mandag 12. april 2021

Årstidene av Hannah Pang og Clover Robin

Fem mandager fremover kommer jeg til å legge ut en bokomtale om en barnebok. Jeg ba om et leseeksemplar på en bok jeg syntes så så fin ut, og fikk flere flotte bøker. Dette kan jeg ikke holde for meg selv, og begynner med denne supre boken her: Årstidene er et lite smykke av en bok. Den er beregnet for barn mellom 3 og 6 år, og jeg vil si et must for besteforeldre, som er så heldig å ha god tid med barnebarna sine. 


Forlaget om boken: 

I denne vakkert illustrerte boka får du med egne øyne se hvordan seks praktfulle landskap fra hele verden forandrer seg i løpet av året. Enkle fakta om hvert av disse vidunderlige scenariene gjør boka til en perfekt gave til alle som er glade i naturen, uansett alder. Boken inneholder dyr, fugler og planter fra europeisk og arktisk fauna som er godt kjente for norske barn - men også spennende og eksotiske arter fra landskap i Alaska, Australia, Kina og Kenya



Det første temaet i boken er "Den kjempestore eika". Vi åpner opp boken og på de to sidene som ligger foran oss, får vi se eika i alle fire årstidene. Her er fakta om hvilke skapninger som befolker treet, og vi hører om hvordan treet gir næring og ly til dyrene, gjennom årstidene.

Så beveger vi oss til Arktis på toppen av jordkloden, og opplever vinter og sommer. Her er det ikke vår og høst, noe som sikkert er naturlig. Vi lærer om isbjørnen, ringselen og narhvalen, og om isstalaktitter og nordlyset.

I villmarken i Alaska begynner vi med høsten, hvor skogen står i brann og kanadatranene former en V og flyr sørover for vinteren. Mange dyr går i ly for vinteren, men Amerikahubroen og Alaskaelgen er virksomme også i den kaldeste årstiden. Det er et fantastisk dyreliv som skildres fra Alaska, jeg fikk lyst å ta en tur selv. 


Elvemunningene i sumpene langt nord i Australia er neste stopp. Her skilles det mellom den tørre og den våte årstiden, og det er spennende å lese om de eksotiske dyrene som lever her. 

Enda mer eksotisk blir det når vi befinner oss i Den gule dragens dal i Kina, hvor stumpneseapen og palasskatten lever. 

Til sist besøker vi gresslettene i nasjonalparken Masai Mara i Kenya. I likhet med Australia skilles det også her mellom den tørre og den våte årstiden. Vi møter alt fra flodhest og krokodille, til den svarthalsede spyttekobraen og tordivelen, som i den våte årstiden ruller bæsjen fra dyrene sammen til baller, stapper eggene sine inni dem, og graver dem ned i jorda. 

Illustrasjonene i denne boken er som små kunstverk, som småfolk kan drømme seg vekk i, og undre seg, sammen med en voksen. Hvert tema har en fin innledning, som gir en magisk inngang til de forskjellige verdenene. Faktabolkene er passe korte for små hoder å fordøye, og gir god støtte til den voksne som vil prate seg gjennom boken.

Heldige den som får sitte på et godt fang å undre seg ut i naturen med denne boken ☺

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2020
Sider: 16 hele sider
Kilde: Leseeksemplar

søndag 11. april 2021

Farvel til våpnene av Ernest Hemingway - en 1001 bok!

Siden jeg var alt for tidlig ute med å lese boken til 1001-lesesirkelen, gikk jeg i kast med en til. Tema i april er "en amerikansk forfatter", og heldige meg reiste hjem fra påskeferie med en 1960-utgave av Hemingways bok i bagasjen. Boken har blitt gitt ut mange ganger, og det finnes flere filmatiseringer av den. 

Forlagets ord om handlingen:
Farvel til våpnene bygger på Hemingways egne opplevelser som frivillig i ambulansetjenesten i Italia under første verdenskrig. Hemingway beskriver frykten, kameratskapet og motet hos menneskene han møter. Samtidig er boken en tragisk kjærlighetshistorie om den amerikanske løytnanten Frederic Henry og den engelske sykepleieren Catherine Barkley. De forelsker seg i hverandre, og omstendighetene tvinger dem til å flykte sammen til Sveits.

Farvel til våpnene er blitt stående som en av de viktigste beskrivelsene av første verdenskrig. 

Nesten alle Hemingways romaner handler om døden, så også denne, hvor vi følger jakten på intense livsopplevelser. Hovedpersonen vår frykter ikke død eller nederlag, men et psykisk og moralsk sammenbrudd. 


Vi er i Nord-Italia i 1918, løytnant Frederic Henry har i åpningsscenene rolige dager, han møter sykepleieren Catherine Barkley, som han flørter med. Så blir kompaniet hans sendt til fronten, hvor han skader beina sine.

Han blir fraktet til Milano, hvor de legger ham inn på et sykehus som er helt tomt. Sykehuset som skal åpne snart, fylles opp, og frøken Barkley kommer også, for å jobbe her. Igjen er det lange scener hvor Henry lever et tilsynelatende "normalt" liv, med turer til cafèene, besøk på veddeløpsbanen, og mye flørt med kjæresten. Han har blitt operert i kneet, og etter den lange men uproblematiske rekonvalesenten bærer det tilbake til fronten.

Krigen har ikke kommet så mye lengre, men på et tidspunkt må de gjøre retrett. Mens dette tilbaketoget pågår, tar han med seg sin gravide kjæreste og flykter til Sveits. Her føder hun barnet, som dør, og så dør også Catherine. Henry tar farvel med sin døde kone, "det var som å ta farvel med en statue", han forlater sykehuset og går i regnet tilbake til sitt hotell. 

Enda en gang hørte vi en motorbåt, men jeg holdt meg stille, til støyen av maskinen forsvant utover vannet. 
     Jeg tror vi er i Sveits, Cath, sa jeg.
     Virkelig?
     Vi kan ikke vite det sikkert før vi ser sveitsiske tropper. 
     Eller den sveitsiske flåte.
     Den sveitsiske flåte er ikke å spøke med for oss. Den siste motorbåten vi hørte, var antagelig den sveitsiske flåte. 
     Hvis vi er i Sveits, så la oss spise en stor frokost. De har herlige rundstykker og smør og syltetøy i Sveits.


Ernest Hemingway har en objektiv skrivestil, med enkle setninger. Her skildrer han hverdagslivet som sjåfør under krigen, en jobb han selv hadde i sin ungdom. Det jeg leser virker troverdig, selv om dette livet under krigen er mye fredeligere, smertefritt og mer organisert enn det jeg trodde det var. 

Farvel til våpnene kom ut i 1929 og den er på 260 sider. Den sies å være Hemingways mest handlingsmettede roman, og den som ble mest populær av hans bøker. Den gamle mannen og havet kom ut i 1952, og for meg er det den boken som fremstår som den mest populære, sett fra nåtiden.

Jeg likte Farvel til våpnene sånn midt på treet. Flere av scenene dras ut litt for langt, og mye dreier seg om kjæresteriet til Henry og Catherine, og det er ikke så interessant. For å være en roman fra fronten i 1. verdenskrig, med ordet "våpen" i tittelen, så er den merkelig fredelig, så jeg kan ikke annet enn å undre meg over hva Hemingway ville med denne romanen. 

fredag 9. april 2021

Heksejakt av Max Seeck

Det er ikke ofte jeg leser noe av en finsk forfatter, men det har jeg gjort nå. Max Seeck debuterte som forfatter i 2016, men det er serien om Jessica Niemi som har gjort ham til en bestselgende forfatter. Heksejakt er første bok i denne serien, så det er bare til å glede seg til fortsettelsen. 

Forlaget om handlingen:
En snørik februarkveld blir kona til en kjent forfatter, Roger Koponen, funnet drept i sitt hjem ved sjøen i et idyllisk Helsingfors-nabolag. Ansiktet er manipulert til et uhyrlig glis, og alt tyder på at hun er drept i et bisart ritual. Etter hvert som det skjer flere drap, skjønner detektiv Jessica Niemi at hun etterforsker en drapssak helt utenom det vanlige. 
Drapene er ikke tilfeldige - de følger et mønster hentet fra Koponens bestselgende trilogi. Har det klikka for en leser, eller er denne saken mer personlig enn som så? Hvordan kan Jessica stanse en seriemorder som kjenner hver eneste detalj i bøkene enda bedre enn forfatteren selv? Jessica fordyper seg i Koponens bøker for å prøve å forstå gjerningsmannen. Kan hun forutsi og forhindre ytterligere dødsfall?

Det skal mye til for at jeg synes krim er spennende, men Heksejakt tok virkelig kaka. Jessika Niemi har hovedrollen, og henne blir vi kjent med fra to vinkler, som fortelles samtidig. Drapsetterforskning i Helsinki, og noe hun opplevde i Italia, da hun som tenåring var på ferie der. 

Jeg lover deg, du blir sugd inn i historien, som starter med et smell på første side. Plottet er snekret sammen på en sånn måte at leseren ikke ser hva som skjuler seg rundt neste sving. Handlingen er ikke vanskelig å følge med på, så all energien går med til å hive seg med i svingene, og nyte turen.

Bakgrunnen for handlingen er en trilogi, som en kjent forfatter har skrevet, hvor 8 temmelig utspekulerte drap finner sted. Du som ikke liker utpreget groteske avlivninger, kan trygt lese Heksejakt, for her forekommer ingen tortur. Tempo er høyt, og det føles som at alt skjer på en gang, noe som gjorde at jeg helt glemte å notere fra handlingen, mens jeg leste.

Dette eventyret, eller skal jeg si m a r e r i t t e t, er skildret på en troverdig måte, selv om enkeltdeler sikkert er søkt, om en absolutt må se på det med lupe. Historien inneholder passe store/små deler med karakteroppbygging og miljøskildringer, men fokus er hele tiden på å holde leseren på tå hev.

Hvis jeg skal pirke pittelitt, så må jeg sette et lite minustegn på slutten. Jeg lot meg ikke merke med det der og da, for da jeg nærmet meg målgang, var jeg andpusten og mer enn fornøyd med gjennomførelsen, men den var litt lettvint i forhold til resten.

Bloggere om boken: Artemisias Verden, I Bokhylla og Henningbokhylle 


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019/på norsk 2021
Sider: 465
Kilde: Leseeksemplar

tirsdag 6. april 2021

Lang lysende elv av Liz Moore

Liz Moore underviser i kreativ skriving ved et universitet i Philadelphia. Dette er hennes fjerde roman, og den har blitt mottatt med jubel i hjemlandet, så pass høy jubel, at den skal utgis i 19 land. Norge er ett av dem, heldige oss! Vi kjørte fra Bergen til Snåsa ved inngangen til påsken, og med oss i bilen hadde vi denne lydboken. Turen ble forkortet med mange timer siden vi begge lyttet til denne, men noen spennende thriller syntes ikke vi dette var.

Forlaget om handlingen:
Mickey Fitzpatrick har patruljert 24. distrikt i Philadelphia i flere år, og er på fornavn med de prostituerte og narkomane i The Ave. Opioidkrisen herjer byen, og overdoseofrene blir stadig flere. 

Hver gang hun blir varslet om et nytt dødsfall, frykter hun at det er lillesøsteren, Kacey, som er død. De to har ikke vært på talefot på flere år, og kollegaene i politiet vet ikke om forbindelsen, men Mickey uroer seg konstant for søsteren sin.


Da Kacey forsvinner samtidig med at en rekke gateprostituerte blir funnet drept i distriktet, begynner Mickey på en stadig mer desperat jakt. En jakt som setter både jobben hennes og gutten hun er alenemor for, i fare, og som kaster lys over de to søstrenes barndom.

I begynnelsen av boken fortelles den vekselvis fra nåtid og fortid. Vi hører om Mickeys hverdag som alenemor og politibetjent, om hvordan hun i arbeidstiden alltid er på utkikk etter lillesøsteren som er narkoman. Hun har nylig flyttet fra huset hun kjøpte som 22 åring, og blir nervøs når en fremmed mann gjentatte ganger banker på døren, til hennes nye oppholdssted.

Når vi tas med tilbake i tid, hører vi om oppveksten hennes, sammen med søsteren. De bodde hos bestemoren, som ikke akkurat var grei med dem. De har fått høre at faren deres var død, og opplevde selv morens dødsfall. 

Vi er godt over halvveis i boken før jeg aner en svak tendens til nerve i historien. Min medlytter og jeg hadde hele tiden gjettet på koblinger mellom karakterene, og hva som kom til å skje videre, og vi fikk rett mange ganger. Vi var også enig om at Mickey Fitzpatric er verdens dummeste politikvinne, for hun tar usedvanlig mange tåpelige veivalg, både på jobb og privat.

Jeg gikk i gang med boken og forventet en rå, intens og overraskende psykologisk thriller, en sjeldent velformulert seriemorderthriller, men fikk noe helt annet. Dette er i mine øyne, en oppvekstskildring fra narkomiljøet i Philadelphia, hjerteskjærende ja, men boken fikk ikke min puls til å øke.

Hverdagsnett, Henningbokhylle og Bjørnebok har også skrevet om boken. Googler du, så finner du mange begeistrede avisanmeldelser, som får meg til å lure på om vi har lest samme bok, men sjekk dem gjerne ut!


Utgitt: 2021
Spilletid: 12:52
Sider: 524
Kilde: Lytte/leseeksemplar


lørdag 3. april 2021

Fluenes herre av William Golding - en 1001 bok!

Fluenes herre er en av klassikerne som trekkes frem i boken Fra Shakespeare til Knausgård. Jeg kom over boken i svigermors bokhylle, en bokklubbutgave fra 1968. Romanen kom ut i 1954 og ble oversatt til norsk seks år senere. Boken er mitt bidrag til Elidas 1001-lesesirkel for september, men jeg ble så ivrig da jeg fant boken i påsken, at jeg kjørte på. 


Fra bakpå boken: 

Fluenes herre er fortellingen om skoleguttene som overlates til seg selv på en øde øy, og som selv må fastsette normer for atferd, og derved vise sin sanne natur og kultur. Det vokser spiselige frukter på øya, og den største utfordringen ligger ikke i å overleve fysisk, men i å utvikle et samfunn. Høyst forskjellige ledertyper peker seg ut og kjemper om makten over gutteflokken. Skoleuniformene erstattes av kroppsmaling, og uhyggelige instinkter vekkes til live, side om side med evne til logisk tankegang og ansvar for de svake og sårbare. 


Tittelen på denne romanen skal være inspirert av et av djevelens tilnavn, Beelzebub, som betyr nettopp «Fluenes herre». 

Handlingen fokuserer ikke så veldig på hvordan guttene havnet på øya, og hvorfor det ikke er noen voksne der. Ordet atombombe nevnes en gang, men de er jo sikker på å bli reddet, så jeg vet ikke. 

Vi møter først Ralph på 12 år og den tykke, astmatiske gutten, som lyder det forhatte kallenavnet Gisgis. De har nettopp opplevd en flystyrt på en øde øy, som er preget av stormen som brakte dem dit. Jungelen skremmer dem, men når de finner sammen bestemmer de seg for å finne flere av barna, som var med i flyet.

De finner en konkylie, og Gisgis foreslår at Ralph blåser i denne, for å lage en lyd, som vil lokke de andre til seg. Blant flypassasjerene var det et guttekor, og i en skremmende scene, stiger de ut av jungelen med svarte kapper. Lederen deres heter Jack Merridew, og det er denne overlegne og nonchalante gutten, som kommer til å utfordre Ralph i kampen om lederrollen. 

Guttegjengen blir ganske stor etter hvert, noen av barna er så små at de bare leker, mens de 8-10 eldste guttene må organisere seg. De må finne ut om det virkelig er en øy de har havnet på, Ralph mener at de alltid må ha et bål gående, for at forbipasserende båter skal få øye på dem, mens Jack vil prioritere å skaffe kjøtt, for å spe på frukten, som det er plenty av alle steder.

Det er mye redsel i denne historien, guttene skremmer hverandre med sladder om spøkelser og monstre. De blir etter hvert groskitne med sammenfiltret hår, natten preges av angst og gråt, mens guttene i sollyset om dagen, bare vil leke og bade. De krangler om hvilke arbeidsoppgaver som er viktigst, og etter en stund går det på livet løs. Ingen følger reglene de ble enige om den første dagen, de klarer ikke å samarbeide, og det ender med et heslig anarki. 

Krigsmalingen til Jack sin gjeng, befrir dem fra alle hemninger, Ralph kaller dem for villmenn, for hans lille gjeng oppfører seg atskillig mer sivilisert. Friheten som barna opplevde den første dagen, var deilig, men det går ikke lang tid før de føler seg fanget av omstendighetene, og rivaliseringen mellom gruppene ødelegger dem. 

Barna savner de voksne, og i løpet av handlingen, får vi mange refleksjoner over hvordan vi mennesker samhandler. Makt er et tema som utpreger seg, mens mobbingen og den groteske måten de oppfører seg mot hverandre, skjærer meg i hjertet. Gisgis er en av dem som blir mobbet, men Ralph erkjenner senere at hans lille følgesvenn faktisk tenker bedre enn ham selv. 

Havets åndedrag, boblingen fra klippene, det uendelige verdenshavet som omringer dem. Skildringene av havet er mange, og sammen med følelsene som lysets skiftninger gir, bygger det opp den dystre stemningen, som preger romanen. 

Fluenes herre er velskrevet til tusen, og til tider leste jeg uten å puste. Det var lett å trekke paralleller til dystre kapitler i verdenshistorien, samtidig som medmenneskelighet skildres på en måte som får en til å tenke på andre ting, enn akkurat handlingen i romanen. Golding har brukt flere symboler, som kan tolkes, ilden, konkylien og ikke minst kapteinen som til sist redder guttene, i sitt krigsskip.

Tyve år etter William Golding fikk publisert en diktsamling, debuterte han med denne dystopiske romanen, som var ment å være en kommentar til Daniel Defoes roman Robinson Crusoe. Boken er filmatisert flere ganger, så det er med skrekkblandet fryd, jeg bestemte meg for å se en av disse filmene. 

Denne må du lese!


torsdag 1. april 2021

Oppsummering av lesemåneden mars

Der var den måneden over også, fort og greit som de andre dette året. Jeg har igjen lest mye, men etter påske er jeg tilbake på jobb, og da vil nok antall bøker bli normal igjen. 
I tillegg har Stolpejakten begynt, og Bergen har maaaange stolper som skal spores opp, så det spørs om det blir lesing i det hele tatt i april.

I mars var jeg med på Diktlesesirkelen til Anita og 1001-lesesirkelen til Elida, jeg leste seks av Janne Stigen Drangsholts klassikere

Det er nesten litt flaut, men alt dette leste jeg i mars: 

  1. Lars Amund Vaage  - Det uferdige huset - 5
  2. Mary Shelley - Frankenstein - (klassiker) - 4
  3. Camilla Bøksle - Så møt meg på hjørnet klokka åtte - 3
  4. Victoria Dalsberget - Du er nok (dikt) - 5
  5. Ashok Banker - Jeg er brun (barn) - 4
  6. Marguerite Duras - Elskeren - 4
  7. Haruki Murakami - Å forlate en katt (essay) - 5
  8. Knut Saanum - Antikken på trikken (sak) - 5
  9. Anders Moe - Knokkelstøv - 5
  10. Charles Dickens - David Copperfield (klassiker) - 5
  11. Kine Jeanette Solberg - Fortell om deg selv med hell - 4
  12. Natalia Ginzburg - Familieleksikon - 4
  13. Natalia Ginzburg - De små dyder - 4
  14. Harper Lee/Fordham - To kill a mockingbird - (tegneserie) - 5
  15. Kathrine Aaspaas - Den emosjonelle revolusjon - (sak) - 4
  16. Gøhril Gabrielsen - Mellom nord og natt - 5
  17. John Milton - Det tapte paradis (klassiker) - 4
  18. Kristine Getz - Poppy - 5
  19. Sofokles - Kong Oidipus (klassiker) - 5
  20. Bernard Minier - Konfirmanten - 6
  21. Berit Hedemann - Bjørnejegerskens bekjennelser - 5
  22. Mons Kallentoft - Vårlik - 5
  23. Gøhril Gabrielsen - Skadedyr - 4
  24. William Blake - Uskyldens og erfaringens sanger - (dikt) - 4
  25. Maggie Nelson - I blått - 4
  26. Tiger Gartè - Dette dreper oss - 4
  27. Geir Jacobsen - Lyst mørke - 4
  28. Kiley Reed - Litt av en tid - 5
  29. W.G.Sebald - Austerlitz - (klassiker) - 4
  30. Ragnhild Eskeland - Keen - 4
  31. Thomas Enger - Skinndød - 5
  32. Alf Kjetil Walgermo - Bibelens kvinner - (sak) - 6
  33. Virginia Woolf - Til fyret - (klassiker) - 4
  34. Tonje A. Lissandrin - Rød sone - (dikt) - 5
  35. Arne Garborg - Fred - (klassiker) - 4

Ungdomsbøker: 1
Barnebøker: 1
Tegneserie: 1
Romaner: 19
Sakprosa: 3
Essay: 1
Krim: 5
Dikt: 4

Bergenserne har oppført seg fint, og vi har hatt lite smitte, så frem til rett før påske, når hele landet fikk strenge regler, så kunne vi ferdes noenlunde fritt omkring. Jeg var på et foredrag om Bjørnejegersken med forfatter Berit Hedemann og rolleinnehaveren Kjersti Elvik, og leste selvfølgelig boken etterpå. Stykket skal jeg se i april. Så endelig fikk vi høre Elisabeth Aasen sitt foredrag om berømte kvinner i Bergen. Rett før påske var vi 20 stykker som fikk se teaterversjonen av Gustav Flauberts roman Madame Bovary. Skuespillerne gjorde en kjempejobb og 20 publikummere klappet for harde livet, i den store salen til DnS. Klassikeren leste jeg i januar, og jeg synes de har gjort en veldig god tolkning av den. 
Alt jeg gjorde av kulturelle sprell i mars har et feministisk tilsnitt, og kronen på verket var forestillingen DnS hadde på Kvinnedagen, de svikter aldri.

En liten fugl hvisket meg i øret: Lenker du blogginnlegget ditt til Bokelskere.no, så vil alle som går inn på Norli sin nettside bli pekt videre til din omtale. Dette har jeg aldri visst, og syntes det var ganske artig å vite det ☺

April står for døren, jeg har planer om å lese og blogge etter innfallsmetoden som jeg pleier, samle stolper og høydemeter på Stravaen min. Ett ønske har jeg for april, at måneden går kjeeeeeempesakte, for våren er verdt å nyte i fulle drag. Avslutter med litt påskestemning fra Rundemanen tidligere i mars.



God påske alle sammen!

onsdag 31. mars 2021

Rød sone - dikt av Tonje A. Lissandrin

Endelig var det min tur å lese koronadikt fra Italia. Jeg måtte be Bergen Offentlige Bibliotek kjøpe inn boken, og de er grei og hiver seg rundt, setter meg som nummer 1 i køen, og vips var jeg i gang. Tonje A. Lissandrin kommer fra Norge, men bor i Italia, i det som var episenteret for utbruddet i Europa. 

Forlaget om boken:
Europas første koronadødsfall fant sted i landsbyen Vò, i februar 2020. Området ble umiddelbart satt i karantene og Tonje Lissandrin observerte situasjonen på nært hold.

Rød sone er en diktsamling om koronapandemien, skrevet av en norsk immunolog med et italiensk perspektiv.

Forlag: Liv
Utgitt: 2021
Sider: 108
Kilde: Biblioteket


Coveret til boken er malt av Jarl Goli som å bor og arbeider i Spania. Ta gjerne en titt på hans flotte arbeid her!


Deilige Italia, jeg savner deg! Med denne diktsamlingen tar Lissandrin meg med tilbake til Roma, Venezia, Verona, Milano og Firenze. 

Diktene er skrevet mens forfatteren var i karantene, hvor opplevelsene og frustrasjonen hun skildrer, er å kjenne seg igjen i. Tekstene fremstår som subtile, hvor tematikken skinner gjennom mer enn brøles ut. I ett av de første diktene snakker hun direkte til leserne sine, og gir oss en viktig beskjed: 

Adrenalin

Jeg skriver fra Italia
ja, hva kan jeg fortelle dere
som dere ikke allerede vet?

Viruset er kommet til Norge også
reisen har sluttet å reise
skipet er fortøyd
frykten har gått i land

Men vi må ikke være redde for å være redde
vær heller redde for å være apatiske
handlingslammede
når frykten er det eneste skjoldet vi har

Det står skrevet i blodet:
fight or flight


Samtidig gir hun oss et annet perspektiv, et fra andre århundrer. Vi hører om Galileo Galilei og om pestdoktoren som ikler seg den kjente nebbmasken, som alle vi som har vært i Venezia har sett. At Italia kun "nylig" ble samlet til et rike er kanskje ikke kjent for alle, og her minner Lissandrin oss på at byen var en selvstendig republikk i mer enn 1100 år, og opplevde ikke mindre enn 26 pestbyger. 

Dette og mye annet spennende kan en lese om på noen sider med noter bakerst i diktsamlingen, les gjerne dette først. Her kan du for eksempel få vite hvor pizzaen Margherita har fått sitt navn fra. 

Blomster fra San Remo

Mamma holder ti rosefingre opp i forsvar
hun ber ikke om 
å få mer

Men om
å få beholde

Mest av alt
å få gi


Rød sone falt i smak hos meg, kravstor som jeg er overfor diktsamlinger, siden jeg trenger å lese budskapet i klartekst. Flere av diktene sendte tankene mine av gårde, og like mange fikk hjertet til å banke litt raskere. For oss som ikke lider noen nød men er dritalei av hele koronaen, så er dette en liten lykkepille av en bok ❤

Andra tutto bene!


Videre lesning, inspirert av boken:
Døden i Venedig av Thomas Mann og Pesten av Albert Camus (gjenlesing)


Artemisias verden og Beathes bibliotek har også blogget om boken  ☺



En sommerlig hilsen fra vår dag i vakre Bellagio for noen år siden, 
da vi ferierte ved Lago di Como