tirsdag 28. mai 2024

I sirkelens sentrum av den svenske krimmesteren Arne Dahl

Jeg har ikke lest den forrige krimserien til Arne Dahl, men benyttet sjansen å hive meg på nå når han kommer med en ny serie. I sirkelens sentrum er den første boka i den nye og kritikerroste Nova-serien.

Forlaget om handlingen:
Det hele begynner med at en bil sprenges i luften på motorveien, målet er en ukjent direktør. Etterpå følger flere angrep, der klimaet ser ut til å være fellesnevner. Det eneste politiet har å gå etter er et slags manifest adressert til kriminalsjef Eva Nyman. 

Raskt samler Eva Nova-gruppen som er spesialister på uvanlige forbrytelser. Men Eva må også håndtere spor som leder tilbake til sin egen traumatiske historie tidlig i karrieren, og den siden da forsvunne kollegaen Lukas Frisell.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2024
Sider: 416
Kilde: Biblioteket


En ting jeg liker godt med krim er at handlingen starter, og så innlemmes karakterene en etter en. For meg ble det derfor en litt humpete start med Arne Dahl sin nye bok, siden han har 4-5 innledende historier, før alle trådene begynner å dra i samme retning. 

Nok om det, jeg fikk opp humøret igjen, da jeg ble kjent med etterforskingsteamet med Eva Nyman i spissen. Dette er en fin gjeng, og heldigvis bar de ikke med seg hver sin heftige personlige historie. Dette er politikrim hvor fokus er på etterforskningen, og alle dens små detaljer. 

Det er ganske tydelig at I sirkelens sentrum er en del av en serie, og heldigvis valgte ikke forfatteren å gi oss alle detaljer om persongalleriet i første bok. Etter å ha lest ferdig er jeg temmelig nysgjerrig på enkelte av karakterene, både hva de kommer til å gjøre fremover, og hva som ligger til grunn for den personligheten vi ser konturene av her. - godt jobbet Arne Dahl!

Historien har noe Harry Hole over seg, med en etterforsker som er ute i kulden, men vil inn igjen. En avdeling som må kjempe for eksistensberettigelse har vi også møtt på før, men det funker her også. 

Jeg likte tematikken hvor klimaaktivister og naturnerder får utfolde seg. Preppere er jeg ganske fascinert av, og moret meg over at det finnes mer eller mindre ihuga typer.

Litt frustrasjon med alle begynnelsene, så mye etterforsking før det hele kuliminerer i en ekstrem skremmende og spennende avslutning. Arne Dahl har full kontroll på plottet sitt, til de grader at jeg vil si at han skriver med en stødig penn. Jeg gleder meg til neste bok i serien ⚄ 

BokBloggBerit har også skrevet om denne boken, ta gjerne en titt!

søndag 26. mai 2024

Demon Copperhead av Barbara Kingsolver

Barbara Kingsolver debuterte i 1988 og har frem mot den siste utgivelsen, som er Demon Copperhead,  skrevet ni romaner, i tillegg til lyrikk og essays. Demon Copperhead beskrives som en moderne klassiker, kanskje fordi den har sikret forfatteren gjeve priser som Pulitzer-prisen 2023 og Women’s Prize for Fiction 2023. Boken har ligget over ett år på toppen av New York Times bestselgerliste, uten at det trenger å bety mye for om jeg skal like den eller ikke.

Forlaget om handlingen:
I fjellene i det sørlige Appalachia vokser Demon Copperhead opp under svært trange kår. Han er født til verden av en enslig tenåringsmor i en enkel husvogn, uten andre fordeler i livet enn sin avdøde fars pene trekk og kobberrøde hår, besk humor og en ekstrem evne til å overleve. 

Demon er nådeløs når han forteller om fosterhjem, barnearbeid, forsømte skoler, sportslig suksess, rusavhengighet, katastrofal kjærlighet og knusende tap.

Demon Copperhead er en roman om kjærlighet og behovet for kjærlighet, om drømmer og sinne, hat og smerte. Fullstendig opprivende, men likevel oppløftende og fylt av håp.


Amerikanske romaner har en tendens til å bli hauset opp, men denne gangen skjønner jeg hvor jubelen kommer fra. Handlingen tar for seg klassisk trailertrash, og på den måten kan jeg si at jeg  har "lest boken før".

Det som skiller den ut fra andre romaner satt i dette miljøet, er skrivemåten, språket og ikke minst humoren. En blir fort glad i Damon Fields, som Demond Copperhead egentlig heter, for en stayervilje han viser, til tross for sin traurige start på livet.

Vi møter ham i Lee County en gang på 90-tallet, når han er 10 år gammel. Den foreldreløse skoletaperen som er hans rusmisbrukende mor, er nå nykter og med god hjelp av sønnen, kommer hun seg på jobb hver dag. Demond finner trygghet hos nabofamilien, Peggotene, og spesielt sønnen deres Maggot som går i klassen hans, blir en hjertevenn.

Leseren glemmer aldri at vi befinner oss i Amerika, for referansene som minner oss på dette er mange. Språket romanen er skrevet i, bidrar også til å forankre deg midt i tørre Amerika, når du leser.

Mor lar seg sjarmere av Stoner, som varter henne opp. Livet til sønnen blir definitivt noen hakk vanskeligere når han flytter inn til dem, og begynner å bestemme over hvordan de skal ha det i familien. Det ene fører til det andre, og plutselig befinner Demon seg på en lurvete gård, hvor bonden setter de 4-5 guttene han har tatt til seg, til hardt gårdsarbeid. Når nye gutter ankommer gården gir Fast Forward dem alltid et hemmelig navn:

                        Han granska meg veldig lenge. Hodet bakover, den ville, mørke, krøllete manen, kniper øynene sammen som om han roter rundt inni skalleskapet mitt. Til slutt sa han: Diamond. Han er skarp og skinnende og verdt masse. Hardere enn alt annet som fins. 

At en gutt snakka sånn eller i det hele tatt kikka så nøye på en annen gutt var slettes ikke normalt. En streit gutt som likte jenter, noe Fast Forward gjorde. Men Tommy og Swap-Out bare nikka, ja, glimrende. Diamond. Var ikke kleint engang, så magisk var fyren faktisk. Du stolte fullt og fast på det han sa, og følte deg som et større menneske fordi han hadde lagt merke til deg.


Han bytter etter hvert fosterhjem, og kommer til noen som viser barnevernet rommet til sønnen, men putter Demon i en halvseng på det utvendige vaskerommet, og ber 10 åringen om å betale for maten. 

Han sporer opp den myteomspunne bestemoren sin, og hun plasserer ham hos en som skylte henne en tjeneste. Her blir han løpergutt for løpergutten til fotballtreneren på en "highschool". Fremdeles alt for ung for livet han lever, i et miljø som er langt fra skikket for barn. 

Demon Copperhead er handlingsdrevet til tusen, det skjer noe nytt hele tiden, samtidig som handlingen holdes sammen av enkelte detaljer som stadig dukker opp i hovedpersonens tanker. Dette er fiffig gjort, og gjør en roman som kunne fremstått som et forvirrende oppkomme av sekvenser, ryddig og lett å lese.

Til tross for at boken bikker 600 sider, ble det aldri kjedelig. At det var et traurig liv jeg skulle lese om var jeg forberedt på, og jeg likte den fine måten romanen ble avsluttet på. Det er lett å se for seg alt som skjer, og selv om mye kan forferde, så gjør den lune humoren at smilet aldri forlater deg.

Har du lyst å lese om en menneskeskjebne i et amerikansk miljø, som for meg har blitt det mest amerikanske av de alle, så er Barbara Kingsolver en perfekt bok å ta med seg ut i sommervarmen.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2024
Sider: 635
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 22. mai 2024

Synd - notater fra en småby av Andrew McMillan

Til tross for at vi ikke ennå er halvveis i året, er Andrew McMillan sin nyeste roman Synd, uoffisielt "kåret" til "the book to read" i 2024. Forfatteren er en 36 år gammel poet og universitetsprofessor fra Nord-England, som i liket med hovedpersonen i denne romanen, har sine røtter i Barnsley. 

Forlaget om handlingen:
Byen var en gang et symbol på fremtidstro og vekst, en hovedåre i britisk industri, et sted der menn slet og gravde dypt under bakken i kullstøv og mørke. Det var farlig og helseskadelig arbeid, men det betydde noe. Byen betydde noe, innbyggerne betydde noe. Men nå?

Brødrene Alex og Brian har tilbrakt livet i gruvene, akkurat som far og farfar før dem. Nå er det ingen som har bruk for dem lenger, og ingen har plass til dem, bortsett fra på puben. Alexs sønn Simon husker ikke gruvene. 

Han jobber med telefonsalg og sexarbeid på nett for å finansiere draktene og parykkene han trenger til Margaret Thatcher-dragnummeret som han drømmer om å gjøre i hjembyen.


Andrew McMillans korte, utsøkte fortelling om tre generasjoner menn i Yorkshire, er en klagesang over en tapt livsstil og gamle hemmeligheter, og en feiring av motstandsvilje og evnen til forandring.

En løk eller en rose, du kan velge selv, for denne romanen kan med hell sammenlignes med noe som brettes ut litt etter litt. Historien er akkurat så dunkelt fortalt, at jeg i begynnelsen ikke så sammenhengen mellom flere av karakterene. 

De massive slaggfjellene utenfor den walisiske gruvebyen Aberfan, har en rolle i denne romanen. Det har også den konservative partilederen Margareth Thatcher, som var statsminister i Storbritannia i 11 år. Det er ingen hovedroller jeg snakker om her, for i denne romanen er det dragartisten Simon Banks og vennen hans Ryan som er de ekte hverdagsheltene.

Ryan jobber med å undersøke filmer fra forskjellige overvåkningskameraer, mens han drømmer om å bli politi. Han hjelper til med å filme Simon, når han opptrer som Puttana Short dress i klubben han jobber på, eller når vennen øver på det som forhåpentligvis skal bli et fremtidig glansnummer på scenen.

Romanen er springende på mange måter, noe kommer frem gjennom "feltnotater" og en tråd skrives ut i kursiv, og tar for seg historien til Brian og Alex, som er far og onkel til Simon. Jeg var litt forvirret i begynnelsen, men da sammenhengen mellom hvem, hva, hvor og hvorfor åpenbarte seg for meg, ble jeg satt helt ut av hvilken skatt det var jeg satt med mellom hendene. 

Enkelte nøkkelelementer holdes fast ved gjennom romanen, mens et av Simons store ubesvarte spørsmål fra barneårene, blir avslørt mot slutten. Romanen er tankevekkende og sår, den tar for seg et rørende fellesskap og solidaritet mellom mennesker. 

Romanen belyser den kollektive bevisstheten i samfunnet, lokalhistorie og ikke minst det at sannheten kan være forskjellig fra person til person. 

Heldigvis er det slutt på at alle romaner hvor homofile er involvert, skal bygges på promiskuitet. I Andrew McMillan sin roman er persongalleriet ekte mennesker, med ambisjoner og følelser så det rekker langt forbi bokens slutt.

Denne må du få med deg


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2024
Sider: 173
Kilde: PDF fra forlaget

lørdag 18. mai 2024

Bli litt til av Unn Konradi Andersen

I tillegg til at hun ble forfatter ved debuten i 2017, er Unn Konradi Andersen også forsker og sosiolog. Jeg hadde ikke lest debutromanen hennes Alt uavklart, men hadde stor glede av å lese Bli litt til. 

Forlaget om handlingen:
Siv lever eit regelmessig liv. Ho foreles i kunsthistorie og lar ingen kome tett innpå seg. Men ein dag fell ho for Jack, og tilværet blir snudd på hovudet. Jack er kvinne, livnærer seg som boksetrenar og er annleis alle andre. 
Men det gjer vondt å elske Jack, for kven er ho eigentleg? Ganske raskt veks ulikskapen mellom dei to, og bakgrunnen til Jack spelar seg ut på uventa måtar.

"Bli litt til" handlar om alle dei versjonane vi har inni oss, og kven av dei som faldar seg ut i møte med den andre.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2024
Sider: 243
Kilde: PDF fra forlaget

Siv sin oppvekst, ungdomstid og seksuelle oppvåkning, hører vi ikke mye om, men at hun er en kvinne som ønsker å leve i tradisjonell tosomhet det skinner fort igjennom. 

Hun er en vel ansett foreleser på universitetet, som aldri har skuffet arbeidsgiveren sin, og kan den viktige kunsten det er, å fange elevenes oppmerksomhet. Vi befinner oss i Oslo, det er Pride og venninnen Anna har tatt henne med på et arrangement. Anna er den som støtter Siv, når det røyner på, selv om de to venninnene i romanens "øyeblikk" er i ferd med å gå forskjellige veier. Anna og kjæresten reiser til Danmark og blir gravid, samtidig som Siv fengsles av personligheten til engelske Jack(queline).

Jack står der, sterk og breibeint og Siv blir betatt av energien hennes. Heldigvis er følelsen gjensidig, for Jack vil gjerne være med Siv, men hun har en fortid og en kone som er fotokunstner i Oslo. Jack har ikke noe fast sted å bo, etter hun flytter fra sin kone, og heller ikke noen inntekt, men Siv greier å la vær å ta henne til seg på den kveldende måten, en forelsket jypling gjerne ville gjort.

Bli litt til er en velskrevet roman med god utvikling. Historien er handlingsdrevet og har et lite men sterkt persongalleri. Alle avveiingene som Siv må gjøre med seg selv, er det som gir næring til handlingen, og gjør den interessant, ikke nødvendigvis den romantiske affeksjonen, som selvfølgelig også er en del av handlingen. 

Romanen byr på en interessant skildring fra et lesbisk forhold, og selv om denne leseren er hetero, så traff romanen meg godt. Jeg tok meg flere ganger i å nikke anerkjennende til Sivs dilemmaer, og føler at romanen på et vis, visker bort ulikheter vi mennesker kan oppleve. 

Det er ikke en solskinnshistorie denne romanen skildrer, men jeg lover deg en sjeldent sterk leseopplevelse.

Denne må du få med deg  

mandag 13. mai 2024

Psykopatmusikk av Hanne Kolstø

Psykopatmusikk er debutromanen til artisten og låtskriveren Hanne Kolstø, og for en debut hun har gjort! På en leken måte belyser hun en type personlighet som jeg er sikker på at de fleste kan kjenne seg igjen i, jeg gjorde i alle fall det - dette var sterk kost!

Forlaget om handlingen:
Ho elskar musikk, ho hatar musikk, ho er artist, men føler like gjerne ho kunne køyrt gravemaskin. Samstundes som ho kjempar for at musikken ho lagar skal vere fri, slit ho med å vere det sjølv.

Ho møter ein mann som vil halde forholdet laust, venninna er ustadig, hennar største fan er faren, som stadig ringer for å diskutere korleis ho kan oppnå større suksess. 
Psykopatmusikk er ein roman om å ville leve fritt og på eigne premiss, men samtidig ynskje å vere dobbeltsidig tape, om å skrive musikk og å unngå å bli ein kopi. Eller motsett. Kopiere andre. Leve som andre. Leite etter gamle kassalappar utanfor butikken og handle det same, for å sleppe å ta eigne val.

Tetrisanalogien i begynnelsen av romanen skildrer tematikken på en måte som forbereder leseren på det litt tyngre stoffet, som kommer senere. 

I tillegg til litt jobb, altså hovedpersonens yrkesutførelse, er det tre aspekter som preger livet hennes. Farens stadige oppringninger og dere samtaler, som ofte krysser hverandre i forskjellige sfærer, er den som kan sies å prege hverdagen hennes.

I tillegg møter hun en kvinne som får navnet Kniven, de er ikke mye sammen, for hun har en personlighet som favner mange, men fra tid til annen fester de sammen. Den andre personen i livet hennes er en omreisende selger, som er i byen med ujevne mellomrom. Han vil ikke ha noe tradisjonelt forhold til henne, men litt kroppslig kontakt og en prat når han er i byen, det vil han ha.

Når eg er mørklagt, kjenner eg kor mykje vatn eg er, heile meg liksom skvulpar og pressar på frå innsida heilt til det byrjar renne i fossar og stryk ut av augene mine, og eg må dempe lydane frå munnen i ein handduk.

Gjennom hele romanen får leseren små nostalgiske drypp av svunne tider, som lyden av et tomt kassettbånd, snø på tv og ikke minst summetonen - husker dere det? Det er nydelig, jeg frydet meg over den kroppslige reaksjonen jeg fikk, da jeg ble presentert for disse minnene i romanen. 

Det handler som sagt lite om jobben hennes, men det lille vi får innblikk i når det gjelder låtskriving, beaten og klangen i det som kommer på tape, var interessant å få med seg. Ikke minst hvor mye jobb det er å få musikken ut på bånd, i samme form som musikeren har den i hodet.

Psykopatmusikk er full av abstraksjoner, her er følelser som igjen og igjen hekter seg på hverandre, og en masse personifisering av gjenstander. Dette er også veldig bra fremstilt, helt fritt for klisjèer og romantisk vis vas. 


Forlag: Oktober
Utgitt: 2024
Sider: 283
Kilde: PDF fra forlaget

torsdag 9. mai 2024

Kniv av Salman Rushdie

Det var i 1989 fatwaen ble utstedt på forfatteren Salman Rushdie, etter han året før ga ut romanen Sataniske Vers. Han har heldigvis holdt det gående med skrivingen, men i 2022 var det nære på at en attentatmann fikk has på ham. I 1989 hadde jeg en ettåring å ta meg av, men jeg husker at drapstrusselen Salman Rushdie fikk, gjorde kraftig inntrykk. Det er skremmende lite jeg har fått med meg av attentatet i 2022, og undrer meg over hvorfor. 

Forlaget om handlingen:
I Kniv skriver Rushdie for første gang, og i rystende detaljrikdom, om de traumatiske hendelsene 12. august 2022, da han ble forsøkt drept under en scenesamtale i Chautauqua County i New York State, over 30 år etter fatwaen som ble utstedt mot ham i kjølvannet av romanen Sataniske vers (1988).

Kniv er en kraftfull, svært personlig og til syvende og sist oppløftende skildring av tap, kjærlighet og kunstens kraft. Det er også en fortelling om å finne styrken til å fortsette - og til å reise seg igjen.


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2024
Sider: 232
Kilde: PDF fra forlaget


Jeg er veldig glad for at jeg valgte å lese denne boken, for det 74 år gamle Salman Rushdie gjennomgikk, er absolutt noe jeg er glad for å vite noe om. 

Han skriver uten å henge ut mannen som angrep og nesten greide å drepe ham, han tituleres bare som A i boken. Forfatteren ville skrive om dette, for å forsøke å forstå hva angrepet dreide seg om. Hvorfor nå, 33 år etter fatwaen ble utstedt?

Handlingen er bygget opp av ganske så løsslupne assosiasjoner, her er mange litterære henvisninger som sømløst blir inkludert i historien, både i form av verker og av bekjente som også er forfattere.

Vi får høre om hans møte med kona Eliza, og hvordan de begge ønsker å holde seg borte fra sosiale medier. Vi tas med til tiden før, under og etter angrepet, hvor historien blant mye annet, skildrer alle de alvorlige skadene han fikk, som måtte tas hånd om. Til tross for at han er ateist, reflekterer han over at han må ha blitt beskyttet av en høyere makt, for ikke å ha strøket med i dette attentatet. Noe form for religionskritikk oppfattet jeg ikke mye av fra ateisten, som har forventet dette angrepet i så mange år.

Rekonvalesenten var lang for Salman, jeg skal ikke ramse opp alle skadene som måtte heles, men lover deg, det var ikke få. Han må lære å leve med skadene sine, og ikke minst det psykologiske traumet, som det å skulle tilbake til samfunnet igjen, var. 

Hittil i boken var jeg helt oppslukt, i det som ble meg fortalt. Boken engasjerte virkelig, og jeg likte måten den var skrevet, og bygget opp på. Slutten som inneholdt en fiktiv samtale med ugjerningsmannen, fenget ikke meg like mye, men jeg hadde mer enn nok å fordøye, så jeg sa meg godt fornøyd med leseopplevelsen. 

Ikke gå glipp av denne

søndag 5. mai 2024

Kanseller meg hvis du kan av Danby Choi

Jeg tar meg ofre i å tenke "Hva er det de egentlig sier?" når jeg lytter blant annet til debatter. Danby Choi er medieentreprenøren som også er en profilert kritiker av kanselleringskultur og identitetspolitikk, jeg kan ikke si annet enn at vi har mye å lære av å lytte til hans tanker.

Fra forlagets presentasjon:
Mer enn halvparten av landets unge tør ikke si hva de mener. De frykter å bli kansellert av aktivister som hevder at de kjemper for utsatte minoriteter. I realiteten mobber de enkeltmennesker til taushet og frarøver fellesskapet viktige debatter.

Danby Choi peker ut dette som den autoritære kjernen i woke. Han mener den nye årvåkenheten truer viktige liberale prinsipper, særlig ytringsfriheten og rettssikkerheten, og viser hvordan veien til helvete dermed brolegges med gode intensjoner.

Choi har også selv merket aktivistenes vrede. I boka forteller han om den personlige bakgrunnen for sitt engasjement og om sin rolle i en rekke høyprofilerte saker.


Det er nok mange med meg, som har opplevd å stoppe halvveis i en setning og tenke, har vi fremdeles lov å si xxx ? Denne selvsensuren er en av mange følger av den tydelige kvelningen av ytringsfrihet, som vi ser i samfunnet nå. 

Danby Chois nye bok er ikke en lettbeint sak, for skal du ta inn det han skriver om her, så må du være godt og grundig koblet på. Jeg tok meg tid og leste i kortere strekk enn det jeg pleier, og håper at noe av det han skriver om her, vil gjøre meg mer kritisk til alle de følelsesstyrte påstandene som ofte florerer i media.

                Nå skal det jo ikke være uten konsekvenser å ytre seg. Går du hardt ut, må du tåle innvendinger. Jeg snakker imidlertid ikke om saklig kritikk her; jeg snakker om alt det som går langt utover redelige innvendinger mot motpartens argumenter. Kanselleringskultur innebærer å ta spilleren, ikke ballen. Målet ser ut til å være at ytringsrommet skal bli så trangt at folk rett og slett unnlater å uttale seg. Lykkes det, blir wokistene til slutt de eneste som står igjen på banen, mens alle andre er definert ut som ondskapsfulle eller holder munn av frykt for å bli det.


Forfatteren er sjefsredaktør i kulturavisa Subjekt, og noen av sakene vi får høre om, har kommet i kjølvannet av at avisa har forsvart mennesker som har blitt kastet under bussen, for å ha uttalt seg om et tema. Det snakkes om retorikken rundt Black Lives Matter, Metoo, likestilling, hets av homofile og rasisme. Det var skremmende å lese om Kulturrådet, som på en rettferdig måte skal forvalte millioner av skattebetalernes penger, men gjør dette for lukkede dører og uten å begrunne avslag.

I tillegg til mye ukultur i kunstmiljøene hører vi om guttekulturen, som har blitt en egen greie, og noe helt annet enn det jeg forbinder med "gutteklubben Grei". Choi sier: "Vi blir dummere av å tie våre meningsmotstandere i hjel". "Det er forskjell på å tilegne seg kunnskap om høyreekstremisme og å være høyreekstrem i sine handlinger." Denne typen setninger fikk meg til å stoppe opp, lese på nytt og reflektere.  

Hvem sitter egentlig med definisjonsmakten på hva som er rett og galt?

Har de undertrykte alltid rett?

Hva skjer egentlig når noen blir urettferdig behandlet i det godes navn?

Her hører vi om rabalder i Ytringsfrihetskommisjonen, og det at forlag må ha sensitivitetslesere, både på nye publikasjoner, men også på tidligere utgitte bøker. Frykten for å krenke noen gjør oss kanskje mer hårsår? Vi er alle opptatt av likestilling og rettferdighet, men som en helt vanlig middelaldrende hvit "kvinnen i gata", så har jeg kanskje ikke lengre lov til å uttale meg?

Det er ikke tvil om at Kanseller meg hvis du kan engasjerte meg. Vi har alle noe å lære av tankene som her står på trykk, uansett hvilken livssituasjon man befinner seg i. Boken er velskrevet og absolutt innsiktsfull, men det er ikke en bok du fosser gjennom, for her trengs tid til refleksjon og ettertanke.

Danby Choi ønsker med denne boken å gi unge voksne en språklig og idéhistorisk verktøykasse til bruk i kampen mot en skadelig samfunnsutvikling. Han henvender seg til de unge, men slik jeg ser det, trenger også mange voksne å reflektere over dette tankegodset. 

Jeg anbefaler gjerne boken videre