Leste du Øya, Victoria Hislops debutroman fra 2007, er jeg sikker på at du er nysgjerrig på denne oppfølgeren. Her møter vi igjen karakterer fra Øya, og den samme greske stemningen som forfatteren er så god på å skrive frem. Tittelen på boken fikk meg ikke akkurat til å ile til bokhandelen, men originaltittelen One august night var det litt mer fraspark i.
25. august 1957. Leprakolonien på Spinalonga er historie. Sykdommen er kurert, og beboerne kommer tilbake til fastlandet etter en hjerteskjærende atskillelse fra familie og venner. Men dramaet er ikke over. En uforutsett voldshendelse får fatale konsekvenser.
Tiden bokstavelig talt stopper for hjemvendte Maria Petrakis og søsteren Anna. Familien splintres. For befolkningen i Plaka vil avviklingen av Spinalonga for alltid være forbundet med tragedie.
Hvordan tar man fatt på livet etterpå? Hvordan klarer man å forsones, og bygge et nytt liv på ruinene fra fortiden?
I romanens åpningsscener er Anna gravid og føder en velskapt datter. Hun er en kald og avvisende mor, det som utspiller seg skildrer henne som en selvopptatt bitch som bare bryr seg om sitt eget utseende. Hun hater barnet sitt for det hun har gjort med utseende til moren, og det byr henne imot å amme.
Når hun hører at Maria og de andre leprasyke skal returnere fra Spinalonga klikker det for henne, for hun har et hett forhold til Annas forlovede Mandis, som også er datterens gudfar.
Anna ristet på hodet. Hun ville bare ha det helvetes kvinnemennesket ut av rommet. Hun hadde hørt nok. Hun klasket motebladet ned i bordet foran seg og prøvde å få stoppe den ukontrollerte skjelvingen.
Den tilfeldige kommentaren til Kyria Vasilakis gjorde henne opprørt. Hennes verste mareritt var at noen skulle finne en kur mot spedalskhet. Da ville søsteren Maria komme hjem fra Spinalonga.
Så langt i lesingen stønner jeg oppgitt over det som fremstår som en dameroman av verste sort. Jeg vurderte å levere boken tilbake ulest, men heldigvis var jeg i det tålmodige hjørnet. I en uventet vending i handlingen, er det den tidligere leprasyke søsteren Maria vi følger, i tillegg til Manolis, som har sin egen handlingstråd herfra.
Manolis forlater Kreta, og finner seg jobb og bosted på fastlandet. Det som utspiller seg her gir leseren fine bilder av gresk gjestfrihet, Manolis får et fint liv, med venner som tar brodden av sorgen han føler over at Anna er ute av livet hans.
Det som foregår i forbindelse med fengselsbesøkene som Maria gjør, er interessant lesning, og vi hører mot slutten om grekere som emigrerte til Australia, ellers er det ikke så mye historie denne gangen. Stigmaet som de leprafriske opplevde kunne etter mitt hjerte, vært utdypet mye bedre, det hadde det vært kjekt å lese om.
Anita har også lest boken og jeg sier meg enig med henne, Det er mye tell og lite show, en del klisjeer og plattheter, men for all del- liker man å lese bøker fra Kreta og Hellas, så er dette en helt grei sommerbok. Fort lest i alle fall.
Til sist i boken får vi et langt etterord hvor Hislop forteller hvordan hun har arbeidet med romanen. Helt til sist får vi også vite at hun er lepra-ambassadør, og ber leseren om penger til arbeidet med de spedalske som fortsatt trengs i flere i utviklingsland.
En episode med en illsint kvinne som jakter på mannen sin, ga litt humor, og den greske gjestfriheten ble skildret på en måte som jeg gjenkjente fra mitt eget opphold i Hellas i sommer. Romanen fikk frem gode minner om et fantastisk land og et elskelig folkeslag, men jeg hadde ærlig talt ventet meg mer av Victoria Hislop.
