Verden blir ikke den samme av Janne Haaland Matlary

Forfatteren imponerte meg stort da jeg i fjor på denne tid, leste hennes bok Demokratiets langsomme død. Det har blitt mye sakprosa etter denne boken, nysgjerrigheten på samfunnsspørsmål blomstret, og jeg kjenner at det gjør godt å forstå litt bedre, hvordan verden er skrudd sammen.

Forlaget om boken:
Russlands krig i Ukraina utfordrer vår vante verdensorden. Den avdekker hvor naive mange i Norge og Vesten har vært, og den forandrer vår hverdag mer enn vi vil ta innover oss, lenger framover enn vi vil tenke.

Janne Haaland Matlary er tilbake med en bok om et tema hun har jobbet med som professor i en årrekke. I Vesten har vi tenkt at et samarbeid med Russland vil føre til fred og forsoning. Nå ser vi at vår nye sikkerhetspolitiske hverdag handler om konfrontasjon, i bred forstand. Konfrontasjon om energi, handel, nyhetsbildet, informasjon, verdier og territorium. Det som står på spill, er hele vår vante verdensorden.

Matlary analyserer hvilke vidtrekkende konsekvenser dette får for oss fremover. Vil FN, USA, Europa og Norge bestå prøven? 

Når prisene stiger, energikrisen er et faktum og det blir nødvendig å innta et virkelig langt perspektiv, vil vi klare å holde sammen – og å holde på våre verdier, demokratiet og menneskerettighetene? Eller vil de antidemokratiske kreftene vinne frem også hos oss?

Bokens fremtoning er hard som flint, et pansret kjøretøy peker rett på deg, og fonten er i krigstyper. Dette er helt på sin plass, for det er en tøff fremtid vi gir videre til våre barn, og ansvaret peker på hver enkelt av oss. Og så er den fersk, jeg leste den i begynnelsen av juni 2023, og enkelte av detaljene som skildres er fra mars samme år. Mer brennaktuell enn det går det ikke an å bli.

Matlary analyserer her på en enkel og lettfattelig måte, hvorfor verden ikke kommer til å vende tilbake til sånn den var, før krigen mellom Russland og Ukraina. Her settes denne krigen inn i en større sammenheng, og leseren skjønner at Putin ikke er i krig med Ukraina men med Vesten, og det får en jo til å føle at trusselen rykker noen hakk nærmere oss.

Vi kan lese om hvordan Europas militære nedtrapping har gjort Putin modigere, og hvilken effekt avskrekking har, både på maktsyke politiske ledere, men også i mindre skala. Etter å ha lest denne boken håper jeg at Norge snart følger NATOs krav om at alle land skal ha et forsvarsbudsjett på 2% av BNP. Det er vel få av oss som har vært for at dette "kjedelige" budsjettet skal økes, men nå dere, nå trengs det!

I første kapittel får vi en historisk gjennomgang, fra Napoleons kriger på begynnelsen av 1800-tallet og helt frem til i dag. Hun setter søkelys på hvordan nyvinninger som jernbane, fly, telegraf, maskingevær etc. har endret krigføringen. Har vi denne bakgrunnskunnskapen, og en forståelse av hva "den kalde krigen" gikk ut på, vil en også begynne å forstå det som skjer nå. 

Det er mye å ta innover seg, når en leser denne boken. Jeg måtte dra hardt i bremsene da jeg skulle skrive om den, for engasjementet var vekket, og her var mye jeg ville sette på trykk. Derfor avslutter jeg omtalen med en liten stikkordsliste: 

• Hvorfor sender egentlig USA og Europa våpen til Ukraina?
• Kan vi risikere at Europa får opprør i gatene og valg av populister?
• Energipriser, inflasjon, høyere rente og priser
• Hun forklarer hva strukturell og nominell makt innebærer 
• Det som står på spill: Suverenitet (selvbestemmelse) demokrati, ytringsfrihet
• Konsekvensene ved krigens slutt, og faktorer som bestemmer krigens utfall

Mot slutten gir Matlary oss noen fine historier, som skildrer hvorfor en vent og se strategi, ikke alltid er det smarteste. Status quo kan fort bli sjakk matt...

Kunnskap er makt heter det jo så fint, og selv om jeg ikke får mer makt av å ha lest denne boken, vil jeg ha mer forståelse for det politiske bildet som flimrer mot oss hver dag. Jeg sitter kanskje ikke like trygt i go`stolen, og føler nok litt mer uro for fremtiden, men jeg våger å tenke tilbake på den kalde krigen og si "det har jo gått bra før".

Janne Haaland Matlary skriver lettfattelig om politikk og krigføring. En trenger ikke kunne noe om dette fra før, du trenger faktisk ikke interessere deg for det heller, for boken tar utgangspunkt i hverdagen vår, sånn som vi opplever den her og nå, og du vil bli glad for innsikten du får, ved å lese boken.

Verden blir ikke den samme anbefales på det aller sterkeste!

Forlag: Kagge

Utgitt: 2023

Sider: 237

Kilde: Leseeksemplar

En fremmed banker på din dør - fortellinger av Håkan Nesser

Håkan Nesser er en fremdragende forfatter som jeg har fulgt hele mitt lesende liv, føles det som. I fjor mottok han Rivertonklubbens internasjonale ærespris, vel fortjent etter min mening. Boken jeg har lest denne gangen, er siste skudd på stammen, en samling av tre fortellinger, i kjent og kjær Nesser-stil.

Forlaget sier rett og slett om boken: 
Nesser demonstrerer sin eminente skrivekunst til fulle med disse tre fortettede krimfortellingene. Her er ingen overflødige ord, men Nesser klarer likevel å gå i dybden på menneskers psyke. Det skjer både drap og forbrytelser, men hva er det som driver mennesket? Hva er årsakene bak våre handlinger?

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2023
Sider: 336
Kilde: PDF fra forlaget

Dette er så nydelig lesning, en perfekt mix av filosofiske betraktninger, spenning og humor, alt skrevet i det lune språket som bare Håkan Nesser bruker.

Jeg likte alle tre novellene like godt, hver og en har et element av krim over seg, en forbrytelse eller et mysterium som skal nøstes opp i, men dette er ikke klassisk krim, på ingen måte. 

Til felles har de at vi befinner oss i vår nære fortid, på landsbygda et sted. Den fiktive byen Maardam er nevnt, og alle småstedene som dukker opp har tilsvarende, europeisknederlandsk-klingende navn, som ikke lar seg feste på kartet. Dette er Nessers univers, kjent for alle oss som har lest ham en stund.

Beundring heter den første novellen, som presenterer oss for Anna Kowalski. Hun befinner seg i et gørr kjedelig ekteskap med Herbert, som sammen med sin bror driver den lokale kartongfabrikken. Kort fortalt, 14 februar finner hun en konvolutt utenfor sin (eller kanskje nabodamens) dør, som viser seg å være en liten flørt. Dramatikk oppstår, ekteparet snakker mindre og mindre med hverandre, og Anna må konferere med sin (favoritt)svigerinne for videre aksjon.

Den andre novellen fortelles fra to vinkler, først Han så Hun, Han igjen, denne gangen 14 år tidligere, og så Han & Hun. Det høres kanskje forvirrende ut, men er det ikke. Når vi først møter vår forteller, den 65 år gamle, avdankede lektoren, som nå sitter på et lite torp, med to påtvungne islandshester som eneste selskap. "Noe" har skjedd i hans fortid, det hintes akkurat nok til at leseren får bange anelser til denne koselige gamle mannen, som tre ganger i uken tar bussen til nærmeste tettsted for å proviantere. 

Han begynner å kike på en ung jente som han stadig ser på bussen, og en dag følger han en innskytelse om å følge bussen helt til hennes holdeplass. 

Denne historien stopper brått, og den neste som heter Hun starter like plutselig. Her møter vi en mor som på sitt dødsleie gir datteren løsningen på familiehemmeligheten deres. Det hun får vite fører til at hun tar noen fatale sted inn i fremtiden.

Novellen strekker seg inn i den første med bare to små hint, men det gir leseren følelsen av en mulig sammenheng. Tanken på at alt henger løselig sammen, følger med inn i tittelnovellen som kommer til slutt.

I En fremmed banker på din dør møter vi Judith 45 og Nora 17. Mor og datter har verdens beste forhold, heldigvis, siden det bare er de to i familien. Nora har gjennom hele oppveksten spurt om sin far, uten at moren har svart at hun skal få vite det hun lurer på når hun blir myndig. Vi blir tatt med atten år frem i tid, til begivenhetene som startet Noras liv.

Videre øker spenningen, når bakgrunnen hennes avsløres, og leseren også skjønner hvorfor Judith har vært så hemmelighetsfull.

Jeg satt med et smil rundt munnen gjennom alle historiene, noen ganger i ren begeistring over språk eller oppbygging, for det er ikke tvil, Håkan Nesser er et geni med pennen. I smakebiten under får du møte den femti år gamle kriminelle som er på jakt etter en skatt:

        Jeg må komme på en plan, avgjorde han, men etter ytterligere to øl og en ny genever ga han opp. Forlot Hellenheule, gikk hjem til mamma for å spise middag og tenkte at om ikke annet, så fikk han vel bare vente til den kom. 
        Planen.
        Se tiden an, som det het. Hans paradegren gjennom mange år. 
        Verken Rom eller helvete ble bygd på bare en dag.

Mer medrivende langnoveller skal du lete lenge etter,

denne må du få med deg!

Oppsummering av lesemåneden mai

Hjelp! sett bremsene på, for nå er den deilige årstiden her, og jeg ønsker meg late dager i solen. Måneden startet med feiring av bursdager, og en fin tur til nord-Spania. 

Jeg har endelig kommet etter, og fått smaken på podcaster, så nå går litt av lyttetiden t/r jobb, og på tur, med til dette, i stedet for lydbok. Har du noen favoritter, tar jeg gjerne imot tips!! foreløpig er det Historiske kjendiser og Trygdekontoret som går igjen, men jeg har også lært noe fra Burde vært pensum.

Dette leste jeg i mai: 

1. Rune Christiansen - Marginalia til Harriet Løwenhjelm - dikt - 4
2. Lina-Marie Ulvestad Halås - Kimæren våkner - 4
3. Runo Isaksen - Kongen av Sotra - ungdom - 6
4. Sven Petter Næss - Den stille uke - 4
5. Valèrie Perrin - De tre - 4
6. Freddy Kjensmo - Må lære meg å melke kuer -sak - 5
7. Monika Yndestad - Inntrengeren - 5
8. Åsne Seierstad - En av oss - sak - 5
9. Lucinda Riley og Harry Whittaker - Atlas - 6
10. Roar Ræstad - Glasgow kiss - 4
11. Faber og Pedersen - Skyggeriket - 3
12. Tonje A. Lissandrin - Brytninger - noveller - 6
13. Håkan Nesser - En fremmed banker på din dør - noveller - 5
14. Linn Stalsberg - Det er nok nå - sak - 5
15. Karin Fossum - Jonas Eckel - 4
16. Camilla Bøksle - Bak åpne vinduer - 5

Romaner: 6

Noveller: 2

Ungdom: 1

Krim: 3

Dikt: 1

Sak: 3

Litt kultur ble det også:
Vi kom helt til 24 mai, før jeg skulle på et kulturarrangement, da var det En handelsreisendes død på DnS som sto på programmet. Etter det var vi i Grieghallen og så Puccinis Tosca, hvor selveste Lise Davidsen sang tittelrollen. Siste dag i mai opplevde jeg en eksperimenterende og ekspressiv konserthybrid på DnS, hvor Hooman Sharifi danset og Motorpsycho spilte, i forestillingen Sacrificing. Jeg kan også nevne at jeg i mai besøkte blant annet Bilbao, og det berømte Guggenheim museet (lenke til mitt innlegg).

Det finnes kanskje noen som er like blank som meg når det gjelder podcast, men som ble litt nysgjerrig på hva som greier å lokke meg vekk fra boken fra tid til annen. Jeg har appen til NRK radio på mobilen, og det er her jeg finner de fleste podcastene. 

Liker du å lese om samfunnet rundt oss og hvordan alt henger sammen, så vil jeg anbefale en av podcastene jeg har hørt, som fikk meg til å, sporenstreks låne to bøker på biblioteket: Fransk filosofi og samfunnets syndebukker, på planen for juni er Ida Lødemel Tvedt sin essaysamling Marianegropen og Renè Girard sin sakprosa Syndebukken (som jeg så vidt har begynt på). 

Hold på hatten folkens, for nå kommer sommeren!

Bak åpne vinduer av Camilla Bøksle

Etter å ha lest Camilla Bøksle sin debutroman fra 2019 Det er vakrest når det skumrer og romanen Så møt meg på hjørnet klokka åtte, som kom to år etterpå, var det med spent forventning jeg satt meg ned med årets utgivelse. Begge de forrige romanene til Bøksle har handlet om oppvekst og familierelasjoner, og det skulle Bak åpne vinduer også gjøre, på en måte. 

Forlaget om handlingen:
En varm og søvnig sommer i en bakgård, i en liten, navnløs by. Her bor Lisa - en enigmatisk, ung jente, som gjennom sin usikre plass makter å påvirke alle omkring henne. Hun er bare en av personene i Camilla Bøksles nye roman. Bakgården yrer av liv, og fortellingene om menneskene avdekker at det ikke bare er Lisa som er forvirret og løgnaktig.

Bak åpne vinduer forteller om samfunnets skrøpelige struktur, hvordan det stadig rystes av beboernes hang til sladder. Gjennom stadige skifter mellom synsvinklene skaper romanen et skarpt utsnitt av det sosiale livet for menneskene i ulike aldre.

Forlag: Solum Bokvennen

Utgitt: 2023

Sider: 

Kilde: PDF fra forlaget

Vi befinner oss ett eller annet sted på 70-tallet vil jeg tro, med tanke på at kvinnene er hjemmeværende og gjør alt husarbeidet. Skrekk og gru for en klaustrofobisk og nedverdigende tilværelse det må ha vært.

Når jeg tenker tilbake på somrene i min barndom i dette tiåret, husker jeg dem som lange og varme. Sånn er det også i denne romanen, og beboerne i denne bygården bedriver sårt tiltrengt nedkjøling, ved å ha alle vinduer og altandører åpne, så privatlivet deres er vrengt åpent, for alle som vil se. 

Persongalleriet i romanen er betydelig, leseren blir presentert for dem, alle på en gang. Bøksle tømmer ut et overflødighetshorn av detaljer, historier fortalt via fiktive leserbrev, notater tatt av en nabo med kikkert, sladder mellom småjenter og dialoger beboerne i mellom. 

Over denne herligheten spres det matlukt fra alle leilighetene, pianomusikk og sang, en som øver på cello, og ikke minst lyden av prat som svirrer mellom ytterveggene. Noen kommer sjanglende hjem, litt for sent på natten, andre har fått for mye å drikke, og sjansen for å komme seg usett hjem, er minimal.

Lisa er 14 år, hun har to venninner hun henger med, men foreldrene er ikke nevneverdig opptatt av henne. Dumme far og Dumme mor, kaller hun dem, mens hun geiper til dem, med munnen igjen. Med tanke på det snevre og kjærlighetsløse handlingsrommet hun får hjemme, burde jeg kanskje syntes synd på Lisa, men hun er så frekk at jeg fikk litt frysebyger av henne.

Det var flere av scenene som utspilte seg i romanen som var utrolig godt skildret, blant andre "fyllascenen" til Sylvia, den indre opplevelsen hun hadde, da hun seg ned på gulvet i baren, og veskens innhold spredde seg utover. 

Frihetskampen som preget forholdet til Jon, som var lenket til hybelen på grunn av en knekt fot, og hans forlovede, var også et høydepunkt. Den vage lengselen etter kvinnefrigjøring, som Grete kjente boble inni seg, blandet med gleden over hobbyen de delte, da de begge ble bitt av spionbasillen, var glimrende lesning.

Jeg brukte tid på å komme inn i romanen, det var vel ikke før halvveis at jeg ble ordentlig fortrolig med skrivemåten, og godt nok kjent med karakterene, til at jeg kunne nyte lesningen. Derfra og ut var det en fryd å lese, romanen har mange små spenningstopper, og ganske mye å gremme seg over, men den er positiv og har mye humor.

De vet ikke hva de går glipp av de som ikke har opplevd lange varme somre, hvor det ikke skjer noen ting. Mødre som sladrer sammen mens de henger opp klesvask på felles tørkestativ, og barn i alle aldre som får leke i fred ute, uten tilsyn, hele dagen. For en idyll, hvor tid, er det eneste de hadde nok av, men under fernissen ulmer virketrangen hos kvinnene.

Det er ingen grunn til å bli sentimental av denne romanen, med sine gode betraktninger vil du nok kjenne deg igjen i litt av hvert her, og i tillegg få en god nervetråd å holde deg fast i.

Denne må du få med deg!

Brytninger - noveller av Tonje A. Lissandrin

Forfatter Tonje A. Lissandrin har gjort det mange kalde nordboere drømmer om, nemlig bosatt seg i Italia. I 2021 leste jeg hennes diktsamling Rød sone, som var sterkt preget av koronaepidemien vi var inne i. Den likte jeg godt, så jeg hadde gledet meg til novellene som årets utgivelse, Brytninger består av.

Forlaget om boken: 
En kvinne våkner av to mannsstemmer. Hva skjer om hun følger dem? En lege er på vei til historiens første obduksjon og får en hodeløs opplevelse. Klarer kjendisen å komme seg ned fra fengselstaket? Hvem er speilbildet til kvantefysikeren? Og hvorfor står det «Ne fodias» på en gravstein i Venezia? Lyset bryter, bølgene bryter, menneskene bryter opp og ut. Gjennom Venezias kanaler, vestover mot vitenskapen, østover mot Adriaterhavet, sørover mot Roma og innover mot erkjennelsen. Dette er en novellesamling om menneskers flukt mot noe som ligner på frihet. Hvem er de?

Forlag: Liv
Utgitt: 2023
Sider: 133
Kilde: Leseeksemplar

Er du klar for litt dyster 1500-talls stemning fra Venezia? Sånt suger jeg til meg, og det var med stor begeistring jeg leste den første novellen i boken, hvor smakebiten under kommer fra. Det er 13 desember, og fortelleren befinner seg på Lucias gravsted, Sankta Lucia altså...

Kvinnekadaveret må være flere dager gammelt.

         Professorens kremt redder meg. Blikket hans roterer oppover forsamlingen, han ber om ro. Det anatomiske teater er en trekonstruksjon: en bratt tribune i seks etasjer med ornamentale gelender. Egentlig er det plass til 300 mann her, arkitekten har sannsynligvis tenkt på yrkesfriheten som en gang skal komme. 

Alt er en innsirkling av begivenheten nederst i midten.

Blikkene roterer som vann mot sluk.

Bordet og kadaveret.

Et manglende hode

snur seg mot

meg

Jeg skal unngå å gå i detalj på de andre novellene, men kan røpe at jeg i bokens løp tok rotta på en skikkelig mannssjåvinist. Jeg var på et gammelt gravsted for pestdøde hvor jeg fikk innblikk i befolkningens forråtnelsesprosess, og til alt overmål møtte jeg et rastløst lik med en murstein i munnen.

Flere av novellene gir et tidlig hint om en tragedie, eller annen detalj som, kommer til å forløse historien. Det går ikke lang tid, før jeg leser historiene med forventning om overraskelse eller latter mot slutten. Sånn skal noveller være, dette er skrevet helt etter min smak. I tillegg til god oppbygging av historiene, tas vi med til forskjellige geografiske steder, spredt i tid utover mange hundreår.

Det er en fryd å lese om historiske personligheter som Medusa, Caravaggio, Dante, Casanova og mange flere. Novellene er ofte mørke, som den første, men flere er virvlende morsom, eller erotisk så det holder. 

For en lesefest dette var! Brytninger sladrer om forfatterens innsikt i litteraturhistorien, samlingen er velskrevet til tusen, variert og spennende. Er du tøff nok til å sette deg ned med en medrivende novellesamling, hvor du mot slutten roper etter mer?
Du er herved advart ☺

God pinse alle sammen!

Glasgow kiss av Roar Ræstad

Er du i humør for en humoristisk og lun roman, da er Roar Ræstads nyeste utgivelse noe for deg. For temmelig nøyaktig et år siden leste jeg de fire bøkene Ræstad har skrevet fra Norge og Trøndelag under 2. verdenskrig. Bøkene imponerte meg med sin medrivende fortellerstil og all innsikten jeg fikk i detaljer om krigen i Norge. Glasgow kiss er noe helt annet, men absolutt verdt å få med seg.

Forlaget om handlingen:
Bjørnar, Leif Ketil og Torleif er på guttetur i Skottland. De skal feire Torleifs femtiårsdag. Men så segner Torleif om og havner i koma med et massivt hjerteinfarkt. Igjen står sjømannen Leif Ketil og organisasjonspsykologen Bjørnar. Sammen skal de både ivareta Torleif i koma – og ikke minst så må de tilbringe dagene sammen.

Glasgow kiss er som en slags omvendt klassereise som tar for seg det å ha respekt og åpenhet for ulike «klassekulturer» og kommunikasjonsformer. Ræstad retter fokus mot det å møte sine egne fordommer, spesielt når man blir satt i en situasjon med noen som har helt andre referanser enn deg selv. Og han skildrer situasjonene med stort vidd og et humoristisk skråblikk.

Glasgow kiss er en skikkelig "mannebok". For et ord, men det poppet stadig vekk opp i mitt hode, da jeg leste romanen. Nå i 2023 er det jo helt avleggs å fokusere på kjønn, selv denne bestemoren har fått gjort noen justeringer i hjernen på dette. 

Nok om det, i Ræstads historie møter vi et par femti år gamle mannfolk, som seg hør og bør er glad i øl og fotball. Problemet er at kammeratene til jubilanten som tidlig i romanen havner på sykehus, egentlig ikke kjenner hverandre så godt. Bjørnar er organisasjonspsykolog og Leif Kjetil er styrmann, noe som hinter om at de er veldig forskjellig.

Her møter den (ikke bare litt) arrogante akademikeren, en litt sleivkjefta sjømann, som er gift med en asiat. Det betyr selvfølgelig ingenting, men i Bjørnar bor det noen fordommer han ikke har gjort kål på. Det er ikke enkelt for disse to, de bekymrer seg for kammeraten som er i koma, mens de utfordres av å skulle forholde seg til hverandre.

Roar Ræstad bruker et lett språk som flyter godt, med mange gode poenger i dialogene mellom mannfolka. Han har gode skildringer av mennenes tanker om hverandre, og refleksjonene de gjør seg når de innimellom svelger noen kameler, til fordel for det gryende vennskapet mellom dem. 

Har du lyst å ha en lettlest og ikke minst humoristisk bok med deg på stranden i sommer, en som passer for hele reisefølget (så den kan gå på omgang) så er Glasgow kiss absolutt å anbefale ☺

Les gjerne omtalene hos Artemisias Verden og Henningbokhylle!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2023

Sider: 206

Kilde: Biblioteket

8 vårdager i Spania: Ordizia - San Sebastian - Bilbao

Årets maimåned åpenbarte seg med en mulighet for langtur, så Frode og jeg valgte oss Bilbao. Det kjente motbakkeløpet som det er umulig å få plass på, gikk av stabelen akkurat da vi var i området, så selv om Frode ikke fikk plass i år heller, la vi første del av turen til området, og tok sikte på Zegama.

Fredag 12 mai forlot vi Bergen grytidlig på morgenen. Vi fløy via Amsterdam til Bilbao, og plukket opp leiebil på flyplassen.
Hotel Ordizia i den lille (lands)byen Ordizia, ble vårt første stopp, hvor vi overnattet to netter. Dette er et sted "in the middle of nowhere", men det er fint her, og vi kom tett på lokalbefolkningen. Her var det ingen tradisjonelle restauranter, men en hel haug med barer som serverte en slags stor tapas, med brød under.
I Ordizia er folk ute og prater med hverandre hele tiden. Bildet er av et torg, som de har bygget tak over, for det er mye regn i dette området. Da kvelden seg på samlet det seg massevis av barn og deres foreldre og besteforeldre her, så du kan tenke deg støynivået.

Lørdagen, dagen før løpet kjørte vi opp til Zegama for å lodde stemningen. På veien stoppet vi i Vitoria Gasteiz, som er baskernes hovedstad. En fin liten by, med rulletrapper til fortau mange steder, siden denne byen også har betydelige høydeforskjeller. Vi kjøpte med oss mange bokser med ansjos, sardiner, syltet torskelever og mye deilig, som vi skal kose oss med i sommersolen.

Zegama er en liten landsby, og da mener jeg liten, med ett par barer og en liten butikk. Alle gater var pepret med parkerte biler, for vi var ikke de eneste som ville sjekke ut stemningen dagen før løpet. Vi fikk da parkert til slutt, brøytet oss forbi de sprekeste av de spreke, og la i vei oppover bakkene, for vi ville se hvordan deler av løypen så ut. 

En spennende gammel bøkeskog som vi gikk gjennom

Langt oppe i fjellet åpenbarte det seg plutselig litt landbruk

Dette var spennende, for vått som det var, var det skikkelig sleipt i de bratte bakkene, og jeg lover deg en ting, den lysegule blautaskiten er den glatteste! Løypen gikk på sti og kjerrevei, med og uten grus, med nydelig utsikt hele tiden. 23 km på 5 timer og over 1000 høydemeter - jeg var bra sliten da vi fant bilen igjen ☺

Frode studerer kartet over løpet

Søndag kjørte vi de 53 kilometerne fra Ordezia til San Sebastian, og fant Axel Hotel, som lokket med "adults only". Jeg lurte litt på hva det skulle bety, da jeg bestilte, noe vi fant fort ut av da vi så underteksten på skiltet deres "we are heterofriendly". Oppholdet i San Sebastian skulle brukes til å hvile etter fjellturen og se oss omkring i den idylliske byen.

San Sebastian

Stedet kunne by på strender, historie, kunst, og masse fine steder å spise deilig mat. Vi tok "fløybanen" opp på en topp, en skranglete sak i rødmalt tre, som så ut som den var hundre år gammel. 

Tirsdag kjørte vi tilbake til flyplassen i Bilbao, for å levere tilbake leiebilen. På veien stoppet vi innom San Juan de Gaztelugatxe, og fikk oss en fin tur ned og opp, også ned og opp en gang til. Så du sesong 7 av Game of Thrones vil du kanskje kjenne igjen øya.

Hotel Silken Indautxu ble vårt hjem de neste fire dagene. Vi fikk rom i 6 etasje og hadde fin utsikt over alle takene, og åssidene på begge sider av byen. 17 mai "feiret" vi ved å besøke det berømte Guggenheimmuseet. Arkitekturen er formidabel, utformet av Frank O. Gehry, før det sto klart i 1997, så det er ikke så gammelt. Utstillingen som gjorde sterkest inntrykk på oss var Richard Serra sitt verk fra 2005, med navnet The matter of time. 

Det var spennende å vandre inni kunstverket, noen av passasjene var smale og mørke, og selv om det var litt folk der, var det ganske meditativt å gå der. 

Museet hadde et par andre installasjoner og to luftige etasjer med bilder. Utenfor holdt de på å fornye Puppy med årets blomsterprakt, og vi lot oss fascinere av Maman edderkoppen til Louise Bourgoeois. Overraskelsen min var stor da jeg så at en av de seks tvillingene til denne edderkoppen, akkurat nå står i Slottsparken. (se bilde øverst)

Området utenfor det maritime museet

Matmarkedet til venstre for elven

I Bilbao gikk vi på tur, vi gikk gatelangs og så på livet, spiste uendelig mengder med "tapas" og hadde oss to fine restaurantopplevelser Ginos pizza og fantastiske sangria, og Nikko sushi, mat i en klasse for seg selv. Vi var også på bar og så fotball, og det ene stedet laget damen verdens beste mojito til meg.

Siste dagen vår tok vi toget ut til kysten. Her fant vi en kyststi som hadde spektakulær utsikt utover havet, og ikke minst veldig spennende klippeside, med masse detaljer. Her var flere jettegryter, en med fisk i, og i en så vi en liten krabbe.

Vi trodde vi kunne ha en kontantløs ferie, men en får ikke tipse når en betaler med kort, så vi måtte ta ut litt penger til slutt. Det som gjorde utslaget var at Frode ville kjøpe en boks Cola, men da han ikke hadde kontanter, fikk han Colaen gratis, noe som var litt flaut. Vi fikk også toget tilbake til Bilbao gratis, da togstasjonen sine betalingsautomater bare tok kontanter. Damen på stasjonen ringte til den stasjonen vi skulle gå av på, så da vi trykket på knappen for assistanse, ventet de oss, og slapp oss gjennom.

Baskerland var et litt uvanlig valg for ferie i Spania, men selv om Biscayabukten byr på mer vær enn resten av landet, så var vi heldig. Lette dunjakker holdt, regntøyet lå for det meste i ro i kofferten. Vi var på utkikk etter den baskiske tradisjonen da vi var ute blant folk. Vi så flagget deres over alt, ikke så mange baskerluer, men språket viser seg på all skilting. Det er fascinerende å se hverdagsmennesker som er så sosiale som de vi har sett denne ferien. De flokker seg sammen til alle tider, besteforeldre henter barna på skolen, som ofte ligger midt i byen.

Det var også gøy å se de mange skjellene som viser vei for vandrere på pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Vi fant dem i flere utforminger, vandrere traff vi også, og naboen til hotell Axel i San Sebastian var en camino-kirke. 

Vi har ikke vært så mye i Spania, Barcelona for lenge siden, storbyferie til Madrid, og i fjor besøkte vi Malaga og Nerja. For oss som er godt i gang med å øve på italiensk på Duolingo, var det litt forvirrende når vi skulle snakke, men vi greide oss godt, selv om mange ble stiv i blikket når de skjønte at de måtte snakke engelsk.

Takk for turen Frode - verdens beste reiseleder!