Mannen fra middelalderen av Bergsveinn Birgisson

Forfatteren Bergsveinn Birgisson har blitt en av mine favoritter, jeg kaller ham bergenser, selv om han opprinnelig kommer fra Island. Jeg har lest romanene Reisen til livsvannet, Soga om veret og Svar på brev frå Helga. Nå er det sakprosa det gjelder, om historikeren Tormod Torfæus.

Forlaget om boken:
En utrolig beretning om jakten på historien vår. I samme stil som i Den svarte vikingen, gir Bergsveinn Birgisson oss denne gang et besettende tidsbilde fra 1600-tallet. En ung islending sendes til Island for å samle inn alt han kommer over av gamle sagaer og overleveringer og ta det med tilbake til kongen i København. Dette er starten på en uvanlig spennende historie om begjær og trolldom, mord og forlis. Men det er også historien om hvordan det meste av det vi vet om vikingtiden overlevde på grunn av tilfeldigheter.

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2020
Sider: 285
Kilde: Leseeksemplar

Tormod Torfæus interesserte seg tidlig for historie, dette i en tid da teologi, filosofi og vitenskap var styringsverktøy for menneskene. 

Han ble født på den lille øya Engey, og vokste opp på Stafnes, sør vest på Island, i en tid hvor det ankom 12 handelsskip i året. De fraktet tørrfisk, ull, ederdun og til og med falker ut av øyen, mens de hadde med seg alt det befolkningen trengte som de ikke kunne dyrke selv.

Samfunnet var på midten av 1600-tallet preget av ortodoks strenghet, av et nådeløst klasseskille, nød og elendighet. Island ble styrt av danskene, så de lærde som var satt til å styre lokalt, var tvunget til å følge kong Fredrik 3. sine befalinger.

Tormod Torfæus er født med sølvskje i munnen, da han er sønn av en av kongens embedsmenn. Han er heldig og møter på gode læremestre i Hallgrimur Petursson, og senere biskop og magister Brynjolfur Sveinsson. 

Vi befinner oss i en tid hvor islenderne har forstått verdien i de gamle nordiske sagaene, i eddadiktene og skaldediktene, men det har også de andre nordiske landene, og en konkurranse om å tilegne seg skrifter preger miljøet. 

Etter et ufrivillig opphold i Amsterdam, på grunn av pest i København, ankommer Tormod til slutt stedet hvor han skal oppholde seg de neste to årene. Han reiser hjem til Island med flotte skussmål og bestått teologisk eksamen, men i sin ensomhet hjemme frykter han at ånden skal skrumpe inn, og ivrer etter nye utfordringer. 

Dette er bare begynnelsen på den spennende historien om Tormod Torfæus, jeg lot meg rive med og begeistre over all ny informasjon som ble meg til del, med denne boken. For Birgisson gjør historielesing enkelt, hans skildringer av samfunnet, levevis og tankesett er spennende saker, han setter søkelys på detaljer som helt sikkert er nytt for de fleste. 

Leseren blir invitert med på jobben med å skape flyt i teksten, for flere ganger blir vi oppfordret til å se for oss fortsettelsen der kildene svikter. Han fyller inn hullene med sine egne tanker, og på denne måten blir historien fortalt uten at det går i rykk og napp pga. manglende dokumentasjon.

1600-tallet var en spennende tid, ikke bare sør i Europa, men også i de Skandinaviske landene, for danskekongen(e)s konkurranse med svenskene var aktuell som aldri før, og med Tormod som støttespiller i de siste tredve årene av sitt liv, fikk vi (Danmark/Norge) et dokument på vår første norgeshistorie.

   Historikerne på denne tiden var opptatt av å skille fakta fra fabel. For å kunne lykkes med dette utvikler Torfæus en egen kildekritisk metode. Det er lett for oss i dag å se at metoden ikke ble fullkommen, men her fantes det få forgjengere. Uansett hvordan man frir på det, er det Torfæus som tar de første skrittene mot moderne faghistorie, ved å utfordre den gamle autoriteten Saxo og samtidsautoriteten Rudbeck. Selv om syndfloden var en realitet for ham, viser han en merkverdig kildekritisk sans, bla. ved å dele alle kilder inn i forskjellige typer etter deres historiske "troverdighet".

Mannen fra middelalderen er sakprosa på sitt beste, med kildehenvisninger som oppsummeres på slutten med noter, bibliografi, biografi og etterord. Men da jeg satt og leste, var det som å lese en roman, medrivende og opprivende på en gang. 

Ved Islands største innsjø ligger Tingvellir. Her ble det i ca 900 år holdt allting, og avsatt dommer. Bildet er fra vårt besøk i 2017.

Den tredje løgnen - bok tre i Agota Kristof sin trilogi

Jeg har latt meg begeistre av trilogien til Agota Kristof, og tilgjengelighet på BookBites gjorde at jeg kunne fosse gjennom de tre bøkene, som alle er på 176 sider, på rekordtid. Trilogien er gitt ut på nytt det siste året, og består av Tvillingenes dagbok fra 1986, Beviset fra 1988 og Den tredje løgnen, som kom ut i 1991.

Forlaget om handlingen:
Etter tiår i eksil flytter Lucas tilbake til sin barndoms by. Han minnes årene i ensomhet, atskillelsen fra tvillingbroren Claus, krigen, tilflukten hos bestemoren som folk kalte «heksa». Nå vil han prøve å finne broren Claus. Men hva hvis hele livet var basert på en løgn?

Denne tredje romanen om Claus og Lucas var veldig forskjellig fra de to andre. Her er det nesten umulig å gjengi noen handling, for historiene vi kjenner blir gjentatt og gjort om på, til det ugjenkjennelige. Jeg datt av flere ganger, men så dukket det opp forbindelseslinjer til de tidligere bøkene, og jeg var på sporet igjen, for en stund.

Claus er i åpningsscenene i fengsel, fordi han mangler papirer, og har opparbeidet seg gjeld. Han skriver historier, men historiene blir utålelig på grunn av sannheten. Er det disse historiene, eller de som står i kladdebøkene, som til sammen er denne romanen?

Vi hører igjen om Lucas som er femten år, og sitter igjen i bestemors hus når far er skutt og Claus har rømt over grensen. Senere i romanen får vi høre flere andre historier om hva som skjedde med tvillingene og deres foreldre. Det er nesten som om de har levd i parallelle verdener, hvor bare enkelte landemerker, som bokhandelen eller bestemors hus, gir oss holdepunkter.

Det var betryggende å lese at til og med litteraturviter Knut Hoem "sjanglet forvirret rundt i teksten, uten å finne fotfeste". Jeg hadde stor glede av å lese hans tanker om hvorfor denne tredje boken er så annerledes enn de to andre. 

Begeistringen jeg følte etter den første, og delvis den andre boken, la seg ganske så flat etter denne leseopplevelsen. Selv om de to andre bøkene er ganske tydelige i sin form og handling, så fikk denne tredje boken meg til å tvile på min egen lesning. Har du lyst på en spennende utfordring, anbefaler jeg deg å lese hele trilogien ☺

Beviset - bok to i Agota Kristof sin trilogi fra 1900-tallet i Europa

Tvillingenes dagbok tok meg med storm, så jeg lastet ned Beviset i det jeg leverte inn den første boken, takk og pris for BookBites! Alle tre bøkene er på 176 sider, så det er overkommelig å komme gjennom dem, i rask rekkefølge. I den første romanen, pågikk krigen, i Beviset handler det om følgene av krigen, og å leve i et samfunn der løgnen blir satt i system. Utgitt i 1988.

Forlaget om handlingen:
Etter tvillingbrorens forsvinning over grensen er Lucas alene, forvirret og fra-revet en del av seg selv. Han forsøker å gjøre det gode i et land der det onde har tatt styringen, og der menneskene slåss med traumene etter krigen. Det eneste som vitner om livet med broren, er historiene som er nedskrevet i den store skriveboken.

Denne romanen er på flere måter forskjellig fra den første. Plutselig har tvillingene fått navn, og det er lett å regne seg ut til at de var 9 år da de kom til bestemoren. Noen årstall eller stedsnavn nevnes ikke, men miljøskildringene er så pass vage, at historien kunne utspunnet seg i store deler av øst-europa. 

Handlingen fortsetter der forrige bok slapp, bestemor er død, Lucas er tilbake ved huset til bestemoren, etter at tvillingbroren rømte over grensen, og faren ble drept i forsøket. 

Ensom på gården har Lucas blitt sløv, han glemmer at det er markedsdag, han glemmer å vanne avlingen og siden dyrene gir lyd fra seg glemmer han ikke å melke, men han lar melken stå på kjøkkenbenken å surne.

Byen har blitt et grenseområde, avsperret og glemt, og menneskene drømmer til bake til tiden med hvor turister besøkte byen og studenter fylte opp gater og kafèer. Nå må Lucas skaffe seg identitetspapirer, noe som kunne blitt vanskelig hadde han ikke hatt vennen Peter på det kommunale kontoret. 

  - Jeg skjønner ikke noe. Hvem har vunnet revolusjonen? Og hvorfor er alt forbudt? Hvorfor er de så slemme?
  Lucas slår av radioen:
  - Du må ikke høre på radioen. Det tjener ikke til noe. 
  Det pågår fortsatt motstandskamper, sammenstøt og streiker, arrestasjoner og fengslinger, forsvinninger og henrettelser. To hundre tusen mennesker gripes av panikk og forlater landet.
  Noen måneder senere hersker stillheten, roen, den offentlige orden.

Lucas dømmer ingen, og tar seg uanstrengt av mennesker som trenger hjelp. Han går med mat til sognepresten, og spiller sjakk med ham, han lar den utstøtte Yasmin og babyen hennes flytte inn til ham, og han tar seg av bibliotekaren som smugler gamle bøker som skal makuleres hjem til seg i kurver med kull. 

I løpet av denne nydelig skrevne og særdeles handlingsmettede historien, lærer vi litt om forholdene i Europa på denne tiden. Homofili er forbudt, og enkelte bøker er forbudt, folk likvideres nesten uten rettergang, og de fleste er temmelig desperate. 

Lucas kommer seg videre i livet, men han tenker mye på tvillingbroren som kom seg unna. Jeg gleder meg til å lese Den tredje løgnen, som er den avsluttende boken i denne interessante trilogien ☺

Tvillingenes dagbok av Agota Kristof

Denne romanen kom ut i 1986, og oversatt til norsk, i fjor kom denne utgaven, som har noen milde endringer. Dette er den første boken i en trilogi som anses som et mesterverk i nyere europeisk litteratur. Forfatteren ble født i  Ungarn i 1935, og var selv flyktning. Etter å ha slukt de 176 sidene, en søndag, var jeg så begeistret at jeg sporenstreks lastet ned Beviset som er bok nummer to, og den avsluttende boken i trilogien, Den tredje løgnen.

Forlaget om handlingen:
Det er krig, og for å slippe nøden i storbyen blir to unge brødre sendt til sin bestemor på landet. En bestemor som er avskyelig, møkkete og ondskapsfull, som lærer dem at livet er hardt.
For å overleve krigens grusomhet, sørger brødrene for at de tåler fysisk og psykisk smerte. De lærer seg å være hensynsløse, harde, milde og hjelpsomme alt etter som situasjonen krever det.

«Vi kommer fra storbyen. Vi har reist i hele natt. Moren vår er rød i øynene. Hun bærer på en stor pappeske, og vi har hver vår lille koffert med klærne våre i, pluss fars store ordbok som vi bytter på å bære …»

Det er litt av et tvillingpar vi blir kjent med i denne romanen. Når mor i sin fortvilelse plasserer guttene hos sin mor, selger bestemoren pappesken med ulltepper og lakener. Bestemor er strengt imot personlig hygiene, hun bruker ikke truse, og skal hun på do, så skrever hun bare inni stakken.

Guttene finner raskt ut at de må jobbe for å få mat, og et sted å sove, og når bestemor oppdager hvor mye hun slipper å gjøre selv, når guttene hjelper til, blir hun mer positivt innstilt til dem. De får beskjed om å holde seg unna skogen, for like inni der befinner grensen seg, med transittleir og aggressive soldater.

Barna er noen glupinger, selv så ung som de er (har fremdeles melketenner) så leker de aldri, de arbeider, studerer eller trener. Det består i å herde seg, både fysisk og psykisk, de øver på å gå uten mat, og å ligge stille veldig lenge. De setter i gang med skolearbeid, og krever av hverandre at stilene de skriver skal inneha presisjon og objektivitet. 

De korte kapitlene i Tvillingenes dagbok, leser jeg som deres skolearbeid, for det de skriver om når de øver seg, er hendelser fra dagliglivet. Vi hører om nabojenta med hareskåret, om møtet med en desertør, om skomakeren som de treffer på en dag han er villig til å gi dem både vinterstøvler og sandaler. 

De læger seg de lokale sangene, de spiller munnspill og etter hvert opptrer de på barer med sjonglering og tryllerier, for å tjene penger til livets opphold. Hele tiden er bestemor i kulissene, så også offiseren som har et rom i huset hennes, men speilet opp mot personligheten disse guttene utvikler, så er ikke de voksne truende for tvillingene.

Mot slutten av romanen er det også slutt på krigen. Kaoset i landet er komplett, fronten beveger seg inn i nabolandet, alle mangler alt, og på gården hvor guttene bor med bestemor, øker dramatikken. Far har returnert fra fronten og krigsfangenskap, og har en viktig rolle i de siste scenene i boken.

Jett om dette ga mersmak da! Omtaler på de to andre bøkene kommer før du aner det.

Sjakknovelle og andre tekstar av Stefan Zweig

Det er tid for 1001-lesesirkel igjen, og ifølge retningslinjene til Elida skal vi i september lese en mannlig forfatter. Jeg har valgt meg den østerrikske jøden Stefan Zweig sin Sjakknoveller, som kom ut i 1943.

Litt om handlingen:
Sjakknovelle foregår på en luksusdamper hvor den nåværende verdensmesteren i sjakk på overfarten mottar penger for å vise sine kunster. Han og den mystiske dr. B., en østerriksk flyktning som har tilegnet seg sjakkteori under fangenskap hos Hitlers gestapister, møtes til kamp ved sjakkbrettet. 

Før vi kommer så langt som til novellen som har gitt samlingen navn, så varmer vi opp med fire andre noveller. De fire første novellene er i likhet med de fleste andre novellene til Stefan Zweig ikke tidligere oversatt til norsk. 

Sjakknovelle er en kortroman, hans siste, og mest sannsynlig den best kjente av hans utgivelser.

Måneskinnssmauet skildrer en tysker som etter en strabasiøs overfart, må overnatte i en liten fransk havneby, for å nå et korresponderende tog videre. På kvelden går han som en søvngjenger i trange brosteinslagte gater, og i en av de ensomme smauene hører han en vakker sang på sitt morsmål. Han følger stemmen og lokkes inn i et horehus. Her driver en dame og ydmyker en mann med hets og spott, og det ender med at han tar mannen i forsvar. Som takk følger den ukjente mannen, ham tilbake til hotellet, og på veien forteller han ham sin historie.

Det som kommer frem i novellen, og ikke minst slutten, er nesten som en krim, så jeg vil ikke røpe hva som egentlig foregår her.

Brev frå ei ukjend kvinne tar oss med til Wien. En vellykket romanforfatter får på sin 41 års dag et 24 sider langt anonymt brev. Dette er historien til en kvinne som har elsket ham høyt hele livet, men som han aldri har lagt merke til. Denne historien har også en snert, og avsluttes med en litt uventet vending.

Den usynlege samlinga har undertittel "en episode fra den tyske inflasjonen", og bedre bilde på at penger mister sin verdi, skal en lete lenge etter. Vi befinner oss på et lite sted utenfor Dresden, hvor en kunsthandler, i mangel av noe å gjøre oppsøker en gammel samler. Mannen er nå blind, og når han skal vise kunsthandleren alle de verdifulle trykkene sine, blir han holdt tilbake av samlerens kone. Datteren forteller ham en historie, og når kunsthandleren drar tilbake til samleren, spiller han de to damenes spill. 

Uventa innføring i eit handverk skildrer i åpningsscenen et forrykende regnvær. Vi befinner oss i Paris i 1931, og det er ikke tvil om at Zweig var preget av krigshandlingene, når han skrev om våren som var i anmarsj, styrtregn, lyn som gav signal, krigerske vannmasser, peprer oss som maskingeværild, og ikke minst "hardt såra gråter vinduene".  Hovedpersonen vår har noen timer å slå ihjel i Paris, og ser seg ut en uflidd type som går og slenger. Han lurer på hvem han er og hva han gjør, er han en politispaner eller, ja! en profesjonell lommetyv.

I sin utdypende skildring av lommetyvens vesen kritiserer forfatteren researchen som Dickens, i sin tid må ha foretatt for sine karakterer, noe som fikk meg til å humre, men resten av novellen byr på lite humor. Det er en flott observasjon vår mann gjør, når han spionerer på lommetyven. Han føler han er på lag med ham, og inntil det siste, når han kommer tett på, så heier han ham frem. 

Sjakknovelle tar oss med ut på havet, på et cruiceskip. Verdensmesteren i sjakk er ombord, men han er en introvert raring, som de andre passasjerene ikke lett kommer i kontakt med. Fortelleren vår greier å lokke ham til å spille et slag sjakk mot dem alle sammen på en gang, og nå kommer dette Dr. B for øre. Han er en av de andre passasjerene, som satt i fangenskap hos Hitler under krigen. For å overleve isoleringen fikk han smuglet en sjakkbok inn til seg, og på den måten memorert en haug med kjente trekk. 
Problemet er at han ble manisk, når det gjelder sjakk, han fikk rett og slett sjakkforgiftning, så når han spiller mot verdensmesteren skjer det noe med ham....

*******

De fem novellene har alle noe ved seg som imponerte meg. De byr på en god dose moral, og kan virke tankevekkende på en leser i den rette modusen. Stefan Zweig bruker et språk som flyter lett (selv om jeg syntes den nynorske oversettelsen var litt kronglete). Hans karakterer er i farten, på vei fra et sted til et annet. I denne settingen er man gjerne mottakelig for tilfeldigheter, og tankene lar seg vandre i uvante retninger, og under Zwegs penn, blir dette glimrende litteratur.

Stefan Zweigs tidlige lyrikk er influert av franske symbolisme, østerriksk impresjonisme og tysk nyromantikk. Studiet av Freuds psykologi inspirerte Zweig til å skrive verk som skildrer kaotiske følelser og sjelelige kriser, blant disse verkene finner vi Sjakknoveller. 

Zweig var også en fremragende oversetter og en ivrig kulturformidler mellom nasjonene i fredens ånd. De fleste av hans bøker foreligger i norsk oversettelse. Hitlers maktovertagelse i Tyskland gjorde at Zweig forlot Østerrike i 1934, første stopp var England, og via flere stopp havnet han i Rio de Janeiro. 23. februar 1942 ble Stefan og Lotte Zweig funnet døde i sitt hjem i Rio de Janeiro. I selvmordsbrevet skriver Zweig at han tok beslutningen av fri vilje og med et klart sinn. Zweig var preget av en lengre og stadig dypere depresjon som kom av fortvilelse over nazismen og frykten for den europeiske kulturs undergang, og den perspektivløse eksiltilværelsen.

Andre bloggere om boken: Beathes bibliotek og Artemisia 

I dag jeg, i morgen du av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Skomsvold debuterte med Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg i 2009. Jeg leste boken, men likte den ikke i det hele tatt, så jeg har egentlig Ketil Bjørnstad å takke for at jeg våget å lese årets utgivelse. Bjørnstad har nemlig en nydelig passasje om Skomsvold og hennes Monstermenneske i den siste boken sin. Etter å ha lest denne boken, skal jeg også lese Monstermenneske, det er helt sikkert.

Forlaget om handlingen:
Peter Venn bor alene i leiligheten under moren, han arbeider som oversetter ved kjøkkenbordet hjemme og går sin faste kveldstur i området rundt skogskirkegården. Han har et rikt indre liv, men det er stakkarslig sparsomt på ytre hendelser. Han kan ta seg i å lengte etter verden der ute, men først må han finne en måte å løsrive seg fra moren. Han føler seg fanget av lydene hennes, væremåten og ikke minst av hennes versjon av farens siste år; faren som gikk inn på det store soverommet da Peter var to år og ble der til han døde fem år senere.
 

Peter har ingen minner om faren, alt han har er et stort savn. Denne fredagen spiser Peter som vanlig kveldsmat hos moren, slik han motvillig har gjort i årevis. Han vet hvilke spørsmål han må stille, men våger han? Og kan han våge å nærme seg noen andre?

Denne boken hørte jeg i ett langt drag, ute på tur på byfjellene i regnet. Å bli kjent med Peter Venn, ble en mektig opplevelse, i og med at konsentrasjonen var skjerpet gjennom hele boken. 

Det er ikke tvil, pappa er viktig! Peter har aldri fått bearbeidet savnet etter en pappa, ei heller fått lov å sørge over tomrommene i livet uten pappa. Moren har alltid avfeid spørsmål Peter har hatt om faren, og holdt seg til lureriet hun stelte i stand da han døde.

Peter er en mann litt utenom det vanlige, han har vanskelig for å forholde seg til andre mennesker, og måtte derfor gi opp lærerjobben han hadde tidligere. Han responderer "rart" når noen snakker til ham, og lar seg trøste av en liten spurv, som fortumlet har truffet bakken, og havnet i hans frakkelomme. 

Skomsvold skriver med mye humor, i alle fall humrehumor, hvis det er lov å le litt av (og med) Peter. Historien er medrivende, for en vil gjerne ha svar på spørsmålene rundt hva som egentlig foregikk med Peters pappa. Mens vi gremmer oss over Peters manipulerende mor, og undrer oss over at en 45 år gammel mann ikke med letthet kunne funnet ut detaljer rundt farens død, er det bare til å lene seg tilbake og nyte alle de flotte blinkskuddene romanen byr på. 

Jan Gunnar Røise leser forbilledlig, med en stemme som passer godt til Peter Venn, og tempo og intonasjon som passer mine ører godt. 

I dag jeg, i morgen du anbefales på det varmeste!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 3:15

Kilde: Lytteeksemplar

Dansk standard - ny roman av Kim Leine

Mitt første møte med Kim Leine var romanen Profetene i Evighetsfjorden, som vant Nordisk Råds litteraturpris i 2013. Fem år senere kom oppfølgeren Rød mann/sort mann som er bok nummer to i Grønlands-trilogien. Med Dansk standard gir han oss en grøsser om et søskenpar som blir hjemsøkt av fortiden – en mørk og marerittaktig fortelling om gjengangere og ondskapens realitet. 

Forlaget om boken:
E lever et ensomt og anonymt liv viet til bedriften Dansk standard, som standardiserer størrelsen på alt fra handlevogner til sokler på lyspærer. Arbeidet sørger for at kaoset holdes i sjakk, som hans søster, Mette, sier. Hun er lege, plages av et formørket sinn og prøver jevnlig å ta sitt eget liv. Da hun blir innlagt med livstruende blodtap etter å ha foretatt en abort på seg selv, rakner Es ordnede tilværelse og en annen skremmende og voldelig virkelighet presser seg på. Veldig fort reiser spørsmålet seg hvem han egentlig er?

Når vi først blir kjent med hovedpersonen befinner han seg på jobb, og er på vei ut på et oppdrag. Vi får høre litt om jobben hans hos Dansk standard, men ikke la deg lure, denne romanen er langt fra den trauste historien, som det først ser ut til. 

Det er ikke mye som minner om de historisk korrekte skildringene fra Grønland, her er det burleske drømmer, alternativ bevissthet og doble virkeligheter som gjelder. I bunnen befinner det seg en historie om et søskenpar som har hatt en fæl oppvekst, hos fosterforeldre. Minner fra deres barndom dukker opp i begges historie, og leseren merker fort at hun husker det som skjedde, mens han fortrenger minnene. 

Etterhvert kommer søsknene i kontakt med noen som kaller seg Teosofisk Verdensuniversitet, og det er nå det bærer avsted ut i det ukjente. Disse menneskene driver med å vekke døde til live, gjerne ved å la dem gjenfødes av andre. Et lite hjertesukk fra E, etter han har merket at hunden han skaffet seg var noe for seg selv:

Jeg aksepterer tingenes tilstand, og det tror jeg er ganske normalt for folk i min situasjon, selv om jeg aldri har spurt noen om det. Jeg tviler sant å si på at jeg kjenner noen som har opplevd å bli regelmessig voldtatt av sin egen hund ved nattetider, så det blir ren gjetning. 

Det er mye blod og gørr, iløpet av disse 288 sidene. Greier du å holde fokus på oppveksttraumet til søskenparet, og ikke blir kvalm av alt det sære som gjøres med kropper, så tenker jeg at du finner en liten tankevekker her. Historien stiller ingen eksistensielle spørsmål, til det er den mange hakk for sær.