Memoarer - en feiring av at forlaget Kolon fyller 30 år

Gratulerer med dagen Kolon Forlag! For en fin måte å inkludere alle i feiringen av den runde dagen. Etter en innledning hvor redaktøren forklarer konseptet og målet med samlingen, lot jeg meg synke ned i godstolen og nøt flommen av korte, men bevegende tekster. Memoarer kan ikke sammenlignes med en essaysamling eller noveller, boken fremstår som noe helt nytt, som absolutt svarer til tittelen på boken.

Forlaget om boken:
Kolon forlag fyller 30 år i år, og det feirer vi med å invitere alle Kolons forfattere til å skrive sine memoarer, for slik får vi også feiret forfatterne, som jo er grunnlaget for Kolon. 

Vi ba forfatterne ta utgangspunkt i hva de selv ønsket, også eget liv og virke. Invitasjonen åpnet for memoarer i alle litterære former. Den eneste begrensningen var at teksten måtte være på maksimalt ti sider. Det er en regel som tidvis er blitt brutt på det groveste.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2025
Sider: 495
Kilde: Leseeksemplar

Kjersti Anfinsen tar oss med til Nordkalotten og kvenene, folket som har finske røtter men som har blitt fornorsket etter å ha vært bosatt i Norge i generasjoner. Jeg har lest fire av Kjersti Anfinnsens bøker, Dødsverk fra i fjor var den siste, som i likhet med de tre andre høstet fem prikker på terningen min.

Lene Berg var festspilldikter i 2022, med en utstilling om sin fars hustrumord, som jeg ble veldig begeistret for. Når boken Fra far kom året etter, ble jeg en ivrig og fornøyd leser. I Memoarer skriver Lene Berg medrivende om farmoren sin.

Mange av forfatterne i denne antologien har jeg lest før, blant andre fikk jeg et fint gjensyn med Thomas Marco Blatt som skriver om dobbeltgjengeren sin, en historie som minnet meg om Vi kom fra Liverpool fra 2021. 

Jeg lot meg begeistre av Jeg vil våkne til verden, diktdebuten til Karoline Brændjord i 2020, og frydet meg over hennes tekst i Memoarer, en smakebit:

                            Morfaren min var en taus mann. Han fortalte meg at innerst i alle ting er latteren. Morfaren min sa at om det finnes en gud, ler gud buldrende av glede bare det drypper regn fra et fikentre ned i håret hans. Han sa at gud er kanskje stor, men enda større er virkeligheten.

Pedro Carmona-Alvarez sin tekst var en av dem jeg gledet meg mest til å lese. Bergenseren har med sine romaner, foredrag om litteratur og ikke minst, hans musikalske tolkninger, har lenge preget mine egne lesninger på en positiv måte. I teksten han bidrar med her, byr han på seg selv i en tekst, hvor musikk og litteratur er naturlige ingredienser. Det siste jeg leste av ham var Rust sover aldri, et skuespill mellom to permer, bygget på hans roman Chiquitita. Teaterstykket skal settes opp på DnS i 2026 - det stykket ser jeg frem til!

Kari Løvaas har bidratt med en fin tekst som begynner med hverdag, eposter og prestasjonsangst, og videre utvikler seg i sprang fra blomster til Selma Lagerlöf og ikke minst tanker om at skriveteknologien blir gjenoppdaget som botemiddel. Jeg likte godt hennes essay Skapelsens sukk og klage fra 2022, og frydet meg over et gjensyn med denne forfatteren.

Jeg leste Brønnøya fra 2020 året etter den kom ut, derfor var det kjekt at Stein Sørensen bidrar med en tekst i denne antologien. Avslutningen av det korte bidraget i denne boken bidro til at jeg unnet meg en stille stund, med hendene i fanget og øynene lukket, før jeg fortsatte lesingen.

Her er noen nevnt men ingen glemt. Da jeg leste denne antologien greide jeg å ta meg god tid, og jeg lot meg imponere. Jeg la boken igjen på hytten, og tok den frem hver helg i de rolige omgivelsene 700 meter over havet. Det var en fryd å lese 42 forskjellige historier av ulik lengde og med ganske så forskjellige tolkninger av oppgaven som Bjørn Aagenes fra Kolon Forlag ga dem. 

Memoarer er ikke bare en intern feiring av forlagets 30 år på jorden, men også en fin anledning for lesere landet over til å bli kjent med nye forfattere. 

Jeg anbefaler gjerne Memoarer videre ⚄

Memoarer er derfor blitt en sprek samling tekster fra 42 av landets fremste forfattere og inneholder bidrag fra: Kjersti Anfinnsen, Lene Berg, Line Berg, Carl Henrik Berge, Thomas Marco Blatt, Majken van Bruggen, Karoline Brændjord, Pedro Carmona-Alvarez, Caroline Ugelstad Elnæs, Eivind Grip Fjær, Jon Øystein Flink, Anne Helene Guddal, Jørgen Gunnerud, Simen Hagerup, Jonny Halberg, Katrine Heiberg, Tone Hødnebø, Torborg Igland, Finn Iunker, Joakim Kjørsvik, Johan Lindvall, Ingvild Lothe, Kari Løvaas, Cecilie Løveid, Sonja Nyegaard, Karin Nygård, Tommy Olsson, Steinar Opstad, Yngve Pedersen, Kjersti Rorgemoen, Endre Ruset, Frode Saugestad, Ingvild Schade, Runa Borch Skolseg, Einar Stenseng, Julie Stokkendal, Jørn H. Sværen, Stein Sørensen, Gunnhild Øyehaug, Olav R. Øyehaug, Vemund Solheim Ådland og Fatou Åsbakk. Hurra!

Indre fiender av Jan-Erik Vik

Indre fiender er tredje bok i serien om Emil Ribe. En krimthriller der handling og vendinger skjer raskt og uventet. Leste du En grav å gå til og Døde øyne ser ikke, vil du kjenne igjen noen av karakterene, men dette er en frittstående roman, som står støtt på egne ben.

Forlaget om handlingen:
Etter en sommerfestival i Kristiansand er 21 år gamle Amalie sporløst forsvunnet. En dramatisk hendelse i domkirken kort tid etter får etterforsker Emil Ribe til å frykte en urovekkende sammenheng. 

En brokete fortid og flere tunge saker gjør at Ribe bærer på sine egne demoner. Han sliter med søvnløse netter, dårlig samvittighet og indre fiender som aldri gir ham fred. Fortidens spøkelser ligger som en tykk tåke over livet hans. Samtidig utvikler forsvinningssaken seg til å bli mer intrikat enn først antatt.

Forlag: Forlagshuset
Utgitt: 2025
Sider: 253
Kilde: PDF fra forlaget

At hovedpersonen i denne boken, Emil Ribe sliter psykisk legges det ikke skjul på, verken i presentasjonen av boken eller i handlingen. For meg som ikke har lest de to første bøkene i serien, ble det litt overveldende å høre om en politiførstebetjent som vrir seg i mørke tanker, sliter med uro, angst og en aggressiv indre dialog.

Samtidig er det litt spennende også, å følge et menneske i en intens arbeidssituasjon, samtidig som han befinner seg i en evig kamp med seg selv. 

Indre fiender er spekket med spenningstopper, Emil Ribe er overbevist om at naboen banker kona si, og i denne situasjonen viser han at han ikke er feig og ubesluttsom. En lang passasje presentert for leseren i kursiv, gir oss en bakgrunnshistorie, som kanskje forklarer litt hvorfor han agerer så raskt og brutalt i akkurat denne situasjonen.

Han og kollegene har mye å finne ut av, for det er ikke bare Amalie som har forsvunnet. Når de sporer opp identiteten til den falne engelen i kirken, viser det seg at hans mor også er borte.

Mer vil jeg ikke røpe av handlingen, men lover deg at historien har flere elementer som bidro til at jeg pløyde gjennom boken på en lang lat dag i solen på hytta. 

Jan-Erik Vik har skrevet en spennende krim, som inneholder alt som skal til for å oppnå en høy spenningskurve uten at det går på troverdigheten løs. Plottet er litt gjennomskuelig, men godt snekret sammen, og som leser var jeg stadig nysgjerrig på hvem som var ugjerningsmannen.

Jeg anbefaler gjerne Indre fiender videre ⚃

Seksti kilo solskinn av Hallgrimur Helgason

Seksti kilo solskinn er den første boken i sagaen som har fått navnet Seksti kilo. Fortellingen skildrer nordmenn og islendingers felles historie på Island. Forfatteren debuterte i 1996 med romanen 101 Reykjarvik, som han ble æret med en nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris for. Jeg har slått alle rekorder i å notere underveis, så jeg håper jeg klarer å formidle min begeistring for denne flotte romanen ☺

Forlaget om handlingen:
Like før jul 1889 rammes den avsidesliggende bygda Segulfjörður nord på Island av et voldsomt snøskred. Bare en liten gutt overlever – ved å drikke melk rett fra kuas jur. Slik begynner historien om Gestur.

Gutten vokser opp under harde kår, men da nordmennene oppdager sildefisket på Island endres livet i bygda over natten. Det en gang så gudsforlatte sognet forvandles til en yrende by, og Gestur aner en vei ut av fattigdommen. 

På mesterlig vis tegner Helgasson et fargerikt persongalleri av fiskere, tjenestemenn, prester og familier – hver med sitt strev – som virvles med i de store samfunnsendringene.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2018/på norsk 2026
Sider: 461
Kilde: Lånt på Bookbites

For en lesefest dette har vært! Historien starter med Eilifur Gudmundsen som strever seg hjem gjennom stormen, bare for å komme til et hus som er ødelagt av skred. Han finner kuen og sin to år gamle sønn i live, men kona og datteren er døde. 

Island på denne tiden er et lutfattig land, hvor de fleste i befolkningen er sultne og fattige. Å drive en krambod er det eneste innendørsyrket i landet, så når Eilifur sitt forsøk på å emigrere til Amerika med sønnen slår feil, er det flaks for Gestur at han blir tatt hånd om av kjøpmann Kopp.

Det er dystre tider Gestur blir født inn i, men jeg leser allikevel med et smil om munnen, for teksten muntres opp av toåringens mislykkede forsøk på å snakke rent. Karakterene vi møter er også av ulik karakter, som med sine forkvaklede meninger og tilkortkommenhet, gir romanen et lett preg.

I del to har Gestur tilbrakt 10 lykkelige år hos Koppepappa, som han kaller ham. Litt brått og brutalt blir han uten videre forklaring, sendt tilbake til Segulfjordur hvor han kommer fra, for å bo hos Làsi. 

Nå blir vi også kjent med fader Arni, en ung nyansatt prest med tiltakslyst og nye idèer. Tilbake i presteboligen bor enkene etter de to foregående prestene, som Arni må forholde seg til. Den nye presten blir sjokkert når han besøker hjemmene i sognet sitt, de bor i hytter med jordgulv og torvtak, og et knust vindu blir reparert med en fosterhinne fra en sau.

De spiser seg aldri mett, men holder sulten fra livet med fattigkost av kjipeste sort. På gården Neste-Skred hvor Làsi og Gestur bor, må de binde seg fast i en line til kvelden, når snøen kommer. Dette for å ha en sjanse til å overleve hvis de blir overrasket av skred om natta.

Handlingen i denne romanen er full av skildringer av den islandske væremåten. Lynnet deres, tankemåten og skikkene deres er med i alle situasjonene vi går inn i. Når nordmennene mot slutten av boken kommer til Island for å starte sildeindustri, er det duket for tydelige motsetninger i hvordan befolkningen i de to landene tenker og føler.

Når kirken en kveld blåser på havet, er det igjen duket for noen morsomme scener. Presten som er mer opptatt av å samle historier enn å forkynne, synes egentlig at det er greit å være uten kirke, så når norske krefter etter 27 måneder ønsker å bygge ny kirke, er han temmelig lunken til planene deres.

Det er mye nytt som skjer mot slutten, flere handlingsfrø sås og interessen for hva som kommer til å skje i neste bok er tydelig til stede hos meg. Tidligere har vi fått skildret hvilken krise det er hvis ilden i grua dør ut, for fyrstikker eier de ikke. Nå er det tid for snurpenot og sildefiske, og ikke minst Nitedals fyrstikker. 

Befolkningen begynner å se med nye øyne på nordmennenes inntog i samfunnet, når de bygger kai, losser sild og setter kvinnene i arbeid med sløying og salting. Mange har tilhold i andre menneskers hjem, og jobber for maten. Kvinnene som hiver fra seg strikketøyet og blir med på sildesløying, blir møtt med en arg husbond, når de kommer hjem. Når de stakkars leilendingene får betalt i penger, vet de heller ikke hva de skal gjøre med pengene, siden de lever i en ren bytteøkonomi og egentlig ikke har bruk for dem.

Gestur går ut av denne delen av historien med nye grublerier, han har blitt kalt et "fattiglem" med beskjed om at hans tredje far Làsi, får betalt for å ta seg av ham. Dette og flere andre funderinger gir ham bekymringer, som jeg ser frem til å løse sammen med ham i neste bok. Denne kommer til høsten og heter Seksti kilo juling, og så må vi vente til 2027 før Seksti kilo søndag avslutter trilogien. 

Hallgrimur Helgason har skrevet en innholdsrik og engasjerende roman, som skildrer brytningstiden på begynnelsen av 1900 tallet på en spennende måte. Spesielt satt jeg pris på språket han bruker, alle følelsene han ligger i små kommentarer og lure ordvalg.

Jeg anbefaler gjerne Seksti kilo solskinn videre ⚄

Guten fra havet av Garreth Carr

Garrett Carrs Gutten fra havet er en gripende roman om tilhørighet, familie og rivalisering. Fortellingen om det mystiske guttebarnet som blir funnet på stranden i en liten irsk fiskerlandsby har vakt internasjonal begeistring og tatt lesere og kritikere med storm. Jeg falt for skrivestilen til Carr, og nikoste meg med denne ramsalte historien fra Irland.

Forlaget om handlingen:
I 1973, på Irlands forblåste vestkyst, blir en baby funnet forlatt på stranden. Fiskeren Ambrose Bonnar tar gutten til seg og gir ham navnet Brendan. Avgjørelsen setter familien på prøve, ikke minst sønnen Declan, som ser mørkt på den nye lillebrorens ankomst. Den vesle byen følger fascinert med mens gutten vokser opp til å bli en underlig, men karismatisk ung mann. 

Gutten fra havet er en roman som spenner over to tiår, om en rastløs gutt på leting etter sin plass i verden, og om en familie som kjemper for å holde sammen gjennom store omveltninger.
Guttens gåtefulle opphav driver uunngåelig byens innbyggere mot en overraskende og stormfull skjebne. 

Det er noe helt spesielt med romaner fra Irland, historiske romaner, men også de fra samtiden vår. Mye har skjedd i Irland siden 70-tallet, så romanen har et snev av historie over seg, selv om enkelte lesere vil gjenkjenne detaljer fra romanen, som aktuell også fra egen barndom. 

Vi befinner oss i Donegal, som ligger langt nord i Irland, med Nord Irland ganske nær. Atlanterhavet står rett på her, så jeg skjønner hvorfor romanen har dette barske, salte ved seg, med isolasjon og dystre fremtidsutsikter som faste elementer i tankene til folk. 

Her er det fiske som gjelder, et farlig yrke hvis inntjening avhenger helt av fangsten og båteierens vilje til å ta sjanser og stadig ekspandere. Vi hører om gleden og forventningen som ligger tjukt over mannskapet når de gjør seg klar til å dra ut på fiske. Smaken på kameratskapet og frihetsfølelsen som følger med livet på en tråler, er ofte det som driver de unge guttene hit.

Ambrose Bonnar eier den lille tråleren Christine Dawn. Han er tro til alle tradisjonene som preger det lille samfunnet, han driver ikke med sladder, og fremsto for meg som en stille og seriøs type, litt uten humor og evne til å senke skuldrene. 

Hans motiv for å ville ha det lille spebarnet som Mossy Shovlin fant i fjæresteinene kom ikke klart frem for meg. Rykter vi får helt mot slutten av boken tilbyr en form for løsning på dette spørsmålet, men det er opp til leseren å velge å tro på det eller ikke.

Romanen skildrer en gruppe mennesker som jobber hardt med samholdet, det er ikke selvsagt å få fire måltider om dagen, ei helle alt av klær og utstyr en kunne trenge. 

Jeg likte godt utviklingen av forholdet mellom Brendan og Declan, som var 2 år da Brendan kom til dem. Mor Christine og hennes søster Phyllis er ikke akkurat perlevenner når romanen starter. Phyllis bor oppi veien med deres felles far som er gammel, og i dette forholdet skjer det også mye.

Det er i det hele tatt en innholdsrik roman dette, med interessante karakterer og gode miljøskildringer. Handlingen er spennende, vi tas med inn i flere opprivende situasjoner som gjør gjør historien til en engasjerende leseopplevelse. Det viktigste her er de innsiktsfulle skildringene av mentaliteten til befolkningen, hvordan de tenker og føler og oppfører seg mot hverandre, dette synes jeg er romanens styrke.

Har du lyst å kose deg med en ramsalt og medrivende historie,
så anbefaler jeg gjerne Gutten fra havet ⚄

Forlag: Kagge

Utgitt: 2026

Sider: 299

Oversatt av: Kirsti Vogt

Kilde: PDF fra forlaget

De utslettede av Bernard Minier

Etter å ha blitt begeistret for Bernard Minier gjennom å lese hans krimserie fra Pyreneene, ble jeg selvfølgelig med, da han flyttet handlingen sin til Madrid, og ga oss en helt ny krimhelt i Lucia Guerro. Første bok i serien heter Lucia, jeg hadde noen innvendinger til den, men etter å ha slukt seriens andre bok i helgen, kan jeg love deg at De utslettede er mye mer stram i formen. 

Forlaget om handlingen:
I Galicia blir flere unge kvinner fra arbeiderklassen bortført på vei til jobb, tidlig om morgenen eller sent på kvelden. Først fem dager senere blir de funnet, drept, men ikke misbrukt.

Etterforsker Lucia Guerro er så vidt i gang med å saken da hun blir beordret til Madrid, der Marta Millán, en profilert forretningskvinne er funnet død, hengende fra en lysekrone i et av Madrids dyreste nabolag. 

Like etter blir arving Nicolás Gallardo funnet ihelslått i et smug. En bit av leveren hans er fjernet, og man oppdager at Millans lik mangler en bit av hjernen. 

Det eneste sporene finnes på det mørkeste mørke nettet, og der nede er sikten både uklar og skremmende. Og etter hvert begynner Lucia å mistenke at noen trekker i tråder som er festet i både henne og ofrene, og at alt som har skjedd kun har beredt grunnen for den store eksplosjonen.

Når 1. betjent Lucia Guerro først har tatt ansvar for en kriminalsak, så er det ikke lett for henne å gi slipp på denne, og gå rett over på en annen sak, bare fordi toppsjefene krever det. Prestisjesaken krever mye av henne og den nye makkeren hennes, som hun i begynnelsen verken stoler på eller liker.

Privatlivet til Lucia er heller ikke noe som går på skinner, mor ligger i koma, og søsteren har hun et anstrengt forhold til. Hun savner broren som tok sitt eget liv i ungdommen, og har dårlig samvittighet for sønnen som i perioder ikke får se sin mor så mye som hun kunne ønske. 

Det er ikke mye tid Bernard Minier bruker på å skisse opp de personlige rammene rundt hovedpersonen vår, noe jeg kan like. På samme måte vier han lite plass til diskusjoner på politikammeret, og unngår å gå ned på detaljnivå når det gjelder etterforskingen. 

Dette gjør at tempo er høyt i denne krimmen, og siden flere av åstedene vi besøker er direkte ekle ble det nesten litt for få pustepauser underveis. 

Lucia er en som nekter å holde seg til regelboken, hvis det brenner under henne. Hun tolker den nye makkeren sin som stikk motsatt av henne, men hennes syn på ham skal komme til å endre seg i løpet av historien. Den type endring skjer med flere relasjoner underveis, en type utvikling jeg liker godt i bøkene jeg leser. 

De utslettede er en velskrevet krim med høyt tempo. Maktdemonstrasjoner kommer på løpende bånd fra flere hold, men Lucia Guerro er en dame med is i magen. Bernard Minier har et hjerte for arbeiderklassen, samtidig som han bruker de rikeste av de rike, og ikke minst de som sitter med makten i landet, til å skape nok kontraster til at dette blir troverdig.

Boken er glimrende oversatt av Christina Revold og hun står også for en fin innlesing av lydbokversjonen jeg hadde på øret, på min lange søndagstur på Ulriken. Jeg gleder meg virkelig til neste bok i denne serien.

Jeg anbefaler gjerne De utslettede videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2024/på norsk 2026

Sider: 362/8 timer og 43 min.

Oversetter og innleser: Christina Revold

Kilde: Lånt på Bookbites

Månedsoppdatering for februar

Der var februar over dere, og tid for oppsummering. Med fredagsfri og tre av fire helger på hytten, så har det blitt mye tid til å lese. Jeg har latt meg dra med inn i de skrekkeligste scener, men jeg har også kjedet meg litt med boken i fanget, terningkastene røper hva som er hva. 

Har du en øde hytte på fjellet, ta gjerne med deg Jørgen Brekke sin nyeste, og les den der...

Biblioteket og Bookbites hjelper meg å få lest nyheter når det ikke er leseeksemplarer å få, men når en ny tittel alltid ligger og venter, sniker jeg meg gjerne unna bloggingen, så lenge jeg ikke bobler over av formidlingslyst. 

Dette har jeg lest i februar: 

1. Kim Hiorthøy - Slutten - 6
2. Ruth Kvarnström-Jones - Venninnene på Nordiska Kompaniet - 4
3. Kim Hiorthøy - Du kan ikke svikte din beste venn ...... - 3
4. Vidar Sundstøl - Neste morgen ved wounded knee - 4
5. Steinar Opsal - Tørkesommer - 5
6. Jacqueline Harpman - Jeg som aldri har kjent menn - dystopi - 6
7. Hilde Charlotte Blomberg - Jeg lengter etter skipskatastrofer... - 4
8. Henrik Skaug Sætra - Hvordan redde demokratiet fra KI - 4
9. Arne Dahl - Underverkene - 6
10. Alexandra-Therese Keining - Kannibalen - 6
11. Nina Lykke - Hvor er de voksne? - 5
12. Freida McFadden - Kvinnen i etasjen over - 4
13. Jørgen Brekke - Alt skal bli støv - 5
14. Liv Køltzow - Det avbrutte bildet - 3
15. Ian McEwan - Hva vi kan vite - 4
16. Sarah Winman - Stille liv - 4
    
    

Romaner: 9

Dystopi: 1

Krim: 5

Sak: 1

Det har ikke blitt mye kultur på meg denne måneden, men bibliotekets mandagsfilm fikk jeg med meg. Persona, Ingmar Bergman sin beste film (sies det), med en replikkløs Liv Ullmann i en av hovedrollene. Det er ikke ofte jeg blir kvalm av å se på film, men denne her var skikkelig spooky og gjorde noe med innsiden av meg. 

Noe mye lettere var showet til Karoline Krüger og Eirik del Barco Soleglad, som vi så på onsdag, herlig fabulering om de nære ting, med et skråblikk på publikum 50+ som ga mye gjenkjennende humring i salen.

Ha en fin lesemars alle dere fine lesere og bloggere der ute ☺

Stille liv av Sarah Winman

Sarah Winman er en britisk forfatter og tidligere skuespiller, oppvokst i Essex og bosatt i London. Hun debuterte med den internasjonale bestselgeren Da Gud var en kanin i 2011. Stille liv som kom ut nå i februar er hennes fjerde roman. Jeg hadde ikke lest noe av henne tidligere, men hadde stor glede av denne.

Forlaget om handlingen:
Italia, 1944. Mens bombene faller rundt dem, møtes to fremmede i den ødelagte vinkjelleren i en toskansk villa – og deler en helt spesiell kveld. 

Ulysses Temper er en ung britisk soldat. Evelyn Skinner er en 64 år gammel kunsthistoriker som lever livet på sine egne premisser. Hun er i Italia for å redde malerier fra krigens ødeleggelser – og for å gjenoppleve minner fra ungdommen og den første kjærligheten. 

Tilfeldighetene fører Ulysses og Evelyn sammen, og møtet skal forandre både hans liv og livet til dem som elsker ham hjemme i London.

For en innholdsrik og stemningsfull roman jeg har lest denne uken! I begynnelsen befinner vi oss i Firenze helt på slutten av 2. verdenskrig, herfra følger vi menneskene vi blir kjent med helt frem til begynnelsen av 70-tallet. 

Her skjer det mye, Ulysses Temper er sjåfør for Darnley. Samtidig blir vi kjent med Evelyn og Margaret, mens de titter på fuglene og småprater om løst og fast. Bombardementet har ikke gitt seg i Firenze, så de blir tvunget under bordene igjen, passerende konvoier lager et overveldende bråk og bleke soldatansikter gir dem fornemmelsen av undergang.

Krigen var slutt for noen år siden, i en liten krok av øst London blir vi kjent med et nabolag, og siden Peggys etternavn er Temper, skjønner vi at det er her Ulysses kommer fra. Samlingsstedet er som seg hør og bør en Pub, hvor Col er verten, og Peg en av underholderne.

Ulysses har returnert fra krigen og noen år senere får han beskjed om at han har arvet en herremann han ble kjent med i Firenze. Vennegjengen i London mister nå to menn, syv åringen Alys og en papegøye til Italia, og det er i spennet mellom disse to etterkrigsbyene historien vår blir fortalt.

Romanen skildrer den enkeltes opplevelse av krigen, og hvordan emigrantene etablerer seg i sitt nye hjemland. Med god hjelp av advokaten som formidlet overtakelsen, tilegner de seg landets talemåter, språk og tankesett. Jeg elsker Italia, og hadde stor glede av alt som handlet om historien og kulturen i landet. 

Enkelte store begivenheter er med på å grunnfeste som OL i -48 og den store oversvømmelsen av elven Arno i 1966, den spesielt var en virkelig dramatisk hendelse i Firenzes historie. I tillegg til historiske hendelser så er kunst en tydelig del av romanen. Evelyn som vi ble kjent med i begynnelsen dukker opp mye senere, når hun tilfeldig treffer Alys og blir kjent med henne. Ulysses som aldri har glemt Evelyn får høre om dette møtet, og løper forgjeves etter toget hun sitter på. 

                    Cressy var den første til å sette fot på øya, og det eneste han manglet, var et flagg han kunne plante. Han betraktet det rike mangfoldet som omga dem, og hele hans bevissthet hadde samlet seg i fotsålene hans.

Det jeg har røpet fra handlingen er er bare en brøkdel av alt som kommer frem i denne romanen. Handlingen er full av opp- og nedturer, mest opp når sant skal sies, for nedturene har alltid en "silver lining". 

En historie som aldri blir det grann mollstemt, er vel også mitt eneste ankepunkt til dette som må kalles en "feelgood", her er det bare mennesker som vil hverandre vel, de inkluderer og strekker seg langt, for å være andre mennesker til glede og nytte. Karakteroppbyggingen er formidabel, og jeg blir fort glad i alle sammen.

                    Før vennene kom, hadde han følt seg utilfreds med håret og kiloene som hadde samlet seg rundt midjen. Men Ulysses sa at han så veldig distingvert ut - Du er en flott fyr, Mass, var ordene han brukte - og noen ganger er det alt man trenger for å gjenvinne litt høyde.

Jeg er glad i kunst og jeg er glad i Italia og ikke minst i London, så jeg var solgt fra første side. Språket Sara Winman bruker er som en malerpensel, hun smører tjukt på og kommer inn i alle kroker hvor hun inviterer leseren inn i bildet. Hun hadde gjerne ikke trengt å bikke femhundre sider, men hun er tilgitt, dette var en fin leseopplevelse. 

Er det ikke krim du er ute etter til påske, er kanskje en nydelig skildring av leveforholdene i Firenze etter krigen, noe å kose seg med? 

Jeg anbefaler gjerne Stille liv videre ⚃

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2026

Sider: 526

Oversatt av: Guro Dimmen

Kilde: PDF fra forlaget