Et øye lukket - ny roman fra Cecilie Enger

Etter å ha hørt Cecilie Enger fortelle om den nye romanen sin på Forfatterne kommer i Bergen, kunne jeg nesten ikke vente til helgen, før jeg satt meg ned med boken. Jeg har lest mange av Enger sine utgivelser, og lar meg alltid begeistre, så også denne gangen ☺

Forlaget om handlingen:
Et maleri setter liv i bevegelse idet Erika Randem får en uventet telefon: En gammel mann vil kjøpe bildet Hesten i myra, malt av Erikas avdøde mann, Peter Sunde. Det har ligget i kjellerboden hennes i over tjue år. Nå hentes det opp igjen, og en familiehistorie som strekker seg over generasjoner, kommer til syne.

Gjennom fortellinger fra 1940-tallets Oslo, 1960-tallets Dale og tiårene frem til vår egen tid, veves livene til seks mennesker sammen.

Peter var opptatt av myras evne til å bevare det den omslutter, og denne fascinasjonen slipper ikke taket i dem som sto ham nær. Han ble funnet død i det landskapet han malte. Kan Hesten i myra gi svar på gåtene i Peters liv?

Cecilie Enger er en mester i å bygge opp et persongalleri i romanene sine, og i denne historien gir hun oss et knippe med levende karakterer å holde styr på. Historien fortelles med hver enkelt karakters stemme, så det blir nært og ladet med følelser fra første side.

Peter Sunde som på 60-tallet vokser opp på Dale, er den jeg knytter meg tettest til. Han er alltid på vakt for fars raseri, han som er en travel sjef for Dale garn og blir lett irritert. Det at Peter liker å gå ut i naturen, og spesielt opp det bratte fjellet til myren hvor det bor et tranepar, speiler seg i min egen kjærlighet til naturen.

I nåtid møter vi en oppkjøper av et spesielt maleri, spesielt scenene hvor den 90 år gamle mannen som vil kjøpe bildet, blir hjulpet opp trappene og inn i Kunstnernes Hus i Oslo av en ung jente, er fornøyelig lesning. 

Ellers er Et øye lukket en alvorlig roman, som skildrer industrisamfunnet i Dale da 1200 arbeidere jobbet med å få ut OL-gensere til befolkningen. Her skildres leveforhold og kvinnefrigjøringen på 60-tallet på en troverdig måte. 

Det lengste spranget bakover i tid tar oss til 1942, og en hendelse som danner grunnlag for flere ting som utspiller seg i livet til Peter Sunde.

Cecilie Enger har en lavmælt prosa, hun skriver med respekt for karakterene sine, og valgene de tar. Historien krever litt av leseren, da vi stadig beveger oss frem og tilbake i tid, men dette er gjort på en ryddig måte, så en henger med. Plottet innbyr leseren til å undre seg over hvordan alt henger sammen, så jeg leste engasjert hele romanen i et par jafser.  

Jeg anbefaler gjerne Et øye lukket videre ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 256

Kilde: Leseeksemplar

Eppendorf-notatene av Ingvar Ambjørnsen

Da jeg nå tok en titt på alt Ingvar Ambjørnsen har laget, er jeg nesten litt flau over å innrømme at Eppendorf-notatene kun er min tredje bok av ham. Døden på Oslo S og En lang natt på jorden er det eneste jeg tidligere har lest. Hvorfor? spør jeg meg selv, spesielt siden denne leseopplevelsen var av ypperste klasse. 

Forlaget om handlingen:
Eppendorf-notatene er Ingvar Ambjørnsens litterære dagbok. Som han selv sa: «Alle sentrale skikkelser, samtaler og hendelser er oppdiktede. Den utgaven av Ingvar Ambjørnsen som dukker opp her, er imidlertid veldig tett på meg selv.»

Eppendorf er en frodig bydel i Hamburg, med parker fylt av trær og fugler, med vakre klassiske bygninger som huser middelklassen, med kneiper der liv og samtaler pågår. Det er natt, en mann er ute i gatene og bestemmer seg for å gå inn i en leilighet der døra står på gløtt.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2026
Sider: 184
Kilde: Lånt på Biblio

Eppendorf-notatene er på ingen måte en biografi, den minner ikke mye om en dagbok heller, men den skildrer dagene hans helt uten kronologi, oppramsing av bragder eller fokus på egne utgivelser.

Her hører vi om hans forhold til litteraturen gjennom hans egne lesinger av, for eksempel Murakami og hans novelleskriving, og Axel Jensen og hans romaner Junior, Senior og Jumbo (som jeg også har lest). 

Hans livsstil preges av vennskapet med Konrad Ramm, som han kaller en liksomvinkjenner og tenk-om-rikmann. De spiser og drikker godt, har det fint, finner på ting og utforsker Hamburg sammen. Mye av det de opplever er surrealistisk, spesielt når de finner frem til de mest bortgjemte rare stedene i byen.

Disse notatene reflekterer over et godt liv hvor han har forfulgt drømmen sin, men hvorfor han ikke dro tilbake til Norge, er det ikke lett å finne noe svar på. Tilbakeblikket har også takknemlighet i seg, over å være 61 år og aldri har sultet, aldri ha opplevd krig, å ha blitt født akkurat da foreldregenerasjonen var ferdig å rydde etter siste krig.

Jeg frydet meg over å møte et menneske som er like ornitologisk orientert som meg selv, og ble gladelig med på tur til hagekolonien, med påfølgende båttur på kanalene. Boken avsluttes med en glad sammenkomst over juletorsken, hvor jeg ble minnet på morfars fascinerende ferdigheter i å skille ut fiskebeina mens han tygget maten.

Ingvar Ambjørnsen gir leseren små glimt inn i det livet han har ført i 30 års utlendighet. Han skriver om lesing av andre forfattere, bokmessen i Frankfurt og opplevelsen da den norske jazzlegenden Radka Toneff spilte inn sitt album Live in Hamburg. 

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg fikk lest denne boken i to lange økter, på toget og alene på hytten. Det er ikke tvil om at dette er en snilt redigert versjon av Ambjørnsens liv, det var via litt googling på sosiale medier, jeg fant ut at tekstene i denne boken er utgitt før, og er over 10 år gamle. Dette hadde ant meg underveis, så erkjennelsen ble bare en bekreftelse, som ikke sparket ben under min fine leseopplevelse. 

Jeg anbefaler gjerne Eppendorf-notatene videre ⚄

Den siste fyrstikken av Marie Vareille

Marie Vareille har skrevet romaner siden 2014, hun er godt likt i Frankrike. Til tross for at hun har et stort publikum utenfor hjemlandet og er oversatt til 20 språk, er Den siste fyrstikken den første av hennes bøker som er oversatt til norsk. 

Forlaget om handlingen:
På et kloster i Bourgogne har Abigaëlle levd et stille liv i over 20 år. Hennes tidligere liv er bare diffuse minner. En begravelse. En eske fyrstikker. Silhuetten av broren hennes som går bort med en rifle. Men hvem var det som ble begravet? Og hvorfor ble hele livet hennes forvandlet til aske i det øyeblikket?

På avstand følger hun med på broren Gabriel, som utad lever et perfekt og suksessrikt kunstnerliv i Paris. Men da han møter den livsglade Zoé og forelsker seg hodestups, får Abigaëlle en urovekkende forutanelse om at det verste snart kommer til å skje igjen.

Men hvilken fryktelig hendelse er det hun har fortrengt? Og kan hun beskytte Gabriels nye lykke uten selv å bryte sin årelange taushet og isolasjon?

Romanen starter med en begravelse, som utløser en eksplosjon av energi, og som lar meg sitte igjen med en mengde hva? hvor? hvorfor?

Er Abigaëlle en gal kvinne? alle de årene i kloster, uten å si et ord til noen - hva skjedde? Romanen tar oss med tilbake til oppveksten til søskenparet som er hovedpersonene i historien. Vi hører om skakkjørte familierelasjoner, når syv år gamle Abigaëlle gjentar de voksnes ord i sin egen tolkning. Dette var gjort på en måte jeg satt stor pris på. Vareille bygger ytterligere på historien gjennom dagboknotater som Abigaëlle gjorde i barndommen.

Senere i ungdommen gikk hun jevnlig til psykologen Hassan, som skal hjelpe henne etter en hendelse hvor hun falt (eller hoppet) fra et tak. Hun er veldig glad i storebroren sin, etter Gabriel har fortalt Abigaëlle om møtet med Zoè, følger vi utviklingen i kjærlighetsforholdet gjennom begge søsknene.

Madam Boisjol har blitt pålagt å gå til psykiateren Garnier, hvem denne kvinnen er får vi ikke vite før mot slutten av romanen. Hun blir slått av sin mann, og nå er det ikke bare traumatiserte barn som skildres, men også konemishandling. 

Hvem hun er, er ikke den eneste detaljen som forblir skjult lenge, selv om jeg likte historien godt, trakk de plutselige avsløringene mot slutten det litt ned for min del. Tematikken i denne romanen ble drøftet med respekt, og jeg lot meg sluke av hendelsene som utspilte seg.

På Beathes bibliotek finner du en fin omtale av boken!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 288

Oversatt av: Henninge Margrethe Solberg

Kilde: Lånt på biblioteket

Det vi aldri sier av Elizabeth Strout

Elizabeth Strout er en amerikansk skribent og romanforfatter. Jeg har ikke lest noen av bøkene hennes, men flere av titlene lyder veldig kjent. Forfatteren har vært nominert til Bookerprisen og vunnet Pulitzerpris, så det er ingen hvemsomhelst dette her.

Forlaget om handlingen:
Artie Dam tilbringer dagene med å undervise amerikansk historie på videregående, korrigere elevenes uvitenhet og gi et vennlig ord til de som trenger det mest. Han tilbringer fritiden med å seile i vakre Massachusetts Bay, eller være sammen med sin voksne sønn og kona han har vært gift med i mer enn tre årtier. Men så en dag blir en hemmelighet avslørt for Artie, en hemmelighet som snur hele hans verden opp ned.

Med utsøkt prosa og dyp innsikt tar Elizabeth Strout for seg én enkelt manns frykt og ensomhet og gjør den universell – og fanger i samme åndedrag den urokkelige kjærligheten som opprettholder og bærer oss alle.

For en nydelig roman! Rammefortellingen som forlaget skisserer over her, er underholdende i seg selv, men det er de flotte holdningene hovedpersonen har til andre mennesker som gjorde sterkest inntrykk på meg.

Artie Dam går og grubler på dette med fri vilje, og gjennom elevene han underviser, får han daglig eksempler på hvor utfordrende det er å skulle være seg selv helt og holdent. 

Hva om fri vilje ikke finnes? hvem vet hvorfor ting skjer? Artie føler at noe ondt er i vente, men allikevel greier han å gi elevene sine håp for fremtiden. Han reflekterer over ting som har skjedd, noe har vekket ham, sånn at han først nå i ettertid føler på hvordan enkelte hendelser har formet ham.

Romanen har et skråblikk på dagens amerikanske samfunn, men går ikke detaljert inn i politikken. Her skildres heller, hvordan endringer i samfunnet preger menneskene på et dypere plan. Det blir vanlig blant folk som møtes, å unngå å snakke politikk, hvis de ikke vet hvilken side de andre er på.

"Valget kom og gikk, halve landet var lamslått, den andre halvparten jublet."

 "Tenk alt vi ikke vet om hverandre, før var andres skjulte hemmeligheter ufarlig, men nå har vi ingen å snakke med om hva som skjer i landet"

Jeg tror det er mange, selv her i Norge som kan kjenne seg igjen i betraktningene som Elizabeth Strout gjør seg i denne romanen. Det er fantastisk å kunne lese om en lærer som jobber på og opplever forskjellige ting, og selv sitte igjen med en bevisstgjøring rundt hva som egentlig foregår i samfunnet. 

Du har nok allerede forstått at jeg er begeistret, overfor språk og skrivemåte, plott og fremføring. Jeg kan gå så langt som å si at jeg skammer meg over å ikke har funnet frem til denne amerikanske forfatteren tidligere. Åh, William og Lucy Barton here I come!

Det vi aldri sier må du få med deg ⚄

Forlag: Press

Utgitt: 2026

Sider: 228

Oversatt av: Hilde Rød-Larsen

Kilde: Biblio

John sønn av John av Douglas Stuart

I 2020 vant Douglas Stuart Bookerprisen for sin debutroman Shuggie Bain. Siden jeg likte denne romanen veldig godt, var det med stor forventning jeg startet på årets norske utgivelse John sønn av John. I likhet med hovedpersonen i denne romanen, er forfatteren utdannet tekstilkunstner, det var artig å bli minnet på dette underveis i lesingen. Siden jeg har lyttet, og mesteparten boken ble hørt på et par lange fjellturer, ble det ikke notert så mye underveis, men stol på meg, denne må du få med deg!

Forlaget om handlingen: 
Blakk og med lite å vise til etter utdannelsen på kunstskolen, tar John-Calum Macleod fergen hjem til øya Harris. I det vindpiskede småbruket der han vokste opp, gjenopptar Cal motvillig sitt gamle liv, fanget mellom de to ytterpunktene fra barndommen: faren John, sauebonde, tweedvever og en bauta i den lokale presbyterianske kirken, og mormoren Ella, en frittalende glasgowkvinne som i flere tiår har holdt en skjør fred med svigersønnen. 

Cal lurer på om det finnes noen ensomme menn på de karrige åssidene, mens John er opprørt over sønnens lange hår og tilsynelatende motvilje mot å bli frelst. Og da lammesesongen glir over i klippesesong, begynner fellesskapet på øya å rakne.

Om det var de lange strekkene av lytting, helt alene i fjellheimen eller Sigurd Myhre sin innlesing som gjorde at denne lytteopplevelsen ble så oppslukende vet jeg ikke. Douglas Stuart har i alle fall skrevet en drivende god fortelling, som er vel verdt å få med seg.

Far og sønn John er totale motsetninger, men finner hverandre gjennom vevingen. Cal som hovedpersonen kalles for å unngå forvirring rundt det felles fornavnet, er 22 år og ferdig utdannet innen kunsthåndverk. Han har et godt blikk for komposisjon og farger, og vevingen har han fått inn med morsmelken.

For Cal holder det ikke med noen timer jobb på den lokale puben og litt veving for far, og det sosiale livet på det lille stedet de bor, er ikke noe å skryte av. Bakteppet for historien er fars kristentro og litt stivnakkede måte å være på, sammen med den store hemmeligheten at Cal er homofil. 

Jeg ble besnærende rolig av å lytte meg gjennom denne boken, det skjer noe hele tiden, litt intrige bygges det, men det er de mellommenneskelige relasjonene som skildres, som løfter historien. De gode skildringene av dette spesielle samfunnet er uimotståelig lesning.

John sønn av John er vel verdt å få med seg ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 496
Oversatt av: Hilde Stubhaug

Kilde: Lånt på Biblio

Heksehammeren av Jorun Thørring

Heksehammeren er bygget på skildringer av historiske hendelser fra trolldomsprosessene i Finnmark. Vi befinner oss i året 1662, det er enda tredve år igjen av denne forferdelige tiden, hvor kvinner ble beskyldt for å stå i pakt med djevelen. Boka Malleus Maleficarum (Heksehammeren) kom ut i 1486, den ble flittig lest i Europa som en håndbok i hvorfor og hvordan hekser skal jaktes på. Finnmark hadde det høyeste antall drepte i Europa under disse prosessene, og her skildrer Jorun Thørring på levende vis, hvordan livet kunne arte seg på denne tiden.

Forlaget om handlingen:
Uværet raser i Makkaur når Marite Eiriksdatter tilkalles for å hjelpe en kvinne som ligger syk. Samtidig besøker hun en eldre mann, som like etterpå dør. Trolldomsmistanker begynner å spire rundt henne.

I et samfunn der sykdom, ulykker og uvær tolkes som djevelens verk, er frykten for trolldom sterk. Falske beskyldninger, angiveri og påstander om trolldom får ofte dødelige følger.

Marite og familien må flykte til Vadsø. Dit reiser også ekteparet Anna og Ambrosius Rhodius fra Christiania, forvist til Vardøhus festning av kongen. Anna er en dedikert heksejeger, og hun går nådeløst til verks i forfølgelsene. 

Hennes håndbok er "Heksehammeren", en bok som beskriver kvinner som Djevelens disipler, svake og fordervede. Anklager og antall dødsdømte eskalerer. Marites fortid innhenter henne, og hun er nå i større fare enn noen gang.

Marite Eiriksdatter er hovedpersonen i denne romanen, som barn jobbet hun sammen med moren i kjøpmann Skau sitt ærverdige hus. Fredrik Skau er en velfødd skikkelse kledd i brokade og fløyel, som står i stor kontrast til tjenestefolkets fattigslige fremtoning.

Ingeborg er mor til Marite, hun formaner henne om å ikke stikke seg ut, for det er farlige tider, hvor det skal lite til før sjalusi og misunnelse leder til sladder og angiveri, som heksejegerne er avhengig av for å lykkes.

Både mor og Marite er flinke med urter, og de sier ikke nei til å hjelpe andre mennesker når de lider. Derfor blir det også vanskelig for dem å bli i Makkaur. 

I del tre av romanen har deg gått 10 år, Marite, datteren Berit og mannen Johannes kommer seg til Vardø, i håp om å finne jobb så de klarer å fø seg selv. Det skal vise seg at de går fra vondt til verre, når det gjelder øvrigheten som ivrer etter å finne kvinner som står i ledtog med djevelen. 

            Du opphøyer deg selv, men mennesket er lite og usselt. Det har ingen makt til å helbrede. Det er det bare Herren som kan. Men du går omkring og... helbreder. Han la hendene på ryggen og bøyde seg over henne. Du har en annen herre enn Gud, det er sannheten, Ingeborg Pedersdatter.
            Nei! Ingeborgs magre ansikt fortrakk seg i smerte. 
Er det ikke trolldom når du driver sykdom ut av et menneske?
Ingeborg ristet langsomt på hodet og forble tyst. 
Biskopen gikk tilbake til stolen sin. 

Heksehammeren ble en slukebok for meg, en medrivende historie som det var vanskelig å legge fra seg. Det er kvalmende å tenke på at dette faktisk skjedde blant menneskene, at maktpersoner kunne tenke så høyt om seg selv, og foreta så urettferdige og onde handlinger mot andre.

Jeg liker godt måten Jorun Thørring skriver på, historien er handlingsdrevet, med nye utfordringer på hver side. Persongalleriet er troverdig, måten karakterene beveger seg rundt i historien på, gir leseren mange spennende detaljer som skildrer samfunnet på 1600-tallet.

Heksehammeren er en lærerik historie det er vel verdt å få med seg ⚄

Forlag: Cora

Utgitt: 2026

Sider: 309

Kilde: Leseeksemplar

Einats bok - ny roman av Einar Stenseng

Einarts bok er den tredje utgivelsen fra denne forfatteren, som debuterte med En riktig stygg bok i 2020. Til tross for at jeg har en forkjærlighet for strektegninger i sort/hvitt, ble jeg litt satt ut av det halvgroteske coveret på denne boken, men er glad jeg leste romanen, for den viste seg å være veldig fin. 

Forlaget om handlingen:
Einats bok er et portrett av den israelske danseren Einat sett gjennom øynene til østtyske Andreas, som har flyttet til Israel i opposisjon mot sin kommunistiske oppvekst. 

I Tel Aviv boltrer de seg i byens hedonistiske festboble, men ved en skjebnens ironi faller Andreas inn i marxistiske miljøer og finner tilbake til barnetroen, mens Einat danser nærmere og nærmere avgrunnen.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2026
Sider: 102
Kilde: Leseeksemplar

Einats bok er et drama av ypperste klasse. Det er gjennom østtyske Andreas sine øyne, vi får et nyansert og fargerikt blikk på det israelske samfunnet.

Romanen er kort men innholdsrik, her er det intense følelser som følger med på veien når Andreas gjør sin søken etter identitet. Utskeielsene er mange, og det som preger både Einat og Andreas sin oppvekst er avhengighet av både dop og sex. Som tittelen tilsier denne romanen handler om Einat, de mange beundrerne hennes forventer grenseoverskriding i hennes selskap, hun er sjarmerende og grov i replikken som ofte blir slitsomt for andre. 

Skildringer av oppløsningen av DDR og Israels frigjøringshistorie gis oss, nesten i stikkordsform, men danner et viktig bakteppe for hvorfor disse to er som de er.

På helligdagen jom kippur drar Andreas, Einat og vennen Manu på sykkeltur, etter å ha trippet på fattigmannsecstasy:

            Rusen gjorde tunellene endeløse, men vakre, som fødekanaler med discolys. Nå og da kjørte en ensom ambulanse forbi oss med blålys som lyn i en tordenstorm, mens sirenene blandet seg med pulsslagene og den øvrige musikken i hodene våre. Einat, som vanlig gapskrattende, var drageaktig, mannefarlig og amasonevakker med sine ville krøller. Manu og jeg sang Internasjonalen polyfonisk/surt og mektig, med ethvert forsøk på ironi nedstemt av kosmos, og så høyt at det gjallet mellom de kapitalistiske skyskraperne langs motorveien: trollfjellene rundt oss og over oss.

Etter å ha stålsatt meg litt før lesestart, slappet jeg fort av. Historien har mange fine betraktninger rundt det å leve livet sånn som en selv vil. Andreas er en reflektert mann, som er tro mot sine egne tanker og overbevisninger, men utfordres av Einats utsvevende væremåte.

Dette er historiefortelling på sitt beste, leseren får noe litt annet enn forventet, og det er noe jeg setter pris på. Handlingen gir oss et kulturelt innblikk i DDR og Israel, og de besnærende motsetningene dette innebærer. 

Er du klar for en litt røff og saftig leseopplevelse utenom det vanlige,
så anbefaler jeg deg å lese Einats bok ⚄