Mørkets hjerte av Joseph Conrad tegnet av Catherine Anyango

Den eneste grunnen til at jeg fikk øye på denne boken i bokhandelen var at tittelen samsvarte med en bok jeg har på leselisten til Klassikerprosjektet mitt. Brilleløs som jeg var inne på Norli fikk jeg øye på navnet Conrad ved siden av Anyango og Mairowitz. Pulsen økte, kan det være? er det mulig?  Jeg hadde nettopp lest tegneserieversjonen av Den fremmede og var begeistret, og sannelig fikk jeg lese en klassiker til, i dette formatet, som jeg aldri før har fått teken på.

Fra bakpå boken: 
Marlow seiler opp Kongofloden for å møte den fryktede og myteomspunne elfenbenshandleren Kurtz.  Reisen forvandles til et mareritt idet Marlow kommer stadig nærmere den dystre hemmeligheten som skjuler seg i mørkets hjerte. 

Joseph Conrads roman Mørkets hjerte har inspirert mange ulike kunstnere, fra Bob Dylan til Orson Welles. Boken danner også grunnlaget for Francis Ford Coppolas filmepos Apokalypse nå, der handlingen er flyttet til Vietnamkrigen. 

Forlag: Minuskel
Utgitt: 2010/min utgave 2017
Format: 140 x 210
Kilde: Kjøpt selv

Med så lite erfaring i tegneserielesing som jeg har, så er det ikke rart at jeg sammenligner litt med den tegnede romanen jeg leste ferdig, bare dager før jeg leste denne.

Joseph Conrad ga ut Mørkets hjerte i 1899, da hadde han allerede gitt ut noen bøker, og det kom flere etter denne. Les gjerne om Joseph Conrad før du leser romanen hans, han har en spennende historie. 

Mørkets hjerte er en roadmovie, handlingens essens er ikke målet men veien frem. I denne romanen er det Kongoelven det er snakk om, en elv som Conrad selv seilte på i 1890. Vi blir tatt med dypt inn i et land hvor hvite har tatt seg til rette med utvinning av elfenben, samt å frakte det til Europa. Historisk sett vet vi at det er Kong Leopold II som var den store skurken, når Belgia og England gikk i kompaniskap for å tyne mest mulig ut av naturresursene. 

Historien er skrevet på grunnlag av dagboknotater som Conrad gjorde under sin reise til Stanley Falls i 1890, så det må være lov å lese hovedpersonen Marlow som Conrad selv. Språket han bruker gjenspeiler holdningene som rådet i 1899, så både ordbruk og refleksjoner må leses med det i tankene.  De første leserne tolket heldigvis boken som en kritikk til koloniherrene, og deres grusomme framferd i hjertet av Afrika, uten å gi Conrad pes for de rasistiske skildringene.

Den 140 sider lange romanen ble bestilt på biblioteket, siden jeg ble anbefalt å lese den først, takk for tipset Marianne! Etterpå fordypet jeg meg i Anyangos flotte tegnede versjon av historien, som jeg hadde stor glede av. 

Litt om handlingen:
Marlow sitter med flere andre i en båt på Themsen og venter på tidevannet. For å få tiden til å gå forteller han om sin tur opp Kongoelven. Måten han gjør det på, fengsler både denne leseren og tilhørerne slik at det rette tidevann både kommer og går.

Det er ikke før langt ut i historien, at Marlow når inn til bestemmelsesstedet hvor den beryktede Kurtz skal befinne seg. Han gjennomgår mange utfordringer som forsinker reisen, men høster lærdom som han tar med seg på veien. Når han kommer frem er ikke Kurtz i den forfatning han hadde sett for seg, og mottagelsen blir ikke som forventet. Før vi kommer så langt har vi en lang reise foran oss, som skildres best med denne smakebiten:

      Men så, mens vi strevde oss rundt enda en sving, kunne vi plutselig dumpe over noen stråvegger og et og annet spisst stråtak og en masse skrik og skrål fra et virvar av svarte armer og bein, massevis av klappende hender, trampende føtter, svaiende kropper og rullende øyne under det tunge, ubevegelige løvhenget. Båten slet seg langsomt av gårde på randen av et svart, ufattelig vanvidd. Det forhistoriske mennesket forbannet oss, tilba oss, eller ønsket oss velkommen - hvem vet? Vi var ikke lenger i stand til å forstå våre omgivelser, vi gled bare skyggeaktige av sted, og innerst inne var vi like nysgjerrige og skrekkslagne som ethvert normalt menneske konfrontert med et løssluppent fristlipp i et galehus.

Vi kan lett se det for oss, men Joseph Conrad dveler ikke ved, verken nakenhet eller misbruk. Jakten på elfenben hører vi heller ikke noe om, det nevnes bare at fangsten ligger klar til frakt ut av Afrika. Det er ikke tvil om at afrikanerne er i de hvites vold, men veldig mye blir overlatt til leserens egen kunnskap og fantasi. De innfødte blir kalt kannibaler, men tematikken forfølges bare i liten grad. Hva Kurtz ruser seg på, og tar for seg av forlystelser i bushen ligger bare som en antydning i bakgrunnen, noe som gjør denne romanen mulig å lese uten at leseren brekker seg.

Det som også er godt for oss som ser tilbake på denne mørke tiden, er at Marlow stiller spørsmål ved utnyttingen av de innfødte, som gjerne ble hyret inn for et halv år av gangen, men ingen brydde seg en døyt om hvorvidt de spiste og sov.

Tegningene er mørke til tusen, kun utført i grått, sort og hvitt, andre farger trengs ikke til en så dyster historie som dette. Detaljene er mange, så det er bare til å finne frem forstørrelsesglass, og stemningen i boken skildres mer av koloreringen enn av ansiktsuttrykk, (ref. Den fremmede)  Valget av bilder er gjort på en sånn måte at leseren beholder fantasibildene i hodet, men etter å nettopp ha lest romanen, fikk jeg meg noen aha-opplevelser. Illustrasjonene her, er fra boken.

Det blir ikke siste gang jeg tittet på tilbudsbordet for å se etter tegnet gjenskrivning av en klassiker.

Den som har tegnet denne boken er svensk-kenyanske Catherine Anyango. Hun har studert ved Royal Collage of Art i London, hvor hun nå arbeider.
Navnet David Zane Mairowitz figurerer også på denne boken. Han er så vidt jeg forstår et stort navn, og har i denne boken stått for tekstbearbeidelse og innledning, noe han også bidro med til tegneserieromanversjonen av Prosessen (som også kan anbefales).

*******

Janne Stigen Drangsholt er damen som har fått meg på klassikerkjøret med boken sin Fra Shakespeare til Knausgård. Hennes kjappe introduksjoner til all verdens klassikere, sammen med Therese G. Eides morsomme illustrasjoner, fikk meg virkelig hekta, bare se her:

Boken oppsummert:

Kurtz er gal. Imperialisme er sinnssykt

Jungelen er skummel

Boogaloo av Morten Øen

Woao, dette var historien sin det! Litt flåsete sagt, men finnes det en motpol til den utskjelte benevnelsen "dameroman", så kan Boogaloo være et eksempel på en "manneroman". Morten Øen har i alle fall pøst på med nok testosteron i denne romanen, til at uttrykket kan forsvares. Til tross for dette, så likte denne damen boken veldig godt ☺

Fra bakpå boken:
Jørgen Ulvstuplende, en utstudert røver, såpekoker og hjemmebrenner i slutten av trettiårene, bor på familiegården sammen med far, to onkler, en mor som er i ferd med å bli dement og en autistisk kusine ingen av dem har kontroll på. De forbereder seg på undergangen, og tegnene i tiden indikerer at den er nær. De har etablert en sølv-økonomi i det lille dalføret Ulvstupelv for å slippe å betale skatt, og kjøpmann, ordfører og lensmann er lett bestikkelige med sølv og hjemmebrent. Onkel Ole, gårdens patriark, har startet en Youtube-kanal, i håp om å få kontakt med likesinnede, som kan være med på å bygge landet opp igjen etter apokalypsen. Planen ser vanntett ut, helt til lensmann Sturle kommer ut for en ulykke, og Mona, en såpe-oppkjøper fra Oslo, ser sitt snitt til å besøke ungkaren Jørgen.

Det er en fryd å bli kjent med ungkaren Jørgen, hans far og to onkler, som med første øyekast virker klin gal. De bor og lever av slektsgården, røtter er viktig for dem, men minst like viktig er å eie seg selv, ha sin egen frihet. 

For til denne avsidesliggende gården langt oppi Telemark, kommer det ingen statsmann og bestemmer, det skal være sikkert. De betaler ikke skatt, de har ikke innlagt vann eller strøm, og er selvforsynt med det meste. 

På Youtube-kanalen forfekter de de mest outrerte synspunkt, men kommer du helsikket gjennom den første sendingen, hvor onkel Ole snakker om at marxistisk feminisme har ødelagt kvinnen, og hvilken rase som har de beste koneemnene, så kommer du til å humre deg gjennom resten av boken.

Planen til denne klanen, som de kaller seg, er å overleve. Når det globale, økonomiske eksperimentet satt i gang på femtitallet ryker og Babels tårn kollapser, da er det hver klan for seg, og familien Ulvstuplende er godt forberedt. 

Boogaloo er handlingsdrevet til tusen, og selv om dette er en røverhistorie, så drøftes det mange viktige tema under veis. Mors demens og Kristinas autisme skildres på en varmhjertet og troverdig måte, selv om guttegjengen er mannssjåvinister til tusen, så er de ingen udyr. Vi hører mye om matauk, om jakt, hjemmebrent, såpekoking, graving av skyttergraver, og mye mer. De har et bevisst forhold til kristendom, og er religiøs på en måte som påvirker tankesettet deres mer enn livsførselen.

For et deilig liv de lever! Jeg hadde giftet meg med Jørgen på flekken, for å få leve så tett på naturen og det naturlige som de gjør. Slutten var litt voldsom, og det var først da jeg følte at troverdigheten glapp litt, resten av denne røverhistorien slukte jeg rått. 

Jeg nikoste meg med denne romanen, som pirket så kraftig i mitt eget liv, at jeg fikk lyst å gjøre drastiske omveltninger med en gang. Jeg ser til min store glede at Morten Øen, som var et nytt navn for meg, har skrevet flere bøker, de vil jeg lese!

Forlag: Oktober

Utgitt: 2020

Sider: 344

Kilde: Leseeksemplar

Alice B. Toklas` selvbiografi av Gertrude Stein

Det er klassikerprosjektet mitt som har ledet meg til Gertrude Steins bok fra 1933. Den tar oss med til Paris helt i begynnelsen av 1900-tallet, og en helt spesiell bohemtilværelse. Takk Janne Stigen Drangsholt for at du løftet frem akkurat denne boken i Fra Shakespeare til Knausgård, det var en stor glede å lese den ☺

Fra bakpå boken: 
Denne "selvbiografien" er kalt "En av de rikeste, vittigste og mest respektløse som noen gang er skrevet" (William Troy). Den legendariske Gertrude Stein er både forfatter og hovedperson, selv om beretningen er lagt i munnen på Alice B. Toklas, hennes nære venninne gjennom førti år. Gertrude Stein ble født i USA i 1874 og flyttet til Paris, i Rue de Fleurus i 1906. En adresse som kom til å bli samlingspunktet for kunstnere i flere årtider. Her kom Picasso og Matisse, Juan Gris og Braque. Og senere Ernest Hemingway og Sherwood Anderson, Scott Fitzgerald og Ezra Pound og en lang rekke andre. Alice B. Toklas' selvbiografi gjenskaper bildet av disse betydningsfulle årene og gir karakteristiske glimt av de mange personlighetene som søkte hjelp og vennskap i Rue de Fleurus. 

Fortellerstilen i denne selvbiografien er original, siden det er Alice B. Toklas som er stemmen som skildrer Gertrude Stein, men det er Stein som har skrevet boken. Jeg var litt forvirret i begynnelsen og måtte inn på Wikipedia og lese litt om dem begge, for å rydde litt i hodet mitt, før jeg kunne fortsette lesingen, og derfra gikk det som en lek.

Etter Olav Angells flotte forord presenterer Alice Toklas seg selv, hun beskriver så tiden da hun selv ankom Paris, før hun begynner å fortelle om Gertrude Steins liv i Paris. Siden Toklas er ved Steins side hele tiden, så handler historien like mye om dem begge to. 

Vi får høre om to amerikanere i en kunstbevegelse som ingen visste om. Gertrude og hennes bror var ivrige kunstkjøpere, og de gjorde det sammen, og så hører vi mye om vennskapet med Picasso og hans kone Fernande. Når Gertrude Stein holdt åpent hus med kunstnere av alle slag, tilbrakte Alice Toklas mye tid med deres koner. Det er et fint perspektiv å skildre fra, noe som gjør denne historien til mer enn en selvbiografi.

Hennes tanker om hvorfor bare spanjoler kan bli kubister var sikkert kontroversielle, men jeg skjønner hvor hun vil hen. 

   Hun har bestandig sagt at amerikanere kan forstå spanjoler. At de er de to eneste av vestens nasjoner som kan fatte abstraksjoner. At det hos amerikanerne gir seg uttrykk i ulegemlighet, i litteratur og maskineri, i Spania i ritualer så abstrakte at de ikke kan forbindes med noe annet enn ritualer.

Det er spennende å lese om tilblivelsen av romanene Three lives og The Making of Americans, bøker hun jobbet lenge med, og som det ikke var lett for henne å få publisert. Hun skrev også korte og lange portretter i alle stilarter, står det i boken, uten at jeg helt greier å se for meg hvordan disse litterære portrettene ser ut. 

Denne biografien er veldig muntlig i formen, og den skildrer i detalj ting som andre tekster gjerne ville utelatt, og hopper bukk over fakta og detaljer fra livene deres, som vi normalt får presentert. En liten smakebit på taleflommen:

    Vi møtte Ezra Pound hos Grace Lounsbery, han kom hjem til oss til middag og han ble der og snakket blant annet om japanske stikk. Gertrude Stein likte ham men syntes ikke han var særlig underholdende. Hun sa han var en landsbyforklarer, fremragende hvis man var en landsby, men hvis man ikke var det, ikke. Ezra snakket også om T.S. Eliot. Det var første gang noen hadde snakket om T.S. der. Det varte ikke lenge før alle snakket om T.S. Kitty Buss snakket om ham og en god del senere snakket Hemingway om ham som Majoren. 

Selvbiografien til Alice B. Toklas er noe for seg selv, for dette er jo en skildring av Gertrude Stein. Mot slutten av boken hører vi faktisk om hvordan Stein har mast på Toklas for å få henne til å skrive en selvbiografi, men når hun ikke gjør det, sier Stein at hun vil skrive den selv. Hun hadde skrevet mye før hun skrev selvbiografi i samboerens navn, men dette er den boken som gjorde at 

Etter å ha lest boken sitter jeg igjen og er veldig nysgjerrig på hvem Gertrude Stein egentlig var, og heldigvis var mer informasjon bare et tastetrykk unna. Hvis noen har tips til videre lesning om eller av Gertrude Stein, er jeg takknemlig ☺

Janne Stigen Drangsholt oppsummerer boken slik:

Gertrude Stein later som hun skal skrive om livet til Alice B. Toklas

men oppfører seg som en mann og prater heller bare om seg selv.

Forlag: Pan (Cappelen Damm)

Utgitt: 1933

Sider: 265

Kilde: Biblioteket

Dødens dager - en klassiker av William Faulkner

Dødens dager er den sekstende klassikeren jeg leser, etter jeg ble inspirert av boken Fra Shakespeare til Knausgård i november. Janne Stigen Drangsholt sier i boken sin at Dødens dager er en klassiker fordi William Faulkner kanskje er den beste forfatteren i hele verden(!) En sånn påstand må sjekkes ut, og selv om temaet var dystert håpet jeg på en god leseopplevelse. 

Fra bakpå boken:
Historien er en dødsreise, en odyssè gjennom dødens dal, og den er de levendes reise gjennom naturens og eksistensens lidelser. Denne dødsodyssèen har mange paralleller til tidligere epos i verdenslitteraturen. Slik Dante, i Den guddommelige komedie, begir seg gjennom helvetet og skjærsilden, slik føres også familien Bundren gjennom et slags jordisk helvete og skjærsild.

Amerikaneren William Faulkner ble født i 1897, og etter å ha skrevet lyrikk, debuterte han som romanforfatter i 1926. Etter en litt humpete start begynte han å skrive fra sørstatene, om forfallet og raseproblemene, han ga ut flere bøker, men ble ikke videre populær før han mottok Nobelprisen i 1949.

William Faulkner skrev i en modernistisk stil, hvor historien blir fortalt av flere forskjellige stemmer, med mye indre monolog. Jeg hadde planer om å lese alle de 169 sidene i ett strekk, men siden romanen er som den er, tok jeg en pause allerede etter 25 sider, dette var ikke lett!

Darl, Cora, Jewel, Dewey, Tull og Anse, alle disse hadde fått taletid etter 20 sider, og jeg hadde ikke fått et klart bilde av noen av dem. Mor som ligger i sengen og dør, er den som fremstår tydeligst, før samfunnsstrukturer og miljøskildringer også materialiserer seg for mitt indre øye. 

Jeg gikk på igjen, med krum hals, og med skildringen av den lokale doktoren Peabody, som skal se til den dødssyke, begynner historien å ta form i mitt hode. Yngstemann Vardaman sliter med alt som skjer rundt morens sykeleie. Far begraver seg i jobben med å snekre kiste, og når doktoren kommer og erklærer mor for død, tror Vardaman at det var han som drepte henne.

Det er mye nød og elendighet i denne romanen, og når mor dør må hun først fraktes ned fra fjelltoppen de bor på, og siden fraktes til hjemtraktene sine, hvor hun har bedt om å bli begravet. De ser på all motgang og alt dårlig vær som Herrens verk. Når mor dør, åpner også Herren alle sluser, og i den tiden det tar å få henne i jorden, så regner det sånn at broene over elvene ryker med. Enkemannen er redd for å stå i takknemlighetsgjeld til noen, så selv om de trenger hjelp med dyrene, kost og losji, så takker han beint nei til alle. 

     Cora har rett når hun sier at det eneste han trenger er ei kone som kan stramme ham litt opp. Menn når jeg tenker over det, mener jeg at hvis ikke noe annet enn ekteskap kan hjelpe en mann, ja, da er han faen meg nærmest fortapt. Men jeg antar at Cora har rett når hun sier at grunnen til at Herren måtte skape kvinnen er at mannen ikke skjønner sitt eget beste når han ser det. 

Det blir en kald, våt og lang ferd, og jeg skjønner hvorfor de nevner Dante og kaller boken for en dødsodyssè. Cash sier til de andre at kisten ikke er i balanse, siden de ikke hører på ham, så går det så det går, hele vognen, hester og kiste farer i fossen. Cash går under, de fisker ham opp, og før han våkner til liv (ikke noe stabilt sideleie her) så har de funnet det meste av verktøyet hans. 

Etter å ha, så vidt overlevd de mange prøvelsene nærmer de seg langt om lenge Jefferson, byen hvor mor ønsket å bli begravet. Ingen venter dem, men de har med kiste og spade, hva mer trengs? Familien er nå desperat, og begynner å gå etter hverandre, en har knekket foten og blitt reparert med cement, en har gått fra forstanden og en søker hjelp for en uvelkommen graviditet. 

Sørstatssamfunnet blir skildret gjennom livene til fattige farmere, men det er ikke snakk om plantasjer og slaveri, eller borgerkrigen. Det er så vidt vi møter et hvitt menneske, men Faulkner fokuserer i denne romanen ikke på politikk, men på menneskenes eksistens og overlevelse. 

Vel en artig liten vri, et håp i en setning fikk meg til å humre helt til slutt. Leseopplevelsen ble betraktelig mye bedre enn jeg fryktet etter 25 sider, historien hang sammen og ble mye lettere å lese. I den utgaven jeg leste var det et flott etterord av Ole Pramli, begynn gjerne med det ☺

*******

På Wikipedia kan en se hva William Faulkner har skrevet, og for meg ser det ut som at Dødens dager er en av de minst omtalte romanene hans (på norske Wikipedia er den ikke nevnt i det hele tatt). Så kjære Drangsholt, hvorfor valgte du ut denne romanen til å representere Faulkners forfatterskap? Jeg tror jeg må lese hans prisbelønte romaner Larmen & Vreden og Absalom, Absalom, som man siden 2002 kan finne i Verdensbiblioteket, og se om disse ligner på denne ☺Under ser du Therese G. Eides flotte illustrasjon i Fra Shakespeare til Knausgård.

Mitt klassikerprosjekt finner du her!

Første runde i diktlesesirkelen har tema: Kjærlighetsdikt

Bloggen Artemisias Verden inviterer i år igjen til diktlesesirkel. Min deltagelse har vært så som så, mest fordi jeg synes det er vanskelig å få noe ut av diktene jeg leser, og ikke helt vet hva jeg skal lese. Da jeg googlet "Kjærlighetsdikt" dukket det opp en bok som het nettopp det, derfor valgte jeg Stein Mehren og hans samleutgivelse fra 1997.

Stein Mehren (1935 - 2017) regnes som en av etterkrigstidens største norske poeter. Han debuterte som forfatter i 1960, og allerede i 1963 mottok han den første av mange priser, Kritikerprisen. Han ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, intet mindre enn syv ganger, uten at han noen gang fikk prisen. 

Han har ikke bare gitt ut dikt, men også skuespill, romaner og samtidskritiske essays. Hans første utstilling som billedkunstner skjedde i 1993, og flere av diktsamlingene hans etter dette, er en blanding av dikt og bilder.

Mehren har en lang rekke utgivelser bak seg, så siden boken Kjærlighetsdikt er en samleutgivelse fra hele hans forfatterskap, så gir det sikkert ikke noe sannferdig inntrykk av alt han har skrevet, siden den har et tema. Diktene var lett å lese, de ga mening, selv om jeg bare opplevde at det rev i hjertet et par ganger. Noe diktanalyse kan jeg nok ikke bidra med, for meg var det kjekt å bli kjent med en ny kunstner og poet. (lavterskel, sant Anita?)

Et av de første diktene som fanget oppmerksomheten min var Len din ensomhet stille mot min, og det var nok likheten med tittelen til Klara Hvebergs roman, som først fanget. Spesielt de to første versene nådde inn til meg: 

Så falt da mitt blikk i ditt
som en sten fra mitt hjerte
en sten jeg har båret lenge omkring

Og ditt ansikt er ikke lenger
stillferdig lukket om deg selv, men
en gave du åpner med øynene dine

Diktet Gammelt rosemalt skap ga meg følelsen av å, gjøre som diktet sier, gå innover i et rosemalt bilde:

Jeg hadde gått meg bort da jeg fant 
seteren, jeg bøyde meg innover svalgangen
og det var som å åpne et framskap
og gå innover, inn i et rosemalt bilde
Og der, inne i de kjølig-hete bonderosene
gled jeg ned i floder av søvn, i ras av roser
og sne, klebet til en fremmed munn

Fra samlingen Nattsol fra 1992 kan vi lese diktet Ekteskap, som i mine øyne er det med mest fraspark:

Deres celle er like trang som sengen
de deler. Det er som de mer enn alt frykter
at det de trekker frem i den annen
er det som nettopp kan ødelegge dem selv

Derfor elsker de sitt bur. Han trår
på den ene vingen hennes og ber henne fly
Hun har stukket fingrene inn
i øynene hans og ber ham om å se henne...

Det diktet jeg kjente meg best igjen i er Valg, fra samlingen Evighet, Vårt flyktigste stoff fra 1994:

Får du da aldri svar nok på hvorfor
jeg akkurat valgte deg... La meg svare deg slik

Hos deg kan jeg la meg beseire av livet
uten å oppgi meg selv eller forakte mitt liv

I deg kan jeg le min mørkeste latter
og leke på dyp jeg vet jeg må opp av igjen

Med deg kan jeg blande kropp og drøm
og se dem som det de er: Horisonter... Tegn...

Sammen med deg kan jeg bære et håp som
ikke er løfter om lykke men oppbrudd til liv

Jeg har ingen formler for liv og død
Og du ingen barndom du kan skjøte på min med

Men hos deg tør jeg miste meg selv og møte
en annen som ser meg, som den jeg er 

og som den jeg kunne blitt

Bildene til Stein Mehren er nonfigurative, fargesterke biler. Bak i boken kan jeg lese at de er malt med acryl på papir eller lerret, og de aller fleste er ganske store. 

Neste runde i diktlesesirkelen er temaet klassikere - det gleder jeg meg til!!

Den fremmede av Jacques Ferrandez - tegneserie etter en roman av Albert Camus

Det er ikke ofte jeg leser tegneserier, men siden jeg var i gang med klassikerprosjektet mitt og skulle lese Albert Camus` roman fra 1942, så føltes det helt naturlig å, i tillegg dypdykke litt i Jacques Ferrandez` tegnede versjon. 

Forlaget om boken: 
Den fremmede kom originalt ut i 1942, og skaket leserne med sine 112 sider om menneskets fremmedfølelse. Verket står som en av det 20. århundres viktigste bøker. 

Den franske tegneren Jacques Ferrandez adapterte i 2013 verket til tegneserie, og adaptasjonen ble en umiddelbar suksess i Frankrike. Denne adaptasjonen foreligger nå i norsk oversettelse ved Tom Lotherington. 

Forlag: Solum Bokvennen
Utgitt: 2020
Sider: 134
Kilde: Leseeksemplar

Da jeg satt der med originalversjonen og den tegnede adapsjonen, var det ikke lett å bestemme seg for hvilken bok jeg skulle lese først. Jeg er ikke vant med å lese tegneserier, så kanskje romanen først? men så leste jeg at romanen er tung å komme gjennom, så kanskje tegneserien først?

Den fremmede er kun på drøye hundre sider (tegneserien litt mer) så det er helt overkommelig å lese den på en dag. Boken er delt i to like deler, så jeg leste første del av Camus`s orginal, før jeg tok meg en spasertur og etterpå begynte på Jacques Ferrandez`s tegnede versjon. Den leste jeg helt til slutt, før jeg tok frem romanen og avsluttet dette leseprosjektet, med å lese andre del.

Det som gjorde sterkest inntrykk var at Ferrandez med sine tegninger får sagt så mye. Da jeg leste andre del av romanen, og kjente handlingen fra tegneserien, slo det meg hvor detaljert jeg husket historien, det virker som han ikke har utelatt mye. Tegningene er glimrende utført, ansiktsuttrykk og fargevalg sier mye om karakterenes sinnstilstand, mens actionscenene skildres uten "pow" og "bang" og sånt som det er i Donald.

Handlingen fra bakpå originalen: 
I romanen stifter vi bekjentskap med Meursault, som føler seg som en fremmed på jorden. Hans liv faller i grus da hans mor dør, og han arbeider, elsker, dreper og dømmes uten å vite hvorfor. Som en uinteressert tilskuer følger han rettssaken som avgjør hans skjebne. 

For hans død kan bare bli en stum protest mot en verdensorden han aldri har godtatt og som ikke angår ham. Dette er den klassiske fortellingen om menneskets fremmedfølelse og dets nederlag overfor tilfeldighetenes spill - enkel, krystallklar og lavmælt, men desto sterkere i sin virkning. 

Vi befinner oss i Alger, når mor dør, tar sønnen den to timer lange reisen til dit hvor mor har bodd på gamlehjem. Det er varmt, veldig varmt, noe som plager Meursault, men så er også dette en av få ting som påvirker hans følelsesliv. Han har ingen følelser for sin mor, visste ikke hvor gammel hun var, og når han dagen etter blir romantisk med den gamle flammen Marie, blir hun så forferdet over at han begravde moren dagen før, at han utbryter "det var ikke min feil".

Det er denne delen av hans personlighet som bærer romanen, og etter hvert får vi mange eksempler på at Meursault er frakoblet livet, og rett og slett ikke bryr seg om hva som skjer rundt ham. Han kommer stadig i ubehagelige situasjoner når han snakker med andre, fordi hans manglende følelser stadig blir stilt til skue.

   Jeg ristet av meg svetten og sola. Jeg forsto at jeg hadde ødelagt dagens likevekt, den enestående stillheten på en strand der jeg hadde vært lykkelig. Så skjøt jeg enda fire ganger mot en livløs kropp der kulene trengte inn uten å sette merker etter seg. Og det var som fire korte slag som jeg banket på ulykkens port. 

Første del avsluttes med at han skyter en mann, og i andre del befinner han seg i fengsel. Romanen er handlingsmettet til tusen, og tar opp flere eksistensielle spørsmål. Diskusjonene han har med fengselspresten er korte med slagkraftige, og sier mye om tankegodset hans, likeså når han snakker med aktor og advokaten sin.

Jeg likte denne romanen godt, den er ikke vanskelig å komme gjennom og byr på flere gode erkjennelser om hvordan vi forholder oss til rett og galt. Boken kom ut i 1942, men nevner ikke den kjente krigen med et ord, selv om tematikken nok kan tolkes i lys av det som skjedde da.

Artemisias verden har også skrevet om boken

Boken oppsummert av Janne Stigen Drangsholt (Fra Shakespeare til Knausgård):

Fremmedgjort mann synes alt er meningsløst og klarer ikke å gråte i begravelsen til sin egen mor. Etterpå dreper han en han ikke kjenner. 

Mesteren og Margarita av Mikhail Bulgakov

Mesteren og Margarita er skrevet av den ukrainskfødte forfatteren Mikhail Bulgakov. Boken ble påbegynt i 1928, og den kronglete veien boken tok før den ble publisert i sin helhet i 1973, er en historie for seg selv. Romanen har blitt en klassiker, og det kan jeg forstå, de 435 sidene kan leses som krim, historisk roman, dannelsesroman, satire og epos. Jeg hadde stor glede av å lese den, og anbefaler den gjerne videre!

Romanen utspiller seg på to plan, et hvor vi er i Moskva i 1920 årene, met et par små avstikkere som skildrer Jesus før Pontius Pilatus dømmer ham til døden.
Sånn begynner det: Michail Aleksandrovitsj Berlioz, redaktør i et litterært tidsskrift og Ivan Nikolajevitsj Ponyrjov, en lyriker også kalt Hjemløs sitter på en parkbenk og prater. Lyrikeren har blitt bedt om å skrive et fortellerdikt med antireligiøst innhold, og når de diskuterer arbeidet, så kommer det en utlending bort til dem. 

Han har hørt at de snakket om Immanuel Kants gudsbevis, om skjebne, fri vilje, liv og død, og spør forferdet om de er ateister. Redaktøren og Hjemløs blir ikke klok på denne utlendingen, som snakker russisk med bare et snev av aksent, som av og til forsvinner. Han forteller han at han er en professor, og spesialist i sort magi.

Så befinner vi oss i kong Herodes palass. Jesjua Ha-Notsri, født i Gamala, dømmes til døden for oppvigleri av Pontius Pilatus. Jesjua har snakket med mennesker på armeisk og gresk, og flere, blant annet Matteus, Judas og Marcus Rottedreper  har lyttet til hans meninger, og det har blitt oppstandelse.

Tilbake i Moskva forsvinner den godeste professoren, redaktøren flykter og får hodet kappet av når han havner under en trikk. Det klikker for hans venn Hjemløs når han ikke blir trodd, så han blir fraktet til et sinnsykehus. Professoren (satan) dukker opp igjen, og det gjør også medhjelperne hans, den svære, svarte katten Behemoth og leiemorderen Azazello. 

Etter å ha lest denne boken skjønner jeg hvorfor man skal passe seg, hvis en svart katt krysser veien foran deg ☺

Handlingen er alt for intrikat til å gjengi, men selv om mye av det er virkelighetsfjernt, så byr den på et snev av fornuft. I del to møter vi Margarita, som er godt gift, lever godt og har alt en kan ønske seg, men hun har det ikke godt. Ikke før langt ut i historien får vi vite hvem som er ektemannen hennes, og hvorfor han ikke er hjemme. Hun møter på Satan og får en salve, med beskjed om å gå hjem, kle seg naken, smøre seg med salven, ta imot sopelimen som materialiserer seg, og fly ut gjennom vinduet. 

(igjen så jeg for meg de incestuøse scenene fra Rasende binne)

Historien fra Skalleberget i år 33 er realistisk i forhold til det som skjer i Moskva på 20-tallet. Siste gang vi er i Jerusalem befinner vi oss midt i en heftig storm, det er store uroligheter i byen, og stemningen er amper. Femte prokurator over Judea Pontius Pilatus, ligger og hviler seg under noen trær i hagen, og venter på besøk fra Cæsar. De diskuterer begravelsen av de tre oppviglerne som ble korsfestet dagen før, og snakker om hvor liket av Jesjua var forsvunnet.

Mesteren og Margarita er en fantasifull historie, men plottet er tydelig og underholdende, så det ble en mye lettere leseøkt enn jeg først hadde sett for meg. Her får leseren nyte mange eventyrlige menneskeskildringer, som også sier mye om forholdene i Moskva på denne tiden. Handlingen er spekket med overnaturlige hendelser, folk som stiger ut av speil, og katter som går på to bein og drikker vodka og mye mer.

Jeg hadde stor glede av å lese Mesteren og Margarita, dette er jo fantasy på sitt beste. 435 tettskrevne sider tar litt tid å lese, men med så mange uventede vendinger i den handlingdrevne teksten, så går det som en lek. Tar til slutt med Therese G. Eides morsomme illustrasjon fra boken Fra Shakespeare til Knausgård, og Janne Stigen Drangsholts oppsummering av boken:

Pontius Pilatus møter Jesus, samtidig som djevelen ankommer 

Stalins Moskva. Og katten Behemoth drikker store mengder vodka.

Ta gjerne en titt på årets klassikerprosjekt