lørdag 31. oktober 2020

Oppsummering av lesemåneden oktober

Ukene og månedene fyker av gårde, og nå er det allerede november. Begynnelsen av oktober var helt fantastisk når det gjelder været, for i Bergen hadde vi mange dager med sol og opp i 20 grader på dagtid. Selv om vi har hatt litt regn, avsluttes måneden med strålende sol, og like strålende trær. 

I september ble det for mange bøker, og jeg kan ikke si annet enn at det ble det denne måneden også. Jeg har mottatt noen leseeksemplarer, noen ubedt og noen har jeg spurt om, siden køen på biblioteket har vært lang. Bortsett fra en bok, så har jeg blogget om alle sammen, (de tre siste kommer) til tross for at målet mitt var å kutte ned på bloggingen ☺


I oktober leste jeg dette:

  1. Ellen E. Jervell - Bra kunst om menn - 4
  2. Per Schreiner - Jegere og sankere - 4
  3. Maja Lunde - De første dagene - 4
  4. Eva Tind - Opphav - 5
  5. Grethe Fatima Syèd - Eventyr for voksne - 4
  6. Jørn Lier Horst - Sak 1569 - 4
  7. Ingar Johnsrud - Gudmoren - 5
  8. Ikke tull med småen - Selja Maria Siggerud - 5
  9. Roy Jacobsen - Bare en mor - 6
  10. Olaug Nilssen - Yt etter evne, få etter behov - 6
  11. Anne Holt - Mandela-effekten - 5
  12. Chantal Garand - Natalia Z - 5
  13. Mirjam Kristensen - Et plutselig mørke - 5
  14. Karl Ove Knausgård - Morgenstjernen - 5
  15. Erik Fosnes Hansen - Langs landeveien mellom Cottbus og Berlin - 4
  16. Ragnar Hovland - Litt betyr det no likevel - 5
  17. Kjell Westö - Tritonus - 5
  18. Tove Nilsen - Den eneste broren - 4

Romaner: 13
Krim: 4
Essay: 1

Jeg har ikke greid å lese min 1001-bok denne måneden, prøvde men sleit med språket, og ble lokket over på ferskere utgivelser. Diktsamlingen Inventarium av Alvarez har jeg begynt på to ganger, men den ligger på iPadden noen dager til, så jeg har ikke gitt helt opp. 
I november følger jeg innfallsmetoden som jeg pleier, har 30 cm med uleste bøker i hyllen, så håpet er å lese litt derfra, og frigjøre plass til mer. 


Kunst og kultur er viktige ingredienser i livet mitt, og oktober startet med et brak med to arrangementer allerede første dagen. På KODE 2 åpnet Private Eyes, en ny utstilling som viser deler av Christen Sveaas sin store kunstsamling. Etter dette ilte vi til DnS hvor 100 års dagen til Jens Bjørneboe ble markert med intervju, og musikk.

På biblioteket fikk jeg oppleve Wencke Muhleisen da hun fortalte om romanen sin Redd deg selv. Uken etter ble det to boktreff på en dag Nina Grünfeldt fortalte om boken Min ukjente farmors krig på biblioteket, og etterpå svingte jeg innom Norli og fikk valuta for tålmodigheten i form av en plass på første rekke til Olaug Nilssens fantastiske lanseringsfest av Yt etter evne, få etter behov


Lørdag var det tid for Lyttelos, hvor jeg lærte masse om foregangskvinnen Agathe Backe Grøndahl. På DnS så vi Røyk over Isdalen, uten at det imponerte så veldig, noe heller ikke Tsjekhovs Onkel Vanja gjorde. Sistnevnte var så forstyrrende for min psyke at jeg gikk i pausen, ikke på grunn av handlingen men fordi vi måtte se på en skjerm og scenen bak snurret hele tiden, så jeg ble både svimmel og kvalm. 

Jeg var ute med jobben og så Truls Svendsens morsomme show, og på torsdag var det tid for Vigdis og Line Hjorths flotte prat om Foreldre og barn. Dette arrangementet var flyttet fra den lille kafèen på biblioteket, til Grieghallen, så her har de hatt stor pågang. Måneden blir avsluttet i kveld med en 950 års jubileumsforestilling på Åsane nye Kulturhus, med Tertneskoret og ballett, gleder meg ☺ 


November står for døren med både litteratur- og kulturopplevelser. Jeg må berømme arrangørene av tilstelningene jeg har vært på, de tar smittevern på alvor hele gjengen, så det føles trygt. Er selv spent på hvilken bok som blir den beste jeg leser i november, har du noen tips til meg?

fredag 30. oktober 2020

Langs landeveien mellom Cottbus og Berlin av Erik Fosnes Hansen

Det er fire år siden Fosnes Hansen ga ut romanen Et hummerliv. Denne boken var mitt første og til nå, eneste møte med dette forfatterskapet, som har blitt temmelig omfattende, siden debuten i 1985. Han har "bare" gitt ut seks romaner, men har hatt ansvar for en antologi, skrevet prosa, og har en finger med i spillet, på diverse musikalske utgivelser. 

Forlaget om handlingen: 
To omreisende gullmakere møtes på landeveien og ender opp i den vesle byen Jüterbog. En hund og en katt sitter i et portrom og undrer seg over hva mennenes ankomst kan bety. Et annet sted i byen står en uskikkelig gutt og hans syke søster på hver sin side av en låst dør i et fattigslig hus. Og i det gamle slottet kjeder den bortskjemte Clotilde vettet av seg. En sensasjonell forestilling skal finne sted i byens teater på fredag, men mye tyder på at det også kan komme til å skje noe virkelig farlig.

Den ene uventede scenen følger den andre i denne spennende og billedrike romanen, der alt skjer som i drømme. Uante forbindelser avdekkes mellom fattige og rike, mellom byens mennesker og dyr, mellom dem som har makt og dem som knapt har noe.

Da jeg gikk i gang med denne romanen, hadde jeg akkurat avsluttet Morgenstjernen av Knausgård, og jeg undret meg, hva er det med disse gutta fra 60-talet og deres fantasi? Begge to har skrevet lange eventyrlige historier, hvor mennesker og dyr lever i symbiose. Handlingen utspiller seg i en forholdsvis kort periode og her er flere fortellerstemmer, men i Fosnes Hansens roman er det kun mellom linjene man kan skimte noe fra vår virkelighet.

Eller kan man det? Det var i alle fall det som opptok mine tanker da jeg leste boken. Mange av fagene vi kjenner i dag er ute av skolen, men massasjeteknikk er et av fagene som overraskende er innført. Læreren på skolen har fått utsatt alderdommen sin, på grunn av yrkesfortjeneste, og samfunnet er preget av at tidligere styresmakter har nektet å prioritere kreative arenaer, som musikkonservatoriet, biblioteket og teateret. Befinner vi oss i fremtiden?

En sindig og rasjonell hund tilbringer frionsdagen sin med katten som er både lettbevegelig og fantasifull. I tillegg er katten glad i krim, så av ren nysgjerrighet streifer den gjerne rundt og sjekker ut ting. Disse to sitter og observerer de to gullmakerne når de ankommer byen, og føler med en gang at her er noe muffens.

I denne romanen møter vi dyr som kan snakke, et eksentrisk overhode som kvier seg til å betjene himmelskriveren, for ukens optimistiske budskap. Hun arver hoff og grevskap av sin onkel, markgreven av Jütebog, og ser seg nødt til å følge rådene som hun får fra onkelens fortrolige.

Historien er handlingsmettet og mangfoldig, fortalt med mye humor og et godt språk, men ispedd ord som ikke henger på greip. Noen av ordene er omskrivinger av vanlige ord som, almosin = limosin, men ord som duns, fysiokrati, effigie, geheimeråd, taksidermist og mange flere ga ingen umiddelbar mening for meg. Da jeg googlet noen av disse ordene etterpå, hadde flere av dem faktisk en betydning, så det skulle jeg gjort mens jeg leste. 

Dette er en fantasifull fortelling, et eventyr vil jeg nesten si, med en god dose overbærenhet humret jeg meg gjennom den. Tankene gikk til Don Quijote, forklar meg gjerne hvorfor, om det var landeveien eller de to mennene, noe middelaldersk er det vel å spore? 

Føler du deg leken og har lyst å lese noe utenom det vanlige, så er dette boken for deg!

Utgitt: 2020
Sider: 464
Kilde: Biblioteket

torsdag 29. oktober 2020

Litt betyr det no likevel av Ragnar Hovland

Det var en bloggomtale som fikk meg til å strekke meg etter iPadden, og sjekke Bookbites etter denne boken. Sannelig lå den tilgjengelig for meg, og med sine 142 sider var det innafor å snike denne boken fra 2019 fremst i lesekøen. Takk Åslaug for flott lesetips!

Forlaget om handlingen:
Hovlands litterære kanon.

I si nye essaybok plukkar Ragnar Hovland opp tråden frå Kunsten å komme heim og andre essay (2011) og leier oss vidare gjennom sin personlege litterære kanon. Vi får mellom andre møte Arthur Conan Doyle, Stella Gibbons, Torgny Lindgren, Kenneth Grahame, Kjartan Fløgstad, John Steinbeck, Arne Garborg, A.A. Milne og Claes Hylinger. Vi får òg lese meir samfunnsorienterte essay, som den sterke teksten om Charlie Hebdo, og vi blir vitne til det som kunne blitt eit intervju med Odd W. Surén. Også artisten Nico er å finne i samlinga, og vi får høyre om kunnskapsbøkene som frå tidleg av var viktige for Hovland.

Med denne essaysamlingen, som ble gitt ut i fjor, markerte Ragnar Hovland førti år som forfatter. Siden debuten i 1979 har han 50 utgivelser på samvittigheten, og dette i de fleste sjangere. Han har vunnet mange priser og er en høyt aktet forfatter i dette landet. 

Med bare noen få unntak har alle essayene i denne boken vært på trykk, i Klassekampen og andre tidsskrifter, mellom 2011 og 2015. Selv nøt jeg å komme inn i varmen hos Ragnar Hovland, og få høre hans personlige tanker om forfattere og deres bøker. Dette er nødvendigvis ikke bestselgere og favorittene hans, men "smålåtne" bøker, som han skatter og gjerne skulle sett fikk mer oppmerksomhet.

Ett år etter at Knut Hamsun ga ut Sult kom Arne Garborg ut med Trætte mænd, hans eneste bok utgitt på bokmål. Vi er med til Austrheim, hvor Hovland skal intervjue forfatterkollega Odd W. Surèn, noe som resulterte i en morsom historie. 

Så hører vi om Stella Gibbons og hennes roman fra 1932 Cold comfort farm, som er svært britisk og har et element av framtid over seg. Dette er språklig fantasi på sitt beste med absurde episoder i god Alice i Eventyrland stil, nyord og navnebruk av en annen verden. En annen skattet bok som kom ut før krigen er Kenneth Grahams Det suser i sivet. Dette er jo en barnebok, men Hovland påpeker at språket ikke er barnslig, og jeg ble nysgjerrig nok til å få lyst å lese denne.

Har du lyst på en politisk innføring fra Norge i 1971, så er Claes Hylingers Färdaminnen anbefalt. Den svenske forfatteren er ny for meg, men jeg ser at han har mottatt mange priser og har skrevet en drøss med bøker. Har du en fascinasjon for ville vesten og heller vil til Amerika, kan du lese om James F. Cooper og hans siste mohikaner. 

Jeg frydet meg da jeg leste om Kjartan Fløgstad, ikke fra da han var en aktet forfatter, men tidligere, før han ble selveste Kjartan Fløgstad. I samme rennet hører vi om Sir Arthur Conan Doyle og hans forhold til spiritisme. Jeg har selv vært i hans hus i Baker Street, som nå er museum, og følt på kreftene.

Polske Bruno Schulz ga i 1934 ut novellesamlingen Kanelbutikkene, og det vi får høre om forfatteren her ryster meg. Det som også var interessant å notere seg er, at hans kollega Franz Kafka fikk alle sine bøker utgitt posthumt. 

I sin roman The moon is down (Natt uten måne) fra 1942 bruker den kjente forfatteren John Steinbeck (muligens) Norge som inspirasjon når han skal gjengi et bilde av nazistenes okkupasjon av fremmed land. Ole Brum-forfatteren A.A. Milnes ga i 1919 ut et essay med tittelen som Hovland svarer på, når han navngir denne essaysamlingen, altså Not that it matters. 

Det meste Ragnar Hovland skriver om i denne essaysamlingen handler om litteratur, men Christa Päffgren skiller seg ut. Nico som hun ble kalt, var en tysk modell og senere musiker, som kanskje mange kjenner fra debutalbumet til The Velvet Underground. Jeg hadde ikke hørt om dama, men hun omga seg med mange kjente navn, så essayet ga et fint bilde på hvordan livet hennes artet seg.

Nå har jeg skrevet alt for mye, beklager det, men dette besøket hos Ragnar Hovland var interessant på flere måter, og inspirerte til å se på kjente forfatteres tidlige, korte eller ikke fullt så populære utgivelser.

Jeg har notert meg flere bøker bak øret, etter å ha lest Litt betyr det no likevel.

onsdag 28. oktober 2020

Mandela-effekten av Anne Holt

Det er høytid i heimen, hver gang jeg får tak i et nytt kapittel om Selma Falck. Serien er nå oppe i tre bøker, den startet med En grav for to så kom Furet/værbitt i fjor. Hovedpersonen er en sammensatt karakter som det er spennende å bli kjent med gjennom bøkene, så selv om hver bok står støtt på egenhånd, går du glipp av litt hvis du ikke leser dem i rekkefølge.

Forlaget om handlingen:
Under et venninnetreff på en fortausrestaurant i september 2019 faller ett enkelt skudd fra en snikskytter. Skuddet treffer Selma Falcks gamle håndballvenn Linda Bruseth i hodet, og skader Selma i armen. Linda er en anonym og ukjent stortingsrepresentant, og både pressen og politiet antar umiddelbart at Selma var det egentlige målet for attentatet. Hun ser ingen grunn til å tvile på dem.

Nærmere undersøkelser fra politiets side viser raskt at alle tar feil: Et parlamentsmedlem er altså likvidert på åpen gate. Når så en dommer i Høyesterett blir funnet hengt og et regjeringsmedlem dør under mystiske omstendigheter, aner Selma at det er et mønster i både valg av ofre og drapsmetoder. Mens hun leter etter svar, snubler hun inn i et tilsynelatende kaos av myndighetsmisbruk, konspirasjoner og personlige tragedier. Og et iskaldt, infamt hevntokt det ser ut til å være umulig å stanse.

Selma Falck er en dame i sin beste alder. Hun er vakker, atletisk og har levd et liv i offentligheten, men hun har også en mørk side med avhengighet som utfordrer henne daglig. Når vi møter henne i Mandela-effekten, er hun i ferd med å finne fotfeste etter noen dramatiske opplevelser. Disse gjorde at datteren hennes nekter henne å møte barnebarnet, og det er av den grunn, at privatetterforskeren Selma Falck involverer seg i skytingen mot henne selv. 

Anne Holt er en mester i karakteroppbygging, og spesielt ekspolitimannen Einar Falsen, som er en sær gammel gubbe med underlige fobier, gir historien liv. Journalister og etterforskere hun har kontakt med er også grundig skildret, ikke med mange ord, men med presise karakteristikker som sitter. 

Det blir etter hvert veldig spennende, Selmas etterforsking tar flere uventede vendinger, og tempoet er høyt. Et av nøkkelelementene er Selmas behov for å se barnebarnet, mens primærhandlingen også fokuserer på NAV-skandale og justismord mot mennesker som antas å utnytte systemet.

Anne Ryg leser formidabelt, med høyt tempo og god innlevelse, hennes lesning bidro til at Mandela-effekten ble prioritert fremfor mye annet, mens jeg leste.

Utgitt: 2020
Spilletid: 13:35
Kilde: Lytteeksemplar

tirsdag 27. oktober 2020

Et plutselig mørke av Mirjam Kristensen

Mirjam Kristensen har gitt ut mange romaner siden debuten i 2000, og vunnet flere priser, inklusiv Amalie Skramprisen i 2010. Jeg har ikke lest noe av henne før, men hvis de andre romanene er av samme høye kvalitet som denne her, skal jeg absolutt gjøre noe med det.

Fra bakpå boken:
Judith og Hulda har akkurat gjenopptatt kontakten etter mange år og har feriert sammen med sine familier i Italia. I etterkant av ferien drar Hulda på et kunstneropphold i England, men kommer ikke hjem igjen til planlagt tid. Judith er overbevist om at Hulda selv har valgt å forsvinne, for henne bekrefter dette bare Huldas evne til å foreta livsomveltende endringer. Etter elleve dager dukker hun opp igjen. Hun vil ikke si noe om hvor hun har vært og hva hun har gjort. I stedet ber hun Judith om å ta vare på sønnen det siste semesteret av videregående; mor og sønn må ha en pause fra hverandre.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2020
Sider: 218
Kilde: Leseeksemplar

Oppvekst og hverdag, det kan høres traurig ut, men i denne romanen fremstilles det ikke sånn. Det er ikke spennende begivenheter eller dramatiske hendelser, som tar det hverdagslige ut av hverdagen, men heller observasjonene som er så skarpe, at leseren blir involvert.

Handlingen er ikke delt, men fortid og nåtid flyter sømløst i hverandre. Vi er tilbake til ungdomstiden, da de to venninnene traff hverandre, og vi ser tilbake på en ferie de hadde sammen i Spania. Begge har kreative yrker, men det er Hulda som er den drømmende kunstneren. Hun er ikke lett å forstå, og noe av det vi hører om fra fortiden hennes, forklarer hvorfor hun nå lukker seg inne i seg selv, og lar alt seile.

Romanen tar opp flere eksistensielle spørsmål, hvor det mest markante er skildringer av hvordan glede eller sorg, springer ut fra, at relasjoner til andre mennesker ikke er dyp nok. Hva vil skje om jeg forsvinner, vil noen savne meg? Hulda deler ikke mye med de hun har rundt seg, så det er ikke lett for dem å forstå henne. Judith derimot blir fremstilt som en masekopp i ungdommen, men som voksen er hun en som tar ansvar for familien og seg selv.

   Plutselig ser jeg vannet og glasset  og hånda som holder glasset, og jeg tenker, det er min hånd, men den ligner en annens hånd, en fremmed hånd holder i glasset. Er det sånn Hulda har det hele tiden: At hun ikke kan falle til ro i seg selv, men stadig må være på leting etter den rette følelsen, det riktige uttrykket, etter den riktige formen som hun kan kjenne seg igjen i, det riktige livet. 

Etter å ha hørt om hvordan Olaug Nilssen har spunnet sine to hovedpersoner rundt Marta og Maria fra bibelhistorien, kunne jeg ikke unngå å tenke at Hulda og Judith sine personligheter også minner om disse to ☺ (Yt etter evne, få etter behov)

Et plutselig mørke er medrivende til tusen, handlingen har flere spenningstopper, men i mine øyne er det språket og intrigebyggingen som gjør dette til en roman, det er vanskelig å legge fra seg. 

søndag 25. oktober 2020

Morgenstjernen av Karl Ove Knausgård

Det er ikke mye jeg har lest av Knausgård, kun de to første bøkene i Min kamp, og hans flotte sakprosa Så mye lengsel... som handler om Edvard Munch. Selv om jeg ikke fortsatte den navlebeskuende serien for ti år siden, kjenner jeg at tiden nå kanskje er inne til å gjøre nettopp det. Morgenstjernen er fiksjon fra ende til annen, noe jeg synes kler Knausgård, for denne romanen likte jeg veldig godt ☺

Forlaget om handlingen:
Litteraturprofessoren Arne og kunstneren Tove er sammen med sine barn på feriestedet på Sørlandet. Deres venn, rikmannssønnen Egil, befinner seg på en hytte i nær-heten. Presten Kathrine er på vei hjem fra et seminar, barnehageassistenten Emil er på øving med bandet sitt, journalisten Jostein er ute på byen, kona hans Turid som er hjelpepleier har nattevakt. Over dem og alle andre dukker det plutselig opp en enorm stjerne på himmelen. Ingen, selv ikke astronomene, vet sikkert hva slags fenomen det er. Er det en stjerne som brenner ut? Hvorfor har da ingen sett den før? Eller er det en helt ny stjerne? Langsomt legger nyhetens interesse seg, og livet går videre, men ikke helt som før, for uvanlige fenomener begynner å inntreffe i utkanten av menneskenes tilværelse.

Skal du ha glede av denne romanen gjør du lurt i å åpne opp sansene dine, ønske det overnaturlige og litt mystiske velkommen, og ikke vike unna for det litt ubehagelige. Når det er sagt, romanen er 90% virkelighet, magien og uhyggen er der som et bakteppe for primærhandlingen.

Persongalleriet byr på anslagsvis ti forskjellige fortellerstemmer, som gir oss et innblikk i det de gjør akkurat nå. Vi møter dem noen dager i august, de er alle preget av tropevarmen som ligger over landet, og selvfølgelig det felles fenomenet som denne store stjernen utgjør.

Litteraturprofessor Arne er på hytta, hvor han bedriver iherdig drikking sammen med hyttenaboen, rikmannssønnen Egil, noe som senere skal få fatale konsekvenser. Vi hører om Arnes kone Tove, som kanskje er den som sterkest blir preget av det mystiske som ligger i luften. Hva er det egentlig som skjer med menneskene? en blir gal, en skyter seg og en får en alvorlig blackout. 

Romanen stiller spørsmål ved vår bevissthet, ved materie og tyngdekraft. Handlingen er filosofisk uten å bli belærende, og den inkluderer religion på en måte som bygger ut historien. Samtidig som vi møter et antall vanlige mennesker, hører vi om deres møte med umennesker, med tam hjort, svermer med marihøner, grevling, hoggorm og ikke minst horder med krabber løper rundt på landjorden.

Hva gjør vi med det vi kan ane, men ikke vite?


Knausgård bruker et vakkert språk, med betydningsfulle setninger som jeg ofte nikket fornøyd til. Kjenn bare på denne: "Tangens følelse når vannet stiger igjen"... også har vi Arne som ikke lenger orker å identifisere seg med magen sin, den tilhører ikke den mannen han føler seg som, snakk om å kjenne seg igjen ☺

Selv ble jeg overrasket da jeg etter endt lesning så at boken er på over 600 sider, Bookbites krymper skriften og skviser mer enn en bokside inn på en paddeside, så det er ikke alltid lett å vite hvor tykk boken er. Morgenstjernen fosset jeg gjennom, det føltes som om jeg så på serie, for suget etter mer var sterkt hver gang et kapittel var slutt.

Romanen avsluttes med en av karakterenes essay om døden og de døde, og smakebiten under har jeg hentet fra dette, som fremstår som tankevekkende sakprosa i et fantasifullt eventyr:

Med dette mener jeg ikke å si at sannheten er relativ, bare at virkeligheten er en komplisert størrelse som aldri opptrer aleine, i seg sjøl, men alltid i samspill med den som ser og erfarer den, og det er noe vitenskapen ikke har vært særlig god til å ta høyde for. Det er ikke slik at vi vet det vi ser, det er omvendt: vi ser det vi vet. Det forklarer det faktum at det for eksempel i middelalderen fantes uendelig mange observasjoner av mirakler, mens det nå ikke observeres noen. 

I disse dager er de fleste av oss litt ute av balanse med tanke på hva som skjer i verden. Dette preget nok min lesning. Er du klar for tankevekkende underholdning som holder deg limt til lesestolen, så er Morgenstjernen et glimrende valg!


Forlag: Oktober
Utgitt: 2020
Sider: 663
Kilde: Biblioteket

lørdag 24. oktober 2020

Yt etter evne, få etter behov - ny sterk roman fra Olaug Nilssen

I høstens utgivelse, viderefører Olaug Nilssen tematikken fra Tung tids tale fra 2017. Begge disse utgivelsene er bøker du ikke må la passere, men lese sakte og ta inn alvoret som er godt pakket inn i humor. Jeg deltok på lanseringsfesten i Bergen, og fikk med meg Olaug som forløste en drøm ved å fremføre Føtter på fjell av Bjørn Eidsvåg, nydelig akkompagnert av Kristian og Lykke fra DnS. Siri Økland og Sandra Lillebø bidro også til stemningen med opplesninger fra egne bøker.

Forlaget om handlingen:
I Yt etter evne, få etter behov får vi eit innblikk i kvardagen til ein heilt vanleg familie som har slutta å vere vanleg. Lea ligg i senga og spelar Hay Day på iPaden og lurer på om ho har ME. Søstera Rakel balanserer på stram line, med åleineomsorg for psykisk utviklingshemma Benjamin, som Lea ikkje makta å vere mor for lenger. Mor til søstrene, Gudrun, er opptatt med å vere der for dottera Linda og hennar familie. Ein dag då Benjamin skal leverast etter eit avlastingsopphald, er ikkje Rakel der for å ta imot han.

Kven tar ansvaret ingen eigentleg klarer, i vår individualistiske tid? Og finst det balanse i rekneskapen mellom plikt og fridom blant menneska, ikkje minst blant medlemmane i ein familie?


Denne romanen begynner med slutten, og det er den minst fremtredende karakteren som får æren av å ramme inn romanen. Fortsettelsen skildrer grensesprengende begivenheter for den lille familien, en uke i november.

Ved å bruke korte kapitler og flere fortellerstemmer, blir romanen en pageturner av de store. Bortsett fra de par første kapitlene er handlingsforløpet lineært. I likhet med god krim, hungrer leseren etter å få vite hva som skjer videre. Persongalleriet fikk frem medlidenhet og en god dose frustrasjon hos meg da jeg leste, men spekteret av følelser som bygget seg opp underveis, fikk sin forløsning på slutten.  

Temaet som tas opp i denne romanen er ikke et hvor man kan enes om et svar, eller regne seg fram til en sannhet. Vi mennesker er så forskjellig, noen uttaler sine behov tydelig mens andre kommuniserer med tvetydige gester, i denne romanen gjør Olaug Nilssen det lett for oss å se at begge måter må kunne aksepteres. 

En ting er sikkert, en trenger ikke gi ut mursteiner for å plante sprengstoff i leserens hjerte. Jeg ble mildest talt overveldet av denne romanen, og plasserer den i hyllen under "skal leses igjen" ☺


Forlag: Samlaget
Utgitt: 2020
Sider: 191
Kilde: Leseeksemplar

torsdag 22. oktober 2020

Natalia Z av Chantal Garand

Forfatteren med det franskklingende navnet kommer fra Canada, men er gift med en nordmann, og har nå bodd lenge i Norge. Etter en spennende start på livet, som innbefatter arbeid i indianersamfunn, teltliv i en flyktningleir i Tanzania ett år, og opphold i Sør-Afrika, har hun nå arbeidet i 15 år med integrering av flyktninger i Norge. 

Forlaget om handlingen:
Midt i jubelen i Oslo 7. juni 1945 får Natalia en liten gutt som hun gir fra seg ved fødselen. Da sønnen Torbjørn får tak i adopsjonspapirene sine, har det gått over seksti år. Han får vite at morens skjebne er tett knyttet til avgjørende hendelser under andre verdenskrig. Han bestemmer seg for å forsøke å finne henne. Men Natalia er lite tilbøyelig til å lette på sløret om fortiden, og den uventede forsoningen bidrar til å rippe opp i dype sår. Hva kan mor og sønn forvente av hverandre når begges liv er merket av usedvanlige hendelser, når Torbjørns trang til å få vite møter Natalies ønske om evig glemsel?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018/på norsk 2020
Sider: 256
Kilde: Leseeksemplar

Tematikken i denne romanen dreier seg om å søke sin identitet og opprinnelse, spørsmål Garand helt sikkert har fått kjenne på i sitt arbeid som sosionom i flere land. Refleksjonene romankarakterene hennes gjør seg, viser at forfatteren har gjort skarpe observasjoner underveis i sitt yrkesliv.

Natalia Z er en medrivende og til tider hjerteskjærende roman, om en mor og en sønn som fortvilet snakker forbi hverandre. Vi lærer Natalia å kjenne i flere omganger, først når hun i fangenskap føder den lille gutten, før vi møter henne som en gammel dame. I løpet av romanen hører vi om hvordan hun som er polsk, under krigen havnet i Norge, og hvordan hun etter krigen kom seg til Canada.

Torbjørn er en gift 63 år gammel mann med to barn. Han har vokst opp hos adoptivforeldre, og først i voksen alder fått kontaktinformasjon til sin biologiske mor. Via en venn får han kontakt med Jeanne som skal reise til Canada, og han avtaler med henne at hun skal kontakte Natalia og på en forsiktig måte rydde vei for at han kan få komme å besøke henne.

Men, det er ikke så lett for Natalia, hva har han tenkt om henne hele livet? hva forventer han? Hun vet ikke hvordan hun skal forklare 63 års fravær og likegyldighet og frykter at han er krenket og skuffet. I tillegg har hun en stor hemmelighet hun vil ta med seg i graven. 

Jeg nikoste meg med denne romanen, som gir et innblikk i forholdet Tyskland hadde til Russland og den delen av Polen som hun kommer fra. Historien levendegjør ting som skjedde i Norge under krigen, spesielt knyttet til Mysen fangeleir

Torbjørns fortvilelse over morens oppførsel er overveldende, også for leseren, for denne romanen er skrevet med innlevelse som førte til stort engasjement hos meg. 

tirsdag 20. oktober 2020

Sak 1569 - en ny Wistingkrim fra Jørn Lier Horst

Sak 1569 er den fjerde boken i serien som kalles Coldcase kvartetten, hvor William Wisting løser "umulige" krimgåter. Jeg har lest mye av det Horst har gitt ut, men når det gjelder krim er jeg fan av høyt actionnivå og lite etterforskning, så det sier seg selv at dette normalt ikke er min greie.

Forlaget om handlingen:
William Wisting er inne i sin andre ferieuke. Fra sidelinjen observerer han hvordan en lokal forsvinningssak utvikler seg til å bli en nasjonal nyhetssak. Agnete Roll har vært borte i tre dager, uten livstegn. Mens forsvinningen fremdeles skaper overskrifter mottar han et brev som kun inneholder en spesiell tallkombinasjon. Det trekker ham inn i en gammel sak han ikke tidligere har hatt befatning med. En sommerkveld i 1999 ble 17 år gamle Tone Vaterland drept på vei hjem fra jobb. Saken ble raskt oppklart. Skyld ble fordelt, straff utmålt og dommen er sonet. Glemselens slør har lagt seg over sak 1569, men hendelser i ettertiden gjør det mulig å se sammenhenger som ikke var synlige for tjue år siden.

Brevet er bare det første av flere hvor det pekes på andre løsninger enn den etablerte sannheten. Wisting leter etter både avsenderen og en ny løsning, men ikke alle er glade for at det rettes nytt lys på det som har passert.

Til tross for at dette ikke er min type krim, så hadde jeg stor glede av å lese Sak 1569. Jørn Lier Horst skriver frem troverdige karakterer, spesielt hovedpersonen William Wisting og hans voksne datter Line. De som har lest de forrige bøkene i serien, kjenner til Lines historie, og vil ha ekstra glede av å møte henne igjen i denne boken.

Wisting begynner å "dra på åra" som det heter, han fryder seg over å mestre ny teknologi som nettbrett og smarttelefon og holder øye med skrittelleren for å sjekke at han beveger seg. Men, han er skarp som aldri før, og skisser opp en komplisert tidslinje, som danner grunnlag for historien vår.

Handlingen er todelt, siden to av de kalde sakene han vil se nærmere på, skjedde for tjue år siden. I nåtid skjer det også saker og ting, som skal vise seg å ha sammenheng med de gamle sakene.

Den siste boken i "coldcase-kvartetten" byr på troverdige skildringer av etterforskning av forbrytelser. Du finner ikke mye "hei hvor det går" her, for selv de 4-5 påbegynte spenningstoppene blir kuttet, før de får utviklet seg til skikkelig action. Nå er jeg spent på hva Horst byr på neste gang det kommer en bok fra den kanten ☺

Forlag: Capitana
Utgitt: 2020
Sider: 368
Kilde: Leseeksemplar


søndag 18. oktober 2020

Bare en mor av Roy Jacobsen

Kjenner du Ingrid Barrøy? Fortellingen om Ingrid Barrøy, begynte med De usynlige og fortsatte med Hvitt hav og Rigels øyne. Jeg har likt disse tre bøkene veldig godt, men til tross for høye forventninger til Bare en mor, ble jeg ikke skuffet ☺

Forlaget om handlingen:
Etter den lange reisen er Ingrid tilbake på Barrøy. Livet er tilsynelatende stabilt, men krigen kaster fortsatt skygger over landet. Kollaboratører får unngjelde, andre ønsker desperat å glemme. En dag kommer en fem år gammel gutt til øya, til Ingrid og hennes kjødelige datter, Kaja. Kort tid etter forsvinner guttens far på mystisk vis, og Ingrid tar igjen ansvaret. Men hva er det med Mathias, den lille gutten som fra nå av blir en sentral del av Barrøy-samfunnet?



Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2020
Sider: 270
Kilde: Leseeksemplar


Ingrid Barry er noe helt for seg selv. Med stø hånd styrer hun familien gjennom alle skjær i sjøen som skjebnen kaster mot dem. Hun tar i mot, og tar ansvar for de som vakler, alle skulle hatt en Ingrid Barryø i livet sitt.

Det er ikke tvil om at det å bo på en liten øy, hvor en er avhengig av å bli fraktet til land for hvert minste behov, må gjøre noe med menneskene. Barrøy stoler på at kystbåten stopper innom når den skal, og uten telefon er det ikke lett å formidle til omverdenen når kontakt er nødvendig. 

Ingrid er oppvokst her, så for henne byr ikke dette på problemer. Nå bor hun her med sin datter Kaja, men får etter hvert også Mathias i forpleining. Kaja begynner å lytte når voksne snakker, og snapper opp bruddstykker som gjør henne nysgjerrig på sin far. Ingrid svarer så godt hun kan, og Kaja slår seg til ro med det hun får høre, men det hun ikke får høre, ansporer til at det kanskje kommer en fortsettelse på fortellingen ☺

Refleksjonene som gjøres etter at Salthammer forliser og det viktige spørsmålet: "Hvor lang tid tok det?" er et av flere høydepunkt, og ett som gjorde sterkt inntrykk på meg.

Når noen forsvinner på havet, søker de etterlatte forklaringer, i fantasien, i avisene, i forstandige og uforstandige vitneutsagn og utredninger. Er det en malstrøm, en russisk ubåt, et umarkert skjær, en hundreårsbølge, et sammenstøt, forskyvning av last, løs not, åpen romluke? Men innerst inne vet de at alt sammen er plastre på sår som ikke kan gro, plastre som ubønnhørlig vil forvitre, og sårene varer, for de har bare ett håp: At mannskapet ble slått i hjel i løpet av sekunder, og ikke måtte ligge i isvannet og kjenne noe. I tillegg kan de håpe at alle seks ble slått i hjel samtidig.

Roy Jacobsen skriver med hjertet, en kjenner på ensomheten når noen reiser bort, og fortvilelsen når Salthamar går ned. Smerten ved at noen bryter ut, og uforstanden de tar med seg til bake til øya etter opphold i storbyen, gir litt humor i alt det dystre. Også rugdefangsten da, det var turen sin det, også et høydepunkt å glede seg til!

Bare en mor er en velskrevet roman, uten unoter eller dødpunkter. Historien er mollstemt og behagelig rolig å lese, men handlingsmettet til tusen. Jacobsen har en nydelig språkføring, et bokmål som er ispedd ramsalt dialekt som drar leseren med ut på den værharde øya.

Enten du har lest de andre bøkene i serien eller ikke, denne må du få med deg!


lørdag 17. oktober 2020

De første dagene av Maja Lunde

Hva gjør en forfatter når hun ikke kan fortsette på sitt bokprosjekt, pga. korona? Skriver en bok om å være hjemme under starten på koronaepidemien vel...
Siden jeg har lest Bienes historie, Blå og Przewalskis hest så er jeg blant dem som venter på den fjerde romanen i hennes klimakvartett. Til tross for at jeg gleder meg til ny bok, var dette lille sidesporet helt greit.

Forlaget om handlingen:
Husker du 12. mars, husker du fredag den 13.? Dagene da Norge og verden endret seg fullstendig? Husker du hva du tenkte i tiden da alt var akutt forvirrende og veldig, veldig skremmende? Det er allerede så lenge siden.

De er en familie på fem. De voksne har nettopp kranglet da meldingen kommer: fra nå skal de være hjemme. Alle sammen. Forfatter Maja Lunde er vant til det. Hun er vant til hjemmekontor. Men ikke hjemmeskole. Hun er vant til å skrive store dystopiske romaner, ikke til å leve i en dystopi. Men pandemien er her, og familien må finne en ny måte å leve på. Hvordan gjør man det?

"De første dagene" tar leseren tilbake til dagene da hele verden stoppet opp, dager preget av eksistensiell uro, bekymringer og frykt. Menneskene har bare hverandre, men vi har hverandre, og da åpnes også muligheten for noe nytt. Med klokskap og undring viser Maja Lunde hvordan det som skjer i litteraturen også skjer i livet: det er de minste tingene som betyr mest.

Heldige alle oss som opplevde starten på koronaepidemien på den måten som Maja Lunde gjorde. Jeg kjente meg i alle fall godt igjen i hennes skildringer av de første dagene, av familielivet og alle bekymringene. 

På en ærlig og likefrem måte skildrer hun hvordan en småbarnsfamilie som deres, taklet hjemmeskole, hjemmekontor, bestemor på sykehus og alle behovene som dukket opp, som ikke sporenstreks kunne tilfredsstilles. Vi får høre om fixe idèer som settes ut i livet og spontane kjøp, som gjerne kunne vært unngått. Hva gjør man ikke, for å holde seg i vigør, ha noe å henge fingrene i, og få tiden til å gå?

For oss som ikke har opplevd krig, føles denne verdenskrisen stor. Vi har markeringer for når andre verdenskrig startet, og feirer når krigen sluttet, men starten og slutten på Spanskesjuken, det markeres ikke. Hva med korona? Kanskje det er greit at det finnes en skildring av hvordan mange av oss opplevde de første dagene?  

Ikke bare skriver Maja Lunde godt, hun leser godt også, og jeg takker ydmykt for denne titten inn i en hverdag, som er preget av den store endringen, som vi alle har erfaring med.


Utgitt: 2020
Spilletid: 3:02
Kilde: Lytteeksemplar

torsdag 15. oktober 2020

Eventyr for voksne av Grethe Fatima Syèd

Mitt første møte med Grethe Fatima Syèd var da jeg sist vår leste En sommer med Nedreaas, en bok jeg likte veldig godt. Årets utgivelse er en kortroman som skildrer forholdet mellom en mor og en sønn og alt det vakre og vanskelige livet byr på.

Forlaget om handlingen:
Alle historier har en begynnelse. Denne begynner med fotballen. Fortsetter så med lommelykten, sofaen, kontrabassen og bananskallet. Noen slutt har den derimot ikke. Hvis noen sier noe annet lyver de rett ut.



Forlag: Vidarforlaget
Utgitt: 2020
Sider: 101
Kilde: PDF fra forlaget

Denne historien er kort og fremstår virkelig som "et eventyr for voksne". Det er ikke mange karakterer vi blir kjent med i denne fortellingen, stort sett er det gutten ved vinduet og hans tanker om livet vi tar del i. 

Den unge gutten, finner mannen som losjerer hos dem liggende hjelpeløs, etter noe som kan fremstå som et selvmordsforsøk. I stedet for å ringe etter hjelp stiller gutten seg i vinduet og ser ut. Mor er på korøvelse. Søstrene hans er flyttet hjemmefra. Denne situasjonen er romanens omdreiningspunkt og gir romanen sitt dystre preg. 

Helt uten å tenke sparket jeg ballen. Alt jeg kunne sparket jeg, og jeg fikk til et helt utrolig godt treff. Den lettet og fløy i en diger bue, jeg så med en gang at den kom til å gå over gjerdet og jeg tenkte at Nå kan det være den lander i veien. Og ruller nedover, mot busstoppet og krysset, kanskje enda lenger ned. Eller til og med over hovedveien, mot fabrikken, helt ned i skrenten til bekken kan den gå, og ja, jeg håper den lander i bekken eller helt inn i hjertet ditt.

Søker du minimalisme og mulighet for egne tolkninger av metaforer og er komfortabel med gjentatte tankesprang, ja da er denne kortromanen noe for deg. Tenker at dette er en liten roman, et eventyr, som med hell kan leses flere ganger ☺


tirsdag 13. oktober 2020

Gudmoren av Ingar Johnsrud

Ingar Johnsrud "brakdebuterte" i 2015 med Wienerbrorskapet. I årene etter fulgte Kalypso og Korset fullførte det som blir omtalt som Beier-trilogien. Jeg likte disse bøkene veldig godt, og var ikke sen om å lese Gudmoren, da jeg plutselig fant en fersk Johnsrud-krim i postkassen.

Forlaget om handlingen:
Alt hun ønsket seg, var et helt vanlig liv. Alt hun fikk, var hevn. Det henger en mann fra en bjelke i ei koie i nærheten av ei nedlagt gullgruve. Den døde heter Ringo, og det har gått tjuefem år siden datteren hans, Stella, sverget at hun aldri ville se ham igjen. Stella må reise den lange veien hjem for å begrave mannen hun foraktet. Hjembygda Vike ligger øde til i dalen mellom fjellene. Tiden har stått stille. Herregården Wiike tårner fortsatt over bebyggelsen utmed fjorden, og matriarken Esther Wiike er fortsatt dalens velgjører og ukronede dronning. Ringo har etterlatt seg en arv. En arv som skal vise seg å rokke ved alt Stella trodde var sant. En arv som krever hevn. 
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2020
Sider: 339
Kilde: Leseekemplar

Når jeg leser så noterer jeg gjerne litt underveis. Noen ganger for å sortere persongalleriet, andre ganger for å fremheve flotte språklige krumspring, eller minne meg selv på handlingen. Da jeg leste Gudmoren noterte jeg ikke et ord, rett og slett fordi jeg ble sugd inn i handlingen, karakterene fremsto som tydelige og hadde sin naturlige plass i en historie det var lett å følge med på. 

Vi befinner oss i en liten bygd, hvor gamlelensmann Leif og hans unge og atskillig mer iherdige medhjelper Tobias tror de har kontroll på smått og stort. Vestlandsbygda preges av den store herregården som gjennom generasjoner har hatt mye makt, men også kastet litt glans over befolkningen. 

Stella har bodd i byen i mange år, hun har levd et liv helt på kanten av loven, men hårfint på rett side. I tjue år har hun jobbet for gangsteren Cornelis, i hans strippeklubb og med den andre gesjeften han gjemmer bak fasaden av klubben.

Ingar Johnsrud greier å holde oppe spenningsnivået hele veien, siden han lar vær å gå i dybden flere steder han kunne gjort det. Dette forringer ikke historien på noen måte, men gjør Gudmoren til en bladvender av de store. Jeg hadde i alle fall vanskeligheter med å legge fra meg boken de to kveldene jeg leste den.

Historien er lineær, men i tilbakeblikk (i kursiv) lærer vi Stellas historie å kjenne, og også detaljer rundt foranledningen til dramatikken som utspiller seg i nåtid.

Er du klar for litt spennende krim i høstmørket,
da er Gudmoren absolutt å anbefale!

søndag 11. oktober 2020

Opphav av danske Eva Tind

Eva Tind (f.1974) ble adoptert til Danmark fra Korea, da hun var ett år gammel. Denne bakgrunnen kommer tydelig frem i romanen. Jeg likte historien veldig godt, det var nesten som å lese et eventyr.

Forlaget om handlingen:
Vakker roman om morskap og ansvar! I denne romanen møter vi kvinnen Sui, og hennes mor, som aldri har hatt foreldreretten for henne. Moren ble nemlig gravid med en mye yngre mann og overlot ansvaret med oppdragelsen av Sui til ham, slik at hun selv kunne følge kunstnerdrømmen. Boken handler om morskap og menneskelige relasjoner, og livsvalg og hvilke konsekvenser våre valg kan få. 

Forlag: Bokvennen
Lanseres: 15/10 - 2020
Sider: 292
Kilde: PDF fra forlaget

Tenk om det mennesket som kan befri meg fra ensomheten finnes?

Det første jeg la merke til da jeg begynte å lese denne romanen var det vakre språket. Et vell av setninger som traff meg som smertefulle piler, eller kjentes som søte karameller, som jeg kunne suge lenge på.

Innledningsvis var jeg litt forvirret, for boken skal handle om morskap, men det er Sui og hennes far som er hovedpersonene i begynnelsen. Far til Sui er en dansk arkitekt som har en biologisk far fra Korea, han er ikke komfortabel med sitt asiatiske utseende, som smakebiten under her viser:

Faren din forlot deg, men til gjengjeld fikk du en brønn av følelser som aldri tørker ut. Jeg skulle ønske det var meg som hadde en så dyptliggende smerte at ingen kunne fjerne den, ikke engang den som har forårsaket smerten. 
  - Det føles som om jeg går rundt i asiatisk karnevalskostyme året rundt, mens det eneste jeg ønsker er å gå i ett med omgivelsene.

Et spennende tema avløses av at Miriam kommer inn i bildet. Vi er tilbake i tid, til da hun som en travel 51 år gammel kunster, hadde et fatalt møte med Kai, som var betydelig yngre. Legen hennes kunne bekrefte at det var det siste egget hennes som har blitt befruktet, og nå oppsøker hun Kai, for å fortelle at de skal bli foreldre. Kai er bare 25 år, og savner sin mor som nylig flyttet tilbake til barndomstraktene for å dø. Han er et følelsesmenneske mens Miriam beskriver seg selv som avstumpet. Måten disse to forteller sine egne, og sin felles historie på, er preget av dette. Jeg føler jeg kjenner dem allerede 10% inne i boken. 

Denne romanen imponerte meg både med sitt språk, men også handlingen fremsto som uvanlig og eventyrlig. Jeg ble i begynnelsen litt utfordret av hoppingen mellom fortellerstemmene. Romanen får etterhvert tre likeverdige fortellerstemmer, og teksten krydres av flere passasjer med drømmer, noen brev og noen lister med ord og deres betydning.

Opphav tar for seg nettopp det, hvor vi kommer fra og ikke minst hvem vi kommer fra. Miriam, Kai og datteren Sui har alle issues når det kommer til sitt opphav, og dette tar oss med til en ashram i India, til perledykking i Korea og til en stor skog i Sverige. 

Til slutt nøstes historiene vakkert sammen og avsluttes i 2021. Har du lyst å lese en roman, litt utenom det vanlige, eller er opptatt av tematikken, da er dette en bok du bør få med deg ☺

lørdag 10. oktober 2020

Verdensdagen for psykisk helse

Det er mange som skriver mye fint om psykisk helse på denne dagen, og heldigvis for det. Jeg skal ikke bidra med ord til denne markeringen, men på min sykkeltur til gamle Tine meierier i dag, var  verket under et av mange jeg studerte. Dette traff meg spesielt hardt - vær snill med deg selv i dag 💚



fredag 9. oktober 2020

Enkepalasset av Anne Nyheim

Det er alltid kjekt å bli kontaktet av mennesker som har skrevet bok, og noen ganger takker jeg ja til å lese boken deres. Enkepalasset er Anne Nyheim sin debut som forfatter, og for en fin debut hun gjør. Romanen er innkjøpt av Kulturrådet og kommer nå ut i andre opplag, så det er ikke bare meg som har likt boken.

Fra bakpå boken:
Enkepalasset er en bygård et sted i Norge. En roman om annerledeshet og utenforskap, en frodig fortelling om å skjene sidelengs gjennom tilværelsen. Vi møter den unge Bokhandleren, som går i sikksakk for at ingen onde ånder skal kunne følge etter ham, naboen Leopold i etasjen under, som er redd for å få ei kanonkule i hodet, fru Andersen, som ikke husker om hun har spist, og Elise, som sitter fast i sin mors dødsbo og bare går ut for å være usynlig på kirkegården. Og så kommer Vera, den dagen alt går til helvete. Snart spinnes skjøre tråder av forbindelser gjennom tilfeldige møter, tragedier, konflikter og komiske forviklinger. Vera kjemper for å reise seg igjen, men hvordan skal du få deg venner når du selv er en vanskelig person, og dette med folk "ikke er din greie"? 


Vera er i byen, litt ute av balanse for hun har sett i en avis at eksmannen hennes skal flytte utenlands med sin gravide kjæreste. Hun virrer rundt, snubler og faller, og når hun ligger nede får hun øye på balkongen, den balkongen vil hun ha!

Av og til er marginene på vår side, og akkurat når hun kommer seg på beina, kommer en eiendomsmegler ut av huset. Hun slår til med det samme, og får leiligheten. Her skal Vera bli kjent med et knippe mennesker som er både lik, og ulik henne selv. 

Vi blir kjent med de forskjellige karakterene etter hvert som de blir kjent med hverandre, og på denne måten får vi historiene deres på løpende bånd. Vera kaller seg selv "sugekoppkjerringa fra helvete", et grusomt stempel kan du kanskje tenke, men vi skjønner hvorfor. 

Enkepalasset er en skjønn roman, om å gjøre sitt beste i aller beste mening, og så bli misforstått. Hvordan en kan mistolke andres signaler, og dumme seg skikkelig ut, selv om intensjonene var gode. 

Romanen er godt skrevet, har mye humor, og karakterer som er spesielle men ikke karikerte. Jeg nikoste meg med denne historien, og anbefaler den gjerne videre. 

Bokblogger, Marianne Augusta og Lillasjel har også skrevet om boken


Forlag: Poppeltårn
Utgitt: 2020
Sider: 331
Kilde: Leseeksemplar

tirsdag 6. oktober 2020

Bli snill igjen av Geir Gulliksen

Tidligere har jeg lest Se på oss nå og Tjuendedagen av Geir Gulliksen, så tematikken i årets roman kom ikke overraskende på. Ei heller all sexen, husker fra sist at jeg rødmet der jeg satt og lyttet på bussen ☺

Forlaget om handlingen:
Han heter Henning, og han er ferdig med kvinner. Han har hatt kjærester siden han var fjorten, han har hatt samboere siden han var nitten, og han har vært gift, men nå er han alene. Han har en voksen datter som han ikke kjenner lenger. En dag møter han henne på gaten og blir skremt av hvem hun har blitt. Han bestemmer seg for å redde henne. Dette blir innledningen til en kritisk og desperat undersøkelse av hvem han selv har vært - som mann, sammen med kvinner - og hvem han kan bli.

Romanen begynner rolig og pent med en situasjon på Hennings jobb. Han har av grunner han ikke er sikker på selv, kjøpt seg en dress med bukser som rekker til kneet. Han får mange blikk og kommentarer pga. dressen, men i følge ham var det dressen som fikk ham til å stryke en mannlig forretningsforbindelse over kinnet, noe som førte til at han ble oppsagt.

Henning ønsker å være sårbar, men han fremstår som rigid i sine meninger og handlinger. Ikke alt han gjør er gjennomtenkt, noe som virkelig går opp for ham i sluttscenene. 

I del to hører vi mye om oppveksten hans, begrepet statsfeminisme kommer opp, og tankene han har rundt feminismen slik den fremsto i Brundtlandperioden, er spennende tankegods. Å være konvensjonell er et skjellsord for ham, hans refleksjoner rundt hva feminisme betyr for ham får meg faktisk til å nikke. Det at han blir støtt av å bli sett på som en mann.... tygg på den du!

Henning har et vanskelig forhold til Synne, den eldste datteren sin, et forhold som han famlende forsøker å reparere, men hvor han hele tiden gjør det motsatte av hva hun trenger. Hun er ikke akkurat tydelig på hva hun vil, siden hun unngår ham, så det er ikke før han overhører døtrene snakke om ham, at han glir inn i en grenseoverskridende selvransakelse.

Denne delen av romanen er perfekt i mine øyne, tematikken kunne vært bygget ut og vi kunne hørt mer om forholdet til konene og moren hans. Men Geir Gulliksen velger å skrive frem en mann som etter utallige kvinnelige kjærester, to ekteskap med kvinner og ansvar for to døtre, "plutselig" finner ut at han vil være homofil. Kall meg gjerne naiv, men jeg tror ikke det foregår sånn. Uansett ble sexen for påtrengende for mine ører og for detaljert for min fantasi.

Heldigvis er Gard Skagestad en glimrende innleser, så jeg kom meg gjennom boken, bare med noen trykk på spoleknappen når det ble for ubehagelig å høre på. Ryktene sier at Gulliksens neste bok avviker fra det han har skrevet i det siste, så jeg gleder meg allerede til den, for skrive det kan han ☺

Utgitt: 2020
Spilletid: 9:14
Kilde: Lytteeksemplar

søndag 4. oktober 2020

Sendebudet - en dystopi av Yoko Tawada

Yoko Tawada ble født i Tokyo i 1960. Hun flyttet til Tyskland 22 år gammel, og har siden debuten i 1987 gitt ut dikt, essays og romaner, både på tysk og japansk. Det finnes ikke mange titler på norsk, men Sendebudet var virkelig en godbit å få med seg.

Forlaget om handlingen:
Vi befinner oss i et fremtidig Japan, som etter en stor katastrofe har isolert seg fra resten av verden. Barna lider av merkelige sykdommer og kroppslige defekter, mens de eldre holder seg friske og ser ikke lenger ut til å dø. Med dette som bakteppe følger vi forholdet mellom Mumei og hans bekymrede oldefar, Yoshiro. Selv om unge Mumei er svakelig og allerede begynt å bli grå i håret, er han likevel Yoshiros eneste håp i en ellers håpløs verden. 

*******

Jeg liker å lese dystopier, men som oftest så er verden smadret og ugjenkjennelig, og menneskene har det skikkelig tøft. Sånn er det ikke i Tawadas historie, her er det mye som minner om vår verden, men også mange ting som er veldig forskjellig. 

Mumei går på barneskolen og vokser opp hos oldefar Yoshiro som har passert hundre år for lenge siden. Den gamle er sprek og frisk, mens lille Mumei har problemer med fordøyelsen, han orker svært lite, og må fraktes til skolen bakpå oldefars sykkel.

Samfunnet er preget av myndighetenes storslagne isolasjonspolitikk, som har ført til mange små og store endringer. Det finnes ikke lenger noen pensjonsalder, siden det er de gamle som greier å jobbe. Jordsmonnet er ødelagt, det finnes ingen dyr eller fugler. Borte er alle telefoner og elektriske apparater, og selvsagt også internett. 

Ingen reiser ut eller inn i landet, og det er forbudt å nevne utenlandske byer. Språket har endret seg, og når våre to hovedpersoner reflekterer over språk, snakker de om utdødde ord og lånord. Mumei fascineres av dette, på lik linje med at han drømmer om dyr og fugler, og reiser forbi landegrensen.

Alle ordene - både de som er døde og de som ikke lenger er i bruk - finnes inni oldefars hode. Han ville alltid kvitte seg med gammelt service og leker som ikke lenger var i bruk, men gamle ord oppbevarte han i skuffer inni hjernen.

I løpet av handlingen hører vi om hvordan oldefar og oldemor traff hverandre, en begivenhet som tar oss med til bake, til rundt vår tid. Vi får også høre litt om deres barn og deres barnebarn, tilbakeblikk som sier litt om hvorfor det umake paret lever sammen.

Mot slutten hører vi også om forandringer i klima og kultur, og hvordan tradisjoner har blitt kastet om kull. Yoshiro lytter ikke til nyhetssendinger for de er preget av offentlig sensur, men søker ufiltrert informasjon om verden ved å oppsøke forskjellige foredrag.

Har du fått smaken på dystopisk satire, og ikke har noe imot en dose skremmende tankegods, så er Sendebudet midt i blinken for deg ☺

I et intervju med The Paris Review forteller Tawada at skrivingen var sterkt påvirket av Fukushima-katastrofen: "På toppen av den aldrende befolkningen i Japan, kom Fukushima-katastrofen. De eldre ble ikke forgiftet og syke av radioaktiviteten, men små barn ble det".


Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2014/på norsk 2020
Sider: 151
Kilde: PDF fra forlaget

lørdag 3. oktober 2020

Tollak til Ingeborg av Tore Renberg

Igjen gir Tore Renberg oss et glimrende portrett av en mann. Stemningen i boken minner meg litt om min favoritt-Renberg, Kompani Orheim, men jeg kan huske feil, for det er hundre år siden jeg leste den. I mellomtiden har jeg fulgt serien om Jarle Klepp, og fått meg både oppturer og nedturer med forfatterskapet til Renberg. 

Forlaget om handlingen:
Dei kallar han Tollak til Ingeborg. Den gamle stabukken som bur oppe ved sagplassen. Alle veit at han har gjort ting på sin eigen måte. Alle veit kva han gjorde med dei gutane. Alle veit at ungane hans ikke kjem heim så ofte. Alle veit han tok til seg han dei kalla Oddotosken. Og alle hugsar den gode kona hans, Ingeborg. Men det er noko folk ikkje veit.

Jeg hadde nesten glemt at Renberg på et tidspunkt gikk over til å skrive på nynorsk, og jeg brukte litt tid på å finne flyten i lesingen. Undret meg litt over om f.eks. Vossanynorsk er forskjellig fra Stavangernynorsk, eller om målformen har gitte regler sånn som bokmål?


For en stabukk Tollak er, men så er han også ubehjelpelig i mange situasjoner. Når vi går inn i historien er Ingeborg død, og barna har blitt voksne. Verden har gått videre, men Tollak kan ikke akseptere, at datteren Hillevi, som fikk seg utdannelse og jobb langt fra bygda, har gjort et ærlig valg. Han føler seg dolket i ryggen av henne, som han mener svikter sin mors minne, og alt det hun sto for. 

"Alt mitt vil ho rive ned" sier faren, han føler seg skadet av valgene datteren tar. 

Det er ikke bare datteren som har flyttet vekk fra bygda, sønnen Jan Vidar fikk seg jobb i fiskemottaket, til tross for at han godt kunne overtatt farens livsverk, farfarens sagbruk. Da barna bodde hjemme tok Tollak og Ingeborg til seg Otto, eller Oddo som han kalles, siden han selv ikke greier å si navnet sitt. Moren klarte ikke hanskes med ham, og ba Tollak om hjelp til å oppfostre den tilbakestående sønnen sin. 

Romanen skildrer på nydelig vis dynamikken i familien, og hvordan konflikter oppstår når Tollak ikke greier å kommunisere med de andre. Leseren får et klart innblikk i følelses- og tankelivet hans, og jeg kjenner derfor godhet for den gamle grinebiteren.

Mot slutten av den korte boken (176 sider) strammes spenningen opp et par hakk, selv om leseren skjønner hva det er Tollak så gjerne vil få fortalt barna sine. Romanen engasjerte med sine mange flotte relasjonsskildringer. Jeg syntes slutten var litt for åpen, litt for raskt unnagjort etter min smak, men siden det var tankegodset som imponerte mer enn selve handlingsforløpet, så funket det på et vis.

Jeg har levert Tollak til Ingeborg tilbake til BookBites, så nå kan du låne den ☺

fredag 2. oktober 2020

Bra kunst om menn av Ellen E. Jervell

Ellen Emmerentze Jervell er et nytt navn for meg. Hun debuterte i 2018 med romanen Fjellfolk, så Bra kunst om menn er hennes andre roman. Jeg likte godt spørsmålet som stilles like under her, og gledet meg til å høre boken for å se om jeg fikk noe gode svar på dette spørsmålet.

Forlaget om handlingen:
Er det ikke slik at sann suksess bare kan måles etter to parametere, hvor god du er til å lure andre og hvor god du er til å lure deg selv?

Det er nyttårsaften, og i Tromsø feirer Magnus Madsen sin siste kveld som ansvarsløs. Han er et av landets største kunsttalent og bare måneder unna sitt livs viktigste utstilling, det som skal bli hans store gjennombrudd. Fra i morgen av mener han alvor. Han skal våkne og lage verker som ingen kan glemme. Han skal slutte å drikke seg full og kaste bort tid på jenter. 

Det er herlig å lese om andre mennesker som fortvilet prøver å ta seg sammen. Godt å sitte på sidelinjen og nikke anerkjennende til de små fallgruvene, og vite at denne gangen er det ikke jeg som stuper uti.

Det er det Magnus som gjør, han sliter med å finne tilbake til det han anser som sitt egentlige jeg, han er jo så sjarmerende, et lite unikum i egne øyne. I mine øyne er han en drittsekk, totalt opphengt i seg selv, spesielt overfor kvinner, venner og kunsten sin. 

Han er heldig som har Petter i livet sitt, bestevennen som han har startet et lite cateringfirma med. Magnus ramlet litt tilfeldig inn på Kunsthøystkolen, og har uten helt å ha jobbet for det, opparbeidet seg et positivt rykte. Nå virrer han rundt uten helt å ha kontroll på det han holder på med. Han får tilbud å være med på en utstilling, hvor han er den eneste mannlige kunstneren blant flere kvinner.

Jeg hadde håpet dette ville bli utdypet, at Jervell ville brukt dette kjønnsaspektet til noe konstruktivt, men dette kokte litt vekk i kålen. Magnus greier å sette det meste over styr i denne romanen, både vennskapet til Petter, forholdet til eksen som Petter nå er sammen med, og ikke minst forholdet til Amanda som han nå, forsøksvis er sammen med.

Det verste er allikevel at han ikke greier å skape den kunsten som kuratoren etterspør, han greier ikke følge tidsfristene som er satt, og de fleste forholdene i livet hans styrer mot slutten rett ut i kaos.

Ellen E. Jervell har lest inn romanen sin selv, og det gjør hun på en glimrende måte. Den litt avslepne stemmen passer godt til Magnus, som hele tiden virker sløv. Men, hva er det hun vil si med romanen? For meg som er glad i kunst, handlet den alt for lite om det, og alt for mye om en sutrete gutt som vil ha tilbake eksen sin, når bestekompisen blir sammen med henne.

Ikke helt innertier denne gangen, men historien er grei underholdning, for all del ☺


Utgitt: 2020
Spilletid: 5:24
Kilde: Lytteeksemplar

torsdag 1. oktober 2020

Oppsummering av lesemåneden september

Der var vi ferdig med enda en måned av det rare året 2020. Dette var siste måned med stolpejakt, så nå blir det kanskje litt mer schwung på skrivingen. Lese har jeg gjort som vanlig, men siden jeg har færre "forpliktelser" mtp leseeksemplarer, og med Bookbites er det lettere å avslutte bøker som ikke fenger, så merker jeg at dette preger bloggingen. 

Dette leste jeg i september:

  1. Heidi Linde - Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet - 4
  2. Jo Nesbø - Kongerike - 5
  3. Kjersti Annesdatter Skomsvold - I dag jeg, i morgen du - 5
  4. Elena Ferrante - Dei vaksnes løgnaktige liv - 5
  5. Frode Eie Larsen - Så ble det kaldt - 5
  6. Kim Leine - Dansk standard - 4
  7. Audur Ava Olafsdottir - Regn i november - 4
  8. Stefan Zweig - Sjakknovelle - 5
  9. Emma Dahl - Løvetann i sølevann - 5
  10. Tore Renberg - Tollak til Ingeborg - 5
  11. Agota Kristof - Tvillingenes dagbok - 5
  12. Agota Kristof - Beviset - 4
  13. Agota Kristof - Den tredje løgnen - 3
  14. Yoko Tawada - Sendebudet - 5
  15. Sandra Lillebø - Tingenes tilstand - 4
  16. Bergsveinn Birgisson - Mannen fra middelalderen - 5
  17. Geir Gulliksen - Bli snill igjen - 4
  18. Anne Nyheim - Enkepalasset - 5

Krim: 2
Romaner: 15
Sakprosa: 1

Himmel og hav, ble det så mange bøker? De tre til Kristof, kan vel regnes for en, og et par andre av bøkene er ganske korte, selv om Nesbø tar igjen så det synger. Noen spesiell plan for lesingen i oktober har jeg ikke, men følger min vante innfallsmetode ☺

Har du lest noen av de bøkene jeg har lest denne måneden?


Kulturen tok seg opp i august, og i september ble det også en del opplevelser i form av musikk, teater og foredrag. Det første var en fantastisk sesongåpning med Harmonien, med Vikingur Olafsson som solist på klaveret, som spilte til trampeklapp, og til og med ga oss to ekstranummer, noe Harmonien sjelden gjør.

Årets første lørdagskafè ble arrangert på DnS, og det var Eirik del Barco Soleglad, som er regissør for stykket Alle tiders Bergen, som snakket med historieprofessor Morten Hammerborg, om Bergen og bergensere. Dette i anledning byens 950 års jubileum dette året.

Halvveis i måneden så jeg teateroppsetningen av Linn Ullmann sin De urolige, og allerede dagen etter var jeg tilbake på DnS hvor Alle tiders Bergen sto på programmet.
Frode Grytten på Vestnorske teater imponerte stort, noe KUK på DnS gjorde også. Måneden ble avsluttet med Lyttelos og deretter konsert med Harmonien som hadde med seg en glitrende solo-trompetist. 

Busstreiken er over og smittetallene i Bergen har en nedadgående kurve, ute er det 20 grader om dagen og regnet har gitt seg for en hel uke, hva mer kan en ønske seg?