torsdag 8. desember 2022

Stupet og handa av Olav R. Øyehaug

En verden uten insulin, må være et marerittscenario ingen diabetiker vil tenke på. Tør du å holde den tanken i noen få timer, vil Øyehaug glede og skremme deg med denne historien sin. Jeg har ikke lest noen av de tre bøkene forfatteren har gitt ut tidligere, men ser av omtaler at Kodene, Essensen og Botnen kanskje er like surrealistisk og absurd som Stupet og handa.

Forlaget om handlingen: 
Stupet og handa er ein framtidsroman om korleis ein ung diabetikar reagerer når ei stor hand grip inn i livet hans, og om dei underlege planane han og ein annan diabetikar legg for å stele insulin saman. I eit språk som kan gi kjensla av å sjå ein Buster Keaton-film, blir lesaren vitne til ein skilsettande flytur over Atlanteren, til eit Disneyland dei færraste enno kjenner. 

Stupet og handa liknar få andre romanar, og er gripande og forbløffande, om livet på utsida av røynda og innsida av realiteten. 


Forlag: Kolon
Utgitt: 2022
Sider: 107
Kilde: Leseeksemplar


Den følelsen, at dette umulig kan vare! - den kjenner jeg meg igjen i. 
Olav R. Øyehaug forteller Kultur Plott om bakgrunnen for denne romanen, som han kaller en selvbiografi med minst mulig tilbakeblikk.

Hovedkarakteren i denne merkelige fortellingen er diabetikeren Øyehaug. Han møter en person, som han bare kaller den nakne (siden han er naken) og sammen setter de seg fore å skaffe seg den livsviktige medisinen de trenger for å leve.

På sykehuset som han til stadighet havner på, vil legen og Tansport (sykepleieren) hjelpe ham. Eller, det de egentlig vil er å bruke ham som forsøkskanin for en digital bukspyttkjertel. Allerede her, tidlig i boken får vi ferten av saftig samfunnskritikk, det føltes for meg som en livbøye, at ikke boken "bare" skulle være eventyr av villeste type.

Gjennom hele historien må leseren forholde seg til virkelighet, og drøm, hva er mareritt og hva er komatøs villfarelse? Det er ikke godt å si, men den røde tråden finnes, så det er bare til å holde seg fast. 

Etter hvert åpenbarer det seg et alvor i denne historien, et som har med klima og bærekraftig utvikling å gjøre. Kanskje Europa skal gå i seg selv med det samme, å sporenstreks fordele godene nedover til Afrika...

Språket som Øyehaug bruker i sin prosa, er et lettfattelig nynorsk. Ordleken hans er satirisk og har bøtter med humor. Selv om tyngdelover og det meste annet som definerer mennesket og den verden vi lever i, er opphevet, skriver han seg ikke helt vekk, for budskapet er klart, vi har kjørt oss inn i et feilspor - finn veien hjem!

***********

Lanseringen av denne boken fant sted på Litteraturhuset 8/12, sammen med Carl Henrik Berge og hans Saltstøttens sønn. Jeg leste begge disse bøkene helgen som gikk, og tenkte nok at de korte romanene har flere likhetstrekk. At forfatteren hadde problemer med å fortelle hva boken handler om, skjønner jeg godt. Han endte med å lese opp baksideteksten, noe som var et smart trekk. Øyehaug kunne fortelle, at han har jobbet med boken daglig siden 2018, så det er kanskje ikke rart at det var vanskelig å si noe kort om den. Forfatteren leste fra begynnelsen av boken, og på spørsmål om han selv har diabetes, sier han først et bastant nei, men lar det sive gjennom at han har disse erfaringene. 
En dystopi med diabetes som drivkraft, er ikke hverdagskost!

Bjørn Aagenæs prater med Olav R. Øyehaug og Carl Henrik Berge

tirsdag 6. desember 2022

Saltstøttens sønn av Carl Henrik Berge

Bergenseren Carl Henrik Berge er journalist, han har gått Skrivekunstakademiet og studert litteraturvitenskap. I år debuterer han som journalist med denne romanen, som er noe helt for seg selv. Dystopien han har skrevet er mørk til tusen, litt burlesk i enkelte scener men historiens røde tråd holder det hele godt sammen.

Forlaget om handlingen:
En by i ørkenen rammes av en himmelsendt straff, som gjør de fleste innbyggerne om til saltstøtter. En mor og hennes sønn er de eneste overlevende, og på sin søken etter barnets far må de ta seg frem i en verden som rykker stadig nærmere ødeleggelse.

Saltstøttens sønn er en historie om tap og forsoning, selvoppofrelse og jakten på en bortkommen far. Romanen er skrevet i et enkelt og klart språk som blander gammeltestamentlig realisme, elementer av modernitet og psykedelisk fantasteri – konkret, brutalt, vakkert og lekent.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2022
Sider: 138
Kilde: Leseeksemplar


Ryktet sier at ingen som har gått inn i jernsengens by, har kommet ut igjen. Forviller du deg inn her, blir du lagt i jernsengen for å se om du er passe stor, er du for lang kapper de av deg armer og bein. er du for kort strekker de deg.

For en åpningsscene! jeg får knapt pusten igjen, før vi tas med videre til et ektepar som har seg med andre kreaturer enn sin egen make. Kanskje det er Guds dom over de bedervede menneskene som skjer, når alle, bortsett fra et menneske blir til saltstøtter. 

Fortsettelsen tar oss med fra en alenefødsel, i et miljø med gneldrende løshunder, spedalske som knuser porten og truer damen til å ta på dem for helbredelse. Hun føler seg utsatt og tar med seg sin sønn og saltstøtten av hans far, på en lang vandring.

Reisen blir begivenhetsrik, og selv om de møter på kannibaler og ser barn som blir pisket til å dreie møllehjul, så møter de etter hvert også godhet, på sin vei mot Havbyen. 

Mens jeg leser dette prøver jeg å finne den dypere meningen i historien. Er det en kritikk til dagens samfunn? vel, den er ikke god å se. Jeg ser heller spor av Dantes inferno og selvfølgelig også flere bibelhistorier, men noe lengre enn det greier jeg ikke å trekke det. 

Saltstøttens sønn er velskrevet, historien har en intensitet som skjerper oppmerksomheten min, så fortellerkunsten er det ingenting å si på. Det må komme et "men" her, siden det mangler to prikker på terningen, og det går vel mest på at jeg rotet meg vekk, og måtte lese på nytt noen ganger. Tips, les sakte og konsentrert!

Romanen har god framdrift og et godt språk, så liker du historiene dine i overkant fantasifull, så er dette nettopp noe for deg. 

***********

I kveld da boken skulle lanseres på Litteraturhuset i Bergen, var Alver full av ivrige litteraturmennesker. Carl Henrik Berge fikk spørsmålet, "hva i alle dager er det du har tenkt på"? Til dette svarte Berge  at han ville utforske det bibelske språket, og det bekrefter også mine antakelser da jeg leste. Han har brukt fire år på å skrive disse 138 sidene som utgjør debutromanen hans, men lover at det kommer mer, muligens i en annen sjanger, om ytterligere fire år, no pressure altså ☺

mandag 5. desember 2022

Dette er ikke farvel av Han Kang

Den koreanske forfatteren Han Kang tar med Dette er ikke farvel opp den tematiske tråden, med kollektive koreanske krigstraumer fra tidligere utgivelser. Jeg har tidligere lest og likt Vegetarianeren, Levende og døde og Hvit, så forventningen til denne romanen var stor.

Forlaget om handlingen:
Romanforfatteren Kyung-ha har en foruroligende drøm. Tusenvis av svarte trestubber stikker opp av jorden, som gravstøtter. Kyung-ha lurer på hvorfor gravplassen ble bygd på et slikt sted og om beinrestene under gravene allerede har blitt skylt vekk av bølgene fra havet. Hun våkner opp mens hun løper fortvilet rundt. 

En dag får Kyung-ha en telefon fra vennen Inseon som fortsatt bor på barndomsøya Jeju. Hun har vært i en ulykke og har blitt fraktet til sykehus i Seoul. Inseon trygler Kyung-ha om å reise hjem til Jeju for å ta vare på fuglen hennes som er helt alene i et avsidesliggende hus i fjellregionen. 

På øya konfronteres Kyung-ha med vennens smertefulle familiehistorie. 


Inseons mor har brukt flere tiår på å prøve å finne broren som forsvant under massakren i 1948, hvor 30 000 sivile ble drept og hundretusenvis av hjem brent. 

I romanens begynnelse har hovedpersonen det vanskelig, uten forpliktelser som familie og jobb, kunne hun holde seg inne, noe hun gjorde i to måneder. Hun skriver om massakre og tortur, men greier ikke å konfrontere sine egne minner. 

Inseon, filmskaperen som Kyeongha tidligere har hatt et samarbeid med, har satt henne opp som nærmeste pårørende i tilfelle krise. Sykehuset hun er innlagt på får tak i Kyeongha, for Inseon trenger henne, og det sender henne ut i verden, til der Inseon kommer fra, for å mate fuglen hennes.

Det blir en dramatisk tur gjennom øde landskap. Ensomheten er til å ta og føle på, når snø, kulde og lys som forsvinner dramatiserer nåtidshandlingen. 

Til slutt ankommer bussen P. Jeg skimter skilt som jeg gjetter viser banken og postkontoret. Jeg strekker fram hånda og trykker på stopp-knappen. Bussen sakker farten. Som om det var avtalt, begynner vinden å løye. Nei, den løyer ikke. Den stilner. Det føles som vi er kommet til stormens øye. Klokka er litt over fire på ettermiddagen, og den mørke himmelen vitner om at en enda større snøstorm nærmer seg.

Gjennom denne historien pipler det små dråper av tragedien som startet ved delingen av landet i 1945. Massakren som ble utført i 1948, helt uten hensyn til sannheten, gjorde evakueringssonen ulevelig. Dette som skjedde midt i oppbyggingen av Europa etter andre verdenskrig, var nytt for meg. I kjølvannet av delingen startet den tre år lange Koreakrigensom i 1950, som resulterte i den 4 km. brede demilitariserte sonen. 

Det er heftig lesning dette her, i lys av at det er sant, eller i alle fall bygget på faktiske hendelser. I tillegg skriver Han Kang på en måte som binder leseren til boken, historien fortelles via fotolinsen til Inseon, og detaljer skildret via tidsvitner, samt det de begge har opplevd selv. 

Dette er ikke farvel anbefales på det varmeste!

Forlag: Pax
Utgitt: 2022
Sider: 265
Kilde: Leseeksemplar

søndag 4. desember 2022

Et siste trassig forsøk av Kristine S. Henningsen

Mitt første møte med Kristine S. Henningsen var da jeg leste I skyggen av store trær for ti år siden. Jeg hadde allerede blogget i fire år, men skrev ikke om alle bøkene, årsoversikten røper i alle fall at jeg ga boken full pott på terningen. Året etter kom Innlandshete, som jeg likte godt, i likhet med Om vi heftes underveis, som jeg leste året etter. I 2016 var jeg i gang med å blogge om det meste jeg leste, så Irma Dahl er den første av bøkene hennes jeg har skrevet om. 

Forlaget om handlingen: 
Gro Wick-Larsen er lei det meste førtiårene har å by på. Den framtidsløse salgsjobben i Sult Media. Gubben som har satt seg til foran TV-en. Tvillingsønnene Roald og Fridtjof - oppkalt etter de store oppdagerne - som ikke ser ut til å oppdage stort annet enn dataskjermen. Nå nærmer julen seg. Denne gangen skal de feire med svigerforeldrene på familiehytta «Kosebu». Gro gruer seg, men bestemmer seg for å gi det et siste, trassig forsøk: I år skal de ha en skikkelig Fanny og Alexander-jul! Hindringene står i kø under juledagene, med den belærende svigermoren, søsteren som er nyseparert og tvillingene som bare maser om dårlig dekning. Men så skjer det noe som ingen hadde regnet med, og som snur det meste på hodet.


Mitt trassige forsøk på å lese juleromaner, gjorde at jeg takket ja til et leseeksemplar på denne romanen, jeg kjente jo tross alt forfatteren som en stødig dame. Humoristiske romaner er ikke min sterkeste side, men det er ikke til å stikke under en stol, at Henningsen fikk meg til å trekke opp smilebåndene, og beholde dem der oppe. 

I tillegg til at romanen er morsom, så er den også en tankevekker, både til oss som synes at julen stort sett er pes, og kanskje også til de som elsker julen, og innbiller seg at alle andre også gjør det.

For, julen handler jo om å trekke veksler på familierelasjonene, ikke sant? Her møter du en selvforherligende og lettkrenket svigermor, og en lillesøster som skjuler hvorfor hun er i ketose, har med en svær treningsball på hyttetur, og ikke skal feire jul med ektemannen. 

Dette er to eksempler på karakterer som gjennom få sider står frem for leseren. Hovedpersonen Gro, eller Grow, som sjefen i reklamebyrået kaller henne, er mer anonym. For henne handler det om å overleve julen, som skal feires sammen med svigerforeldre, mann og tvillingsønner i en navlebeskuende alder, og også søsteren som heiv seg på i siste minutt, med sine to små barn. 

Skal du dra? Jeg skjønner ingenting. Du sa jo akkurat at du ville bli til i morgen?
Victoria dro så hardt i lua at stumtjeneren begynte å svaie.
Ja, det sa jeg. Akkurat som når Peter sa han alltid skulle bli hos oss.
Søsteren pekte på henne med den lilla lua, og nå så Gro at hun hadde tårer i øynene. 
Det var han som ville ha barn, ikke jeg. Visste du det? Det var han som maste om en familie. Og nå...


Henningsen skriver frem sårbarheten i oss mennesker, samtidig som hundriver harselas med oss. Hun skildrer ungdommens slagsider og gæmlisser som har grodd fast i sitt eget mønster, men hun pirker også i mobilbruk, moderne trender og navnevalg. Det er litt karikert, men bare nok til at leseren kan føle seg litt poket.

Jeg storkoste meg med med historien om Gro, som dypdykker i "verktøykassen" til moren som er relasjonsterapeut, og prøver å snakke seg selv ut av de indre konfliktene som til stadighet dukker opp. Her er mye varme og kjærlighet, selv om det er vrangsiden som styrer denne mollstemte historien.

Et siste trassig forsøk er absolutt en juleroman, men like mye en historie om menneskets indre landskap, og relasjonene oss i mellom. Pass på å ønske deg denne til jul, så er du sikret litt humor når julen raser på sitt verste (eller beste) ☺

Hverdagsnett, Lillasjel og Artemisias Verden har også blogget om boken

Forlag: Papermoon
Utgitt: 2022
Sider: 253
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 30. november 2022

Oppsummering av lesemåneden november

Årets november er den rareste utgaven av denne måneden jeg har opplevd. Først drukner vi i regn, mens vi også opplever 13-14 grader. Jeg lot meg ikke affisere, leste som jeg alltid gjør, og kom meg av gårde på små og store arrangementer i litteraturens navn. Kanskje vi har lest noen av de samme bøkene?

Dette leste jeg i november: 

  1. Frøydis Lilledalen - Mødrenes synder - 4
  2. Joke J. Hermsen - Snu tidevannet (Sak) - 5
  3. Agota Kristof - I går - 4
  4. Cormac McCarthy - Passasjeren - 3
  5. Karin Smirnoff - Og så dro jeg hjem - 5
  6. Jon Michelet - Gullgutten - 4
  7. Tove Alsterdal - Synkehull - 3
  8. Gunnhild Øyehaug - Hjartet i skalkeskjulet - 6
  9. Nina Lykke - Vi er ikke her for å ha det morsomt - 5
  10. Torkil Damhaug - Hund uten grav - 6
  11. Georg Johannesen - Ars vivendi - (dikt) - 4
  12. Alfred Fidjestøl - Om Georg Johannesen - 5
  13. Annie Ernaux - Den unge mannen - 4
  14. Tove Braathen - Jul for nybegynnere - 5
  15. Peter Stamm - Marcia fra Vermont - 4
  16. Jenny Colgan - Jul på øyas hotell - 3
  17. Han Kang - Dette er ikke farvel - 5
  18. Kristine S. Henningsen - Et siste trassig forsøk - 5


Sak: 1
Dikt: 1
Krim: 3
Biografi: 1
Romaner: 12
III

Kultur ble det litt av denne måneden også: 

På Deichmanske har de forfatterintervjuer som sendes live i sanntid. Jeg har hørt på et par av dem, og denne gangen var det Kristin Halvorsen som pratet med Maja Lunde om hennes nyeste bok. Jeg hentet den nye boken til Maja Lunde på biblioteket i går, så den blir neste bok ut, gleder meg!

Kristin Halvorsen og Maja Lunde

Dagen etter var jeg på konsert med ensemblet Curentes, i selveste Naturhistorisk museum. Stykket de fremførte heter ARK, og var skikkelig spennende, men utfordrende å lytte til. 

Vi satt på første rad da Gisle Børge Styves orkester underholdt, dette var skikkelig morsomt. Litt mer høykultur ble det noen dager etter, da jeg var i Grieghallen og så Tryllefløyten med gode venninner. 


En scene fra Tryllefløyten

Dagen etter det igjen, var det tid for Bok og bar, hvor Ida Hegazi Høyer og Gunnhild Øyehaug ble bokbadet av Eivind Riise Hauge. Jeg hadde nettopp avsluttet de to damenes nyutgivelser, og koste meg storveis. Med seg som oppvarming hadde de Kristian S. Hæggernes og Gro Jørstad Nilsen som leste fra sine nye romaner.


På KODE inviterte de til et foredrag med tittelen Øl og vin blir fin. Det var interessant og veldig godt formidlet av en nyinnflyttet trønder til Bergen.  

Søndag 13 november er fødselsdagen til Torborg Nedreaas. Vi som er med i Torborg Nedreaas-selskapet feiret henne denne kvelden, med gitarmusikk, opplesning og en panelsamtale med Mìmir Kristijànson, Oda Slotnes og Elisabeth Eide, ledet av Benedicte Araldsen. Jeg må få lov å si at dette er en av de beste samtalene av dette slaget jeg har sett. Mennesker i krig er en novellesamling av Nedreaas, og det var denne som dannet utgangspunktet for samtalen.


Det gikk slag i slag, for dagen etter var det tid for en samtale mellom Gunnar Staalesen og Ruth Lillegraven, ledet av Eli Fossdal Vaage. Sjangermangfold og bredde beskriver disse to forfatterne, som representerer ulike generasjoner. 


Samtaleserien Lytt til lyrikken er i gang med en ny vestlandsturne. Sangpoeten Erlend Ropstad møtte  lyriker Endre Ruset til en samtale om å skrive, og om å leve av og med sanger og dikt.

Kjærlighetens antarktis skrevet av Sara Stridsberg, ble årets beste forestilling på DnS, noe Havet tar ikke ble. Her møtte vi et dramatisk og skremmende tema, men ingen tårer eller klump i halsen viste seg.

November måned ble avsluttet med en førjulstur til Haugesund hvor eldstemann og barnebarn nå bor. I dag har jeg jobbet 13 timer, de fire siste med å lage i stand til jul for barna på avdelingen, så nå er julestemningen på vei her hos meg også. 

Med årets siste julebok så godt som ferdiglest, ser jeg også dette forsøksprosjektet som avsluttet, fire juleromaner for en som ikke leser sånt, er ganske bra. Jeg har ikke lest verken dikt eller 1001-bok denne måneden, det er ikke bra, men "to do" listen ble for lang og krevende denne gangen. 

God lesedesember alle sammen!

mandag 28. november 2022

Jul for nybegynnere av Tove Braathen

Forventninger, forviklinger og fandenivoldske venninner, er stikkord for denne fine romanen av en favorittforfatter hos meg. Tove Braathen debuterte i 2017 med Alle disse dagene, fulgte opp året etter med Effekten av måneskinn på nyfallen snø, og fortsatte med Ja vi elsker og Marka. Alle romanene har gjort inntrykk på meg med skrivemåte og tematikk, så også denne siste.

Forlaget om handlingen:
Lillian har flyttet fra Kolbjørn. Alt ligger til rette for en ny start, alder ingen hindring! Kolbjørn har beholdt huset, det er helt greit – for Kolbjørn kommer ikke til å forandre på noe. Han er stødig som grunnfjellet. Det vil si: kjedelig som gråstein. 

En som ikke er kjedelig, er Lillians venninne Rose. Hun er tvert imot litt for mye. Alle venninnene er enige om at det har vært deilig at Rose har bodd i Spania, men hun er tross alt med i firkløveret. Og nå kommer hun hjem til jul. 

Før Lillian vet ordet av det, har hun sagt ja til at Rose kan bo hos henne, i den nye toromsen, og sannelig finner ikke Rose veien til Kolbjørn også … 


Fire venninner har hengt sammen siden skoledagene, de er forskjellige og lever ulike liv, og har gjennom to årlige besøk, greid å holde kontakten med Rose, som flyttet til Malaga like etter skolen. 

Det er noen år siden de fire damene passerte seksti, men alle er yrkesaktive, ikke minst hovedpersonen Lillian som har en viktig jobb på familievernkontoret. Hun tok for ti måneder siden ut prøveseperasjon fra sin ektemann gjennom mange år, og flyttet til en liten toroms i sentrale strøk av Oslo. Med dette flyttet hun også fra det gode naboforholdet som fantes rundt dem, fra tradisjoner de to har holdt i hevd og mye annet. Det merker hun spesielt nå når julen står for døren, og Kolbjørn skal stelle i stand til jul.

Alle disse, litt nedrige følelsene som veller opp i Lillian når hun merker at Kolbjørn har det helt fint uten henne, er en tydelig tråd i historien. Så også dette at hun svinger utenom konflikter både i forholdet til sin egen datter, og ikke minst Rose, som plutselig kommer hjem fra Malaga for første gang siden hun emigrerte.

Maktforholdet mellom venninnene skildres på en måte som gir romanen mye humor. Dette med barn og barnebarn, er et sårt tema for flere av dem, noe de som har barnebarn ikke greier å ta hensyn til. Gamle konflikter kommer til overflaten, når "problemet Rose" skal diskuteres og løses, for Lillian trenger ikke ta hele byrden med å huse Rose alene.

I romanen møter vi et broket knippe med karakterer. Leseren blir fort godt kjent med dem alle, og det er dialogene dem i mellom, samt Lillians kritiske tanker, som bærer historien. Alderdom er et tema som griper fatt i meg, Lillian ser mulige utfordringer helt tydelig, selv om de ikke har meldt seg riktig enda, og dette har jeg ikke problemer med å relatere til.

I likhet med de andre romanene hennes, så er språket en styrke. Braathen styrer unna de fleste adjektiv når hun skriver, så det er en litt mollstemt stemning, som fester seg i meg. Romanen er handlingsdrevet, og har flere overraskende vendinger, som fikk meg til å sperre øynene opp i forventning. 

Som julebok er romanen helt perfekt i mine øyne. Handlingen utspiller seg like før jul, men de mellommenneskelige forholdene og problemstillingene som tas opp, hører hjemme når som helst på året. Jul for nybegynnere er en juleroman "light" - perfekt for oss som styrer unna de aller søteste kosebøkene.

Utgitt: 2022
Sider: 352
Kilde: Leseeksemplar

søndag 27. november 2022

Marcia fra Vermont - en julefortelling av sveitsiske Peter Stamm

Peter Stamm er det vi litt flåsete kaller en halvstudert røver. Han kommer fra Sveits, har hatt lange utenlandsopphold i flere land, og jobber nå som journalist og forfatter. Siden ett av de to julekortene jeg skal sende går til Sveits, ble denne korte fortellingen mitt første bidrag til adventstidens julelesning. 

Forlaget om handlingen:
Peter er i New York. Han vil løsrive seg fra foreldrene, fra det livet han har ført til nå. Det er hans siste dager her. På gaten blir han tilsnakket av Marcia, som ber om en sigarett. 

Da han gir henne fyr, holder hun hendene sine beskyttende om hans, så blir han med henne hjem. Det er julaften, den tristeste aftenen i året. Men Marcia ler alltid når hun snakker om triste ting.

Dette hendte for tretti år siden. Hvordan endret hans liv seg gjennom det som skjedde i de juledagene? 

Peter vet det ikke lenger, han vet det fortsatt ikke, da han drar av sted til Vermont for å se Marcia igjen. Men det som venter ham, er mye mer enn svunnen kjærlighet.


Dette var en julefortelling helt etter mitt hjerte. Jeg plukket opp vibrasjoner fra Charles Dickens og H.C. Andersen, nøt at forfatteren brukte bilder fra deres juleklassikere, samtidig som jeg håpet at det ikke skulle "utarte" seg.

Det gjorde det ikke, og så veldig julete er heller ikke denne lille historien. Jeg vil heller kalle den litt amerikansk noir, ja for handlingen utspiller seg "over there". 

Hovedpersonen heter Peter, og jeg reagerte med å holde pusten, for jeg synes det er litt oppbrukt, at leseren skal måtte jobbe med å holde forfatter og protagonist fra hverandre. Men, det gikk bra det også, det de har til felles var vel bare at de begge er globetrottere som innimellom må tilbringe julen borte fra familien. 

Historien har mange overraskende vendinger, ett par små dryss av magi må du tåle, for det er ikke alle detaljer som blir forklart til det fulle. Det er Peter som er fortelleren hele tiden, men vi hopper tredve år frem, mot slutten. Her får du ingen juleromanse, ingen pynting eller julegaver, kun litt julerush og et heavy snøfall like før jul, minner oss på at det er i denne høytiden vi befinner oss. 

Jeg likte boken veldig godt, både skrivemåte og handling. Dette er den første av fire julebøker jeg skal lese før desember er over, så nå ser jeg frem til den neste. 

Julebøkene jeg skal lese i 2022


Utgitt: 2019/på norsk 2022
Sider: 83
Kilde: Leseeksemplar