torsdag 29. februar 2024

Oppsummering av lesemåneden februar

Vips var februar over, jeg startet måneden med et smil om munnen, takket være Håkan Nesser, og hans brev fra München. Deretter ble det en håndfull norsk krim, mellom permer, på skjerm og på øret. Jeg som hadde fått litt nok av krim i januar, fortsatte i samme tralten denne måneden, det er nesten som om noen andre har overtatt styringen med hva jeg leser, for nå tok krimmen helt overhånd her.


Dette har jeg lest i februar:

  1. Håkan Nesser - Det kom et brev fra München - 6
  2. Randi Fuglehaug - Fallesjuke - 4
  3. Eva J. Stensrud - Skyggeadvokaten - 5
  4. Myriam H. Bjerkli - Samiras død - 5
  5. Agnes Lovise Matre - Fritt vilt - 4
  6. Thomas Korsgaard - En måtte nok ha vært der - 3
  7. Therese Aasvik - Ingenstedsøya - 5
  8. Randi Fuglehaug - Tonedød - 4
  9. Max Seeck - Djevelpakten - 5
  10. Randi Fuglehaug - Skallebank - 5
  11. Keum Suk Kendry-Kims - Ugress - 6
  12. Bernard Minier - Lucia - 4
  13. Audur Ava Olafsdòttir - Eden - 6
  14. Didrik Morits Hallstrøm - Kvinne savnet - 3
  15. Alex Ahndoril - Jeg kommer til å finne nøkkelen - 4
  16. Gwendolyn Brooks - Maud Martha - 3
Romaner: 4
Krim: 11
Tegnet roman: 1

Kultur i februar: 
Tollak til Ingeborg med Riksteateret på Oseana en fantastisk tolkning av boken!
DnS: En gripende og original (delvis danse)- forestilling bygget på Edouard Louis bok Hvem drepte faren min

Litteraturhuset: Munch og kunsten, underholdende og lærerikt med Ivo de Figueiredo og Karl Ove Knausgård. 

Forum Scene: Lars Berrums show Megaloman, å se dette gjorde det ekstra gøy å lytte til podcastene deres tirsdag og fredag. Trenger du et humørløft i hverdagen, kan jeg anbefale Berrum & Beyer ☺


DnS hadde besøk av Riksteateret med Hold kjeft det er Ibsen hvor Liv Gulbrandsen fortalte sin familiehistorie på en ettertenksom og morsom måte. Etterpå så jeg Billy Elliot på DnS, og før måneden var omme hadde jeg sett den oppsetningen en gang til. Harmonien hadde besøk av Leif Ove Andsnes som spilte Beethovens nydelige pianokonsert nr. 5. På biblioteket om mandagen snurrer de film, og kinofilmen Sult 2020 var virkelig noe å få med seg. Heldige oss som fikk være sammen med Jan Vardøen som har skrevet og regissert filmen! 



Ellers har februar gått med til litt helsegreier, MR av kneet viste artrose, og besøket på Revmatologisk avdeling på Haukeland ga meg også litt å jobbe med. Jeg har også vært til fysioterapeut for første gang, så nå håper jeg å få førligheten tilbake før sommeren er over.

Jeg har ikke lest 1001-bok denne måneden, men etter å ha lest 20 sider av Flammekasterne, byttet jeg den ut med Usynlig av Paul Auster. Andre leseplaner har jeg ikke, har seks bøker lastet ned på Kindelen, de må jeg få lest, ellers har jeg glede av podcasten Åpen Bok, og leser litt av det de anbefaler.

God lesemåned til alle som er innom bloggen☺

onsdag 28. februar 2024

Jeg kommer til å finne nøkkelen av Alex Ahndoril

Du har kanskje lest Lars Kepler tidligere, pseudonymet som ekteparet Alexander og Alexandra Ahndoril har skrevet under? Jeg likte godt serien deres om Joona Linna og var spent på hvordan "Lars Kepler" skriver som Alex Ahndoril (de skriver fremdeles sammen). Jeg kommer til å finne nøkkelen er første del i en ny spenningsserie.

Forlaget om handlingen:
Godseier Per Günter Mott våkner morgenen etter familiens generalforsamling og middagsselskap og finner et uhyggelig bilde på telefonen sin. Det viser en blodig mann, bundet fast og med en sekk tredd over hodet. 

Det ble inntatt store mengder alkohol kvelden før, og Mott har ikke noe minne verken om mannen eller bildet. Han må finne ut hva som har skjedd før politiet kobles på saken. Hva om det er han selv som er gjerningsmannen?

Privatdetektiv Julia Stark tar saken og ber eksmannen Sidney Mendelson om å ta permisjon fra politiet. Hun vet at hun kommer til å trenge hans hjelp, og drømmer samtidig om at de skal finne sammen igjen. De tas imot som gjester på det overdådige familiegodset og begynner å lete etter sannheten. 


Det forfatterduoen byr på her, ligner ikke litt en gang på serien om Joona Linna. Her får vi en klassisk Agatha Christie-krim, type "lukket rom mysterie". 

Julia Stark er et menneske med historie. Noe av den kan leses på hennes fremtoning, siden hun har et stort arr nedover ansiktet og er nødt til å gå med stokk. I tillegg har hun en PTSD diagnose, som vi får høre litt om grunnen til. 

Hun har tidligere vært gift med Sidney Mendelson, og er fremdeles skrekkelig forelsket i ham, men etter at hun såret ham dypt og de skilte seg, vil han ikke være sammen med henne. Han er fremdeles glad i henne, så han takker ja til å følge med henne fra Stockholm til Sundsvall hvor det historiske godset Mannheim ligger.

Når de ankommer har de bare bildet på mobilen til PG å støtte seg til, men åstedet blir lokalisert, og etter ikke så lang tid finner de også det maskerte liket.

Det blir raskt konstatert at en av dem som var på godset, den fuktige kvelden bildet ble tatt, må ha stått for udåden, så Julia og Sid setter i gang å arbeide. 

Språket i boken er preget av overklassemiljøet vi befinner oss i. Noen ord måtte jeg slå opp, vet du hva espagnolett, fidelkomiss eller sordin er? Julia og Sid fikk beskjed om å pakke coctailkjole og annet pent tøy, når de skulle tilbringe en ukes tid på godset, og sannelig fikk de bruk for dette når de skulle menge seg med fiffen.

Det er litt av en jobb Julia har tatt på seg, men etter utallige samtaler med familiemedlemmene, finner hun ut hvem som gjorde det. Karakterbyggingen foregikk på en naturlig måte når jobben hennes var å gå rundt å spørre spørsmål hele tiden. Spesielt hovedpersonen var det spennende å bli kjent med, gleder meg til å høre mer om henne i neste bok.

Handlingen skildrer grundig all den deilige maten de fortærer, de lekre omgivelsene og de historiske detaljene på godset. Men hvor det ble av politiet, etter de plukket med seg liket, fikk vi ikke høre noe om. 

Denne typen krim er ikke helt "my cup of tea", jeg klarer ikke å riste av meg at dette er Agatha Christie eller Lahlum for den del. Her er ingen egentlig spenning, men det er interessant å følge Julia, og jeg var nysgjerrig på hvem som kunne være morderen.

Neste bok i serien kommer ut allerede 28 mai i år, og heter Jeg lukker øynene og ber, den gleder jeg meg til.

Andre bloggere om boken: Elida og Hilde

Forlag: Gyldendal
Utgitt:2023
Sider: 288
Kilde: Lånt på biblioteket

mandag 26. februar 2024

Ingenstedsøya - ny roman av Therese Aasvik

Forventningen var stor da jeg endelig satt med en fersk roman av Therese Aasvik i fanget. Jeg har lest bøkene hennes siden debuten i 2016, da hun imponerte storveis med Fie faller. Året etter kom Noe skal skje, og min begeistring for boken fikk meg til å nominere den til Bokbloggprisen. Hun fulgte opp med Byer uten deg og Boksen går før hun i år har imponert meg igjen med Ingenstedsøya.

Forlaget om handlingen:
Jeg gir ikke opp før jeg har prøvd alt. Men hva er alt? Hva om mitt alt bare er en svak skygge av det andre foreldre får til?

Det yrer av liv på den lille øya, men i huset til Tora er det stillstand. Datteren hennes, Maja, er syk. Ikke sånn syk som man blir frisk av etter kort tid, eller som det er enkelt å snakke med andre om. Maja klarer ikke å gå på skolen.

Tora forsvinner inn i en altoppofrende omsorgsrolle, mens Toras egen mor har andre meninger om hva som er best for barnebarnet. 

Uansett blir Maja bare dårligere, og utsiktene til et vanlig ungdomsliv med skole og venner forvitrer.


Ingenstedsøya er en aktuell og virkelighetsnær roman om ufrivillig skolefravær og fortvilelsen foreldre opplever når barn isolerer seg.

For en utrolig fin roman! Tora har flyttet tilbake til øya hvor hun har vokst opp. Her bor hun med sin mor og med datteren Maja på femten. Far til Maja hører vi bare om, men han er tilstede gjennom brakkevognen han satt fra seg på tomten for mange år siden.

Romanen er full av natur, et variert og yrende fugleliv, rev og annet småvilt, som lusker rundt på den frodige øya. Ved å fortelle om Maja og Tora sine problemer, med dette grønne bakteppet, vekket Aasvik to følelser i meg. Kontrasten mellom det naturlige og det "unaturlige", i form av utfordringene de sliter med. 

Den stille roen som naturen byr på leste jeg også som en flukt eller en redning i forhold til det utfordrende samværet som lå og lurte der Maja egentlig skulle vært, nemlig på skolen.

Før hamret jeg på døra di år du ikke kom deg opp, hamret belønninger og ultimatumer om hverandre til de lå utenfor døra di som en eneste mos. Ingenting hjalp. Ingenting endrer noe når du har bestemt deg. Eller når du ikke klarer, da har du ikke noe valg. Det er det jeg må huske. Det er ikke et valg.

Mor og mormor har forskjellig innfallsvinkel til hvordan de mener Maja bør hjelpes. Mor vil så veldig gjerne få henne tilbake på skolen fortest mulig, mens mormoren mener Maja må få fred, og at "dette" til gå over av seg selv.

Som leser følte meg med dem begge, for en fortvilet situasjon de befinner seg i, de to menneskene som elsker Maja høyest i hele verden. Selv er jeg et "ta deg sammen-menneske", men har av annenhåndserfaring forståelse for hvor vanskelig Maja har det. 

Det er alt for mange som lider av skolevegring, dette er en utfordring samfunnet må ta på alvor. Foreldre og lærere har ikke kunnskap til å vite hvilken metode som fungerer best, hvis vi med "best" mener hurtigst. 

Det er ikke tvil om at romanen engasjerte meg. Situasjonen karakterene befinner seg i er håpløs, men Therese Aasvik skriver med en snert av humor, som gjør at historien ikke føles helt håpløs. 

Jeg anbefaler gjerne Ingenstedsøya videre ⚄

Utgitt: 2024
Sider: 211
Kilde: Leseeksemplar

søndag 25. februar 2024

Eden - ny flott roman fra islandske Audur Ava Òlafsdòttir

Eden er ikke mitt første møte med denne islandske forfatteren. Det er i år ti år siden jeg med begeistring leste Stiklingen, og etter det har jeg kost meg med Arr (som hun ble tildelt Nordisk råds litteraturpris for i 2018) og Svaner blir ikke skilt, så det er ikke rart at jeg jublet da jeg fikk øye på en ny tittel fra denne forfatteren.

Forlaget om handlingen:
Møt Alba. Singel språkviter med fast jobb på universitetet. Bereist og belest med livet på stell.

Eller?

Da Alba brått befinner seg i en metoo-storm i Reykjavík, sier hun opp både jobben og leiligheten og flytter på landet. Her håper hun å gjøre bot for klimaavtrykket sitt ved å plante tusenvis av trær og etablere en paradisisk hage. På den nærmest treløse øya Island er dette ingen enkel sak, men Alba planter likevel trossig tre etter tre i den golde jorda. Samtidig dras hun, delvis mot sin vilje, inn i det lille lokalsamfunnet. Bøkene hennes om språkvitenskap selger som varmt hvetebrød på gjenbruksbutikken, og snart er Alba blitt islandsklærer for en gruppe flyktninger. 

Eden utmerker seg spesielt på flere måter, og siden mye av handlingen dreier seg om språk, er dette en liten perle for oss som synes språk er interessant.

I tillegg til å høre om språkforskning, fonologi, etymologi og setningslære, er hovedpersonen innom generasjonsskiftet i litteraturen i forelesningene sine. 

Ja, for hun jobber på universitetet og foreleser i språkvitenskap, det vil si i begynnelsen av historien, gjør hun det. Her skjer det mye. Via 5-6 tema-tråder som utvikler seg gjennom hele romanen, 

Alba har et nært forhold til sin far, som er støttende i alt hun gjør. De er oppriktig interessert i hverandres drømmer, noe jeg oppfattet som forfriskende nytt. Mor døde for seks år siden, det lille som ble sagt om dette, understreket heftigheten i Albas følelser rundt morens død. Hun har også en søster, som har det motsatte temperament av hovedpersonen, fordømmende og anklagende som hun hele tiden er.

Det er refleksjoner rundt flyskam som gjør at Alba kjøper den store landeiendommen med en forfallen hytte på. Hun skal plante 5600 bjerketrær for å kompensere for de fire flyturene hun har måttet ta, i forbindelse med jobben. Dialoger rundt plastforurensing og vannforbruk, er med på å gjøre dette til en, klimabok.

Romanen går fort frem, her er det lite grubling over skal/skal ikke og like lite detaljer rundt kjøp og salg. Alba bare gjør det hun har satt seg fore, og når hun bestemmer seg for ikke å rive, men å restaurere huset på tomten, blir hun kjent med den seksten år gamle Danyel som har innvandret fra et ukjent land, sammen med sin onkel.

                                        Jeg sto på gressflekken og holdt i halen til en mus som jeg hadde fantet inne i huset, og så meg rundt etter en bergsprekk jeg kunne slippe den nedi, da det dukket opp en setning fra en artikkel som jeg hadde lest forleden, og som lød slik: Språket er det viktigste redskapet i menneskets jakt på makt. Det fikk meg til å tenke på at selv om jeg jobbet med å passe inn ytringer og følelser i et grammatisk system, så var  jeg ikke alltid like god på å få tanker og ord til å passe sammen. Det er både merkelig og ulogisk at en mus skulle vekke den slags tanker hos meg, og enda mer spesielt at jeg straks etterpå begynte å tenke på å bygge opp en steinmur.


I tillegg til undervisningsjobben på universitetet, leser Alba korrektur for to forlag. Gjennom hele romanen hører vi om en av bøkene hun jobber med, og den vinglete forfatteren som stadig endrer navn på boken sin. Jeg humret godt av refleksjonene rundt det å korrigere feil, uten å falle for fristelsen å rette på innholdet.

Det er mye humor i denne boken, som er skrevet på en lavmælt måte uten dramatikk av noe slag. Romanen er handlingsdrevet til tusen, tematikken som dreier seg om klimakrisen er nennsomt flettet inn, og taler sitt klare språk, uten å lage dramatikk ut av det. 

Dette er historiefortelling på sitt aller beste, og med poetiske overskrifter og mye luft, flyter lesingen veldig lett. Audur Ava Òlavsdòttir fengslet meg aldeles med betraktningene sine, og ikke minst med måten romanen er skrevet på, så Eden blir nok en av bøkene jeg leser i 2024 som jeg ikke vil glemme så lett.

Eden anbefales på det varmeste


Forlag: Pax
Utgitt: 2022/på norsk 2024
Sider: 208
Oversatt av: Tone Myklebost
Kilde: Leseeksemplar

lørdag 24. februar 2024

Lucia av Bernard Minier - ny serie!

Jeg har fulgt forfatterskapet til den tidligere tolleren Bernard Minier siden han debuterte med Hvis helvete var av is. Denne gangen er det ikke Martin Servaz som er hovedpersonen men Lucia Guerrero. De syv bøkene i den forrige serien var skikkelig spennende og veldig bra skrevet, så jeg så frem til starten på en helt ny serie, med forventning. 

Forlaget om handlingen:
I en fjellside utenfor Madrid finner etterforsker Lucia Guerrero sin nærmeste kollega drept og korsfestet, i en scene som ligner et renessansemaleri fra Golgata.

Samtidig komme en gruppe kriminologistudenter ved universitetet i Salamanca, Spania, på sporet av en seriemorder som har operert i det skjulte i flere tiår, når de avslører et grusomt mønster på åstedene.
Ondskap og terror kobles med kunst og mytologi, med det moderne Spania som bakteppe, i denne nye serien fra Frankrikes største krimforfatter.
Konfrontert med sin egen fortid og sin egen største frykt, avdekker Miniers hovedperson Guerrero en sannhet mer skremmende og ufattelig enn både hun og noen andre kunne forestille seg.

I åpningsscenene til denne krimmen bøtter regnet ned, det er mørkt så det er ikke enkelt for Lucia Guerrero og sjefen hennes Pena å se noe som helst, når de ankommer dette åstedet.

Raskt hanker de inn en person, som skal vise seg å bestå av flerfoldige personligheter. En av dem er skikkelig ekkel, og etterforskerne mistenker at det kan være ham som står for ugjerningen de etterforsker.

Samtidig blir vi kjent med en gruppe med kriminologistudenter, som sammen med professor Salomon Borges har utarbeidet et program ved hjelp av AI genering. Ungdommene jobber hardt og når detaljer fra dette nye mordet legges inn, står de foran et gjennombrudd i forskningen sin.

Etter disse to innledningene skrur Minier spenningsnivået opp to knepp, men det går samtidig litt på troverdigheten løs. Lyden av skritt i mørket, Lucia som lokkes (eller ble hun jaget..) ned i en trang sjakt, mørke ukjente omgivelser, i en jakt som kan ende fatalt. Uten våpen har hun på en innskytelse lagt i vei på egenhånd, noe hun i stor grad gjør i denne boken.

Ugjerningsmannen leker med politiet, hva etterforskningsgruppen gjør når Lucia og professor Borges driver og etterforsker på egenhånd vites ikke, men radarparet drives fra skanse til skanse, inspirert av ledetråder de blir lokket med.

Kunst-, litteratur- og bibelhistorie er bakteppet som handlingen spilles opp mot. Ovid og hans metamorfose spiller en viktig rolle, når drapsgåten skal løses. Blindspor i form av noen skikkelig ekle karakterer, forsøker jevnlig å lure leseren til at morderen er funnet, men nei ikke før på slutten avsløres det hvem det er.

Miljøet og stemningen Minier skriver frem er gjenkjennelig fra den forrige serien, også det at det er mye vold, og vi i perioder befinner oss på øde steder. Men, jeg stusser over skrivemåten (har han brukt en vikar?) 

Litteratur, historie, teater og opera, det er det jeg fyller livet mitt med, også når jeg ikke leser bøker, men her ble overfloden av referanser som en klisjè å regne. I samme boks vil jeg legge forsøkene på å innføre mulige gjerningsmenn, og de tilgjorte skumle scenene. Dette ble for overtydelig for min smak.

Det var spennende å bli kjent med 1. betjent Lucia Guerrero. Persongalleriet i historien er også noe jeg satt pris på ved boken, men plottet var som "en god idè" som ble litt for raskt tastet ned. Minier greier å holde morderens identitet skjult til det siste, det skal han ha, men jeg håper å la meg synke dypere inn i handlingen, i neste bok i serien.

Artemisias Verden har også blogget om boken, les gjerne omtalen hennes!

Forlag: Aschehoug
Utgitt på norsk: 2024
Sider: 404
Kilde: PDF fra forlaget

fredag 23. februar 2024

Ugress - tegnet roman av Keum Suk Kendry-Kims

Jeg har ikke vært noen tegneserieleser siden barndommens Donald, men i de siste årene har jeg fått øynene opp for denne kunstformen. Ugress føyer seg inn i rekken av noen virkelig godt tegnede romaner, som jeg har lest de siste årene.
Keum Suk Gendry-Kims har gitt ut åtte tegneseriebøker, og er oversatt til 15 over språk. Ugress er hennes andre utgivelse på norsk, den første Ventetiden, kom i 2023.

Forlaget om boka:
Ugress forteller historien om koreanske Okseon Yi, som blir bortført og tvunget inn i prostitusjon av det japanske militæret under andre verdenskrig. 

Vi følger Okseon fra hun er et barn i Korea på 1930-tallet, og gjennom de fryktelige opplevelsene hennes som ung jente under den japanske okkupasjonen. 

Tegneserien er basert på Keum Suk Gendry-Kims intervjuer med den virkelige Okseon Yi og gir et uhyre sterkt innblikk i de personlige omkostningene av krig og konflikter.


Woao, dette var heftige greier! 55 år etter hun ble tvunget til å forlate hjemlandet, tok Okseon Yi endelig den to timers flyturen tilbake til Korea. Det var et TV-program i god "Tore på sporet" stil, som fokuserte på trøstekvinner som ble etterlatt i Kina, som fikk i stand denne reisen.

Historien starter i Busan i 1934, Okseon Yi er en liten jente som jobber og sliter, passer småsøsken og lager mat, mens hun drømmer om å få gå på skolen. Det er den umulige storebroren hennes som er den privilegerte. Mye sult og elendighet fikk noen år senere, moren hennes til å selge henne. De sendte henne vekk under dekke av at hun skulle få gå på skole.


Hun kom til et sted hvor ti jenter ble holdt fanget, de fikk alle japanske navn, og ble forbudt å snakke koreansk sammen. Historien som fortelles er av det hjerteskjærende slaget, hvor barn blir voldtatt som dyr av soldater, foran øynene på vennene sine.


Samtidig som vi lærer Okseon Yi, og de andre jentenes historie å kjenne, kan en også plukke opp litt krigshistorie, detaljer som jeg aldri har hørt om fra de mange bøkene jeg har lest fra krigssoner. Andre verdenskrig begynner og slutter, og en del av handlingen er viet atombombene som ble sluppet 6 august over Hiroshima og 9 august 1945, over Nagasaki.



Historien er veldig vond å lese, men lærerik og en fin kunstopplevelse. Keum Suk Kendry-Kims` illustrasjoner fortjener at leseren tar seg tid til å studere dem, for detaljene er mange og byr på sterke følelser. Mye overlates til leserens tolkninger, her er det ingen overdrivelser som skal fange inn den som leser, det greier de få ordene, fakta som deles og ikke minst tegningene, helt uten hjelp.

Ikke lest en tegnet roman enda? da vil jeg absolutt anbefale deg Ugress


Forlag: Pax
Utgitt på norsk: 2024
Sider: 480
Oversatt av: Jarne Byhre
Kilde: Leseeksemplar 

torsdag 22. februar 2024

Skallebank av Randi Fuglehaug

Skallebank er Randi Fuglehaug sin tredje frittstående krimroman i serien hvor journalisten Agnes Tveit er hovedpersonen. Etter å ha besøkt Ekstremsportveko i Fallesjuke og Vossajazz i Tonedød, er vi i Skallebank tilbake på Voss, denne gang en annen årlig begivenhet i bygda, nemlig Smalahovesleppet.

Forlaget om handlingen: 
Journalist Agnes Tveit skal dekke det tradisjonsrike Smalahovesleppet på Voss for lokalavisa då ho får auge på eit menneskehovud blant saueskallane.

Den påtroppande ordføraren på Voss, tidlegare TV-kjendis og heimflytta vossing Sjur Dagestad, dukkar ikkje opp til opninga av Smalahovesleppet. Men hovudet hans gjer det. 

Det blir funne i festivalteltet, skilt frå resten av kroppen. Kven har tatt livet av – og halshogd – den populære politikaren?

Forlag: Kagge
Utgitt: 2024
Sider: 315
Kilde: PDF fra forlaget


Som så ofte før hadde jeg ikke sjekket handlingen før jeg startet å lese, så jeg fikk meg et herlig sjokk da jeg kom til haugen av smalahover som skulle svies av.

Agnes sin kjæreste gjennom mange år har pakket legekofferten og tutlet seg tilbake til Oslo. Grunnen var Agnes sin utroskap med VG journalisten Jan Erik Åkervold, som nå stikker av med Ingeborg, Agnes sin eneste venninne på Voss. 

Agnes Tveit er et oppkomme av gode idèer når det gjelder å komme først på åstedet til en mulig nyhetssak for avisa Hordaland. Denne gangen er det bare henne og et par tagale bønder som får øye på menneskehodet blant alle sauehodene som skal forberedes, før den store Smalahovefestivalen.

Etter å ha fått et skikkelig scoop på trykk, blir hun så full av seg selv, at hun ser for seg en glitrende fremtid som nyhetsanker på TV Hun drømmer om store mediehus som kniver om henne, på grunn av alle krigstypene hun tryller frem, både lokalt og internasjonalt. 

Hun har en god venn i det lokale politiet, Viktor "silen" Vormedal. Som kallenavnet tilsier, han lærer aldri å holde kjeft, og igjen forteller han Agnes detaljer fra etterforskingen som hun lover å holde tett om. He, he... som om hun greier det. Hun er løssluppen med det hun vet, noe som i denne historien gjør at hun føler seg truet, av noen som lusker i skyggene.

Bakgrunnen for ugjerningen avdekkes etter hvert. Her lærer vi den avtroppende ordføreren å kjenne, vi hører om kolleger som er mannssjåvenister og om mobbing i heradsstyresalen. Igjen byr Fuglehaug på artige scener fra det rurale miljøet på Voss, med mye sladder og hvisking i krokene.

Skallebank utpreger seg i forhold til de to andre bøkene, med mer humor, både i scenene og i språket. Jeg småhumret meg gjennom boken og ristet oppgitt på hodet av Agnes flere ganger, som også i denne boken drikker for mye (derav tittelen), men har det nå for travelt til å tenke på mat hele tiden (som i de to andre bøkene). Plottet henger godt sammen og er troverdig, det er Kripos som etterforsker drapet, så det hører vi ikke mye om, men Agnes finner ut litt av hvert hun også. 

Når det kommer til spenning så er vel de tiltenkte spenningstoppene litt for åpenbare til at det blir nervepirrende. Som da Agnes tar taxi hjem fra Viktor, og de plukker opp en mann på veien som de kjører hjem først. Da er skrekken min mer knyttet til en taxiregning på 2300 kroner, enn den mystiske bilen som står parkert utenfor huset hennes, når hun kommer hjem.

I likhet med de to andre bøkene i denne serien, så er det ikke over "before the fat lady sings". Ny tematikk som presenteres sent, gir historien en uventet utgang, men det var forfriskende å komme vekk fra sladder og odelsproblematikk. 

Jeg ser med stor forventning frem til neste bok, for denne serien, blir bare bedre og bedre ⚄

Henningbokhylle har også blogget om boken ☺


*********

Siden jeg fant de to første bøkene i serien på Storytel, lyttet jeg meg gjennom dem i forkant av at jeg leste Skallebank. 

Forlaget om boken:
Ein fallskjermhoppar dundrar i bakken framfor hundrevis av sjokkerte tilskodarar under Ekstremsportveko på Voss. Undersøkingar viser at fallskjermen til den omkomne småbarnsmora Veslemøy Liland er tukla med, og drapsalarmen går.

Tidlegare VG-reporter, no heimflytta lokalavisjournalist Agnes Tveit vaknar opp frå ein yrkesmessig dvale då ho begynner å leite i si eiga ungdomstid etter svar. 


Snart oppdagar ho at den vakre vestlandsbygda skjuler mange mørke hemmelegheiter.

I denne første boken om Agnes Tveit er der Ekstremsportveko på Voss som får oppmerksomhet. Jeg likte godt måten boken er skrevet på, jeg følte litt moderlig omsorg for hovedpersonen, og frydet meg over den behagelige stemmen til Siren Jørgensen som leser. Jeg gikk rett over til neste bok i serien da jeg var ferdig.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2020
Sider: 397
Kilde: Storytel


Forlaget om handlingen:
Etterforskinga rykker idylliske Voss ut av påskefreden, og den eigenrådige journalisten Agnes Tveit hamnar midt oppi eit livsfarleg drapsmysterium.

Saksofonisten Marta Tverberg fell død om berre minuttar etter at ho har halde ei flammande tale med kritikk av både jazzmiljø og festival. Seks hundre tilskodarar i salen er vitne til dramaet – blant dei mange som har hemmelegheiter den omdiskuterte divaen ikkje lenger kan røpe.

I denne boken driver ikke Agnes Tveit oppsøkende virksomhet som journalist. Hun skriver bok, og som i den forrige boken hvor Ekstremsportveko vil ha seg frabedt kritikk, så er det nå Vossajazz som har den samme holdningen. Heldigvis har historien mange innfallsvinkler, og hvem som står bak hvilke hendelser, holders skjult helt til det siste. 

Forlag: Kagge
Utgitt: 2022
Sider: 354
Kilde: Storytel