Albertine-økt av Anne Carson årets vinner av Nobelprisen i litteratur

Det er Albertine i Marcel Proust sitt romanverk, det er snakk om her. Jeg har lest dette storverket, lest sånn som en nysgjerrig og interessert hverdagsleser ville gjort det, ikke som en litteraturviter. Denne Albertineøkten leste jeg da vinneren ble offentliggjort, og bind fem av På sporet av den tapte tid, ble plukket ned fra hyllen. 

Forlaget om boken: 
Albertine-økt inneholder 59 paragrafer, med 16 tillegg, som oppsummerer Anne Carsons studier av Albertine, Marcels kjærlighetsobjekt i Fangen, bind fem i Marcel Prousts På sporet av den tapte tid. 

Boka består av en samling bisarre og poetiske refleksjoner over Albertine, der lyriske passasjer blandes med ulike fakta fra Proust-biografier og opplysninger fra litteraturhistorien. Anne Carson stiller også spørsmål ved forbindelsen mellom begjær og kontroll: Hvorfor elsker vi det som unnslipper oss? 

Nå sies det at Fangen, som bind fem heter "er det ene bindet av romanen en leser med begrenset tid trygt kan droppe helt". Kanskje er det ikke så rart, at handlingen i det bindet har unnsluppet min hukommelse.

Anne Carson starter rolig og forsiktig med litt fakta; Albertines navn forekommer 2363 ganger i romanen, hun er selv tilstede på 807 sider og på 19% av disse sover hun. Jeg smilte da jeg leste denne innledende statistikken, og skuldrene senket seg. 

Helt kort skisseres forskjellige aspekter av denne lange historien, og gjennom dette blir vi kjent med Albertine, hvem hun er og hvem hun er for fortelleren av romanen (som kaller seg Marcel). 

Marcel er veldig fascinert av Albertine, og siden hun ikke har verken familie eller et yrke, får hun bo i huset hans. Det er ikke et tradisjonelt forhold mellom disse to, det skal være helt sikkert, her fra paragraf 42 og 43:

Albertine lyver så mye og så dårlig at Marcel blir dratt med i spillet. Han lyver, han også.

Marcels sjalusi, impotens og begjær blir hisset til sitt høyeste nivå av spillet. 

Etter disse 59 forholdsvis korte paragrafene, får leseren litt mer informasjon i den andre delen av boken. I tillegget om Samuel Beckett kommer også den berømte Madeleinekaken på bordet, og detaljer fra verker av de to forfatterne blir sett på i lys av hverandre. 

De følgende tilleggene bidrar med informasjon om vidt forskjellige ting: jaktmyopati, adjektiver, Zenons andre paradoks, søvnteori etc. Hvert tema får en liten halvside, det er skrevet i en lett tone og noen ganger, som i tillegg 33, hørte det et sjeldent snev av humor med til historien.

Anne Carson har skrevet en lett tilgjengelig tekst som alle litteraturinteresserte vil ha glede av å lese. Har du lest På sporet av den tapte tid eller har planer/ønsker om å gjøre det, så er denne lille aperitiffen absolutt verdt å få med seg.

Jeg anbefaler gjerne Albertineøkt videre ⚄

Forlag: Kolon

Utgitt: 2026

Sider: 40

Oversatt av: Tone Hødnebø

Kilde: Leseeksemplar

Dødsdrift av Chris Tvedt og Elisabeth Gulbrandsen

Vår kjære førstebetjent, som alltid hardt arbeidende og mentalt til stede, savner ekskjæresten Carla Kessler. Han irriterer seg over sjefen sin Malthus, men greier allikevel å holde oppe stemningen i etterforskningsgruppen sin. Det er godt å være tilbake i dette universet - gled deg til årets Edvard Matre-krim!

Forlaget om handlingen: 
Sylvia Gjermundsen har brodert ordet «Thanatos» – dødens gud i gresk mytologi – på jakken sin. Da hun var seksten, drepte hun en prest. Nå har hun rømt fra fengselet og tatt en fengselsbetjent som gissel. Da betjenten etter kort tid blir funnet med overskåret strupe, går drapsalarmen i Vest politidistrikt.

Førstebetjent Edvard Matre får ansvaret for jakten. Han regner med at det kun er snakk om dager før de finner Sylvia, men så enkelt skal det ikke bli. Sporene leder Matre og hans etterforskningsteam inn i et uoversiktlig landskap av svik, vold og overgrep. Etter hvert blir det tydelig at Sylvia ikke bare er på flukt fra noe. Hun er på vei mot noe. Eller noen.

Og så skjer det enda et drap. 

Edvard Matre tvinges til å stille det mest ubehagelige spørsmålet av alle: Hvem er egentlig offeret i denne saken?

Det er ikke første gang denne høsten jeg leser om mord utført nær sagt på min egen dørstokk. Dialoger spekket med saftige bergensuttrykk og en handling som navngir de smitt og smau hvor Edvard beveger seg, gjør dette til en krim med karakter. Et stakkars bergenser kan bli skyggeredd av mindre, for her går det for seg.

Til tross for knivstikking og regelrett øksemord på uskyldige gamle menn, så ligger tematikken i boken tett opp til det aller mykeste i oss mennesker. I tillegg til at Matre savner eksen og irriterer seg over sjefen, så har politibetjent Mia Johnsrud det vanskelig hjemme og fengselsbetjent Robert Tuft like så. 

Dette danner rammen for det som utspiller seg i den kriminelle delen av historien, for hvorfor dreper Sylvia Gjermundsen? Hun skjuler seg ikke, det virker ikke som det hun gjør er nøye planlagt, hun bare durer på i fullt dagslys uten tanke på konsekvenser. Men, hun er god til å gjemme seg, så politiet får litt av en jobb med å finne henne.

Dødsdrift er en godt skrevet krim, drevet frem av et spennende og troverdig plott med overbevisende karakterer. Løsningen på mysteriet er langt fra åpenlys, så jeg lover deg en leseopplevelse hvor det er vanskelig å legge fra seg boken.

Jeg anbefaler gjerne Dødsdrift videre ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 368

Kilde: Biblio

Den ungarske nasjonens sikkerhet av László Krasznahorkai

Dette er László Krasznahorkais første roman etter at han ble utropt til vinner av Nobelprisen i litteratur for 2025. Den årvåkne leser av bloggen husker gjerne at jeg nylig leste Den siste ulven, novellesamlingen fra 2009, som kom på norsk nå i år. Denne ga mersmak, så flere bøker ble hentet på biblioteket, blant annet denne sommerfuglboken.

Forlaget om handlingen:
Alle dagsommerfugler er sommerfugler, men ikke alle sommerfugler er dagsommerfugler. Dette kommer frem i László Krasznahorkais nye bok, sammen med mange andre viktige fakta om sommerfuglenes liv og død. Og også hvordan en av romanens hovedpersoner allerede som barn bestemmer seg for å bruke hele livet på å forske på sommerfugler.

Og hvorfor blir det så viktig for romanens andre hovedperson, en eldre mann som snart skal avsløre sin identitet, å bli kjent med den erfarne sommerfugleksperten og å spørre ham om hva som er det viktigste i livet, utover sommerfugler?

Hvordan kommer de to hovedpersonene hverandre nær, og hvordan blir de uunnværlige for hverandre? 

Igjen en ganske kort bok fra denne forfatteren, men en historie som krevde litt pågangsmot og konsentrasjon av meg. I novellesamlingen lot jeg meg drive fremover av rytmen i teksten, mens her fikk jeg ikke hjelp av en sånn motor.

Historien følger en kronologi, hvor vi helt kort får skissert Andras Papps skjebne fra tidlig barndom, og inn i ungdomstiden. I godt voksen alder flyttet han tilbake til besteforeldrenes hus med knipleduker og porselensfigurer, etter at de døde.

Hovedpersonen vår gleder seg over de små tingene i livet, rutinene han følger, til og med den timelange bussturen til og fra jobb, fryder han seg over. Arbeidet er midtpunktet i livet hans, i nåtid er han godt oppi femtiårene og har entomologi som hovedfelt, med fokus på sommerfugler. Han fokuserer på systematisk inndeling av insekter, samling, bearbeiding og systematisering. Bortsett fra slutten av romanen, så handler det egentlig ikke så mye om sommerfugler, mer om hvordan han tenker, ofte dypt filosofiske tanker om naturens utvikling.

Han blir overfalt på bussen en dag, og stygt skadet, politiet får tak i guttegjengen, men Andras nekter for at guttene skal straffes. Hans resonnement rundt dette er nydelig lesning, men det spørs om han ikke angret seg etterpå.

Så dukker denne forfatteren opp, som ønsker hjelp til å avslutte forfattergjerningen sin med taushet. Men, hva skal tausheten handle om? hvilken skrivemetode og sjanger skal han bruke, og hvilke schrødingerske tilnærminger skal han gjøre seg?

Et vennskap utvikler seg etter hvert mellom forfatteren og Andras, som reflekterer over om han i forfatteren kanskje får seg sin første venn? De to drar også på sommerfugljakt, men det skal vise seg at de jakter på litt forskjellige ting.

Dette er en gjengivelse av handlingen i veldig korte trekk. Det jeg sitter igjen med etter å ha avsluttet romanen, er at jeg har møtt et ensomt men lykkelig og tilfreds menneske, som står opp for seg selv og andre mennesker, som ikke selv tør å si fra. Han baler med spennende teorier, har en yrkesstolthet og en integritet som gjør ham sterk og rakrygget, selv om han fysisk sett er langt fra begge deler.

Den ungarske nasjonens sikkerhet byr på filosofiske betraktninger, den er logisk og ryddig skrevet, boken fremstår som unik, gitt den spesielle skrivestilen. Flere hendelser i løpet av romanen tilfører spenning, og siden mye holdes tilbake rundt hovedpersonens personlighet, så forblir han et mysterium gjennom hele historien.

Jeg anbefaler gjerne Den ungarske nasjonens sikkerhet videre ⚃

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026/på norsk 2026

Sider: 192

Oversatt av: Ove Lund

Kilde: Biblioteket

Jernteppe av Per Arne Totland

Per Arne Totland debuterte som forfatter i 2015 med romanen Om hundre år er allting glemt. Den handler om Svalbardtraktaten, og siden da har han gitt ut flere romaner med Svalbard som bakgrunn. Jernteppe er en troverdig spionfortelling som delvis utspiller seg i Tyskland, Sovjetunionen og London. Dette er første bok i serien om etterretningsagenten Henri Wenner, etter å ha latt meg fengsle og begeistre av Jernteppe, gleder jeg meg til neste bok i serien.

Forlaget om handlingen:
I et sønderbombet Tyskland er Henri Wenner på oppdrag for den norske etterretningstjenesten. Opplevelsene fra krigen sitter i kroppen, den unge veteranen kjenner seg ødelagt og ekteskapet har gått til helvete.

Likevel må han fungere. For Moskva har en spion i den norske eliten. Og en russisk agent tilbyr seg å spionere for Norge. Men er han til å stole på? Henri står alene overfor mektige motstandere.

Henri Wenners reise tar ham fra Tyskland til Moskva og videre til London i en tid hvor den kalde krigen er i sin begynnelse. Oppdraget er å avsløre spionen, men reisen er like mye et forsøk på å vende tilbake til det livet Henri en gang hadde.

I starten på romanen befinner vi oss i Berlin i 1948. Henri Wenner er en del av Tysklandsbrigaden, det norske bidraget til de alliertes okkupasjon av Tyskland etter andre verdenskrig.

Olav Dreggen er hans faste sjåfør, en trofast medsammensvoren i de daglige forpliktelsene Wenner må utføre. Hans nestkommanderende løytnant Frank Svartnes blir meldt savnet, og spørsmål rundt dette er en rød tråd i en ellers handlingsmettet og interessant historie. 

Forholdene i Berlin etter landet ble delt opp var eksepsjonelt spent. Jeg som har lest utallige bøker fra andre verdenskrig, har ikke kommet over en historie fra akkurat denne vinklingen før. Dette er en spionroman av beste sort, handlingen er spekket med så mange gjenkjennelige fakta, at jeg leste Jernteppe (nesten) som et historisk dokument. 

I små drypp bygges historien ut, vi får høre litt om Wenners oppvekst, og om hvordan han traff sin kone Ingrid, og senere om hvorfor det gikk skeis. Vi er tilstede når kronprins Olav returnerer fra London i 1945 og flere lignende historiske hendelser. I tillegg får leseren et innblikk i den norske politikken på denne tiden, spesielt utenrikspolitikken med Einar Gerhardsen i spissen er interessant lesning.

I del 2 har det gått to år, og Wenner blir sendt til Sovjetunionen. Han har alltid vært glad i jazz, og her spiller han klarinett i et orkester som opptrer på en bar. Han blir kjent med Miriam, som han vet har som oppdrag å spionere på ham. Det begynner etter hvert å bli hett og han må komme seg ut av landet, og denne flukten er et av flere høydepunkter i historien.

Henri Wenner er en fantastisk karakter, jeg ble godt kjent med ham både som yrkesutøver og som privatperson, og jeg gleder meg allerede til å møte ham igjen. Historien er troverdig, den er jevnt spennende og veldig interessant - denne må du få med deg!

Jeg anbefaler mer enn gjerne Jernteppe videre ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 336

Kilde: PDF fra forlaget

Førstelinja av Heidi Linde

Heidi Linde var med da forlaget arrangerte høstslepp i Bergen i høst. Det var kjekt å høre henne snakke om romanen Førstelinja, som vi også fikk med oss hjem. Siden debuten i 1998 har Linde skrevet barnebøker, dramatikk og romaner. Jeg har tidligere lest Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet, Talte dager og Agnes i senga uten at humoren helt har truffet meg. 

Forlaget om handlingen:
Høsten 1992 møtes Petra, Therese, Solvår og Dagny på teaterlinja på Romerike folkehøyskole – Norges mest kjente utklekkingsanstalt for skuespillere.

Selv om kun en av dem skal oppnå drømmen om å bli skuespiller, og til tross for at forbokstavene i navnene deres utgjør forkortelsen for posttraumatisk stresslidelse, blir dette starten på et helt spesielt vennskap som følger kvinnene inn i voksenlivet, familielivet og arbeidslivet.

I denne første av fire romaner møter vi fortelleren Dagny - lege og løvetannbarn. Hun kan kontrollere det meste i tilværelsen sin, bortsett fra fortiden. For hvordan overlever man en tapt barndom?

I Førstelinja blir vi kjent med fire kvinner. Historien starter med deres aller første møte, første dag på Romerike folkehøgskole. I fortsettelsen beveger vi oss frem og tilbake i tid gjennom 30 år.

De knytter et tett vennskap disse fire, og er flink til å holdekontakten etter at det formative året på folkehøyskole er slutt, og de går hver til sitt liv. En blir skuespiller, en skriver, Dagny som i denne boken er fortellerstemmen blir lege. Romanen tar oss med på sykehuset hvor Dagny jobber, vi hører om rutiner, prosedyrer, forskjellige situasjoner som utspiller seg, og om miljøet blant kollegene. 

Deler av handlingen diskuterer spørsmålet rundt frivillig barnløshet, dette syntes jeg ble drøftet på en fin måte, gjennom dialoger kvinnene i mellom. 

                    Hvorfor kunne jeg ikke bare være en av de barnløse kvinnene som sto støtt i det? De fantes, det var mange av dem, de var ikke bitre eller konstant oppslukt av skam eller en livssorg, de var tvert imot på plass i livet sitt, enten barnløsheten var et aktivt valg eller en konsekvens av omstendigheter de ikke kunne rå over. 

Førstelinja har mye humor i seg, spesielt i scenene hvor jentene er i lystig lag sammen. Det som sitter sterkest igjen hos meg etter endt lesning, er de litt mørkere delene av romanen, som er preget av selvbebreidelse, skam, utenforskap og dårlig samvittighet. 

Dagny mener selv at hun har den mørkeste personligheten av disse fire. Hun er mer reflektert enn de andre, og får stadig høre at ekte vennskap krever en fortrolighet som hun tydeligvis ikke greier å vise. Men, så bærer hun også på et traume hun ikke har bearbeidet enda.

Romanen er lettlest og byr på stadig nye vendinger. Jeg ser med forventning frem til å lese de neste tre romanene, som er fortalt fra de andre tre kvinnene sine synsvinkler. 

Jeg anbefaler gjerne Førstelinja videre ⚃

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 272

Kilde: Leseeksemplar

Orgelskogen av Kajsa Bøyum

Orgelskogen er debutromanen til nestenbergenseren Kajsa Bøyum. Jeg er mektig imponert over det jeg har lest, og håper selvfølgelig på mer fra denne kanten. 

Forlaget om handlingen:
Det var frå den påska då far til Svein slo i hel mora, at Svein budde i Österfärnebo. Der fanst dei einaste levande besteforeldra han hadde, og trass alderen hadde dei betre kapasitet til å forsørgje Svein enn nokon andre.

Når Svein uventa arvar huset etter besteforeldra sine, drar han tilbake til den svenske bygda Österfärnebo. Plutseleg er han langt borte frå Beate, og heilt tett på barndommen som heng att mellom veggane der. Det er berre nokre månader til faren er ferdig med å sone i fengsel. Svein ser han for seg, eit slags mørkt lys som er på veg. 

Orgelskogen er ein roman som sirklar inn etterverknadane av det forferdelege som hende den påska då Svein var elleve år. 

Orgelskogen er ikkje berre ein fysisk stad mellom trea, men ein sjeleleg tilstand Svein kan tre inn i, kor det berre finst han og orgla, og alt anna forsvinn. 

Vi blir kjent med hovedpersonen når han sitter i bilen på vei fra Bergen til Österfärnebo i Sverige. Han kommer frem til huset hvor han tilbrakte mye av sin oppvekst, og han kjenner på hvor rart det er å skulle gå inn her.

Heldigvis kommer Rolf, familievennen til besteforeldrene opp på tunet, i det han parkerer, det gjør det litt lettere for Svein å ta steget inn. Med seg har han orgelpositivet, et pipeorgel som er så lite at det er mulig å frakte det med seg, mens kona Beate har han latt være igjen hjemme.

Alle lurte på kvifor faren hadde gjort det.
Om det var planlagt, eller berre eit innfall. 
Korleis han hadde gjort det.
Om han hadde dunka inn hjernen på henne.
Om han hadde brukt hendene eller ein kniv.
Alt dette fanst i måten folk sa hei på, eller korleis dei skunda seg mot bilane sine, det låg der liksom og flaut. 

Dette grusomme som hendte i Sveins barndom, har preget ham som menneske og satt sitt merke på oppveksten hans. Hendelsen setter stemning for hele romanen, for det snakkes ikke om, og leseren får bare noen ørsmå blikk inn i hvordan farmor og farfar taklet det som hendte. 

Det er utrolig godt gjort å holde så mye tilbake, og allikevel gi leseren er fullverdig leseopplevelse, og mer til. Historien er fortalt på en lavmælt måte, flere spenningsmarkører gjør at jeg fikk opp pulsen litt, blant annet fordi jeg følte med Svein og hans kvaler.

I tillegg til familietragedien Svein er involvert i, får vi høre en god del om orgel. Svein var som ungdom med å demontere og hive det gamle orgelet i kirken, og sette opp det nye. Dette ble en opplevelse som formet ham for livet, siden han utdannet seg til orgelmaker. 

Orgelskogen er en velskrevet roman, den er sentimental men har mange gode refleksjoner. Måten Kajsa Bøyum skriver frem hovedpersonens indre landskap på er veldig fin. Detaljer mer antydes enn males ut med bred pensel, det likte jeg godt. Den uroen som Svein bærer på er også veldig godt skildret, og gjør dette til en roman med karakter.

Jeg anbefaler gjerne Orgelskogen videre ⚅

Forlag: Kolon

Utgitt: 2026

Sider: 156

Kilde: Leseeksemplar

Den siste ulven av László Krasznahorkai

Lazlo Krasznahorkai mottok Nobelprisen i litteratur i 2025. Jeg har ikke lest noe av ham, men ser at det finnes ytterligere fire titler oversatt til norsk. Etter å ha fått en fin smakebit med disse tre novellene, skal du ikke se bort i fra at jeg fortsetter å utforske mitt nye vennskap med denne prisbelønnede, ungarske forfatteren.

Forlaget om handlingen:
Den siste ulven er den første utgivelsen av László Krasznahorkais kortprosa på norsk. Den inneholder tre fortellinger om rovdyr, menneskets forhold til naturen, godt voksne menns tvil og tro på egne ferdigheter, hva vi opplever og hva vi er i stand til å videreformidle, hvordan historier oppstår og brer seg – og mye mer.

En forhenværende professor inviteres til det spanske høyslettelandet av lokale kulturentusiaster, uten krav om andre motytelser enn at han skriver noe fra området. 

Reisen får sin egen logikk, og snart skysses professoren fra det ene stedet til det andre på jakt etter historien om hvordan den aller siste ulven i Extremadura endte sine dager.

Det er handlingen i tittelnovellen som er skissert her, en novelle som holdt meg fengslet fra begynnelse til slutt. 

Krasznahorkai har en skrivestil og et litterært språk som er helt spesielt. Sidene er tettpakket og setningene lange, ikke la deg skremme, men stup inn i det. Ved å bruke bestemte ord, blir leseren tipset om hvor vi befinner oss. Flere egennavn er tyske, og Kleistpark sa meg at vi i åpningen er i Berlin. Sparschwein er et passende navn på baren, hvor hovedpersonen sitter og drikker Sternburger. 

Hovedpersonen får et tilbud om en to ukers jobb, som han ikke greier å motstå. Han får reise og opphold dekket, inkludert alle måltider, sjåfør og tolk. I tillegg har han full frihet til å skrive så mye eller lite han vil. Han er i en tilstand av forvirring rundt hvordan alt er lagt til rette, han? som i egne øyne er en nobody, men i deres, tydeligvis er en stor helt.

De to påfølgende novellene henger litt sammen, de er betydelig kortere og har en form med mye indre og ytre intrige. Herman er en nylig pensjonert viltvokter, som frykter at det fra nå av ikke vil bli brukt for ham mer. Det viser seg at kommunen har brukt for hans kompetanse, da de oppdaget et forsømt naturområde, hvor det burde vært ordnet opp.

                                    Han satte i gang med stor energi, lik en innbitt skygge, fra tidlig om morgenen til sent på ettermiddagen befant han seg på området, der han rensket i busker, beskar trær, satte ut saltsteiner og bygde utfôringsplasser, ryddet de gamle jaktstiene, eller anla nye gjennom den tette vegetasjonen der han anså det for nødvendig, med urgamle metoder - gjennom å lese av sporene som førte inn i og ut av skogen - anslo han bestanden av vilt, både nytte- og skadevilt, og ved å lite på både instinkt og erfaring inspiserte han systemet av forgreininger og hindre, sove- og hvileplasser....

Det er langt til første punktum, så jeg stopper utdraget der. Dette skrivegrepet kan være litt irriterende, men leser du litt halvhøyt for deg selv, og følger tegnsettingen slavisk, vil du kjenne en tydelig rytme i kroppen mens du leser. 

Herman blir innhentet av en slags samvittighet etter hvert, og det er refleksjonene rundt dette som gjør novellen til noe helt for seg selv. 

I den tredje og siste novellen tar fire offiserer med seg fire damer på togtur til en gudsforlatt liten by. De skal følge Marietta så hun skal få besøke sin mor som ligger for døden. Her hører de om Herman, mest gjennom en overnervøs hotelldirektør, som til tross for at ingen har sett ham og hans kjempestore revesakser. De grusomme hendelsene blir flere og panikken i befolkningen øker.

Novellene til Làslò Krasznahorkai er full av logiske og filosofiske betraktninger. Jeg hadde glede av å slå opp de frasene eller ordene jeg ikke forsto betydningen av, og det viste seg alltid at det bygget perfekt opp handlingen. All kudos til oversetter Ove Lund, for å ha beholdt så mye av språket og gjort historiene til kunst av høy standard. Jeg fryder meg over at det er Lund som har oversatt alle bøkene til denne forfatteren, og gjort historiene levende for et norsk publikum.

Jeg anbefaler Den siste ulven av hele mitt hjerte ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2009/på norsk i 2026

Sider: 91

Oversatt av: Ove Lund

Kilde: Leseeksemplar