søndag 24. mai 2020

Min mørke Vanessa av Kate Elizabeth Russell

Når selveste Gillian Flynn kaller denne debutromanen "gnistrende og rystende", da må det jo være bra. Litt sprikende omtaler pirret nysgjerrigheten min, og da eBokBib slo til med å ha en så ny bok ledig til meg, ble veien fra tanke til handling kort. Før jeg leste boken undret jeg meg litt over hvordan en debutroman kan forhåndsselges til 25 land, tenkte at amerikanerne er god på lobbyvirksomhet eller noe sånt, men etter endt lesning vet jeg svaret.

Forlaget om handlingen:
2000: Vanessa Wye er 15, hun er smart, ambisiøs, sårbar og lengter etter å bli voksen. På skolen møter hun den 42 år gamle karismatiske engelsklæreren Jacob Strane. Vanessa føler seg sett.
2017: Vanessa kontaktes av en annen av Stranes tidligere studenter, som har anmeldt ham for seksuelle overgrep og vil ha hennes støtte. Vanessa står overfor et umulig dilemma: Skal hun tie stille og holde fast ved troen på at det hun og Strane hadde sammen, var noe vakkert? Eller er det slik at hun var et offer, blant mange andre ofre, for mannen hun elsket og aldri har klart å glemme?
Minner og traumer møtes mens Vanessa tenker tilbake på den voldsomme spenningen hun opplevde da kroppen hennes ble sett og tatt i bruk for første gang. Var det ikke ekte kjærlighet allikevel?

De 464 sidene fordeles likt på to historier, en hvor Vanessa som 15 åring møter Strane, og en når hun er 32 år og har gått videre i livet sitt.

Eller har hun det? Hun følger med på det som skjer, og er opptatt av delinger, likes, kommentarer og oppdateringer på sosiale medier. Hun har blitt kontaktet av Taylor Birch som anklager Strane for overgrep, og spurt om hun vil stå frem. Til tross for dette har hun kontakt med Strane, og på et møte mellom dem påstår han blant annet, at overgrep er et meningsløst juridisk begrep, et dytt i skulderen eller å gripe noen rundt håndleddet, kan få denne betegnelsen.

I åtte måneder har hun gått til psykolog, hun har skyggefulle ufullstendige minner som plager henne, og selv om hun sier til Strane at hun ikke snakker med psykologen om ham, erkjenner hun at mennene gjør det de gjør, fordi vi lar dem gjøre det.

Ser en på hendelsene på internatskolen, fra sidelinjen, i retroperspektiv, så er det krystallklart at Strane forgrep seg på Vanessa da hun var 15 år. Men, tilsiktet eller ei, store deler av romanen hevder en viss skylddeling, uten at jeg skal bli politisk på noen som helst måte.

Det er komisk å tenke på at mamma tok så feil når det gjaldt det der. For det finnes et annet alternativ, for dem som er modige nok til å velge det: Gå fullstendig utenom gutter, gå rett til menn. Menn som aldri vil tvinge deg til å vente menn som er utsultet og takknemlige for små smuler av oppmerksomhet, som forelsker seg så voldsomt at de kaster seg for føttene dine. 

Den voksne Vanessa lever som en ansvarsløs tenåring, leiligheten bugner av oppvask, skitne klær, rot og søppel som aldri blir båret ut. Hun ser minner fra tiden med Strane, og lurer på om hun er gal eller ikke. Følelsene hennes er fremdeles et forvirret sammensurium av skam og savn, hun føler seg modig som tok støyten da det stormet rundt dem på skolen, men nøt følelsen av makt det ga henne.

Hvorfor er alle så redde for å innrømme hvor godt det kan føles? Å bli forledet er å bli elsket og håndtert som noe skjørt og dyrebart.

Tematikken kan belyses fra flere vinkler, og det gjør den til gangs i denne romanen. Den store hemmeligheten kommer ikke ut, men mor vet, og hva betyr det for Vanessa at hun vet, men lar være å si noe? Dette er ikke en roman som dømmer eller gir svar hugget i stein, og etterhvert som Vanessa blir eldre, får leseren påfyll av argumenter og innspill i "debatten" som foregår i hodet.

Kate Elizabeth Russell skriver veldig bra, jeg hadde følelsene utenpå da jeg leste, og frustrasjonen min bevegde seg mellom karakterene i de forskjellige hendelsene. Hun bruker et åpent språk uten å male ut detaljene for mye, boken er ganske lang med sine 464 sider, men jeg ville ikke kuttet noe.

Denne må du lese!


Andre bloggomtaler: Bjørnebok, Min bok-og maleblogg og Lillasjel

onsdag 20. mai 2020

Hundeparken av Sofi Oksanen

Er du klar for en samfunnskritisk roman, som skildrer lovløse tilstander i den østeuropeiske fertilitetsindustrien? Jeg likte Stalins kyr veldig godt, men har ikke lest noe annet av Oksanen før årets utgivelse Hundeparken, men nå ligger Utrensking klar på iPadden ☺

Forlaget om handlingen:
Helsinki, 2016. To kvinner møtes på en parkbenk. De blir sittende i taushet og betrakte en familie som lufter hunden sin: mor, far, to barn. Kvinnene er ikke fremmede for hverandre. I hjemlandet Ukraina var begge involvert i den fremvoksende fertilitetsindustrien, den ene som donor, den andre som organisator. Nå, ti år senere, synes rollene å være snudd. Det som skulle være veien til rikdom, er definitivt ikke det lenger, og hun som en gang var donor, har tilsynelatende både muligheter og en sterk vilje til å gjøre størst mulig skade.
Handlingen i "Hundeparken" foregår dels i dagens Finland, dels i Ukraina etter Sovjetunionens fall. Korrupsjonen i øst møter grådigheten i vest, og i skjæringspunktet står to kvinner som er like deler ofre og overlevere. 

Sofi Oksanen skriver beskt og nådeløst om konsekvensene av å behandle kvinnekroppen som en lukrativ handelsvare. Samtidig er romanen en dypt menneskelig fortelling om trofasthet og kjærlighet, om tapte barn og om løgnens kraft.

Den evige jakten på en strålende fremtid preger de to hovedpersonenes liv. Når vi befinner oss i Ukraina skisses det opp et samfunn som i 2009 fremdeles er preget av Sovjetunionens overvåkning av befolkningen. Når militsmenn kommer på besøk, betyr det alltid problemer eller utgifter.
Nettverk er viktig, og innbyggerne er aldri trygg på hvem de kan stole på. Offentlige tjenestemenn dikter opp bakgrunner og betaler i dyre dommer for embetene sine, og menneskene må betale med gjentjenester for å få et pass eller ja på en søknad.

Når Daria og Olenka møtes igjen i Helsinki, er Darias identitet avslørt, og hun føler seg truet. Vi får høre om grådighet og plyndring, om tvangsverving til hæren, desertører som blir skutt, om separatistenes herjinger som resulterte i konfiskert eiendom og familier drevet til tigging.


Jeg luktet deg allerede i entreen. Du var i lufta som hadde elektrifisert hjemmet mitt som før en stor fest, og jeg visste allerede før jeg kom til kjøkkenet at det ville stå en kopp på oppvaskbenken som jeg ikke hadde satt der. Du brukte iblant gamle KGB-knep. Ifølge deg var de billigere og mer effektive enn kanonmetall. 
Beskjeden nådde alltid målet. 


Jeg hadde trodd romanen skulle ta tydeligere for seg fertilitetsindustrien, men denne tematikken går bare som en svak rød tråd gjennom historien. Vi lærer mye om politikken og samfunnet i Ukraina, noe som i seg selv var spennende lesning, men jeg skulle ønske at vi kom enda tettere på denne industrien som tydeligvis var mye mer utbredt enn jeg hadde ant.

Sofi Oksanen skriver ryddig og greit, uten "virkemidler" (akkurat sånn som jeg liker det) Historien er av det mørke slaget uten humor verken i språket eller gjennom det som skjer. Romanen er lærerik og driver seg selv fremover, så til tross for alt det mørke, var de 387 sidene rask å lese.

søndag 17. mai 2020

Klangen av frihet av Toril Brekke

Klangen av frihet er den siste boken i trilogien om Agathe og den vakre moren hennes.  Her får vi endelig svar på hvem faren til Agathe er. Pass på at du leser bøkene i rekkefølge; Alle elsket moren din, Kobrahjerte og Klangen av frihet, og gled deg til en herlig leseopplevelse. Forfatteren har lest inn trilogien selv, noe hun gjør på en glimrende måte.

Fra forlagets beskrivelse:
Trilogien om Agathe og den vakre pianistmora er et verk om å vokse opp i Oslo på 1960-tallet, om overgrep og om utfordringene ved å bli voksen.
Her får vi svarene. Agathe er blitt atten år og tar det siste skoleåret på det nystartede Forsøksgymnaset i Oslo. Det er slutten av 1960-tallet, en ny tid er i emning, Vietnamkrigen får ungdom til å engasjere seg, feminismen gjør seg gjeldende. Agathe forsøker å være fri, politisk aktiv og lykkelig, men innhentes igjen av det spørsmålet som alltid har ridd henne, hvem er far?

Det er litt farlig å begynne på en bok hvor jeg har skyhøye forventninger, for det hadde jeg til Toril Brekkes nyeste utgivelse. Jeg sparte boken til en langtur over fjellet, og i fem timer alene på tur lyttet jeg til Toril Brekkes innlesning.

Det er herlig å lese om jenter som tør å ta sine egne beslutninger, jeg koste meg da Agathe sviktet Nissen i siste studieår, og søkte opptak på Forsøksgymnaset i stedet. Mange små detaljer fra et samfunn  i utvikling gjør romanen troverdig til tusen, og jeg kunne levende se for meg min egen mors ungdom like før hun fødte meg.

Familien til Agathe er sterkt preget av at mor regelrett stakk av, for noen år siden. Hun og lillebroren Morten bor sammen med far, og har det "helt fint", men alle spørsmålene rundt moren som lever livet i København med en ny kjæreste, presser seg på.

Kommentarer har blitt slengt ut, og små hint har flydd forbi ørene på de to søsknene, og etterhvert avsløres flere detaljer, og barna begynner å legge sammen puslespillbitene som kaster lys over opphavet deres. Mormor og morfar har vært en stabilitet i livet deres, selv om deres egne tre barn har tatt uventede valg for egne liv.

En liten tåreadvarsel er på sin plass, hos meg sprengte det på flere ganger, noe som kunne blitt riktig pinlig da jeg satt på bussen eller var på vei inn på jobb.

Romanen er velskrevet til tusen, i perioder er det så spennende at jeg pustet inn flere ganger før jeg endelig, kunne puste ut. Brekke har et skarpt blikk og skildrer mellommenneskelige relasjoner på en treffende og klok måte. Hun bruker et godt språk helt fritt for verbale unoter. Som du sikkert skjønner, jeg er begeistret og anbefaler gjerne Klangen av frihet videre ☺☺☺


Utgitt: 2020
Spilletid: 6:59:27
Kilde: Lytteeksemplar

lørdag 16. mai 2020

Søster av Gro Dahle - diktlesesirkelen i mai

Gro Dahle sin diktsamling fra 2016 gir oss 144 sider med dikt som skildrer et enebarns ønske om en søster til å dele sorger og gleder med. Jeg har med glede lest Gro Dahle før, og da jeg fant Søster ledig på eBokBib, valgte jeg den som mitt bidrag til diktlesesirkelen på bloggen Artemisias Verden i mai.

Jeg vil ikke være noen byrde,
sier moren min.
Hun henger over skuldrene mine,
hendene hennes rundt halsen min.
Jeg heiser henne høyere opp,
lener meg forover,
bøyer meg framover.

Jeg trenger en søster.
Da kunne vi løfte moren vår
mellom oss
på gullstol.
Og så kunne vi ledd til hverandre
bak ryggen hennes.

Jeg kjenner søskenkjærligheten ose ut av disse setningene, ikke på bekostning av mor, men som et samhør som bare søstre kan ha. Dette har jeg-stemmen oppfattet, men ikke erfart selv, siden søsteren bare er en drøm.

Hovedpersonen i diktsyklusen ønsker seg en som kan være der, når mor trenger trygghetsalarm, en og dele sorger og gleder med, og en hun kan lufte sine tanker hos.

Gro Dahle gir oss bøttevis av vakre setninger som ved hjelp av bilder vekker følelser i oss, som denne: "Hun tenker at veggen er en slags søster, for den holder taket oppe, dag etter dag".

Alle steder finnes det søstre, bare ikke her hos meg. Det er sårt å føle sjalusien hennes, når hun ser og hører søstre hviske sammen, når hun tenker på hva hun ville gjort sammen med en søster, og hvordan hun ville oppført seg, om hun bare hadde hatt en søster.

Hun leiter etter en som kan være søsteren hennes. Hun spør jenta langs veien, hunden, postkassestativet og regnet. Mor er lei av maset om en søster, så hun avviser tankene hennes på en brysk måte. Søsterfellesskapet skildres på mange måter, både støtte og samhold men også rivalisering og kniving.


Søsteren min tar vingene mine, 
klipper dem av
og legger dem på loftet.
Og jeg som ikke engang visste 
at jeg hadde vinger.

Hvorfor gjorde du det? spør jeg
og hun ser på meg.
Hva skal du med vinger?
sier hun
og folder ut sine egne.


Jeg likte Gro Dahles Søster veldig godt, hun skriver forståelig og når helt inn i hjerterota med diktene sine, så denne anbefaler jeg gjerne videre.

onsdag 13. mai 2020

Fuglepust av Klaus Böldl

Denne prisbelønte tyske forfatteren var et ukjent navn for meg, inntil jeg mottok en pdf fra forlaget på Fuglepust. Han debuterte i 1997 og har siden da gitt ut flere romaner, fortellinger og reisebøker. Han arbeider som professor i middelalderstudier ved det nordiske instituttet i Kiel, noe som gir oss en peker på hvorfor en tysk forfatter har lagt handlingen i denne lille romanen til Færøyene.

Forlaget om handlingen: 
Philipp bor på Færøyene, sammen med Johanna og hennes datter, Rannvá. Han har vært der i to år. Forholdet synes å gå mot slutten eller i hvert fall å halte. Philipp og Johanna lever ved siden av hverandre, snakker ikke mye sammen og irriterer seg over små hverdagslige ting. Johanna og datteren reiser til Danmark for å besøke Rannvás mormor, og det fører til at Philipp utvider sine undersøkende gåturer rundt på øyene.

Klaus Böldl beskriver årvåkent naturen og menneskene og hvordan hovedpersonen opplever alt rundt og inni seg. Med underfundig humor og svært presise iakttakelser får han frem de minste nyanser i naturfenomener, ansiktuttrykk og gester. 


Fuglepust er satt sammen av dype, dvelende skildringer av natur, landskap, dyr, fugler, vær og stemninger, og korte overfladiske bilder av hovedpersonens forhold til menneskene i livet sitt.

Han er en mann det er lett å like, for han er glad i stedatteren, som han tilbringer mye tid med, og undrer seg stille over kjærestens forhold til kollegaen, og til hennes mor som bor i Danmark. Uten å bruke mange ord skjønner leseren at kjærlighetsforholdet synger på siste verset, og at Phillipp har trukket seg tilbake til sine filosoferende vandringer. Kanskje han har vært en utforsker hele livet, og at det er nettopp denne hangen til eremittilværelse som har skremt Johanna vekk.

Denne romanen minnet meg om Vandrefalken som jeg nettopp har lest. Begge romanene har en hovedperson som lever en tilværelse, trukket tilbake fra andre mennesker, og som har et godt blitt for naturen. Phillipp lar seg omslutte av stillhet, og erkjenner at alle vaner er bestemt av å være alene, og at dette er grunntilstanden i livet.

Rammefortellingen er knapp, stort sett sånn som forlaget har skildret det, mens flere detaljer rundt Philipps liv kommer frem i refleksjonene han gjør seg når han er ute og utforsker nye stier. Hovedpersonen vår kaller evnen til å være tilstede i nuet for samtidskunst, noe jeg nikket anerkjennende til.

Leser du historien som en meditasjon, har ro rundt deg og lar suset fra bølgene, fuglekvitter og knaking i trær nå inn til deg, vil du garantert få en fin leseopplevelse ☺


Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2017/på norsk 2020
Sider: 112
Kilde: Leseeksemplar

mandag 11. mai 2020

Galgedans av Tor-Håkon Håvardsen

Tor-Håkon Håvardsen kommer fra Stokmarknes og er nå bosatt i Melbu i Vesterålen. Han har i en årrekke vært tekstforfatter og trommeslager for flere metal/punk-band. Han kom ut med sin første bok i 2017, og nå i vår debuterte han som kriminalforfatter med Galgedans, som er den første av tre bøker i en miniserie.

Forlaget om handlingen:
Jenny Ness er ingen vanlig jente. Jenny Ness har en kraft i seg. En mørk kraft. Den stillferdige Theodor Ness lever i et tilsynelatende kjærlighetsløst ekteskap med sin kone Margareth, så da de får lille Jenny, er det datteren som får all Theodors kjærlighet. Jenny er ikke som andre barn. Hun er mye alene og passer ikke inn noe sted. Et vesen begynner å hviske til henne på soverommet, og inni henne vokser kulden og mørket. En sommerdag da Jenny er 12 år, tar hendelsene brått en skjebnesvanger og makaber vending ...

Kreftene som slippes løs denne sommerdagen forandrer livet til den lille familien og alle som bor i Viktoriahavn for alltid. 


Vi har ikke før blitt sperret inne av korona før Håvardsen slipper sin Galgedans. Mulig du ønsker deg en virkelighetsflukt, men beveger du deg til Viktoriahavn tipper jeg du raskt ønsker deg tilbake, selv til en litt utrygg virkelighet.

Forlaget kaller Galgedans en skummel og nervepirrende krim, der mørke og hemmeligheter forenes på genialt vis. Hver eneste side er så intens at du glemmer å puste. Vel, bytt ut "krim" med "splatter-thriller" og erkjenn at stønning også er pusting, - du har blitt advart!

De første hundre sidene gikk som en lek, jeg la godviljen til, og forventet lite troverdighet, når det kom til handlingen, så det gikk fint. Men, så gikk jeg lei, det får være grenser liksom.

525 sider ble i lengste laget for meg denne gangen, men jeg ville unngå en dnf, så jeg presset meg gjennom mengder med blod og gørr, mest for å se hvordan historien ville bli avsluttet.


Vil du vite mer om handlingen, kan du ta en titt på Aftenbladet sin anmeldelse.

søndag 10. mai 2020

Soga om veret av Bergsveinn Birgisson

Da jeg leste Bergsveinn Birgissons nye roman Reisen til livsvannet, utløste det et sterkt behov for å lese mer av denne forfatteren. Svar på brev frå Helga ble bok nummer to, og da jeg fikk anbefalt Soga om veret fra 2014, var jeg ikke vanskelig å be. Heldigvis var eBokBib på lag denne gangen, så da gikk det raskt å skaffe seg boken.

Forlaget om handlingen:
Soga om vêret tek oss til ein gudsforlaten fjord heilt nordvest på Island, der nokre få forkomne sjeler driv sjarkfiske, viss vêret tillét det. Halldor skriv dagbok, og det er livshistoria hans som vert avdekka gjennom møta hans med Gud, presten, filosofen, krøplingen, torsken og kjærleiken.


Det er ikke få dramatiske hendelser vi får ta del i, i denne boken. Mye er morsomt, men mye er også sår lesning. Bergsveinn Birgisson viser oss "vrangsiden" av Island, bygden langt utenfor sivilisasjonen, noe beboerne her er umåtelig stolt av. Innbyggerne langt nord i Geirmundafjord har ikke sansen for de fjonge byfolkene i Reykjavik, som ikke har skjønt hva livet dreier seg om.


Det kjem av og til slike bussar midt på sommaren med ein flokk turistar som tek bilete av oss med fjella bak. Somme seier at det er vakre fjell som omkransar fjorden, og at Geirmundarfjord er eit sant paradis på jord. Sidan går folket inn att i bussen. Det eg har vanskar med å forstå, er kvifor vi berre er sju eller åtte stykke i dette paradiset i Geirmundarfjord. Kanskje er det keisamt i paradis samanlikna med all moroa sørpå?

Haldor, som har skrevet denne dagboken er en reflektert ung mann, men det aller viktigste han noterer i boken er hvordan naturen oppfører seg. Her er varierte notater om vær og vind, om den daglige fangsten. Han studerer skyene og sjekker hvordan fugl og sjø oppfører seg, før han bestemmer seg for om det er trygt å dra utpå havet og fiske.

Vi blir kjent med Dufgus, som var tretten da han begynte å fiske, han var sjøsyk og spydde, men sluttet ikke å dra lina. Brødrene Ebeneser og Bernhard krangler hele tiden, men er avhengige av hverandre i ett og alt. Også Dosi da, den rastløse og livate karen som har sine dype, tause stunder.

Mye av det Haldor skriver er trist og morsomt på en gang, noe smakebiten under er et eksempel på:

Eg tok den øydelagde juksemaskina med på verkstaden til Hilmar ding-dong som han vert kalla. 
  Hilmar snakka som vanleg høgt og spurte om det var noko fitte å få der nordom kniv og gaffel, og så lo dei andre på verkstaden rått medan playboybertene hang omkring på alle veggene. Eg sa at det var nok av sauer. 
  Då ringde mobilen hans Hilmar, og det var særdeles artig å sjå korleis denne plumpe råtampen vart til ein gentleman av rang og kviskra: ja, skatt, eg skal gjere det, skatt, eg skal berre gjere meg ferdig her, så kjem eg med ein gong. 

Mot slutten av den 228 sider lange romanen skjer det mye, og jeg ble skikkelig oppslukt av handlingen. Det er mye vær og vind i denne historien, men også mye filosofi, ikke bare fra "Filosofikeren", som kaller presten en kjortelkledd hedning. Vi hører om Freud og Kierkegaard, og jeg noterte noen gullkorn som: "Filosofien har søkt sannheten, ikke skapt den, slik religionene har" og "Er vi bare fluer i skjebnens edderkoppnett?".

Med følelsen av saltvann i håret og fiskeslo under neglene, avsluttet jeg boken med et fornøyd sukk, denne må du lese!

Flere har lest: Ågots bokblogg, Guffens kulturblogg og Kleppanrova, jeg støtter hennes ønske om filmatisering!


Har du kontakt med din indre fisk?