle velger å fortelle alt om seg selv, og det er nok her de store hemmelighetene ligger.

En jammer, elektronisk krigføring. Du må få oss hjem, insisterte Steinar, da Cecilie var gått. Han så i det minste mer våken ut nå, selv om rumlingen fra mageregionen røpet at han ikke hadde spist. 
        Jobber med saken, sa Anders. Ingeborg vil at vi skal gjennomføre vitneavhørene og ellers ligge lavt. Lager vi for store bølger, risikerer vi å sette folk i fare, folk vi i utgangspunktet skal beskytte.


Dette er et lukket rom mysterium, men jeg fikk aldri den ekle følelsen av at karakterene burde se seg over skulderen. Selv lederne for gruppen innrømte stadig at de var redde, uten at jeg kunne føle det. Jeg synes historien ble avsluttet på en fin måte, spørsmål som dukket opp underveis ble besvart, og alt hadde sin naturlige forklaring. 

Les gjerne Krimlitteraturs fine intervju med Karen Thommesen


Forlag: Bonnier
Utgitt: 2024
Sider: 441
Kilde: Bookbites

torsdag 4. juli 2024

Svikere av Espen Skjerven

Svikere er fjerde bok i Espen Skjerven sin serie om kriposetterforsker Tom Grayston. Jeg har lest og likt Slakt, Blod er tykkere enn vann og Kleptokratiet, så det var med stor forventning jeg satte i gang med årets utgivelse. Boken innfridde til tusen, boken kommer ut rett over sommeren ☺

Forlaget om handlingen:
Kripos-etterforsker Tom Grayston er blitt tilkalt til hjemlige trakter i Sandnes og Stavanger for å bistå i en sak der liket til en avdød næringslivsleder er blitt gravd opp og forsvunnet. Han var ingen hvemsomhelst, men konsernsjef i et oljeselskap som har vært involvert i en korrupsjons- og miljøskandale.

Tom og kollegaene står overfor en intens jakt på de skyldige, som ikke skyr noen midler i gjennomføringen av sin plan for å redde verden.

Forlag: Liv
Utgitt: 2024
Sider: 325
Kilde: PDF fra forlaget


Jeg har vært begeistret før, men dette må da være den beste av de fire bøkene. For en lesefest jeg fikk meg, og med nesen i boken, ble det den smidigste forflyttingen fra Bergen til Alanya noen sinne.

Hovedpersonen Tom Grayston, har gjort inntrykk tidligere, så jeg trengte ikke å bli minnet på hvem han er. For seks år siden forårsaket han at søsteren ble sterkt handikapet, mor er bitter for dette og far ligger for døden. Superetterforskeren er skilt og har to barn, også flørter han litt med en kollega, jeg digger ham!

Den førti år gamle legenden drar ikke lasset alene, historien byr på folk fra rettssystemet, lokalt politi og kolleger fra Kripos. Persongalleriet er troverdig, og alle vi møter har en viktig rolle i historien. De som får sinnet mitt i kok er miljøaktivistene vi også møter, for en gjeng.

Du trenger ikke å ha lest de forrige bøkene i serien for å ha glede av Svikere, men vi hører litt om Kongosaken fra forrige bok. Spenningskurven starter høyt oppe, da vi klokken 0300 befinner oss på en gravlund hvor et lik har blitt gravd opp.

Som en bihistorie møter vi tingrettsdommer Eva Marstein, hun er ensom etter mannens bortgang, og datteren Nina har hun dårlig kjemi med. På jobb skal hun lede et rettsmøte, i en barnefordelingssak av en annen dimensjon. Det er den tretten år gamle datteren som ønsker seg bort fra begge foreldrene, og etter å ha lest hvordan de oppfører seg, skjønner jeg henne godt. 

Jeg hadde stor glede av å lese denne sekvensen, selv om den sjokkerende respektløse oppførselen til foreldrene irriterte meg. Denne delen skal senere på elegant vis, flettes inn i krimsaken som Tom Gayston, Dagny Stokka og de andre sliter med å løse.

For slite gjør de, det virker som ugjerningspersonene alltid ligger et steg foran, og ved å strø rundt seg med likdeler, både ekte og falske, greier de å holde etterforskerne på tærne lenge. Meg som leser satt også langt utpå setet flere ganger, for her er det en spenningskurve som starter høyt og går jamt oppover.

            Hva er sant og hva er ikke sant? Hva skal til for at noe anses som bevist? Hvor mange medlemmer av kulturen skal til for at troen ikke regnes som vrangforestillinger? 
            Så det du sier er at så lenge en persons overbevisning er akseptert av en større gruppe mennesker har personen ikke vrangforestillinger?
Poenget mitt er at selv om tankene til Kim og Lise ikke passer flertallets, kan man ikke si at de lider av vrangforestillinger.

Tematikken tar oss med innom mistillit til rettssystemet, konspirasjonsteoretikere og miljøsaken. Problemstillingene som tas opp gjennom denne historien, kunne lett relateres til egne tanker om samfunnet vi lever i. Dette er et skremmende tankegods hvor ingenting er sort/hvitt, så: Ikke vær en sau, men vær kritisk!

Svikere inviterer leseren inn, på den måten at der som skjer her, godt kunne skjedd i virkeligheten. Her er litt romantikk mellom flere karakterer, men en perfekt blanding av etterforsking og personlige historier, gjør boken til en slukebok. 

Jeg anbefaler gjerne Svikere videre

tirsdag 2. juli 2024

Syv armer av Atle Nielsen

Den kjente journalisten Atle Nielsen har skrevet 32 bøker i ulike sjangere. Etter å ha lest hans forrige krim Mord og kjærlighet, var jeg spent på hva som skjer videre med journalisten Ole Bull. Historien er et Indiana Jones eventyr uten like, som utspiller seg i Italia.

Fra forlagets innledning: 
Den røde tråden er jakten på en skjult skatt. Goternes konge Alarik dør i 410 e.Kr. langt sør i Italia etter å ha røvet med seg jødenes syv-armede hellige kandelaber fra Roma dit keiser Titus hadde brakt den fra Jerusalem. Siden har denne helligdommen vært forsvunnet, og utallige har lett, ikke minst Heinrich Himmler. Nazistenes organisasjon Ahnenerbe jobbet med å grave fram ariernes historie verden over. Nå prøver Himmlers disipler i Neue Ahnenerbe å følge opp. 
En italiensk frilansjournalist i Roma som mente å vite hvor kandelaberen er, var i kontakt med ny-nazistene og ble drept før han fikk publisert noe. 

Ole Bull er på fylla i Roma, og etter et heftig besøk på et russer-betjent bordell våkner han opp til saken om drapet på en kollega.

Syv armer fortelles fra flere vinkler, uten at det gjør historien vanskelig å følge med på. En god blanding av historiske hendelser og fantasi, gir fart på lesingen og næring til en spenningskurve som stadig går oppover.

Det ligger mye nerve i de innledende scenene, da en drita full Ole Bull lar seg sjekke opp av en russisk skjønnhet. Leseren skjønner med en gang hva som vil komme til å skje, men historien skal utvikle seg mye før vi er i mål. 

Etter mye motgang har, den nå arbeidsledige journalisten Ole Bull tatt seg noen friuker i Roma. Han vil fylle dagene med å skrive noe, og har flere muligheter; ulykkelige prostituerte, drapet på kollegaen, eller skatten det snakkes om. 

Det blir ikke mye tid til skriving, for det koker rundt den godeste Ole Bull. Vi hører om en VG journalist bosatt i Bergen, som tar opp den ene tråden, og senere får vi innblikk i arbeidsmetodene til den italienske etterforskningsgruppen. En arkeolog og en historiker kommer også på banen, i tillegg til farlige halliker og enda farligere leiemordere.

En historie som dette er bygget på faktiske hendelser, så det er litt spennende å luke ut hva som er sant. Historie fra graven i Busento fra goternes tid og nazistenes herjinger i 1937, gir handlingen et tiltrengt dryss av troverdighet, men stort sett er det hei hvor det går. 

Mot slutten møter Ole Bull italiensk politi som ber ham være lokkemat for en innbitt leiemorder. Den selvsamme morderen er kanskje ikke så smart, for han presterer å legge fra seg pistol og ammunisjon i noen busker. Ole Bull, som enda ikke har skrevet et ord når boken er slutt, får servert et sårt tiltrengt scoop fra uventet hold, så han kommer ut av de italienske tumultene med æren i behold.

Atle Nielsen har en lett skrivestil, her er mye humor mellom linjene og korte kapitler gjør at lesingen går unna. Det er god nerve gjennom hele handlingen, noe som bidro til at jeg leste den i et par store jafser. Selv om det går litt på troverdigheten løs av og til, så er det ikke tvil om at dette er god sommerunderholdning ⚃


Utgitt: 2024
Sider: 336
Kilde: Bookbites

onsdag 26. juni 2024

Jævla menn av Andrev Walden

Svenske Andrev Walden bor, i likhet med hovedpersonen i romanen i Norrköping. Selv om dette er debutromanen hans, så har han mange år bak seg som skrivende menneske, som journalist, skribent og kronikør. Det strømmet på med begeistrede omtaler av denne boken, så denne ville jeg ikke gå glipp av. 

Forlaget om handlingen: 
Julen 1983, i en tomannsbolig i skogene utenfor Norrköping, røper en mor en hemmelighet. En syv år gammel gutt ved navn Andrev får vite at hans far ikke er hans far. Den egentlige faren bor i et land langt borte og har hår ned til skuldrene. 

Som en indianer, sier moren, og peker mot albuen så gutten skal forstå. Det bruser i gutten. Det føles som om han er i en bok om en som får vite at faren hans er konge i et magisk land, og at en ånd skal ta ham med dit. Men det kommer ingen magiske ånder, bare nye fedre som ikke er hans.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2023/på norsk 2024
Sider: 375
Kilde: PDF fra forlaget


Vi blir kjent med lille Andrev når han er 7 år. Han, mor og to småsøsken bor hos mannen han kaller Plantemagikeren. De lever et litt spesielt liv, uten tv, plastikk og mye annet som vanlige husholdninger hadde på 80-tallet.

Mannen er den typen mann som vakre kvinner strikker ullgensere til, men hjemmet deres har mange regler og flygende ørefiker.

Mor tar med seg Andrev og flytter, til en venninne som han kaller Lille Skyen, på grunn av den intense røykingen hennes. Plantemagikeren, som er den ekte faren til de to minste, lar henne ikke ta dem med, når Andrev og mamma flytter inn til venninnen. De to kvinnene sitter hele tiden og klager over mennene i livene deres, og det er her Andrev plukker opp frasen "Jævla menn". 

Hos Lille Sky blir mor kjent med Kunstneren, som for en kort tid skal bli den andre pappaen hans. Senere flytter de igjen, mor får jobb og en mann med trampende cowboystøvler begynner å frekventere hjemmet deres.

                                        Senere skal gutten tenke at sparket ikke hørtes ut som på film. Han skal ikke huske noen lyd i det hele tatt, og det skal overraske ham. Han skal tenke at det burde gi en høy lyd når en cowboystøvel treffer et ansikt, men akkurat nå tenker han ingenting.


Det som skildres her kunne vært innholdet i en traurig oppvekstroman, men oppbygging, språk og ikke minst de små anekdotene fra livet til Andrev, gjør historien helt unik. De gode skildringene av enkelte detaljer frydet meg, som da de var på biltur, i en bil som lå som en fisk på veien - se det for deg!

Eller, historien om hvordan Tyven, til tross for tøffe cowboystøvler fikk navnet Tyven. Boken er inndelt i kapitler etter hvert som mor flytter fra en mann, og finner seg en ny, så det er lett å følge med på de syv pappaene til Andrev.

Begeistringen over skriveteknikken fra første halvdel av boken avtok etter hvert, for når Andrev blir 13-14 år, er det lite fokus på fedrene han har bodd hos, og heller ikke den nåværende byr på videre utfordring for ham. Puberteten inntraff tidlig og kraftig, så herfra og ut er det pornoblader og jenter som gjelder. Dette har jeg lest om mange ganger, så det kjedet meg, selv om Walden fremdeles har noen gullkorn av noen observasjoner på lager.

Språkføringen er enkelte steder så genial at jeg fikk klump i halsen, men mot slutten ble det overskygget av alt dette andre, som ikke hadde noe med fedrene å gjøre. Forfatteren foregriper begivenhetene av og til, når han snakker direkte til leseren  noe jeg likte godt, og jeg syntes også det voksne språket til den unge Andrev passet fint til helheten.

Historien er ikke vond å lese, selv om Andrev og søsknene hans stort sett går for lut og kaldt vann. Romanen har forsvinnende få ekle scener, selv om mye av det mor finner på er korttenkt og impulsivt nok. Romanen er selvbiografisk, så jeg kan skjønne at han ikke vil svartmale familien sin.

Boken avrundes på en fin måte, selv om jeg også har noen innvendinger til den. Vil ikke røpe noe for nye lesere. Lese den bør du, spesielt hvis du er opptatt av språk, for de mange betraktningene den barnslige hovedpersonen gjør seg, er verdt et studie i seg selv.

Les gjerne Beathes Bokhylle sin fine omtale  

mandag 24. juni 2024

Plipp, Plopp og Plaske av Ann Elin Kringlen Ervik

Med Ann Elin Kringlen Ervik sin nye utgivelse kan barna få lære om naturen på en gøy måte. Vannets kretsløp kan være ganske vanskelig å forstå for et lite barn, og kanskje litt vanskelig for oss voksne og forklare også. Forfatteren som er barnehagelærer vet råd, og med god hjelp fra denne fine boken, skal jeg nok greie det jeg også ☺

Forlaget om boken:
Vannets kretsløp blir fortalt gjennom de tre dråpene, Plipp, Plopp og Plaske – vi følger dem på sin reise med vannet – fra det dampende havet, til vanndråper i skyene, de faller ned som regndråper, videre med bekken, elven, fossen, fjorden, og til slutt er de tilbake ved havet. Og her starter alt på nytt igjen.

Denne boken har både et læringsaspekt og et underholdningsaspekt hvor barna får følge læringen om naturen gjennom personifiserte dråper.


Forlag: SkogenBok
Utgitt: 2024
Sider: 39
Kilde: Leseeksemplar


Hav og solstråler samarbeider om å gi de tre dråpene Plipp, Plopp og Plaske en rundtur de nok aldri vil glemme. Når dampen møter den kalde luften føres de høyt opp i himmelen. Der tar vinden dem med på en skyreise, hvor dråpene opplever nytelse og redsel. 

Spenningen stiger når de havner i bekken. Innimellom mister de hverandre av syne, men leken fører dem sammen igjen. 




Denne fortellingen er full av liv og dramatikk, den leser seg nær sagt selv. Når de tre vennene er trygt tilbake til utgangspunktet forteller Plipp et eventyr til de to andre, som egentlig er en oppsummering av boken. Dette er genialt når en leser for små barn, som ikke har lyst å være ferdig å lese, men være i eventyret litt lengre. 

Boken har gjennomillustrerte sider av god kvalitet, som sikkert holder en stund selv i en barnehage. Illustrasjonene er utført av Hege Terese Fjæra, i behagelige farger og med en strek som har mye følelser i seg. Bildene er store, noe som er perfekt for høytlesning til en gruppe barn.  

Jeg har hatt boken med meg i barnehagen og leste for leseglade barn på 2 og 3 år. De likte boken alle sammen.

Likte den gjorde jeg også, så jeg anbefaler den gjerne videre ⚄ 

fredag 21. juni 2024

Dyphavn - krim av Tove Alsterdal

Leste du Synkehull og Rotvelte, så er jeg sikker på at du gleder deg over at den tredje boken i denne svenske serien nå er ute. Serien har gode karakterer, og utspiller seg på et lite sted i Norrland.

Forlaget om handlingen:
Da dykkere går ned i Ångermanelven for å studere de hundretalls skipsvrakene som ligger på bunnen, finner de levningene av en mann med kulehull i skjelettet. Det viser seg at han har blitt drept. Men hvem var han? Trådene leder tilbake til 1960-tallet, en tid med harde politiske konflikter og store drømmer om frihet.

Politietterforsker Eira Sjödin er høygravid, men blir likevel satt på saken. Mens sannheten om den døde kryper nærmere hennes eget liv, nærmer fødselen seg.

Eira er også bekymret for sin bror, som sitter i fengsel for en forbrytelse en kvinne har gjort. Denne kvinnen er nå på flukt og kan drepe igjen.


Spenningen er på plass helt i starten av denne krimmen, da vi i begynnelsen følger en helt fersk dykker ned i dypet. Hun får øye på et stort skipsvrak, og under et anker der nede, ser hun levninger av et menneske. Dette danner grunnlaget for plottet som utspiller seg. 

Hvem var denne personen og hvor lenge har han lagt på havets bunn? På land kontaktes det lokale politiet. Eira Sjödin har innetjeneste siden hun er 6 måneder gravid, men oppdraget anses som så ufarlig, at hun får lov å oppsøke åstedet.

Denne historien har ikke mange bihistorier, bakgrunnen til den døde personen lærer vi om etter hvert. Det er Eira Sjödin sin litt spesielle livssituasjon som er det bærende elementet i boken, og egentlig det eneste som engasjerte meg. 

Etter innledningens pangstart, koker spenningsnivået litt ut i kålen. Kun mot slutten tar det seg kraftig opp, så pass kraftig at jeg tenkte "ja, der våknet hun igjen" (forfatteren altså, som etter min smak da hadde slumret en god stund)

Historien avsluttes på en ryddig måte, ved å plukke ned alle baller som ble kastet opp, noe som var naturlig, siden dette er tredje og siste bok i trilogien fra Ådalen. 

Er du glad i saktegående krim, med fokus på en sjarmerende hovedperson, så er Dyphavn midt i blinken for deg ☺

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2024
Sider: 352
Kilde: Biblioteket