Denne boken fant jeg i postkassen for ganske lenge siden. Nå er den endelig lest, en litt artig leseopplevelse som det er vanskelig å sette ord på. Tematikken dreier seg om sorg og ensomhet, men den er morsomt fortalt, og jeg ble ikke lei meg da jeg leste.
Fra bakpå boken:
Hva med fuglene? sa Inga.
Hva med dem? svarte han. Han gikk i morgenkåpe selv om det var midt på dagen.
Vi må tømme kassene. Før våren kommer.
Jeg kan ikke prioritere fugler nå, Inga. sa han. Jeg har mer enn nok med meg selv. En dag kommer du også til å ha nok med deg selv, og da kommer du til å skjønne at man ikke kan slippe alt for noen småfugler.
Inga mister storebroren sin Egil, og sier opp jobben etter 12 år som journalist. I mangel av alternativer går hun inn på den brune nabolagspuben Creutz, bestiller en øl og en tallerken med rødspette. En svart katt begynner å følge etter henne.
Beskrivelsen over er bruddstykker fra handlingen, hadde en valgt seks andre detaljer, hadde boken sett helt annerledes ut. Det er en litt rar bok dette, litt stykkevis og delt, litt hopp og sprett.
Storebroren Egil døde for et halvt år siden, og litt etter litt avdekkes deres forhold og hvordan de har vokst opp. Som liten falt Inga ned fra et tre, hun er veldig glad i trær. Hun så også naboen begrave katten sin i hagen, og sånn som vi møter henne nå, har hun fremdeles et uavklart forhold til katter.
Det kommer ikke tydelig frem, men Inga har et anstrengt forhold til foreldrene sine, i alle fall mor, noe dette utklippet er et lite eksempel på:
Når var sist gang du holdt en voksen dame i hånda, Inga?
Det husker jeg ikke, sa Inga mens hun så at kvinnen som lå, strakte hånda ut mot henne. Da hendene møttes, føltes det som et hardt salg i magen.
Inga forteller i denne romanen mange historier om seg selv, men utgangspunktet for romanen er erfaringene hun gjør på pauserommet, hvor hun synes kollegene sine historier er alt for kjedelige. De skulle ha lest en bok som heter Dine historier: er de verdt det? med "det" mener hun tiden det tar for de andre å sitte og høre på. Tanken har svevd meg, må innrømme det.
Hun tar på seg å skrive denne boken, og godt skjult i teksten forstår vi at det er det hun gjør, skriver bok. Men det handler egentlig ikke om det, for handlingstrådene snirkler seg gjennom, og jeg finner ikke helt feste for dem. Det er tydelig at livet med den syke storebroren har preget henne, og at hun nå, etter han er død, opplever sorg og tomhet. Hun gjør forskjellige ting, som å lage et sorgalter ute (som ved bilulykker) med fem gravlys og mange blomsterbuketter i cellofan. Jeg leser om disse tingene hun gjør, men jeg kjenner ikke sorgen hennes.
Det som er aller best med denne boken er de fine ordspillene, og den morsomme måten Solberg skriver på. Romanen er lettlest, og er du klar for en litt snurrig historie, så passer denne bra.
Kleppanrova skrev flott om denne for temmelig nøyaktig et år siden ☺
Takk for påminnelsen. Den står fortsatt i min TBR-hylle:)
SvarSlettGodt å høre at det ikke bare er meg som er treg i avtrekkeren :)
SlettHehe, ja. Har for mye på vent. og det må gå utover noen. Men at det er et år ca siden jeg fikk den .. (prrr)
SlettTakk for link, det var en litt spesiell bok om å takle sorg.
SvarSlettJa spesiell, med mange nydelige passasjer, og litt som ikke falt i smak :)
SlettInteressant! Jeg liker bøker som er snurrig fortalt.
SvarSlettOm jeg hadde hatt denne boka i en haug med andre hadde jeg lagt den bort. Noe med omslaget som skriker fagbok/misjonerende selvhjelp. -Men der tok jeg visst feil :)
Det er sikkert derfor den har blitt stående i hyllen så lenge. Vet at jeg flere ganger har vurdert å la den seile sin egen sjø, men så har jeg lest bakpå boken og tenkt nei, denne skal jeg lese :)
Slett