Tålegrensen av Ellen Gustavsen

Det er fem år siden jeg lyttet meg gjennom Tro meg når jeg lyver, som er den første boken i denne serien. Da Den navnløse arven kom ut to år etter var jeg ikke sen om å skaffe meg boken, og til tross for høye forventninger, ble jeg ikke skuffet. Tålegrensen er en ny psykologisk thriller, som er like spenningsfylt som de to foregående bøkene, jeg har virkelig kost meg med denne i sommer☺

Forlaget om handlingen:
Når en død kvinne driver i land i Nordgulen, åpnes også et gammelt sår: Hva skjedde med Benjamin som forsvant for over tjue år siden?

Johanna Brekke har vendt tilbake til hjemstedet, og begynner å nøste i fortiden. Det blir tydelig at noen er villige til å gå langt for å beskytte sannheten.

Are har vokst opp uten en far. Han kjemper for å ta vare på både den syke moren og familiegården. Et unikt myrområde er truet av hytteutbygging. En hel bygd tvinges til å velge mellom natur, penger og lojalitet.

I en vestlandsbygd preget av tørke, naturvernkonflikter og gamle feider, avdekkes løgner og skjulte motiver og noen vil gjøre alt for å holde fortiden begravet.

Johanna Brekke har forlatt Lars Lukassen, og reist hjem til plassen hun kommer fra. Hun er glad i ham, men de har noe uoppgjort og hun trenger litt luft. Det er mye som rører seg i bygda, og Johanna kommer ikke til å gå med hendene i lommene.

Are er den andre hovedpersonen, han er 22 år og for tiden den som tar ansvar hjemme, siden moren Iris er sterkt rammet av ME. Are er veldig glad i naturen, og spesielt ørnen som holder til i nærheten. Myren og den positive virkningen dens karbonlagring har på den globale oppvarmingen er noe han brenner for. De som bor i bygden har ulik oppfatning av behovet for inntekter til kommunen, og både vindkraft og utbygging av hyttefelt blir diskutert.

Are har et dårlig forhold til Tomine Tveit som jobber på NAV. Hun tviler på Iris sin sykdom, og krever mye av henne og derved også Are, ting de ikke kan innfri.  

Vi får høre flere sagn og historier om dyr i området, en av de fine refleksjonene til Are går på Geithamsen og biene som er irriterende insekter, men som også fyller en rolle i den store sammenhengen, kanskje det er det Tomine på NAV også gjør?

Sosial ulikhet og bygdeliv er det dystre bakteppet til en historie som rommer mange hemmeligheter. Ting som skjedde i Iris sin barndom kommer til overflaten, når først Are og siden også Johanna, begynner å grave i hvor Ares far Benjamin egentlig ble av.

Tålegrensen er en thriller tettpakket med spenningsmomenter. Vi blir kjent med flere personer hvor jeg straks aner ugler i mosen, uten at slutten nødvendigvis bekreftet dette. Ellen Gustavsen skriver knakande godt, jeg liker blikket hun har på natur og miljø, og ikke minst de sårbare i samfunnet.

Jeg anbefaler gjerne Tålegrensen videre ⚄

Artemisias Verden har også skrevet om boken!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 317

Kilde: Leseeksemplar

Døtrenes forbannelse av Oyinkan Braithwaite

Oyinkan Braithwaite ble booker-nominert for debutboken Min søster er seriemorder. Jeg leste aldri den, men fikk heldigvis med meg Døtrenes forbannelse som kom på norsk i år. Jeg har nettopp lagt fra meg en annen bok halvlest, på grunn av oppstyltet og lite "troverdig" magisk realisme, men i denne historien fungerer dette grepet godt, og jeg frydet meg over miljøet jeg her blir invitert inn i.

Forlaget om handlingen:
Vi møter Eniiyi, som er vant til familiens overtro – inkludert overbevisningen om at hun er en reinkarnasjon av sin avdøde tante, Monife, på grunn av sin slående likhet. Men da hun forelsker seg i gutten hun redder fra å drukne, kan hun ikke lenger flykte fra familiens historie. Spørsmålet står sentralt: 

Er hun skjebnebestemt til å gjenta familiens mønster av kjærlighet og hjertesorg, eller kan hun unnslippe forbannelsen og den mystiske skjebnen som rammet hennes tante?

Romanen beskrives som en «triumf: dristig, brennende og fullstendig original» og «umulig å legge fra seg». Kritikerne fremhever den uanstrengte og levende bruken av magisk realisme og mystikk.

Kjærlighetshistoriene i denne romanen fortelles gjennom flere hovedpersoner. Ebun er mor til Eniiyi som blir født like etter tante Monife drukner. Disse to hendelsene er sterkt knyttet til hverandre, og omdreiningspunktet for romanen.

Handlingen er krydret med scener fra kaotiske familieforhold, med mødre, tanter og bestemødre som styrer på, og legger seg opp i alt de unge foretar seg. Vi lærer kjærlighetsforholdet til Mo og gutten hun møtte å kjenne, og senere er det Eniiyi sitt første møte med en gutt det dreier seg om.

Historien er fylt med eksotiske skikker, hvor de ber til åndene og søker råd hos spåkoner. Ebun derimot er ikke overtroisk, og setter seg i mot hvordan slekten vokter over Eniiyi, livredd som de er for forbannelsen som hviler over familien.

Det er spennende å få et innblikk i en kultur og tradisjon som er så langt fra den jeg lever i. Historien har en tydelig rød tråd, og henger godt sammen. Underveis i lesingen opplevde jeg uventede vendinger, som gjorde at jeg hadde problemer med å legge boken fra meg.

Jeg anbefaler gjerne Døtrenes forbannelse videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025/på norsk 2026

Sider: 346

Oversatt av Toril Hanssen

Kilde: Leseeksemplar

Romanse av Finn Iunker

Finn Iunker startet skrivekarieren sin i 1995 med kortprosa, essays og skuespill. Han har skrevet doktorgrad på Bertolt Brecht, noe som lover godt for handlingen i Romanse som er Finn Iunkers første roman. Jeg har tidligere lest Stemmer fra Israel, som gjorde sterkt inntrykk på meg, og essayet Praksis som jeg også likte godt. 

Forlaget om handlingen: 
Romanse handler om Anton som møter Lina, men også om Antons skjøre relasjon til sin sønn, som alltid minner Anton om den gangen han møtte sønnens mor, som han elsket over alt i verden. Kan Anton virkelig elske Lina når han ikke klarer å viske bort minnet om sønnens mor?

Romanse følger også et mer intellektuelt spor. Anton er Brecht-forsker og blir nødt til å ta stilling til Palestina-saken når The International Brecht Society, som han er medlem av, bestemmer seg for å legge en Brecht-konferanse til Tel Aviv.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2026
Sider: 142
Kilde: Leseeksemplar

Det var forbausende lite jeg noterte meg, da jeg leste Finn Iunkers nye roman, for denne historien bød på en skikkelig pust i bakken. Jeg brukte ikke energi på å forstå sammenhenger eller tolke noe som helst, men nøt en fin historie om en mann som tar følelsene sine på alvor.

Romanen tar oss med til Færøyene hvor hovedpersonens første og dypeste kjærlighet bor, sammen med deres felles sønn Bjarki. Forholdet til sønnen er et gjennomgangstema, som utvikler seg på en spennende måte underveis. 

Vi er med på Antons første møte med Lina, som skal bli en person han forholder seg til, men som ikke gir ham de samme følelsene som ungdommens første kjærlighet. 

Forhold mellom mennesker er omdreiningspunktet i denne fine romanen, hvor Finn Iunker bruker sin kunnskap og interesse for trearbeid som en rettesnor gjennom historien. I litt utvidet skala lener han seg også på det han kan om Bertolt Brecht, og ikke minst skinner hans engasjement for palestinerne gjennom.  

Det var interessant å lese Iunkers tanker rundt palestinernes historie, detaljer fra FNs rapporter og ikke minst om koloniseringen av Vestbredden. Anton argumenterer imot det å skulle normalisere okkupasjonen ved å legge neste konferanse til Tel Aviv, og bidrar på møtet med tanker som burde bli lyttet til.

                        Jeg skjønte allerede den gang, i 2019 at ytringsfriheten i land som USA og Tyskland ikke gjelder når temaet er Israel, men jeg husker at jeg syntes de amerikanske og tyske medlemmene var feige. De hadde lat seg skremme til taushet. At de var Brecht-forskere, fant jeg spesielt deprimerende. Eller kanskje jeg burde ha gledet meg over endelig å innse at deres interesse for Bertolt Brecht, selve sinnbildet på den politisk engasjerte forfatter, ikke var annet enn nettopp det: en interesse, et uforpliktende behag.

I tillegg til Bertolt Brecht hører vi om Walter Benjamins siste dager i Spania under 2 verdenskrig, og om Nordal Grieg som ble skutt ned over Berlin i 1943. Kjent historisk fakta bygger oppunder handlingen på en måte som gjør romanen virkelig. Her møter vi et ekte og sant menneske som bruker hendene sine på trearbeid, interesserer seg for mennesker i en vanskelig livssituasjon og ikke minst holder det politiske engasjementet levende.

Romanse er skrivekunst av beste merke, for her befinner vi oss på mikronivå i Antons personlige kjærlighetsliv, og på makronivå i forhold til det som foregår langt ute i verden. Å flette dette sammen på en så naturlig måte som det er gjort her, er en kunst i seg selv.

Ikke la deg avlede av boktittelens myke ferniss, du sitter ikke uberørt tilbake etter å ha lest Finn Iunkers aller første roman.

Jeg anbefaler deg å lese Romanse ⚄

Kvinner som går av Hilde K. Kvalvaag

I mai deltok jeg på Eikemos leseselskaps første klubbmøte, hvor Hilde K. Kvalvaag var en av flere som bidro til at denne kvelden ble minneverdig. Hun snakket om boken sin som snart skulle komme ut, og for meg som er glad i å gå, føltes den som midt i blinken. Her møter vi tre venninner som går fra sørkysten av England til nordenden av Skottland, med årlige etapper over tjue år.

Forlaget om handlingen:
Vi følger jentene gjennom kriser i kjærleiksrelasjonar, med barna og med kvarandre. Ei har eit barn som blir psykisk sjukt, ei forelskar seg i ein ny mann, ei har ein utru mann.

Medan dei går tenker og snakkar dei, og kjem til innsikter som påverkar livet. Har ein det eigentleg bra? Kor fri er ein? Bør ein gå frå partnaren? Lever ein eit autentisk liv?

Hilde K. Kvalvaag har skrive ein roman om korleis kvinner handterer relasjonar til venninner, barn og menn, om lengsler og fridomstrong – og om gleda i det å gå. 

Forlag: Kagge
Utgitt:2026
Sider: 313
Kilde: Lånt på Biblio

Tale, Siv og Miriam bestemmer seg for å bruke en uke av ferien hvert år til å gå på tur sammen på de britiske øyer. For et herlig prosjekt! planlegging og evaluering av turene hører vi lite om, men vi lærer jentene å kjenne gjennom det de snakker om på turene.

I starten av romanen møter vi tre unge kvinner i forskjellig livssituasjon. De er ganske ulik av lynne, så med jevne mellomrom oppstår det gnisninger mellom dem, som må ordnes opp i.

Siv er slank, sterk og lojal, og opptatt av litteratur. Gjennom henne får Jean Rhys, Vladimir Nabokov, Virginia Woolf og flere andre en liten plass i historien. De passerer også steder som er nevnt i de gamle klassikerne, så hvem som helst kan klø litt etter å ta frem en av disse. 

Miriam representerer et uroelement, hun er akkurat ferdig å amme på den første turen, og sliter med melkespreng. Vi hører om hennes skakkjørte oppvekst, og hvordan hun blir blendet av forelskelse til en mann hun møter på veien.

Tale er den som har begge jentene som venninne, hun jobber på psykiatrisk avdeling og er den stødigste av dem, og den som glatter over og forklarer når det går en kule varmt.

Historien tar oss med gjennom mye bølgende landskaper, skoger og et utall koselige landsbyer, med pubber, kirker og markeder. De takler været, møter nye mennesker og kommer stadig opp i spennende situasjoner. At de orker å feste og flørte etter å ha gått 30 km hver dag!

                    Ho snur seg, ser eit damptog dra seg framover med ein sjokkande lyd, tokketokktokketitokktokktokk. Dampen stig opp av lokomotivet, der det står skrive Strathsprey Railway med gullbokstavar. Så romantisk det er, som om tilbakelagd tid køyrer sakte forbi. Dei løftar hendene og vinkar. Toget svaer med eit høgt tuuut.

Etter 21 sommeruker på tur i løpet av like mange år, avsluttes handlingen, og leseren får en fin avrunding når de reflekterer over hva denne gåingen har gjort med dem. Mye har skjedd, og jeg vil ikke røpe detaljer som kan fjerne spenningsmomenter for nye lesere, så jeg sier ikke mer om det.

Hilde K. Kvalvaag skriver godt, hun har et godt språk, og skriver frem tre troverdige karakterer. Handlingen byr på ulike hendelser, men naturlig nok er mye av det som skjer, variasjoner av tidligere opplevelser. 

Jeg anbefaler gjerne Kvinner som går videre ⚃

Sort mirakel - en ny spennende historie fra Thomas Bagger

Sort mirakel er en intens og høyaktuell thriller om kunstig intelligens, overvåkning og ondskap i den digitale tidsalderen. For en serie Task Force 14 er, intrikate historier helt på kanten av hva leseren klarer å ta inn av ondskap, hat og hevn - jeg elsker den!

Forlaget om handlingen:
Lucas Stage er på nippet til å bli sparket fra politiets Task Force 14 da en rekke brutale drap på kjente influensere ryster Danmark. Samtidig forsøker han å slette de siste sporene etter sine egne forbrytelser – og skjule at han ulovlig har brutt seg inn i Interpols systemer.

Mens Lucas etterforsker drapene, oppdager han at gjerningspersonene blir manipulert via det mørke nettet. Sporene leder til det suksessrike teknologiselskapet bak den kunstige intelligensen ODIN, et banebrytende system som skal kunne forutsi kriminalitet før den skjer.

I mellomtiden jakter David Flugt desperat på bevisene som kan avsløre Lucas én gang for alle. 

Det personlige forholdet til de to etterforskerne David Flugt og Lucas Stage er omdreiningspunktet i denne serien. I Sort mirakel tones dette ned hos disse to, samtidig som lignende "katt og mus forhold" dukker opp flere andre steder. 

I starten møter vi Lucas når han er ved slutten av en gammel sak. Vi går litt tilbake i tid og får se ham utkledd som turist i Alpene, han mater kriminelle med informasjon og har løse tråder som skal nøstes opp.

David Flugt tar isbad, og leseren blir minnet på hans fortid i Romania som viser seg på kroppen hans, som arrvev etter knivstikk og skuddsår. Det er to måneder siden politibetjenten Jenny Seland fra Esbjerg sitt oppgjør med Lucas, arrene hun har i ansiktet plager henne, men hun har funnet sammen med David.

Alt dette bidrar til en ryddig start på historien, hvor leseren får frisket opp litt fra sist og gjort seg klar til et nytt nervepirrende kapittel i denne serien.

Plottet er oversiktlig, noen av internetts nye makthavere influenserne, blir tatt av dage av forskjellige psykiatriske pasienter. Etterforskningen av dette blir nærmest en bakgrunnshistorie, for handlingen dreier seg om noe ganske annet, og mye mer intrikat enn rent politiarbeid. 

Her handler det om å forandre menneskelig bevissthet, om maskinlæring og om utallige måter å bruke KI på. Frem til nå har vi sett på maskinenes feil som menneskenes ansvar, en filosofisk godbit å tygge på for utviklere der ute. Det var interessant å lese om utviklingen av algoritmer som forutser kriminelle handlinger, og behovet for å spørre "når" i stedet for "hvorfor" ting skjer. 

Det som imponerer meg med handlingen er hvordan forhold mellom mennesker blir brukt på flere plan, for å fortelle en historie. På samme måte som David og Lucas har hatt sin greie gjennom hele serien, får andre konstellasjoner av mennesker også denne formen for relasjon. Det er godt gjennomført og gir Sort mirakel et helt unikt preg.

Vi møter Izzy med aner fra Somalia, hun er leder i et høyteknologisk bedrift, som stadig blir dolket i ryggen av mannen hun skal samarbeide med. Presten Frithjof lever bak et skalkeskjul, og har mye annet ved seg enn bare religionen. 

Er det knakande god krim du er på jakt etter, trenger dukke lete lengre, for Thomas Bagger sin serie går definitivt av med seieren. Du sitter ikke uberørt tilbake etter å ha lest bøkene hans.

Jeg anbefaler Sort mirakel på det varmeste ⚅

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2026

Sider: 629

Oversatt av: Anlaug Lia

Kilde: PDF fra forlaget

De tause av Johana Gustawsson

I fjor høst leste jeg Johana Gustawsson for første gang, i Sår som hun skrev sammen med den eminente, norske krimforfatteren Thomas Enger. I vår gir de ut bøker hver for seg, Engers Ugress fikk full score på terningen min, så jeg var veldig spent på om Gustawsson kom til å greie det sammen. Gjør deg klar for en gripende, aktuell og hardtslående krim!

Forlaget om handlingen:
En tenåringsgutt kledd i en hvit kappe og med Lucia-krone på hodet blir funnet død på Lidingö i nærheten av Stockholm. Scenen vekker uhyggelig gjenklang fra fortiden: Tjuetre år tidligere ble unge Jenny Dalenius funnet død på tilnærmet samme sted. Den gangen ble offerets kjæreste dømt for drapet, til tross for hans vedvarende benektelse. Etterforskningsleder Aleksander Storm får uventet bistand i saken fra ekspolitikvinne og nabo Maïa Rehn; som har forlatt Paris til fordel for Lidingö – mannens hjemsted – for å bearbeide en personlig tragedie. Mens Aleks og Maïa graver dypere, innser de at de manglende brikkene i puslespillet skjuler dype hemmeligheter som har ligget begravet i årevis.

Maïa Rehn er en fransk kvinne med sterk tilknytning til Sverige. Når vi blir kjent med henne er hun i dyp sorg, vi hører litt om bakgrunnen for dette, men hennes streving med å perfeksjonere svensken sin, knytter historien til nåtiden.

Maîa er i likhet med den andre hovedpersonen Aleksander Storm, en stødig type. Jeg falt pladask for dem begge to, håper virkelig vi får høre mer fra dem, for dette er velskrevet og medrivende krim, akkurat sånn som jeg liker det.

Historien har et godt plott, et persongalleri som strekker seg over tre generasjoner, og med flere krysningspunkter. Her er det unge mennesker på fest, familier som mister fotfeste, hemmeligheter, hevn og voldtektsproblematikk. 

En gammel sak blir vekket til live, da det dukker opp nye lik kledd i Lucia-drakt. Jeg likte godt måten historien ble fortalt på, med denne saken fint flettet inn i hendelsene som utspiller seg i nåtid. 

De tause har minimalt fokus på politiarbeidet, vi hører litt om arbeidsfordelingen i etterforskningsgruppen, om nye teorier og om forbindelsen mellom ofrene, men hovedfokus er lagt på dynamikken mellom de impliserte. Det skal vise seg at flere farer med løgn, og etter hvert blir detaljer avslørt, så handlingen går opp på snedig vis.

Jeg har kost meg med den franske krimforfatteren Johana Gustawsson
sin utgivelse, og anbefaler gjerne De tause videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 304

Oversatt av: Eve-Marie Lund

Kilde: PDF fra forlaget

Kråketronen av Eva Fretheim

Kråketronen er den fjerde boken hvor politietterforsker Vigdis Malmstrøm har hovedrollen. Jeg har lest de forrige bøkene, og ser alltid frem til å møte den hardt prøvede Vigdis igjen.

Forlaget om handlingen:
Et par egg knuses mot en vindusrute.
En tenåringsjente går ut på et islagt tjern.
Kvelden den unge kvinnen går gjennom isen, forandrer alt. For tjernet der hun drukner, ligger på ordførerens tomt. 

Politietterforsker Vigdis Malmstrøm oppdager etter hvert at dette ikke er første gang et ungt menneske har mistet livet på akkurat denne måten - akkurat her.

Hvilke historier er det vi tviholder på for å overleve? Og hvor langt tilbake må vi gå for å nøste opp i alle løgnene som utgjør et liv?

Forlag: Tiden
Utgitt: 2026
Sider: 452
Kilde: Lånt på Bookbites

Når vi nå fornyer vårt bekjentskap med Vigdis Malmstrøm, bor hun alene, etter at eksen som har bodd hos henne en stund har flyttet ut. Sønnen har også flyttet og flørten hun har hatt på gang med en perifer kollega er en usikker allianse. 

Heldigvis har hun mye å gjøre på jobb med å etterforske, både en drukningsulykke og siden et øksedrap. Hun har gode kolleger på laget sitt, men må jobbe litt med sjefene sine for å få anholde de mistenkte. 

Kråketronen er en godt oppbygget politikrim, hvor etterforskningens mange arbeidsoppgaver ikke byr på noen overraskelser. Naboer skal intervjues, vitner kalles inn til avhør, de følger flere hypoteser mens det leites etter motiv for ugjerningen som etterforskes.

Det er interessant å lese om Bergljot Os sin opplevelse av å bli arrestert, om følelsene hennes og hvordan hun ser på rutinene som følges. Hun gremmer seg over hvilke konsekvenser det hele kan få for jobben hennes som ordfører, samtidig som et opphetet bystyremøte penser oss inn på ny tematikk. 

Selv om handlingen innimellom blir litt omstendelig når saksgang og avdekninger av detaljer skal repeteres for hverandre og sjefer, så har historien god driv og et jevnt høyt spenningsnivå. Her kommer flere overraskende vendinger som gir god utvikling, og når etterforskningen avdekker en 45 år gammel drukningssak, knyttes også en liten sidehistorie til handlingen.

Eva Fretheim skriver engasjerende krim, det er det ikke tvil om. Miljøspørsmålet som belyses fikk akkurat nok plass, i likhet med maktposisjonen til storbonden, som heller ikke ble utbrodert, men holdt i troverdige former. Dette er historiefortelling på høyt nivå, gode karakterer og et plott hvor løsningen tilsynelatende ligger oppi dagen.

Jeg anbefaler gjerne Kråketronen videre ⚄

Serien i rekkefølge: 

Dronningland

Fuglekongen

Papirdukkene 

Kråketronen