Paris, 1980 av Torkil Damhaug

Jeg er allerede stor fan av Torkil Damhaug sine bøker. Kismat som kom ut i fjor tar for seg utfordringer dessverre mange opplever men fraviker ikke krimsjangeren av den grunn. Krim som forblir spennende til tross for den menneskelige vinklingen er Damhaugs varemerke, så årets utgivelse kan trygt sies å komme overraskende på denne leseren.

Forlaget om handlingen:
Nord har hoppet av medisinstudiene og haiket til Paris. I lomma har han et telefonnummer han fikk av en jente han er nødt til å treffe igjen. Ingen svarer når han prøver å ringe nummeret, og han vet ikke stort mer om henne enn at hun heter Maya og har en davidsstjerne hengende rundt halsen.

I Paris møter Nord flyktninger og gatemusikanter, berømtheter og uteliggere. Han kommer tett på mennesker som søker frelse i en kaotisk verden, og på bygeriljaen som fører en krig der ingen er uskyldige.

I strømmen av hendelser dras noen mot et friere liv, andre mot å avslutte det. Nord prøver å skrive om det han opplever, en fortelling, kanskje en roman. Men når han endelig møter Maya, skjer noe helt annet enn han har kunnet forestille seg.

Vi befinner oss i Paris hvor livet og miljøet er preget av det som skjer der, og i resten av verden i 1980. Nord er en frafallen medisinerstudent som nå går rundt i Paris med et skrivehefte i lommen. Når anledningen byr seg noterer han litt i dette, men det er ikke noe hardt forfatterliv han bedriver, for blir han bedt med på noe, så sier han av prinsipp alltid ja til dette.

Han møter derfor mange ulike mennesker, og blir inspirert av dem. Aurelios far sto på Chiles militærjuntas dødsliste, Lulu skriver på en avhandling fra 1400-tallet preget av halshugginger og lemlestelser. 15 april dette året er Nord på cafè med Lulu, hun er i sjokk over å høre at Sartre er død, noe som blir et samtaleemne de kommende dagene.

Det er opprør i Paris med tåregass, glefsende bikkjer, sirener og rop i megafoner. Romanen handler om identitet og tilhørighet, et av spørsmålene som diskuteres er om det finnes det frihet i et klassesamfunn? Ekte frihet for alle fordrer at alle tar stilling til det som skjer i samfunnet, hvordan skal vi få til dette?

Midt i dette overflødighetshornet av korte hendelser og utallige meningsytringer, får Nord los på hvor denne mystiske Maya har tatt veien, mer vil jeg ikke røpe om hvordan det går med dem, les så får du vite!

Torkil Damhaug skriver drivende godt, det var noe dvelende og utforskende over denne romanen, som bidro til at jeg innimellom måtte jobbe litt ekstra med å holde oppmerksomheten i boken. Den innsatsen fikk jeg god belønning for da boken var fullført, for jeg satt fornøyd tilbake ved endt lesning.

Jeg anbefaler gjerne Paris, 1980 videre ⚃

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt:2026

Sider: 240

Kilde: PDF fra forlaget

Nådeskudd - ny spennende krim fra Jo Nesbø

Jo Nesbø har alltid vært en favoritt hos meg, enten det gjelder Harry Hole, hans tolkning av Macbeth, Doktor Proktor, novellesamlingene eller de to "blodbøkene". I 2015 var forfatteren i Bergen hvor han ble intervjuet av Sondre Lercke hvor lanseringen av Blod på snø ble feiret, det er jeg glad jeg fikk med meg. Årets Harry Hole-bok er nummer 14 i serien, og etter å ha tygget litt på slutten, antar jeg det kommer flere bøker - jeg gleder meg allerede!

Forlaget om handlingen:
Nyttårsaften, Oslo: Harry Hole balanserer på gelenderet til balkongen. Han har sluttet i politiet, sluttet å drikke, og kvinnen han elsker, er død. Sytten etasjer under ham ligger Oslo.

Første nyttårsdag har Oleg Fauke første dag på Drapsavsnittet, og tre lik markerer starten på det nye året. Ofrene har alle tilknytning til filmbransjen. Da politiet får tilsendt filmer som viser iscenesettelser av drap fra filmhistorien, melder spørsmålet seg: Har Oslo igjen fått en seriemorder?
Men morderen klipper sitt eget mesterverk, og her er Harry dømt til å spille en rolle.

Neste tagning kan bli hans siste.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2026

Sider: 451

Kilde: Biblioteket

Du trodde vel ikke at Harry skulle velge å hoppe på nyttårsaften, så jeg røper ingenting her. Det som kom som en overraskelse på meg er at han får seg jobb som utreder i et forsikringsselskap, den så jeg ikke komme. 

Meldinger om drepte kropper begynner å tikke inn, Katrine Bratt er fremdeles sjef ved Drapsavsnittet, Harry er ute, men hun har fått Oleg med på laget. Til tros for at han er helt fersk får han prøve seg som etterforskningsleder på sin første sak.

Alle fans av denne serien vet at enkelte av scenene i Nesbøs bøker kan være temmelig bestialske, så også her. Men, det er noe nedtonet over detaljene, kanskje nettopp fordi leseren ser drapene gjennom en filmatisering, så det gjør ikke påfallende vont i sjelen å lese det.  

Plottet i Nådeskudd er finurlig skrudd sammen, jeg skjønte i alle fall ikke hvem morderen var. Det hadde vært artig å lese boken på nytt om noen år, med morderens navn i bakhodet, for å se hvor hintene dukker opp. 

Heldigvis har historien også myke sider, Hole som har sluttet å drikke viser seg som en kjernekar i de fleste situasjoner, han lytter og samarbeider godt med kolleger, han tar seg av Oleg og familien og sitter barnevakt for Katrine Bratt sin sønn. Samtalene Harry har med taxisjåførvennen Øystein er fornøyelig lesning, det trygge vennskapet deres gjorde meg varm i hjertet.

Er du en filmfantast kan du virkelig glede deg til årets Nesbø-utgivelse, for her handler det mye om film. Vi snakker rekonstruksjoner av kjente filmscener, men leseren får også et innblikk i hvordan en travel hverdag i filmbransjen kan arte seg. For min del tok dette litt for stor plass, titlene på filmer og musikk flimret bare forbi, og det var vel i disse sekvensene oppmerksomheten av og til sviktet.

Nådeskudd er en klassisk Harry Hole historie, detaljene i etterforskningen får ikke mye plass, så tempoet holdes på et jevnt høyt nivå gjennom hele boken. Her er det kvalitet i alle ledd, litt nytt i og med at Hole er edru, og (er det lov å si, begynner han å bli en snill gammel mann?)

For meg ble Nådeskudd en slukebok, som jeg gjerne anbefaler videre ⚄

Rabalder snakker sant av Ragnhild Holmås og Jens K. Styve

I Rabalder snakker sant får vi humor og moral i to store doser. Det er lenge mellom hver gang jeg leser barnebøker av denne typen, men denne her ga mersmak.

Forlaget om handlingen:
– Ærlig er herlig! sier Balders foreldre i denne vittige bildeboka. De er nesten besatt av sannhet. Storesøster Sol går med glorie-hårbøyle.

Men Balder vet at de lyver. Mamma finner jo bare på at hun liker pappas seige kjøttboller. Så hvorfor får ikke han lov til å finne på at han har flydd på en prikkete dinosaur?

Klikk! Balder blir Rabalder og legger ut på en vill ferd for å teste hvor herlig det egentlig er å være ærlig. Ingen er trygge når Rabalder avslører hvite, grå og svarte løgner. Ikke naboen, ikke den sleipe eiendomsmegleren, selv ikke statsministeren. 

Mamma påstår at voksne aldri lyver, men i denne fartsfylte barneboken greier hovedpersonen Balder å få de voksne til å skjønne at det gjør de faktisk.

Stakkars familie som ikke har forstått verdien av fantasi, og kjefter på Balder når han renner over med historiene sine. Når storesøsteren, som er universets ærligste stapper en sokk i munnen på ham, så han ikke skal lyge mer, klikker det for Balder.

Han begynner å ta dem for alle de hvite løgnene de serverer hele tiden, og heldigvis finner han en flaske med sannhetsserum, og da er folk ille ute. At det skal gå utover statsministeren også, er en fin avslutning på en hylende morsom historie.

Boken er nydelig gjennomillustrert av Jens K. Styve, med detaljrike bilder det går an å dvele lenge ved. Klare fine farger og stor tekst gjør boken lett og lese for de voksne. 

Boken er anbefalt for barn fra 3-6 år, noe jeg synes passer bra. 

Jeg anbefaler gjerne Rabalder snakker sant videre ⚄

Forlag: Kagge

Utgitt: 2026

Sider: 38

Kilde: Leseeksemplar

Den siste valsen av Pedro Carmona-Alvarez

Den siste valsen melder seg på konkurransen om å bli årets murstein hos meg. Jeg har gledet meg over både tykt og tynt fra forfatteren tidligere, og siden jeg har lest de to romanene som dette er en slags oppfølger til, så så jeg frem til til å møte Marita, Johannes og Andreas igjen. Les gjerne Og været skiftet og det ble sommer og så videre og Bergen Ungdomsteater, men er du nysgjerrig på Pedros siste, så går det fint å gå rett til denne.

Forlaget om handlingen:
Den siste valsen følger naturfilmfotograf Marita i Los Angeles i etterdønningene av Rodney King-saken, Andreas – en begavet arkeologistudent som trekkes inn i ulovlig antikvitetshandel i Irak på oppdrag fra den norske milliardæren Nicholai Becker – og Johannes, som forlater skuespillerdrømmen til fordel for en juridisk karriere med spesialisering i kunsthandel.

Romanen utforsker temaer som identitet, hukommelse og tilhørighet, men også makt, økonomi og kulturarvens sårbarhet. 

Den siste valsen er en roman om vennskap, kjærlighet og sjalusi, om å forlate det unge livet, om reiser og familie, om hvem man er og hvem man har vært.

For en lesefest dette ble! boken er lang men denne gjesten følte ikke at festen ble for lang. Det som føltes litt drygt, var å skulle sette seg ned å forfatte noen bevingede ord om hvorfor også du bør ta en titt på boka.

Romanen er delt inn i tre deler hvor Marita, Andreas og Johannes får litt plass i hver del. Delene er delt opp etter årstall, og vi begynner i 1988 i den første delen og avslutter i 2010 i den siste delen. De tre karakterene har ikke det samme tidsspennet i hver del, så det overlapper litt. Forvirret? det er det ingen grunn til å bli. 

Jeg likte godt måten historien var organisert på, og for deg som ikke kjenner ungdommene fra før, plukker du lett opp tidligere hendelser gjennom samtaler og tilbakeblikk. 

Maritas far bodde 13 år i Norge, men returnerte til L.A. da hans far døde. I starten av boken bor Marta hos sin far og stemoren Tina, hun er i rekonvalesent etter å ha blitt skadet i hodet under noen opptøyer. Mor hjemme i Bergen sliter psykisk, hun maser og beskylder Marita for alt mulig, er sur og krevende noe som gjør at de to har et anstrengt forhold. Marita har dårlig samvittighet for at hun dro til faren, men hun trenger å være med en forelder som ser henne, og som hun kan snakke om de to døde søstrene sine med.

Når vi først møter Andreas hører vi om en hund og at han skremmer vettet av et tvillingpar. Det er snakk om militærtjeneste i Pasvik, studier og tur til Irak. 

Johannes bor på hybel i Kjellersmauet, han er 23 år og vet ikke helt hva han skal finne på etter tiden på Bergen Ungdomsteater. Marita som han har hengt mye med har dradd til USA, men etter hvert begynner han å forme seg selv, han leser høyverdig litteratur som former ham, samtidig som han ruser seg og er temmelig utagerende.

I de to neste delene belyses forholdet Marita har til de to guttene, og mot slutten hvordan forholdet de to guttene i mellom endres. Vi hører om hvordan Johannes lever farlig i Bagdad og Dubai sammen med Andreas, og en god del om Marita når hun er på jobb som naturfotograf.

Den siste valsen er en handlingsmettet roman, som hele tiden utvikler seg, så til tross for tykkelsen så forblir historien interessant til det siste. Leseren får et godt inntrykk av hva det er som former disse tre som mennesker, og hvordan deres fortid i Bergen gir dem et felles referansegrunnlag.

Historien byr også på små sidesprang hvor forfatteren gir oss innblikk i filosofi, litteratur eller historiske hendelser. Dette er godt bakt inn i handlingen, så lesingen flyter smidig hele veien. 

En lettlest bok på nesten tusen sider, hva mer kan du ønske deg til de lange høstkveldene? Jeg anbefaler gjerne Den siste valsen videre ⚄

Forlag: Kolon

Utgitt: 2026

Sider: 990

Kilde: Leseeksemplar

Ugress og asfalt av Aon Raza Naqvi

Ugress og asfalt er oppfølgeren til den kritikerroste, prisnominerte og prisvinnende boka Forbanna ungdom. Jeg leste aldri den, men hadde stor glede av å lese årets utgivelse fra Aon Raza Naqvi. Dette er en bok for ungdom, men vi gamlisser som ikke er fortrolig med ungdomskulturen, kan også ha glede av å ta seg en tur inn i dette universet - anbefales på det varmeste!

Forlaget om handlingen:
Ugress og asfalt er en rå, komisk og ekte coming-of-age-roman om fattigdom, ekskludering og den norske drømmen om at kulturen skal være for alle – helt til noen bestemmer hvem som får slippe inn.

Et kulturhus har gjenåpnet i byen. Der får ungdommene endelig et sted å være og oppdage sine talenter. Noh finner nye venner, og sammen danner de et crew av rappere, sangere og DJ-er. Men da administrasjonen finner en hasjpipe i studioet, får gutta skylda og mister tilgangen til stedet der de skulle realisere drømmene sine. 

Så Noh lager en plan for å redde crewet, drømmen og vennskapet: De kan åpne sitt eget studio på loftet til en kompis. Og for å ha råd til det kan Noh selge hasj, så lenge de andre investerer penger i oppstarten hans. 

For en utrolig hjertevarmende historie dette er! Noh er modig når han helt alene oppsøker kulturhuset som åpner i byen. Heldigvis kommer det flere ungdommer, noen er han på nikk med, og de setter seg ned sammen. 

David er den kule med røtter fra Chile, han er mye alene hjemme, så de havner ofte hos ham. Adam er fra Filipinene, og oppflasket på karaokesynging. Mustafas store familie kommer fra Pakistan, og Jonas er et adoptivbarn fra Colombia. Etter hvert fylles persongalleriet opp med karakterer som speiler guttegjengen på en fin måte.

Det er artig å bli kjent med dem, de er så forskjellige, noe vi kanskje ikke tenker på, når vi ser sånne gjenger på gaten. Etter å ha vært i en litt klein situasjon hvor alle er litt usikker på hva de skal si og gjøre, vitser Noh seg ut av det, og plutselig erfarer han at "klokken sluttet å gå langsomt".

Ingen sa noe. Stillheten var i et veiskille mellom krangel og forsoning

Romanen har mange sånne fine refleksjoner, sammen med hver enkelt karakters personlige utfordringer blir vi kjent med levende karakterer som jeg mer enn gjerne ville lese videre om. 

Når de deltar på studiokurset på Kulturhuset, merker Noh at de andre vet hva de vil gjøre. De legger en plan for gruppen, men Noh er mer usikker, han spiller ingenting, ikke synger han heller, så han tenker at han må bli noen, forme seg selv og finne sin egen stemme. 

Så skjer det som ikke skulle skje, selv om ingen innrømmer å eie hasjpipen de fant i Kulturhuset, så er det denne gjengen som blir bannlyst. Noh nekter å gi opp drømmen, han tar ansvar for crewet sitt og  gjør en avtale om å kjøpe et brukt studioutstyr fra en fyr, men først må han skaffe pengene. 

Det er dumt det han gjør når han begynner å selge hasj, men jeg heiet på ham hele veien, for måten han reflekterer rundt det han gjør, og iherdigheten han jobber med er nydelig lesning. Hadde det bare vært noe lovlig han solgte, men det er det jo ikke.

Hvem er det som havner på utsiden og tyr til kriminalitet? Er en fattig fordi penger står i veien mellom en selv og drømmene sine? Tematisk handler romanen om kultur, etnisitet, religion, fordommer og fattigdom. Forskjellen på å bære våpen og å bruke det drøftes, og mot slutten får vi noen heftige bilder av mennesker som er langt utfor på skråplanet.

Jeg skal ikke røpe noe fra slutten, men den er heftig, jeg gikk meg en lang tur etter endt lesning, og tenkte på hvor urettferdig livet behandler Noh. 

Aon Raza Naqvi skriver drivende godt, det er språklig perfekt i forhold til å bruke litt men ikke for mye slang som halla, yo og bro. Romanen har god fremdrift og pirker kraftig i den helnorske kulturen som bidrar til trangere rammer for denne typen ungdom, enn hva Preben på NHH har hatt.

Jeg anbefaler gjerne Ugress og asfalt videre til ungdom fra 12 - 100 ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 278

Kilde: PDF fra forlaget

Vintergrav av Heine Bakkeid

Etter å ha fulgt spesialetterforsker Torkil Aske gjennom fem spennende bøker, syntes Heine Bakke tydeligvis at det var tid for fornying. Vintergrav som kom ut i år, er noe helt nytt.

Forlaget om handlingen:
Alle tror at Lars drepte kona si. Hun forsvant sporløst fra hytta ved fjorden en mørk kveld. Forsvinningen rystet det lille stedet i nord, der alle kjenner alle. Ett år senere venter datteren Victoria fortsatt på moren, og mellom far og datter vokser en taus og mørk avstand. Når Lars’ nye kjæreste plutselig også forsvinner, er bygda sikker i sin sak. Kripos sender sin beste etterforsker og setter alt inn på å bevise at Lars er en drapsmann. Samtidig begynner Lars å motta tekstmeldinger fra et nummer som burde vært stille for alltid. Vintergrav er en uhyggelig og mystisk krimroman om ondskap, hevn og sjalusi.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2026
Sider: 399
Kilde: Biblioteket

Hovedpersonen vår Lars Lie er litt av en type. Han driver et reklamebyrå, og han driver godt. Alle rundt ham kan se dette, der han oser av dyre klær, hårimplantasjoner og alt annet som skal gjøre ham ung og fjong og hakket bedre enn folk flest.

Lars kjører oppom hytta og får til sin skrekk se skoene og klærne til sin kone stå utenfor. Hun har vært borte i åtte måneder, så det er ikke rart at han blir svett i luggen. I stedet for å melde funnet til politiet, graver han det ned. Dette får jo en stakkars leser til å undre seg, alle som leser krim, vet jo at dette slipper han ikke unna med.

Datteren Victoria skulker skolen, hun har svart neglelakk og hettegenser og har fått seg en kjæreste, som ifølge onkelen som er politi, ikke er noe å samle på. Hun sliter med at mor er borte, at far øyensynlig ikke sørger over henne, og til alt overmål har fått seg en ny kjæreste i svenske Anna.

Erik Lie er bror til Lars, han er en lokal politimann, som har vært sykemeldt av diffuse årsaker et helt år nå. Han har fremdeles god kontakt med kollegene på politikammeret, og ingen skrupler med å videreformidle informasjonen han innhenter derfra til broren. Dette benytter Lars seg av, og kludrer med det til etterforskningen, som kriposmannen Konrad Grigg skal utføre.

Konrad Grigg er en herlig type, og sammen med politibetjent Jørgen sirkler de inn gjerningspersonen(e). Disse to har en helt egen dynamikk, som tilfører en lun humor til historien, samtidig som de tar rotta på drittsekken Lars Lie.

Heine Bakkeid har snekret sammen en historie som drev denne leseren til vanvidd. Spesielt er vanviddet forårsaket av alle de dumme grepene Lars Lie tar, han er irrasjonell, får stadig panikk og tar helt ulogiske avgjørelser. Dette viser helt tydelig hvor stresset han er, noe som blir forsterket av telefonterroren som blir begått mot ham.

Han uroer seg tilsynelatende for datteren Victoria, og bruker henne som unnskyldning for å slippe unna andre forpliktelser, men det ligger andre ting bak bekymringene for datteren.

Vintergrav er konstruert rundt et godt plott, men en skal følge mange snirklete småveier før løsningen åpenbarer seg. Det tok litt tid før spenningskurven begynte å peke oppover, mye har skjedd før historien starter, som leseren får med seg i korte tilbakeblikk. Karakterskildringene er i overkant karikert etter min smak, sjelden har så mange mennesker med personlighet, befunnet seg mellom de samme to permene.

Vel, jeg la min elsk på Konrad Grigg og kompanjongen Jørgen og håper å høre mer om dem i en fremtidig krimhistorie, Vintergrav anbefaler jeg gjerne videre ⚃

Jenta og glassbollen av Bente Sandtorv

Bente Sandtorv debuterte i 2024 med boken Hjerteriss og i fjor kom Venterommet, en diktsamling som tar for seg følelser en har når en er i ferd med å bli voksen. Årets utgivelse er en fin historie om en jente som har et litt vanskelig følelsesliv. 

Forlaget om handlingen:
Den lille jenta vil bare være glad. Hun vet ikke hvor de triste tankene kommer fra. For å holde dem borte kaster hun dem vekk. De havner i glassbollen, rett og slett.  I glassbollen bor det en liten fisk, den er hennes aller beste venn. Når hun mater fisken med vonde tanker, hva vil skje med den? Kan begge to fortsatt le og være glad, når skyggene vokser dag for dag? De triste tankene må hun bli kvitt. Hun må rett og slett finne igjen hjertet sitt. På denne reisen skjer det mye, så absolutt, og du kan være med fra begynnelse til slutt.

Jenta og glassbollen er en historie om en modig jente. Hun er stille og tenksom, litt i overkant kanskje for hun har ting i livet, tanker eller følelser som hun baler med.

Sammen med denne fisken, som hun har med seg alle steder har hun det bra, uroen forsvinner når hun mater fisken med sine problemer, og hun kan le sammen med den. Men den stakkars fisken blir tung til sinns den også, av å bære med seg alle sorgene til jenta.

De har en alvorsprat, fisken forteller jenta at siden hun hele tiden deler sine sorger med den, så har fisken også blitt sur og lei. Da drar de ut i verdensrommet, i havet og på land for å lete etter hjertet som hun har mistet.

En alvorsprat i all vennskapelighet er alltid sunt, så jeg kan love deg at det gikk bra med jenta til sist. 

Historien er skrevet på rim i en takt som krever at en leser sakte og får tak i rytmen. Jeg leste boken flere ganger, for jeg stusset på at jenta forventet mye av fisken, som var ærlig og ga beskjed om at han ikke kunne være vennen hennes lengre.

Dette er en fin historie, som skildrer et vondt tema. Underveis i lesingen undret jeg meg over hvem denne boken er beregnet på, voksne eller barn? Med tanke på de nydelige illustrasjonene til Bente Sandtorv som preger hver side, vil jeg kalle dette en kunstbok for streken hennes er helt etter mitt hjerte. 

Tegningene og handlingen vil treffe et voksent publikum som helt sikkert kan kjenne seg igjen i erfaringene som beskrives her.

Boken er i følge ARK beregnet på barn fra 6 år, kanskje jeg tenker for komplisert med mitt voksne hode, siden jeg føler at historien kan åpne opp for negativt tankespinn hos glade barn, eller gjøre et allerede trist barn redd for å dele sorgene sine. Voksne som har med barn som sliter med tanker og følelser, vil helt sikkert ha utbytte av å lese denne fine historien.

Hvis du har lyst å se noen av illustrasjonene og en annen omtale av boken,
ta gjerne en titt på Beathes bibliotek!

Forlag: Sirkel

Utgitt: 2026

Sider: 59

Kilde: Leseeksemplar