mandag 30. januar 2023

Tillit av Hernan Diaz

Hernan Diaz er født i Argentina, oppvokst i Sverige og bosatt i USA. Mannen som har doktorgrad i filosofi, har skrevet en rekke noveller og essays, og vært fremme og snust på priser, både for debutromanen In the distance og Tillit som kom på norsk nå i 2023. Vi befinner oss i USA, hvor klasse, kapitalisme og grådighet, skildres, men det er ikke dette inntrykket jeg sitter tilbake med etter endt lesning. 

Forlaget om handlingen:
I 1920-årenes New York kjenner alle Benjamin og Helen Rask. Hans evne til å ligge ett skritt foran aksjemarkedet har gitt ham et legendarisk ry på Wall Street, hennes aristokratiske bakgrunn og skarpe intellekt har gjort henne myteomspunnet i sosietetssirkler. 

Sammen steg de til toppen av en verden av tilsynelatende uendelig rikdom - men hva har formuen deres egentlig kostet?

Tillit er roman en i fire deler, som på storslått vis drar leseren med seg på en reise gjennom det 20. århundret, i et stadig mer besettende forsøk på å skille løgn fra fakta. 

En oppslukende litterær gåte - og en undersøkelse av kapitalens makt over selve virkeligheten.


Historien starter i New York like før 1.verdenskrig. Vi blir kjent med historien til den sære Benjamin Rask, og hvordan han jobbet frem den overveldende formuen han hadde da han møtte Helen, som han kom til å gifte seg med.

Han var et mattegeni av dimensjoner som utviklet kunsten å spekulere i aksjer, inntil han ble en meget vellykket investor. Vi følger ham og hans familiære utfordringer, gjennom krakket i 1929 og følgene det fikk for familien. Følgene er ikke det du tror, bare så det er sagt.

Så hører vi om en helt annen mann Andrew Bevel. Fortellingen om hans liv tar form av en roman, med forord og det hele. I perioder ser det ut for leseren at det er manus til denne boken vi lese, for her finnes det i perioder stikkord og halvferdige setninger. Nå tas vi med tilbake i den amerikanske historien til begynnelsen av 1800-tallet, og oldefaren til Bevel. 

Vi hører om handelsblokader og fribankperioden, i en tid hvor det ble handlet med bomull, tobakk og sukker. Senere hører vi om hvordan Bevels farfar opplevde at Europas markeder i 1873 brøt helt sammen. Historien nærmer seg vår 1900-tallet, nå handler det om antitrustsaker, myndighetenes reguleringer, resesjonen, og innføringen av sentralbanken. 

Nå handles det med biler, jernbane gummi og stål, men det er hovedpersonens rolle i markedet, som er hovedfokus. Han ergrer seg over at handel på børsen har blitt for "hvem som helst". 

                                    Skjønt de fleste velrenommerte meglerhus fulgte en streng politikk som forbød kvinnelige kunder, dukket det opp tradingrom for kvinner over hele New York, og i mindre byer neglisjerte husmødre  med en "fornemmelse" sine huslige plikter for å følge markedet på det lokale telegrafkontoret og ringte inn sine transaksjoner på slutten av dagen. 

Kvinner utgjorde bare 15 prosent av de dilettantiske aktørene ved begynnelsen av tiåret. Mot slutten av det nærmet de seg 40 prosent. Kunne man ha funnet en klarere indikasjon på den kommende katastrofen? Fallet fra kollektiv illusjon til hysteri var bare et spørsmål om tid. Jeg skjønte at det var min plikt å gjøre hva jeg kunne for å rette opp situasjonen.

Da jeg leste ble det notert flittig, for her var mange ord som jeg ikke bruker i min dagligtale: fluktuasjon, polykistor, haussist er noen av ordene, som sikkert er helt vanlig i aksjemiljøer. 

Hernan Diaz bruker lang tid på å "komme til saken". Romanen er ordrik, den er oppbygget av flere historier som belyser tematikken fra ulike vinkler. Med deg på veien får du innblikk i den amerikanske historien, men er du ikke obs på at det er dette romanen handler om, så kan det gå deg hus forbi. Hovedfokuset ligger på to kvinnelige roller, Andrew Bevels kone Mildred og Ida Partenza, som kommer inn som et friskt pust mot slutten av romanen.

Det var interessant å lese om historien til børsen i USA, noen sære karakterer bærer frem historien, men det ble vel mye dikkedering med familiære forhold etter min smak. 

Mot slutten møter vi Ida Partenza, hun var i sin ungdom hyret inn av Bevel, for å skrive bok om ham og hans psykisk syke hustru. Hun går i nåtid inn i Bevel House, som har blitt museum, og før hun går ut igjen, helt mot slutten av romanen, har vi fått høre hele hennes historie, som er den tredje vinkelen historien blir fortalt fra. Her kan leseren nyte noen av de kloke refleksjonene Mildred gjør seg fra sykesengen i Sveits.

Nerven jeg hadde savnet gjennom boken var plutselig til stede, da vi hørte om Ida Partenzas klassereise, og rolle i Andrew Bevels liv. Det ble nesten litt spennende, når hennes far og kjæreste gjør opprør, og jobber mot henne. De er fattige men politisk engasjerte, de diskuterer politikk og imperialisme, som en motpol til den pengebingen Bevel representerer. 

Mens du leser Tillit vil du helt tydelig få øye på en tidslinje, den vil bøye seg opp og ned som en orm, i takt med konjunkturene i den amerikanske økonomien. Romanen er litt "rød", feministen i meg rettet ryggen, da jeg så at kvinnene var mye mer, enn det som først kom frem. Leter du etter hva denne romanen vil si oss i dag, så finner du flere små drypp gjennom romanen. Spørsmålet hva pengene gjør med oss som mennesker, belyses gjennom persongalleriet og dialogene.

Liker du å "jobbe" deg gjennom en bok, så vil du bli rikt belønnet denne gangen


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2023
Sider: 411
Oversatt av: Bjørn Alex Herrman
Kilde: PDF fra forlaget

søndag 29. januar 2023

Andre tider av Ali Smith

Andre tider kan regnes som en appendix til Ali Smiths fire bøker Høst, Vinter, Vår og Sommer. Disse fire romanene tar leseren med på en øyeåpnende rundtur i vår egen samtid, med et spesielt skråblikk på Brexit. I Andre tider, som kom på norsk nå i år, gir hun oss et mye lysere blikk på verden, til tross for av vi også er tilbake til middelalderen. 

Forlaget om handlingen:
I 1500-tallets England blir en foreldreløs, omstreifende jente tatt inn av og satt i lære hos en kvinnelig smed. Det er mørkt i landet: Epidemier herjer, brutalitet og barbari råder, og jenta rammes hardt. Hun holdes oppe av smedkunsten og et vennskap fra uventet hold. 

Fem hundre år senere har en ny epidemi rammet England og verden. Den aldrende faren til Sandy Gray, en kunstner midt i livet, er innlagt på sykehus. Restriksjoner gjør at datteren knapt kan komme på besøk, og hun har også sluttet å ha besøk selv. Hun har i det hele tatt sluttet å bry seg, om noe. Helt til hun får en mystisk telefon fra en fjern bekjent hun knapt husker. 

Kvinnen trenger Sandys hjelp til å løse en gåte - en gåte som henger sammen med en gammel lås smidd i senmiddelalderen.

I går (28/1) hadde jeg en ting på programmet. Ali Smiths nye bok lå og ventet i lesekroken, og den gledet jeg meg til. Men først måtte jeg gni søvnen ut av øynene og plukke inn avisen fra dørmatten, og sannelig hadde ikke  Bokmagasinet en flott omtale av boken. 

Med morgenkaffe og skyhøye forventninger leste jeg om den halvt depressive Sandy Gray, som får en telefon fra Martina Inglis, en bekjent fra college. Hun forteller henne en historie fra en hjemreise hun nettopp har hatt, og om noen ord hun etterpå har hørt gjennom veggen. Denne kvinnen og hennes familie skal få en frustrerende rolle i historien videre. 

Etter å ha lest meg et godt stykke inn i boken, undret jeg meg litt over når vi blir tatt med tilbake til middelalderen og denne unge smedlærlingen. Det er nemlig kunstneren Sandy Gray som er fortellerstemmen vår, en kvinne som i vår nåtid, tar seg av sin sykehusinnlagte far. 

Sandys hverdag er en rød tråd som hekler sammen et knippe med historier. Romanen fremstår som leken og håpefull, den oser av empati, for migranten spesielt, men det strekkes forbi og utover det. 

Jeg likte godt det kapitlet, som startet med de klassiske ordene fra den engelske vitsetypen "knock knock, who`s there? Her møter vi en studievenninne av Sandy, som virkelig trenger hjelp med sin analyse av et dikt av E.E. Cummings. Fornøyelig, verdt en dobbel gjennomgang.

Elise Winterthun i Bokmagasinet: I lys av årstidskvartetten, kan man kanskje tolke: Hva som skjer med menneskene som banker på døra di, er opp til deg. Historien skrives kontinuerlig. Så sant som det er sagt, og det er mange som banker på dører i denne romanen.

Så "endelig" tas vi med til den mørke middelalderen, hvor pesten allerede har sveipet over landet, men dessverre ikke tatt med seg befolkningens overtro og uvitenhet. Empati er ikke ordet som springer frem her, selv om også denne sekvensen har små drypp av nærhet og mellommenneskelighet.


De var tre stykker som kom på døra ved portforbudstid. De reiv opp døra. Guds fred, sa den ene. Hold beina, sa den andre. Jeg ordner bikkjene hvis det blir bråk, sa den tredje.
          Og så gjorde de det. 
          De hadde ikke gjort det hvis hun ikke hadde vært en dyktig håndverker. De gjorde det med henne fordi hun kan mye mer enn å smi en kniv.
          Jenta ligger i grøfta der de slengte henne. Nå som det er morgen, kan hun se at det er ei grøft hun ligger i.


Ali Smiths fornøyelige lek med ord og språkbruk, bød først på litt irritasjon, men da jeg knakk koden var det bare gøy: Emm ge enn - ja hva kan vel det bety? skriver jeg det på en annen måte skjønner du det med en gang: Må Gå Nå - helt min humor det der ☺
I te-jobben, litt lettere den der, og med handling fra pandemien og alle som jobbet hjemmefra, falt ordet garasjefra, helt naturlig.

Høye forventninger til tross, jeg ble ikke skuffet. Dette er en roman med mye driv, det skjer noe hele tiden, og selv om historien som et hele, kan virke litt fragmentert, så henger alt godt sammen. Ali Smith gir oss mye å tenke på, litt universell humor tar følge med koronatematikken, og flere av karakterene er artige å bli kjent med. En mer gjennomarbeidet og innsiktsfull roman skal du lete lenge etter - denne må du lese!

Ali Smith og Linn Ullman ble intervjuet av Ole Torp i Bergen i mai 2022


Forlag: Oktober
Utgitt: 2021/på norsk 2023
Sider: 210
Oversetter: Merete Alfsen
Kilde: Leseeksemplar

lørdag 28. januar 2023

Et land av snø og aske av Petra Rautiainen

I denne romanen befinner vi oss på et heftig sted i historien, i en kultur som alltid har måttet tåle mye, også under og etter andre verdenskrig. Petra Rautiainen er selv født i Øst-Finland, hun er en ung historiker som skriver doktorgrad om samenes representasjon i finsk media. Et land av snø og aske er hennes debutroman, men hun har en stødig penn, og jeg er imponert over hvor detaljert og troverdig hun fremstiller denne delen av krigshistorien. 

Forlaget om handlingen:
Våren 1944: Den unge soldaten Väinö jobber som vakt og tolk i en tysk-ledet fangeleir i Lappland – en leir hvor ikke bare fangene, men også vaktene må kjempe for å bevare verdigheten.

Tre år senere kommer journalist og fotograf Inkeri til området for å skrive om Lapplands gjenoppbygging. Hun har også en egen agenda: å finne ut hva som skjedde med mannen hennes som forsvant under krigen. Jo bedre hun blir kjent med sin unge leietaker Olavi, desto mer overbevist blir hun om at han vet noe om mannen hennes. Under nordlysets himmel begynner mørke sannheter å komme for en dag.
Romanen bringer frem i lyset et bekmørkt kapittel i finsk historie, om hvordan den samiske urbefolkningen ble forfulgt og plaget i nazismens tjeneste - også etter krigen.

Til tross for at jeg har vært innom både Finland og Lappland tidligere, både under andre verdenskrig, og på andre tider i historien, så bidrar denne romanen med noe nytt. 

Historien er fortalt fra to vinkler, med bare 3 års mellomrom. Handlingen starter i 1947, med Inkeri som leiter etter mannen sin, med en tidslinje som går raskt fremover mot 1950. Hun har reist fra Helsinki til samisk-finske Enontekis, her møter hun et knippe mennesker, hvor de fleste stammer fra ulike kulturer. Omgivelsene er preget av krigsherjet jord, og mangelen på trær, siden alt ble felt under krigen. På grunn av bolignøden i området, blir Olavi som hun kjøpte huset av, boende igjen sammen med henne, når hun flytter inn.

Nå befinner Inkeri seg på det siste stedet hennes mann Kaarlo har blitt sett, men det er ikke bare å gå rundt å spørre etter ham, for krigens redsler legger bånd på de som er igjen, og alle er redd for å si noe som kan sette dem i vanskeligheter.

Scenene fra den tyske leiren under krigen er skremmende, men i denne romanen fremstilles ikke vaktene som udyr. Hovedpersonen Väinö Remes er militærfullmektig og tolk, men opprinnelig er han kulturforsker og et anstendig menneske, så de har både teaterklubb og sjakkspill i leiren. 

Krigen er ikke slutt, det tysk-finske våpenfellesskapet er i virksomhet, og tyskerne driver stadig med forsking på rase. For hvert nye lass med fanger som kommer til krigsfangeleiren i Enare, skal rasebestemmelsene overholdes. Det fotograferes, måles og veies, alt føres inn i rasediagram, og informasjon blir ordnet i tabeller. Dette er fornedrende for de det gjelder, og tankegodset, sett fra vår tid er skremmende.

Etter hvert begynner noen navn å vise seg i begge handlingsforløpene. Vi har blitt kjent med flere skjebner, og gjennom mange små hendelser bygges det en verden, som en kan både lukte, og føle på kroppen. Det er kaldt, eimen av død ligger over landskapet, knapphet på mat gjør noe med de som befinner seg her, mennesker som er fanget i sitt liv, uten muligheter.

Dette er historiefortelling på sitt beste. Rautiainen bruker samiske ord og dialekter på en antydende måte, slik at leseren skjønner at samisk ikke er ett språk. Karakteroppbyggingen er god, en kommer under huden på dem, og til tross for de uvante navnene, så fester persongalleriet seg. 

Jeg skjønner godt at denne romanen har vunnet priser, og ble valgt ut som en av 10 bøker til Berlinalen i 2021. Uten å bli sentimental eller fordele skyld, skildres miljøet i leiren, og hendelsene etter krigen på en ryddig og realistisk måte, uten digresjoner.
Jeg anbefaler gjerne denne romanen videre☺

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2020/på norsk 2022
Sider: 288
Kilde: Lånt på Bookbites

fredag 27. januar 2023

Vanære av J.M. Coetzee - bidrag til 1001-lesesirkelen

I februar skal vi lese en forfatter fra Afrika i 1001-lesesirkelen. J.M. Coetzee har fått flere av sine utgivelser inn i på den gjeve listen 1001 bøker du må lese før du dør. Jeg har tidligere lest hans roman Elizabeth Costello, den også på listen, og den likte jeg så godt at jeg ville lese mer av denne spennende forfatteren.

John Maxwell Coetzee er den første forfatteren som fikk Bookerprisen to ganger, og i 2003 mottok han Nobelprisen i litteratur, så det er ikke bare jeg som er begeistret ☺ 

Fra bakpå boken: 
David Lurie må forlate sin professorstilling, etter en pinlig og vanærende historie med en ung student. Han mer eller mindre flykter ut på landet til sin voksne datter, som bor på et skrint gårdsbruk et stykke utenfor storbyen. Her lever hun av å dyrke jord og ta seg av hjemløse hunder. 

Her opplever han Sør-Afrikas tilstand etter apartheid med nye relasjoner mellom hvite og svarte, og neddyssede, men ikke utraderte konflikter. Menneskene i det lille samfunnet og noen dramatiske hendelser, gir Lurie en ny dimensjon i sitt mislykkede liv. 

Dette er en smertefull bok. Om personlig og sosial skam og ansvar overfor mennesker og dyr, et portrett av et omkastet samfunn.


Romanen starter med at 53 år gamle David Lurie har en liten flørt med Melanie, en av studentene sine. Han er høflig og kultivert, men hun viser ikke mye interesse. Til tross for dette gir hun etter for ham, og blir med ham hjem. 

Melanie er mer opptatt av teater enn av studiene sine, så han noterer at hun har vært i klassen, selv om hun ikke er der, og gir henne bedre karakterer enn hun fortjener. Når hun så anmelder ham for sexangrep, er dette noe av det som avslører hans skyld.

Lurie erkjenner seg skyldig for komiteen, han nekter å ydmyke seg ved å vise anger eller beklage hendelsen, så de blir nødt til å be ham si opp stillingen sin.

En scene fra hans første dager hos datteren Lucy, skildrer hans litt stivsinnede personlighet. Han blir bedt om å hjelpe Bev på klinikken, hvor hun tar livet av dyr på en human måte:

                    Jeg er skeptisk Lucy. Det minner mistenkelig om samfunnstjeneste. Som om man vil prøve å gjøre bot for udåder som hører fortiden til. 
                    Hva dine motiver angår, David, kan jeg forsikre deg at dyrene på klinikken ikke vil nære tvil om dem. De spør ikke, de gir blaffen.
                    Godt, jeg skal gjøre det. Men bare så lenge jeg ikke behøver å bli et bedre menneske. Jeg er ikke innstilt på noen forbedring. Jeg vil fortsette å være meg selv. På det premisset skal jeg gjøre det.


I fortsettelsen handler ikke denne romanen om overgrepet på universitetet, men om hovedpersonens krav om å beholde sin stolthet. Det er nemlig ikke noe hvilehjem han har kommet til, her får han oppleve landsbygda på godt og vont. 

Jeg har i denne omtalen bevisst røpet veldig lite av handlingen i romanen, da den byr på overraskende vendinger, som du selv skal få oppleve. Vanære er historiefortelling på sitt beste, jeg leste andre halvdel av boken, begeistret over språket, og alle de gode refleksjonene over det å være menneske. Følelsen av å ha lest dette før, som  jeg hadde helt i begynnelsen, forsvant da handlingen bød på en ny vinkling og gikk dypere inn i tematikken etter hvert. 

Jeg flesket til med full pott på terningen, og skjønner godt hvorfor han har mottatt de to største litterære prisene det går an å få - denne må du lese!

Utgitt: 1999/på norsk 2002
Sider: 219
Oversatt av: Aud Greiff
Kilde: Biblioteket

tirsdag 24. januar 2023

Utskudd - noveller av Majken van Bruggen

Majken van Bruggen debuterte i 2008 med romanen Månefjellet. Etter det har hun gitt ut to romaner til, fortellinger, og nå denne novellesamlingen. Hun vant Subjektprisen 2022, en kulturpris i elleve kategorier. 

Forlaget om samlingen:
Menneskene i Majken van Bruggens nye noveller befinner seg i utkanten av samfunnet, de kan kalles den tause majoritet eller de usynlige. I Utskudd handler det for eksempel om barn fra dysfunksjonelle familier, gamle og ensomme, og folk som har kjørt seg fast i stivnede relasjoner – alle kjenner de på utenforskap. Sympatien i Utskudd ligger konsekvent hos karakterene som strever med å finne en plass i en verden som tilsynelatende ikke har rom for dem. Novellene er rå og usentimentale, og skrevet i et skarpt og korthugd språk, som gjør at skildringene av menneskene blir direkte, ekte og ømme.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2022
Sider: 125
Kilde: Leseeksemplar

Utskudd byr på åtte noveller som virkelig tar pusten fra deg. Allerede fra første setning, kjenner du en klam hånd rundt halsen: 

Jeg har sett ham stå parkert utenfor skolen. Han har bilen på den andre siden av veien, borte ved bensinstasjonen, og når han står der, kan han se elevene gå gjennom skolegården og ut porten. 

Flere elementer dukker opp underveis i historien, som gir leseren nye idèer om hva som skjer. Slutten er som de skal når en leser noveller, overraskende på en måte som gjerne gir leseren enda et nytt perspektiv.

Dette var fra den første novellen, her møter vi en tenåring som reagerer på foreldrenes drikking på en utagerende måte. I fortsettelsen av novellesamlingen blir vi kjent med flere mennesker som har det vont i sin relasjon til de nærmeste. 

En far og en datter forsøker å finne tilbake til hverandre, etter muren moren satte mellom dem da hun ville skilles. En liten gutt må takle å få sin far ut av fengselet, og venne seg til å være sammen med ham igjen. En dominerende far og en kuet mor, har en tenåringsdatteren som heller vil lese, enn å regne algebra.

Jeg likte godt fyren i rullestol som irriterte seg over assistenten sin, som laget mat og tørket støv, helt til hun måtte ha vikar i noen uker, og livet til mannen fikk en ny dimensjon.

Oppgjøret som fant sted på Filipinene hadde noe thrilleraktig over seg, mens historien om den gamle kvinnen som flørtet på nettet fra gamlehjemmet, bød på deilig lun humor. Den siste novellen var den tristeste, den satt i lenge etter jeg hadde lagt vekk novellesamlingen.

Majken van Bruggen skriver veldig godt, de mellommenneskelige relasjonene er skakkjørte, men allikevel troverdige og til å kjenne seg igjen i. Det er relasjonene som er ødelagt, ikke de usynlige skjebnene som får føle konsekvensene, i form av ensomhet og redsel. Men her er masse håp, og flere av dem kommer styrket ut av situasjonen som skildres.

søndag 22. januar 2023

Havørnens skrik - en Salanderkrim av Karin Smirnoff

Stig Larsson lever fremdeles, i alle fall bøkene hans om Lisbeth Salander, som tok lesere over hele verden med storm, for en tid tilbake. Serien kalles Millennium, som er navnet på nyhetskanalen som Mikal Blomkvist jobber. Karin Smirnoff er ikke første forfatteren som viderefører trilogien som Stig Larsson skrev, for dette er bok nummer 7 i serien, men hun bød på det beste resultatet jeg har lest, dette var spennende!

Forlaget om handlingen: 
Utenfor medias søkelys pågår det en rovdrift i Norrland, dagens ville vesten, hvor rike storkonsern ikke sparer på noe for å få tilgang til naturressurser og landområder. Kriminelle gjenger, tiltrukket av den enorme tilstrømmingen av nye penger, operer i skyggene.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2023
Sider: 393
Kilde: Bookbites

Ikke bare spennende, historien er velskrevet til tusen, i et språk som jeg kjenner igjen fra romanene jeg har lest av Smirnoff. Handlingen er satt i nåtid, her diskuteres høye strømpriser, vindkraftutbygging, Putin og mye mer.


Men, det er et eventyr dette, karakterene er for det meste mennesker som befinner seg i ytterkanten av loven, det gjelder, som alle vet også Lisbeth Salander, vår helt kan man vel si. Her møter hun den tretten år gamle jenta Svala, som hun faktisk deler DNA med.

Svala er ille ute siden moren hennes har forsvunnet, og Lisbeth blir bedt om å ta seg av henne.

                        Tenk over det, ber sosialdamen, det ville være fint om Svala hadde en slektning hos seg. Vi har aldri møtt hverandre, sier Lisbeth. Og det var jeg som drepte faren hennes, sier hun ikke. Jeg vet at dere ikke kjenner hverandre, men slekt kan bety noe likevel, sier hun og forteller om et søskenbarntreff der søskenbarna ikke hadde møtt hverandre på 30 år, men likevel visste det meste om hverandre. 
Jeg har ingen søskenbarn og vet ingenting om jenta, sier Lisbeth. Like lite som hun vet om jeg.

Helt i begynnelsen møter vi Renholderen, han bor i en isolert tømmerhytte i et naturreservat, hvor naturen er i ferd med å ta tilbake den 1 mil lange skogsveien som fører til nærmeste vei. Han har en bekk hvor han henter vann, og vindfall til ved, også er han venn med ørnestammen som lever like ved. Det hele er så idyllisk og "back to nature", jeg nøt de fine naturskildringene, og kunne godt ønske meg et opphold her. Helt til jeg ikke gjorde det lengre...

Plottet er lett å følge, men her er mange karakterer å holde styr på. Vi er på et lite sted langt nord, hvor reindrift er en del av livsgrunnlaget. Den lille byen har politikere, som styrer på litt som de vil, en livsfarlig MC-klubb gjør det hett om ørene på enkelte, også er det noen som driver utstrakt lobbyvirksomhet for å få realisert en vindpark.

Drap, kidnapping, bryllup og ville tilstander går igjen gjennom hele boken. Lisbeth Salander møter sin like-kvinne i lille Sala, som hun skal passe på. Mikal Blomkvist i Millenium dukker også opp, siden det er hans datter Pernilla, som skal gifte seg (med en heller tvilsom type).

Karin Smirnoff har virkelig dreisen på krimsjangeren. Jeg som kjenner henne fra debutromanen Jeg dro ned til bror, og de to oppfølgende bøkene, ble overrasket over at hun greide å dra stemningen og språket med seg inn i en krim av dette kaliberet. 

Havørnens skrik er ikke bare en glimrende thriller og en aktverdig fortsettelse av Lisbeth Salander-trilogien, men også en nydelig skrevet roman. Håper Karin Smirnoff, i likhet med David Lagercrantz, får lov å skrive tre fortsettelsesbøker. 

lørdag 21. januar 2023

Fra far er kunstneren Lene Berg sin debutroman

Under Festspillene i Bergen i fjor var jeg så heldig å bli kjent med Lene Berg, som var festspillutstiller i 2022. Jeg brukte god tid de to gangene jeg så utstillingen hennes, og lot meg fascinere av den varierte måten hun la frem historien på, i Bergen Kunsthall. Det er denne historien hun nå har greid å samle mellom to permer. Jeg som følte at jeg kjente godt til det dramatiske punktet hun sirkler historien rundt, var spent på om romanen bød på noe mer - det gjorde den!

Forlaget om handlingen:
Lene Berg var ni år gammel da hennes far, filmregissøren og forfatteren, Arnljot Berg ble arrestert i Paris, anklaget for drapet på sin tredje kone, Evelyne Zammit. Dette dramatiske barndomsminnet er utgangspunktet for Fra far.

I Fra far undersøker Lene Berg farens liv og skjebne gjennom å blande egne minner og forestillinger med faktiske elementer som brev, psykiatriske rapporter, upubliserte og publiserte tekster, rettsdokumenter osv. Fra far blir dermed et møte mellom en levende og en død kunstner, mellom en far og en datter, en kvinne og en mann, og mellom nåtidens Norge og det landet Arnljot Berg levde og virket i. Resultatet er et forbløffende og gripende portrett av et følsomt og talentfullt menneske, og samtidig en uvanlig skildring av en familie.


Som sagt, utstillingen gjorde sterkt inntrykk. Det var lett å se at Lene Berg er filmregissør, i tillegg til at hun er kunstner. Dette skinner også gjennom i romanen hennes, som er formet som slags dagbok hvor mye forskjellig informasjon er samlet. 

Lene var ti år da faren hennes drepte sin kone, i Paris hvor de bodde. Hun selv bodde i Oslo sammen med broren og moren. Det var selvfølgelig lite et så ungt menneske fikk med seg av etterforskingen av saken, men hun var glad i sin eksentriske far. Da jeg var på en kuratoromvisning i utstillingen i sommer, kom det frem at dette prosjektet er en slags bearbeiding av traumet, som har festet seg. 

Endelig var tiden moden for å gå inn i dette, og for en fin måte å gjøre det på! Arnljot Berg var en filmskaper som mange kjente til, i hans glanstid, og det er sikkert mange som setter pris på å høre om hvordan livet hans ble. 

Lene holder seg til fakta når hun skildrer drapet han innrømte å ha begått. I romanen Fra far går Lene Berg litt lengre. For å forstå hvordan faren kunne kvele kvinnen han elsket, etter de har hatt en fin (?) kveld på byen, har hun gjort litt av en gravejobb. Her er det samlet innkomstnotater og epikriser fra sykehus, politirapporter, forsvarerens uttalelser, medias dekning etc. 

Sammen med dette får vi lese utdrag fra flere tekster Arnljot Berg har jobbet med, noen publisert noen ikke, vi titter i hans dagbøker og selvfølgelig får vi høre Lenes egne minner om faren. Gjennom skildringer av utallige opplevelser sammen med faren, oppdager leseren en mann som skilte seg ut i mengden, men som absolutt ikke ser ut som en kaldblodig morder. 

KVELEREN LESTE BAUDELAIRE er overskriften i L`Aurore den 26. februar 1975, under et svart-hvitt-bilde av far på vei ut av en franske politistasjon med kriminalinspektør Mirabeaus hånd på skulderen. På bildet har inspektøren som alltid en sigarett hengende fra munnviken, far har håndjern og flagrende hår, det var nok en stund siden han hadde vært hos frisøren. 

            Med sigaretten hengende fra munnviken leste kveleren Baudelaire i morgenlyset i Bois de Vincennes. Ved siden av ham i forsetet lå kroppen til hans kone, som han nettopp hadde kvalt.

Jeg frydet meg over gjenkjennelsen da jeg leste, og spesielt når jeg leste om informasjonsfilmen han laget i 1974, for billettsystemet på metroen. Denne filmen var en av flere installasjoner på utstillingen, og her kunne vi skimte hans hender og bukser i filmen. Sikkert heftig for datteren å gjenkjenne hans gulnede fingertupper og slitte bukseknær, men også sterk kost for en publikummer som lever seg inn i utstillingen.

Enten du så utstillingen eller ikke, så er dette en fin dokumentarisk roman som skildrer forholdet mellom en datter og hennes far. Jeg er bare noen år yngre enn Lene Berg, og kan lett kjenne meg igjen i samfunnet som det var på 70-tallet, da leveforholdene var veldig annerledes enn de er i dag. 

At det er en faktisk kriminell handling som er omdreiningspunktet i romanen, gjør historien intens, mens den lette fremstillingen holder leseren fast i boken. 

Jeg anbefaler gjerne boken videre ☺


En liten detalj fra festspillutstillingen


Lene Berg, født 1965, er filmregissør og kunstner bosatt i Oslo og Berlin. Hun er utdannet ved Dramatiska Institutet i Stockholm, har regissert en rekke filmer samt hatt utstillinger i inn- og utland. Bergs selvbiografiske film False Belief, hadde premiere på Berlin Internasjonale Filmfestival i 2019. Lene Berg vant Elefantprisen under kunstbiennalen Momentum i 2000 og har mottatt Lorck Schives kunstpris. Hun representerte Norge under den 55. Veneziabiennalen og er årets festspillutstiller på Bergen Kunsthall. far er Lene Bergs første bok.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2023
Sider: 218
Kilde: Leseeksemplar