torsdag 1. juni 2023

Oppsummering av lesemåneden mai

Hjelp! sett bremsene på, for nå er den deilige årstiden her, og jeg ønsker meg late dager i solen. Måneden startet med feiring av bursdager, og en fin tur til nord-Spania. 

Jeg har endelig kommet etter, og fått smaken på podcaster, så nå går litt av lyttetiden t/r jobb, og på tur, med til dette, i stedet for lydbok. Har du noen favoritter, tar jeg gjerne imot tips!! foreløpig er det Historiske kjendiser og Trygdekontoret som går igjen, men jeg har også lært noe fra Burde vært pensum.

Dette leste jeg i mai: 

  1. Rune Christiansen - Marginalia til Harriet Løwenhjelm - dikt - 4
  2. Lina-Marie Ulvestad Halås - Kimæren våkner - 4
  3. Runo Isaksen - Kongen av Sotra - ungdom - 6
  4. Sven Petter Næss - Den stille uke - 4
  5. Valèrie Perrin - De tre - 4
  6. Freddy Kjensmo - Må lære meg å melke kuer -sak - 5
  7. Monika Yndestad - Inntrengeren - 5
  8. Åsne Seierstad - En av oss - sak - 5
  9. Lucinda Riley og Harry Whittaker - Atlas - 6
  10. Roar Ræstad - Glasgow kiss - 4
  11. Faber og Pedersen - Skyggeriket - 3
  12. Tonje A. Lissandrin - Brytninger - noveller - 6
  13. Håkan Nesser - En fremmed banker på din dør - noveller - 5
  14. Linn Stalsberg - Det er nok nå - sak - 5
  15. Karin Fossum - Jonas Eckel - 4
  16. Camilla Bøksle - Bak åpne vinduer - 5

Romaner: 6
Noveller: 2
Ungdom: 1
Krim: 3
Dikt: 1
Sak: 3


Litt kultur ble det også:

Vi kom helt til 24 mai, før jeg skulle på et kulturarrangement, da var det En handelsreisendes død på DnS som sto på programmet. Etter det var vi i Grieghallen og så Puccinis Tosca, hvor selveste Lise Davidsen sang tittelrollen. Siste dag i mai opplevde jeg en eksperimenterende og ekspressiv konserthybrid på DnS, hvor Hooman Sharifi danset og Motorpsycho spilte, i forestillingen Sacrificing. Jeg kan også nevne at jeg i mai besøkte blant annet Bilbao, og det berømte Guggenheim museet (lenke til mitt innlegg).


Det finnes kanskje noen som er like blank som meg når det gjelder podcast, men som ble litt nysgjerrig på hva som greier å lokke meg vekk fra boken fra tid til annen. Jeg har appen til NRK radio på mobilen, og det er her jeg finner de fleste podcastene. 

Liker du å lese om samfunnet rundt oss og hvordan alt henger sammen, så vil jeg anbefale en av podcastene jeg har hørt, som fikk meg til å, sporenstreks låne to bøker på biblioteket: Fransk filosofi og samfunnets syndebukker, på planen for juni er Ida Lødemel Tvedt sin essaysamling Marianegropen og Renè Girard sin sakprosa Syndebukken (som jeg så vidt har begynt på). 


Hold på hatten folkens, for nå kommer sommeren!

onsdag 31. mai 2023

Bak åpne vinduer av Camilla Bøksle

Etter å ha lest Camilla Bøksle sin debutroman fra 2019 Det er vakrest når det skumrer og romanen Så møt meg på hjørnet klokka åtte, som kom to år etterpå, var det med spent forventning jeg satt meg ned med årets utgivelse. Begge de forrige romanene til Bøksle har handlet om oppvekst og familierelasjoner, og det skulle Bak åpne vinduer også gjøre, på en måte. 

Forlaget om handlingen:
En varm og søvnig sommer i en bakgård, i en liten, navnløs by. Her bor Lisa - en enigmatisk, ung jente, som gjennom sin usikre plass makter å påvirke alle omkring henne. Hun er bare en av personene i Camilla Bøksles nye roman. Bakgården yrer av liv, og fortellingene om menneskene avdekker at det ikke bare er Lisa som er forvirret og løgnaktig.

Bak åpne vinduer forteller om samfunnets skrøpelige struktur, hvordan det stadig rystes av beboernes hang til sladder. Gjennom stadige skifter mellom synsvinklene skaper romanen et skarpt utsnitt av det sosiale livet for menneskene i ulike aldre.

Utgitt: 2023
Sider: 
Kilde: PDF fra forlaget

Vi befinner oss ett eller annet sted på 70-tallet vil jeg tro, med tanke på at kvinnene er hjemmeværende og gjør alt husarbeidet. Skrekk og gru for en klaustrofobisk og nedverdigende tilværelse det må ha vært.

Når jeg tenker tilbake på somrene i min barndom i dette tiåret, husker jeg dem som lange og varme. Sånn er det også i denne romanen, og beboerne i denne bygården bedriver sårt tiltrengt nedkjøling, ved å ha alle vinduer og altandører åpne, så privatlivet deres er vrengt åpent, for alle som vil se. 

Persongalleriet i romanen er betydelig, leseren blir presentert for dem, alle på en gang. Bøksle tømmer ut et overflødighetshorn av detaljer, historier fortalt via fiktive leserbrev, notater tatt av en nabo med kikkert, sladder mellom småjenter og dialoger beboerne i mellom. 

Over denne herligheten spres det matlukt fra alle leilighetene, pianomusikk og sang, en som øver på cello, og ikke minst lyden av prat som svirrer mellom ytterveggene. Noen kommer sjanglende hjem, litt for sent på natten, andre har fått for mye å drikke, og sjansen for å komme seg usett hjem, er minimal.

Lisa er 14 år, hun har to venninner hun henger med, men foreldrene er ikke nevneverdig opptatt av henne. Dumme far og Dumme mor, kaller hun dem, mens hun geiper til dem, med munnen igjen. Med tanke på det snevre og kjærlighetsløse handlingsrommet hun får hjemme, burde jeg kanskje syntes synd på Lisa, men hun er så frekk at jeg fikk litt frysebyger av henne.

Det var flere av scenene som utspilte seg i romanen som var utrolig godt skildret, blant andre "fyllascenen" til Sylvia, den indre opplevelsen hun hadde, da hun seg ned på gulvet i baren, og veskens innhold spredde seg utover. 

Frihetskampen som preget forholdet til Jon, som var lenket til hybelen på grunn av en knekt fot, og hans forlovede, var også et høydepunkt. Den vage lengselen etter kvinnefrigjøring, som Grete kjente boble inni seg, blandet med gleden over hobbyen de delte, da de begge ble bitt av spionbasillen, var glimrende lesning.

Jeg brukte tid på å komme inn i romanen, det var vel ikke før halvveis at jeg ble ordentlig fortrolig med skrivemåten, og godt nok kjent med karakterene, til at jeg kunne nyte lesningen. Derfra og ut var det en fryd å lese, romanen har mange små spenningstopper, og ganske mye å gremme seg over, men den er positiv og har mye humor.

De vet ikke hva de går glipp av de som ikke har opplevd lange varme somre, hvor det ikke skjer noen ting. Mødre som sladrer sammen mens de henger opp klesvask på felles tørkestativ, og barn i alle aldre som får leke i fred ute, uten tilsyn, hele dagen. For en idyll, hvor tid, er det eneste de hadde nok av, men under fernissen ulmer virketrangen hos kvinnene.

Det er ingen grunn til å bli sentimental av denne romanen, med sine gode betraktninger vil du nok kjenne deg igjen i litt av hvert her, og i tillegg få en god nervetråd å holde deg fast i.

Denne må du få med deg!

søndag 28. mai 2023

Brytninger - noveller av Tonje A. Lissandrin

Forfatter Tonje A. Lissandrin har gjort det mange kalde nordboere drømmer om, nemlig bosatt seg i Italia. I 2021 leste jeg hennes diktsamling Rød sone, som var sterkt preget av koronaepidemien vi var inne i. Den likte jeg godt, så jeg hadde gledet meg til novellene som årets utgivelse, Brytninger består av.

Forlaget om boken: 
En kvinne våkner av to mannsstemmer. Hva skjer om hun følger dem? En lege er på vei til historiens første obduksjon og får en hodeløs opplevelse. Klarer kjendisen å komme seg ned fra fengselstaket? Hvem er speilbildet til kvantefysikeren? Og hvorfor står det «Ne fodias» på en gravstein i Venezia? Lyset bryter, bølgene bryter, menneskene bryter opp og ut. Gjennom Venezias kanaler, vestover mot vitenskapen, østover mot Adriaterhavet, sørover mot Roma og innover mot erkjennelsen. Dette er en novellesamling om menneskers flukt mot noe som ligner på frihet. Hvem er de?

Forlag: Liv
Utgitt: 2023
Sider: 133
Kilde: Leseeksemplar

Er du klar for litt dyster 1500-talls stemning fra Venezia? Sånt suger jeg til meg, og det var med stor begeistring jeg leste den første novellen i boken, hvor smakebiten under kommer fra. Det er 13 desember, og fortelleren befinner seg på Lucias gravsted, Sankta Lucia altså...

Kvinnekadaveret må være flere dager gammelt.
         Professorens kremt redder meg. Blikket hans roterer oppover forsamlingen, han ber om ro. Det anatomiske teater er en trekonstruksjon: en bratt tribune i seks etasjer med ornamentale gelender. Egentlig er det plass til 300 mann her, arkitekten har sannsynligvis tenkt på yrkesfriheten som en gang skal komme. 
Alt er en innsirkling av begivenheten nederst i midten.
Blikkene roterer som vann mot sluk.
Bordet og kadaveret.
Et manglende hode
snur seg mot
meg

Jeg skal unngå å gå i detalj på de andre novellene, men kan røpe at jeg i bokens løp tok rotta på en skikkelig mannssjåvinist. Jeg var på et gammelt gravsted for pestdøde hvor jeg fikk innblikk i befolkningens forråtnelsesprosess, og til alt overmål møtte jeg et rastløst lik med en murstein i munnen.

Flere av novellene gir et tidlig hint om en tragedie, eller annen detalj som, kommer til å forløse historien. Det går ikke lang tid, før jeg leser historiene med forventning om overraskelse eller latter mot slutten. Sånn skal noveller være, dette er skrevet helt etter min smak. I tillegg til god oppbygging av historiene, tas vi med til forskjellige geografiske steder, spredt i tid utover mange hundreår.

Det er en fryd å lese om historiske personligheter som Medusa, Caravaggio, Dante, Casanova og mange flere. Novellene er ofte mørke, som den første, men flere er virvlende morsom, eller erotisk så det holder. 

For en lesefest dette var! Brytninger sladrer om forfatterens innsikt i litteraturhistorien, samlingen er velskrevet til tusen, variert og spennende. Er du tøff nok til å sette deg ned med en medrivende novellesamling, hvor du mot slutten roper etter mer?
Du er herved advart ☺

God pinse alle sammen!

torsdag 25. mai 2023

Glasgow kiss av Roar Ræstad

Er du i humør for en humoristisk og lun roman, da er Roar Ræstads nyeste utgivelse noe for deg. For temmelig nøyaktig et år siden leste jeg de fire bøkene Ræstad har skrevet fra Norge og Trøndelag under 2. verdenskrig. Bøkene imponerte meg med sin medrivende fortellerstil og all innsikten jeg fikk i detaljer om krigen i Norge. Glasgow kiss er noe helt annet, men absolutt verdt å få med seg.

Forlaget om handlingen:
Bjørnar, Leif Ketil og Torleif er på guttetur i Skottland. De skal feire Torleifs femtiårsdag. Men så segner Torleif om og havner i koma med et massivt hjerteinfarkt. Igjen står sjømannen Leif Ketil og organisasjonspsykologen Bjørnar. Sammen skal de både ivareta Torleif i koma – og ikke minst så må de tilbringe dagene sammen.

Glasgow kiss er som en slags omvendt klassereise som tar for seg det å ha respekt og åpenhet for ulike «klassekulturer» og kommunikasjonsformer. Ræstad retter fokus mot det å møte sine egne fordommer, spesielt når man blir satt i en situasjon med noen som har helt andre referanser enn deg selv. Og han skildrer situasjonene med stort vidd og et humoristisk skråblikk.

Glasgow kiss er en skikkelig "mannebok". For et ord, men det poppet stadig vekk opp i mitt hode, da jeg leste romanen. Nå i 2023 er det jo helt avleggs å fokusere på kjønn, selv denne bestemoren har fått gjort noen justeringer i hjernen på dette. 

Nok om det, i Ræstads historie møter vi et par femti år gamle mannfolk, som seg hør og bør er glad i øl og fotball. Problemet er at kammeratene til jubilanten som tidlig i romanen havner på sykehus, egentlig ikke kjenner hverandre så godt. Bjørnar er organisasjonspsykolog og Leif Kjetil er styrmann, noe som hinter om at de er veldig forskjellig.

Her møter den (ikke bare litt) arrogante akademikeren, en litt sleivkjefta sjømann, som er gift med en asiat. Det betyr selvfølgelig ingenting, men i Bjørnar bor det noen fordommer han ikke har gjort kål på. Det er ikke enkelt for disse to, de bekymrer seg for kammeraten som er i koma, mens de utfordres av å skulle forholde seg til hverandre.

Roar Ræstad bruker et lett språk som flyter godt, med mange gode poenger i dialogene mellom mannfolka. Han har gode skildringer av mennenes tanker om hverandre, og refleksjonene de gjør seg når de innimellom svelger noen kameler, til fordel for det gryende vennskapet mellom dem. 

Har du lyst å ha en lettlest og ikke minst humoristisk bok med deg på stranden i sommer, en som passer for hele reisefølget (så den kan gå på omgang) så er Glasgow kiss absolutt å anbefale ☺

Les gjerne omtalene hos Artemisias Verden og Henningbokhylle!

Utgitt: 2023
Sider: 206
Kilde: Biblioteket


mandag 22. mai 2023

8 vårdager i Spania: Ordizia - San Sebastian - Bilbao


Årets maimåned åpenbarte seg med en mulighet for langtur, så Frode og jeg valgte oss Bilbao. Det kjente motbakkeløpet som det er umulig å få plass på, gikk av stabelen akkurat da vi var i området, så selv om Frode ikke fikk plass i år heller, la vi første del av turen til området, og tok sikte på Zegama.

Fredag 12 mai forlot vi Bergen grytidlig på morgenen. Vi fløy via Amsterdam til Bilbao, og plukket opp leiebil på flyplassen.
Hotel Ordizia i den lille (lands)byen Ordizia, ble vårt første stopp, hvor vi overnattet to netter. Dette er et sted "in the middle of nowhere", men det er fint her, og vi kom tett på lokalbefolkningen. Her var det ingen tradisjonelle restauranter, men en hel haug med barer som serverte en slags stor tapas, med brød under.
I Ordizia er folk ute og prater med hverandre hele tiden. Bildet er av et torg, som de har bygget tak over, for det er mye regn i dette området. Da kvelden seg på samlet det seg massevis av barn og deres foreldre og besteforeldre her, så du kan tenke deg støynivået.

Lørdagen, dagen før løpet kjørte vi opp til Zegama for å lodde stemningen. På veien stoppet vi i Vitoria Gasteiz, som er baskernes hovedstad. En fin liten by, med rulletrapper til fortau mange steder, siden denne byen også har betydelige høydeforskjeller. Vi kjøpte med oss mange bokser med ansjos, sardiner, syltet torskelever og mye deilig, som vi skal kose oss med i sommersolen.


Zegama er en liten landsby, og da mener jeg liten, med ett par barer og en liten butikk. Alle gater var pepret med parkerte biler, for vi var ikke de eneste som ville sjekke ut stemningen dagen før løpet. Vi fikk da parkert til slutt, brøytet oss forbi de sprekeste av de spreke, og la i vei oppover bakkene, for vi ville se hvordan deler av løypen så ut. 

En spennende gammel bøkeskog som vi gikk gjennom

Langt oppe i fjellet åpenbarte det seg plutselig litt landbruk


Dette var spennende, for vått som det var, var det skikkelig sleipt i de bratte bakkene, og jeg lover deg en ting, den lysegule blautaskiten er den glatteste! Løypen gikk på sti og kjerrevei, med og uten grus, med nydelig utsikt hele tiden. 23 km på 5 timer og over 1000 høydemeter - jeg var bra sliten da vi fant bilen igjen ☺

Frode studerer kartet over løpet


Søndag kjørte vi de 53 kilometerne fra Ordezia til San Sebastian, og fant Axel Hotel, som lokket med "adults only". Jeg lurte litt på hva det skulle bety, da jeg bestilte, noe vi fant fort ut av da vi så underteksten på skiltet deres "we are heterofriendly". Oppholdet i San Sebastian skulle brukes til å hvile etter fjellturen og se oss omkring i den idylliske byen.

San Sebastian

Stedet kunne by på strender, historie, kunst, og masse fine steder å spise deilig mat. Vi tok "fløybanen" opp på en topp, en skranglete sak i rødmalt tre, som så ut som den var hundre år gammel. 



Tirsdag kjørte vi tilbake til flyplassen i Bilbao, for å levere tilbake leiebilen. På veien stoppet vi innom San Juan de Gaztelugatxe, og fikk oss en fin tur ned og opp, også ned og opp en gang til. Så du sesong 7 av Game of Thrones vil du kanskje kjenne igjen øya.


Hotel Silken Indautxu ble vårt hjem de neste fire dagene. Vi fikk rom i 6 etasje og hadde fin utsikt over alle takene, og åssidene på begge sider av byen. 17 mai "feiret" vi ved å besøke det berømte Guggenheimmuseet. Arkitekturen er formidabel, utformet av Frank O. Gehry, før det sto klart i 1997, så det er ikke så gammelt. Utstillingen som gjorde sterkest inntrykk på oss var Richard Serra sitt verk fra 2005, med navnet The matter of time. 

Det var spennende å vandre inni kunstverket, noen av passasjene var smale og mørke, og selv om det var litt folk der, var det ganske meditativt å gå der. 

Museet hadde et par andre installasjoner og to luftige etasjer med bilder. Utenfor holdt de på å fornye Puppy med årets blomsterprakt, og vi lot oss fascinere av Maman edderkoppen til Louise Bourgoeois. Overraskelsen min var stor da jeg så at en av de seks tvillingene til denne edderkoppen, akkurat nå står i Slottsparken. (se bilde øverst)

Området utenfor det maritime museet

Matmarkedet til venstre for elven


I Bilbao gikk vi på tur, vi gikk gatelangs og så på livet, spiste uendelig mengder med "tapas" og hadde oss to fine restaurantopplevelser Ginos pizza og fantastiske sangria, og Nikko sushi, mat i en klasse for seg selv. Vi var også på bar og så fotball, og det ene stedet laget damen verdens beste mojito til meg.

Siste dagen vår tok vi toget ut til kysten. Her fant vi en kyststi som hadde spektakulær utsikt utover havet, og ikke minst veldig spennende klippeside, med masse detaljer. Her var flere jettegryter, en med fisk i, og i en så vi en liten krabbe.



Vi trodde vi kunne ha en kontantløs ferie, men en får ikke tipse når en betaler med kort, så vi måtte ta ut litt penger til slutt. Det som gjorde utslaget var at Frode ville kjøpe en boks Cola, men da han ikke hadde kontanter, fikk han Colaen gratis, noe som var litt flaut. Vi fikk også toget tilbake til Bilbao gratis, da togstasjonen sine betalingsautomater bare tok kontanter. Damen på stasjonen ringte til den stasjonen vi skulle gå av på, så da vi trykket på knappen for assistanse, ventet de oss, og slapp oss gjennom.

Baskerland var et litt uvanlig valg for ferie i Spania, men selv om Biscayabukten byr på mer vær enn resten av landet, så var vi heldig. Lette dunjakker holdt, regntøyet lå for det meste i ro i kofferten. Vi var på utkikk etter den baskiske tradisjonen da vi var ute blant folk. Vi så flagget deres over alt, ikke så mange baskerluer, men språket viser seg på all skilting. Det er fascinerende å se hverdagsmennesker som er så sosiale som de vi har sett denne ferien. De flokker seg sammen til alle tider, besteforeldre henter barna på skolen, som ofte ligger midt i byen.

Det var også gøy å se de mange skjellene som viser vei for vandrere på pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Vi fant dem i flere utforminger, vandrere traff vi også, og naboen til hotell Axel i San Sebastian var en camino-kirke. 


Vi har ikke vært så mye i Spania, Barcelona for lenge siden, storbyferie til Madrid, og i fjor besøkte vi Malaga og Nerja. For oss som er godt i gang med å øve på italiensk på Duolingo, var det litt forvirrende når vi skulle snakke, men vi greide oss godt, selv om mange ble stiv i blikket når de skjønte at de måtte snakke engelsk.

Takk for turen Frode - verdens beste reiseleder!

søndag 21. mai 2023

De syv søstre - Atlas av Lucinda Riley og Harry Whittaker

Historien om Pa Salt er den åttende og siste boken i Lucinda Rileys serie De syv søstre. Her får vi endelig svar på seriens store mysterium: Hvem var Pa Salt, og hvorfor adopterte han de syv pikebarna? Jeg har fulgt serien, siden første bok kom ut i 2015, og spørsmålene rundt den "usynlige" Pa Salt, har hele tiden lagt der. Som de fleste sikkert har fått med seg døde Lucinda Riley før den avsluttende romanen om adoptivsøstrene var ferdig, men heldigvis fikk hun overrakt rammen for historien, til sin sønn Harry Whittaker, som har fullført boken på en glimrende måte.

Fra forlagets introduksjon:
Vi er i Paris i 1928, en gutt blir funnet, forkommen og døden nær, og en vennlig familie tar seg av ham. Den stille, talentfulle gutten blomstrer i sitt nye hjem, og familien gir ham et bedre liv enn han noen gang kunne ha drømt om.

Etter hvert som han vokser opp til en ung mann, som forelsker seg og blir student ved det prestisjetunge Conservatoire de Paris, hender det at han iblant glemmer fortidens redsler og trusselen som henger over ham. Men i sitt hjerte vet han at den dagen vil komme hvor han må flykte igjen.

Nåtidshistorien tar oss med til Egeerhavet i 2008. For første gang er alle de syv søstrene samlet. De er om bord på Titanen for å ta et siste farvel med den gåtefulle faren de elsket så høyt. 

Til alles overraskelse har Pa Salt valgt å gi ledetråden til fortiden deres til Merry, den savnede søsteren, i form av en dagbok. Men for hver detalj som avsløres, dukker det opp nye spørsmål. Hvem var denne mannen som adopterte barn fra alle verdenshjørner? Søstrene må etter hvert innse at deres elskede far var en mann de knapt kjente. Og enda mer sjokkerende: Alle hans hemmeligheter kan få konsekvenser for dem den dag i dag.

Romanen starter i Paris i 1928, men senere i boken blir vi tatt med enda tre år tilbake, denne gang til Sibir, hvor to små gutter kjemper for å overleve, etter å ha mistet foreldrene sine. De dramatiske hendelsene som gjorde at guttene ble bitre fiender, før den yngste, Atlas la i vei, for å spore opp sin egen far, får vi svar på helt mot slutten av romanen. En liten smakebit av noe far til Atlas, sa til ham da han var ung:

Husk, hvis du ikke endrer retning kan du havne der du er på vei hen. 

I nåtid møtes alle søstrene om bord i Titanen. De leser Pa Salt sin dagbok, noen kapitler om gangen, og diskuterer innholdet seg i mellom. Hver enkelt personlige reise tilbake til opphavet sitt, er jo det vi har lest om i de foregående romanene, men her flettes alles historie elegant sammen, til et hele som gir denne avsluttende historien god glid og en deilig oppklarende følelse.

I løpet av historien blir vi kjent med Paul Landowski som laget den berømte skulpturen i Rio, Atlas bor også en tid i Beatrix Potters hus, og har noen eventyrlige år i Australia på 50-tallet. Det er spennende å lese om aborigienes legender, om opaler i ørkenen, men mest av alt er det kjekt å få kjøtt på beina på den spennende historien om Tsar Nikolaj II og oktoberrevolusjonen.

Historien tar oss også med tilbake til Allys opphav i Bergen, denne gang i 1938, og siden jeg er bergenser selv, var det detaljer i fortellingen (evt. oversettelsen) som fikk meg til å rynke på nesen. 

Store deler av romanen er Atlas sin historie, mens nåtidshistorien og jentenes lesing av dagboken hans, gjør den til noe mer enn bare en oppramsing av hendelser. At Harry Whittaker kan skrive er det ikke tvil om, og her har han helt tydelig gjort det i sin mors ånd. 

Jeg nikoste meg gjennom hele boken, 752 sider er mye, jeg startet på Flesland da jeg ventet på flyet til Bilbao, og leste de siste sidene da jeg var klar for returen 8 dager senere. Litt pirk og noen underlige ordvalg er ikke nok til å fjerne prikker på terningen, for en roman så full av stjerner og musikk, overraskende vendinger og nye avsløringer, får full pott fra meg!

Utgitt: 2023
Sider: 752
Oversatt av: Benedicta Windt-Val
Kilde: PDF fra forlaget

torsdag 11. mai 2023

Må lære meg å melke kuer av Freddy Kjensmo

Freddy Kjensmo var et ukjent navn for meg, men når jeg leser om hva han har utrettet, skjønner jeg at jeg skulle lest diverse rulletekster litt nøyere. I tillegg til å ha gitt ut mer enn ti bøker, og holdt 1000 foredrag, så har han skrevet tekster for Nitimen, Reiseradioen, Hallo i uken og Nytt på nytt. Han har skrevet for flere av de kjente humorstjernene, og var en pådriver da det norske stand-up-miljøet ble etablert i Norge.

Forlaget om boken:
I likhet med over 400 000 andre mennesker i Norge er humorist, foredragsholder og forfatter Freddy Kjensmo pårørende til en dement. I denne essaysamlingen beskriver han omveltningen det var da rollene plutselig var byttet om etter at faren fikk en demensdiagnose, og han som eldste sønn måtte ordne opp.

Resultatet har blitt en poetisk historie om et levd liv og farens vei inn i demensen på godt og vondt. Med kjærlighet, kreativitet og humor skildrer Freddy Kjensmo prosessen med å sørge for at faren har så bra dager som mulig på livets oppløpsside.


Selv de som ikke er opptatt av helse og alderdom, må ha fått med seg hvor populært det har blitt med demenskor. Levealderen vår stiger stadig, og på et eller annet tidspunkt i livet, må vi alle forholde oss til denne utfordringen.

Freddy Kjensmo er komiker, og i denne (alt for korte) boken er det sparring med hans nitti år gamle far som utgjør handlingsforløpet. 

Historiene er fortalt med ømhet og respekt, her er det ingen som ler av noe, men leseren får mange tips til hvordan en kan forholde seg til en demenssyk bekjent som "surrer" som vi så pent kaller det. 

Pent er det ikke alltid, det har jeg erfart selv, for dementes forvirring kan være vond å oppleve, selvfølgelig for den syke, men også for de pårørende. Forholdet far - sønn bærer preg av distanse, siden de ikke bor i nærheten av hverandre. Gjennom hele boken får vi skissert fra noen av de utallige telefonsamtalene de utveksler daglig, og høre om hvordan sønnen klarer å hjelpe sin far over de verste kneikene. 

TIRSDAG

    - Å, nå var det bra jeg fikk tak i deg. 
    - Hei pappa.
    - Jeg er på det gamle kontoret mitt jeg nå, i Bygdøy Allè.
    - Å, har du kontor der... Er du det, ja? Er det slitsomt på jobben?
    - Neida, det er bare moro. Når kommer du?
    - Det blir ikke før i morgen-
    - Du får ikke tatt deg en tur i dag da?
    - Nei, nå er jeg opptatt.
    - Ja, ja. Vi snakkes når du kommer da.


Må lære meg å melke kuer er en klok og morsom bok, om et traurig tema. Jeg leste den fra perm til perm, i ett eneste jafs, og satt igjen med en veldig god følelse. Jeg tenker at denne boken er for alle, selv de som jobber med demente, og vet hvilket hav av tålmodighet en må ha, for å behandle alle rammede med respekt hele tiden.

Jeg anbefaler gjerne denne boken videre,
undertittelen "En feelgood-historie" stemmer fortreffelig. 


Utgitt: 2023
Sider: 100
Kilde: Leseeksemplar