Det finmaskede nettet av Håkan Nesser

Det finmaskede nettet er den tiende, og dessverre siste boken i serien om Gunnar Barbarotti. Jeg har frydet meg over denne serien, og spesielt denne siste boken som har så mye humor og fine refleksjoner. Boken ble slukt på hytten i helgen (takk og pris for tåke i fjellet) hvorpå jeg svosjet den kjapt tilbake til biblioteket, til glede for nye lesere som står i kø og venter.

Forlaget om handlingen:
Tidligere politikommisær Asunander, reumatisk og tilbaketrukket, bor nå på et velstelt aldershjem i byen Visby på Gotland. Han fører notater om en tretti år gammel forsvinningssak eventuelt drapssak. Uoppklart, uansett. Merkelige omstendigheter – som et par avkuttede lillefingre og et funn på den gotlandske landsbygda – vekker liv i den bisarre historien om Harry Krona og Marlene Horwath. Hva var det egentlig som skjedde – og hvorfor?

Gunnar Barbarotti og Eva Backman, begge på vei inn i pensjonisttilværelsen og et rolig liv på Nord-Gotland, blir motvillig trukket inn i etterforskningen av sin gamle sjef. Og innsatsen skal vise seg å være høyere enn noen gang.

Det var en fryd å tilbringe tid sammen med de nypensjonerte etterforskerne, og ikke minst deres gamle sjef, som er "still going strong". Primærhandlingen er i nåtid, men handlingen skildrer også hendelsene i 1997 som ligger til grunn for den uoppklarte saken, som Asunander ikke får fred for.

Gunnar Barbarotti har lang løpetid i politiet, og i denne historien nevnes mange av kollegene han har jobbet med opp igjennom tidene. Adamsnouk, Borgsen, Toivonen, Van Veeteren, Stigman, Paola Borgada og kanskje enda flere. Jeg mintes dem med glede alle som en, de ble nevnt på en naturlig måte i handlingsforløpet, og føltes ikke påtatt eller oppramsende på noe vis.

Det er ikke noe hardkokt krim dette her, det var heller en varm og litt vemodig stemning som fulgte lesingen. Nerve og dramatikk fulgte absolutt med, i forviklingene som fulgte menneskene, som prøvde å løse mysteriet. 

Sjargongen Gunnar Barbarotti og Eva Backman bruker seg i mellom, er full av tiltro og respekt og ikke minst, så oser den av kjærligheten dem i mellom, og forventningen de har til fremtiden de bygger seg, ved å flytte til Gotland.

Det finmaskede nettet har et godt plott, handlingen er lett å følge, og historien engasjerte nok til at lesing ble prioritert fremfor tur i tåkeheimen. Serien er notert som "omigjenlesing" når jeg selv blir pensjonist, for dette leselandskapet har jeg ikke lyst å forlate for godt. 

Jeg anbefaler gjerne Det finmaskede nettet videre ⚄

BokBloggBerit har også skrevet om boken

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 348

Kilde: Biblioteket

De etterlatte av Bjarne Melgaard

Bjarne Melgaard er en anerkjent kunstner med en særegen personlighet og utstråling. Ryktet hans løper gjerne foran ham, i kretser som ikke er veldig kunstinteressert. Kanskje denne romanen er fiksjon, men han gjør det lett for leseren, å se for seg kunstneren i hovedpersonen.

Forlaget om handlingen: 
Rob Bo'Bel opplever at alt han tar i blir ødelagt. Han lever i en relasjon til Raoul, en manipulerende og svikefull mann. En dag ringer de fra Dyrehospitalet og en fremmed stemme sier at hunden til Rob er drept. Rob blir hjemsøkt av tankene på hvem eller hva som har drept Nurket.

De etterlatte er en roman om avhengighet, forræderi, et jeg i oppløsning, hallusinasjoner, evige kriser og tvangstanker, og om kjærlighet.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2026
Sider: 121
Kilde: Lånt på Biblio

Rob Bo`Bel bor og arbeider som kunstner i New York. Etter en svipptur hjem til Norge, kommer han hjem til sin kjære chihuahua, etter den har blitt ihjeltrampet av samboeren Raoul. 

Dette er rammen rundt historien, som utspiller seg i denne fortettede og temmelig opprivende romanen. Handlingen tar oss med inn i Robs dysfunksjonelle hatrelasjon med samboeren Raoul, og tilbake i tid, til en barndom og oppvekst, full av prøvelser.

Raoul er 20 år yngre enn Rob, han vegeterer i leiligheten som de deler, og snylter kraftig på restene av Robs oppsparte midler, som mer enn noe går til å mate avhengigheten de begge lider under.

Rob derimot føler at Raoul er et offer for hans egen livsstil og utflytende holdninger, og har problemer med å dømme vennen for det han gjorde mot lille Nurket. Rob liker ikke virkeligheten, han tviler på sin egen kreativitet, og hele livet har han ventet på å få den straffen han synes han fortjener.

Romanen skildrer selvbedrag, tvangstanker og paranoia, noe Rob opplever mye av. Jeg leser ham som den ensomme og redde lille gutten han fremdeles er, selv om han har levd hardt og samtidig skapt seg en vellykket karriere.

Miljøet romanen er satt i, er langt fra det jeg ferdes i, men mange av følelsene som løftes frem i denne historien er universelle. Dette er en velskrevet roman med kloke refleksjoner, den avslører hvordan baksiden av medaljen kan se ut, hos kunstnere og andre som har skaffet seg et kjent navn. 

Jeg hadde stor glede av å lese De etterlatte og anbefaler den gjerne videre ⚄

Tårnet.Fyrtårnet av Lars Mørch Finborud

Lars Mørch Finborud er et nytt navn for meg. Kunsthistorikeren debuterte som forfatter med De svarte skiltene i 2013, og Tårnet er hans fjerde roman. Forfatteren har arbeidet i 10 år på Henie Onstad kunstsenter, som jeg besøkte for noen år siden. Det er ikke noe tårn der, men jett om denne burleske historien greide å sette fantasien min i sving ☺

Forlaget om handlingen:
En kunsthistoriker får jobb på Tårnet som «levende arkivar». Den unge mannen dras inn i en forloren museumslabyrint, hvor en direktør har styrt med hard hånd i femti år. Da arkivaren ved en tilfeldighet gnukker frem en ånd i toalettskåla og oppdager en grusom maskin i institusjonens indre, begynner selve Tårnets fundament å vakle.

Tårnet. Fyrtårnet er en ‘highbrow horror’ som baserer seg på museumsvesenets rivende utvikling de siste tiårene. En kontrafaktisk kuratorroman, like preget av hylende motsetninger og tvilsomme karakter, som kunstlivet selv. For som en av våre største avdøde billedkunstnere en gang bedyret i Morgenposten: «Man skal aldri la brysomme fakta komme i veien for en god historie.»

De fantastiske bildene jeg fikk på netthinnen da jeg leste denne romanen, er umulig å formidle på noen overbevisende måte. I kjelleren finnes det et beist av en kvern, en jernkjeft som krever å bli matet med kunst. Ikke nok med det, er du riktig uheldig i din vandring i museets ganger, finner du også et ubehagelig fryselager.

Det koseligste innslaget i denne historien, er det snakkende toalettet, som den levende arkivaren klarer å gni liv i. Du tror gjerne at det ikke er mulig å få noe fornuftig ut av en roman med denne rollebesetningen, men det gjør det altså.

Her spørres det om hva som er åndsmenneskets ansvar i kunsten. Museets rolle i samfunnet er å sette i gang diskusjoner og åpne opp for kritisk tenkning, nemlig! Det er utrolig morsomt å lytte til direktøren og kuratorene, som skal prøve å tekkes politikken og forventningene de må forholde seg til. 

I hundre år har det vært det samme gnålet om at vi skal åpne opp museer, inkludere høyt og lavt, barn og unge - "Folkets" meg her og "For alle" meg der. Bare se på hva de skriver: "Hvordan kan din institusjon bidra til mangfoldsløftet?" Og hvem i helvete er det vi skal løfte, som jeg tør spørre? Kan de ikke bare be Norske Bildekksprodusenter gå i bresjen? Først var det å få arbeiderne inn, så var det utsatte grupper, så barn, så breddetilbud, så fremmedarbeidere, så alskens minoriteter, så rullestolbrukere med teleslynger og så konstiperte svensker med 21 fregner og oppover - og nå har de faen meg gått i sløyfe og startet galskapen på nytt!

Selv om det finnes noen rabiate karakterer i Tårnet, så ligger det mye visdom mellom linjene i denne romanen. Det harseleres med pålegg fra myndighetene, og krav fra befolkningen om mye som ligger på siden av kunsten. Dette bidrar til mange artige situasjoner og ikke minst interessante diskusjoner. 

Tårnet, Fyrtårnet er en tankevekkende (horror)roman,

som det er verdt å få med seg ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt:2025

Sider: 262

Kilde: Biblioteket

Det andre barnet av Karen Forberg

Det andre barnet er oppfølgeren til Det første bryllupet, som startet serien Miraklenes tid. Serien er et spennende slektsdrama fra 1700-tallet, som har nok brodd til at jeg (som ikke er fan av "dameromaner") har glede av den. 

Forlaget om handlingen:
Året er 1795. Etter tragedien på Austad gård flykter Ella og søsteren Maria til Arendal, der de kan holde tidspunktet for Ellas nedkomst skjult. På Austad kjemper mennene med skyld, sykdom og tap, og den forviste broren, Nikolai, lengter fortsatt etter Ella. I København bygger fru Kanthaug et nytt liv på løgn og stjålne midler, mens fortiden nærmer seg fra alle kanter.

Med sterke kvinneskikkelser og en levende fortellerstemme vever Det andre barnet sammen kjærlighet, svik, tro og hevn, og viser hvordan ett barns skjebne kaster lange skygger over liv og slekter. 

Forlag: Kagge
Utgitt: 2026
Sider: 331
Kilde: Leseeksemplar

Romanen starter med en trist hendelse som preger hele denne andre boken i serien. Ella som er den av søstrene som lar seg styre av følelser, er nå en skygge av seg selv. Hun føler skyld og skam, men innerst inne er det løftene hun ga om å gjøre det hun får beskjed om, og ikke det hun lyster, som tærer henne.

Denne historien byr på mange hemmeligheter, vi møter folk som utgir seg for å være noe de ikke er, og mennesker som er dyktig til å lure andre opp i stry. Språket og detaljene forfatteren bruker for å levendegjøre de siste årene av 1700-tallet passer veldig godt til det som utspiller seg.

Her opplever vi feiende flotte fester, livlige byscener, tjenerskapets harde hverdag og ikke minst morsomme scener fra den litt lugubre siden av København. 

Det er ikke tvil om at det var mennene som hadde makten på denne tiden, men i denne romanen får også de en myk side. Nikolai som mistet odelen og ble forvist til en annen gård av sin far, lengter etter sine kjæreste. Broren Olav som overtok odelen, sliter også med kjærlighetskvaler, selv om de øyensynlig sitter godt i det, der i huset.

Karen Forberg har gitt romanserien en fortellerstemme som er innom med sitt morsomme skråblikk av og til. Vi hører om et bryllup mellom et par som ikke elsker hverandre, og møter Madame S og hennes geskjeftige liv i København. Disse, og sikkert flere små frø blir sådd mot slutten, så det er bare til å glede seg til fortsettelsen.

Det andre barnet er en detaljrik roman hvor vi blir presentert for et stort knippe karakterer. Jeg oppfatter persongalleriet som lett å holde styr på, men trenger du oppfriskning og hjelp i å få alt på plass, finner du en fin oversikt bakerst i boken. Romanen er velskrevet og engasjerende med flere uventede vendinger underveis. 

Jeg lot meg underholde av intrigene som utspiller seg, på godt og vont og frydet meg over levende karakterer og troverdig tidskoloritt, 

så jeg anbefaler gjerne Det andre barnet videre ⚃

Sparknekt av Gert Nygårdshaug

Sparknekt er Gert Nygårdshaugs 14. bok i serien om Fredric Drum og Skarphedin Olsen. Drum-serien tilhører den klassiske krimtradisjonen der forbrytelsen nøstes gradvis opp. Jeg har lest bøkene i serien litt på slump, og kan bekrefte at de kan leses uavhengig av hverandre. Sparknekt er den jeg har hatt størst glede av, av de jeg har lest, så jeg anbefaler den gjerne videre!

Forlaget om handlingen:
Skarphedin Olsen er tilbake som etterforsker ved Kripos, etter sitt opphold på Røros. Etter at Fredric Drum har holdt et foredrag i London om noen merkelige symboler fra en ukjent kultur, dukker disse symbolene opp på flere drapsofre rundt omkring i landet.

Der det tilsynelatende ikke finnes noen samvittighet eller motiv. Kripos og Skarphedin Olsen står overfor en svært vanskelig sak. Hva betyr disse symbolene og hvem står bak disse drapene?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2026
Sider: 300
Kilde: PDF fra forlaget

Starten på historien sender leseren med til London sammen med hobbyforskeren Fredric Drum. Han interesserer seg for prehistoriske kulturer, og da spesielt gamle, ennå ikke tydete skrifter og symboler. 

Hjemme i Oslo sitter onkelen Skarphedin Olsen og legger en kabal, som han aldri får til å gå opp. Det er to år siden han sluttet som politimester på Røros etter å ha mistet det ene benet. Han har rolige dager, hvor han drømmer om å fiske ørret.

Så smeller det, for tre mennesker blir skutt og drept på samme måte, på forskjellige steder, i løpet av et døgn. Kripos må hive seg rundt, og et funn på ofrene gjør at Skarphedin Olsen blir kontaktet. 

Etterforskningen er i gang, vi blir presentert for gjengen som skal gjøre jobben. Til tider litt overdrevet både i navnevalg og personligheter, men det gir historien et lett preg og god underholdning.

Politiet finner verken hode eller hale på etterforskningen, alt går i stå for dem, selv om de undersøker hver minste detalj. Det er som om morderen som gjør alt likt hver gang, men ikke har noe motiv for drapene, som er rene likvideringer.

Skarphedin har en underbevissthet som jobber på høygir, han går hele tiden rundt og føler at det er noe han ikke ser, noe han burde huske som ligger rett foran nesen på ham. Han ser litt annerledes på ting enn folk flest, og til tider minner han meg om Fossums Eddie Feber, som jeg har stor sans for.

Sparknekt en en "snill" krim, med god driv, som holder leserens oppmerksomhet hele veien. Forfatteren leker litt med språket, har drysset godt på med Tor Jonsson-sitater og løfter frem glede over så vel språk som matopplevelser. Det er ikke tvil om at kokkeleringen på hytten fikk et oppsving de dagene jeg leste denne boken.

Jeg anbefaler gjerne Sparknekt videre ⚄

De urokkelige av Kathryn Stockett

For femten år siden var jeg på formiddagskino og så filmatiseringen av Kathryn Stockett sin roman Barnepiken. Blogginnlegget jeg skrev vitner om at jeg likte filmen, som i likhet med De urokkelige handler om kvinners kår og rasediskriminering i Mississippi. I sommer har jeg kost meg med Stocketts nyeste på norsk, og anbefaler den gjerne videre ☺

Forlaget om handlingen: 
Året er 1933, og depresjonen har rammet hardt i Oxford, Mississippi. Det har gått over et år siden elleve år gamle Megs mamma aldri kom hjem julaften, og Meg regnes nå som en av de uønskede eldre jentene på Barnehjemmet. Da kommer Birdie til Oxford, en ung kvinne fra Mississippi-deltaets fattigste område, som oppsøker sin velstående søster for å be om hjelp til familien. 

Også Charlie, en stoisk kvinne drevet av overlevelsesinstinkt, kommer til Oxford for å starte på nytt med tomme hender. Når disse tre skjebnene krysses, dannes en uventet sammenslutning av prøvede, men bestemte kvinner som nekter å gi opp. 

Sammen smir de en dristig plan for å gjenvinne kontrollen over livene sine.

For en fantastisk roman, og sjekk sideantallet da! 665 sider forsvant på et blunk. Jeg kjedet meg ikke ett sekund, de to handlingsforløpene var akkurat passe lange til at jeg kom godt inn i begge historiene.

Den lille teaseren i forkant av historien var morsom, og heldigvis fikk jeg tid til å undre meg litt over hvorfor unge Birdie var og handlet alle de kondomene. På denne tiden var det forbudt å selge prevensjon, men kondomer for å forhindre sykdom, var det lov å selge.

Lafayette county hjem for foreldreløse piker er "åstedet" vi først blir kjent med. Her er det bare respektable piker som får lov å bo, ingen fargede, jøder, syke eller noen over 12 år. Hvis det er noen som er uheldig å fylle 12, blir de sendt for å jobbe på hermetikkfabrikk.

Her blir vi kjent med 11 år gamle Meg, som har bodd her i 1,5 år. Forkvinnen i organisasjonen som driver stedet Mrs Garnett, er en trangsynt og bisk kvinne, som har spesielt Meg i vrangstrupen. Grunnen til dette åpenbarer seg for leseren på et senere tidspunkt.

I grove trekk er det Birdie og Meg vi følger, men begge har mennesker rundt seg, og et vell av situasjoner de skal gjennom. Birdie reiser til Oxford for å tigge penger av søsteren Frances som har giftet seg rik, hun stopper opp og reflekterer over at "det er en kaldere, stivere stillhet i storbyen".

Frances blir forferdet over at søsteren spør om pengehjelp for sin mor og mormor, og bruker mange uker på å finne rett tidspunkt for å spørre sin mann Rory om disse pengene.

Vi befinner oss i tiden etter det store krakket, hvor jobber er vanskelig å få, de fleste har brukt opp alle sparepengene sine. Den rike familien til Rory kommer også i uføre, når det viser seg at de ikke klarer å betale eiendomsskatten. Gjeld har hopet seg opp i alle butikker, men gjeld til myndighetene må gjøres opp for først.

Strenge raselover er godt innarbeidet i befolkningens bevissthet, og i tillegg er miljøet ekstremt kvinnefiendtlig. Paragraf 213 sier at i et gift par, så kan ikke både mannen og kvinnen være i jobb, så det sier seg selv at kvinnene lider. 

Sedelighetsforeningen hadde stor makt på denne tiden, myndighetene har klassifisert uekte barn som åndssvake, siden mor som har født barnet uten å være gift, også er i denne kategorien (og åndssvakhet er arvelig, og kvalifiserer til tvangssterilisering).

Sprit har vært forbudt en stund, men de som vil, får tak i det, og i noen familier utgjør drikkingen et stort problem. Jeg led med Meg og hennes frykt for å, først ikke passe inn i vertsfamilien hun møter, og senere frykten for å bli sendt tilbake til barnehjemmet. Meg er en reflektert og smart jente med mye humor, spesielt "fyllefargehjulet" hun laget, fikk meg til å humre godt.

"Visste du at mannen hadde homoseksualitet uten å si det til meg?" litt artig at homofili benevnes som om det var en sykdom, og samtidig får vi høre om hvordan det også ble forsøkt kurert - takk og pris for at verden har gått videre ☺

De urokkelige er en spenstig roman som er trygt forankret i historiske fakta og levemåter. Karakterene er fantastisk gode, og skrivemåten Stockett bruker er humoristisk, ryddig og lett å følge. Denne romanen kommer til å bo i meg lenge, den er rett og slett et must å få med seg!

Jeg anbefaler deg å lese De urokkelige av hele mitt hjerte ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 665

Oversatt av: Kurt Hanssen

Kilde: PDF fra forlaget

Lockwoodgrensen - en eventyrlig bra romandebut fra Berit Nordgarden

Herlig spekulativ kaller forlaget Lockwoodgrensen, og det kan jeg være enig i, men først og fremst er dette et engasjerende eventyr som åpner opp for fantasi og filosofiske tanker om liv og død. Jeg nøt lesestundene med denne boken, og anbefaler den gjerne videre ☺

Forlaget om handlingen:
Utenfor Melkeveien finnes flere galakser enn det er sandkorn på jorden. Er det virkelig sannsynlig at det første - eller siste - livet i universet er akkurat her hos oss?

I Lockwoodgrensen møter vi Leonid, en godt over to meter høy femtiåring som har levd isolert i et kråkeslott på Tøyen helt siden faren hans, astrobiolog av internasjonalt format, forsvant i en flystyrt over det sørlige Indiahavet på begynnelsen av åttitallet. En dag dukker en munnrapp rømling opp på Leonids loft. Dima er tretten og Leonids rake motsetning, og hun stiller alle de spørsmålene Leonid bestandig har unngått. Hvorfor dro faren den gangen, og hva er egentlig den svarte steinen han sendte med i brevet fra den andre siden av kloden?

Leonid er en halvgammel eksentriker, som hele sitt voksne liv har hengt igjen i sin egen ubesluttsomhet. Når han en dag finner en jente gjemt bort på loftet, som er mer rappkjeftet enn de fleste, endrer livet hans seg.

Dima har rømt fra barnehuset hun er plassert på, et sted hun er fast bestemt på å aldri vende tilbake til. Huset hun har gjemt seg i, og ikke minst husets eier fascinerer henne stort, så hun bestemmer seg for å bli der, mens hun gjør forberedelser til å rømme.

Dette menneskemøtet er nydelig lesning, de to er så ulik hverandre som det går an å bli, men på samme tid like ensom og forlatt i verden. Måten Dima snakker på og det hun så enkelt får i stand, får Leonid til å reflektere over sin egen oppførstel.

På et tidspunkt slår det Leonid: Tenk at hun snakker til ham som om han var en helt normal person. Leonid som alltid vurderer retrettmuligheter og vil unngår ubehagelige situasjoner, lar seg rive med av Dima som ikke tenker før hun snakker.

Lidenskapen til den forsvunne faren til Leonid var kosmos, astronomi, asteroider, kometer og meteoritter. Leonid er geolog og deler farens interesse, så når han får den nysgjerrige og alltid like løsningsorienterte Dima i hus, dukker det opp ledetråder til hans store mysterium, hva skjedde egentlig med pappa?

Handlingsforløpet lar oss bli kjent med Evy som driver biovitenskap på UIO, og flere andre karakterer. Det er fagprat i denne romanen som gjør historien troverdig, og noen "hva-hvis?" som jeg virkelig håper at ikke har rot i virkeligheten. 

Lockwoodgrensen er en nydelig roman så full av spennende begivenheter. Jeg nøler med å kalle boken en krim eller thriller, men det er ikke langt i fra. En dypt filosofisk bakgrunn gir historien tyngde, samtidig som de gode karakterskildringene åpnet hjertet mitt for menneskene som befolker romanen.

Berit Nordgarden skriver drivende godt, elementer av eventyr blandet med litt fag og mye filosofi, gjør Lockwoodgrensen til en roman det er vel verdt å få med seg. 

Terningkast ⚅

Forlag: Oktober

Utgitt: 2026

Sider: 346

Kilde: PDF fra forlaget