tirsdag 9. august 2022

De blindes paradis av Duong Thu Huong

I Elidas 1001-lesesirkel i august skal vi lese en forfatter fra Asia. Mitt valg falt på Duong Thu Huong fra Vietnam. Selv kjente jeg landets historie mest via amerikanernes tilstedeværelse der under Vietnamkrigen, og alle de som kom skadet tilbake. De blindes paradis er den første vietnamesiske boken noen sinne, som har blitt oversatt til norsk, og den er en liten godbit av en roman - denne må du få med deg!

Fra bakpå boken:
Dette er en dramatisk familiehistorie og en beretning om endringer i det vietnamesiske samfunnet over en periode på førti år. I kjølvannet av jordreformene på 50-tallet ble gamle føydalstrukturer brutt opp, men slo raskt tilbake i ny form. I sentrum av fortellingen står tre kvinner. 

Den unge kvinnen Hang er på 80-tallet arbeider ved en russisk tekstilfabrikk. I slummen i Hanoi bor hennes mor Que, der hun overlever som gateselger. I landsbyen bor tanten Tam, som ikke kan glemme fortiden, på godt og vondt. Oppe i det politiske systemet er morens bror Chinh, en mann som har mye på samvittigheten. Dette er en skarp politisk roman og en fortelling om mennesker og landskap, lyder og lukter.


Allerede etter et par sider pustet jeg lettet ut, over at språk og skrivemåte ville gjøre det lett for meg å komme gjennom boken. Men, etter to kapitler måtte jeg ta en pause, en pustepause, for det som skildres her er ikke noe en lett kan absorbere. 

I pausen leste jeg om Duong Thu Huong, hennes frihetskamp og modige fremførsel, så det var med stor respekt jeg gjenopptok lesingen av romanen. 

Av de tre kvinnene det handler om, er det datteren Hang, som er fortelleren, hun skildrer moren Ques liv fra hun som 20-åring mistet begge foreldrene og giftet seg med Ton. Hans familie eide en liten rismark, som moren og søsteren jobbet på. De sysselsatte folk i landsbyen og alle hadde det godt, helt til frigjøringshæren vant krigen og Chin, Ques bror kommer hjem fra kampene, med nyervervet makt.

Han skal gjennomføre klassifisering av befolkningen, han får med seg to utskudd i seksjon for jordreform, og svigerfamilien til Que må gi fra seg alt de har bygget opp. Ton må rømme og Que er alene, menneskene som i lang tid har hatt det greit, blir nå underkuet, de sulter når åkre og rismarker blir lagt øde av de misforståtte ideene til myndighetene. Når etter en tid, den store korrigeringskampanjen gjennomføres, jages Chin og kumpanene hans vekk, og en tilnærming til normalen kan begynne.

Det går ti år og Hang blir født. Det er Ton som er farens hennes, men hun har aldri møtt ham, og hun maser lenge på moren for å få vite noe om ham, før hun endelig gir etter og forteller. 

Vi er ikke kvitt onkel Chin, han dukker opp igjen og tar fra mor Que livsgrunnlaget hennes. Hun har laget mat og solgt dette, noe Chin mener er kapitalistisk og borgerlig, og sterkt ødeleggende for den rette sosialismen, så han skaffer henne jobb på en fabrikk.

Historien starter med at Hang må reise for å se til sin gamle onkel, som tilsynelatende ligger for døden. I korte blikk følger vi henne i nåtidshistorien, som byr på overraskelser til siste slutt. 

Romanen skildrer den vietnamesiske kulturen på en fin måte. Vi hører om skikk og bruk, som knebler menneskene. Skammen de opplever når de ikke greier utgiftene for å holde i hevd tradisjonene sine. Her er masse seremonier rundt guder som skal hedres hele tiden, og redselen for å glemme noe, preger dem.  

Forfatteren var selv medlem av kommunistpartiet, men ble ekskludert og fengslet. Tolkningen av de politiske tumultene i landet vi leser om her, fremstår for meg som nyansert og troverdig. Hun skriver godt, og tematikken er spennende å lese om, jeg plukker gjerne opp en annen av hennes bøker.

Forlag: Pax
Utgitt: 1988/på norsk 2003
Oversatt av: Tone Formo
Sider: 219
Kilde: Biblioteket

søndag 7. august 2022

Natteløperen - ny unik krim fra Karin Fossum

Leste du Fossums forrige bok, Drepende drage angrende hund, er jeg sikker på at du har ventet spent på bok nummer to i serien om politioverbetjent Eddie Feber. Jeg lover deg, du kommer ikke til å bli skuffet!

Fra bakpå boken:
Meidel Jonsson finner farfaren sin død i huset. Atten år gammel er Meidel plutselig alene i livet. I hodet sitt har han mange kamre: et for lek, et for gode ideer, et for faenskap. Og et kammer for smerte og erkjennelse, som han vil lukke for alltid. Nå har Meidel ingenting igjen å tape. Men når han handler på Kiwi, kommer han i snakk med den unge jenta i kassen, og han aner en mulighet.

Etterforsker Eddie Feber er et kraftfelt på jobb, og hjemme har han et hus fullt av unger og kona Karmen som skriver krimromaner. Flere mennesker i byen får besøk om natten av en lysende skikkelse med et våpen i hendene. Feber har ikke mye å gå etter, annet enn en lapp der det står 833. Feber har sine helt egne metoder, noen vil si han går over grensen.


Karakteroppbygging og stemning mestrer Karin Fossum til fingerspissene. At plottene hennes også er av en helt egen karakter, gir Natteløperen enda et tydelig bevis på.

Jeg forelsket meg raskt i de to hovedpersonene, Eddie Feber fordi han er et nydelig menneske, og unge Meidel Jonsson for hans sarte sjel, og den skjebne livet har gitt ham. Han er ganske rå når han en sjelden gang besøker moren på institusjonen hun bor på 

Har du smerter? spurte Meidel. 
Hva? 
Hun så forvirret på ham. 
Måten du går på. Som om noen har banket deg opp. Det begynner å bli en stund siden sist du fikk juling. 
Hun svarte ikke på det. Hun hadde på seg den samme blondekjolen som sist, og med det lange mørke håret så hun ut som døden. Hun fiklet med røykpakken, tente en sigarett og trakk røyken inn. 
Han legen din, har han fått diplomet sitt i posten? 
Hva er det for slags spørsmål, sa hun. 
Han greier jo ikke å fikse deg.         

Historien veksler mellom Eddie og Meidel som skjønner, at når farfaren er død, så er hans eget liv også, så godt som over. Leseren kan lett si seg enig i dette, når det kommer frem hvorfor Meidel ser mørkt på fremtiden. Han arkiverer følelsene sine i forskjellige rom, og bruker forestillingens kraft for å takle vanskelige ting. Etter begravelsen av sin kjære farfar, lager han en kopi av ham i sengen hans, og fortsetter å snakke med ham. Han ser for seg ødeleggelsene, som kulene i revolveren kan lage, om de får slippe ut, fantaserer rundt hva det er naboen har i den blå tønnen, utenfor huset sitt.

Eddie Feber har en helt egen fremgangsmåte når han snakker med familien sin, kolleger, vitner og mulige forbrytere. Det er så mye menneskelig respekt i stemmen hans, at han får de han prater med til å rette seg opp og skinne. 

Natteløperen er spennende, språklig supersterk og filosofisk, på en måte som traff meg rett i hjertet. Flere ganger kjente jeg meg igjen i tanker og følelser som ble skrevet frem, og klumpen i halsen kom tilbake igjen og igjen. Nå hører det med til det siste der, at jeg kan grine over en bok, rett og slett fordi det er så bra skrevet.

Denne må du virkelig få med deg, en mer grensesprengende krim skal du lete lenge etter. Er du som meg, som gjerne tar med nytt verktøy til å takle det livet byr på, så var det litt av hvert å plukke med seg her. Natteløperen kan god leses uten at du har lest den første boken om Eddie Feber, men den er god den også ☺

Utgitt: 2022
Sider: 192
Kilde: Leseeksemplar

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt
leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

fredag 5. august 2022

Fremmedlegeme - ny krim fra Unni Lindell

Unni Lindell holder fremdeles koken, mange av krimforfatterne jeg leste før har jeg gått lei, men denne dama altså! Jeg likte godt Nabovarsel, den første boken i serien hvor Snø er hovedperson, og ble ikke skuffet over fortsettelsen, for dette var virkelig spennende greier ☺

Forlaget om handlingen: 
Lilja og Betzy er blant kvinnene som gjemmer seg for sine voldelige menn på en jordbærgård i indre Østfold. Stedet er driftet på ideell basis av en kvinne i 60-årene. Hun gjør alt for å hjelpe. Eller gjør hun det? En dag oppdager Lilja overvåkningskameraer i trærne. Og seks år gamle Bambi går i søvne en natt og finner noe fryktelig i skogen. Den unge politibetjenten Lydia Winther, kalt Snø jobber igjen på politihuset med Hay og Marian Dahle. 

En førti år gammel savnetsak fører Snø til gården. Det skal sette livet hennes i fare. Nesten for sent går den grufulle sannheten opp for henne. At det finnes farlige menn i verden er noe alle vet, men finnes det også farlige kvinner?


Late dager hjemme alene er midt i blinken når en begynner på en spennende bok. Denne boken slukte jeg mesteparten av på en dag, selv om plottet var ganske tydelig, og mye av det som skjedde var litt som forventet, så klamret jeg meg fast. 

Vi ble kjent med Snø i forrige bok, hun har litt bagasje, på godt og vont. Hun er ansatt på Sentrum politistasjon i Oslo, men Politihuset som driver med drapssaker lånte henne sist, og da gjorde hun en meget god profil. 

Denne gangen skal Marian Dahle på Politihuset på ferie, så hun ber Snø om å steppe inn. Mordsaken de jobber med løses fort, men Snø har fått ferten i noen koblinger mellom voldsutsatte kvinner og menn som er meldt savnet. Problemet er at hun ikke skal jobbe med dette, men hun klarer ikke å la det ligge.

Karakteroppbyggingen fortsetter den den slapp i forrige bok. Jeg liker at forfatteren forventer at vi leser kronologisk, og ikke bruker tid på å gjøre oss kjent med persongalleriet på nytt. Når det er sagt, så var det litt unødvendig tydeliggjøring noen steder, men handlingen drev meg fort videre, så det var ikke noe å dvele ved. 

Lindell har greid å skrive frem en hevnhistorie av en annen verden, ut i fra den alvorlige tematikken som partnervold er. Det er gjort med respekt for kvinnene i boken, og virkelighetens kvinner, som befinner seg i denne grusomme situasjonen. 

Jeg likte godt psykologien vi får lære om i løpet av lesingen, om C G Jung sin lære om synkronisitet, altså meningsfulle sammentreff. Dette er noe av styrken til Snø, en ferdighet som hun fremdeles sliter med å temme, og gjøre seg nytte av. 

Liker du at handlingen er lett å følge, og at karakterene sitter fra første side, så er Fremmedlegeme et godt valg av lesestoff til lyse høstkvelder.

Forlag: Bonnier
Utgitt: august 2022
Sider: 382
Kilde: PDF fra forlaget


I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget,
med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

torsdag 4. august 2022

Axel Jensen - det begynte med Torgrim Eggen

Et litt tilfeldig valg på Storytel gjorde at jeg begynte å lytte til Torgrim Eggens bok om Axel Jensen. Boken kom ut i 2019 og har gått under min radar, selv om jeg har lest og likt flere av Eggens bøker. Axel - fra smokken til ovnen er storyen om Axel Jensen, en forfatter jeg aldri har lest noe av, hvis navn bare fikk en liten bjelle til å ringe. Boken er på 623 sider, mens lydbokversjonen er fordelt på 7 bøker med 3-4 timers lytting på hver. Dette funket godt for meg, siden neste bok alltid lå klar i appen.

Forlaget om handlingen:
Axel var den siste av sitt slag. Nei, den eneste.

Axel Jensen (1932-2003) var arvingen til et kjøttimperium som vendte ryggen til pølsene og i stedet ble opprører, eventyrer, sjømann og forfatter. En fluktvei, kalte han det. Han oppfattet seg som en outsider, både i den velstående familien og i skolemiljøet på Oslos vestkant, men han forble også en outsider i det litterære Norge ? selv om han regnes som en av etterkrigstidens mest sentrale og nyskapende forfattere.

Jensens liv ble et fantastisk, kaotisk og myteomspunnet eventyr som ofte gikk i ett med hans egne bøker. I livet og som forfatter var han en nomade og en kosmopolitt. «Hjem» var et fremmedord for Axel. Han var rusmisbruker, voldelig, en lystløgner, kronisk upålitelig i pengesaker og fullstendig uegnet som ektemann og far.

I denne boken forteller Torgrim Eggen om livet og skrivingen til Axel Jensen. Det er ikke noe jeg har tenkt å gjenfortelle, for jeg har ikke notert et ord underveis. Det var spennende å høre om hvor i livet Axel var da han skrev de forskjellige bøkene sine, hvilket tankegods han balte med, og ikke minst å lære hans temmelig spesielle personlighet å kjenne.

For han var en personlighet uten sidestykke, med sin kreativitet og ikke minst spontanitet. Ingenting var umulig for ham og alt skulle utforskes og prøves ut. En svakt utviklet impulskontroll var nok medvirkende til at han stadig vekk fikk fyr i teltet, og med et forlag i ryggen som støttet ham, så ble det bøker ut av kaoset også.

Det slo meg da jeg hadde lyttet meg gjennom mesteparten av denne boken, at jeg gjerne ville lest en roman, skrevet fra forlagets synsvinkel. Hvor spennende hadde ikke det vært, å være en flue på veggen, blant de som hadde ansvar for Axel Jensen sitt forfatterskap og utgivelser... 

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2019
Lyttetid: ca 25 timer
Kilde: Storytel

Bibliografi:

1955: Dyretemmerens kors (eget forlag)
1957: Ikaros – ung mann i Sahara 
1959: Line
1961: Joacim
1965: Epp (ny utgave 2002 og 2008)
1974: Mor India
1978: Junior, eller Drømmen om pølsefabrikken som bibliotek
1979: Senior
1992: Lul
1995: Og resten står skrivd i stjernene, illustrert av Pushwagner
1998: Jumbo
2008: Epp, illustrert av Pushwagner

Hodet mitt føltes, som om det hadde tatt seg en tur i sentrifugen, etter jeg hadde hørt ferdig denne boken. For en fyr! at han i det hele tatt fikk utgitt noe. Tiden var overmoden for å lese noe av Axel Jensen, og med meg hjem fra biblioteket var samleboken Junior Senior og Jumbo. Samtidig lastet jeg ned lydbokversjonen av Ikaros

Jeg ble nesten litt overrasket da jeg begynte å lese Junior, teksten var jo helt forståelig, og forunderlig morsom på en litt barnslig måte. Korte kapitler med overskrifter, trykt med store bokstaver fikk meg til å assosiere den med en barnebok, men akk for en fryd å lese for gamle bebrillede øyne. 

Skrivemåten er også litt barnlig, med fantasifulle kallenavn og et persongalleri som favner det meste.

Junior er skildringen av Axels oppvekst. Her møter vi far, mor "Jesebel", og en mengde onkler og tanter. Vi hører om onkel Ham, Sir Loin og Lady Grill, Jehova og Djevelen, Hitler, Tabu og Gledesdreper. Oppførselen til de voksne blir tolket av barneøyne, og i Axels fantasiverden får de sin fargerike plass. Det går ikke an å forklare, dette  må du lese!


Axel er 8 år når krigen bryter ut, de flykter i bil fra Trondheim, og bosetter seg i Oslo hvor farfarens pølsefabrikk befinner seg. Foreldrene krangler og lever vidt forskjellige liv, noe som påvirker Axel, naturlig nok.

            Mor tente en Blue Master. Hun lukket øynene og lente hodet mot skulderen til far. Det var akkurat som de var venner. Jeg hadde aldri trodd at krigen kunne være så fin. 

I Senior er det naturlig nok Axels far som blir skildret, eller kanskje hans forhold til sin far, for det er fremdeles Axel som har fortellerstemmen. Far ønsket Axel inn i kjøttfabrikken, men han måtte begynne nederst på samlebåndet med tarmskylling, og jobbe seg oppover. Dette lille utdraget oppsummerer egentlig far-sønn forholdet deres:

            Var på ski med far søndag. Kom ikke lenger enn til Frognerseteren. Det er en glassvegg mellom oss. Jeg er ikke en gang sikker på om jeg ønsker å knuse den. Kunne komme til å skjære meg på skårene.

Junior og Senior kom ut i 1978 og 1979. Jumbo derimot kom ut i 1997, som følge av et samarbeid mellom Axel Jensen og Olav Angell. De ti siste årene av sitt liv var Axel Jensen sterkt fysisk hemmet av sykdommen ALS. Kreativiteten og arbeidstrangen skortet det ikke på, så ved hjelp av Angell, og også andre, fikk han skrevet, og skrevet ferdig, flere bøker etter han ble sengeliggende. 

Jumbo kan leses som en frittstående oppfølger til Junior og Senior, noen av åpningsscenene kjente jeg igjen fra Junior og Senior, og også fra Torgrim Eggens bok. Handlingen er mer fragmentert enn resten av boken, siden teksten er satt sammen av flere dokumenter fra Axel Jensens skattkammer.
Her får vi også høre litt om tankene til Axels store forbilde, mystikeren Georgij I. Gurdjieff og hvordan disse inspirerte Axel. 


Samtidig som jeg leste denne boken, begynte jeg å lytte til Ikaros, som er den første romanen han fikk gitt ut på et forlag. Igjen kjenner jeg igjen litt fra Eggens bok, men denne boken er ikke en utpreget selvbiografi, selv om den allikevel er det. 

Axel Jensens utforsker- og eventyrtrang skinner gjennom på alle sidene. Hans respekt for menneskene og kulturen(e) i Sahara varmer, samtidig som hovedpersonen hele tiden reflekterer over betingelsene for hans frihet.

Det er ikke tvil om at han bar på en god dose overmot, noe tittelen på romanen gjenspeiler. Historien bygges rundt greske myter, men tankene presenteres uten det intellektuelle tyngden, som gjerne følger med.

Jeg liker godt det jeg leser av Axel Jensen, og har allerede fortsatt med Line som begynte veldig bra. Har et par bøker til på planen, som jeg fyller på med her etter hvert. 


Har du lest noe av Axel Jensen?



Ta gjerne en titt på Cappelens boktips, hvor de sier litt om noen av disse bøkene. 

søndag 31. juli 2022

Mitt hjerte er en automat av Olivia Wenzel

Det har blitt mye tysk samtidslitteratur på meg i det siste, så når jeg fikk Olivia Wenzel sin roman inn på Kindelen like før ferien, smilte jeg stort. Jeg ble ikke skuffet, for selv om denne romanen har noen uvanlige fortellergrep, så gikk den rett i hjertet på meg.

Forlaget om handlingen:
I Mitt hjerte er en automat møter vi en ung, sort, bifil kvinne som ser på samfunnsutviklingen med økende sinne og frustrasjon. Den navnløse førstepersonsfortelleren skildrer en fremmedgjørende opplevelse av å være sort kvinne i et hvitt, tysk samfunn – en identitet som blir stadig tyngre å bære. 

I boka blir vi kjent med hovedpersonens dysfunksjonelle forhold til moren, forholdet til en borgerlig øst-tysk bestemor, en fraværende angolsk far, et ufødt barn, og en død tvillingbror som hoppet foran et tog da de var 17. Hun møter på nynazister, overværer Trumps valgseier på et hotellrom i New York, og opplever stadig tilfeller av hverdagsrasisme i sin egen hjemby. I forsøk på å rømme fra den trykkende angsten oppsøker hun en psykolog.


Her reflekterer hun over sin familiehistorie, og over hvordan hun har en stor del flere privilegier enn noen person i hennes familie har hatt, likevel er hun hatet av flere enn bestemoren hennes noensinne kunne forestille seg.

Romanen er en skikkelig tankevekker for oss som ikke trenger å forholde oss til hverdagsrasisme. Her skildres flere episoder hvor vanlige mennesker uforvarende sier og gjør ting, som sårer jenta vi blir kjent med. Handlingen tar oss med inn i et mor-datter forhold med utfordringer, men faren som har dradd tilbake til Angola og stiftet en ny familie der, bidrar også til hovedpersonens frustrasjon. 

Romanen tar for seg tilhørighet og identitetsspørsmål på en fin måte. Avmakten fortelleren føler kommer tydelig frem, så også skamfølelsen hun stadig kjenner på. Den litt underlige tittelen kommer av åpningsscenen, hvor hun står på perrongen og venter på toget. Her står hun ved en snacksautomat, som får god påvirkningskraft på henne. Boken er handlingsdrevet, vi forflytter oss til mange steder i verden, hvor vi opplever både spenning og hjertesorg.

En liten smakebit....


Som sagt, måten romanen er skrevet på er genial, det er en slags intervjuform, her er masse spørsmål, ofte stilt på samme måte flere ganger, men når en leser så gir det en slags dybde til hvordan historien tas opp. Jeg ble i alle fall begeistret, sukket flere ganger henrykt over språk og refleksjoner som tok meg litt på sengen. Dette er nydelig lesning, boken burde vært pensum på ungdomsskolen.

Utgitt: 2022/på norsk 2022
Sider: 297
Oversatt av: Merete Franz
Kilde: PDF fra forlaget


I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

fredag 29. juli 2022

Mimbo Jimbo lager kunst av Jakob Martin Strid

Strids fargerike bøker er ikke til å unngå å få øye på, hvis du titter rundt i barneavdelingen i en bokhandel. Jeg har lest Den kjempestore pæra en gang, og likte den godt, og Da lille Larsens hus blåste vekk leste jeg mange ganger en periode, for barna digget den. Dette er mitt første møte med Mimbo Jimbo, selv om det ser ut til, at det allerede har kommet ut fire bøker i denne serien.

Forlaget om handlingen:
Ta en elefant, en tapir, en gepard og en jeep – og vips blir det kunst. 

I denne boken vil Mimbo Jimbo lage kunst! Og det gjør han med alle mulige farger og teknikker, men det vil liksom ikke bli helt bra. Heldigvis kommer vennene hans til unnsetning – med både kanoner og jeeper. 

Forlag: Vigmostad Bjørke
Utgitt: 2022
Sider: 64 illustrerte
Oversatt av: Håkon Viggen
Kilde: Leseeksemplar

For meg som er sammen med masse glade barn hver dag til vanlig, var det rart å sette seg ned å lese barnebok midt i sommerferien. Men, etter å ha lest denne (høyt og med fynd & klem) gleder jeg meg til å introdusere den for barna. 

Boken har korte tekster på hver side, det er fint, for da kan den voksne lett lære seg hva som skal sies utenat, og holde boken opp mot barna hele tiden. For, bildene er til å synke inn i, her er masse fine detaljer som barna kan henge blikkene sine på. Min erfaring er at barna ikke får øye på de samme detaljene de første gangene vi leser, men utvider blikket sitt, etter hvert som vi prater om hva som skjer.




Mimbo Jimbo har bestemt seg for å lage kunst i dag, han har funnet frem det som trengs for prosjektet, og så setter han i gang - rulle ut lerretet, åpne malingspannet, og helle ut over lerretet. Det er nå det begynner å bli gøy, for på neste bilde trakker han bortover lerretet med den våte malingen, og får gulmaling oppover beina.

Av erfaring vet jeg at dette kommer vi til å snakke om, men det barna ikke vet at det blir verre, myyyye verre ☺ Mimbo Jimbo tramper og blander og spruter mer maling, han tyvlåner bilen til Frede og kjører rundt på maleriet sitt, men han er ikke fornøyd. 

Det fortsetter og fortsetter, og blir ganske så ellevilt en stund, for Mimbo Jimbo har en helt bestemt mening om hvordan bildet skal se ut når han er ferdig.

Jakob Martin Strid sin bok om å lage kunst er en glimrende innfallsvinkel til en maleøkt i barnehagen. Når barna har lest den noen ganger, blir den et fint verktøy for å få i gang praten, om farger, tall, følelser, griseri? you name it. 

Teksten sier nesten ingenting om følelser, men de talende illustrasjonene sier mye, og samtale rundt handlingen, er en fin metode å bruke, for å få i gang språktrening med de minste barna. 


Får du ikke bare lyst å sette i gang selv? Jeg gleder meg til å vekke kunstgleden hos
2-åringene jeg skal leke med det neste barnehageåret.


I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget,
med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

onsdag 27. juli 2022

Lincoln highway av Amor Towles

Amor Fowles var et helt nytt navn for meg, men etter å ha lest denne boken fant jeg ut at Lincoln Highway er hans tredje roman. En gentleman i Moskva er en av dem, og den er allerede hentet hjem fra biblioteket. Likte du Redderen i rugen, Der krepsene synger eller Drep ikke en sangfugl, så vil du elske denne. Av de fem bøkene jeg leste i førstedel av sommerferien, er det denne jeg likte aller best ☺

Forlaget om handlingen: 
Juni 1954. Atten år gamle Emmett Watson blir kjørt hjem til Nebraska av bestyreren på straffeanstalten i Kansas hvor han har sonet femten måneder for uaktsomt drap. 

Med en mor som forlot dem for mange år siden, en far som nylig har dødd, og familiegården lagt ut på tvangssalg, har Emmett en plan om å hente sin åtte år gamle bror og dra vestover for å starte et nytt liv. Men etter at bestyreren kjører sin vei oppdager Emmett at to venner fra straffeanstalten hadde gjemt seg i bilens bagasjerom. 

Sammen har de to lagt en helt annen plan for Emmetts fremtid, en plan som vil ta dem på en skjebnesvanger reise i motsatt retning – til New York City. 


Aldri før har 559 sider gått så fort å lese, det var ikke jeg som slukte boken, det var boken som slukte meg. I tillegg til en nydelig skrevet oppveksthistorie, får vi også fine skildringer av et Amerika preget av tiden vi befinner oss i. 

Vi møter fire gutter, som bortsett fra lillebror Billy på 9 år, alle har oppholdt seg på Salina, en forbedringsanstalt for gutter. Storebror Emmett slipper ut, og Duchess og Woolly rømmer. Emmett har lagt en plan for seg og lillebroren, men Billy har også en plan, men ingen av disse planene skal bli så lett å gjennomføre. 

Det er reflekterte og kloke gutter vi møter, de er alle snille men vurderingsevnen til flere av dem, er ikke av den beste. Dette fører til "uhell", som er gjort i beste mening, men som går ut over andre. På sin livsvei møter de flere kloke mennesker, som hjelper dem videre.

Handlingen dreier seg mye om å gjøre opp gamle synder, og å bli skuls. Dette tar flere av dem veldig seriøst, det holder ikke bare å si unnskyld, her skal regnskapet gjøres opp en gang for alle, for den andres del, men også for sin egen. 

Selv hadde jeg bare lest tittelen på boken før jeg satte i gang, og trodde jeg skulle lese en roman som tok meg de 5445 kilometerne fra Times Square i New York til Lincoln Park i San Fransisco. Jeg fikk meg en positiv overraskelse, for boken er så mye mer enn "bare" en roadtrip. 

Lincoln Highway byr på litterære referanser, jeg kjenner igjen navn som Jason og Sinbad, og ikke minst alle navnene som nevnes fra den greske mytologien. Her gjenfortelles gamle historier om utbryterkonger, om ville skypumper, og det snakkes om det mest amerikanske av alt, baseball. Referansene er ikke påtrengende, som de ofte blir, men blandes inn og løfter historien. Nå skal det sies at utålmodige meg ble frustrert på Emmetts vegne flere ganger, jeg liker å komme meg av gårde når jeg skal på tur, men her var det mange skjær i sjøen. 

Jeg anbefaler boken på det varmeste!

 

Forlag: Press
Utgitt: 2021/på norsk 2022
Sider: 559
Oversetter: Eve-Marie Lund
Kilde: PDF fra forlaget

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.