Ari - bohemen og bøkene av Vidar Kvalshaug

Min eneste kjennskap til Ari Behn var, at han har vært gift med Märtha Louise. Jeg visste at han har skrevet "noe", men aldri satt meg nærmere inn i hva. Forfatteren av denne boken derimot har jeg lest to novellesamlinger av, så jeg satt stor lit til at hans fremstilling av Ari Behn ble troverdig og lesbart.

Forlaget om boken:
Ari Behn (1972-2019) skrev begeistret om oppturene og nådeløst om nedturene. Han fortalte mye av livet sitt gjennom skjønnlitteraturen. Det var trøblete, og det var fantastisk.

Ari – bohemen og bøkene handler om det han skapte, og om hvordan han tok plass i offentligheten og iscenesatte seg selv som forfatter. Vi blir med på reisene og møtene med litterære forbilder som beatforfatterne Paul Bowles og Jack Kerouac, og pariser-amerikanerne Ernest Hemingway og F. Scott Fitzgerald. 

Dette er én versjon av Ari Behn. Det finnes mange. Et menneske er ikke bare hva man tror eller klarer å se. Også det lærte han oss.

Og det ble det. Dette er ikke en biografi skriver Vidar Kvalshaug i dette innlegget (verdt å lese!) Det er lett å være fokusert på døden, når man leser en skildring av en kjent person som har tatt livet av seg, men når jeg i Kvalshaugs bok blir kjent med Ari Behn, er det livet og lyset jeg ser klarest. 

Med en lett tone skriver Kvalshaug frem Ari som menneske. Vi hører om hans litterære forbilder, hva han leste og hvordan det påvirket ham. Han skrev sin tid og sitt liv inn i bøkene sine, og har du lest hans forbilder, vil du skimte dem i tekstene hans. Ernest Heamingway og Jack Kerouac er vel de navnene som dukker opp oftest, men her er mange flere. 

Blant disse forbildene finner vi også den japanske forfatteren Yukio Mishima, som avsluttet livet sitt på en dramatisk måte. I Morgenbladet jeg fikk (nr. 46 - 2020), samtidig som jeg leste om Ari Behn, sto det et flott essay om denne mannen, som Ari så opp til. I nevnte avis står det også anmeldelse av Karoline Brændjord sin diktsamling Jeg vil våkne til verden, som jeg nettopp har lest, så det er tydelig at jeg tiltrekkes av tematikken for tiden.

Et lite sidesteg der, men tilbake til Ari, som var utpreget sosial, og helt naturlig, og særdeles spontant, tok kontakt med andre mennesker. Han interesserte seg for folk, og deres gjøren og laden, og hadde en helt spesiell måte å være i verden på. Klasse og identitet opptok ham, og det var ikke overklassen og hans posisjon i kongefamilien som var det viktigste. Han var en intellektuell som ønsket å holde på arbeiderklassen i seg, men følte seg som en underdog i mange sammenhenger.

Han beskrives av Kvalshaug som en inntrykksvampyr, og en ung mann med markeringsbehov. Etter brakdebuten med novellesamlingen Trist som faen i 1999, slet han med at det neste han ga ut ikke fikk like stor jubel. Kritikkene og medieoppslagene var ikke utelukkende positive til Ari, som ønsket å bli sett, men kanskje ofte følte seg misforstått. 

Mot slutten av boken, hører vi om hans ønske om å gi ut musikk, og om hvordan han lykkes som kunstmaler. Den siste utgivelsen hans var Inferno i 2018, og leser du denne i lys av det vi nå vet, så vil du finne tegn på hans fortvilelse. 

Ari - bohemen og bøkene er et flott farvel med et flott menneske. Menneskeskildringene vi får her er ærlige, men gjort med respekt, så det føltes godt å lese. Boken anbefales!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2020

Sider: 252

Kilde: BookBites

Assistenten av Kjell Ola Dahl

Kjell Ola Dahl er en prisvinnende forfatter med en lang rekke utgivelser bak seg, i ulike sjangre. Han har bidratt i flere antologier, og også skrevet filmmanus. Jeg har hørt om ham, så det er nesten så jeg må si at det er utrolig at jeg ikke har lest noe av ham før. Mitt første møte ble altså hans siste utgivelse, som jeg har kost meg med nå i november.

Fra bakpå boken:
Jack Rivers er spritsmugler og ulykkelig forelsket i Amalie. I etterkant av en mislykket politiaksjon på Minnesund i 1924 blir han innhentet og arrestert av Ludvig Paaske.
Fjorten år senere møter vi ham igjen. Da er han blitt Paaskes assistent, som i sin tur er blitt privatetterforsker. En dag blir Paaske oppsøkt av Vera Gruber, som mistenker sin tyske mann for å være utro og vil ha ham til å spane på ham. Dette danner opptakten til et agentdrama med dødelig utgang. Når en tysk statsborger blir drept av Gestapo på norsk jord i 1938, begynner snøballen å rulle.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2020

Sider: 410

Kilde: Leseeksemplar

Det første jeg bet meg merke i ved denne historien, er de sjelden gode miljøskildringene fra Oslo i mellomkrigstiden. Her er det mange små detaljer, som til sammen gir et fargerikt bilde av den angjeldende perioden.

Vi får presentert to historier, som utspiller seg med 14 års mellomrom. Kapitlene veksler mellom historiene, og levendegjør karakterene på en spennende måte. Karakterene som vokser frem mellom disse sidene, er flerdimensjonale og lett å skille fra hverandre. Spesielt Johan, som sliter litt psykisk, og er sterkt hemmet av stammingen sin, er det spennende å følge med på, i innledningen av romanen.

I 1924 befinner vi oss midt i forbudstida, hvor det var ulovlig å selge sprit i Norge, og det er nettopp spritsmugling, som er bakteppet for denne historien. I 1938 får bakteppet en mye brunere farge. Vi hører om hvordan justisminister Trygve Lie har gjort det til en forbrytelse å kjempe for Spanias lovlig valgte regjerning, i deres forsvar av demokratiet. Tyskere besøker Norge i forskjellige lugubre ærender, og det er tydelig at saker og ting foregår i kulissene.

Ludvig Paaske har blitt sparket fra politiet, og livnærer seg som privatetterforsker. Han har ansatt Jack Rivers, som han i sin tid arresterte for spritsmugling, som assistent. I begge historiene opptrer Jacks tidligere sjef Arvid Bjerke, hans kone Julie og hans elskerinne Amalie, som også Jack har et godt øye til. Når så mange karakterer går igjen i begge handlingsforløpene, kan det lett gå i surr, så det er bare til å skille historiene så godt en kan.

Handlingen er ikke utpreget dramatisk, men har flere spenningstopper, for Jack er ikke den som holder tilbake, som her:

Det bor visst ingen her. Dette er et nedlagt fabrikklokale. 
   Fabrikk? I denne rønna?
   Begge to flirer. 
   Mannen med lommelykten beveger seg mot døren. 
Han er ikke her.
   Jack ligger like stiv og ser på de to silhuettene i døråpningen. Tør ikke røre på en muskel.
   Det ropes utenfor. Døren lukkes. Skritt fjerner seg. 
   Jack blir liggende urørlig. Han er ikke her! De er altså på jakt etter ham. De jaktet på ham der - på Bygdøy.

Det er ikke tvil om at Kjell Ola Dahl er en forfatter med god erfaring. Assistenten er velskrevet og troverdig i sine skildringer av det historiske bakteppet. Selv oppfattet jeg boken som mer roman enn krim, selv om her finnes både etterforsker, politi og skurker her, så er ikke dette primærhandlingen i mine øyne. Jeg nøt språket og konstaterte at for første gang gjorde det ikke så mye at fremdriften var litt langsom, for historien engasjerte meg.

En julefortelling av Charles Dickens

I oktober skulle vi i Elidas 1001-lesesirkel lese en bok fra Viktoriatiden (1837-1901). Jeg sleit litt med å finne en egnet bok, den første jeg fikk med meg hjem fra biblioteket, ble levert tilbake, så jeg endte på en lettlest utgave av A Christmas Carol fra 1843. Å lese boken på norsk var ikke det helt store, så jeg fant meg en engelsk utgave, for å lese historien slik Charles Dickens skrev den.

Historien åpner med at Scrooges kompanjong Marley er død, men Scrooge er slu, glupsk og grisk så han lar Marleys navn fortsette å stå på skiltet, til bokholderiet hans. For å slippe å betale for hus, har han også flyttet inn i den døde kompanjongens leilighet. Ingen i byen hilser på ham, ingen tiggere ber ham om en slant, for han er beryktet for å være en gnier og en surpump. 

For å gjøre en ganske kort historie, enda kortere. Marley går igjen og sender tre gjenferd til Scrooge for å lære ham å bry seg om andre. Han lærer, Scrooge blir en ny mann, en som ser på verden med kjærlighet og glede. Han ble en god venn, en god sjef og et godt menneske.

I utgaven jeg leste er der en fin innledning som gjenskaper rammen rundt En julefortelling. Vi får fakta som skildrer Dickens` London: arbeidsmarkedet, byutvikling, barnearbeid etc. Med beskrivelser av samfunnet og forskjellen på rik og fattig, blir en ung (eller gammel) leser, satt i stemning til å besøke viktoriatiden.

Etter historien er slutt, får vi lære om Charles Dickens, om hva han var opptatt av, og hvordan han var som menneske, og hva som karakteriserte heltene i romanene hans. Til slutt får vi historien om historien, opprinnelsen til historien og virkningen den hadde på samfunnet. 

Det var en fornøyelse å atter en gang sette seg ned med Charles Dickens. Denne gangen, en utgave av A Christmas Carol, som fremstår som originalen. 

Med den engelske språket ble historien mye mer autentisk, jeg kunne føle på meg armoden som rådet, og skrekken Scrooge opplevde, når gjenferdene oppsøkte ham. 

Forferdelsen hans  bygget selvfølgelig på at han visste at han var et dårlig menneske, og så snart gjenferdet fra fortiden hadde trukket seg tilbake, var Ebenezer Scrooge lettet, men mer motivert til å ta imot de andre gjenferdene. 

En smakebit: (Leses med skummel stemme)

The Phantom slowly, gravely, silently, approached. When it came near him, Scrooge bent down upon his knee; for in the very air through which this Spirit moved it seemed to scatter gloom and mystery.  It was shrouded in a deep black garment, which concealed its heat, its face, its form, and left nothing of it visible save one outstretched hand. But for this it would have been difficult to detach its figure from the night, and separate it from the darkness by which it was surrounded.

Også i denne utgaven oppfordres leseren til å lære mer. Her får vi en liten Dickens biografi og en presentasjon av karakterene. Vi får presentert et par ting å tenke på, og forslag til videre arbeid med boken og forfatteren. Til slutt lærer vi litt om den viktorianske julen, og får forklart en rekke ord som dukker opp i romanen, og som ikke er brukt i dagligtalt engelsk. 

Litt tidlig kanskje, men jeg har nå lest to julebøker, hengt opp lys på altanen og er så godt som ferdig med julegavene, så jeg flesker til med et rungende God Jul!!! 😅

Jeg vil våkne til verden - diktdebut av Karoline Brændjord

Diktlesing er for meg en nøtt som må knekkes, jeg har etter hvert lest en del, noe klaffer med en gang, mens andre ting må leses på nytt før jeg føler noe, eller det legges bort. Karoline Brændjords bok havnet i postkassen min, og ble stående i hyllen til i dag. Den ble lest i en stille stund på glassverandaen, før solen forsvant, og etterlot meg med et bankende hjerte. 

Fra bakpå boken:
Kan man forsones med å være forlatt? Hvor skal man vende seg når en mor tar livet sitt? Hvordan erkjenne det som kanskje ikke kan erkjennes? Og hva gjør vi i naturen når naturen ikke kan forstå oss?

Jeg vil våkne til verden griper etter den døde, etter verden, og etter en forsonende forståelse av barndommen og døden. Sorg og frihetslengsel kommer til uttrykk som syner, fantasi og åpenbaringer, og skånselløse logiske observasjoner. Dette er en samling åpne og følelsesnære dikt som tross det triste bærer med seg en tillit til verden. 

Forlag: Kolon
Utgitt: 2020
Sider: 78
Kilde: Leseeksemplar

Det er ikke tvil om at denne diktsamlingen kan ta pusten fra enhver. Stemmen vi møter har mistet moren sin, fra å være den som får mor til å lyse opp, bare ved å le, er hun nå den som må lære seg å omgå døden.

Lyset i øynene, navnet og så adskillelsen og savnet. Barnet vil at fuglen skal lære det å fly, men barnet lærer i stedet om ensomhet. Hun møter moren sin i alle livets vendinger, i havet, i gresset, og forsones med sin skjebne i ute i stille snøfall.

Når jeg blir eldre enn moren min ble
skal jeg ikke lenger tenke på henne
som en mor som forlot meg
Men stå ved graven og tenke på henne
som på et barn:

Lille barn, du engstelige uskyldige
Lille møll som brenner av deg føttene
ved å lande på lyspæren
Lille vet-ikke vet-ikke-blomst.
Orker-ikke-å-blomstre-mer-blomst

Vrange jeg-vil-bare-dø-barn
Vrange dere-klarer-ikke-å-holde-meg-barn

Være mors mor, ikke sørge med barnetårer
Sørge med vise tårer
Går det an?

Jeg vil våkne til verden har døden som bakgrunn, men som man også hører av tittelen, så er det livet som er igjen, som er i fokus. Her er det mye håp, og sterk vilje om å gå videre. Diktstrofene var som en hånd som folder seg rundt hjertet og varsomt kniper til, det var vont å lese, men pusten flyter lettere når man nærmer seg slutten, og følelsen jeg satt igjen med var god. 

Gratulerer Karoline Brændjord med flott debut! 

Les gjerne bloggomtalene hos de tre drevne diktleserne Anita, Beathe og Ellikken!

Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen - en sterk debutroman av Per Marius Weidner-Olsen

Det var diskusjonen i Morgenbladet for noen uker siden, som fikk meg til å søke opp romanen på Bookbites. Etter litt venting var det min tur, og det var med klump i magen jeg startet lesingen, av en roman som uvanlig nok, ble trukket fra markedet like etter lansering. 

Fra bakpå boken:
Romanens hovedperson vokser opp på 1970-tallet. Under en ganske alminnelig hverdag skjuler det seg en oppvekst preget av stjeling, overgrep og utenforskap. Det er fremmede, menn og kvinner, som lokker med chips, is eller annet som kan se ut som omsorg, det er penger i jakkene og veskene som tanter og onkler legger fra seg når det er selskap, og ikke minst er det alle sparepengene i skatollet inne hos snekkeren på låven. Gutten drives av spenning og nysgjerrighet, skam og ydmykelse, like mye som av rotløshet og savn etter tilhørighet. I dag er skogen og parken bebygd med eneboliger, låven er revet og villaene solgt, og det som hendte, slik det utspilte seg den gangen, er utilgjengelig. Men spørsmålet er det samme nå som da: Hvis oppvekstens skyggesider blir sett eller fortalt om, vil da befrielse finne sted?

Mannen vi møter i denne romanen reflekterer over hva som er minner og hva som egentlig foregikk. Han gjør seg også sine betraktninger rundt hvordan menn og kvinners seksualitet, kan oppfattes forskjellig (av en 13-åring).  

Romanen er på 226 sider, men teksten er komprimert så lesingen tar lengre tid en forventet. Språkføringen i denne romanen er preget av repetisjon av ord og setninger med ørsmå vridninger, så jeg hadde stadig vekk følelsen av at jeg leste linjene to ganger. De første kapitlene av romanen fascinerte og utfordret meg, på en uforglemmelig måte, men så flatet det litt ut.

Jeg visste ut i fra debatten som har pågått at en kvinne har kjent seg igjen i romanens handling. Det var umulig å ikke reflektere over hvilken karakter kvinnen føler slektskap med, og jeg skjønner heller ikke hvorfor hun har villet dra oppmerksomheten mot seg selv, ved å komme med anklager mot forfatteren. Romanen inneholder noen scener, som skildrer barnets opplevelse av voksnes intime tilnærming, men hadde jeg vært denne voksne, ville jeg ikke akkurat rukket opp hånden.

Dette er en oppvekstroman som gir et lite innblikk i et barneliv, men holder igjen mye. Hovedpersonens far døde da han var liten, og etter det holder gutten seg stort sett sammen med noen få venner, skjult for morens blikk, og med utstrakt skulking av skolen. Sammen med jevnaldrende utforsker han sin seksualitet, og kommer raskt på det rene med at han liker kvinner, ikke menn. Når han kommer ut for voksne som blir mer intim med ham enn det som er akseptert, oppfatter han det ikke som krenkende der og da, for han har jo vært delaktig og positivt innstilt til det som skjedde.

 Jeg forstår ikke, da disse tingene finner sted, at overgrep er en passende beskrivelse og et passende ord for det jeg opplever. Jeg forstår, kanskje merkelig nok, at det er et overgrep i en juridisk forstand, at det som skjer ikke er lov, men jeg opplever det ikke som overgrep, jeg opplever det som hendelser bevirket av meg selv. Jeg har ingen forstand å ty til, jeg forstår ikke at skam og en følelse av skyld ofte er forekomster hos dem som ikke har noen skyld i det som har skjedd, og det de har opplevd. 

Når romanen avsluttes sier jeg-stemmen, at han kunne fortalt om sommerlige og lykkelige barndomsminner, men fantes de, eller er de bare en fantasi han har latt vokse? Det er altså en 13 åring som forteller, men språket og refleksjonene er voksne nok. Noen leser muligens denne historien som et forsvar for forfatterens egne misgjerninger, (noe som kanskje er naturlig, med tanke på hans dom i 2003). Barna i denne romanen er temmelig ivrig på å oppsøke seksuell spenning, og vet at det er galt det de gjør, men kjører allikevel på. Hvordan denne erfaringen har formet deres seksualitet som voksne, kan en vel bare forestille seg.

Til tross for at dette ikke er en lett bok å lese, så skriver Per Marius Weidner-Olsen veldig godt. Kunne jeg ønske meg noe til neste roman må det bli en litt mer "tilgjengelig" skrivemåte, men mest av alt ønsker jeg meg en ny bok fra denne pennen. 

Artemisias Verden nevner boken i dette blogginnlegget, som presenterer de nominerte til Brageprisen!

Les gjerne om saken i denne kronikken hos NRK og BOK345 sin omtale

Tre menn til Vilma - en julefortelling av Gudrun Skretting

Noen av dere kjenner kanskje Gudrun Skretting fra de tre bøkene i barnebokserien om Anton. I tillegg til forfatterutdanning, er hun utdannet klassisk pianist, og nå i vinter kom hun med en koselig julebok. Tre menn til Vilma er mitt første møte med Skretting, et behagelig møte ble det, så jeg håper hun har lyst å skrive mer for voksne. 

Fra bakpå boken:
En eldre herre med løsbart og bratsj blir like før jul funnet død på flyet fra London til Oslo. Hans navn var Fredrik Mozart Sandvik, og i bratsjkassen ligger en bunke brev adressert til hans datter, Vilma Veierød. Den 35 år gamle Vilma lever alene, og har ingen kjennskap til faren. Forøvrig har hun mer enn nok med å unngå døden - lagre hermetikk i kjelleren, for eksempel, og holde seg unna radioaktive bananer. Når hun da ikke er på jobb med de brysomme pianoelevene i kulturskolen. Men da en kjekk prest og en patolog med verbal tourettes plutselig står på døren hennes med brev fra den døde faren, blir alt forandret. Det har nemlig ikke vrimlet av menn i Vilmas Veierøds liv. Så langt i fra. Men plutselig må hun forholde seg til to stykker. Tre - hvis man regner med den døde faren.

For en herlig historie! Jeg er normalt ikke fan av ultrakoselige juleromaner, men siden denne her dumpet ned i postkassen min, akkurat idet jeg hang opp julebelysningen på terrassen, så ble det til at jeg tok den frem.

Det er et fint lite knippe med underlige personer Skretting skriver frem i denne historien. En kan ikke annet enn å bli glad i Vilma og hennes særegenheter. Når hun i tillegg møter patologen som bokstavelig talt holder på å dø av dårlig samvittighet og ikke klarer å si nei, så la det an til latterbrøl på den nevnte terrasse ☺

Det er ikke tvil om at Vilma har levd et ensomt liv siden grandtanten døde. Når den ni år gamle pianoeleven Amdi, som ikke har piano hjemme begynner å ta seg til rette i livet hennes, får hun utfordret seg litt. 

Vilma får i hende et knippe brev som den ukjente, nå døde faren, har skrevet til henne. Han ber henne lese hvert brev med noen dagers mellomrom, så Vilma bestemmer seg for å lese brevene som en adventskalender. Disse brevene tar oss med tilbake til da Vilmas mor og far traff hverandre, og kaster lys over hvorfor Vilma aldri har kjent sin far. 

Denne delen er vemodig lesning, men etter hvert som flere eksistensielle misforståelser får sin forklaring, blir tårene færre. Jeg vekslet mellom å le og gråte da jeg leste denne romanen, som er morsom, men også tankevekkende på mange måter. Gudrun Skretting gir oss med denne historien betraktninger på det mellommenneskelige samspillet, og gir grunnlag for leseren til å reflektere over hvor vidt forskjellige vi mennesker er.

Boken anbefales på det varmeste!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2020

Sider: 444

Kilde: Leseeksemplar

Speilmannen - ny Joona Linna krim fra Kepler

Speilmannen er den åttende boken i serien om Joona Linna. Jeg har lest dem alle sammen, så det var med skrekkblandet fryd, og en god dose forventning jeg satte i gang med årets utgivelse fra ekteparet Kepler. Boken som er på 496 sider, kom ut i år, og jeg var så heldig å raskt få tak i den på Bookbites. 

Forlaget om handlingen:
En ung kvinne forsvinner på vei hjem fra skolen. Fem år senere blir hun funnet drept på en lekeplass midt i Stockholm. Gjennom overvåkningskameraer klarer Joona Linna å spore opp et øyenvitne. Når det viser seg at vitnet er en psykisk syk mann som overhodet ikke husker noe av det han har sett, kontakter Joona hypnotisør Erik Maria Bark.

Som sedvanlig med "The Keplers", så møter vi ofrene før de blir tatt livet av. Historien innledes med flere korte handlingstråder, hvor vi blir kjent med Jenny som brutalt blir dradd inn i et vogntog, og med et ektepar og deres lille datter, når de er på isfiske og spahotell. Det er to brutale historier, som fikk pulsen min til å øke, og det samme skjedde med iveren etter å lese videre, gjennom natten.

Gjennom de syv tidligere bøkene om Joona Linna, har leseren lært ham å kjenne, og fått ham godt under huden. Han er en dyktig kriminaletterforsker i det nasjonale operative politiet, og når den antatte gjerningsmannen tidlig tilstår drapet, stiller Linna de helt rette spørsmålene. 

Den som det lokale politiet først tror er gjerningsmannen, har en kompleks posttraumatisk stresslidelse. Dette skildres på en troverdig måte, og mannens lidelser gjør at det kniper litt i hjerterota. Dessverre er ikke disse politifolka like dyktig som Joona, så de kaver rundt som elefanter i glasshus, mens de samtidig ødelegger den tilliten som Joona prøver å bygge opp. 

Historien utvikler seg hele tiden, med uventede vendinger og høyt tempo. Tematikken streifer innom fanatisk religiøsitet, menn med pompøst selvbilde og seksuell vold, det er heftige saker, men forfatterne gjør det aldri uutholdelig for leseren. 

Ikke noe er mer spennende enn å være med Joona og Aron på jakt inn i en forfallen bygning full av fugler:

  Øynene begynner langsomt å venne seg til mørket.
  Aron kikker opp mot andre etasje gjennom stolpene i rekkverket. 
  Joona fortsetter framover og sikter på de mørke klærne som henger fra kroker langs den ene veggen. 
  Det ligger et lag av støv og dun over tregulvet. 
  Aron huker seg ned og retter pistolen mot det mørke området under trappa. 
Det høres en svak skrapelyd der innefra- 
  Våpenet begynner å skjelve i hånden hans. 
  Noe glitrer svakt. 
  Aron syns han ser en langsom bevegelse, og flytter fingeren fra bøylen til avtrekkeren. 
  Han skvetter til idet en stor svart fugl flakser opp fra mørket. Den kolliderer med den slukkede taklampa, deiser inn i veggen, snur og flyr inn i neste rom. 
  Aron reiser seg med pistolen rettet mot gulvet mens han prøver å samle seg og puste rolig. 
  Det var like før han avfyrte tjenestepistolen sin. 
  

Begge kvinnene i Joonas liv er ute av bildet i Speilmannen, Valeria er på et lengre opphold i Brasil, og ikke før helt mot slutten går Joona på besøk til Saga Bauer, i hennes suite. Her får han titte på en beskjed som lover leseren en fortsettelse som inkluderer Saga. (og kanskje Valter Jurek også??)

Ekteparet Kepler har igjen imponert meg med det de leverer. Jeg var fengslet til boken, som føltes mye kortere enn sine nesten femhundre sider. Har du lyst å lese noe som tar pusten fra deg, så er Speilmannen å anbefale!

Serien i sin helhet:

Hypnotisøren

Paganinikontrakten

Ildvitnet

Sandmannen

Stalker

Kaninjegeren

Lazarus
Speilmannen