torsdag 24. juni 2021

Fra drømmehuset av Carmen Maria Machado

Carmen Maria Machado er en amerikansk forfatter, essayist og litteraturkritiker. Hun har vært finalist til National Book Award, mottaker av Guggenheim-stipendet og vunnet flere litterære priser. I 2018 innlemmet The New York Times Machados novellesamling Her Body and Other Parties (Ekte kvinner har kropper, Solum Bokvennen, 2019) i «The New Vanguard» som en av "15 bemerkelsesverdige bøker skrevet av kvinner som former måten vi leser og skriver skjønnlitteratur i det 21. århundre."

Fra forlagets introduksjon:
Dette er en selvbiografisk skildring av et forhold som forfatteren hadde til en kvinne da hun var i tyveårene. 

Forholdet starter med nyforelsket naivitet og intensitet, men det utvikler seg etter hvert en ujevn maktbalanse hvor den blonde, vakre kjæresten blir totalt dominerende.

Boken er vakker, men smertefull å lese idet forfatteren avdekker et kjærlighetsforhold som brytes ned av psykisk og fysisk misbruk. I mangelen på skjønnlitterære skildringer av vold i skeive forhold, har Machado skrevet en særegen erindring i karakteristisk prosa, som utfordrer leserens fordommer og måter å se verden på.

Det var med skepsis jeg startet å lese denne boken, jeg må innrømme det. Ikke til forfatteren eller romanen men til om jeg selv ville klare brasene. At hun har skrevet en av femten bøker som gjør noe med hvordan vi leser romaner, må jo bety noe, derav min prestasjonsangst.

Karakterene i denne romanen er stort sett navnløse, men hovedpersonen er jo forfatteren, så jeg kaller henne for Carmen. Vi hører om at hun som tenåring var en antihipster som ble frelst, og var besatt av seksuell avholdenhet, sånn at hun gikk glipp av det ungdom lærer av å date. Noen år senere innleder hun et forhold til pastoren sin, og får et helt nytt syn på saken.

Året nåtiden utspiller seg er 2011, vi er i Amerika og man fremstår som radikal, bare fordi man er homofil. Carmens nye kjæreste kommer inn på et skriveprogram, noe som betyr at hun må flytte til en annen stat. Med seg tar hun Val som er kjæresten hennes, men hun vil også ha Carmen, siden hun anser seg for å være polyamorøs.

Mens dere sitter der, begynner du å gråte. Du er flau over at bilen din har sviktet så tidlig på turen. Hun ber om unnskyldning, sier at det ikke var det. Det er ikke verdens beste bil, sier du, som for å forklare.
Hun ler. Det er vel en del av opplevelsen. Og vi er ikke engang fremme ennå!

Carmen får kjæresten sin for seg selv, når Val trekker seg ut av trekanten. Det hardner til, Val begynner å skrike til henne, hun er kald og åndsfraværende, beskylder henne for ting og er skikkelig ufin. Det blir mye dramatikk etter hver, og jeg prøver å kjenne på om noe er annerledes, siden konfliktene som utarter seg, denne gangen er mellom to jenter. 

Kapitlene har overskrifter som begynner med Drømmehuset som Berømte siste ord, Drømmehuset som Bekjennelse, Drømmehuset som Drømmedame etc. En fortellerstemme skildrer historien i nåtid, de to damene det handler om har en rolle i sin egen fortelling. Gjennom hele historien møter vi på referanser som jeg svært sjelden kan relatere til, noe som stykker opp lesingen. (Eksempel: Motif-Index of Folk-Literature, type C752.1)

Metaforer og utdrag fra eventyr, som kanskje skal utforske fantasien og gi stemning, er det også en del av, men jeg blir bare redd for å miste flowen. 

Drømmehuset som Slutt slipper taket i leseren med et folkeeventyr fra Panama. Epilogen tar oss med til en opplevelse hun hadde, på landsbygda i Oregon, hvor hun skrev denne boken. I etterordet referer hun at "kvinners litteraturhistorie er skrevet i sand", noe jeg inderlig håper verden greier å rette på. Hun sier noe om lingvistiske og retoriske valg hun har tatt underveis i skrivingen, og om hvor kronglete det kan være å skrive om kjønnsidentitet. Ciskjønnet var et nytt uttrykk for meg, så i tillegg til å ha fått utvidet min horisont, har jeg landet noen nye benevnelser også. 

Jeg vet ikke om denne selvbiografiske romanen "formet måten jeg leser skjønnlitteratur på", men det var heftig lesning det er det ikke tvil om. Om jeg likte den? tja... vet ikke om dette er en bok jeg vil anbefale videre sånn ut av det blå, men for de som er ute etter LHBT-litteratur, så er dette en fin bok å velge seg.


Forlag: Bokvennen
Utgitt: på norsk 2021
Sider: 299
Kilde: PDF fra forlaget

tirsdag 22. juni 2021

Ein lykkeleg slutt av Maren Uthaug

Mitt første møte med den dansk-norske forfatteren Maren Uthaug, var i fjor med romanen hennes Der det finst fuglar., og det ga virkelig mersmak. Denne gangen ble det en god dose grotesk humor, spøkelser og død i alle former og fasonger, pakket inn i en historisk setting. Jeg koste meg med boken, og anbefaler den gjerne videre ☺

Forlaget om handlingen:
Nicolas er gravferdskonsulent. Ja, faktisk er han den sjuande gravferdskonsulenten i byrået, som har vore i familien sidan 1800-talet. Han nedstammar frå ei rekkje med Christianar, og sjølv om foreldra prøvde å lure skjebnen ved å døype han Nicolas, er han like fullt arveleg belasta.
Det heile startar på 1800-talet då den danske sjømannen Christian 1 tumlar i land på stillehavsøya Tikopia. Her giftar han seg med Konkylie, og dei får to barn. Men på øya der det er plass til berre 989 menneske, er dottera fødd utan løyve og må døy. Ti år gamal ofrar Christian 2 seg for veslesyster si. Han legg ut på ei reise tilbake til røtene, til København - ein skiten, innestengd og pestramma by. Christian, som er van med døden frå heimøya, viser seg som ein stødig hjelpar i saker som har med døden å gjere.

Det er Nicolas som er fortelleren av denne historien, og det er også han som starter og avslutter romanen. I åpningsscenene har han sine to barn i bilen, de tror de skal til Berlin, men Nicolas har dopet dem ned, og kjører et helt annet sted. 

Sånn starter altså denne underlige slektsromanen, som i tillegg til en artig historie byr på 200 år med kulturhistorie om pest og død, gjenferd og nekrofili. Hva Nicolas skal med barna sine, får vi vite helt mot slutten, men før det har vi lært slektens mange generasjoner med gravferdsagenter, bedre å kjenne.

Selv om historien byr på mange tragiske hendelser, slum og stank og ikke minst triste skjebner, så betyr det ikke, at her ikke er lyspunkter. Romanen kan kalles en kjærlighetsroman, for (nesten) alle barna i slekten, fra Christian 1 til Christian 7 (Nicolas) er laget i kjærlighet. Det er mye humor i teksten, og selv om noe kan føles litt karikert, så hang jeg meg ikke opp i det.

Familiemedlemmene er ikke spesielt grei med hverandre, men de lar hver enkelt holde på med sitt, og leve ut sine egne ønsker og behov (les: lyster) 

Inne på kjølerommet tok eg som vanleg eingongshanskar på og drog kista rutinert ut frå hylla. Eg lèt lakenet gli av henne og ned på golvet, og alt i meg gjekk i stå. Huda hennar var så kvit at den nesten var lyseblå. Eg svelgde. Auga mine blei blanke ved synet. Eg strauk henne over håret, løfta henne opp og la henne på bordet. Eg sette meg på huk, så ansiktet mitt var i same høgd som hennar. 
     Så vakker du er, kviskra eg og tok av meg hanskane. 


Denne romanen slukte jeg på en helg, den er handlingsmettet til tusen, og absolutt ikke forutsigbar. Etter å ha lest Uthaugs Der det finst fuglar, hadde jeg store forventninger til boken, men jeg ble ikke skuffet. - Denne må du få med deg!


På bloggene Artemisias verden, Medbokogpalett og Lillasjel finner du flere omtaler av denne originale romanen ☺

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2021
Sider: 375
Kilde: Lånt på biblioteket 


søndag 20. juni 2021

Ni liv - ny spennende krim fra Emelie Schepp

Vi som har fulgt serien med Jana Berzelius, vet at hun har noe ved sin personlige historie, som hun for all del må holde skjult. Ni liv er den sjette boken i denne spennende krimserien hvor en heller uortodoks statsadvokat, har hovedrollen.

Forlaget om handlingen:
En tidlig aprilmorgen spres en film med en ung mann på YouTube. Han er mishandlet og har eksplosiver festet på kroppen. Politiet forstår at dette er seriøst, men de rekker ikke å identifisere stedet han er på, før bomben eksploderer. Det er det fjerde medlemmet av det kriminelle nettverket Komados som er drept på kort tid. Men er det samme gjerningsmann som står bak de fire drapene? 

Kriminalbetjent Mia Bolander får hjelp av den nye etterforskeren Patrik Wiking til å løse saken. Problemet er at ingen vil snakke med dem. Ingen har hørt noe, ingen har sett noe. Når Jana Berzelius blir med i etterforskningen, innser hun at saken har direkte koblinger til henne selv. Som statsadvokat har det alltid vært hennes oppgave å finne sannheten. Nå får hun uventet hjelp til å skjule den. 

Dette er en av de få krimseriene jeg har lest, hvor bøkene bør leses i rekkefølge. Bakgrunnen for Janas måte å være på, får en vite mest om i den første boken, og senere mer i de neste bøkene. Det samme gjelder forholdet hennes til Danilo, som er en sterk nerveskaper gjennom hele serien.

Når denne historien starter sitter Danilo inne, men Jana er nervøs for når han slipper ut. Hennes adoptivfar har fått en mer og mer fremtredende rolle i serien, og i Ni liv får leseren vite mye om hva det er som driver Jana.

Kriminalbetjent Mia Bolander kan ikke fordra Jana, men siden hun er statsadvokat så krysses deres veier stadig vekk. Mias makker Henrik er i pappaperm, så Mia må ta til takke med den litt ruskete vikaren Patrik Wiking. Henrik lar seg styre av kone og familieliv, men trekkes mot saken som skal oppklares.

Emelie Schepp skildrer mellommenneskelige forhold på en fin måte. I denne historien er det gnisninger i de fleste leirene, og mange har noe  å skjule. Handlingen tar for seg barn som blir presset av narkogjenger til å jobbe for seg, tyverier av både biler og dynamitt og mange løgner. Fokus er ikke utelukkende på politiarbeidet, så det blir aldri for teknisk (eller kjedelig).

   Han tidde da mobilen begynte å ringe. 
   - Unnskyld meg. Han tok noen skritt vekk fra senga og svarte. - Det er Öhrn. Ja, men hva...?
   Det ble stille noen sekunder. 
   - ... hva i helvete snakker du om?
   Gunnar snudde seg og stirret på Mia. Han var hvit i ansiktet, og hun forsto straks at det hadde skjedd noe mer. 

Korte kapitler, mye luft og mye direkte tale gjør at lesingen av denne boken gikk radig. Mitt engasjement var høyt allerede før jeg startet, for de lange trådene i denne serien gjør lesingen av hver bok ekstra spennende. Måten Ni liv sluttet på, gjør at jeg gleder meg til neste utgivelse ☺

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2021
Sider: 384
Kilde: Leseeksemplar


Serien i rekkefølge: 
Ni liv


Det var siste smakebiten fra solfylte Bergen før sommerferien. Neste søndag sykler jeg langs sørvest kysten av Peloponnes, pc`en ligger igjen hjemme, men Kindelen har nok bøker til fjorten late dager på stranden (og litt sykling) Riktig god sommer til deg, skal du noe gøy i sommerferien?

fredag 18. juni 2021

Natten Søvnen Døden Stjernene av Joyce Carol Oates

Storslagent nytt familieepos fra Joyce Carol Oates! Tidligere har jeg lest Mitt liv som rotte, Fordi det er bittert, Karthago og kortromanen Svart vann, og blitt like begeistret for alle bøkene. Denne massive romanen tok jeg fatt på i underkant av to uker før jeg skulle fly på sommerferie, men jeg hadde ikke problemer med å bli ferdig, for denne boken var det vanskelig å legge fra seg.

Forlaget om handlingen:
I Natten. Søvnen. Døden. Stjernene settes familiebånd på prøve i etterdønningene etter en dyp tragedie. Joyce Carol Oates bruker familietragedien som prisme for å utforske dagens amerikanske samfunn. Den tidligere borgermesteren i en amerikansk småby, den viljesterke og populære John Earle «Whitey» McClaren, utløser en personlig tragedie da han prøver å gripe inn i det han oppfatter som et grovt politiovergrep. 

I kjølvannet av dette sammenstøtet, som utløser store bølger i livet til medlemmene av McClaren-familien, reagerer de voksne barna med sjokk og på uventede måter. Men den mest overraskende reaksjonen av dem alle er det hans sørgende enke, Jessalyn, som står for.


Oates nyeste roman starter usedvanlig rett på. Hendelsen som legger føringer for resten av boken foregår på de innledende sidene, hvor vi blir kjent med Whitey, og etter hvert også hans familie.

Etter hundre sider følte jeg at jeg kjente dem alle særdeles godt. Thom, Beverly, Lorene, Virgil og Sophia - de fem voksne barna i familien som blir samlet i krisen, og skildret av hverandre og av foreldrene. Karakterene sitter som støpt, og jeg kunne rette all oppmerksomheten min på nydelige skildringer av familiedynamikken. 

Joyce Carol Oates er kjent for å skrive med et kritisk blikk på det amerikanske samfunnet, noe innledningen også gir oss løfter om. Akuttsituasjonen i familien er et godt utgangspunkt for å vise hvor forskjellig familiemedlemmene reagerer på krise, og ikke minst hvordan de forholder seg til sin mor Jessalyn, etter hun har blitt enke. 

Den noen og seksti år gamle damen blir mer eller mindre overkjørt, eller umyndiggjort av sine barn. Vi hører om hvordan de ser på henne som en hjelpeløs person, som de må ta seg av, samtidig som leseren føler med Jessalyn. Kanskje det er min egen alder som gjør at jeg er "på lag med" Jessalyn, en leser på under 30 vil gjerne ha helt andre tanker om denne situasjonen. 

Heldigvis opplever hun nye menneskemøter i livet sitt, som gjør at hun i sin nye enketilstand, ser på deg selv i et nytt og forfriskende lys. Til tross for at det er Jessalyn som er hovedperson i denne romanen, får barna hennes godt med oppmerksomhet de også, noe som bidrar til at spenningsnivået øker. Spesielt mot slutten da Sophie blir stoppet av politiet, satt jeg med hjertet i halsen. 

Tematisk så er vi innom rasespørsmål, psykologiske traumer, klassemotsetninger og ikke minst sorg, men Natten. Søvnen. Døden. Stjernene er først og frem en familieroman, med fokus på hvordan vi forholder oss, til de vi har en nær relasjon til. Spørsmålene romanen belyser rundt det å bli gammel var interessante, har lest en del romaner med dette temaet, men ingen har reflektert rundt hvordan det er å bli enke, på en så fin måte som her.

This is thy hour, O Soul, thy free flight into the wordless,
       Away from books, away from art, the day erased, the lesson
           done,
       Thee fully forth emerging, silent, gazing, pondering the 
           themes thou loved best.
Night, sleep, death and the stars.


Jeg er fremdeles en svoren Oates-fan etter å ha lest denne romanen, oh yes! Fallhøyden er stor når en kaller seg en fan av en forfatter, men Joyce Carol har aldri skuffet. Hun skriver med en skarp penn, som setter søkelys på samfunnet slik vi kjenner det, og det gjør hun på en medrivende og underholdende måte. I tillegg til samfunnsengasjement er det måten karakterene utvikler seg på, som er det jeg satt mest pris på ved romanen.

Lesingen fløt lett, jeg som trodde jeg kom til å bruke de to siste ukene før ferien på denne boken, brukte bare en drøy regnværshelg. Kapitlene er korte noe som gir luft, og selv om det innimellom er langsomme partier, kjente jeg hele tiden på et sterkt ønske om å bare lese "litt mer".... 

Romanen anbefales på det varmeste!


Forlag: Pax
Utgitt: 2021
Sider: 784
Kilde: Leseeksemplar



tirsdag 15. juni 2021

Områder av særlig betydning av Heidi Mittun-Kjos

Heidi Mittun-Kjos er en ny stjerne på forfatterhimmelen, nå når hun debuterer med romanen Områder av særlig betydning. Rammen rundt historien er ganske spesiell, men tro ikke at dette bare er en løperoman ☺

Forlaget om handlingen:
Nordvest i Oslo bor Ada med mannen Sigurd og to små barn. Nesten hver kveld tar hun på seg joggeskoene, skrur på hodelykten og forsvinner inn i mørket langs skogsstiene. Til sommeren skal hun fullføre det 100 kilometer lange Nordmarka Ultra, og for hvert steg, hver treningsøkt, vokser portrettet av en usedvanlig kvinne frem. Engasjert på grensen til besatt, med et skarpt, nesten giftig blikk, og en barndom fylt av apokalyptiske forestillinger som i høyeste grad fortsatt lever videre i henne.

I spennet mellom den hun er for andre og den hun er i seg selv, åpner det seg en avgrunn det etter hvert synes umulig å overstige. Jo mer ultraløpet nærmer seg, desto mer akutt blir spørsmålet: Hva er det med Ada?


Innledningsvis møter vi Ada når hun er ute og løper. GPS, pulsklokke og stravasegmenter blir tidlig introdusert for leseren. At fotlukt er bakterier som lever til de møter frysepunktet, og at svette er ammoniakk, er også greit å vite.

Når hun kommer hjem fra løpetur, introduseres vi til hennes familieliv, mannen Sigurd og barna Georg og Tora, og sakte men sikkert pusles Adas sosiale liv sammen for leseren. Som smakebiten indikerer, skiller hun seg litt ut blant kollegene på jobben:

       Så joggedamer spiser ikke bare salatblader?
       Kan ikke jogge på salatblader, Ove, langt mindre løpe. 
Det er forskjell på jogging og løping, du vet det?

       Han ser på meg, jeg er usikker på om det er kontakt i blikket.
       Jogging er noe folk gjør, og ofte liker de ikke det de gjør, men tenker at det er godt for helsa og gagner fasongen, etter en snau mil føler de seg flinke. Løping er noe du har lyst til.

Handlingen er bygget opp av små og store, nei helst små episoder i livet hennes, som å følge Tora i barnehagen og måtte forholde seg til andre voksne og barn, eller stå på sidelinjen og prate med foreldre, når Georg spiller fotballkamp. Alle disse møtene Ada har med mennesker, gir et bilde av hennes indre landskap, hun tolker og dømmer andre, og setter ord på besnærende små følelser, vi alle kan kjenne oss igjen i. 

Som for eksempel den balansekunsten det er å liste seg ut av et barnerom, rett etter barnet har sovnet, fordi du helst allerede, skulle vært et annet sted. 

Ada oppsøker venninnen Jenny for å høre om sexfesten hun var på, hun henger med noen kolleger på jobben, men mannen sin trekker hun seg mer og mer bort fra. Hun tolker den lett forsurede kjemien dem i mellom som tegn på at forholdet deres er i ferd med å oppløses, og med flere kloke refleksjoner fra hverdagen deres, kan også leseren se dette mønsteret. 

Handlingen er krydret med hentydninger til kjente strofer, ofte litt omskrevet og satt i en helt ny kontekst:

Sigurd stønner. Gardsdraumen forsvinner. Og igjen. Ladede stønn, seksuelle. Jeg snur meg for å se om han tar på seg selv i søvne. Armene ligger fremdeles rett opp. Jeg grøsser og snur meg igjen. 
      Så blir de liggende, disse to, med det som er igjen. Behag og ubehag.
Og størst av alt er ubehaget.


Romanen tar ikke stilling til skyldspørsmålet når det gjelder hva som skjer i ekteskapet til Ada og Sigurd. Ada ser at Sigurd er en god mann, og flere ganger tar hun seg selv i nakken for å gjøre en innsats selv også. Adas forhold til moren er ikke spesielt godt, men leseren får bare hentydninger til hva bakgrunnen for dette kan være.

For å ha glede av å lese denne historien, må du ikke være interessert i det som danner rammen for romanen, nemlig løping, men det hjelper. Jeg kjenner mange som løper, også ultraløpere, og kan kjenne meg igjen i problemstillingene som dukker opp i handlingen. Ada sier selv:

       Løpingen klarner tankene, jeg ville foreskrevet det til enhver med lav frustrasjonstoleranse hvis jeg av yrke hadde vært lisensiert for det. Endorfiner og dopamin er kraftfulle saker.

Heidi Mittun-Kjos skriver lett og fengende, romanen er handlingsmettet og har en tydelig intrige. Fokus er på mellommenneskelige relasjoner, men siden hovedpersonen selv ikke er "helt med", så blir fremstillingen litt utenom det vanlige. 

De første 220 sidene er delt inn i 14 kapitler som alle henviser til hvor lenge det er igjen til løpet. Det er dette Ada hele tiden har i hodet, omgivelsene og menneskene er bare "støy" for henne. De siste 38 sidene skildrer ultraløpet i Nordmarka, og det er langt fra kjedelig lesning. I mine øyne er løpet skildret på en troverdig måte, men det egentlig bare løpere, som kan svare på.

Er du opptatt av menneskelig samhandling, skarpe observasjoner av hverdagsliv og i tillegg setter pris på detaljerte skildringer av livet som ultraløper, da er Områder av særlig betydning midt i blinken for deg!


Forlag: Tiden
Utgitt: 2021
Sider: 272
Kilde: Leseeksemplar

søndag 13. juni 2021

Den spiselige kvinnen av Margaret Atwood

En femti år gammel bok gis endelig ut på norsk. Etter at Tjenerinnens beretning (utgitt i 1985) plutselig ble så populær, har Margaret Atwood sine bøker endelig fått den oppmerksomheten de fortjener. Jeg har etter hvert lest ganske mye av henne, så etter å ha lest Den spiselige kvinnen, som var hennes første roman, var det kjekt å se at hun har holdt på stilen.

Forlaget om handlingen:
Marian er en helt alminnelig ung kvinne som har en jobb hun liker, en venninne hun deler leilighet med og en kjæreste hun planlegger å gifte seg med. Men innerst inne ønsker hun seg noe mer, noe som saboterer planene hennes, rutinene hennes - og forholdet hennes til mat.

Allerede med denne debuten etablerte Margaret Atwood seg som en forfatter med stor slagkraft og betydning. I vår tid rammer den minst like hardt, med sin skarpe utforskning av hva en konsumorientert verden gjør med menneskene. 

Romanen er både en humørfylt satire over forbrukssamfunnet og en nådeløs utforskning av følelsesmessig kannibalisme.


Halvveis i romanen leste jeg igjen forlagets kommentarer til boken, ordene konsumorientert, humørfylt satire og følelsesmessig kannibalisme, jeg kjente meg ikke igjen. Jeg begynte å tenke på andre, litt langtekkelige romaner om spesielle jenter som gjør rare ting, men minnet meg selv på, at det er en Margaret Atwood-roman jeg holder mellom hendene, og leste innbitt videre.

Marians jobb innebærer at hun går rundt på dørene og intervjuer folk om diverse produkter. På myntvaskeriet treffer hun igjen en mann hun tidligere spurte ut om øl, og de blir bedre kjent. Vi møter henne også når hun er på en dobbeldate sammen med samboeren Aynsley, hvor hun oppfører deg veldig besynderlig. Det som skjer dagen etter er like pussig, og harmonerer lite med gårsdagens hendelser.

Persongalleriet i denne romanen er temmelig karikert. Aynsley er rotete og urenslig så det nærmer seg det groteske, kjæresten til Marian er en skrue, og det er Duncan, mannen fra intervjuet, som utover i handlingen får en sentral rolle.

         Han må ha væt utrustet med en slags science-fictionaktig sjette sans, et tredje øye eller en antenne. Selv om han satt med ansiktet vendt fra meg så han ikke kunne se mitt, sa han lavt, nærmest saklig: "Jeg merker at du blir betatt av skrøpeligheten min, alle kvinner elsker invalider."

Handlingen beveger seg sakte fremover, i perioder fikk den meg til å tenke på Murakami, uten at fornemmelsen fikk grobunn. Jeg skjønte ikke hvor tittelen på romanen kunne komme fra, før godt over halvveis, og smakebiten under er hentet derfra:

         Hun ble stadig mer irritert på kroppen sin for at den var så vrang og avviste visse typer mat. Hun hadde prøvd å snakke den til rette, hadde beskyldt den for å ha tullete nykker, hadde lokket og fristet den, men den var urokkelig. Og hvis hun brukte makt, gjorde den opprør. 

Fortærer vi hverandre? Hva betyr det å fornekte sin kvinnelighet? Jeg er redd for at det er mye å lese mellom linjene i denne boken, som jeg ikke har fått med meg, men at den setter søkelys på viktige aspekter av menneskenes relasjoner, er helt sikkert. Vi møter mennesker som hegner om sin egen personlighet. Det er viktigere å beskytte denne, enn å tilpasse seg andre, og virkeligheten sånn som vi kjenner den, kan være så forskjellig. 

Historien er lineær, og styres av et hendelsesforløp, men begynnelsen føltes temmelig fragmentert. Den er på en måte satt sammen, av små historier, refleksjoner eller enkeltstående hendelser. Da jeg fikk øye på en retning, sluttet jeg å undre meg, og da karakterene satt, ble det en sann fornøyelse å lese. Jeg likte slutten veldig godt, og da ble også bakgrunnen for den noe underlige tittelen avslørt, og forlagets introduksjon til boken ga mening.

Liker du å vri og vrenge på handlingen i en roman, eller kan fristes av tidenes heftigste bryllupsnerver, så er Margaret Atwoods debutroman noe for deg. 

Forlag: Aschehoug 
Utgitt: 1969/på norsk 2020
Sider: 347
Kilde: Ebok - leseeksemplar 

lørdag 12. juni 2021

Lørdag - beste dagen i uken!!

Har du et eget lørdagsrituale? eller en ting som du bare gjør på lørdager? Å lese andre sine blogger er deilig rekreasjon for meg, og mye av min egen lesing er inspirert av hva jeg leser på bokblogger. Ideen til dette innlegget kommer fra bloggen Augusta skriver bok, hvor hun hver lørdag inviterer sine lesere til å dele litt om sin egen leselørdag, med et kjapt bilde.
 

Min lesekapasitet har vært stor i det siste, noe 137 bøker fra januar til og med mai indikerer, så når jeg i juni bare har lest 3,5 bok er det ikke tvil om at dette er unormalt. Årsaken er nok at kulturlivet i Bergen blomstrer, og jeg liker denne typen blomstring. De to ukene som snart har gått, har vært fylt med Sivert Høyem, Bigbang, Sprengt og Erasmus Montanus, flere utemiddager med venner og fest med jobben. 

Bare se hvor fint vi sitter og koser oss med Bigbangs fantastiske opptreden, med god avstand og all smittevern ivaretatt. Det er en fryd å gå på en stor utekonsert, når en kan komme ved konsertstart, sette seg ned på en stol og bestille fra baren på mobilen☺

Det ser ut som at sykkelferien i Hellas blir en realitet, så litt tid har gått med til å trene opp sykkelrumpa mi, for syv dager på sykkelsete. Da funker det ikke med bok, ei heller lydbok siden jeg sykler i veien, og må høre trafikken.  

Denne lørdagen har det regnet i Bergen! Uvant for oss bergensere som har tørket helt opp, og litt urutinert, glemte jeg både teppe og solstol ute på terrassen. Båtparaden til Pride tøffet forbi balkongen da jeg satt og leste Områder av særlig betydning, og det var stas, gøy med liv på fjorden igjen. 


Jeg har funnet frem Joyce Carol Oates nye bok Natten. Søvnen. Døden. Stjernene. og den gleder jeg meg til å ta fatt på. Med mitt lesetempo for tiden tviler jeg på at jeg blir ferdig med de 784 sidene, før vi skal ut i den store verden neste fredag. I juni ankom min nye lesekrok, i form av en bokhylle. Ikke alle som har bokhylle som nattbord, men sånn har det blitt, siden vår håpefulle snart kommer hjem fra militæret og vil ha kontoret vårt (rommet sitt) tilbake. 


Da jeg syklet ut i dag lyttet jeg til Lasso rundt fru Luna, for en herlig bok, nydelig innlest av Anders Ribu, en av mine favoritter. Boken måtte av øret da jeg var innom sportsbutikken og kjøpte gelsete og sykkelhansker, og kom ikke på igjen. Dette er mitt første møte med Storytel, og jeg kan ikke si annet enn at jeg tror jeg vil fortsette med abonnementet, selv om jeg bare fikk hørt en bok på de 14 gratisdagene.


Kvelden tilbringes på balkongen, siden gubben skal ut på fotballkamp, så får jeg kanskje avsluttet Heidi Mittun-Kjos sin roman før dagen er omme. Men først, pizza (jeg hører han er i gang på kjøkkenet)


Hva har du gjort i dag? det ble vel ikke bare lesing vel??