Den lange, hvite skyens land av Sarah Lark

Eller Christiane Gohl, som hun egentlig heter. Hun er en tysk forfatter født i 1958, som har skrevet mange bøker i forskjellige sjangere. Hun skriver under pseudonymer, ikke bare Sarah Lark men flere andre.

Den lange, hvite skyens land lå 50 uker på bestselgerlisten i Tyskland. Det er nesten et helt år det! Bazar melder 5 dager før lansering at første opplag er utsolgt, og de er i sving med å trykke flere bøker. Etter å ha lest boken skjønner jeg ihvertfall hvorfor. Den er vakker, spennende og veldig lærerik.

Forlaget skriver dette bakpå boken:

London 1852. Helen Davenport er ugift og guvernante i en velstående familie, men lengter etter mann og barn. I New Zealand er det overskudd på gifteklare ungkarer. Da Helen får muligheten til å reise dit for å gifte seg med en sauebonde hun aldri har møtt, bare brevvekslet med, griper hun sjansen. Samtidig blir den vakre rikmannsdatteren Gwyneira Silkham brukt som innsats i et kortspill. Den mystiske baronen som har vunnet henne, vil gifte henne bort til sønnen sin. Familien er skandalisert, men Gwyn er glad for å begynne et nytt liv i New Zealand, langt fra sosietetslivet i Wales.

På overfarten til Christchurch møtes de to kvinnene og blir venner, til tross for klasseforskjellen. Tilværelsen – og ektemennene – på New Zealand viser seg å bli helt annerledes enn de hadde forestilt seg, og kvinnene må hjelpe hverandre til å skape det livet de hadde håpet på.

Sarah Lark har skrevet en fantastisk familiesaga over tre bind. Denne første tar oss med til New Zealand i 1852. Kolonialiseringen av landet har akkurat begynt, og vi får et fantastisk innblikk i hvordan dette kan ha artet seg.
Beskrivelsene av landskapet, naturen og dyrelivet var det jeg koste meg mest med, og har jeg ikke hatt lyst å reise til New Zealand før, så har jeg det nå.

Boken er spennende. Den kan se ut som den har høy "dameroman-faktor", men ikke la deg lure av coveret. Historien er ganske jordnær og det er ikke to fjols vi blir kjent med her. Vel kommer Gwyneira fra sosieteten i Wales, men dette er en dame med bein i nesen, som jeg falt for med en gang. Helen er også en tøff dame, selv om hun blir satt ut når hennes nye mann tar henne med til hjemmet sitt.
Jeg kunne ingenting om maorikulturen, eller om oppstarten av kolonien, så jeg velger å tolke all den informasjonen hun kommer med, mer eller mindre som historiske fakta. Derfor fant jeg boken lærerik, og mot slutten kunne jeg litt om sauehold, hesteoppdrett, hval- og selfangst og ikke minst gullgraving. I tillegg til å være koselig og underholdende, var den veldig spennende. Forfatteren gir små drypp av informasjon i begynnelsen av boken, som får deg til å øyne muligheter for intriger og tragedier. Og det fikk vi, vær du trygg, selv om det mot slutten løste seg til det beste for alle jeg heiet på.

Smakebiten fra da Helen treffer sin mann for første gang:
 - Hva mener De med... giftermål? stammet hun til slutt. Jeg... jeg trodde... Helen dro i en hårlokk. 
 - Og jeg trodde De hadde kommet for å gifte Dem med meg, sa Howard og virket nesten litt sint. Har vi misforstått hverandre?
Helen ristet på hodet.  - Nei, selvsagt ikke. Men det kommer litt brått på. Vi... vi vet jo ingenting om hverandre, Man pleier da... det vanlige er vel at mannen gjør kur til sin frem... fremtidige kone, og så...
 - Miss Helen, det tar meg to dager å ri til Christchurch! sa Howard strengt. De kan da ikke på alvor vente at jeg skal ta denne turen flere ganger bare for å komme med blomster til Dem! Hva meg angår, så trenger jeg en kone. Nå har jeg sett Dem, og jeg liker det jeg ser... 
 - Takk, mumlet Helen rødmende.