Under radaren av Anthony McCarten

Denne boken har stått i hyllen min en stund, for amerikanske bestselgere pleier aldri å falle i smak hos meg. Etter å ha begynt på 3-4 bøker den siste uken, som ikke falt i smak, var jeg desperat nok til å gi denne en sjanse - og det angret jeg ikke på!

Forlaget om handlingen:
Ti amerikanske borgere er utvalgt til å delta i BETA-testen for «Fusion», et høyteknologisk initiativ i den nasjonale sikker­hetens navn. De som står bak er CIA og Cy Baxter et teknologisk vidunderbarn, multimilliardær og adm.dir. for landets største sosiale medium, WorldShare.

På et gitt tidspunkt vil hver av de ti deltakerne få to timer på seg til å gå helt under radaren. Utfordringen de neste 30 dagene er å ikke bli funnet av sikkerhetseksperter som vil ta i bruk alt av tilgjengelig overvåkingsteknologi.

For Baxter dreier det seg om en lukrativ kontrakt med myndighetene. For deltakerne innebærer en eventuell seier en premie på tre millioner dollar.

En av deltakerne er en upretensiøs bibliotekar fra Boston som alle forventer vil være den første som blir funnet. Kaitlyn Day er imidlertid langt mer talentfull enn hva sikkerhetseks­pertene hadde trodd. Og selve grunnen til at hun deltar, er også en annen enn hva noen hadde kunnet forutse.

Under radaren ble en slukebok for meg, endelig løsnet det jeg fryktet var en av de lesesperrene jeg bare har hørt om. Jeg liker at spenningsromaner sier noe om samfunnet vi lever i, og det gjør denne til gangs. En kan bli skyggeredd av mindre, men akk så gøy det er, så lenge de skumle scenene befinner seg mellom to permer. 

Jeg fryktet at vi skulle bli godt kjent med alle de ti deltagerne, men heldigvis så skildres ni av dem bare gjennom noen enkle setninger, enten når de gjemmer seg, eller når de blir tatt. Det er Kaitlyn Day som er den mest spennende karakteren, den som Cy Baxter får bryne seg på. 

Det handler altså om et statlig eksperiment for å teste masseovervåkning av samfunnet. Skremmende i seg selv, men når det også er private aktører som skal tjene penger, og gjerne henvender seg til andre nasjoner, så blir det ekkelt.

Under radaren har raske sceneskift, som involverer kjente ting som droner, VR-briller, bruk og kast mobiltelefoner og overvåkningskameraer, men bildet som utmaler seg gir oss også innblikk i en langt mer avansert form for overvåkning av mennesker. 

Historien skildrer Cy og kollegaen Erika og bakgrunnen for deres vennskap og samarbeid, og etter hvert lærer vi Kaitlyn Day å kjenne, og hennes motivasjon for å være med på denne galskapen. 

De ti deltagerne har fått forberede seg godt, men de blir raskt funnet en etter en. Når det bare er en igjen, endrer handlingen retning, og det er nå, når det hele minner mindre om en realityserie, at spenningen tar seg opp for alvor. 

De politiske spørsmålene som løfter seg opp av denne knallsterke thrilleren rystet meg, for nå ser også jeg at det blir et problem at myndighetene vet alt om alle, og kan bruke denne informasjonen som de lyster.

Er du klar for en velskrevet og engasjerende thriller, som får deg til å tenke på viktige spørsmål, så er Under radaren et godt valg.

Jeg anbefaler gjerne Under radaren videre ⚄

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2023

Sider: 399

Oversatt av: Inge Ulrik Gundersen

Kilde: Leseeksemplar

Med hodet i skyene av Paco Roca

For denne tegneserien vant Paco Roca den nasjonale spanske tegneserieprisen Premio Nacional del Cómic etter utgivelsen i 2007. Jeg har de siste årene blitt veldig glad i tegnede romaner av denne typen, men siden dette er første gang den prisvinnende tegneserieskaperen Paco Roca oversettes til norsk, har jeg naturlig nok ikke lest noe av ham - jeg ønsker meg mer!

Forlaget om handlingen:
Da den pensjonerte banksjefen Emilio får Alzheimers, må han flytte på aldershjem. Der blir han blant annet kjent med Miguel, en gatesmart herremann som hjelper ham med å skjule de tiltagende hukommelsesproblemene han har, og forklarer ham den nye verdenen han nå skal leve i og gjør ham kjent med menneskene som også bor der, og livene de har bak seg.

Med hodet i skyene er en historie om en alvorlig og uhelbredelig sykdom som rammer så altfor mange mennesker og deres pårørende, men den berører temaet med både galgenhumor og ømhet og viser hvordan livet kan fortsette selv etter at minnene forsvinner.

Handlingen i denne boken sier seg nesten selv. Åpningen av romanen sier oss litt om hvorfor sønnen ordner med aldershjem til ham, og i fortsettelsen er vi med når han skal finne seg til rette.

Det sier seg selv at det er mye følelser involvert i denne prosessen, og de kommer frem gjennom streken til Paco Roca, på en utrolig fin måte. Når Emilio for første gang står innenfor døren til sitt nye hjem med en liten koffert i hånden, blir han til en liten gutt, som drar en streng mann i jakken, og sier at han vil til mamma.

Den litt suspekte romkameraten hans Miguel viser ham rundt, og presenterer ham for noen av de andre beboerne. Flere av dem er forvirret, graden av hvor hardt beboerne er rammet, skildres også veldig fint i denne historien.

Med hodet i skyene har en viss nerve, men vemodet er nok det som satt hardest i meg da jeg var ferdig å lese. Kanskje alle sånne hjem har en Miguel som lager faenskap, ikke vet jeg, men i denne historien gjorde han en god jobb. Tegningene til Paco Roca er tydelige, og taler sitt tydelige språk, for her oser det av følelser. Dette fremstår gjerne litt "mellom linjene", noe jeg satt stor pris på. 

Forlag: Camino

Utgitt: 2007/på norsk 2023

Oversetter: Bente Lodgaard

Sider: 102

Kilde: Mammutsalg

Spuria av Johan B. Mjønes

Johan B. Mjønes debuterte som forfatter i 2009, og har etter det gitt ut en rekke bøker i forskjellige sjangere. Jeg har ikke lest noe av ham før, men fikk heldigvis med meg denne romanen om tid, hemmeligheter og frykten for folkesnakkets tyranni.

Forlaget om handlingen:
Kristin er blitt 87 år, og det er ikke tid igjen til å skamme seg, nei, ikke til å nøle heller. Da ektemannen gjennom mer enn 60 år endelig dør, må hun finne det barnet hun ga bort til adopsjon.

For å spore opp den lille gutten hun fødte da hun bare var 16 år, blir hun nødt til å fortelle det hun aldri har delt med noen. Hvorfor måtte hun gi barnet fra seg? Og hvordan har det preget hennes liv?

På barnesengene på fødeavdelingene sto det til langt utpå 1970-tallet, en V for viv om mor var en gift kvinne. Om mor var ugift, sto det skrevet en S for Spuria, som betyr falsk eller uekte. Mor og barn var merket fra første stund.

Tanken på at barn kunne bli stemplet som uekte, er helt absurd for oss i dag. Johan B. Mjønes har i denne forrykende romanen skildret livet til en ung mor, som blir tvunget til å føde et uekte barn i all hemmelighet, og som hele livet lever med det traumet dette ga henne.

Det er heftige saker dette her, historien fortelles med en klar nåtidshistorie, hvor Kristin akkurat har begravet ektemannen og faren til sine tre ekte barn. Gjennom hele romanen er vi tilbake til Kristins barndom, hvor vi lærer om hvordan hun traff mannen som gjorde henne gravid, om forholdende rundt graviditeten, og hvordan livet hennes ble etterpå. 

Kristin har det travelt, for i de mange timene hun har sittet ved Trygves seng har hun lagt en plan. Etter begravelsen, reflekterer Kristin over all sorgen hun opplever fra alle fremmøtte i kirken:

    Denne døden er en lettelse.
    Rundt henne snakkes det som om det akkurat har skjedd, og for de som ikke så ham hver dag, som ikke måtte forholde seg til kroppen i sykehjemssenga, er kanskje sorgen ny. De kjente ikke hvordan hjertet til Trygve, hvordan det banket og banket, som på trass, selv om holdet hadde gitt opp for lengst. Nei. Sorgen er gammel. Den er over. Og hun vil vekk.

Kristin har nok hele sitt liv blitt oppfattet som en bisk og tverr dame, og nå på sine gamle dager hører hun selv hvordan hun ofte lyder. Hun jobber med det, prøver å tone ned lyden av sin egen stemme, for dette er jo ikke henne. Gjennom å skildre forholdet til Karen og Elise, døtrene som kom med et års mellomrom, og attpåklatten Knut skjønner leseren hvilket enormt forsvarsverk Kristin har bygget rundt seg, og en forstår bakgrunnen for det litt sure oppsynet hun har.

Hovedpersonen vokser opp med en far som tar all plassen, i et hjem som er psykologisk trangt, til tross for at der er areal nok. Kristin blir kjent med Tobias, som bor i en liten koie i skogen, sammen med sin far. Her er det trangt, men stemningen i hjemmet er en helt annen enn det hun er vant med. Her føler hun seg velkommen, og opplever at skuldrene senker seg.

Det er så mye jeg kunne sagt om denne romanen: den er handlingsdrevet og til tider spennende. Jeg fikk stadig fornyet nysgjerrigheten på hva som kom til å skje, for tematikken ble belyst fra flere kanter. 

Johan B. Mjønes mestrer de glidende overgangene på en eminent måte, min indre kritiker kom stadig med utbrudd som "oho, den var smud". Språket plukker opp nyansene i Kristins følelsesliv, og mot slutten skjer det samme med Karen og søsknene, dette er veldig bra gjort.

Heldigvis har verden forandret seg, vi er ikke like opptatt av å skamme oss lengre. Selv om ikke alle menn er ektemenn lengre, så er heldigvis alle barn ekte! 

Spuria er ikke en sentimental roman, men klumpen i halsen kom tilbake igjen og igjen. Dette fordi det sto så mye på spill for Kristin, og vemodet over at hun har båret på denne blytunge hemmeligheten i 70 år, gjorde vont inni meg. 

Dette er historiefortelling på sitt aller beste ⚅

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 245

Kilde: PDF fra forlaget

Aurihophytta på Fedje og et gjensyn med Norges vestligste punkt

Etter en fin kjøretur gjennom Nordhordaland var jeg fremme på fergekaien på Sævrøy som frakter folk og fe over til Fedje. Jeg har besøkt Fedje før, men nå var det lenge siden, så jeg lot Dagsturhytta på Aurihopen lokke meg ut på tur. Jeg lot bilen stå på kaien og syklet rundt på øyen, så jeg fikk med meg det lille som er av severdigheter. 

Hellisøy fyr preger utsikten her ute

Aurihophytta i Fedje Kommune

Hytten ligger 20 meter over havet, men høydemeter var ikke poenget med denne turen. Det var det da vi i 2009 besøkte Fedjebjørnen, som er kommunetoppen på øya, for da var vi ivrige samlere av kommune- fylkes- og nasjonstopper.

Denne turen var preget av utforsking og naturopplevelser. Her finnes flotte torvmyrer og yrende fugleliv, den berømte grågåsen var det mange av, også så jeg noen svære svartbak og en nydelig stor hegre, fløy over hodet mitt. En følger Storkmarkveien sørover mot Hellisøy Fyr, og ved enden av veien, helt ute ved fyret, går en nordover mot hytta. Turen er på ca 1 km. som tar 25 minutter å gå. Jeg var heldig for fuktigheten i bakken, hadde akkurat nok frost i seg, at jeg kunne gå over det som var av myrer og bløte partier.

Siden jeg syklet rundt på øyen, fikk jeg øye på to andre startpunkt for turen, så her er det bare å velge. Jeg antar at turen er like lettgått fra alle kanter, selv om turen fra Hellisøy fyr er den korteste.

Stiene innover til hytten er ikke merket med Dagsturhytta-skilt. Jeg valgte å gå innover på det som nok var sauetråkk, men skjønte raskt at om jeg hadde fulgt skiltingen til Nordsjøløypa, som du ser her, ville jeg gått rett på. 

Hvis en ser etter hytten, så får en øye på den på store deler av turen, men den går i ett med terrenget, og for min del var jeg så fengslet av sjøutsikten, at ikke før jeg vendte ryggen til sjøen, så jeg hytten.

Jeg føler meg rent hjemme når jeg ankommer disse hyttene, i dag ryddet jeg litt i tøffelhaugen og rettet litt på sitteunderlagene, som var nydelig brodert med "Dagsturhytte" av forskjellige hender. Igjen fant jeg hytten tom, så jeg fant roen på hemsen. 

Å klatre opp hit gjør noe med pusten min, og selv om jeg hadde bok i sekken, satt jeg bare og nøt utsikten mot havet, før jeg startet tilbaketuren.

Tilbake i sentrum av Fedje syklet jeg ut til Sondre vidknappen som jeg trodde var et interessant kulturminne, men området bar preg av fjorårets sauehold, og et lite ivaretatt festningsanlegg etter tyskerne. Jeg syklet ut til de fine rorbuene på Kremmerholmen hvor vi feiret pappas 60 års dag, for en del år siden, og hvilte meg på benken utenfor landhandleriet, som dessverre var stengt.

Et av mange tegn på at landet vårt en gang har vært okkupert 

Det klaffet perfekt med fergen tilbake til fastlandet, og siden dagen fremdeles var ung, svingte jeg meg en tur ut til Vardetangen, som er Norges vestligste fastlandspunkt. 

Her ligger det nemlig Austreim Kommune sin dagsturhytte, en av de syv med universell utforming. Familien var en tur til Vardetangen i 2009, men det var lenge før hytten ble satt opp. Det er 860 meter å gå på grusvei ned til hytten som ligger bare 9 moh. Vil du ha en litt lengre tur kan du gå 1,2 km og komme til friluftsområdet Årvikane, hvor det er badeplass, sandstrand, grillplass og lekeapparater. 

Vardetangen 60°48′36″N 4°56′45″Ø

Austreim Kommune sin hytte er oppkalt etter stedet den ligger: Vardetangen

Mandag har vært min fridag hele dette barnehageåret, og det har vært godt. Som oftest legger jeg turen til byfjellene jeg ser utenfor vinduene, men i dag fikk jeg lyst å ta en liten ekskursjon - og det var veldig kjekt!

Margaret, er du i sorg av Maria Kjos Fonn

Etter å ha lest Kinderwhore og Heroin Chic, så var jeg ikke tvil om at jeg ville lese denne romanen. Maria Kjos Fonn imponerer igjen, med en historie som føltes hjerteskjærende og klaustrofobisk, men som var umulig å legge fra seg. 

Forlaget om handlingen:
Margaret er seks år da moren tar sitt eget liv. Hun får hjelp til å skyve sorgen og sjokket bort av faren, fantasien og ulike barneleker, men smerten forsvinner ikke. Den er bare gjemt unna.

Som voksen begynner hun å studere medisin, og stilt overfor sykdom og død vekkes barndomstraumet til live. Hun har alltid kunnet ty til fantasiene fra barndommen og fått hjelp av dem, men nå endrer de form og blir mer uforutsigelige. De leder henne ikke lenger bort fra, men rett inn i det vonde, og ting begynner å slå sprekker.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2024
Sider: 180
Kilde: Biblioteket

Romanen starter i disseksjonssalen, hvor Margaret er uberørt av lukten av formalin og ikke er av dem som kvier seg for å skjære.

Måten boken er bygget opp på, gir leseren innsikt i barndommen til Margaret, både før og etter morens selvmord. Gjennom tilsynelatende tilfeldige kommentarer skjønner vi at barndommen med bare pappa var helt grei, til tross for at mamma brått og uforklarlig ble borte for dem, men alt trenger ikke være bra for det. 

Jeg ventet med å gå opp på loftet til pappa hadde lagt seg. Han hadde aldri sagt at jeg ikke skulle gå opp dit. Det var det som var fint, det var mye vi ikke trengte å si. 
       Pæra hadde gått, og jeg trengte en lommelykt. Da jeg passerte døra til pappas soverom, hørte jeg en lyd, men pappa lå ikke og gråt om nettene. Det gjorde ikke jeg heller. Gråt fantes ikke hos oss, og ikke skrik eller sorg eller smerte.

Legestudiet, og denne disseksjonen spesielt, åpner opp for hovedpersonens følelsesliv, på en måte hun ikke har opplevd før, og hun kjenner på mange uvante følelser, som handler om den døde moren sin. Far ser sin avdøde kone i sin nå voksne datter, spesielt det røde livlige håret hennes, vekker stadig savn hos ham, siden han deler dette med sin datter, gjør det noe med henne også.

Margaret opplever de nye følelsene som en tsunami hun ikke kan stå i mot. Hun går fra å være en flittig toppstudent, til pillemisbruker til psykiatrisk pasient til en naver, som er redd for det meste. Dette høres ut som traurig lesning, men iblandet barndomsopplevelser og en overraskende slutt, ble dette en stormende leseopplevelse.

Maria Kjos Fonn skyter fra hoften med treffende analogier på livet. Flere ganger leker hun elegant med ord som har dobbel betydning, og hun gjør noen fulltreffere med sine glidende overganger. 

Igjen leverer forfatteren en språklig sterk roman, teksten har god utvikling og byr på flere overraskelser underveis. Tematikken er interessant, mot slutten ønsket jeg at Fonn hadde utforsket den enda litt nærmere. Det er vel sånn med bøker en ikke vil skal ta slutt, hadde den vært lengre, ville det kanskje ødelagt alt det fine jeg satt igjen med, så sideantallet var nok helt perfekt.

Jeg anbefaler gjerne Margaret, er du i sorg videre ⚅

Vi besøkte de tre dagsturhyttene i Øygarden Kommune i dag

Hver av de gamle kommunene i Øygarden har fått sin egen dagsturhytte. Kanskje ble de satt opp før kommunesammenslåingen, men nå ligger alle i samme kommune. Her finner vi en hytte på fjellet, en hytte ved sjøen, og en av de 7 godt tilrettelagte hyttene i Hordaland. Det var meldt regn denne lørdagen, så vi benyttet sjansen til å få oss et par skikkelig ruskete turer. 

Rambua er hytten som vi kommer til ved å kjøre over broer og øyer til ganske langt nord i kommunen. Ved kirken i Blomvåg er det en stor parkeringsplass, følger du veien litt videre etter å ha parkert, ser du skiltingen som indikerer starten på turen. 

Nå er det bare til å følge kloppetiklopp innover og oppover en tydelig og lettgått sti. Det første en skimter av turmålet er utedoen, som en kan se på lang avstand. 

Jeg benyttet meg av fasilitetene, dorullen var tom, men ingen krise, jeg har alltid papir i sekken. Det var deilig å få en spritdusj i hendene på vei ut - takk! 

Etter en halv time var vi fremme og kunne nyte en fantastisk utsikt over havet, en liten pust i bakken så bar det av gårde tilbake de 1,9 kilometerne til bilen, og vi var klar for kjøreturen til sørspissen av Sotra.

Kloppetiklopp innover i skogen

Vetenbua ligger i gamle Sund Kommune, og er fjellhytten av disse tre. Turen starter på parkeringsplassen til Stranda skule, her er det god plass og godt skiltet, men vi så ingen tegn til Dagsturhytte-logoen. Det er det lokale turlaget som har merket den godt brukte stien opp, med stolper og skilt til Veten, så vi fulgte disse. 

Før vi startet på de 2,2 kilometerne til topps fikk vi oss litt kultur. Her hedrer de gode gamle Johannes Kleppevik, som jeg husker fra radioen i barndommen, med et bilde oppi fjellsiden, en gitar og en varmebu.
 

"Oldefar, oldefar, ja DA var en grepa kar"

Turen oppover er ikke spesielt bratt, men i dag var det bløtt. Gamle planker ligger i stien og vitner om at det er på tide å fornye litt. Deler av stien er steinete, og flere ganger måtte jeg dra meg opp og forbi knauser. Det var ikke et problem, men jeg var glad jeg hadde staven i sekken, til bruk da jeg skulle ned igjen.

Etter 45 minutter var vi oppe på 285 moh. Tåke og yr preget utsikten og hadde gjort oss ganske våte. Vi hang av oss sko og regnjakke ute, og bestemte oss for å fyre opp i ovnen. Et forsøk på å dampe oss litt tørre før vi gikk ned igjen, slo feil. Rå ved gjorde det til en utfordring, men vi fikk lunket oss litt. På vei ut oppdaget vi en flisekutter i uteboden, den skal vi se etter neste gang vi ønsker å tenne i.

Larslibua kan du komme til med rullestol og barnevogn. Turen inn tar bare 10 minutter og det er under en kilometer å gå, på fin grusvei. Plutselig er du der, jeg skjønner hvorfor de har valgt dette stedet for en urban og tilrettelagt hytte, for her var det veldig idyllisk. 

Nå hadde vi vært lenge ute, så vi ilte tilbake til bilen og kjørte hjem til dusjen. Tre veldig forskjellige turer har vi vært på, selv om dagsturhyttene er like, så blir oppholdet preget av innholdet i hytten. Utsikten og terrenget gjør også sitt til at hver hytte føles ulik de andre, det er veldig gøy.

Like utenfor hytta kan en gjøre opp bål, du skimter gangstien til høyre i bildet

Frister det med nye turmål? med disse to bøkene får vi veibeskrivelse til 32 turer i Hordaland og i den andre boken på bildet 29 turer i Sogn og Fjordane. Det er ikke lov å overnatte i hyttene, men de står til disposisjon for slitne turfolk som ønsker å komme seg ut av regnet. 

Har du lyst på en av disse fine bøkene, kan du ta turen innom Bergen Turlag eller Biblioteket og hør om de har eksemplarer igjen. Hvis de er tom, er jeg sikker på at de kan bestille til deg - god tur!

Takk Vestland Fylkeskommune som legger til rette for litt trim og frisk luft!!

Menn som faller av Ellen Sofie Lauritzen

Er du klar for en drivende psykologisk spenningsroman om makt, sannhet og den tynne linjen mellom rettferdighet og hevn? Journalist og litteraturanmelder Ellen Sofie Lauritsen har tidligere gitt ut to bøker, en sakprosa og en barnebok, og nå flesker hun til med en skikkelig nervepirrende roman.

Forlaget om handlingen:
«Han lurte ikke bare deg, han lurte alle»

Journalist Selna Bru våkner opp på sin egen 40-årsdag og har mistet alt: kjæreste, venner, jobb.

Et annet sted i Oslo ligger mannen som er skyld i alle problemene hennes, død på gata. Forfatter RT Remi var en mann med betydelig talent og stor makt. Han drev Hulen, en myteomspunnet litterær klubb i en stor leilighet vest i byen. Der skal han ha dopet ned og voldtatt flere kvinner.

Da Selna inviteres til å skrive en truecrime om Remis liv og død, er det ikke vanskelig for henne å takke ja. Det viser seg at RT Remi ikke var den han utga seg for å være. Og Selna Bru er ikke helt uskyldig, hun heller.

Det er litt av en tilstand hovedpersonen er i, når vi blir kjent med henne. Hun har meldt seg ut av sosiale medier, hun er ufrivillig barnløs men elsker katten sin. Vi skal komme til å høre om en litt uspiselig mor, og kompisen Andrè som irriterer vettet av meg, etter han flytter inn hos Selna.

Så får hun i oppdrag å skrive en mot-bok, til den boken som avdøde RT Remi hadde skrevet ferdig før han ble drept. Hans bok antas å forklare hvorfor Remi er uskyldig i voldtektene han først ble dømt, og siden frikjent for.

Selna setter i gang, leser avhør fra saken, og alle utspørringene, og gjennom dette får leseren et innblikk i RT`s liv. Hun går i begravelsen hans, og på gravølet som holdes i Hulen, landets hotteste litteraturscene. Selna setter seg fore å undersøke hva som egentlig foregikk i Hulen, og se om hun kan avdekke maktmisbruk i den kulturbransjen, som hun selv er en del av.

Det tar litt tid før jeg innser at dette ikke er en overfladisk roman, om forelskelse, desperat nedfrysing av egg og en makthigen i litteraturbransjen. Dette er tematikk jeg prøver å styre unna, men små drypp, som noen ekle tekstmeldinger Selna mottar og noen som lusker i skyggene, får pulsen opp å danse.

Narrativet endrer seg betraktelig mot slutten, og etter den twisten skjønner leseren hva som ligger bak uroen som hele tiden har lagt der og ulmet. For, etter hvert som Selna driver research til boken hun skriver, oppsøker hun mennesker i RT`s omgangskrets. Undersøkelsene hennes, utviklingen av et nytt kjærlighetsforhold, pluss en heidundrende hagefest som forlaget arrangerer, gir scener for mye dramatikk, det er bare til å holde seg fast.

For en lesefest dette ble! Jeg tuslet litt skeptisk inn på "festen" og tenkte "nei, hva er dette for noe?" men ganske raskt ble nysgjerrigheten min vekket, og jeg ble værende. Jeg vet ikke helt hva denne eggfrysingen skulle tilføre historien, men det var interessant å lære litt om prosessen. 

Etter hvert ble det mye dramatikk, og etter det jeg har hørt om hagefester i litteraturmiljøet, føltes den Selna var med på troverdig nok. Fokuset mitt var på at Selna måtte greie å sende inn passe mengde ferdigskrevne sider, holde avtaler og få kastet Andrè ut av leiligheten sin (ja, han irriterte meg), så jeg så egentlig ikke løsningen komme, før den sto der og blinket.

Er du på jakt etter å bli underholdt når du leser,

så er Menn som faller midt i blinken for deg  ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 368

Kilde: PDF fra forlaget