mandag 20. mai 2019

Historien om Àsta av Jon Kalman Stefansson

For et år siden kom Jòn Kalman Stefànssons debutroman Sommerlys ut på lydbok her til lands, en bok som grep meg så sterkt at jeg etter dette har lest romaner med denne som ønskemal. Jeg lyttet meg med iver og glede gjennom Bodil Vidnes-Kopperuds innlesing av de tre bøkene som utgjør Trilogien om gutten, og ble begeistret da Historien om Àsta var klar på norsk.

Forlaget om handlingen:
Hvorfor skal det være nødvendig å falle ned fra en stige for å skjønne hva som er viktig i livet? Sigvaldi ligger på et fortau i Stavanger, han er en gammel mann. «Min gode Gud, så urimelig jeg har vært i livet», tenker Sigvaldi. Plutselig vil han fortelle om Ásta, datteren. For det er så mye, så fryktelig …
For Ásta beveger livet seg mot katastrofen, igjen og igjen. Foreldrenes ekteskap tar slutt, de som elsker henne forlater henne – eller hun forlater dem. Veien bort fra Island fører til Wien, til kunststudier der, til poeten Jósef og kjærligheten.

Hvordan overlever vi katastrofene, hvordan minnes vi dem? Og hvordan fortelle om et liv – når ingen lever bare i nået, men alltid også i drømmen, minnet eller forventningen? Slik spør Sigvaldi, der han ligger på bakken i Stavanger. Slik spør Ásta, når hun forsøker å skrive til ham som var hennes livs kjærlighet. Og slik spør forfatteren – som har leid seg inn i et gammelt hus ved kysten som en annen idiot av en turist, for endelig å forsøke å få denne virkeligheten til å henge sammen.

For en reise vi blir tatt med på i denne romanen, både i menneskets psyke og gjennom Islandsk mentalitet og levevis. Boken har jeg lest med hele meg, den er sanselig til tusen, og så godt skrevet at jeg til stadighet tok meg i å sukke henført. Teksten inneholder mye stillhet, som fyller leseren med ro, og en god del betraktninger som får tankene på ens eget liv til å surre.

Jeg er ikke verdig til å være din mann, sa vår far, et drøyt døgn senere, var nettopp kommet hjem til leiligheten som de hadde mistet. Jeg vet det, sa mamma, jeg vet det. Men det er bare så ytterst lite vi kan gjøre med det, bortsett fra å stå oppreist. De som krabber, har ingen utsikt.

Måten Jòn Kalman Stefànsson skriver på gir oss mange nydelige bilder på hvordan tiden jobber, hvordan vi relaterer til hverandre, og hvordan livet "bare skjer". Fremstillingen av skjøre minner gjøres på en naturlig og vakker måte, med respekt for mennesket som helhet.

Teksten er fragmentert og byr på forskjellige innfallsvinkler, men det blir ikke kaotisk eller på noen måte forvirrende. Handlingen drives fremover av de stadige hoppene mellom fortellerstemmer, to stemmer som belyser hverandres historie, og løfter hverandre frem.

Romanen skildrer mennesker som ikke greier å ta vare på seg selv og svikter sine nærmeste. Her er mye nød, ikke nødvendigvis på det basale planet, men de lider av et tydelig fravær av kommunikasjon seg imellom. Mange av observasjonene gjøres retrospektivt, som når Àsta reflekterer over hvordan fostermor hadde svar på alle spørsmålene hennes, mens hun selv, som nå i voksen alder har tre akademiske grader, og nesten ingen svar.

Samtidens forbrukergud er ikke på noen måte annerledes enn de gudene menneskene hadde før i tiden: Den krever ofre. 
Og vårt første offer er den sunne fornuften. 
Når vi først har kvittet oss med den, er det ikke lang vei til flokk mentaliteten. Som har det til felles med sosialdemokratiet og Kristi budskap at den gjør oss alle like. 

Det er fantastisk at en roman med så mye tristesse kan bli en så varmhjertet historie. Det jeg har lært av Stefànssons fortelling, er å ikke utsette det du kan si og gjøre nå, det blir ikke lettere å hanskes med tanker og følelser når en blir gammel og nærmer seg livets slutt.

Historien om Àsta er glimrende forfatterkunst, ikke gå glipp av denne!

Forlag: Press
Utgitt: 2017/på norsk 2019
Sider: 473
Kilde: Leseeks


Les gjerne NRK`s intervju med forfatteren, hvor han blant annet røper at romanen er inspirert av hans egen familiehistorie.

torsdag 16. mai 2019

Iskald - en ny krim fra Agnes Matre

Agnes Matre debuterte som forfatter i 2012 med romanen Stryk meg over håret, en roman som gjorde sterkt inntrykk på meg. Da hun fulgte opp med Kledd naken var jeg like imponert, og jeg har også gledet meg over krimdebuten hennes Skinnet bedrar. Årets utgivelse Iskald, er en spennende og godt skrevet kriminal fra hennes barndoms trakter i Hardanger.

Fra forlagets om introduksjon:
Norseman Xtreme er i gang, verdens tøffeste og desidert kaldeste triatlonkonkurranse. Den lokale lensmannen Bengt Alvsaker er en av 250 nervøse utøverne som hopper i den mørke, iskalde fjorden. Men da han og de andre svømmerne har kavet seg i land i Eidfjord, ligger en skikkelse med startnummer 22 livløs igjen i vannet. Da opptellingen gjøres ved konkurransens slutt, viser det seg at en deltaker med samme startnummer likevel er kommet velberget i mål på Gaustatoppen. 

Det var kjekt å møte igjen lensmann Bengt Alvsaker, hans makker Susanne Hauso og de andre ved Kvam lensmannskontor. Etter en frisk start med svømming i den kalde fjorden, krøp heldigvis både lensmannen og handlingen inn på tørt land.

Spørsmålet Alvsaker og teamet hans må finne en løsning på er, hvem er den druknede? Etterforskningen virvler opp mye gammelt grums, hemmeligheter er i ferd med å røpes, så krefter settes i gang for å holde mest mulig skjult.

Det er en ganske så tradisjonell bygdekrim Agnes Matre har skrevet denne gangen. Det sosiale engasjementet hun har vist i sine tidligere bøker kommer ikke så tydelig frem, hvis ikke søkelyset på Alvsakers elendige måte å være far på, kan plasseres i denne båsen.

Er du på jakt etter "ufarlig" krim, uten blod og gørr og som har fokus på etterforsking, så anbefaler jeg gjerne Ivar Nergaard sin innlesing, han formidler som alltid, på en flott måte.

Utgitt: 2019
Spilletid: 7:33
Kilde: Lytteeksemplar

lørdag 11. mai 2019

På vei hjem av Sverre Henmo

Sverre Henmo debuterte som forfatter i 1999 og har gitt ut en rekke barne- og ungdomsbøker. Om dette er hans første "voksenbok", så må jeg si han har gjort en smud overgang, for dette var glimrende lesning!

Forlaget om boken:
Thale og Magnus har vært sammen i mer enn ti år, og forholdet er etter hvert litt slitt i kantene. Han lengter etter et felles barn, men lengselen deles ikke fullt ut av henne, som har en 16 år gammel sønn fra før av. En helg på hytta på fjellet avbrytes brått da de får telefon om at Thales sønn har falt om på trening og er sendt til Ullevål sykehus med ambulanse. Sønnens tilstand blir stadig mer kritisk, og turen hjem blir et kappløp med tiden.


Samtidig som panikken stiger inne i bilen, viser det seg at Thale og Magnus har mye mer å snakke om enn noen av dem har vært klar over. Parallelt med bilturen på vei mot sykehuset følger vi deres historie bakover i tid til da de møttes første gang.

Handlingen er todelt på en ryddig og litt fiffig måte. I innledningen blir vi kjent med de tre karakterene Thale, Magnus og Georg på 16. Sistnevnte hører vi bare om, men karakteren blir allikevel veldig tydelig. Når de to voksne har kommet seg til hytten, deles handlingen i to. Vi følger returen deres til Oslo, vekselvis med at vi i tilbakeblikk som strekker seg lengre og lengre bakover i tid, lærer de to å kjenne.

Samtalen deres i bilen er langt fra avslappet. Magnus har hengt seg opp i Thales fortid, og Thale er merkelig unnvikende når det er snakk om barnet de gjerne skulle hatt sammen, eller er det bare Magnus som gjerne vil bli far? Han begynner å stille seg spørsmål om han har satset på feil hest, og kanskje skulle gå fra Thale, spesielt når han ikke blir hørt i forhold til et spørsmål om å overta en familiehytte. De snakker til hverandre med respekt, men ofte snakkes det rett forbi, sånn at misforståelser ikke er til å unngå.

Det er Magnus sine synspunkter som kommer tydeligst frem, siden han har fortellerstemmen i denne historien, og det er nok ham jeg får mest sympati for. Det at Thale holder tilbake noen av tankene sine, og skjuler ting for Magnus, gjør henne ikke til et dårlig menneske, men ærlighet varer som kjent lengst.

Returen til Oslo ble heseblesende, forviklinger oppstår, og samtalen blir mer og mer amper etterhvert som tilstanden til Georg forverres. Dette gir god driv til historien, som innimellom hadde et spenningsnivå på linje med en god thriller.

Sverre Henmo skriver veldig godt, og vi merker ikke på språk og oppbygging av romanen, at han frem til nå har skrevet for barn og ungdom. Håper han fortsetter å skrive romaner for voksne, for denne forfatteren vil jeg lese mer av.

Det er Erlend Klarholm Nilsen som har lest inn boken, og han leser akkurat sånn som jeg liker det!

Utgitt: 2019
Spilletid: 5:30
Kilde: Lytteeksemplar


onsdag 8. mai 2019

Ikke bli borte av Benedicte Meyer Kroneberg

Kroneberg har siden hun debuterte som forfatter i 2010 skrevet syv romaner. Ikke bli borte er mitt første møte med henne, et møte som gjør at jeg sitter igjen med følelsen av å ha gått glipp av noe. Denne må du lese!

Fra forlagets skildring:
Vibeke og Torbjørn gjør seg klare til å dra på jobb, og Ella og Leo skal på skolen. Tanken var å få en ny start, særlig for datteren Ella, som har vært utsatt for mobbing hjemme i Norge. Torbjørn arbeider på ambassaden der en kontroversiell kunstner skal delta på en middag samme kveld. Vibeke er psykolog og forsker på personlighetsforstyrrelser, og i lunsjen går hun på utstillingen for å se hva kontroversen dreier seg om.
Så ringer de fra skolen. Ella møtte ikke opp til riktig time. Ingen vet hvor hun har blitt av. Vi følger Vibekes desperate leting etter datteren, gjennom en storby preget av Brexit, terrorfrykt og ekstremvær. Underveis begynner spørsmålene å melde seg: Hvor var det det gikk galt? Hvordan kan man slippe opp uten å slippe tak?


I denne romanen befinner vi oss i London, ikke som turist men som innflyttet familie fra Norge, som er i ferd med å etablere seg der. Det er sikkert ikke bare meg som har drømt om akkurat det, men her er det mye hverdag, og om mulig enda mer regn enn i Bergen, så virkeligheten har innhentet meg.

Dette er samtidslitteratur av høy klasse, hvor handlingen inkluderer betraktninger rundt terror, trygdeturisme, og mobbing. Vi går i dybden på atferdsproblematikk, som belyses gjennom store linjer i enkelte observasjoner, og med lupe når vi kommer tett på familien, i rammefortellingen.

Når Ella forsvinner fra skolen følger vi morens fortvilte leiteaksjon. Hun tenker tilbake på tidligere episoder og foruroligende uttalelser Ella har kommet med, og ser for seg hva som kan ha skjedd med datteren.

Scenen dette dramaet utspiller seg på er et regnvått London, hvor været gjør at tog er forsinket, og trafikken står i stampe. Vibeke har forpliktelser på jobben, og opplevde en ekkel episode med en mannevond hund på joggeturen sin, så stressnivået er høyt.

Jeg levde meg inn i hvordan hovedpersonen hadde det denne dagen, jeg kjente stresset hennes og fortvilelsen hun følte over mannen som ikke reagerte slik som henne selv, og på all skulingen og slarvingen fra foreldre i Ellas omgivelser.

Skildringene av Ellas utfordring er realistisk til tusen, og det var lett å sette seg inn i hvorfor Vibeke,  og andre mennesker, tolker Ella så forskjellig. De som interesserer seg for barns utfordrende atferd, vil ha ekstra stor glede av å lese denne romanen.

Ikke bli borte er en roman med temperament, den holdt meg fengslet og drog meg bort fra malerkosten som burde vært min "prioritet numero ono" for tiden.
Benedicte M. Kroneberg skriver med innsikt både i vår samtid og i sinnet til mor og barn. Det dagligdagse språket, og oppbyggingen av romanen gjør den lett å lese, alt uvesentlig er kuttet vekk, uten at det har gått på bekostning av karakteroppbyggingen.

Er det en pageturner med mening, du er ute etter, så er dette romanen for deg!


Forlag: Tiden
Utgitt: 2019
Sider: 282
Kilde: Leseeks

søndag 5. mai 2019

Hundene i Raqqa av Trygve Kalland

Trygve Kalland er fra Haugesund, men oppvokst i Sverige og Italia. Han er statsviter og offiser, og har flere utenlandsoppdrag bak seg, blant annet i Afghanistan og Moldova. Hundene i Raqqa er hans debutbok.

Forlaget om handlingen:
Når norske Hege Kvalvåg blir tatt som gissel av IS i Syria, blir det hett for PST og E-tjenesten. Og enklere blir det ikke når de får høre om et planlagt terroranslag mot Stortinget.
Når den ensomme unggutten Sjur Larsen møter somaliske Gaal, får han endelig en venn han kan stole på. Og når Gaal overtaler ham til å konvertere til Islam og joine brødrene De tålmodige på Grønland i Oslo, opplever Sjur kameratskap og tilhørighet for aller første gang i livet. Men når gruppa planlegger å utføre et kaldblodig terrorangrep i Oslo, blir det vanskelig å være Sjur. Men enda vanskeligere blir det når PST, i all hemmelighet, sender ham - av alle mennesker - til Syria for å redde Hege Kvalvåg.


Det er nesten så jeg kunne ønske at det var mulig å kalle denne historien for et eventyr, men dessverre ligger handlingen tettere opp mot virkeligheten enn de fleste av oss liker å tenke på.

Hundene i Raqqua er bygget opp av tre ledende handlingsforløp. I tillegg til det som skjer med bistandsarbeideren Hege Kvalvåg og med den søkende Sjur Larsen, følger vi den nyansatte Mariam Khorsandi og kollegene hennes i PST. Det er de sistnevnte som har ansvaret for å få Flyktningehjelpens Kvalvåg ut fra Syria, og trygt tilbake til Norge, men i store deler av denne historien gjør de en slett jobb.

   En annen ting jeg tenker på. Det var Einar sin tur. Du har fortalt oss om samholdet deres. Du har beskrevet de andre som brødre og venner, ikke sant?
   Sjur gadd ikke å nikke en gang. 
    Nå har du forrådt dem. Du skal vitne mot dem. Jeg sier ikke at de kommer til å prøve å ta deg, som en tyster, men hva har du igjen når du kommer ut? For dem er du en forræder. For det norske folk er du.... terrorist. 

Denne thrilleren er skrevet med korte kapitler og mye luft, så alt ligger til rette for lesing i hurtigtogfart. Det skjer noe nesten hele tiden, og mange av kapitlene avsluttes med en liten cliffhanger, som får leseren til å haste videre. Karakteroppbyggingen er satt til et minimum, man blir knapt kjent med de fleste av dem, bortsett fra Sjur som vi kommer litt under huden på. Dette er sikkert gjort med vilje, for å holde tempo oppe, og ergrelsene i sjakk.

Vi møter et par drittsekker, noen ensomme søkende mennesker, og noen som jobber samvittighetsfullt. Dynamikken mellom Petter og Einar er glimrende skildret, så også utestengningen av Mariam, selv om dette føles lite troverdig, voksne folk kan no ikke holde på sånn...

Trygve Kalland har gjort en fantastisk debut som forfatter, med Hundene i Raqqa, er du interessert i tematikken, kommer du til å elske boken. Jeg ser frem til det neste Kalland gir ut, for selv om tematikken ikke traff meg, skrive det kan han!


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Sider: 544
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 1. mai 2019

Vinterild av Anders de la Motte

Vinterild er den tredje av de fire frittstående bøkene som utgjør Årstidskvartetten. Jeg leser mye krim, men denne serien har ikke fenget oppmerksomheten min tidligere. Nå når jeg i rask rekkefølge, har lyttet meg gjennom de tre bøkene som har kommet ut, kan jeg ikke annet enn å framsnakke serien, og spesielt denne siste Vinterild, som var hakket bedre enn de to andre.

Forlaget om handlingen:
Lucianatten 1987 brenner en danseplatting i en skånsk hyttegrend ned til grunnen. En ung kvinne dør i flammene. Under etterforskningen settes venner opp mot hverandre, tillit brytes og familier splittes, inntil en ung mann til slutt tilstår mordbrannen.

Tretti år senere arver Laura Aulin sin tante Heddas forfalne hytte. Som tenåring bodde hun der i feriene, med tanten og vennene som trygge punkt i livet sitt. Helt til brannen forandret alt.

Det er den godt voksne Laura som er fortelleren i denne historien. Hendelsene som ligger til grunn for mye av dramatikken, foregikk i hennes tidlige ungdomsår, og gjennom tilbakeblikk får vi også denne historien presentert.
Anders de la Motte er god på karakteroppbygginger, og igjen imponerer han med hvordan han skriver frem, ikke bare Laura, men også tante Hedda og flere andre av personene på det lille tettstedet i Skåne.

Etter hvert får vi vite mer om det store arret Laura har på ryggen, om hvorfor hennes mor er en sånn avskåret skikkelse i livet hennes, og om det store savnet hun bærer på. Når hun arver Heddas nedslitte hyttegrend, må hun reise dit, og finner til sin overraskelse ut at de fleste av de hun kjente fra barndommen, fremdeles holder til her. Det at hun kommer tilbake, blir som å kaste bensin på "minnebålet", for ting begynner å skje.

Vinterild er en velskrevet krim, hvor karakterer, plott og spenningskurve er helt etter min smak. Her er ikke mye etterforskning og ingen groteske scener, men leseren fanges inn av en engasjerende historie, som gjør boken vanskelig å legge fra seg.

Runa Eilertsens stemme klinger godt i mine ører, så at det var henne som leste var også et pluss.

Vi er mange som har blogget begeistret om boken, se bare her: Bjørnebok, Heartart, Artemisia og Kleppanrova


Utgitt: 2018
Spilletid: 13 timer
Kilde: Lytteeksemplar

fredag 26. april 2019

Saturday av Ian McEwan - månedens 1001

Ian McEwan har skrevet ti romaner i tillegg til bøker i andre sjangere. Han er ikke blant de mest kjente i landet vårt, men det jeg har lest av ham, har gjort inntrykk. Lørdag, som denne samtidsromanen heter på norsk, skildrer en dag i nevrokirurgen Henry Perownes liv. Boken finner du i samlingen 1001 bøker du må lese før du dør, og er mitt bidrag til Elidas lesesirkel for mars.


Dagen er lørdag 15 februar 2003,  altså to år etter terroranslaget mot tvillingtårnene i New York. Boken kom ut et halvt år før terroren nådde London med bombeeksplosjonen på undergrunnen, noe som den innledende scenen gir oss en god påminnelse om.

Ian McEwan har med dette litt forutseende utgangspunktet, skrevet en uvanlig rolig roman til ham å være, om viktige tema som angår oss alle. Han lar hovedpersonen sin være en vellykket og rik lege, som ikke har problemer med ungdommene i familien, og som begjærer sin kone etter 25 års ekteskap.

Som sagt, handlingen begynner grytidlig lørdag morgen, han ser et fly styrte på Heathrow (eller han tror han ser det). Siden han ikke finner noe om flyet på nyhetene, vil han ikke uroe sin kone, så de har sex, hun går på jobb, og han spiser frokost, før han kjører til trening og spiller squash med en venn.

Dagen brer seg ut, og mens vi følger ham på hans gjøremål hører vi hans betraktninger rundt forskjellige tema. Tematikken sirkler rundt det trygge livet som blir utfordret og gleden han føler ved å gå på jobb.

Hans skarpe observasjoner rundt terrorhandlingene gjorde dette til en viktig bok da den kom ut for fjorten år siden, og er nok dessverre aktuell fremdeles.

Tidligere har jeg lest Ian McEwan sine bøker på norsk, så jeg kan ikke uttale meg om språket hans generelt, men Saturday fant jeg unormalt vanskelig å lese. Han bruker mange kronglete ord som ikke er i engelsk dagligtale, noe som bidro til at jeg brukte lang tid på å lese boken. Jeg likte boken godt, men tenker at jeg skal gi det litt tid, også lese den igjen, på norsk denne gangen ved en senere anledning.

**********

En liten hilsen til dere som har lagt merke til det dabbende tempoet på bloggen (og på lesingen min). Det er ikke våren eller interessen, men flytting som gjør at jeg må bruke all min tid på andre ting. 

Riktig god helg dere!