Tørkesommer av Steinar Opstad

Steinar Opstad har siden debuten i 1997 gitt ut en lang rekke dikt. Tørkesommer er hans første roman, og det første jeg leser av ham. Det blir ikke det siste, for romanformatet fixet poeten veldig bra. Som begeistret leser håper jeg på flere romaner av denne typen.

Forlaget om handlingen: 
I Tørkesommer møter vi Snorre Buvin på 12 år, som gjennomlever en dramatisk sommer i det indre så vel som det ytre. Det er tørke i bygda Vestre Spån, og faren hans og alle bøndene frykter konsekvensene. 

Mora hans blir psykisk sjuk og havner etter hvert på sjukehus. Nabobonden Rolleiv blir viktig for Snorre helt til det skjer noe som ikke skulle ha skjedd mellom dem. Snorre føler seg annerledes. Tidvis vet han ikke om han er en gutt, ei jente eller en alv.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2026
Sider: 246
Kilde: Leseeksemplar

Handlingen foregår over seks måneder, hvor verken vår, sommer eller høst kan by på det etterlengtede regnet. Bygda Snorre bor i er preget av landbruk, og han kommer fra den største og best drevne gården. Dette, og det faktum at tolvåringen ikke er odelsgutt, er noe gutten går rundt og tenker på.

På gården ved siden av holder det barnløse paret Liv og Rolleiv til. Familiene har et nært forhold og de hjelper hverandre, Snorre hjelper gjerne til med å få kyrne til Rolleiv hjem til gards, og holder ham med selskap når han melker.

Det er fredelig å være hos naboen, for hjemme hos Snorre høres stadig mor og fars høylytte stemmer. Mor er psykisk syk, og det hjelper ikke Snorre som går rundt og føler at det også er noe i ham som ikke stemmer. 

De er bare en jente og fem gutter i klassen til Snorre. Evlyn er en god venninne av ham, en som føler det er greit å stadig kommentere på Snorres feminine trekk. Hun er ikke den eneste som gjør det, og selv om kommentarene han får høre fra foreldre, lærere og medelever stort sett er uskyldige, setter de hans barnesinn i kok. 

Far til Snorre har drukket sprit i fjøset og satt foten fast i fôrtrallen, Snorre kommer inn og hjelper ham og får dette sleng i seg:

        Er`u et kvinnfolk, eller? sier han. 
        Jeg står taus framfor ham. 
        En kvinnfolkgutt! snerrer han ner i gølvet og ser opp på meg med auer som triumferer og som virker skamfulle på ei og samma tid. 
Jeg lar det ikke gå inn på meg, iallfall ikke der og da. Jeg bare står der og ser han inn i aua. Ser at de ikke er seg sjøl, men er noen satans auer som stikker ut av mørkeste sjela. 
        Eller er det hans sanne jeg som titter fram?

Romanen tar for seg vanskelige tema som psykisk sykdom, overgrep, seksuell oppvåkning og religion. Måten overgrepsscenene fremstår er vanskelig å svelge med vårt moderne blikk, men Opstad kobler dette med den seksuelle oppvåkningen til en tolvåring på en fin måte. 

Gjennom sidene skildres vanskelige følelser som utenforskap og ensomhet, med varsomhet og respekt. Gutten som fyller 13 før historien er slutt, føler seg som en som nesten ikke finnes, at han som menneske er usynlig og helt ubetydelig i den store sammenhengen. 

Ikke gå glipp av Steinar Opstads romandebut, en velskrevet og engasjerende historie fortalt på en lavmælt og fin måte.

Jeg anbefaler gjerne Tørkesommer videre ⚄

Slutten av Kim Hiorthøy

Kim Hiorthøy var et nytt navn for meg, men etter å ha lest litt om ham, kan jeg ikke skjønne hvorfor jeg ikke har bitt meg merke i denne tusenkunstneren tidligere. Tilfeldighetene ville ha det til at podcasten Drivkraft hadde en samtale med ham akkurat den dagen jeg satt meg ned med boken, noe som bidro til min nydelige leseopplevelse.

Forlaget om boken: 
Slutten handler om en liten gruppe mennesker som prøver å starte på nytt i et slags kollektiv i en nedlagt militærforlegning. Forlegningen skal bli et alternativt fellesskap - et sted utenfor alt - hvor de som bor der sammen, skal gjøre ingenting. Eller så nær ingenting de kan komme. De skal ikke legge planer. Og de skal ikke spørre etter meningen med det de gjør, enten de blir satt til å bygge likkister, rydde på jernlageret eller ha kamptrening. 

Gruppens leder, Gardar, har heller ikke mange svar på hvorfor de befinner seg der de er eller gjør de tingene de gjør. Og de må motstå fristelsen til å forlate leiren og oppsøke livet i samfunnet utenfor. Gradvis går ting i oppløsning, og kanskje er det da noe begynner.

Fortelleren, som også er hovedpersonen i denne romanen skildrer rommet sitt i begynnelsen av historien. Det er spartanske greier, og litt underlig at han står og venter på lyden av at Gardar skal slå på cisternen. 

Dagen har startet og et lite knippe mennesker kommer ut fra avlukkene sine. Han selv sier om seg selv at han er en fyr som andre trekker seg unna, han er full av angst og anger og dårlig på å være i verden. 

I første halvdel av boken skildres hverdagen til denne gjengen. De befinner seg i skogen, langt fra folk, i en ganske så kummerlig kaserne, omringet av flere andre bygninger. Planen er å gjøre ingenting, og det kan jo filosoferes mye over hva det egentlig innebærer. De basale behovene blir dekket, og frem til damen som lager mat til dem forsvinner ut av bildet, nyter jeg å høre om all den enkle vegetarmaten hun lager til dem.

De har ett gjøremål hver dag, og alle gjør det samme, enten de snekrer kister i verkstedet på onsdager, rydde jernlageret på fredager eller løper i skogen på lørdager, så er det likt for alle. Følelsen av frivillighet smuldrer litt opp etter hvert, samtidig som jeg som leser får en ekkel følelse av at disse menneskene kanskje blir utnyttet.

De skal gjøre ingenting, altså skal de slutte med saker og ting. Evne mener vedlikehold er å fornekte det uunngåelige, så han velger å slutte å pusse tenner, å tenke og å tørke seg bak. 

Ikke at jeg har tenkt å gå så drastisk til verks, men også mine tanker ble oversvømt av nye idèer, om hvordan det å slutte med noe, er en aktiv handling som åpner opp og gir pusterom. Søker du stillstand må du slutte å prøve å bli bedre, bare dette er jo en god holdning å ta med seg i livet.

Godt uti boken skjer det et brudd, og den ekle følelsen jeg hadde sittet med en stund fikk utløp. Dynamikken i gruppen rokkes ved, nye rutiner og mer usikkerhet gjør at roen er vekke. 

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, mye av det som skjer kan lett ses i en overført betydning, som gjør at de voldsomme begivenhetene mot slutten, beholder sin troverdighet. Det er lett for et menneske å gå seg vill, enten i skogen, eller i sitt eget hode, noe vi alle lever med i større eller mindre grad.

Slutten er en dypt filosofisk roman, som bygger på de store spørsmålene rundt hvorfor vi mennesker finnes på kloden. Her diskuteres hva vår plass i naturen egentlig er, og hvor vanskelig det er å leve. Skriveteknisk er historien av ypperste klasse, leseren danner seg lett et bilde av hva som foregår, men samtidig skjer det mye uventet. 

Romaner som folder seg ut sånn som Slutten gjør, er blant mine absolutte favoritter. Kim Hiorthøy holdt meg fengslet til boken fra første til siste side. Historien skjuler reisverket, til det som er en tankevekker pakket inn i en besnærende creepy plott. 

Jeg anbefaler deg å ta en titt på Kim Hiorthøy sin nyeste roman Slutten ⚅

Forlag: Oktober

Utgitt: 2026

Sider: 236

Kilde: Lånt på Bookbites

Oppsummering av januar - årets første lesemåned

Det har blitt mange timer i lesekroken denne måneden. Delvis fordi vi har fått oss hytte på fjellet, og reist opp dit allerede torsdag etter jobb. Med korte dager og lange kvelder uten forpliktelser i tre av fire helger, går det sånn. 

Bibliotek og Bookbites har stått meg bi denne måneden, så det har formelig haglet inn med bøker jeg har vist min interesse for. 

Dette leste jeg i januar: 

1. Belinda Bauer - Det umulige - 4
2. Nina Bjordal - Om dagen hviler vi, om natten jobber vi - 4
3. Constance Debrè - Misgjerninger - 5
4. Hans Rosenfeldt - Høstebarn - 5
5. Matthew Blake - Sophie - 5
6. Åsne Seierstedt - Ufred - 5
7. Hans Olav Lahlum - Pakten - 4
8. Jarle Sten Olsen - Rovfugl - 5
9. Sun Heidi Sæbø - Kidnappingen - 5
10. Andreas Øverland - Jeg vet ikke, jeg var ikke der - 3
11. Annie Ernaux - Tomme skap - 4
12. Jussi Adler-Olsen - Sju M2 med lås - 4
13. Vigdis Hjorth og Line N. Hjorth - Kul i brystet - sak - 5
14. William Älgebrink - Huset ved elvens ende - 3
15. Arundhati Roy - Min havn og min storm - 5
16. Heine Bakkeid - Nattseileren - 6
17. Kjersti Annesdatter Skumsvold - Hun er levende - 5
18. Hans Petter Blad - Hvis jeg dør - 3
19. Merethe Lindstrøm - Om tingenes natur - 4
20. Annie Ernaux - Den andre datteren - 4
21. Kamilla Danielsen - Andres barn - 6

Romaner: 10

Biografi: 1

Krim: 8

Sak: 2

Høstebarn og Sophie leste jeg i romjulen, men de havnet på årets liste siden sperrefristen var i år.  Ellers vil jeg prøve å korte ned tiden foran pc`en med å ikke skrive om lånte bøker, bortsett fra når de er så bra at jeg bare må anbefale dem. Flere bøker har havnet i den kategorien denne måneden, blant andre Andres barn, Hun er levende og Kul i brystet.

Det har kun blitt en kulturbegivenhet denne måneden, og det var en Mahlers symfoni nummer 3, fremført av Harmonien. Jeg fikk ikke mulighet til å lytte til årets Aarebrotforelesning 18/1, men heldigvis kan den strømmes fra Youtube, så den er satt på planen for neste helg på hytten. 

Sånn lader jeg lesemuskelen når jeg er på hytten ☺

Ha en fin lese-februar dere flotte mennesker som besøker bloggen!

Andres barn av Kamilla Danielsen

Har du lyst å lese en rørende kjærlighetserklæring til et barn, som også er en utforskning av kjønnsroller? Vi befinner oss i spennet mellom ensomhet og tilhørighet, i en morsom, rå og skarp roman, i sann feministisk ånd. Jeg lastet helt tilfeldig ned boken på Bookbites, og priser meg lykkelig over min egen teft for gode titler ☺

Forlaget om handlingen:
Andres barn er en roman om Oda. Men det er også en roman om Iselin, som aldri har hatt lyst til å bli mor. Det handler ikke om at hun ikke liker barn, det handler om rollen. Hun har aldri ønsket seg morsrollen.

Så hva gjør hun da når hun skal bo sammen med Oda, datteren til mannen hun plutselig er kjæreste med? Kan hun være bonusmamma når det hun aller mest føler seg som, er et dyr? Eller må hun ta til takke med å være en slags ulønnet utbrent au pair?
Etter hvert som forsøkene på å tilpasse seg den nye identiteten mislykkes, tar ett spørsmål stadig større plass i henne: Kan hun endelig få oppfylt drømmen om å være far? En kvinnelig far? En slags stefar? Og hva gjør i så fall det kjæresten hennes til?

Er du på jakt etter historier som skiller seg ut fra mengden, så anbefaler jeg deg å ta en titt på Andres barn! Boken stiller flere spørsmål, og drøfter mange aspekter rundt det å være mor. I disse tider, hvor flere og flere tenker gjennom om de vil sette barn til verden, er dette en fin roman å få med seg. 

Tematikken dreier seg om mor- og farsrollen, hvor forskjellig de egentlig er. Uten å sette ting på spissen, greier Danielsen gjennom Iselins refleksjoner rundt dette, å skissere opp tanker, som jeg aldri gjorde meg før jeg fikk barn.

I åpningsscenen i boken befinner hun seg på Jernia (eller Narnia, som hun et sted i boken kaller butikken) I kassekøen kommer hun i snakk med en vakker mann, som har sin lille datter på 6 år med seg. Når Iselin ikke får den malingen hun er ute etter, ender det med at han inviterer henne med hjem, for å overta spannet han har hjemme.

Iselin er en skarp observatør, som ved å skildre episoder fra forholdet deres, gir oss sine veloverveide betraktninger rundt rollen som mor. Kjæresten kan ikke skjønne hvorfor hun ikke bare kan være stemor eller bonusmamma, men heller vil kalle seg stefar. 

Kamilla Danielsen leker med språk og former i denne romanen. Iselin vil ikke bli mor, men det betyr ikke at hun ikke vil ha barn, og hun kunne godt tenke seg å bli far. 

Teksten har god utvikling, og det som i begynnelsen føltes lettbent og litt rart, fikk et litt mer alvorlig og mørk preg i fortsettelsen. Denne litt gåtefulle stilen ga meg kriblende forventning til hva som skal komme til å skje, og tanker rundt hva det er som har skjedd med forholdet deres, for noe er det.

Andres barn er preget av gode ordvalg og en artig skrivestil, hvor Iselin i en slags brevform snakker direkte til Oda, som ved bokens slutt er en ung voksen. Boken reflekterer rundt hva det vil si å være en omsorgsperson, forventninger vi har til farsrollen og forskjellene mellom mor og far.

Jeg likte denne boken veldig godt,

og anbefaler den gjerne videre ⚅

Forlag: Tiden

Utgitt: 2025

Sider: 189

Kilde: Bookbites

Nattseileren av Heine Bakkeid

Etter å ha lest en medrivende omtale av Nattseileren på bloggen Artemisias Verden, var jeg rask med å sjekke ut Bookbites for å se om boken var ledig. Det var den, og jeg var i gang med en uhyggelig kriminalroman med alt hva den dramatiske nord-norske naturen har å by på som bakteppe. 

Forlaget om handlingen:
Jenny forsvinner sporløst fra Harstad sentrum etter en kveld på byen. Lillebroren hennes Jakk blir raskt anholdt og mistenkt for drap. Gutten er ute av stand til å gjøre rede for seg, og blir sendt til Åsgård psykiatriske sykehus. Jennys forsvinning forblir et mysterium. 

19 måneder senere mottar lensmann Anne-May Anger melding om at Jakk har rømt etter å ha startet flere branner på institusjonen. Han er diagnostisert schizofren og anses som farlig.

Tråleren M/S Kobbetjønna klargjøres for årets siste vinterfiske og har fått en ny mann i besetningen. Underlige ulykker begynner snart å skje om bord, og når de endelig har lagt fjordene bak seg brygger det opp til en voldsom storm både på havet og i Jakks hode.

Politiet konkluderer med at Jakk har drept søsteren sin, da han blir funnet full av blod på Kvæfjordeidet. Noe lik finner de ikke, så allerede i begynnelsen av boken glimter etaten til med dårlig politiarbeid. 

Jakk blir innlagt på Åsgård psykiatriske, hvor han får utredet det som omverdenen antar er opptil flere alvorlige psykiske lidelser. Så rømmer han, og det er ved denne flukten at ballen igjen er kastet over til politiet.

Nå er det Anne-May Anger, eller Annemor som hun kalles, som tar ansvar på Politihuset i Harstad, hun er nysgjerrig og på hugget, og slår seg ikke til ro med lettvinte løsninger, sånn som mange av kollegene sine.

En annen tøff jente vi blir kjent med er Jeanette, som er sjef på fiskebåten vi skal ut med. En av mannskapet blir forhindret like før de skal legge fra kai, og "tilfeldigvis" står Jakk på kaien og søker hyre. Uten at hun vet så mye om ham, får han være med. Det er et røft miljø om bord, mannskapet har jobbet sammen lenge, de dekker over for fyll og dop, godtar hverandres litt outrerte sider og har en nedlatende og litt ondskapsfull tone mot Jakk som er ny.

Annemor begynner å grave i Jakk sin fortid, og får kontakt med en høygravid politibetjent i Tromsø som har noe å bidra med. Det er ikke tvil om at disse to kvinnene er de som driver saken frem mot avsløringene som skal til, mens etterforskere av det motsatte kjønn, helt tydelig har noe å skjule.

I Nattseileren er det kraftige spenningsmarkører i alle ledd, spesielt karakteroppbyggingen bærer preg av at veldig få er til å stole på. De klaustrofobiske scenene om bord i tråleren fikk hjertet mitt til å banke hardt, og stormen som innhentet dem fikk gulvet til å gynge i hytten hvor jeg leste. 

Jeg hadde litt problemer med å skille de forskjellige tidene historien ble fortalt fra i begynnelsen, men det gikk seg til etter hvert. Hva som skjedde med Jakks søster Jenny, som dette egentlig handler om, hører vi om i små drypp gjennom hele historien, og etter en stund begynner det egentlige plottet å åpenbare seg.

Heine Bakkeid har igjen klart å skremme livskiten av meg, der jeg satt og leste i en mørk hytte på fjellet, uten noen hyttenaboer. Jeg har lest fem av Bakkeids utgivelser, og denne her er i mine øyne den beste av dem.
 

Har du lyst på en skikkelig creepy leseopplevelse

så anbefaler jeg deg å lese Nattseileren ⚅

Forlag: Kagge

Utgitt: 2025

Sider: 440

Kilde: Bookbites

Hun er levende. Elises bok av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Hun er levende. Elises bok er den første boka i en planlagt kvartett om forfatterens formødre. Etter å ha lest starten på kvartetten, gleder jeg meg til fortsettelsen. 

Forlaget om handlingen:
Skomsvold begynner å dikte fram sin egen oldemor, som ble født i 1880. Hun skriver seg inn i fortiden, eller snarere vever fortiden inn i nåtiden. Det meste finner hun på, men noe er sant: Tolv år gammel mister Elise faren sin. Altfor ung innleder hun et forhold til læreren sin, eller han innleder et forhold til henne, og da Elise blir gravid, 17 år gammel, gifter de seg. I årene som kommer føder hun barn etter barn etter barn, og hun må begrave mange av dem. Men selv om Elise blir husket som en sint og bitter kvinne, må vel også hun en gang ha elsket livet?

Forlag: Oktober
Utgitt: 2025
Sider: 172
Kilde: Biblioteket

Det var ikke mye Kjersti Annesdatter Skomsvold visste om oldemoren sin, men hun har fått med seg at hun var en fryktet kvinne. Konklusjonen er da enkel, hun må ha hatt et hardt liv. Dette livet skrives frem i denne romanen, på en varsom og respektfull måte. Samtidig som vi hører om Elises liv fylles handlingen med kommentarer og tanker fra forfatterens perspektiv. 

For å fargelegge historien, gir hun karakterene tanker og følelser hun ikke kan vite noe om, men er alltid klar på at dette er noe hun ser for seg. Hun justerer og korrigerer på antydninger om hvordan det var å være Elise, på en troverdig og underholdende måte, som gir litt humor og letthet til en ellers så dyster historie.

Skriveteknisk er dette noe av det beste jeg har lest, det fungerer veldig godt, vi får et lite inntrykk av at forfatteren i nåtid strever litt, uklart med hva, litt helse, litt andre ting, vi trenger ikke vite det, men disse hintene er en fin bakgrunn for å komme nærmere en nesten ukjent oldemor.

Etter å ha vokst opp midt i en stor barneflokk, og sett sin mor streve, så nok ikke Elise for seg å havne i samme situasjon. Det gjør hun, for etter at denne læreren har gjort henne gravid slipper den gode stemningen han brakte med seg inn i livet hennes. 

Andreas er ikke religiøs, men jobber delvis som klokker i kirken, og har sin egen bagasje som bidrar til at han presser Elise til å holde på gudstroen sin. Dette fratar henne alle argumenter for å slippe å få flere barn, for det er jo Gud som bestemmer. 

Allerede før det første barnet har kommet, slutter han å snakke med henne. Han er trøtt og lite kjærlig mot henne, som savner ham slik han var før de giftet seg. Han deltar ikke i arbeidet som tilhører kvinnen på gården, og hun sliter seg ut. Når flere barn dør er det ikke mye trøst eller pause å få, det er et tøft liv hun lever.

Når Elise sitter med en frisk og fin datter i armene, tenker hun at hun skal holde henne unna mannfolk. Hun har fått nye tanker rundt hva som har hendt med henne:

                        Det er som om hun har fått briller på, og etter å ha sett alt vagt og tåkete, så ser hun med ett hvor stygt alt er! Hun ser alle porene i huden på folk, de sprengte blodkarene, og hun ser hvor uskyldig hun selv var, mens Andreas var ganske så utspekulert. Han var en voksen og bekymringsløs mann, mens hun var en forvirret ungjente tynget av sorg den gangen han begynte å trekke skjørtene hennes oppover og trusene nedover.

For en nydelig roman dette er! Måten den er skrevet på involverer leseren som lett kan kjenne et trykk for brystet underveis. Heldigvis påminner Skomsvold oss med sine underfundige kommentarer, på at dette ikke er livet slik kvinner lever det i dag, så romanen blir ikke så tung som den kunne vært.

Jeg anbefaler mer enn gjerne Hun er levende videre,

og gleder meg til neste bok i kvartetten ⚄

Min havn og min storm av Arundhati Roy

Debutromanen til Arundhati Roy, Guden for små ting tok verden med storm i 1997, også jeg lot meg rive med. Hun mottok Bookerprisen for debuten sin, som sammen med Ministeriet for den høyeste lykke som kom ut 20 år senere i 2017, er de eneste av de mange utgivelsene hennes som ikke er sakprosa. Arundhati Roy er en tøffing, en veldig  interessant kvinne å bli kjent med, så les gjerne litt om henne før du går i gang med denne boken, som er en selvbiografi basert på forholdet hennes til sin mor.

Forlaget om handlingen:
18 år gammel rømte Arundhati Roy fra moren sin – «ikke fordi jeg ikke elsket henne, men for å kunne fortsette å elske henne».

Da moren dør i 2022, begynner Roy å skrive om sorgen og om de sterke, motstridende følelsene for henne. Resultatet er en varm og personlig fortelling om hvordan Arundhati Roy er blitt den kvinnen og forfatteren hun er i dag – formet av oppveksten i Kerala i India, men kanskje fremfor alt av det komplekse forholdet til moren.

Forlag: Pax
Utgitt: 2025
Sider: 331
Oversatt av: Kirsti Vogt
Kilde: Leseeksemplar

Tittelen på denne biografien er en henvisning til hennes forhold til moren, en kvinne som ikke var komfortabel med morsrollen, men som viet livet sitt til å ta seg av andres barn. 

I begynnelsen av livet måtte moren tåle mye ydmykelse fra andre, noe hun lot gå ut over datteren. Når Arundhati var 7 år startet moren en skole i Kottayam sammen med en engelsk misjonær, og da testet de ut nye lærere på henne og den ett år yngre broren hennes.

Min havn og min storm skildrer et mor/datter forhold som har mye uro i seg. Enkelte scener hvor moren lar alle sine følelser gå ut over datteren er helt horribel, hva hun får seg til å si til henne går over alle støvleskaft. Ikke rart at Arundhati søker seg vekk, og skaffer seg trygghet hos andre mennesker.

Vi lærer om hvor ønsket hennes om å gå på arkitektskole kommer fra, og hører om da moren begikk æresdrap på hunden, da den paret seg med en ukjent gatebikkje. Historiene er rystende, her er mye urimelighet og mye vold, helt til det endelige bruddet, når Arundhati flytter til Dehli for å studere arkitektur. Hun starter livet i Dehli som husokkupant frem til hun gifter hun seg med JC, av praktiske grunner. 

Han forsørger henne mens hun studerer, men hun trivdes ikke i hippiecollektivet de bodde i, så hun stikker og blir lokket med til å spille i en film. Film preger mange av årene som kommer, og selv om moren er ute av bildet, er ikke livet fritt for dramatikk. 

Indira Gandhi blir skutt i sin egen hage i 1984, noe som etterlater byen i sjokk. Arundhati blir også rystet, i den grad at hun etter 7 år uten et ord, igjen tar kontakt med sin mor.

Denne boken skildrer tankesettet til inderne i forhold til religion, kaste, klasse og overbevisning. Arundhati var en aktiv bidragsyter til den politiske debatten. Noe som gir leseren innsikt i hva som skjedde politisk, utfordringene landet hadde på nittitallet med atombombesprengning, tilstandene i Kashmirdalen i 1990 og underkriger mellom militante grupper. 

Arundhati Roy skildrer levende den indiske historien, og klarer på en fin måte å flette inn det turbulente forholdet hun hadde til sin mor. Hennes egen livshistorie er også skildret på en fin måte, spesielt hva som skjedde med leveforholdene hennes da den første romanen hennes ble en suksess, var en fin kontrast til alt det dystre livet hennes hadde bydd på til nå.

Selv fikk jeg lyst å lese de to forrige romanene hennes på nytt, og se om jeg kan finne noe av sakprosaen hun har gitt ut, i norsk oversettelse. Det er ikke tvil om at denne biografien fengslet meg, en historie med så mange lag, er vanskelig å legge fra seg, og vil ikke falme fra hukommelsen med det første.

Jeg anbefaler gjerne Min havn og min storm videre ⚄