En for alle av Trude Teige

Èn for alle er den åttende boken i krimserien, hvor Kajsa Coren er den ledende karakteren. Jeg har lest det meste Trude Teige har skrevet, og denne serien er alltid noe jeg ser frem til å lese videre.

Forlaget om handlingen:
1992 Sju år gamle Lukas dør på ferie i Losvika. Offisielt omtaler politiet det som en tragisk ulykke. Men folk i bygda vet at ett av de fire barna som var sammen med ham, fikk skylden.

2025 Gutten bygda aldri tilga, vender tilbake. Og like etter blir en av de andre som var til stede da Lukas døde, drept.

Journalisten Kajsa Coren flytter hjem til Losvika mens bygda er rystet av drapet. Da det i tillegg blir funnet et lik i klippene mot storhavet, siver gamle og nye rykter og hemmeligheter fram. Kajsa begynner å grave i alt som har skjedd, og sporene leder henne tilbake til sommeren 1992.

Imens holder noen øye med Kajsa, noen som vil gjøre hva som helst for å hindre henne i å finne sannheten.

Det er alltid sårt å lese om barn som er stygg med hverandre. Når det skal gå over tredve år før uretten som ble gjort får sin rettferdige avslutning, koker det litt i meg.

I denne historien befinner vi oss på en øy på Sunmørskysten, Kajsa tar sin yngste sønn med seg fra Oslo, og slår seg ned i huset hun har arvet av tanten. Det skjer ting rundt Kajsa, hun er åpen mot mennesker og nysgjerrig nok på det som skjer rundt seg, til å stille spørsmål.

Historien har flere spenningstopper, men det er en "snill" krim, som utelater de groveste scenene. Noen hendelser blir beskrevet i ettertid, og på denne måten føltes det ikke så heftig for en stakkars leser.

Handlingen er lett å følge og plottet er godt, persongalleriet er betydelig, men ikke vanskelig å holde orden på. Mange av betraktningene som gjøres, går på det mellommenneskelige, og her viser Kajsa Coren oss hvor viktig et nettverk av medmennesker som vil en vel, er for at vi skal ha det godt.

Jeg likte En for alle godt og anbefaler den gjerne videre ⚃

Artemisias verden har også skrevet om boken 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2026

Sider: 306

Kilde: Biblio

Svarttrostens sang av Gro Furrevik

Gro Furrevik blir presentert som årets debutant på Osterøy Krimfestival i midten av september, følgelig er hun et helt nytt blad også i min krimkanon. Svarttrostens sang er en sterk debut, så dette forfatterskapet vil jeg virkelig følge med på. 

Forlaget om handlingen:
To kvinner som begge har bånd til den ambisiøse politikeren Daniel Skarven forsvinner, og etterforskningen avdekker urovekkende forbindelser til Kosovo der mafiaen utnyttet krigstilstanden.

Psykiateren Carmen Wiese er en fersk profilerer i politiet i Bergen. Hun involveres i en etterforskning som setter både hennes faglige integritet og personlige grenser på prøve. Victoria Valkendorf, en frustrert småbarns mor fra Bergens øvre sjikt, har tiet lenge om hva hun opplevde da hun var soldat på Balkan. 

Sannheten truer nå med å rive livet hennes i stykker.

For hva gjør vi når vi har vært vitne til urett og hva er vi villige til å ofre for rettferdighet?

I åpningsscenene i denne historien møter vi ekssoldat Victoria Valkendorf. Nå er hun hjemme med sin seks måneder gamle sønn, og hunden Ares, mens den litt tafatte mannen hennes Gisle er på jobb. Victoria har vært i FN-tjeneste i Kosovo, noe hun helt tydelig er preget av.

I følge ektemannen Gisle har hun litt problemer med å "være normal" og i tillegg kjenner hun på presset fra sin far for å overta familiebedriften. Dette er forventninger hun slår fra seg, samtidig som hun kjenner helt tydelig, at hun ikke passer inn i omgivelsene hun lever i.

Psykiateren Carmen Wiese er den ledende karakteren i denne krimmen, hennes arbeid og tilhørende frustreringer med sjefen på politikammeret i Bergen, er det vi følger tettest. Ja, for handlingen utspiller seg i Bergen, noe som er gøy for oss bergensere som kan følge henne rundt i kjente områder. 

Carmen Wieses arbeid som psykiater gir oss interessant innsikt i menneskesinnet, hun er involvert i savnetsaken til Lilah og i den gamle forsvinningen til Anine. At sjefen hennes ikke respekterer hennes arbeidsmetoder, fagkunnskap eller henne som menneske, skildrer et indre landskap, som virkelig burde hatt hjelp.

Jeg likte godt Victorias historie og bakgrunn fra Kosovo, her kommer vi inn på mafiose tilstander med trafficking, i brutale og hjerteskjærende situasjoner. Mye av dramatikken er knyttet til denne delen av historien, men Svarttrostens sang er jevnt over spennende fra begynnelse til slutt. 

Med et plott som er lett å følge og troverdige karakterer, lot jeg meg engasjere i handlingen. Gro Furrevik bruker et korthugget, litt røft språk som jeg satt pris på. Jeg gleder meg til neste bok i denne serien, og 

 anbefaler gjerne Svarttrostens sang videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 335

Kilde: PDF fra forlaget

På stedet hvil av Martin Baldysz

Det var Marting Baldysz som skrev årets beste krim Stille grender i 2025. Jeg leste boken, og likte den veldig godt, så det var kjekt å kunne gå inn i bokhøsten med bok nummer to i Ryer-serien, et klassisk mysterium fra 1903, som har et søskenpar i hovedrollen. 

Forlaget om handlingen:
Då kaptein Gausereide blir funnen død på Stormoen eksersisplass, sender major Tandrum telegram direkte til overkonstabel Johan Ryer. Majoren ønskjer ikkje merksemd om saka no rett før storøvinga. 

Johan ser dette som ei gyllen moglegheit til å teste ut den nye fingeravtrykksmetoden og har trua på ei rask og vitskapleg oppklaring.

Med systera Sonja ved si side reiser han frå Ålesund, men det viser seg at kvinner ikkje er velkomne i leiren. Dermed må ho etterforske på eiga hand i bygda. Brått blir mordsaka vikla inn i ei anna skakande hending som dreg Sonja ned i hennar mørke, løyndomsfulle fortid.

Det er et særegent søskenpar som er hovedpersonene i denne krimserien. Faren deres var i sin tid en vel ansett etterforsker i politiet, som overkonstabel Johan Ryer har litt problemer med å leve opp til. Slett behandling fra sin overordnede, og telefonsamtalen med major Tandrum, fører til at han sammen med søsteren Sonja Ryer, gjør alvor av å ta steget, og starte detektivbyrå. 

Sonja jobber på Rotneset asyl, hvor overlege Strinden har et maktgrep på henne. Hun har smerter i kroppen, som hun bedøver med opium og alkohol, og er en ganske så asosial kvinne, litt utenfor normen på begynnelsen av 1900-tallet. 

Militærleiren de havner i på majorens invitasjon er travel, mens han selv sitter rolig og legger kabal. Major Tandrum er en av mange fargerike karakterer i denne krimmen, som skildrer datidens rangordninger, menneskesyn, kvinneufrihet og ikke minst, mangel på hjelpemidler til etterforskning av mord.

Storøvelse og unionsoppløsning danner bakteppet for begivenhetene som finner sted, i leiren og i bygden. Vi hører om sekondløytnant, dragoner, fanejunker, profoss, feltskjær og trumpeter, det var litt av noen titler de hadde den gangen. 

Jeg liker godt måten forfatteren skriver på, gjennom et veloverveid ordvalg, meningsbærende dialoger og de mange situasjonene som bidro til at jeg krummet smilet en tanke, ble dette frydefull lesning.

På stedet hvil er en krim med god nerve. Fra første side spirte min interesse for hva som kom til å skje, hvordan Sonja skulle komme seg ut av knipen hun var havnet i, og ville Johan slippe unna med enkelte valg han tok på veien?

Martin Baldysz har igjen imponert med en knallgod krim, som innehar alt jeg synes hører med i en historie av denne typen. Noen få cliffhangere fikk meg til å se frem til neste bok i serien allerede nå.

Jeg anbefaler gjerne På stedet hvil videre ⚄

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2026

Sider: 294

Kilde: Leseeksemplar

Dronningen av Sotra av Runo Isaksen

Det er kjekt å lese bøker for barn og unge innimellom, og siden jeg likte Kongen av Sotra som kom ut i 2024 veldig godt, var det med glede jeg satt meg ned med denne frittstående oppfølgeren. Aldersgruppe ca 12 år er midt i blinken ☺

Forlaget om handlingen:
JK (14 ½) og Thea (15) trodde det var over. De tok feil. Etter all dramatikken i sommerferien vil Jan-Kåre (JK) holde seg langt unna trøbbel. I høst vil han helst bare tjene penger og spille i band. Og kanskje bli kjent med den nye jenten i klassen? Sahar heter hun, og har palestinsk bakgrunn.

Thea har hatt sommerjobb på Sartor senter og hengt med Sahar, som jobber i nabobutikken. De har blitt gode venninner. Men en dag slutter Sahar helt å svare på meldinger. Hun dukker ikke opp verken på jobb eller på skolen. Hvor er hun? Hva har skjedd?

JK og Thea har fått et nytt mysterium å løse. Hvis de bare klarer å samarbeide igjen, vel å merke.

Det skar seg litt for de to hovedpersonene våre mot slutten av forrige bok, derfor tar det litt tid før de skjønner at de må jobbe sammen for å finne ut hvor Sahar har gjort av seg.

Handlingen sender noen tanker tilbake i tid, vi hører om Sylen som tidligere truet JK, vi møter igjen barndomsvennen Børs, og ikke minst Kral, den gamle uvennen som spiller en utrivelig rolle også i denne historien.

Persongalleriet er passe stort, karakterene er stort sett troverdige, men de som nærmer seg det karikerte, er også de som tilfører historien en nødvendig dose humor. Dialogene ungdommene imellom flyter lett, i en sjargong som passer til aldersgruppen, men også klinger godt hos oss voksne. 

Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, men den har en tydelig tematikk, som går på negativ sosial kontroll. JK har fått en ukes prøvetid i Sport 1 på Sartor Senter, noe som fikk Børs til å advare JK om at sjefen Bendik er homofil. Når det i tillegg kom frem at Bendik oppsøkte JK og tilbød ham jobben, var det flere mulige intriger som bygget seg opp i hodet mitt.

Dronningen av Sotra har en logisk og ryddig oppbygging, hvor alt som nevnes i begynnelsen, viser seg å være relevant for handlingen fremover. Flere hemmeligheter ligger på lur, mens tid som ikke strekker til, og forventninger fra andre gjør at JK stadig er under press.

Det er ikke tvil om at ungdomslitteratur fremdeles kan engasjere en dame i sin beste alder. Teksten har god utvikling, og en spenningskurve som peker oppover. Den forrige boken i serien henger godt sammen med denne, så les gjerne den først, selv om årets utgivelse står støtt alene.

Jeg anbefaler gjerne Dronningen av Sotra videre ⚄

Forlag: Teft

Utgitt:2026

Sider: 187

Kilde: PDF fra forlaget

Det finmaskede nettet av Håkan Nesser

Det finmaskede nettet er den tiende, og dessverre siste boken i serien om Gunnar Barbarotti. Jeg har frydet meg over denne serien, og spesielt denne siste boken som har så mye humor og fine refleksjoner. Boken ble slukt på hytten i helgen (takk og pris for tåke i fjellet) hvorpå jeg svosjet den kjapt tilbake til biblioteket, til glede for nye lesere som står i kø og venter.

Forlaget om handlingen:
Tidligere politikommisær Asunander, reumatisk og tilbaketrukket, bor nå på et velstelt aldershjem i byen Visby på Gotland. Han fører notater om en tretti år gammel forsvinningssak eventuelt drapssak. Uoppklart, uansett. Merkelige omstendigheter – som et par avkuttede lillefingre og et funn på den gotlandske landsbygda – vekker liv i den bisarre historien om Harry Krona og Marlene Horwath. Hva var det egentlig som skjedde – og hvorfor?

Gunnar Barbarotti og Eva Backman, begge på vei inn i pensjonisttilværelsen og et rolig liv på Nord-Gotland, blir motvillig trukket inn i etterforskningen av sin gamle sjef. Og innsatsen skal vise seg å være høyere enn noen gang.

Det var en fryd å tilbringe tid sammen med de nypensjonerte etterforskerne, og ikke minst deres gamle sjef, som er "still going strong". Primærhandlingen er i nåtid, men handlingen skildrer også hendelsene i 1997 som ligger til grunn for den uoppklarte saken, som Asunander ikke får fred for.

Gunnar Barbarotti har lang løpetid i politiet, og i denne historien nevnes mange av kollegene han har jobbet med opp igjennom tidene. Adamsnouk, Borgsen, Toivonen, Van Veeteren, Stigman, Paola Borgada og kanskje enda flere. Jeg mintes dem med glede alle som en, de ble nevnt på en naturlig måte i handlingsforløpet, og føltes ikke påtatt eller oppramsende på noe vis.

Det er ikke noe hardkokt krim dette her, det var heller en varm og litt vemodig stemning som fulgte lesingen. Nerve og dramatikk fulgte absolutt med, i forviklingene som fulgte menneskene, som prøvde å løse mysteriet. 

Sjargongen Gunnar Barbarotti og Eva Backman bruker seg i mellom, er full av tiltro og respekt og ikke minst, så oser den av kjærligheten dem i mellom, og forventningen de har til fremtiden de bygger seg, ved å flytte til Gotland.

Det finmaskede nettet har et godt plott, handlingen er lett å følge, og historien engasjerte nok til at lesing ble prioritert fremfor tur i tåkeheimen. Serien er notert som "omigjenlesing" når jeg selv blir pensjonist, for dette leselandskapet har jeg ikke lyst å forlate for godt. 

Jeg anbefaler gjerne Det finmaskede nettet videre ⚄

BokBloggBerit har også skrevet om boken

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 348

Kilde: Biblioteket

De etterlatte av Bjarne Melgaard

Bjarne Melgaard er en anerkjent kunstner med en særegen personlighet og utstråling. Ryktet hans løper gjerne foran ham, i kretser som ikke er veldig kunstinteressert. Kanskje denne romanen er fiksjon, men han gjør det lett for leseren, å se for seg kunstneren i hovedpersonen.

Forlaget om handlingen: 
Rob Bo'Bel opplever at alt han tar i blir ødelagt. Han lever i en relasjon til Raoul, en manipulerende og svikefull mann. En dag ringer de fra Dyrehospitalet og en fremmed stemme sier at hunden til Rob er drept. Rob blir hjemsøkt av tankene på hvem eller hva som har drept Nurket.

De etterlatte er en roman om avhengighet, forræderi, et jeg i oppløsning, hallusinasjoner, evige kriser og tvangstanker, og om kjærlighet.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2026
Sider: 121
Kilde: Lånt på Biblio

Rob Bo`Bel bor og arbeider som kunstner i New York. Etter en svipptur hjem til Norge, kommer han hjem til sin kjære chihuahua, etter den har blitt ihjeltrampet av samboeren Raoul. 

Dette er rammen rundt historien, som utspiller seg i denne fortettede og temmelig opprivende romanen. Handlingen tar oss med inn i Robs dysfunksjonelle hatrelasjon med samboeren Raoul, og tilbake i tid, til en barndom og oppvekst, full av prøvelser.

Raoul er 20 år yngre enn Rob, han vegeterer i leiligheten som de deler, og snylter kraftig på restene av Robs oppsparte midler, som mer enn noe går til å mate avhengigheten de begge lider under.

Rob derimot føler at Raoul er et offer for hans egen livsstil og utflytende holdninger, og har problemer med å dømme vennen for det han gjorde mot lille Nurket. Rob liker ikke virkeligheten, han tviler på sin egen kreativitet, og hele livet har han ventet på å få den straffen han synes han fortjener.

Romanen skildrer selvbedrag, tvangstanker og paranoia, noe Rob opplever mye av. Jeg leser ham som den ensomme og redde lille gutten han fremdeles er, selv om han har levd hardt og samtidig skapt seg en vellykket karriere.

Miljøet romanen er satt i, er langt fra det jeg ferdes i, men mange av følelsene som løftes frem i denne historien er universelle. Dette er en velskrevet roman med kloke refleksjoner, den avslører hvordan baksiden av medaljen kan se ut, hos kunstnere og andre som har skaffet seg et kjent navn. 

Jeg hadde stor glede av å lese De etterlatte og anbefaler den gjerne videre ⚄

Tårnet.Fyrtårnet av Lars Mørch Finborud

Lars Mørch Finborud er et nytt navn for meg. Kunsthistorikeren debuterte som forfatter med De svarte skiltene i 2013, og Tårnet er hans fjerde roman. Forfatteren har arbeidet i 10 år på Henie Onstad kunstsenter, som jeg besøkte for noen år siden. Det er ikke noe tårn der, men jett om denne burleske historien greide å sette fantasien min i sving ☺

Forlaget om handlingen:
En kunsthistoriker får jobb på Tårnet som «levende arkivar». Den unge mannen dras inn i en forloren museumslabyrint, hvor en direktør har styrt med hard hånd i femti år. Da arkivaren ved en tilfeldighet gnukker frem en ånd i toalettskåla og oppdager en grusom maskin i institusjonens indre, begynner selve Tårnets fundament å vakle.

Tårnet. Fyrtårnet er en ‘highbrow horror’ som baserer seg på museumsvesenets rivende utvikling de siste tiårene. En kontrafaktisk kuratorroman, like preget av hylende motsetninger og tvilsomme karakter, som kunstlivet selv. For som en av våre største avdøde billedkunstnere en gang bedyret i Morgenposten: «Man skal aldri la brysomme fakta komme i veien for en god historie.»

De fantastiske bildene jeg fikk på netthinnen da jeg leste denne romanen, er umulig å formidle på noen overbevisende måte. I kjelleren finnes det et beist av en kvern, en jernkjeft som krever å bli matet med kunst. Ikke nok med det, er du riktig uheldig i din vandring i museets ganger, finner du også et ubehagelig fryselager.

Det koseligste innslaget i denne historien, er det snakkende toalettet, som den levende arkivaren klarer å gni liv i. Du tror gjerne at det ikke er mulig å få noe fornuftig ut av en roman med denne rollebesetningen, men det gjør det altså.

Her spørres det om hva som er åndsmenneskets ansvar i kunsten. Museets rolle i samfunnet er å sette i gang diskusjoner og åpne opp for kritisk tenkning, nemlig! Det er utrolig morsomt å lytte til direktøren og kuratorene, som skal prøve å tekkes politikken og forventningene de må forholde seg til. 

I hundre år har det vært det samme gnålet om at vi skal åpne opp museer, inkludere høyt og lavt, barn og unge - "Folkets" meg her og "For alle" meg der. Bare se på hva de skriver: "Hvordan kan din institusjon bidra til mangfoldsløftet?" Og hvem i helvete er det vi skal løfte, som jeg tør spørre? Kan de ikke bare be Norske Bildekksprodusenter gå i bresjen? Først var det å få arbeiderne inn, så var det utsatte grupper, så barn, så breddetilbud, så fremmedarbeidere, så alskens minoriteter, så rullestolbrukere med teleslynger og så konstiperte svensker med 21 fregner og oppover - og nå har de faen meg gått i sløyfe og startet galskapen på nytt!

Selv om det finnes noen rabiate karakterer i Tårnet, så ligger det mye visdom mellom linjene i denne romanen. Det harseleres med pålegg fra myndighetene, og krav fra befolkningen om mye som ligger på siden av kunsten. Dette bidrar til mange artige situasjoner og ikke minst interessante diskusjoner. 

Tårnet, Fyrtårnet er en tankevekkende (horror)roman,

som det er verdt å få med seg ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt:2025

Sider: 262

Kilde: Biblioteket