Solsøsteren - bok 6 i Lucinda Rileys serie De syv søstre

For dere som lurer, ja dette er den nylig utkomne boken i serien De syv søstre. Jeg har lest bøkene etterhvert som de har kommet ut, og hver gang frydet meg over det Lucinda Riley har snekret sammen.

Forlaget om boken:
For omverdenen er Electra D’Aplièse kvinnen som har alt: Hun er vakker, rik og berømt - og er en av verdens toppmodeller.

Men under den perfekte overflaten har Electras allerede skjøre sinnstilstand blitt rystet av dødsfallet til hennes far, Pa Salt, milliardæren som adopterte sine døtre fra ulike deler av verden. I sin fortvilelse tyr hun til alkohol og andre rusmidler. Mens folk rundt henne frykter for Electras helse, mottar hun et brev fra en fremmed kvinne som hevder at hun er hennes biologiske bestemor ...

I 1939 ankommer Cecily Huntley-Morgan Kenya fra New York i håp om å reparere et knust hjerte. Hun bor hos sin gudmor ved bredden av den vakre innsjøen Naivasha. Her møter hun Bill Forsythe, en beryktet ungkar og storfebonde med nære forbindelser til den stolte Maasai-stammen.

Egentlig skal Cecily bare oppholde seg i Afrika noen få uker, men etter en sjokkerende oppdagelse, og med krigens trusler hengende over seg, har hun ingen mulighet til å reise hjem. Hun flytter til Wanjohi-dalen, og her bor hun isolert og alene - helt til hun møter en ung kvinne og gir henne et løfte som vil endre livet hennes for alltid.

Gjennom alle bøkene, som hver tar for seg historien til en søster, får vi små drypp av informasjon om alle søstrene. De første sidene i Solsøsteren klargjør en hel del om Electra, hun er 1,80 høy, farget, singel, en berømt modell og rusmisbruker. Vi befinner oss i tid i underkant av et år etter Pa Salts død, og det er på tide for Electra å lete opp papirene hun har som avslører hennes historie.

Electra er langt nede når vi først møter henne i New York i 2008, så det kan egentlig bare gå en vei, og det er opp. Dette gjør denne historien til en solskinnshistorie av de store, når vi menger oss med de rike, berømte, vakre og uendelig bortskjemte menneskene som utgjør fiffen i samfunnet.

Historien har en skyggeside, og viktige samfunnsproblemer som rusmisbruk og fattigdom skildres gjennom hele hennes historie, men intrigene mister litt av brodden siden Electra kan løse alle problemer med kredittkortet.

I parallellhistorien som er lagt til tiden rett før krigsutbruddet møter vi Cecily, som er en beskyttet ung dame, fra en velstående (hvit) familie i New York. Det er denne andre primærhandlingen som tar oss med til bushen i Kenya, og det mangfoldet av liv som utspiller seg her. Det er spesielt interessant å bli kjent med det nomadiske folkeslaget masaiene, som holder til her.

Leseren vet hele tiden at denne historien skal lede oss frem til Electras mor, men det som utspiller seg  leder oss, ad omveier frem til bestemoren. Jeg må innrømme at jeg ble utålmodig etter å høre om moren til Electra, men den historien får vi fortalt i tredjeperson av bestemoren, i små bolker i Cecilys del av handlingen.

Solsøsteren engasjerte nok til at  jeg kan kalle det en slukebok (selv med 800 sider) men "the rich and famous"-settingen er ikke helt min greie. Jeg likte at Lucinda Riley setter fokus på forbrødring på tvers av religioner, og all omsorgen hun har for rusavhengige, men dette fikk meg ikke til å føle så veldig mye.

Slutten er formidabel, da rant tårene over flere ganger, uten at jeg skal legge ut om hva det var som traff meg. Vil du ha deg en tur til New York og Kenya, så er dette en super måte å reise på ☺

Serien i rekkefølge:

De syv søstre

Stormens søster

Skyggesøsteren

Perlesøsteren

Månesøsteren

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2020

Sider: 800

Kilde: Leseeksemplar

Nora av Merete Pryds Helle

Kjenner du Henrik Ibsen og hans Dukkehjem vil du også dra kjensel på karakteren Nora, for denne romanen er en gjendiktning av hans bok fra 1879. Romanen er en del av Ibsen NOR, hvor nordiske forfattere gjendikter Ibsen. Jeg har tidligere lest Vigdis Hjorths formidable Hedda Gabler tolkning i Henrik Falk, og har Klas Östergrens Hilde Wangel liggende klar. Jeg trengte ikke stå lenge i kø på biblioteket for å få låne boken, som kom ut i fjor.

Fra bakpå boken:
Nora vokser opp på staselige Lysgården utenfor Molde sammen med faren og husets tjenestefolk. Moren er død i barsel, og mens faren fører samtaler om viktige samfunnsanliggender bak en stengt kontordør, spinner Nora og venninnene egne drømmer og forestillinger: om livet som skal komme, om barna de skal føde, om mennene de skal elske. Og en dag flytter en ung student inn på Lysgården. Han heter Torvald Helmer og er alt hun har ventet på.
Nora er en roman om kvinneliv i det 19. århundre. Merete Pryds Helle skriver sanselig og medrivende om å være ung og søkende i et trangt samfunn. Det handler om svermeriske drømmer og illusjoner som brister og om øyeåpnende erfaringer med kraft til å forandre alt.


I denne romanen møter vi Nora når hun er helt ung. Moren er død og hun lever trygt sammen med far og et knippe tjenere, på et lite sted litt utenfor Molde. 

Handlingen beveger seg raskt frem mot møte med Torvald, og ca halvveis i romanen har de giftet seg og, etter noen måneder i Kristiania, flyttet tilbake til Molde.

Romanen er sanselig til tusen, og fremhever Noras seksualitet og kapasitet som kvinne. Det er med skrekk jeg leser om mennenes holdning til kvinner, hva de tror de er i stand til, og ikke minst alt det de mener at kvinner ikke har greie på. 

  - Tenk at jeg skal få høre spurvekvitteret ditt hver eneste dag, mumler han. - Tenk at du skal løfte meg ut av mørket. 
  - Hvilket mørke? spør Nora, men Torvald smiler bare til henne. 
  - Vi må ikke la presten vente.

For det var jo det kvinner skulle være for menn den gangen, en skygge som uten å ytre seg så veldig, intuitivt skulle vite hva mannen ønsket og tilfredsstille disse ønskene, uten å forvente seg noe tilbake. 

Merete Pryds Helles tolkning av Ibsens Et dukkehjem er fornøyelig lesning. Hun er tro til historien, men har fylt den ut med detaljer fra Noras liv før de hendelsene som Ibsen fokuserer på. Språket er gammelmodig men flyter lett, så det går som en lek å lese de 266 sidene.

Effekten av måneskinn på nyfallen snø av Tove Braathen

Etter å ha lest I Bokhylla sin flotte omtale av Tove Braathens roman fra 2018, var jeg ikke sen med å gå å hente den på biblioteket. Boken fulgte meg gjennom forrige helg, men de 368 tettpakkede sidene gikk raskt å lese, for dette var medrivende lesning.

Fra bakpå boken:
Margot er i slutten av trettiårene. På skolen der hun jobber som lærer, havner hun på kant med den nye, resultatorienterte rektoren. Når mannen forlater henne til fordel for en yngre kvinne, må hun flytte fra Vindern til Groruddalen i Oslo. Her møter hun en ny verden med uteliggere, Sv-ere som samler inn penger til flyktninger og Vera en eldre kvinne med en hemmelighet.

Er du klar for en historie som bygges sakte opp, og som hele tiden får mer og mer nerve? Tove Braathen skriver frem gode karakterer, med personligheter som det er lett å forstå. Det er den litt forvirrede Margot og den ensomme Vera som driver handlingen fremover. De har begge en fortid de skjuler godt i sitt indre, detaljer som bygger ut historien.

Hunden på coveret og mannen i skyggene bak på bildet, har også en rolle, men det er ikke en "hundebok" dette her, da hadde jeg nok falt av i første sving. Den scenen som går igjen er glimtene Margot får av hunden, men vi opplever henne på flere arenaer, som i klasserommet og på lærerværelset, ved handlesenteret, sammen med venninnen og senere når hun besøker Vera på sykehuset.

Margot har kontakt med sin litt yngre søster Belinda, og når hovedpersonen vår ca halvveis i boken triller sykkelen sin bort til den farlige gjengen, er det på grunn av noe hun innbilte seg at søsteren gjorde, da hun snakket med henne i telefonen. Kanskje vi blir litt modigere av å bli provosert? jeg skjønte i alle fall hvilken sinnstilstand Margot befant seg i, akkurat her.

Vera er en gammel dame med gamle menneskers utfordringer, både fysiske, kroppslige og sosiale. Hun og Margot bor i den samme trappeoppgangen i en blokk på Grorud, et område i Oslo som har dukket opp i flere bøker jeg har lest i det siste. Hennes henleder tanken på krim, men den neddempede måten hemmeligheten etterhvert avsløres på, gir mer kriblinger i magen, enn tydelige grøss av spenning.

Vi blir kjent med miljøet på Grorud, med SV-damene som står på for å redde biblioteket, med sullikene som drikker øl og varmer seg på bål i skogbrynet, og ikke minst innvandrerne og det uvante livet de fører.

Effekten av måneskinn på nyfallen snø er en velskrevet roman om relasjoner, fremmedfrykt og ensomhet. Den er skrevet med innsikt i menneskesinnet, helt uten sentimentalitet, og med en hverdagslighet som bidro til mitt engasjement. Det er en handlingsmettet roman, med et snev av krim over seg, som holder på leserens oppmerksomhet til siste slutt.

De siste kjærtegn en nydelig roman av Kjersti Anfinnsen

Det står noen få leseeksemplarer igjen i ulesthyllen min, og denne uken plukket jeg ut Kjersti Anfinnsens roman fra i fjor. Herlighet, dette var bra! Jeg kunne ønske meg mer enn de 142 korte sidene, og det er det ikke ofte jeg sier☺

Fra bakpå boken:
Birgitte Solheim har blitt så gammel at de fleste av vennene hennes er døde. Ensom og skrøpelig tilbringer hun det meste av tiden i leiligheten sin i Paris, hvor hun er fanget av kroppslig forfall og minner fra et langt liv. Hun har hatt en krevende karriere som hjertekirurg i et mannsdominert miljø, og har aldri prioritert å skaffe seg en familie. Nå forsøker Birgitte å forsones med livet sitt, mens hun tar sine siste blikk på menneskene og verden. Til tross for sin livsvisdom og sine erfaringer, gir hun ikke opp å realisere drømmen om kjærligheten.

De siste kjærtegn er en øm, bitter og overraskende morsom roman om å se tilbake på livet, om tilværelsens ensomhet og om å søke kjærligheten og kanskje finne den.


Alderdom og ensomhet, det henger visst sammen, for de fleste bøkene jeg leser om det å bli gammel, har begge deler som tema. Også har vi tiden da, hva er det som skjer med tiden når en blir eldre?

Her møter vi en dame som har vært oppegående og selvstendig hele livet. Hun har tatt ansvar og møtt respekt av alle rundt seg, og takler dårlig at dette nå har forandret seg. Eller hun har følelsen av at respekten er borte, kanskje fordi hun ikke respekterer seg selv lengre. Fremdeles er hun en høflig dame utad, men inni seg fortviler hun over at hun kommer til kort på mange arenaer. Hun kvier seg for å delta på arrangementer, fordi hun ser at alt går så seint med henne.

Birgitte snakker med søsteren på skype, eller snakker og snakker, de ser i alle fall på hverandre. Det virker som de begge gjør det av plikt, og er egentlig mest interessert i seg selv.


Hver gang jeg ser meg i speilet, er det noe som mangler. 
Hver gang jeg ser på hendene mine, er det noe som mangler. 
Jeg vet godt at det er fremtiden som mangler.


De siste kjærtegn er skrevet som en diktsamling, med mye luft mellom kapitlene. Handlingen følger en rød tråd, og består av nydelige skildringer av de små hendelsene som livet hennes består av. Vi får noen få tilbakeblikk som forklaring på noe som skjer i nåtid, men stort sett er det livet hennes slik det arter seg her og nå, vi tar del i.

Dette er en roman for alle, ikke bare oss som begynner å kjenne på middagshøyden, men også for unge som fremdeles er litt utålmodig med eldre mennesker. Anbefales sterkt!

På bloggen Beathes bibliotek finner du en fin omtale

Forlag: Kolon

Utgitt: 2019

Sider: 142

Kilde: Leseeksemplar

Forføreren av Jan Kjærstad

Forføreren er den første boken i trilogien om Jonas Wergeland, som kom ut i 1993. Tidligere har jeg lest Berge av Jan Kjærstad, og med den i tankene gledet jeg meg til at Gisken Armand skulle lese for meg. Jeg ble ikke skuffet, verken av den perfekte innlesingen eller boken.

Forlaget om boken:
I Forføreren møter vi den karismatiske Jonas Wergeland, som har oppnådd stjernestatus med fjernsynsserien ”Å tenke stort”. Han kommer hjem fra en utenlandsreise og finner sin kone død på gulvet i stuen. Med dette som utgangspunkt utfoldes heltens oppsiktsvekkende livshistorie gjennom en strøm av dramatiske fortellinger. 

Romanen er den første av tre bøker om Jonas Wergeland, som følges av Erobreren (1996) og Oppdageren (1999).

I utgangspunktet er jeg skeptisk til romaner hvor primærhandlingen blir viet lite plass, men i Forføreren fungerer de mange lange avstikkerne veldig bra.

Åpningsscenen hvor Jonas Wergeland returnerer til sitt hjem og finner sin kone død på gulvet, forlates etter få minutter. Deretter tas vi med inn i en virvel av historier, en raftetur, et familiebesøk, da han satt modell for malerinnen Dagny M. Mange av tingene som belyses og diskuteres i romanen er med på å male et bilde av landet vårt, som for eksempel detaljer fra tiden like før vi oppdaget oljen.

Boken er skrevet i tredjeperson, og flere ganger henvender fortelleren seg direkte til leseren. Han/hun vil ikke røpe sitt navn men bekrefter at han/hun ikke er norsk, og derfor kan se på historiske hendelser og skikker med en utenforståendes klarhet. Vi får på en morsom måte forklart oppbyggingen av romanen, noe som bidro til at jeg fort falt til ro med den litt fragmenterte stilen. Han/hun kommenterer sitt eget ordvalg og egne preferanser som gjerne går på tvers av det Jonas Wergeland ville foretrukket.

Jeg blir stadig vekk begeistret over det jeg hørte, like mye over detaljrikdommen og måten Jan Kjærstad skriver på, som det som kommer frem i løpet av handlingen. Romanen er mye mer enn en skildring av de siste hundre årene i Norge, den treffer noe dypt i meg, som flere ganger setter igang et skred av tanker og følelser.


Gisken Armand leser som en dronning, fort og greit, uten noe fixfaxeri og med akkurat passe intonasjon. Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2005

Spilletid: 19:47

Kilde: Lytteeksemplar

Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå dikt av Kjersti Bjørkmo

Godt motivert av medbloggere er jeg i gang med å lese dikt igjen. Den første kategorien i Artemisias Verdens diktlesesirkel er "les en forfatter du ikke har lest før", og siden jeg hadde Kjersti Bjørkmo i hyllen, snappet jeg hennes andre bok med meg ut på terrassen.

Fra bakpå boken:
Kjersti Bjørkmo skriver dikt med utgangspunkt i kommuneslagord. Som tittelen viser, er det ganske stor avstand mellom ønskene våre og virkeligheten. Diktene får fram den ufrivillige melankolien, og ikke minst komikken i disse forsøkene på å beskrive hvem vi er som samfunn. 

Men når dette språket møter poesien, som skildrer livene våre, menneskene som faktisk utgjør samfunnet, skjer det noe. Da viser ensomheten i slagordene seg, og samtidig, ensomheten vår. 

Og kanskje den fellesskapsfølelsen kommuneslagordene prøver å etablere springer fram fra poesien, som muligens er det eneste stedet knuste drømmer kan få en høyere mening. 

Prosjektet til Kjersti Bjørkmo, å fokusere på kommunenes slagord, er spennende. Noen passer veldig godt til min forståelse av kommunen, noen er faktisk ganske bra mens mange er hoderistende dårlig. Jeg forsøkte å dobbeltsjekke at disse slagordene er ekte på denne lenken, men jeg fant verken Bergen eller Vega. Ut i fra forfatterens redegjørelse skal slagordene være de som kommunene bruker.

Vega: - midt i havet midt i Norge
Ringebu: - der det er lov å lykkes
Bodø: - i vinden
Moss: - ja, vi elsker Moss
Gol: - Gol ute Gol inne
Bergen: - kompetent, åpen, pålitelig og samfunnsengasjert 

Som bergenser og ivrig bruk av byen ble jeg overrasket, for dette slagordet har jeg aldri hørt eller sett noe sted. Gikk inn på nettsiden deres også, men fant ikke at det er i bruk der.

Nok om det, over til diktene.

Jeg ble veldig opptatt av at diktet skulle passe til kommunenavnet og slagordet deres, så de gangene det ikke gjorde det, måtte jeg lese diktet på nytt med "ny hatt på". Det var ikke alltid det hjalp, og det er med skam jeg må melde at veldig lite ga klangbunn i meg.


GRONG
- et aktivt og robust regionsenter med livskvalitet og mangfold

Hele dagen hører jeg lyden
av et bytte som blir dratt gjennom kratt.
Rykkene. Kvistene som brekker. Kroppens tyngde.
Det er jeg som er rovdyret.
Det er jeg som er byttet.

(Helgen etter jeg leste diktsamlingen og skrev om den, så jeg for første gang Linda Eides språksjov. Her snakket de om disse kommuneslagordene, og tilfeldigvis dro også Linda frem Grong Kommune sitt slagord.)


Forlaget sier om boken at den har en tydelig politisk side, hvor makt- og byråkratispråk behandles. Den skal være tilgjengelig, noe som i mitt hode betyr "for alle", morsom og litterært sterk. Til det sier jeg ?????

Det siste diktet Risør, traff noe i meg, så også Harstad og et par andre. Når det gjelder den politiske siden og maktspråket, så kom jeg til kort. Jeg ser ingen grunn til å gi opp, og jeg vet at et par bokbloggere har lest boken, men dessverre har de ikke skrevet om den, så jeg får ikke drahjelp der.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2019

Sider: 61

Kilde: Leseeksemplar

Berøringen av Britt Karin Larsen

Britt Karin Larsen er nok kjent for de fleste. Hun debuterte i 1978 og har en lang produksjon bak seg, av diktsamlinger og romaner. Hun har vunnet mange priser, blant annet Amalie Skram-prisen, Berøringen er hennes seneste utgivelse fra 2019, som lå og fristet på eBokBib. I tilfelle du ikke leser helt ned så sier jeg det allerede her:
Denne må du lese!

Forlaget om handlingen:
Britt Karin Larsen er tilbake med en frittstående og medrivende roman om lengselen etter nærhet og tilhørighet, om det som holdes skjult og om hvor vanskelig, og nødvendig, det kan være å fortelle ens egen historie.

Langt inni skogen sitter en kvinne for seg selv i en campinghytte. Hun vil skrive om den hendelsen hun aldri har våget å fortelle noen om, men greier hun å finne de riktige ordene?

Full av uro søker kvinnen seg ut i skogen. Hun går lange turer og blir stadig dratt mot en branntomt i utkanten av den vesle bygda. Hvem var mannen som bodde i det utbrente huset? Og hvilken sammenheng kan hans historie ha med hennes egen?


Berøringen er en roman med en intens nerve, nesten på linje med en kriminalfortelling. Vi møter en skrivende kvinne i seksti års alderen, som har fått påvist en kul i brystet. Tanken på denne kulen følger oss gjennom hele romanen, og blir et av to forankringspunkter for en historie, som er satt sammen av mange små beretninger.

I alle bihistoriene møter vi mennesker som har behov for å uttrykke seg, og tematikken dreier seg om nærhet og behovet vi mennesker har for å bety noe for noen. Hun setter søkelys på hvordan vi oppfører oss mot hverandre, og hvilken enorm tomhet som kan prege et liv, om vi ikke opplever annet enn mørke og savn.

Tilsynelatende tilfeldig har hun havnet på denne campingplassen, hvor hun, i en falleferdig hytte, skal forsøke å få skrevet ned litt av det hun går og grubler på. Hun har skrevet hele livet, men ser ikke på seg selv som en forfatter, og tankene hennes dreier seg mye om språk og død, ikke minst død.

Gjennom 272 sider med små historier, enten som hun har blitt fortalt eller ting hun har opp levd selv, lærer vi hovedpersonen vår å kjenne. Det kommer tidlig frem at hun har hatt en vanskelig barndom, og på måten moren snakker om hennes ukjente far, merker vi fort at her ligger det en hund begravet. Årsaken til dette avsløres ikke før helt mot slutten, og det er først da primærtematikken kommer tydelig frem.

Av og til har jeg skrevet det jeg trodde var andres historie, men vi som tror vi skriver om andre, skriver visst likevel om oss selv, hva annet kan vi gjøre, er vi i stand til å gå inn i noe som er fullstendig fremmed for oss?

Det skal ikke legges skjul på at jeg er litt rystet av det som mot slutten kommer frem, men med den varhet og respekt Larsen skriver, greier hun å formidle uten å gå over streken. Jeg vil ikke røpe mer av dette, for da ødelegger jeg leseopplevelsen for de som kommer etter meg.

Dette er Britt Karin Larsen på sitt beste, jeg er overveldet av hva hun får til, både med karakteroppbyggingen, selve handlingen og måten hun skriver den frem på. Har du lyst å lese en dypt menneskelig roman, som gir deg følelsen av å ha stått på et stup, og nesten falt ned, da er Berøringen noe for deg!

Min bok-og maleblogg har en fin omtale av boken