søndag 5. desember 2021

August - oppfølgeren til Øya av Victoria Hislop

Leste du Øya, Victoria Hislops debutroman fra 2007, er jeg sikker på at du er nysgjerrig på denne oppfølgeren. Her møter vi igjen karakterer fra Øya, og den samme greske stemningen som forfatteren er så god på å skrive frem. Tittelen på boken fikk meg ikke akkurat til å ile til bokhandelen, men originaltittelen One august night var det litt mer fraspark i. 

Forlaget om handlingen:
25. august 1957. Leprakolonien på Spinalonga er historie. Sykdommen er kurert, og beboerne kommer tilbake til fastlandet etter en hjerteskjærende atskillelse fra familie og venner. Men dramaet er ikke over. En uforutsett voldshendelse får fatale konsekvenser.  

Tiden bokstavelig talt stopper for hjemvendte Maria Petrakis og søsteren Anna. Familien splintres. For befolkningen i Plaka vil avviklingen av Spinalonga for alltid være forbundet med tragedie. 

Hvordan tar man fatt på livet etterpå? Hvordan klarer man å forsones, og bygge et nytt liv på ruinene fra fortiden?   


I romanens åpningsscener er Anna gravid og føder en velskapt datter. Hun er en kald og avvisende mor, det som utspiller seg skildrer henne som en selvopptatt bitch som bare bryr seg om sitt eget utseende. Hun hater barnet sitt for det hun har gjort med utseende til moren, og det byr henne imot å amme. 

Når hun hører at Maria og de andre leprasyke skal returnere fra Spinalonga klikker det for henne, for hun har et hett forhold til Annas forlovede Mandis, som også er datterens gudfar.

                    Anna ristet på hodet. Hun ville bare ha det helvetes kvinnemennesket ut av rommet. Hun hadde hørt nok. Hun klasket motebladet ned i bordet foran seg og prøvde å få stoppe den ukontrollerte skjelvingen. 
                    Den tilfeldige kommentaren til Kyria Vasilakis gjorde henne opprørt. Hennes verste mareritt var at noen skulle finne en kur mot spedalskhet. Da ville søsteren Maria komme hjem fra Spinalonga.

Så langt i lesingen stønner jeg oppgitt over det som fremstår som en dameroman av verste sort. Jeg vurderte å levere boken tilbake ulest, men heldigvis var jeg i det tålmodige hjørnet. I en uventet vending i handlingen, er det den tidligere leprasyke søsteren Maria vi følger, i tillegg til Manolis, som har sin egen handlingstråd herfra.

Manolis forlater Kreta, og finner seg jobb og bosted på fastlandet. Det som utspiller seg her gir leseren fine bilder av gresk gjestfrihet, Manolis får et fint liv, med venner som tar brodden av sorgen han føler over at Anna er ute av livet hans.

Det som foregår i forbindelse med fengselsbesøkene som Maria gjør, er interessant lesning, og vi hører mot slutten om grekere som emigrerte til Australia, ellers er det ikke så mye historie denne gangen. Stigmaet som de leprafriske opplevde kunne etter mitt hjerte, vært utdypet mye bedre, det hadde det vært kjekt å lese om.

Anita har også lest boken og jeg sier meg enig med henne, Det er mye tell og lite show, en del klisjeer og plattheter, men for all del- liker man å lese bøker fra Kreta og Hellas, så er dette en helt grei sommerbok. Fort lest i alle fall.

Til sist i boken får vi et langt etterord hvor Hislop forteller hvordan hun har arbeidet med romanen. Helt til sist får vi også vite at hun er lepra-ambassadør, og ber leseren om penger til arbeidet med de spedalske som fortsatt trengs i flere i utviklingsland.

En episode med en illsint kvinne som jakter på mannen sin, ga litt humor, og den greske gjestfriheten ble skildret på en måte som jeg gjenkjente fra mitt eget opphold i Hellas i sommer. Romanen fikk frem gode minner om et fantastisk land og et elskelig folkeslag, men jeg hadde ærlig talt ventet meg mer av Victoria Hislop.

Utgitt: 2021
Sider: 313
Kilde: Biblioteket


lørdag 4. desember 2021

Vi kom fra Liverpool av Thomas Marco Blatt

For tre år siden leste jeg min første bok av Blatt, Tiden er ilden vi brenner i. Litt senere det samme året dukket Varsjøen opp som lydbok, og jeg fornyet mitt bekjentskap. Årets utgivelse er på høyde med de første to leseopplevelsene, og vel så det, denne anbefaler jeg deg å lese!

Forlaget om handlingen:
Når Fred O’Brien blir alvorlig sjuk, rammer det hele familien. Sønnen Joe, som drømmer om å bli fotballproff, blir nødt til å søke jobb. Dattera Emma må sette flytteplanene på vent, og Freds yngre bror Dave må plutselig fikse problemer han kanskje ikke er i stand til å fikse. Familien O’Brien består av mennesker som drømmer stort, men som er vant til å leve i skyggen av de store begivenhetene. 

Vi kom fra Liverpool er en velskrevet og gripende roman om arbeiderklassens håp, om familie, samhold og brudd og om å stå overfor livets avgjørende hendelser.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2021
Sider: 170
Kilde: Leseeksemplar


Joe er sytten år og en av tre juniorspillere på 5. divisjonslaget Multon Swans. Hans største ønske for livet er at sjefspeideren på Liverpool skal få akkurat ham i kikkerten. Emma er nitten og Joes bokorm av en søster. Hun bruker masse fremmedord når hun prater, om det er for å hevde seg, eller for å se seg selv i et annet liv vet jeg ikke, men hun drømmer om et liv i London med venninnen.

Faren deres er sjauer i skraphandlerbransjen, og når han blir fraktet til sykehuset med hjerteinfarkt, ligger det i kortene at Joe skal overta farens stilling. Emma har allerede en jobb, men Joe vil satse på fotball, så mamma Helen får panikk for hvordan de skal greie seg. 

Disse to har hver sin fortellerstemme gjennom romanen, det har også onkel David. Han er like langt nede på rangstigen som resten av arbeiderklassefamilien O`Brian, og har rotet seg bort i ett par gangstere, ved å bli kjæreste med søsteren deres. 

Dette er god fortellerkunst, som begynner med spennende presentasjoner av persongalleriet, og fortsetter med miljøbeskrivelser fra Liverpool, satt drøye tredve år tilbake i tid. Gjennom hverdagslige begivenheter bygges det en intrige som ganske raskt fengslet meg. 

Joe drømmer om å bytte ut den skranglete sykkelen han har vokst i fra, med en brukt Ford Escort, og kanskje få noen fotballsko som passer, hvor sålen henger fast. Det er konkrete ting han har i drømmene sine, i tillegg til fotballdrømmen, noe han trenger for å overleve i den dystre industribyen Liverpool.

Språket Thomas Marco Blatt bruker kjenner jeg igjen fra de andre bøkene jeg har lest av ham. Det bærer preg av miljøet som skildres, men har noen fantastiske gullkorn innimellom. Lesingen flyter, her er ingen sprang i teksten eller andre utfordringer for leseren, så det er bare til å lese og nyte.

For ikke å ødelegge leseopplevelsen for deg, vil jeg ikke si noe om slutten. Jeg lover at du vil klamre deg til boken, akkurat sånn som jeg gjorde ☺


torsdag 2. desember 2021

Grå hoppe av Eli Fossdal Vaage

Jeg har tidligere lest diktsamlingen Hekla myter fra 2014, denne kom på langlisten til Bokbloggerprisen, men den ble ikke nominert av meg. Dessverre måtte jeg gi tapt, så jeg leste aldri Vaages andre diktsamling Estalåni som kom ut fem år senere. Nå er hun ute med en novellesamling, og jeg satte i gang med friskt mot ☺

Forlaget om handlingen:
Ein mann vert kontakta av sin avlidne ven hunden. Ein litteraturprofessor har slutta å lese. Eit ungt par kjem heim frå sjukehuset med den nyfødde babyen sin, og anar ikkje kva det no er meininga dei skal gjere. Ei kvinne greier ikkje følgje med på det sambuaren seier, fordi ho er for oppslukt med å vurdere teksturen av dei ulike møblane deira mot naken hud.

Med humor og alvor skriv Vaage tekstar om nære relasjonar, kjærleik og seksualitet, om menneske på randen av ørsmå eller kolossale innsikter, som slit like mykje med å leve som å dø.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2021
Sider: 128
Kilde: Leseeksemplar

Da jeg begynte å lese Grå hoppe hadde jeg, av uviss grunn fått det for meg at dette er en kortroman. Derfor leitet jeg etter en eller annen rød tråd, mens jeg leste. Jeg fant ikke den, og ble litt oppgitt, men boken er kort, så jeg beit tennene sammen og kjørte på.

Dette er ikke blogginnlegget å søke til hvis du vil ha en kvalifisert uttalelse om denne boken, til det ga den, og sa den meg, alt for lite. Karakterene vi møter er alle anonyme, (bortsett fra Stig som kjørte ho hjem fra Oslo) mange noveller begynner med han eller ho, og alle består av 3-4-5 sider som skildrer et øyeblikk i tiden.

Helt i begynnelsen befinner vi oss på Åsane Senter, et sted hvor jeg er lommekjent, vi er også på hagesenteret, men ellers skjer handlingen i stuen, i bilen, på en togtur i Italia, i en av historiene er vi en norsk fjord med taleevne. 

Språket Vaage bruker har mye følelse, og hun har noen gode observasjoner leseren kan kjenne seg igjen i. De litt filosofiske spørsmålene som dukker opp, som Hva skjer i stillheten? og gode råd som å våge å ta i mot, er fin å ta med seg. Jeg kjente på utålmodigheten i novellen når ho lytter til mannens gang rundt grøten, mens hun bare tenker slutt å tyte, kyss meg!!

Som i novellen Museal, som tar for seg et kunstverk, undret jeg meg over illustrasjonen på forsiden av boken. Er den vakker eller bare grotesk? Det er flere måter å lese en bok på, Eli Fossdal Vaage har igjen utfordret meg, og jeg står ikke tilbake for en real utfordring. Da jeg skulle skrive, leste jeg flere av novellene på nytt, litt stykkevis og delt, og jeg kjente, at å gi Grå hoppe tid er et råd jeg kan gi videre. 

Siden så mange bloggere stemte frem Hekla myter, håper jeg at flere også leser og skriver om Grå hoppe. Det alltid interessant å lese hva andre skriver om en bok, den står i hyllen og får jeg noen tips som kan tilføre lesingen min noe, tar jeg den gjerne frem igjen, for ny gjennomlesning.

onsdag 1. desember 2021

Oppsummering av lesemåneden november


Og der var vi ferdig med enda en måned, 2021 forsvinner før vi vet ordet av det. Det har blitt mørkt og kaldt ute, og det frister mer med sofakrok enn fjellturer. Jeg har hørt tre lydbøker på Storyel, og som vanlig skriver jeg ikke om dem. Alt skal brenne leste jeg for andre gang, den står støtt på 6`eren jeg ga den i 2019, og nå gleder jeg meg til senere i kveld, når jeg skal se DnS sin teaterversjon av romanen.

Sånn ser leselisten min for november ut:

  1. Virginia Woolf - Bølgene - 4
  2. Per Petterson - Ut å stjæle hester - 5
  3. Ahnhem - Siste spiker - 5
  4. Annie Ernaux - Sommeren 58 - 5
  5. Sofia Nordin - Alt skal brenne - 6
  6. Jon Klassen - Dette er ikke min hatt - 6
  7. Joyce Carol Oates - Graverens datter - 4
  8. Mari Ann Augestad - Tre kvinner - 5
  9. Erlend O. Nødtvedt - Mordet på Henrik Ibsen - 5
  10. Benedicte Kroneberg - Svalbardnotatene - 5
  11. Celeste Ng - Små branner overalt - 5
  12. Aslak Nore - Havets kirkegård - 4
  13. Annie Ernaux - Far/En kvinne - 6
  14. Victoria Hislop - August - 3
  15. Lars Vik - Bjørg Viks vei - 5
  16. Caroline Ringskog Ferrada Noli - Rich boy - 4
Romaner: 11
Krim: 2
Ungdom:1
Barn: 1


Det ble ikke mye aktivitet på den kulturelle fronten. Kun Prokofiev med Harmonien, før vi reiste til London en tur, nå må det nevnes at konserten fikk meg til å høre på hans Peter og ulven, så konsertopplevelsen hadde et etterspill. Vi hørte også Tsjaikovskij med samme fantastiske orkester mot slutten av måneden. I London så vi musikal om Bob Marley, den anbefales, jeg fikk klump i halsen flere ganger. 

Litt kunst har det blitt også, i London var vi på Saachies og Tate og hjemme i Bergen åpnet Dead end hole av Paul Mccarthy, videokunst med 18 års grense, det var heftige saker. Bildet er tatt tilfeldig fra videokunsten, som vi utholdt i 10 minutter. (filmen skal vare i flere timer) mer her!

Desember da? Det er fire engelske bøker i denne haugen, om jeg får lest to av dem neste måned så er jeg fornøyd. I tillegg har jeg bedt om to, og takket ja til ett leseeksemplar som jeg gleder meg til å lese. Jeg har 14 bøker jeg venter på på biblioteket, så når det blir min tur, er det bare å hive seg rundt.



Ha en fin advent alle sammen, håper på mange spennende
lesetips utover desember
📚

tirsdag 30. november 2021

Bjørg Viks vei av sønnen Lars Vik

Bjørg Vik født 11 september 1935 død 7 januar 2018 - i år kom boken om henne, skrevet av hennes egen sønn Lars Vik. Jeg har ikke lest noe av denne henne, men en bloggomtale (som jeg ikke finner igjen), fristet meg til å lære om Bjørg Vik. Boken gjorde meg nysgjerrig på forfatterskapet, så neste lydbok ble derfor, første del av trilogien om Elsi Lund, så jeg er allerede i gang å utforske denne spennende forfatteren.

Forlaget om boken:
Få norske forfattere i forrige århundre satte preg på sitt samfunn i samme grad som Bjørg Vik. Gjennom elleve novellesamlinger og fem romaner, i tillegg til en lang rekke skuespill, tematiserte hun kvinners liv og erfaringsbakgrunn som ingen andre.

I en varm skildring av sin mor leverer Lars Vik et ærlig og nært portrett av forfatteren, samfunnsaktøren og privatmennesket Bjørg Vik, bygget på hennes dagbøker, brev og utallige samtaler med de som omga henne. Boken gir et vell av nye opplysninger om en av våre viktigste kulturpersonligheter. I spennet mellom liv og diktning trer det frem et menneske av uvanlig format, med store ambisjoner og stort gjennomslag. Men den viser også suksessens pris.


Lars Vik gir oss et nyansert og fint bilde av sin mor, den kreative og alltid aktive feministen Bjørg Vik. Boken er lettlest, for han bruker flere innfallsvinkler i sin beskrivelse av moren, både dagboken hennes, det som har stått på trykk om henne og gjengivelser av samtaler med mennesker som kjente henne. Det flotteste synes jeg, er det vi kan lese i kursiv, en slags dialog han har med moren, hvor hun kommer med innspill og kritikk, det er ikke tvil om at han hadde god kontakt med moren også etter hun gikk bort.

I begynnelsen refereres det fra Elsi Lund, som er tre romaner, (IKKE en selvbiografi, i følge henne selv) At hun skriver ut fra sitt eget liv er det ikke tvil om, og inntrykket jeg fikk minnet meg om måten Joyce Carol Oates skriver. 

Boken er kronologisk satt opp, vi hører om barndom og oppvekst, om journalistutdannelsen hun gjennomførte, før hun fikk jobb i en avis i Porsgrunn og flyttet hit. Her møtte hun Hans Jørgen Vik, vi har kommet til 1956, og Bjørg var allerede en aktiv dame med mange interesser hun brant for. 

Da hun og arkitekten fikk barn noen år senere, ble Bjørg hjemmeværende, for det fantes ikke noen barnehager i Porsgrunn på denne tiden. Rastløs som hun var, skaffet hun seg etter hvert barnepike, så hun kunne skrive, både for avisen og på novellene hun senere debuterte med i 1963.

Det er en lang og variert bibliografi hun har etterlatt seg, bare se her. Ti år senere er hun med å starte det feministiske tidsskriftet Sirene, sjekk ut "stillingsannonsen" de hadde i bladet i 1973, tøffe damer må jeg si.


Lars vil skrive om det vonde i livet hennes også, om de psykiske plagene hun hadde. I kursiv klager moren på at han skriver om dette, er det hans egne kvaler om hvor tett på han kan/vil gå? at han til slutt forsvarer seg med at hun har jo skrevet om ham i mange av bøkene, så det at hennes sikring, i en periode var overbelastet, holder han ikke tilbake.

Det er en vakker og verdig bok Lars Vik har skrevet, han skjemmer ikke ut noen, men skriver med respekt og kjærlighet, frem et nyansert og flott bilde av en sterk og aktiv kvinne, kone og mor midt i kvinnefrigjøringens travleste tid. Boken anbefales på det varmeste, også for deg som ikke har lest noe av Bjørg Vik. Har du en favoritt å anbefale kanskje?

Utgitt: 2021
Sider: 390
Kilde: Biblioteket 

mandag 29. november 2021

Havets kirkegård av Aslak Nore

Er du klar for en storslått roman hvor død i familiedynastiet fører til en maktkamp uten sidestykke? Det var omtalen hos Marianne på bloggen Ebokhyllami som fristet meg til å sette meg ned, med min aller første Aslak Nore bok. 

Forlaget om handlingen:
Høsten 1940 går hurtigruteskipet D/S «Prinsesse Ragnhild» ned utenfor Bodø. Vera Lind og hennes nyfødte sønn Olav overlever, men ektemannen og hundrevis av andre omkommer.

Åtti år senere tar forfatteren Vera livet sitt. Sporene peker tilbake til forliset. Forfatterskapet fikk en brå slutt da hun forsøkte å fortelle sannheten om hva som egentlig skjedde den skjebnesvangre dagen under krigen. Hun ble tvunget til taushet. Olavs datter Sasha begynner å lete i farmorens historie. Hva skjedde egentlig på den fatale hurtigruteseilasen?

Det er en romantisk og tragisk reise langs norskekysten og en fortelling der sannhet står mot familielojalitet, med konsekvenser så store at de kan føre til familiens undergang.

Marianne hadde helt rett, dette var en virkelig spennende og innholdsrik historie. Jeg har, til meg å være, brukt lang tid på boken, ikke fordi den kjedet meg på noen måte, men fordi en 5 dagers tur til London "kom i veien". 

Historien er fortalt fra to vinker, begge fraksjonene av familien til Vera Lind, de som holder til i Bergen, og de andre på Østlandet. Familieoverhodet Hans i Bergen er lege i Midtøsten, og med det sprenges historien langt ut over landegrensene. Vi får høre om norske jihadister, om kurdiske Irak og om IS, og det er nettopp her romanen begynner, med en dramatisk scene. 

Historien går også tilbake til 1940, da hurtigruteskipet Prinsesse Ragnhild forliste, og Vera så vidt greide å redde livet. Vera skrev biografisk om denne hendelsen, noe som har vokst til en familiehemmelighet som ødela forholdet mellom henne og sønnen. I bolker gjennom boken hører vi fra denne boken, som etter hvert blir gjenfunnet, stykkevis og delt.

Havets kirkegård er full av dramatikk, ikke bare begynnelsen i en krigssone, men også mot slutten når det dykkes ned til havbunnen hvor hurtigruteskipet ligger. Jeg holdt nesten pusten da vi senket oss ned i det mørke dypet, mer ensomt og klaustrofobisk går det vel ikke an å få det mellom permene.  

Rammen rundt historien er Sashas ønske om å vite mer om hva som hendte med farmoren i ungdommen, og om dette hadde noe å si, for at hun nå tok livet sitt. Mysteriet nøstes opp, og på veien hører vi om regjeringens  og norske bedrifters samarbeid med tyskerne, og hvilke konsekvenser dette fikk.

Jeg likte denne boken veldig godt, selv om jeg denne gangen har lest i kortere bolker enn jeg normalt liker, så satt handlingen godt i hukommelsen. Jeg anbefaler den gjerne videre ☺

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2021
Sider: 485
Kilde: PDF fra forlaget

Sergej Prokofjev - Peter og ulven

Etter å ha vært på konsert med Harmonien og hørt to fantastiske stykker av Sergej Prokofjev (pianokonsert nr. 3 og symfoni nr. 6) ble jeg gjort oppmerksom på at det er denne notekunstneren som har skrevet musikk og tekst til eventyret om Peter og ulven. 

Før konserten holdt kunsthistoriker Gunnar Danbolt et innholdsrikt og fengende foredrag om Sergej Prokofjev, musikken og mannen og den verdenen han levde i, som var veldig interessant. 


Det musikalske eventyret jeg har kost meg med i det siste kom ut i 1936. Det gjorde stor suksess, og etter å ha lyttet til det i to forskjellige versjoner, og nå også lest billedboken, skjønner jeg hvorfor. 

Hver figur i eventyret har sitt karakteristiske instrument: Peter er fiolinen, Fuglen er fløyten, Anda er oboen, Bestefar er fagotten, Ulven er hornet og Katten er klarinetten. Instrumentene gjengir humør og modus til karakterene, en ser lett for seg hvordan anden vralter og katten lister seg frem. 

Boken jeg har lest kom ut på Samlaget i 1966, åtte år etter den kom ut i Tyskland. Eksemplaret jeg har lånt på biblioteket er fillete og velbrukt, men det la ingen demper på min begeistring da jeg leste. Den er på ca 50 sider, hvor teksten står på venstre side og hele høyre side nydelig illustrerer hva som skjer.

Naturlig nok er det ikke mye tekst, for dette er jo et musikkstykke, så oppmerksomheten bør penses inn på musikken. Det mangler ikke på spenning, selv om ordene er få, for her er det nerve hele veien.


Handlingen kort fortalt: 
Peter går ut av hagegrinden på bestefarens hus en tidlig morgentime. Han hilser på sin venn fuglen, og så kommer en and vaggende. 

De to fuglene kjekler med hverandre, den ene kan ikke fly den andre kan ikke svømme, sånt duker for litt munnhoggeri (og livlig og fin musikk). Så kommer katten listende gjennom gresset, han vil fange fuglen, men Peter roper ut at den må passe seg. 

Bestefar kommer ut og kjefter på Peter for å ha latt hagegrinden stå åpen, tenk om ulven kommer ut av skogen! Bestefar tar Peter med seg inn, og like etter kommer faktisk ulven. Den jager katten som kommer seg unna, men den får seg frokost, for anda er ikke rask nok.

Katten og fuglen sitter i treet og ser på ulven som smyger seg rundt stammen. Peter står bak gjerdet og følger med på dem, men han vil fange ulven, så han finner et tau og med hjelp av fuglen, greier han å feste tauet rundt halen til ulven. 

Fire jegere kommer ut av skogen med ladde børser. Peter roper til dem at de ikke må skyte, men heller hjelpe ham å frakte ulven til dyrehagen. Det gjorde de, den lille fuglen kvitrer om bragdene deres, bestefar mumler litt i skjegget, og anda i magen til ulven snadrer fremdeles.

Jeg elsker å la barna på avdelingen min være prøvekaniner, så jeg vil prøve å fange oppmerksomheten deres med musikkeventyret Peter og ulven. Sjekk det ut selv da vel med lenken under her:

Her kan du høre Trond Viggo Torgersen lese Peter og ulven til Sergej Prokofjevs musikk.