Campingferie 2024 - med #Raidhoo på tur

Etter ti dager i Tyrkia med gode venner, hadde vi fått nok påfyll av sol til å tilbringe resten av årets sommerferie på rundtur i Norge. Målet er som alltid vakre Snåsa, hvor svigers bor, og en tur til Mosjøen for å besøke tante og onkel. Spenningen vi hadde angående turen lå i hvordan det ville bli å kjøre med, og bo i vår nye mini-campingvogn.

Vi kjørte sent fra Bergen siden Rav`en måtte innom verksted for å få fikset noe, men vi la i vei og kom oss så langt som litt sør for Ålesund, før vi stoppet i veikanten. Før vi krøp baki vogna laget vi oss en kopp te, og fant noe å bite i, ikke noe problem med et fullt utstyrt kjøkken bakpå. Vi sov som noen steiner, i den deilige sengen inni, og på morgenen brygget vi oss litt kaffe før vi tøffet videre. 

Målet for dagen var Otrøya, men før vi kom så langt undersøkte vi de to vakre Skodjebroene på veien. Etterpå svingte vi vest til Brattvåg, og kjørte utover de seks øyene som nå er bunnet sammen av broer og undersjøiske tuneller. Her laget vi oss middag, og drakk kaffe, mens vi nøt fuglelivet og turen. 

*********

Frode hadde lyst å gå Midsundtrappene, så neste stopp ble Sandneset Camping, for to dager. Her trivdes vi godt, det var helt rolig, lite folk, rent og pent. Litt havtåke som ikke ville forsvinne irriterte litt, men godt utpå dag to, var det tid for fjelltur. Jeg ble med opp på Rørsethornet, som er en av Norges lengste steintrapper, med 3292 trappetrinn. Det var varmt og folksomt, men for en utsikt, den fikk meg til og med til å glemme knærne som skrek på oppmerksomhet. 

Frode fløg også opp på de 3-4 andre sherpatrappene i området, så han var i sitt ess. Sandneset camping var et rolig sted med full kontroll på fasilitetene, så det kan jeg anbefale for de av dere som liker å koble fullstendig av.

Etter to avslappende dager vest for Molde, kjørte vi til Snåsa. Det er alltid kjekt å være sammen med familien, og i år kunne de presentere flere "nyheter". 

Midt i oppholdet hektet vi på vogna en kveld, og kjørte mot Mosjøen. Siden vi hadde blitt litt hekta på camping, overnattet vi på Svenningdalsvatnet Camping, som ikke er en camping med fasiliteter, men nydelig tilrettelagt for overnatting med vogn, langs vannet. Litt knott ble det på kvelden, men vi satt i fjæresteinene bare noen meter fra sengen, og så solen gå ned bak fjellet. Tante tok godt i mot oss som hun pleier, og onkel fikk også et besøk. En tur i Sjøgata ble det på meg, mens Frode kom seg opp på toppen av Øyfjellet.

Da vi forlot Trøndelag kjørte vi til et sted langs Hornindalsvatnet, sør for Grodås. Igjen stoppet vi bare langs veien, tok frem tannkosten, og mens vi pusset kom regnet. Før vi ble våt, krøp vi til køys, og da vi våknet neste morgen skinte solen igjen. 

En travel dag lå foran oss, først stoppet vi på Selje, og ble med på en guidet tur ut til Selja, øyen like utenfor hvor St. Sunniva, skytshelgenen for Vestlandet skal ha hørt hjemme. En kjempeflink guide tok oss gjennom historien om øyen, munkene som bodde her og ikke minst sagnet om Sunniva som flyktet fra tvangsekteskap i Irland før år 1000, og døde på Selja.

Proppfull av gode historier og godt selskap fant vi bilen igjen, og fryktløst satte vi i gang oppkjøringen opp til toppen av fjellet Kjerringa, eller Vestkapp, som turistnæringen på 80-tallet begynte å kalle det. Det er en lang smal vei for å komme seg opp, og med bil som funker dårlig i oppoverbakke,. ble det ganske så nervepirrende. Vi kom oss opp, og fikk oss en lang fin tur oppe på platået. Ørn lekte i vinden, solen skinte og utsikten var formidabel.

Det skulle ikke bli siste gang denne dagen at vi la i vei på en smal vei, for før vi begynte å se etter overnattingssted, ville vi se Kannestenen, som ligger vest på Måløy. Heldigvis var det lite trafikk så sent, så vi kom oss de 4 km ut til dette lille vidunderet av et naturfenomen. En sen fergetur tok oss over til Bremangerlandet, og nå begynte det for alvor å haste med å finne en campingplass.

Dessverre krasjet forventningene med virkeligheten, for vi kom frem til Grotle camping som var lite trivelig (i forhold til der vi har campet før). Vi fikk sett strendene, bebyggelsen og omgivelsene, men her var det alt for folksomt. Ikke fikk vi kontakt med campingen så sent heller, så vi satt oss i bilen igjen.

Klokken var mye men vi la i vei mot Kalvåg, for der skulle det være en camping, som viste seg å være en stellplass for bobil uten toalettfasiliteter. Dagen var nesten omme, så vi fant en veilomme og overnattet der, hvor det var busker å tisse i, og nydelig sjøutsikt til morgenkaffen. Advarsel; book overnatting på forhånd, hvis du ikke har telt. 

Davik Fjordparadis

Turen gikk østover i Bremanger og kun 50 km etter, stoppet vi på campingplassen med det nydelige navnet Davik Fjordparadis. Her var det en drøm å være, stille og rolig camping, nydelige fasiliteter og en eier som passet på at alle hadde det godt. Frode og jeg gikk opp på et av fjellene i Davik, Furehovden, hvor en kan se det meste av nydelige Nordfjord. Når han hadde spist og hvilt seg litt, kjørte Frode tilbake noen km dit vi kom fra, for å bestige Hornelen, Europas høyeste sjøklippe som rager 860 meter opp av sjøen. En spektakulær topp sett fra veien, og litt av en tur, både opp og ned, i følge ham.

Det vi hadde sett oss ut som siste stopp på turen var Oldevatn Camping. På nett sto det av det var fullt, men vi tok avstikkeren fra hovedveien og fikk plass. Etter å ha satt av vognen, kjørte vi inn til Briksdalsbreen, og fulgte alle turistene så langt opp mot breen som det lar seg gjøre. Til tross for at dette er en folksom turistattraksjon, ble det en fin tur opp og ned. 

Briksdalsbreen anno 2024

Campingen var fin, her lekte barna med padlebåter og sup i det kalde vannet, hyggelig personale og sist men ikke minst, det viktigste; rene fasiliteter uten kø. Det som trakk ned var møkkaspredningen til bonden ved siden av, som laget en intens lukt på kvelden og natten. Vi våknet til regn, men frokosten var pakket i boksen, så det var bare til å koke kaffe og komme seg av gårde. Før vi ankom Bergen hadde regnet stoppet, og vi ble ønsket velkommen hjem av noen solstråler. 

Om vi er fornøyd med lille Raidhoo? Oh yess! Han er en liten tøffing, som byr på skapplass, lys og lademuligheter, god lufting med blendingsgardiner og/eller myggnetting for de tre vinduene, og ikke minst en liten men deilig seng for to. Vi har med oss kjøleskap som holder 6 grader hele tiden, med nok plass, "komfyr" med to plater, vannbeholder som lett fylles på campingplassene, og masse hylleplass til mat og redskaper. 

Baki bilen har vi oppblåsbart spikertelt, hvis det skulle begynne å regne, campingstoler og bord, og ikke minst syklene er med! Vognen er lett å koble fra og låse på campingen, hvis vi vil kjøre et stykke uten (Det skulle vi gjort opp til Vestkapp, men det er ikke vognen sin feil, men bilen som har vont i partikkelfilteret sitt)

Fortsatt god sommer alle dere som har lest så langt ☺

Hestedagboken av Vibeke Tandberg

Vibeke Tandberg er forfatter og kunstner. Hun debuterte som romanforfatter i 2012 med Beijing Duck. I 2019 kom essayboken Uvilje, og i 2020 debuterte hun som dramatiker med stykket Hunder på Nationaltheatret. Hestedagboken er Vibeke Tandbergs sjette roman. Jeg hadde ikke lest henne før, og så frem til dette første møtet med forventning.

Forlaget om handlingen:
Når dagboken er ferdig, vil hun alltid gjenfortelle hesteåret slik det er beskrevet her. Hun vil ikke huske noe annet, noe mer, eller noe annerledes enn dette. Boken kommer til å slette hesten fra hukommelsen og erstatte minnet med ordene som beskriver den. Hun må skrive fort før ordene er fanget av fantasi og diktning. Nøyaktig og fort.

Hovedpersonen i Hestedagboken er kunstner. For snart et år siden kjøpte hun en utstoppet hest og plasserte den på studioet sitt. Siden er det stort sett her hun har oppholdt seg, i dette rommet med hesten.

Det er først i ettertid hun ser at alt forandret seg den dagen hesten kom inn på studioet, og det er derfor hun bestemmer seg for å skrive en dagbok, en bok som med ord og datoer og kronologi beskriver året som har gått. 

Målet er å forstå hestens påvirkningskraft og frigjøre seg selv som kunstner; en kunstner som arbeider med usvikelig tillit til intuisjonens labyrintiske struktur uten å frykte det irrasjonelle og det uforståelige. Når hun kommer ut på den andre siden av boken, skal livsvilje og livsmestring og sunn fornuft ha erstattet fri fantasi og kunstneriske påfunn, og hesten skal avsluttes en gang for alle.

Det var en lang skildring fra forlaget der, men jeg syntes det var så fint, og umulig å bare ta litt av, så det måtte stå sånn. 

Noen romaner skiller seg kraftig fra alt jeg til nå har lest, Hestedagboken havner i denne kategorien. Boken vekker tanker også hos meg som ikke er verken kunstner eller hesteinteressert, tanker som handler mest om det å være menneske, om behovet for å bli sett, og om ensomhet. 

Som kunstner må hovedpersonen være ærlig med seg selv, noe som betyr frivillig selvutlevering. I det som etter hvert blir en murstein av en dagbok, skriver hun inn erfaringer med de valgte arbeidsmetodene, når hun driver med avstøpninger i gips og silikon. Dagboken skrives i tredjeperson, og årsaken til dette forklares i en av de fine refleksjonene hun gjør seg. 

Hesten som jeg i begynnelsen trodde var levende, ga meg mange rare bilder på netthinnen. Disse skal forklares litt senere, og etter hver utvides persongalleriet med tre andre, taksidermisten, slakteren og Shellmannen. 

Om den navnløse hovedpersonen lykkes i å finne tilbake til seg selv, ved å skrive seg inn i dyret baklengs frem til en nåtid, kan jeg ikke si noe om. Romanen har et fragmentert preg, hvor små anekdoter og dagboknotater tar oss fremover mot nåtid. En hensikt er å forsvare kunstnerisk frihet, og det er et av temaene jeg gjerne skulle hatt et skarpere blikk på.

Jeg likte boken, jeg likte at den er litt "rar", og balanserer helt på kanten til det absurde. Liker du å lese litt utenfor boksen, er dette absolutt en roman du bør se nærmere på ⚃

Forlag: Oktober

Utgitt: 2024

Sider: 189

Kilde: PDF fra forlaget

Alle våre gårsdager av Natalia Ginzburg

Alle våre gårsdager er den tredje romanen Natalia Ginzburg skrev. Den kom ut på italiensk i 1952, bare syv år etter krigen var slutt. Som alltid skriver Natalia tett på sin egen historie, og denne boken spesielt, viser hvordan de dramatiske hendelsene i livet hennes, har formet forfatterskapet. Jeg har tidligere lest Familieleksikon og De små dyder, og kjenner i årets bok igjen skrivestilen fra de bøkene.

Forlaget om handlingen: 
Alle våre gårsdager er et bevegende og usentimentalt portrett av en generasjon i krig. Med ømhet og klarsynt humor viser Natalia Ginzburg hvordan verdier, relasjoner og handlinger blir skarpe i tiden før, under og etter en verdenskrig. For hvordan handle med integritet når man stilles overfor katastrofe? Og er det mulig å leve i kjærlighet når verden er så mørk?

Forlag: Oktober

Utgitt: 1952/på norsk 2024

Sider: 351

Kilde: PDF fra forlaget

Boken åpnes av et stemningsskapende forord av Sally Rooney. Det vi lærer her ble som et fraspark inn i historien som egentlig starter ganske så fredelig.

Denne begeistrede innledningen skrudde nok forventningene mine opp ett par hakk, så da det skjedde fint lite i første tredjedel av boken, ble jeg litt oppgitt. Det ble mer nysgjerrigheten på hva det er Sally Rooney har sett som ikke jeg ser, som drev meg videre.

To familier som bor tvers overfor hverandre er omdreiningspunktet i denne romanen, som skildrer oppvekst og hverdagsliv gjennom de små øyeblikkene. Storesøster Concettinas beilere, og lillebror Ippolitos iherdige studering til advokat får minst like mye plass i romanen som hovedpersonen Anna. Hennes barndom skildres nærmest gjennom forholdet til nabogutten Giuma og hans mor Mammina. 

Krigen er i anmarsj og de unge menneskene snakker generelt om politikk, og spesielt om fascismen som de er imot. Det er ingen sterke følelser involvert, ei heller dramatikk av noe slag. Kanskje bortsett fra scenen hvor de brenner noen trykksaker, de ikke burde hatt i hus.

                    Først og fremst var fascismen veldig stygg, provinsiell og uvitende. Men det var ikke verdt å havne i fengsel for noe så stygt og plumpt, å havne i fengsel for deres skyld var å ta dem altfor seriøst. Anna sa at man burde gjøre revolusjon. Da lo han høyt, han lente seg bakover og lo, flekket alle revetennene sine. Så Anna ville ha revolusjon, hun ville ha revolusjon! Nei, sa han, det ville ikke bli nødvendig, den fascismen ville fisle ut av seg selv, som når luften sivet ut av oppblåsbare gummiballer. 

Da krigen brøt ut, fremsto den kun som et usikkert rykte i bakgrunnen av livene deres. Handlingen dreier seg om levemåten til fellesskapet Anna og familien er en del av. De krangler seg inn i uvennskap og forsones så igjen, uten særlig dramatikk. Denne nedtonetheten sa meg at den evige kranglingen var helt dagligdags, og aldri verre enn at de ble venner igjen.

Når nøden begynner å sette sine spor, tok de som hadde litt mer enn de andre, seg av dem som trengte det. Sladder, utnyttelse og frykt trer inn når bombingen starter i Torino og i Milano, og latteren til de som hadde syntes at Mussolini var komisk i gamasjer og flosshatt, forstummet.

Krigen strammet grepet om dem mot slutten av boken (og slutten av krigen). Tyskerne kom til San Constanzo hvor Anna bodde nå, de innrettet seg og forsynte seg av av det lille de hadde av mat og dyr. Hele tiden ventet de på at britene skulle få slutt på krigen, mens ingen orket å tenke på de plomberte togene.

Natalia Ginzburg forteller sin historie uten å si så mye om seg selv, på samme måte som i Familieleksikon. Romanen er interessant, men nesten uten nerve til det er en tredjedel igjen, da strammes det kraftig til, og jeg våknet litt fra "dvalen". 

Styrken i historien må være de levende karakterene og skildringene av forholdet menneskene i mellom både når hun vokser opp, og senere da hun flyttet lenger sør i landet med din mann. Romanen har mange nydelige situasjoner som traff meg, og ikke minst et feministisk fraspark, som nok var på sin plass i 1952. 

Natalia Ginzburg (1916–1991) nee Levi, født i Palermo på Sicilia, oppvokst i Torino, regnes som en av de fremste forfatterne i italiensk etterkrigslitteratur. Lik mange anti-fascister tilhørte hun det italienske kommunistpartiet i en periode på 30-tallet. Hun giftet seg i 1938 med aktivisten Leone Ginzburg. Under krigen snek de to seg til Roma hvor de utga en anti-fascistisk avis. Dette førte til Leones arrestasjon. Han ble torturert og drept av fascistene i 1944, noe som etterlot henne alene med deres tre barn. Ginzburg var politisk aktiv livet ut, og hun var valgt inn i det italienske parlamentet i årene 1983 til 1987. Hun skrev et dusintalls essayer, teaterstykker, noveller og romaner. For romanen Familieleksikon mottok Ginzburg Strega-prisen – Italias mest prestisjefylte litteraturpris. 

Kjøttets ingeniører - essaysamling av Karl Ove Knausgård

Dette er den første samling av Karl Ove Knausgårds essays siden Sjelens Amerika (2013) og I kyklopenes land (2018). Jeg har sporadisk lest noen av essayene hans tidligere, og jeg hadde stor glede av Skogen og elva, biografien om Anselm Kiefer. Morgenstjernetrilogien har jeg også lest, men av hans romansyklus Min kamp, som kom ut i 2009-2011, leste jeg bare en og en halv. 

Forlaget om boken:
Som essayist har Karl Ove Knausgård en helt særegen evne til å skrive tett på eksistensen, om naturen, for eksempel om gresset, om trærne, om insektene rundt trærne og hvordan trærne om natten har et annet uttrykk, og derfra til trærne i kunsten, og videre ut til de største spørsmålene, om sjelen, om døden, om muligheten for evig liv, om kunstig intelligens og om tallenes plass i naturen. 

Også når han skriver om kunst og om hva romanen gjør, er det med et svimlende nærvær, en oppmerksomhet for detaljene som uanstrengt og inspirert åpner de mest grunnleggende spørsmålene om kunsten og eksistensen på nye måter.

Les sakte, og tygg på godbitene! For en tenker Karl Ove Knausgård er, jeg ble flere ganger i løpet av lesingen betatt av hvordan han, så enkelt skildrer det uforklarlige. Hans assosiasjoner styrker noe som har lagt vagt i mine egne fornemmelser, og gir tankene mine kraft.

Essayene er tekster, taler eller foredrag av varierende lengde, som i perioden 2018-2024 har vært på trykk i aviser, tidsskrifter, og antologier, som forord i bøker, og enkelte også i egen utgivelse i bokform.  

                            Å mene noe om noe er å ta kontroll over det. Det er en aktiv handling. For å være nær noe og la seg fylle opp av det kreves det motsatte, det handler om å slippe kontrollen og er passivt. Forskjellen på å ha en mening om noe og å være nær noe, er forskjellen på å ta plass og å gi plass. Det er ingen tvil om at det første har forrang i kulturen, og at det passive, det å ikke handle, har lav status. 

Allerede tidlig i boken noterte jeg meg titler for lesing/repetering, som Claire Keegan sin Småting som dette og Dostojevskijs Idioten, hvor vi blir tatt med til kjernen av den russiske kulturen på 1800-tallet. Senere får jeg et fruktbart gjensyn med Mattis i Tarjei Vesaas sin nydelige roman Fuglane og vi får høre om hvorfor Gustave Flauberts roman Madam Bovary er den perfekte roman. Når Knausgård tolker bøker, skjønner jeg hvor overfladisk jeg har lest, og blir ivrig på å gjøre opp for dette.

Videre i essaysamlingen tolker han også malerier og fotografier på den samme nære måten, som tar pusten fra meg. Han snakker om tilstedeværelse og sammenheng, helt ned på mikronivå, hvor de aller minste øyeblikkene blir viet oppmerksomhet.

Jeg elsket å lese om Mamma Andersson og kunsten hennes, og ikke minst takketalen Knausgård holdt da han mottok Gunnar Myrdals Leninpris i fjor. Turen til Russland i 2017, var en drøm å få være med på. Spesielt interessant var det å få koblingene mellom Sovjetunionen 1947 og dagens Russland, og refleksjonene rundt hvordan dagliglivet til menneskene har forandret seg.

Boken er bare på 330 sider, men det tok meg lang tid å lese den, for her måtte det fordøyes og tørkes tårer, mange ganger underveis. Det gjør alltid inntrykk å lese Knausgårds sine tanker, så også denne gang. Har du lyst å lese noe som får deg til å gruble litt, så er Kjøttets ingeniører midt i blinken ⚄

Forlag: Oktober

Utgitt: 2024

Sider: 330

Kilde: PDF fra forlaget

Djeveløya av Karen Thommesen

Det er alltid spennende å lese debutanter, og spesielt interessant når forfatteren har en "voksenjobb" som jeg ikke forbinder med kreativ skriving. Kommunikasjonssjef i Direktoratet for byggkvalitet Karen Thommesen debuterte i år, med denne helt spesielle historien fra Jan Mayen.

Forlaget om handlingen: 
Atten mennesker, alle kjenner alle, men ingen kjenner sannheten. En ung meteorologifullmektig forsvinner fra Cyberforsvarets base på Jan Mayen. Politietterforsker Anders Veka reiser for å undersøke det han antar er en ulykke. Ved ankomst Olonkinbyen har stasjonssjef Katrine Kure allerede igangsatt en leteaksjon. Den unge mannen er funnet død i den avsidesliggende Guineabukta. 

Flere uforklarlige ulykker inntreffer, og det blir funnet utstyr som kan sette øyas kommunikasjon med omverdenen ut av spill. Anders Veka og Katrine Kure jager og blir jaget mens høsttåken isolerer dem fra fastlandet, og fortiden truer med å innhente dem alle.

Djeveløya tar oss med til et sted på kloden jeg aldri før har besøkt i bøkene. Det var interessant å lære om forholdene der, om avstander og infrastruktur. Livet til de som til en hver tid er utplassert på Jan Mayen er for egen sikkerhet, nøye regulert av regler, men tilliten til at disse blir fulgt, får seg en knekk, disse ti høstdagene.

Historien er handlingsmettet, men selv om det hele tiden skjer ting, så føltes lesingen langdryg, det gikk liksom litt for sakte på frem. Vi hører litt om hva de bedriver på denne norske utposten, og så drysses det spenningsmarkører i form av ord som tyskere, hakekors og russere, over det hele. Atle ble funnet død, og først etterforskes det som en ulykke, eventuelt et selvmord. 

Historien fortelles vekselvis mellom stasjonssjef Kathrine og etterforsker Anders, dette fungerer bra og viser på en fin måte forskjellen på å være godt satt inn i tingene, og det å komme utenfra sånn som Anders gjør.

Romanen har et variert persongalleri, yrkene som er representert er mange, og alle har sin personlige historie rundt hvordan og hvorfor de befinner seg på Jan Mayen. Ikke alle velger å fortelle alt om seg selv, og det er nok her de store hemmelighetene ligger.

En jammer, elektronisk krigføring. Du må få oss hjem, insisterte Steinar, da Cecilie var gått. Han så i det minste mer våken ut nå, selv om rumlingen fra mageregionen røpet at han ikke hadde spist. 
        Jobber med saken, sa Anders. Ingeborg vil at vi skal gjennomføre vitneavhørene og ellers ligge lavt. Lager vi for store bølger, risikerer vi å sette folk i fare, folk vi i utgangspunktet skal beskytte.

Dette er et lukket rom mysterium, men jeg fikk aldri den ekle følelsen av at karakterene burde se seg over skulderen. Selv lederne for gruppen innrømte stadig at de var redde, uten at jeg kunne føle det. Jeg synes historien ble avsluttet på en fin måte, spørsmål som dukket opp underveis ble besvart, og alt hadde sin naturlige forklaring. 

Les gjerne Krimlitteraturs fine intervju med Karen Thommesen

Henningbokhylle har også skrevet om boken 

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2024

Sider: 441

Kilde: Bookbites

Svikere av Espen Skjerven

Svikere er fjerde bok i Espen Skjerven sin serie om kriposetterforsker Tom Grayston. Jeg har lest og likt Slakt, Blod er tykkere enn vann og Kleptokratiet, så det var med stor forventning jeg satte i gang med årets utgivelse. Boken innfridde til tusen, boken kommer ut rett over sommeren ☺

Forlaget om handlingen:
Kripos-etterforsker Tom Grayston er blitt tilkalt til hjemlige trakter i Sandnes og Stavanger for å bistå i en sak der liket til en avdød næringslivsleder er blitt gravd opp og forsvunnet. Han var ingen hvemsomhelst, men konsernsjef i et oljeselskap som har vært involvert i en korrupsjons- og miljøskandale.

Tom og kollegaene står overfor en intens jakt på de skyldige, som ikke skyr noen midler i gjennomføringen av sin plan for å redde verden.

Forlag: Liv
Utgitt: 2024
Sider: 325
Kilde: PDF fra forlaget

Jeg har vært begeistret før, men dette må da være den beste av de fire bøkene. For en lesefest jeg fikk meg, og med nesen i boken, ble det den smidigste forflyttingen fra Bergen til Alanya noen sinne.

Hovedpersonen Tom Grayston, har gjort inntrykk tidligere, så jeg trengte ikke å bli minnet på hvem han er. For seks år siden forårsaket han at søsteren ble sterkt handikapet, mor er bitter for dette og far ligger for døden. Superetterforskeren er skilt og har to barn, også flørter han litt med en kollega, jeg digger ham!

Den førti år gamle legenden drar ikke lasset alene, historien byr på folk fra rettssystemet, lokalt politi og kolleger fra Kripos. Persongalleriet er troverdig, og alle vi møter har en viktig rolle i historien. De som får sinnet mitt i kok er miljøaktivistene vi også møter, for en gjeng.

Du trenger ikke å ha lest de forrige bøkene i serien for å ha glede av Svikere, men vi hører litt om Kongosaken fra forrige bok. Spenningskurven starter høyt oppe, da vi klokken 0300 befinner oss på en gravlund hvor et lik har blitt gravd opp.

Som en bihistorie møter vi tingrettsdommer Eva Marstein, hun er ensom etter mannens bortgang, og datteren Nina har hun dårlig kjemi med. På jobb skal hun lede et rettsmøte, i en barnefordelingssak av en annen dimensjon. Det er den tretten år gamle datteren som ønsker seg bort fra begge foreldrene, og etter å ha lest hvordan de oppfører seg, skjønner jeg henne godt. 

Jeg hadde stor glede av å lese denne sekvensen, selv om den sjokkerende respektløse oppførselen til foreldrene irriterte meg. Denne delen skal senere på elegant vis, flettes inn i krimsaken som Tom Gayston, Dagny Stokka og de andre sliter med å løse.

For slite gjør de, det virker som ugjerningspersonene alltid ligger et steg foran, og ved å strø rundt seg med likdeler, både ekte og falske, greier de å holde etterforskerne på tærne lenge. Meg som leser satt også langt utpå setet flere ganger, for her er det en spenningskurve som starter høyt og går jamt oppover.

            Hva er sant og hva er ikke sant? Hva skal til for at noe anses som bevist? Hvor mange medlemmer av kulturen skal til for at troen ikke regnes som vrangforestillinger? 
            Så det du sier er at så lenge en persons overbevisning er akseptert av en større gruppe mennesker har personen ikke vrangforestillinger?
Poenget mitt er at selv om tankene til Kim og Lise ikke passer flertallets, kan man ikke si at de lider av vrangforestillinger.

Tematikken tar oss med innom mistillit til rettssystemet, konspirasjonsteoretikere og miljøsaken. Problemstillingene som tas opp gjennom denne historien, kunne lett relateres til egne tanker om samfunnet vi lever i. Dette er et skremmende tankegods hvor ingenting er sort/hvitt, så: Ikke vær en sau, men vær kritisk!

Svikere inviterer leseren inn, på den måten at der som skjer her, godt kunne skjedd i virkeligheten. Her er litt romantikk mellom flere karakterer, men en perfekt blanding av etterforsking og personlige historier, gjør boken til en slukebok. 

Jeg anbefaler gjerne Svikere videre ⚅

Syv armer av Atle Nielsen

Den kjente journalisten Atle Nielsen har skrevet 32 bøker i ulike sjangere. Etter å ha lest hans forrige krim Mord og kjærlighet, var jeg spent på hva som skjer videre med journalisten Ole Bull. Historien er et Indiana Jones eventyr uten like, som utspiller seg i Italia.

Fra forlagets innledning: 
Den røde tråden er jakten på en skjult skatt. Goternes konge Alarik dør i 410 e.Kr. langt sør i Italia etter å ha røvet med seg jødenes syv-armede hellige kandelaber fra Roma dit keiser Titus hadde brakt den fra Jerusalem. Siden har denne helligdommen vært forsvunnet, og utallige har lett, ikke minst Heinrich Himmler. Nazistenes organisasjon Ahnenerbe jobbet med å grave fram ariernes historie verden over. Nå prøver Himmlers disipler i Neue Ahnenerbe å følge opp. En italiensk frilansjournalist i Roma som mente å vite hvor kandelaberen er, var i kontakt med ny-nazistene og ble drept før han fikk publisert noe. 

Ole Bull er på fylla i Roma, og etter et heftig besøk på et russer-betjent bordell våkner han opp til saken om drapet på en kollega.

Syv armer fortelles fra flere vinkler, uten at det gjør historien vanskelig å følge med på. En god blanding av historiske hendelser og fantasi, gir fart på lesingen og næring til en spenningskurve som stadig går oppover.

Det ligger mye nerve i de innledende scenene, da en drita full Ole Bull lar seg sjekke opp av en russisk skjønnhet. Leseren skjønner med en gang hva som vil komme til å skje, men historien skal utvikle seg mye før vi er i mål. 

Etter mye motgang har, den nå arbeidsledige journalisten Ole Bull tatt seg noen friuker i Roma. Han vil fylle dagene med å skrive noe, og har flere muligheter; ulykkelige prostituerte, drapet på kollegaen, eller skatten det snakkes om. 

Det blir ikke mye tid til skriving, for det koker rundt den godeste Ole Bull. Vi hører om en VG journalist bosatt i Bergen, som tar opp den ene tråden, og senere får vi innblikk i arbeidsmetodene til den italienske etterforskningsgruppen. En arkeolog og en historiker kommer også på banen, i tillegg til farlige halliker og enda farligere leiemordere.

En historie som dette er bygget på faktiske hendelser, så det er litt spennende å luke ut hva som er sant. Historie fra graven i Busento fra goternes tid og nazistenes herjinger i 1937, gir handlingen et tiltrengt dryss av troverdighet, men stort sett er det hei hvor det går. 

Mot slutten møter Ole Bull italiensk politi som ber ham være lokkemat for en innbitt leiemorder. Den selvsamme morderen er kanskje ikke så smart, for han presterer å legge fra seg pistol og ammunisjon i noen busker. Ole Bull, som enda ikke har skrevet et ord når boken er slutt, får servert et sårt tiltrengt scoop fra uventet hold, så han kommer ut av de italienske tumultene med æren i behold.

Atle Nielsen har en lett skrivestil, her er mye humor mellom linjene og korte kapitler gjør at lesingen går unna. Det er god nerve gjennom hele handlingen, noe som bidro til at jeg leste den i et par store jafser. Selv om det går litt på troverdigheten løs av og til, så er det ikke tvil om at dette er god sommerunderholdning ⚃

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 336

Kilde: Bookbites