Vridd av Reidun Elise Foldøy

Reidun Elise Foldøy kommer fra Osterøy, men bor og arbeider i Bergen. I 2007 vant hun en novellekonkurranse, noe som resulterte i en forfatterdebut året etter. I fjor kom hennes andre utgivelse, en roman som tar for seg et tema som river godt i sjelen.
Vridd anbefales på det varmeste! 

Forlaget om handlingen:
Under det fargerike og frigjerande 1970-talet blir vesle Hjørdis skyfla rundt i ei steril vaksenverd der alle meiner å vite kva som er best for henne. For føtene er ikkje som dei skal. Hjørdis sin far finst berre på eit avisutklipp, og mora spelar så vakkert på fløyta si i gravferder at det går gjetord om henne.

Gjentekne sjukehusopphald slit på bandet mellom dei to som alltid har vore eitt, når mora ikkje får vere der. Men Hjørdis knyter også nye band. Ho speglar seg i dei ho finn, og oppdagar slik seg sjølv.

Forlag: Ylajali
Utgitt: 2021
Sider: 202
Kilde: Leseeksemplar

Det trekkfulle loftet musikkstudenten bor på, må gjøres om til et barndomshjem, når den lille jenta hennes blir født. Barnet er født med dobbeltsidig klumpfot, så allerede på klinikken er legene i gang med å reparere henne.

Moren, som gjennom hele boken bare kalles for "mora" har en anonym rolle. Noen mennesker skjer det ting med, mens andre får ting til å skje, denne moren er i mine øyne i første kategori. Det er noe hjelpeløst over henne, selv om hun tar til motmæle når hun må forlate datteren sin på sykehuset.

Romanen er delt i tre deler, og i begynnelsen får vi vite litt om bakgrunnen til moren, om omstendighetene rundt farskapet, og om besteforeldrene. Er det tilfeldig at far og morfar har navn, mens mor og mormor er anonyme? Jeg leser kvinnekamp i akkurat dette trekket, og samtidig gyser jeg over legens påstand, om at babyer ikke føler smerte på samme måte som "oss andre".

I den neste delen er Hjørdis blitt syv år, og skal begynne på skolen. De har flyttet tilbake til morens barndomshjem, gården som besteforeldrene fremdeles driver. Hvordan livet har vært de siste seks årene vet vi lite om, men Hjørdis forventes å gå til og fra skolen, og være med på fjellturer og i gymtimene.

Etter hvert som hun får større rekkevidde, sliter dette på kroppen hennes, og måten de voksne håndterer Hjørdis sine utfordringer på klassens fjelltur, ryster meg. 

Vi hopper enda to år frem og i denne siste halvdelen av boken slipper Hjørdis å halse etter de andre. Mor tar henne med til en annen lege, enn den de har gått til, og han sender dem videre til undersøkelser i Oslo. Her blir ni år gamle Hjørdis stuet inn på et seksmannsrom med jenter som er et par hakk eldre enn henne. 

I begynnelsen er Hjørdis redd, her er mange uuttalte regler og siden hun ikke er moden nok til å tolke alt som skjer rundt henne, opplever hun mange skremmende øyeblikk. Hvem som helst kunne blir satt ut av å bli ført inn på scenen i et undervisningsrom, og bli gjort til mål for de mange studentenes blikk. Verken leger eller sykepleiere er spesielt barnevennlige, og måten de forholder seg til de unge pasientene på barneavdelingen på, er skrekkelig lesning.

            Ikkje skjer i meg før eg har sovna, kviskra Hjørdis, men augo rundt henne vart smilestrekar over munnbinda, for dei forstod visst ikkje at ho meinte alvor.

Heldigvis får Hjørdis god kontakt med romvenninnene sine, de feiler mange forskjellige ting, og flere lever en mye verre skjebne enn henne. Vennskapet som litt etter litt oppstår, blir som en pustepause for denne leseren, som slukte boken i ren skrekk. Sånn var det dere, å være liten og komme på sykehus på 70-tallet. Dette mørke kapitlet i historien vår, er troverdig skildret, historien oser ikke av agenda, eller er utpreget sentimental, det er rett og slett et reflektert og velskrevet tidsbilde. 

Jeg kunne virkelig ønske at boken sto fremme i alle bokhandlere, men bergensere kan i alle fall finne den hos Norli i Strandgaten ☺

Vridd er inspirert av forfatterens egne erfaringer av å vokse opp med klumpfot. 

Obscuritas av David Lagercrantz

Etter å ha lest Stieg Larssons bøker om Lisbeth Salander, falt jeg for fristelsen til å lese David Lagercrantz sin oppfølger til Larssons bøker Millenium - Det som ikke dreper oss. Dette ble mitt første møte med denne forfatteren, og til nå eneste, for de tre neste bøkene hans har jeg ikke lest. Obscuritas er første bok i en ny krimserie, og denne likte jeg mye bedre enn den andre boken jeg har lest av ham. 

Forlaget om handlingen:
Det er sommeren 2003, og USA har akkurat invadert Irak. En fotballdommer med en fortid i Afghanistan blir funnet drept i Stockholm. Fotballpappaen Giuseppe Costa arresteres for forbrytelsen, og det virker som saken er løst. Men Costa nekter å innrømme drapet, og professor Hans Rekke, verdens fremste ekspert på avhørsteknikker, settes på saken. Er det noen som kan knekke Costa, må det være ham.

Men ingenting går som planlagt. Costa løslates, og politiet står igjen uten spor. Bare Micaela Vargas, den unge politibetjenten fra Husby som kun på nåde er blitt involvert i etterforskningen, nekter å la saken ligge. Vargas og Rekke bestemmer seg for å finne ut av hva som har skjedd. 

Dette fører dem til CIAs jakt på terrorister og Talibans krigføring mot musikere. Hvem var egentlig fotballdommeren? Er han offer eller gjerningsmann?

Min første tanke da jeg var ferdig å lese Obscuritas, var at det skal bli spennende å høre mer om paret Micaela Vargas og Hans Rekke. Drapet som førstebetjent Carl Fransson og gjengen hans skal oppklare viser seg å bli en hard nøtt å knekke. Den unge og fremdeles temmelig uerfarne politimesteren Martin Falkegren, tar noen dårlige valg, og så han lar seg overtale, til å invitere den enda yngre aspiranten Micaela Varga med på laget.

Hun er en skarping, selv med to kriminelle brødre å skygge unna, greier hun å unngå tunnelsynet de andre etterforskerne er fanget i. Etter å ha vist hva hun duger til, blir hun skjøvet ut igjen, så hun begynner å gjøre sine egne undersøkelser, rundt drapet. 

Før hun ble plassert tilbake på ungdomskrim, har hun vært med for å møte professor i psykologi Hans Rekke. De fant tonen, så når hun trenger å lufte noen tanker rundt drapet på Jamal Kabir, oppsøker hun ham igjen. Det skal vise seg at han har sine egne demoner å sloss med, men på et vis, greier de to å kommunisere.

Inn fra sidelinjen hører vi om suspekte politikere i hjemlandet, og om CIA som skjuler sin egentlige oppførsel når det gjelder avhørsmetoder. Historien tar oss med tilbake til 1987 og Sovjets okkupasjon av Afghanistan, og afghanske elever ved Moskva-konservatoriet. 

Obscuritas er ikke spesielt spennende, men handlingen byr på mørke stemninger og god nerve. Det er skummelt med brødrene til Micaela Vargas, og ikke minst personligheten til Hans Rekke, som det ikke er mulig å bli klok på. Jeg gleder meg til å høre mer om dem begge to. 

Ikke vær så rask til å diagnostisere, tenkte Rekke. Du har latt deg lure før. Men i de mørke øynene til broren hadde han syntes han så narsissisme, psykopati og machavellisme. Hele den mørke triaden. Han hadde fått følelsen av å se inn i ren og svart ondskap, et tomrom av iskalde kalkyler, og på en eller annen måte visste han: Michaela hadde sett det samme og levd med det, men ikke våget å innrømme det fullt ut.

Plottet er interessant, og historien er skrevet på en sånn måte, at det er lett å følge med, selv om det er mye fundering frem og tilbake, og mange som har skjulte hensikter. Det er interessant å høre små detaljer fra Afghanistan, både når russerne er inni bildet, og senere når det er CIA som herjer. 
Jeg gleder meg til neste bok i serien!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2022

Sider: 416

Kilde: Leseeksemplar

Diktlesesirkel i januar: Romantikken

Artemisias verden inviterer til diktlesesirkel også i 2022. Kategoriene har hun satt, og det er opp til oss selv hvordan vi vil besvare utfordringen. I januar skal vi lese et dikt fra romantikken, som er en tidsperiode (1750-1850) og en stilretning. Siden jeg er godt i gang med å repetere Gunnar Staalesens omfattende verk fra Bergen, føltes det naturlig å også lese dikt herfra. Jeg valgte meg en prestesønn fra Bergen, Johan Sebastian Welhaven (1807-1873). 

Johan Sebastian Welhaven er ikke blant de mest kjente dikterne våre, mer kjent er nok Henrik Wergeland, som var hans motstander, politisk så vel som kunstnerisk. Han var konservativ av natur, og ville beholde unionen med Danmark.

Welhaven var opptatt av at diktene skulle oppfylle kravene til skjønnhet og harmoni, og ga ut i alt fem lyrikksamlinger. I boken jeg valgte meg fra biblioteket, er det Liv Bliksrud som har valgt ut 64 dikt. Boken er ryddig satt opp, etter et kort forord som forklarer rammene for utvelgelsene hennes, kommer dikene på løpende bånd, uten forstyrrende elementer, mens det til slutt er noen sider med opplysninger om hvert dikt, og avslutningsvis en tidslinje over Welhavens liv og virke. 

Welhaven ble i 1843 fast ansatt som lektor i filosofi, ved universitet i Christiania. I mai 1845 giftet han seg med Josephine Bidoulac, barndomsvenninne med den avdøde forloveden hans Ida Kjerulf og Camilla Wergeland (Collett) som han var forelsket i. 

Da var det drøye ti år siden han debuterte som lyriker, noe jeg antar han gjorde i ren frustrasjon, siden utgivelsen heter Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik. Jeg kunne ikke dy meg, etter å ha lest om hvor hett diskusjonene gikk i de akademiske kretsene disse to kumpanene ferdedes, å bla litt i boken (Nasjonalbiblioteket) 

Nå skal jeg ikke påberope meg å ha klart å lese dette, men tenk om det fantes en masterstudent som ville fordypet seg og oversatt til sånt språk vi snakker i dag. 

Det var mye virak rundt Johan Sebastian Welhaven, noe det var morsomt å lese om. Siden boken jeg har lånt ikke inneholder mye om lyrikeren, måtte jeg ta google litt. Dukker det opp en biografi om denne mannen, så leser jeg den gjerne ☺

Så over til diktene jeg har lest i denne samlingen:

Det første diktet i boken heter Norges dæmring og er en sonette, med prolog og 75 sonetter. Alle er ikke gjengitt her, men mer enn nok til å komme inn i rytmen og nesten glemme det gammelmodige språket. Jeg gjengir prologen, som ga meg en god start på denne boken, for noe her ga gjenklang i meg.

Mens Norge slumrer i sit Sølverpantser,
og selv hans Aandedræt i Luften fryser,
og hele Folket gaaer i lodne Kyser,
og Vand og Blod forkjøler sig og standser;

mens Glæden kun med Granbar sig bekrandser,
og Talglys er det Hele fast, som lyser,
og Brystet selv i Ulvepeltsen gyser,

og man er lam paa tre av fire Sandser;

i denne Nød man griber Stimulantser,

at Livet ei skal slukne i det Indre:

man drikker Punch, forlover sig og dandser.

Jeg har i Sneen lavet nogle Skandser,

en hadriansisk Vagtmuur i det Mindre;

her leger jeg med literaire Landser.

Det er ikke mye humor i Johan Sebastian sine dikt, men dette her begynner veldig artig. Mange av diktene er neddempet og nær sagt triste, som Den siste septemberdag. Her er mye natur, skognymfer, prangende blomster og romantiske bueganger. I dette diktet er det også henvisning til Amata - en elsket kvinne, som antas å være Camilla Collett. 

Titlene på diktene sier litt om hvor opptatt han var av naturen: Paa fjeldet, Hvile i skoven, En vaarnat, Ved havet, Det tornede træ etc. Men jeg leser også om Orpheus, Protesilaos, Glaukos, Ganymedes, Sisyphos mfl. 

Da jeg kom til diktet Bergens stift, forventet jeg å lese på meg klump i halsen av stolthet over byen min, men det diktet skjønte jeg ingenting av. 

Favorittene mine blant Welhavens mange dikt må være Digtets aand, som jeg vil avslutte med. Jeg likte også Den salige og Republikanerne som hadde et snev av politikk i seg. Jeg hadde ventet mer av debatt og meningsytring i diktene hans, etter å ha lest om ham, før jeg leste det han har skrevet. 

Hvad ei med Ord kan nævnes

i det rigeste Sprog,

det Uudsigelige, 

skal Digtet røbe dog.

Af Sprogets strenge Bygning,

af Tankeformers Baand

stiger en frigjort Tanke,

og den er Digtets Aand.

Den boede i Sjælen,

før Strophens Liv blev til, 

og Sprogets Malm er blevet

flydende ved dens Ild.

Dette er tre av femten vers, alle like malmfulle og full av kjærlighet til ord og språk. 

Jeg sender diktlesesirkelen en takknemlig tanke, for dette dypdykket inn i Johan Sebastian Welhavens liv og diktning, det hadde aldri kommet til, om ikke utfordringen hadde vært "Romantikken".

Mitt menneske av Herbjørg Wassmo

I 2017 overvar jeg en forfattersamtale hvor Herbjørg Wassmo var hovedpersonen. Det var et møte som tok meg med storm, slik som også bøkene jeg har lest av henne har gjort. Huset med den blinde glassveranda er første bok i trilogien om Tora og Herbjørg Wassmos debutroman fra 1981. Jeg har også lest de tre bøkene om Dina, og den tøffe romanen Et glass melk takk. I den selvbiografiske romanen Disse øyeblikk, møter vi forfatteren, og det slo meg at kanskje Gorm i Mitt menneske også har noen av Wassmos karaktertrekk. For en dame, jeg er en stor fan av hennes forfatterskap ☺ 

Forlaget om handlingen:
Rut og Gorm. Hun er anerkjent kunstner fra små kår på en øy utenfor kysten av Nord-Norge, han er kjøpmannssønn fra samme landsdel. Fra deres første, tilfeldige møte som barn har de hatt en plass i hverandres bevissthet. Men først som voksne, med havarerte ekteskap og nye begynnelser bak seg, møtes de for alvor. 

Mitt menneske er historien om disse to, om Ruts forhold til malerkunst og anerkjennelse, om Gorms søken etter et liv med et større innhold. Den trangen de begge har til å leve i noe som kjennes sant, brytes og skjerpes mot nordnorske livsvilkår og kontant jordnærhet. 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2021

Sider: 464

Kilde: Leseeksemplar

I denne romanen skildrer Herbjørg Wassmo to kunstnersjeler. Vi møter to mennesker som virkelig kan kunsten å snakke om følelser, spesielt Gorm er flink til å oppfatte hva som ligger under blikk, uttrykk og humørsvingninger. 

Disse to menneskene har levd seg gjennom de første vanskelige årene av voksenlivet. De har  begge et voksent barn, fra for lengst havarerte ekteskap, og de har valgt seg en livsvei som de følger. Eller det vil si Rut har fulgt livsveien sin lenge, mens Gorm er i ferd med å bryte ut. Hele livet har han drømt om et annet liv, for han ble i ung alder presset til å overta familiens handelskonsern etter faren.

Rut og Gorm er to privilegerte mennesker, som har lykkes med det de har satt seg fore i livet. De sliter ikke med økonomien, og har nyttige kontakter som hjelper dem over små skjær i sjøen. Denne ytre rammen er en lykkelig historie, men Wassmo tar oss med dypere enn som så, og de har det ikke alltid lett disse to.

Ruts sønn Tor er mer eller mindre vokst opp hos besteforeldrene, på øya hvor også hun kommer fra. Rut selv har mer eller mindre flyktet derfra, hals over hode for å slippe unna emisæren, hennes litt for religiøse far. Når denne faren blir skikkelig syk, spør han etter Rut, og Tor ringer henne:

    - Kan du spør han ka det gjelde? Æ vil ikkje bli omvendt berre for at han trur han skal dø.
    Det ble stille.
    - Mamma.... Han kan nesten ikkje snakk. Æ blir her til det e over. Men det e dæ han spør etter. Ikkje ho tante Eli eller non a oss andre. Kan du ikkje forstå når non ropa om hjelp?
    - Æ har ingenting å gje, fikk hun frem.
    - Men du e et menneske, ikkje en kunstmaskin, ikkje sant? hørte hun.
    Sønnen hennes spurte om hun var et menneske.
    - Det nøtta ikkje rope i siste sekund når man trur man skal dø, sa hun hardt.

Dialogen over gir en smakebit på nordlandslialekten det meste av direkte tale skrives i. Det er ikke noe problem å lese, selv for trauste bergensere. Karakterene faller på plass med en gang, og selv om der er mye spenning mellom flere, blir jeg glad i alle sammen. Handlingen bygges opp rundt flere begivenheter, som gir uventede vendinger i en allerede interessant tekst. Det handler ikke bare om mellommenneskelige relasjoner, men også om kunst. Jeg lot meg påvirke og i morgen kan jeg hente Thomas Manns Trolldomsfjellet på min lokale Klikk&Hent- butikk ☺

Mitt menneske er så bra at jeg har problemer med å sette ord på hvorfor jeg synes det, uten at det høres banalt ut. Boken er handlingsmettet, så en skulle tro i underkant av femhundre sider skulle gå fort, men det var en nytelse å lese, så jeg satt bremsene på, og nøt både språket og de kloke refleksjonene som fulgte med. 

Mitt menneske er en oppfølger til Det sjuende møte fra 2001. Selv om det er synd å gå glipp av gode bøker, så leste jeg denne nyeste helt uten å savne en forhistorie. 

Kleppanrova, Artemisia og Lillasjel har blogget om boken

Hundeår av Günter Grass - en 1001 bok fra 1965

Nytt år og ny lesesirkel, hurra for Elida som holder oss gående, så vi får lest flest mulig bøker fra "bibelen" 1001 bøker du må lese før du dør. Kategorien for juli er: en bok med mer enn 500 sider, og siden jeg har latt meg inspirere av Elidas ønske om å lese Nobelprisvinnere, valgte jeg Günter Grass som mottok Nobelprisen i 1999. (Januarboken kommer senere i måneden)

I mangel av baksidetekst har jeg klippet ut denne lille snutten fra Wikipedia: 
Her tar Grass for seg Tysklands historie gjennom det tyvende århundre, som han gjenforteller med til dels burleske innslag.

Slik skildres for eksempel rasetenkningen under nasjonalsosialismen gjennom stamtavlen til Adolf Hitlers hund. Avkommet efter hunden danner en rød tråd gjennom fortellingen. Hundeår har en sammensatt, lagvis fortellerteknikk og varierende språknivåer. Romanen er inndelt i tre bind, som dekker henholdsvis Første verdenskrig til mellomkrigstiden, overgangen til Det tredje rike og efterkrigstiden frem til det økonomiske oppsvinget, på 50- og 60-tallet.

Da jeg på nyttårsaften satte i gang å lese denne boken, husket jeg hvordan det var å lese Blikktrommen. Günter Grass bruker mange ord i sine skildringer, og sidene i Hundeår er like tettpakket med små bokstaver som de var i den forrige boken.

Boken er handlingsmettet til tusen, selv om det er flere røde tråder å holde fast i, flyter historien jevnt fra den ene scenen til den andre. Og flyter gjør det, ser jeg bort i fra morgenøkten hvor jeg strever med å fokusere på de små bokstavene, så går lesingen greit. Boken er delt inn i tre deler, som hver fremstår som veldig forskjellig fra de andre.

Del en er kortest, og består av 33 kapitler som benevnes "Første morgenskift Andre morgenskift etc.". Elven Weichsel skildres inngående med alt som flyter i den, fergen som krysser over, dens sandbanker og diker, stormstiger og vindmøllene langs bredden. Vi blir også kjent med kompisene Eduard Amsel og Walter Matern, og gjennom skildringer av det de driver med, skrives livet på landsbygda frem. Her er mange stedsnavn, og jeg må innrømme at jeg var litt forvirret da jeg leste, er vi i Tyskland, i nærheten av Nederland kanskje, eller på grensen til Polen?

Vi hører om forholdet mellom protestanter og katolikker, og at mor til Amsel på sitt dødsleie, innrømmet at faren hans var en omskåret. På denne måten får vi høre om det gjeldende synet de har på jøder. Amsels produksjon av fugleskremsler starter i denne første boken, og blir en rød tråd som tas opp igjen på slutten. 

Hunden Senta som blir paret med Pluto og får seks valper, er også et tema vi følger gjennom hele boken. En av valpene til Senta, Harras, blir far til Prins som er den som foræres til Der Fürer og blir hans favoritthund.

Del to fremstår i begynnelsen, som en lang rekke brev. Kapitlene begynner med "Kjære kusine Tulla", men teksten skildrer hennes oppvekst, i samme hus som fetteren Harry Liebenau, som også er forfatteren av brevene. Det er fengslende å lese om naboens adoptivdatter Jenny, som ikke fikk gå ut av barnevognen før hun var seks år. Hun var trillende fet og spiste godterier hele dagen. Artig og fornøyelig lesning, nå når romanen fremdeles er "forståelig" å lese.

Etter hver har Hitler kommet til makten, heller med tilfeldige referanser, enn med tydelige skildringer, hører vi om hitlerguttenes båt med svart vimpel, og at en gutt fikk en hitlerjugenduniform i gave. 

Mot slutten av denne delen blir teksten mer og mer uforståelig, min konsentrasjon ble satt på prøve, for nå ble det oppramsing av haugevis av egennavn, uten at disse har noen betydning. Det er slutt på "kjære Tulla", for i resten av del to heter kapitlene "Det var en gang..." - en pike som het Tulla, - en kommandersersjant, - en luftvernsoldat, - en fetter, - en by.

Del to slutter sånn:

            Alle vil glemme knokkelbergene og massegravene, flaggstenger og partibøker, skyld og gjeld.
Det var en gang en hund
            som forlot sin herre og la en lang vei bak seg. Bare kaniner rynker på nesen, men ingen som kan lese, skal tro at hunden ikke nådde frem. 
            Tidlig, klokken fire fem og førr, den åttende mai nitten hundre og fem og førr svømte den nesten usett over Elben ovenfor Magdeburg og prøvde å finne en ny herre på vestsiden av floden.

Del tre består av 103 materniader. Før jeg begynte på denne delen, lurte jeg fælt på hva en materniade er for noe, men siden det er Walter Matern det handler om, så antar jeg at ordet kommer herfra. Matern, hvit i blikket skraper en tom blikkboks med en teskje. Boksen er fylt med luft og Materns frihetsberøvelse har påført ham leirpsykose. Matlaging betyr utvelgelse, hvilke næringsmidler koker lengst, gryn eller piggtråd? Det er fragmentert, og hodet til leseren får mye å jobbe med, av disse små snuttene.

I den siste delen av boken, blir handlingen mer og mer crazy. Den skildrer kanskje indirekte hva krigen har gjort med folk, de mentale følgene av påkjenningene de har vært gjennom. Matern blir avhørt og får til slutt en passerseddel, han er fri og kan begynne å pusle seg selv sammen igjen.

Mot slutten diskuteres sannhet. Matern er diskusjonsleder i et tv-selskap i Køln, hvor de sammen skal utvikle en legitim form for konstatering av sannheten. De tar i bruk erkjennelsesbriller, noe sikkert mange kunne ønske seg i etterkrigstidens Tyskland. 

Den hundre og tredje, og aller nederste materniade tar oss og ham, Matern, med på en reise under jorden, og hunden Pluto er med. Her dukker også fugleskremslene opp, og ringen er på en måte sluttet. Jeg tenkte på både Dantes Inferno, Alice i Eventyrland og Nils Klims reise da jeg leste avslutningen. 

Det er mye tankegods som løsrives når en leser denne boken. Den er ikke enkel, til tider langtekkelig, og den har helt sikkert mye dybde som jeg ikke har snappet opp. Da jeg leste Blikktrommen sa jeg "aldri mer Grass", men etter å ha avsluttet Hundeår, kjenner jeg på et ønske om å fullføre Danzig-trilogien, og også leste Katt og mus (selv om det er bok nummer to)

Har du lest denne trilogien?

Svanesang av Nikolaj Frobenius

I 2014 leste jeg romanen Mørke gener og var begeistret.  To år etter gjorde novellesamlingen Alle mine demoner, meg like begeistret, hva er det med denne forfatteren som får det til å sitre i meg? Forventningene var store til årets utgivelse....

Forlaget om handlingen:
Adrian Svane har bygget opp et suksessrikt eiendomsfirma i Bærum og er familiens patriark. Etter en storstilt feiring av sin 70-årsdag drar han av gårde på den årvisse fjellturen med sin gode venn og forretningspartner Tim Vernon. 

Men så hører ikke familien mer fra Adrian, og letemannskap blir sendt ut. Tim Vernon blir funnet drept og stygt skamfert i en steinur like ved, og hytta der de oppholdt seg, er blitt rasert innvendig. Adrian selv er sporløst forsvunnet, og familien utsettes for skremmende trusler.

Mens letingen pågår, forsøker sønnen Jonathan å grave i farens fortid i håp om å forstå hva som har skjedd. Han oppdager snart at hans vitale, tilstedeværende far ikke var den personen han utga seg for å være. 

Det finnes mørke hendelser i farens fortid. Jonathans verden vakler, oppdagelsene han gjør, tvinger ham til å stille spørsmål også om seg selv – hvor han kommer fra og hvem han egentlig er.  

Jeg elsker når jeg får tilfredsstilt forventningene mine, i alle fall når jeg håper på kriblende grøss, og får det. Frobenius greier det kunststykke å fange oppmerksomheten min, først i prologen og siden gjennom det som kommer frem på hagefesten, som utgjør åpningsscenen. 

Som leser opplever jeg å kjenne ilinger av forventning, samtidig som sjargongen til familien Svane morer meg kostelig. Det er egentlig ikke så mye å le av i handlingen, men måten de henvender seg til hverandre på, får meg allikevel til å le:

            En skygge faller over Jonathan, og han snur seg og ser storebroren, Bendik, som lener seg over ham med to sjampanjeglass i hendene og en halvrøkt sigar i munnviken.
Bendik ser bekymret på ham.
            Hertug von Svane! Hva fanden skjer, unge, råtne eple?
Har du ikke begynt å drikke ennå? Du er en skam for familien.

Familien Svane er preget av løssluppen munterhet på utsiden, mens de alle bærer på et mørke, som siver frem. Ella er jenta i trekløveret til pappa Adrian, og den som har beina på bakken, og en viktig rolle i familiebedriften. Bendik har et rusproblem, mens hovedpersonen vår Jonathan har brutt med familietradisjonen og arbeider som journalist.

Det skjer uforklarlige ting i løpet av denne historien, som kanskje kan forklares gjennom Jonathans kraftige migreneanfall. Så skjer det som ikke skal skje, han blir anklaget i forsvinningssaken til sin far. Igjen og igjen må han inn til avhør for å forklare seg om dette, og flere andre ting som skjer senere. 

Svanesang er glimrende komponert, karakteroppbyggingen er effektiv, for veldig raskt ser jeg persongalleriet for meg. Dynamikken i familien Svane er noe helt for seg selv, arv og miljø er et tema som drøftes, mens det er hevn som står frem som den tydelige tematikken.

Nikolaj Frobenius har igjen skrevet en roman, som fikk meg til å sitte ytterst på stolen å lese. Jeg satt igjen med noen spørsmål da boken var slutt, og kunne nok ønske meg svar på disse, men alt i alt var dette en praktfull leseopplevelse ☺

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2021

Sider: 288

Kilde: Leseeksemplar

Bokliste Jan - Des 2022

Det er det fjortende året jeg lager bokliste på bloggen, en liste jeg er avhengig av for å ha kontroll på hva jeg har lest. Listen viser som før forfatter, tittel og terningkast. Terningkastet indikerer min leseglede innenfor den aktuelle sjangeren, derfor har dagsform og lesero mye å si for hvor medrivende jeg fant boken.

Håper jeg klarer å inspirere akkurat DEG til å lese bøkene jeg har likt aller best, og at du vil følge bloggen i året som kommer ☺ 

OBS! nedenunder ser du min plan for starten på året, når terningkastet kommer på, har jeg lest boken. De fleste bøkene omtaler jeg på bloggen, og lenken til omtalen vises hvis du holder musepekeren over boken i denne listen.

1. Chris Tvedt - Djevelen i detaljene - 4
2. Nikolaj Frobenius - Svanesang - 5
3. Sven Gunnar Simonsen - Crux - 6
4. Johan Sebastian Welhaven - Diktekunst og polemikk - (lesesirkel) - 4
5. Günter Grass - Hundeår - (1001) - 4
6. Herbjørg Wassmo - Mitt menneske - 6
7. Reidun Elise Foldøy - Vridd - 6
8. Joakim Kjørsvik - 25.september-diktene - 4
9. David Lagercrantz - Obscuritas - 5
10. Vidar Sundstøl - En hellig lund - 6
11. Kristina Ohlsson - Stormvakt - 4
12. Lena Lindgren - Ekko - (essay) - 
13. Runar Tjelta - Mono Sapiens - 
14. Johanna Mo - Skyggeliljen - 
15. Michel Houllebecq - De grunnleggende bestanddeler - (1001) - 
16. Gunnar Staalesen -1950 High Noon - 5
17. Vladimir Nabokov - Lolita - (1001) - 
18. Gunnar Staalesen - 1999 Aftensang - 
19. Thomas Mann - Trolldomsfjellet - 
20.