onsdag 28. oktober 2020

Mandela-effekten av Anne Holt

Det er høytid i heimen, hver gang jeg får tak i et nytt kapittel om Selma Falck. Serien er nå oppe i tre bøker, den startet med En grav for to så kom Furet/værbitt i fjor. Hovedpersonen er en sammensatt karakter som det er spennende å bli kjent med gjennom bøkene, så selv om hver bok står støtt på egenhånd, går du glipp av litt hvis du ikke leser dem i rekkefølge.

Forlaget om handlingen:
Under et venninnetreff på en fortausrestaurant i september 2019 faller ett enkelt skudd fra en snikskytter. Skuddet treffer Selma Falcks gamle håndballvenn Linda Bruseth i hodet, og skader Selma i armen. Linda er en anonym og ukjent stortingsrepresentant, og både pressen og politiet antar umiddelbart at Selma var det egentlige målet for attentatet. Hun ser ingen grunn til å tvile på dem.

Nærmere undersøkelser fra politiets side viser raskt at alle tar feil: Et parlamentsmedlem er altså likvidert på åpen gate. Når så en dommer i Høyesterett blir funnet hengt og et regjeringsmedlem dør under mystiske omstendigheter, aner Selma at det er et mønster i både valg av ofre og drapsmetoder. Mens hun leter etter svar, snubler hun inn i et tilsynelatende kaos av myndighetsmisbruk, konspirasjoner og personlige tragedier. Og et iskaldt, infamt hevntokt det ser ut til å være umulig å stanse.

Selma Falck er en dame i sin beste alder. Hun er vakker, atletisk og har levd et liv i offentligheten, men hun har også en mørk side med avhengighet som utfordrer henne daglig. Når vi møter henne i Mandela-effekten, er hun i ferd med å finne fotfeste etter noen dramatiske opplevelser. Disse gjorde at datteren hennes nekter henne å møte barnebarnet, og det er av den grunn, at privatetterforskeren Selma Falck involverer seg i skytingen mot henne selv. 

Anne Holt er en mester i karakteroppbygging, og spesielt ekspolitimannen Einar Falsen, som er en sær gammel gubbe med underlige fobier, gir historien liv. Journalister og etterforskere hun har kontakt med er også grundig skildret, ikke med mange ord, men med presise karakteristikker som sitter. 

Det blir etter hvert veldig spennende, Selmas etterforsking tar flere uventede vendinger, og tempoet er høyt. Et av nøkkelelementene er Selmas behov for å se barnebarnet, mens primærhandlingen også fokuserer på NAV-skandale og justismord mot mennesker som antas å utnytte systemet.

Anne Ryg leser formidabelt, med høyt tempo og god innlevelse, hennes lesning bidro til at Mandela-effekten ble prioritert fremfor mye annet, mens jeg leste.

Utgitt: 2020
Spilletid: 13:35
Kilde: Lytteeksemplar

tirsdag 27. oktober 2020

Et plutselig mørke av Mirjam Kristensen

Mirjam Kristensen har gitt ut mange romaner siden debuten i 2000, og vunnet flere priser, inklusiv Amalie Skramprisen i 2010. Jeg har ikke lest noe av henne før, men hvis de andre romanene er av samme høye kvalitet som denne her, skal jeg absolutt gjøre noe med det.

Fra bakpå boken:
Judith og Hulda har akkurat gjenopptatt kontakten etter mange år og har feriert sammen med sine familier i Italia. I etterkant av ferien drar Hulda på et kunstneropphold i England, men kommer ikke hjem igjen til planlagt tid. Judith er overbevist om at Hulda selv har valgt å forsvinne, for henne bekrefter dette bare Huldas evne til å foreta livsomveltende endringer. Etter elleve dager dukker hun opp igjen. Hun vil ikke si noe om hvor hun har vært og hva hun har gjort. I stedet ber hun Judith om å ta vare på sønnen det siste semesteret av videregående; mor og sønn må ha en pause fra hverandre.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2020
Sider: 218
Kilde: Leseeksemplar

Oppvekst og hverdag, det kan høres traurig ut, men i denne romanen fremstilles det ikke sånn. Det er ikke spennende begivenheter eller dramatiske hendelser, som tar det hverdagslige ut av hverdagen, men heller observasjonene som er så skarpe, at leseren blir involvert.

Handlingen er ikke delt, men fortid og nåtid flyter sømløst i hverandre. Vi er tilbake til ungdomstiden, da de to venninnene traff hverandre, og vi ser tilbake på en ferie de hadde sammen i Spania. Begge har kreative yrker, men det er Hulda som er den drømmende kunstneren. Hun er ikke lett å forstå, og noe av det vi hører om fra fortiden hennes, forklarer hvorfor hun nå lukker seg inne i seg selv, og lar alt seile.

Romanen tar opp flere eksistensielle spørsmål, hvor det mest markante er skildringer av hvordan glede eller sorg, springer ut fra, at relasjoner til andre mennesker ikke er dyp nok. Hva vil skje om jeg forsvinner, vil noen savne meg? Hulda deler ikke mye med de hun har rundt seg, så det er ikke lett for dem å forstå henne. Judith derimot blir fremstilt som en masekopp i ungdommen, men som voksen er hun en som tar ansvar for familien og seg selv.

   Plutselig ser jeg vannet og glasset  og hånda som holder glasset, og jeg tenker, det er min hånd, men den ligner en annens hånd, en fremmed hånd holder i glasset. Er det sånn Hulda har det hele tiden: At hun ikke kan falle til ro i seg selv, men stadig må være på leting etter den rette følelsen, det riktige uttrykket, etter den riktige formen som hun kan kjenne seg igjen i, det riktige livet. 

Etter å ha hørt om hvordan Olaug Nilssen har spunnet sine to hovedpersoner rundt Marta og Maria fra bibelhistorien, kunne jeg ikke unngå å tenke at Hulda og Judith sine personligheter også minner om disse to ☺ (Yt etter evne, få etter behov)

Et plutselig mørke er medrivende til tusen, handlingen har flere spenningstopper, men i mine øyne er det språket og intrigebyggingen som gjør dette til en roman, det er vanskelig å legge fra seg. 

søndag 25. oktober 2020

Morgenstjernen av Karl Ove Knausgård

Det er ikke mye jeg har lest av Knausgård, kun de to første bøkene i Min kamp, og hans flotte sakprosa Så mye lengsel... som handler om Edvard Munch. Selv om jeg ikke fortsatte den navlebeskuende serien for ti år siden, kjenner jeg at tiden nå kanskje er inne til å gjøre nettopp det. Morgenstjernen er fiksjon fra ende til annen, noe jeg synes kler Knausgård, for denne romanen likte jeg veldig godt ☺

Forlaget om handlingen:
Litteraturprofessoren Arne og kunstneren Tove er sammen med sine barn på feriestedet på Sørlandet. Deres venn, rikmannssønnen Egil, befinner seg på en hytte i nær-heten. Presten Kathrine er på vei hjem fra et seminar, barnehageassistenten Emil er på øving med bandet sitt, journalisten Jostein er ute på byen, kona hans Turid som er hjelpepleier har nattevakt. Over dem og alle andre dukker det plutselig opp en enorm stjerne på himmelen. Ingen, selv ikke astronomene, vet sikkert hva slags fenomen det er. Er det en stjerne som brenner ut? Hvorfor har da ingen sett den før? Eller er det en helt ny stjerne? Langsomt legger nyhetens interesse seg, og livet går videre, men ikke helt som før, for uvanlige fenomener begynner å inntreffe i utkanten av menneskenes tilværelse.

Skal du ha glede av denne romanen gjør du lurt i å åpne opp sansene dine, ønske det overnaturlige og litt mystiske velkommen, og ikke vike unna for det litt ubehagelige. Når det er sagt, romanen er 90% virkelighet, magien og uhyggen er der som et bakteppe for primærhandlingen.

Persongalleriet byr på anslagsvis ti forskjellige fortellerstemmer, som gir oss et innblikk i det de gjør akkurat nå. Vi møter dem noen dager i august, de er alle preget av tropevarmen som ligger over landet, og selvfølgelig det felles fenomenet som denne store stjernen utgjør.

Litteraturprofessor Arne er på hytta, hvor han bedriver iherdig drikking sammen med hyttenaboen, rikmannssønnen Egil, noe som senere skal få fatale konsekvenser. Vi hører om Arnes kone Tove, som kanskje er den som sterkest blir preget av det mystiske som ligger i luften. Hva er det egentlig som skjer med menneskene? en blir gal, en skyter seg og en får en alvorlig blackout. 

Romanen stiller spørsmål ved vår bevissthet, ved materie og tyngdekraft. Handlingen er filosofisk uten å bli belærende, og den inkluderer religion på en måte som bygger ut historien. Samtidig som vi møter et antall vanlige mennesker, hører vi om deres møte med umennesker, med tam hjort, svermer med marihøner, grevling, hoggorm og ikke minst horder med krabber løper rundt på landjorden.

Hva gjør vi med det vi kan ane, men ikke vite?


Knausgård bruker et vakkert språk, med betydningsfulle setninger som jeg ofte nikket fornøyd til. Kjenn bare på denne: "Tangens følelse når vannet stiger igjen"... også har vi Arne som ikke lenger orker å identifisere seg med magen sin, den tilhører ikke den mannen han føler seg som, snakk om å kjenne seg igjen ☺

Selv ble jeg overrasket da jeg etter endt lesning så at boken er på over 600 sider, Bookbites krymper skriften og skviser mer enn en bokside inn på en paddeside, så det er ikke alltid lett å vite hvor tykk boken er. Morgenstjernen fosset jeg gjennom, det føltes som om jeg så på serie, for suget etter mer var sterkt hver gang et kapittel var slutt.

Romanen avsluttes med en av karakterenes essay om døden og de døde, og smakebiten under har jeg hentet fra dette, som fremstår som tankevekkende sakprosa i et fantasifullt eventyr:

Med dette mener jeg ikke å si at sannheten er relativ, bare at virkeligheten er en komplisert størrelse som aldri opptrer aleine, i seg sjøl, men alltid i samspill med den som ser og erfarer den, og det er noe vitenskapen ikke har vært særlig god til å ta høyde for. Det er ikke slik at vi vet det vi ser, det er omvendt: vi ser det vi vet. Det forklarer det faktum at det for eksempel i middelalderen fantes uendelig mange observasjoner av mirakler, mens det nå ikke observeres noen. 

I disse dager er de fleste av oss litt ute av balanse med tanke på hva som skjer i verden. Dette preget nok min lesning. Er du klar for tankevekkende underholdning som holder deg limt til lesestolen, så er Morgenstjernen et glimrende valg!


Forlag: Oktober
Utgitt: 2020
Sider: 663
Kilde: Biblioteket

lørdag 24. oktober 2020

Yt etter evne, få etter behov - ny sterk roman fra Olaug Nilssen

I høstens utgivelse, viderefører Olaug Nilssen tematikken fra Tung tids tale fra 2017. Begge disse utgivelsene er bøker du ikke må la passere, men lese sakte og ta inn alvoret som er godt pakket inn i humor. Jeg deltok på lanseringsfesten i Bergen, og fikk med meg Olaug som forløste en drøm ved å fremføre Føtter på fjell av Bjørn Eidsvåg, nydelig akkompagnert av Kristian og Lykke fra DnS. Siri Økland og Sandra Lillebø bidro også til stemningen med opplesninger fra egne bøker.

Forlaget om handlingen:
I Yt etter evne, få etter behov får vi eit innblikk i kvardagen til ein heilt vanleg familie som har slutta å vere vanleg. Lea ligg i senga og spelar Hay Day på iPaden og lurer på om ho har ME. Søstera Rakel balanserer på stram line, med åleineomsorg for psykisk utviklingshemma Benjamin, som Lea ikkje makta å vere mor for lenger. Mor til søstrene, Gudrun, er opptatt med å vere der for dottera Linda og hennar familie. Ein dag då Benjamin skal leverast etter eit avlastingsopphald, er ikkje Rakel der for å ta imot han.

Kven tar ansvaret ingen eigentleg klarer, i vår individualistiske tid? Og finst det balanse i rekneskapen mellom plikt og fridom blant menneska, ikkje minst blant medlemmane i ein familie?


Denne romanen begynner med slutten, og det er den minst fremtredende karakteren som får æren av å ramme inn romanen. Fortsettelsen skildrer grensesprengende begivenheter for den lille familien, en uke i november.

Ved å bruke korte kapitler og flere fortellerstemmer, blir romanen en pageturner av de store. Bortsett fra de par første kapitlene er handlingsforløpet lineært. I likhet med god krim, hungrer leseren etter å få vite hva som skjer videre. Persongalleriet fikk frem medlidenhet og en god dose frustrasjon hos meg da jeg leste, men spekteret av følelser som bygget seg opp underveis, fikk sin forløsning på slutten.  

Temaet som tas opp i denne romanen er ikke et hvor man kan enes om et svar, eller regne seg fram til en sannhet. Vi mennesker er så forskjellig, noen uttaler sine behov tydelig mens andre kommuniserer med tvetydige gester, i denne romanen gjør Olaug Nilssen det lett for oss å se at begge måter må kunne aksepteres. 

En ting er sikkert, en trenger ikke gi ut mursteiner for å plante sprengstoff i leserens hjerte. Jeg ble mildest talt overveldet av denne romanen, og plasserer den i hyllen under "skal leses igjen" ☺


Forlag: Samlaget
Utgitt: 2020
Sider: 191
Kilde: Leseeksemplar

torsdag 22. oktober 2020

Natalia Z av Chantal Garand

Forfatteren med det franskklingende navnet kommer fra Canada, men er gift med en nordmann, og har nå bodd lenge i Norge. Etter en spennende start på livet, som innbefatter arbeid i indianersamfunn, teltliv i en flyktningleir i Tanzania ett år, og opphold i Sør-Afrika, har hun nå arbeidet i 15 år med integrering av flyktninger i Norge. 

Forlaget om handlingen:
Midt i jubelen i Oslo 7. juni 1945 får Natalia en liten gutt som hun gir fra seg ved fødselen. Da sønnen Torbjørn får tak i adopsjonspapirene sine, har det gått over seksti år. Han får vite at morens skjebne er tett knyttet til avgjørende hendelser under andre verdenskrig. Han bestemmer seg for å forsøke å finne henne. Men Natalia er lite tilbøyelig til å lette på sløret om fortiden, og den uventede forsoningen bidrar til å rippe opp i dype sår. Hva kan mor og sønn forvente av hverandre når begges liv er merket av usedvanlige hendelser, når Torbjørns trang til å få vite møter Natalies ønske om evig glemsel?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018/på norsk 2020
Sider: 256
Kilde: Leseeksemplar

Tematikken i denne romanen dreier seg om å søke sin identitet og opprinnelse, spørsmål Garand helt sikkert har fått kjenne på i sitt arbeid som sosionom i flere land. Refleksjonene romankarakterene hennes gjør seg, viser at forfatteren har gjort skarpe observasjoner underveis i sitt yrkesliv.

Natalia Z er en medrivende og til tider hjerteskjærende roman, om en mor og en sønn som fortvilet snakker forbi hverandre. Vi lærer Natalia å kjenne i flere omganger, først når hun i fangenskap føder den lille gutten, før vi møter henne som en gammel dame. I løpet av romanen hører vi om hvordan hun som er polsk, under krigen havnet i Norge, og hvordan hun etter krigen kom seg til Canada.

Torbjørn er en gift 63 år gammel mann med to barn. Han har vokst opp hos adoptivforeldre, og først i voksen alder fått kontaktinformasjon til sin biologiske mor. Via en venn får han kontakt med Jeanne som skal reise til Canada, og han avtaler med henne at hun skal kontakte Natalia og på en forsiktig måte rydde vei for at han kan få komme å besøke henne.

Men, det er ikke så lett for Natalia, hva har han tenkt om henne hele livet? hva forventer han? Hun vet ikke hvordan hun skal forklare 63 års fravær og likegyldighet og frykter at han er krenket og skuffet. I tillegg har hun en stor hemmelighet hun vil ta med seg i graven. 

Jeg nikoste meg med denne romanen, som gir et innblikk i forholdet Tyskland hadde til Russland og den delen av Polen som hun kommer fra. Historien levendegjør ting som skjedde i Norge under krigen, spesielt knyttet til Mysen fangeleir

Torbjørns fortvilelse over morens oppførsel er overveldende, også for leseren, for denne romanen er skrevet med innlevelse som førte til stort engasjement hos meg. 

tirsdag 20. oktober 2020

Sak 1569 - en ny Wistingkrim fra Jørn Lier Horst

Sak 1569 er den fjerde boken i serien som kalles Coldcase kvartetten, hvor William Wisting løser "umulige" krimgåter. Jeg har lest mye av det Horst har gitt ut, men når det gjelder krim er jeg fan av høyt actionnivå og lite etterforskning, så det sier seg selv at dette normalt ikke er min greie.

Forlaget om handlingen:
William Wisting er inne i sin andre ferieuke. Fra sidelinjen observerer han hvordan en lokal forsvinningssak utvikler seg til å bli en nasjonal nyhetssak. Agnete Roll har vært borte i tre dager, uten livstegn. Mens forsvinningen fremdeles skaper overskrifter mottar han et brev som kun inneholder en spesiell tallkombinasjon. Det trekker ham inn i en gammel sak han ikke tidligere har hatt befatning med. En sommerkveld i 1999 ble 17 år gamle Tone Vaterland drept på vei hjem fra jobb. Saken ble raskt oppklart. Skyld ble fordelt, straff utmålt og dommen er sonet. Glemselens slør har lagt seg over sak 1569, men hendelser i ettertiden gjør det mulig å se sammenhenger som ikke var synlige for tjue år siden.

Brevet er bare det første av flere hvor det pekes på andre løsninger enn den etablerte sannheten. Wisting leter etter både avsenderen og en ny løsning, men ikke alle er glade for at det rettes nytt lys på det som har passert.

Til tross for at dette ikke er min type krim, så hadde jeg stor glede av å lese Sak 1569. Jørn Lier Horst skriver frem troverdige karakterer, spesielt hovedpersonen William Wisting og hans voksne datter Line. De som har lest de forrige bøkene i serien, kjenner til Lines historie, og vil ha ekstra glede av å møte henne igjen i denne boken.

Wisting begynner å "dra på åra" som det heter, han fryder seg over å mestre ny teknologi som nettbrett og smarttelefon og holder øye med skrittelleren for å sjekke at han beveger seg. Men, han er skarp som aldri før, og skisser opp en komplisert tidslinje, som danner grunnlag for historien vår.

Handlingen er todelt, siden to av de kalde sakene han vil se nærmere på, skjedde for tjue år siden. I nåtid skjer det også saker og ting, som skal vise seg å ha sammenheng med de gamle sakene.

Den siste boken i "coldcase-kvartetten" byr på troverdige skildringer av etterforskning av forbrytelser. Du finner ikke mye "hei hvor det går" her, for selv de 4-5 påbegynte spenningstoppene blir kuttet, før de får utviklet seg til skikkelig action. Nå er jeg spent på hva Horst byr på neste gang det kommer en bok fra den kanten ☺

Forlag: Capitana
Utgitt: 2020
Sider: 368
Kilde: Leseeksemplar


søndag 18. oktober 2020

Bare en mor av Roy Jacobsen

Kjenner du Ingrid Barrøy? Fortellingen om Ingrid Barrøy, begynte med De usynlige og fortsatte med Hvitt hav og Rigels øyne. Jeg har likt disse tre bøkene veldig godt, men til tross for høye forventninger til Bare en mor, ble jeg ikke skuffet ☺

Forlaget om handlingen:
Etter den lange reisen er Ingrid tilbake på Barrøy. Livet er tilsynelatende stabilt, men krigen kaster fortsatt skygger over landet. Kollaboratører får unngjelde, andre ønsker desperat å glemme. En dag kommer en fem år gammel gutt til øya, til Ingrid og hennes kjødelige datter, Kaja. Kort tid etter forsvinner guttens far på mystisk vis, og Ingrid tar igjen ansvaret. Men hva er det med Mathias, den lille gutten som fra nå av blir en sentral del av Barrøy-samfunnet?



Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2020
Sider: 270
Kilde: Leseeksemplar


Ingrid Barry er noe helt for seg selv. Med stø hånd styrer hun familien gjennom alle skjær i sjøen som skjebnen kaster mot dem. Hun tar i mot, og tar ansvar for de som vakler, alle skulle hatt en Ingrid Barryø i livet sitt.

Det er ikke tvil om at det å bo på en liten øy, hvor en er avhengig av å bli fraktet til land for hvert minste behov, må gjøre noe med menneskene. Barrøy stoler på at kystbåten stopper innom når den skal, og uten telefon er det ikke lett å formidle til omverdenen når kontakt er nødvendig. 

Ingrid er oppvokst her, så for henne byr ikke dette på problemer. Nå bor hun her med sin datter Kaja, men får etter hvert også Mathias i forpleining. Kaja begynner å lytte når voksne snakker, og snapper opp bruddstykker som gjør henne nysgjerrig på sin far. Ingrid svarer så godt hun kan, og Kaja slår seg til ro med det hun får høre, men det hun ikke får høre, ansporer til at det kanskje kommer en fortsettelse på fortellingen ☺

Refleksjonene som gjøres etter at Salthammer forliser og det viktige spørsmålet: "Hvor lang tid tok det?" er et av flere høydepunkt, og ett som gjorde sterkt inntrykk på meg.

Når noen forsvinner på havet, søker de etterlatte forklaringer, i fantasien, i avisene, i forstandige og uforstandige vitneutsagn og utredninger. Er det en malstrøm, en russisk ubåt, et umarkert skjær, en hundreårsbølge, et sammenstøt, forskyvning av last, løs not, åpen romluke? Men innerst inne vet de at alt sammen er plastre på sår som ikke kan gro, plastre som ubønnhørlig vil forvitre, og sårene varer, for de har bare ett håp: At mannskapet ble slått i hjel i løpet av sekunder, og ikke måtte ligge i isvannet og kjenne noe. I tillegg kan de håpe at alle seks ble slått i hjel samtidig.

Roy Jacobsen skriver med hjertet, en kjenner på ensomheten når noen reiser bort, og fortvilelsen når Salthamar går ned. Smerten ved at noen bryter ut, og uforstanden de tar med seg til bake til øya etter opphold i storbyen, gir litt humor i alt det dystre. Også rugdefangsten da, det var turen sin det, også et høydepunkt å glede seg til!

Bare en mor er en velskrevet roman, uten unoter eller dødpunkter. Historien er mollstemt og behagelig rolig å lese, men handlingsmettet til tusen. Jacobsen har en nydelig språkføring, et bokmål som er ispedd ramsalt dialekt som drar leseren med ut på den værharde øya.

Enten du har lest de andre bøkene i serien eller ikke, denne må du få med deg!