mandag 4. juli 2022

Klassekampens sommerbåt avsluttet turen fra Trondheim i Bergen

Det var litt av et vær denne første lørdagen i juli, hvor Bod 24 skulle bli stedet å være. Sommerbåten startet i Trondheim, og skulle legge til kai for siste gang, utenfor Bergen Fiskerimuseum og Bod 24. Vel, båten så vi ikke noe til, for oppankring hadde vist seg vanskelig, men arrangørene var på plass, og tok seg godt av Klassekampens abonnenter som stilte opp. 

Stemningen var god da vi ventet på Vigdis Hjorth som var den som skulle prate. Jeg som nettopp hadde opplevd henne og datteren Line Norman Hjort på Litteraturhuset, hvor de snakket om deres nye bok Kristin må vekk, frydet meg over et nytt møte med henne. 

Synd med regnet, normalt er her veldig god stemning på kaien her

Utsikten fra 2. etasje hvor arrangementet fant sted


Det er godt å være på tilstelninger hvor skuldrene er lave og humøret på topp, jeg tror Vigdis` vinnende vesen, var med på å skape denne stemningen, allerede før hun inntok lokalet. Da denne populære og travle forfatteren ble invitert med på turen, fikk hun selv velge hva hun ville snakke om, og jeg må si det var et modig valg hun gjorde.
 

Ikke at hun har problemer med å gjøre seg forstått, belest og reflektert som hun er, da var det heller intervjueren som slet, med å komme til ordet. Jeg nøt det hele fra første rad, uten å gjøre notater, men lot meg imponere over hvilke gode koblinger hun gjorde mellom samfunn og litteratur.  

Hvor ofte sier du unnskyld? Kanskje du sier "unnskyld meg?" og mener noe helt annet... Vigdis Hjorth belyste dette temaet i det små, oss mennesker i mellom, når politikere står frem og legger seg flate for snusk og bedrag, og i enda større forhold, når land sier unnskyld til omverdenen for krigsforbrytelser. 

Det var mye mer å ta tak i rundt dette temaet, enn jeg hadde forestilt meg, og med en så levende foredragsholder ble det ikke så dystert og alvorlig som det kunne blitt. 


I sin prat satt Vigdis Hjorth meg på sporet av Jean Amèry, en østerisk forfatter som kjente nazistenes herjinger på kroppen. Hans roman Ved forstandens grenser ble raskt bestilt på biblioteket, så allerede mandag begynte jeg på boken. 
Jeg leste Pedro Carmona-Alvarez sin lyrikk på søndag, og ble forbauset da jeg oppdaget Jean Amèry også i hans tekster, de to forfatterne har noe felles i sin beundring av Amèry og hans heltemot, og etter å ha begynt lesingen av boken, skjønner jeg hvorfor.

Tusen takk til Anita som overtalte meg til å abonnere på Klassekampen, og ikke minst til avisen som spanderte denne kvelden på sine abonnenter. God sommer!

søndag 3. juli 2022

Grapefrukt av Yoko Ono

I mitt hode var Yoko Ono lenge "bare" kjæresten til John Lennon. Så gikk det opp for meg at hun også er en anerkjent kunstner, uten at jeg lærte meg noe om hvordan kunsten hennes arter seg. Etter å ha lest Grapefrukt, som kom ut første gang i Tokyo i 1964, fikk jeg veldig lyst å lære mer om denne spennende kvinnen. Har du tips til videre lesning kanskje?

Forlaget om boken:
Yoko Onos Grapefrukt utkom opprinnelig i 1964 og regnes som et av de første eksemplene på konseptuell litteratur. Tekstene har ofte form av instruksjoner, performance-noter, som beskriver ulike performancer på en underfundig, ja, rent poetisk måte. Yoko Onos Grapefrukt har forbindelser til 60-tallets fluxusbevegelse og John Cages musikalske eksperimenter, men Onos instruksjoner tilfører sjangeren en egenartet lekenhet og en poetisk dimensjon. 

Simen Hagerup har laget en kongenial gjendiktning av dette sentrale avantgardistiske verket.

For en vidunderlig rar bok, dette er jo kunst! Bøker er som oftest litteratur, men da jeg leste denne boken merket jeg fort, at det var andre koblinger i hjernen som ble vekket til live nå. 

Boken inneholder mest tekst men også strektegninger som er med å illustrere utfordringen, eller instruksjonen som forklares. I løpet av de 9 delene som boken er stykket opp i, er vi innom forskjellige tema som musikk, maleri, event, poesi osv. Noe er tankevekkende, noe utfordrer og en hel del er bare "rart". Her er noen eksempler:

MALERI FOR Å SLÅ I EN SPIKER

Slå en spiker i et speil, en 
glassbit, et lerret, tre eller metall hver
morgen. Plukk dessuten opp et hårstrå som løsnet
da du gredde deg om morgenen og 
knyt det rundt spikeren. Maleriet
slutter når overflaten er dekket av spiker.

Vinteren 1961


Barneboken Ludde koker supper har alltid fascinert meg, tenk musen Gustav som kommer til Ludde med èn ert til suppen. Det er jo ikke mye å komme med... Jeg havnet tilbake i Luddeboken da jeg leste Ertestykket i Yoko Ono sin bok, tenk tilstedeværelsen du vil føle i livet, hvis du gjør dette:

ERTESTYKKE

Ha med deg en pose erter.
Legg igjen en ert hvor enn du drar. 

Vinteren 1960


I denne performanceboken blir du utfordret til å gjøre de underligste ting, som å holde et berøringspunktmøte på et sted i det fjerne eller en fiktiv adresse på en fiktiv dag, brette enkelte deler av en avis og les, knuse et samtidsmuseum med selvvalgt metode, og lime det sammen igjen, tell skyene og gi dem navn. Sånn fortsetter det.

Tekstene er signert med årstid og årstall som varierer fra 1960 til 1968. I siste halvdel av boken, som er revidert i senere utgivelser, får vi dokumentasjon på 13 konsertverkfremførelser. Vi hører om hvor, når og hvordan musikkstykkene ble fremført, og helt avslutningsvis er der samlet noen brev, dikt og prat om andre verker, signert av Yoko Ono.

Oversetter av boken Simen Hagerup, sier i sitt etterord at dette er en hybridbok som inneholder mesteparten av det skrevne arbeidet til Yoko Ono. Et tankevekkende fraspark fikk vi på siste side, der leseren blir minnet på den verden vi lever i nå, når den speiles tilbake til Yoko Ono sin hverdag for 50 år siden. 

Grapefrukt er en nydelig bok, leken og alvorlig på samme tid - jeg anbefaler den gjerne videre!


PS: Send gule dødsmeldinger til vennene dine hvis sommerfuglene i magen din dør.

Forlag: Kolon
Denne utgaven: 2022
Sider: mange, med lite tekst
Kilde: Leseeksemplar


I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar
 fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

fredag 1. juli 2022

Oppsummering av lesemåneden juni

Denne måneden gikk det skikkelig i ball for meg. Tiden forsvant i stolpejakt og Festspill, oslotur, konserter og teater, og når jeg i tillegg startet på flere bøker som jeg måtte legge fra meg igjen, ble lesing mer frustrasjon enn glede. 

Vel, jeg prøvde å ikke stresse med det, byttet ut Augustus på øret med krim, og droppet Ferrante sin nyeste bok om skriving og lesing, og begynte heller på neste roman i bibliotekhaugen. 



Dette leste jeg i juni:

  1. Edvard Eikill (oversetter) - Ågrip - 5
  2. Hervè Le Tellier - Anomalien - 4
  3. V.S. Naipaul - Ankomsts gåte (1001) - 5
  4. Kari Bøge - Om alt kunne slutte her - 6
  5. Stefan Sweig - De utålmodige av hjertet - 4
  6. Karin Smirnoff - Vi dro opp med mor - 6
  7. Anne Carson - Rød selvbiografi - 4
  8. Vigdis og Line Hjorth - Kristin må vekk - 5
  9. Sigrid Undset - Kransen - 5
  10. Fiona Barton - Enken - 4
  11. Jenny Erpenbeck - Kairos - 4
  12. Toril Brekke - Dement diamant - 5
  13. Daniela Krien - Brannen - 5

Romaner: 10
Krim: 1
Sak: 2


Målet mitt var å lese mindre, og i juni greide jeg det, yippi! Lesingen var ikke særlig variert, men det får jeg ta igjen. Fikk lest 1001-boken for juni, hvor utfordringen var "en forfatter fra Europa". Jeg har sikret meg 4 bøker på Kindelen, så ferien er reddet, spørs om det blir så mye lesing når jeg tilbringer de første to ukene sammen med 5 gode venner, først på sykkel, men så i solseng ☺

Månedens første kulturarrangement var De ansatte på DnS, eller Dei tilsette som Olga Ravn sin bok er oversatt til. Jeg nileste boken før forestilling, og digget oppsetningen. Dagen etter så/hørte jeg operaen Salome, før det var tid for oslotur og Carmen, på mitt første besøk til Oslo Operahus. Jeg var på Rockefeller for første gang også, og opplevde det delvis ukrainske gypsy pønk bandet Gogol Bordello i en forrykende konsert. Vi besøkte Munchmuseet og Emanuel Vigeland sitt freskepyntede mausoleum

I tillegg til å ha fått med meg to litterære poster på festspillprogrammet (i mai), fikk jeg som KODE-medlem invitasjon til en omvisning i årets festspillutstilling av Lene Berg, veldig sterkt om hennes far. Uken etter var det tid for teater igjen med Morgenstjernen, boken var lest for lenge siden, og stykket falt i smak. Dagen etter var det Ibsen på programmet, med Lille Eyolf. Her var det mye skriking som vekket lite følelser i meg, synd.

Korsang er fint, og Tertneskoret sine konserter pleier jeg å få med meg. Lenge siden sist nå pga. korona, men nå i juni bød de på fin sommerstemning.

Litteraturhuset inviterte til boklansering med Vigdis Hjorth og Lene Norman Hjorth, så det måtte jeg få med meg, selv om boken deres fremdeles var ulest. Nå er den lest og jeg likte den godt. 

Bergenfest er en stor greie hvert år i juni, og vi pleier å ha oss en dag her. Vi hørte seks, for meg ukjente band/artister, hvor fem av dem var skikkelig bra. Sting besøkte også Bergen i år, og jeg var så heldig å ha en billett, en kjempekonsert var det.

8 juli reiser vi sammen med to andre par til England for å sykle England på tvers. Før vi starter skal vi på musikkfestival i Hyde Park, og se blant andre Last Internasjonale, (som jeg falt for da vi hørte dem i Bergen) og Pearl Jam, som er det store trekkplasteret denne dagen.

Etter en uke på sykkelen, flyr vi til Malaga, og skal bo i Nerja i en uke. Håper du får deg en deilig sommer, med fint vær og gode opplevelser :)


Riktig god sommer alle sammen!

torsdag 30. juni 2022

Brannen av Daniela Krien

Igjen har jeg latt meg begeistre av en av Klassekampens bokomtaler. Denne gangen er det tyske Daniela Kriens roman Brannen, som lover leseren en tur innom vår tids ideologiske kampsoner. Jeg følte at Bokmagasinets litteraturanmelder Silje Bekeng-Flemmen snakket til meg, da hun anbefalte utålmodige lesere (meg) å se nøye etter hvilke utfordringer, hovedpersonene står overfor, heri ligger den intellektuelle kompleksiteten i romanen, sier hun. Spennende, denne utfordringen tok jeg gjerne!

Forlaget om handlingen:
Rahel og Peter har vært gift i nesten tretti år, men sakte og umerkelig i begynnelsen, deretter med et brak, har kjærligheten forlatt ekteskapet. De reiser på sommerferie for å berge det som fortsatt finnes mellom dem, og for å finne svar på spørsmålet om hvordan og med hvem de ønsker å tilbringe resten av livet. 
Hva gjør man når kjærligheten har blitt gammel? Når avstanden til hverandre blir større enn nærheten, og lidenskap og erotikk bare er et fjernt minne? Er de dype følelsene fra de første årene og det man har opplevd nok til å fortsette livet sammen?

Forlag: Press
Utgitt: 2020/på norsk 2022
Sider: 210
Oversatt av: Ute Normann
Kilde: PDF fra forlaget

Og for en herlig leseopplevelse dette ble! Vi blir kjent med Rahel på 49 og Peter på 55. Tre dager før de skulle reise på en lenge planlagt ferie, blir de tvunget til å endre finne på noe helt annet. Samtidig får de en telefonoppringning som gjør at de ender opp med, å passe på et lite gårdsbruk, når de som bor der plutselig må reise bort.

De finner seg raskt til rette, men Rahel synes at Peter snakker mer med hesten enn med henne. Peters humor har blitt kynisk, og Rahel bærer med seg en gnagende følelse av skuffelse, som hun ikke blir kvitt. De installerer seg i hver sitt rom, og Rahel finner glede i å utforske arbeidsrommet til kunstneren som bor der. Et funn her, reiser uhyrlige spørsmål og avdekker en mulig livsløgn. Peter tar ansvar for dyrene, når han ikke er fordypet i bøkene sine.

                    Det finnes ingen kjensgjerninger mer, bare konstruksjoner. Det driver folk til vanvidd. De kjenner på seg at det ikke stemmer, men så blir de fortalt det gang på gang. Så mange ganger og så ofte at de til slutt ikke lenger stoler på sin egen intuisjon. 
Rahel smiler. De gamle kjerringene stoler fortsatt på sin intuisjon, bemerker hun. Men de gamle kjerringene dør snart, svarer Peter.

Peter er professor på universitetet i Dresden, og i tilbakeblikk får vi høre om konsekvensene det fikk, da han lot være å anerkjenne ikke binær kjønnsidentitet, i en diskusjon. Dette er et av flere tema som blir tatt opp i romanen, og som det er interessant å følge med på.

Henvisninger til, da Tyskland var delt, og murens fall, finner vi også, for eksempel når datteren til paret vi blir kjent med spør foreldrene sine, hvorfor de aldri har kjøpt hus? Vi hører om jobber som forsvant, om øst-tyskere som ble økonomiske tapere og hvordan mange ved slutten av DDR-tiden valgte å ikke sette barn til verden. Barna til Rahel og Peter har ikke den ballasten som foreldrene har, siden de vokste opp i et forent Tyskland. Datteren Selma er et kapittel for seg, en karakter som frustrerte meg kraftig, men som bygget ut historien til et fullkomment hele. 

Brannen er litt av en tankevekker, og Daniela Krien greide å få frem et spekter av følelser i meg da jeg leste. Til tross for at jeg anser meg selv som en utålmodig leser, fant jeg ingen dødpunkter, og syntes oppholdet i den landlige idyllen var akkurat passe langt. Jeg anbefaler gjerne romanen videre ☺


I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

onsdag 29. juni 2022

Kristin må vekk av Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth

Kristin i denne forbindelse er Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter. I denne boka spør Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth om vi kan forstå Kristins valg bedre hvis vi betrakter situasjonen hennes med samtidens metoo-blikk. Sigrid Undset-dagene har nettopp gått av stabelen, kultursjefen på Lillehammer skrev nydelig i Klassekampen om farsrollen i Undsets romaner, og jeg gikk og hørte på Vigdis og Line på Litteraturhuset i Bergen. Kristin Lavrandsdatter leste jeg for noe år siden, den står i klassikerhyllen min, og skal leses igjen, men nå nøyer jeg meg med å lytte meg gjennom Kransen.

Forlaget om boken:
Kristin må vekk er en bok om den unge Kristin Lavransdatter i Kransen, det første bindet av Sigrid Undsets trilogi Kristin Lavransdatter som ga henne Nobelprisen i litteratur i 1928.

Trilogien henter handling fra 1300-tallet og forteller om Kristins stormfulle og livslange kjærlighetshistorie med Erlend, en mann hun møter da hun som femtenåring har valgt å gå i nonnekloster. Men hvorfor valgte hun det?

Kristin må vekk handler om tiden før dette valget, om Kristins oppvekst på hennes elskede Jørundgård i Gudbrandsdalen, om livet der, vennene, familien, søsteren, om turer til seteren på høyfjellet, og til Oslo, og om de hendelsene som får Kristin til å dra fra alt sammen. 


For hvorfor velger den livsglade og vakre jenta som er så glad i familien sin, særlig i faren, å reise fra alt kjent og kjært, inkludert sin forlovede Simon Darre, for å leve et helt år i et nonnekloster i Oslo? Gjør man slikt frivillig? Hva har skjedd?

Mor og datter Hjorth får sagt mye på disse få sidene, de er verdt å lytte til, så det er bare å lese seint. Når jeg i ettertid skriver litt om leseopplevelsen, er det vanskelig å skille mellom mitt møte med paret på Litteraturhuset, det jeg leste om dem og boken i Klassekampen og selve boken. Siden jeg i tillegg begynte på Kransen samtidig som jeg leste Kristin må vekk, så ble det et godt sammensurium. 

Boken er lettlest og medrivende, jeg lyttet ikke til mitt eget råd om å lese sakte, for boken ble slukt på en ettermiddag på terrassen. I denne samtaleboken møtes Vigdis og Line i København hvor Line har bodd i en årrekke. Tilfeldigvis tar de opp samme bok, når de setter seg ned på kafè for å prate og lese. Vigdis leser Kristin Lavrandsdatter for n`te gang, mens Line leser den for første gang. Det er Line som er fortelleren i denne boken, og vi hører ofte hennes tanker om morens refleksjoner vi får høre. Ellers går praten om Kristins situasjon livlig, de er trygg på hverandre disse to, og kan være både småspydig og morsom på den andres bekostning.


Det var artig å få med seg damenes tolkning av det de leste, hvordan de, som er av forskjellig generasjon vektlegger ulike ting. De diskuterer hvorfor karakterene oppfører seg som de gjør, begge foreldrene til Kristin og også andre rundt dem. Kransen er handlingsmettet til tusen, så det er mye å ta tak i her. Siden jeg har lest boken for noen år siden, kjente jeg meg igjen i praten deres, rundt handlingen, og jeg synes de løftet frem de viktigste hendelsene.

Har du lyst å lese Sigrid Undset, en av våre sterke kvinner som kjempet for "saken", så anbefales Kristin Lavrandsdatter på det sterkeste. Les gjerne Kristin må vekk først, god bagasje å ha med seg inn i lesingen, men noe av handlingen røpes naturligvis. Jeg synes denne boken var lærerik og gøy å lese, håper de fortsetter med livlig litteraturprat i bokform ☺

Flere bloggere har skrevet om boken, sjekk gjerne ut
  IngunAnita og Åslaug sine omtaler!


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 202
Sider: 94
Kilde: PDF fra forlaget


I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

søndag 26. juni 2022

Dement diamant av Toril Brekke

Er Toril Brekkes navn nytt for deg, vil jeg sterkt anbefale deg trilogien om Agathe: Alle elsket moren din, Kobrahjerte, og Klangen av frihet. Dement diamant, som jeg har lest denne uken er veldig annerledes, men like godt skrevet som det andre jeg har lest av denne forfatteren. Har du opplevd å stange hodet i NAV-veggen, er jeg sikker på at du kommer til å kjenne deg igjen i denne romanen.

Forlaget om handlingen:
Det handler om en mor. Og en datter. De står hverandre nær. Svært nær. De kjenner hverandre godt. De støtter hverandre. Det har de visst alltid gjort, helt siden datteren var ganske liten.

Så begynner den eldste å flyte ut, i tankene, i minnene; sammenhenger blir uklare, hun er i ferd med å bli dement.

Dette er blant annet en bok om en datters kamp for at moren skal få offentlig omsorg. Hun hadde ikke forutsett at dette skulle bli noe hun måtte kjempe for, ikke i Norge, ikke i dag. Men det må hun.

Det er også en roman om sterke kvinner. Om levd liv. Om enkelte rystelser, og en god del latter.


Det er noe vemodig over det å lese om familiemedlemmer som nærmer seg slutten på livet. Mange av oss skal gjennom demenståken selv før livet er slutt, og mange vil oppleve at foreldre eller andre en er glad i, får denne utfordringen kastet over seg.

Her møter vi Kitty, hun er selv i sekstiårene og etter å ha vært lærer i mange år, skal hun nå skrive et læreverk i matematikk. Dette har hun fått fri til å gjøre, men det er da det går opp for henne at moren Mai, trenger hjelp. Gjennom første del av boken lærer vi Mai godt å kjenne, siden vi tas med langt tilbake i hennes liv. Det er andre del av boken som er eksplosiv, det er nå Kitty må ta ansvar for sin syke mor, og kontakte myndighetene for hjelp.

Dette er frustrerende og skremmende lesning, jeg har lyst å si at jeg håper at det ikke er sånn det er å være i kontakt med NAV, men jeg "vet" liksom, innerst inne, at dette er virkeligheten. Heldigvis hører vi litt om Kittys liv også, hun har en syk mann og en datter som plutselig trenger dem økonomisk, så det er ikke lite Kitty har å stri med.

        Kitty tok ut dokumentet.
        På den første siden sto det at hun var blitt morens verge, og at hun dermed hadde fullmakt til å ta seg av morens økonomi. Men det var en hake, eller en stjerne, som ba henne snu arket. Og på baksiden sto det at fullmakten ikke gjaldt større økonomiske avgjørelser som salg av leilighet. Slikt måtte det søkes godkjenning for hos Fylkesmannen.
        Hansen snørte seg sammen på Kitty, hun greide ikke puste. Megleren ilte inn til disken og ba om et glass vann. 


Toril Brekke har brukt sin egen erfaring med morens demens, når hun har skrevet denne romanen. Hovedpersonene er noen andre, men gjennom hele boken kommenterer og sammenligner hun karakterene med sin mor og seg selv. Dette fungerer veldig bra, og gjør at vi kommer tett på, samtidig som det ikke føles for privat. 

Det er datterens synsvinkel vi følger, selv om hun er flink å tenke seg til hvordan moren har det, så er det hennes innsats og følelser som leder an historien. Dement diamant er skremmende lesning, innsiktsfull og velskrevet som den er, ga det meg en veldig god leseopplevelse, jeg anbefaler den gjerne videre ☺

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2021
Sider: 210
Kilde: Biblioteket


Kanskje noen har merket det, mest sannsynlig ikke, men jeg bruker mindre og mindre tid på å skrive om bøkene jeg leser. Det som tar mest tid, er å skrive gode begrunnelser om bøker jeg har likt dårlig, så det har jeg sluttet med, (selv om Elidas innlegg her om dagen, fikk meg på andre tanker). Bøker jeg har lånt på biblioteket føler jeg heller ikke at jeg "må" skrive om, men når det dukker opp noen perler som Dement diamant, blir formidlingslysten slått på.

Da gjenstår bare leseeksemplarer jeg har bedt om fra forlagene. Forlagene sender gjerne en PDF-fil av nye bøker, de gjør det jo for å promotere boken, men krever intet blogginnlegg. når jeg ber om et anmeldereksemplar føler jeg en forpliktelse til å skrive, så det gjør jeg alltid. Jeg kan skrive hva jeg vil, slakt eller jubel, forlaget styrer ikke hva jeg sier om boken, så min mening er alltid min egen.

Det er ingenting i livet mitt som har forandret seg, som tilsier at jeg ikke har tid til å skrive, men det er dødt i blogglandia, og mangelen på tilbakemeldinger gjør det kjedelig. Det skjedde noe med algoritmene på Google for noen år siden, som gjorde at bokblogginnlegg ikke havnet på første side, samtidig begynte mange bokbloggere å "legge ned". Den harde kjerne som fremdeles skriver og kommenterer hos hverandre, blir mindre og mindre, så jeg setter stor pris på kontakten med gjengen som fremdeles holder på. Bloggen er i august 14 år gammel, og den holder nok koken i noen år til, men dette nye formatet, med innlegg 1-2 ganger i uken, i stedet for hver dag, som var vanlig en periode, vil nok prege den. 

torsdag 23. juni 2022

Kairos - ny roman fra tyske Jenny Erpenbeck

Jenny Erpenbeck er født i det samme året som meg, jeg i fredelige Norge og hun i Øst-Berlin som har en helt annen historie. Tidligere har jeg lest Alle dagers ende og Går, gikk, har gått to romaner som også tar for seg store politiske spørsmål, formidlet på en helt særegen måte. 

Forlaget om boken: 
De treffes tilfeldig ved Alexanderplatz i 1986. Katharina er nitten, Hans tretti år eldre og gift. Hun utdanner seg til setter i statstrykkeriet i DDR og kjenner ikke noe annet politisk system enn det hun er vokst opp i. Han er forfatter, har en innbarket nazist til far og valgte selv å bosette seg i DDR. I årene som følger - de siste før Berlinmurens fall - klarer de to ikke å gi slipp på hverandre. 

Jenny Erpenbeck regnes som en av Tysklands største nålevende forfattere. Stortenkende og nennsomt vever hun sammen det personlige og det kollektive. "Kairos" er en mektig roman om besettende kjærlighet og et regime i oppløsning - og om øyeblikket som forandrer alt.



Noe av det første vi (som ikke visste det fra før) får vite, er hvor romanens tittel kommer fra. Kairos er Guden for heldige øyeblikk, og for en deilig slumpetreff det var, da Katherine og Hans traff hverandre. I fortsettelsen overlates ingenting til tilfeldighetene, de lytter til musikk som betyr noe for dem, spiser på restauranter, drikker vin, alt har en mening, og alle stedene de beveger seg, får en plass på ettertidens minnekort.

Når begynnelsen på dette kjærlighetsforholdet er grundig skildret, begynner det å bli mer interessant, for forholdet deres er ikke bare rosenrødt. Det er spennende å lese om Øst-Tysklands historie, vi får høre om hvordan den Øst-Tyske nasjonalsangen Auf erstanden aus Ruinen ble påbegynt samme dag i september 1941, som Hitler angrep Sovjetunionen. Videre leser jeg om at Parisavtalen i 1952, gjorde at vesttyskerne sluttet å drømme om et forent Tyskland, og at rikskansler Adenauer "solgte" Øst-Tyskland for et medlemskap i Nato. Her måtte jeg legge fra meg boken og ta pc`en fatt, for dette var interessant. 

Jeg elsker romaner som får meg engasjert nok til å sette i gang å google. Kairos er absolutt lærerik hvis du vil danne deg et bilde av denne brytningstiden i Europa.

Jenny Erpenbeck bruker fremdeles en lekende lett penn, ordvalg og bilder hun skriver frem, gir leseren en god leseopplevelse, i tillegg til kunnskap. Angiveri og ordkløveri var et utbredt virkemiddel for å holde befolkningen i sjakk, så at språk er et tema i romanen føles riktig. Romanen har et dobbelt perspektiv, siden begge hovedpersonene har sin egen stemme. Historien fortelles i tilbakeblikk, når Katharina blar gjennom noen kasser med dokumenter fra før murens fall. Teksten er innholdsmettet, og tar oss med frem og tilbake i tid, når handlingen skildres fra forskjellige vinkler. Hvordan preger vår kollektive historie oss? og hva er egne erindringer? - spennende tematikk. 

                    Hvem er hun? Hvilken av følelsene hennes er ekte - og hvilken holder hun ham for narr med, ham - eller seg selv? Hva er inni, hva er utenpå? Hun er uendelig takknemlig for at Hans, etter alt som har skjedd, ikke bare jager henne for alltid. Han vil hjelpe henne så hun kan bli en annen. Kommer han noen gang til å ha lyst til å ligge med henne igjen?

Hans er preget av skuffelsene han har opplevd, da idealene han har sett opp til, Hitler og Stalin, ikke holdt mål. Katharina har masse håp for fremtiden, hun er ikke belastet med den fortiden som Hans bærer preg av. Maktforholdet mellom dem er skjevt, og han begynner å kontrollere henne sosialt. 

Jeg likte Kairos godt, det ble for meg en bladvender som til tider var vanskelig å legge fra seg. Kjærlighetsdramaet var ikke det som fenget mest, så kunne jeg ønske meg noe, måtte det være enda mer om hvordan murens fall preget hverdagen til menneskene i øst-tyskland. Uansett ble det en fin leseopplevelse, så Kairos anbefaler jeg gjerne videre ☺

Forlag: Oktober
Utgitt: 2022
Sider: 391
Oversatt av: Ute Neumann
Kilde: PDF fra forlaget


Even Teistung har intervjuet Jenny Erpenbeck for Klassekampen, hvor hun forteller om blandingen av forventing og frykt, som preger opphevelser av grenser, og om den politiske og økonomiske stagnasjonen, som preget de siste årene av DDR-staten. "Den fortalte nåtiden er alltid mer enn selve øyeblikket" sier hun, derfor fortelles denne historien gjennom et par som tilhører hver sin generasjon. På spørsmål om hvilken betydning murens fall har hatt for Tyskland, svarer hun at DDR i årene etter gjenforeningen nær sagt ble nedlagt. Mange tidligere øst-tyskere følte seg som annenrangs borgere, de ble radikalisert politisk og møter liten forståelse. 


I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget,
med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

søndag 19. juni 2022

Om alt kunne slutte her av Kari Bøge

Den norske forfatteren Kari Bøge er født i Sverige, men oppvokst i Norge. Hun har en dansk mor og norsk far, og i likhet med hovedpersonen i denne romanen, er hun maler og illustratør i tillegg til forfatter. Jeg har ikke lest noe av Kari Bøge før, men etter å ha lest Om alt kunne slutte her, kjenner jeg meg sprudlende lykkelig over å finne en spennende bibliografi i hennes navn. 

Forlaget om handlingen: 
Hva er et lykkelig liv? I hvert fall ikke det Sara levde inntil nylig. En forelskelse gir henne mot til å bryte opp fra samboer, jobb og familie. Hun reiser tilbake til barndommens Danmark og slår seg ned i en by på Fyn. Litt etter litt får hun et nytt syn både på oppveksten og valgene hun har tatt. Den nye hverdagen består av de samme brikkene som før: tjene penger, finne et sted å bo og mennesker å omgås. Men måten hun plasserer brikkene på, er annerledes nå. I stedet for å stirre seg blind på det hun ønsker livet skal dreie seg om, griper hun det slik det er.


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2022
Sider: 504
Kilde: PDF fra forlaget

Det er en lang bok dette her, men jeg skjønte tidlig at jeg ikke skulle lese for fort. Det haglet inn med biblioteksbøker etter jeg begynte lesingen av denne, så det tok litt tid, men det sier ikke noe om min leseopplevelse, for den var veldig god. 

Sara har et problematisk forhold til foreldrene og til søsteren. Hun er oppvokst i Danmark, men på et tidspunkt ville hennes norske mor flytte tilbake til Norge. Som ung voksen i Norge møter hun danske Kai på et seminar, og han slenger ut en invitasjon til å komme til Fyn, for å bo hos ham. Sara som skuffet foreldrene ved å "bare" utdanne seg til sykepleier, skjønner at hun lenge har drømt om et annet liv, hun trenger å komme bort, bort fra de og det som binder henne, så hun griper sjansen.

Som en overraskelse dukker hun opp foran Kais dør, og her får også hun seg selv en overraskelse, for hos ham befinner det seg en dame som nettopp har stått opp av sengen hans. Sara snur på femøringen, og begynner å skape seg et eget liv. Hun blir kjent med butikken som selger brukte ting, og får kontakt med Amanda, en gammel dame som vil leie ut 2. etasje i huset sitt til henne.

                    Hun tror trangen til synlighet krymper friheten, gjør det vanskeligere å gripe de gledene hver dag er fylt av. De man ikke snakker om, som står lavt i kurs og blir oversett fordi ingen kan tjene penger på dem: lyset i løvet, smaken av kaffe, vind mot huden.

Kari Bøge gir oss en ytre handling det er lett å følge med på, samtidig som det meste skjer på et annet plan. Det er Saras tanker, følelser og til tider uventede handlinger, som bærer romanen. Det er nydelig å lese om hvordan Sara holder samtiden ute, hun problematiserer små hverdagslige ting, og opplever sorg over å miste seg selv. 

Hun analyserer egne tankestrømmer, følelser og handlinger og strever med å akseptere seg selv og livet slik det er. Men, Sara er åpen for at mennesker er forskjellig, og at hun selv kan være årsak til at andre reagerer sånn som de gjør på henne. Hun sliter med å takle det sosiale spillet, hvor ordvalg, stemmebruk og ansiktsuttrykk kan tolkes forskjellig, ettersom hvilken forutinntatt holdning en selv har. 

Romanen er handlingsdrevet, den fremstår nedtonet og nydelig, og selv om enkelte av vendingene var langt fra uventet, ser leseren at det måtte være sånn. Det er lite action i denne romanen, men er du et menneske som selv har grunnet over foreldrepåvirkning og ulike måter å være en omsorgsperson på, så tipper jeg at du, som meg, allikevel vil oppfatte den som dramatisk.

Kari Bøge kom nesten litt for tett på mine egne kvaler rundt det å være min egen verste fiende, når det gjelder å leve med sin egen personlighet. Som hun sier i boken, "vi er ikke som vi er med vilje". Hovedpersonen Sara har mange refleksjoner rundt det å være var andres signaler, jeg kjente meg igjen i disse, og kjente meg selv igjen i flere situasjoner underveis.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale Om alt kunne slutte her på det varmeste ☺

Har du en favoritt blant Kari Bøge sine bøker?

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

fredag 17. juni 2022

Ankomsts gåte av nobelprisvinneren V.S. Naipaul

I Elidas 1001-lesesirkel i juni skal vi lese en britisk forfatter. Vidiadhar Surajprasad Naipaul ble født i Trinidad av indiske foreldre i 1932. Som ung flyttet han til England, først Oxford University, før han ble boende i landet til han døde i 2018. Han debuterte som forfatter i 1957, men gjennombruddet kom fire år senere med romanen Et hus til Mr. Biswas. Han mottok Nobelprisen i litteratur i 2001.

Forlaget om handlingen: 
Dette er en bok om England, om den tredje verden, og samtidig en bok om en kunstners smertelige vei til selverkjennelse. Den ytre fortellingen beretter om en reise, fra det fjerne Trinidad til England midt i 1950-årene, og en rapport om den møysommelige måten forfatteren nærmer seg den nye virkeligheten på. Forfatteren møter et England som ved første øyekast virker uforandret og tradisjonsbundet. Men det går opp for ham at førsteinntrykkene er et bedrag. Båndene som en gang knyttet menneskene til jorden og til hverandre, er smuldret opp.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1987/på norsk 1988
Sider: 317
Kilde: Biblioteket


Før jeg begynte lesingen så leste jeg litt om forfatteren. Jeg ble derfor ikke overrasket da jeg etterpå fant ut at boken er selvbiografisk, for denne handlingen minnet mye om det jeg hadde lest om forfatterens eget liv.

Den navnløse hovedpersonen i denne romanen flyttet fra Trinidad til England for tyve år siden. I del 1 vandrer han rundt og reflekterer over det han ser rundt seg, mens tankene tar ham med tilbake i tid, til den gang han ankom sitt nye hjemland, for første gang.

Han har flyttet mange ganger, og føler seg hudløs og ensom på nye steder. Nå bor han på landsbygda, nær Salisburykatedralen og Stonehenge. Mye av det han ser er forfalt, naturen har tatt tilbake gamle skytefelt og grunnmurer, han studerer omgivelsene i detalj. Han går i gamle Jacks hage blant hagtorn og villroser. Når han våger seg inn i det forfalne huset finner han en pamflett med noen malerier, og det som heter Ankomsts gåte gjør sterkt inntrykk på ham. 

I store deler av livet har han følt seg splittet - menneske og forfatter. Denne betraktningen går igjen i alle de fem delene, boken består av, og binder de fem vinklingene sammen. Det er ikke fem atskilte historier, det handler hele tiden om denne forfatteren, og henvisninger knytter delene sømløst sammen.

            Jeg la merke til disse forandringene i min personlighet, men fordi jeg ikke engang tenkte på dem som noe mulig tema, skrev jeg ingen ting om det i dagboken. Så mellom mannen som skrev og den reisende hadde det allerede oppstått et gap, et gap mellom mennesket og forfatteren.

I del 2 hører vi om reisen hans fra Trinidad, med fly til New York, båt til Southampton og tog til London, hvor han bodde en tid på Earls Court. Jeg elsker London, og nøt denne delen litt ekstra. Han har tatt avskjed med sin asiatiske bondefortid, noe som gir ham en vedvarende følelse av panikk, og en svinnende selvfølelse. Han er ensom i sin landflyktighet, og føler seg som en svindler når den butikkansatte er høflig og kaller ham Sir.

De to første delene er de lengste, i del 3 som heter Eføy er vi tilbake i Jacks hage og hører skildringer av runde åser, late elver med sluser og ikke minst våthager a la Constables malerier. Betraktninger rundt hvor pent det er med eføy, snylterplanten eføy knyttes sammen med protagonistens syn på Phillipsene. 

Et av John Constables mange flotte malerier fra området


I fortsettelsen hører vi mer om menneskene som er knyttet til godset, det store herskapshuset som hadde 16 legendariske gartnere i sin glanstid, nå er det bare Pitton tilbake. Herr og Fru Phillips arbeider på godset, og Bray, sønn av den tidligere hovmesteren melder også sin ankomst.

Helt til den stolte Pitton blir sagt opp helt ut av det blå. Han har problemer med å akseptere sitt nye liv, og i Naipauls tekst får vi det som skjer med Pitton beskrevet på en nydelig måte. Når vi hopper frem til nåtid er vår hovedperson begynt å bli gammel, og sånn skildrer han dette:

            Og tiden forandret seg for meg. I begynnelsen hadde den som i barndommen strukket seg i langdrag. Den første våren hadde budt på så mye som stod klart og skarpt fram - moserosen, den enslige blå irisen, peonene under vinduet mitt. Jeg hadde ventet på at året skulle gjenta seg. Så begynte minnene å stokke seg, tiden begynte å rase av sted, årene begynte å blande seg i hverandre. Det begynte å bli vanskelig å sette en dato på det som hadde skjedd. 


Det jeg i begynnelsen av lesingen antok skulle bli en litt tunglest roman, med sine tettpakkede sider, ble så langt fra det. Jeg ser at jeg ikke greier å formidle forfatterens hjemløshet, hans ensomhet og hvordan han hele livet søkte fotfeste. Språket hans flyter lett, og her helt fritt for pompøs ordbruk og klisjèer. 

Romanen traff noe i meg, det er spennende å lese om kulturblandinger, og hvordan mennesket prøver å passe inn, uten å miste sin egen integritet. Mot slutten bygges en liten intrige, så lesingen ble aldri kjedelig - denne må du få med deg!

Her kan du se hva annet jeg har lest i 1001-lesesirkelen i 2022 ☺

tirsdag 14. juni 2022

Bergensere drar til Oslo for å oppleve kunst, musikk og stolpejakt

Selv om jeg bor i verdens vakreste by, så er det godt å komme seg en tur til Oslo innimellom. Jeg glemmer, men blir minnet på hver gang jeg er der, hvilken fin by hovedstaden vår egentlig er. Pinsehelgen ble fylt med alt som har stått på ønskelisten de siste årene, så her får du se bilder av Munchmuseet, av Roald på Naturhistorisk museum, Operaen hvor vi så Carmen, Blå hvor vi fikk med oss en rockekonsert, Grotten, Vigelandsparken og Emanuel Vigelands mausoleum. 

Gogol Bordello dundret på i to timer, til ellevill jubel fra publikum på Rockefeller

Grunnen til turen var konsert med sigøynerpunkbandet Gogol Bordello, konserten fant sted på Rockefeller, et utested jeg har hørt om siden jeg var liten. Veldig gøy å være der, og for en fantastisk konsert denne gjengen ga oss. Det New York-baserte bandet ble startet i 1999, men flere av musikerne kommer fra øst-europa, blant annet Ukraina, noe de tok med seg inn i konserten. På de heftigste låtene hoppet hele huset opp og ned, gulvet nede sto publikum skulder ved skulder, alle var med og drev opp stemningen. Vi var heldige og fikk sitte opp en etasje, og hadde majestetisk utsikt til begivenheten. 

Moren foran Munchmuseet
Munchmuseet har jeg gledet meg til å få se, og som KODE-medlem kom jeg gratis inn (yuhu!!) Frode sin billett måtte vi betale for, og også audioguider, som jeg anbefaler alle å benytte seg av. Vi tok oss god tid og lyttet til det kuratorene hadde å si til mange bilder. Vi har mange Munchbilder i Bergen, og det er ikke lenge siden vi hadde en utvidet utstilling her, men jeg fikk allikevel mye ny kunnskap. 

Vi likte godt det mørke Satyricon-rommet, her henger det kunst langs tre vegger, og en benk strekker seg langs den fjerde. Musikken har Satyricon skrevet spesielt for dette prosjektet, og den virker sammen med rommet og bildene, som et atmosfærisk kammer. Det er veldig mektig, liker du ikke black-metal så vil du allikevel synes om dette, for komposisjonen åpner for refleksjon rundt eksistensielle tema. 

Piren som museet står på var stengt fredagen vi var her, for dagen etter var det tid for avduking av "Moren". Dette er den 18 tonn tunge skulpturen du ser på bildet. Den er 9 meter høy og laget av den britiske kunstneren Tracey Emin. Skulpturen passet godt inn i omgivelsene, men på nært hold var den ikke spesielt fint utført (kanskje det mange tenker om noen av Munchs malerier...)

Mens vi var i Bjørvika tok vi turen innom det flotte Deichmanske bibliotek, et av mange signalbygg i dette området. Jeg har latt meg begeistre av omtaler jeg har lest og av bygget, men da jeg var der, utenfor og inni, så tenkte jeg at jeg kom for tett på bygget, som har for mange stilige bygg rundt seg. Når du ser bilder av det gamle hovedbiblioteket, så er det nesten like stilig inni, med det flotte maleriet i kortenden.

Operaen i Oslo sett fra Munchmuseet

På kvelden hadde vi sikret oss plasser på rad 3 i operaen, vi skulle se Carmen. For en fin oppsetning det var, lang men med få dødpunkter. Vi så godt, og var glad for at operaen i Oslo har tekstingen i seteryggen foran. Det var trangt om plassen her, i Grieghallen har vi mye bedre plass til beina. Etter våre mange besøk i nevnte Grieghall, tok vi det som en selvfølge, at man fikk ta med seg vinglasset inn i konsertsalen. Det får man ikke, ei heller kan man bestille til pausen, like før forestilling, det må gjøres på nett dagen før, e det mulig? sa bergenseren....

Roar til høyre der, han gjorde virkelig ikke mye ut av seg

Etter å ha kost meg med boken om Roar, den nye triceratopsen på Naturhistorisk museum, ble en tur til Tøyen et must denne helgen. Stolpejakten ble lagt til Grünerløkka, og på veien skulle Roar være høydepunktet. Etter å ha betalt 300,- for to billetter ble det en skuffelse, hodet til Roar sto rett innenfor døren, den lille plaketten med info sa ingenting om den historien jeg har lest, ikke navnet hans en gang, hadde vi gått feil? var det ikke Roar? Ikke mange minuttene senere var vi ute av døren, det fine sommerværet fristet mer enn å leite videre etter Roar.

En av mange konserter på musikkfestivalen, her på BLÅ

Turen tok oss med langs Akerselva, og ved Blå tok vi oss en pause. Det var musikkfestival i Oslo denne helgen, og på Blå fikk vi med oss en tøff rockekonsert, mens vi lesket ganen. På veien videre var det en synth-konsert under en av broene, det var gøy å stå der inne, og kjenne rytmen dundre i tarmene. Det var nydelig vær denne helgen, Oslofjorden har mange flytende badesteder, med brygge og badstue, veldig kjekt å se.

Sånne badeanlegg skulle vi hatt i Bergen også 

Grotten hadde jeg også lyst å se, siden jeg hadde lest Ingvild Bræin sin bok om dette bygget og kunstnerne som har bodd her. Huset ble bygget av Henrik Wergeland i 1841, og har siden 1924 vært Statens æresbolig for kunstnere. Det er Jon Fosse som bor her nå, tidligere har Christian Sinding, Arnulf Øverland og Arne Nordheim bodd her. Eiendommen ligger i utkanten av Slottsparken, og var lett å finne.

Søndag hadde vi sikret oss billett til Emanuel Vigeland sitt mausoleum. Det ligger på Slemdal, så vi spaserte gjennom Vigelandsparken, og helt opp. Det var verdt turen og inngangspengene, for dette var veldig spesielt. Etter strenge instrukser om total stillhet, ikke bruke blits, og skjule skjermlyset, smøg vi oss inn den lave døren. Her var det med en gang putt mørkt, jeg følte med tåen fremover før jeg turte å ta et steg. Sammen med noen få andre gikk vi sakte rundt og så på freskene som var malt på tak og vegger. Emanuel Vigeland satt opp sitt Tomba Emanuelle i 1926, det skulle romme hans kunst, men som navnet tilsier, hans urne står også her. Rommet har en 20 sekunders etterklang, som vi ikke fikk teste siden vi måtte være stille, men det avholdes konserter her. 

Masse sol (en plutselig regnbyge) god stemning, masse musikk, kunst og kultur - en oslotur i ny og ne er ikke å forakte. Jeg gleder meg allerede til september, når jeg skal av gårde med tre venninner, da står Nasjonalmuseet på planen, og et besøk nummer to i operahuset☺

Gustav Vigeland er den mer kjente storebroren til Emanuel

Et lite utdrag av den store fresken til Emanuel Vigeland

søndag 12. juni 2022

Vi dro opp med mor av Karin Smirnoff

Da jeg for noen uker siden leste første bok i trilogien om Jana Kippo, Jeg dro ned til bror var jeg ikke i tvil om at jeg ville lese fortsettelsen. Etter å ha lest Vi dro opp med mor sitter jeg med den samme følelsen, og er glad for at det finnes en bok til. Denne søndagen skal du få en liten smakebit fra boken som har fengslet meg denne helgen ☺

Fra bakpå boken:
Moderen døde og bror ble taus. Det er janakippo som må ta styringen. 

Moderen vil begraves i hjembyen Kukkojärvi nær grensen til Finland. Tvillingene jana og bror arver moderens barndomshjem og finner raskt ut at i Kukkojärvi er mye annerledes. De fleste innbyggerne lever etter strenge religiøse regler som forbyr det aller meste. 

Bror er tiltrukket av det sterke fellesskapet i menigheten, familieverdiene og det at mennene er de ubestridte overhodene. Jana derimot lar seg ikke forføre.
Mens hun forsøker å aslutte det destruktive forholdet til john, blir hun venner med sin jevngamle kusine marta, et vennskap martas mann, pastoren, ikke ser på med blide øyne. 



Historien om Jana og Bror fortsetter der den slapp, Bror har fått selvtilliten tilbake etter kjærlighetssorgen han opplevde i forrige bok, og nå er paret på vei dit hvor deres historie startet.

Jana er avhengig av tvillingen sin, så når Bror lar seg fange inn av pastoren og sekten, som gjerne vil beholde ham i bygden, slipper ikke Jana taket. Hun nekter å reise hjem før hun får Bror med seg, så hun sier opp jobben i hjemmehjelpen og blir i Kukkojärvi. 

Etter å ha lest om denne kveldende sekten som styres med hard hånd av pastor Silas, følte jeg en kvalme det var vanskelig å riste av seg. Kvinnene levde som hushjelper og barnefødersker, uten mulighet til å forme sitt eget liv. Alkohol, musikk, dans og kunst er strengt forbudt, og selv på skolen fikk ikke barna gjøre annet enn å tegne jesusfigurer. 

        Pastorsilas smilte mot bror med jevne haitenner. Du burde kanskje vurdere å bli en av oss sa han. Vi trenger nye sterke menn. Ikke minst til de unge kvinnene våre. Friskt blod til de fremtidige generasjonene våre. 

Da jeg leste den første boken i trilogien hang jeg meg i begynnelsen opp i tegnsetting og ordsammentrekninger, men denne gangen overså jeg det, og lot meg sluke av handlingen. Og for en handlingsmettet roman dette er! det skjer noe på hver side, trusler og vold, mennesker som utnytter hverandre uten skrupler, alkoholmisbruk og undertrykking. Det er grusomt, og forsterkes av de få menneskene som tar seg av seg selv og andre. 

I forrige bok hører vi at Jana har en datter, og i denne delen av historien spiller hun en liten men viktig rolle. Romanen har et stort persongalleri, med levende og troverdige karakterer. Språket er fiffig, morsomt til tider, både i enkeltord, og med originale setninger. Søskenforholdet til Jana og Bror danner grunnlag for handlingen, mens samfunnet i nord og denne menigheten som vi hører om, fremstår som tematisk viktig.

Hva kommer det av at du verken har mann eller barn selv om du er over trettifem.
Jeg har en datter sa jeg. Hun er voksen. 
Unnskyld. Det hadde jeg glemt. Datteren til faren din eller hvordan var det.
Nei sa jeg. Johnbrännströms. Han bor i bygda. Vi treffes av og til. Og ligger med hverandre for fornøyelsens skyld kunne jeg ha lagt til. 
Ikke si mer tenkte bror. Jeg sier det jeg vil tenkte jeg tilbake. 


Trillogien om Jana Kippo må du virkelig få med deg. Jeg ser at den har kommet ut i en 1018 siders bok på svensk, mens vi her til lands fremdeles venter på oversettelsen av den siste boken Så dro jeg hjem, den gleder jeg meg til ☺

Forlag: Bonnier
Utgitt: 2019/2022
Sider: 352
Oversatt av: Monica Aasprong
Kilde: Lånt på biblioteket 


Klassekampen forrige uke 

fredag 10. juni 2022

Ågrip - en norsk kongesaga

I år er det 1150 år siden slaget i Hafrsfjord og i den forbindelse utgis Ågrip i en forfriskende og lekker utforming. Dette er en saga om kongene, og vi følger norgeshistorien gjennom 300 år, fra midt på 800-tallet. Har du vært borti denne type litteratur før, tenker du kanskje at lesingen kan bli tung, men det er langt fra sannheten.

Forlaget om boken: 
Ågrip er den første kongesagaen som er nedtegnet på norrønt i Norge og har vært kilde og inspirasjon til senere sagaer, deriblant Fagerskinna og ikke minst Snorre Sturlasons Heimskringla. 
Sagaen starter med Harald Hårfagre og Slaget i Hafrsfjord og avsluttes med samkongene Sigurd, Inge og Øystein. Historiene er lettleste, direkte og fengende.

Forlag: Sagabok
Utgitt: 2022
Sider: 123
Illustrasjoner: Anders Kvåle Rue
Oversetter: Edvard Eikill
Kilde: Leseeksemplar


Vi er mange som synes det er spennende å reise tilbake i tid, til de årene som gjorde slutt på det vi kaller vikingtiden. Konger var det mange av, de kom fra forskjellige steder og ætter. 

Innledningen til Ågrip forklarer oss hvordan boken er datert og bakgrunnen for at det antas at boken er skrevet av en nordmann. Vi hører om skriftkulturen på denne tiden, blant annet bruken av skaldeskrift. 

Det begrensede omfanget av boken røper at hver konge ikke skildres i detalj, men fokuset holdes på noen få hendelser i den enkeltes navn. Dette gjør boken lettlest og litt av en "pageturner" til tider. 

Den ukjente forfatteren av denne boken har gjort seg møye med å få faktiske opplysninger korrekt. Uten å drukne leseren i datoer, nevnes hver konges regjeringstid. Deres respektive sønner blir nevnt, jeg skal ikke nevne opp alle, men Harald Hårfagre, som er den kongen historien starter med, må løftes frem. Han var i tjueårsalderen da han tok over kongetronen etter sin far, og ble den første kongen som vant hele Norge. 

Sagaen rommer en fin fortelling om denne kongen, og alle de tjue sønnene hans nevnes med navn, blant andre Eirik Blodøks og Håkon den gode. Tidene forandret seg etter hvem som var konge i landet, noen styrte så menneskene opplevde sult, nød og undertrykking, mens andre konger lot det bli godt å leve. 

Olav Kyrre og Magnus Berrføtt er to kongenavn fra denne tiden som preger bybildet i Bergen, jeg vil sende boken en tanke, neste gang jeg passerer. 

Ågrip avsluttes antagelig ved slaget på Re i 1177, antagelig fordi teksten i det opprinnelige dokumentet mangler her, men opplysningene er å finne i Morskinnskinna. 

Jeg har virkelig kost meg med denne boken, det er nesten så jeg glemte at det var historie jeg leste, for kongesagaen er formidlet med spennende små fortellinger, som jeg stadig ville ha flere av. De mange flotte illustrasjonene i boken, hjelper leseren til å få fine bilder på netthinnen. Språket i boken er moderne, så har du lyst på en kjapp måte å lære litt om rekken av konger vi har hatt i Norge, er Ågrip midt i blinken!

Det er 6 år siden vi besøkte Lofotr, vikingmuseet på Borge i Lofoten - anbefales!


I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

mandag 6. juni 2022

Anomalien av Hervè Le Tellier

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til plottet i denne romanen, før jeg begynte å lese, men falt for "en avhengighetsskapende pageturner". Forlaget kaller den også en "lynende intelligent spenningsroman", så jeg begynte å lese, kanskje med et godt skjult håp om at dette lynende intelligente, skulle smitte over på meg ☺

Forlaget om handlingen:
Hva gjør du når livet du lever ikke lenger er ditt eget?

Idet Air France 006 flyr inn i en voldsom storm i mars 2021, skjer det noe helt uforklarlig – flyet dupliseres. For hver passasjer om bord på flyet denne dagen, finnes det nå to identiske personer med samme sinn, kropp og minner. Bare én ting skiller dem fra hverandre. Det ene flyet flyr ut av stormen samme dag, det andre lander ikke før tre måneder senere, noe som får alarmen til å gå blant verdens ledere. Ingen vitenskap, religion eller teorier kan forklare denne enestående hendelsen.

Men for passasjerene er det mye mer som står på spill. Hva skjer med dem, nå som livene deres er delt? Hva vil skje med de som landet i juni, når deres mars-utgaver foretar beslutninger som vil forandre livet deres for alltid? Etter hvert som dobbeltgjengerne forbereder seg på å møtes, oppstår det største dilemmaet: Hvis det er to av dem og bare ett liv – hvem får da lov til å leve?

Det er vanskelig å se for seg scenarioet som utspilles i denne romanen, men problemstillingene som tas opp føles reelle og virkelige. 

Når flyet lander 10 mars kan passasjerene fortelle om turbulensen fra helvete, men det er ingen som aner hva som skal komme til å skje om ikke lenge. 24 juni lander det samme Boeing 787-flyet på Kennedy Airport, og når de finner ut hva som har skjedd, innføres protokoll 42, plan for krisehåndtering av hendelser med begrenset sannsynlighet.

Vi lærer flere av passasjerene å kjenne, og i de første timene etter juni-flyet lander besøker vi et byggeprosjekt i Mumbai, Eco Atlantic i Nigeria, Philadelphia, Queens i NY, og ikke minst Paris, hvor flyet tok av fra. Passasjerene blir holdt skjult på McGuire Air Force Base i New Jersey, hvor de blir gjort oppmerksom på hva som har hendt. De blir naturlig nok urolig, men de fleste aksepterer sin skjebne, og følger ordre fra CIA, NASA, FBI og andre som har tatt styringen.

Det er mange karakterer som presenteres, og det hoppes litt frem og tilbake i historien. Alle kapitlene er merket med dato, klokkeslett og sted, så det er bare til å følge med. 

Bortsett fra slutten som var litt slapp, så synes jeg siste halvdel av boken er mest interessant, her legges det fram hypoteser og mulige forklaringer på det inntrufne, vi hører om strengteori og hyperrom og masse annet som sannsynlighetsteoretikere har greie på. 

Lederne for de store landene må kontaktes, og det er når den amerikanske presidenten blir skildret i sine forsøk på å forstå hva som skjer, at smilene mine går over i latter. Språket og enkelte muntre betraktninger byr i det hele tatt på mye humor, selv om de her står oppi en mulig katastrofe. 

Romanen byr på filosofisk tankegods som "er livet skjebnebestemt?" og stiller spørsmål ved filosofen Descartes påstand "Jeg tenker derfor er jeg". Når duplikatene får møte hverandre takler de det på forskjellige måter. Meredith blir rasende og hiver ut spørsmål, "er jeg programmert til å like kaffe? er gårsdagens bakrus simulert? hva er algoritmene for begjær og forelskelse?"

Er du klar for noe som har et element av sci-fi, men også kan minne om, både thrillersjangeren og en roman med eksistensialistisk fokus? Hervè Le Tellier har fått til alt dette i sin Goncourtprisvinnende bok, jeg koste meg da jeg leste denne, lo og undret meg og var begeistret over lesefesten dette ble.

Forlag: Pax
Utgitt: 2020/på norsk 2022
Sider: 304
Kilde: Leseeksemplar

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

onsdag 1. juni 2022

Oppsummering av lesemåneden mai

Der var den måneden "forsvunnet" også ☺
Lesing, kulturarrangementer og stolpejakt, det oppsummerer godt hva jeg har drevet med denne måneden. Jeg har feiret bursdag og nøt en super 17-mai med gode venner, i strålende sol. Med De litterære Festspill, var det lett å få med meg noen godbiter fra kulturtilbudet i Bergen. 

Det ble litt av en haug med leste bøker denne måneden, jeg skjønner ikke selv hvordan jeg har fått tid til det. Er fornøyd med variasjonen, seks kategorier er ikke verst.

Jeg har ikke lest til Anitas diktlesesirkel i mai, siden jeg ikke har uleste diktsamlinger i hylla. Kanskje jeg kan lese en jeg har lest før? jeg har litt å velge mellom som med hell kan leses på nytt. 

I Elidas 1001-lesesirkel i mai skulle jeg lese en bok fra det året jeg selv er født, og siden jeg har bursdag i mai publiserte jeg omtale av En spøk, på selveste bursdagen min. 

Dette har jeg lest i mai: 

  1. Amy McCulloch - Åndenød - 5
  2. Janne Haaland Matlary - Demokratiets langsomme død - 6
  3. Max Estes - Regnværsdagen - (barn) 5
  4. Hege Woxen - Jeg er loddrett, dikt av Sylvia Plath - 3
  5. Sofie Sarenbrant - Visning - 4
  6. Jarle Sten Olsen - Svarte engler - 5
  7. Sofie Sarenbrant - Avdeling 73 - 3
  8. Hurum, Helleve og Hulsen - Roar - (barn) - 5
  9. Andrea Abreu - Skydekke - 4
  10. Sofie Sarenbrant - Tiggeren - 4
  11. Matt Haig - Midnattsbiblioteket - 3
  12. Emilio Fraia - Sevastopol - 4
  13. Lev Tolstoj - Sevastopol - 5
  14. Carmen Korn - Døtre av en ny tid - 4
  15. Jørgen Brekke - Formørkelsen og dens lys - 5
  16. Maren Uthaug - Og sånn blei det - 5
  17. Hilde S. Palladio - Den som frykter snøen - 5
  18. Colleen Hoover - Minner om ham - 4
  19. Karin Smirnoff - Jeg dro ned til bror - 5
  20. Olga Ravn - Dei tilsette - 5
  21. Michel Houellebecq - tilintetgjøre - 3
  22. Lev Tolstoj - Anna Karenina - 5

Romaner: 10
Sci-fi: 1
Krim: 7
Barn: 2
Dikt: 1
Sak: 1


Flere av bøkene jeg har lest denne måneden er etter supre tips fra andre
bokbloggere, 
tusen takk folkens! 


Kulturarrangementer i Mai: 

Teaterstykket om tragedien i Telavåg under andre verdenskrig, ble satt opp i Gestapohuset, utrolig bra, synd det gikk så kort tid. På månedens første lørdagskafè var det oppsetningen av Morgenstjernen som ble omtalt.
Den andre kafèen jeg var på, var det selveste Olga Ravn som pratet til oss om oppsetningen av De ansatte. For en dame og for en bok (Dei tilsette), jeg nileste den nynorske oversettelsen før denne samtalen. (og fikk høre at det snart kommer en oversettelse til bokmål, som jeg må få tak i.)


Det er De litterære festspillene for tiden, og på himmelspretten fikk jeg meg en billett til to performancer og en samtale med Anne Carson og mannen Robert Currie. Jeg har ikke lest noe av henne, men Rød selvbiografi hentes hjem i morgen. 

Anne Carson leser Cassandra Float Can mens det skjer mye på scenen
Foto: Norsk forfattersentrum


Helt på tampen av måneden var det Ali Smith som besøkte Bergen. Hun er en kvinne jeg gjerne lytter til, så jeg spanderte på meg en billett. Her var det Ole Torp som ledet samtalen med Ali Smith og festspillsjefen Linn Ullmann. 

Møtet med disse to gjorde noe med meg. Jeg turte nesten ikke puste da jeg gikk ut fra Litteraturhuset denne kvelden, for underbevisstheten min drev fremdeles å fordøyde. Før jeg var kommet hjem, hadde jeg tatt flere avgjørelser angående min egen lesing. Linn og Ali snakket nemlig mye om lesing, og at de har lest hverandres bøker med hjerte og sjel, det er det ikke tvil om. Deres egne bøker ble selvfølgelig også nevnt, og begge to leste fra sine egne ting. 


Ali Smith kommer i disse dager med en slags oppfølger til årstidskvartetten Companion piece, og Jente 1983 var vel den av bøkene til Linn Ullmann det ble snakket mest om. Årstidskvartetten har jeg lest, og når jeg leser Companion piece skal jeg gjøre det med oppmerksomhet, og refleksjon tilbake til kveldens nydelige samtale. 



Vi nærmer oss sommeren folkens, jeg sier som jeg pleier: jeg skal prøve å gjøre andre ting, hehehe... vi får no se!

Takk for alle besøk og kommentarer og riktig god lesning i juni!