Utenfor er hundene - en ny Varg Veumkrim fra Gunnar Staalesen

Du er ikke en ekte bergenser hvis du ikke stuper over en hver ny krim fra Gunnar Staalesen. Etter et langt liv som forfatter har han gitt ut en uhorvelig mengde bøker, i tillegg til alt det andre denne aktive og kunnskapsrike mannen driver med, det er bare til å bøye seg i støvet.

Fra forlagets beskrivelse:
En mørk vinterkveld ute på et oppdrag kommer plutselig en bil i full fart mot Varg Veum. Det er bare med nød og neppe han unngår å bli påkjørt og drept.
To menn som har sonet en dom i en overgrepssak der Veum selv i en kort periode var feilaktig siktet, har omkommet på en måte som politiet har lagt til side som ulykker. Veum får nå mistanke om at dette kan være noe langt mer alvorlig enn tilfeldige dødsulykker. I så fall står han kanskje selv på den samme drapslisten
Med frykt for eget liv som drivkraft setter Veum i gang med å nøste opp blant gjerningsmenn og ofre i den gamle saken. Et nytt dødsfall forsterker hans mistanker, og etterforskningen bringer ham på sporet av nye brutale ugjerninger og et fortsatt aktivt nettverk av overgripere. 

Samtidig som vi følger Veum i hans søken etter sannheten om to selvmordsoffere, får vi et dypdykk inn i bergensk lokalhistorie. Jeg elsker dette, og fryder meg over at Sjur Gabriel og Amalie Skram blir nevnt. Vi får høre om kommunesammenslåingen i 1972, om Frøviken og om Hellevetevatnet.

Vi blir tatt med på tur i den gamle Corollaen til Veum, både til bydelene i Bergen, utenfor kommunegrensen og til og med en flytur til Vestfold. Handlingen byr på vendinger, men ikke av de brå og uventede, mer som små ertende vrikk på hoften. Spenningskurven er ikke bratt, men handlingen har nerve og leseopplevelsen tar etterhvert form av "fast forward".

Språket er godt, og humoren er tilstede i denne boken, som de andre, så det er ikke få ganger jeg humrer godt for meg selv.

Varg Veum er en herlig type, han ser det beste i alle og vil godt. I denne "episoden" har han ingen oppdrag, men jobber for egen regning med å nøste opp i spørsmål som berører ham selv personlig. Tematikken dreier seg om misbruk av barn, men hendelsene som skildres er plassert langt tilbake i tid, så det er ikke spesielt ekkelt å lese om.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2018

Sider: 320

Kilde: Leseeksemplar

Høstmøte med Cappelen Damm på Litteraturhuset i Bergen

Bokhøsten er i gang, og det betyr at jeg menger meg med andre bloggere og bokhandelansatte for å bli oppdatert på utgivelsene som kommer nå frem mot jul. Cappelen Damms høstmøte på Litteraturhuset i kveld ble for min del høstens første, en presentasjon som minnet mer om fest enn om et møte, for i kveld satt latteren løst.

Opplegget og presentasjonen til trekløveret Arne Marius, Cecilie og Knut følger oppskriften som har funket før.  I tre fjerdedels takt og i god symbiose presenterte de høstens bøker, kategori etter kategori, stykket opp med forfatterbesøk og en forfriskningspause midt i.

Jeg noterte så blekket sprutet underveis og ble glad for å se at det kommer ny, mørk krim fra Island med Arnadur Indridasons Fluktruten. 1793 av svensken Niklas Natt och Dag (ja han heter det på ordentlig) fikk jeg også lyst å lese. Dette er en mørk historisk roman, som vant debutantpris da den kom ut i Sverige.

Selv synes jeg at jeg blir forfulgt av bøker om å bli gammel for tiden, så Niels Christian Geelmuyden sin bok 50 fordeler med å passere 50, må jeg bare få med meg. Så kom Christian Borch på scenen, og fortalte levende om bakgrunnen for boken han har skrevet som heter Kjøp Berlin!

Jeg kan aldri få nok kokebøker, så når vi fikk høre om den nye boken Vegetarkosemat, fikk jeg vann i munnen.Det kommer en ny vegankokebok fra forlaget som heter Grønnere!
Tatiana de Rosnay kommer ut med Regnvokteren, en tittel jeg også noterte meg som interessant.

Så var det tid for Hans Olav Lahlum, og han gjorde det kunststykket å presentere to ferske utgivelser på en gang, en krim og en bok om Sjakkgeniene. Han fortalte engasjert om begge bøkene, først den ene (så av med sjakkvesten) og så den andre. Årets krim, nummer 8 i serien om K2 og Patricia Isbjørngåten, fikk vi med i goodiebagen, så den skal jeg lese snart.

Neste forfatter som kom på besøk var Frode Thuen. Han er samlivsekspert og har sammen med Bent Sofus Tranøy skrevet boken Harde fakta. Han fortalte om bakgrunnen for boken, og om hvordan de to forfatterne har samarbeidet for å få til denne boken.

Frem mot pausen fikk vi informasjon om titler for småbarn hvor stikkordene er Willy, Mumi, Tassen og alles kjære Mamma Mø. Det kommer en ny Karsten og Petrabok, og noen deilige spisebøker til de aller minste.

Flere personligheter som tv-tittere kjenner fra boksen kommer med bok, blant annet Else går til psykolog, Sophie Elise (skal vi danse) kommer 1 oktober med boken Elsk meg og Iman Meskini (hun fra Skam vet dere) som forklarer oss hvorfor kvinner bærer hijab. Kvinnelige stemmer det er verdt å lytte til.

Før pausen fikk vi høre om hvilke bøker som kommer ut i sjangeren populærvitenskap. Her nevnes tema som astrofysikk, stjernejeger og kosmisk støv. Boken jeg bet meg merke i er Factfulness av Hans Rosling, denne tenker jeg kan hjelpe meg med å få verdensbildet på rett kjøl igjen.

Med kaffe og pittelitt brownie i magen var gjengen klar til å fortsette, og under overskriften "Perler" fikk vi besøk av Kristian S. Hæggernes som leste fra det som skal bli hans nye roman Gaute og Veronika. Jeg leste hans novellesamling Ida & Oda som kom ut i fjor, så jeg gleder meg til å finne ut hva han har fått til i romanform.

Av norsk krim kan nevnes Karin Fossum sin nye krim Formørkelsen. Jeg har lest den allerede og ga den en sterk 5`er, så det er bare til å glede seg! Tåler du litt ekkel krim, så er Eirik Husby Sæther mannen for deg, med Sett av den døde. Knut Nærum kommer også med krim i høst, Den gåtefulle Oberon Qvist er oppfølger til bøkene han har gitt ut i denne sjangeren de siste årene.

Nå har jeg nevnt en brøkdel av bøkene Cappelen Damm gir ut i år, for her er mye å velge i, både når det gjelder tematikk og sjangere. Takk for en munter kveld, hvor tungen slo litt krøll på seg og rødmen bredde seg kledelig , mye latter og mye god stemning ☺☺☺

Heim av Johan B. Mjønes

Johan B. Mjønes er et nytt forfattermøte for min del. Han debuterte i 2009 og har en betydelig bibliografi å vise til. Mitt første møte med forfatteren fra Orkanger imponerte meg, så jeg kommer nok til å være våken for dette navnet i fremtiden.

Forlaget om handlingen:
Jørgen Heim er døende. Han spiser ikke og smertene er store. Alene i sykehjemssenga glir han inn og ut av tid, tilbake til livet på familiegården Heim i Trøndelag. 

Da storebroren omkommer i en ulykke, må Jørgen overta rollen som odelsgutt. Dyra kan ikke vente, jorda kan ikke vente, og Jørgen blir bundet til jorda og dyra og arven fra generasjonene før ham. For odel er ikke noe valg, det er en plikt og et privilegium. 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2018

Sider: 256

Kilde: Leseeks på Kindle

Jørgen er gammel og fengslet til sykehjemssengen, men i hodet hans er minnene klare og virkelige. Det er ingen som vet hvordan han hadde det da han vokste opp på gården, i skyggen av sin bror, odelsgutten som døde da de var ungdommer. 

Historien veksler elegant mellom livet hans som ung og voksen og den hverdagen han har nå når han er sengeliggende uten språk. Det at han føler, tenker og tilsynelatende snakker, men ikke blir hørt av de rundt seg, gjør dette til en skremmende bok å lese. Han er hypersensitiv til berøring, og selv en skrukkete trøye og en litt for tung dyne er smertefullt på den skrale kroppen. 

Han ligger der, lytter til det som skjer i rommet, han kjenner luktene fra menneskene som kommer inn til ham, og ergrer seg over unødvendig lys og lyd. Han skjønner ikke hva som skjer med kroppen hans, og greier ikke å få formidlet at han er tørst og sulten. Det med tørsten skjærer meg i hjertet, men at ikke pleiepersonalet oppfatter hvor smertefullt det er for ham når de løfter ham og legger ham over på siden, er vond lesning.

Små sansefornemmelser tar ham med over til livet for lenge siden, og på denne måten blir vi kjent med livet hans på gården. Det er ikke lystig lesning dette heller, men så glimrende skrevet at jeg trekker pusten i ren vellyst. 

Her er alt på stell, språk, oppbygging og selve handlingen. Karakterene er troverdige til tusen, og selv om jeg ikke har lyst å vite at det kan være sånn å være pleietrengende, så er jeg overbevist om at mange har det sånn på institusjoner.

Heim er en bok jeg virkelig håper mange vil lese, og kommer garantert til å bli en av mine nominerte til Bokbloggprisen for inneværende år.

Bare de levende trenger å bli husket av Hilde Lindset

Hilde Lindset er en norsk forfatter som bor og arbeider i Berlin. Hun har tidligere markert seg som en sterk novelleskriver, men det er først og fremst dikt jeg tenker på når jeg leser denne romanen.

Forlaget om romanen:
Louise reiser til øya O for å hjelpe til med å ta seg av båtflyktningene som driver i land der. Hun får ansvaret for en liten gutt, og Louise gjør hva hun kan for at han skal ha det godt. De går turer på stranden og pynter rommet med nye ting hver dag. Men noe må være feil, for gutten gråter ikke. Og hvorfor er det viktig om han gråter eller ikke? Louise spør seg om hjelpen hun gir, handler mest om henne selv. Er det hun som trenger guttens sorg? Trenger hun bare at noen trenger henne? Og kan man bli så avhengig av sorg at man forveksler den med lykke?
Legen Sivert tar imot de overlevende og behandler dem. Han er overbevist om at han ikke kan si «Jeg elsker deg» til en kjæreste igjen, for da vil hun forlate ham. Hva er egentlig tyngst: Å bli forlatt eller å forlate noen?

Bare de levende trenger å bli husket betegnes som en storslått, poetisk roman som stiller spørsmålet "hvorfor  trenger vi hverandre?" I utgangspunktet et interessant spørsmål som jeg gjerne ville dykke etter svar på, men dessverre sitter jeg igjen etter endt lesning uten å ha blitt særlig klokere.

Dette er nok den typen roman som "skiller klinten fra hveten" når det gjelder oss lesere. Om jeg er klinten eller hveten, skal være usagt, men at jeg trenger rytme, fremdrift og en smule forutsigbarhet når jeg leser har etterhvert blitt en kjensgjerning.
Denne romanen, som egentlig ligner mer på flere av langdiktene jeg har lest er bygget opp av små kapitler med egen tittel, nesten som noveller.

Gjennom hele romanen dukker det opp sekvenser skrevet i kursiv, jeg brukte tid på å forstå hvilken stemme dette er, og landet på at det er Louise som snakker til seg selv, eller kanskje ikke. I tillegg får vi sekvenser med setninger så lange som en halv side, eller korte setninger på bare får ord, i tillegg til stadig tilbakevendende oppramsinger av forskjellige ting.

Romanens handling, som skissert av forlaget i deres beskrivelse finnes her et sted, med en bakgrunn fra flyktningkrisen som er aktuell for tiden. Den forrige boken jeg leste var Khaled Hosseinis nye bok En bønn fra havet, som har samme tema, så jeg skulle vært i flyten til å lese mer om dette. Dessverre drukner primærhandlingen i det som for meg minner om et forsøk på å skrive en selvutviklingsbok.

Styrken til denne boken må være det vakre språket og de treffende betraktningene Hilde Lindset gjør, av mennesker som sliter psykisk. Noen gullkorn festet seg hos meg, som dette:

Er det beste ved å være trist at man ikke lenger vet hva frykt er, eller er det de redde, de engstelige, som er de lykkelige, de som har noe de ikke vil miste?

Det blir spennende å lese omtaler av denne boken, for å finne ut hva det er jeg har oversett og ikke fått med meg da jeg famlet meg gjennom denne romanen, for jeg føler at noe har gått meg hus forbi.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2018

Sider: 384

Kilde: Leseeks

Kapittel - litteraturfestival i Stavanger førstkommende helg

Dette gleder jeg meg til! Har to ganger vært i Oslo på litteraturfestival for å treffe andre bokbloggere. I år blir treffet arrangert i forbindelse med Kapittelfestivalen. Denne årlige internasjonale festivalen for litteratur og ytringsfrihet har blitt arrangert på Sølvberget, Stavanger Kulturhus siden 1995. Jeg har ikke vært her før, men etter å ha studert programmet gleder jeg meg til å tilbringe noen dager i Stavanger.

Festivalen starter allerede onsdag, så det er med skikkelig nedovermunn jeg scroller meg gjennom de tre første dagene, og ser mye jeg gjerne skulle vært med på. For eksempel hadde det vært kjekt og lært litt om Den norske slavehandelen, om Kalmarunionen og hørt Utakt-redaksjonens sine tanker om hva en klassiker er.

Torsdag skal Simon Stranger snakke om sin nye, fantastiske roman Leksikon om lys og mørke, og jeg oppdager både konsert med Frode Grytten og skrivekurs med Ivo de Figueiredo som høres interessant ut. Heldigvis har jeg billetter til Frode Gryttens konsert senere i år. Tenk at det er 5 år siden han imponerte meg med sin Murakami-forelesning på Verdens bokdag!
Andrè Bjerke som ville fylt 100 år i år er ikke glemt, på festivalen går han i par med Aasmund Olavsson Vinje.

Tema som kvinnekamp, borgerlønn, fellesskap, samhold og identitet er en flott plattform for en litteraturfestival, så dette skal bli noen dager med påfyll både for sjel og hode.

Her er mye for barn på denne festivalen, og for meg som jobber i barnehage og har mine favoritter er det kjekt å se at Jakob og Neikob kommer sammen med Jo og Jenny og ikke minst viser Jenny Jordahl sitt miljøengasjement med boken Grønne greier.

For meg som kommer med danmarksbåten fra Bergen på fredag, er det ikke før på kvelden jeg har mulighet for å delta på noe. Det jeg har blinket meg ut som spesielt spennende er fjorårets Brageprisvinner (og forhåpentligvis årets Bokbloggprisvinner....) Olaug Nilssen. Jeg har lest Tung tids tale, og sett Riksteaterets sterke tolkning av boken til sceneversjon, så å høre henne snakke om hvorfor litteratur er viktig, ser jeg virkelig frem til.

Fantastisk, fantastisk, fantastisk!!!!!

Klokken 16:00 er det tid for Bokbloggerprisen:
(sakset fra Kapittel sitt program)

Korte samtalar med nominerte forfattarar og utdeling av prisen! Dei nominerte er:

Årets roman:

• Begynnelser av Carl Frode Tiller (Aschehoug)
• Berge av Jan Kjærstad (Aschehoug)
• Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar (Gyldendal)
• Tung tids tale av Olaug Nilssen (Samlaget)

Open klasse:

• Anorektisk av Ingeborg Senneset (Cappelen Damm)
• En sånn jente av Monica Flatabø ( Vigmostad Bjørke)
• Grensen av Erika Fatland (Kagge)

Om prisen:

"Bokbloggerprisen er en demokratisk og uavhengig litteraturpris som stemmes frem hvert år av norske bokbloggere.

Prisen deles ut til norske bøker i to ulike klasser: Årets roman og Åpen klasse, der sistnevte omfatter alt som ikke er romaner skrevet for voksne.

Prisen deles ut i september for bøker originalt utgitt på norsk foregående år."

Det kommer ikke til å være lett å holde fokus på litteraturen når mange glade bokbloggere møtes, men etter prisutdelingen kommer det et par perler jeg gjerne skulle fått med meg.

Som svoren fan av Marit Eikemo og Erlend Nødtvedt må jeg bare få med meg Å, Vestlandet. Begge disse forfatterne, pluss Frode G. var på Eikemos lanseringsfest i april, og det var jeg også!
Steffen Kverneland sin bok om Edvard Munch leste jeg med stor begeistring, så denne eminente tegneserieskaperens samtale om kunsten sin vil jeg gjerne ha med meg. Jeg var med på KODEs bokbad av Kverneland i mars i fjor, og jeg hører gjerne ham snakke om kunsten sin igjen.

Jeg liker å utfordre meg selv, så kanskje jeg skal få med meg Tomas Espedals prosjekt Jeg vil bo i mitt navn før jeg hiver meg på bussen hjem til Bergen på søndag.

At det er mye å velge i på denne festivalen er det ikke tvil om. Neste år skal jeg passe på å ha et par feriedager tilgode til høsten så jeg kan utvide helgen og gå helt bananas

☺☺☺

Kjenner jeg noen som skal på litteraturfestival til helgen? Programmet finner du her, så det er bare til å ta et dypdykk i tilbudene!

Jeg gleder meg til å skravle litt med bokbloggere igjen, 

Stavanger here I come!!

Jordens arvinger av Ildefonso Falcones

Havets katedral tok meg med storm da den kom ut, og jeg var ikke sen den gang, med å besøke Barcelona og kirken Santa Maria de la Mar. Nå er endelig oppfølgeren kommet, og tilfeldighetene ville ha det til at jeg startet på denne boken samtidig som gubben spurte om jeg ville se en serie som heter Havets katedral ☺☺☺For en fin måte å friske opp handlingen på!

Forlaget om Jordens arvinger:
Barcelona 1387: Klokkene ringer i alle byens kirketårn, og folk stimler sammen for å se hva som skjer. I folkemengden befinner Arnau Estanyol seg, sammen med 12-årige Hugo Llor, som Arnau har tatt under sine vinger. Arnau har jobbet seg opp til å bli en av byens mest ansette menn, og han har hjulpet Hugo til å få arbeid ved et byens store skipsverft.

Klokkene, som varslet kongens død, varslet også starten på en ny og vanskelig tid for byens borgere, og det går ikke mange dager før det nye regimet får skjebnesvangre konsekvenser for Arnau og Hugo.

Forlag: Bazar

Utgitt: 2018

Sider: 936

Kilde: Leseeks

Arnau var selv en liten gutt i Havets katedral. Han vokste opp delvis sammen med sin far, men uten sin mor, i et miljø hvor farer lurte i de fleste sammenhenger. I denne romanen er Arnau selv blitt en voksen mann, han er gift med Mar, datter av en bastaix, og de har en sønn på seksten år, som er oppkalt etter Arnaus far Bernat. Han har tatt til seg tolvåringen Hugo, som er i en lignende situasjon som han selv var i barndommen.

Den myke starten på romanen gjør at jeg sank hodestups inn i historien, men det varer ikke lenge før tilbakeblikk minner leseren på familien Puig og den grusomme kusinen hans Margarida, og dækelskapen hun stelte i stand som Arnau fikk skylden for.
Alle kirkeklokkene i Barcelona ringer fordi kongen er død, og med Arnaus bekymrede nyve i pannen bygges intrigene tett.

I fortsettelsen er det Hugo og Bernat som er hovedpersonene. De forfølges av fortiden, og på grunn av falske beskyldninger og stadige uheldige situasjoner ledes deres livsveier, snart den ene veien, snart den andre.

Denne historien tar flere uventede vendinger, så jeg vil ikke røpe mer av handlingen og ødelegge overraskelsene for deg. Befolkningens tilknytning og kjærlighet til basilikaen Santa Maria de la Mar er et omdreiningspunkt i romanen, men kirken spiller ingen hovedrolle, slik som byggingen av den gjorde i Havets Katedral. Tematikken bygges rundt slavenes trelldom og frihet, om overtro og nonner og deres klosterliv. Det var spennende å lære om vinproduksjon, så den delen av handlingen ble som et plaster på såret etter alt det traurige livet og all mishandlingen som utgjorde mesteparten av fortellingen.

Dette er en historie, fortalt så sanselig og godt at jeg som leser føler sulten, skitten og angsten på kroppen. Skildringene av datidens Barcelona med skipsverft, tønnemakere, vinproduksjon og handel gir et interessant historisk bakteppe, mens måten menneskene behandler hverandre til stadighet setter et støkk i meg. Den eneste innvendingen jeg har til romanen er at den er to hundre sider for lang, for enkelte sekvenser og hendelser er utbrodert med en sånn detaljrikdom at jeg som leser begynte å tromme litt med fingrene.

Det er ikke tvil om at det frister å reise tilbake til Barcelona 

etter å ha lest denne romanen!

Sauesankertanker - dikt av Torgeir Rebolledo Pedersen

Det var tittelen på denne diktsamlingen som trigget mitt ønske om å lese Torgeir Rebolledo Pedersen sin nye diktsamling. Jeg kan ikke skryte på meg å ha sanket sauer, men siden jeg er gift med en sauebondesønn, så jeg for meg akkurat hvordan disse sauesankertankene tok form. Omtalen er mitt bidrag til diktlesesirkelen på bloggen Artemisias verden i september.

Forlaget om diktsamlingen:
I Sauesankertanker finnes både sau, ku og ulv, flaggspett, dompap, pilfink, dødsbevissthet, forgjengelighet og begjær. En mann blar tilbake i minner om det som var, han skriver om å sanke og å bli sanket, om å gjete og å bli gjett, om trangen til å være et helt menneske i en hel verden.


Som ansvarlig
sauesanker
har jeg ingen grav
å tilby mitt kadaver
men som trommende
sjaman kan jeg gi
sauesjelen
etterliv
som ekko
fjellimellom


Dette er siste verset fra diktet som gir tittelen til denne diktsamlingen. Etter å ha lest diktene, først en gang fort, og så noen uker senere med mye mer ro i sjelen, vil jeg gjerne berømme holderen av denne pennen. Ikke at forfatteren trenger så mange godord fra meg, for Torgeir R. Pedersen er en dreven poet. Han debuterte i 1983, og har i tillegg til poesi skrevet innen mange andre spennende sjangere. Han har vært Norgesmester i slampoesi og blitt belønnet med Doblougprisen for sitt forfatterskap.

Med diktene i denne samlingen reiste jeg tilbake til de runde, myrlendte fjellene hvor jeg noen sommerdager, for mange år siden, var med og så til sauene. Ensomheten og roen i fjellet, når to stykker må gå etter hverandre på en smal sti, inviterer til akkurat sånne tanker som dette her. Å sette dem på papiret i riktig rekkefølge er en helt annen kunst.

Tankene og følelsene i denne diktsamlingen er av den mellommenneskelige sorten, selv om mange av diktene tar utgangspunkt i dyr og natur. Jeg likte godt styrken i Jegerhjerte, som begynner sånn:

Etter henne!
(brøler jeg til mitt begjærs sjåfør)

Der er du 
det er deg jeg mangler
typisk kvinne som så typisk alltid 
har dreid hodet om på meg

Eksistenser mellom var og er, er også et av mine favoritter fra denne samlingen, og nettopp vår måte å være i verden på, er et tema jeg fant igjen i flere av diktene til Pedersen. Å leve i nuet, å være til stede i det vi gjør, og akseptere det som skjer med oss i livet, skildres på en ettertenksom og fin måte.

Og Gud stiplet inn den smale sti
og rot på tvers
å snuble i

Sauesankertanker er skrevet i moll, men diktene er ikke dystre på noen måte. Jeg vil si at disse diktene kan være til god trøst, om du har snublet litt, og livet går deg i mot på noen måte.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2018

Sider: 84

Kilde: Leseeks