søndag 2. oktober 2022

Livets omkostninger av Deborah Levy

En levende selvbiografi er skrevet mens handlingen pågår, midt i livet, uten noe form for etterpåklokskap. Livets omkostninger er den andre boken i Deborah Levys memoartrilogi, den første boken i denne trilogien kom på norsk i fjor og heter Sånt jeg ikke vil vite. Jeg likte den veldig godt, så det var med forventning jeg innledet høstens lesning med denne historien. 

Forlaget om handlingen: 
Boka tar også for seg hva det vil si å være skrivende kvinne i vår tid. 

Samtidig som hun kartlegger hvordan kvinner er blitt oversett og tilsidesatt opp gjennom historien, utforsker Deborah Levy, med utgangspunkt i sin egen historie, hva det vil si å leve et fritt liv, hva det koster å både skulle være mor og forfatter, om det er gitt hva en familie er og om hva som skal til for å bryte med de sosiale rollene vi er blitt tildelt av samfunnet.

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2022
Sider: 191
Oversatt av: Anne Cathrine Wollebæk
Kilde: Reklame/PDF fra forlaget


For en spennende måte å skrive en selvbiografi på! Ingen fakta ramses opp, ingen kronologi følges, men leseren får fylt inn puslespillet som utgjør livet til forfatteren. 

Deborah Levy, nå 63 år gammel, er født i Johannesburg, flyttet med foreldrene til London da hun var 9 år gammel. Hun har gitt ut mange bøker, blant annet Svømme hjem og Mannen som så alt, som jeg likte veldig godt. 

Livets omkostninger handler om nettopp dette, hva det koster av personlige oppofrelser å leve. Den lille handlingstråden som finnes begynner like etter seperasjonen fra mannen, da hun temmelig pengelens prøver å skape et hjem for seg og barna, i en falleferdig boligblokk i London. 

Hun skriver i et hageskur hun har lånt av en venninne, hvor hun blir "hun som lusker i hagen", og får hverdagen til å henge i hop, så vidt. Dette skildres som en utfordring, ikke for stor, men heller ikke ubetydelig. Hun kjemper med sorger fra fortiden, i en utrygg tid for seg og barna. "Enten tar fortiden livet av oss, eller så blir vi kunstnere", sier hun et sted.

Levys tanker rundt for eksempel hva farger gjør med oss, eller hvordan dyr påvirker følelsene våre, er nydelig lesning. Ved å støtte seg til kjente tenkere som Proust, Freud, Newton, mfl. hører vi om mange artige episoder fra livet hennes. Hun beundrer flere forfatterkolleger, som Simone de Beauvoir og Marguerite Duras, som får siste ordet i romanen.

                        Å leve uten kjærlighet er bortkastet tid. Jeg bodde i Republikken Skriving og Barn. Jeg var ikke Simone de Beauvoir likevel. Nei, jeg hadde gått av toget på en annen stasjon (ekteskap) og trådt ut på en annen perrong (barn). Hun var musen min, men jeg var virkelig ikke hennes.


Levys refleksjoner rundt hva kvinnelighet er og hva som ligger bak uttrykket "kvinnelig sinnsro" ga meg litt å tenke på. Nøkkelelementet i romanen er sorgen over sin avdøde mor, og savnet av henne. Hun kalte henne sin GPS, og da hun døde gikk skjermen i svart.

Så enkelt men allikevel så kraftfullt. Flere av betraktningene Deborah Levy gjør seg i denne andre boken i trilogien, fikk meg til å bråstoppe i lesingen. Her måtte det leses på nytt, for hodet og hjertet trengte tid til å fordøye. 

Språk og skrivestil i denne boken er helt etter mitt hjerte. Her finnes masse feminin kraft mellom linjene, så til tross for at hovedpersonen strever i store deler av boken, og sørger over sin mor, så er teksten gjennomsyret av håp og kjærlighet til livet og friheten. Jeg kan ikke annet enn å glede meg til å lese den siste delen av denne levende biografien. 

lørdag 1. oktober 2022

Twilight zone av Nona Fernàndez

I denne romanen opplever vi hverdagsliv i Chile, hvor morgenritualer, populærkultur og TV-serien The Twilight Zone, eksisterer parallelt med diktaturets rå, men hverdagslige maskineri. Den brutale historien til dette landet slutter aldri å fascinere og skremme, så det var med skrekkblandet fryd jeg satte i gang med denne romanen.

Forlaget om handlingen: 
Året er 1984 og vi befinner oss i Chile under Pinochets diktatur. En tidligere ansatt i den hemmelige etterretningstjenesten vandrer inn i lokalene til et opposisjonelt magasin for å snakke om hvordan han og andre ble beordret til å få folk til å «forsvinne». 

Fortelleren i Fernández' roman er bare et barn den første gangen hun ser magasinet med mannens ansikt på forsiden, under overskriften JEG TORTURERTE. 

Hans medvirkning til noen av regimets mest grusomme forbrytelser, og hvordan han forplikter seg til å snakke om dem, hjemsøker fortelleren inn i voksenlivet og påvirker hennes karriere som forfatter og dokumentarskaper. I en blanding av fantasi og fakta avdekkes fortellingen om mannen som torturerte.

Med et forfriskende lekent språk, og uvanlige vinklinger, skildrer Fernàndez de politiske absurditetene som utspilte seg i Chile, under og etter Pinochet. Gjennom utstrakt bruk av bilder fra pop-kulturen, skildres historien tidsmessig som et "alt på en gang" sammensurium. Leseren henledes stadig til tv-serier, spesielt The twilight zone, men også andre. I tillegg blir den effektive bruken av film, musikk, romaner og barnebøker, nesten å betrakte som en egen karakter i romanen. Det var fiffig gjort, og en av flere ting jeg satte pris på, da jeg leste boken.

Handlingen er ikke vanskelig å følge med på. Til tider gjør skrivemåten det lettere for en sart leser, med allerede klare bilder av tortur og forholdene i Chile på netthinnen, å komme gjennom de verste scenene.  

Romanen har ingen navngitt hovedperson, men en tydelig fortellerstemme som tar oss med fra 27 august 1984, åtte år tilbake til en kidnapping, og videre frem tjuefem år. Målet er å rette lykten mot et parallelt usynlig univers, som er hendelsene den gang, for å vise at det ikke er diktet opp. 

Sikkerhetsagenten, Andrès Morales har stått frem i et intervju i et magasin. Noen vil lage en dokumentar for en menneskerettighetsorganisasjon, og vi undrer oss hvordan et museum over et historisk minne, kan kurateres på en så ærlig måte som mulig.

Mange ganger gjennom romanen begynner setningen med "Mannen som torturerte sier..." mens fortelleren har like mange "Jeg forestiller meg..." På denne måten blir dokumentert virkelighet, og forfatterens utfylling av denne, flettet sammen på en troverdig måte. 

Dette er en informasjonspost, en røykstasjon.
Fra felles mareritt/fra mørke rom/fra klokker som har stoppet/fra ukjente dimensjoner/fra rotter og ravner som fremdeles skriker. Fra barter tegnet med trekull.
Og fremtiden vil komme og den vil ha de røde øynene til en drømmende djevel. 
Du har rett. Ingenting er virkelig nok for et spøkelse.

Gjennom hele historien er vi tett på befolkningen som lever i frykt for myndighetene. Vi hører om torturen, kidnappingene, alle som bare forsvant, men ser også på denne tiden fra Mannen som torturerte sin side. Mot slutten skildres hvilket rollespill mange måtte skjule seg bak, falske hus, falske familier og falske liv. Ingen er den de utgir seg for, og alle er redde.

Det er heftig lesning, som alltid når en leser fra Chiles historie, men den litt originale fortellerstilen, gjorde at jeg satt igjen med en lett følelse, etter endt lesning. Jeg anbefaler gjerne denne boken videre, også til deg som føler du kan mye om denne tematikken ☺

Utgitt: 2016/på norsk 2022
Sider: 226
Oversatt av: Ingrid M. Hafredal
Kilde: Reklame/PDF fra forlaget

tirsdag 27. september 2022

Kleptokratiet av Espen Skjerven

Leste du Slakt og Blod er tykkere enn vann, er jeg sikker på at du er mer enn klar for den tredje spenningsromanen i serien om politimannen Tom Grayston. Kleptokrati er ikke et tulleord (som jeg først trodde), tittelen penser oss rett inn på tematikken i denne boken, som er internasjonal kriminalitet. 

Forlaget om handlingen:
Den norske miljø- og menneskerettighetsforkjemperen Sofie Christensen er fast bestemt på å avdekke konsekvensene av oljevirksomheten til et norskeid selskap i regnskogen i Den demokratiske republikken Kongo. Samtidig ber en avhopper fra en beryktet opprørsgruppe Christensens svenske kollega, Anna Hagberg, om hjelp til å finne sønnene hans. Kort tid senere blir kvinnene angrepet i leiligheten deres i Kinshasa. Avhopperen og en fremmed mann blir drept. Kvinnene blir arrestert for drap. 

Politioverbetjent Tom Grayston og makkeren Chris Møller i Kripos får i oppdrag å reise til Kongo for å undersøke saken. Det blir starten på en sak de aldri kommer til å glemme.


Min aller første reaksjon på at historien tok meg med til Kongo, var nesen som rynket seg. Heldigvis gjorde forfatteren det lett for meg, for innledningsvis får vi noen fine skildringer av kulturen og naturen i dette landet.

Sakte men sikkert skrus dramatikken opp, og vi får se andre, mer dystrere sider av landet. Vi befinner oss i et land preget av høy arbeidsledighet, stor fattigdom, vold og generelt utrygge mennesker. Går det an å tenke på global oppvarming og klimamål når en lever under disse forholdene? 

Skurkene i denne historien er ikke befolkningen, men statsledere som stjeler naturresurser fra staten, til sin egen personlige utnyttelse. Midt i dette kaoset befinner det seg to tøffe damer, Sofie og Anna, som fryktløst gjør hva de kan for å stoppe utbygging av oljevirksomhet i et sårbart økosystem.

                    Mertens fikk øye på machetene i viltvokternes hender. Pulsen slo raskere. Hjernen ville rømme, men kroppen var paralysert.
For å være ærlig håpet jeg det ikke ville gå så langt, brummet Mumbere. Jeg trodde du ville ta til fornuft. Øynene lyste villskap. Tjeneren som ble hersker, var i sitt ess. Mertens maktet ikke å få frem et eneste ord. Tungen var frosset fast. Mumbere ristet på hodet. Du har vært så sta! Og dum! Hvorfor kunne du ikke bare åpne parken for FMC Oil?

Espen Skjerven skriver med stø penn, flere ganger mens jeg leste tenkte jeg at han må ha jobbet med disse spørsmålene, for å kunne skrive så troverdig, noe etterordet skulle vise seg å bekrefte. 

Handlingen følger en lineær tidslinje, og er skrevet i et direkte språk uten lange utdypende skildringer, som ville dempet tempoet. Det er forholdsvis få karakterer å holde greie på, et persongalleri som raskt blir tydelig for leseren. Historien er handlingsmettet til tusen, nesten så det var vanskelig å trekke pusten. 

Dette er en krim som utfordrer følelsene dine, uten at du må bruke energi på å finne ut av hvordan historien henger sammen. Tematisk tar boken opp globale utfordringer vi i flere år har lest om i media, og det er veldig greit å få et fargerikt bakteppe til de bildene en allerede har på netthinnen. 

Du trenger ikke hete Nesbø for å skrive god krim, Espen Skjerven beviser igjen at han har knekt koden, og gir leserne sine godt med valuta for pengene.


Gled deg til denne, boken kommer ut i oktober ☺

Forlag: Liv
Utgitt: 2022
Sider: 384
Kilde: Reklame/leseeksemplar

søndag 25. september 2022

Blodmåne en ny Harry Hole-krim av Jo Nesbø

De mange som har fulgt serien om Harry Hole gjennom de siste bøkene, vet hvorfor han har ambisjoner om å drikke seg i hjel. Serien som startet for 13 bøker siden, i 1997 med Flaggermusmannen, fortsetter i høst med Blodmåne. I mine øyne er dette en av de beste bøkene til nå, en skikkelig slukebok, som du virkelig kan glede deg til.

Forlaget om handlingen:
Harry har reist til Los Angeles for å drikke seg i hjel etter at livet hans er gått i stykker. Langt på vei har han greid det, men ikke helt. Han har hjulpet den eldre filmskuespilleren Lucille unna et narkotikakartell hun skylder én million dollar. Hun har gitt ham husly, selskap og en skreddersydd dress.

I Oslo er to jenter forsvunnet og drept. Én av de mistenkte er en kjent eiendomsbaron. Katrine Bratt vil kontakte landets fremste spesialist på seriemord, men for sjefene i Politiet er et samarbeid med Harry Hole uaktuelt. Den mistenkte eiendomsbaronen vil derimot hyre ham som privatetterforsker. Harry takker nei, men det er før kartellet tar Lucille som gissel. Løser han saken, skal han få en bonus som dekker Lucilles gjeld.


Hjemme i Norge samler Harry et lag bestående av en kokainselgende barndomsvenn, en korrupt politimann og en kreftsyk psykolog. Kartellet har gitt dem ti dager. Klokka tikker, og det er varslet blodmåne over Oslo.

Vi møter Harry Hole på første side, han er en pengelens fyllik, som sitter og snakker med Lucille og skjønner at det finnes noen som har det verre enn ham. 

Videre fornyer vi bekjentskapet med Katrine Bratt, nå leder for Voldsavsnittet, enke og mor til Gert på 3 år. Med få setninger frisker Jo Nesbø opp hukommelsen til leseren, med hva som skjedde i privatlivet hennes, samtidig som et plausibelt spørsmål stilles, for Gert ligner unektelig veldig på Harry - eller Hallik som Gert kaller ham. 

Hennes kollega heter Sung-min Larsen, adoptert som liten fra Korea og homofil, to karakteristikker som spiller humoren opp noen hakk. Han og Katrine får forsvinningene, og senere drapene på Susanne Andersen og Bertine Bertilsen på bordet, og samarbeider godt, til Harry Hole dukker opp som troll av eske. 

Ingen god Holekrim uten skruppelløse journalister, Terry Våge fra Dagbladet og Mona Daa fra VG kommer raskt på banen. Dagbladet rapporterer lynkjapt fra åstedene, så raskt at en lekkasje fra etterforskningsgruppen må tettes. 

Det er ikke før eiendomsbaronen Markus Røed introduseres til historien, vi møter en skikkelig slimål. Hans kone gir ham alibi, så han er ikke redd for å bli tatt for drapene, men så lenge han er under etterforsking, taper eiendomsfirmaet hans penger. Han hyrer Harry Hole for å begrense tapene, og showet kan begynne.

Blodmåne er en til de grader velskrevet krim, alt henger sammen, ingen scener er overflødig. Her er korte innledninger, eksakt utmålte doser av romantikk, diskusjoner på politikammeret, og ikke minst, bloddryppende scener, som denne:

                    Han så ned på henne. Så hvordan leppene hennes beveget seg. Formet ordene. Jeg er elsket. Så løftet han kniven slik at spissen pekte mot halspulsåren, lente seg fremover og la hele sin tyngde over idet han lot knivbladet gli inn. Den varme spruten av blod mot hans iskalde hud fikk ham til å grøsse av velvære og uhygge.

Før vi har nådd slutten, har vi blitt forsøkt lurt med mulige gjerningsmenn, men det er ikke før helt mot slutten at denne åpenbarer seg. Det er ikke en som blir dradd ut av hatten, men en karakter som har vært med hele tiden. Gjerningsmannen har en stemme gjennom hele boken, men jeg så ikke denne komme, så gled deg, og se om du løser gåten ☺

Jeg var i Oslo forrige helg, vi hadde bestilt bord på Lorry og fikk sitte til venstre for inngangsdøren, som er hedersplassen til forfatteren.





Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2022
Sider: 487
Kilde: Reklame/PDF fra forlaget

fredag 23. september 2022

Dine ord av Gaute Heivoll

Dette er langt fra den første romanen jeg leser av Gaute Heivoll, men jeg tror det må være den som har gjort sterkest inntrykk på meg. Boken er forholdsvis kort, og kan med hell leses i en eneste jafs.

Forlaget om handlingen:
Han er blind, men også forfatter av tolv bøker. Det er hans kone som til nå har lyttet til ham og skrevet fortellingene ned, men ikke denne gangen. Han har leid en gammel gård og hyret en sekretær, en ung kvinne, og med hennes hjelp skal han skrive en ny bok.

Men den unge kvinnen har også sin historie. Og snart vil fortiden ta henne igjen. Snart vil livet hennes gripe inn i arbeidet og forholdet til den blinde forfatteren. Snart vil de stå ved en grense ingen kan krysse uten store konsekvenser.

Dine ord er et intenst og sanselig kammerdrama. Det er en roman om å gjøre det umulige, om å lytte seg fram til smertepunktet i sitt eget liv. Men fremfor alt handler den om selve fortellingens foruroligende makt.

Forfatteren forblir navnløs, så også den andre hovedpersonen, den lokale kvinnen som hjelper ham med boken. Han er blind, og i begynnelsen av romanen hører leseren om dramatikken som resulterte i dette handikappet. 

Det er den ensomme nabokona Ågot, som for lengst har passert åtti, som tar seg av forfatteren, der han bor alene etter at kona tok med seg barna og flyttet. Hun bærer inn ved til ham, samtidig som hun ser etter huset sitt, for det er hennes gård han leier, med kuer og hest og det hele. 

Den unge damen som takker ja til sekretærjobben hos ham, bor fremdeles hjemme, hos en mor som savner henne når hun er borte, og krever mye av henne, mer enn hun er villig til å gi. 

Det er en generasjon i mellom dette umake paret, som finner hverandre i litteraturen. Det er spennende å lese hvordan de ser på hverandre, og hvordan de tolker hverandres oppførsel. Det er mye utvikling i teksten, en besnærende liten intrige antydes, mens dunkle hemmeligheter sakte men sikkert siver frem mellom linjene. 

Som alltid er det noe behersket over Gaute Heivoll sin prosa, samtidig som historien som vokser frem føles overveldende til tider. Historien befinner seg i en nåtid, men gjennom tilbakeblikk i begges liv, skjønner leseren bakgrunnen for det som utspiller seg nå.

Det er ikke tvil om at Dine ord fengslet meg, ikke med dramatikk og saftige scener, men med en spennende tematikk og en fortellerstil som stadig zoomer ut og smyger seg nærmere. Sjelden har jeg lest en roman med så mye stillhet - det ble aldri kjedelig bare som et langt deilig utpust. 

Forlag: Tiden
Utgitt: 2022
Sider: 184
Kilde: Reklame/PDF fra forlaget

mandag 19. september 2022

Sjakk under vulkanen av Håkan Nesser

Dette er den syvende boken hvor Gunnar Barbarotti er hovedpersonen. Jeg har lest alle bøkene med denne koselige politietterforskeren, og flere til av forfatteren. Barbarotti er i støtet også i denne historien, som er like stemningsfull og morsom som resten av serien.

Forlaget om handlingen:
Herr Franzén, jeg har nettopp lest en bok der De beskriver et perfekt drap. Og vet De hva, jeg fikk nesten en følelse av at De har utført det. Er det en riktig antagelse?

Slik begynner forfatter John Leander Franzéns verste mareritt. Han er invitert til bokkveld på et bibliotek på et lite sted i Midt-Sverige, da en kvinne reiser seg og stiller nettopp dette spørsmålet. Etter nok et bibliotekbesøk, i Kymlinge, forsvinner forfatteren sporløst. Et par dager i forveien har han sendt et uferdig manus til forleggeren sin i Stockholm, En litterats siste dager og død.
Ettersom forsvinningen skjer i Kymlinge, er det Gunnar Barbarotti som får i oppdrag å samarbeide med Stockholmspolitiet om å oppklare saken.

Selv etter 38 utgivelser gjennom sin 35 år lange karriere som forfatter, greier Håkan Nesser å fornye seg. I mesteparten av denne historien så famler Barbarotti i blinde, for å finne ut hva som har skjedd med de forsvunnede forfatterne. 

Heldigvis kommer mangeårig kollega, og nå samboer gjennom sju år, Eva Backman seg hjem fra Australia hvor hun har besøkt sin sønn, så hun kan gi den aldrende etterforskeren en å sparre med. 

Handlingen utspiller seg over ni måneder midt i beste koronatiden, og finner sted i den fiktive byen Kymlinge og i Stockholm. Ikke la deg avskrekke av starten hvor vi blir kjent med en bok i boken, noe som kan forvirre. Bildet klarner snart, du vil få full kontroll over persongalleriet, og de bakenforliggende historiene, som plottet er flettet sammen av.

Når kollega Lindhagen greier å overbevise Backman og Barbarotti til å etterforske smalt, i stedet for bredt, er de litt skeptisk til hans nye idè, men legger om kursen:

        Dette resonnementet henger faktisk ganske godt sammen, men jeg synes likevel at vi skal være litt diskrè. Det skader ikke å gi inntrykk av at vi etterforsker bredt som bare fanken. 
    
    Hundre og åtti grader, sa Lindhagen og smilte fornøyd. Jeg bøyer meg for mine kollegers samlede visdom. Da er det bare å lete seg frem til denne hendelsen. Så jævla vanskelig behøver det vel ikke være?
        Barbarotti la merke til at det var noen i rommet som sukket, og innså nesten umiddelbart at det var ham selv.


Boken nærmet seg slutten, og ikke kul om jeg greide å finne ut løsningen på mysteriet. Heldigvis engasjerte boken nok til at jeg virkelig ville vite det, for med krim så er det tross alt ikke nok med godt språk og mye humor. Det jeg prøver å si, er at det egentlig ikke er spennende, ikke i det hele tatt, dette er en skikkelig kosekrim, men akk så kjekt det var å lese. 

Sjakk under vulkanen fikk meg til å smile og le gjennom hele lesningen. Dialogene hvor Gunnar Barbarotti deler sine tankesprang, med Vårherre eller kollegene sine, er treffende og reflekterte, og ordvekslingen mellom ham og kjæresten er helt uimotståelig. 

Synes du at du fortjener en skikkelig gladbok, så er denne midt i blinken ☺

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2021/på norsk 2022
Sider: 384
Kilde: Reklame/leseeksemplar

fredag 16. september 2022

Diamantkvelder av Hilde Rød-Larsen

Hilde Rød-Larsen debuterte med Sommertid i 2019, hun jobber som oversetter og har sin utdannelse fra London, i likhet med hovedpersonen i denne romanen. Jeg likte godt den litt snodige måten denne historien er bygget opp på, og ikke minst språket som blir brukt - denne må du lese!

Forlaget om handlingen:
Agnete har kontroll. Dagene følger en fast rytme, kroppen lystrer kommando, hun har en jobb hun trives med. Hun er gift for andre gang og har en datter som snart er voksen. Så begynner hun å miste håret.

En høstmorgen reiser mannen hennes på jobb i utlandet og skal ikke komme hjem før til jul. Hun og datteren er alene i leiligheten. Agnete får ro til å lete etter ord for det kroppen har prøvd å fortelle henne en stund.

I glimt og bruddstykker forsøker hun å se tilbake på seg selv som ung student i London. Hvordan hun lengtet etter å bli avslørt og trøstet. Hvordan hun i de årene forvillet seg inn i et mørke forkledd som lys.



Hovedpersonen i denne romanen blir vi kjent med fra flere vinkler. Boken er delt i tre deler, Agnete en 48 år gammel oversetter av romaner, ser bakover og innover i seg selv. 

Hun forsøker å fortelle historien om Jenny, jenta hun møtte da hun begynte å studere i London, men det vil seg ikke, fortsettelsen tar omveier. Derfor gjør hun en vri, og skriver seg ut av historien. I del to fortelles historien hennes i tredjeperson, karakterene er gjenkjennelige men forskjellige, og navnene er nye. 

Når den siste delen starter spør hun seg, hva ville C med meg? Jeg antar at C er Alexander fra del to, altså Sarah (dvs Jenny) sin psykologfar, som Marianne (altså Agnete) får et forhold til. Forvirrende? neida, bare litt...

I den siste delen møter vi igjen Agnete som middelaldrende kvinne. Mannen som reiste utenlands i begynnelsen av boken, er ventet hjem. Vi hører om hennes første ekteskap, datteren Auroras fødsel, og tankene hennes rundt bruddet med mannen. 

Og så, de første tre månedene, ble jeg likevel et dyr. 
    Melka strømmet og strømmet, og datteren min sugde og sugde, og alt rundt oss var trusler. Hodet mitt ble klart og stille, og kroppen tok over.
        Men hele tida lot jeg som om jeg var et menneske.


Det er mange subtile følelser som skrives frem i denne romanen, som følelsen av å miste besinnelsen, også er det ingen som merker det. Eller å være avsondret fra alle, midt i en menneskevrimmel. Hva gjør vi mennesker for å holde ut med oss selv? Jeg må innrømme at det kokte litt i hodet mitt da jeg slukte denne boken, for slukte den gjorde jeg absolutt.

Refleksjonene er mange og kloke, språket er nydelig, hun klarer å sette ord på de aller minste fornemmelsene som vi mennesker tror vi er alene om. Historien har levende karakterer, som gir dybde og mening til teksten - jeg anbefaler gjerne romanen videre!

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2022
Sider: 251
Kilde: Reklame/PDF fra forlaget