Pappas gutt av Emelie Schepp

Pappas gutt er den fjerde boken i Schepps serie om den litt skakkjørte statsadvokaten Jana Berzelius. Jeg har lest de tre andre, og så med spenning frem til å høre bok nummer fire.

Forlaget om boken:
En varm sommerkveld ringer en seks år gammel gutt til faren sin. Skrekkslagen forteller han at noen har tatt seg inn i huset. Det er det siste faren hører fra gutten, før han sporløst forsvinner. Statsadvokat Jana Berzelius leder etterforskningen sammen med førstebetjent Henrik Levin og politibetjent Mia Bolander. Hva har skjedd med gutten?

Etter hvert som de sirkler seg inn mot sannheten, blir utredningen mer personlig for Jana. Hun innser at guttens liv er i fare og at det haster med å finne ham. 

Emelie Schepp innfrir igjen! Til tross for høye forventninger til denne boken, lot jeg meg begeistre av både plottet og spenningskurven.

Tidligere har Jana og Mia vært skikkelig i strupen på hverandre, dette er noe tonet ned, samtidig som Jana Berzelius har blitt litt mer menneskelig. Nå ber hun om hjelp, hun har varme følelser for kollegaen Per, som ikke har gitt opp håpet på å få et romantisk forhold til Jana. Kanskje det funker for fortsettelsen? jeg lot meg fascinere av karakteren Jana slik vi ble kjent med henne i de første bøkene, og håper ikke hun blir mer rund i kantene og "normal" nå.

I denne historien møter vi udugelige fengselsbetjenter, og en skurk som greier å utrette kriminelle handlinger, til tross for at han sitter på isolat. Vi møter igjen den hensynsløse Danilo Peña, som er den eneste som har noe på Jana og som hun er nødt til å kontrollere, for å holde sin fortid skjult.

Pappas gutt er en velskrevet krim med mye action. Språk og skriveteknikk er perfekt for sjangeren, og plottet gjør at det sitter langt inne å slå av lydboken, som er glimrende lest av Anne Ryg.

De andre bøkene i serien: 
Merket for livet
Hvite spor
Skult agenda

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2018

Spilletid: 10:32

Kilde: Lytteeksemplar

Irène av Pierre Lemaitre - andre bok i Verhoeventrilogien

Det har allerede gått tre år siden jeg lyttet til Håkon Ramstads innlesing av den første boken i trilogien om Camille Verhoeven. Alex heter denne, den fenget, men allikevel har jeg glemt å følge opp serien. Helt til nå, når jeg har blitt oppmerksom på at appen Fabel tilbyr "ikke-nyheter" fra Lydbokforlaget. Min første bok ut ble Irène, og det er ikke tvil om at jeg skal fullføre trilogien med Camille, om ikke lenge.

Forlaget om boken: 
Overbetjent Camille Verhoeven befinner seg i en uvanlig periode i livet. Han er lykkelig gift med den vakre Irène og skal snart bli far. Men når en ny drapssak lander på pulten hans, et dobbeltdrap som er så ekstremt at selv de mest hardbarkede blant kollegene blir forferdet, får han bange anelser. Det virker ikke som det ligger noe motiv bak skrekkscenariet, men da det dukker opp en forbindelse til minst ett tidligere uløst drap, blir det klart at de har med en seriemorder å gjøre. Pressen er raskt og skadefro på banen og setter særlig Verhoeven i et dårlig lys.

Men det er Verhoeven som står bak det store gjennombruddet: Dobbeltdrapet er en nøyaktig kopi av en scene i Bret Easton Ellis' bok "American Psycho", og det skal vise seg at morderen lar seg inspirere av flere kriminalforfattere.

Pierre Lemaitres måte å skrive på er på samme tid, forutsigbart og også ikke. Med fare for å røpe spennende vendinger i historien vil jeg ikke gå nærmere inn på dette, men kan røpe at jeg fattet mistanke til enkelte detaljer lenge før de ble avslørt.

Styrken i denne krimserien er karakteroppbyggingen, denne forfatteren har en helt egen evne til å bygge karakterer, og få leseren til å bli godt kjent persongalleriet. Han har også en fin balanse mellom action og personlig dramatikk, noe som er med på å drive handlingen fremover uten dødpunkter.

Dette er en historie med fokus på etterforskning. Handlingen holdes innenfor rammefortellingen, med bare få, korte unntak for å bli kjent med ofre eller ugjerningsmannen. For å få frem dialogen med morderen benytter forfatteren seg av noen lure knep, som var med på å holde tempo oppe.

Er du en sart sjel vil du nok få bakoversveis av de kvalmende skildringene i starten av boken, men om det er en trøst så er det ikke like ekkelt gjennom hele boken.

Irène er i mine øyne en gedigen hylles til krimsjangeren, for handlingen er spunnet rundt kjente og kjære krimforfattere. Selv ble jeg minnet på at jeg skulle lese noe av den svenske duoen Sjöwall og Wahlöö, som Gunnar Staalesen holder frem som sine forbilder. Det hadde vært gøy å lese Roseanna, som er en av flere kriminalhistorier, med en viktig rolle i Irène, men er den utgitt på norsk?

Nå er jeg spent på hvordan det går med Camille Verhoeven etter Irène, og siden siste bok i trilogien heter Camille, regner jeg med mye av handlingen fokuserer på nettopp dette.

Utgitt: 2016

Spilletid: 12:21

Kilde: FABEL

De udødelige av Chloe Benjamin

Det er alltid spennende å skulle lese en New York bestselger, og med handling både i Los Angeles, New York, Las Vegas og San Francisco ble dette en fin skildring av USA de foregående femti årene.

Forlaget om boken:
Sommeren 1969, New York City. Byen koker og verden er i forandring. Det skjer noe overalt, bare ikke med de fire Gould-søsknene Simon, Klara, Daniel og Varya. I kjedsom desperasjon bestemmer de seg for å oppsøke en kvinne som ryktes å ha ankommet nabolaget, en omreisende klarsynt som påstår å kunne forutsi enhver persons dødsdato.


Forlag: Kagge
Utgitt: 2018
Sider: 377
Kilde: Leseeks

Spådommen barna får påvirker de fem neste tiårene i livene deres, og i denne romanen følger vi barna videre inn i voksen alder. Historien er delt i fire, så vi får skildret livet ut i fra hver enkelts personlige opplevelse.

Hvis du vet når du skal dø, hvordan vil du da leve livet ditt? Det er dette spørsmålet som granskes i denne romanen, blir vi det vi tror på, er det våre valg som styrer oss, eller er skjebnen bestemt allerede før vi blir født?

Når barnas far dør er det Simon som skal overta skredderbutikken. Han drømmer om noe helt annet for seg selv, og rømmer til San Francisco når han er 16 år gammel. Det er et heftig liv som skildres fra denne byen på 80-tallet, Simon lever ut sine homofile tilbøyeligheter etter alle kunstens regler. Aktivitetene blir så detaljert beskrevet at jeg etter åtti sider begynte å leke med tanken på å legge vekk boken. Heldigvis flippet jeg litt bak, og så at det snart var Klaras tur å være i fokus.

Klara er besatt av grensene mellom fantasi og virkelighet, og noe av grunnen til dette er at hun var den eneste av søsknene som viste dødsdatoen som Simon hadde fått av spådamen. Hun har også funnet dokumentasjon på at bestemoren var en tryllekunstner, noe som inspirerer henne til å fortsette med det hun har begynt på.

Vi får lære mye om jødiske tradisjoner, og får en forståelse for at alle jøder ikke nødvendigvis lever etter tradisjonene. Diskusjonen, eller skal jeg si krangelen Klara har med kjæresten Raj mot slutten av hennes sekvens, er spennende lesning. Han beskylder henne for å drikke, stjele og overse deres barn, mens hun bortforklarer det med "har du en anelse om hva som skjedde med mitt land?".

Den ene søskens historie følger den andre, og vi nærmer oss vår tid. Daniels historie begynner der Klaras slutter og vi har kommet til 1991. Han er mye mer tradisjonell enn de to yngre søsknene sine, søker trygghet som militærlege og feirer sin forlovelse med Mira. Hun studerer jødisk kunsthistorie, og oppsporer kunst som er stjålet av nazistene. Spådamen i barndommen sådde et ateistisk frø i Daniels barnetro, og tanker rundt reverseringen av dette er fornøyelig lesning.

Daniel har også en interessant diskusjon med Raj, hvor han stiller spørsmål rundt Israels rolle som strategisk alliert i invasjonen av Bagdad. Jødene er en av USAs viktigste velgergrupper og ikke lenger en svak part i verdenspolitikken. Det er kloke refleksjoner som gjøres i denne historien, som favner mye dypere enn hva rammefortellingen skulle tilsi.

Frida Kahlo - selvportrett med ape

Varya hengir seg til vitenskapen, der hun strekker seg langt i sin forskning på levetid og udødelighet. Også hun synes å være påvirket av spådommen, og teorier rundt hvordan man skal stanse aldring, gir romanen enda en vinkling. Vi har ikke fått høre så mye om Varya før, og i denne avsluttende delen får vi tilført både litt spenning og noen uventede vendinger.

Dette er en historie om tette familiebånd i en familie hvor menneskene er veldig forskjellig. De er preget av spådommen alle sammen, men takler det forskjellig, og lever med det på ulikt vis. Vi hører om alle søsknene, om foreldrene, den døde faren og den herskesyke moren, samt den jødiske familiens historie, gjennom hele romanen.

Romanen er lagt opp på en sånn måte, at overgangene går sømløst. Her får leseren et spennende plott, tankevekkende situasjoner, litt historie og ikke minst en handling uten kjedelige sekvenser. Anbefales på det varmeste!

Leser du De udødelige får du vite hvorfor jeg har illustrert 

med Frida Kahlos kunstverk fra 1939 ☺

Nullpunkt av Jørn Lier Horst og Thomas Enger

To etablerte forfattere har stukket hodene sammen, og skrevet krim. Jeg har lest og likt begge forfatterne i en årrekke og det de har fått til sammen holder mål, innenfor en godt utprøvd ramme av krimlitteratur.

Fra bakpå boken:
Den tidligere langdistansedronningen Sonja Nordstrøm dukker aldri opp til lanseringen av sin omstridte selvbiografi EVIG ENER. Og da kjendisbloggeren Emma Ramm (24) oppsøker Nordstrøms ulåste hjem senere samme dag, finner hun spor etter basketak. Politiførstebetjent Alexander Blix (45) sliter fortsatt med ettervirkninger av en gisselsituasjon 19 år tidligere, der han skjøt og drepte faren til en fem år gammel jente. Han får jobben med å lede etterforskningen av forsvinningsmysteriet. Spor etter Nordstrøm dukker opp på ulike steder og til tidspunkt som virker å være del av en nøye uttenkt plan. Omstendighetene tvinger Emma og Blix til å begynne å samarbeide. Drapsmannen ønsker oppmerksomhet. Og han har bare så vidt satt i gang spillet ...

I starten av boken blir vi kjent med karakterene, og spesielt med Alexander Blix og den tidligere partneren hans, som nå er hans sjef Gard Fosse. Dynamikken disse to imellom preges av hendelsen som har satt vennskapet deres på prøve. Emma Ramm er en annen solid karakter i denne historien, hennes rolle inngir til refleksjon, og gir leseren flere etiske dilemmaer og tygge på.

Det er i det hele tatt godt oppbyggede karakterer vi møter i Nullpunkt, i tillegg kan vi nyte et finurlig plott, som ikke avslører gjerningsmannen før helt mot slutten. Her følger vi en primærhandling som er fri for digresjoner og "utenomsnakk". Her er ingen maleriske skildringer, symbolikk eller metaforer og heller ikke mye føleri, med kun få unntak dreier alt seg om ugjerningene og etterforskningen.

Det er mange detaljer som skal på plass underveis, men handlingen bygges fint opp og via uventede vendinger holdes spenningsnivået høyt. Er du på jakt etter en krim som kan holde deg fengslet til solstolen i sommer, så anbefaler jeg gjerne Nullpunkt!

Forlag: Capitana

Utgitt: 2018

Sider: 431

Kilde: Leseeksemplar

Det tause hjørnet av Dean Koontz

Kanskje er dette mitt første møte med Dean Koontz, jeg har i alle fall ikke blogget om noen av hans bøker før. Han har gitt ut mange bøker, også under pseudonym, siden debuten i 1972, og de fleste er oversatt til norsk.

Fra forlagets beskrivelse av boken:
Et grøss av et selvmordsbrev er skrevet av en mann som hadde alt å leve for. FBI-agent Jane Hawk er sikker på at ektemannen ikke tok sitt eget liv, og bestemmer seg for å jage sannheten - uansett hva hun måtte finne.

I jakten møter Jane Hawk mektige personer som beskytter en hemmelighet så viktig - og så grusom - at de vil utrydde alle som prøver å avsløre den. Men makt og ondskap møter sin overkvinne. Hun er like smart som de er hjerteløse, like nådeløs som de er hensynsløse. Hun er Jane Hawk - en kvinnelig Jason Bourne.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2018

Sider: 522

Kilde: Leseeks

Jeg behøver virkelig å være død!  - sånn starter denne thrilleren, med selvmordsbrevet til hovedpersonens ektemann. Dette er en thriller som driver leseren fra skanse til skanse.

Da jeg leste om forfatteren kom jeg over en ni punkts plottformel som etter sigende skal beskrive alle bøkene til Dean Koontz. Jeg vil påstå at jeg ikke kjente meg igjen i noen av punktene, da jeg leste denne boken. Med tanke på at han er en gammel traver med uhorvelig mange bøker bak seg, vil jeg karakterisere Det tause hjørnet som fresh og fremtidsrettet.

Handlingen driver seg selv fremover i høyt tempo, delvis styrt av at vi følger både Jane og hennes sjef Nathan Silverman. Karakterene er gode, vi skjønner hva som driver dem, og deres beveggrunner er tydelige og forståelige. Språket er godt, selv om det ikke akkurat taler til den poetiske delen av hjernestammen.

Dette er en thriller hvor handlingen bygger på ekle fremtidsscenarioer, noe som bringer et moderne preg over handlingen. Når en legger til action på høyt plan, så sier det seg selv at dette er en spenningsroman som driver seg selv fremover. Her bugner det ikke av symbolikk og metaforer, men en underholdende primærhandling uten verbale unoter.

Er du på jakt etter en lettlest thriller til late sommerdager, 

så kan dette være boken for deg!

Eg er eg er eg er av Ruth Lillegraven

Ruth Lillegraven er den forfatteren som har fått meg til å knekke "diktkoden". Med sine vakre diktsamlinger SIGD, URD og Manillahallen ga hun meg smaken på dikt. Jeg har også lest hennes debutroman Mellom oss og hennes barnebokserie om Mari og Magnus. Eg er eg er eg er ble kåret til årets vakreste skjønnlitterære bok for barn og ungdom i fjor, og året før ble den nominert til både Brageprisen og Kritikerprisen i samme klasse, og nå endelig har jeg lest den.

Forlaget om boken:
Gjennom 39 dikt skildrar Eg er eg er eg er korleis det er å vere ung og levande. Dikta og kjenslene svingar frå vår til sommar til haust og vinter, og lesaren får vere med på den berg- og dalbanen livet kan vere når ein er ung. 

Tidlegare Brageprisvinnar Ruth Lillegraven, viser med Eg er eg er eg er at ho verkeleg er ein forfattar som også unge lesarar vil få stor glede av, og vart igjen nominert til Brageprisen for denne boka! Samlinga er illustrert av prislønte Mari Kanstad Johnsen.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2016
Sider: 55
Kilde: Biblioteket


Det var en gedigen tilfeldighet som fikk meg til å lete frem denne boken. En lørdag i juli  gikk jeg på en konsert i Domkirken i Bergen hvor Los Angeles Children`s Chorus skulle ha konsert. Forventningene var lave, "et barnekor liksom?" men gjett om jeg fikk hakeslepp da de begynte å synge. Dette var tenåringer som garantert har sunget i kor siden de kunne stave, for woao og dobbelt woao for noen stemmer.

Noe av det de fremførte var America fra West Side Story, Blue Skies av Irving Berlin og våren av Grieg. De sang til og med på norsk, opus 61  nordisk sang nummer 3 Kulok, og fikk det riktig så fint til.

Nok om det, grunnen til at jeg skriver om denne konserten når jeg skal omtale Ruth Lillegravens bok, er at en av sangene de fremførte var denne boken!

I am I am I am hadde norsk premiere 7 juli 2018, med musikk av Therese Ulvo og tekst av Ruth Lillegraven, som var oversatt av Kristine Hovda. Stykket var vakkert fremført, meeeeget spesielt og litt modernistisk av seg, men utrolig fint. Jeg ble veldig nysgjerrig på teksten, og derfor "måtte" jeg lese Eg er eg er eg er. 

Med en kopp glovarm kaffe og huset for meg selv satte jeg meg ned med boken. Jeg leste sakte setning for setning, pustet i magen og lot teksten synke inn. Grunnen til at jeg sier dette, er at dette ikke er min normale måte å lese på.

Eg er eg er eg er er nydelig! Den handler om livet og døden, om naturens gang gjennom årstider og om menneskenes livssyklus og følelsesliv. Nye tanker og følelser blir født og ytre påvirkninger får endringer til å skje.

Dette er en diktsamling med mye livskraft og gode fremtidsutsikter. Det er skjønt å lese om det bitte lille frøet som ikke tar inn verdensrommet, men nøyer seg med det lille. Vi hører om mor og fars morgenmas, og vi får verdens beste medisin for masete stemmer inni hodet:

stemmene inni meg
masar verre enn
mamma og 
pappa

hei hei, seier ei
nei nei, seier ei

ver glad, ver trist
ver snill, ver vill
ver god, ver slem
spring, stans!

så mykje som kan 
gå gale, seier dei

ritsj ratsj rutsj, masar dei
til eg klatrar opp i eit tre
set med og ser utover

då blir dei stille


Av de 39 diktene som diktsamlingen består av har Ulvo, Hovda og Lillegraven bearbeidet 5 stykker for kor. De som ble så vakkert fremført av "barna" fra Los Angeles var: Eg er eg er eg er, Vårvill, Hjartet mitt, Kvil no, hjarte og Mi vogge. Jeg kan ikke akkurat si at jeg husket tilbake til nøyaktige deler av fremførelsen deres da jeg leste diktsamlingen, men hadde jeg lest først og lyttet etterpå, er jeg sikker på at jeg ville gjenkjent mye.

Eg er eg er eg er er Ruth Lillegravens første diktsamling for barn, og jeg håper inderlig at alle de positive tilbakemeldingene hun har fått har vært med på å gi henne lysten til å skrive en til. 

Sjekk ut denne gjengen som satte Domkirken i Bergen på hodet på lørdag!

Englenes sorg av Jòn Kalman Stefànsson

Englenes sorg er andre del av Stefànssons trilogi om gutten. Første del heter Himmelriket og helvete og var så vakker, at jeg durte straks videre med fortsettelsen.

Forlaget om handlingen:
Tiden er iblant et jævlig udyr. Den gir oss alt, for så bare å ta det fra oss igjen. Slik tenker Gutten. Han går rundt i den lille fiskerlandsbyen ved havet, det har gått tre uker siden den beste vennen hans døde, men allerede er han i ferd med å glemme. Nå har Jens postmann kommet til Plassen. Han skal ut å vandre, og Gutten skal være med. Eneboere, ulykker og gjengangere venter dem. Det er i slutten av april, men snøen faller likevel, den visker ut alle skiller, mellom hav og himmel, nord og sør.


Vi befinner oss altså på stedet Plassen, hvor vi forlot Gutten for tre uker siden. Sorgen sitter i, men selvmordsambisjonene har forlatt ham. Gutten er en tenker og en drømmer, men han har innsett at diktning og salt fisk er motsetninger, for ingen kan spise drømmene sine.

I små anekdoter i løpet av romanen blir vi kjent med historiene til flere av karakterene. Før Gutten blir med på den lange vandringen over fjellet sammen med postombærer Jens, hører vi om ham og forholdet hans til Salvør, som gjør tjeneste på en gård noen mil fra Plassen. Hennes historie er sterk, og viser et rått og brutalt bilde av Island.

Utmattet og kraftløs tar de to mennene seg over fjellet. Her er det loddrette fjellsider, vind som et brøl fra helvete, og gutten sliter med selskapet som Jens utgjør, for han er ikke interessert i å konversere.

Når Gutten og Jens blir reddet fra stormen av Hjalti, får vi skildret et fattigslig liv i en liten hytte med sotete jordvegger, langt fra folk. Kona på gården er død, men ligger fremdeles på gården, fordi bonden ikke vet råd om hvordan han skal få henne i vigslet jord. Det var hennes ånd som fanget Guttens oppmerksomhet, og fikk dem frem til Hjaltis gård, og nå påtar de seg oppdraget, å frakte henne over fjellet, til vigslet jord.

På veien skal de forsere noen svimlende skråninger og vi får høre historien om den grusomme kløften og sjøen som er full av druknede. I disse historiene hører vi også om fyll og konemishandling, men det som gjør sterkes inntrykk er alle refleksjonene som går på livet selv. Gutten har skyldfølelse over å være i live, og Jens har sin helt egen måte å formidle tanker og følelser på. Det er utrolig sterkt å være komfortabel og trygg når jeg tar innover meg disse kloke refleksjonene, det setter tankene i sving det er helt sikkert.

Jeg gleder meg til Bodil Vidnes-Kopperud skal fortsette sin nydelige innlesing, for Menneskets hjerte som er siste del av trilogien, ligger klar på mobilen min.

På bloggen Kleppanrova finner du en flott omtale av boken!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt på lyd: 2018

Spilletid: 10:13

Kilde: Lytteeksemplar