Du er min historie av Trine-Lise Rygh

Mitt første møte med Trine-Lise Rygh sitt forfatterskap var debutromanen Hundedager, som kom ut i 2020. Den traff meg midt i hjertet, så det var med forventning jeg startet lesingen av roman nummer to, som lanseres til uken. En liten smakebit fra boken deles i dag, ha en fin søndag!

Forlaget om handlingen:
Kvinnen i denne romanen lever i et forhold som gradvis har sviktet i sammenføyningene. Mannen er deprimert, han har alltid vært det, lever et liv litt på siden av alle andre. Han går. Forsvinner ned veien fra huset der de håpet å finne lykken. Noen ganger går han til andre.  

Du er min historie beskriver ett år i et ekteskap og gir oss innblikk i parets felles historie gjennom fortettede tilbakeblikk. Reflektert, vakkert og vondt skrevet frem med en sterk og tydelig litterær stemme.  

Forlag: Vigmostad Bjørke
Utgitt: august 2022
Sider: 206
Kilde: PDF fra forlaget

Denne historien er nydelig og hjerteskjærende på samme tid. Handlingen følger årstidene, så på den måten finnes det en kronologi, men de mange tilbakeblikkene røsker godt opp i fortellingen. Det gjør godt å lese, som å slippe unna en asfaltert vei og komme ut på en ujevn sti - lykke!

Her møter vi mor og far og datteren deres Lea. Mor er observatøren som ser tilbake på livet deres sammen. Dermed er det hennes perspektiv vi blir bevist på, men, hun er en reflektert dame, som vektlegger menneskene rundt seg, sine beveggrunner. 

Det er sammen med andre vi blir klar over vår egen utilstrekkelighet

Uten å gå i detaljer om diagnose og symptomer, skjønner vi fort at mannen hennes har en psykisk utfordring. Den har vært der gjennom hele forholdet deres, men nå etter tjue år, begynner hun å bli sliten. Samlivet minner mer om sameksistens, og gjennom flere metaforer skildres følelsen av at livet raser. 

Selv om mitt liv ikke minner om det som skildres her, så fant jeg mye å kjenne meg igjen i. Som når de er på ferie, hun går rundt som en kjempe parabol i konstant beredskap, mens han er avskrudd, et skall uten innhold. 

I tillegg til å bekymre seg for sin mann, så har hovedpersonen tenåringen Lea å tenke på. Hun spiser ikke, eller bare litt, og bare når hun selv vil. Problematikken blir ikke overdramatisert, og heller ikke her får vi en mulig årsak til problemene eller en uttalt diagnose.

Du er min historie var en roman som fikk meg til å puste dypt, både inn og ut. Den tillater leseren å tenke og føle selv, enkelte plutselige forflytninger ga meg noen støkk, men den informasjonen jeg, i noen sekunder, savnet, viste seg å ikke være påkrevd for flyten og forståelsen. 

Den gode leseopplevelsen fikk jeg da jeg ga romanen den stillhet og vilje til ettertanke som den fortjente. Jeg anbefaler den gjerne videre!

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget,
med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Eg blir her av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

Eg blir her er forfatterens andre bok. Jeg leste Sinne da den kom ut for et par år siden, og gledet meg over at hun nå har skrevet en ny fortelling. Dette er en ungdomsroman, som handler om forelskelse, tilhørighet på landsbygda, og om å ha en litt annerledes pappa enn de andre. 

Forlaget om boken:
Oda er 16 år og bur saman med faren og besteforeldra sine i ei lita bygd på Vestlandet. Ho gler seg til å henge med kjærasten Sondre heile sommaren og til å vise han den vakre naturen på heimplassen sin. Men når Daniel kjem til bygda, blir sommaren ganske annleis enn ho først hadde tenkt seg. 

Samstundes må Oda takle ein pappa som drikk for mykje, og som har starta pub for turistane heime i stova si. Kan han ikkje vere meir til stades for ho i staden for å leve i fortida?

Vi følger Oda gjennom nokre dramatiske dagar der ho strevar med å akseptere faren si rolle som bygdeoriginal, samtidig som ho prøver å finne ut av kjenslene sine for kjærasten Sondre og Daniel.

For en nydelig historie! Oda har fått sin første kjæreste, Sondre som bor på andre siden av fjorden. Fergen som fører dem sammen, og tar dem fra hverandre, er den første av flere tråder som hekter leseren fast i romanen.

Oda elsker hjemstedet sitt, og vil aldri dra herfra. Moren hennes døde tidlig, så hun har vokst opp hos besteforeldrene, med faren som en kuriositet i skuret, nedi hagen.

Det er bonderomantikk på sitt beste, med fjord og fjell, vidt utsyn og plass til å puste, jeg fikk nesten lyst å flytte på landet selv, da jeg leste denne boken. Om ikke det er nok, så har Oda verdens beste venninne, Emma, i nabohuset, og kjæresten Sondre som er veldig forelsket i henne.

Hele skoleferien bor Daniel hos sin far i denne idyllen, han gjør tilnærmelser til Oda, men hun oppfatter ham som ekkel og frekk, når han gjør seg morsom på hennes bekostning. Oda har jo en fin kjæreste, og Daniel er bare teit, men allikevel gir han henne et perspektiv på forholdet hun har til Sondre.

Følelsene som skildres her er de vi alle var gjennom i tenårene, og selv om det er førti år siden for min del, så er det gjenkjennelig til tusen. Usikkerheten som følger med, at Oda ikke skjønner sine egne følelser og bruker tid på å forstå hvorfor hun vegrer seg for å gå hele veien, er troverdig fremstilt. 

Men, romanen handler om mye mer enn bare usikre tenåringer. Tilhørigheten til bygda, og forholdet til faren bygger ut historien, også har vi Emma da. Ofte er det slitsomt med venninneforhold, men i denne boken er bestevenninnen en trygg havn å ankre opp i.

Eg blir her har et nydelig språk, lettlest nynorsk så ikke kvi deg for å lese, selv om du normalt bare leser bokmål. Historien har flere spenningstopper, som jeg har valgt å ikke røpe noe av, og avsluttes på en fin måte. Jeg kunne sagt at det gikk som det måtte gå, men siden det underveis kom flere uventede vendinger i historien, så føltes avslutningen helt på sin plass. 

Elida har også lest boken, se gjerne hennes flotte omtale!

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2022

Sider: 155

Alder: 12-16

Kilde: Kjøpt selv

Collin av Stefan Heym

En bokomtale på bloggen Würmstuggu pekte meg i retning av denne boken. En politisk spenningsroman, som jeg håpet skulle utfylle mitt bilde av DDR, og den tunge ballasten som tilfaller landene i Øst-Europa. Stefan Heym var opposisjonell, helt siden han første gang fikk et dikt på trykk i en avis i 1931. Da var han bare atten år gammel, og har i hele sin kariere vært en politisk dikter og stridbar polemiker. 

Fra bakpå boken: 
Romanens hovedskikkelse er den middelaldrende forfatteren Hans Collin. Etter å ha skrevet en lang rekke bøker med positive helter er blitt fysisk syk av sin nevrose, sin frustrerte trang til å skrive sannheten, først og fremst om stalinismen i DDR. Han legges inn på en berømt hjerteklinikk. Der er her handlingen i romanen utspilles. 

I sykehusatmosfæren kommer ulike representanter for regimet, i kulturliv og politikk, til syne - i lett forkledning. Her samles skyldige og ofre, som konfronteres med så vel opportunister, som positive helter i den yngre generasjon. Vi får tilbakeblikk på borgerkrigen i Spania, Ungarn-krisen og andre episoder som kaster et grelt historisk lys over nåtiden. En glimrende miljøskildring viser også hvordan sårene fra Stalin-tiden ikke er grodd. 

Etter å ha lest om romanen Collin, var det med skrekkblandet fryd jeg satte meg ned for å lese. Det viste seg at skrekken var utilsiktet, for her møtte jeg på karakterer som var grei å skille fra hverandre, og en handling som var lett å følge.

Jeg tittet bak i boken og leste Dag Halvorsens etterord, noe som hjalp meg å få øye på de politiske detaljene, som jeg visste var der. Dessverre følte jeg at mye av det underliggende budskapet gikk meg hus forbi, spesielt fra midten og ut, da jeg ikke oppfattet så mye av maktstrukturene.

I romanen møter vi Hans Collin, hans kone Nina som er sangerinne, legen Christine Roth og mange flere. Collin skriver sine memoarer, hvor han tar et oppgjør med landets fortid. Dette fortsetter han så smått med på sykehuset, men gjemmer vekk dokumentene så ingen skal få se dem. Legen Roth er på hans side, hun vinner hans fortrolighet mens hun pleier ham, og plukker opp en av hans tidligere romaner og leser den. Handlingen her tar oss med til konsentrasjonsleiren Le Vernet i Frankrike, og slutten på den spanske borgerkrigen i 1939.

Urack er en hatet og fryktet revolusjonær som befinner seg på den samme klinikken som Collin, det gjør også konen til Havelka, så han møter de andre når han er på visitt. Alle har hemmeligheter de skjuler for hverandre, de frykter sammensvergelser og forrædere blant sine egne, men de sier lite rett ut.

Det er ingen propagandaroman dette her, hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg sagt at det er en legeroman med litt ekteskapskonflikter som garnityr, men med de rette brillene på, vil en våken leser få øye på den helt spesielle kulturen, som var her før muren falt.  

Collin viser et tidsbilde som skildrer de problemene som preget DDR gjennom tretti år. Dette kommer frem mellom linjene, på en troverdig og til tider skremmende måte. Selv syntes jeg siste halvdel var langdryg, og ble ikke overrasket over den litt enkle vendingen slutten bød på. 

I bokens siste del har Dag Halvorsen skrevet litt om forfatteren Stefan Heym, hans bakgrunn, men ikke minst den kronglete veien hans skriving har hatt. Da Collin kom ut i 1979 ble det en skandale, han fikk en klekkelig bot for å ha publisert den i vest, og holdt en tale i retten som anses å være et polemisk mesterstykke, om penger, litteratur og makt. Det var ikke slutt med det, og historien som følger forteller hvordan straffeloven ble skjerpet, og at man kunne få fem år i fengsel, for å spre nyheter som kan skade DDR i utlandet. 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 1979/på norsk 1980

Oversatt av: Ådne Goplen

Sider: 297

Kilde: Biblioteket

Litt mer moderne bøker jeg har lest fra DDR i det siste:

Mitt hjerte er en automat av Olivia Wenzel

Brannen av Daniela Krien

Kairos av Jenny Erpenbeck

De blindes paradis av Duong Thu Huong

I Elidas 1001-lesesirkel i august skal vi lese en forfatter fra Asia. Mitt valg falt på Duong Thu Huong fra Vietnam. Selv kjente jeg landets historie mest via amerikanernes tilstedeværelse der under Vietnamkrigen, og alle de som kom skadet tilbake. De blindes paradis er den første vietnamesiske boken noen sinne, som har blitt oversatt til norsk, og den er en liten godbit av en roman - denne må du få med deg!

Fra bakpå boken:
Dette er en dramatisk familiehistorie og en beretning om endringer i det vietnamesiske samfunnet over en periode på førti år. I kjølvannet av jordreformene på 50-tallet ble gamle føydalstrukturer brutt opp, men slo raskt tilbake i ny form. I sentrum av fortellingen står tre kvinner. 

Den unge kvinnen Hang er på 80-tallet arbeider ved en russisk tekstilfabrikk. I slummen i Hanoi bor hennes mor Que, der hun overlever som gateselger. I landsbyen bor tanten Tam, som ikke kan glemme fortiden, på godt og vondt. Oppe i det politiske systemet er morens bror Chinh, en mann som har mye på samvittigheten. Dette er en skarp politisk roman og en fortelling om mennesker og landskap, lyder og lukter.

Allerede etter et par sider pustet jeg lettet ut, over at språk og skrivemåte ville gjøre det lett for meg å komme gjennom boken. Men, etter to kapitler måtte jeg ta en pause, en pustepause, for det som skildres her er ikke noe en lett kan absorbere. 

I pausen leste jeg om Duong Thu Huong, hennes frihetskamp og modige fremførsel, så det var med stor respekt jeg gjenopptok lesingen av romanen. 

Av de tre kvinnene det handler om, er det datteren Hang, som er fortelleren, hun skildrer moren Ques liv fra hun som 20-åring mistet begge foreldrene og giftet seg med Ton. Hans familie eide en liten rismark, som moren og søsteren jobbet på. De sysselsatte folk i landsbyen og alle hadde det godt, helt til frigjøringshæren vant krigen og Chin, Ques bror kommer hjem fra kampene, med nyervervet makt.

Han skal gjennomføre klassifisering av befolkningen, han får med seg to utskudd i seksjon for jordreform, og svigerfamilien til Que må gi fra seg alt de har bygget opp. Ton må rømme og Que er alene, menneskene som i lang tid har hatt det greit, blir nå underkuet, de sulter når åkre og rismarker blir lagt øde av de misforståtte ideene til myndighetene. Når etter en tid, den store korrigeringskampanjen gjennomføres, jages Chin og kumpanene hans vekk, og en tilnærming til normalen kan begynne.

Det går ti år og Hang blir født. Det er Ton som er farens hennes, men hun har aldri møtt ham, og hun maser lenge på moren for å få vite noe om ham, før hun endelig gir etter og forteller. 

Vi er ikke kvitt onkel Chin, han dukker opp igjen og tar fra mor Que livsgrunnlaget hennes. Hun har laget mat og solgt dette, noe Chin mener er kapitalistisk og borgerlig, og sterkt ødeleggende for den rette sosialismen, så han skaffer henne jobb på en fabrikk.

Historien starter med at Hang må reise for å se til sin gamle onkel, som tilsynelatende ligger for døden. I korte blikk følger vi henne i nåtidshistorien, som byr på overraskelser til siste slutt. 

Romanen skildrer den vietnamesiske kulturen på en fin måte. Vi hører om skikk og bruk, som knebler menneskene. Skammen de opplever når de ikke greier utgiftene for å holde i hevd tradisjonene sine. Her er masse seremonier rundt guder som skal hedres hele tiden, og redselen for å glemme noe, preger dem.  

Forfatteren var selv medlem av kommunistpartiet, men ble ekskludert og fengslet. Tolkningen av de politiske tumultene i landet vi leser om her, fremstår for meg som nyansert og troverdig. Hun skriver godt, og tematikken er spennende å lese om, jeg plukker gjerne opp en annen av hennes bøker.

Forlag: Pax

Utgitt: 1988/på norsk 2003

Oversatt av: Tone Formo

Sider: 219

Kilde: Biblioteket

Natteløperen - ny unik krim fra Karin Fossum

Leste du Fossums forrige bok, Drepende drage angrende hund, er jeg sikker på at du har ventet spent på bok nummer to i serien om politioverbetjent Eddie Feber. Jeg lover deg, du kommer ikke til å bli skuffet!

Fra bakpå boken:
Meidel Jonsson finner farfaren sin død i huset. Atten år gammel er Meidel plutselig alene i livet. I hodet sitt har han mange kamre: et for lek, et for gode ideer, et for faenskap. Og et kammer for smerte og erkjennelse, som han vil lukke for alltid. Nå har Meidel ingenting igjen å tape. Men når han handler på Kiwi, kommer han i snakk med den unge jenta i kassen, og han aner en mulighet.

Etterforsker Eddie Feber er et kraftfelt på jobb, og hjemme har han et hus fullt av unger og kona Karmen som skriver krimromaner. Flere mennesker i byen får besøk om natten av en lysende skikkelse med et våpen i hendene. Feber har ikke mye å gå etter, annet enn en lapp der det står 833. Feber har sine helt egne metoder, noen vil si han går over grensen.

Karakteroppbygging og stemning mestrer Karin Fossum til fingerspissene. At plottene hennes også er av en helt egen karakter, gir Natteløperen enda et tydelig bevis på.

Jeg forelsket meg raskt i de to hovedpersonene, Eddie Feber fordi han er et nydelig menneske, og unge Meidel Jonsson for hans sarte sjel, og den skjebne livet har gitt ham. Han er ganske rå når han en sjelden gang besøker moren på institusjonen hun bor på 

Har du smerter? spurte Meidel. 
Hva? 
Hun så forvirret på ham. 
Måten du går på. Som om noen har banket deg opp. Det begynner å bli en stund siden sist du fikk juling. 
Hun svarte ikke på det. Hun hadde på seg den samme blondekjolen som sist, og med det lange mørke håret så hun ut som døden. Hun fiklet med røykpakken, tente en sigarett og trakk røyken inn. 
Han legen din, har han fått diplomet sitt i posten? 
Hva er det for slags spørsmål, sa hun. 
Han greier jo ikke å fikse deg.         

Historien veksler mellom Eddie og Meidel som skjønner, at når farfaren er død, så er hans eget liv også, så godt som over. Leseren kan lett si seg enig i dette, når det kommer frem hvorfor Meidel ser mørkt på fremtiden. Han arkiverer følelsene sine i forskjellige rom, og bruker forestillingens kraft for å takle vanskelige ting. Etter begravelsen av sin kjære farfar, lager han en kopi av ham i sengen hans, og fortsetter å snakke med ham. Han ser for seg ødeleggelsene, som kulene i revolveren kan lage, om de får slippe ut, fantaserer rundt hva det er naboen har i den blå tønnen, utenfor huset sitt.

Eddie Feber har en helt egen fremgangsmåte når han snakker med familien sin, kolleger, vitner og mulige forbrytere. Det er så mye menneskelig respekt i stemmen hans, at han får de han prater med til å rette seg opp og skinne. 

Natteløperen er spennende, språklig supersterk og filosofisk, på en måte som traff meg rett i hjertet. Flere ganger kjente jeg meg igjen i tanker og følelser som ble skrevet frem, og klumpen i halsen kom tilbake igjen og igjen. Nå hører det med til det siste der, at jeg kan grine over en bok, rett og slett fordi det er så bra skrevet.

Denne må du virkelig få med deg, en mer grensesprengende krim skal du lete lenge etter. Er du som meg, som gjerne tar med nytt verktøy til å takle det livet byr på, så var det litt av hvert å plukke med seg her. Natteløperen kan god leses uten at du har lest den første boken om Eddie Feber, men den er god den også ☺

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2022

Sider: 192

Kilde: Leseeksemplar

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt
leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Fremmedlegeme - ny krim fra Unni Lindell

Unni Lindell holder fremdeles koken, mange av krimforfatterne jeg leste før har jeg gått lei, men denne dama altså! Jeg likte godt Nabovarsel, den første boken i serien hvor Snø er hovedperson, og ble ikke skuffet over fortsettelsen, for dette var virkelig spennende greier ☺

Forlaget om handlingen: 
Lilja og Betzy er blant kvinnene som gjemmer seg for sine voldelige menn på en jordbærgård i indre Østfold. Stedet er driftet på ideell basis av en kvinne i 60-årene. Hun gjør alt for å hjelpe. Eller gjør hun det? En dag oppdager Lilja overvåkningskameraer i trærne. Og seks år gamle Bambi går i søvne en natt og finner noe fryktelig i skogen. Den unge politibetjenten Lydia Winther, kalt Snø jobber igjen på politihuset med Hay og Marian Dahle. 

En førti år gammel savnetsak fører Snø til gården. Det skal sette livet hennes i fare. Nesten for sent går den grufulle sannheten opp for henne. At det finnes farlige menn i verden er noe alle vet, men finnes det også farlige kvinner?

Late dager hjemme alene er midt i blinken når en begynner på en spennende bok. Denne boken slukte jeg mesteparten av på en dag, selv om plottet var ganske tydelig, og mye av det som skjedde var litt som forventet, så klamret jeg meg fast. 

Vi ble kjent med Snø i forrige bok, hun har litt bagasje, på godt og vont. Hun er ansatt på Sentrum politistasjon i Oslo, men Politihuset som driver med drapssaker lånte henne sist, og da gjorde hun en meget god profil. 

Denne gangen skal Marian Dahle på Politihuset på ferie, så hun ber Snø om å steppe inn. Mordsaken de jobber med løses fort, men Snø har fått ferten i noen koblinger mellom voldsutsatte kvinner og menn som er meldt savnet. Problemet er at hun ikke skal jobbe med dette, men hun klarer ikke å la det ligge.

Karakteroppbyggingen fortsetter den den slapp i forrige bok. Jeg liker at forfatteren forventer at vi leser kronologisk, og ikke bruker tid på å gjøre oss kjent med persongalleriet på nytt. Når det er sagt, så var det litt unødvendig tydeliggjøring noen steder, men handlingen drev meg fort videre, så det var ikke noe å dvele ved. 

Lindell har greid å skrive frem en hevnhistorie av en annen verden, ut i fra den alvorlige tematikken som partnervold er. Det er gjort med respekt for kvinnene i boken, og virkelighetens kvinner, som befinner seg i denne grusomme situasjonen. 

Jeg likte godt psykologien vi får lære om i løpet av lesingen, om C G Jung sin lære om synkronisitet, altså meningsfulle sammentreff. Dette er noe av styrken til Snø, en ferdighet som hun fremdeles sliter med å temme, og gjøre seg nytte av. 

Liker du at handlingen er lett å følge, og at karakterene sitter fra første side, så er Fremmedlegeme et godt valg av lesestoff til lyse høstkvelder.

Forlag: Bonnier

Utgitt: august 2022

Sider: 382

Kilde: PDF fra forlaget

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget,
med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Axel Jensen - det begynte med Torgrim Eggen

Et litt tilfeldig valg på Storytel gjorde at jeg begynte å lytte til Torgrim Eggens bok om Axel Jensen. Boken kom ut i 2019 og har gått under min radar, selv om jeg har lest og likt flere av Eggens bøker. Axel - fra smokken til ovnen er storyen om Axel Jensen, en forfatter jeg aldri har lest noe av, hvis navn bare fikk en liten bjelle til å ringe. Boken er på 623 sider, mens lydbokversjonen er fordelt på 7 bøker med 3-4 timers lytting på hver. Dette funket godt for meg, siden neste bok alltid lå klar i appen.

Forlaget om handlingen:
Axel var den siste av sitt slag. Nei, den eneste.

Axel Jensen (1932-2003) var arvingen til et kjøttimperium som vendte ryggen til pølsene og i stedet ble opprører, eventyrer, sjømann og forfatter. En fluktvei, kalte han det. Han oppfattet seg som en outsider, både i den velstående familien og i skolemiljøet på Oslos vestkant, men han forble også en outsider i det litterære Norge ? selv om han regnes som en av etterkrigstidens mest sentrale og nyskapende forfattere.

Jensens liv ble et fantastisk, kaotisk og myteomspunnet eventyr som ofte gikk i ett med hans egne bøker. I livet og som forfatter var han en nomade og en kosmopolitt. «Hjem» var et fremmedord for Axel. Han var rusmisbruker, voldelig, en lystløgner, kronisk upålitelig i pengesaker og fullstendig uegnet som ektemann og far.

I denne boken forteller Torgrim Eggen om livet og skrivingen til Axel Jensen. Det er ikke noe jeg har tenkt å gjenfortelle, for jeg har ikke notert et ord underveis. Det var spennende å høre om hvor i livet Axel var da han skrev de forskjellige bøkene sine, hvilket tankegods han balte med, og ikke minst å lære hans temmelig spesielle personlighet å kjenne.

For han var en personlighet uten sidestykke, med sin kreativitet og ikke minst spontanitet. Ingenting var umulig for ham og alt skulle utforskes og prøves ut. En svakt utviklet impulskontroll var nok medvirkende til at han stadig vekk fikk fyr i teltet, og med et forlag i ryggen som støttet ham, så ble det bøker ut av kaoset også.

Det slo meg da jeg hadde lyttet meg gjennom mesteparten av denne boken, at jeg gjerne ville lest en roman, skrevet fra forlagets synsvinkel. Hvor spennende hadde ikke det vært, å være en flue på veggen, blant de som hadde ansvar for Axel Jensen sitt forfatterskap og utgivelser... 

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2019

Lyttetid: ca 25 timer

Kilde: Storytel

Bibliografi:

1955: Dyretemmerens kors (eget forlag)

1957: Ikaros – ung mann i Sahara 

1959: Line

1961: Joacim

1965: Epp (ny utgave 2002 og 2008)

1974: Mor India

1978: Junior, eller Drømmen om pølsefabrikken som bibliotek

1979: Senior

1992: Lul

1995: Og resten står skrivd i stjernene, illustrert av Pushwagner

1998: Jumbo

2008: Epp, illustrert av Pushwagner

Hodet mitt føltes, som om det hadde tatt seg en tur i sentrifugen, etter jeg hadde hørt ferdig denne boken. For en fyr! at han i det hele tatt fikk utgitt noe. Tiden var overmoden for å lese noe av Axel Jensen, og med meg hjem fra biblioteket var samleboken Junior Senior og Jumbo. Samtidig lastet jeg ned lydbokversjonen av Ikaros. 

Jeg ble nesten litt overrasket da jeg begynte å lese Junior, teksten var jo helt forståelig, og forunderlig morsom på en litt barnslig måte. Korte kapitler med overskrifter, trykt med store bokstaver fikk meg til å assosiere den med en barnebok, men akk for en fryd å lese for gamle bebrillede øyne. 

Skrivemåten er også litt barnlig, med fantasifulle kallenavn og et persongalleri som favner det meste.

Junior er skildringen av Axels oppvekst. Her møter vi far, mor "Jesebel", og en mengde onkler og tanter. Vi hører om onkel Ham, Sir Loin og Lady Grill, Jehova og Djevelen, Hitler, Tabu og Gledesdreper. Oppførselen til de voksne blir tolket av barneøyne, og i Axels fantasiverden får de sin fargerike plass. Det går ikke an å forklare, dette  må du lese!

Axel er 8 år når krigen bryter ut, de flykter i bil fra Trondheim, og bosetter seg i Oslo hvor farfarens pølsefabrikk befinner seg. Foreldrene krangler og lever vidt forskjellige liv, noe som påvirker Axel, naturlig nok.

            Mor tente en Blue Master. Hun lukket øynene og lente hodet mot skulderen til far. Det var akkurat som de var venner. Jeg hadde aldri trodd at krigen kunne være så fin. 

I Senior er det naturlig nok Axels far som blir skildret, eller kanskje hans forhold til sin far, for det er fremdeles Axel som har fortellerstemmen. Far ønsket Axel inn i kjøttfabrikken, men han måtte begynne nederst på samlebåndet med tarmskylling, og jobbe seg oppover. Dette lille utdraget oppsummerer egentlig far-sønn forholdet deres:

            Var på ski med far søndag. Kom ikke lenger enn til Frognerseteren. Det er en glassvegg mellom oss. Jeg er ikke en gang sikker på om jeg ønsker å knuse den. Kunne komme til å skjære meg på skårene.

Junior og Senior kom ut i 1978 og 1979. Jumbo derimot kom ut i 1997, som følge av et samarbeid mellom Axel Jensen og Olav Angell. De ti siste årene av sitt liv var Axel Jensen sterkt fysisk hemmet av sykdommen ALS. Kreativiteten og arbeidstrangen skortet det ikke på, så ved hjelp av Angell, og også andre, fikk han skrevet, og skrevet ferdig, flere bøker etter han ble sengeliggende. 

Jumbo kan leses som en frittstående oppfølger til Junior og Senior, noen av åpningsscenene kjente jeg igjen fra Junior og Senior, og også fra Torgrim Eggens bok. Handlingen er mer fragmentert enn resten av boken, siden teksten er satt sammen av flere dokumenter fra Axel Jensens skattkammer.

Her får vi også høre litt om tankene til Axels store forbilde, mystikeren Georgij I. Gurdjieff og hvordan disse inspirerte Axel. 

Samtidig som jeg leste denne boken, begynte jeg å lytte til Ikaros, som er den første romanen han fikk gitt ut på et forlag. Igjen kjenner jeg igjen litt fra Eggens bok, men denne boken er ikke en utpreget selvbiografi, selv om den allikevel er det. 

Axel Jensens utforsker- og eventyrtrang skinner gjennom på alle sidene. Hans respekt for menneskene og kulturen(e) i Sahara varmer, samtidig som hovedpersonen hele tiden reflekterer over betingelsene for hans frihet.

Det er ikke tvil om at han bar på en god dose overmot, noe tittelen på romanen gjenspeiler. Historien bygges rundt greske myter, men tankene presenteres uten det intellektuelle tyngden, som gjerne følger med.

Jeg liker godt det jeg leser av Axel Jensen, og har allerede fortsatt med Line som begynte veldig bra. Har et par bøker til på planen, som jeg fyller på med her etter hvert. 

Har du lest noe av Axel Jensen?

Ta gjerne en titt på Cappelens boktips, hvor de sier litt om noen av disse bøkene.