Klassekampens sommerbåt avsluttet turen fra Trondheim i Bergen

Det var litt av et vær denne første lørdagen i juli, hvor Bod 24 skulle bli stedet å være. Sommerbåten startet i Trondheim, og skulle legge til kai for siste gang, utenfor Bergen Fiskerimuseum og Bod 24. Vel, båten så vi ikke noe til, for oppankring hadde vist seg vanskelig, men arrangørene var på plass, og tok seg godt av Klassekampens abonnenter som stilte opp. 

Stemningen var god da vi ventet på Vigdis Hjorth som var den som skulle prate. Jeg som nettopp hadde opplevd henne og datteren Line Norman Hjort på Litteraturhuset, hvor de snakket om deres nye bok Kristin må vekk, frydet meg over et nytt møte med henne. 

Synd med regnet, normalt er her veldig god stemning på kaien her

Utsikten fra 2. etasje hvor arrangementet fant sted

Det er godt å være på tilstelninger hvor skuldrene er lave og humøret på topp, jeg tror Vigdis` vinnende vesen, var med på å skape denne stemningen, allerede før hun inntok lokalet. Da denne populære og travle forfatteren ble invitert med på turen, fikk hun selv velge hva hun ville snakke om, og jeg må si det var et modig valg hun gjorde.
 

Ikke at hun har problemer med å gjøre seg forstått, belest og reflektert som hun er, da var det heller intervjueren som slet, med å komme til ordet. Jeg nøt det hele fra første rad, uten å gjøre notater, men lot meg imponere over hvilke gode koblinger hun gjorde mellom samfunn og litteratur.  

Hvor ofte sier du unnskyld? Kanskje du sier "unnskyld meg?" og mener noe helt annet... Vigdis Hjorth belyste dette temaet i det små, oss mennesker i mellom, når politikere står frem og legger seg flate for snusk og bedrag, og i enda større forhold, når land sier unnskyld til omverdenen for krigsforbrytelser. 

Det var mye mer å ta tak i rundt dette temaet, enn jeg hadde forestilt meg, og med en så levende foredragsholder ble det ikke så dystert og alvorlig som det kunne blitt. 

I sin prat satt Vigdis Hjorth meg på sporet av Jean Amèry, en østerisk forfatter som kjente nazistenes herjinger på kroppen. Hans roman Ved forstandens grenser ble raskt bestilt på biblioteket, så allerede mandag begynte jeg på boken. 
Jeg leste Pedro Carmona-Alvarez sin lyrikk på søndag, og ble forbauset da jeg oppdaget Jean Amèry også i hans tekster, de to forfatterne har noe felles i sin beundring av Amèry og hans heltemot, og etter å ha begynt lesingen av boken, skjønner jeg hvorfor.

Tusen takk til Anita som overtalte meg til å abonnere på Klassekampen, og ikke minst til avisen som spanderte denne kvelden på sine abonnenter. God sommer!

Grapefrukt av Yoko Ono

I mitt hode var Yoko Ono lenge "bare" kjæresten til John Lennon. Så gikk det opp for meg at hun også er en anerkjent kunstner, uten at jeg lærte meg noe om hvordan kunsten hennes arter seg. Etter å ha lest Grapefrukt, som kom ut første gang i Tokyo i 1964, fikk jeg veldig lyst å lære mer om denne spennende kvinnen. Har du tips til videre lesning kanskje?

Forlaget om boken:
Yoko Onos Grapefrukt utkom opprinnelig i 1964 og regnes som et av de første eksemplene på konseptuell litteratur. Tekstene har ofte form av instruksjoner, performance-noter, som beskriver ulike performancer på en underfundig, ja, rent poetisk måte. Yoko Onos Grapefrukt har forbindelser til 60-tallets fluxusbevegelse og John Cages musikalske eksperimenter, men Onos instruksjoner tilfører sjangeren en egenartet lekenhet og en poetisk dimensjon. 

Simen Hagerup har laget en kongenial gjendiktning av dette sentrale avantgardistiske verket.

For en vidunderlig rar bok, dette er jo kunst! Bøker er som oftest litteratur, men da jeg leste denne boken merket jeg fort, at det var andre koblinger i hjernen som ble vekket til live nå. 

Boken inneholder mest tekst men også strektegninger som er med å illustrere utfordringen, eller instruksjonen som forklares. I løpet av de 9 delene som boken er stykket opp i, er vi innom forskjellige tema som musikk, maleri, event, poesi osv. Noe er tankevekkende, noe utfordrer og en hel del er bare "rart". Her er noen eksempler:

MALERI FOR Å SLÅ I EN SPIKER

Slå en spiker i et speil, en 
glassbit, et lerret, tre eller metall hver
morgen. Plukk dessuten opp et hårstrå som løsnet
da du gredde deg om morgenen og 
knyt det rundt spikeren. Maleriet
slutter når overflaten er dekket av spiker.

Vinteren 1961

Barneboken Ludde koker supper har alltid fascinert meg, tenk musen Gustav som kommer til Ludde med èn ert til suppen. Det er jo ikke mye å komme med... Jeg havnet tilbake i Luddeboken da jeg leste Ertestykket i Yoko Ono sin bok, tenk tilstedeværelsen du vil føle i livet, hvis du gjør dette:

ERTESTYKKE

Ha med deg en pose erter.
Legg igjen en ert hvor enn du drar. 

Vinteren 1960

I denne performanceboken blir du utfordret til å gjøre de underligste ting, som å holde et berøringspunktmøte på et sted i det fjerne eller en fiktiv adresse på en fiktiv dag, brette enkelte deler av en avis og les, knuse et samtidsmuseum med selvvalgt metode, og lime det sammen igjen, tell skyene og gi dem navn. Sånn fortsetter det.

Tekstene er signert med årstid og årstall som varierer fra 1960 til 1968. I siste halvdel av boken, som er revidert i senere utgivelser, får vi dokumentasjon på 13 konsertverkfremførelser. Vi hører om hvor, når og hvordan musikkstykkene ble fremført, og helt avslutningsvis er der samlet noen brev, dikt og prat om andre verker, signert av Yoko Ono.

Oversetter av boken Simen Hagerup, sier i sitt etterord at dette er en hybridbok som inneholder mesteparten av det skrevne arbeidet til Yoko Ono. Et tankevekkende fraspark fikk vi på siste side, der leseren blir minnet på den verden vi lever i nå, når den speiles tilbake til Yoko Ono sin hverdag for 50 år siden. 

Grapefrukt er en nydelig bok, leken og alvorlig på samme tid - jeg anbefaler den gjerne videre!

PS: Send gule dødsmeldinger til vennene dine hvis sommerfuglene i magen din dør.

Forlag: Kolon

Denne utgaven: 2022

Sider: mange, med lite tekst

Kilde: Leseeksemplar

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar
 fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Oppsummering av lesemåneden juni

Denne måneden gikk det skikkelig i ball for meg. Tiden forsvant i stolpejakt og Festspill, oslotur, konserter og teater, og når jeg i tillegg startet på flere bøker som jeg måtte legge fra meg igjen, ble lesing mer frustrasjon enn glede. 

Vel, jeg prøvde å ikke stresse med det, byttet ut Augustus på øret med krim, og droppet Ferrante sin nyeste bok om skriving og lesing, og begynte heller på neste roman i bibliotekhaugen. 

Dette leste jeg i juni:

1. Edvard Eikill (oversetter) - Ågrip - 5
2. Hervè Le Tellier - Anomalien - 4
3. V.S. Naipaul - Ankomsts gåte (1001) - 5
4. Kari Bøge - Om alt kunne slutte her - 6
5. Stefan Sweig - De utålmodige av hjertet - 4
6. Karin Smirnoff - Vi dro opp med mor - 6
7. Anne Carson - Rød selvbiografi - 4
8. Vigdis og Line Hjorth - Kristin må vekk - 5
9. Sigrid Undset - Kransen - 5
10. Fiona Barton - Enken - 4
11. Jenny Erpenbeck - Kairos - 4
12. Toril Brekke - Dement diamant - 5
13. Daniela Krien - Brannen - 5

Romaner: 10

Krim: 1

Sak: 2

Målet mitt var å lese mindre, og i juni greide jeg det, yippi! Lesingen var ikke særlig variert, men det får jeg ta igjen. Fikk lest 1001-boken for juni, hvor utfordringen var "en forfatter fra Europa". Jeg har sikret meg 4 bøker på Kindelen, så ferien er reddet, spørs om det blir så mye lesing når jeg tilbringer de første to ukene sammen med 5 gode venner, først på sykkel, men så i solseng ☺

Månedens første kulturarrangement var De ansatte på DnS, eller Dei tilsette som Olga Ravn sin bok er oversatt til. Jeg nileste boken før forestilling, og digget oppsetningen. Dagen etter så/hørte jeg operaen Salome, før det var tid for oslotur og Carmen, på mitt første besøk til Oslo Operahus. Jeg var på Rockefeller for første gang også, og opplevde det delvis ukrainske gypsy pønk bandet Gogol Bordello i en forrykende konsert. Vi besøkte Munchmuseet og Emanuel Vigeland sitt freskepyntede mausoleum. 

I tillegg til å ha fått med meg to litterære poster på festspillprogrammet (i mai), fikk jeg som KODE-medlem invitasjon til en omvisning i årets festspillutstilling av Lene Berg, veldig sterkt om hennes far. Uken etter var det tid for teater igjen med Morgenstjernen, boken var lest for lenge siden, og stykket falt i smak. Dagen etter var det Ibsen på programmet, med Lille Eyolf. Her var det mye skriking som vekket lite følelser i meg, synd.

Korsang er fint, og Tertneskoret sine konserter pleier jeg å få med meg. Lenge siden sist nå pga. korona, men nå i juni bød de på fin sommerstemning.

Litteraturhuset inviterte til boklansering med Vigdis Hjorth og Lene Norman Hjorth, så det måtte jeg få med meg, selv om boken deres fremdeles var ulest. Nå er den lest og jeg likte den godt. 

Bergenfest er en stor greie hvert år i juni, og vi pleier å ha oss en dag her. Vi hørte seks, for meg ukjente band/artister, hvor fem av dem var skikkelig bra. Sting besøkte også Bergen i år, og jeg var så heldig å ha en billett, en kjempekonsert var det.

8 juli reiser vi sammen med to andre par til England for å sykle England på tvers. Før vi starter skal vi på musikkfestival i Hyde Park, og se blant andre Last Internasjonale, (som jeg falt for da vi hørte dem i Bergen) og Pearl Jam, som er det store trekkplasteret denne dagen.

Etter en uke på sykkelen, flyr vi til Malaga, og skal bo i Nerja i en uke. Håper du får deg en deilig sommer, med fint vær og gode opplevelser :)

Riktig god sommer alle sammen!

Brannen av Daniela Krien

Igjen har jeg latt meg begeistre av en av Klassekampens bokomtaler. Denne gangen er det tyske Daniela Kriens roman Brannen, som lover leseren en tur innom vår tids ideologiske kampsoner. Jeg følte at Bokmagasinets litteraturanmelder Silje Bekeng-Flemmen snakket til meg, da hun anbefalte utålmodige lesere (meg) å se nøye etter hvilke utfordringer, hovedpersonene står overfor, heri ligger den intellektuelle kompleksiteten i romanen, sier hun. Spennende, denne utfordringen tok jeg gjerne!

Forlaget om handlingen:
Rahel og Peter har vært gift i nesten tretti år, men sakte og umerkelig i begynnelsen, deretter med et brak, har kjærligheten forlatt ekteskapet. De reiser på sommerferie for å berge det som fortsatt finnes mellom dem, og for å finne svar på spørsmålet om hvordan og med hvem de ønsker å tilbringe resten av livet. 
Hva gjør man når kjærligheten har blitt gammel? Når avstanden til hverandre blir større enn nærheten, og lidenskap og erotikk bare er et fjernt minne? Er de dype følelsene fra de første årene og det man har opplevd nok til å fortsette livet sammen?

Forlag: Press

Utgitt: 2020/på norsk 2022

Sider: 210

Oversatt av: Ute Normann

Kilde: PDF fra forlaget

Og for en herlig leseopplevelse dette ble! Vi blir kjent med Rahel på 49 og Peter på 55. Tre dager før de skulle reise på en lenge planlagt ferie, blir de tvunget til å endre finne på noe helt annet. Samtidig får de en telefonoppringning som gjør at de ender opp med, å passe på et lite gårdsbruk, når de som bor der plutselig må reise bort.

De finner seg raskt til rette, men Rahel synes at Peter snakker mer med hesten enn med henne. Peters humor har blitt kynisk, og Rahel bærer med seg en gnagende følelse av skuffelse, som hun ikke blir kvitt. De installerer seg i hver sitt rom, og Rahel finner glede i å utforske arbeidsrommet til kunstneren som bor der. Et funn her, reiser uhyrlige spørsmål og avdekker en mulig livsløgn. Peter tar ansvar for dyrene, når han ikke er fordypet i bøkene sine.

                    Det finnes ingen kjensgjerninger mer, bare konstruksjoner. Det driver folk til vanvidd. De kjenner på seg at det ikke stemmer, men så blir de fortalt det gang på gang. Så mange ganger og så ofte at de til slutt ikke lenger stoler på sin egen intuisjon. 
Rahel smiler. De gamle kjerringene stoler fortsatt på sin intuisjon, bemerker hun. Men de gamle kjerringene dør snart, svarer Peter.

Peter er professor på universitetet i Dresden, og i tilbakeblikk får vi høre om konsekvensene det fikk, da han lot være å anerkjenne ikke binær kjønnsidentitet, i en diskusjon. Dette er et av flere tema som blir tatt opp i romanen, og som det er interessant å følge med på.

Henvisninger til, da Tyskland var delt, og murens fall, finner vi også, for eksempel når datteren til paret vi blir kjent med spør foreldrene sine, hvorfor de aldri har kjøpt hus? Vi hører om jobber som forsvant, om øst-tyskere som ble økonomiske tapere og hvordan mange ved slutten av DDR-tiden valgte å ikke sette barn til verden. Barna til Rahel og Peter har ikke den ballasten som foreldrene har, siden de vokste opp i et forent Tyskland. Datteren Selma er et kapittel for seg, en karakter som frustrerte meg kraftig, men som bygget ut historien til et fullkomment hele. 

Brannen er litt av en tankevekker, og Daniela Krien greide å få frem et spekter av følelser i meg da jeg leste. Til tross for at jeg anser meg selv som en utålmodig leser, fant jeg ingen dødpunkter, og syntes oppholdet i den landlige idyllen var akkurat passe langt. Jeg anbefaler gjerne romanen videre ☺

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Kristin må vekk av Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth

Kristin i denne forbindelse er Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter. I denne boka spør Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth om vi kan forstå Kristins valg bedre hvis vi betrakter situasjonen hennes med samtidens metoo-blikk. Sigrid Undset-dagene har nettopp gått av stabelen, kultursjefen på Lillehammer skrev nydelig i Klassekampen om farsrollen i Undsets romaner, og jeg gikk og hørte på Vigdis og Line på Litteraturhuset i Bergen. Kristin Lavrandsdatter leste jeg for noe år siden, den står i klassikerhyllen min, og skal leses igjen, men nå nøyer jeg meg med å lytte meg gjennom Kransen.

Forlaget om boken:
Kristin må vekk er en bok om den unge Kristin Lavransdatter i Kransen, det første bindet av Sigrid Undsets trilogi Kristin Lavransdatter som ga henne Nobelprisen i litteratur i 1928.

Trilogien henter handling fra 1300-tallet og forteller om Kristins stormfulle og livslange kjærlighetshistorie med Erlend, en mann hun møter da hun som femtenåring har valgt å gå i nonnekloster. Men hvorfor valgte hun det?

Kristin må vekk handler om tiden før dette valget, om Kristins oppvekst på hennes elskede Jørundgård i Gudbrandsdalen, om livet der, vennene, familien, søsteren, om turer til seteren på høyfjellet, og til Oslo, og om de hendelsene som får Kristin til å dra fra alt sammen. 

For hvorfor velger den livsglade og vakre jenta som er så glad i familien sin, særlig i faren, å reise fra alt kjent og kjært, inkludert sin forlovede Simon Darre, for å leve et helt år i et nonnekloster i Oslo? Gjør man slikt frivillig? Hva har skjedd?

Mor og datter Hjorth får sagt mye på disse få sidene, de er verdt å lytte til, så det er bare å lese seint. Når jeg i ettertid skriver litt om leseopplevelsen, er det vanskelig å skille mellom mitt møte med paret på Litteraturhuset, det jeg leste om dem og boken i Klassekampen og selve boken. Siden jeg i tillegg begynte på Kransen samtidig som jeg leste Kristin må vekk, så ble det et godt sammensurium. 

Boken er lettlest og medrivende, jeg lyttet ikke til mitt eget råd om å lese sakte, for boken ble slukt på en ettermiddag på terrassen. I denne samtaleboken møtes Vigdis og Line i København hvor Line har bodd i en årrekke. Tilfeldigvis tar de opp samme bok, når de setter seg ned på kafè for å prate og lese. Vigdis leser Kristin Lavrandsdatter for n`te gang, mens Line leser den for første gang. Det er Line som er fortelleren i denne boken, og vi hører ofte hennes tanker om morens refleksjoner vi får høre. Ellers går praten om Kristins situasjon livlig, de er trygg på hverandre disse to, og kan være både småspydig og morsom på den andres bekostning.

Det var artig å få med seg damenes tolkning av det de leste, hvordan de, som er av forskjellig generasjon vektlegger ulike ting. De diskuterer hvorfor karakterene oppfører seg som de gjør, begge foreldrene til Kristin og også andre rundt dem. Kransen er handlingsmettet til tusen, så det er mye å ta tak i her. Siden jeg har lest boken for noen år siden, kjente jeg meg igjen i praten deres, rundt handlingen, og jeg synes de løftet frem de viktigste hendelsene.

Har du lyst å lese Sigrid Undset, en av våre sterke kvinner som kjempet for "saken", så anbefales Kristin Lavrandsdatter på det sterkeste. Les gjerne Kristin må vekk først, god bagasje å ha med seg inn i lesingen, men noe av handlingen røpes naturligvis. Jeg synes denne boken var lærerik og gøy å lese, håper de fortsetter med livlig litteraturprat i bokform ☺

Flere bloggere har skrevet om boken, sjekk gjerne ut
  Ingun, Anita og Åslaug sine omtaler!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 202

Sider: 94

Kilde: PDF fra forlaget

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Dement diamant av Toril Brekke

Er Toril Brekkes navn nytt for deg, vil jeg sterkt anbefale deg trilogien om Agathe: Alle elsket moren din, Kobrahjerte, og Klangen av frihet. Dement diamant, som jeg har lest denne uken er veldig annerledes, men like godt skrevet som det andre jeg har lest av denne forfatteren. Har du opplevd å stange hodet i NAV-veggen, er jeg sikker på at du kommer til å kjenne deg igjen i denne romanen.

Forlaget om handlingen:
Det handler om en mor. Og en datter. De står hverandre nær. Svært nær. De kjenner hverandre godt. De støtter hverandre. Det har de visst alltid gjort, helt siden datteren var ganske liten.

Så begynner den eldste å flyte ut, i tankene, i minnene; sammenhenger blir uklare, hun er i ferd med å bli dement.

Dette er blant annet en bok om en datters kamp for at moren skal få offentlig omsorg. Hun hadde ikke forutsett at dette skulle bli noe hun måtte kjempe for, ikke i Norge, ikke i dag. Men det må hun.

Det er også en roman om sterke kvinner. Om levd liv. Om enkelte rystelser, og en god del latter.

Det er noe vemodig over det å lese om familiemedlemmer som nærmer seg slutten på livet. Mange av oss skal gjennom demenståken selv før livet er slutt, og mange vil oppleve at foreldre eller andre en er glad i, får denne utfordringen kastet over seg.

Her møter vi Kitty, hun er selv i sekstiårene og etter å ha vært lærer i mange år, skal hun nå skrive et læreverk i matematikk. Dette har hun fått fri til å gjøre, men det er da det går opp for henne at moren Mai, trenger hjelp. Gjennom første del av boken lærer vi Mai godt å kjenne, siden vi tas med langt tilbake i hennes liv. Det er andre del av boken som er eksplosiv, det er nå Kitty må ta ansvar for sin syke mor, og kontakte myndighetene for hjelp.

Dette er frustrerende og skremmende lesning, jeg har lyst å si at jeg håper at det ikke er sånn det er å være i kontakt med NAV, men jeg "vet" liksom, innerst inne, at dette er virkeligheten. Heldigvis hører vi litt om Kittys liv også, hun har en syk mann og en datter som plutselig trenger dem økonomisk, så det er ikke lite Kitty har å stri med.

        Kitty tok ut dokumentet.
        På den første siden sto det at hun var blitt morens verge, og at hun dermed hadde fullmakt til å ta seg av morens økonomi. Men det var en hake, eller en stjerne, som ba henne snu arket. Og på baksiden sto det at fullmakten ikke gjaldt større økonomiske avgjørelser som salg av leilighet. Slikt måtte det søkes godkjenning for hos Fylkesmannen.
        Hansen snørte seg sammen på Kitty, hun greide ikke puste. Megleren ilte inn til disken og ba om et glass vann. 

Toril Brekke har brukt sin egen erfaring med morens demens, når hun har skrevet denne romanen. Hovedpersonene er noen andre, men gjennom hele boken kommenterer og sammenligner hun karakterene med sin mor og seg selv. Dette fungerer veldig bra, og gjør at vi kommer tett på, samtidig som det ikke føles for privat. 

Det er datterens synsvinkel vi følger, selv om hun er flink å tenke seg til hvordan moren har det, så er det hennes innsats og følelser som leder an historien. Dement diamant er skremmende lesning, innsiktsfull og velskrevet som den er, ga det meg en veldig god leseopplevelse, jeg anbefaler den gjerne videre ☺

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2021

Sider: 210

Kilde: Biblioteket

Kanskje noen har merket det, mest sannsynlig ikke, men jeg bruker mindre og mindre tid på å skrive om bøkene jeg leser. Det som tar mest tid, er å skrive gode begrunnelser om bøker jeg har likt dårlig, så det har jeg sluttet med, (selv om Elidas innlegg her om dagen, fikk meg på andre tanker). Bøker jeg har lånt på biblioteket føler jeg heller ikke at jeg "må" skrive om, men når det dukker opp noen perler som Dement diamant, blir formidlingslysten slått på.

Da gjenstår bare leseeksemplarer jeg har bedt om fra forlagene. Forlagene sender gjerne en PDF-fil av nye bøker, de gjør det jo for å promotere boken, men krever intet blogginnlegg. når jeg ber om et anmeldereksemplar føler jeg en forpliktelse til å skrive, så det gjør jeg alltid. Jeg kan skrive hva jeg vil, slakt eller jubel, forlaget styrer ikke hva jeg sier om boken, så min mening er alltid min egen.

Det er ingenting i livet mitt som har forandret seg, som tilsier at jeg ikke har tid til å skrive, men det er dødt i blogglandia, og mangelen på tilbakemeldinger gjør det kjedelig. Det skjedde noe med algoritmene på Google for noen år siden, som gjorde at bokblogginnlegg ikke havnet på første side, samtidig begynte mange bokbloggere å "legge ned". Den harde kjerne som fremdeles skriver og kommenterer hos hverandre, blir mindre og mindre, så jeg setter stor pris på kontakten med gjengen som fremdeles holder på. Bloggen er i august 14 år gammel, og den holder nok koken i noen år til, men dette nye formatet, med innlegg 1-2 ganger i uken, i stedet for hver dag, som var vanlig en periode, vil nok prege den. 

Kairos - ny roman fra tyske Jenny Erpenbeck

Jenny Erpenbeck er født i det samme året som meg, jeg i fredelige Norge og hun i Øst-Berlin som har en helt annen historie. Tidligere har jeg lest Alle dagers ende og Går, gikk, har gått to romaner som også tar for seg store politiske spørsmål, formidlet på en helt særegen måte. 

Forlaget om boken: 
De treffes tilfeldig ved Alexanderplatz i 1986. Katharina er nitten, Hans tretti år eldre og gift. Hun utdanner seg til setter i statstrykkeriet i DDR og kjenner ikke noe annet politisk system enn det hun er vokst opp i. Han er forfatter, har en innbarket nazist til far og valgte selv å bosette seg i DDR. I årene som følger - de siste før Berlinmurens fall - klarer de to ikke å gi slipp på hverandre. 

Jenny Erpenbeck regnes som en av Tysklands største nålevende forfattere. Stortenkende og nennsomt vever hun sammen det personlige og det kollektive. "Kairos" er en mektig roman om besettende kjærlighet og et regime i oppløsning - og om øyeblikket som forandrer alt.

Noe av det første vi (som ikke visste det fra før) får vite, er hvor romanens tittel kommer fra. Kairos er Guden for heldige øyeblikk, og for en deilig slumpetreff det var, da Katherine og Hans traff hverandre. I fortsettelsen overlates ingenting til tilfeldighetene, de lytter til musikk som betyr noe for dem, spiser på restauranter, drikker vin, alt har en mening, og alle stedene de beveger seg, får en plass på ettertidens minnekort.

Når begynnelsen på dette kjærlighetsforholdet er grundig skildret, begynner det å bli mer interessant, for forholdet deres er ikke bare rosenrødt. Det er spennende å lese om Øst-Tysklands historie, vi får høre om hvordan den Øst-Tyske nasjonalsangen Auf erstanden aus Ruinen ble påbegynt samme dag i september 1941, som Hitler angrep Sovjetunionen. Videre leser jeg om at Parisavtalen i 1952, gjorde at vesttyskerne sluttet å drømme om et forent Tyskland, og at rikskansler Adenauer "solgte" Øst-Tyskland for et medlemskap i Nato. Her måtte jeg legge fra meg boken og ta pc`en fatt, for dette var interessant. 

Jeg elsker romaner som får meg engasjert nok til å sette i gang å google. Kairos er absolutt lærerik hvis du vil danne deg et bilde av denne brytningstiden i Europa.

Jenny Erpenbeck bruker fremdeles en lekende lett penn, ordvalg og bilder hun skriver frem, gir leseren en god leseopplevelse, i tillegg til kunnskap. Angiveri og ordkløveri var et utbredt virkemiddel for å holde befolkningen i sjakk, så at språk er et tema i romanen føles riktig. Romanen har et dobbelt perspektiv, siden begge hovedpersonene har sin egen stemme. Historien fortelles i tilbakeblikk, når Katharina blar gjennom noen kasser med dokumenter fra før murens fall. Teksten er innholdsmettet, og tar oss med frem og tilbake i tid, når handlingen skildres fra forskjellige vinkler. Hvordan preger vår kollektive historie oss? og hva er egne erindringer? - spennende tematikk. 

                    Hvem er hun? Hvilken av følelsene hennes er ekte - og hvilken holder hun ham for narr med, ham - eller seg selv? Hva er inni, hva er utenpå? Hun er uendelig takknemlig for at Hans, etter alt som har skjedd, ikke bare jager henne for alltid. Han vil hjelpe henne så hun kan bli en annen. Kommer han noen gang til å ha lyst til å ligge med henne igjen?

Hans er preget av skuffelsene han har opplevd, da idealene han har sett opp til, Hitler og Stalin, ikke holdt mål. Katharina har masse håp for fremtiden, hun er ikke belastet med den fortiden som Hans bærer preg av. Maktforholdet mellom dem er skjevt, og han begynner å kontrollere henne sosialt. 

Jeg likte Kairos godt, det ble for meg en bladvender som til tider var vanskelig å legge fra seg. Kjærlighetsdramaet var ikke det som fenget mest, så kunne jeg ønske meg noe, måtte det være enda mer om hvordan murens fall preget hverdagen til menneskene i øst-tyskland. Uansett ble det en fin leseopplevelse, så Kairos anbefaler jeg gjerne videre ☺

Forlag: Oktober

Utgitt: 2022

Sider: 391

Oversatt av: Ute Neumann

Kilde: PDF fra forlaget

Even Teistung har intervjuet Jenny Erpenbeck for Klassekampen, hvor hun forteller om blandingen av forventing og frykt, som preger opphevelser av grenser, og om den politiske og økonomiske stagnasjonen, som preget de siste årene av DDR-staten. "Den fortalte nåtiden er alltid mer enn selve øyeblikket" sier hun, derfor fortelles denne historien gjennom et par som tilhører hver sin generasjon. På spørsmål om hvilken betydning murens fall har hatt for Tyskland, svarer hun at DDR i årene etter gjenforeningen nær sagt ble nedlagt. Mange tidligere øst-tyskere følte seg som annenrangs borgere, de ble radikalisert politisk og møter liten forståelse. 

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget,
med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.