Frida: Min ukjente farmors krig av Nina F. Grünfeld

Nina F. Grünfeld er filmregissør, og nå forfatter. De fleste av oss kjenner til hennes far Berthold Grünfeld, men selv om han er en del av handlingen, er det Ninas farmor det handler om her.

Forlaget om handlingen:
Første gang Frida Grünfeld ble registrert i en politisak, var våren 1931. Hun var jødisk, prostituert, mistenkt for spionasje - og hun var gravid.
Frida ble født i Østerrike-Ungarn i 1908 og levde et omflakkende liv i Sentral-Europa. Hun fødte sønnen Berthold og satte ham bort da han var bare én uke gammel. Han kom senere til Norge som flyktning og ble en av våre mest kjente psykiatere.

Men hva skjedde videre med Frida? I denne boken drar barnebarnet Nina F. Grünfeld tilbake og leter etter farmoren sin. I avhør, rettsdokumenter og arkiver finner hun små spor og opplysninger, og hun ser hvordan nettet snører seg stadig tettere rundt henne. Myndighetene var ute etter slike som Frida. Så kom nazistene til makten.

De fleste av oss har lest og hørt mange romaner fra andre verdenskrig, og kan tenke at nok er nok. Men, denne skildringen av Frida er noe helt for seg selv, og kaster et nytt lys over forholdene vanlige mennesker levde under, før og under andre verdenskrig.

Historien er veldig godt fortalt, den er todelt, vi hører om Fridas liv, helt fra hun var en liten jente og frem mot krigens slutt. Samtidig får vi høre om Ninas jakt på opplysninger om farmoren, om hvordan håpet om å få på plass en ny brikke i puslespillet, som utgjorde farmorens liv, stadig var til stede.

Det var ikke få ganger jeg måtte kjempe med tårene, da jeg lyttet til Ninas opplesing av sin egen bok. Skildringer av maktmisbruk, sult og fortvilelse gjør inntrykk og røsker kraftig i hjerterota. Det var rett og slett umulig for Frida og komme seg ut av den onde sirkelen hun hadde rotet seg inn i. Hun var jøde, kvinne og prostituert, et umulig utgangspunkt for å skape seg et liv, når familien ikke støttet henne.

Vi får også høre om hvilken start på livet hennes far Berthold Grünfeld fikk. Han kom til Norge i siste liten da krigen brøt ut, og ikke før han hadde funnet fotfeste her, ble han sendt videre, i sikkerhet i Sverige. Grünfeld var spesialist i psykiatri og sosialmedisin, og mange av oss husker ham som en aktiv debatant og sakkyndig i media.

Hør boken om Frida, Nina Grünfeld har gjort en kjempegod innlesing, og historien vil garantert gi deg nye tanker om livet i Europa på 30-tallet.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 7:52:14

Kilde: Lytteeksemplar

Les gjerne Kleppanrovas flotte omtale av boken!

TIPS: Lydbokforlaget har gode tilbud på nyhetene sine om dagen, til trøst for alle som sitter i "husarrest" denne påsken - sjekk ut!

Solknokler av irske Mike McCormack

Mike McCormack er en av Irlands viktigste samtidsforfattere, men en helt ny forfatter for meg. Han debuterte i 1995 med Getting It in the Head, en roman han mottok pris for. For Solknokler mottok han flere priser, og ble også nominert til Man Bookerprisen.

Forlaget om handlingen:
På Allesjelersdag vender den middelaldrende ingeniøren Marcus Conway tilbake til det gamle kjøkkenbordet sitt og minnes hverdagene og hendelsene som tok ham bort fra livet. I en eneste lang setning gjengir Marcus livet med alle sine feil og mangler, ser tilbake på oppveksten mellom traktorer og trebåter, på scener fra ekteskapet, konas sykdom, og på forholdet til barna. Med ingeniørens blikk funderer han over hvordan broer, banker, økonomier, familier og ekteskap er konstruert – og hvordan alt kan bryte sammen.

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2016/på norsk 2020

Sider: 292

Kilde: Leseeksemplar

Etter en litt "humpete" start kom jeg inn i flyten. Det er en treningssak å lese romaner hvor syntaksen ved første øyekast er så pass original, men denne gangen fant jeg formen på det ganske raskt.

Det var spennende å høre om Marcus` reaksjon på datteren Agnes` vernissage. Vi hører også litt om sønnen Darragh og det han holder på med nå, og min umiddelbare reaksjon var at disse refleksjonene vil jeg ha mer av. Så følger vi med Marcus til hans ingeniørjobb i fylkeskommunen. En hissig rådmann i valgkamphumør ergrer seg høylytt til Marcus, over en bro som skal repareres. Heldigvis har han vett til å trekke pusten og tenke gjennom situasjonen før han ringer videre, og la den han konfererer med, snakke lenge nok til at han forsikrer Marcus om at han har alt under kontroll.

Det er tydelig at Marcus er god på å reflektere over eget liv og egen praksis, både i ettertid og i kampens hete. Romanen er full av små anekdoter som smått om senn skaper et utfylt og fargerikt bilde av Marcus som en som lodder stemningen, i de fleste menneskelige dramaene han tar del i.

Vi dras tilbake til kjøkkenbordet noen ganger, som når han i anekdoten setter seg i bilen og skrur på radioen, og samtidig får vi noen kommentarer til radiosendingens innhold denne formiddagen han sitter hjemme. Hva lokalradioen gjør med et lite samfunn, hvor alle lytter til den samme radiostasjonen, og tilnærmet har de samme rutinene hver dag. Dette er interessant lesning, og flotte refleksjoner rundt det å være en del av noe større.

Jeg likte Solknokler godt, og ser hvorfor Mike McCormack får hedersbevisninger for skrivingen sin. Allikevel undrer jeg meg over om det er nødvendig å skrive som om teksten er en del av et snøras, jeg blir sliten av å ikke få trekke pusten.

Karthago av Joyce Carol Oates

Etter å ha latt meg begeistre av Joyce Carol Oates nyste roman på norsk Mitt liv som rotte og kortromanen Svart vann fra 1992, ble Karthago fra 2014 plutselig ledig for meg på eBokBib. Til tross for at boken har 500 sider, gikk historien raskt å lese, en medrivende handling hvor den "egentlige" tematikken kommer frem sent i boken.

Forlaget om handlingen:
Når en tenåringsjente forsvinner i Adirondack-fjellene, rystes den lille byen Karthago i grunnvollene. Mens faren, Zeno Mayfield, og andre frivillige leter utrettelig etter den savnede Cressida, oppdages det en mistenkt som står Mayfield-familien ubehagelig nær: Den dekorerte Irak-veteranen Brett Kincaid, som inntil nylig var forlovet med Cressidas vakre storesøster. Mens bevismengden mot den krigsskadde korporalen øker, må Mayfield-familien ta inn over seg at Cressida kan være tapt for dem for alltid – og at hun kanskje var det allerede lenge før hun forsvant.
Karthago er en skarpt observert og dypt engasjerende fortelling om en families samhold og oppløsning, og et skarpt portrett av en hjemvendt veteran som for alltid er endret av krigen han var med på. 

Familien har to døtre, den eldste, pene og den yngste, smarte. Lillesøster Cressida blir sett sammen med Brett Kincaid, en kveld like etter storesøster Julie tåredryppende fortalte at bryllupet måtte avlyses, de hadde gått fra hverandre.

Romanen starter med leiteaksjonen etter Cressida, og i fortsettelsen går vi frem og tilbake i tid, hvor vi først hører om når mamma Arlette oppdager at hun ikke har kommet hjem om natten, og videre når de tar eksforloveden til Julie inn til avhør. Zeno Mayfield, den sønderknuste faren til nittenåringen fremstår som en sterk og pålitelig mann, og det er aldri tvil om at han elsker sine døtre og sin kone. Vi kommer tett på enkeltpersonene i denne romanen, og dynamikken i familien skildres på glimrende vis. I tillegg dannes det et detaljrikt bilde av samfunnet de lever i, som bidrar til at Karthago fremstår som en uvanlig velskrevet roman.

Det er noe som ligger og skurrer gjennom hele historien, hvorfor brøt Julie og Brett forlovelsen? hva skjedde egentlig med Brett da han tjenestegjorde i Irak? Svarene kommer etterhvert, og Brett blir en karakter som får godt med kjøtt på beina.

Bare tolv dager etter 11 september, verver Brett seg, og i denne delen får vi først høre om hendelsene som førte til at han ble invalidisert og sendt hjem. Dette er grusomme skildringer, og romanen blir med dette mer politisk. Avhørene av Brett både ang. Irak og forsvinningen til Cressida kommer hultertibulter, noe som er med på å vise hvor forvirret og redd Brett var. Dette er et av mange geniale virkemidler som Oates bruker i denne romanen, som gjorde at jeg fikk enda større respekt for henne.

Språket Oates bruker her er fylt av kynisme, som kommer tydelig frem ved bruk av kursiv på de rette stedene. Romanen har mye dialog, så hvis du legger inn tonefall når du leser, blir boken nesten tredimensjonal.

I del to hopper vi frem noen år og vi møter nye mennesker, Sabbath McSwain som søker en assistentstilling hos en forsker Dr. Hinton. Leseren skjønner fort hvem denne assistenten er, og ny interesse er vekket av et temmelig brutalt vendepunkt i historien.

   Vi har en oppgave å gjøre som jeg anser som viktig, nemlig å rive sløret av det jeg vil kalle den amerikanske sjelens syke bakside - og derfor kan vi bli nødt til å ta sjanser og utsette oss for farer. Som redskap må vi være upersonlige og effektive. Jeg blåser i assistentens indre liv  en lang marsj. 
  Assistenten smilte usikkert. Hadde hun fortalt forskeren at hun ikke hadde noe indre liv? Hun hadde visst det. 

Karthago er mye mer enn en historie om en forsvunnet tenåring. Jeg leser en sterk korreks mot de amerikanske styrkene og deres oppførsel mens de er i tjeneste, og en mulig årsak til mange av de traumatiserte skjebnene som har returnert fra Irak, Vietnam og andre steder hvor umoden ungdom har blitt sendt i krig. Vi er også med inn i et høyrisikofengsel så nær Death Row det er mulig å komme, også i denne sekvensen skimter jeg Oates holdninger.

Tematikken som omslutter hele historien åpenbarer seg, nesten som et sjokk mot slutten av boken. Jeg kan røpe at det handler om identitet og tilhørighet, to ord som står naken og alene her, men som gjennom denne boken smyger seg inn i leseren, og gjør noe med sinnsstemningen.

Anbefales!

Ønsker alle som er innom en god palmesøndag, 

håper dere er friske og har ro i sjelen, 

dette blir tidenes "rareste" påske, 

men det står vi i sant? 

🐥🐤🐥🐤

🐥🐤🐥

🐤🐥

🐤

Frankenstein i Bagdad av Ahmed Saadawi

Frankenstein i Bagdad ga meg en surrealistisk men pretty awesome lesestund. Ahmed Saadawi skriver som en film, og sannelig viser det seg at han er filmskaper! Det betyr ikke at jeg uten videre vil løpe til kinoen hvis det blir noen filmen , for det er ganske sterke scener i denne romanen.

Forlaget om handlingen:
Virkeligheten er ofte både merkeligere og grusommere enn det oppdiktede. Bakteppet for denne mørke satiriske romanen er det amerikansk-okkupert Bagdad i 2005, på randen av borgerkrig. Traumatisert av de stadige selvmordsangrepene og bombingene, begynner skraphandleren Hadi å ta med seg tilfeldige kroppsdeler hjem for å lappe dem sammen til en hel kropp som han kan begrave og således gi fred. Historien tar en fantastisk vending når en ung sikkerhetsvakt blir sprengt i fillebiter og sjelen hans tar bolig i Hadis «Frankenstein». I likhet med Mary Shelleys 200 år gamle ikoniske romanfigur, leter Hva-enn-han-heter etter mening med sin eksistens og søker hevn mot sin skaper: Han vil ta livet av alle som er ansvarlig for drapene på menneskene hvis kroppsdeler han selv består av.

Det kan høres litt eventyrlig ut med en hovedperson som er satt sammen av kroppsdeler, for så å bli menneskeliggjort. I begynnelsen tok jeg ikke romanen seriøst, men til tross for dette monsterets inntog i historien, er dette absolutt en roman å ta på alvor.

Historien er vel mer forferdende enn spennende, men de tydelige miljøskildringene gjorde at jeg levde meg godt inn i handlingen. Vi blir kjent med et spekter av karakterer, som hver på sin måte er med på å utfylle bildet av et Bagdad i krise. Det er spennende å se hvordan forfatteren skildrer den assyriske Elisheva, en gammel dame som mistet sønnen David i krigen mot Iran for tjue år siden. Med sin bønnekrans og madonnastatue forstår vi at Elisheva er katolikk, og hennes bønner blir endelig hørt når hun endelig ser sønnen David.

Vi møter også eiendomsmegleren Faraj, skraphandleren Hadi, barbereren Abu Zaidan og hotelleieren Abu Anmor. Bagdad er en smeltedigel av mennesker av alle samfunnslag, fra mange forskjellige steder. Voldsspiralen som preger denne tiden kveler dem alle sammen og får sin topp med sprengningen av Imamenes bro som tar nesten tusen liv.

Handlingen er noenlunde kronologisk og lett å lese, men det føles til tider litt masete, noe som er positivt ment. Forfatteren drar leseren inn i herjingene og hverdagslivet til disse menneskene, og støy, lukter og kampen for tilværelsen oppleves direkte utmattende. Godt hjulpet av noen tydelige vendepunkter anspores vi til å holde fast i boken.

Dette er samtidshistorie på sitt beste, boken fikk meg til å google, etter å ha notert flere stikkord underveis som det var verdt å ta en nærmere titt på. Denne Frankensteinkarakteren så jeg på som en morsom metafor som er med å ta brodden av alvoret, og gjøre romanen til litt mer av et eventyr, enn det virkelighetsskildringene la opp til.

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2018

Sider: 300

Kilde: Leseeksemplar

Les gjerne Leif Ekles flotte omtale av boken

Våroffer av Anders de la Motte

Våroffer følger på Sensommer, Høstdåd og Vinterild og blir med det den siste boken i Årstidskvartetten til Anders de la Motte. Det er årstidstemaet som er rammen rundt de fire bøkene, ikke karakterene i romanene, så det er hips om happ hvilken rekkefølge du hører dem.

Forlaget om handlingen:
Valborgsnatten 1985 blir 16 år gamle Elita Swartling myrdet i skogen nær et slott i Österlen. Stebroren Ulf tilstår og like etterpå forsvinner resten av den merkelige familien Swartling - Elitas pappa og hans to kvinner - sporløst.
Våren 2019 flytter legen Thea Lind og mannen, kjendiskokken David Nordin, som er oppvokst i traktene, inn på slottet. Davids rykte har fått stygge striper i lakken og nå satser han på nytt sammen med to barndomsvenner. Thea sliter etter å ha mistet kolleger i tjeneste i Syria.

Denne historien inneholder mange hemmeligheter. Til tross for at Thea bærer på en stor hemmelighet selv, kvier hun seg ikke for å grave i den gamle saken fra 1985. Hun er nyinnflyttet på et lite sted, og overtar en halv stilling som distriktslege.

Thea har bare vært i Tornaby en gang før, og kjenner ikke sine svigerforeldre godt. Mannen hennes David er travelt opptatt med forarbeidet til å åpne en flott restaurant i det gamle slottet på stedet. Med seg på laget har han to barndomsvenner, og sin mor, den beinharde Ingrid Nordin, som vet å sette Thea på plass, når hun finner det for godt.

I følge det Thea har funnet ut er det langt fra sikkert at de fengslet rett gjerningsmann etter mordet på Elita Swartling, et mord som hennes mann David var en av fire vitner til. Når Thea deltar på et tv-intervju angående åpningen av restauranten, blir hun sett av noen som kjente henne som barn, og dermed truer hennes egen hemmelighet med å bli røpet.

Jeg brukte en halvtimes tid på å komme inn i lydboken, men så satt det. Nina Woxholt leser så det freser, og jeg storkoste meg med denne krimmen som er helt uten feil eller mangler. Plottet er passe intrikat, men lett å følge med på, spenningen er på det jevne med noen topper, og stemningen er god.

Anders de la Motte er god på karakteroppbygging, og selv om mordet på Elita Swartling i sin tid ble ble dårlig etterforsket, oppfattet jeg historien som troverdig. Mot slutten stiger dramatikken med flere hakk, vi øyner svar på gåten, men holdes i uvitenhet helt til det siste.

Klar for påskekrim? Artemisia og jeg er enig om at Våroffer et godt valg ☺☺

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 13:17

Kilde: Lytteeksemplar

Vandrefalken av J.A. Baker

J.A. Baker er et helt nytt forfatternavn for meg. Ikke rart kanskje siden han var en stille og beskjeden mann, som bare ga ut denne boken og en til. Vandrefalken blir kalt en tidløs klassiker, og etter å ha lest boken skjønner jeg godt hvorfor.

Forlaget om boken:
Vandrefalken er en klassiker i britisk naturprosa og ble først gang utgitt i 1967 til strålende mottagelse fra fugleelskere, ornitologer og pressen. Forfatter J.A. Baker vant Duff Cooper Prize for boken, den viktigste britiske litteraturprisen på den tiden. 

Selv om vandrefalker ofte assosieres med de ville utkantene av De britiske øyer, foregår Vandrefalken på de flate våtmarkene ved kysten av Essex, hvor J.A. Baker tilbrakte mange lange vintrer med å se og beskrive de besøkende fra fjellene – vandrefalker som tilbrakte vinteren med jakt på de store flokkene av duer og vadefugler som de deler det øde landskapet med.


For en nydelig bok! Jeg som ikke hadde hørt benevnelsen "naturprosa" før, var skeptisk etter å ha lest den utdypende presentasjonen før romanen, er dette egentlig noe for meg?

Men, svaret er ja, dette var fengslende lesning. Baker ga ut boken det året jeg ble født, så det er ikke så lenge siden. Han hadde da fulgt vandrefalken i ti år, og sier i boken sin at "nå er den nesten borte". Fra presentasjonen lærte jeg at så ikke er tilfelle i dag, men i romanen kjenner jeg på hans sorg og bekymring.

Vandrefalken tar oss med til østkysten av England, bare en times togtur nordøst for London. Baker holder naturlig nok til på landsbygda, og i denne boken skildrer han landskapet med en detaljrikdom som imponerer. Vi blir kjent med topografiens overganger, med elveos og bekkefar, vi er med inn i skogen og studerer en geskjeftig liten mus og ugler som jakter.

Teksten fremstår som en dagbok, og uten å fremheve seg selv får vi et innblikk i de opplevelser Baker har gjort seg i løpet av et helt år med studier av naturen. Han er profesjonell i sine notater, for her er ingen synsing eller føleri, bare grundige skildringer av dyr og fugler han har fulgt med på.

Han gled, fløy i spiraler, stillet, rodde - det var som om han omsider var fri fra sin besettelse for frukthagen. Fri! Du vet ikke hva frihet er før du har sett en vandrefalk bli sluppet ut i den varme vårhimmelen for å streife hvor den vil gjennom alle lysets fjerne riker. Langs elveluftens festning steg han med krigerske geberder. Som en delfin i grønne hav, som en oter i opprørt vann strømmet han gjennom dype laguner av himmel opp til cirrusskyenes hvite klipper. 

Vandrefalken er favoritten hans, og den fuglen han har som mål å følge med på. Vi hører om hvordan fuglen jakter, om hvordan den oppfører seg annerledes når lys, vær, temperatur  og landskap forandrer seg. Kyststripen er tolv kilometer unna, og når det er fjære sjø er saltslettene massive, mot slutten av boken befinner vi oss her, sammen med Baker i sin iver etter å finne igjen sin venn vandrefalken.

Naturlig nok gjør han observasjoner av andre dyr også. Jeg likte godt historien om den tålmodige hegren, og ikke minst hans nærgående møter med vandrefalken som lander og kaster et blikk bak seg for å sjekke om han følger med.

I etterordet kan vi lese at John Alec Baker skrev denne boken på grunnlag av 1600 sider i dagbøkene sine. Når Robert Macfarlane beskriver språket Baker bruker sier han: Jeg har aldri tatt LSD. Takket være Baker trenger jeg aldri gjøre det. Hans Essex er et landskap på Syre. Supermetning av fargene, svirrende fantasibilder, dimensjoner som blåses opp og skrumper inn, natur som hypernatur.

Denne boken vil nok fremstå som lang for den utålmodige leser. Leser du den, som om du går deg en tur i skogen, og ikke forventer mer enn du selv ville oppdaget om du var ute, så tenker jeg at leseopplevelsen kommer til å bli fin.

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 1967/min utgave 2019

Sider: 293

Kilde: Leseeksemplar

Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg

Linn Strømsborg er et nytt navn for meg. Hun debuterte med boksingelen Øya i 2009 og har med Aldri, aldri, aldri som kom ut i fjor gitt ut fire romaner. Jeg likte godt det jeg leste her, selv om jeg ikke er i den naturlige målgruppen for romanen. Romanen ble så godt likt av bokbloggerne at den ble stemt inn på kortlisten for Bokbloggerprisen 2019.

Forlaget om handlingen:
Hovedpersonen i Linn Strømsborgs roman «Aldri, aldri, aldri» har aldri ønsket seg barn. Hun har vært samboer med Philip i åtte år, og de har vært enige om at de ikke skal ha barn – helt til nå. For kanskje vil Philip allikevel bli pappa? 

Og mens hennes to beste venner venter sitt første barn, og moren hennes stadig maser om barnebarn, og hverdagen renner over av småbarnsforeldre og fødsler og andres tidsklemmer, så står hun støtt i livet sitt og valget sitt om å ikke ville ha barn.

Aldri, aldri, aldri er en roman om hvorfor vi får barn, og hvorfor vi ikke får barn. Det er historien om å velge noe annet enn det som forventes av en, men samtidig bare ønske seg et vanlig liv.

Selv om jeg har vokst ut av målgruppen aldersmessig, og har satt tre barn til verden, så fenget denne romanen veldig. De 224 sidene fulgte tett på hverandre, og selv om handlingen er ganske forutsigbar, så er refleksjonene kraftfulle og verdt å lytte til.

Alle som var på festen har ett eller flere barn. Jeg er den eneste igjen som ikke har fått barn. Jeg tenker ikke på det før noen nevner det, men de nevner det hele tida. Hele jævla tida. 

Den navnløse hovedpersonen vår slår meg under lesingen som den perfekte mor, som ser på et lite barn som et selvstendig individ som fortjener respekt. Hun observerer og undrer seg aktivt over hvordan vennene hennes blindt blir ledet inn i foreldrerollen, tilsynelatende uten å tenke over hva det betyr. Tillater vi oss selv å aktivt vurdere om vi vil ha barn, jeg tror ikke det er mange som gjør det.

Romanen byr på mange eksempler på situasjoner hvor barnløse blir utsatt for ufine kommentarer og unødig press. Hvordan noen plutselig kan kalle deg selvsentrert og egoistisk, bare fordi du ikke vil ha barn, og dure i vei om seg og sitt.

Teksten flyter elegant i første halvdel, før en litt oppstykket sekvens, hvor vi blir presentert for diverse venner og bekjente, i form av små anekdoter. Språket Linn Strømsborg bruker er preget av utstrakt bruk av a-endinger, noe som lyder litt rart i en bergensers hode. Setningene er korte, og mye dialog gjør romanen lettlest.

Jeg tipper det er mange som vil kjenne seg igjen i denne historien, uansett hvilken "side" man er på, så den anbefales ☺