Hamsun svermeren av Ingar Sletten Kolloen

Min interesse for Hamsun har ikke dabbet av etter jeg begynte å lese hans samlede verker, men det er en stund siden jeg har viet prosjektet oppmerksomhet. Da Kleppanrova omtalte denne boken, heiv jeg meg rundt og lånte den på biblioteket, og i april har jeg blitt enda bedre kjent med den berømte forfatteren Knut Hamsun.

Om boken:
Knut Hamsun var småkårsgutten som skrev seg frem til verdensberømmelse. Han påvirket flere generasjoner europeiske og amerikanske forfattere. Han var dikteren som skapte den nye, moderne romanen – og føreren som villedet sitt folk.
Her får vi høre om et intenst familiedrama som aldri er blitt fortalt før, et politisk drama med mye ukjent stoff – og et drama om det kunstneriske geniets skjebne i Norge.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2003

Sider: 494

Kilde: Biblioteket

Etter det første kapitlet tar jeg meg en pause hvor jeg puster lettet og fornøyd ut. Boken er skrevet helt etter mitt hode, kronologisk og temmelig faktabasert men med en fortellende ordlyd som hele tiden gir meg lyst til å lese mer. Boken er delt inn i fem deler, og de hyppige kapittelskiftene gjør underverker med fremdriften.

Jeg har ikke tenkt å gjenfortelle hele boken, men i stikkordsform notere noen av vendepunktene i Knut Hamsuns liv. Vågå og Lom knives om hvilket sted som er det rette fødestedet for Knud Pedersønn, siden faren leide gården Garmotræet i Lom og eide Skultbakken i Vågå. Knut var barn nummer fire i en lang rekke. Han levde opp under svært fattige kår, og den flaksen foreldrene hans var avhengig av for å kunne leve et liv i velstand, hadde de ikke.

Før Knut var fylt ett år, flyttet hele storfamilien fra fjellgårdene til en gård ute i havgapet på Hamarøy, hvor faren var satt til å være forpakter. Vi får høre om en onkel som ble fengslet for graskap, etter han har gjort tre forskjellige kvinner gravid. Det var uår i Knuts oppvekst, og skralt med onnearbeid, nødslakting og sult gjorde at de så seg nødt til å sette Knut i morbror Hans Olsens varetekt. Han var en streng og gudfryktig mann, som tuktet Knut på det strengeste, noe som førte til at Knut lærte å hate, og lengtet bort. Knut var flink med ord, og lærte tidlig å skrive, og da han endelig slapp unna onkelen sin hadde han i løpet av 6 år 252 dager på skolebenken. Det var med en særdeles dårlig oppførselskarakter han dro tilbake til Lom for å bo hos tremenningen til sin mor.

I den første delen av boken som skildrer barndommen til Knut Hamsun har vi fått et lite glimt av en urokråke som ikke liker å bli fortalt hva han skal tenke, mene, si og gjøre. Den neste delen beskriver ham som en selvbevist villstyring, en uvøren hissigpropp, men også en sart sjel med høy integritet.

Når han er blitt konfirmert i Lom vender han tilbake til Hamarøy, og får jobb ved handelsstedet som ligger like ved Tranøy fyr. Sildefisket denne sesongen slo alle rekorder, handelsprivilegier blir opphevet og småkårsfolket fikk en større bit av kaka. Det er spennende å høre om hvordan Nikolai Walsøe driver, og historiene minner meg ikke rent lite om Dinas bok.

Tranøy fyr slik det så ut da vi var der i 2016

Knut Hamsuns barndomshjem på Hamarøy i Lofoten

Knut møter for første gang i livet en mann som han ubetinget så opp til, og endret sin oppførsel til det bedre, men når sildefisket slår feil det neste året er det slutt også her. Han prøver å få seg jobb som lærer og krambusvenn, men det er stadig vekk noe som taler imot.
I denne tiden skriver han litt mer, og gjør noen forsøk på å få utgitt noen korte tekster, men også dette sitter langt inne.

I det påfølgende kapitlet hører vi om Hamsuns vei frem mot å bli utgitt. Det er litt av en kronglete vei som tok ham med til Kristiania, Raufoss og to ganger til Amerika. Han pådro seg galopperende tæring og var døden nær i en periode, og møtte masse mennesker, de fleste syntes å mene at han ikke hadde skrivetalent, men flere av hans bekjente rakk ut en hjelpende hånd.

Hamsun livnærer seg som foredragsholder og får etterhvert små ting på trykk i avisene. Han jobber med flere ting, og som vi vet får han til slutt utgitt Sult, først som føljetong i det radikale tidsskriftet Ny jord. Året etter i 1889 kom den ut som roman.

Det ble ikke akkurat lettere for den unge Knut å være forfatter, han jobbet og slet, skrev på mange ting, og samtidig slet han med den psykiske helsen. Mange kvinnehistorier følger i hans kjølvann og vi får høre om hvordan hans første kone Bergljot som ga ham datteren Victoria, kom inn i livet hans.

Herfra går det slag i slag, og jeg er fristet til å si "og resten er historie...." Vi følger Knut Hamsuns liv frem til midt på 1920-tallet. Han har giftet seg med Marie Lauvik som skal gi ham 4 barn, han har terget på seg sin bror og brorsønn i en uforsonlig krangel, og han har forstøtt sin datter Victoria når hun forlover seg. Hamsun mottok Nobelprisen i litteratur for Markens grøde, han sprenger og grisler på Nørholm og han har hatt terapitimer hos nervelege Strømme.

Knut Hamsun er kjent for mange, som den norske forfatteren som var Hitlervennlig. I denne boken kommer det frem at han ønsker Hitler velkommen som politiker i 1924, men det går klart frem at det ikke er jødene han har noe imot, men engelskmennene. Det er interessant å bruke dette stempelet han har hengende over seg, som et utgangspunkt for å forstå denne mannen, og også se hvilke deler av seg selv han legger igjen i romanene sine.

Sønnen Tore tegnet sin far som 10-åring

Det er en detaljert biografi Ingar Sletten Kollonen har skrevet, og jeg er imponert over hvordan han får meg til å føle at det er en roman jeg leser. Teksten er delvis skrevet i nåtid, noe som gjør at jeg føler jeg står ved Hamsuns side, og det føles tøft så sulten og fortvilet han var i sine famlende år før han slo gjennom.

Flere bilder fra vårt besøk på Hamarøy

Biler fra Tranøy fyr og Hamarøy

Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo

Som forfatter av samtidsromaner er Marit Eikemo den selvskrevne dronning. Etter
Alt inkludert som kom ut i 2015 har jeg gledet meg til årets roman, som ble lansert med en stor fest på Cornerteateret 6 april.

Forlaget om boken:
Hanne er lei av å sjå dei vellykka vennene frå studietida bu i villa med hage, mens ho sjølv går på veggane i den same gamle leilegheita, med mann og to små barn. Men no har draumehuset dukka opp. Vi følgjer Hanne og Andreas dei siste dagane før bodrunden. Mens dei går gjennom prospektet, rom for rom, blir også deira eige samliv kartlagt, og fleire spørsmål melder seg:

Kven er det som eigentleg har dratt lasset alle desse åra? Er lengten etter draumehuset like mykje eit forsøk på å få forholdet og livet til å henge saman? Og kva konsekvensar får fortidas små og store svik for den viktige avgjerda som ligg framfor dei?


Marit Eikemo har nær sagt blitt namngjeten for å ha irriterende hovedpersoner, og sannelig greide hun det ikke denne gangen også, for jeg greide å hisse meg opp på, først Hanne og senere også Andreas.

Dette er en fortettet roman, med handling som utspiller seg over bare et par dager. I tilbakeblikk lærer vi allikevel de involverte å kjenne på en nær og personlig måte. Her settes et skarpt søkelys på hvordan vi mennesker er med hverandre, hvordan vi lar vår egen personlighet være rettesnor i livet vårt, kanskje uten å være klar over det selv.

De levende karakterene og den hverdagslige situasjonen er så godt skildret, at jeg nesten glemmer at dette ikke er rykter eller sladder i mitt eget liv, men handlingen i en roman. Eikemo gjør noen skarpe observasjoner når hun skildrer dynamikken mellom dette paret, og intrigen som bygges tar etter hvert pusten fra meg.

Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest boken er at jeg synes synd på begge to. Hanne er et masebrett, som gnåler og pusher Andreas så han må bli gal. Men, etterhvert blir jeg ganske irritert på Andreas som har beslutningsvegring til tusen. Han mangler all evne til initiativ, og jeg kjenner at jeg hadde blitt tussete hvis jeg skulle bodd med en sånn type.

For alle som er midt i småbarnsfasen og ikke minst alle de som drømmer om å skifte bolig, så er dette en roman som treffer blink. Jeg anbefaler den på det sterkeste til alle oss andre også ☺

Marit Eikemo takker for Amalie Skramprisen, som hun mottok for Alt inkludert i 2017

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2018

Sider: 221

Kilde: Leseeks

Mine tanker om lanseringen og om Alt inkludert

Lewis-trilogien til Peter May - 989 sider på rappen!

Etter å ha lest mange lovord om Peter May og hans krim-trilogi fra Isle of Lewis, ble jeg overbevist om at enda en krimserie er akkurat det jeg trenger nå. Lewisbrikkene hadde jeg fått tilsendt fra forlaget, og bok nummer en og to var det Beathe som var så grei å låne meg. Jeg valgte å lese de tre bøkene i ett, derfor dette samleinnlegget om alle tre bøkene.

Forlaget om Svarthuset:
Et bestialsk mord på Isle of Lewis ligner et annet mord begått på fastlandet noen måneder tidligere, og etterforsker Fin Macleod blir sendt fra Edinburgh for å bistå i saken. 
Fin er selv oppvokst på denne øya i Ytre Hebridene, og mordutredningen blir samtidig en reise tilbake til hans egen vanskelige oppvekst.

Fin møter personer og steder som han tidligere har flyktet fra. Det vakre, men ødslige landskapet fører ham tilbake i tiden. Klippeøya An Sgeir, fuglefjellet ute i Atlanterhavet der øyas unggutter har sin manndomsprøve på den årlige gugajakten, bærer en hemmelighet som Fin helst ikke vil vite om. 


Etter å ha lest ferdig første bok, kjenner jeg at begeistringen bobler over. Svarthuset er en til de grader velskrevet krim, hvor mordmysteriet danner rammen, men ikke egentlig er primærhandlingen.

I avsnitt gjennom hele handlingen møter vi kriminaletterforsker Fin Macleod som liten gutt. Den kalvinistiske kulturen han vokste opp i, med sin fordømmende holdning til alt som kunne være lettsindig har preget ham og de andre på den lille øya Lewis. Språk og identitet er viktige stikkord både i fortid- og nåtidshistorien.

Når Fin reiser tilbake til Isle of Lewis har det gått 17 år siden sist han var der. Han møter igjen alle de som aldri kom seg bort, og bildet som tegnes er ikke bare vakkert. Han blir konfrontert med sin egen fortid, og spøkelser som har plaget ham i voksen alder, forsvinner når sannheten kommer for en dag.

Karakteroppbyggingen er glimrende gjort, for jeg glemmer aldri hvem som er hvem når jeg leser, til tross for at enkelte av navnene deres er vanskelig å uttale. Plottet er utspekulert, til tross for flere pekere underveis er det bare helt mot slutten, leseren skjønner hvem som var morderen.

Takk og pris for en regnværssøndag, nå presser jeg meg selv til en halvtimes husarbeid, før jeg fortsetter med Lewismannen ☺

Forlaget om Lewismannen:
Etterforsker Fin Macleod har sluttet i Edinburgh-politiet. Ekteskapet med kona er også over. Han returnerer til Isle of Lewis, den stormherjede øya i Ytre Hebridene hvor han vokste opp. Her begynner han å bygge opp igjen ruinene etter det som en gang var barndomshjemmet hans. Fin vil reparere forholdet til barndomskjæresten Marsaili og sønnen de har sammen, Fionnlagh.

Fins planer blir satt på vent da noen torvkuttere finner et godt bevart lik av en ung mann. Faren til Marsaili, Tormod Macdonald, er på vei inn i demensens mørke - hva er forbindelsen mellom ham og liket i torvmyra? Og hvordan er det mulig å kaste lys over Tormods historie når han selv ikke kan fortelle?

Det har gått ni måneder siden forrige bok, og Fin har snudd om på livet sitt. I denne historien møter vi igjen etterforsker George Gunn, som har fått et myrlik å identifisere.

Sidehistorien skildrer livet med demens på en glimrende måte. I denne historien blir vi tatt med tilbake til 50-tallet hvor barnesynet var et helt annet enn det vi har i dag. Historien handler om hvordan barnehjemsbarn blir "kjøpt" av bønder som trenger arbeidshjelp på gården.

Mens Gunn venter på forsterkninger fra fastlandet, hjelper Fin ham med å finne ut av hvem liket i myren var. Denne gangen er det ikke sin egen fortid han graver i, men vi er allikevel tett på hans personlige historie.

Til min store glede var denne andre boken i serien minst like spennende som den første. Boken var medrivende til tusen, så forventningene er så pass store til bok nummer tre, at jeg står ekstra tidlig opp mandag morgen for å begynne på den.

Forlaget om Lewisbrikkene:
Fin Macleod, nå sikkerhetssjef for en privat eiendom på Isle of Lewis, får i oppdrag å etterforske ulovlig laksefiske i innsjøene på eiendommen.

Under etterforskningen gjenforenes Fin med Whistler Macaskill, hans bestevenn i tenårene, nå slåsskjempe, einstøing og lommekjent i villmarka. Whistler har lenge båret på en hemmelighet, og når gjenforeningen plutselig tar en mørk, voldsom vending, og Fin setter sammen brikkene fra fortiden, innser han hvordan sannheten kan ødelegge.




Lewisbrikkene starter ikke lenge etter der hvor Lewismannen sluttet. Fin forsøker på litt famlende vis å nærme seg gamlekjæresten Marsaili, og han får bo i huset hennes når han pusser opp det gamle huset til foreldrene.

Naturfenomenet "jordfallshull" er årsaken til at Fin og Whistler kan oppdage et gammelt fly som har vært forsvunnet, helt uskadd på en inntørket innsjø. Siden liket som sitter fastspent i førersetet helt tydelig er drept, blir etterforsker George Gunn involvert, men forsterkninger fra fastlandet lar vente på seg siden drapet er så gammelt.

Whistler bor nær sagt som en uteligger, i et gammelt svarthus, uten å betale leie, på en annen manns eiendom. I tillegg til fiske og fangst skaffer han seg litt kontanter ved å skjære ut kopier av de gamle norrøne sjakkbrikkene som har fått navn fra øya de ble funnet på, Isle of Lewis.

Dette er rammefortellingen til denne siste delen av trilogien, en historie som har pekere i flere retninger, så leseren skal få noe å bryne seg på. Vi får høre mye om kulturhistorien til Isle of Lewis, om den ville naturen og om menneskene som i generasjoner har vokst opp og levd her ute i havgapet. Det er ikke få skildringer vi får om disse tingene, og for en gangs skyld tar jeg meg i å tenke "nok er nok".

Handlingen tar oss gjentatte ganger med tilbake til da Fin og de andre var ungdommer, for å gi grunnlag for hendelsene som nå utspinner seg. Overgangene mellom nå og da er ikke tydelig merket, og forvirringen tok meg flere ganger.

Det var spennende å høre om den store katastrofen i 1919, da båten Iolaire som var på vei tilbake til Isle of Lewis med overlevende soldater fra 1. verdenskrig, gikk ned. De hadde overlevd krigen, og turen hjem, og så gikk båten ned, nær sagt i havnen utenfor Stornoway første nyttårsdag 1919.

Lewisbrikkene som avslutter trilogien var nok ikke like spennende som de to andre bøkene, til det ble det for mye skildringer av forholdene menneskene i mellom. Historien henger sammen, og alle frampek får en fin avslutning, men allikevel er det som om denne siste boken er vanskeligere å gjenfortelle enn de to andre.

Steinene på coveret til denne boken er ikke Lewisbrikkene. Arteimisia forteller i sitt innlegg om denne boken at steinsirkelen heter Callanish. Den er øyensynlig nevnt en gang i handlingen i denne boken, men for meg som ikke viste hva navnet Callanish siktet til, la ikke merke til det.


Her kan du lese den spennende historien om Lewisbrikkene, som opprinnelig kom fra Norge!

Det er mange som har lest og blogget om disse bøkene, så hvis du vil lese mer om dem, kan du besøke Rose-Marie, Beathes bokhjerte, Berit, Artemisia, og Ann Christin

Forlag: Goliat

Utgitt på norsk i 2017 og 2018

Sider: 989 tilsammen 

Kilde: Leseeks og lånt av Beathe

Det var kjekt å lese alle bøkene på rappen :)

Møt meg i paradis av Heine Bakkeid

Møt meg i paradis er mitt aller første møte med Heine Bakkeid. Han debuterte som forfatter i 2005 med ungdomsromanen Boblejim, og har etter det gitt ut mange bøker, i flere sjangere. Møt meg i paradis er andre bok om antihelten Thorkild Aske, den første heter Jeg skal savne deg i morgen, og kom ut i 2016.

Forlaget om boken:
Den tidligere avhørslederen Thorkild Aske blir overtalt til å bistå den kjente krimforfatteren Milla Lind med research til hennes nye bok. Linds forrige konsulent, også en tidligere politimann, ble drept mens de jobbet med Millas krimfortelling, som skal ta utgangspunkt i en sak fra virkeligheten der to unge jenter på mystisk vis har forsvunnet fra en barnevernsinstitusjon. Men ganske snart skjønner Aske at ingenting er slik han først trodde, verken med savnetsaken, med Milla Lind eller med drapet på mannen han tok over for.


Når vi blir kjent med Thorkild Aske har han sittet 3,5 år i fengsel for drap, og bor nå på hybel under Bybrua i Stavanger. Han starter prosessen med å søke om uføretrygd hos NAV, og kompisen hans har tatt fra ham medikamentene, han har gjort seg avhengig av.

Milla Lind trenger en ny researcher til å hjelpe seg med det som skal bli den siste boken i en lang krimserie. Robert Riverholdt, den tidligere researcheren til Milla ble skutt av sin ekskone, og allerede tidlig i historien sås det tvil som gjelder begge disse forholdene.

Den svenske ektemannen hennes er ved første møte hyggelig, men går over til å oppføre seg rart, noe også Milla gjør. Det er i det hele tatt mange som viser flere sider av seg selv, sikkert fordi leseren skal få noe å bryne seg på.

Det er historien til de to jentene som for 6 måneder siden forsvant fra barnehjemmet, som er romanens omdreiningspunkt. Deres historie fortelles delvis via Millas research men også i sanntid, med Olivia som fortellerstemme. Dette føltes litt oppkonstruert av og til, men når historiene sammenfaller i tid, blir det allikevel greit.

Mange detaljer i denne romanen viser seg å være noe annet enn det de utgir seg for. Tidlig kommer det frem at Olivia faktisk er Millas datter, som hun ga fra seg som baby, ut over dette vil jeg ikke røpe noe av handlingen.

Plottet er intrikat og måten historien fortelles gjør at spenningskurven er gjennomført høy. Her reises det land og strand rundt, og til utlandet også. Jeg mistet noe av tidsbegrepet noen ganger, og det vil være å ta litt hardt i å si at historien er troverdig gjennom det hele. Spesielt slutten, hvor superhelten vår Akse står av den ene dødelige brasen etter den andre, ble litt "over the top".

Jeg likte godt den mørke stemningen som fulgte handlingen, og melankoli og selvdestruksjon var den følelsen som satt sterkes i meg da jeg leste. Til tross for avhengighet, savn, død og fordervelse som gjennomsyret denne historien, fikk vi allikevel en avslutning som smakte søtt.

Møt meg i paradis er en krim med høyt tempo og action nivå av det saftige slaget. Leseren må ha mage for det litt makabre, og ikke forvente seg så mye føleri. Kjenner du deg igjen i denne beskrivelsen, er jeg sikker på at du får en leseopplevelse av de helt store!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2018

Spilletid: 8:39

Kilde: Lytteeksemplar

100 umistelige ting av Lucy Dillon

Dette er mitt første møte med Lucy Dillon. Hun skriver en type "feelgood" romaner som jeg sjelden finner tonen med, men det var noe med måten denne boken ble introdusert på som gjorde at jeg allikevel takket ja til et eksemplar.

Forlagets introduksjon:
Hovedpersonen Gina har vært gjennom en tøff tid og nå ønsker hun en ny start. I beste Kondo-stil bestemmer hun seg for å forenkle livet ved å gi bort alt hun eier, bortsett fra 100 ting som betyr noe spesielt for henne. Men så snart hun gir bort noe, ser hun at noe nytt dukker opp. Hun selger en sykkel … og får en hund. Og når ektemannen forlater henne, tar det ikke lang tid før hun blir forelsket igjen. 

Hun oppdager at når du har mistet nesten alt, forstår du hva som er viktig. Men spørsmålet er om det noen gang er det du forventer? 100 umistelige ting er en samtidshistorie det er lett å kjenne seg igjen i et univers som man ønsker å være en del av.


Dette er en roman som veksler mellom nåtid og fortid. Det som er originalt er at disse vekslingene foregår innenfor hvert kapittel. De fleste kapitlene starter med en skildring av hvordan en "ting" kom i hovedpersonens eie, for så å fortsette med rammefortellingen.

Litt etter litt blir vi kjent med Gina, vi får høre om barndoms- og ungdomsår, om motgang og fine stunder, og også forhold som moren har holdt skjult kommer for en dag. Når hun blir nødt å flytte fra det store huset hun og mannen har bodd i, til en liten leilighet, tvinger ideen om å kvitte seg med ting, seg frem. For hun har vært en liten samleguri, denne godeste Gina og det er ikke få kasser hun får levert på døren i den nye leiligheten sin.

Handlingen skrider rolig frem uten at jeg får hjertebank verken av jobbmulighetene som åpner seg, av skilsmissen eller av helsen som utfordrer henne. Problemene løser seg nesten i samme øyeblikk som de oppstår, og det er veldig lite følelser inni bildet. Kanskje det er jeg som er forutinntatt, jeg er veldig lite opptatt av materielle ting selv, og greier nok ikke spa frem nok følelser for en dame som Gina.

Bokens originaltittel er A Hundred Pieces of Me, en tittel som i mine øyne beskriver romanen på en mer treffende måte. Skildringene av "ting" som åpner hvert kapittel er mer enn noe, skildringer av begivenheter og opplevelser Gina hadde i oppveksten, og oppfattes som puslespillbiter når bildet av henne skal legges.

100 umistelige ting er feelgood "minutt for minutt". Boken er lang(dryg) men akk så koselig, så hvis du er på jakt etter mye feelgoodroman for pengene, så er Lucy Dillons nyeste midt i blinken for deg ☺

Forlag: Bazar

Utgitt: 2013/på norsk 2018

Sider: 432

Kilde: Leseeksemplar

Lansering av Marit Eikemos nye roman

For å si det på en plump og bombastisk måte, Marit Eikemo skriver utrolig gode romaner! Jeg (og mange med meg) leser og hun skriver, det er en perfekt arbeidsfordeling, som innebærer at jeg kribler av forventning når det nærmer seg lansering av ny bok. Fredag 6 april skjedde det, og Beathe og jeg var med på festen, som fant sted på Cornerteateret, Marits andre hjem.

Vi var ikke de eneste, for her var det stinn brakke da vi ankom en stund før startskuddet skulle gå. Det er kjekt å se at så mange ville være med å hedre Marit, som også hadde fødselsdag denne kvelden. Charlotte Myrbråten fra Samlaget intervjuet og holdt styr på Marits skrivende kolleger, som etterhvert entret scenen.


Da Marit Eikemo 22 august 2017 mottok Amalie Skramprisen, røpet hun at hun hadde en ny roman på gang. Det juryen sier om hennes forrige bok Alt inkludert bekrefter litt av det hun fortalte om sin skrivestil og motivasjon for å skrive på lanseringskvelden:

Som Amalie Skram er Marit Eikemo en sannhetssøkende forfatter. Som Skram, er Eikemo opptatt av hva som styrer de valgene menneskene tar, hvorfor vi handler som vi gjør, hvorfor vi ikke velger å handle annerledes. Som Skram, vil hun forstå, men ikke stille seg til dommer, for de som virkelig forstår, kan ikke dømme. Eikemo skriver med stor empati og ydmykhet. Søken etter en dypere forståelse og anerkjennelsen av at man aldri fullt ut kan forstå andres liv, løper som parallelle tråder gjennom Eikemos forfatterskap.

Marit ble feiret og bokbadet, Frode Grytten leste noen morsomme utdrag fra sin bok og Erlend O. Nødtvedt leste også fra sin bok Vestland. To unge kunstnere fikk også lov å fremføre, Ida Lødemel Tvedt, som leste en temmelig politisk tekst, som var i lengste laget, og om her lå noe budskap i det, så festet det seg ikke. Jeg sovnet no ikke, til det satt jeg for vont, men naboen som hadde sikret seg en stol snorket høyt midtveis.

Den siste som kom på scenen før pause var Bjørn Tomren, som først sang og spilte gitar, men det han gjorde etterpå imponerte stort. Han kalte det strupesang, noe jeg aldri har hørt før, og det var skikkelig stilig. Et lite googlesøk fortalte meg mye om denne uredde kunstneren, som ikke bare kan jodle og synge med strupen.

Marit Eikemo

Erlend O. Nødtvedt leser fra sin bokVestlandet

Frode Grytten leser fra sin bok Det norske huset

Kvelden ble munter og stemningen "laidback" helt i Cornerteaterets stil. Publikum måtte være tålmodig med hverandre, for de få som hadde fått seg et sted å slenge rumpa nedpå, ble sittende bak oss som måtte stå. Det endte med at de av oss som sto "i veien" satte oss ned på de kalde, skitne flisene på gulvet, ikke den beste løsningen når en for en gangs skyld har pyntet seg, men skitt au.

Til pause hadde jeg ikke følelse i verken rumpa eller beina, så Beathe og jeg fant veien hjem. Dessverre gikk vi glipp av Pedro Carmona Alvarez, og flere andre hotte navn, men jeg håper at mulighetene melder seg igjen.

Marit Eikemos bok Gratis og uforpliktande verdivurdering skal jeg lese så snart jeg får den i posten, det gleder jeg meg storveis til.

  Gratulerer med dagen Marit, og lykke til med ny bok-baby i butikkene!

God stemning på Cornerteateret denne kvelden

Syndflod av Kristina Ohlsson - sjette bok i en spennende serie

Gjennom seks spennende bøker har fansen fulgt politietterforskerne Alex Recht og Fredrika Bergman. Svenskene er gode på krimserier, og da jeg etter å ha hørt Håkan Nessers siste, gikk rett over på Kristina Ohlsson, var jeg spent på om hun fortsatt imponerer meg.

Forlaget om boken:
En mann blir funnet død i stolen sin foran peisen, skutt i brystet. Merkelig nok har han datterens giftering på lillefingeren.

En annen mann bekjenner en synd i et brev til sin kone; han har kjørt på en kvinne og stoppet ikke for å hjelpe.
Den tredje mannen leier et øde hus som egentlig er beregnet til å skjule mennesker på flukt, men han har noe helt annet i tankene.

Fredrika Bergman og Alex Recht ser en sammenheng mellom de ulike sakene og ledes inn i en etterforskning der gamle synder kommer til overflaten. En ukjent person legger igjen beskjeder til Alex, en som vil hjelpe dem på rett spor. Men hvem er den anonyme brevskriveren, og hvordan kan gjerningsmannen alltid ligge ett skritt foran?

Skal du høre denne boken bør du sette deg ned med penn og papir den første timen, for i denne historien overrisles du av handlingstråder. Jeg opplevde det som ganske forvirrende i begynnelsen, og noterte navnene på karakterene, men etterhvert begynner forbindelseslinjene å vise seg.

Politietterforskerne Alex Recht og Fredrika Bergman får mye å gjøre når de skal kartlegge den døde presten Malcolm Benkes sosiale nettverk, og selv syntes jeg hendelsene som førte til hans død var skikkelig creepy.

Fredrika har også en personlig utfordring, siden mannen hennes har fått hjernesvulst og har booket assistert selvmord i Sveits. Det vi vet, men hans kone ikke er klar over er at han har begynt å avvikle livet sitt, og ordne opp i det han selv ser på som "løse tråder".

Begravelsesagenten Noah blir et kryssningspunkt for flere av handlingene, og han er en av mange karakterer som er godt skildret. I tillegg til troverdige karakterer er denne krimmen utrolig innholdsrik, med et originalt plott og hendelser som en kan tro på, men allikevel grøsse av.

Det er ikke tydelig hvem det er som avliver folk, for det dukker opp flere drepte, og duoen Alex og Fredrika finner fort ut at drapene har en sammenheng. Morderen legger fra seg en likelydende beskjed til politiet hos ofrene "jeg retter opp i alt", og leseren får sin fulle hyre med å pønske ut hvordan det hele henger sammen.

Til tross for behovet for penn og papir i bokens begynnelse, utviklet leseopplevelsen seg til en skikkelig neglebiter. Slutten var usedvanlig avklarende og endelig, og i etterordet bemerker også forfatter Kristina Ohlsson at dette nok blir den siste boken i serien om Fredrika Bergman og Alex Recht. Syndflod holdt meg med rumpa i min utgravde snøstol i 2x10 timer, så jeg kan ikke nekte for at dette var fengslende. Bodil Vidnes-Kopperud leser som vanlig veldig bra, og er fremdeles en av mine favoritter.

På forlagets side finner du liste over alle de seks bøkene i serien. Selv har jeg bare lest Papirgutten i denne serien, men Lotus Blues og Mios Blues av samme forfatter er også veldig bra!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2018

Lesetid: 11:47

Kilde: Lytteeksemplar