tirsdag 31. desember 2019

Oppsummering av desember - - Godt nytt leseår dere!!

Og vips så var 2019 over også, håper det ble et fint leseår for deg. Det er alltid litt skummelt å skulle se tilbake og finne ut om jeg innfridde de mange leseutfordringene jeg ga meg selv på begynnelsen av året, men denne gangen var målet bare å fortsette i den tralten jeg allerede er fornøyd med.

Av leseufordringer er det Elidas 1001-lesesirkel som har fått høyest score. Jeg har lest og blogget i alle kategoriene, og har med det fullført med glans. Siden dette er sjelden kost, gir meg meg selv et ekstra klapp på skulderen for det. I Beathes utfordring med å lese "Nobelprisvinnerkvinner" har det kommet et par titler til på listen, så nå er jeg oppe i 10 av 15. Lesingen av Knut Hamsuns samlede verker går det seint med, kanskje fordi dette er noe jeg gjør på egenhånd, og ikke blir inspirert av andre bokbloggere til å gasse på. Et par bøker ble det på begynnelsen av året, så det går rolig på frem.

Anitas diktlesesirkel deltok jeg i på begynnelsen av året, men jeg opplevde at jeg strever mer enn koser meg når jeg leser dikt, så jeg ga meg selv "fri". Håper lysten til å lese dikt kvikner til igjen i 2020.

Totalt sett leste jeg 167 bøker i år, noe som utgjør en lavere haug med bøker enn tidligere, men det var da også målet mitt. Av disse er 60 bøker nyutgivelser av norske forfattere, hvorav hele 14 stykker fikk terningkast 6, og er med i kampen om å bli mine nominerte til Bokbloggerprisen.

Slutten av 2019 (og begynnelsen av 2020) er preget av trilogier. Jeg leste Dag Solstads historie om Bjørn Hansen, Margaret Atwoods MaddAddam-trilogi og ikke minst, Jan Kjærstads tredelte historie om Jonas Wergeland, tre ganske forskjellige lang-historier.


Når jeg ser tilbake på året som har gått, så henger det et lite stønn i luften når det gjelder bloggingen. Jeg har noen ivrige lesere, noe jeg er uendelig glad for, men besøkene er færre og kommentarene som holder liv i bloggen enda færre, og dette preger skrivelysten. Diskusjoner om bruk, og merking av leseeksemplarer har fått meg til å ikke ville ta i mot bøker fra forlagene, men biblioteket dekker ikke behovet for å få lest bøkene når de er nye. Heldigvis fikk jeg meg iPad til jul, så nå kan jeg benytte meg av eBokBib, det hjelper. Jeg har flere ganger vurdert å slutte med dette her, og begynne å lese som vanlige folk, men lysten til å formidle flyter nok litt for heftig i blodet mitt. Lesingen er uansett det viktigste, noe innleggene mine bærer preg av, heng med de som vil!

Sånn så desember ut:
  1. Nina Lykke - Full spredning - 6
  2. Jussi Adler-Olsen - Offer 2117 - 3
  3. Margaret Atwood - Den blinde morderen - 4
  4. Liv Køltzow - Melding til alle reisende - 4
  5. Matias Faldbakken - Vi er fem - 4
  6. Merethe Lindstrøm - Fuglenes anatomi - 4
  7. Toni Morrison - De andre - 4
  8. Pierre LeMaitre - Rosy & John - 4
  9. Jan Guillou - Den andre dødssynd - 4
  10. Dag Solstad - Ellevte roman, bok atten - 4
  11. Dag Solstad - 17. roman - 4
  12. Dag Solstad - Roman 2019 - 4
  13. Gillian Flynn - En hjelpende hånd - 5
  14. Camilla Grebe - Skyggejegeren - 4
  15. Margaret Atwood - Oryx og Crake - 5

Krim: 3
Romaner: 8
Sakprosa: 1
Dystopier: 2
Essaysamling: 1
lll
lll



mandag 30. desember 2019

Bokliste Jan - Des 2020


Det er det trettende året jeg lager bokliste på bloggen, en liste jeg er avhengig av for å ha kontroll på hva jeg leser og ikke minst hva jeg har lest. Listen viser som før forfatter, tittel og terningkast. Terningkastet indikerer min leseglede innenfor den aktuelle sjangeren, derfor har dagsform og lesero mye å si for hvor medrivende jeg fant boken.

Håper jeg klarer å inspirere akkurat DEG til å lese bøkene jeg har likt aller best, og at du vil følge bloggen i året som kommer ☺ 

OBS! nedenunder ser du min plan for starten på året, når terningkastet kommer på, har jeg lest boken, og ikke lenge etter finner du en lenke til omtalen.





Forfatter - tittel og terningkast
(fargene indikerer ny måned)
  1. Kristin Hauge - Ritualer - 4
  2. Tove Braathen - Effekten av måneskinn på nyfallen snø - 5
  3. Bror Hagemann - Det vidunderlige - 4
  4. Margaret Atwood - Oryx og Crake - 5
  5. Margaret Atwood - Flommens år - 5
  6. Jan Kjærstad - Forføreren - 5
  7. Brit Karin Larsen - Berøringen - 6
  8. Milan Kunderas - Uvitenheten - 4
  9. Kjersti Bjørkmo - Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå - 3
  10. Kjersti Anfinnsen - De siste kjærtegn - 5
  11. Lucinda Riley - Solsøsteren - 4
  12. Klas Østergren - Hilde Wangel - 5
  13. Henrik Ibsen - Et dukkehjem - 5
  14. Kjersti Anfinnsen - Det var grønt - 5
  15. Ingvild Bræin - Grotten - 5
  16. Merete Pryds Helle - Nora - 5
  17. Jan Kjærstad - Erobreren - 4
  18. Linda Olsson - Langsomt lukker jeg døren - 5
  19. Ravn Lanesskog - Fridtjof Hansens dagbok - 5
  20. Chimamanda Adichie - En halv gul sol - 4
  21. K. Engelstad - Mitt liv med Napoleon - 4
  22. Tove Alsterdal - Blindtunnel - 5
  23. Vidar Sundstøl - Oseberg - 3
  24. Jan Kjærstad - Oppdageren - 4
  25. Ellen Rømming - De ufullendte - 6
  26. Jesmyn Ward - Syng gravløse syng - 3
  27. Haruki Murakami - Drapet på kommandanten II - 5
  28. Yrsa Sigurdardottir - Dukken - 4
  29. Tove Alsterdal - Kvinnene på stranden - 4
  30. Erlend O. Nødtvedt - Slekter - 4
  31. Vidar Sundstøl - Ravnene - 5
  32. Bernard Minier - Natt - 4
  33. Alex Michaelides - Den tause pasienten - 5
  34. Bergsveinn Birgisson - Reisen til livsvannet - 6
  35. Finn Junker - Praksis - 5
  36. Ali Smith - På stedet mil - 4
  37. Bergsveinn Birgisson - Svar på brev frå Helga - 5
  38. Margaret Atwood - MaddAddam - 4
  39. Katrine Heiberg - Det gule bladet, den svarte pupillen - 3
  40. Max Porter - Lanny - 5
  41. Kristine Tofte - Udyr - 5
  42. Joakim Zander - Vennen - 5
  43. Marta Breen - Hvordan bli feminist - 6
  44. Ali Smith - Høst - 4
  45. Neda Alaei - Dette er ikke oss - 6
  46. Jessica Fellowes - Mysteriet på Asthall - 5
  47. Linn Strømsborg - Aldri aldri aldri - 5
  48. Jørgen Brekke - Andre guder - 5
  49. Mark Billingham - Dø av skam - 4
  50. Robert Dugoni - Lysningen - 3
  51. Han Kang - Hvit - 4
  52. Amalie Skram - Constance Ring - 5
  53. Kristina Ohlsson - Henrys hemmelighet - 4
  54. Joyce Carol Oates - Mitt liv som rotte - 6
  55. Ali Smith - Vår - 6
  56. Ahmed Saadawi - Frankenstein i Bagdad - 4
  57. Jessica Fellowes - Strålende unge døde - 5
  58. John Alec Baker - Vandrefalken - 4
  59. Håkan Nesser - Halvmorderen - 5
  60. Nina Lykke - Nei, nei og atter nei - 5
  61. Anne Linder - Profesjonell relasjonskompetanse - 5
  62. Joyce Carol Oates - Svart vann - 5
  63. Joyce Carol Oates - Karthago - 6
  64. Anders de la Motte - Våroffer - 5
  65. Philip Roth - Menneskemerket - 5
  66. Mike McCormack - Solknokler - 4
  67. Nina F. Grünfeld - Frida: Min ukjente farmors krig - 6
  68. Debora Levy - Mannen som så alt - 4
  69. Karina S Borgo - Det ble natt i Carakas - 4
  70. Gabi Gleichmann - Aurelia - 
  71. Ida Frisch - Kjære Grønland - 
  72. Bergsveinn Birgisson - Soga om veret - 
  73. Joyce Carol Oates - Fordi det er bittert og fordi det er mitt hjerte - 
  74. Pierre Lemaitre - En helvetes jobb - 
  75. Sonja Holterman - Gå med meg - 
  76. Tove Braathen - Ja vi elsker - 
  77. Karolina Ramquist - Bjørnekvinnen - 

lørdag 28. desember 2019

Lesesirkel - 1001 bøker før du dør

I fjor arrangerte Elida en lesesirkel som hadde fokus på å lese en utvalgt bok hver måned, fra boken 1001 bøker du må lese før du dør. Elida gir oss en konkret utfordring hver måned, og litt hjelp ved å bidra med liste over bøkene. 

Jeg deltok alle månedene, og er veldig fornøyd med å ha gjennomført. Håper mange blir med på nye utfordringer fra Elida også i 2020. 

Denne siden finner du igjen på høyre side av bloggen, hvis du er nysgjerrig på hvordan jeg holder koken med lesingen. 


Kategoriene for 2020 ser sånn ut:

Januar: Bok utgitt mellom 1961 og listas ende. 
Milan Kunderas roman Uvitenheten fra 2000

Februar: Forfattar frå Afrika.
Chimamanda Ngozi Adichie kommer fra Nigeria og jeg leser hennes roman En halv gul sol fra 2006

Mars: Kvinneleg forfattar.
Ali Smith sin På stedet mil

April: Forfattar frå Amerika (Nord-, Mellom- og Sør-Amerika).
Philip Roth kommer fra Nord-Amerika og jeg leser hans  roman Menneskemerket fra 2000

Mai: Bok utgitt mellom 1700 og 1800.
Jonathan Swifts Gullivers reiser fra 1726

Juni: Forfattar frå Europa.
Gunter Grass kommer fra Tyskland og jeg leser hans roman Blikktrommen fra 1959

Juli: Bok på 500 sider eller meir. 
Simone de Beauvoirs Mandarinene på 650 sider fra 1954

August: Forfattar frå Asia.
Miyuki Miyabe kommer fra Japan, og jeg leser hennes roman Crossfire fra 1998

September: Mannleg forfattar.
Stevan Zweigs` roman Sjakknovelle som kom ut i 1943

Oktober: Victober.
Det er eit lesemaraton som går føre seg i oktober der du skal lese viktorianske bøker/verk gitt ut i Storbritannia eller Irland i årene 1837-1901 (altså medan dronning Victoria levde). Lesemaratonet sin definisjon sier at du kan kun lese bøker/verk gitt ut av britiske eller irske forfattere, eller forfattere bosatt i Storbritannia og Irland, i årene 1837-1901.

George Eliots roman Møllen ved Floss fra 1860

November: Forfattar frå Oseania.
??

Desember: Bok utgitt mellom 1901 og 1960.
Ernest Hemingways Den gamle mannen og sjøen fra 1952



fredag 27. desember 2019

Trilogien om Bjørn Hansen av Dag Solstad

Dag Solstad kom i år ut med den tredje romanen i trilogien om den litt sære Bjørn Hansen. Jeg hadde ikke lest de to første, men nysgjerrigheten tok overhånd, dette måtte jeg få med meg. De to første bøkene Ellevte roman, bok atten fra 1992 og 17. roman fra 2009, har kommet ut i en felles pocketutgave, og den ble med hjem fra butikken. Oktober forlag var grei å sende meg den avsluttende boken som kom ut i år Roman 2019, så den har jeg lest litt i, men da var jeg allerede hekta på Kai Remlovs stemme.

Forlaget om handlingen:
En morgen i slutten av august står Bjørn Hansen på Kongsberg jernbanestasjon og venter på sønnen sin. Han er blitt femti år, og det er fire år siden han forlot Turid Lammers, den kvinnen som i sin tid var årsaken til at han reiste fra kone og barn og flyttet til Kongsberg for å følge "drømmen om stjålen lykke". Men heller ikke møtet med sønnen evner å fylle Bjørn Hansens tilværelse med det innhold han lengter etter, og i protest mot livet utvikler han en plan for å virkeliggjøre sitt store Nei.

Bjørn Hansen, en mann det ikke er helt lett å forstå seg på, men samtidig har han trekk som jeg kjenner igjen, både hos meg selv og enkelte rundt meg.

Handlingen dreier seg rundt en kort periode av hans liv som femtiåring, men i tilbakeblikk får vi vite hvordan han har havnet som kemner på Kongsberg. Sønnen, som nå har avtjent verneplikt ber om å få bo hos sin far på Kongsberg, når han skal begynne å studere her. De har ikke sett hverandre siden Bjørn Hansen forlot dem da sønnen var 2 år gammel, så samlivet deres blir en utfordring for faren.

Det er tankevekkende å høre om farens tanker om sønnens tilkortkommethet og mangel på sosiale ferdigheter, og i denne første romanen er det sønnen som peker seg ut som den litt tafatte og ensomme sjel.

Far, Bjørn Hansen tar derimot kaka når han mot slutten av denne fortettede romanen faker en ulykke og kommer hjem fra utlandet i rullestol. Han får uføretrygd og forsikringspenger, og lever tilsynelatende godt med dette. Vi forlater Bjørn Hansen i sin rullestol på middagsbesøk hos noen venner, en litt brå og særdeles åpen slutt, som ikke føltes som en avslutning i det hele tatt.

Utgitt: 2019
Spilletid: 5:03
Kilde: Lytteeksemplar


Forlaget om handlingen:
Den forhenværende kemneren på Kongsberg, Bjørn Hansen, er for lengst sluppet ut av fengslet hvor han sonet en dom på 3 1/2 år for bl.a. forsikringssvindel, det er nesten femten år siden. Siden har han prøvd å gå under jorda, og forbli der, i stillhet, så godt det lar seg gjøre. 

Men nå står han på Sentralstasjonen i Oslo hvor han skal ta toget til en bestemt stasjonsby på Sørlandsbanen der sønnen hans forhåpentligvis står og venter på ham. 

Han føler seg ikke akkurat ønsket, verken til denne beretning, eller til de begivenheter som danner grunnlag for den, og som han stadig er hovedperson i, meget mot sin vilje.

Med få ord får vi vite hva Bjørn Hansen tar seg til når han kommer ut av fengsel, men han nærmer seg pensjonsalder, og det er nå han foretar dette besøket til sønnen som bor i Bø i Telemark. Han har ikke sett sønnen siden hans studietid, og brevet han mottok fra ham, åpnet han aldri i redsel for hva som kunne stå i det.

Hele romanen dreier seg om dette møtet med sønnen og hans familie. Når han kommer frem viser det seg at barnebarnet som han gledet seg til å treffe, ikke er tilstede. Dette frigjør handlingsrom til Bjørn Hansens tanker om sønnen og svigerdatteren, og sin egen rolle. Han prøver virkelig å gjøre og si det rette, men han tenker for mye, og de sosiale konvensjonene faller ikke naturlig, han må resonere seg frem til hva som er på sin plass, og er alltid litt for sent ute.

Egentlig er det komisk, Forest Gump dukket opp i hodet mitt da jeg lyttet til denne boken, og humoren i teksten har en underliggende sårhet og et indre alvor som en føler sterkt. Siden sønnen har vokst av seg sin sosiale inkompetanse kommer farens mangel på sosiale ferdigheter desto bedre til syne.

Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2019
Spilletid: 4:12
Kilde: Lytteeksemplar


Forlaget om handlingen:
Bjørn Hansen, 77 år, en olding nærmest, bor alene i en ettroms leilighet på Grønland. Nyheter interesserer ham ikke lenger. I frykt for å gå glipp av dødens alvor, griper han til sine himmelske forestillinger og samtaler med dem som har gått foran ham.
En dag banker svigerdatteren på Bj. Hansens dør. Med seg har hun Bj. Hansens barnebarn Wiggo, som skal begynne å studere ved Universitetet i Oslo, og som hun har bestemt at skal bo på hybel hos sin farfar.


Det er litt av et liv disse to blir tvunget til å skape seg. Ikke har de møttes før heller, siden Wiggo var på leirskole den gangen for 9 år siden, da han var 11 år, og farfaren kom for å hilse på ham. Men, de kommer tålelig godt ut av det med hverandre, de organiserer seg sånn at de selv på minimal plass, kommer gjennom hverdagene.

Bjørn Hansen har blitt en gammel mann, og i lange overlegninger gjør han opp status med viktige vendepunkter i sitt liv. Han er stolt over sitt livs store bragd, selv om det ikke gikk så godt, og avsløringen, ja den ødela alt.

Det er spennende å høre om boksamlingen som preger hybelen hans, og ikke minst om måten han har kategorisert bøkene. Kierkegaards bok Sygdommen til døden blir nevn igjen, noe som passer godt siden Bjørn Hansen selv skranter på sine gamle dager.

Solstad skriver godt og benytter seg av utstrakt bruk av repetisjon og gjenbruk på ord.  Boken er uten avsnitt og gir leseren en eneste pustepause, i form at et kapittelskifte. Lydboken flyter lett som bare det, så kvier du deg for en roman hvor alt foregår inni hodet til hovedpersonen, og det meste av snakk er hans egen dialog med seg selv, så er den enkleste løsningen å la Kai Remlov lese for deg ☺

Det var en fryd å høre disse tre korte romanene, som er skrevet med så langt mellomrom. Etter første roman i 1992 og den andre i 2009 antok man at historien var slutt da romanen sluttet. Men hva med karakteren? hva skjer videre med ham? Vi får svar, selv om romanene ikke skildrer et livsforløp på tradisjonelt vis. Bøkene anbefales, gjerne lest på rappen slik som jeg gjorde ☺

Kai Remlov har på en glimrende måte lest inn disse tre bøkene om Bjørn Hansen. Det er tydelig på måten han leser at han har "forstått" karakteren, og med tonefall og intonasjon leser han frem en helt tydelig person.

Utgitt: 2019
Spilletid: 3:02
Kilde: Lytteeksemplar



torsdag 26. desember 2019

Den andre dødssynd av Jan Guillou

Følger du med i serien Det store århundret er jeg sikker på at du gleder deg til den niende boken, som nå er ute. Vi har kommet til 1980-årene, mitt favoritt ti-år ☺

Forlaget om handlingen:
En ny generasjon Lauritzen med stor selvtillit begir seg inn i eiendomsbransjen og et økonomisk kappløp som kan lede til stor inntjening. Eller til ruin.

Eric Letangs advokatfirma blir stilt overfor helt andre prøvelser når mordet på landets statsminister får det svenske rettssamfunnet til å knake i sammenføyningene. 1980-tallets tøylesløse egoistiske tendens er i ferd med å bli det sosialdemokratiske folkhemmets svanesang. Alt kan skje. Og det skjer.

Det er et hendelsesrikt tiår sett gjennom slektens øyne. Palmemordet, terroristrettsaker og fortrengte minner i forbindelse med overgrep. Og ikke minst en tid med enorme pengestrømmer. 

Slekten vi følger utløp i Brobyggerne fra en fattigslig bondefamilie på Osterøy. De tre brødrene handlingen starter med gifter seg, og to av dem får tilsammen syv barn. Familien blomstrer også økonomisk, noe som dessverre ikke skal komme til å vare. Det er disses barn igjen som befolker handlingen i Den andre dødssynd. Vi følger dem gjennom historiske hendelser, og opplever familiens retur til den øvre klasse.

Kapitalismens høysang var kjernen i 80-tallet, og her skrives frem et bilde på hva som lå bak de økonomiske endringene som skjedde på denne tiden. Den selvstendig virkende kraften som ligger i nyordet Markedet, skildres med innsikt og humor.

De forskjellige personene i slekten har hatt ulik ståsted når det gjelder ideologi, og her er det "terroradvokaten" Eric sin kamp for palestinersaken, som setter ham i søkelyset hos SAPO. Hysteriet på denne tiden, med spioner og offentlig overvåkning er en gjennomgående tematikk i hele romanen.

Formuen til slekten øker raskt, de har satset på eiendom og omstrukturert ved bruk av lån. Verdistigning og inflasjon, verdipapirhåndtering, profittinnhenting og opsjonshandel, det går med andre ord så det griner for slektas økonomi, og jeg fryder meg over å få en forklaring på tendensene som var så typiske for dette tiåret.

En annen "ny" ting i samfunnet var oppblomstringen av incestsaker. Vi hører om bakgrunnen for mange av disse sakene, som forsvarsadvokat Eric Letang var involvert i, og et gammelt gufs fra fortiden kjennes tydelig.

Måten det ble drevet journalistikk på og overforbruk med høy champagneføring, er ting vi husker fra 80-tallet ( i tillegg til den kule moten og den herlige musikken) Temaene er mange i denne boken, skilsmisser begynner å bli vanlig, og det å få barn uten å være gift er ikke like skambelagt som det var tidligere.

Mot slutten dukker selveste Carl Hamilton opp, og i hodet måtte jeg bla bakover for å finne ut hvor jeg hadde det navnet fra.

  Nei, jeg ba dere forsvare meg hvis jeg ble arrestert, dere var jo kjente venstreorienterte jurister. 
  Akkurat! Korporalen hadde nemlig et FNL-merke midt blant medaljene sine. 
  Ikke medaljer, akkurat, innvendte Hamilton, påfallende munter, han også. 
  Vel, utmerkelser av et eller annet slag. Jeg husker ikke hvordan vi vurderte saken juridisk, men vi gratulerte i alle fall hverandre med vietnamesernes seier over USA-imperialismen. 

For min smak ble det litt mye Eric Letang og hans rettssaker, selv om det var interessant å høre om sakene, så ble det litt gjentakende. Det historiske stoler jeg på at Jan Guillou har kontroll på, men det er en roman dette, så litt skinn av forfatterens syn, må en nok forvente. Har du et ønske om å forstå det som rørte seg i verden på 80-tallet, så er denne romanen en flott innfallsvinkel.


Utgitt: 2019
Sider: 472
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 25. desember 2019

De andre en essaysamling av Toni Morrison

Som en del av prosjektet "les alle de 15 kvinnelige Nobelprisvinnerne" som Beathe er initiativtaker til, har jeg nå fått lest 10 stykker. Toni Morrison mottok prisen i 1993. Denne essaysamlingen kom ut for to år siden, men ble tilgjengelig på norsk i år. Etter å ha lånt et par mursteiner av noen bøker på biblioteket i det siste, var det med lettelse jeg hentet denne lille flisen på bare 130 sider.

Fra bakpå boken:
Toni Morrison, en av USAs fremste forfattere skriver om temaer som har opptatt henne i løpet av hele forfatterskapet: rase, frykt, grenser, migrasjon og det grunnleggende ønsket om å høre til. Hva er rase, og hvorfor har det så stor betydning? Hva motiverer menneskers hang til å konstruere De andre? Og hvorfor gjør tilstedeværelsen av "De andre" oss så redde?
*******
Toni Morrison vokste opp i Ohio, hun studerte humanistiske fag og tok en master i engelsk. Hun debuterte som forfatter i 1970 med romanen De blåeste øyne, og har i følge Wikipedia 12 utgivelser å vise til, de fleste er romaner. Morrison døde i sommer, 88 år gammel.


Identitetspolitikk var et nytt ord for meg, men etter å ha lest Toni Morrison sine tanker, føler jeg at jeg kjenner både ordet og henne. Denne essaysamlingen er satt sammen av seks foredrag som hun holdt på Norton-forelesningen i 2016. De forskjellige kapitlene følger hverandre naturlig, hvor tilhørighetslitteratur er en samlende rød tråd.

I begynnelsen får vi et innblikk i dagens USA, og hvordan landet nærmet seg et rettferdig samfunn under Barac Obamas ledelse. Vi får høre om rasistisk dehumanisering og rase som idè, mer enn et faktum.

Vi blir tatt med tilbake til slavetiden, med noen enkelthistorier men stort sett er det samfunnet generelt som skildres. Det er skrevet mye litteratur om forholdene under slavetiden, og i denne boken nevner hun flere forfattere som sjonglerer med rasemotivet. Spørsmålet, hvilken rolle hudfarge spiller i litteraturen er interessant, og løfter frem viktigheten av å ignorere hudfarge ved å skildre svarte ved hjelp av kultur snarere enn hudfarge.

Toni Morrison selv fjerner rasekjennetegn og skriver "fargeblind litteratur". Flere av essayene hennes gir oss innblikk i hennes egne romaner som Paradis og Elskede. Vi får høre den sanne historien som er utgangspunkt for Elskede, og hvordan hun har anonymisert og omskrevet for å få romanen som hun ønsket.

Masseforflytning av mennesker er et aktuelt tema også i dag, men parallellene som kan trekkes til  frigjøringen av slaver på slutten av 1800-tallet og den globale flukten i løpet av 1900 tallet gjøres tydelige. Politikere gjorde og gjør fremdeles forsøk på å kontrollere strømmen av folk, mens vi som enkeltpersoner kan føle fremtidsfrykt, med tanke på hvilken utvikling vi ser. Hun bruker ord som internasjonalisme og universalisme, og påpeker at i kjølvannet av globaliseringen vil vi se de marginale språkene forsvinne, og svekket mangfold.

Avslutningsvis tas vi med til Afrika, og litteratur som er skrevet herfra. Verdensdelen som skildres som uskyldig og korrupt på samme tid, mennesker som er irrasjonelle og kloke. Camara Layes` fortelling som ble nevnt mot slutten, fikk meg til å bli sittende i mine tanker etter endt lesning.

Er det noen som har lest Elskede eller Paradis?


tirsdag 24. desember 2019

Solsnu og julefred

Det er ikke tvil om at jeg er et sommermenneske, en som nærer seg på lys og luft, så at solen nå har "snudd" er en lise for sjelen. Vi tilbringer vår første jul i leilighet, og skal feire jul "borte", noe jeg gleder meg veldig over.


Vi hakje vaska golvet
vi hakje børi ved
vi hakje satt opp føgelband
vi hakje pynta tre...


I Bergen kan vi ikke skryte av julesnø, ei heller julefrost for i uken som gikk var oppe i 12 grader, og med fønvind og opplett er dette helt spesielt. Fredag kveld rigget jeg meg til på terrassen, og fikk gjort yoga ute i mørket sent på kvelden, det er sjelden kost.



Når det gjelder lesing så er jeg akkurat ferdig med den niende boken i Jan Guillou sin Brobyggerserie, Den andre dødssynd, og Dag Solstad sin trilogi om Bjørn hansen. Nå ligger Margaret Atwood sin Maddaddam-trilogi klar på Kindelen, (takk for tipset Anita!) mens Camilla Grebe sin nye krim Skyggejegeren, er klar på øret. Nå skal det sies at Simone de Beauvoir sin murstein Alderdommen snart skal tilbake til sitt hjem på biblioteket, så mulig jeg faller til ro med denne først.

Hva skal du lese i julen?



Med dette vil jeg takke alle dere som er innom bloggen fra tid til annen, det er alltid kjekt å se at noen har droppet innom. Riktig god jul alle sammen 🎄


søndag 22. desember 2019

Rosy & John av Pierre Lemaitre

Jeg er ikke så god på bøker med franske navn, de glipper liksom oppmerksomheten min, men Pierre Lemaitre sin serie med Camille Verhoeven har jeg hatt stor glede av.

Forlaget om handlingen:
Bomben hadde fungert tålelig bra, så når det gjelder dét, har han all mulig grunn til være fornøyd. Selv om han er urolig for det nøyaktige utfallet av operasjonen, burde den bære frukter.

De overlevende prøver allerede å hjelpe ofrene som ligger på bakken. Jean forsvinner ned i undergrunnen.
Han har ikke tenkt å hjelpe noen. Det var han som la bomben der.



Jean Garnier har ikke mer å tape: moren hans er i fengsel, kjæresten er drept og han har mistet jobben. Stilt overfor en sånn person, må Camille Verhoeven gå fram med den ytterste forsiktighet. Og er bombemannen virkelig en trussel for samfunnet, eller er han bare en taper med storhetsvanvidd?

Denne fjerde historien om Camille Verhoeven er nesten som en novelle å regne i sammenligning med de tre forrige bøkene, både i lengde og oppbygging. Det starter med et smell, men utrolig nok er det ingen som blir drept da bomben sprenger. Eksplosjonen er strengt tatt ikke Verhoeven og hans etterforskningsteams ansvar, men ugjerningsmannen melder seg like etter, og krever å snakke bare med Camille.

Spenningen stiger når den unge mannen Jean Garnier kan fortelle at han har plassert ytterligere seks bomber rundt om kring i Paris, og hvis ikke han og moren får fritt leide ut av landet, med lommepenger og det hele, vil det gå av en bombe i døgnet, den neste i en ikke navngitt barnehage.

Det er en fryd å være tilbake ved Camille Verhoevens side, for denne karakteren er så godt portretert at den lille mannen allerede har en stor plass i hjertet mitt. Pierre Lemaitre måte å få frem sjelslivet til karakterene sine er genial, så selv om dette er en krim med høyt tempo, så er det sårheten til flere av karakterene som gjør sterkest inntrykk.

Skulle jeg satt fingeren på noe ved denne romanen så er det at den er alt for kort, det er ikke ofte jeg sier, men dette var en skikkelig teaser, håper Lemaitre har har mer på lur snart.


Utgitt: 2019
Spilletid: 3:52
Kilde: Lytteeksemplar


Trilogien i rekkefølge
med lenke til mine omtaler:
- Alex

torsdag 19. desember 2019

Vi er fem av Matias Faldbakken

Mitt aller første møte med Matias Faldbakken var på Bok og Bar nå i vinter, hvor han sammen med et par andre profilerte forfattere fortalte om Vi er fem. Han greide å få meg så pass nysgjerrig, at jeg lirket inn denne tittelen i leserekken for dette året, noe jeg ikke angrer på.

Forlaget om boken:
På Råset, tre timer nord for hovedstaden, bor Tormod Blystad med kona Siv og barna Alf og Helene. Huset på den karrige tomta har han bygget selv. Etter noen utsvevende ungdomsår har Tormod blitt en trygg og pålitelig familiemann. Men i alle familier finnes det tomrom som må fylles. Slik kommer hunden Snusken til huset på Råset. Og slik går det til at Tormod en kveld går på verkstedet og blander rødleire og kunstgjødsel i eltemaskinen - og dermed utfordrer krefter han ikke aner rekkevidden av.

Skal du ha glede av denne historien må du være åpen for at det er litt eventyr blandet inn i dette som kan virke som en klassisk bygderoman. For vi befinner oss på bygda, i innlandet sør i Norge, hvor sladderen og bygdedyr er livlige innbyggere.

Karakterene er tydelige, og følelsene kommer sterkt frem, til tross for de få ordene han bruker. For meg som nettopp har hørt ferdig en bok som er spekket med adjektiver, og en som godt kunne vært kortet ned med noen hundre sider, var det en befrielse å høre Ivar Nergaard lese Vi er fem.

Romanen starter med historien om hvordan ekteparet Siv og Tormod kom til å bli gift, og fortsetter med betraktninger rundt hva det var de så i hverandre. Jeg likte godt tankene Tormod gjør seg angående Sivs hår, og den sårbarhet som kommer frem rundt dette, egentlig for dem begge.

Det drar seg til når familien har blitt fire og de i mangel av et femte barn anskaffer seg hund. Tormod er en engasjert far, og tar barna med på sine eksperimenter på verkstedet, til tross for at Siv er skeptisk. Dette skal få fatale følger for dem alle, i det som utvikler seg til å bli en litt sciencefictionaktig roman.

Kunsten å med få ord skrive en levende roman som berører har Matias Faldbakken full kontroll på. Jeg koste meg med denne boken, selv om jeg må innrømme at slutten kom litt brått på. Romanen er allerede nominert til flere priser, så det er bare til å heie den frem ☺

Beathe har også lest og likt boken, se her!


Utgitt: 2019
Spilletid: 4:48
Kilde: Lytteeksemplar

tirsdag 17. desember 2019

Fuglenes anatomi av Merethe Lindstrøm

Årets utgivelse fra Merethe Lindstrøm ble av P2-lytterne nominert til romanprisen for 2019. Med denne romanen har Lindstrøm satt seg fore å forklare det uforklarlige, og jammen henger jeg ikke med i svingene denne gangen ☺

Forlaget om handlingen:
Hun som skriver i denne romanen har trukket seg tilbake til arbeidsrommet i Yew Tree Cottage, i en liten engelsk landsby. En ung gutt kommer for å bygge et fuglerom, om kvelden kjører hun ham til et jorde hvor han sier han bor, men det finnes ingen hus der. Mens gutten setter sammen fuglerommet, skaper hun en forbindelse via teksten hun skriver, trekker en tråd som ligner veiene gjennom det engelske landskapet, en sammenføyning mellom fortid og nåtid. 

Når hun ser seg i speilet, ser hun ofte moren sin, noen ganger er det døtrene hun ser. En hendelse i hennes egen barndom i Norge på sekstitallet blir et utgangspunkt for å forstå.


Du må ikke forvente deg lystig lesning når du setter deg ned med denne romanen, for her holdes vi i moll, helt til slutten som nesten føles som en fest i forhold til resten av boken.

Primærhandlingen gir oss innblikk i tre kvinneskjebner, den middelaldrende damen som er fortelleren, også hennes mor og datter. Konstruksjonen er ganske komplisert og billedbruken hyppig, men sakte men sikkert skilles de tre kvinnene fra hverandre, og sammenhengen åpenbares.

Er du som meg opptatt av syntaks og tegnsetting, så sier jeg bare, glem det! Les med hjertet og la rytmen bære deg fremover, for her er det poesi i hver linje.

Den eldste datteren vår Klara, hun hadde en depresjon, hun gikk fra det store rommet inn i det lille, fra skolen, fra byen, fra veien, fra huset, fra rommet, inn i et lite rom inne i henne selv, etter en stund var det bare der hun var, hun kom ikke ut. 

Romanen belyser flere tema, smakebiten over gir et lite inntrykk av ett av dem. Her er det ingenting som utbasuneres, men leseren gis tid og rom til selv å reflektere, og ta inn hendelsene det fortelles om.

Fuglenes anatomi er en velskrevet roman som tar oss med inn til kjernen i det å være menneske. Det er umulig å ikke la seg berøre av boken, hvis du har husket å lese sakte og la rytmen gjøre sitt.


Forlag: Oktober
Utgitt: 2019
Sider: 192
Kilde: Leseeksemplar


lørdag 14. desember 2019

Den blinde morderen av Margaret Atwood en 1001-bok!

Utfordringen i Elidas lesesirkel for desember var ganske enkel, les hva som helst fra 1900 →. Jeg burde jo gjort det lett for meg selv å valgt en tynn flis, men Margaret Atwood sto der og lokket, så jeg fikk stå i de 628 sidene. Siden boken er fra 2001 var det ikke kø på denne på biblioteket, så tanke fulgte handling ganske kjapt.

Fra forlagets introduksjon:
Ti dager etter at krigen sluttet, kjørte min søster Laura en bil utfor en bro. Slik åpner Margaret Atwoods fengslende nye roman. Fortelleren, Iris, er gammel, hjertesyk, ensom og fattig, men på ingen måte uten klør. Hun skjønner at livet går mot slutten, og bruker dagene og nettene til å berette en livshistorie.

Etter sin død blir hennes døde søster Laura en kultfigur på grunn av romanen Den blinde morderen, som hun skal ha skrevet som helt ung. Denne romanen sjokkerte samtiden, og er vevd inn i Atwoods beretning.  Trådene trekkes til hovedintrigen, men ikke helt slik man venter det.



Hovedpersonen vår er blitt en gammel dame, og sitter nå og noterer ned beretningen om sitt og søsteren Lauras liv. De var født inn i en velstående familie, like etter første verdenskrig, noe som gir historien et viktoriansk preg.

Tilværelsen var ikke alltid ukomplisert for jentene, faren kom tilbake fra sin innsats i første verdenskrig som et forkomment vrak, og var attpåtil blitt ateist. Deres mor døde i kjølvannet av Lauras fødsel, så det var hushjelpen Reenie som tok seg av familien.

Iris blir som ganske ung giftet bort til en rik industriherre, og i dette livet blir hun tvunget til å klamre seg til kjernen i seg selv, samtidig som hun må lære å takle mannens søster Winnies mange nykker.

På en sammenkomst møter jentene fagforeningsmannen Alex Thomas, en mann som de begge forelsker seg i, og det er med ham romanens historie deler seg i tre, eller kanskje fire, for også denne historien er todelt. Handlingen viser oss hvordan "hun" møter "ham" og de to sammen skriver romanen som heter Den blinde morderen.

Heldigvis kommer det tydelig frem når handlingen skifter synsvinkel, så det er ikke noe problem å følge med på historiene.

Innledningen bød på utfordringer for å få på plass persongalleriet, og for å danne rammeverket rundt de forskjellige historiene som fortelles. Når dette var på plass kunne jeg nyte en skildring av de midterste tiårene på 1900-tallet, med familiehistorien som drakraft. Med hjelp av små bulletiner fra aviser, får vi innblikk i etterpåklokskapens lys, omverdenens blikk på det Iris forteller fra livet sitt.

Romanen kunne gjerne vært kortet ned noen hundre sider på midten, for etter å ha blitt lullet inn i historien, og ønsket om å bli ferdig steg frem i meg, begynte det å dra seg til mot slutten. Endelig kjenner jeg igjen Margaret Atwoods spissfindighet, og nerven som har lagt der hele tiden blir strammet til.

Du som liker langsomme bøker preget av ordrikdom vil nyte reisen, som Den blinde morderen er. Jeg skjønner hvordan Atwood har skrevet seg inn i det gjeve selskap "1001 bøker du må lese før du dør", for dette er en unik roman på mange måter.


Les gjerne Artemisias grundige omtale av boken!

onsdag 11. desember 2019

Offer 2117 - ny bok i Jussi Adler-Olsens serie om Avdeling Q

De fleste som har fulgt denne serien, ser med spenning frem til hver nye bok som slippes. Jeg var litt lunken til den forrige, men heftige omtaler som lover at han er på sitt beste her, gjorde at jeg heiv meg over denne.

Forlaget om boken:
I over ti år har Assad vært et gåtefullt kraftsenter i Avdeling Q. En kjedereaksjon av voldsomme hendelser bringer ham på randen av total kollaps. Bare Rose, som også har sine utfordringer, kan hjelpe Assad å fri seg fra de mørke demonene som vekkes til live av den spanske journalisten Joan Aiguaders dekning av en flyktnings tragiske død.
Utgitt: 2019
Spilletid: 16:40
Kilde: Lytteeksemplar

Dessverre ble heller ikke dette noen høydare for meg. Jeg hang meg opp i det overtydelige språket, hvor utstrakt bruk av adjektiver fikk meg til å føle at det er barn vi har med å gjøre. Humoren er også vekke, det var minimalt med kamelvitser og feilsiteringer fra Assad sin side, kun Carl sitt hårreisende kvinnesyn skinner gjennom, og det finnes ikke morsomt i mine øyne.

Historien er delt i tre, i tillegg til gjengen på Avdeling Q, møter vi den unge mannen i Barcelona som fortvilet forsøker å stable på beina et liv som journalist, og guttevalpen Alexander som sitter og spiller dataspill på gutterommet i Danmark.

Den siste historien byr på litt menneskelighet, hvor en kan se (men ikke føle) både foreldrenes fortvilelse over sønnen som, i deres øyne ikke duger til noen ting, og guttungen selv som av en eller annen grunn hater foreldrene sånn, at han vil ta livet av dem. Mangelen på kommunikasjon dem i mellom kunne vært et spennende tema i romanen, men dessverre blir bare forholdet deres konstatert, aldri reflektert over.

Avdeling Q har vært litt handikappet uten Rose som (ref. forrige bok) er satt ut av spill, men når juristen Gordon, som har forvillet seg inn på avdelingen begynner å få anonyme telefonhenvendelser, greier Assad å lokke Rose tilbake. Hun er nå helt "normal" og tilfører egentlig ikke historien så mye.

Det er Assad sin historie som fortelles her, og "endelig" får leserne vite det kanskje flere med meg har antatt hele tiden. Noe fælt skjedde i hans fortid, men sånn som jeg leser denne boken, er det mer det han gjorde mot familien sin som var grusomt, og det at han hele den tiden han har levd godt i Danmark, ikke har forsøkt å redde dem.

Den lange sekvensen med jakten på terrorister i Tyskland kjedet meg, for det var ikke tvil i min sjel om at alt kom til å gå bra med den involverte familien til Assad.

Ofte har Jussi Adler-Olsen et uttalt sosial engasjement i bøkene sine, men i Offer 2117 ble tematikken båtflyktninger og familieproblemer bare et vagt bakteppe. Boken er preget av et kraftig og for meg uforståelig behov for hevn, fra ting som skjedde for lenge siden. Hvis du har mage til å overse klisjèer og overdrivelser, og ikke er så nøye på at ting skal være noenlunde troverdig, så er jeg sikker på at du vil ha glede av denne krimromanen.


Les gjerne andre bloggere sine tanker om boken, for det ser ut som jeg er alene om å synes dette blir lite troverdig og alt for lite spennende til krim å være:

Artemisias Verden, Beroene og Bjørnebok



Serien i sin helhet:
- Kvinnen i buret
- Fasandreperne
- Flaskepost fra P
- Journal 64
- Marco-effekten
- Den grenseløse
- Selfies
- Offer 2117

søndag 8. desember 2019

Full spredning - en legeroman av Nina Lykke

Det er tydelig at jeg har sovet litt i timen, tiltross for at jeg ga full score til Oppløsningstendenser som jeg leste i 2014, har jeg ikke lest romanen som kom etterpå Nei og atter nei. Det skal jeg gjøre, for igjen skriver Nina Lykke seg inn til full pott på terningen med årets roman Full spredning.

Forlaget om romanen:
Elin har flyttet inn på legekontoret sitt, hvor pasientene kommer strømmende dagen lang med alle sine skavanker og lidelser. I to tiår har Elin vært fastlege. Minst like lenge har hun vært gift med Aksel. Men før Aksel fantes Bjørn, som plutselig dukket opp på Facebook, og som har snudd opp ned på alt. Elin vet at noe må løsne, men foreløpig sitter hun fast på kontoret, i en slags katatonisk tilstand. I kroken står plastskjelettet Tore og ler av henne. Og hjemme i rekkehuset sitter Aksel og raser – med mindre han har lagt seg til med den fraskilte nabovenninnen Gro.

Full spredning er en roman om selvinnsiktens forbannelser og fornektelsens velsignelser. Med denne boken flytter Nina Lykke grensene for hva en legeroman kan være.


Vel er det en lege i hovedrollen, men det rokkes litt ved mitt eldgamle bilde på hva en legeroman er. Selv om Elins mann Aksel også er lege, og deres barn studerer til å bli lege begge to, så er hovedfokus på Elins fastlegepraksis, og her er ikke ingen sykepleierforvikling å spore.

På side 16 laget jeg det første eseløret i denne romanen, siden det var første gang jeg lo høyt for meg selv. Tore er skjelettet hun har på kontoret sitt. Han er skikkelig pratesyk, og mye av humoren i romanen har sitt opphav i samtalene Elin har med ham.  Smakebiten sier litt om Elins forhold til sin ektemann:

   Hva har du tenkt å gjøre med det, spør Tore.
   Med hva?
   Med at Gro kanskje i dette øyeblikk ligger ved siden av Aksel på den sengen som du har betalt halvparten av og vært med på å bære opp.
   Jeg vet ikke. Jeg eier ikke konkurranseinstinkt. Hvis det ble hungersnød, ville jeg vært en av de første som strøk med. 

Handlingen i romanen følger Elin i tiden før boblen sprekker. Vi hører om hvordan hun treffer igjen gamlekjæresten Bjørn, og dialogen dem imellom tar oss med tilbake til den tiden de datet i sin ungdom.

Med jevne mellomrom tar "vi" imot en pasient, hemoridemannen, gamlinger som skal fornye førerkortet, og ungdommer som trenger sykemelding til skolen. Irritasjonen hun føler kan jeg kjenne meg igjen i, men holdningen hennes til pasientene er litt skremmende, lurer på om jeg kommer til å tenke på denne boken neste gang jeg må til legen ☺

Aksel fordriver fritiden med å løpe eller stå på ski, mens Elin har en svakhet for tv-serier og vin. Det er ikke mye de har til felles, og avgrunnen mellom dem, gjør at jeg som leser heier på Elins valg av Bjørn som fortrolig. De har dårlig samvittighet begge to, og de prøver å avslutte forholdet mange ganger, noe som bidrar til at jeg, til tross for deres utroskap, ønsker at de lykkes med å finne sammen for alvor.

Nina Lykke har skrevet en tankevekkende roman, som gjennom troverdige scener skildrer ensomheten som kan føles, selv om en har en livsledsager. Tematikken er alvorlig, men skrevet med så mye satire gjorde jeg ikke annet enn å humre meg gjennom romanen, fra første til siste side. Og når det gjelder slutten, var det ikke happy ending da? sånn leste jeg det i alle fall.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2019
Sider: 283
Kilde: Leseeksemplar


Full spredning ble nominert til Bokhandlerprisen 2019 og er kåret til vinner av Brageprisen 2019 - gratulerer Nina Lykke!

Flere bloggere har frydet seg over denne boken: Artemisias verden, Beathes bibliotek, Kleppanrova og Pervoluto

lørdag 7. desember 2019

Drapet på Entry Island av Peter May

Peter May gjorde seg bemerket med trilogien fra øya Lewis i Ytre Hebridene. Jeg leste de tre bøkene i denne serien på rappen, signerte med å besøke British Museum for å se de ekte Lewisbrikkene, som er utstilt her.

Forlaget om boken:
Kriminalbetjent Sime Mackenzie blir sendt fra Montreal til Madeleine-øyene for å etterforske et drap på Entry Island, et engelsktalende, isolert samfunn 130 mil fra det kanadiske fastlandet. Øyas rike forretningsmann, James Cowell, er knivdrept, og mye tyder på at hans kone, Kirsty, er den skyldige.
For Sime virker saken opplagt, men da han møter den mistenkte kvinnen, vekker hun til live minner han ikke kan forstå. Selv om han aldri kan ha truffet Kirsty, er han overbevist om at de kjenner hverandre.

Sime har lenge vært plaget av søvnløshet. Nå hjemsøkes han av drømmer om en skotsk fortid, om sine forfedres liv i et annet århundre, om en gutt som het Sime som vokste opp på vestkysten av Isle of Lewis og kjente en jente som het Kirsty. Hvordan henger fortiden og nåtiden sammen, og hva skjedde da så mange ble fordrevet fra Ytre Hebridene på 1800-tallet?

Uten å ha lest baksideteksten på boken hoppet jeg i det, og jeg må innrømme at det gikk noen timers lytting til og fra jobb før jeg bet i det sure eplet og tok frem boken, som jeg også hadde. Etter å ha lest forlagets skildring av handlingen falt litt på plass, og videre lesing/lytting gikk som en lek.

Franske navn fester seg dårlig i mitt hode, så i politistaben som ble sendt til Entry Island var det først og fremst karakteren Sime som fikk kjøtt på beina. Når dramatikken etterhvert skrus til, trer også de andre frem. Beboerne på øya blir levende med en gang, den 35 år gamle mannen som fremdeles er som en 12 åring, moren hans, og naboene som ikke er like trygg på ham, er glimrende skildret.

Handlingen hopper frem og tilbake mellom politietterforskingen og det historiske bakbildet. Begge historiene utvikler seg på en medrivende måte, men det er nok den eldste som bringer frem følelsene mine. Den store flukten fra feilslåtte avlinger og sult, som skotter og irer gjorde på 1800-tallet, forklares delvis ved godseiernes umenneskelige behandling av leilendingene sine. Begivenhetene som utspiller seg, gjorde noe med min oppfatning av denne samfunnsstrukturen. Neste gang jeg ser et stort gods med vidstrakte marker hvor sauer beiter, kommer jeg til å tenke på denne boken, og gremmes over hvorfor ikke markene er spettet med leilendingenes små gårdshus.

Det er spennende å høre om leveforholdene på denne engelsktalende øya midt i de fransktalende Madelenøyene. Peter May er en grundig og overbevisende forfatter når det gjelder historiske skildringer, noe han igjen beviser med 1800-talls historien vi får her.

Drapet på Entry Island er glimrende historiefortelling, den er velskrevet, underholdende og en skikkelig bladvender. Bøker som får meg til å google får en ekstra stjerne i boken, og det gjorde denne. Sigurd Myhre som har lest inn lydboken, har gjort dette etter alle kunstens regler, han er behagelig å høre på.

Peter May har en lang liste bøker bak seg fordelt på tre serier og et knippe "standalones". I likhet med Coffin Road som kom ut i 2016 er Drapet på Entry Island som kom ut i 2014 krim som ikke hører hjemme i en serie, så det er bare til å hoppe i det.


Andre bloggere om boken: Boksnakk, Artemisia og Bjørnebok


Utgitt: 2019
Spilletid: 12:28
Kilde: Lytteeksemplar

tirsdag 3. desember 2019

Inni er vi alltid unge av Sissel Gran

Tenker du at puberteten med sine hormoner, forvirring og heftige følelser, er en tøff tid? Jeg lover deg, at det å bli gammel er vel så skremmende. Sissel Grans flotte aldringsmeditasjoner ga meg en sårt tiltrengt ro og aksept for den tiden jeg har foran meg. Dette er en bok for alle, ikke bare oss som begynner å kjenne utfordringene på kroppen. Anbefales!

Fra bakpå boken:
Opplevelsen av egen aldring kan nærmest komme som en overraskelse, sier Sissel Gran. Hun er psykolog og parterapeut, og slett ingen aldersforsker. Hvorfor er hun plutselig blitt så opptatt av dette temaet? 67 år gammel kjenner hun alderen på kroppen og skjønner at hun nå definitivt er i gruppen «eldre». Her deler hun sine personlige tanker om aldring mens hun beveger seg mot en ny fase i livet.
Sissel Grans ønske er å utfordre seg selv: Kan hun, gjennom å nærme seg temaet aldring, greie å utvikle en modigere holdning overfor det ufravikelige; alderdommens skjørhet og livets slutt? Hun spør seg om det kan finnes uventede gleder å hente i aldringsprosessen, som mer frihet og åpenhet. Og om kontakten med et indre, aldersløst selv kan representere en motkraft i antialdringens tid.

Det er tydelig at boken, som kom ut tidligere i år, har blitt tatt godt imot av publikum, siden eksemplaret jeg etter langt og lenge kunne hente med meg hjem fra biblioteket var 3. opplag. Flere av tekstene i denne boken har vært på trykk som essays i Morgenbladet, så om du leser og noe virker kjent på deg, er kanskje du også en leser av denne avisen.

Inni er vi alltid unge består av femten skarpsindige essays som er satt sammen på en sånn måte at det nesten føles som om jeg leser en roman. Overgangene er fine og betraktningene hun gjør seg treffer hver gang. Vi får høre om hva som ligger i "den tredje alder", hvordan vi alle føler oss yngre innvendig enn den biologiske alderen tilsier, om frykten for å bli usynlig og om motstanden og raseriet en kan føle overfor aldring, sykdom og svekkelse. Jeg noterte meg stikkord som; perspektiv, forsoning, aksept, stigma og fellesskap, da jeg leste.

Som femtitoåring har det begynt å knake litt også i mine ledd, tanken på å slutte å farge håret har meldt seg, og små og store utfordringer dukker opp fra ingensteds. Jeg kan innrømme at mitt tempo har stilnet, og jeg føler at jeg er rausere og mer tålmodig nå, enn for ti år siden. Når Sissel Gran skriver om selvstereotypisering og alderisme har jeg knagger å henge dette på, og det er ikke få aha-opplevelser jeg får underveis i lesningen.

Min mann gjør meg innimellom, litt humoristisk oppmerksom på at han i dag har "gjemmekontor", men i Sissel Grans bok får vi høre om hvordan Tordis Ørjasæter i sin bok I hodet på en gammel dame, "hjemmer seg", hun lager seg et hjem i det fremmede, ved å hilse på mennesker hun møter. Dette er gjenkjennelig for meg, og jeg innser at vil jeg ha kontakt med folk, så må jeg heve blikket (og ta av meg ørepluggene).

Dette er ikke en bok som dveler ved det kjipe som alderdommen byr på, men kloke refleksjoner som kan hjelpe en til å ha det bedre med seg selv, i det som etterhvert blir en annerledes hverdag enn den du hadde som ung. Gran er ikke fremme med pekefingeren, ei heller føles dette som en selvhjelpsbok, men hun deler sin innsikt på en sånn måte at jeg lytter og tar det til meg med hjertet.

Sissel Gran henviser til mange andre forfattere i boken sin, og det er noe bekreftende med egen lesning som gjør at jeg fryder meg, når det viser seg at jeg har lest flere av disse. Listen over bøker jeg fikk lyst å lese ble også lang, og heldigvis er ikke køen på biblioteket like lang for gamle utgivelser.

De 207 sidene i denne boken inneholder 15 essays, en referanseliste (som jeg gikk amok i) og en "takk" som jeg faktisk fullførte lesningen av. Boken har funnet veien tilbake til biblioteket, men jeg vet jeg kommer til å se etter den på neste Mammutsalg, for denne har jeg lyst å lese igjen ☺




søndag 1. desember 2019

Henrik Falk - Vigdis Hjorths gjendiktning av Ibsens Hedda Gabler

I den nye bokserien Ibsen NOR har tre skandinaviske forfattere latt seg inspirere av Henrik Ibsens teaterstykker, og gjendiktet historiene etter eget hode. Vigdis Hjorths gjendiktning av Hedda Gabler er glimrende lesning, spennende og morsom på samme tid, så denne må du få med deg!

Forlaget om boken:
Henrik Falk kommer hjem fra bryllupsreise med sin høygravide kone Elsa; han føler seg allerede fanget. Han har tapt familiearven sin på aksjemarkedet. Nå er han ansatt på svigerfarens bensinstasjon og bor i et hus i hans hage. Henrik Falk kan ikke utstå trivialitetene og intimiteten i svigerfamiliens liv; fotmassasje, 17. mai-snitter og kvisthjerte på døra. Da Henrik Falk får vite at hans tidligere kjæreste, den kontroversielle kunstneren Tale Løvlie, har kjøpt barndomshjemmet hans, blir situasjonen uutholdelig.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2019
Sider: 137
Kilde: Leseeksemplar


Hedda Gabler kom ut i 1890 og satt opp på teater året etter. Det sies at mottakelsen ikke var særlig god, og det kan jeg nesten forstå, tatt i betraktning hvilke holdninger som kommer frem i historien.

Jeg kjenner Hedda Gabler fra oppsetningen på DnS for ikke lenge siden, men man trenger ikke kjenne historien for å ha glede av romanen Henrik Falk. Vigdis Hjorth gir oss en moderne samtidsskildring, hvor frihetstrangen til hovedpersonen føles på leserens kropp, som en tvangstrøye.

Allerede i den innledende scenen får jeg pusteproblemer av situasjonen Henrik Falk har satt seg selv i. For det er det han har gjort, vært fornuftig og gjort det beste for å komme ut av en økonomisk knipe. Han er en snill mann og vil ikke sin kone vondt, men forakten han føler for det småborgerlige livet hun og foreldrene lever, skinner gjennom i alt han tenker og sier.

Det er lett å identifisere seg med hovedpersonen i denne romanen, selv om en selv har all den frihet en ønsker i livet. Dette avsnittet mot slutten av boken, hvor Henrik oppsøker Tale i hennes hjem, leste jeg flere ganger, jeg synes det oser av brutte lenker og håp:

Følelsen av å være løsrevet, revet løs fra det grønne, og han spurte hvor det var blitt av prinsippene, og hun svarte at prinsipper var til for å brytes, av og til, la hun til, at å leve streit var vel og bra, men det måtte settes i perspektiv, sa hun, det hadde sine begrensninger, sa hun, gode manerer var ikke alltid forenlig med en følsom natur, sa hun, det ville liv måtte også leves, han nikket ivrig.

Reagerer du på syntaksen i denne smakebiten, kan jeg berolige deg med at teksten flyter veldig godt. Her er dialogen implementert i teksten, litt uvant kanskje, men det var med på å gi meg en flott leseopplevelse. Rammefortellingen er forsåvidt enkel og tydelig, samfunnsengasjement, kvinnesyn og alt det andre Ibsen (og Hjorth) vil pirke i, skrives her frem på en måte som engasjerer og underholder.

Denne må du lese!



Det var Beathes fristende omtale av boken som gjorde at den ble prioritert foran alt annet denne siste dagen i november.