mandag 29. november 2021

Sergej Prokofjev - Peter og ulven

Etter å ha vært på konsert med Harmonien og hørt to fantastiske stykker av Sergej Prokofjev (pianokonsert nr. 3 og symfoni nr. 6) ble jeg gjort oppmerksom på at det er denne notekunstneren som har skrevet musikk og tekst til eventyret om Peter og ulven. 

Før konserten holdt kunsthistoriker Gunnar Danbolt et innholdsrikt og fengende foredrag om Sergej Prokofjev, musikken og mannen og den verdenen han levde i, som var veldig interessant. 


Det musikalske eventyret jeg har kost meg med i det siste kom ut i 1936. Det gjorde stor suksess, og etter å ha lyttet til det i to forskjellige versjoner, og nå også lest billedboken, skjønner jeg hvorfor. 

Hver figur i eventyret har sitt karakteristiske instrument: Peter er fiolinen, Fuglen er fløyten, Anda er oboen, Bestefar er fagotten, Ulven er hornet og Katten er klarinetten. Instrumentene gjengir humør og modus til karakterene, en ser lett for seg hvordan anden vralter og katten lister seg frem. 

Boken jeg har lest kom ut på Samlaget i 1966, åtte år etter den kom ut i Tyskland. Eksemplaret jeg har lånt på biblioteket er fillete og velbrukt, men det la ingen demper på min begeistring da jeg leste. Den er på ca 50 sider, hvor teksten står på venstre side og hele høyre side nydelig illustrerer hva som skjer.

Naturlig nok er det ikke mye tekst, for dette er jo et musikkstykke, så oppmerksomheten bør penses inn på musikken. Det mangler ikke på spenning, selv om ordene er få, for her er det nerve hele veien.


Handlingen kort fortalt: 
Peter går ut av hagegrinden på bestefarens hus en tidlig morgentime. Han hilser på sin venn fuglen, og så kommer en and vaggende. 

De to fuglene kjekler med hverandre, den ene kan ikke fly den andre kan ikke svømme, sånt duker for litt munnhoggeri (og livlig og fin musikk). Så kommer katten listende gjennom gresset, han vil fange fuglen, men Peter roper ut at den må passe seg. 

Bestefar kommer ut og kjefter på Peter for å ha latt hagegrinden stå åpen, tenk om ulven kommer ut av skogen! Bestefar tar Peter med seg inn, og like etter kommer faktisk ulven. Den jager katten som kommer seg unna, men den får seg frokost, for anda er ikke rask nok.

Katten og fuglen sitter i treet og ser på ulven som smyger seg rundt stammen. Peter står bak gjerdet og følger med på dem, men han vil fange ulven, så han finner et tau og med hjelp av fuglen, greier han å feste tauet rundt halen til ulven. 

Fire jegere kommer ut av skogen med ladde børser. Peter roper til dem at de ikke må skyte, men heller hjelpe ham å frakte ulven til dyrehagen. Det gjorde de, den lille fuglen kvitrer om bragdene deres, bestefar mumler litt i skjegget, og anda i magen til ulven snadrer fremdeles.

Jeg elsker å la barna på avdelingen min være prøvekaniner, så jeg vil prøve å fange oppmerksomheten deres med musikkeventyret Peter og ulven. Sjekk det ut selv da vel med lenken under her:

Her kan du høre Trond Viggo Torgersen lese Peter og ulven til Sergej Prokofjevs musikk. 

søndag 28. november 2021

Far / En kvinne av Annie Ernaux

Det jeg har lest av Annie Ernaux, har hun skrevet ut i fra sin egen historie, men uten å gå for tett på. Jeg har tidligere lest En lidenskap, Hendelsen og Sommeren 58, så når jeg nå har lært hennes bakgrunn å kjenne i Far/ En kvinne er det med fornyet beundring, jeg venter på neste bok av henne.

Forlaget om handlingen:
Annie Ernaux’ far døde to måneder etter at hun var ferdig utdannet som lærer – en utdannelse han hadde slitt for at hun skulle kunne ta. 
Far er et portrett av denne mannen: en uutdannet, hardtarbeidende, taus mann som hele livet bar med seg en skam over sin egen bakgrunn, men som likevel ikke ønsket å glemme hvor han kom fra.

En kvinne handler om Annie Ernaux’ mor, en sterk, arbeidsom og målrettet kvinne. Også hun hadde bakgrunn fra arbeiderklassen, og det viktigste for henne var at datteren fikk tilgang på alt hun selv ikke hadde hatt. 

Da Ernaux’ mor får alzheimer og senere dør, forsøker Ernaux å skrive fram og fange den kvinnen moren en gang var.


Gjennom disse to forholdsvis korte tekstene skildrer Annie Ernaux sine foreldre. Med dette åpenbarer det seg også et bilde av henne selv, samt de følelser som spenner seg mellom barn og foreldre.

Far begynner med hans bortgang, for så å gå tilbake til hans fødsel for å skildre livet hans kronologisk. Dette er en historie som viser hvordan mennesker kan føle seg underlegen og skamfull, til tross for at de arbeider hardt, og går ren og mett til sengs hver kveld. 

Det er en klassereise vi blir tatt med på, og det vi vet om livet han levde før datteren ble født, sier mye om hva som formet forholdet dem i mellom. Han var for gammel til å bli kalt ut i krigen, men gjenoppbyggingen preget livet og mentaliteten som rådet. De sosiale forholdene han og familien levde under er interessant lesning, og måten Ernaux skildrer dette på, gjør boken til høyverdig litteratur. 

Han kjørte meg til skolen på sykkel. Fergemann mellom to bredder i regn og sol.

Kanskje hans største stolthet eller til og med rettferdiggjøring av hans tilværelse: at jeg tilhørte den verdenen som hadde foraktet ham. 

Han sang: Skynd deg på, for nå skal karusellen gå.

En kvinne handler om Ernaux` mor, og også denne starter med hennes død. Historien skildrer omstendighetene hun levde under, men også datterens reaksjoner på morens bortgang. Morens demens "tok" de siste to årene av livet hennes, og det er også demensen som preger denne lille romanen. 

I likhet med faren vokste moren opp i et hjem hvor hardt arbeid og lite penger preget livet. Det er ikke skildringer av dette traurige livet som kommer frem i denne boken, men en beundring av hvilket fantastisk arbeid de la ned, og hvordan menneskene levde godt sammen. En litt lang, men tankevekkende smakebit: 

                    Hun holdt god orden hjemme, det vil si at hun med et minimum av penger klarte å fø og kle familien, kunne stille opp unger uten hull eller flekker i kirken, og nærmet seg dermed en verdighet som lot dem leve uten å føle seg som fattigfolk. Hun vrengte krager og mansjetter så skjortene kunne brukes dobbelt så lenge. Hun sparte på alt, melkesnerk, gammelt brød til kakebaksten, aske til klesvasken, ettervarmen i ovnen til tørking av plommer eller kjøkkenhåndklær, vannet fra morgenens kattevask til håndvask i løpet av dagen.

Visste om alt man kunne gjøre for å lempe på fattigdommen. Denne kunnskapen, overført fra mor til datter i århundrer, stopper opp hos meg, som ikke gjør annet enn å arkivere den.


Jeg synes denne observasjonen er så sterk, mange skulle visst hvor givende det er å leve asketisk. Et litt romantisk savn, som bare dukker opp siden jeg har alt jeg trenger. Ernaux` tanker ga meg atter en gang mye å fundere på, og hun skriver så godt at jeg flere ganger krydret lesingen min med fornøyde sukk.

Mange av oss er i, eller kommer i den situasjonene at vi må ta oss av våre gamle foreldre, og kjenner på hvor vanskelig det er å flytte dem på sykehjem eller hjem til seg, som er et alternativ i andre kulturer enn vår. En kvinne er en kort roman, men den er innholdsrik og får sagt mye om dette, og skildrer alzheimer på en respektfull og troverdig måte. 

God søndag alle sammen, flere smakebiter finner du hos Betraktninger 🎄


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1983/-87 min utgave: 2021
Sider: 139
Kilde: Biblioteket

torsdag 25. november 2021

London 2021 - endelig!


Det er turgjengen CC (cruice og consert) som var på tur igjen. Vi var i New York & Karibien for noen år siden, og sommer var vi i Hellas. Nå var London på planen, byen jeg kjenner som min egen bukselomme, og som jeg i det siste har reist alene til flere ganger. Forrige torsdag fløy vi med Widerøe til Heathrow, her har jeg aldri landet før, så det var spennende. Vi bodde på St. Giles Hotel som ligger like ved tubestasjonen Tottenham Court Road, mer sentralt blir det ikke. Etter et lite pubbesøk fant vi sengen, ingen vits å utfordre skjebnen, siden vi skulle innreiseteste oss tidlig neste morgen.

Testen var bestilt hjemmefra, og var ganske raskt gjennomført. Kort tid etterpå fikk vi meldinger alle sammen, med beskjed om at vi var negativ. Da var det bare til å kjøre på med planene som startet med besøk i Daunt Books. Etterpå tubet vi til City, og fant frem til1600-talls pub`en Williamson Tavern, for en liten forfriskning i historiske omgivelser.

Nydelige Daunt Books, om ikke annet kom for å se interiøret

En glad gjeng besøker Williamson Tavern og feirer at vi er negativ

Litt kunst utenfor Spitalfield market

Vi fortsatte turen inn i kunstnerområdet Shoreditch og livlige Spitalfields. Det ble ikke anledning å spise curry eller streetfood her, for dagens høydepunkt var lunch i London Heron Tower i den fantastiske Sushi Samba. Dette ble en opplevelse av de sjeldne, helt fra heisturen opp i 38 etasje, kunsten, omgivelsene, servicen og ikke minst maten. Det finnes ikke ord for det vi fikk spise, vi ga servitøren vår full frihet til å gi oss det beste hun hadde, og det greide hun. Det kostet litt, men opplevelsen var verdt det.

Her må du nok ha booket på forhånd for å få komme inn

Utsikten fra 38` etasje

Inngangsportalen hintet litt om hva vi hadde i vente

På kvelden hadde vi billetter til musikalen Get up Stand up som skildret livet til Bob Marley. Det er ikke denne musikken jeg har lyttet mest til, men de fleste sangene var kjent. Historien om ham må være pusset litt blankere enn den var, men tårene trillet flere ganger, og det var vanskelig å sitte stille når det bølget som verst. Anbefales!


Ulike interesser gjorde at vi delte oss litt på lørdagen, men i god tid før kampen, innfant vi oss på The Green Man, hvor reiselederen vår hadde bestilt bord til seks foran tv`en. Hvis du aldri har sett fotball på pub før, så må du gjøre det, her var det stor stemning, og Frode frydet selvfølgelig over at Liverpool vant, men Jan Arne taklet det fint at Arsenal ikke greide brasene denne gangen.

På kvelden hadde vi bord på Aline Lebanese Kitchen. Libanesisk mat har blitt en favoritt, og i London finnes det flere valgmuligheter. Jeg vil påstå at Aline er den beste av de jeg har vært på, så jeg anbefaler gjerne den videre. 

Søndag skulle guttaboyz på White Heart Lane og se Tottenham - Leeds, men først fikk vi tid til en tur innom Saatchi Gallery i Kings Road. Bjarte skulle sitte på bortetribunen sammen med Leedsfansen, så han stakk avgårde, men de to andre gubbene ble etter galleribesøket, med damene tilbake til Spitalfields Market. Gutta spiste lunch og kom seg til kampen, mens jentene tittet rundt og handlet litt, før vi gikk tilbake mot hotellet. På kvelden spiste vi deilig indisk på The Delhi Brasserie i Firth Street, Soho.


Saatchi finner du i en flott gammel bygning

Mandag la fire av oss i vei mot Tate Gallery. Vi var klar for mer kunst etter i går, men håpet på at det var litt mer fraspark i det vi skulle få se. Det var det, flere av verkene vekket latter eller undring, så denne gangen var Tate Modern kjekkere enn Saatchi. 

Det verket som fenget mest på Tate, var nok disse

En tredje historisk pub var på planen, og før vi besøkte Borough Market var vi innom 1600-talls pubben The George Inn, som ble bygget som en skysstasjon på 1500-tallet, og har blitt drevet som pub siden. Denne ligger like i nærheten av mitt favoritt marked, så etter å ha vandret mellom bodene med et glass mulled wine, og handlet inn litt krydder og oljer, var det tid for å finne koffertene og komme oss av gårde til Heathrow. 

En pust i bakken på The George Inn

Fire dager i London er ikke for mye hvis en har en plan og masse interesser som skal dekkes. Vi driver ikke med utstrakt shopping eller sightseeing, men historie, kunst, puber, fotball og kirker, danner grunnlaget for oppholdet i denne, min favorittby. Gjør du som oss, reiser en måned før jul, så får du se London skikkelig julepyntet. Det var virkelig stilig mye av det de har fått til, og veldig gøy å gå rundt å titte på. Takk for turen beste gjengen, dette må vi gjenta ☺


Flere blogginnlegg fra London:  
2018 - 2018 del II - 2016 - 20162015 - 2012 - 2014 - 2013 - 2009

tirsdag 23. november 2021

Mordet på Henrik Ibsen av Erlend O. Nødtvedt

Erlend O. Nødtvedt kom ut med sin første roman Vestlandet, i 2017, og endelig nå kommer det en til! Han debuterte litterært allerede i 2008 med diktsamlingen Harudes, fra og med det året har han mottatt priser, legater og stipender. Jeg fryder meg når jeg får øye på ham på Hovedbiblioteket der han jobber, for mine møter med denne forfatteren har aldri etterlatt meg upåvirket. Når omtalene av denne romanen lover lesning som byr på en storartet og burlesk latterbombe, er det klart jeg hiver meg rundt og leser ☺

Forlaget om handlingen:
Senhøstes 1851: En pur ung Henrik Ibsen ankommer Bergen uanmeldt og påstår at han er ansatt av Ole Bull som dramatisk forfatter ved Det norske Theater. Dette kommer bardust på teaterdireksjonen og ikke minst på den skolerte verdensmann og instruktør Herman Laading, som mot sin vilje blir satt til å samarbeide med den uerfarne og forknytte Ibsen. Dette er utgangspunktet for en dramatisk beretning om kunstneriske fiaskoer, kolliderende kunstsyn, dobbeltgjengere og en duell på liv og død under romantikkens synkende stjerne.

Mordet på Henrik Ibsen er en regnvåt og burlesk roman om et uforløst geni, og en avgjørende, men underbelyst periode i livet til den norske litteraturhistoriens ubestridte ener.


Rammen rundt farsen som er skildret over, er et DnS av i dag, med Stefan Larsson som sjef. Det er EON, forfatteren selv, som skriver til Larsson og vil ha et av sine stykker satt opp. Han henviser til personlige utfordringer og takker for forskuddet han fikk. 

Han innrømmer selv å ha problemer med å holde oversikt over narrativet, noe jeg må innrømme at jeg også hadde underveis. Det blir gjerne sånn når det er et teaterstykke om noen som lager, ikke bare ett, men to teaterstykker...

Teateret holder på å øve inn stykket En italiensk straahat, og det er mye som skal klaffe, så instruktøren er ikke klar for å få den unge Ibsen som makker. Han blir helt satt ut når resten av ensemblet stemmer for Ibsens forslag, og han på eget initiativ, i Laadings fravær gjør endringer i planene.

                En ny runde livsvann kom på bordet og roet Laadings erupsjon. Like etter raslet det i døren, og et dryppende regnsett vasset bort til Laadings bås for å danne pytt. Pitter var en tjuagutt professionnel, kjeften gikk nonstopp på gutten, som så ut som han var tegnet av Hetland. Som bautekorpsgutt hadde han sitt habitat i smauene og fikk med seg hver minste bevegelse i det myldrende byliv.
            - Hallaien, instructeur Laading. Har Dokker nokkensinne hørt om et spetakkels som kaller seg stuudent Ibsen?


"Alltid skal vi bli belemret med folk som har gjort det umulig for seg inni Oslo", kommenterte instruktør Laading like før han blir tvunget til å dele stillingen sin med student Ibsen. Han setter som krav for denne degraderingen at han får sette opp et skuespill han selv, i lengre tid har skrevet på. 

En byoriginal får i oppdrag av Laading å oppsøke Ibsen på Sontums Hotel, for å holde ham under oppsikt en tid. Vi hører om Wergeland-anekdoter som går på repeat og den maniske papegøyen Lyder, som siterer fra Erasmus Montanus. Hver side har flerfoldige sånne morsomheter, og om du ikke finner dette morsomt, så kan det jo være artig å se alle de gamle, muntlige uttrykkene på trykk: Hellane mann, vetsje og finkelholdig for å vise et lite utvalg. Og denne da, jeg må bare dele en herlig smakebit til: 

                - Hva fanden har du her ute å gjøre, Pittermann?
               - De skjønner at eg har vært med frokost til min gamle moster på Stølen, og då eg kom ned Dræggen, såg eg nokken ro fra Karanteneskipet. Eg e ikkje litt interessert i mer pest i byn, ikkje etter at tjommien min Piddi røk te i forrige runde, så eg følgte båten fra land for å se kalla klessetryner som brøt karantenen. 


I løpet av denne romanen diskuteres skuespillerkunst, utviklingen som fant sted da de snudde opp ned på den gjeldende normen. De diskuterer også kunsten med stor K, den som er et kollektivt anliggende ikke noe som duker for individdyrkelse. Hva skal til for at teater skal tiltale folket? hva er moderne drama? 

Dette høres jo seriøst nok ut det, men jeg lover deg, når du leser denne romanen må du ikke lete etter troverdighet og stivsinnede meningsutvekslinger. Her er det full rulle, hvor handlingen tar så mange usannsynlige vendinger, at det er bare til å gi seg over.

Kanskje vi bergensere har lettere for å forstå humoren, i og med at vi er kjent med alle smitt og smau, Mareminehol og alskens annet som nevnes i romanen? kanskje dialekten byr på utfordring for dere andre, men jeg nøt klangen av god gammel ekte bergensk. Kom gjerne med en kommentar på akkurat dette, om du leser som bergenser eller ikke-bergenser!

Jeg tipper at det er ganske mye av de historiske detaljene i denne romanen som stemmer. Henrik Ibsen bodde faktisk på Sontums Hotel da han kom til Bergen i 1851, og Herman Laading hadde den rollen i virkeligheten som han har i denne historien. 

Mordet på Henrik Ibsen var en artig roman å lese, jeg har humret og ledd, vært litt forvirret og kost meg med innblikket i historien. Romanen anbefales på det varmeste, for deg som tåler noe litt utenom det vanlige ☺

 

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2021
Sider: 263
Kilde: PDF fra forlaget

torsdag 18. november 2021

Graverens datter av Joyce Carol Oates

Da Graverens datter kom ut i 2007 kjente jeg ikke til denne forfatteren. Nå har boken kommet i pocket, og jeg har allerede lest flere bøker av  Joyce Carol Oates, jeg har blitt imponert og forferdet over det hun har skrevet tidligere, og gledet meg til å ta fatt på denne mursteinen. Romanen er skrevet i minne om forfatterens egen bestemor Blanche Morgenstern, som er den opprinnelige graverens datter. 

Forlaget om handlingen:
På slutten av 1930-tallet kommer den tysk-jødiske familien Schwart til USA etter å ha flyktet fra nazismen i Tyskland. Der har familien tilhørt den kultiverte middelklassen, men i Amerika må faren ta seg jobb som kirkegårdsgraver i en liten småby utenfor New York. Her møter de både fordommer og fattigdom, en overgang de takler dårlig. Det ender med tragedie.

Men datteren Rebecca klarer seg mot alle odds. Historien om hvordan hun klorer seg opp og fram gjennom tilværelsen, tar leseren med på en reise gjennom alle samfunnslag i etterkrigstidens Amerika.

Forlag: Pax
Utgitt: 2007/min utgave 2021
Sider: 640
Kilde: Leseeksemplar 

Graverens datter en en innholdsrik roman, som fortelles fra flere tidsepoker. I åpningsscenen befinner vi oss midt i historien, Rebecca er gift med Niles Tignor og har en gutt på 3 år. På vei hjem fra fabrikken hun jobber på, blir hun forfulgt av en mann med Panamahatt som insisterer på at hun er Hazel Jones.

Mens hun går den lange veien hjem fra fabrikken, tenker hun på familien og bakgrunnen sin, at hun på grunn av faren er på vakt for ondskap i seg selv, sier litt om hva det går i. Noe har skjedd, for de siste årene før hun ble myndig, vokste hun opp under formynderskap. Det skal ta lang tid før vi får høre hva dette "noe" er, for nå tas vi med tilbake til 1936, når Rebecca blir født på båten som nettopp har ankommet New York fra Europa. 

Familien Schwart emigrerer, uvisst av hvilken grunn. Faren insisterer på at de er protestanter, men alt tilsier at de er jøder, noe som selvfølgelig er grunn god nok, men det virker ikke som det er Jacob Schwart sin grunn. Han og hans kone kommer begge fra godt assimilerte jødiske familier, nå tyske sosialister som samvittighetsfullt leste Karl Marx. Denne tematikken møter vi igjen, når huset deres blir skjendet av hakekors senere i historien.

Det er storebror Herschel som senere forteller Rebecca om overfarten og at hun er den eneste av de fem som er amerikaner, siden hun ble født mens båten lå til kai i NY. Livet blir ikke lett for noen av dem i familien, far vil at de skal holde seg borte fra "disse andre", som er amerikanerne i småbyen, så de holder seg for seg selv. De første femten årene av Rebeccas liv er preget av fattigdom, skam og redsel for det ukjente, men også for faren.

Halvveis i boken er vi tilbake til Rebecca der hun var i livet i begynnelsen av boken. Hun skjøtter sin jobb og passer sitt barn, mens hun venter på at mannen skal komme tilbake fra jobb reise. Jeg håpte inderlig, etter å ha unnsluppet femten år med redsel i sin fars hus, at hun nå hadde en mann hun kunne stole på. Den gang ei, de neste kapitlene er vond lesning, men løsningen kommer, og jeg kunne starte på del II med lettere hjerte.

Alt som liten hadde han skjønt det: Det er akkurat som om hun og jeg er døde. Og nå kan ingen ting gjøre oss vondt mer.

I fortsettelsen leste jeg med hjertet i halsen, engasjementet mitt som hadde dalt litt i løpet av de lange scenene forut, våknet nå til liv igjen. Jeg skal ikke røpe hva som skjer videre med Rebecca, men kan si så pass at før boken er omme har hun blitt en gammel dame.

Joyce Carol Oates er en mester i å skildre det amerikanske samfunnet. Som så mange ganger før er det også denne gangen, en sårbar kvinne som har hovedrollen. Romanene hennes er veldig forskjellig, så det gjør ingenting at hun har et persongalleri som forener historiene. 

Graverens datter er lang, litt for omstendelig synes jeg, men siden slutten kom etter en liten vri, så var det helt greit. Språket og ikke minst karakteroppbyggingen er formidabel, hyppige kapittelskift og nok luft bidrar til at lesingen går lett. Det er til tider en vond bok å lese, men den har elementer som utfordrer tanken litt også, så dette er absolutt en roman jeg kan anbefale videre ☺


Jeg har også blogget om: KarthagoFordi det er bittertMitt liv som rotteNatten, søvnen, døden, stjernene, Svart vann og anbefaler alle bøkene.


tirsdag 16. november 2021

Tre kvinner av Mari Ann Augestad

På bloggen Ebokhyllami leste jeg en flott omtale om romanen Hun reiste alene. Siden det er den andre romanen til Mari Ann Augestad, heiv jeg meg rundt og leste debutromanen hennes først. (Mariannes omtale). Jeg har stilt meg i kø for bok nummer to, for denne type roman liker jeg veldig godt.

Forlaget om handlingen: 
Maria har begynt å se seg tilbake. Hun ser på valg hun har tatt og undrer seg over hvordan små og store hendelser i livet hennes ble slik de ble. Særlig når det kommer til kjærligheten ser hun seg tilbake, for å gruble og reflektere over hvorfor hun valgte og handlet som hun gjorde. 

Hennes elskede som hun aldri fikk, erstatteren som hun fikk og studenten på Skillebekk som ble far til hennes barn. Maria finner faktisk ut ganske mye, om hvordan livet hennes henger sammen, om de valgene hun tok og hvorfor livet ble slik det ble. Ikke minst ser hun tydeligere de kvinnene som gikk foran henne, den strenge mormoren og den velmente moren, og hva er det for slags arvegods hun har fra sine formødre, som flyter gjennom årene og refleksjonene hennes.

Maria er oppkalt etter sin strenge mormor, overhode og familiens alibi. Nå har hun passert femti og begynt å se seg tilbake, for å danne seg et bilde av hvorfor hun, eller livet, ble som det ble.

Romanen er bygget opp av to perspektiver, den middelaldrende damen som fremdeles har kontakt med sin elskede, og hennes eget liv fra barndommen og fremover, skildret i lys av mormoren og morens innflytelse. 

            Jeg forstår at jeg trigger områder i hjernen min nå som jeg bør holde meg unna. Det er verken sunt eller særlig fornuftig, men skal jeg finne ut av hvordan jeg vil være som en eldre kvinne, må det luftes. Det er tid for rengjøring, en ny vår er tross alt i vente.


Hva gjør egentlig vi mennesker for å beskytte oss selv? trygge rutiner, en varm dusj om morgenen som tiner opp stivhet, beroligende småprat over kaffekoppen. Det duger det, men det tryggeste må vel være å kjenne historien sin, og det er akkurat det Maria går i gang med, for sin egen del, og for datteren. 

Refleksjonene vi får i denne romanen er verdt å ta med seg, også for dem som ikke befinner seg i Marias situasjon. Det er vel ikke før våre egne barn vokser opp og flytter hjemmefra, at vi tenker over hvordan egne foreldre har det. 

Teksten er til tider ganske så morsom, med slagferdige kommentarer og betraktninger litt utenom det vanlige. Karakteroppbyggingen er fantastisk, jeg ser denne fule mormoren for meg, og moren til Maria som reiser seg ut av sorgen og får livslysten tilbake.

Romanen er kort, men rommer mye. Med 165 luftige sider leste jeg den på en kveld, det var en god "pausebok" før jeg fortsetter med mursteinen jeg har holdt på med en stund. 

Forlag: Gloria
Utgitt: 2018
Sider: 165
Kilde: Biblioteket

søndag 14. november 2021

Svalbardnotatene av Benedicte Meyer Kroneberg

For drøye to år siden leste jeg min første roman av Kroneberg. Ikke bli borte het den, og i omtalen av boken skrev jeg faktisk, at jeg følte at jeg hadde gått glipp av noe, siden jeg ikke hadde lest noen av de andre romanene hennes. Vips har det gått to år, jeg har ikke fulgt opp den tanken, men nå kommer hun ut med en ny roman, som er like fengslende.

Forlaget om handlingen:
Kunstneren Birgitte blir invitert til Longyearbyen for å lage en utstilling, men hun er i tvil om hun vil takke ja til invitasjonen. Da hun var tretten år, tilbragte hun og foreldrene et år i Longyearbyen, et år som skulle forandre alt. I det store og hele har Birgitte likevel landet i livet, og hun vet at reisen vil virvle opp minnene fra det året på ny.

Vi følger Birgittes møte med et Svalbard som står midt oppi store endringer. Gradvis tvinges hun også selv til å ta et nødvendig oppgjør med fortiden for å finne ut hvor veien skal gå videre. 
Med sine sterke skildringer av mellommenneskelige relasjoner og storslått natur er Svalbardnotatene en vakker roman om erindring og historie, og ikke minst ansvar, både individuelt og kollektivt.

Svalbardnotatene fortelles fra flere perspektiv, i nåtid er Birgitte en voksen dame med mann og en tenåringsdatter. Hun beskriver sin mann som grunnfjell, i forhold til seg selv, som bare er porøse avleiringer. 

Tilbudet om å stille ut kunsten sin i Longyearbyen takker hun ja til, så hun forlater sin demente mor og resten av familien, og reiser opp dit.

Demensen som viser seg hos Åsa er et gjennomgangstema som det var fint å lese om. Utfordringen er skildret med respekt, og usikkerheten som datteren føler rundt morens forvirring, føles troverdig på en hjerteskjærende måte. Når dagens demens blir speilet opp mot ungdommens depresjon, går vi dypt inn i en problematikk, det er interessant å lese om.

Vi ser Birgittes tidlige barneår gjennom moren Åsas øyne, mens det er Birgitte som skildrer den aldrende moren sin. Vi hører om morens bakgrunn og hvordan hun og mannen traff hverandre. Her ligger det en overraskelse som også setter et fint merke på boka.

Store deler av romanen har sin handling i Birgittes opphold på Svalbard som barn, et år med skjebnesvangre hendelser i familien, som fremdeles preger henne som voksen. Dette er et barns blikk på de voksnes oppførsel, som gir en innsikt som alle voksne skulle vært i besittelse av før de får barn.

Rammen rundt historien er øya Svalbard. Karakterene i romanen har etter flere opphold her, sterke bånd til dette stedet, og det er skildringer fra disse periodene som gir oss det nyanserte bildet av stedet, som vi får i denne historien. Flora og fauna, lys og mørke, de store flatene og uendeligheten som tankene reflekterer over. Det er interessant å lese om geologien, men også hvordan det øde, og veldig spesielle stedet preger menneskene som bor her.

Vi får også høre litt om hva menneskene av i dag er opptatt av, fine refleksjoner rundt Sveagruven som skal nedlegges, og ikke minst om skredet i 2015, som fremdeles er et åpent sår, i vegetasjonen og i menneskesinnet. Denne delen tok pusten fra meg da jeg leste, jeg måtte stoppe opp, og lese høyt for gubben, for han lurte på hva jeg leste, da han så på ansiktet mitt at det var noe som gjorde inntrykk: 

                    
                    Hun lå og sov da telefonen varslet henne: Hun måtte komme. Hun løp gjennom byen, det var så stille. Alt var helt mørkt. Folk med spader kom løpende fra alle kanter. De begynte bre å grave ved et av de sammenraste husene uten egentlig å vite hvor de skulle grave, hvem de lette etter, for det var rett før jul og ingen hadde oversikt over hvem som var hjemme, hvem som var bortreist. Alt var kaotisk.


I fortsettelsen hører vi om hvordan de ubevisst søker sammen for å bearbeide opplevelsen, for å hjelpe hverandre å huske, et av mange mesterlige dypdykk inn i menneskesinnet, som gjorde inntrykk.

Skulle kunsttemaet være grunnen til at du styrer unna, så ikke tenkt på det, den handlingstråden er ikke påtrengende. Her er det mellommenneskelige relasjoner som gjelder, hvordan små øyeblikk kan bety mye, i nåtid og senere, og hvordan vi tolker andre mennesker. Romanen er handlingsdrevet og glidende skift av synsvinkel gjør dette til lettlest og interessant lesning. Igjen mesterlig fortellerkunst fra Benedicte Meyer Kroneberg, romanen anbefales på det varmeste ☺

Forlag: Tiden
Utgitt: 2021
Sider: 284
Kilde: PDF fra forlaget