Murakami er min asia-favoritt, jeg har leste mange av utgivelsene hans, og om litt skal jeg i gang med Trekkoppfuglen som er en klassiker og en 1001-bok. I dag har jeg kost meg med dette essayet, som egentlig ikke handler om katter. I likhet med boken, Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping fra 2010, lar Murakami oss igjen komme tett på seg selv, og det er spennende siden han ofte skriver ganske surrealistisk.
I det illustrerte essayet Å forlate en katt forteller Haruki Murakami for første gang direkte om sin egen barndom. Essayet innledes med at han og faren sykler ned til stranden med familiens katt i en pappeske. Katten skal de, uvisst av hvilken grunn, kvitte seg med der på stranden. Teksten kretser rundt faren hans, som han hadde et problematisk forhold til.
Flere temaer vi kjenner fra romanene hans er med, som den gåtefulle mannsskikkelsen, krigserfaringer fra andre verdenskrig, og selvsagt katten. Essayet gir oss en idé om hvordan Murakami spinner fortellinger ut av det stoffet virkeligheten er laget av.
Jeg ante ikke hva jeg gikk til da jeg begynte å lese denne boken, og ble gledelig overrasket, for en liten skatt av en bok! Som undertittelen forteller, så er det sin far Haruki Murakami forteller om i dette essayet, og med det skildrer han samtidig sin egen oppvekst, og sitt eget forhold til sin far.
Han holder ikke tilbake, legger ikke skjul på at de mistet kontakten, og ikke traff hverandre på 20 år. Men han har mange gode minner, små fragmenter fra deres dagligliv sammen, som han bærer med seg, og som han ser på i et annerledes lys, nå som han selv er blitt eldre.
Da han stilte faren spørsmål om hvem det er han ber for i sitt daglige ritual foran en liten buddhafigur, svarer han at han ber for de japanske medsoldatene sine, og for kineserne som var fienden deres den gangen. Lille Haruki skjønte av alvoret at han ikke skulle spørre mer, og gjorde ikke mer for å finne ut av farens fortid, før han var død.
Haruki Murakami har en flott måte å fortelle farens historie på. Han er ærlig om deres forhold, men greier å få frem de vibrasjoner de hadde mellom seg, som forklarer avstanden. Som han sikkert tidlig forsto, så hadde faren vært gjennom litt av hvert før han fikk sitt eneste barn, men valgte å vente med å fortelle den.
Jeg er Murakamifan. Denne ... jeg vet ikke ... kjedet meg litt. Undrer på om den ville blitt utgitt om det ikke var fra Murakami.
SvarSlettMen - tegningene er fine. Poetiske.
Den er ikke Murakami slik jeg kjenner ham på det beste, men jeg hadde et helt åpent sinn da jeg begynte å lese, så det gikk forbausende bra. Synes historien var godt komponert, så den gikk rett hjem hos meg (innimellom flere langt tyngre bøker)
SlettSynes illustrasjonene har en slags etterklang, hvis det kan hete det :)
Etterklang er et bra ord :)
SlettHar du fått med deg at Murakami skal gi ut en kolleksjon med ttrøyer?
Ja, jeg så det på bloggen din, hadde vært noe det :)
SlettHaha. Jeg glemmer iblant at det jeg skriver blir lest
SlettJeg synes også denne var fin. Leste den på Bookbites, ble ikke blogget om den annet et par setninger i månedsoppsummering.
SvarSlettKan tenke meg å ha den.
Så kjekt at du likte den :) Jeg prøver å lese noen bøker uten å blogge om dem, og bruke mest mulig bibliotek/BookBites, for nå er den nye bokhyllen min full.
SlettDu tok meg på fersken i å finne ut om boken jeg leser nå Den emosjonelle revolusjon er å få til en billig penge, for jeg sitter med et kraftig behov for å bruke tekstmarker, i biblioteksboken :)
Hehe..
Slettvi får vente til de er på salg, skjønt Den emosjonelle revolusjon fås i pocket.
Jeg har den boka og har blogget om den en gang, da den kom. Lettlest og fin bok.