Jenta og glassbollen av Bente Sandtorv

Bente Sandtorv debuterte i 2024 med boken Hjerteriss og i fjor kom Venterommet, en diktsamling som tar for seg følelser en har når en er i ferd med å bli voksen. Årets utgivelse er en fin historie om en jente som har et litt vanskelig følelsesliv. 

Forlaget om handlingen:
Den lille jenta vil bare være glad. Hun vet ikke hvor de triste tankene kommer fra. For å holde dem borte kaster hun dem vekk. De havner i glassbollen, rett og slett.  I glassbollen bor det en liten fisk, den er hennes aller beste venn. Når hun mater fisken med vonde tanker, hva vil skje med den? Kan begge to fortsatt le og være glad, når skyggene vokser dag for dag? De triste tankene må hun bli kvitt. Hun må rett og slett finne igjen hjertet sitt. På denne reisen skjer det mye, så absolutt, og du kan være med fra begynnelse til slutt.

Jenta og glassbollen er en historie om en modig jente. Hun er stille og tenksom, litt i overkant kanskje for hun har ting i livet, tanker eller følelser som hun baler med.

Sammen med denne fisken, som hun har med seg alle steder har hun det bra, uroen forsvinner når hun mater fisken med sine problemer, og hun kan le sammen med den. Men den stakkars fisken blir tung til sinns den også, av å bære med seg alle sorgene til jenta.

De har en alvorsprat, fisken forteller jenta at siden hun hele tiden deler sine sorger med den, så har fisken også blitt sur og lei. Da drar de ut i verdensrommet, i havet og på land for å lete etter hjertet som hun har mistet.

En alvorsprat i all vennskapelighet er alltid sunt, så jeg kan love deg at det gikk bra med jenta til sist. 

Historien er skrevet på rim i en takt som krever at en leser sakte og får tak i rytmen. Jeg leste boken flere ganger, for jeg stusset på at jenta forventet mye av fisken, som var ærlig og ga beskjed om at han ikke kunne være vennen hennes lengre.

Dette er en fin historie, som skildrer et vondt tema. Underveis i lesingen undret jeg meg over hvem denne boken er beregnet på, voksne eller barn? Med tanke på de nydelige illustrasjonene til Bente Sandtorv som preger hver side, vil jeg kalle dette en kunstbok for streken hennes er helt etter mitt hjerte. 

Tegningene og handlingen vil treffe et voksent publikum som helt sikkert kan kjenne seg igjen i erfaringene som beskrives her.

Boken er i følge ARK beregnet på barn fra 6 år, kanskje jeg tenker for komplisert med mitt voksne hode, siden jeg føler at historien kan åpne opp for negativt tankespinn hos glade barn, eller gjøre et allerede trist barn redd for å dele sorgene sine. Voksne som har med barn som sliter med tanker og følelser, vil helt sikkert ha utbytte av å lese denne fine historien.

Hvis du har lyst å se noen av illustrasjonene og en annen omtale av boken,
ta gjerne en titt på Beathes bibliotek!

Forlag: Sirkel

Utgitt: 2026

Sider: 59

Kilde: Leseeksemplar

Vinter, vinter, vinter, vår - ny bok fra Frode Grytten

Frode Grytten er velkjent for de fleste, bergenseren fra Odda som stadig bidrar til nye kulturelle opplevelser her i Bergen. Hans nye roman Vinter, vinter, vinter, vår er en lesefest av de sjeldne, som innehar mye varme, men også krimelementer og humor - gled deg til denne!

Forlaget om handlingen:
Årets første snø fell over Buardalen då Olga ser mannen sin, Martin, gå frå huset, gå over tunet, i retning hovudvegen. Så forsvinn han og hunden i alt det kvite. Olga har sett mannen sin for siste gong.

Denne desemberkvelden skal kommunestyret ha julebord på Buarheim, restauranten som Olga og Martin driv i lag, under bergfall, like ved isbreen. Martin har nekta å servere politikarar som i lang tid har pressa på for å bygge hotell og gondol her.

Ordføraren og investorane vil gjerne gjøre Odda Great Again. Olga er pragmatisk og på gli. Martin er kompromisslaus og vil ikkje gi seg. Han kjem ikkje heim igjen etter den kveldsturen. Bare bikkja dukkar opp neste morgon, redd og skrøpelig. Kva har skjedd? 

Martin Mahler forlot Belfast for mange år siden, og har nå levd et langt og lykkelig liv sammen med Olga Buer i Odda. De har to voksne jenter og har drevet restaurant på Buarheim i en årrekke, hvordan kunne han forsvinne på denne måten?

Olga har en mor på pleiehjem, "den odde kvinna i Odda, sprø som en vårrull". Da hun først ble presentert tenkte jeg hjelp! men det skulle vise seg at hun tilførte humor som traff meg godt. Flere av personene i Rolf Danielsen sin gjeng gjør det samme, men jeg humret mest fordi de er tåpelige i sin oppførsel og sine utsagn.

Når Olga fryktløs terger på seg de skremmende naboguttene med bilkjøringen sin, sitter latteren igjen løst hos meg, men rammen rundt historien er jo ikke noe å le av. Olga og døtrene er i en vanskelig situasjon, restauranten er stengt og det blir god tid til å minnes Martin, som ikke har dukket opp. De deler historier og minner, lytter til hverandre med respekt og kjenner på et samhold som gir dem håp for fremtiden.

Romanen kan ikke akkurat sies å være en kjærlighetserklæring til Odda, men til tross for umulige kommunepamper og heslige naboer, så finner jeg også stolthet over det lille stedet, som prøver å henge med på forandringene. 

Naturen fremstår som en egen karakter, for her er mye vær og dårlig føre, de som våger seg ut på tur i fjellet får virkelig kjørt seg. Vinter, vinter, vinter, vår er en bygdeskildring ispedd krimelementer og en god dose konflikter, hemmeligheter og humor. 

Historien er på en måte lavmælt og vemodig, men allikevel medrivende til tusen, med en tydelig nerve fra begynnelse til slutt. 

Denne må du få med deg ⚅

Forlag: Oktober

Utgitt:2026

Sider: 223

Kilde: PDF fra forlaget

Den siste du ser av Ørjan N. Karlsson

Ørjan N. Karlsson har skrevet mer enn 20 bøker og er utgitt i flere land. Krimserien om Jakob Weber startet med Det siste stykket hjem, og satt med det nordnorsk krim på kartet for alvor. Den siste du ser er den femte boken i denne serien som jeg anbefaler på det varmeste.

Forlaget om handlingen:
Da arbeidet med Bodø/Glimts nye stadion avdekker en skjult tyskerbunker, gjøres et funn som ryster både politiet og byen. Kvinnen i bunkersen har ikke blitt drept i affekt – hun er blitt ofret. Iscenesatt. Bevart. Glemt.

Etterforskningsleder Jakob Weber settes under massivt press. Samtidig tvinges han til å ta opp igjen uløste saker og konfrontere gamle kolleger – og mistanken om at noen i politiets egne rekker vet mer enn de sier. Etter hvert avdekkes forbindelser mellom fortid og nåtid, mellom personlige tap og systemisk svik.

Den siste du ser er en mørk, psykologisk krim om makt, besettelse og kontroll. Om mennesker som blir sett én siste gang – og hva som skjer når noen nekter å slippe taket.

Den siste du ser er et oppkomme av minnebilder fra de forrige fire historiene. Den avdøde politiinspektøren Konrad Råkstad er et av flere omdreiningspunkter som danner rammen for det som utspiller seg.

En god del av karakterene i denne boken husker jeg fra tidligere, men jeg antar at noen av personene er ny. Vi følger Noora Yum Sande, Josefine Skog, Armann Femris og Jakob Weber i arbeidet deres med å nøste opp hva som har skjedd med kvinnen de fant i bunkersen under det nye fotballstadionet til Bodø-Glimt.

To andre fortellerstemmer er også til stede, Sanna von Bondsdorf, som uten å gjøre noe vesen av seg nærmer seg etterforskningsgruppen, for å finne ut hvorfor Jakob Weber holder informasjon skjult for sine kolleger i politiet. Den eneste fortellerstemmen som ikke er navngitt ved hvert kapittel, er den som skal vise seg å være en utro tjener i Bodøpolitiet.

Noora bærer på et traume fra saken på Røst, Armann opplever senvirkninger etter skyteepisoden på Kjerringøy, og Josefine var involvert i kritiske hendelser i Storvika. Ved å nevne dette blir leseren vennlig minnet på tidligere hendelser, som fremdeles preger hovedpersonene.

Ørjan N. Karlsson skriver drivende godt, alt henger sammen med alt, spenningskurven er ikke veldig høy, men noen kraftige topper smeller til underveis. Mot slutten etterforsker Bodø-gjengen hele fem åsteder, men Jakob Weber som er unik i sin lederstil, ved å være både analytisk og intuitiv, ror det hele i land på en troverdigmåte. 

Jeg gleder meg til mer krim fra dette universet,

og anbefaler gjerne Den siste du ser videre ⚄

Serien i rekkefølge: 

Det siste stykket hjem 

Natten reiser alene

Stille som snø

Det levende mørket

Den siste du ser

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 365

Kilde: Leseeksemplar 

Gutt - en ny roman fra Eivind Sudmann

Eivind Sudmann er en forfatter jeg har fulgt en god stund. Gutt er den femte romanen jeg leser av ham, og igjen gir han meg frysebyger innimellom, for det er så bra. Det er en kort bok dette, så jeg grep muligheten for en leseopplevelse uten avbrytelser - anbefales! 

Forlaget om handlingen:
Mikael vet at han ikke skulle vært her. Mikael vet at han ikke er det kvinner ser etter. Mikael vet at skjønnhet og rang ikke er en menneskelig oppfinnelse, men at det ganske enkelt er slik verden sorterer liv. 

Mikael vet at nesten ingen mennesker etterlater seg varige spor. Mikael vet at storslagne handlinger forvandler helt alminnelige notater til manifester. Mikael vet at han har en lysende fremtid bak seg. Mikael vet at barnet i ham nesten er borte.

Gutt er en eksplosiv og gripende roman om å være ung og utenfor verden, om å forstå alt og ingenting på samme tid, og kjenne et mørke inni seg som vokser og vokser.

Far kaller gutten et lykketreff, det høres fint ut men han tolker farens utsagn som "tilfeldighet", og da er det ikke like greit. Han har bare noen måneder igjen av videregående, men når hans eneste venn Mona brått slutter, blir sjarmøretappen tung å gå.

Han har hatt en kjæreste, så han vet at han kan, men han er overbevist om at siden han ikke er høyreist, er han heller ikke den typen attraktive gutt som jentene er ute etter. Dette høres trist ut, og det er en ensom ung mann vi blir kjent med i denne romanen. På spørsmål om det er noe han ser frem til, er svaret ingenting.

"Mind the gap" som det ljomer i undergrunnen i London, får en sterk betydning i denne romanen. Det samme gjelder strofen "alle er forskjellig, men inni er vi like" - for noe tull! Fysisk, selvfølgelig, men ak hvor forskjellige vi mennesker er, det er både godt og vont å tenke på.

Han vet at samfunnet er rigget

på en måte som gir menn visse fordeler.

Han vet at samfunnet er rigget

på en måte som gir visse menn fordeler.

Det føles umulig å formidle stemningen fra denne romanen, følelsesmessig kjenner jeg meg igjen i mange av refleksjonene hovedpersonen gjør seg, selv om handlingene og livene våre er svært forskjellig. 

Eivind Sudmann har en mild og respektfull måte å skildre Mikaels indre liv på. Hans blikk på omverdenen er preget av en personlighet hvor han beskytter seg selv, ved å være kritisk til det alle andre gjør og sier. At han selv tar noen avgjørelser som er litt på kanten, tar han ikke så tungt, men det han gjør får det til å gå et gys gjennom kroppen min.

Gutt er en velskrevet roman som tar samfunnet helt på kornet. En god dose sentimentalitet la seg som en stein i magen på meg da jeg leste, dette som ble en engasjerende men rystende leseopplevelse.

Jeg anbefaler gjerne Eivind Sudmanns roman Gutt videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 98

Kilde: Leseeksemplar

Undo (me) av Joakim Fink Graasvold

Joakim Fink Graasvold debuterte i sommer som forfatter, med denne tankevekkende og ytterst underfundige romanen. Til daglig er han skuespiller, sertifisert scenekamputøver og har utstrakt regierfaring fra video/film, lydspill og radioteater samt teater og spel. Forfatterdebuten hans er sterk, og jeg håper inderlig at det kommer flere bøker fra denne kanten.

Forlaget om handlingen:
Enoch Everett Berg er programmerer, og har alltid forstått verden gjennom programkode. Sosiale koder har han aldri helt fikset. Da samboeren hans forlater ham, er alt han sitter igjen med en jobb han forakter og et spillprosjekt han ikke lenger kan fullføre.

Etter et møte med en eksentrisk spillutvikler på en konferanse våkner Enoch med brukket bein, fragmentert hukommelse og en sitrongul minnepinne i lomma. Det han finner på minnepinnen, skal forandre alt.

Undo(Me) er en mørkt vittig og foruroligende roman om kjærlighetssorg, identitet og fri vilje - om hva det koster å få en ny sjanse, og hva et menneske egentlig er når fortiden kan skrives om.

Undo(me) starter med en innholdsfortegnelse, som jeg etter hvert skjønte er en kronologisk skisse av handlingen i romanen. I hvert av de 19 kapitlene forklares et ord eller mekanisme fra en programmerers verden, og dette gjøres på en sånn måte at fiksjonen aldri føles som sakprosa.

Tenk å få evnen til å endre sin egen virkelighet med tankene! Enoch får muligheten til å forbedre nåtiden ved å rette opp feilgrep i fortiden, ved rett og slett angre på det han en gang gjorde eller sa. Hvem har ikke ønsket seg en sånn mulighet en gang eller to i livet?

Enoch kommer fra en familie med litt trøblete relasjoner, dette er den myke siden av romanen, som på en fin måte speiler den datatekniske sjargongen og denne delen av handlingen. Han har en ekskjæreste som nettopp har stukket og Tina, en kollega han er på bølgelengde med, ellers er mennesker vanskelig å forholde seg til, synes han.

Vi hører om Thomas Young sitt Double Slit-eksperiment fra 1801, og om Alan Turing sin test som hadde til hensikt å måle i hvilken grad et dataprogram kan sies å være intelligent. Jeg lærer betydningen av ord som multilinearitet, race condition, glitcher og bugs, og mye av handlingen undersøker hvordan en kan spore opp feil i koder som ligger til grunn for dataspill, blant annet.

Du trenger ikke være spillnerd eller kodeknekker for å ha gleden av denne romanen, jeg er ingen av delene, og fant boken både spennende og interessant. 

Måten Joakim Fink Graasvold skriver på, gjør at lesingen gikk lett, handlingen er ryddig og logisk bygget opp, og inneholder alle de kjente elementene for at en spenningsroman skal treffe meg hjemme.

Jeg håper på mer og anbefaler gjerne Undo (me) videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2026

Sider: 254

Kilde: Biblioteket

Elskarane mine - en novellesamling av Gunnhild Øyehaug

Det er lenge mellom hver gang jeg blir lokket til å lese noveller, men en fridag alene på hytten valgte jeg meg Elskarane mine (som en liten pause fra mursteinen jeg holder på med) Skal si Øyehaug er i storform med denne samlingen av korte, men handlingsmettede historier.

Forlaget om boken:
To menn bryt ut av fengsel og har planlagt å overleve på bær, sniglar og kumjølk, men veit ikkje at dei lir av kuskrekk. Ei kvinne sit i kø utanfor Marc Jacobs-butikken då ho trur ho blir vitne til sitt andre mord for året. Nokre skatteoppkrevjarar fortvilar over tilstanden til gardane som ligg under den store blåisen på 1700-talet, mens ei kvinne strevar med dagsopplegget sitt med elleve elskarar.

I novellesamlinga Elskarane mine er prosaen uføreseieleg og rik. Det underlege vender seg mot det nære, og om kjærleiken er størst av alt, finst det likevel eldgamle, einsame hjarte kledd i spindelvev murt inn i stolpar i kyrkjer, og ein lengt som ein kan undre seg på om faktisk er bitte litt større. Elskarane mine er eit nytt kvantesprang i forfattarskapet til Gunnhild Øyehaug.

Den første novellen er bare på en side, men den gjorde inntrykk og satt virkelig stemning for den videre lesningen. 

Med bilde av to rømlinger som vurderer å fjernmelke en ku på netthinnen, stupte jeg inn i et fordypningsstudie av bringebæret. Videre, kast i kast via 1700-tallets nød til mysteriet med noen skinnstøvletter og en såpefabrikk. 

Mamma, dette er tøys, sa eg til henne som barn, ja, ok, det kan ikkje vere dei, sa ho og lo. Då eg sa dette, var det heilt stille i salen. Slik det berre kan vere stille når ei stor mengde menneske ikkje reagerer. Det er lyden av kollektivet som samlar seg i eit ingenting. Det er lyden av ein strek ut i lufta. 

Men når mamma lo, var det som om det strøymde såpebobler ut av munnen på henne.

Novellene er full av magi, i Situasjon setter Regndråpepreludiet meg helt ut, men heldigvis fikk Tarmsystemet meg til å le godt like etterpå. Jeg fikk virkelig kjørt meg med denne novellesamlingen, som stadig holdt meg i en undrende følelse av vantro. 

Elskarane mine er leken og absurd, og absolutt verdt å sette seg ned med. Filosofiske betraktninger en kan grunne litt over finnes det mange av: Kva er det relative med Einsteins relativitetsteori? Eller du kan trøste deg med at Alle mister hovudet til slutt.

Stemningen, den lekne humoren og skrivemåten i disse 15 novellene er fellesnevnere som gjør samlingen til en fullkommen helhet, for handlingen i novellene er så forskjellig som de kan bli.

Jeg anbefaler gjerne Elskarane mine videre ⚅

Forlag: Kolon

Utgitt: 2026

Sider: 126

Kilde: Leseeksemplar

Et øye lukket - ny roman fra Cecilie Enger

Etter å ha hørt Cecilie Enger fortelle om den nye romanen sin på Forfatterne kommer i Bergen, kunne jeg nesten ikke vente til helgen, før jeg satt meg ned med boken. Jeg har lest mange av Enger sine utgivelser, og lar meg alltid begeistre, så også denne gangen ☺

Forlaget om handlingen:
Et maleri setter liv i bevegelse idet Erika Randem får en uventet telefon: En gammel mann vil kjøpe bildet Hesten i myra, malt av Erikas avdøde mann, Peter Sunde. Det har ligget i kjellerboden hennes i over tjue år. Nå hentes det opp igjen, og en familiehistorie som strekker seg over generasjoner, kommer til syne.

Gjennom fortellinger fra 1940-tallets Oslo, 1960-tallets Dale og tiårene frem til vår egen tid, veves livene til seks mennesker sammen.

Peter var opptatt av myras evne til å bevare det den omslutter, og denne fascinasjonen slipper ikke taket i dem som sto ham nær. Han ble funnet død i det landskapet han malte. Kan Hesten i myra gi svar på gåtene i Peters liv?

Cecilie Enger er en mester i å bygge opp et persongalleri i romanene sine, og i denne historien gir hun oss et knippe med levende karakterer å holde styr på. Historien fortelles med hver enkelt karakters stemme, så det blir nært og ladet med følelser fra første side.

Peter Sunde som på 60-tallet vokser opp på Dale, er den jeg knytter meg tettest til. Han er alltid på vakt for fars raseri, han som er en travel sjef for Dale garn og blir lett irritert. Det at Peter liker å gå ut i naturen, og spesielt opp det bratte fjellet til myren hvor det bor et tranepar, speiler seg i min egen kjærlighet til naturen.

I nåtid møter vi en oppkjøper av et spesielt maleri, spesielt scenene hvor den 90 år gamle mannen som vil kjøpe bildet, blir hjulpet opp trappene og inn i Kunstnernes Hus i Oslo av en ung jente, er fornøyelig lesning. 

Ellers er Et øye lukket en alvorlig roman, som skildrer industrisamfunnet i Dale da 1200 arbeidere jobbet med å få ut OL-gensere til befolkningen. Her skildres leveforhold og kvinnefrigjøringen på 60-tallet på en troverdig måte. 

Det lengste spranget bakover i tid tar oss til 1942, og en hendelse som danner grunnlag for flere ting som utspiller seg i livet til Peter Sunde.

Cecilie Enger har en lavmælt prosa, hun skriver med respekt for karakterene sine, og valgene de tar. Historien krever litt av leseren, da vi stadig beveger oss frem og tilbake i tid, men dette er gjort på en ryddig måte, så en henger med. Plottet innbyr leseren til å undre seg over hvordan alt henger sammen, så jeg leste engasjert hele romanen i et par jafser.  

Jeg anbefaler gjerne Et øye lukket videre ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 256

Kilde: Leseeksemplar