Et eget liv av Nadine Gordimer 5/14

Nadine Gordimer er en av fjorten kvinner som har vunnet Nobelprisen i litteratur. Jeg forsøker å lese noe av alle disse kvinnene, og har med Et eget liv nå kommet opp i fem/fjorten. Nadine Gordimer (1923- 2014) var en sørafrikansk, engelskspråklig forfatter, som var opptatt av moralske spørsmål, inklusive raseproblematikk. Hun var en politisk aktivist, som jobbet mot apartheid i Sør-Afrika, og ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1991. Nadine Gordimers nye roman tar utgangspunkt i en familiehistorie, men den favner mye videre.

Fra bakpå boken:
Paul Bannerman er en 35 år gammel naturvernforkjemper og økolog som tror han har orden på livet sitt, også på familielivet. Så får han en kreftdiagnose, og havner i isolat hjemme hos foreldrene. Der skjønner han at det er en glipp mellom det arbeidet han utfører for å redde naturen, og konas arbeid i et stort reklamebyrå: Han arbeider mot de store konsernene som hun arbeider for. Samtidig må moren hans, den vellykkede juristen Lyndsay, forholde seg til sin egen fortid. Forholdet til mannen har vært turbulent, men har stabilisert seg. Sammen reiser de på ferie til Mexico. Han blir igjen for å dyrke sin arkeologihobby, og forelsker seg, mot alle odds, i en ung, norsk reiseguide. Et eget liv er en roman om hvordan vi opplever og gjennomlever kriser, og hvordan det er mulig å leve videre, alene, eller sammen.


Dette er en roman som setter søkelys på ulike eksistenstilstander og på måten vi tolker begrepet frihet. Her er mange motsetninger, og i bakgrunnen lurer hele tiden etterlatenskaper fra apartheid som en skygge.

Jeg likte boken godt, selv om den varierte i intensitet. Gordimer staver ikke tingene for oss, men måten hun skriver på, gjør at bildene viser seg veldig tydelig. Når naturverneren Paul blir gjort radioaktiv til en sånn grad at han må isoleres fra omverdenen over lengre tid, settes tankene hans i spinn. De menneskene som tar seg av ham er foreldrene, ikke uten risiko, men også hushjelpen deres velger å bli i huset, til tross for den store faren for at også hun kan bli syk.

I løpet av handlingen hører vi om utroskap, og det skrives frem som en moden form for frihet. Her er det ingen utagerende rabalder, men reaksjonsformer som bygger på ettertenksomhet og fornuft.  Adrian støtter sin datters skilsmisse, og ved romanens slutt dukker tematikken opp igjen.

Romanen har flere fortellerstemmer, både foreldrene Lyndsay og mannen Adrian skildrer sine egne tanker og følelser rundt måten de oppfatter sin egen "væren i verden". Det handler mye om frihet og fangenskap, når en strekker begrepene til å favne karantene, pensjonisttilværelse, utroskap og ekteskap.

Nadine Gordimer debuterte som forfatter, 30 år gammel i 1953. Hun har skrevet 14 romaner i tillegg til essays, fortellinger og skuespill. Et eget liv var blant det aller siste hun ga ut, og en bok jeg gjerne anbefaler videre. 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2005 på norsk 2006

Sider: 191

Kilde: Biblioteket

Det er Beathes bokhjerte som har satt søkelyset på at det er så få kvinnelige Nobelprisvinnere, og oppfordret til å lese dem. Sjekk gjerne hennes liste, hvis du har lyst å hive deg på!
Her kan du sjekke ut hvilke kvinnelige forfattere jeg har lest.

En helt vanlig familie av Mattias Edvardsson

Denne boken og forfatteren hadde jeg ikke hørt om, så jeg valgte den utelukkende fordi den er lest inn av tre favoritt stemmer blant de mange innleserne av lydbøker. Jeg ble ikke skuffet, verken over bokens handling eller innlesernes prestasjoner, denne spenningsromanen anbefaler jeg gjerne videre.

Forlaget om boken:
Hvor godt kjenner du egentlig dine barn? Hvor langt er du villig til å gå for å beskytte familien din?

De er en helt vanlig familie. Presten Adam, juristen Ulrika og deres 19 år gamle datter Stella. De bor i et fint villastrøk utenfor Lund og på overflaten virker alt å være perfekt. Men en dag raser alt sammen. Stella blir anklaget for mord og blir varetektsfengslet.

Tilbake står de fortvilte foreldrene som ikke forstår hva som har skjedd eller hva de skal ta seg til. De vil gjøre alt for å hjelpe Stella, men spørsmålet som dukker opp er hvor godt de egentlig kjenner sin datter. Eller hverandre.

Romanen har tre forskjellige fortellerstemmer, noe som gjør at vi vår belyst noen av hendelsene fra ulike vinkler. Stella er først ut, og i denne innledende fasen hører vi mest om hennes vanskelige forhold til foreldrene, og om hvordan hun har det akkurat nå. Så er det faren sin tur, presten som streber mot å leve et rettskaffent og overordentlig liv, akkurat dette som går Stella på nervene. Til slutt er det mor sin tur, den anerkjente juristen som ergrer seg over at hun aldri har greid å skape et nært forhold til datteren sin.

Stella sitter i varetekt gjennom hele handlingen, men vi hører om barndommen hennes, episoder fra ungdomstiden, om forholdet til bestevenninnen, gjennom tilbakeblikk og ved at de tre forteller. Vi hører også om hvordan hun har det i fengselet, og gjennom læreren som kommer med bøker til henne, fikk jeg avslørt slutten på boken jeg holdt på å lese, samtidig som jeg lyttet til denne boken.

Mattias Edvardsson har kokt i hop en spennende fortelling, som byr på nok dramatikk og driv til at jeg flere ganger mistet konsentrasjonen om alt annet. (Jeg gikk meg faktisk vill på fjellet i tåken, fordi jeg ikke fulgte med på hvor jeg gikk). Han byr på flere interessante betraktninger, og det er ikke tilfeldig at foreldrene til Stella er prest og jurist, for av disse yrkesgruppene forventer vi jo det lille ekstra, når det handler om moral.

Plottet er godt, løsningen holdes tett til brystet, så ønsker du deg en psykologisk spenningsroman som selskap i vintermørket, så er En helt vanlig familie absolutt å anbefale ☺☺

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2018

Spilletid: 11:42

Kilde: Lytteeksemplar

Ti minutters stillhet av Claudio Fava

Italienske Claudio Fava har skrevet en sterk og gripende skildring fra Argentina under den skitne krigen da opp mot 30000 unge mennesker "forsvant".

Forlaget om handlingen:
Samtidig som militærjuntaen ønsker å vise verden et glansbilde av Argentina under fotball-VM i 1978, oppstår det konfrontasjoner mellom juntaen og rugbylaget Club La Plata.

Spillerne demonstrerer åpenlyst sin motstand mot regimet, og juntaen forsøker å kneble dem. I stedet for å flykte, fortsetter spillerne sin demonstrasjon. Regimet likviderer dem én etter én, men for hver spiller som forsvinner, henter laget inn en gutt fra ungdomslaget. Til slutt er bare én av de opprinnelige spillerne igjen, nemlig Raul. Sammen med de unge spillerne fortsetter laget å vinne, mot alle odds.

Forlag: Gursliberg

Utgitt: 2019

Sider: 160

Kilde: Leseeks

Denne romanen er bygget på en sann historie, hvor forfatteren skildrer det som skjedde da militærjuntaen hersket, og likviderte spillere på rugbylaget Club La Plata. I dag 40 år senere er Raul den eneste overlevende.

Boken er skrevet som en spennende roman det er vanskelig å legge fra seg. Bortsett fra Raul Barandiaràn er de andre personene anonymisert, men de autentiske beskrivelsene av forfølgelse, tortur og drap av 30000 mennesker i løpet av 4 år, gjør at tallene ikke bare føles som statistikk.

Handlingen byr på vennskap, kjærlighet, selvoppofrelse og mot, ispedd betraktninger rundt rugby og refleksjoner på når en skal gjemme seg og når en er nødt til å stå opp for seg selv. Hva er et menneskeliv verdt? og hva må man skrive på kontoen for "dette må jeg bare gjøre"?

Ti minutters stillhet er en velskrevet og potent roman, som kommer til å sitte i meg lenge. Fava får meg til å fortvile og ergre meg over ting som skjedde på den andre siden av jordkloden, for førti år siden. Det må være urettferdigheten i det, eller hjelpeløsheten de må ha følt, alle disse som mistet sine kjære. For noen tøffe gutter som sto opp for seg selv, for fellesskapet og for landet sitt!

Romanen anbefales på det varmeste!

Les gjerne Atle Nilsens omtale i BOK345!

Dagen da min bestefar var helt av Paulus Hochgatterer

Det er ikke ofte jeg leser bøker fra Østerrike, men Dagen da min bestefar var helt kommer herfra. Paulus Hochgatterer er psykolog og forfatter og har gitt ut både noveller og romaner tidligere. Jeg kan ikke se at han er oversatt til norsk før. Har du lyst å lese en skjønn liten roman, som ble hyllet som et mesterverk innen tysk litteratur, da er dette en godbit for deg.

Forlaget om boken:
På en bondegård i Østerrike, dukker det en dag i oktober 1944 opp en pike på rundt tretten år, for.virret og åpenbart uten erindring. Nelli blir tatt imot og blir en del av familien på gården, og bare noen måneder senere kommer det også en ung russer til gården. Han har ikke noe annet med seg enn en lerretsrull under armen, som han hegner om som sin egen øyensten. Mellom ham og piken oppstår det en sart forbindelse, som brått blir avbrutt idet en gruppe Wehrmacht-soldater ankommer gården. 

Dagen da min bestefar var helt er en gripende fortelling om angst, lengsel og hverdagen på landsbygda under krigen - og ikke minst om en enkel mann som en dag blir en helt. 

Hovedpersonen i denne historien er tretten år gamle Nelli, som er sammen med mennesker hun nettopp har blitt kjent med. Det er ikke et barns perspektiv vi får her, og ingenting ved hvordan romanen er skrevet er "barnslig" på noen måte.

Relasjonen mellom innbyggerne på det lille stedet skrives frem uten å bruke for mange ord. Forholdene dem i mellom er litt forvirrende i begynnelsen, men alt faller på plass. Siden noen av karakterene er tyske wehrmachtsoldater og andre er mennesker som gjemmer seg for dem, har fortellingen en besnærende nerve, uten at det blir så veldig dramatisk.

Bestefar hadde lagt seddelen med navnet mitt, fødselsdatoen min og stempelet på stuebordet, og nikket stumt til bestemors spørsmål om jeg tilhørte dem nå da. Bestemor hadde brettet sammen seddelen og bare sagt en setning: «Hos oss heter hun Nelli.» 

Fortellingen bæres frem ved karakterenes egen historiefortelling, og vi før høre om hvordan Nelli kom til dem, om amerikanske bombeflygere og om da den lille gutten Rudi falt i elven. Hverdagen skildres, og når soldatene banker på og krever det soldater pleier å kreve, føler vi med bøndene, som blir mer frustrert enn redd. Det er helt på slutten av krigen dette, så fem år med overgrep har vel gjort dem hardhudet.

Boken leste jeg i en jafs på noen korte timer, og jeg anbefaler den gjerne videre!

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2019

Sider: 120

Kilde: Leseeksemplar

The catcher in the rye av J.D. Salinger

Første bok ut i Elidas 1001-lesesirkel i 2019. I januar skulle vi lese en bok på 250 sider, sånn cirka i alle fall. Mitt valt falt på Salinger sin, som jeg har lest på norsk men "Redderen i rugen" hva er det for tittel? da beholder jeg heller den opprinnelige.

Forlaget om handlingen:
Holden, 17 år, er kastet ut av pensjonatskolen med stryk i nesten alle fag. I stedet for å reise hjem, skaper han seg en tid utenfor tiden; tre døgn alene i New York. Han tar inn på et hotell, farter omkring i taxi og fører sprø samtaler med sjåførene. Han forteller om foreldre og storebror og tenker inderlig varmt på lillesøster Phoebe. Han bløffer, lyver, fantaserer - og kræsjlander gang på gang. Og så drømmer han om å være "redderen i rugen" - helten som redder tusenvis av unger fra å styrte utfor et stup.


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 1951 - på norsk 1952
Sider: 240
Kilde: Biblioteket

Denne boken valgte jeg meg, ene og alene fordi den er med i 1001-boken og den er under 250 sider. Ikke lenge etter jeg hadde begynt å lese, konstaterte jeg at jeg var fornøyd med valget, også ut i fra selve innholdet.

Holden Caulfield skildres som en ungdom som liker å tulle og fjase. Han tar ingenting seriøst, men det betyr ikke at han ikke har en alvorlig side ved sin personlighet. Vi får høre om storebroren som er forfatter, om den døde broren og om lillesøsteren Phoebe som han savner veldig, men foreldrene forblir en skygge i fortellingen.

Vi blir kjent med ham når han fremdeles er på skolen, og får vite bakgrunnen for at han blir utvist. Så pakker han tingene sine og drar. Det er tre dager til han er ventet hjemme hos foreldrene sine, og disse tre dagene planlegger han å tilbringe i New York. Han har nok av penger og spanderer på seg både fint hotell, drosjer og nattklubbesøk.

Romanen er skrevet i førsteperson med mye dialog som driver handlingen fort fremover. Han har mange samtaler med seg selv, som skal illustrere hva som kunne ha skjedd i forskjellige sammenhenger. Salinger har mye humor i teksten sin, og mye sies mellom linjene, og ved hvordan teksten er brukt:

"Så spennende", sa Lillian. Så presenterte hun meg for marinegjøken. Han het kaptein Blop eller noe sånt. Han var en av de typene som er livredde for å bli tatt for homse hvis de ikke brekker omtrent førti fingre når de håndhilser på deg. 

Jeg likte romanen godt, spesielt de siste femti sidene, da drar det seg skikkelig til. Holden avslører mer av sin personlighet, og det går opp for leseren hva som egentlig foregår. Vi får høre opphavet til romanens tittel, og jeg vet at neste gang jeg ser at noen har tagget "Fuck you", vil jeg tenke på denne boken.

Da jeg skulle gå søndagstur i dag la jeg fra meg Redderen i rugen og koblet til lydboken. Etter kort tids lytting får hovedpersonen i En helt vanlig familie, utdelt en roman hun skal lese, og sannelig er det ikke The catcher in the rye. Til min store fortvilelse røpte hun en vesentlig detalj, som sto på siste side i romanen, men leseopplevelsen min ble allikevel av den riktig gode sorten.

Coffin road av Peter May

Alle de som leste den fascinerende Lewis-trilogien vil elske denne boken. Forfatteren Peter May har en formidabel merittliste å vise til, så jeg håper forlaget fortsetter å gi ut bøkene hans på norsk. Coffin road er en frittstående historie, men vi møter igjen kriminaletterforsker George Gunn fra Lewis-trilogien.

Fra bakpå boken:
Det står en forvirret mann på en forlatt strand på øya Harris i Hebridene. Han kan ikke huske hvem han er. Det eneste sporet til identiteten hans er et sammenbrettet kart over en sti ved navn «Coffin Road». Han har ingen anelse om hvor dette søket vil føre ham.
En tenåringsjente ligger på soverommet sitt i Edinburgh, desperat etter å finne sannheten om farens selvmord. To år senere, klarer Karen Fleming fortsatt ikke å akseptere at han ville forlate henne med vilje. Men hun vet ennå ikke om hemmeligheten hans.

Forlag: Goliat

Utgitt: 2018

Sider: 319

Kilde: Leseeks

Av en eller annen grunn hadde jeg ikke forventet at Peter May skulle imponere med Coffin road. Lewis-trilogien var fantastisk, men etter tre bøker på rappen fikk jeg liksom nok. Til tross for denne mettede følelsen, ble jeg sugd inn i handlingen i Coffin road, og bare avbrutt av litt nattesøvn, slukte jeg boken i en jafs.

Historiens første halvdel splittes i tre innledninger som tilsammen utgjør resten av boken. Den bisarre følelsen hovedpersonen har når han kommer til seg selv på stranden og ikke aner hvem han er, er glimrende skildret. I sin søken etter å forstå, oppdager han at enkelte ting er forbausende velkjent, selv om han ikke aner hvorfor han kan disse tingene.

Det er ingenting, absolutt ikke noe av det som har skjedd etter at jeg halvt bevisstløs ble skylt opp på Traigh Losgaintir, som gir noen mening. Hukommelsestapet mitt. Mangelen på ledetråder, selv i mitt eget hjem, som kan fortelle meg noe annet om meg selv enn navnet mitt. Forholdet mitt til Sally. Boken om Flannan-mysteriet som jeg ikke skriver. Bikubene langs kisteveien. Båten min som har forsvunnet. Og nå er det noen som prøver å drepe meg, mens en annen fremmed kommer og redder meg. 

I sin søken etter å finne ut hvem han er, og hva som hadde skjedd da han ble skylt opp på stranden, møter han flere utfordringer. Det skal vise seg at naboene kan hjelpe ham på vei, og etterhvert blir vi tatt med langs kistestien, og ut til øyene hvor historien om de tre forsvunne fyrvokterne har sin opprinnelse.

Når funnet av et lik blir meldt inn til politiet i Harris, blir kriminaletterforsker George Gunn satt til å finne ut hva som har skjedd, og med denne handlingstråden møtes også to av våre tre hovedpersoner.

Den tredje er den 17 år gamle Karen, som har det veldig vanskelig. Plutselig får hun vite at faren ikke er død allikevel, og når hun begynner å grave i hvor faren kan ha tatt veien, vekkes farlige krefter til live.

Det er spennende å lese om de gamle mytene på øyen, om kistestien og om mysteriet på Flannanøyene. Skildringen av vær og omgivelser er glimrende gjort, og det er ikke fritt for at mitt ønske om å reise til Hebridene har blitt forsterket. Plottet i historien er intrikat men ryddig og lett å følge med på, med flere uventede vendinger som holder på oppmerksomheten din.

To tema kan en skille ut fra kriminalhistorien. Karens ungdomsopprør og omsorgssvikten hun føler når hun ikke møter forståelse hos moren, er bygget opp på en fin måte. I tillegg settes søkelyset på Colony Collapse Disorder, og hvordan kapitalismen styrer, når store firma bestiller en rapport for å bekrefte noe de har sett for seg, også viser rapporten det motsatte.

Til deg som liker krim uten vekt på politietterforskingen, så er denne stormfulle historien midt i blinken. Jeg anbefaler mer enn gjerne Coffin road videre!


Beathe og jeg (og et par til tror jeg) har lest denne boken samtidig, noe som er veldig kjekt. Ta gjerne en titt på Beathes bibliotek som også har lagt ut omtale av boken i dag. Noen flere fant jeg ikke....

1001 bøker du må lese før du dør - Elidas utfordring for 2019

Denne mursteinen som de fleste leseglade forholder seg til, inneholder altså de 1001 viktigste bøkene akkurat nå. Min bok kom ut i 2007, men så vidt jeg vet blir den oppdatert annethvert år. I Elidas utfordring for 2019 forholder vi oss til listen som står i hennes bok, sånn at det blir likt for alle.

Kategoriene:
• Januar: Bok på under 250 sider.
Etter å ha fått litt hjelp av Beathe landet jeg på The catcher in the Rye (Redderen i rugen på norsk). Jeg bestilte den sent fredag kveld på biblioteket, og satt lørdag formiddag og leste, til mailen kom om at boken var lagt frem til meg. For første gang brukte jeg den nylig nedlastede appen Bibliofil, til å finne boken i hyllen og låne den.

• Februar: En helt ny forfatter for deg
Jeg startet året med å lytte meg gjennom begynnelsen på Miguel des Servantes Saavedras klassiker Don Quijote. Håper jeg blir ferdig til slutten av februar.

• Mars: Kvinnelig forfatter.
Ali Smiths roman Winter kom ut i 2017, og suste rett inn på 1001-listen. Den norske oversettelsen er klar i slutten av januar, og den har jeg tenkt å lese.

• April: Europeisk forfatter.
Jeg har valgt meg Ian McEwans roman Saturday fra 2005. Den er forlengst oversatt til norsk, så jeg håper biblioteket står meg bi, når april nærmer seg.

• Mai: Bok utgitt mellom 1700 og 1800.
Til denne kategorien har jeg tenkt meg Voltaires roman Candide, men mye kan skje før vi har kommet så langt.

• Juni: Forfatter fra Afrika, Asia eller Oseania (inkludert Australia).

• Juli: Bok på 500 sider eller mer.

• August: Mannlig forfatter.

• September: Amerikansk forfatter

• Oktober: Bok utgitt mellom 1801 og 1900.
Jeg har tidligere lest en bok av Elizabeth Gaskell, og ser at hennes roman Cranford som kom ut i 1853 er på listen.

• November: Bok med et personnavn i tittelen.


• Desember: Bok utgitt mellom 1901 og listens ende.


Denne siden finner du igjen på høyre side i bloggen, og vil fylles med lenker til blogginnleggene jeg lager om bøkene. Listen jeg hadde fra før blir fylt opp etterhvert som jeg leser.

Lesesirkelen som Elida går i bresjen for finner du her