Hvorfor skal det være nødvendig å falle ned fra en stige for å skjønne hva som er viktig i livet? Sigvaldi ligger på et fortau i Stavanger, han er en gammel mann. «Min gode Gud, så urimelig jeg har vært i livet», tenker Sigvaldi. Plutselig vil han fortelle om Ásta, datteren. For det er så mye, så fryktelig …
For Ásta beveger livet seg mot katastrofen, igjen og igjen. Foreldrenes ekteskap tar slutt, de som elsker henne forlater henne – eller hun forlater dem. Veien bort fra Island fører til Wien, til kunststudier der, til poeten Jósef og kjærligheten.
Hvordan overlever vi katastrofene, hvordan minnes vi dem? Og hvordan fortelle om et liv – når ingen lever bare i nået, men alltid også i drømmen, minnet eller forventningen? Slik spør Sigvaldi, der han ligger på bakken i Stavanger. Slik spør Ásta, når hun forsøker å skrive til ham som var hennes livs kjærlighet. Og slik spør forfatteren – som har leid seg inn i et gammelt hus ved kysten som en annen idiot av en turist, for endelig å forsøke å få denne virkeligheten til å henge sammen.
For en reise vi blir tatt med på i denne romanen, både i menneskets psyke og gjennom Islandsk mentalitet og levevis. Boken har jeg lest med hele meg, den er sanselig til tusen, og så godt skrevet at jeg til stadighet tok meg i å sukke henført. Teksten inneholder mye stillhet, som fyller leseren med ro, og en god del betraktninger som får tankene på ens eget liv til å surre.
Jeg er ikke verdig til å være din mann, sa vår far, et drøyt døgn senere, var nettopp kommet hjem til leiligheten som de hadde mistet. Jeg vet det, sa mamma, jeg vet det. Men det er bare så ytterst lite vi kan gjøre med det, bortsett fra å stå oppreist. De som krabber, har ingen utsikt.
Måten Jòn Kalman Stefànsson skriver på gir oss mange nydelige bilder på hvordan tiden jobber, hvordan vi relaterer til hverandre, og hvordan livet "bare skjer". Fremstillingen av skjøre minner gjøres på en naturlig og vakker måte, med respekt for mennesket som helhet.
Teksten er fragmentert og byr på forskjellige innfallsvinkler, men det blir ikke kaotisk eller på noen måte forvirrende. Handlingen drives fremover av de stadige hoppene mellom fortellerstemmer, to stemmer som belyser hverandres historie, og løfter hverandre frem.
Romanen skildrer mennesker som ikke greier å ta vare på seg selv og svikter sine nærmeste. Her er mye nød, ikke nødvendigvis på det basale planet, men de lider av et tydelig fravær av kommunikasjon seg imellom. Mange av observasjonene gjøres retrospektivt, som når Àsta reflekterer over hvordan fostermor hadde svar på alle spørsmålene hennes, mens hun selv, som nå i voksen alder har tre akademiske grader, og nesten ingen svar.
Samtidens forbrukergud er ikke på noen måte annerledes enn de gudene menneskene hadde før i tiden: Den krever ofre.
Og vårt første offer er den sunne fornuften.
Når vi først har kvittet oss med den, er det ikke lang vei til flokk mentaliteten. Som har det til felles med sosialdemokratiet og Kristi budskap at den gjør oss alle like.
Det er fantastisk at en roman med så mye tristesse kan bli en så varmhjertet historie. Det jeg har lært av Stefànssons fortelling, er å ikke utsette det du kan si og gjøre nå, det blir ikke lettere å hanskes med tanker og følelser når en blir gammel og nærmer seg livets slutt.
Historien om Àsta er glimrende forfatterkunst, ikke gå glipp av denne!
Les gjerne NRK`s intervju med forfatteren, hvor han blant annet røper at romanen er inspirert av hans egen familiehistorie.
