Jernteppe av Per Arne Totland

Per Arne Totland debuterte som forfatter i 2015 med romanen Om hundre år er allting glemt. Den handler om Svalbardtraktaten, og siden da har han gitt ut flere romaner med Svalbard som bakgrunn. Jernteppe er en troverdig spionfortelling som delvis utspiller seg i Tyskland, Sovjetunionen og London. Dette er første bok i serien om etterretningsagenten Henri Wenner, etter å ha latt meg fengsle og begeistre av Jernteppe, gleder jeg meg til neste bok i serien.

Forlaget om handlingen:
I et sønderbombet Tyskland er Henri Wenner på oppdrag for den norske etterretningstjenesten. Opplevelsene fra krigen sitter i kroppen, den unge veteranen kjenner seg ødelagt og ekteskapet har gått til helvete.

Likevel må han fungere. For Moskva har en spion i den norske eliten. Og en russisk agent tilbyr seg å spionere for Norge. Men er han til å stole på? Henri står alene overfor mektige motstandere.

Henri Wenners reise tar ham fra Tyskland til Moskva og videre til London i en tid hvor den kalde krigen er i sin begynnelse. Oppdraget er å avsløre spionen, men reisen er like mye et forsøk på å vende tilbake til det livet Henri en gang hadde.

I starten på romanen befinner vi oss i Berlin i 1948. Henri Wenner er en del av Tysklandsbrigaden, det norske bidraget til de alliertes okkupasjon av Tyskland etter andre verdenskrig.

Olav Dreggen er hans faste sjåfør, en trofast medsammensvoren i de daglige forpliktelsene Wenner må utføre. Hans nestkommanderende løytnant Frank Svartnes blir meldt savnet, og spørsmål rundt dette er en rød tråd i en ellers handlingsmettet og interessant historie. 

Forholdene i Berlin etter landet ble delt opp var eksepsjonelt spent. Jeg som har lest utallige bøker fra andre verdenskrig, har ikke kommet over en historie fra akkurat denne vinklingen før. Dette er en spionroman av beste sort, handlingen er spekket med så mange gjenkjennelige fakta, at jeg leste Jernteppe (nesten) som et historisk dokument. 

I små drypp bygges historien ut, vi får høre litt om Wenners oppvekst, og om hvordan han traff sin kone Ingrid, og senere om hvorfor det gikk skeis. Vi er tilstede når kronprins Olav returnerer fra London i 1945 og flere lignende historiske hendelser. I tillegg får leseren et innblikk i den norske politikken på denne tiden, spesielt utenrikspolitikken med Einar Gerhardsen i spissen er interessant lesning.

I del 2 har det gått to år, og Wenner blir sendt til Sovjetunionen. Han har alltid vært glad i jazz, og her spiller han klarinett i et orkester som opptrer på en bar. Han blir kjent med Miriam, som han vet har som oppdrag å spionere på ham. Det begynner etter hvert å bli hett og han må komme seg ut av landet, og denne flukten er et av flere høydepunkter i historien.

Henri Wenner er en fantastisk karakter, jeg ble godt kjent med ham både som yrkesutøver og som privatperson, og jeg gleder meg allerede til å møte ham igjen. Historien er troverdig, den er jevnt spennende og veldig interessant - denne må du få med deg!

Jeg anbefaler mer enn gjerne Jernteppe videre ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 336

Kilde: PDF fra forlaget

Førstelinja av Heidi Linde

Heidi Linde var med da forlaget arrangerte høstslepp i Bergen i høst. Det var kjekt å høre henne snakke om romanen Førstelinja, som vi også fikk med oss hjem. Siden debuten i 1998 har Linde skrevet barnebøker, dramatikk og romaner. Jeg har tidligere lest Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet, Talte dager og Agnes i senga uten at humoren helt har truffet meg. 

Forlaget om handlingen:
Høsten 1992 møtes Petra, Therese, Solvår og Dagny på teaterlinja på Romerike folkehøyskole – Norges mest kjente utklekkingsanstalt for skuespillere.

Selv om kun en av dem skal oppnå drømmen om å bli skuespiller, og til tross for at forbokstavene i navnene deres utgjør forkortelsen for posttraumatisk stresslidelse, blir dette starten på et helt spesielt vennskap som følger kvinnene inn i voksenlivet, familielivet og arbeidslivet.

I denne første av fire romaner møter vi fortelleren Dagny - lege og løvetannbarn. Hun kan kontrollere det meste i tilværelsen sin, bortsett fra fortiden. For hvordan overlever man en tapt barndom?

I Førstelinja blir vi kjent med fire kvinner. Historien starter med deres aller første møte, første dag på Romerike folkehøgskole. I fortsettelsen beveger vi oss frem og tilbake i tid gjennom 30 år.

De knytter et tett vennskap disse fire, og er flink til å holdekontakten etter at det formative året på folkehøyskole er slutt, og de går hver til sitt liv. En blir skuespiller, en skriver, Dagny som i denne boken er fortellerstemmen blir lege. Romanen tar oss med på sykehuset hvor Dagny jobber, vi hører om rutiner, prosedyrer, forskjellige situasjoner som utspiller seg, og om miljøet blant kollegene. 

Deler av handlingen diskuterer spørsmålet rundt frivillig barnløshet, dette syntes jeg ble drøftet på en fin måte, gjennom dialoger kvinnene i mellom. 

                    Hvorfor kunne jeg ikke bare være en av de barnløse kvinnene som sto støtt i det? De fantes, det var mange av dem, de var ikke bitre eller konstant oppslukt av skam eller en livssorg, de var tvert imot på plass i livet sitt, enten barnløsheten var et aktivt valg eller en konsekvens av omstendigheter de ikke kunne rå over. 

Førstelinja har mye humor i seg, spesielt i scenene hvor jentene er i lystig lag sammen. Det som sitter sterkest igjen hos meg etter endt lesning, er de litt mørkere delene av romanen, som er preget av selvbebreidelse, skam, utenforskap og dårlig samvittighet. 

Dagny mener selv at hun har den mørkeste personligheten av disse fire. Hun er mer reflektert enn de andre, og får stadig høre at ekte vennskap krever en fortrolighet som hun tydeligvis ikke greier å vise. Men, så bærer hun også på et traume hun ikke har bearbeidet enda.

Romanen er lettlest og byr på stadig nye vendinger. Jeg ser med forventning frem til å lese de neste tre romanene, som er fortalt fra de andre tre kvinnene sine synsvinkler. 

Jeg anbefaler gjerne Førstelinja videre ⚃

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 272

Kilde: Leseeksemplar

Orgelskogen av Kajsa Bøyum

Orgelskogen er debutromanen til nestenbergenseren Kajsa Bøyum. Jeg er mektig imponert over det jeg har lest, og håper selvfølgelig på mer fra denne kanten. 

Forlaget om handlingen:
Det var frå den påska då far til Svein slo i hel mora, at Svein budde i Österfärnebo. Der fanst dei einaste levande besteforeldra han hadde, og trass alderen hadde dei betre kapasitet til å forsørgje Svein enn nokon andre.

Når Svein uventa arvar huset etter besteforeldra sine, drar han tilbake til den svenske bygda Österfärnebo. Plutseleg er han langt borte frå Beate, og heilt tett på barndommen som heng att mellom veggane der. Det er berre nokre månader til faren er ferdig med å sone i fengsel. Svein ser han for seg, eit slags mørkt lys som er på veg. 

Orgelskogen er ein roman som sirklar inn etterverknadane av det forferdelege som hende den påska då Svein var elleve år. 

Orgelskogen er ikkje berre ein fysisk stad mellom trea, men ein sjeleleg tilstand Svein kan tre inn i, kor det berre finst han og orgla, og alt anna forsvinn. 

Vi blir kjent med hovedpersonen når han sitter i bilen på vei fra Bergen til Österfärnebo i Sverige. Han kommer frem til huset hvor han tilbrakte mye av sin oppvekst, og han kjenner på hvor rart det er å skulle gå inn her.

Heldigvis kommer Rolf, familievennen til besteforeldrene opp på tunet, i det han parkerer, det gjør det litt lettere for Svein å ta steget inn. Med seg har han orgelpositivet, et pipeorgel som er så lite at det er mulig å frakte det med seg, mens kona Beate har han latt være igjen hjemme.

Alle lurte på kvifor faren hadde gjort det.
Om det var planlagt, eller berre eit innfall. 
Korleis han hadde gjort det.
Om han hadde dunka inn hjernen på henne.
Om han hadde brukt hendene eller ein kniv.
Alt dette fanst i måten folk sa hei på, eller korleis dei skunda seg mot bilane sine, det låg der liksom og flaut. 

Dette grusomme som hendte i Sveins barndom, har preget ham som menneske og satt sitt merke på oppveksten hans. Hendelsen setter stemning for hele romanen, for det snakkes ikke om, og leseren får bare noen ørsmå blikk inn i hvordan farmor og farfar taklet det som hendte. 

Det er utrolig godt gjort å holde så mye tilbake, og allikevel gi leseren er fullverdig leseopplevelse, og mer til. Historien er fortalt på en lavmælt måte, flere spenningsmarkører gjør at jeg fikk opp pulsen litt, blant annet fordi jeg følte med Svein og hans kvaler.

I tillegg til familietragedien Svein er involvert i, får vi høre en god del om orgel. Svein var som ungdom med å demontere og hive det gamle orgelet i kirken, og sette opp det nye. Dette ble en opplevelse som formet ham for livet, siden han utdannet seg til orgelmaker. 

Orgelskogen er en velskrevet roman, den er sentimental men har mange gode refleksjoner. Måten Kajsa Bøyum skriver frem hovedpersonens indre landskap på er veldig fin. Detaljer mer antydes enn males ut med bred pensel, det likte jeg godt. Den uroen som Svein bærer på er også veldig godt skildret, og gjør dette til en roman med karakter.

Jeg anbefaler gjerne Orgelskogen videre ⚅

Forlag: Kolon

Utgitt: 2026

Sider: 156

Kilde: Leseeksemplar

Den siste ulven av László Krasznahorkai

Lazlo Krasznahorkai mottok Nobelprisen i litteratur i 2025. Jeg har ikke lest noe av ham, men ser at det finnes ytterligere fire titler oversatt til norsk. Etter å ha fått en fin smakebit med disse tre novellene, skal du ikke se bort i fra at jeg fortsetter å utforske mitt nye vennskap med denne prisbelønnede, ungarske forfatteren.

Forlaget om handlingen:
Den siste ulven er den første utgivelsen av László Krasznahorkais kortprosa på norsk. Den inneholder tre fortellinger om rovdyr, menneskets forhold til naturen, godt voksne menns tvil og tro på egne ferdigheter, hva vi opplever og hva vi er i stand til å videreformidle, hvordan historier oppstår og brer seg – og mye mer.

En forhenværende professor inviteres til det spanske høyslettelandet av lokale kulturentusiaster, uten krav om andre motytelser enn at han skriver noe fra området. 

Reisen får sin egen logikk, og snart skysses professoren fra det ene stedet til det andre på jakt etter historien om hvordan den aller siste ulven i Extremadura endte sine dager.

Det er handlingen i tittelnovellen som er skissert her, en novelle som holdt meg fengslet fra begynnelse til slutt. 

Krasznahorkai har en skrivestil og et litterært språk som er helt spesielt. Sidene er tettpakket og setningene lange, ikke la deg skremme, men stup inn i det. Ved å bruke bestemte ord, blir leseren tipset om hvor vi befinner oss. Flere egennavn er tyske, og Kleistpark sa meg at vi i åpningen er i Berlin. Sparschwein er et passende navn på baren, hvor hovedpersonen sitter og drikker Sternburger. 

Hovedpersonen får et tilbud om en to ukers jobb, som han ikke greier å motstå. Han får reise og opphold dekket, inkludert alle måltider, sjåfør og tolk. I tillegg har han full frihet til å skrive så mye eller lite han vil. Han er i en tilstand av forvirring rundt hvordan alt er lagt til rette, han? som i egne øyne er en nobody, men i deres, tydeligvis er en stor helt.

De to påfølgende novellene henger litt sammen, de er betydelig kortere og har en form med mye indre og ytre intrige. Herman er en nylig pensjonert viltvokter, som frykter at det fra nå av ikke vil bli brukt for ham mer. Det viser seg at kommunen har brukt for hans kompetanse, da de oppdaget et forsømt naturområde, hvor det burde vært ordnet opp.

                                    Han satte i gang med stor energi, lik en innbitt skygge, fra tidlig om morgenen til sent på ettermiddagen befant han seg på området, der han rensket i busker, beskar trær, satte ut saltsteiner og bygde utfôringsplasser, ryddet de gamle jaktstiene, eller anla nye gjennom den tette vegetasjonen der han anså det for nødvendig, med urgamle metoder - gjennom å lese av sporene som førte inn i og ut av skogen - anslo han bestanden av vilt, både nytte- og skadevilt, og ved å lite på både instinkt og erfaring inspiserte han systemet av forgreininger og hindre, sove- og hvileplasser....

Det er langt til første punktum, så jeg stopper utdraget der. Dette skrivegrepet kan være litt irriterende, men leser du litt halvhøyt for deg selv, og følger tegnsettingen slavisk, vil du kjenne en tydelig rytme i kroppen mens du leser. 

Herman blir innhentet av en slags samvittighet etter hvert, og det er refleksjonene rundt dette som gjør novellen til noe helt for seg selv. 

I den tredje og siste novellen tar fire offiserer med seg fire damer på togtur til en gudsforlatt liten by. De skal følge Marietta så hun skal få besøke sin mor som ligger for døden. Her hører de om Herman, mest gjennom en overnervøs hotelldirektør, som til tross for at ingen har sett ham og hans kjempestore revesakser. De grusomme hendelsene blir flere og panikken i befolkningen øker.

Novellene til Làslò Krasznahorkai er full av logiske og filosofiske betraktninger. Jeg hadde glede av å slå opp de frasene eller ordene jeg ikke forsto betydningen av, og det viste seg alltid at det bygget perfekt opp handlingen. All kudos til oversetter Ove Lund, for å ha beholdt så mye av språket og gjort historiene til kunst av høy standard. Jeg fryder meg over at det er Lund som har oversatt alle bøkene til denne forfatteren, og gjort historiene levende for et norsk publikum.

Jeg anbefaler Den siste ulven av hele mitt hjerte ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2009/på norsk i 2026

Sider: 91

Oversatt av: Ove Lund

Kilde: Leseeksemplar

Paris, 1980 av Torkil Damhaug

Jeg er allerede stor fan av Torkil Damhaug sine bøker. Kismat som kom ut i fjor tar for seg utfordringer dessverre mange opplever men fraviker ikke krimsjangeren av den grunn. Krim som forblir spennende til tross for den menneskelige vinklingen er Damhaugs varemerke, så årets utgivelse kan trygt sies å komme overraskende på denne leseren.

Forlaget om handlingen:
Nord har hoppet av medisinstudiene og haiket til Paris. I lomma har han et telefonnummer han fikk av en jente han er nødt til å treffe igjen. Ingen svarer når han prøver å ringe nummeret, og han vet ikke stort mer om henne enn at hun heter Maya og har en davidsstjerne hengende rundt halsen.

I Paris møter Nord flyktninger og gatemusikanter, berømtheter og uteliggere. Han kommer tett på mennesker som søker frelse i en kaotisk verden, og på bygeriljaen som fører en krig der ingen er uskyldige.

I strømmen av hendelser dras noen mot et friere liv, andre mot å avslutte det. Nord prøver å skrive om det han opplever, en fortelling, kanskje en roman. Men når han endelig møter Maya, skjer noe helt annet enn han har kunnet forestille seg.

Vi befinner oss i Paris hvor livet og miljøet er preget av det som skjer der, og i resten av verden i 1980. Nord er en frafallen medisinerstudent som nå går rundt i Paris med et skrivehefte i lommen. Når anledningen byr seg noterer han litt i dette, men det er ikke noe hardt forfatterliv han bedriver, for blir han bedt med på noe, så sier han av prinsipp alltid ja til dette.

Han møter derfor mange ulike mennesker, og blir inspirert av dem. Aurelios far sto på Chiles militærjuntas dødsliste, Lulu skriver på en avhandling fra 1400-tallet preget av halshugginger og lemlestelser. 15 april dette året er Nord på cafè med Lulu, hun er i sjokk over å høre at Sartre er død, noe som blir et samtaleemne de kommende dagene.

Det er opprør i Paris med tåregass, glefsende bikkjer, sirener og rop i megafoner. Romanen handler om identitet og tilhørighet, et av spørsmålene som diskuteres er om det finnes det frihet i et klassesamfunn? Ekte frihet for alle fordrer at alle tar stilling til det som skjer i samfunnet, hvordan skal vi få til dette?

Midt i dette overflødighetshornet av korte hendelser og utallige meningsytringer, får Nord los på hvor denne mystiske Maya har tatt veien, mer vil jeg ikke røpe om hvordan det går med dem, les så får du vite!

Torkil Damhaug skriver drivende godt, det var noe dvelende og utforskende over denne romanen, som bidro til at jeg innimellom måtte jobbe litt ekstra med å holde oppmerksomheten i boken. Den innsatsen fikk jeg god belønning for da boken var fullført, for jeg satt fornøyd tilbake ved endt lesning.

Jeg anbefaler gjerne Paris, 1980 videre ⚃

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt:2026

Sider: 240

Kilde: PDF fra forlaget

Nådeskudd - ny spennende krim fra Jo Nesbø

Jo Nesbø har alltid vært en favoritt hos meg, enten det gjelder Harry Hole, hans tolkning av Macbeth, Doktor Proktor, novellesamlingene eller de to "blodbøkene". I 2015 var forfatteren i Bergen hvor han ble intervjuet av Sondre Lercke hvor lanseringen av Blod på snø ble feiret, det er jeg glad jeg fikk med meg. Årets Harry Hole-bok er nummer 14 i serien, og etter å ha tygget litt på slutten, antar jeg det kommer flere bøker - jeg gleder meg allerede!

Forlaget om handlingen:
Nyttårsaften, Oslo: Harry Hole balanserer på gelenderet til balkongen. Han har sluttet i politiet, sluttet å drikke, og kvinnen han elsker, er død. Sytten etasjer under ham ligger Oslo.

Første nyttårsdag har Oleg Fauke første dag på Drapsavsnittet, og tre lik markerer starten på det nye året. Ofrene har alle tilknytning til filmbransjen. Da politiet får tilsendt filmer som viser iscenesettelser av drap fra filmhistorien, melder spørsmålet seg: Har Oslo igjen fått en seriemorder?
Men morderen klipper sitt eget mesterverk, og her er Harry dømt til å spille en rolle.

Neste tagning kan bli hans siste.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2026

Sider: 451

Kilde: Biblioteket

Du trodde vel ikke at Harry skulle velge å hoppe på nyttårsaften, så jeg røper ingenting her. Det som kom som en overraskelse på meg er at han får seg jobb som utreder i et forsikringsselskap, den så jeg ikke komme. 

Meldinger om drepte kropper begynner å tikke inn, Katrine Bratt er fremdeles sjef ved Drapsavsnittet, Harry er ute, men hun har fått Oleg med på laget. Til tros for at han er helt fersk får han prøve seg som etterforskningsleder på sin første sak.

Alle fans av denne serien vet at enkelte av scenene i Nesbøs bøker kan være temmelig bestialske, så også her. Men, det er noe nedtonet over detaljene, kanskje nettopp fordi leseren ser drapene gjennom en filmatisering, så det gjør ikke påfallende vont i sjelen å lese det.  

Plottet i Nådeskudd er finurlig skrudd sammen, jeg skjønte i alle fall ikke hvem morderen var. Det hadde vært artig å lese boken på nytt om noen år, med morderens navn i bakhodet, for å se hvor hintene dukker opp. 

Heldigvis har historien også myke sider, Hole som har sluttet å drikke viser seg som en kjernekar i de fleste situasjoner, han lytter og samarbeider godt med kolleger, han tar seg av Oleg og familien og sitter barnevakt for Katrine Bratt sin sønn. Samtalene Harry har med taxisjåførvennen Øystein er fornøyelig lesning, det trygge vennskapet deres gjorde meg varm i hjertet.

Er du en filmfantast kan du virkelig glede deg til årets Nesbø-utgivelse, for her handler det mye om film. Vi snakker rekonstruksjoner av kjente filmscener, men leseren får også et innblikk i hvordan en travel hverdag i filmbransjen kan arte seg. For min del tok dette litt for stor plass, titlene på filmer og musikk flimret bare forbi, og det var vel i disse sekvensene oppmerksomheten av og til sviktet.

Nådeskudd er en klassisk Harry Hole historie, detaljene i etterforskningen får ikke mye plass, så tempoet holdes på et jevnt høyt nivå gjennom hele boken. Her er det kvalitet i alle ledd, litt nytt i og med at Hole er edru, og (er det lov å si, begynner han å bli en snill gammel mann?)

For meg ble Nådeskudd en slukebok, som jeg gjerne anbefaler videre ⚄

Rabalder snakker sant av Ragnhild Holmås og Jens K. Styve

I Rabalder snakker sant får vi humor og moral i to store doser. Det er lenge mellom hver gang jeg leser barnebøker av denne typen, men denne her ga mersmak.

Forlaget om handlingen:
– Ærlig er herlig! sier Balders foreldre i denne vittige bildeboka. De er nesten besatt av sannhet. Storesøster Sol går med glorie-hårbøyle.

Men Balder vet at de lyver. Mamma finner jo bare på at hun liker pappas seige kjøttboller. Så hvorfor får ikke han lov til å finne på at han har flydd på en prikkete dinosaur?

Klikk! Balder blir Rabalder og legger ut på en vill ferd for å teste hvor herlig det egentlig er å være ærlig. Ingen er trygge når Rabalder avslører hvite, grå og svarte løgner. Ikke naboen, ikke den sleipe eiendomsmegleren, selv ikke statsministeren. 

Mamma påstår at voksne aldri lyver, men i denne fartsfylte barneboken greier hovedpersonen Balder å få de voksne til å skjønne at det gjør de faktisk.

Stakkars familie som ikke har forstått verdien av fantasi, og kjefter på Balder når han renner over med historiene sine. Når storesøsteren, som er universets ærligste stapper en sokk i munnen på ham, så han ikke skal lyge mer, klikker det for Balder.

Han begynner å ta dem for alle de hvite løgnene de serverer hele tiden, og heldigvis finner han en flaske med sannhetsserum, og da er folk ille ute. At det skal gå utover statsministeren også, er en fin avslutning på en hylende morsom historie.

Boken er nydelig gjennomillustrert av Jens K. Styve, med detaljrike bilder det går an å dvele lenge ved. Klare fine farger og stor tekst gjør boken lett og lese for de voksne. 

Boken er anbefalt for barn fra 3-6 år, noe jeg synes passer bra. 

Jeg anbefaler gjerne Rabalder snakker sant videre ⚄

Forlag: Kagge

Utgitt: 2026

Sider: 38

Kilde: Leseeksemplar