tirsdag 24. januar 2023

Utskudd - noveller av Majken van Bruggen

Majken van Bruggen debuterte i 2008 med romanen Månefjellet. Etter det har hun gitt ut to romaner til, fortellinger, og nå denne novellesamlingen. Hun vant Subjektprisen 2022, en kulturpris i elleve kategorier. 

Forlaget om samlingen:
Menneskene i Majken van Bruggens nye noveller befinner seg i utkanten av samfunnet, de kan kalles den tause majoritet eller de usynlige. I Utskudd handler det for eksempel om barn fra dysfunksjonelle familier, gamle og ensomme, og folk som har kjørt seg fast i stivnede relasjoner – alle kjenner de på utenforskap. Sympatien i Utskudd ligger konsekvent hos karakterene som strever med å finne en plass i en verden som tilsynelatende ikke har rom for dem. Novellene er rå og usentimentale, og skrevet i et skarpt og korthugd språk, som gjør at skildringene av menneskene blir direkte, ekte og ømme.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2022
Sider: 125
Kilde: Leseeksemplar

Utskudd byr på åtte noveller som virkelig tar pusten fra deg. Allerede fra første setning, kjenner du en klam hånd rundt halsen: 

Jeg har sett ham stå parkert utenfor skolen. Han har bilen på den andre siden av veien, borte ved bensinstasjonen, og når han står der, kan han se elevene gå gjennom skolegården og ut porten. 

Flere elementer dukker opp underveis i historien, som gir leseren nye idèer om hva som skjer. Slutten er som de skal når en leser noveller, overraskende på en måte som gjerne gir leseren enda et nytt perspektiv.

Dette var fra den første novellen, her møter vi en tenåring som reagerer på foreldrenes drikking på en utagerende måte. I fortsettelsen av novellesamlingen blir vi kjent med flere mennesker som har det vont i sin relasjon til de nærmeste. 

En far og en datter forsøker å finne tilbake til hverandre, etter muren moren satte mellom dem da hun ville skilles. En liten gutt må takle å få sin far ut av fengselet, og venne seg til å være sammen med ham igjen. En dominerende far og en kuet mor, har en tenåringsdatteren som heller vil lese, enn å regne algebra.

Jeg likte godt fyren i rullestol som irriterte seg over assistenten sin, som laget mat og tørket støv, helt til hun måtte ha vikar i noen uker, og livet til mannen fikk en ny dimensjon.

Oppgjøret som fant sted på Filipinene hadde noe thrilleraktig over seg, mens historien om den gamle kvinnen som flørtet på nettet fra gamlehjemmet, bød på deilig lun humor. Den siste novellen var den tristeste, den satt i lenge etter jeg hadde lagt vekk novellesamlingen.

Majken van Bruggen skriver veldig godt, de mellommenneskelige relasjonene er skakkjørte, men allikevel troverdige og til å kjenne seg igjen i. Det er relasjonene som er ødelagt, ikke de usynlige skjebnene som får føle konsekvensene, i form av ensomhet og redsel. Men her er masse håp, og flere av dem kommer styrket ut av situasjonen som skildres.

søndag 22. januar 2023

Havørnens skrik - en Salanderkrim av Karin Smirnoff

Stig Larsson lever fremdeles, i alle fall bøkene hans om Lisbeth Salander, som tok lesere over hele verden med storm, for en tid tilbake. Serien kalles Millennium, som er navnet på nyhetskanalen som Mikal Blomkvist jobber. Karin Smirnoff er ikke første forfatteren som viderefører trilogien som Stig Larsson skrev, for dette er bok nummer 7 i serien, men hun bød på det beste resultatet jeg har lest, dette var spennende!

Forlaget om handlingen: 
Utenfor medias søkelys pågår det en rovdrift i Norrland, dagens ville vesten, hvor rike storkonsern ikke sparer på noe for å få tilgang til naturressurser og landområder. Kriminelle gjenger, tiltrukket av den enorme tilstrømmingen av nye penger, operer i skyggene.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2023
Sider: 393
Kilde: Bookbites

Ikke bare spennende, historien er velskrevet til tusen, i et språk som jeg kjenner igjen fra romanene jeg har lest av Smirnoff. Handlingen er satt i nåtid, her diskuteres høye strømpriser, vindkraftutbygging, Putin og mye mer.


Men, det er et eventyr dette, karakterene er for det meste mennesker som befinner seg i ytterkanten av loven, det gjelder, som alle vet også Lisbeth Salander, vår helt kan man vel si. Her møter hun den tretten år gamle jenta Svala, som hun faktisk deler DNA med.

Svala er ille ute siden moren hennes har forsvunnet, og Lisbeth blir bedt om å ta seg av henne.

                        Tenk over det, ber sosialdamen, det ville være fint om Svala hadde en slektning hos seg. Vi har aldri møtt hverandre, sier Lisbeth. Og det var jeg som drepte faren hennes, sier hun ikke. Jeg vet at dere ikke kjenner hverandre, men slekt kan bety noe likevel, sier hun og forteller om et søskenbarntreff der søskenbarna ikke hadde møtt hverandre på 30 år, men likevel visste det meste om hverandre. 
Jeg har ingen søskenbarn og vet ingenting om jenta, sier Lisbeth. Like lite som hun vet om jeg.

Helt i begynnelsen møter vi Renholderen, han bor i en isolert tømmerhytte i et naturreservat, hvor naturen er i ferd med å ta tilbake den 1 mil lange skogsveien som fører til nærmeste vei. Han har en bekk hvor han henter vann, og vindfall til ved, også er han venn med ørnestammen som lever like ved. Det hele er så idyllisk og "back to nature", jeg nøt de fine naturskildringene, og kunne godt ønske meg et opphold her. Helt til jeg ikke gjorde det lengre...

Plottet er lett å følge, men her er mange karakterer å holde styr på. Vi er på et lite sted langt nord, hvor reindrift er en del av livsgrunnlaget. Den lille byen har politikere, som styrer på litt som de vil, en livsfarlig MC-klubb gjør det hett om ørene på enkelte, også er det noen som driver utstrakt lobbyvirksomhet for å få realisert en vindpark.

Drap, kidnapping, bryllup og ville tilstander går igjen gjennom hele boken. Lisbeth Salander møter sin like-kvinne i lille Sala, som hun skal passe på. Mikal Blomkvist i Millenium dukker også opp, siden det er hans datter Pernilla, som skal gifte seg (med en heller tvilsom type).

Karin Smirnoff har virkelig dreisen på krimsjangeren. Jeg som kjenner henne fra debutromanen Jeg dro ned til bror, og de to oppfølgende bøkene, ble overrasket over at hun greide å dra stemningen og språket med seg inn i en krim av dette kaliberet. 

Havørnens skrik er ikke bare en glimrende thriller og en aktverdig fortsettelse av Lisbeth Salander-trilogien, men også en nydelig skrevet roman. Håper Karin Smirnoff, i likhet med David Lagercrantz, får lov å skrive tre fortsettelsesbøker. 

lørdag 21. januar 2023

Fra far er kunstneren Lene Berg sin debutroman

Under Festspillene i Bergen i fjor var jeg så heldig å bli kjent med Lene Berg, som var festspillutstiller i 2022. Jeg brukte god tid de to gangene jeg så utstillingen hennes, og lot meg fascinere av den varierte måten hun la frem historien på, i Bergen Kunsthall. Det er denne historien hun nå har greid å samle mellom to permer. Jeg som følte at jeg kjente godt til det dramatiske punktet hun sirkler historien rundt, var spent på om romanen bød på noe mer - det gjorde den!

Forlaget om handlingen:
Lene Berg var ni år gammel da hennes far, filmregissøren og forfatteren, Arnljot Berg ble arrestert i Paris, anklaget for drapet på sin tredje kone, Evelyne Zammit. Dette dramatiske barndomsminnet er utgangspunktet for Fra far.

I Fra far undersøker Lene Berg farens liv og skjebne gjennom å blande egne minner og forestillinger med faktiske elementer som brev, psykiatriske rapporter, upubliserte og publiserte tekster, rettsdokumenter osv. Fra far blir dermed et møte mellom en levende og en død kunstner, mellom en far og en datter, en kvinne og en mann, og mellom nåtidens Norge og det landet Arnljot Berg levde og virket i. Resultatet er et forbløffende og gripende portrett av et følsomt og talentfullt menneske, og samtidig en uvanlig skildring av en familie.


Som sagt, utstillingen gjorde sterkt inntrykk. Det var lett å se at Lene Berg er filmregissør, i tillegg til at hun er kunstner. Dette skinner også gjennom i romanen hennes, som er formet som slags dagbok hvor mye forskjellig informasjon er samlet. 

Lene var ti år da faren hennes drepte sin kone, i Paris hvor de bodde. Hun selv bodde i Oslo sammen med broren og moren. Det var selvfølgelig lite et så ungt menneske fikk med seg av etterforskingen av saken, men hun var glad i sin eksentriske far. Da jeg var på en kuratoromvisning i utstillingen i sommer, kom det frem at dette prosjektet er en slags bearbeiding av traumet, som har festet seg. 

Endelig var tiden moden for å gå inn i dette, og for en fin måte å gjøre det på! Arnljot Berg var en filmskaper som mange kjente til, i hans glanstid, og det er sikkert mange som setter pris på å høre om hvordan livet hans ble. 

Lene holder seg til fakta når hun skildrer drapet han innrømte å ha begått. I romanen Fra far går Lene Berg litt lengre. For å forstå hvordan faren kunne kvele kvinnen han elsket, etter de har hatt en fin (?) kveld på byen, har hun gjort litt av en gravejobb. Her er det samlet innkomstnotater og epikriser fra sykehus, politirapporter, forsvarerens uttalelser, medias dekning etc. 

Sammen med dette får vi lese utdrag fra flere tekster Arnljot Berg har jobbet med, noen publisert noen ikke, vi titter i hans dagbøker og selvfølgelig får vi høre Lenes egne minner om faren. Gjennom skildringer av utallige opplevelser sammen med faren, oppdager leseren en mann som skilte seg ut i mengden, men som absolutt ikke ser ut som en kaldblodig morder. 

KVELEREN LESTE BAUDELAIRE er overskriften i L`Aurore den 26. februar 1975, under et svart-hvitt-bilde av far på vei ut av en franske politistasjon med kriminalinspektør Mirabeaus hånd på skulderen. På bildet har inspektøren som alltid en sigarett hengende fra munnviken, far har håndjern og flagrende hår, det var nok en stund siden han hadde vært hos frisøren. 

            Med sigaretten hengende fra munnviken leste kveleren Baudelaire i morgenlyset i Bois de Vincennes. Ved siden av ham i forsetet lå kroppen til hans kone, som han nettopp hadde kvalt.

Jeg frydet meg over gjenkjennelsen da jeg leste, og spesielt når jeg leste om informasjonsfilmen han laget i 1974, for billettsystemet på metroen. Denne filmen var en av flere installasjoner på utstillingen, og her kunne vi skimte hans hender og bukser i filmen. Sikkert heftig for datteren å gjenkjenne hans gulnede fingertupper og slitte bukseknær, men også sterk kost for en publikummer som lever seg inn i utstillingen.

Enten du så utstillingen eller ikke, så er dette en fin dokumentarisk roman som skildrer forholdet mellom en datter og hennes far. Jeg er bare noen år yngre enn Lene Berg, og kan lett kjenne meg igjen i samfunnet som det var på 70-tallet, da leveforholdene var veldig annerledes enn de er i dag. 

At det er en faktisk kriminell handling som er omdreiningspunktet i romanen, gjør historien intens, mens den lette fremstillingen holder leseren fast i boken. 

Jeg anbefaler gjerne boken videre ☺


En liten detalj fra festspillutstillingen


Lene Berg, født 1965, er filmregissør og kunstner bosatt i Oslo og Berlin. Hun er utdannet ved Dramatiska Institutet i Stockholm, har regissert en rekke filmer samt hatt utstillinger i inn- og utland. Bergs selvbiografiske film False Belief, hadde premiere på Berlin Internasjonale Filmfestival i 2019. Lene Berg vant Elefantprisen under kunstbiennalen Momentum i 2000 og har mottatt Lorck Schives kunstpris. Hun representerte Norge under den 55. Veneziabiennalen og er årets festspillutstiller på Bergen Kunsthall. far er Lene Bergs første bok.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2023
Sider: 218
Kilde: Leseeksemplar

torsdag 19. januar 2023

Lyst - en roman i to deler av Tomas Espedal

Lyst selges som "en forfatters selvbiografi", men på forlagets side står det også "en roman i to deler". Da er det bare for leseren å velge da, hvordan en vil lese boken. De som kjenner Tomas Espedals forfatterskap, vet at han ofte skriver om seg selv, men i fjorårets utgivelse er det dannelsesromanen som preger form og innhold. 

Forlaget om handlingen:
Lyst er en roman om å lese og skrive. Om glemsel og erindring. Om reiser og kjærlighetsforhold. Om stedets betydning for det å skrive. Om byer. Om skriveår i København. Om å finne de ideelle skrivestedene, arbeidstidene. Om å skrive om natten. Om å skrive for hånd. Om andre forfattere. Om vennskap. Om penger og god og dårlig økonomi.

Hvordan blir man forfatter? Er det mulig å gjøre det å skrive til et yrke? Kan man leve av det? Og hvilket liv blir det?


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2022
Sider: 384
Kilde: Biblioteket


Jeg får bare si det med en gang, jeg er imponert! Mitt litterære forhold til Tomas Espedal har vært av typen elsk/hat, jeg falt helt for Gå og Imot naturen, gikk etter hvert lei, og forsto ikke dette med å bare skrive om seg selv.

Det er en stund siden 2006, og siden jeg liker Annie Ernaux og Edouard Louis, (som også skriver om seg selv) tenkte jeg at jeg skulle gi Espedal en ny sjanse. Takk og pris for det, for denne boken likte jeg veldig godt. 

For meg som kjenner Bergen godt, og ofte legger fjellturen via Skytterveien, så er det en fryd å lese om forfatterens oppvekst her. I det nære, ligger gjenkjennelse, men også hans refleksjoner rundt liv og levnet, og ikke minst skrivemåten, gjør inntrykk på meg på en besnærende måte. Som denne avskjeden med en god venn, jeg kjenner formelig det slaget, som ikke traff:

Vi tok avskjed. Han var fremdeles en flott mann, høyreist og veltrent, et skarpt, vakkert ansikt, han var velkledd og forfengelig; jeg kjente ham igjen i det ytre, i det indre var han en fremmed: Vær nå forsiktig med den hasjrøykingen, sa jeg til ham på trappen foran murvillaen, og brått slo han etter meg, et hardt slag mot ansiktet, jeg dukket og unngikk slaget, han slo ut i løse luften og det gjorde meg ondt.

Han skriver om oppveksten sin, men skildringene holdes som et bakgrunnsteppe, for det er veien mot å bli fri, en frihetslengsel han hadde fra tidlig barndom, som preger teksten. Det at boken er skrevet i tredjeperson, anonymiserer og toner ned det selvforherligende, om en kan kalle det det. Klassereisen han foretar er interessant, men absolutt ikke like dramatisk som i eksempelvis Louis` tilfelle. Hans tilnærming til litteraturen og lesingen gjorde desto sterkere inntrykk på meg. Se bare her, en bit av en scene fra da han i ung alder kjøpte Baudelaires dagbøker og prosadikt hos Shakespeare and Company, og satt seg ned for å lese:

...han satt med disse små diktene i prosa på elvebåten ved det faste bordet sitt, under en kinesisk lampe, og leste, det var som små rystelser av gjenkjennelse og innsikt; ja, sa det i ham; sånn er det, ja, akkurat sånn: Berus deg! De fattiges øyne. Invitasjon til en reise. Ensomhet. Det dobbelte værelse. 


Romanen er delt inn i to bøker, den første boken har med forfatterdebuten hans i 1988, og slutter da det ti år lange forholdet hans til Eva tar slutt. Jeg var spent på fortsettelsen, og hvorfor boken så ettertrykkelig var delt i to.
Bok to har fått tittelen Lesefrukter, og det er hans lesing gjennom 40 år, som er inspirasjon for betraktningene han gjør seg i denne delen.

Delen innledes, og for så vidt også avsluttes, med noen funderinger rundt navn, Espedal navnet og andre navn. Vi blir tatt med ut i verden, på stadige reiser, hører om viktigheten av de rette skriverommene, enten det er på loftet hjemme, eller på hotellrommet. Han tar leseren med på fyllafester med likesinnede, og på litteraturfestival. Det kommer frem at han skriver for andre som skriver, jaså? tenker jeg litt aggressivt, kulturkjerringene som kjøper bøkene dine da...

Mot slutten av boken kommer han inn på viraken i 2015, som oppsto etter uttalelsen hvor han kalte oss som deltar på alle slags arrangementer, som kulturkjerringer. Jeg er en av dem og jeg er stolt av det! men nå skjønner jeg litt bedre hva Espedal prøvde å få frem. Bok365 har et intervju med forfatteren, som forklarer på en fornøyelig måte, men han provoserer fremdeles.

Han skriver godt den godeste Tomas Espedal, han er belest og det kan en merke i språket og de godt gjennomarbeidede setningene, romanen er bygget opp av. Jeg lot meg imponere, men det kjennes som om det sitter en frekk unge og "poker" meg, klarte han å provosere litt allikevel? Kanskje høye salgstall på denne boken, får jekket ham ned et par hakk, for i følge Bok365 liker han ikke å ha flere enn 800 lesere ☺

Du trenger ikke være spesielt kjent i Bergen for å like denne boken, jeg anbefaler boken til alle, men spesielt til dere jeg kjenner som skriver, her er det mange kloke refleksjoner å ta med seg. 


Tomas Espedal er vinner av Brageprisen 2011. Vinner av Kritikerprisen 2009. Nominert til The International IMPAC Dublin Literary Award 2013. Tre ganger nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Utgitt i 24 land.

tirsdag 17. januar 2023

Etter skjelvet - en novellesamling av Haruki Murakami

Haruki Murakami er en favoritt hos meg, en spennende forfatter som byr på seg selv i den grad, at jeg ofte skimter hans personlighet, i romanene og novellene jeg leser. Etter skjelvet kom ut i 1999, og er ansett til å være så bra, at den havnet i boka 1001 bøker du MÅ lese før du dør. I årets første kategori i 1001-lesesirkelen er kategorien "en bok utgitt mellom 1961 og listens ende". Etter skjelvet ble mitt valg, et valg jeg er veldig fornøyd med.

Forlaget om  handlingen: 
Økonomien blomstrer og folk har mer penger enn de klarer å bruke. Så rammer jordskjelvet. For personene i denne novellesamlinga er jordskjelvet i Kobe et ekko fra ei fortid de har lagt bak seg.


En kort og grei skildring det der, ikke at jeg kjenner meg igjen i at folks økonomi har mye å si for handlingen, men jordskjelvet i Kobe er sant nok en detalj som går igjen i alle de seks novellene.

Forlag: Pax
Utgitt: 1999/på norsk 2002
Oversatt av: Ika Kaminka
Sider: 157
Kilde: Biblioteket


Jordskjelvet som rammet Kobe fant sted 17 januar 1995. Det var 6434 mennesker som mistet livet, brorparten av dem bosatt i den utsatte byen. Jeg ser for meg, at den unge lovende Murakami, som hadde debutert som forfatter bare to år tidligere, skrev novellene, fremdeles rystet over det som hadde skjedd i byen han vokste opp i.

Det er vanskelig å si noe fornuftig om novellene til Murakami, for det som kan virke som en handlingstråd, viser seg å slett ikke være det. Typisk for ham er at karakterene er fremmedgjorte og ensomme mennesker, som lengter etter den sanne kjærligheten, så også i disse seks novellene.

Handlingen dreier seg ikke spesifikt om jordskjelvet, eksempelvis i den første novellen nevnes skjelvet ved at kona til hovedpersonen er hypnotisert av tv-nyhetene om skjelvet. Ekteparet når ikke helt frem til hverandre, og konas uttalelse om at mannen er en luftklump, legger føring for handlingstråden.

I løpet av novellene er vi innom flere scenarier, vi brenner bål på stranden en vinternatt, våkner med tidenes bakrus, er på et fly hvor en lege plutselig behøves, etc. 

Samtidig hører vi om barn som får mareritt etter å ha sett for mye på tv, om mennesker som undrer seg over meningen med livet, og en som gjør det han selv vil i livet, til tross for familiens formaninger. 

Hovedpersonene har noe uforløst ved seg, utferdstrang, selvrealisering og hevntanker, vi er innom det meste. Historiene byr på mellommenneskelige betraktninger og fantasi, i en gåtefull stil med tydelig nerve, og ryddig oppbygging. 

Jeg likte novellene veldig godt, så godt at boken ved en senere anledning godt kan havne i bokhyllen min ☺

Artemisia valgte også Etter skjelvet som sin 1001-bok i januar 

søndag 15. januar 2023

De bergtatte - spennende krim av Anders de la Motte

Avdelingen for fortapte sjeler heter den nye serien til Anders de la Motte. De bergtatte er første bok i serien, som forlaget beskriver som en krysning mellom Avdeling Q, Kastanjemannen og Nattsvermeren. Jeg ble dradd inn i historien fra første side, og selv om boken bikker femhundre sider, føltes den ikke lang i det hele tatt
- denne må du lese!

Forlaget om handlingen: 
Den egensindige politietterforskeren Leonore Asker blir fjernet fra en høyprofilert kidnappingssak, og omplassert til den såkalte Avdelingen for fortapte sjeler, en enhet for rare etterforskningssaker i kjelleren på politistasjonen i Malmø. Motvillig trekkes Asker inn i en av de særegne sakene hennes forgjenger etterforsket. Noen plasserer små illevarslende skikkelser i et modelljernbanelandskap, og en av disse skikkelsene viser seg å være den kidnappede kvinnen. Sakens koblinger til forlatte og forfalte bygg gjør at Asker kontakter Martin Hill, som er lektor i arkitektur, med interesse for urban exploration. Snart mistenker Asker og Hill at de står ovenfor en uvanlig form for ondskap.

Som seg hør og bør en helt ny serie, går det med noen ord på å bygge opp karakterene. Historien begynner med MM og Smilla, og deres tur inn i fjellet. Der blir de ufrivillig sittende fast, og den som forårsaket dette er Ombytteren, som har neste fortellerstemme i historien.

Leonore Asker er allerede i gang med å etterforske forsvinningen, når Jonas Hellman, hennes gamle sjef og sengekamerat plutselig er tilbake fra Stockholm for å "bistå" i saken. Asker blir raskt "forfremmet" til en annen avdeling, den svenske utgaven av Avdeling Q som vi kjenner fra en annen krimserie. 

                Hittil har den såkalte forfremmelsen hennes bydd på et team bestående av en liten paddemann, en nervøs kvinne i husmorantrekk og en halvdøv tekniker med vrangforestillinger.


Ombytteren bidrar med en helt annen stemning enn frustrasjonen fra politikammeret i Malmö. Vi hører litt om oppveksten til fyren, og tidlig i boken finner vi igjen spor etter ham, på andre arenaer.

Leonore Asker sin personlige historie er også verdt å vie oppmerksomhet. Prepper-Per var faren hennes, og han lærte datteren hvordan komme seg ut av huset med alt nødvendig utstyr for å overleve, på to minutter. Forholdet til advokatmoren er på frysepunktet, hun dukker opp i etterforskningsgruppen, med sin finslipte advokatmine; britisk monark med et islett av hvithai.

De bergtatte er velskrevet til tusen, nerven er høy helt fra starten av, til tross for dette kommer spenningstoppene tett. Tilfeldigheter er det flere av, detaljer som skyter fra det ene handlingsforløpet til det andre, men det bidro til at jeg engasjerte meg veldig i historien. Jeg likte språket og ikke minst humoren, som skrives frem gjennom håpløse situasjoner og gode dialoger.

            Til tross for at historien hennes mest består av løsrevne setninger, ser Virgilsson ut til å lytte interessert, noterer til og med noen ganger. Han ser faktisk ut til å være litt betatt av Madame Rind.
            Asker for sin del har allerede zoomet ut. Den eneste lyden hun oppfatter, er dunket idet politikarrieren hennes treffer bunnen.

Leonore Asker er en etterforsker jeg gjerne vil høre mer om. Historien er klaustrofobisk til tusen, avdelingen til Asker er et mørkt hull i etasje minus 1, og vi er med inn i et mørkt dryppende fjell. Her er folk som sniker seg rundt og spionerer på andre, og ikke minst alle de som er i høyberedskap, med avlytting og overvåking. 

Det var ikke jeg som slukte denne boken, det var boken som slukte meg. Det burde finnes lover mot å skrive så spennende krim, men det er avhengighetsskapende, så jeg gleder meg til neste bok i serien ☺


Andre som har blogget om boken:
  HenningbokhylleArtemisias VerdenHeartart og Hverdagsnett


Forlag: Kagge
Utgitt: 2022
Sider: 515
Kilde: Bookbites

lørdag 14. januar 2023

Memoria av Maria Kjos Fonn - en barnebok

Maria Kjos Fonn har imponert meg før, med både Kinderwhore og Heroin chic. Disse bøkene er skrevet for voksne, eller unge voksne kanskje, mens Memoria er en barnebok. Jeg hadde stor glede av å lese den, så jeg anbefaler den gjerne videre.

Forlaget om handlingen:
Hva skjer med de levende i dødsriket Memoria?

Bestemoren til Liv er verdens beste til å spille piano, røyke og banne.

Men når bestemor dør og alle glemmer at hun noen gang har levd, må Liv dra til dødsriket Memoria for hente frem minnene. I Memoria venter det mange farer. Kan Liv komme levende tilbake?


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2022
Sider: 246
Alder: 9-12 år
Kilde: Bookbites


I denne historien blir vi møtt av en bestemor som røyker, banner og ligger i gresset og øver på å dø. Hun er en pianist som tar i mot spilleelever, og hennes eget barnebarn Liv, er en av dem. Hun øver på Sørgemarsjen av Chopin, et valg av musikk som skal vise seg å være langt fra tilfeldig.

Bestemor dør ganske tidlig i romanen, men det er ikke sorg og savn som bærer frem fortsettelsen, til det har Liv alt for mye å bekymre seg over. Pianoet til bestemor slutter å virke, mor og far  oppfører seg rart, og så begynner minnene å forsvinne. 


Pianoet har blitt en portal til Memoria, landet hvor de døde befinner seg. Her er det en maktkamp på gang, Günter som eier spøkesenteret vil at spøkelsene skal kjøpe ting i stedet for å spøke. Han har forbudt musikk, og gjentar stadig Nei til musikk, JA til butikk!!

Han overvåker de andre, og truer dem til å gjøre som han bestemmer. Så låser han døren til sjelefonkiosken, så nå greier ikke de andre spøkelsene å få kontakt med sine levende venner. Det er her uredde Liv kommer inn i bildet. Hun blir Memorias tøffe Røverdatter, som moter opp de andre og redder bestemor fra rommet Günter hadde låst henne inne på.

Dette er en kjempefin historie om barn som føler seg ensom når et kjært familiemedlem dør. Starten er morsom og positivt ladet, med alle de snurrige scenene bestemor står i. Liv var en ensom jente før bestemor døde, og etterpå undrer hun seg over hva som har skjedd med foreldrene. Hun ser ikke sorgen deres, og føler at bestemor blir glemt.

Romanen er skrevet på en voksen måte, men stilen vil 9-12 åringene føle seg hjemme i. Handlingen er mer tankevekkende en trist, her er ikke mye drama, men først og fremst er historien eventyrlig og spennende. Absolutt en bok å anbefale til målgruppen.

Jeg har tatt med noen av de fine illustrasjonene i boken, de er virkelig verdt å stoppe opp ved. Det er Marianne G. Engedal, også kalt Skinkeapen sin strek vi ser, kjenner du den igjen, har du kanskje lest Pølsetjuven eller Polititjuven.