Galgen - ny krim fra islandske Yrsa Sigurdardottir

Endelig! et nytt møte med Huldar og Freya. Jeg har lest det meste av Yrsa Sigurdardottir sin krim, og blir igjen og igjen slått i bakken av kvaliteten på plott og spenningskurve. Dette er krim som du sluker i en fei, uten å sette noe i halsen ☺

Forlaget om handlingen:
En ung investor blir funnet død – hengende fra en planke i naturområdet Galgahraun. Når politiet oppdager restene av en papirlapp festet med spiker til brystkassen hans, blir det tydelig at det ikke er snakk om et selvmord. 
Politietterforskeren Huldar blir satt på saken og oppsøker den døde mannens luksusleilighet på jakt etter svar. Der er også barnepsykologen Freyja, på oppdrag for å hente en liten gutt. Gutten kan ikke gjøre rede for hvorfor han befinner seg i leiligheten og har tilsynelatende ingen forbindelse til den avdøde – og foreldrene hans er ikke å finne. 
Nok en gang blir Freyja og Huldar involvert i samme etterforskning. Deres felles fortid er broket, men de blir nødt til å samarbeide. Hva er sammenhengen mellom drapsofferet, et tidligere ilandskylt kvinnelik og den lille gutten? 

I Yrsa Sigurdardottirs serie møtes politi og barnevern på Island. Bøkene i serien står støtt på egenhånd, men forfatteren er grei med trofaste lesere, og bruker ikke mange ordene på å repetere hendelser fra tidligere bøker i karakteroppbyggingen. Tenker allikevel at det går greit å hoppe rett inn i Galgen, som er den ferskeste boken.

Igjen skaper forfatteren et plott hvor den endelige løsningen på mysteriet ikke avsløres før helt mot slutten. Handlingen innbefatter en del krangling på kammerset, hvor Erla, den kvinnelige politisjefen fremstår som en skikkelig bitch. Nykommeren, studenten Lina er et friskt pust, og den nylig avslørte homofilien til Gudlaugur, gir en menneskelig fønvind inn fra siden.

Med privatlivet til Huldar skjer det ikke så mye i Galgen, mens Freyas historie utvikles videre. Hun har vært behjelpelig med å passe broren Baldur sin lille datter, når han har sittet i fengsel, og nå når han skal løslates oppstår det noen utfordringer hun må ta seg av.

Handlingen foregår i Reykjavik, og siden jeg tilbrakte ti dager her for et par år siden, var det med glede jeg fulgte karakterene rundt i gatene. Det var lite vær og vind og øde landskap denne gangen, men det er greit for Island er jo så mye mer enn stemninger skapt av ødemark og værguder.

Tematikken som ligger til grunn for handlingen dreier seg om ufrivillig sex, distribusjon av dette og ikke minst hevn. Kanskje ikke så originalt, men den godeste Yrsa har skrevet sammen en skikkelig bladvender, så det gjorde ingen verdens ting.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2019

Sider: 383

Kilde: Leseeks

Artemisias verden har en fin omtale av boken!

En av mange flotte gater i Reykjavik

Kjærlighet og mørke - biografi om Marie Hamsun

Interessen min for Knut Hamsun startet noen år tilbake da jeg sammen med familien tilbrakte noen dager på Hamarøy, hvor han bodde noen år. Jeg ønsket meg Knut Hamsuns samlede verker i julegave, og begynte å lese, men jeg har noen bøker igjen. Etter å ha lest Anne Hege Simonsens biografi om Marie Hamsun har jeg fått et helt annet bilde av Knut, og dyp respekt for det Marie utholdt, i livet sitt.

Forlaget om boken:
Hvordan kunne den unge skuespillerinnen Marie Andersen falle for den langt eldre, og etter hvert sjalu og kontrollerende Knut Hamsun? Med Anne Hege Simonsens biografi trer nå Marie Hamsun ut av den verdenskjente forfatterens skygge. Biografien starter i Elverum der Anne Marie Andersen ble født i 1881 og ender med hennes død på Nørholm utenfor Grimstad i 1969. Tiden i Nordland var Maries lykkeligste periode i livet. Da Knut flyttet henne og familien til Nørholm, opplevde hun det som et svik. Tidligere upublisert materiale og ukjente brev fra Marie belyser ekteparets lidenskapelige kjærlighet. Kildene viser også hvordan mellomkrigstiden og nasjonalsosialismen formet henne ideologisk. 


Marie var overbevist nazist selv etter krigen. Denne første helhetlige biografien over hennes liv viser Marie Hamsun som en selvstendig samfunnsaktør og som en respektert forfatter med egen karriere - men vil også bidra til å kaste et nytt lys over ektemannen og deres turbulente samliv.

Av de bøker jeg har lest om Knut Hamsun og i hans romaner, så er det ikke mange tegn til at han var gift med en uvanlig kvinne i sin tid. Hun levde et intenst liv som både kjærlighetsobjekt og hoggestabbe, og en kan bare undre seg over hvordan livet til kunstneren Knut hadde vært, om han ikke hadde giftet seg med Marie? Anne Hege Simonsens biografi om Marie Hamsun parkerte meg i et ettertenksomt hjørne, for her var det mye å fordøye.

Biografien starter i 1950 når Marie har endt sin soning etter landssvikoppgjøret, og bor hos sin sønn. Hun er i gang med en selvbiografi, som kom ut to år senere, og denne boken Regnbuen, er et av utgangspunktene for Simonsens tidsreise.

Det er spennende å høre om Maries bakgrunn og oppvekst. Hun var eldst av 10 barn, og skammen over farens konkurser gjorde at hun vokste opp og ble en urolig sjel, med dårlig selvfølelse. Hennes kunnskapstørst gjorde at hun som femtenåring forlot det harde gårdslivet og begynte på Ragna Nielsen skole i Kristiania. Vi får høre at hennes aller først møte med Knut ble da hun leste Viktoria på gymnaset, noe som tydelig viser hvor stor aldersforskjellen var på de to.

Hennes forhold til Dore Lavik som fikk henne inn i teatermiljøet, førte til et brudd med foreldrene, som ikke kunne tåle at hun involverte seg i disse kretsene. Hun var fattig, men lykkelig og fri, og det var som skuespiller i hans stykke Ved rigets port teaterforakteren Knut så henne første gang.

Marie levde et hardt liv etter hun ble fru Hamsun. Knut var streng i sine krav til henne og familien, han flyttet dem og bestemte hvordan de skulle leve, og hva hun fikk lov til å gjøre for egen del. Selv var han mye vekke, for han trengte absolutt ro og stillhet for å kunne skrive. Marie likte seg godt på gården på Hamarøy, men dessverre ble det ikke mange årene de fikk bo der, før Knut bestemte at de skulle flytte sørover igjen. Han kjøpte Nørholm, og brukte alt de hadde av midler til å restaurere gården, noe som gikk ut over Maries mulighet til å gi barna og seg selv et bedre liv.

Gården på Hamarøy sommeren 2016

Marie stemte NS som den eneste i sin kommune, allerede i 1936. Da var hun 55 år gammel og hadde levd et hardt liv i tjeneste for andre. Hun anerkjente okkupasjonen som nødvendig, men var ikke fornøyd med Josef Terbovens harde regime. Til tross for det harde rettsoppgjøret etter krigen, gikk hun aldri tilbake på sine politiske holdninger. Mottakelsen hun hadde fått i 1941-1943 da hun reiste på omfattende turnèer som oppleser i Tyskland, var formidabel, og noe som nok bygget oppunder holdningene hennes om at det nazistene prøver å få til er til det beste for Norge.

Kjærlighet og mørke er bygget på brevvekslingen som Marie hadde med Knut og med venninnen Cecilia Aagaard, men teksten fremstår ikke i brevformat. Lesingen flyter lett, handlingen berører sterkt og gir et filosofisk hode noe å grunne på. All dokumentasjon er listet opp på slutten, med både noter, litteraturliste, navneregister, forkortelser og billedliste, så ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Det er nesten litt trist å tenke på at da freden kom til Norge i 1945 var Knut Hamsun 86 år gammel. Han var døv og halvt blind, og om han ikke hadde svekkede sjelsevner, som det står i dommen over ham, så var han en surrete og sta gammel mann. Dette unnskylder ingenting, men i mitt hode forklarer det en del. I årene etter hun slapp ut fra Bredtvedt pleiet Marie ham frem til hans død i 1952.

Det er trist å lese om livene deres etter krigen, og til tross for hennes overbevisninger kan jeg ikke annet enn å føle respekt for det hun gikk gjennom. Mennesket Marie var ingen feiging, hun sto opp for seg selv og tok stolt imot dommen. Marie Hamsun greide før hun døde å føre seg selv tilbake til samfunnet. Hun var tilbakeholden og forekommende og med kløkt og vennlighet bygget hun tillit hos sine medmennesker.

Jeg hadde stor glede av å lese denne biografien, Anne Hege Simonsen skriver lett og medrivende, det er ikke ofte en kan kalle en sakprosabok en "pageturner", men her passer benevnelsen godt ☺

Forlag: Publica

Utgitt: 2019

Sider: 372

Kilde: Biblioteket

Les gjerne Kleppanrovas flotte omtale av boken!

Bilde lånt fra Kleppanrovas flotte omtale

I tillegg til et knippe av Knut Hamsuns romaner har jeg lest om ham:

Vårt besøk på Hamarøy

Tore Rems skildring av Reisen til Hitler

Ingar Sletten Kollonens biografi Svermeren

Selma Lønning Aarøs Hennes løgnaktige ytre

Egne rom av Line Baugstø

Egne rom er den tredje boken hvor Sigrid er hovedpersonen, men i likhet med Sommer uten brev og Fører av grå folkevogn så står også årets roman støtt på egne ben. Jeg likte dette møtet med Sigrid godt, og anbefaler gjerne boken videre.

Forlaget om handlingen:
Sommeren 1985 opplever Sigrid at hun endelig har fått større frihet. Den pleietrengende faren har fått sykehjemsplass,og barna lever sitt liv i hovedstaden. Men da Sigrid begynner å rydde ut av barndomshjemmet, oppdager hun at det nesten ikke finnes spor etter kvinnene i familien.
I de to foregående romanene om Sigrid utforsket Line Baugstø kvinners livsvilkår på seksti-og syttitallet. Bakteppet for Egne rom er åttitallet og den nyliberalistiske vendingen. Det er den individuelle friheten som gjelder, men Sigrid kan ikke løpe fra ansvaret for de andre. Romanene om Sigrid dreier rundt pliktfølelse og frihetstrang, fravær og tilstedeværelse, og hvordan relasjonene i en familie stadig er i forandring.


Frihet og relasjoner er hovedtema i denne romanen, og via karakterene i historien gjør Line Baugstø seg mange kloke betraktninger.

Romanen har to fortellerstemmer, Sigrid som er på min alder og den ene datteren Mari, som speiler morens tanker og holdninger på en fin måte. Historien er handlingsdrevet, med flere vendepunkter, som gir små spenningstopper.

Jeg likte spesielt godt besøkene Sigrid gjør seg, hos sin gamle senile far som nå bor på sykehjem. Hvordan hun forsøker å få faren til å huske ting fra hverdagen, men må gi opp og heller spørre ham om ting fra barndommen. I denne familien har flere familiemedlemmer forsvunnet på en eller annen måte, noe som danner grunnlaget for romanens tematikk.

Når Sigrid ser dødsannonsen til en tidligere ektemann i avisen, utløser dette et skred av tanker, og når venninnen sier at hun bør gå i begravelsen hans, kjenner hun at dette rokker ved frihetsfølelsen hennes.

Sigrid har to døtre, Marit og Tine. Det er Marit vi følger, for Tine har i historien rollen som "den forsvunne". Marit får sommerjobb som journalist, og ergrer seg over å bli satt på de snille og ufarlige "kvinnesakene".

Det er ikke tvil om at jeg relaterte mest til Sigrid og hennes utfordringer, og nettopp derfor fant denne delen av romanen mest spennende. Det vil bli interessant å lese omtaler av boken, og se om de yngre kvinnelige kanskje tenker annerledes enn meg.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2019

Sider: 251

Kilde: Leseeks

En nesten perfekt dag av Mareike Krügel

Mareike Krügel er et helt nytt navn for meg, og det er heller ikke ofte jeg leser romaner skrevet av tyske forfattere. Siden debuten har hun skrevet tre romaner, men det er denne tredje som har blitt hennes gjennombruddsroman, og den første som er oversatt til norsk.

Forlaget om handlingen:
Man kan jo ikke bare dø når ting fremdeles er så uavklart, tenker Katharina, som nylig har oppdaget «noe» i brystet. Ingen vet om det, og det er bra, for denne helgen skal alt være som vanlig - for siste gang. 
Og så utfolder kaoset en ordinær fredag seg. Men mens Katharina tar seg av en avskåret tommel, slukker brann i tørketrommelen og forbereder seg på et følelsesmessig utfordrende besøk, smuldrer meningen med det hele opp for henne, og de store spørsmålene melder seg.

Har livet blitt som hun ønsket? Hvordan har hun håndtert morsrollen, kjærligheten, lidenskapen for musikk? Idet dagen nesten er over, bestemmer Katharina seg for å dele hemmeligheten på en måte som kommer overrumplende på de fleste - inkludert henne selv.

Det som jeg trodde skulle bli en "trettenpådusinet" bok, ble noe helt annet, for denne romanen bød virkelig på mye. Den traff meg med tematikken, både når det gjaldt skildringene av datteren Helli på elleve år som har ADHD og av de feministiske spørsmålene som belyses underveis. 

Handlingen er kronologisk og utspiller seg, som tittelen antyder over en dag. Vi tar allikevel del i hendelser og møter som har skjedd i fortiden, etterhvert som vi blir kjent med Katharina og de rundt henne. Historien begynner med en ganske krakilsk skildring av hverdagen med stakkars Helli. Jeg begynte å bli temmelig utslitt av å bivåne alt dette som Katharina måtte gjennomgå, for å rydde opp i kjølvannet av datteren. Jeg pustet lettet ut når hun fikk plassert henne hos venninnen, og fokus ble dreid over på noe annet.

I fortsettelsen senkes tempo, og det handler mer om hvordan Katharina, og andre kvinner agerer og reagerer på utfordringer som kastes deres vei i livet. Hovedpersonen vår må forholde seg til det sære naboparet, hun beroliger søsteren på telefonen og treffer sønnens nye kjæreste som er til forveksling lik Barbie. Vi får høre om naboen Heinz sin homeopatipraksis, og om hvordan mannen Costas taklet det å miste jobben. Den røde tråden som knytter sammen alle disse relasjonene er musikken, som er det ene som definerer Katharina som egen person. En annen retningsviser er "det", som følger handlingen som en skygge, som kun i sluttfasen blir et tema i seg selv.

Cici Henriksens flotte innlesning var med på å gjøre denne lytteopplevelsen til en av de beste på lenge. Romanen ble "lest" i kjølvannet av Kvinnedagen, så at tematikken svingte innom ting som Marta Breen belyste i sin Om muser og menn, gledet meg.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2019

Spilletid: 7:38

Kilde: Lytteeksemplar

Koke bjørn av Mikael Niemi

En glassplate dukket opp på Pajala gamle prestegård i 2016. Den, sammen med funnet av et av de første samiskspråklige dokumentene vi kjenner, inspirerte forfatteren til å skrive denne romanen, hvis handling foregår i hans egne hjemtrakter. Niemi har mange utgivelser bak seg, men det er bare Populærmusikk fra Vittula fra 2001, som er oversatt til norsk.

Forlaget om handlingen:
Det ble prosten som gjorde funnet. Et godt stykke ut i det sviktende dynnet satte han to fingre for munnen og ga fra seg et gjennomtrengende plystresignal, som han hadde lært seg i ungdommen i Kvikkjokk. Jeg satte straks kursen mot stedet der han sto. Vannet var kullsvart, opp av overflaten stakk en hesjestaur.  Prosten tok tak i stauren og rugget på den. I det mørke slammet vaiet noe lyst, noe som minnet om høy. Men så forsto jeg at det var hår.
Det er sommeren 1852 i bygda Kengis langt nord i Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius’ åndelige vekkelse treffer samer og tornedalinger med uant kraft. Truffet blir også Jussi – en fortapt samegutt som prosten finner i grøftekanten, tar til seg og gir et navn. 
Samtidig forsvinner en tjenestejente, så en til, i de dype skogene. 

Folk drar ut for å jakte på den slagbjørnen som de antar herjer i sognet, men prosten frykter at det er en langt mer skremmende morder som er på ferde. Sammen med Jussi finner han spor av en ondskap som trenger seg stadig nærmere.

Posten som har en av to viktige roller i denne romanen er den historiske karismatikeren Lars Levi Læstadius. Han fremstilles i denne romanen som klok og empatisk, og helt uten de egenskaper en gjerne forbinder med vekkelsespredikanter.

Sammen med unge Jussi, er de først på åstedet til flere drap, og som Sherlock Holmes og Dr. Watson finner de med kløkt frem til ledetråder og løsninger som den brautende lensmannen ikke er i nærheten av å se.

Vi er i en tidsalder hvor mye er nytt, prosten har kjennskap til hvordan fingeravtrykk kan fremskaffes, de har akkurat oppdaget kaffe og poteten, han har nye tanker om å slippe til kvinnene på prekestolen noe de fleste menn er sterkt imot. Men, det er prostens motstand mot brennevinet som gjør ham upopulær i bygda, selv om mye av årsaken til fattigdommen ligger her.

Prosten har tatt Jussi under sine vinger, og gitt ham frihet og tillit. Han lærer ham å lese og skrive, og sammen utforsker de naturen. Litt etter litt får vi vite bakgrunnen til denne litt mystiske Jussi, og det er ikke en gladhistorie som skrives frem.

Jeg var et dyr. Jeg levde som et dyr, hele tiden forsøkte jeg å finne noen å spise. Hun som kalte seg mor, så sulten min, så hvordan jeg slikket skaftet på slirekniven hennes fordi det hang igjen en smak av fiskefett på det. Men hun bare flirte der hun lå på reinskinnet med vasne øyne og brennevinskaggen klemt som et spedbarn mot brystet. 

Det Mikael Niemi har fått til med Koke bjørn er en fantastisk blanding av historisk verk og detektivhistorie. Handlingen er spennende tvers igjennom, og skildrer livet på nordkalotten på en troverdig måte. Befolkningen på det lille stedet snakker bygdefinsk og rikssvensk, og de levende skildringene av fattigfolk og øvrigheten, av skikker og leveforhold er en fryd å lese.

Det er ikke ofte jeg sier dette, men denne romanen MÅ du lese!

Forlag: Oktober

Utgitt: 2019

Sider: 445

Kilde: Leseeksemplar

Den gode vennen av Bjørn Esben Almaas

Hvordan ser man sine barn når man bærer på en særlig innsikt i barndommens utsatthet? Det var dette spørsmålet som fenget min oppmerksomhet, og som jeg gjerne ville høre Almaas sine tanker om. Bjørn Esben Almaas debuterte med en novellesamling i 2001, og har siden det jobbet med film og skrevet to romaner til, men dette er mitt første møte med ham.

Forlaget om boken:
Den gode vennen er en roman hvor vi i løpet av noen høstmåneder i 1987 følger en elleve år gammel gutt. Den andre delen av historien foregår i 2013. Da har hovedpersonen giftet seg og selv blitt far til to sønner.
Fra august til november 1987 er det noe som skjer med gutten. Han blir hundset og dårlig behandlet av klassekamerater og folk rundt ham. Men det er også noe annet som inntreffer disse månedene. Han blir unnvikende og stille. Han vil ikke lenger gå i speideren eller på skolen. Han strekker seg langt for å slippe å dra hjemmefra om morgenen, og spiller ofte syk. Hva er det som egentlig har skjedd?
Vi møter den voksne mannen idet hverdagen og familielivet hans truer med å gli unna og en plutselig avgrunn viser seg blant de aller nærmeste.


Da jeg i etterkant av lesingen lærte at forfatteren jobber med filmmanus og kortfilmer, skjønte jeg hvorfor oppbyggingen av romanen er som den er. Underveis leitet jeg etter struktur og sammenheng, og oppdaget alt for sent at hendelsesforløpet i den tidligste historien går baklengs.

Forfatteren har gitt seg selv få sider til å skildre hvordan hovedpersonen opplevde barndommen, og samtidig gi et bilde av hvordan dette har preget ham som voksen. Jeg oppfattet den voksne mannen som "rar", og greide ikke å skille ut hvordan barndommens mobbing skulle ha noe å si for den oppførselen han viste som voksen.

Begivenhetene fra barndommen var preget av fysisk mobbing, noe som han tydeligvis ikke ville ha hjelp til å komme seg ut av, siden han ikke ville si noe til de voksne. Den gode vennen, som jo er tittelen på boken, blir en diffus skikkelse, hvis egen oppvekst gjorde inntrykk, men tilførte ikke noe til vår hovedpersons historie. Eller var det ham selv som var den gode vennen?

Romanen skildrer mellommenneskelige relasjoner på en fragmentert og "kunstnerisk" måte. Forfatteren bruker et fint språk, men som leser brukte jeg for mye energi på å finne ut av ting, til at jeg ble særlig berørt.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2019

Sider: 155

Kilde: Leseeks

Ikke slå av lyset av Bernard Minier

Ikke slå av lyset er den tredje boken i krimserien hvor Martin Servaz har hovedrollen. Jeg har tidligere lest Hvis helvete var av is og En sang for druknede sjeler, to bøker jeg har likt godt.

Forlaget om boken:
På julaften finner Christine Steinmeyer et brev i postkassen fra en kvinne som sier hun vil ta livet av seg. Hun tror det er en feil, en dårlig spøk. Men når en innringer i Christines eget radioprogram beskylder henne for å ikke ha villet hjelpe kvinnen, skjønner hun at det er alvor. Snart skjer en rekke vanskelige ting. Det er som om noen har tatt styring på livet hennes. Alt som har holdt henne oppe, raser sammen til redselen får fullstendig overtak.


Samtidig mottar den sykmeldte kriminalførstebetjenten Martin Servaz en nøkkel til et hotellrom i posten. Et rom der en kunstner tok livet av seg et år tidligere. Noen vil sette han i sving igjen uten at hans overordnede får vite om det.

Bernard Minier kan dette med å bygge opp skremmende scenarioer. Førstebetjent Martin Servaz er med i alle tre bøkene, men bortsett fra det, er bøkene ganske så ulike. I denne utgivelsen dras vi inn i et "midt på lyse dagen mareritt". Christine opplever å bli beskyldt for de utroligste ting, og ikke bli trodd av de rundt seg. Etterhvert som dette utvikler seg blir hun mer og mer sårbar og ute av stand til å ta vare på seg selv.

Måten marerittet skrives frem på, gjør at jeg som leser aldri vurderte om det kanskje var Christine som var gal, jeg ble bare fryktelig frustrert på hennes vegne. Spørsmålet var hele tiden, hvem er det som er ute etter henne?

Handlingen veksler mellom Christine og Servaz, og det er ikke tvil om at de vil møtes etterhvert, kanskje det var derfor jeg ikke greide å bli så veldig redd for Christine, for førstebetjenten var allerede på sporet av henne tidlig i handlingen.

Selv syntes jeg at Christine tok mange uoverveide avgjørelser når hun omsider begynte å stå opp for seg selv, noen av dem så merkelige at jeg vil kalle dem ulogisk. Enkelte vendinger i en krimhandling må leseren tåle for at det hele skal gå opp, men i mine øyne vekslet hun mellom å være ufattelig naiv, og oppkonstruert selvstendig.

Servaz er sykemeldt og bare tidvis med i handlingen. Denne karakteren er glimrende skildret, selv om jeg godt kunne tenke meg å føle hans depresjon litt bedre.

Boken er på 576 sider, noe jeg tenker kunne vært kortet ned en smule. Yngve Berven som har lest inn lydbokversjonen leser veldig bra, og greide å komme seg gjennom det hele uten at jeg gjorde meg noen tanker om ham, bare om boken, og det er jo sånn det skal være. Dessverre er dette i mine øyne Miniers svakeste bok, så jeg håper han kommer sterkt tilbake neste gang.

Heartart har skrevet en flott omtale av boken

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2018

Spilletid: 19:06

Kilde: Lytteeksemplar