søndag 15. mai 2022

Jeg er loddrett - Hege Woxens gjendiktning av Sylvia Plath sine dikt

Sylvia Plath er en amerikansk forfatter, som ikke ga ut så veldig mye, (i alle fall ikke i sin egen levetid) men som har satt tydelige spor etter seg. Jeg har lest den selvbiografiske romanen Glassklokken og Elin Cullheds roman Eufori, som omhandler hennes siste år. Diktene hennes har jeg jobbet med, jeg vil ikke bare lese om hva hun føler, jeg vil gjerne føle noe selv også. Heldigvis er Anita og Beathe gode diktlesere, og de har begge skrevet flotte omtaler av denne boken, som hjalp meg videre.

Forlaget om boken:
På en helt særegen måte tok Sylvia Plath i bruk sitt eget liv og sine egne erfaringer som stoff for det hun skrev: om å leve i et turbulent ekteskap, om utfordringene ved å være mor, om sitt eget sinns mørke. Kanskje har denne forbindelsen mellom liv og diktning heftet ved lesningen av henne, og dermed overskygget de andre kvalitetene hun har som poet: den markante politiske kritikken, diskusjonen over hva poesi er, og ikke minst de helt uforlignelige bildene hun har skapt, og som ingen gjør henne etter. 
Til tross for hennes korte liv er forfatterskapet omfattende, og av de mer enn 400 diktene hun skrev, har Hege Woxen plukket ut og gjendiktet både kjente dikt som «Lady Lasarus» og «Ariel», og mer ukjente perler, dikt som med all tydelighet viser hvorfor Plath er, snart seksti år etter sin død, en av verdens mest leste poeter.

Klok av skade titter jeg ofte bak i boken for å se om der er et etterord å støtte seg til. Gleden var stor da jeg fant et, og det av selveste Janne Stigen Drangsholt. Etter å ha lest Hege Woxens forord, om hvordan hun har jobbet med språk og utvelgelse, leste jeg det Drangsholt hadde å si om Sylvia Plath og hennes arbeider. 

Forberedelsene til lesningen ble min redningsvest, i tillegg til de to nevnte blogginnleggene. Tiden gjorde også sitt, så da jeg satt meg ned med diktene for andre gang, var alt lagt til rette for følelser og innsikt. 

Jeg likte godt begynnelsen på Morgensang: 

Kjærlighet trakk deg opp som en svært gullklokke. 
Jordmoren dasket deg under føttene, og det rå skriket
fant sin plass blant elementene.

Stemmene våre gir gjenlyd, forsterker ankomsten. Ny statue. 
Din nakenhet i et uferdig museum
skygger for vår trygghet. Vi står her tomme som vegger.

♡♡♡♡♡


Også likte jeg Siste ord, her får du det første verset:

Jeg vil ikke ha en enkel kiste, jeg vil ha en sarkofag
med tigerstriper, og et ansikt på 
rundt som månen, for å stirre opp. 
Jeg vil se på dem når de kommer
og hakker opp stumme steiner, røtter.
Jeg ser dem allerede - bleke, stjernefjerne ansikter.
Nå er de ingenting, ikke engang babyer.
Jeg ser dem for meg uten fedre og mødre, som de første gudene. De vil lure på om jeg var viktig.
Jeg burde sukre og sylte dagene som frukt!
Speilet mitt skyer over - 
Noen få pust til, og det vil ikke vise noen ting.
Blomstene og ansiktene blir et hvitt klede.

Sylvia Plath har en spennende historie, her er mye lidelse i diktene hennes, og jeg vil gjerne forstå det hun skriver. Dessverre når hun bare unntaksvis inn til meg, men det som treffer, det treffer godt. Jeg kan ikke by på en kvalifisert analyse av diktene, det finner du andre steder, men ved å vise frem min egen utilstrekkelighet når det kommer til diktlesing, så kan jeg gjerne inspirere andre (og meg selv) til å ikke gi opp. 

Forlag: Tiden
Utgitt: 2022
Sider: 127
Kilde: Leseeksemplar


I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

lørdag 14. mai 2022

Sevastopol - tre fortellinger av Emilio Fraia

Lev Tolstoj skrev Sevastopolfortellingene i 1855, etter at han hadde deltatt i kamper i Krimkrigen. Boken gjorde Tolstoj til verdens første krigskorrespondent, da han skildret livet til russiske soldater og sivile, under beleiringen av Sevastopol på Krimhalvøya. Inspirert av Tolstoj, knytter Emilio Fraias i denne romanen sammen historier, tre historier som på hver sin måte, omhandler et betydningsfullt vendepunkt i hovedpersonenes liv. Jeg har lest begge bøkene, for å se hvor inspirasjonen til Fraias kommer fra.

Forlaget om handlingen:
En ung klatrer mister muligheten til å oppfylle drømmen sin etter en stygg ulykke; en mann vandrer ut i en øde skog på den brasilianske landsbygda og forsvinner sporløst; en ung dramatiker setter opp et teaterstykke om beleiringen av Sevastopol, og om livet til en russisk maler som nådde sitt kunstneriske høydepunkt i krigsårene ved å samle russiske soldater, og deretter forsvant.

I en bok som samtidig er klassisk og moderne, har Fraia laget et omriss av samtidens São Paulo og en skildring av forsøk på å lage kunst i en kultur som føles fremmed. Sevastopol handler om besettelse, tap og lengsel, om å feile og prøve på nytt - og om avvik - mellom de historiene vi skaper og de vi forteller til andre.


Jeg har lest noen gode gamle russiske klassikere, men Tolstojs Sevastopol har jeg ikke lest. Fraias tolkning av Tolstojs roman fristet allikevel, og jeg kjenner at jeg nå er enda mer nysgjerrig på det som inspirerte Fraia til å skrive denne boken.

Sevastopol er en kort roman, og enda kortere blir den når den er delt i tre deler, som har forskjellige handlinger og persongalleri. Den første historien tar oss med til Mount Everest, og en klatreulykke, som jeg-personen nå skriver om i et brev. 

Ulykken skjedde for seks år siden, og nå reflekterer hun over det å være forbundet med noe, om kunst, ensomhet og fremtiden. Overraskelsen er stor da hun oppdaget sin egen historie i en filminstallasjon.

Neste historie tar oss med til Nilo og hotellet hans, som befinner seg på et bortgjemt sted. Det er skikkelig forfallent, og drukner i landskapet ettersom jungelen er i ferd med å spise opp eiendommen. Et ektepar booker seg allikevel inn, etter en uke drar hun men han blir værende, og det er nå han forteller historien om sitt liv, som innbefatter ofring og mumifisering.

Den siste historien tar oss med inn i et teatermiljø, hvor vi møter to mennesker som skriver, hver på sin måte. Klaus, som skrev politisk teater på 70-tallet, leier et lokale og vil skrive og fremføre et teaterstykke om Bogdan Trunov, en fiktiv (tror jeg) maler født i Odesa i 1818. Denne maleren fulgte i hælene på regimentet i fire måneder, og skildrer med penselen det Tolstoj skildret med pennen. 

Klaus blir kjent med Nadia som jobber på et museum, men som også skriver, og de to samarbeider om å få til dette teaterstykket. 

Emilio Fraias roman er neddempet og rolig lesning. Det er ikke kjedelig, men jeg tok meg flere ganger i å slappe av så totalt mens jeg leste, at jeg måtte ta siden på nytt. Her finnes et alvor, men ikke i den grad jeg hadde forventet, så romanen (eller novellesamlingen) utfordret meg ikke på noe punkt. For meg ble dette en "her og nå bok", jeg hadde glede av å lese den da jeg gjorde det, men sliter med å tolke og gjengi den, bare få dager etter endt lesning. 

Det som sitter igjen hos meg som mest interessant, er sammenhengen med Tolstojs verk, som absolutt er tatt ut i fra virkeligheten, noe de tre historiene til Emilio Fraia ikke kan være. 

Utgitt: 2018/på norsk 2022
Sider: 101
Kilde: PDF fra forlaget


Og så litt om Lev Tolstoj og novellesamlingen Sevastopolfortellingene:

Som ung offiser kjempet Lev Tolstoj i Krimkrigen, og det er dagboknotater fra denne erfaringen som danner grunnlaget for Sevastopolfortellingene.
Da boken kom ut, ble den kritisert for å være for ærlig, han hadde vært i overkant åpenhjertig i beskrivelsene sine av krigens virkelighet. Til tross for at han var en patriot, er det ikke en rendyrket heltehistorie dette her, men brutale skildringer av forholdene soldatene levde under, lidelsene de gikk gjennom, og all angsten som red dem.
Det første jeg la merke til da jeg skulle se etter spor av Emilio Fraia sin bok i denne, er at Tolstojs bok også er delt i tre. "Hovedpersonen" er Sevastopol og krigen, og de tre delene tar oss med dit i desember, mai og august.

Det er en forteller som gir oss den første historien, at den skildres i andreperson, gjør at leseren befinner seg i begivenhetenes midte med en gang. En plutselig eksplosjon, setter fart i ambulansebærerne, menneskene er drillet i rutinene sine, så hovedpersonen blir overveldet av ståket, stanken, og skrikene fra de sårede.

Den andre novellen henviser til den første, med at det er gått seks måneder siden den første kanonkulen hvinte fra Sevastopols bastioner og sprutet jord utover fiendens bolverk. Tolstoj skildrer med et skarpt blikk menneskets forfengelighet, hvor viktig det er å bli sett, og vist respekt ut i fra rang og æreskodeks. Han kaller det århundrets vanligste sykdom, denne forfengeligheten som han ikke har noe til overs for.

Denne delen fortelles i tredjeperson, vi følger stabskaptein Mikhailov, og et handlingsforløp som gjør historien lettere å følge, enn den forrige. Mikhailov er, i likhet med forrige protagonist fersk i faget. Han er spent på hva som skal skje, og engstelig for å bli skadet, blir det en granatsplint eller et streifskudd, som blir den første skaden han får?

        - Quel charmant!  - utbrøt Kalugin og henledet sin gjests oppmerksomhet på dette synet som virkelig var vakkert. - Vet du, av og til kan man ikke se forskjell på stjerner og bomber. 
        - Nei nettopp, jeg trodde akkurat at det var en stjerne og så begynte den plutselig å falle og sprang, men den store stjernen, hva er det nå den heter? er akkurat som en bombe.


Boken har mange språklige morsomheter og kjappe replikkvekslinger som legger en etterlengtet demper på de grusomme skildringene av leveforhold og kamper. Denne Kalugin er desperat etter æresbevisninger, og regner på hvor skadet han må bli for å få utmerkelsene han trakter mest etter. Her reflekteres over hvor tapper den utsatte løytnanten er, i forhold til kapteinen som deltar i krigen fra et mye tryggere ståsted. Og hvem er det som får de gjeveste æresbevisningene?

            Jeg liker å høre folk kalle en stor hærfører for et uhyre, fordi han sender millioner i krigen bare for sin egen forfengelighets skyld. Men spør bare fenrik Petrusjov og løytnant Antonov og alle de andre i all fortrolighet: hver eneste en av dem er en liten Napoleon, et lite uhyre, som når som helst er rede til å starte et slag, drepe hundrevis av mennesker bare for å oppnå en ny stjerne eller et tredjedels lønnspålegg.


Innsats og tapperhet er det mennene snakker om i ettertid, ikke selve slaget, og i den tredje delen som foregår tre måneder senere, tas tematikken opp igjen. Her møter vi en frontkjemper og god offiser ved navn Kozeltsov, som etter en skade har lagt på lasarettet i tre måneder. Nå skal han tilbake til krigens gru i Sevastopol, og på veien møter han sin yngre bror, som søker seg til samme sted.

Lillebroren kommer rett fra kadettskolen og vil nå ut i krigen. Det han bryr seg mest om er å bli en av heltene, men jo mer de nærmer seg krigens kjerne, jo mer han hører og ser underveis, gjør at han gruer seg for det som kommer.

Tenk Lev Tolstoj var bare 26 år da han skrev denne boken! Jeg slås i bakken over det levende språket og over de skarpe observasjonene som ligger til grunn for handlingen. Modig var han også, for det kan ikke ha vært helt trygt å publisere sine betraktninger rundt beskaffenheten til den russiske helten.


Boken anbefales på det varmeste!

Forlag: Solum
Utgitt: 1855/på norsk 1983
Sider: 155
Kilde: Biblioteket

torsdag 12. mai 2022

Midnattsbiblioteket av Matt Haig

Jeg hadde hørt mye fint om Matt Haig sin bok Midnattsbiblioteket den siste tiden, så da jeg begynte å lese denne internasjonale bestselgeren, ble jeg litt forbauset. Nå er ikke feelgood min favorittsjanger, og jeg hadde forventet noe annet av en bok som har selvmord som ramme.

Forlaget om handlingen: 
Har du noen gang lurt på hvordan livet ditt ville sett ut om du hadde tatt andre valg? Studert noe annet, flyttet et annet sted, møtt en annen kjæreste? Nora Seed får muligheten til å finne ut av nettopp det. Hun har opplevd mange skuffelser i livet og velger å ta en overdose medisiner, men i stedet for å forsvinne inn i mørket, våkner hun i et uendelig bibliotek. 

Bibliotekaren fra barneskolen, Mrs. Elm, er der, og hun forteller Nora at bøkene er ulike muligheter for hvordan livet hennes kunne ha blitt. Én bok forteller om livet hennes sånn som det har vært, med alle de avgjørelsene som hun angrer på. Andre bøker forteller om livet slik det hadde blitt om hun hadde valgt annerledes. Nora får muligheten til å forandre på livet sitt. 


Hun kan velge en annen karriere, gjøre om på gamle kjærlighetsbrudd, realisere drømmen om å bli glasiolog. På sin reise gjennom Midnattsbiblioteket må hun finne ut av hva som faktisk gjør livet meningsfullt og verdt å leve. 

Ja tenk om... Midnattsbiblioteket minner meg på noe Haruki Murakami sa i sin nyeste bok Yrke forfatter. "Det viktigste forfattere gjør når de skriver er å slippe fantasien løs, og tenke ut alternative handlingsforløp". Det er akkurat det Matt Haig har gjort, og for et oppkomme av alternativer han byr på.

Historien er fortalt med varme og kjærlighet, dette er en ufarlig feelgood-roman uten brodd og temperament. Ja, hovedpersonen forsøker å avslutte sitt eget liv, men slik historien er fortalt, fremstår ikke dette som en selvmordsroman. 

Nora er flink til mye, hun spilte i band med broren og noen venner, hun er flink til å svømme langt, hun har studert filosofi mens hun drømte om å bli glasiolog. Livet hennes fungerer fint, helt til det ikke gjør det lengre, og siden hun ikke har øvd seg på små nedturer i livet, takler hun det dårlig når katten dør og hun mister jobben i musikkbutikken.


                Pubspilling betaler lite nå om dagen. Enda jeg har sagt ja til å vaske dassene. Har du vasket pubdasser noen gang, Nora?
Jeg har det ganske kjipt for tiden, jeg også, hvis vi først skal ha en hulkeolympiade. 
Ravi lo og hostet om hverandre. En hardhet formørket ansiktet hans et øyeblikk. Veldig rørende - synes jeg hører fioliner.


Selv om vi møter Nora i mange forskjellige versjoner, så ble jeg aldri riktig kjent med henne. Der ligger en avstand der hele tiden, jeg klarer ikke føle det hun tydeligvis føler så sterkt, men plukker opp noen gode tips, a la "hjelp til selvhjelp". Husk alltid at du har flere valg i livet, tenk deg om før du gjør noe, og går du å angrer på ting, så er det å sløse med energien.

Jeg nikket enig til Marianne sine ord om boken, i bloggen ebokhyllami hvor hun sier: "Historien er mer et grunnkurs i teorien om parallelle univers, filosofi og kvantebestemmelser - en slags psykolog-simulator i bibliotekversjon minus sofaen." 

En ting er sikkert, dette er de raskeste nesten 400 sidene jeg har lest på lenge. Boken har korte kapitler og mye luft, så det går unna. Aksepterer du premissene for boken, og at den har et ferniss av selvhjelpsbok, så kan romanen være god å lese en dag du ikke er i form til litterære utfordringer. 

Følg dine egne drømmer og lev ditt eget liv ☺

Forlag: Gursliberg
Utgitt: 2020/på norsk 2022
Sider: 392
Kilde: Leseeksemplar

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

tirsdag 10. mai 2022

Demokratiets langsomme død av Janne Haaland Matlary

Jeg har lest mye krim i det siste, men ingen av de bøkene har vært så skremmende som denne. Her kaster Janne Haaland Matlary en brannfakkel inn i den norske debatten, når hun setter søkelyset på hvordan samfunnet nesten umerkelig er i ferd med å forandre seg. 

Forlaget om boken: 
Vi tar demokratiet for gitt. Det bør vi ikke gjøre. I stigende grad er styreformen under angrep fra Vestens egne eliter, som tvinger gjennom upopulære politiske løsninger på bekostning av folkeviljen. Med sin unike erfaringsbakgrunn fra norsk og internasjonal politikk, har professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary spesielle forutsetninger på å forklare et av vår tids aller viktigste politiske spørsmål: Polariseringen mellom folk og elite. 

Med eksempler fra både Norge og utlandet viser hun hvordan sunn uenighet ødelegges av offermentalitet og moralisme. Vestlige politikere har fjernet seg fra velgerne i spørsmål som innvandring, familiepolitikk og overnasjonale løsninger uten demokratisk forankring. 

Boken er skrevet av en bekymret europeer, som kjenner kontinentet bedre enn de aller fleste. Matlarys løsning er å vende tilbake til klassiske dyder som mot, frihet og demokrati. For det er folket som skal styre seg selv, ikke internasjonale eliter eller organisasjoner. 

I denne boken tar Janne Haaland Matlary opp mange forskjellige tema som alle peiler seg inn på hvordan demokratiet slår sprekker, og vi merker det nesten ikke. Hun har et vidt perspektiv som tar oss med til Russland, Kina, USA, England, Ungarn og mange andre steder. Hun tar oss også med tilbake i tid, og forklarer flere historiske hendelser, gjerne belyst fra nåtidig ståsted.

Språk, kommunikasjon og retorikk er viktige aspekter for at alle mennesker skal leve et likeverdig liv. Det er skremmende å lese om den stadig økende polariseringen som vokser frem, om intoleranse og fryktkultur, og om hvordan man nå moraliserer i stedet for å argumentere. Her undersøker hun hvordan den utenrikspolitiske avmakten svekker demokratiet, og hvordan hersketeknikker gjør oss til passive, redde borgere, som ikke utøver vår demokratiske rett i trygghet.

Om selvsensur: Den som ytrer seg om funn, som gjøres til gjenstand for anklager om krenkelser, tar en risiko. Dette betyr at kontroversielle forskningsfunn kanskje aldri kommer til offentligheten. Men akademia skal være det frieste av alle steder i et demokrati, der man "speaks truth to power", der enhver tanke og ide kan debatteres fritt. 


Hva gjør det med oss når følelser tar over for fakta i offentligheten? mennesker som anser seg som krenket, skriker opp, og deres følelsesutbrudd, må besvares. Selv om selvsensur er en uting, kunne det kanskje vært på sin plass med litt selvsensur i disse tilfellene? Jeg leser også om politisering, altså at alt blir politikk, sexlivet, barneoppdragelse, religionsutøvelse, abort etc. 

Menneskesynet som er i ferd med å bli dominerende er ikke likeverdighet uansett hudfarge eller kjønn, men at disse forskjellene er så radikale at det overskygger alt annet. Sånn skaper dagens identitetspolitikk forskjeller fremfor likhet.

Vi "vet" jo at russernes elitestyre og autokratier som Kina og Saudi-Arabia ikke er helt bra for befolkningen, men da jeg leste denne boken gikk det opp for meg at selv i vesten, i de demokratiske landene, holder ting på å utvikle seg i feil retning. Vanlige mennesker skjønner ikke hvordan det som besluttes, for eksempel i FN og Europaparlamentet, påvirker vår hverdag, men i denne boken gir Matlary oss noen skremmende eksempler.

Konformitetspress leder til polarisering og selvsensur, du har kanskje tatt deg selv i å fremstå som enig med flertallet, selv om du innerst inne mener noe annet? Der har du det!

Jeg leste denne boken ett kapittel om gangen, pause var påkrevd, noen ganger var jeg nær sagt kvalm da jeg avsluttet, noen ganger redd. Det er skremmende lesning dette her, men absolutt en bok jeg vil anbefale deg å bruke litt tid på.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2022
Sider: 258
Kilde: Kjøpt selv

søndag 8. mai 2022

Svarte engler - spennende krim av Jarle Sten Olsen

Jarle Sten Olsen er ikke av de mest kjente forfatternavnene, men for en våken krimleser er dette et navn å få med seg. Han debuterte i 2014 med Steady og fulgte opp med Bare du som passer på i 2018. I årets utgivelse, møter vi igjen hovedpersonen fra forrige bok, som reiser til Bergen for å delta på Gullruten (som i den virkelige verden gikk av stabelen i går).

Forlaget om handlingen: 
De svarte englene terroriserte bydelen Sandviken i Bergen på 80-tallet. Journalist Rita Stamnes sin kilde påstår at det var flere som ble drept den gang. Rita graver i saken. Det er førstesidestoff, men hun mangler den avgjørende delen av historien og har liten tid. TV-dokumentarist Tom Moen er nominert til Gullruten i hjembyen Bergen.

Gamlekjæresten Rita tar kontakt og vil treffe ham, men det eneste hun sier er at hun vil vise ham noe vakkert. Hjemme hos seg, neste dag. Senere samme kveld ringer hun Tom, hysterisk av redsel. Hun har sperret seg inne på soverommet, utenfor er det noen som prøver å knuse døren. Tom vikles inn i Ritas sak, en historie med flere ofre, både i fortiden og i nåtiden. Opplevelsene skal endre livet hans for alltid.. 

Mer lokal kan en nesten ikke få handlingen i en bok, siden jeg selv sitter og leser i Sandviken, mens jeg titter opp på blokken ved NHH hvor mye av handlingen finner sted. Det er vår også i handlingen, hvor kirsebærblomstringen er i full gang, akkurat som her og nå.

Dette høres bra ut, men det er krim jeg leser og da er det spenning, overraskende vendinger og et godt plott som gjelder, og det fikk jeg her. Det er et par saftige detaljer jeg virkelig ikke vil røpe, så jeg tar ikke med så veldig mye av handlingen. 

Tom Moen er i Bergen, og som i den forrige boken er det gammelt nag mellom mennesker som nå har blitt betydelig eldre, som utløser de dramatiske scenene vi opplever her. Når han tar en pause på Cafè Opera, kiker han på vertinnen som har et litt kjent ansikt, men som han ikke klarer å plassere. Hun presenterer seg, og gir ham en fin overraskelse, og utover i boken er hun en av karakterene som hjelper ham videre i etterforskningen han bedriver.

Historien begynner rolig med tanke på action og spenning, sånn at leseren får tid til å fordøye begivenhetene i starten, før tempo skrus opp flere knepp. Det er gøy å høre om duekleiver, som gir et kjært gjensyn med fortiden, og ikke minst er det spennende med rivaliseringen mellom guttegjenger tidlig på 80-tallet. Bakgrunnen for hatet deres blir belyst, og løftet frem til vår tid, hvor fortidens hendelser, har presset frem behov for hevn, hos enkelte.

                Hun hørte en annen lyd, som fra en dør som ble åpnet lenger borte, bak henne slik hun lå. Så skritt som nærmet seg. På nytt grep panikken henne, og hun ålte seg tilbake slik hun hadde ligget, konsentrerte seg om å være stille. Skrittene kom nærmere. Stoppet like ved henne. Vilde kunne høre pusten til den som hadde kommet, og trakk beina opp under seg, som en skilpadde som vil beskytte seg.

Svarte engler er en velskrevet historie, godt komponert hvor fine mellommenneskelige relasjoner bygger bro til intensiteten som preger slutten. Uten på noe tidspunkt å bli karikert, er karakterene noe for seg selv, både hovedpersonene og de som figurerer litt i periferien. 

Liker du å lese krim som tar seg godt opp mot slutten, hvor lesingen går på skinner og du ikke stopper opp ved noen ting? da er Jarle Sten Olsens nye roman midt i blinken for deg - jeg anbefaler den gjerne videre ☺

Bokblogger og Henningbokhylle har også skrevet om boken!


Forlag: Liv
Utgitt: 2022
Sider: 327
Kilde: Leseeksemplar

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

fredag 6. mai 2022

En spøk av Milan Kundera - månedens 1001-bok

I mai skal vi i 1001-lesesirkelen lese en bok som er gitt ut i vårt eget fødselsår. Jeg har prøvd meg på Hundre års ensomhet, både i fjor og i år, men har nå gitt opp å komme gjennom den. Jeg hadde ni bøker å velge fra på listen, En mann som sover hadde jeg lest fra før, og de andre fant jeg ikke på biblioteket. Heldigvis fant jeg ut at Milan Kunderas roman En spøk var gitt ut i 1967, så jeg gikk for den. Det angret jeg ikke på, det er alltid spennende å lese fra den revolusjonære tiden i Europa 1948 - 1956.

Forlaget om handlingen: 
Tsjekkoslovakia på 1960-tallet. En mann vender tilbake til byen hvor han tilbragte sine unge år. Minnene fra hans feilgrep som ung er bitre, i ren spøk sendte han et postkort med munter harselas over kommunistiske slagord. Kortet får fatale konsekvenser, og spøken blir til det dypeste alvor. 

I denne romanen skildrer Milan Kundera ufriheten under kommunismen og historiens lek med individet. Samtidig er En spøk en dypt humoristisk roman. Midt i all galskapen og desperasjonen påkalles latteren, og i burleske scener som skildrer den menneskelige dårskap, får Kundera oss til å le fra dypet i oss selv. Kunderas første roman er en vakker og grusom bok som reiser et monument over en viktig epoke i europeisk historie.

Det er faktisk debutromanen til den kjente Milan Kundera jeg har kost meg med nå, og for en debut han gjorde! Når en leser litt om Kundera vil en se at hovedpersonens skjebne nok er bygget på hans egne erfaringer av å bli ekskludert fra kommunistpartiet. Det skulle ta 17 år før han ble tatt inn i varmen igjen, i skjebneåret 1967.

Hovedpersonen, forskeren Ludvik Jahn returnerer til hjemtraktene etter å ha vært borte i 15 år. Det er noe fordekt over åpningsscenene som sier oss at han ikke har lyst å gi seg til kjenne, eller røpe hva hensikten med returen er. I tankene forteller han oss historien sin, og samtidig hører vi stemmene til flere av de andre karakterene.

Han forelsker seg i Marketa, året er 1948 og selv om jeg vet litt om leveforholdene, er det vanskelig å forestille seg, det ufrie samfunnet disse menneskene levde i. Partiet bestemte alt, ungdommen ble sendt på landbruksdugnad og partiskoleringskurs (leste også om dette i Morsmelk) studentene ble alle fulgt opp med detaljerte rapporter, hvor en gjerne kunne få en anmerkning som lød "svak interesse for revolusjonsteori" eller "manglende påpasselighet og årvåkenhet."

Spøken han setter ut i livet, er ikke morsom en gang, men den fikk meg til å google frem Leo Trotskij, for hans navn nevnes på dette uheldige postkortet. Men, for noen fatale følger denne lille spøken fikk for Ludvik, alle bånd ble brutt, studiene, deltagelsen i bevegelsen, arbeidet og forholdet til sine venner. Uten studiene bar det direkte i militærtjeneste, han ble sendt vekk og måtte jobbe i en gruve utenfor Ostrava. 

Vi har allerede hørt om forholdet til Marketa, så hører vi om forholdet til journalisten Helena, før han på en av de sjeldne permisjonene treffer Lucie, og enda en kjærlighetshistorie blir skrevet frem. Overser du politikken og samfunnsstrukturene, så kan denne boken leses som en ung frustrert manns kjærlighetsliv, men den er heldigvis mye mer enn det.

Milan Kundera skriver lett, Ludviks voksne liv preges som sagt, av hans interesse for piker, og vi blir kjent med mange av dem. I korte trekk skildres tsjekkisk historie, fra 1600-tallet da det tsjekkiske folket så og si var utradert, før det i århundrene som kom etter, ble født på ny. Språket forsvant ut på bondelandet, og ble vedlikeholdt av analfabeter. I det skjulte holdt bøndene liv i sin beskjedne kultur, som senere begynte å blomstre gjennom poesien, musikken og kunsten.

Er du glad i å lese om Europas nære historie, og forstå litt mer om hvilke strømninger som styrte politikken, så er En spøk midt i blinken lesestoff. Romanen er ordrik, og har noen passasjer som er litt treg for en utålmodig leser, men det ble et godt valg av bok for mai-utfordringen til 1001-lesesirkelen.

Jeg har tidligere lest Uvitenheten, som har en likelydende ramme for handlingen. Tilværelsens uutholdelige letthet leste jeg før jeg begynte å blogge, jeg husker ikke boken, men i omtalen av Haikeleken, i novellesamlingen Karavane, har jeg skrevet at den gjorde inntrykk på meg, så kanskje jeg skal lese den på nytt....

Har du en favoritt av Milan Kundera? 


Utgitt: 1967/min utgave 2017
Sider: 287
Kilde: Biblioteket

onsdag 4. mai 2022

Åndenød av Amy McCulloch

Etter nylig å ha lest en spennende krim i skikkelig drittvær, var jeg egentlig klar for en sommerbok, men Åndenød sto for tur, og nå ble det kulde og grøss for alle pengene. Amy McCulloch er britisk og besteg selv Manaslu i 2019, så hun vet hva hun snakker om i denne thrilleren.

Forlaget om handlingen: 
Det er en morder i fjellet. I isødet er det ingen som kan redde deg, hvem blir nestemann? Journalist Cecily Wong får tilbud om å intervjue den verdenskjente fjellklatreren Charles McVeigh idet han bestiger fjelltoppen Manaslu i Nepal og setter verdensrekord. Det er bare én hake ved oppdraget: hun må være førstemann opp på toppen. 

Oppgaven er enorm, og blir ikke lettere av at farene truer allerede før de har dratt fra baseleiren. Isolert i fjellet, med kun tidvis kontakt med omverdenen, må Cecily ikke bare overleve farene ved å klatre i svimlende høyder - oksygenmangel, gapende bresprekker og skrekkinngytende snøskred - men også en rekke uhell som tyder på at det finnes en morder som er ute etter å ta livet av dem, en etter en. 

Som sagt, jeg var ikke klar for iskulden og den fysiske utfordringen, som denne boken byr på, men etter kun få sider var jeg sugd inn i handlingen. 

Her kommer vi tett på natur som virkelig får adrenalinet til å strømme, og som får deltagerne til å balansere på grensen mellom liv og død. Mestringsfølelsen hver etappe og hver dag gir dem, gjør at de føler seg ustoppelig, men på denne turen er det noen som ikke vil dem vel.

Scenene som utspiller seg er avgrenset av at de er innesperret i fjellet, gjensidig avhengig av hverandre og av været. Skildringer av omgivelsene er mange og flotte, så det er ikke vanskelig å se for seg ekspedisjonen verken på vei opp eller på campen. Når gruppen skal bevege seg forbi fjellets crux, klamret jeg meg til boken, og kunne ikke for at jeg sendte en tanke til en annen spennende thriller som heter Crux.

Det handler mye om akklimatisering, å gå opp og ned for at kroppen skal venne seg til den tynne luften. Vi lærer litt om klatring i disse høydene, både teknisk og om hvordan hodet må være skrudd på. Orden i sysakene er viktig hele tiden, og når en kommer høyt opp, må en være obs på at det rasjonelle og logiske kan forsvinne på en underlig måte. Da glemmer man detaljer i rutinen og tar dårlige, og mulig fatale avgjørelser.

Underveis oppstår det intriger og maktkamper, det blir forvirring om hvem en kan stole på, noe som bidrar sterkt til den økte spenningskurven. Åndenød er en skikkelig slukebok med mye action. Den er innsiktsfullt skrevet med tanke på sportens finesser og har gode karakterer som fester seg raskt til netthinnen. 

Jeg likte boken veldig godt, og anbefaler den gjerne videre ☺

Forlag: Gursli Berg
Utgitt: 2022
Sider: 431
Kilde: Leseeksemplar

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.