Sauejakten av Haruki Murakami

Den tredje Murakami-romanen denne sommeren er Sauejakten, som er den første av hans bøker som ble oversatt til norsk. Dette er også den tredje boken i Serien om rotta, som jeg har planer om å fullføre i denne sommerens Murakami-skippertak ☺

Forlaget om handlingen:
Romanens navnløse forteller bor i Tokyo i en leilighet stort sett uten møbler, med et nesten tomt kjøleskap og med minimal kontakt med andre mennesker. Han har et forlist ekteskap bak seg og en jobb i et reklamebyrå han finner ganske meningsløs. 

Men kjedsomhetens motsetning - eventyret - åpner seg for vår forteller. Først møter han en ung kvinne med de vakreste ørene han noen gang har sett. Så kommer han over et bilde av en sau med en stjerne på ryggen, og kort tid etter blir han oppsøkt av en mann som kalles «Sjefen». 

Han er nå i nærkontakt med en av Japans mektigste menn, med forbindelse til høyrenasjonalistisk krefter. Han får den klare ordren om å finne supersauen hvis han vil leve videre.

Sauejakten er en roman som fortelles kronologisk, men den er så innholdsrik at en stakkars leser kan gå seg vill underveis allikevel. 

Det begynner med at hovedpersonen blir tipset om en dødsannonse i en avis, dette er en jente han kjente for 9 år siden. Hun satt ofte ved det overfylte askebegeret og leste, på kafèn hvor de spilte hardrock og serverte dårlig kaffe. 

Det er en sterk start, for en kveld de har ligget sammen, spør hun ham om det noen gang har streifet ham å ta livet av henne? han svarer litt overrumplet nei, hvorpå hun proklamerer at hun skal leve til hun blir 25, så skal hun dø.

Så hopper vi åtte år frem, han er nyseparert etter et trøstesløs og barnløst ekteskap, og han blir kjent med en ordinær pike med de vakreste ørene. Når J, kompanjongen hans i firmaet så ringer med nyheter, får vi anslaget til det som skal bli sauejakten.

Et gammelt fotografi av en saueflokk i et japansk landskap, er det som setter i gang spiralen som skal bli en eventyrlig reise. Her er det opp til leseren å legge inn referanser og mening i flommen av detaljer, som til tider kan virke temmelig meningsløse. (Minner om at boken kom ut i 1989, et turbulent år i Europa, noe som sikkert påvirket samfunnet i Japan også).

Vi blir kjent med "Sjefen" som hyrer ham til å finne denne spesielle sauen, (på bildet fra 1936). Når han og kjæresten kommer seg av gårde til Sapporo hvor detektivjobben skal gjennomføres, havner de på Hotell Delfinen, og blir kjent med Sauemannen og Saueprofessoren.

Murakamis språk er alltid godt, så også her i dette som er en av de første romanene hans. Boken fremstår som ryddig, oppdelt i deler og kapitler med overskrifter som sier litt om hvor vi skal denne gangen. Det jeg liker best med Sauejakten, er at en aldri vet hva en får på neste side. Etter å ha lest mange av bøkene hans, fryder jeg meg over hvordan han har gjenbruk på karaktertrekk, interesser og mange andre detaljer, som katter, hardrock, barliv etc. i bøkene sine. (I denne romanen kan det ikke kalles gjenbruk...)

Hovedpersonen i denne romanen fremstår som en sjelløs person, hadde ikke menneskene rundt ham holdt ham i bevegelse kunne han nøyd seg med en kjedelig jobb, mat, drikke, røyk, tilfeldig sex, og tålt den varierende søvnkvaliteten. 

Dette er ting som stadig bringes frem i handlingen, her er også flere betraktninger rundt tid, blant annet sekvensen hvor de diskuterer hva vi gjør med tiden vi sparer, når vi flyr i stedet for å kjøre et sted. 

De låser seg inn i det avsidesliggende huset de har tatt seg frem til, høyt oppe i fjellene:

            Hallo? ropte jeg. Er det noen hjemme?
            Selvsagt ikke. Det var klart at det ikke var noen der. Bare et bestefarsur gjorde seg gjeldende, der det tikket i vei borte ved peisen. 
            Et øyeblikk svimlet det for meg. Det inne i mørket ble tiden snudd på hodet. Øyeblikk grep over i hverandre. Minner smuldret. SÅ var det over. Jeg åpnet øynene og alt falt på plass igjen. Det jeg så foran meg, var et alminnelig grått rom, ikke noe annet. 
            Går det bra med deg? spurte hun bekymret.
            Bare bra med meg, sa jeg. Vi går å sjekker ovenpå.

Sauejakten er en imponerende prestasjon av en så fersk forfatter som Haruki Murakami var da han skrev boken. Han har med massevis av detaljer, men roter seg ikke bort underveis. Historien henger sammen og selv om det finnes noe eventyrlige biter her, så kan jordnære lesere ta det helt med ro. 

Jeg likte Sauejakten veldig godt, og anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Pax

Utgitt: 1989/på norsk i 1993

Sider: 338

Oversatt av: Kari og Kjell Risvik

Kilde: Kjøpt selv

Jeg ga deg øyne og du så mot mørket av Irene Solà

I denne fornøyelige romanen befinner vi oss i grenselandet mellom liv og død. Jeg har ikke lest de forrige bøkene hennes, men lot meg friste av noe mørkt å djevelsk, sånn midt på sommeren.

Forlaget om handlingen:
På en forfallen fjellgård i Katalonia våkner en usannsynlig gammel kvinne til en ny dag: hennes siste. Mens etterkommerne hennes lister seg inn og ut av sykeværelset, samler kvinnene som har bodd og dødd på gården seg for å gjøre i stand et storslagent festmåltid. De venter – og fryder seg over – ­at hun snart skal slutte seg til deres rekker.

Etter hvert som livet hennes ebber ut, utfolder flere hundre år med minner seg. Det starter med stammoren Joana, som så sterkt ønsker å gifte seg at hun velger å påkalle den onde selv. I bytte mot en «hel mann» selger hun sin sjel til ham. Men da hun på bryllupsdagen oppdager at ektemannen mangler lilletåen og at hun på ren slump har overlistet djevelen, trekker hun seg fra avtalen.

Det er ikke før hun har satt fire barn til verden at hun aner uråd. Etter løftebruddet mot fanden må alle som blir født på gården, bøte med en mangel, noen latterlige og uten praktisk betydning, andre mer skjulte, men livsomveltende – og med konsekvenser selv ikke djevelen ville ant rekkevidden av.

Overrasket som jeg ble av originaliteten i denne romanen, så tok det meg litt tid før jeg kom inn i flyten av lesingen. Her møter vi en gruppe kvinner som er i slekt med hverandre, som utstår volden og uhyggen som mennene rundt, påfører dem. Djevelen er i detaljene heter det så prosaisk, og han er også med i denne historien. Det er Gud også, for de vi blir kjent med her, har sterke tanker om dem begge to.

Historien er satt sammen av av gamle sagn og fortalt som et fantasifullt eventyr. Volden er grov og sexen likeså, men siden hodet mitt allerede er i fantasimodus, så gjør det ikke så veldig inntrykk på meg. Til tross for dette så holdes handlingen i virkeligheten med noen få godt plasserte henvisninger til vår verden, det likte jeg godt. 

Liker du å lese romaner som er litt utenom det vanlige, så er

Jeg ga deg øyne og du så mot mørket boken for deg ⚃

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2023/på norsk 2025

Sider: 160

Oversatt av: Kjersti Velsand

Kilde: Leseeksemplar

Venterommet - dikt med illustrasjoner av Bente Sandtorv

Jeg er glad i kunst, og strektegninger i svart/hvitt finner jeg veldig fascinerende. Bente Sandtorv debuterte i fjor med boken Hjerteriss, hvor hun i likhet med årets utgivelse deler sine tanker gjennom ord og tegninger. 

Forlaget om boken:
Venterommet er en illustrert diktsamling der hovedtemaet er andres forventninger og egen selvfølelse i overgangen fra voksen til litt mer voksen.

De lister seg rundt på gangen, alle forventningene. De tror ikke jeg hører dem. Etter en stund med rasling og kloring, banker de på døren. Jeg åpner litt, bare på gløtt, for å høre om det er noe nytt. 

Før jeg vet ordet av det, setter de foten i døren. Jeg holder igjen, holder igjen. Det lokkes og smigres om det perfekte livet, toppturer og livets dessert. 

Men jeg smeller igjen døren midt i fleisen på dem.

Venterommet lå lenge fremme i lesekroken min. Jeg leste litt i den hver dag, og tok meg tid til å gå inn i tekster og illustrasjoner med hele min oppmerksomhet. Dette ga meg  flere fine leseopplevelser.

De små diktene og den tilhørende strektegningene er satt sammen side ved side, gjennom hele boken. Dette gir et ryddig og rolig inntrykk som jeg tok med meg inn i lesingen. Ikke alt traff meg like godt, men flere av diktene gikk rett i hjerteroten.

Det er noe sårt over disse tekstene, de skildrer utenforskap og ensomhet med en stor dose selvironi. 

Jeg likte Venterommet godt, og anbefaler den gjerne videre ⚃

Forlag: Sirkel 

Utgitt: 2025

Sider: 97

Kilde: Leseeksemplar

Oppsummering av lesemåneden juni

Da var vi halvveis ferdig med 2025, det er så vidt jeg greier å holde meg fast i svingene, så fort som tiden flyr av gårde. 

I juni har gubben syklet Norge på langs, foreldrene mine har cruicet til Svalbard og  to av tre barn har dradd på ferie. 

Jeg ser frem til det er min tur å dra på sommerferie, når bare denne uken tar slutt. Har egentlig ikke fått feriefølelsen enda, for i Bergen har det vært kald nordavind og mye regn.

Dette leste jeg i juni: 

1. Karen Forberg - Det første bryllupet - 5
2. Ruth Lillegraven - Mitt neste liv - 6
3. Emily Rudolf - Hotellet - 3
4. Ali Smith - Gliff - 6
5. Caterina Cattaneo - Finne veien hjem - ungdomsbok - 5
6. Ali Smith - Så inni granskauen - 5
7. Laila Sognnæs Østhagen - Elvina - 5
8. Haruki Murakami - After dark - 5
9. Lars Fr. H. Svendsen - Håpets filosofi - sak - 4
10. Nikolai Torgersen - Gater jeg har levd - 4
11. Haruki Murakami - Vest for solen, syd for grensen - 5
12. Bente Sandtorv - Venterommet - dikt - 4
13. Irene Solà - Jeg ga deg øyne og du så mot mørket - 4
14. Anita Ness - Reis alene - sak - 5
15. Haruki Murakami - Manga Stories vol. 1 - tegneserie - 6
16. Haruki Murakami - Sauejakten - 5
17. Mathew Blake - Anna O - 4

Romaner: 8

Ungdom: 1

Manga: 1

Essay: 1

Krim: 3

Dikt: 1

Sak: 2

Det ble et fint knippe bøker denne måneden også, og jeg er spesielt fornøyd med å ha spredd lesingen min på hele syv kategorier. Ekstra artig var det at den aktive bokbloggeren Anita Ness sin flotte bok om å reise alene er med denne gangen. 

Jeg ble inspirert av å høre om Haruki Murakami fra Litteraturfestivalen på Lillehammer, og bestemte meg for å lese de eldste bøkene hans, så det prosjektet er jeg i gang med. Ali Smith greide også å holde meg i hennes univers, siden jeg oppdaget en helt ny bok av henne som handler om Edvard Munch.

Kultur i juni: 

Cecilie Løveid sin ferskeste bok har vært på trappene lenge, og i begynnelsen av juni gikk jeg på en liten utstilling hvor jeg kunne lese tekster og se illustrasjonene som Lotte Konow Lund står for. 

Deretter gikk det slag i slag med Harmonien som spilte Beethoven og Tertneskoret som sang sommeren inn. 

Jeg tok meg en tur på Cinemateket og så den utrolig sterke dokumentaren Nothing compares fra 2022, om Sinead O`Connor. Det ble lokal Bowie-konsert med Bjørn Willberg Andersen, skuespilleren på DnS som hadde hovedrollen i musikalen om David Bowie. Helt til slutt så jeg teater på selveste Gamlehaugen, kongens slott du vet, som jeg har kjørt forbi hele livet når jeg kjører til eller fra Flesland. Vestnorske teater satt opp Mordet på Michelsen, så vi fikk oss en fin oppfriskning av dramatikken rundt valget i 1905.

Det er ikke mye krim jeg har lest denne måneden, men jeg begynner feriemåneden med krim både på Ipad og Kindle. Gubben har syklet siden 12 juni, og i morgen kommer han hjemom for å sove i sin egen seng en natt, før han sykler det siste stykket ned til Kristiansand. Jeg går på ferie på fredag, så han får bare henge i, så vi kan komme oss på tur med det lille grønne gullet vårt.

Lurer du på hva jeg skal lese i sommer kan du ta en titt her ☺

God sommer dere!

Reis alene - en reisehåndbok av Anita Ness

Kanskje du er en av oss som drømmer om å legge i vei på tur helt alene? Selv har jeg reist til London 3-4 ganger uten reisefølge, og ikke hatt problemer med det, men alderen eller litt kaotiske reiser under covid har tatt motet fra meg. Derfor har jeg ventet på at Anita skulle bli ferdig med boken sin, med det håp at hennes erfaringer kan blåse liv i reiselysten igjen.

Fra bakpå boken:
Drømmer du om å reise alene, men trenger en liten dytt?

Denne boka er for deg som lengter etter å reise på egne premisser. Enten du vil rusle alene gjennom en europeisk storby, finne ro i naturen, kjenne solen i Syden eller bare våge deg ut på din aller første soloreise. Reis alene er din praktiske og personlige veiviser.

Reis alene viser at det å reise alene ikke handler om å være modig, men om å gi deg selv frihet og å ta små steg i din egen retning. Reis alene gir deg mot og lyst til å dra ut på egne eventyr. 

Jeg kjenner Anita Ness fra bokbloggmiljøet, og har møtt henne på 2-3 arrangementer. Hun ga meg det ærefulle oppdrag å være testleser i begynnelsen av prosjektet, så ser du godt etter vil du finne navnet mitt i boken ☺

Det er en sakprosabok dette, men åpningen av boken er zanzelig til tusen, når Anita tar oss med til Zanzibar. En kan få lyst å hive seg på første fly med en gang.

Gjennom fine anekdoter fra sitt eget liv skisserer Anita opp bakgrunnen sin. Hun er ikke en globetrotter som er født med passet på baklommen, for reising begynte hun med for alvor etter at den vanlige livstralten med utdannelse, jobb, familie og huslån var gjennomlevd. 

I teksten har hun stor respekt for hvor forskjellige vi mennesker er, når det gjelder reisedrømmer, mot til å bestemme seg for å reise alene og ikke minst når det handler om helse og økonomisk situasjon. Her er det ingen belærende tone, men ved å by på seg selv viser hun at også de med halvdårlig økonomi og ditto helse, kan komme rundt disse utfordringene og få et mer spennende liv.

Her finner du masse konkrete tips til hvordan du kan gå frem for å danne et best mulig grunnlag for at turen blir akkurat sånn som du selv ønsker.

Fordelene med å reise alene er mange, men det er viktig å ha tenkt gjennom hvilken reisetype du er, og hva du ønsker av turen. Selv har jeg ofte tenkt, at de som foretrekker å reise alene er sånne einstøinger som meg selv, som helst ikke vil ha kontakt med andre, men det er ikke den globetrotteren Anita skisserer opp her. For hun er sosial til tusen, og tipser oss om hvordan en lett kan komme i kontakt med mennesker i forskjellige situasjoner, og på den måten skape variert innhold i ferien.

Anita er selv en leser, og med i boken har hun flere bolker med boktitler som er verdt å ta en titt på, når drømmen havner på tegnebordet. Forberedelser skjer i form av søk og bookinger av alt fra hoteller, fly, tog, transfer etc. men det aller viktigste hjelpemiddelet er lister! 

Reis alene avsluttes med noen spennende historier fra hennes egne turer, blant annet i Argentina. Utfordringer må en lære seg å takle underveis, Anita har opplevd litt av hvert men selv om det var litt pes da det sto på, så viser hun her hvordan hun taklet det som skjedde. 

Boken er skrevet på en ryddig og saklig måte, med en logisk fremdrift. Anita bruker et folkelig språk, og skisserer situasjoner som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Boken har små illustrasjoner i form av symboler som frisker opp de allerede luftige sidene. Helt bakerst er det en litteraturliste til inspirasjon og litt plass til egne notater underveis i lesingen. 

Denne reisehåndboken er for de av oss, som ikke har god erfaring med å se mulighetene som finnes på egen hånd. Den satt mot i meg, og jeg tenker boken kan gi en piff, til enhver som drømmer om å utfordre seg selv til å ta en tur.

Jeg anbefaler gjerne Reis alene videre ⚄

Bestill boken her: ARK

Utgitt: 2025

Sider: 140

Kilde: Leseeksemplar

Gater jeg har levd av Nikolai Torgersen

Nikolai Torgersen er i dag en anerkjent kunster, noe jeg fant ut etter å ha lest denne boken, som handler om hans oppvekst. Med Gater jeg har levd har han også debutert som, jeg har lyst å si romanforfatter, men det er en biografi dette.

Forlaget om handlingen:
En hverdag i Oslo rundt år 2000: Å vaske seg i vann fra en bøtte om vinteren. Å stjele strøm fra naboen med en skjøteledning tredd gjennom et hull i ytterveggen. Å ruse seg sammen med foreldrene sine. Bli fratatt barndomshjemmet, trave gatelangs i kulda, alltid skitten, konstant på jakt etter et sted å sove.

Gater jeg har levd er en fortelling om skammen ved å mangle det grunnleggende og samtidig holde sammen i beinhard familielojalitet. Nikolai Torgersen reflekterer klokt om arvelig fattigdom, utenforskap og sykdom i et språk som er like energisk og springende som det er velformulert. Det handler om hvordan det faktisk er å lære seg å svømme på egenhånd, og om en skapertrang som gjør det mulig å bryte ut av et helvete.

Tittelen på boken Gater jeg har levd kan tas bokstavelig, for i 4-5 år hadde ikke Nikolai noe hjem å gå til. Han var ikke uteligger i denne perioden, men snakket seg inn i hjemmene til sin store venneflokk. At han har skaffet seg et så stort nettverk av veldig gode venner som alltid stiller opp, er fantastisk, når det de møtte var en stinkende fyr med dårlig hygiene som snyltet på dem. 

Her forteller han om sin oppvekst i et hjem med tre yngre søsken og to alkoholiserte og syke foreldre, hvor alle gjorde sitt ytterste for å lure barnevern og NAV til å tro at alt er ok i familien.

Det handler om fattigdom, rusproblematikk, skam og utenforskap. Foreldrenes omsorgssvikt i oppveksten preget livet hans også som ung voksen, i form av sviktende tannhelse, mangel på ferdigheter som for eksempel å spise med kniv og gaffel eller å kunne svømme.

Den manglende tilstedeværelsen til foreldrene gjorde at de aldri satt rundt bordet og spiste måltider sammen. To voksne og fire barn levde sine liv helt uten noen form for rammer, i et hus hvor alt fløt. 

Teksten i denne boken er inndelt i kapitler som alle har et gatenavn og et årstall som tittel. Det hoppes i tid og sted gjennom hele boken, flere enkelt episoder blir belyst på denne fragmenterte måten, og kun det som har skjedd helt nylig har et positivt fortegn.

Jeg syntes denne hoppingen var litt forvirrende, i forhold til å holde tritt med utfordringene han sto overfor til en hver tid. Det var mye og det var heftig, og nær sagt uforståelig at ikke myndighetene greide å gripe inn.

Gater jeg har levd er skrevet i et stødig språk, skildringene av livsdetaljene hans er medrivende og hjerteskjærende lesning og jeg åpnet meg opp for lidelsene han har måttet gjennomgå ved foreldrenes omsorgssvikt. 

Når jeg i ettertid har lest om Torgersen, at han debuterte på Høstutstillingen i 2012, at han hadde et opphold i Paris etc. og legger til at han i en alder av 12-13 hadde tilgang til videokamera, fotoapparat, pc og Photoshop, han gikk på malekurs, spilte instrumenter og skatet, hvor kom pengene fra til dette? Det var kanskje seinere det skar seg, når rusen tok helt overhånd.

Jeg er glad jeg har lest boken, og anbefaler den gjerne videre ⚃

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 208

Kilde: PDF fra forlaget

Vest for solen, syd for grensen av Haruki Murakami

Dette er nummer to av de fem Murakami-bøkene jeg har på sommerens leseliste. Leseprosjektet handler om å lese de eldste utgivelsene til Haruki Murakami, en japansk forfatter jeg har stor beundring for. 

Forlaget om handlingen: 
Hajime er i førtiårene, en alminnelig mann som livet har fart pent med. Han er vellykket gift, har to barn og driver to nattklubber i Tokyo. 

En kveld dukker barndomsvenninnen Shimamoto opp. Han har alltid savnet den umiddelbare kontakten de hadde seg imellom, forståelsen uten ord. Nå ser han en slående vakker og hemmelighetsfull kvinne.

Forlag: Pax

Utgitt: 1992/på norsk 2000

Sider: 189

Oversatt av: Ika Kaminka

Kilde: Kjøpt selv

Denne romanen er ikke på langt nær så mystisk og grensesprengende som mange andre av Murakamis bøker. Historien var fengslende, så jeg endte med å sluke denne lille flisen i løpet av et par lange kvelder.

Hajime er et etterkrigsbarn født i 1951, som hadde en behagelig og trygg oppvekst i en av Tokyos forsteder. Han skilte seg ut på skolen, siden han er enebarn, noe veldig få var på denne tiden. På skolen møter han Shimamoto, hun er også enebarn, og de to får en helt egen kontakt, som de mistet da 12 år gamle Hajime flyttet til et annet sted.

Videre i romanen følger vi hovedpersonen når han møter Izumi. Hun vil ikke gå hele veien når de er sammen, så når han blir introdusert til den vakre kusinen hennes, blir det henne han knuller. 

Ja det høres rått ut, sagt på den måten, men det er akkurat så rått det fremstår i boken. Han føler ingen forelskelse til kusinen, bare en sterk dragning, helt uten tanke eller tvil. Jeg har lært meg å sette pris på den liketille måten forfatteren skildrer sex i bøkene sine, det er ingen utbrodering, bare jordnær fakta.

Allerede som attenåring spekulerer han på møter mellom mennesker, hvem er jeg? hvorfor gjør jeg de samme feilene igjen og igjen? Han prøver å finne seg selv på nytt, midt oppi det kaoset som er hans indre. 

Han har blitt litt eldre, gifter seg med Yukiko, som i likhet med de andre kvinnene han har kjent, er helt ordinær både av personlighet og utseende. Dette er et gjennomgangstema i boken, som Murakami diskuterer på en fin måte. Med finansiell hjelp fra svigerfaren åpner han en bar og en jazzbar, og det er på jazzbaren han etter mange år får øye på Shimamoto, venninnen fra barndommen.

Hun er en underlig skrue, hun deler lite fra sitt personlige liv, bare kommer og går i baren, helt etter eget forgodtbefinnende. Hajime forelsker seg i henne, og de lange periodene hun ikke dukker opp, går han rundt seg selv. De prater godt om mange tema, men livet sitt styrer hun unna. Hun sier innimellom at nå kan hun kanskje ikke komme på en stund. 

Denne delen av historien minnet litt om noe i Byen bak muren, hvor det også er en kvinne som utfordrer hovedpersonen med sitt nærvær og fravær.

            Alt er bare et spill, tenkte jeg av og til. Vi tar de rollene vi får tildelt, og scene for scene spiller vi oss gjennom livet. Om grunnlaget blir borte, gjør det ikke noe, vi er blitt så flinke i rollene våre at vi kan fortsette å spille oss gjennom hverdagen som om ingenting har hendt. Det var ekkelt å tenke på.

Tittelen på romanen forklares gjennom handlingen og noen fine refleksjoner mot slutten. Jeg satt pris på at romanen var nesten fri for underlige settinger, det gjorde den lettlest, samtidig som betraktninger rundt livet ble løftet frem.

Jeg anbefaler gjerne  Vest for solen, syd for grensen videre ⚄