Drøm om de levende av Gaute Heivoll

Gaute Heivoll skriver oftest om de han har tettest på, familien sin og sambygdinger i generasjoner tilbake. I denne romanen skriver han frem et gripende portrett av sin egen far. Jeg har tidligere lest og likt Over det kinesiske hav, De fem årstidene og Sang for sekstiåtte forrædere, og hvis jeg ikke tar helt feil er det små henvisninger til disse bøkene i årets utgivelse.

Forlaget om handlingen:
Han vokser opp midt i skoghavet. Bygda er liten, likevel rommer den en hel verden. Det er revebjellene i Gunvors hage, og Jakobs brønn, det er butikken til Mass og historien om Laura Andersen som slo Jesus ned fra himmelen med en hesjestaur. Og det er Klaus som har en sprekk i beinet som ikke vil gro.
Drøm om de levende er fortellingen om en gutt med evner få legger merke til. Fra første stund ser han verden lik ingen andre. Samtidig gjør denne varheten ham utsatt og sårbar. For hvordan vil han møte de prøvelser et liv består av? Hvilke vennskap vil han få? Hva vil skje idet han møter kjærligheten? Vil han kunne takle sorg og død?

Forlag: Tiden

Utgitt: 2020

Sider: 472

Kilde: Leseeksemplar

Vi følger "ham", den eneste navnløse karakteren i romanen. Han har to venner, den frimodige Sverre, og frekkasen Klaus med sår på beinet, som gjør til at han får oppleve litt mer enn han ellers ville fått. Selv er han stille og reflektert, og preget av følelsen av at moren ser tvers igjennom ham, og da er det ikke lett å være barn, på vei inn i ungdommen.

Han vet ikke hvor Sverre har lært å banne, hjemme kan det ikke være, for alle vet godt at det er å be til djevelen og at englene gråter, og at Peder er kristelig, om enn på sin egen måte. Han forestiller seg Anna, hvordan det skarpe i henne blir enda skarpere. Han forestiller seg Alma, hvordan det milde ansiktet sakte formørkes og tårene triller der hun gråter sammen med englene. Han forestiller seg moren. Morens øyne som ser tvers gjennom alt, og tenker med gru på hva hun vil si hvis hun får vite at Sverre ber til djevelen. 

Det er musikk det handler om når han er sammen med Klaus, musikk og tegneserier. Han snor foreldrene rundt lillefingeren, de kjøper plater til ham, selv om de ikke har råd, Mass kjøpte sykkel til ham, og på butikken får han brus uten å betale, det er ikke rart at han blir bortskjemt og frekk.

I romanen refereres det til mange små episoder, som sammen skildrer et samfunn og en barndom. Det er god driv i fortellingen, og selv om jeg i perioder ikke skjønner hvor det skal føre hen, så koser jeg meg med de små vendingene som handlingen byr på. Historien vokste i meg, og etterhvert ble jeg fanget inn i handlingen.

Hovedpersonen vår har en var og følsom sjel, han er opptatt av hva folk tenker om ham, og går "all in" for å bli best, enten det gjelder hopping på ski, på skolen eller i militæret. Han kommer til kort, og livet tar vendinger han ikke hadde sett for seg. Når vi forlater ham er han 24 år, og har trygg grunn under beina, men så trygg som dette har han vært tidligere i livet, så ingenting er sikkert.

Drøm om de levende er som en drøm å lese, der den bølger seg fremover, rolig og behagelig. Heivoll skriver som han gjør i de andre bøkene, med stadige henvisninger til tidlige hendelser i historien, men denne gangen gjør det meg ikke noe. Har du lyst å gå inn i følelsene til en som sliter med å finne sin plass i verden, så er denne historien troverdig og absolutt å anbefale!

Nå har natten alt av Jørgen Brekke

Sommerens utgivelse fra Jørgen Brekke er ikke en Odd Singsaker-krim, men en historie om en drapsgåte og dens ringvirkninger. Tidligere i år leste jeg Andre guder, og jeg har også lest Doktor Fredrikis kabinett og Alle kan drepe, som jeg har likt veldig godt.

Forlaget om handlingen:
Den 23. oktober 2012 blir femten år gamle Liv Hassel drept i et skogholt i fredelige Horten, mens foreldrene hennes er i Mexico. Den tre år eldre Vegar Johnsen blir dømt for drapet.

Åtte år senere møter Livs søster, Mia Hassel, uventet et tidligere vitne i saken. Dette møtet reiser foruroligende spørsmål. Er Johnsen den skyldige? Kan Mia stole på forklaringene til sine aller nærmeste?

Mia kontakter Helene Paus, en anerkjent forfatter av True Crime-bøker. Sand har selv mistet en datter i krybbedød, og har bestemt seg for å slutte å skrive om drapssaker. Men hun klarer ikke å la saken ligge, det er for mye som skurrer i den. Makter Paus å skrive seg ut av sin egen sorg, eller vil arbeidet med boken om det tragiske drapet bare føre henne dypere ned i det mørket hun befinner seg i?

Historien foregår for det meste i nåtid, men vi tas ofte med åtte år tilbake til 2012, og gjenopplever tiden rundt da femtenårige Liv Hassel ble drept, og gjerningsmannen satt i fengsel. Vi følger Helene Paus når hun kontakter alle som hadde med Liv-saken å gjøre, og alle får fortelle sin historie. Dette preger romanen, og Paus sier selv at boken hun skal skrive ikke vil ta stilling, men la alle bli hørt.

Romanen byr på fine skildringer av foreldrene til Liv og Mia, som er kunstnere, hver på sin måte. Jeg nøt å høre om tegneserien som faren skapte, og som døtrene var så glade i. Vi hører om hvordan det har gått med Mia, etter søsterens død, og andre familiemedlemmer, det er ikke tvil om at et dødsfall av denne typen i familien, gjør noe med oss mennesker.

En tredjedel inn i historien begynte jeg å kjede meg, plottet føles enkelt og jeg undrer meg over hvor lenge vi skal følge forfatteren Paus på hennes intervjurunde. På bloggen Bjørnebok fikk jeg øye på boken, og hans uttalelse om at dette er en psykologisk thriller, og jeg tenkte what!? dette er jo ikke spennende en gang.

Da jeg fortsatte lyttingen var det med et håp om thriller i tankene, men alle mine nakkehår lå i rolig hvilestilling i lang tid ennå, og jeg savnet Odd Singsaker. Mot slutten kom Paus tettere på aktørene, og selv begynte jeg å tenke at plottet ikke er så enkelt som det først virket. (nå må det sies at jeg gjettet gjerningsmannen lenge før han ble avslørt)

Takk og pris for at det var Nina Woxholtt som leste, for hun holdt koken som vanlig. De to siste timene hørte jeg mens jeg var ute og gikk tur på byfjellene, og var fornøyd med innspurten. Det er ikke tvil om at Jørgen Brekke skriver godt, med troverdige karakterer, men denne gangen savnet jeg hjertebanken.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 8:48

Kilde: Lytteeksemplar

Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås

Siden leselysten for tiden er betraktelig større enn skrivekløen, så hadde jeg bestemt meg for å ikke skrive om alle bøkene jeg leser. Det holdt ikke lenge, for da jeg hadde lest de 240 sidene, i Ragnhild Holmås` historie, følte jeg en stor trang til å si noen ord allikevel. Konklusjonen er: les den!

Forlaget om boken:
Ragnhild Holmås ser helt frisk ut når du treffer henne på kafé. Så hvorfor jobber hun ikke? Er hun egentlig så syk som hun sier?

Hun er en av flere hundre tusen nordmenn som lever med en usynlig sykdom. Selv om de har ulike diagnoser, kan de oppleve samme bagatellisering og mistenkeliggjøring – fra leger, Nav og arbeidsgiver, til og med fra venner og familie. De får høre at de må skjerpe seg. Slutte å syte. Bare tenke positivt.

I boken Men du ser ikke syk ut utfordrer Holmås denne mistenkeliggjøringen. Hun inviterer leseren med bak kulissene til en person som later som om hun er frisk i frykt for å bli mistenkt for å late som om hun er syk.

Hennes historie om skjuling, skam og selvbedrag flettes sammen med korte essays og kreative elementer til en sjarmerende, men samfunnskritisk bok. Med humor og lekenhet utforsker hun hvor fordommene kommer fra, hvorfor kunnskapshullet om sykdommer som rammer flest kvinner er så stort, og hvorfor i alle dager folk prøver å kurere henne med yoga og rare juicer.

I 2011 blir Ragnhild syk, men overfor samfunnet og de rundt seg, så later hun som om hun er frisk. Det høres kanskje rart ut, men når du har lest denne boken skjønner du godt hvorfor hun ikke greide å være åpen om sykdommen sin fra begynnelsen av.
Året etter ble ordet "å nave" kåret til årets nyord, samtidig som hun selv ble en del av denne statistikken.

Ved bruk av korte kapitler, et lekent språk og mye humor skildrer Holmås hvilke utfordringer en kronisk, usynlig sykdom fører med seg. Det er en oppegående ung dame vi blir kjent med, en som vil ut i arbeidslivet og bidra med det hun kan, helt til livet selv spenner ben på henne.

"Jeg hadde scoret på nesten alt på listen. Det hadde holdt med en håndfull avkrysninger for å sette diagnosen. Imponerende uttelling! tenkte jeg og gratulerte meg selv i et øyeblikk, før det sank inn hva det faktisk betydde. "

At hun har blitt utfordret av både legestanden og NAV på sin vei, forbauser vel ingen, men det er fordommene, som vi alle har i større eller mindre grad, hun gjør oss oppmerksom på. Det er angsten for disse som har gjort at hun i mange år har latet som hun var frisk, og holdt sykdommen skjult for de fleste.

Men du ser ikke syk ut er ikke en sentimental tårepresse, her snakkes det om "uhvile" om energiøkonomi, om hvordan en på sosiale medier kan skjule at en er syk, og om skam, ikke minst skam, det siste syke mennesker skulle behøvd å bekymre seg for.

Ragnhild Holmås` historie gjorde noe med tankene mine, jeg ser ikke på meg selv som en fordømmende og skeptisk person, men jeg hadde allikevel mye å lære. Denne boken burde vært filmet og kjørt i beste sendetid helt til alle har tatt inn budskapet.

Er du skeptisk til sannhetsgehalten i det hun skriver, kan du dypdykke i appendiksen som er fyldig, med kilder, noter og lesetips. Vi får utfyllende bakgrunn for enkelte uttalelser, og grundig forklart detaljer som gjerne forble litt uklar underveis.

Les den! du vil ikke angre ☺

Les gjerne mer om boken og tematikken på Boktips

Bikkjevakt av Martin Sellevold

Martin Sellevold er i likhet med hovedpersonen i denne romanen, skribent og seiler. Forlaget lover oss en forrykende røverroman med sjøsprøyt og seilbåtaction, og det får vi til gangs.

Forlaget om handlingen:
Stian lever et liv om bord på seilbåten Vellamo. Han livnærer seg som oversetter av tekniske manualer og sakprosabøker, i tillegg til at han har en grei, men risikabel, biinntekt som deltidssmugler. Men nå har han fått nok av den alltid murrende angsten for at noen har sett noe, for at noen har snakket, for at nettet er i ferd med å snurpe seg sammen. Snart skal han gi opp smuglingen og begi seg sørover, for godt.
Helt til hans beste venn Tore trygler ham om å ta bare en siste, liten og lukrativ tur. 

Og er det ikke i grunnen akkurat det han trenger? En avsluttende, ekstra cashinnsprøytning. En gyllen fallskjerm. Kan det være så farlig? Han behøver ikke engang smugle noe inn i landet, men ut.

En røverhistorie er akkurat det vi får, men det gjør ikke noe det så lenge røverne ikke hele tiden minner deg om Pelle og Pysa. Stian har kontroll på livet sitt, selv om han jobber og bor i en liten seilbåt, og sper på inntekten med litt "uskyldig" smugling. Helt til Tore i siste liten slenger seg med på det siste toktet, og alt går til helvete.

Tore har opparbeidet seg en usannsynlig stor gjeld til noen lugubre typer, så når han får i oppdrag å frakte et gullfunn til Danmark, så stikker han like godt av med hele skatten. Dette er ting det er innleveringsplikt på, og finnerlønnen hadde vært god, men Tore er desperat og trenger mange penger, for han har gjort mye dumt i sitt liv, og de han skylder penger er ikke nådig.

På veien plukker de to kanaljene opp en ung tsjekkisk jente som driver og loffer rundt, og tar hyre på båter. Hva hun egentlig gjør i historien er jeg ikke sikker på, for hennes tilstedeværelse tilfører ikke annet til handlingen, enn en antydning til sjalusi.
Så mot slutten drar det seg til, sjørøverne får noen tøffe typer etter seg. Naiv som de er, tror de hele tiden at de har ristet dem av seg, men tadaaaa, de dukker opp, igjen og igjen.

Martin Sellevold debuterer med denne romanen, og det er ingen dårlig debut. Språket er grundig forankret i det maritime, noe som funker, men anstrengelsene som har blitt gjort for at alle skal få med seg alt, gjør teksten litt repeterende og overtydelig.

Mannen og jeg hørte på denne mens vi kjørte Norge på langs, og det skjedde ofte at vi simultant, himlet med øynene eller ristet oppgitt på hodet. Jeg ser boken har fått gode anmeldelser, men for meg ble det litt for eventyrlig. Dog, glimrende lest av Espen Sandvik ☺

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 8:48:37

Kilde: Lytteeksemplar

Risiko - spennende thriller skrevet av Sven G. Simonsen

For en sommer jeg har hatt, med den ene knallgode boken etter den andre. Jeg er imponert over at debutanter kan gjøre det så godt, på første forsøk. Forfatteren av Risiko er journalist, statsviter og bistandsarbeider, med klatring som hobby, noe som gjenspeiler seg i denne vanvittig spennende thrilleren.

Forlaget om handlingen:
Liv Eriksson er psykolog, og har arbeidet i noen av verdens tøffeste konfliktområder. Men når kjæresten Olav faller i døden mens de er på klatreferie i Thailand, bryter hun sammen og isolerer seg.
Olav var spesialetterforsker i Økokrim, og en fremragende dataspesialist. På nettet ligger en film av fallet. Noen der ute vet hva som egentlig skjedde da Olav døde. Liv innser at Olav hadde hemmeligheter som verken hun eller hans kolleger visste om. Hun gjør oppdagelser som vekker en uro i henne: kjente hun egentlig Olav? 

Forlag: Press
Utgitt: 2020
Sider: 393
Kilde: PDF fra forlaget


Etter den dramatiske prologen lærer vi Liv å kjenne når hun holder foredrag om samfunnsansvar for en gruppe bedriftstopper på seminar. Hun har holdt seg borte fra jobben og media siden ulykken i Thailand, men tanken på at det kanskje ikke var en ulykke har presset seg på, og fått henne til å stå frem med sin historie i avisen.

Liv finner ut hvem det er som har filmet ulykken deres, og oppsøker ham i München. Hun får noen svar, og blir mer og mer sikker på at Olav jobbet med noe som han holdt skjult for henne, og for kollegene sine.

Tre gamle kjente, som nå er vellykkede investorer tar kontakt med henne på seminaret, de er en sorgløs og munter gjeng, så Liv finner glede i å være sammen med dem. Denne gjengen skal få en viktig rolle mot slutten, og jeg skal ikke være den som røper hvilken.

Risiko fortelles noenlunde kronologisk, men med en bihistorie som tar oss med dypt inn i en luguber finansoperasjon. Vi hører om botnett og malware, som pumper ut spam og stjeler data. Det er skremmende å høre om ting som foregår i kulissene til denne store industrien som gjemmer seg i cyberspace.

Historien er godt fortalt med nok "myke" verdier, så det tekniske ikke tar overhånd. Liv har et par gode venninner som hun tilbringer tid med, og familien sin på Kjerringøy, som også har en viktig rolle.

Karakterene er overbevisende bygget opp, spesielt er jeg imponert over hvordan Livs PTSD preget personligheten hennes. Marianne, den eldste venninnen og Dania en jente hun nylig har blitt kjent med, skildres på hver sin måte, helt i tråd med hvordan livet er. Og så familien da, for noen skjønninger, jeg angrer nesten på at jeg ikke stakk innom da vi var i Bodø for noen dager siden ☺

Det var ikke mulig å få kontakt med meg den dagen jeg leste denne boken. Har du lyst å avslutte sommeren med en bok som virkelig tar pusten fra deg, så kan jeg anbefale Risiko.

Oppsummering av lesemåneden juli

Juli betyr sommerferie for mange av oss, og for meg gikk tre av ukene med til feriering. Jeg kjørte bilen alene fra Snåsa til Tromsø, hadde meg noen dager der før Frode kom fra Senja for å tilbringe neste uke på veien. Det var ikke badevær i nord, men vi koste oss ute, leste bøker og gikk på stolpejakt. Så var vi en uke hos svigers, med molteplukking, ørretfiske og alt som hører naturen til. På tur fra Snåsa til Bergen fikk vi oss to langturer en på Dovrefjell og en på Beitostølen. Etter to netter på Grønolen Fjellgard (som anbefales varmt for sin mat og sin atmosfære) kjørte vi siste biten hjem, bare med stopp i Flom og på Voss.
Regnet kom da vi styrte på med klesvask og husvask, så det ble en rolig søndag. Heldigvis har vi en uke ferie igjen.

Det er nesten litt flaut å vise frem listen over bøker jeg har lest, for det er et vell av prikker på terningene. Jeg har latt meg begeistre, og når det ikke er noe å trekke for, ja, så blir det full pott da 😅

Dette leste jeg i juli:

1. Susan Abulhava - Nahrs siste dans - 5
2. Simone de Beauvoir - Mandarinene - 5
3. Lasse Gallefoss - Krigernes fred - 5
4. Wencke Mühleisen - Redd deg selv, lille hjerte - 5
5. Sara Omar - Skyggedanseren - 5
6. Karin Fossum - Bakom synger døden - 5
7. Ann Napolitano - Kjære Edward - 4
8. Jørgen Jæger - Hjerteløs - 6
9. Kari Brænne - Perleporten - 4
10. Trine-Lise Rygh - Hundedager - 6
11. Espen Skjerven - Slakt - 6
12. Martin Sellevold - Bikkjevakt - 3
13. Sidsel Mørck - I urent farvann - 6
14. Sven G. Simonsen - Risiko - 6

Romaner: 8

Krim/thriller: 6

Jeg er spesielt imponert over debutantene Trine Lise Rygh, Espen Skjerven og Sven G. Simonsen for hva de greier å få til på første forsøk. 

I 1001 lesesirkelen leste jeg Mandarinene av Simone de Beauvoir, så jeg er ajour med lesesirkelen, men må pønske ut hva jeg skal lese i august, boken jeg planlagte er ikke å få tak i på biblioteket.

Med korona hengende over oss er det ikke mye som skjer utenfor lesestolen, men jeg har billetter til både teater og konserter til høsten, så jeg håper alle har vært flinke og vaske hendene i sommer!

Hundedager av Trine-Lise Rygh

Denne sommeren byr på mange nye navn for min del, og Trine-Lise Rygh er ett av dem. Hundedager er hennes debutroman, og for en flott start på forfatterkarieren hun har gjort, romanen traff meg midt i hjertet.

Forlaget om boken:
Når er det greit å gripe inn i andres privatliv?
Mora til Tess har havna på sjukehus. Hun ble funnet i hagen, ute av stand til å gjøre rede for seg, sier naboen. Tess må komme, må ta seg av bikkja. Så Tess reiser over fjellet, tilbake til huset med de dårlige minnene. Må få ordna med den bikkja så kan hun dra tilbake til kjæresten, til jobben i dyrebutikken – den første jobben hun har klart å holde på.

I leiligheten til mora er alle gardinene trukket for, som vanlig. Tess møter naboen, hun som ringte. Fra avstand ser hun ut som en diva, en sånn fra filmer på søttitallet, men hun er ikke akkurat noen stjerne. Og ungen hennes. Ida. Hvordan har hun det egentlig?

Det er et sært knippe mennesker en møter i denne romanen. Tess virker ensom og preget av sin oppvekst, med en mor som har kalt hunden sin opp etter datteren. Hun forundrer seg over at naboene ser ut til å kjenne moren som en helt annen, enn det hun gjør selv.

Tess vil egentlig bare vekk fra barndommens minner, men når nabodama presser henne til å ha lille Ida hos seg, skjer det noe med Tess`tanker. Hun kjenner seg igjen i Ida og forholdene hun ser ut til å leve under. Selv sliter hun med mental støy, og får stadig små anfall av angst. Hun snakker med seg selv, og kategoriserer alt og alle rundt seg.

Halvveis i min lesing av boken lærer jeg at hovedpersonen lider av posttraumatisk stressyndrom, og det forklarer en hel del om hennes beveggrunner og reaksjonsmønster. Det var en fin kunnskap å ha med seg inn i siste halvdel av boken, som er ganske eksplosiv.

Hundedager er handlingsstyrt, og har flere vendinger som kom uventet, men som lenker leseren til boken. Tess kommer til kort med mye i livet sitt, noen ganger ser hun for seg ting, som vi i ettertid skjønner bare var Tess sin tolkning. Det blir for mye for henne, ikke vil hun besøke moren på sykehuset, hun vil ikke ta seg av hunden, men hun finner en løsning på dette, og på hva hun skal gjøre med lukten fra kjelleren.

Jeg tenkte at latteren min hørtes nevrotisk og gal ut, og måtte le enda mer. Men hvis man er gal, gal på ordentlig, mener jeg, så tror jeg ikke man reflekterer over sin egen galskap. Ergo var jeg ikke gal. Men jo, jeg bevegde meg i et grenseland. Eller mors hjemland kan man si, så ikke helt ukjent for meg. Veien dit er kortere enn man tror. 

Hundedager er ingen lettvint roman å komme gjennom, til tross for sine 158 korte sider. Historien er enkel og alvoret gjemt på en måte, som gjør at uhyggen kryper litt på en. Rygh bruker et rent språk, og korte setninger, som holder fokus der det skal. Som leser får en reflektert over når det er greit å gripe inn, og hvem som kan og bør gripe inn, når svikt i omsorg oppdages.

Rygh forteller at hun selv en gang har følt seg tvunget til å melde fra, når hun har sett omsorgssvikt, og denne romanen er bygget på denne erfaringen. Det er godt å lese at Rygh er i gang med en ny roman, jeg gleder meg til å lese den.

Forlag: VigmostadBjørke

Kilde: PDF fra forlaget

Utgitt: 2020

Sider: 158