Hjemsøkelsen av Louise Erdrich

Hjemsøkelsen er en skarp og morsom spøkelseshistorie, og et svært relevant tidsbilde av det amerikanske samfunnet mellom november 2019 og 2020. Louise Erdrich har mange utgivelser bak seg siden debuten i 1984. Hun har aner fra Tyskland og Frankrike og etnisk bakgrunn fra amerikansk urbefolkning, noe denne romanen bærer tydelig preg av.

Forlaget om handlingen: 
En liten bokhandel i Minneapolis blir hjemsøkt av spøkelset Flora, som inntil nylig var butikkens mest irriterende kunde. Tookie har klart å få seg jobb i bokhandelen etter flere år bak murene, og må finne ut hvorfor Flora hjemsøker butikken. Samtidig prøver hun å forstå alt som skjer i løpet av dette året som blir hjemsøkt av sorg, forbløffelse, isolasjon og voldsomme demonstrasjoner. Spøkelseshistoriene er de drivende kreftene i denne frodige og rørende fortellingen fra en av USAs største nålevende forfattere. 

Forlag: Gursliberg
Utgitt: 2021/på norsk 2023
Sider: 448
Oversatt av: Morten Hansen
Kilde: Leseeksemplar

Hovedpersonen Tookie har tilbrakt en tid i fengsel, og åpningsscenen i denne romanen forteller oss hva som brakte henne dit. Senere får hun jobb i en selvstendig bokhandel, som spesialiserer seg på litteratur som omhandler amerikansk urfolk. (Litt som Birchbark Books, som Erdrich selv driver.)

I boken møter vi et knippe fargerike mennesker, i deres hverdag. Handlingen spilles ut fra bokhandelen, hvor vi møter ivrige kunder, en ser ut til å kjøpe bok hver dag, og selvfølgelig også Flora, den mest irriterende kunden de hadde, som nå går igjen i rommene.

Tookie kaller Flora en dødsvegrer, en som er vanskelig å ha med å gjøre etter døden, så hun setter seg fore å hjelpe henne og finne fred. 

Samtidig som vi opplever gleder og sorger med gjengen i bokhandelen, kan en lese mellom linjene om amerikansk lovgivning, om straffeutmålinger som er helt hinsides, og og våpenbruken i landet. 

Mye av handlingen tar for seg selve skrivekunsten, etter å ha fulgt Floras kropp til kremasjonen, og hun må gå alene ut av omgivelsene, slik hun også forlot fengselet alene i sin tid, reflekterer hun:

                    Det hadde blitt slik at jeg kunne gjennomskue bøker - de små knepene, vendingene, anslaget på begynnelsen, den overhengende tyngden av en tragisk slutt, hvordan forfatteren på siste side kunne rykke bort teppet av sorg og bringe tilbake en yndlingsperson. For meg måtte teksten ha en viss mineraltetthet. Det måtte føles naturlig tilsiktet, ikke kynisk konstruert. Jeg begynte etter hvert å mislike manipulering. 

I blant får jeg lyst til å gråte når jeg oppdager både talent og misbrukt talent hos en forfatter.

Louise Erdrich skriver frem en stor kjærlighet til ord og litteratur. De litterære henvisningene er mange, noen ganger ramses det opp titler uten at denne ordflommen tilfører noe særlig.

Romanen føltes dessverre lang, den gikk løs på tålmodigheten min, og da vi godt uti boken kom til mars 2020, så fikk vi en stor dose korona-skildringer. Dette var sikkert ok da boken kom ut i 2021, men nå er i alle fall jeg ferdig med å lese hvordan utbruddet artet seg. Det artige er jo at det artet seg likt for alle, uansett hvor vi befant oss i verden.

Det jeg likte best i denne romanen var sekvensene hvor vi hører om Tookie og forholdet hennes til stedatteren og barnebarnet som kommer til. I disse scenene var det mye nerve og gode refleksjoner rundt det å få lov å være bestemor.  

Når en leser om urbefolkning kan det fremstår på mange måter. Jeg har nylig lest et par bøker om den norske urbefolkningen, og lytter nå til en om urbefolkningen på Grønland. I Louise Erdrichs historie er det den moderne amerikanske livsformen som skildres, på en ganske forfriskende måte. Etter å ha lest denne romanen, slår det meg at jeg egentlig vet veldig lite om denne kulturen.

Hvis du er i tvil om du vil lese boken,

ta gjerne en titt på omtalen på Beathes bibliotek ☺

Kino har plutselig blitt gøy - takket være Cinemateket

Søndag var jeg på min tredje film på Cinemateket i Bergen. Tidligere har jeg sett Thelma og Louise, (du husker vel den herlige filmen fra 70-tallet?) og The man who fell to earth med David Bowie i hovedrollen, (filmen som en kan skimte i DnS-musikalen Lazarus.) I helgen var det gemalen som inviterte, han hadde sett at stumfilmklassikeren Generalen fra 1926, med Buster Keaton i hovedrollen var på programmet. Det var jeg klar for!

Husk, filmen er uten farger og uten lyd. Her er ingen filmtriks eller animasjoner. Stuntene er til dels halsbrekkende, og skuespillerne utfører dem med livet som innsats. Den lille dialogen som finnes, vises som tekst midt på lerretet, men det er utrolig hva som kan formidles med ansiktsuttrykk og fakter.  Ansiktsuttrykk og fakter har Buster Keaton masser av, det er ikke rart at han ble så populær.

Joseph Frank, mer kjent som "Buster Keaton" (1895 - 1966) var en amerikansk stumfilmskuespiller, komiker og filmregissør. Han ble belønnet med en æres-Oscar og har hele fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. I 1999 ble Keaton kåret til tidenes 21. største mannlige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.

Handlingen i Generalen utspiller seg i 1862, under den amerikanske borgerkrigen. Lokomotivet «Generalen» er den store stoltheten til lokomotivfører Johnnie Gray (Buster Keaton). Til tross for at borgerkrigen skaper kaos i landet, frakter lokomotivet regelmessig passasjerer. Da lokomotivet en dag blir kapret for bruk i en sabotasjeaksjon, er Johnnies forlovede Annabelle (Marion Mack) om bord. Lokomotivføreren bestemmer seg for å redde det kjæreste han kjenner til: Annabelle og «Generalen».

Det satt en ekstra piff på forestillingen, at en ekte stumfilmpianist var med oss i lokalet. Jeg hadde sett for meg at musikken var lagt på filmen, men tenk der satt han, og spilte presis og på sekundet rett, til filmen som vistes. 

Jeg koste meg på kino denne søndags ettermiddagen. På Cinemateket er det stoler som kan legges bakover, god beinplass og små bord som en kan sette vinglasset på (!) En annen liten hemmelighet er at billettprisene ligger godt under det de gjør på den vanlige kinoen...

Alle de vakre hestene av Cormac McCarthy - en 1001 bok

I april skal vi i 1001-lesesirkelen leser "En forfatter fra Amerika". Mitt valg falt på Cormac McCarthy, fra Rohde Island, siden jeg elsket Veien, (både romanen og filmen) mens hans nyeste utgivelse Passasjeren, ikke falt i smak. Kanskje du så No country for old men på kino i 2007? En fornøyelig Coen filmatisering som vant fire Oscars, dette er også Cormac McCarthy ☺

Forlaget om handlingen: 
Alle de vakre hestene en roman hvor svært forskjellige tradisjoner møtes: 16-årige John Grady Coles historie rommer en kjærlighetsfortelling av nesten klassisk tilsnitt, det er en dannelsesroman og en western. Men fremfor alt minner den oss om hvor skjebnesvanger ungdomstiden er for retningen livet tar.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 1992/på norsk 1993

Sider: 288

Kilde: Biblioteket

Alle de vakre hestene er den første boken i Grensetrilogien. Får du lyst å lese de to andre heter de: Over grensen og Byene på høysletten. Jeg fikk i alle fall lyst å fortsette å lese.

Når John Grady Cole mister sin far og dermed tilhørigheten til ranchen han har vokst opp på, legger han ut på en reise. Med seg har han kompisen Lacey Rawlins, de saler hestene og vender nesen mot Mexico. 

Åpningsscenene byr på nydelige skisser av landskapet de rir gjennom. Steinete høysletter hvor cyotene uler fra åsene, ruiner av gamle gårdshus og "vraket av en vindmølle som kneler mellom steinene."

De er ikke gamle karene, men underveis dukker det opp en annen kar, Jimmy Blevins som bare er tretten år gammel. Utstyrt med hest og revolver, henger han seg på de to andre, men de skjønner med en gang at det kan bety trøbbel, for selv om han nekter, så frykter de at hesten kan være stjålet.

Romanen er handlingsmettet til tusen, for det er litt av hvert de to/tre guttene kommer opp i. Hestene er den egentlige hovedpersonen her, for flottere skildringer av hester og deres vesen har jeg aldri lest. Om ikke McCarthy har førstehåndskjennskap til hesteoppdrett, så må han ha lest seg skikkelig opp.

Språkføringen bidro til å levendegjøre handlingen, og selve teksten spenner fra det urkomiske, til poesi på sitt aller vakreste. Som her, guttene har drukket på noe litt tvilsom sprit mens de red, nå har de gått av hestene og står og spyr:

                De gressende hestene krenget hodene i været. Det var ikke en lyd de hadde hørt før. I den grå skumringen ljomet brekningene som rop fra primitive vesener av en utdøende art sluppet løs i ødemarken. Noe ufullkomment og misdannet som lånte hus i tilværelsens hjerte. En trollsplint i selve nådens øye som en medusa i en høstlig dam.

Like før denne scenen finner de unge Blevins hest vandrende for seg selv: 

             Hvor ble det av ham?
            Hvem vet? Ligger vel bak her et sted tenker jeg. 
            De red tilbake, Rawlins med den rytterløse hesten etter grimen. Blevins satt midt på veien. Han hadde stadig hatten på. Hoho, sa han da han så dem. Jeg er full som en dupp.
            De holdt an hestene og så ned på ham. 
            Kan du ri eller hva? sa Rawlins.
            Driter en bjørn i skogen? Visst faen kan jeg ri. Jeg red jo da jeg falt av. 

Jeg er ikke spesielt glad i hester, ei heller cowboyhistorier, men denne romanen falt i smak. Mye flott dialog, fine naturskildringer, god nerve og ikke minst et levende språk hele veien, hva mer kan en ønske seg? 

Elskede Emilie av Myriam H. Bjerkli

Elskede Emilie er den sjette boken i serien om Håkon Haakonsen. Jeg har lest dem alle sammen, og er alltid like begeistret. Denne gangen ble det litt spesielt, for jeg hadde nettopp lest en annen bok med tematikken som blir belyst her. Boken kan gjerne leses uten å ha fulgt serien, for i denne skjer det ikke så mye i de personlige historiene til karakterene.

Forlaget om handlingen: 
En sensommerdag i Sandefjord bryter noen ungdommer seg inn i en container utenfor en matbutikk. Mens de ser etter mat de kan redde fra en unødig søppeldød, finner de et avhugget hode. Lokalavisene rapporterer sjokkert om hendelsen, men ingen er mer opprørt enn politioverbetjent Håkon Haakonsen: Han kjenner mannen. Frank Skår, enkemann og faren til Emilie Skår, en jente som fikk en tragisk fireårsdag da moren døde i en bilulykke. 

Når han nå skal overbringe nyheten om at hun har mistet faren også, oppdager de at den nå attenårige Emilie har forsvunnet. Da den dødssyke Dagny får vite om sønnens død, kan hun ikke fortelle noe om hvor verken Emilie, eller resten av Franks kropp, befinner seg.

I Elskede Emilie blir vi kjent med en familie som har vært gjennom mye. Lett sjokket over at han kjenner identiteten til den drepte, setter Håkon Haakonsen og kollegene på Sandefjord politistasjon i gang etterforskning.

Handlingen dreier seg stort sett om politiets arbeid, jobben med å sjekke mobilmaster, overvåkningskameraer, kontoutskrifter og bomringen går sin skjeve gang. De har ikke mange vitner å intervjue, men en gammel bestemor som er døden nær, bidrar med sitt.

Gjennom glimtene inn i Emilies dagbok, får vi vite bakgrunnen for det som har hendt, og det er ikke tvil om at alle løgnene denne familien har båret på, har fått fatale følger. 

Årets utgivelse fra Myriam H. Bjerkli er en slukebok av dimensjoner, denne var vanskelig å legge ned. Jeg ante, men konkluderte aldri på hvem som var ugjerningsmannen, men løsningen lå helt oppi dagen. Godt gjort tenker jeg i ettertid, å holde forbryteren skjult uten å måtte introdusere noe nytt mot slutten. 

Boken er lettlest og handlingen enkel å følge med på, noe som gjør at leseren kan fordype seg i krimgåten og la seg underholde. Nå er det ikke bare moro her, for tematikken som ligger og ulmer, som mørk filmmusikk i bakkant, holder leseren på pinebenken. 

Slutten ja, der fikk vi en fin cliffhanger, som vitner om at det kommer en ny bok i serien, jeg lener meg tilbake og ser frem til neste bok allerede.

Les gjerne Bokblogger og Henningbokhylle sine flotte omtaler av boken!

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2023

Sider: 288

Kilde: Leseeksemplar

Johannes` åpenbaring av Jonny Halberg

Jonny Halberg har gitt ut en rekke bøker siden novelledebuten i 1989. Johannes` åpenbaring er den ellevte romanen hans, og i tillegg har han vært medforfatter av to filmmanus. Den siste romanen, som kom ut i fjor er en fengslende beretning som tar mellommenneskelige forhold helt på kornet. 

Forlaget om handlingen: 
Tidligere standupkomiker Johannes Kaupang reiser tilbake til Skatøy for å begrave faren sin. Faren, en folkekjær lege, har hengt seg på sitt eget kontor. 

Johannes og faren har mange års uvennskap bak seg, og under forberedelsene til begravelsen dukker det opp brev som faren har skrevet om livet sitt på Skatøy. Johannes begynner å undersøke hva faren egentlig har drevet med, og hvem han var bak den ulastelige menneskevenn-fasaden. 

Han får etter hvert øye på en mann han ikke kjenner, og som er styrt av krefter han ikke vil vedkjenne seg. Samtidig nærmer bisettelsen seg. Johannes har et anstrengt forhold til både slekt og andre på øya, relasjoner som ikke blir enklere etter farens død.

Etter å ha knivet med faren, nær sagt hele livet, lærer Johannes ham å kjenne etter han er død. Rett etter faktisk, for det er i uken før begravelsen, når han blakk og nyskilt har reist hjem til sin mor på Skatøy, at han finner ut av hva som kan ha bidratt til at faren skapte dårlig stemning i oppveksten hans.

En forfyllet onkel og hans kone, kommer kjørende i bobilen sin, og slår seg til på tunet. Han har aldri hatt noe positivt å si til Johannes, og etter han gjorde seg morsom på farens bekostning på scenen, ble det verre.

Lokalsamfunnet på Skatøy er lite, menneskene lever tett på hverandre, og mange har minner om legen som nå er død, og Johannes blir litt overrasket over hvordan de nå i sorgens stund byr på seg selv. I begravelsen måter han igjen barndomsvenner og -uvenner, og han undrer seg over hvor forandret enkelte har blitt:

            Det smalt i inngangsdøren. Inn i lokalet kom en kvinne rundt de førti. Hun hadde på seg bomberjakke. Hedvig fikk øye på meg og vinket. Jeg gikk bort og ga henne en klem. 
            Hvem er det? sa hun og nikket mot pastoren.
            Jan Ragnvald Gjeipe. Han var med på hytteturen den gangen, sa jeg.
            Hun så nøyere på ham.
            Er han blitt pinsevenn? sa hun.
            Han er blitt pastor. Jeg aner ikke hvordan det gikk til, sa jeg.
            

Jeg koste meg med denne romanen. Den har sterke dialoger, og handlingsmettet til tusen. Karakterene er troverdige og måten Halberg har komponert romanen gjør at jeg frydet meg over hver ny vending som dukket opp. Den døde faren har en viktig rolle i historien, og er tydelig til stede med sin dagbok, og andre dokumenter som Johannes finner. 

Forlag: Kolon

Utgitt: 2022

Sider: 238

Kilde: Leseeksemplar

Dobbeltliv - dikt av Pedro Carmona-Alvarez

Hver gang jeg leser noe av Pedro Carmona-Alvarez får jeg lyst å lese alt det andre jeg har lest av ham på nytt. Tiden strekker ikke til, så det ender med at jeg gjør en "varetelling", stryker litt på bøkene jeg har i hyllen, og lover meg selv å ta en da capo. Pedro er bergenseren som er født i chile og oppvokst på Kolbotn, men som kom seg over fjellene og har gjort seg fortjent til hedersbetegnelsen "bergenser".

Forlaget om diktsamlingen: 
Dobbeltliv er en samling bustete dikt som feirer og besynger litteraturen, forvandlingen og forestillingsevnen. Her finnes brokete stemmeskifter og gjennomhullet språk, poetiske taler og skjulte spor der poeten krever å være fri fra sammenbindende identiteter, definisjoner og krav til stilistiske nivåer. 

Boken er full av glidende overganger, gjenstridig hukommelse, historie og arv. Boken var et bestillingsverk skrevet i anledning Møllebyen Litteraturfestival 2022 og er en åpen tolkning av temaet for festivalen, ‘det radikale håpet’

Forlag: H/O/F
Utgitt: 2022
Sider: 80
Kilde: Biblioteket

I tillegg til julekonsertene sammen med Frode Grytten Beatband, er det er romanene til Pedro Carmona-Alvarez jeg er mest fortrolig med, men jeg har også lest flere av diktsamlingene hans. Dobbeltliv ble lånt hjem fra biblioteket, men de første gangene jeg satt meg ned med boken, stengte tankesurret i hodet for passasjen inn i hjertet.

For han skriver med hjertet den godeste Pedro, med omtanke for verden, mennesker og dyr, den totale aksepten av hvordan vi tenker og lever forskjellig er en fin ledetråd, når en skal lese diktene hans.

Dobbeltliv består av 6 dikt, av forskjellig lengde. Allerede på første side trekker han gudene ned til oss mennesker, når diktet omhandler Persevs og Medusa. Den greske mytologien er med gjennom hele boken, og det er også fortellingen om Jesus. Hele tiden brukes disse mytene til å belyse enkeltmenneskers og hele folkegruppers skjebner.

FRA DET GJENNOMHULLEDES ENCYKLOPEDI handler om Marisol, den åtte år gamle jenta med blå kåpe. Diktet er faktisk "gjennomhullet", noe som gir leseren støtet til den gode rytmen. Et utdrag fra begynnelsen: 

men hva betyr inkvisisjon        mor    er vendt        mot solen        far        i utkanten
på gressplenen utenfor             mange familier                som har kommet
for å vise barna palasset            familier som vår            med barn
som meg            åtte år med fletter og lakksko            en italiensk dukke
i armene             de voksne kjøper ballonger            sukkerspinn            is
til døtrene som har sluttet å tisse på seg.

Den åtte år gamle jenta reflekterer rundt parallelliteter, om å sammenligne noe med noe annet. Hun fornemmer tiden og tolker det som skjer med sine barneøyne. - Det er vakkert, sårt men vakkert.

TAKK FOR PENGENE heter talen som følger etterpå. En tankevekker dette også, om litteratur i alle former. Her løftes stemningen da diktet er preget av humor mer enn smerte. Men vi vet jo hvilken penn som skriver, så alvoret trer frem etter hvert som vi hører om diktere og dikt.

så står hun der, poeten
og tenker på en vits hun en gang hørte
da Julius Cæsar ble stukket i med kniver 
nede på stortinget i Roma
og sto og sjangla før han deisa i bakken, så var de siste orda han sa

husk meg
som en salat

Som i det meste jeg leser av Pedro Carmona-Alvarez finner jeg referanser. Massevis av referanser både til musikk og litteratur, men også til politiske- og historiske hendelser. I diktet DET ER HER JEG BOR dukker de opp "alle sammen". Kaptein Nemo, Karl Lejon, Kafka og Kundera, også Bob Dylan da, han er alltid med når Pedro skriver eller synger.

I andre del av diktet skifter stemningen, og vi hører om forfattere som sitter i Paris og spiser croissanter mens kontinentet de alle er fra er full av diktatorer og despoter.

Jeg er så glad for at jeg ikke ga opp denne diktsamlingen, at jeg forsto at det var jeg som ikke var mottakelig, da jeg de første gangene bladde opp i boken. Gleden over å starte dagen med denne diktsamlingen i tanker og hjerte er stor, det er ikke mange som så enkelt fletter sammen fornuft og følelser i det han skriver. Jeg avslutter med noen skikkelige tankevekkere, fra det siste diktet i boka, som kalles SPØRSMÅLENES BOK: (i boken finner du svar, ja eller nei på disse spørsmålene, jeg valgte å utelate disse her)

Er folk til å stole på?
Bør man drikke seg full før man vasker seg i ansiktet?
Er det bra at trær slipper å se ut som møbler?
Var Jesus like tung som alle andre for eselet han red på?
Kommer vi til å like det som kommer etter Amerika???

Jeg gleder meg til dette, det finnes ledige billetter ☺
https://www.kulturhusetibergen.no/program/moonpedro-and-the-sinking-ship-supp-separate-bed/

Tre år - intens spennende krim av svenske Anders Roslund

Da BokBloggBerit i oppsummeringen sin for februar, glimtet til med en sjelden sekser på terningen, ble jeg så nysgjerrig at jeg sporenstreks lånte boken på biblioteket. Jeg har ikke lest noe av Anders Roslund før, Tre år er bok nummer 10 i en serie jeg sannelig skal se litt nærmere på. På Berits blogg kan du lese omtalen hennes, og finne en oversikt over bøkene som er gitt ut på norsk. Takk Berit, for at du gjorde helgen min veldig spennende!

Fra bakpå boken: 
De var begge 4 år da de forsvant. Nå sørger man over dem på samme kirkegård. Ved hver sin grav. Men kistene til småjentene er tomme begge to. 

For å forstå hvordan de to jentenes historier henger sammen, må kriminalbetjent Ewert Grens og undercover-agent Piet Hoffmann besøke den mørkeste av alle mørke verdener og kjempe sin vanskeligste, farligste og motbydeligste kamp til dags dato.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2020/på norsk 2022

Sider: 432

Oversatt av: Morten Hansen

Kilde: Lånt på biblioteket

For meg som ikke ante hva boken handlet om ble det et sjokk å se hva Berit hadde lokket meg til å lese. Tematikken åpenbarer seg ganske tidlig, men leseren får litt tid på å stålsette seg, for først blir vi litt kjent med  Ewert Grens. 

Kriminalbetjenten mistet sin gravide kone for mange år siden, men besøker graven hennes hyppig fremdeles. På en benk på kirkegården kommer han i snakk med en kvinne som også besøker en grav, en tom grav hvor hennes forsvunne datter skulle ha lagt.

Den temmelig tilårskomne betjenten oppfører seg litt surrete på jobb, i sin iver etter å blåse støv av kirkegårdskvinnens gamle sak, ender han opp med å bli suspendert. Fritiden bruker han godt, og det er her samarbeidet med Piet Hoffmann begynner. Infiltratøren må overtales, for etter å ha vært kriminell tidligere, er han nå en oppofrende trebarnspappa som elsker sin kone høyt. 

Ewert Grens greier å jobbe i det skjulte for politikollegene sine, og knytter til seg flere uformelle aktører. De avdekker etter hvert en internasjonal pedofiliring, og målsetningen deres er å finne de to svenske småjentene, og knuse denne. For at medlemmene av ringen skal få sin straff, og barna de misbruker skal slippe unna, er det viktig å gå frem på rett måte.

Piet Hoffmann, som var overbevist om at han hadde holdt kaoset, rådvillheten inni seg. Ekspert på å opptre blant mennesker som aldri lærte ham å kjenne. 
        Men Grens kjente ham.
        - Du? Piet?
        Hoffmann trakk på skuldrene.
        - Å spille kriminell - det er èn ting.
        Hvisket, uten å vite hvorfor.
        - Da er jeg sikker på hvordan jeg skal tenke. Hvordan andre tenker. Vet hvordan fare ser ut. Kan angripe, flykte. Men å spille... pedofil? Nei. Jeg kan ikke. Det funker ikke.

Tre år er hardkokt krim på sitt aller beste. Actionnivået er formidabelt, samtidig som gode personskildringer tilfører menneskelighet og varme. Her skildres den verste av alle forbrytelser, og til tider føltes kvalmen helt på ekte. Jeg holdt pusten, leste med boken på strak arm og innimellom med ett øye lukket, men jeg kom meg videre.

Boken er handlingsmettet til tusen, men dveler ikke lenge ved hver scene, derfor føltes de 432 sidene mye færre enn det de er. Skriveteknikk og oppbygning er helt etter mitt hjerte, og selv om jeg ikke har belegg for å uttale meg om det grundige arbeidet som skildres, så vil jeg påstå at historien er troverdig. 

Det jeg sitter igjen med etter denne formidable lesningen, er en forståelse for hvordan en pedofiliring kan være bygget opp, og hvordan ekstremt datakyndige mennesker som samarbeider kan greie å pulverisere nettverket. 

Rekkefølgen på serien: Udyret, Boks 21, Oppreisningen, Jenta under byen, Tre sekunder, To soldater, Tre minutter, Tre dager, Tre timer, Tre år

Ser du etter en slukebok til påskeferien så anbefaler jeg deg denne!