Gutt - en ny roman fra Eivind Sudmann

Eivind Sudmann er en forfatter jeg har fulgt en god stund. Gutt er den femte romanen jeg leser av ham, og igjen gir han meg frysebyger innimellom, for det er så bra. Det er en kort bok dette, så jeg grep muligheten for en leseopplevelse uten avbrytelser - anbefales! 

Forlaget om handlingen:
Mikael vet at han ikke skulle vært her. Mikael vet at han ikke er det kvinner ser etter. Mikael vet at skjønnhet og rang ikke er en menneskelig oppfinnelse, men at det ganske enkelt er slik verden sorterer liv. 

Mikael vet at nesten ingen mennesker etterlater seg varige spor. Mikael vet at storslagne handlinger forvandler helt alminnelige notater til manifester. Mikael vet at han har en lysende fremtid bak seg. Mikael vet at barnet i ham nesten er borte.

Gutt er en eksplosiv og gripende roman om å være ung og utenfor verden, om å forstå alt og ingenting på samme tid, og kjenne et mørke inni seg som vokser og vokser.

Far kaller gutten et lykketreff, det høres fint ut men han tolker farens utsagn som "tilfeldighet", og da er det ikke like greit. Han har bare noen måneder igjen av videregående, men når hans eneste venn Mona brått slutter, blir sjarmøretappen tung å gå.

Han har hatt en kjæreste, så han vet at han kan, men han er overbevist om at siden han ikke er høyreist, er han heller ikke den typen attraktive gutt som jentene er ute etter. Dette høres trist ut, og det er en ensom ung mann vi blir kjent med i denne romanen. På spørsmål om det er noe han ser frem til, er svaret ingenting.

"Mind the gap" som det ljomer i undergrunnen i London, får en sterk betydning i denne romanen. Det samme gjelder strofen "alle er forskjellig, men inni er vi like" - for noe tull! Fysisk, selvfølgelig, men ak hvor forskjellige vi mennesker er, det er både godt og vont å tenke på.

Han vet at samfunnet er rigget

på en måte som gir menn visse fordeler.

Han vet at samfunnet er rigget

på en måte som gir visse menn fordeler.

Det føles umulig å formidle stemningen fra denne romanen, følelsesmessig kjenner jeg meg igjen i mange av refleksjonene hovedpersonen gjør seg, selv om handlingene og livene våre er svært forskjellig. 

Eivind Sudmann har en mild og respektfull måte å skildre Mikaels indre liv på. Hans blikk på omverdenen er preget av en personlighet hvor han beskytter seg selv, ved å være kritisk til det alle andre gjør og sier. At han selv tar noen avgjørelser som er litt på kanten, tar han ikke så tungt, men det han gjør får det til å gå et gys gjennom kroppen min.

Gutt er en velskrevet roman som tar samfunnet helt på kornet. En god dose sentimentalitet la seg som en stein i magen på meg da jeg leste, dette som ble en engasjerende men rystende leseopplevelse.

Jeg anbefaler gjerne Eivind Sudmanns roman Gutt videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 98

Kilde: Leseeksemplar

Undo (me) av Joakim Fink Graasvold

Joakim Fink Graasvold debuterte i sommer som forfatter, med denne tankevekkende og ytterst underfundige romanen. Til daglig er han skuespiller, sertifisert scenekamputøver og har utstrakt regierfaring fra video/film, lydspill og radioteater samt teater og spel. Forfatterdebuten hans er sterk, og jeg håper inderlig at det kommer flere bøker fra denne kanten.

Forlaget om handlingen:
Enoch Everett Berg er programmerer, og har alltid forstått verden gjennom programkode. Sosiale koder har han aldri helt fikset. Da samboeren hans forlater ham, er alt han sitter igjen med en jobb han forakter og et spillprosjekt han ikke lenger kan fullføre.

Etter et møte med en eksentrisk spillutvikler på en konferanse våkner Enoch med brukket bein, fragmentert hukommelse og en sitrongul minnepinne i lomma. Det han finner på minnepinnen, skal forandre alt.

Undo(Me) er en mørkt vittig og foruroligende roman om kjærlighetssorg, identitet og fri vilje - om hva det koster å få en ny sjanse, og hva et menneske egentlig er når fortiden kan skrives om.

Undo(me) starter med en innholdsfortegnelse, som jeg etter hvert skjønte er en kronologisk skisse av handlingen i romanen. I hvert av de 19 kapitlene forklares et ord eller mekanisme fra en programmerers verden, og dette gjøres på en sånn måte at fiksjonen aldri føles som sakprosa.

Tenk å få evnen til å endre sin egen virkelighet med tankene! Enoch får muligheten til å forbedre nåtiden ved å rette opp feilgrep i fortiden, ved rett og slett angre på det han en gang gjorde eller sa. Hvem har ikke ønsket seg en sånn mulighet en gang eller to i livet?

Enoch kommer fra en familie med litt trøblete relasjoner, dette er den myke siden av romanen, som på en fin måte speiler den datatekniske sjargongen og denne delen av handlingen. Han har en ekskjæreste som nettopp har stukket og Tina, en kollega han er på bølgelengde med, ellers er mennesker vanskelig å forholde seg til, synes han.

Vi hører om Thomas Young sitt Double Slit-eksperiment fra 1801, og om Alan Turing sin test som hadde til hensikt å måle i hvilken grad et dataprogram kan sies å være intelligent. Jeg lærer betydningen av ord som multilinearitet, race condition, glitcher og bugs, og mye av handlingen undersøker hvordan en kan spore opp feil i koder som ligger til grunn for dataspill, blant annet.

Du trenger ikke være spillnerd eller kodeknekker for å ha gleden av denne romanen, jeg er ingen av delene, og fant boken både spennende og interessant. 

Måten Joakim Fink Graasvold skriver på, gjør at lesingen gikk lett, handlingen er ryddig og logisk bygget opp, og inneholder alle de kjente elementene for at en spenningsroman skal treffe meg hjemme.

Jeg håper på mer og anbefaler gjerne Undo (me) videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2026

Sider: 254

Kilde: Biblioteket

Elskarane mine - en novellesamling av Gunnhild Øyehaug

Det er lenge mellom hver gang jeg blir lokket til å lese noveller, men en fridag alene på hytten valgte jeg meg Elskarane mine (som en liten pause fra mursteinen jeg holder på med) Skal si Øyehaug er i storform med denne samlingen av korte, men handlingsmettede historier.

Forlaget om boken:
To menn bryt ut av fengsel og har planlagt å overleve på bær, sniglar og kumjølk, men veit ikkje at dei lir av kuskrekk. Ei kvinne sit i kø utanfor Marc Jacobs-butikken då ho trur ho blir vitne til sitt andre mord for året. Nokre skatteoppkrevjarar fortvilar over tilstanden til gardane som ligg under den store blåisen på 1700-talet, mens ei kvinne strevar med dagsopplegget sitt med elleve elskarar.

I novellesamlinga Elskarane mine er prosaen uføreseieleg og rik. Det underlege vender seg mot det nære, og om kjærleiken er størst av alt, finst det likevel eldgamle, einsame hjarte kledd i spindelvev murt inn i stolpar i kyrkjer, og ein lengt som ein kan undre seg på om faktisk er bitte litt større. Elskarane mine er eit nytt kvantesprang i forfattarskapet til Gunnhild Øyehaug.

Den første novellen er bare på en side, men den gjorde inntrykk og satt virkelig stemning for den videre lesningen. 

Med bilde av to rømlinger som vurderer å fjernmelke en ku på netthinnen, stupte jeg inn i et fordypningsstudie av bringebæret. Videre, kast i kast via 1700-tallets nød til mysteriet med noen skinnstøvletter og en såpefabrikk. 

Mamma, dette er tøys, sa eg til henne som barn, ja, ok, det kan ikkje vere dei, sa ho og lo. Då eg sa dette, var det heilt stille i salen. Slik det berre kan vere stille når ei stor mengde menneske ikkje reagerer. Det er lyden av kollektivet som samlar seg i eit ingenting. Det er lyden av ein strek ut i lufta. 

Men når mamma lo, var det som om det strøymde såpebobler ut av munnen på henne.

Novellene er full av magi, i Situasjon setter Regndråpepreludiet meg helt ut, men heldigvis fikk Tarmsystemet meg til å le godt like etterpå. Jeg fikk virkelig kjørt meg med denne novellesamlingen, som stadig holdt meg i en undrende følelse av vantro. 

Elskarane mine er leken og absurd, og absolutt verdt å sette seg ned med. Filosofiske betraktninger en kan grunne litt over finnes det mange av: Kva er det relative med Einsteins relativitetsteori? Eller du kan trøste deg med at Alle mister hovudet til slutt.

Stemningen, den lekne humoren og skrivemåten i disse 15 novellene er fellesnevnere som gjør samlingen til en fullkommen helhet, for handlingen i novellene er så forskjellig som de kan bli.

Jeg anbefaler gjerne Elskarane mine videre ⚅

Forlag: Kolon

Utgitt: 2026

Sider: 126

Kilde: Leseeksemplar

Et øye lukket - ny roman fra Cecilie Enger

Etter å ha hørt Cecilie Enger fortelle om den nye romanen sin på Forfatterne kommer i Bergen, kunne jeg nesten ikke vente til helgen, før jeg satt meg ned med boken. Jeg har lest mange av Enger sine utgivelser, og lar meg alltid begeistre, så også denne gangen ☺

Forlaget om handlingen:
Et maleri setter liv i bevegelse idet Erika Randem får en uventet telefon: En gammel mann vil kjøpe bildet Hesten i myra, malt av Erikas avdøde mann, Peter Sunde. Det har ligget i kjellerboden hennes i over tjue år. Nå hentes det opp igjen, og en familiehistorie som strekker seg over generasjoner, kommer til syne.

Gjennom fortellinger fra 1940-tallets Oslo, 1960-tallets Dale og tiårene frem til vår egen tid, veves livene til seks mennesker sammen.

Peter var opptatt av myras evne til å bevare det den omslutter, og denne fascinasjonen slipper ikke taket i dem som sto ham nær. Han ble funnet død i det landskapet han malte. Kan Hesten i myra gi svar på gåtene i Peters liv?

Cecilie Enger er en mester i å bygge opp et persongalleri i romanene sine, og i denne historien gir hun oss et knippe med levende karakterer å holde styr på. Historien fortelles med hver enkelt karakters stemme, så det blir nært og ladet med følelser fra første side.

Peter Sunde som på 60-tallet vokser opp på Dale, er den jeg knytter meg tettest til. Han er alltid på vakt for fars raseri, han som er en travel sjef for Dale garn og blir lett irritert. Det at Peter liker å gå ut i naturen, og spesielt opp det bratte fjellet til myren hvor det bor et tranepar, speiler seg i min egen kjærlighet til naturen.

I nåtid møter vi en oppkjøper av et spesielt maleri, spesielt scenene hvor den 90 år gamle mannen som vil kjøpe bildet, blir hjulpet opp trappene og inn i Kunstnernes Hus i Oslo av en ung jente, er fornøyelig lesning. 

Ellers er Et øye lukket en alvorlig roman, som skildrer industrisamfunnet i Dale da 1200 arbeidere jobbet med å få ut OL-gensere til befolkningen. Her skildres leveforhold og kvinnefrigjøringen på 60-tallet på en troverdig måte. 

Det lengste spranget bakover i tid tar oss til 1942, og en hendelse som danner grunnlag for flere ting som utspiller seg i livet til Peter Sunde.

Cecilie Enger har en lavmælt prosa, hun skriver med respekt for karakterene sine, og valgene de tar. Historien krever litt av leseren, da vi stadig beveger oss frem og tilbake i tid, men dette er gjort på en ryddig måte, så en henger med. Plottet innbyr leseren til å undre seg over hvordan alt henger sammen, så jeg leste engasjert hele romanen i et par jafser.  

Jeg anbefaler gjerne Et øye lukket videre ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 256

Kilde: Leseeksemplar

Eppendorf-notatene av Ingvar Ambjørnsen

Da jeg nå tok en titt på alt Ingvar Ambjørnsen har laget, er jeg nesten litt flau over å innrømme at Eppendorf-notatene kun er min tredje bok av ham. Døden på Oslo S og En lang natt på jorden er det eneste jeg tidligere har lest. Hvorfor? spør jeg meg selv, spesielt siden denne leseopplevelsen var av ypperste klasse. 

Forlaget om handlingen:
Eppendorf-notatene er Ingvar Ambjørnsens litterære dagbok. Som han selv sa: «Alle sentrale skikkelser, samtaler og hendelser er oppdiktede. Den utgaven av Ingvar Ambjørnsen som dukker opp her, er imidlertid veldig tett på meg selv.»

Eppendorf er en frodig bydel i Hamburg, med parker fylt av trær og fugler, med vakre klassiske bygninger som huser middelklassen, med kneiper der liv og samtaler pågår. Det er natt, en mann er ute i gatene og bestemmer seg for å gå inn i en leilighet der døra står på gløtt.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2026
Sider: 184
Kilde: Lånt på Biblio

Eppendorf-notatene er på ingen måte en biografi, den minner ikke mye om en dagbok heller, men den skildrer dagene hans helt uten kronologi, oppramsing av bragder eller fokus på egne utgivelser.

Her hører vi om hans forhold til litteraturen gjennom hans egne lesinger av, for eksempel Murakami og hans novelleskriving, og Axel Jensen og hans romaner Junior, Senior og Jumbo (som jeg også har lest). 

Hans livsstil preges av vennskapet med Konrad Ramm, som han kaller en liksomvinkjenner og tenk-om-rikmann. De spiser og drikker godt, har det fint, finner på ting og utforsker Hamburg sammen. Mye av det de opplever er surrealistisk, spesielt når de finner frem til de mest bortgjemte rare stedene i byen.

Disse notatene reflekterer over et godt liv hvor han har forfulgt drømmen sin, men hvorfor han ikke dro tilbake til Norge, er det ikke lett å finne noe svar på. Tilbakeblikket har også takknemlighet i seg, over å være 61 år og aldri har sultet, aldri ha opplevd krig, å ha blitt født akkurat da foreldregenerasjonen var ferdig å rydde etter siste krig.

Jeg frydet meg over å møte et menneske som er like ornitologisk orientert som meg selv, og ble gladelig med på tur til hagekolonien, med påfølgende båttur på kanalene. Boken avsluttes med en glad sammenkomst over juletorsken, hvor jeg ble minnet på morfars fascinerende ferdigheter i å skille ut fiskebeina mens han tygget maten.

Ingvar Ambjørnsen gir leseren små glimt inn i det livet han har ført i 30 års utlendighet. Han skriver om lesing av andre forfattere, bokmessen i Frankfurt og opplevelsen da den norske jazzlegenden Radka Toneff spilte inn sitt album Live in Hamburg. 

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg fikk lest denne boken i to lange økter, på toget og alene på hytten. Det er ikke tvil om at dette er en snilt redigert versjon av Ambjørnsens liv, det var via litt googling på sosiale medier, jeg fant ut at tekstene i denne boken er utgitt før, og er over 10 år gamle. Dette hadde ant meg underveis, så erkjennelsen ble bare en bekreftelse, som ikke sparket ben under min fine leseopplevelse. 

Jeg anbefaler gjerne Eppendorf-notatene videre ⚄

Den siste fyrstikken av Marie Vareille

Marie Vareille har skrevet romaner siden 2014, hun er godt likt i Frankrike. Til tross for at hun har et stort publikum utenfor hjemlandet og er oversatt til 20 språk, er Den siste fyrstikken den første av hennes bøker som er oversatt til norsk. 

Forlaget om handlingen:
På et kloster i Bourgogne har Abigaëlle levd et stille liv i over 20 år. Hennes tidligere liv er bare diffuse minner. En begravelse. En eske fyrstikker. Silhuetten av broren hennes som går bort med en rifle. Men hvem var det som ble begravet? Og hvorfor ble hele livet hennes forvandlet til aske i det øyeblikket?

På avstand følger hun med på broren Gabriel, som utad lever et perfekt og suksessrikt kunstnerliv i Paris. Men da han møter den livsglade Zoé og forelsker seg hodestups, får Abigaëlle en urovekkende forutanelse om at det verste snart kommer til å skje igjen.

Men hvilken fryktelig hendelse er det hun har fortrengt? Og kan hun beskytte Gabriels nye lykke uten selv å bryte sin årelange taushet og isolasjon?

Romanen starter med en begravelse, som utløser en eksplosjon av energi, og som lar meg sitte igjen med en mengde hva? hvor? hvorfor?

Er Abigaëlle en gal kvinne? alle de årene i kloster, uten å si et ord til noen - hva skjedde? Romanen tar oss med tilbake til oppveksten til søskenparet som er hovedpersonene i historien. Vi hører om skakkjørte familierelasjoner, når syv år gamle Abigaëlle gjentar de voksnes ord i sin egen tolkning. Dette var gjort på en måte jeg satt stor pris på. Vareille bygger ytterligere på historien gjennom dagboknotater som Abigaëlle gjorde i barndommen.

Senere i ungdommen gikk hun jevnlig til psykologen Hassan, som skal hjelpe henne etter en hendelse hvor hun falt (eller hoppet) fra et tak. Hun er veldig glad i storebroren sin, etter Gabriel har fortalt Abigaëlle om møtet med Zoè, følger vi utviklingen i kjærlighetsforholdet gjennom begge søsknene.

Madam Boisjol har blitt pålagt å gå til psykiateren Garnier, hvem denne kvinnen er får vi ikke vite før mot slutten av romanen. Hun blir slått av sin mann, og nå er det ikke bare traumatiserte barn som skildres, men også konemishandling. 

Hvem hun er, er ikke den eneste detaljen som forblir skjult lenge, selv om jeg likte historien godt, trakk de plutselige avsløringene mot slutten det litt ned for min del. Tematikken i denne romanen ble drøftet med respekt, og jeg lot meg sluke av hendelsene som utspilte seg.

På Beathes bibliotek finner du en fin omtale av boken!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 288

Oversatt av: Henninge Margrethe Solberg

Kilde: Lånt på biblioteket

Det vi aldri sier av Elizabeth Strout

Elizabeth Strout er en amerikansk skribent og romanforfatter. Jeg har ikke lest noen av bøkene hennes, men flere av titlene lyder veldig kjent. Forfatteren har vært nominert til Bookerprisen og vunnet Pulitzerpris, så det er ingen hvemsomhelst dette her.

Forlaget om handlingen:
Artie Dam tilbringer dagene med å undervise amerikansk historie på videregående, korrigere elevenes uvitenhet og gi et vennlig ord til de som trenger det mest. Han tilbringer fritiden med å seile i vakre Massachusetts Bay, eller være sammen med sin voksne sønn og kona han har vært gift med i mer enn tre årtier. Men så en dag blir en hemmelighet avslørt for Artie, en hemmelighet som snur hele hans verden opp ned.

Med utsøkt prosa og dyp innsikt tar Elizabeth Strout for seg én enkelt manns frykt og ensomhet og gjør den universell – og fanger i samme åndedrag den urokkelige kjærligheten som opprettholder og bærer oss alle.

For en nydelig roman! Rammefortellingen som forlaget skisserer over her, er underholdende i seg selv, men det er de flotte holdningene hovedpersonen har til andre mennesker som gjorde sterkest inntrykk på meg.

Artie Dam går og grubler på dette med fri vilje, og gjennom elevene han underviser, får han daglig eksempler på hvor utfordrende det er å skulle være seg selv helt og holdent. 

Hva om fri vilje ikke finnes? hvem vet hvorfor ting skjer? Artie føler at noe ondt er i vente, men allikevel greier han å gi elevene sine håp for fremtiden. Han reflekterer over ting som har skjedd, noe har vekket ham, sånn at han først nå i ettertid føler på hvordan enkelte hendelser har formet ham.

Romanen har et skråblikk på dagens amerikanske samfunn, men går ikke detaljert inn i politikken. Her skildres heller, hvordan endringer i samfunnet preger menneskene på et dypere plan. Det blir vanlig blant folk som møtes, å unngå å snakke politikk, hvis de ikke vet hvilken side de andre er på.

"Valget kom og gikk, halve landet var lamslått, den andre halvparten jublet."

 "Tenk alt vi ikke vet om hverandre, før var andres skjulte hemmeligheter ufarlig, men nå har vi ingen å snakke med om hva som skjer i landet"

Jeg tror det er mange, selv her i Norge som kan kjenne seg igjen i betraktningene som Elizabeth Strout gjør seg i denne romanen. Det er fantastisk å kunne lese om en lærer som jobber på og opplever forskjellige ting, og selv sitte igjen med en bevisstgjøring rundt hva som egentlig foregår i samfunnet. 

Du har nok allerede forstått at jeg er begeistret, overfor språk og skrivemåte, plott og fremføring. Jeg kan gå så langt som å si at jeg skammer meg over å ikke har funnet frem til denne amerikanske forfatteren tidligere. Åh, William og Lucy Barton here I come!

Det vi aldri sier må du få med deg ⚄

Forlag: Press

Utgitt: 2026

Sider: 228

Oversatt av: Hilde Rød-Larsen

Kilde: Biblio