2000: Vanessa Wye er 15, hun er smart, ambisiøs, sårbar og lengter etter å bli voksen. På skolen møter hun den 42 år gamle karismatiske engelsklæreren Jacob Strane. Vanessa føler seg sett.
2017: Vanessa kontaktes av en annen av Stranes tidligere studenter, som har anmeldt ham for seksuelle overgrep og vil ha hennes støtte. Vanessa står overfor et umulig dilemma: Skal hun tie stille og holde fast ved troen på at det hun og Strane hadde sammen, var noe vakkert? Eller er det slik at hun var et offer, blant mange andre ofre, for mannen hun elsket og aldri har klart å glemme?
Minner og traumer møtes mens Vanessa tenker tilbake på den voldsomme spenningen hun opplevde da kroppen hennes ble sett og tatt i bruk for første gang. Var det ikke ekte kjærlighet allikevel?
De 464 sidene fordeles likt på to historier, en hvor Vanessa som 15 åring møter Strane, og en når hun er 32 år og har gått videre i livet sitt.
Eller har hun det? Hun følger med på det som skjer, og er opptatt av delinger, likes, kommentarer og oppdateringer på sosiale medier. Hun har blitt kontaktet av Taylor Birch som anklager Strane for overgrep, og spurt om hun vil stå frem. Til tross for dette har hun kontakt med Strane, og på et møte mellom dem påstår han blant annet, at overgrep er et meningsløst juridisk begrep, et dytt i skulderen eller å gripe noen rundt håndleddet, kan få denne betegnelsen.
I åtte måneder har hun gått til psykolog, hun har skyggefulle ufullstendige minner som plager henne, og selv om hun sier til Strane at hun ikke snakker med psykologen om ham, erkjenner hun at mennene gjør det de gjør, fordi vi lar dem gjøre det.
Ser en på hendelsene på internatskolen, fra sidelinjen, i retroperspektiv, så er det krystallklart at Strane forgrep seg på Vanessa da hun var 15 år. Men, tilsiktet eller ei, store deler av romanen hevder en viss skylddeling, uten at jeg skal bli politisk på noen som helst måte.
Det er komisk å tenke på at mamma tok så feil når det gjaldt det der. For det finnes et annet alternativ, for dem som er modige nok til å velge det: Gå fullstendig utenom gutter, gå rett til menn. Menn som aldri vil tvinge deg til å vente menn som er utsultet og takknemlige for små smuler av oppmerksomhet, som forelsker seg så voldsomt at de kaster seg for føttene dine.
Den voksne Vanessa lever som en ansvarsløs tenåring, leiligheten bugner av oppvask, skitne klær, rot og søppel som aldri blir båret ut. Hun ser minner fra tiden med Strane, og lurer på om hun er gal eller ikke. Følelsene hennes er fremdeles et forvirret sammensurium av skam og savn, hun føler seg modig som tok støyten da det stormet rundt dem på skolen, men nøt følelsen av makt det ga henne.
Hvorfor er alle så redde for å innrømme hvor godt det kan føles? Å bli forledet er å bli elsket og håndtert som noe skjørt og dyrebart.
Tematikken kan belyses fra flere vinkler, og det gjør den til gangs i denne romanen. Den store hemmeligheten kommer ikke ut, men mor vet, og hva betyr det for Vanessa at hun vet, men lar være å si noe? Dette er ikke en roman som dømmer eller gir svar hugget i stein, og etterhvert som Vanessa blir eldre, får leseren påfyll av argumenter og innspill i "debatten" som foregår i hodet.
Kate Elizabeth Russell skriver veldig bra, jeg hadde følelsene utenpå da jeg leste, og frustrasjonen min bevegde seg mellom karakterene i de forskjellige hendelsene. Hun bruker et åpent språk uten å male ut detaljene for mye, boken er ganske lang med sine 464 sider, men jeg ville ikke kuttet noe.
Denne må du lese!
