17. juni av Alex Schulman

Etter å ha lest den fine omtalen på Beathes Bibliotek, bestilte jeg boken på biblioteket. Til tross for at romanen er ganske ny, så var heldigvis ikke ventetiden så lang. Da det var min tur å lese, stupte jeg forventningsfull inn i boken. Jeg ble ikke skuffet, for dette ble en skikkelig slukebok for min del. Takk for supert lesetips Beathe!

Forlaget om handlingen:
Vidar er ikke seg selv lenger. Han har blitt suspendert fra lærerjobben etter en dramatisk episode på skolen. Og i en bortglemt pappeske finner han ved en tilfeldighet telefonnummeret til familiens gamle sommerhus. Da han ringer nummeret, svarer faren, som har vært død i mange år.

Vidar har ringt til 17. juni 1986, til en dag i barndommen. Plutselig åpner det seg en falluke til fortiden. Han ringer igjen og igjen til den samme dagen og begynner å kartlegge hvert eneste skritt familien tok.

Samtidig blir Vidar mistenkt i en pågående etterforskning, og han tråkker over grensene gang på gang. Mens dagen i barndommen sakte folder seg ut, strammes nettet i nåtiden.

Alex Schulman har skrevet en helt unik oppvekstskildring. Plottet er naturligvis av en annen verden, men som leser godtok jeg det med en gang. 

Vidar Akeby er en 45 år gammel lærer. Han bor alene, far er død, mor er på sykehjem og søsteren flyttet til Norge for mange år siden, og er vanskelig å komme i kontakt med.

Den rolige ettertenksomme mannen opplever en hver lærers mareritt da han skal stoppe en slåsskamp i skolegården. Den utagerende eleven, hans foreldre og også skolens ledelse, reagerer med å fokusere på blåmerker som indikerer at Vidar har brukt for mye vold når han stoppet slåsskampen.

Dagene blir lange når han er suspendert, når han får svar på telefonoppringningen til det gamle nummeret sitt, og oppdager at han kan ringe igjen og igjen, lager han seg en fondvegg med en tidslinje. Gjennom samtalene med seg selv som barn, mor, far og søsteren lærer leseren Vidar å kjenne, som en dønn ensom gutt, som ofte er redd og føler seg misforstått.

Fantasien var redningen hans, tegningen en luftlomme i døgnet.

Motivasjonen for denne iherdige "forskningen" kommer fra nåtidshistorien, hvor han er oppriktig nysgjerrig på hva som egentlig hendte da han avbrøt slåsskampen. Det er ikke likt ham å bruke vold, slik som alle sier at han har gjort, og han vil gjerne ha slåsskjempen i tale for å få klarhet i noen detaljer.

Her kommer frustrasjonen jeg som leser følte på inn i bildet, for Vidar får tidlig besøksforbud, noe han i sin iver etter å forstå, ikke greier å overholde. Først og fremst handler denne romanen om ensomhet, et barn som har blitt preget av oppveksten sin, og som voksen fremdeles er en ettertenksom sjel. 

Der var han, gutten som bar på en dag som veide et tonn.

Alex Schulman har skrevet en nydelig roman, den er til tider hjerteskjærende men det lille krimplottet på siden, gjør at handlingen er balansert og har god nerve. Skriveteknisk er dette noe av det mest spennende jeg har lest på lenge, og språket er det bare å ta av seg hatten for. Jeg ble mer og mer imponert des lengre ut i historien jeg kom. 

17. juni må du få med deg ⚅

 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 272

Oversatt av: Andreas Eilert Østby

Kilde: Lånt på biblioteket

Ømhet og forferdelse av Kjersti Ericsson

Stadig oftere faller jeg for romaner hvor handlingen tar for seg alderdom, og denne siste livsfasens uendelig mange utfordringer. I 2019 leste jeg forfatterens bok Hun, han og kvinnekampen, som fikk full pott på terningen, og undrer meg nå over hvorfor jeg ikke har dypdykket i denne kriminologens store og innholdsrike bibliografi tidligere. 

Forlaget om handlingen:
I denne romanen møter vi en gammel dame. Hun er ikke en ansiktsløs dråpe i «eldrebølgen», men en person, ja til og med hovedpersonen. Hun strever med å mestre et liv der mye hun har regnet for sjølsagt og normalt, ikke gjelder lenger. 

Med vidd, vemod og presisjon skildres aldringen: ord og kjøkkenredskaper som stikker seg vekk når en trenger dem, postkassestativ og bussholdeplasser som blir med i dragsuget når universet utvider seg, sorgen over at det ikke finnes kantareller i dødsriket.

Et liv er levd. Det har ført med seg både anger og glede. Og voksne barn strir med å finne ut av hvem de blir når mor er gammel.

Når romanen starter er sønnen på besøk, han ser på overfloden av det han kaller nips i morens stue. For ham er alle muggene, koppene og alt det andre bare støvsamlere, men for moren frembringer hver enkelt ting minner fra hennes liv.

Han vil ikke korrigere henne når moren påstår at hun fikk en konkret mugge av sin eldste datter da hun var barn. Selv om han vet godt at akkurat den muggen stjal han før jul, og gav henne i julegave. Han kan ikke korrigere henne, han må være den voksne nå, for å unngå at hun blir lei seg.

Ømhet og forferdelse er en god tittel på romanen, for mange av historiene som fremkommer er preget av ømheten, som skildres i eksempelet over. Forferdelse er det også nok av, for mor greier fremdeles å gå den vante turen sin ut i skogen bak huset, men presterer å miste stien og blir reddet av en turgåer. Rekkeviddeangsten ble ikke mindre etter dette.

Gjennom romanen lærer vi mor å kjenne, delvis gjennom de tre barna men også gjennom minnene som kommer frem gjennom tingene hun ser på. Et underlig flagg i kjelleren minner henne om da hun som ung demonstrerte mot urett og grusomheter. 

Redselen for å gjøre feil, forvirring og tilkortkommenhet er en stor del av hennes liv nå. Hun skjuler for barna at hun surrer rundt og leiter etter ting. Ferdigheter og kunnskaper forsvinner litt etter litt, fremmedspråkene hun kunne glipper og hoderegningen like så. De kan sikkert ikke forestille seg hvilken trussel den ferdig signerte fremtidsfullmakten som ligger i skuffen er for henne.

Handlingen tar oss med ut i verden, jeg leser om Berthold Brecht, Internasjonalen, om krumbøyde nonner og englene til Cavallini. Men, det er de fine refleksjonene rundt det å bli, ikke bare pensjonist, men gammel som fengsler meg. (Hvor går egentlig skillet, når slutter man å bli tiltalt som pensjonist?) 

Jeg synes at Kjersti Ericsson drøfter dette temaet på en respektfull måte. Gjennom å utstyre den gamle med et skråblikk på seg selv, så gir hun henne også styrke og litt fandenivoldskhet som jeg satt pris på. Romanen er ikke sentimental på noen måte, men full av innsikt om hva vi andre har å se frem til (om vi er så heldig å forbli så klar i toppen, som det denne dama er)

Har du en favoritt blant Kjersti Ericsson sine mange bøker og sjangere,
så er jeg takknemlig for tips, samtidig som jeg gladelig anbefaler årets utgivelse Ømhet og forferdelse videre ⚄

Forlag: Oktober

Utgitt: 2026

Sider: 188

Kilde: Biblioteket

Bokseren - en ny roman fra Tron Jensen

Det har gått ti år siden jeg leste Til Capri av Tron Jensen. Stemningen fra denne romanen har aldri sluppet taket i meg, og jeg drømmer fremdeles om å reise til Capri. Årets utgivelse har en veldig ulik tematikk, men den lavmælte gode stemningen er fremdeles med.

Forlaget om handlingen: 
Det er første halvdel av 1970-tallet, Alfred går med lighter i lomma, alltid klar til å fyre opp for de uoppnåelige jentene på røykehjørnet. Foreløpig er han ingen. Men to ganger i uka tar han bussen fra den vesle romeriksbygda og inn til Oslo for å bokse. I bokseklubben blir han noen. Han lærer seg slagene, fotarbeidet. Ved Ankertorget møter han en guttegjeng som holder til i campingvognene inne på gassverktomta. Her bor også Lorena, hun kan verken skrive eller lese, men hun er både sterk og vidunderlig. Det er en forbudt kjærlighet, Alfred er fortapt.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2026
Sider: 203
Kilde: Biblioteket

Det er ikke til å stikke under en stol, dette er en roman om boksing. Men, Bokseren handler like mye om ungdom som søker fotfeste i en forvirrende tid, hvor nyhetsbildet er preget av innvandring og abortmotstand. 

Alfred er en ærgjerrig 14 åring, som vet hva han vil med boksingen som han har satt seg i hodet at han vil begynne med. Det er interessant å være med inn i dette miljøet, som på 70-tallet ble drevet av erfarne boksere, som har mange historier å komme med.

Romanen har mange flotte stillbilder fra dette tiåret, men det er de avvæpnende menneskemøtene som gjør historien verdt å lese. Jeg likte god sekvensen da den tøffe, strenge treneren etter flere treninger spør hva han heter, og deretter bruker navnet hans. Alt dette skjedde på en kveld. Han var blitt Alfred.

Tron Jensen har skrevet en usentimental men kanskje litt rosenrød roman, om en sport mange av oss er litt skeptisk til. Etter å ha lært litt om denne sporten, skjønner jeg at jeg har visst alt for lite om hva som skal til for å bli en dyktig utøver, og hvordan miljøet er. 

Det er ikke tvil om at Bokseren engasjerte, jeg leste boken fra perm til perm, i de første timene av det som skulle komme til å bli en skikkelig lesehelg. 

Jeg anbefaler gjerne Bokseren videre ⚃

Selv om himmelen faller - en spennende krim fra Inger Johanne Øen

Dette er bok nummer to i serien om Silja Frost. Jeg leste Det du eier evig da den kom ut i fjor, og likte den godt. Derfor var det med stor forventning at jeg satt i gang med Inger Johanne Øens nyeste utgivelse, allerede før påskeferien. 

Forlaget om handlingen:
Det er julaften. To menn blir funnet bundet og skutt under juletreet på en hytte, og med det blir politietterforsker Silja Frosts familiehøytid avlyst. De to mennene er kjente kulturpersonligheter som herjet Oslos uteliv, preget av høyt forbruk av penger, dop og yngre kvinner. De hadde status, de hadde makt, og de brukte den. 

Silja innser snart at drapene må være hevnmotivert. Men hevn for hva, og utført av hvem?

Sammen med kollegaer fra Kripos og Hønefoss politistasjon går hun i gang med en nervepirrende etterforskning som skal lede henne til godt bevarte hemmeligheter … og gi henne en uventet mulighet til å konfrontere sin egen fortid.

Handlingen starter på julaften, men ta det helt med ro, dette er ikke en "julebok". Det er heller ingen storbykrim dette, jeg liker godt at handlingen utspiller seg i og nær en liten by som Hønefoss. Det åpner opp for å bruke naturen, som pusterom men også som en spenningsmarkør. 

To middelaldrende 80-talls kjendiser ble funnet brutalt drept på en hytte i en fredelig bygd på Ringerike. Gode miljøskildringer sørger med en gang for å gi meg tydelige bilder på netthinnen, samt å sette stemning for den videre lesningen.

Med dette som utgangspunkt har forfatteren bygget ut historien med karakterenes privatliv. Silja bor alene med katten sin, og har sine gamle besteforeldre som de nærmeste, til tross for at moren og faren lever. Med de gamle får vi en troverdig innsikt i hvordan det kan arte seg å skulle ta seg av et dement familiemedlem, og også hva småbarnslivet bør inneholde, av kjærlighet, omsorg og oppmerksomhet. 

Handlingen skildrer selvfølgelig forløpet i etterforskningen, men det er befriende smått med tekniske detaljer, noe jeg ofte synes kan bli kjedelig. Når politiet går dør-til-dør etter likfunnet, får de øye på et vanskjøttet barn hos en aggressiv nabo til drapsstedet, dette er med på å utvikle tematikken som begynner å ta form.

Persongalleriet har noen gjengangere fra forrige bok, men vi møter også nye karakterer. Jourhavende jurist Vibeke Rønning misliker Silja, så der får vi noe å gruble på, i likhet med hvorfor Silje etter 2 år som Niklas` kollega ikke vet noe om ham, hva er hans hemmelighet?

Rev, rottweiler, påfugl, katt og terrier - det er mange dyr med i denne historien, noen gir et humoristisk snitt til handlingen, mens andre bygger oppunder stemningsskapere som nattemørke, skyer og månelys har beredt grunnen for.

Selv om himmelen faller er en velskrevet krim, med til tider høyt actionnivå. Dramatikk er å finne på flere plan, så det er ikke mange pustepauser å få her. Jeg likte godt måten historien er bygget opp på, den bærende tematikken er ikke av det lette slaget, men plottet er godt snekret sammen rundt dette. Vi følger kun en handlingstråd, uten flere innledende historier, så det var lett å følge historien i mål, uten å skimte noen morder, før forfatteren avslørte hvem det var.

Synd jeg heiv meg over boken, for dette hadde vært en perfekt påskekrim. 

Jeg anbefaler gjerne Selv om himmelen faller videre ⚄ 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 314

Kilde: Leseeksemplar

I mitt lune hi av Helene Uri

Et lite søk på bloggen viste meg at jeg til nå har lest fire av Helene Uri sine romaner, med litt ulike terningkast. Derfor var det med spenning jeg satte i gang med årets utgivelse, vil jeg komme til å like denne? 

Forlaget om handlingen:
En enslig middelaldrende mann bestemmer seg for å leie ut sokkelleiligheten i huset sitt. En ung alenemor flytter inn med datteren. De tre utgjør snart et slags familiefellesskap: Han hjelper dem med stort og smått, hun bringer liv inn i tilværelsen hans. De går turer i skogen og feirer jul sammen, han passer datteren hennes.

Femten år senere sitter de i retten. Han på tiltalebenken, hun med den grusomme innsikten om at tryggheten var en illusjon. Hvordan kom de hit?

I mitt lune hi er en elegant, forførende og urovekkende skildring av to mennesker som tar seg til rette i hverandres liv. Det handler om selvbedrag og overskridelse, i en historie med utgangspunkt i virkelige hendelser.

At utgangspunktet for det som skjer i denne romanen også skjer i den virkelige verden, det tviler jeg ikke et sekund på. Når det er sagt, så vil jeg påstå at naiviteten til begge hovedpersonene er så stor, at det aldri ville kommet så langt. 

Her møter vi to ensomme mennesker, Bjørn trenger å fylle huset sitt med liv etter at moren døde fra ham. Han flytter opp i mors del av huset, pusser opp leiligheten nede, og velger Anne Marie og datteren som leietakere. 

Anne Marie på den annen side er en hardt prøvet alenemor, uten en skikkelig jobb og mulighet for å ta vare på seg selv og datteren. Hun utnytter hans behov for selskap, takker ja til middagsinvitasjoner, barnepass og alt hun trenger hjelp til.

Det er faktisk ganske koselig i begynnelsen, men historien fortelles fra alle kanter på en gang, så jeg vet jo at de sitter i retten, han som tiltalt og hun som den fornærmede. Gjennom hyppig vekslende synsvinkler kommer vi sakte men sikkert frem til sakens kjerne. Vi får høre dialogene som foregår med deres respektive advokater, samtidig som vi får høre deres egne tanker, dem de ikke sier til advokaten. 

Denne måten å fortelle historien på er glimrende utført, det høres kanskje forvirrende ut, men det er skrevet på en ryddig måte som er lett å henge med på. 

Jeg ergret meg over at Bjørn er så ærlig, han nekter å unnskylde seg, men advokaten hans gjør sitt beste for å finne formildende omstendigheter til rettssaken. Han skammer seg veldig over det han har gjort, så det han sier til advokaten er strippet for bakgrunn og følelser, noe leseren derimot får, og som bidrar til at det er mulig å synes synd på ham. 

Anne Marie holder skjult det hun har gjort, til venninnene, psykologen og advokaten sier hun noe helt annet, enn det som kommer frem gjennom refleksjonene hun gjør seg når hun tenker tilbake på hvordan hun har oppført seg, og hvordan Bjørn må ha oppfattet det.

I mitt lune hi er en glimrende skrevet roman hvor leseren hele tiden får undre seg over hva som egentlig har hendt. Den er skrevet med stor innsikt i menneskepsyken, med en skriveteknikk og språkføring som passer perfekt. Selv om jeg hadde stor sympati for livssituasjonen Anne Marie befant seg i, så er det ikke tvil om at mitt hjerte var hos Bjørn på tiltalebenken.

Har du lyst å lese en roman med karakter
 anbefaler jeg gjerne I mitt lune hi ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 288

Kilde: Lånt på Bookbites

Vera en roman av Sandra Lillebø

Det kribler alltid litt ekstra når jeg skal starte på en roman av Sandra Lillebø. Dette fordi en aldri kan vite hva en får, og jeg sitter som oftest utfordret og fornøyd tilbake i lesestolen etter endt lesing. 

Forlaget om handlingen:
En kvinne møter igjen sin første kjæreste og trekkes tilbake til ungdomsårene i Dalen, da hun får hesten Vera av foreldrene sine. Vera er et føll, et levende vesen som krever arbeid og tilstedeværelse, og et stort ansvar legges på den unge jenta, som er vant til å tilbringe det meste av tiden alene. 

Da hun senere møter gutten, som er to år eldre enn henne, blir han på lignende vis en livline, en skjør og intim forbindelse som er både overveldende og ikke helt til å gripe.

Vera er en vakker, sanselig og dypt bevegende roman om omsorg, ensomhet og hvordan tidlige erfaringer former oss - særlig de vi ikke er rustet for å bære eller har språk for.

En skulle tro at en roman som starter med at en jente på 13 år får et føll av foreldrene sine, er en lykkelig fortelling. Små kommentarer helt i begynnelsen gjorde at det fort la seg en sten i magen min da jeg leste. 

Handlingen fortelles fra flere steder, og det veksles hyppig og umerket mellom da hun var 13, da hun møtte Gutten som 15-åring, vennskapet med Rita, livet med Vera og fra når hun er voksen. 

Foreldrene er fraværende i livet hennes, faren som er jeger sitter ved kjøkkenbordet og pusser geværet sitt, moren som før var lys og energisk blir bare trøttere og trøttere. Hovedpersonen vår aksepterer dette, hun utagerer ikke voldsomt, men utnytter tilliten foreldrene viser henne, når de lar henne komme og gå som hun vil. 

Jeg kjente på masse følelser da jeg leste denne romanen, først og fremst fortvilelse over hvordan Vera blir behandlet. Protagonisten i historien er ikke særlig interessert i hesten sin, ikke kan hun mye om hest heller, og nå står 13 åringen her med et føll som ikke skal ris på, på lang lang tid. Gjennom hele lesningen undret jeg meg over hvorfor hun fikk hesten, når hun er så lite interessert i henne. Svaret kommer heldigvis mot slutten, som oppklarer mye av det jeg har grublet på underveis.

Handlingen er full av konstateringer av fakta, ting er som de er i hovedpersonens liv, mor forsvinner bak sine lukkede øyne, det lille barnet viser ingen forståelse, men irriterer seg over henne. Hun tenker at moren er en klamp om foten på seg og konkluderer kaldt og ærlig med, at hun er et slemt barn.

Et intenst langvarig regnvær mot slutten av boken gjør at klaustrofobien jeg har kjent på underveis, bygger på seg. Elven som stadig stiger føles truende, og når Vera som er så avhengig av mennesket sitt, blir tatt med ut på lufting i leiebåndet, må det jo gå galt.

Sandra Lillebø har skrevet en urovekkende roman som kommer til å sitte i meg lenge. Dette er skrivekunst på høyt plan, handlingen kan virke litt enkel i begynnelsen, men en intrige bygges opp og noen få begivenheter får leseren til å reflektere over oppvekst og ensomhet. 

Det er ikke tvil om at jeg lot meg engasjere av Sandra Lillebø sin nyeste roman, og jeg anbefaler gjerne Vera videre ⚄

Forlag: Oktober

Utgitt: 2026

Sider: 156

Kilde: Lånt på Bookbites

Memoarer - en feiring av at forlaget Kolon fyller 30 år

Gratulerer med dagen Kolon Forlag! For en fin måte å inkludere alle i feiringen av den runde dagen. Etter en innledning hvor redaktøren forklarer konseptet og målet med samlingen, lot jeg meg synke ned i godstolen og nøt flommen av korte, men bevegende tekster. Memoarer kan ikke sammenlignes med en essaysamling eller noveller, boken fremstår som noe helt nytt, som absolutt svarer til tittelen på boken.

Forlaget om boken:
Kolon forlag fyller 30 år i år, og det feirer vi med å invitere alle Kolons forfattere til å skrive sine memoarer, for slik får vi også feiret forfatterne, som jo er grunnlaget for Kolon. 

Vi ba forfatterne ta utgangspunkt i hva de selv ønsket, også eget liv og virke. Invitasjonen åpnet for memoarer i alle litterære former. Den eneste begrensningen var at teksten måtte være på maksimalt ti sider. Det er en regel som tidvis er blitt brutt på det groveste.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2025
Sider: 495
Kilde: Leseeksemplar

Kjersti Anfinsen tar oss med til Nordkalotten og kvenene, folket som har finske røtter men som har blitt fornorsket etter å ha vært bosatt i Norge i generasjoner. Jeg har lest fire av Kjersti Anfinnsens bøker, Dødsverk fra i fjor var den siste, som i likhet med de tre andre høstet fem prikker på terningen min.

Lene Berg var festspilldikter i 2022, med en utstilling om sin fars hustrumord, som jeg ble veldig begeistret for. Når boken Fra far kom året etter, ble jeg en ivrig og fornøyd leser. I Memoarer skriver Lene Berg medrivende om farmoren sin.

Mange av forfatterne i denne antologien har jeg lest før, blant andre fikk jeg et fint gjensyn med Thomas Marco Blatt som skriver om dobbeltgjengeren sin, en historie som minnet meg om Vi kom fra Liverpool fra 2021. 

Jeg lot meg begeistre av Jeg vil våkne til verden, diktdebuten til Karoline Brændjord i 2020, og frydet meg over hennes tekst i Memoarer, en smakebit:

                            Morfaren min var en taus mann. Han fortalte meg at innerst i alle ting er latteren. Morfaren min sa at om det finnes en gud, ler gud buldrende av glede bare det drypper regn fra et fikentre ned i håret hans. Han sa at gud er kanskje stor, men enda større er virkeligheten.

Pedro Carmona-Alvarez sin tekst var en av dem jeg gledet meg mest til å lese. Bergenseren har med sine romaner, foredrag om litteratur og ikke minst, hans musikalske tolkninger, har lenge preget mine egne lesninger på en positiv måte. I teksten han bidrar med her, byr han på seg selv i en tekst, hvor musikk og litteratur er naturlige ingredienser. Det siste jeg leste av ham var Rust sover aldri, et skuespill mellom to permer, bygget på hans roman Chiquitita. Teaterstykket skal settes opp på DnS i 2026 - det stykket ser jeg frem til!

Kari Løvaas har bidratt med en fin tekst som begynner med hverdag, eposter og prestasjonsangst, og videre utvikler seg i sprang fra blomster til Selma Lagerlöf og ikke minst tanker om at skriveteknologien blir gjenoppdaget som botemiddel. Jeg likte godt hennes essay Skapelsens sukk og klage fra 2022, og frydet meg over et gjensyn med denne forfatteren.

Jeg leste Brønnøya fra 2020 året etter den kom ut, derfor var det kjekt at Stein Sørensen bidrar med en tekst i denne antologien. Avslutningen av det korte bidraget i denne boken bidro til at jeg unnet meg en stille stund, med hendene i fanget og øynene lukket, før jeg fortsatte lesingen.

Her er noen nevnt men ingen glemt. Da jeg leste denne antologien greide jeg å ta meg god tid, og jeg lot meg imponere. Jeg la boken igjen på hytten, og tok den frem hver helg i de rolige omgivelsene 700 meter over havet. Det var en fryd å lese 42 forskjellige historier av ulik lengde og med ganske så forskjellige tolkninger av oppgaven som Bjørn Aagenes fra Kolon Forlag ga dem. 

Memoarer er ikke bare en intern feiring av forlagets 30 år på jorden, men også en fin anledning for lesere landet over til å bli kjent med nye forfattere. 

Jeg anbefaler gjerne Memoarer videre ⚄

Memoarer er derfor blitt en sprek samling tekster fra 42 av landets fremste forfattere og inneholder bidrag fra: Kjersti Anfinnsen, Lene Berg, Line Berg, Carl Henrik Berge, Thomas Marco Blatt, Majken van Bruggen, Karoline Brændjord, Pedro Carmona-Alvarez, Caroline Ugelstad Elnæs, Eivind Grip Fjær, Jon Øystein Flink, Anne Helene Guddal, Jørgen Gunnerud, Simen Hagerup, Jonny Halberg, Katrine Heiberg, Tone Hødnebø, Torborg Igland, Finn Iunker, Joakim Kjørsvik, Johan Lindvall, Ingvild Lothe, Kari Løvaas, Cecilie Løveid, Sonja Nyegaard, Karin Nygård, Tommy Olsson, Steinar Opstad, Yngve Pedersen, Kjersti Rorgemoen, Endre Ruset, Frode Saugestad, Ingvild Schade, Runa Borch Skolseg, Einar Stenseng, Julie Stokkendal, Jørn H. Sværen, Stein Sørensen, Gunnhild Øyehaug, Olav R. Øyehaug, Vemund Solheim Ådland og Fatou Åsbakk. Hurra!