Forfatteren Ashok Banker er fra India, han har vært forfatter i mange år, med 63 titler på samvittigheten. Dette er hans første barnebok, og barna han henvender seg til bør være mellom 3 og 6 år gamle. Jeg har lest denne snurrige lille boken, og vet rett og slett ikke hva jeg skal si om den.
Jeg er brun er en inkluderende bildebok med et tydelig budskap: Hvert eneste barn er verdifullt og perfekt akkurat som det er.
Barn med brun hudfarge er like vanlige og enestående som alle andre. Boken er et speil for fargede barn og et vindu for de med annen hudfarge. En gledesstrålende feiring av den huden du er født med, av å være brun, fantastisk og av å være deg!
«Jeg er brun. Jeg er vakker. Jeg er perfekt.»
Den som står for de fargerike tegningene i denne boken er Sandhya Prabhat, hun også fra India, men er bosatt i California. Ikke vet jeg hva som kommer først idèen og teksten til boken eller tegningene, men det kan ikke være tvil om at Prabhat har hatt en mye større jobb enn Banker som er forfatteren.
Boken har nok til hensikt å vise at brune mennesker, er akkurat som deg og meg. Ja?? tenker jeg da, og der stopper det litt opp for meg, når jeg skal si noen bevingede ord om denne boken. Kanskje de trenger en sånn bok i India? eller i USA for alt jeg vet, men hvordan vil boken bli tatt i mot her i Norge, hvor de aller fleste av oss er "fargeblind"?
Bildene er gjort med en enkel strek, med klare muntre farger. De oser av energi og engasjement, av overskudd, samhold og glede. Alle er brune, til tross for at de gjør, tror, kler seg, spiser, liker, bor, snakker, kommer fra og arbeider, helt forskjellig.
Boken begynner sånn: Jeg er brun - Jeg er vakker - Jeg er perfekt
Noen barn er brune, alle barn er perfekte, men ingen barn skal gå rundt å føle at de må være vakker, hvem føler seg vakker til en hver tid? (kanskje 3-6 åringer)
Boken slutter med dette budskapet: Jeg er brun - Jeg er fantastisk - Jeg er DEG
Jeg lurer på hvilken reaksjon jeg vil få, når jeg leser boken for 3-6 åringene i barnehagen jeg jobber. En barnehage med mange nasjonaliteter, hvor vi ikke fokuserer på hudfarge. Vil de reagere sånn som jeg tror? Dette blir spennende å teste ut.
Selv føler jeg at boken hadde blitt mye mer inkluderende hvis alle de glade menneskene som bor i den, hadde hatt forskjellige farger og nasjonaliteter. Brunfargen som er brukt er nesten uten nyanser, noe som indikerer at de er i et fellesskap med likesinnede, ikke særlig inkluderende spør du meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar