Hvor er de voksne? av Nina Lykke

Da jeg søkte på bloggen min så jeg at jeg leste min første roman av Nina Lykke i 2014. Året før hadde romandebuten hennes Oppløsningstendenser kommet ut, en roman alle bokbloggerne trykket til sitt bryst (kunne jeg se da jeg mimret over mitt eget blogginnlegg, og bokbloggprisdiskusjonen samme sted). Nei og atter nei, Full spredning og Vi er ikke her for å ha det morsomt kom på løpende bånd, og i helgen leste jeg endelig Hvor er de voksne? som er hennes siste utgivelse fra 2025.

Forlaget om handlingen:
Den snart seksti år gamle samlivsterapeuten Ida har mistet sin mor, som hun hadde et mildt sagt trøblete forhold til. Men det går bedre nå. Som død har moren tatt plass i Idas bryst, ikke i hjertet, men et sted bak kragebeinet. Der ligger hun og vugger, sier ikke så mye, hun bare følger med på det som skjer, en lav og rolig stemme i øret. 

Sigurd, Idas voksne sønn, har brutt med moren sin, av grunner han har valgt å holde for seg selv. Også Harald, ektemann nummer to, har forlatt henne. 

Men livet går sin gang likevel, klientene fortsetter å komme, og med dem tidsånden, som Ida kjenner seg mer og mer fremmed overfor. Og nå vil Sigurd plutselig ha kontakt igjen.

Bare tanken på å skulle overbevise som samlivsterapeut og samtidig ha null kontroll på sine egne relasjoner, er jo frustrerende i seg selv. Jeg humret over samtalene Ida har med sin avdøde mor, og refleksjonene hun gjør seg både rundt moren og ikke minst sønnens avvisning.

Jeg kunne kjenne meg igjen i tankestrømmen som durer på inni hodet til Ida når hun er ute og går. Heldigvis tilegner jeg ikke forbipasserende tanker og meninger til mine egne grublerier i tillegg. Humor er Nina Lykkes varemerke, vi finner det i morsomme replikker og selvransakelse, i tillegg til det satiriske skråblikket hun alltid har på omverdenen. 

Som leser havner vi midt oppi det fastlåste forholdet mellom mor og sønn. Dette har vart i noen år, hun har blitt farmor til to og de har konsultert en terapeut, uten at det hjalp. Sigurds oppførsel virker helt meningsløs og veldig urettferdig, for Ida får aldri noen reell forklaring på hvorfor han ikke vil ha henne i livet sitt. 

Romanen har med flere scener fra psykologpraksisen som understøtter tematikken, hvem sin feil er det når det skjærer seg mellom barn og foreldre? Berøringsangsten foreldre kan kjenne på, redselen for å gjøre det verre og fortvilelsen over tingenes tilstand, er noe jeg som mor kan relatere til, og som gjorde romanen interessant på en realistisk måte.

Hvor er de voksne? er på ingen måte en feelgood, for Lykke har et skarpt blikk på hverdagslige opplevelser, så du må ikke la deg lure. Plottet finner du mellom linjene, og kan du kjenne deg igjen i noe av dette, så lover jeg deg at det svir.

Jeg likte romanen veldig godt,
og anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Oktober

Utgitt: 2025

Sider: 222

Kilde: Biblioteket

Alt skal bli støv av Jørgen Brekke

Siden debuten i 2011 med Nådens omkrets, har jeg gledet meg til hver eneste bok med Odd Singsaker som hovedperson. Litt trist at han nå er pensjonert tenkte jeg på et tidspunkt, men når han fremdeles holder koken som før, så gjør jo det ingenting. Boken ble ekstra spesiell siden jeg leste den i vår avsidesliggende fjellhytte - heldigvis er jeg ikke mørkredd.

Forlaget om handlingen:
Odd Singsaker har for lengst funnet seg til rette som pensjonist og tilbringer mye tid på den nye hytta i Oppdal. Lykken finner han i selskap med datteren Anne og hunden Snusen. Nå er det samboeren Felicia som hver morgen tar turen til Singsakers gamle arbeidsplass, Trondheim politistasjon.

Harmonien blir brutt da nabohytta til Singsaker plutselig står i flammer – noe han blir hjelpeløst vitne til. Etter brannen blir hyttas eiere, en liten familie på tre, funnet omkommet. Det meste tyder på at politiet står overfor en sak der far har drept familien sin for så å ta sitt eget liv. Singsaker er imidlertid i tvil, og gjør sine egne undersøkelser i samarbeid med den frisinnede bibliotekaren Siri Holm. Dette fører dem begge inn i en labyrint av mørke drifter, dominans, underkastelse og ren ondskap.

Bondage Dominance Sadism Masochism. Bakteppet for denne spennende kriminalhistorien er BDSM-miljøet, et fellesskap som helt sikkert ergrer seg over å bli harselert med, av uvitende mennesker i og utenfor litteraturen.

Odd Singsaker påtar seg oppgaven med å redde skinnet til sin egen arvtager, når den nye sjefen på politistasjonen i Trondheim altfor tidlig i etterforskningen av mordbrannen kommer med en plausibel konklusjon. 

Dette er vel egentlig ikke motivasjonen til Singsaker, som tross alt er nærmeste nabo til det som nå er en branntomt. Et innspill fra datteren Anne gjør at han klarer å overbevise sin kone Felicia, (den som egentlig skal etterforske drapene) om at denne saken ikke er oppklart.

Snart er en pensjonert etterforsker og en bibliotekar på speed i farten. Miljøet vi får en innblikk i skal jeg ikke uttale meg om, men at det gir gode vekstvilkår for spenningskurven, det er helt sikkert. 

Jørgen Brekke har en lun humor som følger teksten gjennom hele boken. I tillegg til BDSM bruker han her spenningsmarkører som mørke, snøstorm, ensomme plasser og barn, noe som alltid fungerer. Historien fortelles uten opphopning av politikammerets vanlige etterforskningssnikksnakk, så fremdriften går raskt nok til at nysgjerrigheten min hele tiden holdt seg på et høyt nivå. 

Alt skal bli støv må du få med deg
 selv om du ikke har lest alle bøkene i serien ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 304

Kilde: Bookbites

Kannibalen av Alexandra-Therese Keining

Kannibalen er en uhyggelig historie bygget på faktiske hendelser. Alexandra-Therese Keining er en prisvinnende svensk regissør, produsent og manusforfatter, hennes navn var nytt for meg, men jeg vil følge hennes forfatterskap med interesse fremover. 

Forlaget om handlingen:
På 70-tallet ble Carl Bengtson dømt for et bestialsk mord på kjæresten sin. I over 40 år har han vært tvangsinnlagt på en psykiatrisk klinikk, avdeling 57. Man anser ham som frisk nok til å vende tilbake til samfunnet. Men er han det?

Parallelt med Carls planlagte løslatelse får kriminalinspektør Miriam Alba et mystisk dødsfall på bordet, med urovekkende koblinger til den samme klinikken. Hun aner ugler i mosen, og til tross for motstand fra sjefen, graver hun dypere i saken.

Så har vi nitten år gamle Bruno, en rastløs gutt som har krysset lovens grenser gjentatte ganger. Som del av samfunnstjenesten får han en uvanlig oppgave: å eskortere en tilsynelatende ufarlig gammel mann – Carl Bengtson – på hans permisjoner.

Spørsmålene tårner seg opp: Hvem er Carl Bengtson egentlig? Hva skjedde virkelig den gangen for over 40 år siden? Og kan noen som har utført så grusomme handlinger noensinne bli helt fri fra det mørket som drev dem?

At historien skal være bygget på faktiske hendelser er nesten ikke til å tro, for både ugjerningsmannen og den usannsynlig dumme legen hans Julia Backman, minner fint lite om virkelighetens verden. Når det er sagt, så berømmer jeg Keining for å ha gjort så mye ut av den historiske tråden, at hun ga meg frysebyger i dager i strekk.

I Kannibalen følger leseren tre interessante karakterer. Det kriminelle miljøet med den hasjdyrkende Bruno Diab og hans "venner" gir oss et innblikk i hvordan det kan arte seg at ungdommer velger livet på utsiden av loven. Et talende bilde som gjorde inntrykk på meg, er reaksjonen til Bruno da han leste om seg selv i Carl Bengtsons dagbok, at han bærer fortapelsen i seg.

Etterforskeren vår Miriam Alba er kreftsyk, vi blir kjent med henne ved å følge smertekampen i det som skal være hennes tilfriskning. At sjefen hennes både vil ha henne i jobb, men ikke lar henne gjøre jobben på sin måte, frustrerte meg. Heldigvis er Miriam en tøff dame, som jeg hadde stor respekt for gjennom hele boken.

Gjennom kannibalens lege Julia Backman får vi lære litt om prosessen ved medisinsk forskning og viktigheten av å publisere artikler. Det kan nok får hvem som helst til å miste både hode og gangsynet, men jeg forstår nesten Backman som har kommet over denne kannibalen som hun setter seg fore å rehabilitere etter 40 år på lukket avdeling.

Kannibalen er en thriller av beste merke, her er det god intrigebygging og spenningsmarkører i alle avsnitt, noe som ga meg pustebesvær med jevne mellomrom. Gjennom Carl Bengtsons dagboknotater kommer vi tett på ham, og historien hans, mens vi lærer Brunos bakgrunn å kjenne gjennom et mareritt som skildrer hvordan han traumatisert som barn, kom til Sverige med sin mor. 

Alexandra-Therese Keining gir oss her en velskrevet historie som er mye mer enn "bare" en krim. Jeg likte språket hun bruker, måten handlingen er bygget opp på, og ikke minst hvordan hun levendegjør karakterene sine. Etterforskningsdelen åpner ikke for utbroderinger og digresjoner, noe som bidrar til actionpreget som denne historien har.

Jeg anbefaler Kannibalen på det varmeste ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 286

Oversatt av Ulrik Farestad

Kilde: PDF fra forlaget

Jeg lengter etter skipskatastrofer og plutselig død av Hilde C. Blomberg

Dette er mitt første møte med sosionomen Hilde Charlotte Blomberg, som i 2023 også kunne titulere seg som forfatter, da hun ga ut diktsamlingen Min prikkete søster. Boken jeg har lest nå, er bygget på hennes forhold til sin egen mor, en tøff skildring av hvordan de to hadde det sammen.

Forlaget om handlingen:
Journalisten, filmkritikeren, forfatteren, forskeren og den venstreradikale aktivisten Wenche Blomberg satte mange spor etter seg i det norske samfunnet. Hun satte også spor i sitt eneste barn, datteren Hilde Charlotte. Dette er en roman om hvordan det var å vokse opp som såkalt ml-unge på 70-tallet. Forfatteren forteller både poetisk og realistisk om en dominerende mor og en uvanlig og vanskelig barndom og ungdomstid.

Etter morens død oppsøker Hilde Charlotte Wenches private arkiv på Nasjonalbiblioteket. Der finner hun blant annet morens dagbøker tilbake til 1963. Ukene hun bruker på å gå gjennom arkivmaterialet gir Hilde Charlotte en ny innsikt. Moren trer frem med hele seg og hele sin bakgrunn. 

Boken ble lastet ned og jeg satt i gang med å lese, uten å ha fått med meg, at dette er en roman lagt tett opp til de to hovedpersonenes virkelige liv. 

Det gjorde ikke boken mindre bra at den er "sann", et mulig utvalg av overdrivelser og utelukkelser er vel grunnen til at boken benevnes som roman.

Hilde Charlotte Blombergs oppvekst var det jeg vil kalle turbulent. Moren var en hjertesyk storrøyker med mange jern i ilden. Hun ville vekk, prøve ting og komme seg videre i livet og datteren ble en hemsko for henne.

Her skildres morens oppvekst også, så leseren får et innblikk i hvor alle følelsene hun baler med har sitt mulige opphav. Hilde Charlotte er oppvokst med Lenin på veggen, og et forhold til personligheter som Rosa Luxemburg og Mao. Mor ville klassesamfunnet og kapitalismen til livs, noe som preget hennes og datterens liv.

Hilde Charlotte ble stadig passet av andre mennesker, noe som har gitt henne litt å jobbe med i voksen alder. Da mor døde, levde minnet om henne videre i datterens tanker. Tingene rundt henne, leiligheten og møblene, og ikke minst teaterstykker, filmer, bøker, musikken og epostene som den kreative Wenche Blomberg etterlot seg.

Voksnes forhold til egne og andres barn har forandret seg siden 70-tallet. I Marte Michelet sin nyeste bok får vi en skildring av barnesynet på denne tiden, og ikke minst rød politikk og ml-bevegelsen, det var mye jeg nikket gjenkjennende til i Blombergs roman. 

Det er en velskrevet personlig skildring jeg har lest, tematikken bekrefter mine tanker om venstresiden på denne tiden, når kvinnefrigjøringen blomstret og ga avkastning.
Jeg heier på kvinnene som sto på barrikadene for oss som kom etter!

Romanen skildrer en rasende mor som gjør som hun lyster. (denne delen minnet meg om Arundhati Roy sin biografi om hennes rasende mor) Blombergs roman er full av begivenheter som til sammen gir oss en interessant og medrivende historie om to mennesker, mor og datter. 

Jeg koste meg med boken og anbefaler den gjerne videre ⚃

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 186

Kilde: Bookbites

Underverkene bok 2 i serien Nova-gruppen skrevet av Arne Dahl

Jeg leste I sirkelens sentrum da den kom ut for to år siden, så det var kjekt å se at bok nummer to i denne spennende serien kom ut nå i februar. Jeg heiv meg sporenstreks over den, og fikk ikke fred før krimgåten var løst. Boken har et lite hint tilbake til første bok i serien, men du trenger ikke å ha lest den, for å ha glede av Underverkene. 

Forlaget om handlingen: 
I et døgn tror stockholmerne at byen deres har blitt beriket med et nytt, storslått og anonymt kunstverk da en kopi av Zeusstatuen dukker opp på Skinnarviksberget. Men illusjonen blir brutalt knust da de oppdager noe som stikker ut gjennom statuens kinn: Et menneske. Etterforskningsenheten NOVA, under ledelse av Eva Nyman, får i oppgave å spore statuens opprinnelse, hvem som har plassert den der og hvorfor. Snart følger flere "underverker", alle med koblinger til antikkens syv undere, og en ny grusomhet.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 384

Oversatt av: Einar Blomgren

Kilde: PDF fra forlaget

Underverkene er actionkrim av beste merke, samtidig som leseren kan lære litt av hvert om fenomenet som går under navnet "verdens syv underverker".  Kan du ikke disse på fingrene, gjør du lurt i å spare spenningen til du har lest Arne Dahls nyeste bok.

Vi møter først Lukas Frisell, en fugleinteressert politimann som i åtte år har bodd ute i naturen, før han nå har vendt tilbake til sitt tidligere arbeidssted. Han er en av mange interessante karakterer, vi blir kjent med i løpet av historien. 

NOVA-gruppen ledes av Eva Nyman, og med seg på laget har hun teknikere og andre som samarbeider godt. Her er det befriende få interne gnisninger, men det er en engasjert og selvstendig gruppe etterforskere vi møter, som stadig vekk fyker av gårde på soloopptredener, eller involverer seg med vitner. 

Forfatteren må ha lest seg godt opp på den delen av kunstverdenen som omtales her, for det jeg leser om streetart, kunstnerkollektiver, hvordan de tenker og jobber er troverdig og interessant. Dette er bakgrunnen for historien, som også har røtter tilbake i tid. 

Noen stikkord for handlingen er fentanyldistribusjon, spionasje, gjengkriminalitet og som en ramme rundt en spennende historie hører vi i små drypp, om den forsvunne politikollegaen Anton Lindberg. Det går jo ikke an å slippe denne serien før jeg har fått vite mer om ham!

Jeg fryktet at Underverkene kunne bli litt oppramsende, siden det var naturlig at krimplottet ville inneholde syv drap. Frykt ikke, handlingen innlemmer de påfølgende mordene på en måte som gjør at leseopplevelsen går jevnt fremover. På rekke og rad får vi hypoteser og konklusjoner, likhetstrekk ved de drepte mens vi involveres i arbeidet med å skaffe identiteter. 

Språket Arne Dahl bruker er lyrisk og flyter lett, her er mye humor bakt inn i observasjoner og dialoger, jeg likte godt spanerparet Rainer og Maria som blir kalt "Rilke" etter den østerriske lyrikeren, også noterte jeg meg en av flere setninger som hadde mye dybde i seg:

Ja, innrømmer Tova, med bare rester av en stemme

Bare så det er sagt, jeg prioriterte lesingen fremfor andre gjøremål i det jeg tok fatt på denne boken, så det er bare til å rydde kalenderen og sette seg ned. En mer medrivende og spennende krim skal du lete lenge etter.

Årets påskekrim? jeg anbefaler gjerne Underverkene ⚅

Jeg som aldri har kjent menn - en dystopi av Jacqueline Harpman

Det er ikke ofte jeg leser belgiske forfattere, men det gjorde jeg forrige helg. Jacqueline Harpman var en psykoanalytiker og prisbelønnet forfatter med over femten utgivelser på samvittigheten. Hun døde i 2012, og skulle bare vist hvor populær denne moderne klassikeren kom til å bli i 2026. Romanen er gitt ut i over 40 land, og endelig også på norsk!

Forlaget om handlingen:
Dypt under jorden holdes trettini kvinner fanget i en bunker. Kvinnene husker ikke hvordan de havnet der eller hva som har skjedd med verden utenfor, og de har bare vage minner om livet de en gang levde. I et hjørne sitter den førtiende fangen, en ung jente, og betrakter de andre. Hun er den eneste av kvinnene som ikke kjenner en hverdag utenfor fangenskap, men da en tilfeldighet gir dem en mulighet til å flykte, er det nettopp hennes nysgjerrighet, vitebegjær og pågangsmot som blir nøkkelen til gruppens overlevelse.

Jeg som aldri har kjent menn er en oppsiktsvekkende og fascinerende roman om menneskets evne til å stille spørsmål og søke svar - og en universell fortelling om å oppleve alt for første gang.

Min leseradar er alltid på jakt etter gode dystopier. Jeg plukket opp denne tittelen, men i strømmen av bøker jeg bestiller og låner på bibliotek og Bookbites, går ofte grunnen til at jeg valgte boken tapt. 

Da jeg begynte på boken var det med undring jeg fulgte med på alt handlingen avslørte, i en historie som mangler sidestykke.

Vi blir kjent med en ung kvinne som for alt det er verdt lever i nuet. Ikke fordi hun tror hun ikke har en fremtid, men fordi hun ikke vet noe om sin egen eller verdens fortid. Det er kvinnens erindringsarbeid vi tar del i, noe hun skrev ned mot slutten av livet for at tankene skulle slutte å gå i ring. 

Livet de lever innestengt i en bunker, er fortvilende meningsløst. Avtaler seg i mellom gjøres stilltiende i et makthierarki helt uten mening og nytte. Dagens mål er å ikke få noe til å skje, for vokterne som paraderer rundt buret de sitter i, følger godt med og slår ned på all tilløp til uro. 

Hva er det som får oss til å føle oss som mennesker? det kan vi nok spørre oss selv alle og enhver, også i dag, men det er refleksjonene rundt dette, som hjelper kvinnene å utholde den stillestående tilværelsen.

Romanen har god fremgang, det skjer noe hele tiden, med et klart brudd som gir oss en helt ny synsvinkel. Her er fine halvfilosofiske dialoger som det er interessant å følge, og selve handlingen er klaustrofobisk til tusen.

Jeg som aldri har kjent menn er en besnærende historie full av intriger, som jeg lot meg sluke helt opp av. Harpman bruker et godt språk, som Gøril Eldøen har oversatt til et norsk som passer til handlingen og som flyter lett.

Jeg anbefaler deg å lese denne boken, kanskje det blir din første dystopi, men jeg lover deg, du vil ikke angre ⚅

Forlag: Oktober

Utgitt: 1995/på norsk 2026

Sider: 213

Oversatt av: Gøril Eldøen

Kilde: Bookbites

Tørkesommer av Steinar Opstad

Steinar Opstad har siden debuten i 1997 gitt ut en lang rekke dikt. Tørkesommer er hans første roman, og det første jeg leser av ham. Det blir ikke det siste, for romanformatet fixet poeten veldig bra. Som begeistret leser håper jeg på flere romaner av denne typen.

Forlaget om handlingen: 
I Tørkesommer møter vi Snorre Buvin på 12 år, som gjennomlever en dramatisk sommer i det indre så vel som det ytre. Det er tørke i bygda Vestre Spån, og faren hans og alle bøndene frykter konsekvensene. 

Mora hans blir psykisk sjuk og havner etter hvert på sjukehus. Nabobonden Rolleiv blir viktig for Snorre helt til det skjer noe som ikke skulle ha skjedd mellom dem. Snorre føler seg annerledes. Tidvis vet han ikke om han er en gutt, ei jente eller en alv.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2026
Sider: 246
Kilde: Leseeksemplar

Handlingen foregår over seks måneder, hvor verken vår, sommer eller høst kan by på det etterlengtede regnet. Bygda Snorre bor i er preget av landbruk, og han kommer fra den største og best drevne gården. Dette, og det faktum at tolvåringen ikke er odelsgutt, er noe gutten går rundt og tenker på.

På gården ved siden av holder det barnløse paret Liv og Rolleiv til. Familiene har et nært forhold og de hjelper hverandre, Snorre hjelper gjerne til med å få kyrne til Rolleiv hjem til gards, og holder ham med selskap når han melker.

Det er fredelig å være hos naboen, for hjemme hos Snorre høres stadig mor og fars høylytte stemmer. Mor er psykisk syk, og det hjelper ikke Snorre som går rundt og føler at det også er noe i ham som ikke stemmer. 

De er bare en jente og fem gutter i klassen til Snorre. Evlyn er en god venninne av ham, en som føler det er greit å stadig kommentere på Snorres feminine trekk. Hun er ikke den eneste som gjør det, og selv om kommentarene han får høre fra foreldre, lærere og medelever stort sett er uskyldige, setter de hans barnesinn i kok. 

Far til Snorre har drukket sprit i fjøset og satt foten fast i fôrtrallen, Snorre kommer inn og hjelper ham og får dette sleng i seg:

        Er`u et kvinnfolk, eller? sier han. 
        Jeg står taus framfor ham. 
        En kvinnfolkgutt! snerrer han ner i gølvet og ser opp på meg med auer som triumferer og som virker skamfulle på ei og samma tid. 
Jeg lar det ikke gå inn på meg, iallfall ikke der og da. Jeg bare står der og ser han inn i aua. Ser at de ikke er seg sjøl, men er noen satans auer som stikker ut av mørkeste sjela. 
        Eller er det hans sanne jeg som titter fram?

Romanen tar for seg vanskelige tema som psykisk sykdom, overgrep, seksuell oppvåkning og religion. Måten overgrepsscenene fremstår er vanskelig å svelge med vårt moderne blikk, men Opstad kobler dette med den seksuelle oppvåkningen til en tolvåring på en fin måte. 

Gjennom sidene skildres vanskelige følelser som utenforskap og ensomhet, med varsomhet og respekt. Gutten som fyller 13 før historien er slutt, føler seg som en som nesten ikke finnes, at han som menneske er usynlig og helt ubetydelig i den store sammenhengen. 

Ikke gå glipp av Steinar Opstads romandebut, en velskrevet og engasjerende historie fortalt på en lavmælt og fin måte.

Jeg anbefaler gjerne Tørkesommer videre ⚄