søndag 24. januar 2021

Mørkets hjerte av Joseph Conrad tegnet av Catherine Anyango

Den eneste grunnen til at jeg fikk øye på denne boken i bokhandelen var at tittelen samsvarte med en bok jeg har på leselisten til Klassikerprosjektet mitt. Brilleløs som jeg var inne på Norli fikk jeg øye på navnet Conrad ved siden av Anyango og Mairowitz. Pulsen økte, kan det være? er det mulig?  Jeg hadde nettopp lest tegneserieversjonen av Den fremmede og var begeistret, og sannelig fikk jeg lese en klassiker til, i dette formatet, som jeg aldri før har fått teken på.

Fra bakpå boken: 
Marlow seiler opp Kongofloden for å møte den fryktede og myteomspunne elfenbenshandleren Kurtz.  Reisen forvandles til et mareritt idet Marlow kommer stadig nærmere den dystre hemmeligheten som skjuler seg i mørkets hjerte. 

Joseph Conrads roman Mørkets hjerte har inspirert mange ulike kunstnere, fra Bob Dylan til Orson Welles. Boken danner også grunnlaget for Francis Ford Coppolas filmepos Apokalypse nå, der handlingen er flyttet til Vietnamkrigen. 

Forlag: Minuskel
Utgitt: 2010/min utgave 2017
Format: 140 x 210
Kilde: Kjøpt selv


Med så lite erfaring i tegneserielesing som jeg har, så er det ikke rart at jeg sammenligner litt med den tegnede romanen jeg leste ferdig, bare dager før jeg leste denne.

Joseph Conrad ga ut Mørkets hjerte i 1899, da hadde han allerede gitt ut noen bøker, og det kom flere etter denne. Les gjerne om Joseph Conrad før du leser romanen hans, han har en spennende historie. 

Mørkets hjerte er en roadmovie, handlingens essens er ikke målet men veien frem. I denne romanen er det Kongoelven det er snakk om, en elv som Conrad selv seilte på i 1890. Vi blir tatt med dypt inn i et land hvor hvite har tatt seg til rette med utvinning av elfenben, samt å frakte det til Europa. Historisk sett vet vi at det er Kong Leopold II som var den store skurken, når Belgia og England gikk i kompaniskap for å tyne mest mulig ut av naturresursene. 

Historien er skrevet på grunnlag av dagboknotater som Conrad gjorde under sin reise til Stanley Falls i 1890, så det må være lov å lese hovedpersonen Marlow som Conrad selv. Språket han bruker gjenspeiler holdningene som rådet i 1899, så både ordbruk og refleksjoner må leses med det i tankene.  De første leserne tolket heldigvis boken som en kritikk til koloniherrene, og deres grusomme framferd i hjertet av Afrika, uten å gi Conrad pes for de rasistiske skildringene.

Den 140 sider lange romanen ble bestilt på biblioteket, siden jeg ble anbefalt å lese den først, takk for tipset Marianne! Etterpå fordypet jeg meg i Anyangos flotte tegnede versjon av historien, som jeg hadde stor glede av. 


Litt om handlingen:
Marlow sitter med flere andre i en båt på Themsen og venter på tidevannet. For å få tiden til å gå forteller han om sin tur opp Kongoelven. Måten han gjør det på, fengsler både denne leseren og tilhørerne slik at det rette tidevann både kommer og går.


Det er ikke før langt ut i historien, at Marlow når inn til bestemmelsesstedet hvor den beryktede Kurtz skal befinne seg. Han gjennomgår mange utfordringer som forsinker reisen, men høster lærdom som han tar med seg på veien. Når han kommer frem er ikke Kurtz i den forfatning han hadde sett for seg, og mottagelsen blir ikke som forventet. Før vi kommer så langt har vi en lang reise foran oss, som skildres best med denne smakebiten:

      Men så, mens vi strevde oss rundt enda en sving, kunne vi plutselig dumpe over noen stråvegger og et og annet spisst stråtak og en masse skrik og skrål fra et virvar av svarte armer og bein, massevis av klappende hender, trampende føtter, svaiende kropper og rullende øyne under det tunge, ubevegelige løvhenget. Båten slet seg langsomt av gårde på randen av et svart, ufattelig vanvidd. Det forhistoriske mennesket forbannet oss, tilba oss, eller ønsket oss velkommen - hvem vet? Vi var ikke lenger i stand til å forstå våre omgivelser, vi gled bare skyggeaktige av sted, og innerst inne var vi like nysgjerrige og skrekkslagne som ethvert normalt menneske konfrontert med et løssluppent fristlipp i et galehus.

Vi kan lett se det for oss, men Joseph Conrad dveler ikke ved, verken nakenhet eller misbruk. Jakten på elfenben hører vi heller ikke noe om, det nevnes bare at fangsten ligger klar til frakt ut av Afrika. Det er ikke tvil om at afrikanerne er i de hvites vold, men veldig mye blir overlatt til leserens egen kunnskap og fantasi. De innfødte blir kalt kannibaler, men tematikken forfølges bare i liten grad. Hva Kurtz ruser seg på, og tar for seg av forlystelser i bushen ligger bare som en antydning i bakgrunnen, noe som gjør denne romanen mulig å lese uten at leseren brekker seg.


Det som også er godt for oss som ser tilbake på denne mørke tiden, er at Marlow stiller spørsmål ved utnyttingen av de innfødte, som gjerne ble hyret inn for et halv år av gangen, men ingen brydde seg en døyt om hvorvidt de spiste og sov.

Tegningene er mørke til tusen, kun utført i grått, sort og hvitt, andre farger trengs ikke til en så dyster historie som dette. Detaljene er mange, så det er bare til å finne frem forstørrelsesglass, og stemningen i boken skildres mer av koloreringen enn av ansiktsuttrykk, (ref. Den fremmede)  Valget av bilder er gjort på en sånn måte at leseren beholder fantasibildene i hodet, men etter å nettopp ha lest romanen, fikk jeg meg noen aha-opplevelser. Illustrasjonene her, er fra boken.

Det blir ikke siste gang jeg tittet på tilbudsbordet for å se etter tegnet gjenskrivning av en klassiker.


Den som har tegnet denne boken er svensk-kenyanske Catherine Anyango. Hun har studert ved Royal Collage of Art i London, hvor hun nå arbeider.
Navnet David Zane Mairowitz figurerer også på denne boken. Han er så vidt jeg forstår et stort navn, og har i denne boken stått for tekstbearbeidelse og innledning, noe han også bidro med til tegneserieromanversjonen av Prosessen (som også kan anbefales).


*******

Janne Stigen Drangsholt er damen som har fått meg på klassikerkjøret med boken sin Fra Shakespeare til Knausgård. Hennes kjappe introduksjoner til all verdens klassikere, sammen med Therese G. Eides morsomme illustrasjoner, fikk meg virkelig hekta, bare se her:



Boken oppsummert:
Kurtz er gal. Imperialisme er sinnssykt
Jungelen er skummel

fredag 22. januar 2021

Boogaloo av Morten Øen

Woao, dette var historien sin det! Litt flåsete sagt, men finnes det en motpol til den utskjelte benevnelsen "dameroman", så kan Boogaloo være et eksempel på en "manneroman". Morten Øen har i alle fall pøst på med nok testosteron i denne romanen, til at uttrykket kan forsvares. Til tross for dette, så likte denne damen boken veldig godt ☺

Fra bakpå boken:
Jørgen Ulvstuplende, en utstudert røver, såpekoker og hjemmebrenner i slutten av trettiårene, bor på familiegården sammen med far, to onkler, en mor som er i ferd med å bli dement og en autistisk kusine ingen av dem har kontroll på. De forbereder seg på undergangen, og tegnene i tiden indikerer at den er nær. De har etablert en sølv-økonomi i det lille dalføret Ulvstupelv for å slippe å betale skatt, og kjøpmann, ordfører og lensmann er lett bestikkelige med sølv og hjemmebrent. Onkel Ole, gårdens patriark, har startet en Youtube-kanal, i håp om å få kontakt med likesinnede, som kan være med på å bygge landet opp igjen etter apokalypsen. Planen ser vanntett ut, helt til lensmann Sturle kommer ut for en ulykke, og Mona, en såpe-oppkjøper fra Oslo, ser sitt snitt til å besøke ungkaren Jørgen.

Det er en fryd å bli kjent med ungkaren Jørgen, hans far og to onkler, som med første øyekast virker klin gal. De bor og lever av slektsgården, røtter er viktig for dem, men minst like viktig er å eie seg selv, ha sin egen frihet. 
For til denne avsidesliggende gården langt oppi Telemark, kommer det ingen statsmann og bestemmer, det skal være sikkert. De betaler ikke skatt, de har ikke innlagt vann eller strøm, og er selvforsynt med det meste. 

På Youtube-kanalen forfekter de de mest outrerte synspunkt, men kommer du helsikket gjennom den første sendingen, hvor onkel Ole snakker om at marxistisk feminisme har ødelagt kvinnen, og hvilken rase som har de beste koneemnene, så kommer du til å humre deg gjennom resten av boken.

Planen til denne klanen, som de kaller seg, er å overleve. Når det globale, økonomiske eksperimentet satt i gang på femtitallet ryker og Babels tårn kollapser, da er det hver klan for seg, og familien Ulvstuplende er godt forberedt. 

Boogaloo er handlingsdrevet til tusen, og selv om dette er en røverhistorie, så drøftes det mange viktige tema under veis. Mors demens og Kristinas autisme skildres på en varmhjertet og troverdig måte, selv om guttegjengen er mannssjåvinister til tusen, så er de ingen udyr. Vi hører mye om matauk, om jakt, hjemmebrent, såpekoking, graving av skyttergraver, og mye mer. De har et bevisst forhold til kristendom, og er religiøs på en måte som påvirker tankesettet deres mer enn livsførselen.

For et deilig liv de lever! Jeg hadde giftet meg med Jørgen på flekken, for å få leve så tett på naturen og det naturlige som de gjør. Slutten var litt voldsom, og det var først da jeg følte at troverdigheten glapp litt, resten av denne røverhistorien slukte jeg rått. 

Jeg nikoste meg med denne romanen, som pirket så kraftig i mitt eget liv, at jeg fikk lyst å gjøre drastiske omveltninger med en gang. Jeg ser til min store glede at Morten Øen, som var et nytt navn for meg, har skrevet flere bøker, de vil jeg lese!


Forlag: Oktober
Utgitt: 2020
Sider: 344
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 20. januar 2021

Alice B. Toklas` selvbiografi av Gertrude Stein

Det er klassikerprosjektet mitt som har ledet meg til Gertrude Steins bok fra 1933. Den tar oss med til Paris helt i begynnelsen av 1900-tallet, og en helt spesiell bohemtilværelse. Takk Janne Stigen Drangsholt for at du løftet frem akkurat denne boken i Fra Shakespeare til Knausgård, det var en stor glede å lese den ☺

Fra bakpå boken: 
Denne "selvbiografien" er kalt "En av de rikeste, vittigste og mest respektløse som noen gang er skrevet" (William Troy). Den legendariske Gertrude Stein er både forfatter og hovedperson, selv om beretningen er lagt i munnen på Alice B. Toklas, hennes nære venninne gjennom førti år. Gertrude Stein ble født i USA i 1874 og flyttet til Paris, i Rue de Fleurus i 1906. En adresse som kom til å bli samlingspunktet for kunstnere i flere årtider. Her kom Picasso og Matisse, Juan Gris og Braque. Og senere Ernest Hemingway og Sherwood Anderson, Scott Fitzgerald og Ezra Pound og en lang rekke andre. Alice B. Toklas' selvbiografi gjenskaper bildet av disse betydningsfulle årene og gir karakteristiske glimt av de mange personlighetene som søkte hjelp og vennskap i Rue de Fleurus. 


Fortellerstilen i denne selvbiografien er original, siden det er Alice B. Toklas som er stemmen som skildrer Gertrude Stein, men det er Stein som har skrevet boken. Jeg var litt forvirret i begynnelsen og måtte inn på Wikipedia og lese litt om dem begge, for å rydde litt i hodet mitt, før jeg kunne fortsette lesingen, og derfra gikk det som en lek.

Etter Olav Angells flotte forord presenterer Alice Toklas seg selv, hun beskriver så tiden da hun selv ankom Paris, før hun begynner å fortelle om Gertrude Steins liv i Paris. Siden Toklas er ved Steins side hele tiden, så handler historien like mye om dem begge to. 

Vi får høre om to amerikanere i en kunstbevegelse som ingen visste om. Gertrude og hennes bror var ivrige kunstkjøpere, og de gjorde det sammen, og så hører vi mye om vennskapet med Picasso og hans kone Fernande. Når Gertrude Stein holdt åpent hus med kunstnere av alle slag, tilbrakte Alice Toklas mye tid med deres koner. Det er et fint perspektiv å skildre fra, noe som gjør denne historien til mer enn en selvbiografi.

Hennes tanker om hvorfor bare spanjoler kan bli kubister var sikkert kontroversielle, men jeg skjønner hvor hun vil hen. 

   Hun har bestandig sagt at amerikanere kan forstå spanjoler. At de er de to eneste av vestens nasjoner som kan fatte abstraksjoner. At det hos amerikanerne gir seg uttrykk i ulegemlighet, i litteratur og maskineri, i Spania i ritualer så abstrakte at de ikke kan forbindes med noe annet enn ritualer.

Det er spennende å lese om tilblivelsen av romanene Three lives og The Making of Americans, bøker hun jobbet lenge med, og som det ikke var lett for henne å få publisert. Hun skrev også korte og lange portretter i alle stilarter, står det i boken, uten at jeg helt greier å se for meg hvordan disse litterære portrettene ser ut. 

Denne biografien er veldig muntlig i formen, og den skildrer i detalj ting som andre tekster gjerne ville utelatt, og hopper bukk over fakta og detaljer fra livene deres, som vi normalt får presentert. En liten smakebit på taleflommen:

    Vi møtte Ezra Pound hos Grace Lounsbery, han kom hjem til oss til middag og han ble der og snakket blant annet om japanske stikk. Gertrude Stein likte ham men syntes ikke han var særlig underholdende. Hun sa han var en landsbyforklarer, fremragende hvis man var en landsby, men hvis man ikke var det, ikke. Ezra snakket også om T.S. Eliot. Det var første gang noen hadde snakket om T.S. der. Det varte ikke lenge før alle snakket om T.S. Kitty Buss snakket om ham og en god del senere snakket Hemingway om ham som Majoren. 

Selvbiografien til Alice B. Toklas er noe for seg selv, for dette er jo en skildring av Gertrude Stein. Mot slutten av boken hører vi faktisk om hvordan Stein har mast på Toklas for å få henne til å skrive en selvbiografi, men når hun ikke gjør det, sier Stein at hun vil skrive den selv. Hun hadde skrevet mye før hun skrev selvbiografi i samboerens navn, men dette er den boken som gjorde at 

Etter å ha lest boken sitter jeg igjen og er veldig nysgjerrig på hvem Gertrude Stein egentlig var, og heldigvis var mer informasjon bare et tastetrykk unna. Hvis noen har tips til videre lesning om eller av Gertrude Stein, er jeg takknemlig ☺




Janne Stigen Drangsholt oppsummerer boken slik:
Gertrude Stein later som hun skal skrive om livet til Alice B. Toklas
men oppfører seg som en mann og prater heller bare om seg selv.


Forlag: Pan (Cappelen Damm)
Utgitt: 1933
Sider: 265
Kilde: Biblioteket

tirsdag 19. januar 2021

Dødens dager - en klassiker av William Faulkner

Dødens dager er den sekstende klassikeren jeg leser, etter jeg ble inspirert av boken Fra Shakespeare til Knausgård i november. Janne Stigen Drangsholt sier i boken sin at Dødens dager er en klassiker fordi William Faulkner kanskje er den beste forfatteren i hele verden(!) En sånn påstand må sjekkes ut, og selv om temaet var dystert håpet jeg på en god leseopplevelse. 

Fra bakpå boken:
Historien er en dødsreise, en odyssè gjennom dødens dal, og den er de levendes reise gjennom naturens og eksistensens lidelser. Denne dødsodyssèen har mange paralleller til tidligere epos i verdenslitteraturen. Slik Dante, i Den guddommelige komedie, begir seg gjennom helvetet og skjærsilden, slik føres også familien Bundren gjennom et slags jordisk helvete og skjærsild.

Amerikaneren William Faulkner ble født i 1897, og etter å ha skrevet lyrikk, debuterte han som romanforfatter i 1926. Etter en litt humpete start begynte han å skrive fra sørstatene, om forfallet og raseproblemene, han ga ut flere bøker, men ble ikke videre populær før han mottok Nobelprisen i 1949.

William Faulkner skrev i en modernistisk stil, hvor historien blir fortalt av flere forskjellige stemmer, med mye indre monolog. Jeg hadde planer om å lese alle de 169 sidene i ett strekk, men siden romanen er som den er, tok jeg en pause allerede etter 25 sider, dette var ikke lett!

Darl, Cora, Jewel, Dewey, Tull og Anse, alle disse hadde fått taletid etter 20 sider, og jeg hadde ikke fått et klart bilde av noen av dem. Mor som ligger i sengen og dør, er den som fremstår tydeligst, før samfunnsstrukturer og miljøskildringer også materialiserer seg for mitt indre øye. 

Jeg gikk på igjen, med krum hals, og med skildringen av den lokale doktoren Peabody, som skal se til den dødssyke, begynner historien å ta form i mitt hode. Yngstemann Vardaman sliter med alt som skjer rundt morens sykeleie. Far begraver seg i jobben med å snekre kiste, og når doktoren kommer og erklærer mor for død, tror Vardaman at det var han som drepte henne.

Det er mye nød og elendighet i denne romanen, og når mor dør må hun først fraktes ned fra fjelltoppen de bor på, og siden fraktes til hjemtraktene sine, hvor hun har bedt om å bli begravet. De ser på all motgang og alt dårlig vær som Herrens verk. Når mor dør, åpner også Herren alle sluser, og i den tiden det tar å få henne i jorden, så regner det sånn at broene over elvene ryker med. Enkemannen er redd for å stå i takknemlighetsgjeld til noen, så selv om de trenger hjelp med dyrene, kost og losji, så takker han beint nei til alle. 

     Cora har rett når hun sier at det eneste han trenger er ei kone som kan stramme ham litt opp. Menn når jeg tenker over det, mener jeg at hvis ikke noe annet enn ekteskap kan hjelpe en mann, ja, da er han faen meg nærmest fortapt. Men jeg antar at Cora har rett når hun sier at grunnen til at Herren måtte skape kvinnen er at mannen ikke skjønner sitt eget beste når han ser det. 

Det blir en kald, våt og lang ferd, og jeg skjønner hvorfor de nevner Dante og kaller boken for en dødsodyssè. Cash sier til de andre at kisten ikke er i balanse, siden de ikke hører på ham, så går det så det går, hele vognen, hester og kiste farer i fossen. Cash går under, de fisker ham opp, og før han våkner til liv (ikke noe stabilt sideleie her) så har de funnet det meste av verktøyet hans. 

Etter å ha, så vidt overlevd de mange prøvelsene nærmer de seg langt om lenge Jefferson, byen hvor mor ønsket å bli begravet. Ingen venter dem, men de har med kiste og spade, hva mer trengs? Familien er nå desperat, og begynner å gå etter hverandre, en har knekket foten og blitt reparert med cement, en har gått fra forstanden og en søker hjelp for en uvelkommen graviditet. 

Sørstatssamfunnet blir skildret gjennom livene til fattige farmere, men det er ikke snakk om plantasjer og slaveri, eller borgerkrigen. Det er så vidt vi møter et hvitt menneske, men Faulkner fokuserer i denne romanen ikke på politikk, men på menneskenes eksistens og overlevelse. 

Vel en artig liten vri, et håp i en setning fikk meg til å humre helt til slutt. Leseopplevelsen ble betraktelig mye bedre enn jeg fryktet etter 25 sider, historien hang sammen og ble mye lettere å lese. I den utgaven jeg leste var det et flott etterord av Ole Pramli, begynn gjerne med det ☺

*******


Wikipedia kan en se hva William Faulkner har skrevet, og for meg ser det ut som at Dødens dager er en av de minst omtalte romanene hans (på norske Wikipedia er den ikke nevnt i det hele tatt). Så kjære Drangsholt, hvorfor valgte du ut denne romanen til å representere Faulkners forfatterskap? Jeg tror jeg må lese hans prisbelønte romaner Larmen & Vreden og Absalom, Absalom, som man siden 2002 kan finne i Verdensbiblioteket, og se om disse ligner på denne ☺Under ser du Therese G. Eides flotte illustrasjon i Fra Shakespeare til Knausgård.



Mitt klassikerprosjekt finner du her!

mandag 18. januar 2021

Første runde i diktlesesirkelen har tema: Kjærlighetsdikt

Bloggen Artemisias Verden inviterer i år igjen til diktlesesirkel. Min deltagelse har vært så som så, mest fordi jeg synes det er vanskelig å få noe ut av diktene jeg leser, og ikke helt vet hva jeg skal lese. Da jeg googlet "Kjærlighetsdikt" dukket det opp en bok som het nettopp det, derfor valgte jeg Stein Mehren og hans samleutgivelse fra 1997.

Stein Mehren (1935 - 2017) regnes som en av etterkrigstidens største norske poeter. Han debuterte som forfatter i 1960, og allerede i 1963 mottok han den første av mange priser, Kritikerprisen. Han ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, intet mindre enn syv ganger, uten at han noen gang fikk prisen. 


Han har ikke bare gitt ut dikt, men også skuespill, romaner og samtidskritiske essays. Hans første utstilling som billedkunstner skjedde i 1993, og flere av diktsamlingene hans etter dette, er en blanding av dikt og bilder.

Mehren har en lang rekke utgivelser bak seg, så siden boken Kjærlighetsdikt er en samleutgivelse fra hele hans forfatterskap, så gir det sikkert ikke noe sannferdig inntrykk av alt han har skrevet, siden den har et tema. Diktene var lett å lese, de ga mening, selv om jeg bare opplevde at det rev i hjertet et par ganger. Noe diktanalyse kan jeg nok ikke bidra med, for meg var det kjekt å bli kjent med en ny kunstner og poet. (lavterskel, sant Anita?)


Et av de første diktene som fanget oppmerksomheten min var Len din ensomhet stille mot min, og det var nok likheten med tittelen til Klara Hvebergs roman, som først fanget. Spesielt de to første versene nådde inn til meg: 

Så falt da mitt blikk i ditt
som en sten fra mitt hjerte
en sten jeg har båret lenge omkring

Og ditt ansikt er ikke lenger
stillferdig lukket om deg selv, men
en gave du åpner med øynene dine



Diktet Gammelt rosemalt skap ga meg følelsen av å, gjøre som diktet sier, gå innover i et rosemalt bilde:

Jeg hadde gått meg bort da jeg fant 
seteren, jeg bøyde meg innover svalgangen
og det var som å åpne et framskap
og gå innover, inn i et rosemalt bilde
Og der, inne i de kjølig-hete bonderosene
gled jeg ned i floder av søvn, i ras av roser
og sne, klebet til en fremmed munn

Fra samlingen Nattsol fra 1992 kan vi lese diktet Ekteskap, som i mine øyne er det med mest fraspark:

Deres celle er like trang som sengen
de deler. Det er som de mer enn alt frykter
at det de trekker frem i den annen
er det som nettopp kan ødelegge dem selv

Derfor elsker de sitt bur. Han trår
på den ene vingen hennes og ber henne fly
Hun har stukket fingrene inn
i øynene hans og ber ham om å se henne...


Det diktet jeg kjente meg best igjen i er Valg, fra samlingen Evighet, Vårt flyktigste stoff fra 1994:

Får du da aldri svar nok på hvorfor
jeg akkurat valgte deg... La meg svare deg slik

Hos deg kan jeg la meg beseire av livet
uten å oppgi meg selv eller forakte mitt liv

I deg kan jeg le min mørkeste latter
og leke på dyp jeg vet jeg må opp av igjen

Med deg kan jeg blande kropp og drøm
og se dem som det de er: Horisonter... Tegn...

Sammen med deg kan jeg bære et håp som
ikke er løfter om lykke men oppbrudd til liv

Jeg har ingen formler for liv og død
Og du ingen barndom du kan skjøte på min med


Men hos deg tør jeg miste meg selv og møte
en annen som ser meg, som den jeg er 

og som den jeg kunne blitt


Bildene til Stein Mehren er nonfigurative, fargesterke biler. Bak i boken kan jeg lese at de er malt med acryl på papir eller lerret, og de aller fleste er ganske store. 


Neste runde i diktlesesirkelen er temaet klassikere - det gleder jeg meg til!!

søndag 17. januar 2021

Den fremmede av Jacques Ferrandez - tegneserie etter en roman av Albert Camus

Det er ikke ofte jeg leser tegneserier, men siden jeg var i gang med klassikerprosjektet mitt og skulle lese Albert Camus` roman fra 1942, så føltes det helt naturlig å, i tillegg dypdykke litt i Jacques Ferrandez` tegnede versjon. 

Forlaget om boken: 
Den fremmede kom originalt ut i 1942, og skaket leserne med sine 112 sider om menneskets fremmedfølelse. Verket står som en av det 20. århundres viktigste bøker. 

Den franske tegneren Jacques Ferrandez adapterte i 2013 verket til tegneserie, og adaptasjonen ble en umiddelbar suksess i Frankrike. Denne adaptasjonen foreligger nå i norsk oversettelse ved Tom Lotherington. 


Forlag: Solum Bokvennen
Utgitt: 2020
Sider: 134
Kilde: Leseeksemplar


Da jeg satt der med originalversjonen og den tegnede adapsjonen, var det ikke lett å bestemme seg for hvilken bok jeg skulle lese først. Jeg er ikke vant med å lese tegneserier, så kanskje romanen først? men så leste jeg at romanen er tung å komme gjennom, så kanskje tegneserien først?

Den fremmede er kun på drøye hundre sider (tegneserien litt mer) så det er helt overkommelig å lese den på en dag. Boken er delt i to like deler, så jeg leste første del av Camus`s orginal, før jeg tok meg en spasertur og etterpå begynte på Jacques Ferrandez`s tegnede versjon. Den leste jeg helt til slutt, før jeg tok frem romanen og avsluttet dette leseprosjektet, med å lese andre del.

Det som gjorde sterkest inntrykk var at Ferrandez med sine tegninger får sagt så mye. Da jeg leste andre del av romanen, og kjente handlingen fra tegneserien, slo det meg hvor detaljert jeg husket historien, det virker som han ikke har utelatt mye. Tegningene er glimrende utført, ansiktsuttrykk og fargevalg sier mye om karakterenes sinnstilstand, mens actionscenene skildres uten "pow" og "bang" og sånt som det er i Donald.

Handlingen fra bakpå originalen: 
I romanen stifter vi bekjentskap med Meursault, som føler seg som en fremmed på jorden. Hans liv faller i grus da hans mor dør, og han arbeider, elsker, dreper og dømmes uten å vite hvorfor. Som en uinteressert tilskuer følger han rettssaken som avgjør hans skjebne. 

For hans død kan bare bli en stum protest mot en verdensorden han aldri har godtatt og som ikke angår ham. Dette er den klassiske fortellingen om menneskets fremmedfølelse og dets nederlag overfor tilfeldighetenes spill - enkel, krystallklar og lavmælt, men desto sterkere i sin virkning. 


Vi befinner oss i Alger, når mor dør, tar sønnen den to timer lange reisen til dit hvor mor har bodd på gamlehjem. Det er varmt, veldig varmt, noe som plager Meursault, men så er også dette en av få ting som påvirker hans følelsesliv. Han har ingen følelser for sin mor, visste ikke hvor gammel hun var, og når han dagen etter blir romantisk med den gamle flammen Marie, blir hun så forferdet over at han begravde moren dagen før, at han utbryter "det var ikke min feil".


Det er denne delen av hans personlighet som bærer romanen, og etter hvert får vi mange eksempler på at Meursault er frakoblet livet, og rett og slett ikke bryr seg om hva som skjer rundt ham. Han kommer stadig i ubehagelige situasjoner når han snakker med andre, fordi hans manglende følelser stadig blir stilt til skue.

   Jeg ristet av meg svetten og sola. Jeg forsto at jeg hadde ødelagt dagens likevekt, den enestående stillheten på en strand der jeg hadde vært lykkelig. Så skjøt jeg enda fire ganger mot en livløs kropp der kulene trengte inn uten å sette merker etter seg. Og det var som fire korte slag som jeg banket på ulykkens port. 

Første del avsluttes med at han skyter en mann, og i andre del befinner han seg i fengsel. Romanen er handlingsmettet til tusen, og tar opp flere eksistensielle spørsmål. Diskusjonene han har med fengselspresten er korte med slagkraftige, og sier mye om tankegodset hans, likeså når han snakker med aktor og advokaten sin.


Jeg likte denne romanen godt, den er ikke vanskelig å komme gjennom og byr på flere gode erkjennelser om hvordan vi forholder oss til rett og galt. Boken kom ut i 1942, men nevner ikke den kjente krigen med et ord, selv om tematikken nok kan tolkes i lys av det som skjedde da.

Artemisias verden har også skrevet om boken


Boken oppsummert av Janne Stigen Drangsholt (Fra Shakespeare til Knausgård):

Fremmedgjort mann synes alt er meningsløst og klarer ikke å gråte i begravelsen til sin egen mor. Etterpå dreper han en han ikke kjenner. 


lørdag 16. januar 2021

Mesteren og Margarita av Mikhail Bulgakov

Mesteren og Margarita er skrevet av den ukrainskfødte forfatteren Mikhail Bulgakov. Boken ble påbegynt i 1928, og den kronglete veien boken tok før den ble publisert i sin helhet i 1973, er en historie for seg selv. Romanen har blitt en klassiker, og det kan jeg forstå, de 435 sidene kan leses som krim, historisk roman, dannelsesroman, satire og epos. Jeg hadde stor glede av å lese den, og anbefaler den gjerne videre!

Romanen utspiller seg på to plan, et hvor vi er i Moskva i 1920 årene, met et par små avstikkere som skildrer Jesus før Pontius Pilatus dømmer ham til døden.
Sånn begynner det: Michail Aleksandrovitsj Berlioz, redaktør i et litterært tidsskrift og Ivan Nikolajevitsj Ponyrjov, en lyriker også kalt Hjemløs sitter på en parkbenk og prater. Lyrikeren har blitt bedt om å skrive et fortellerdikt med antireligiøst innhold, og når de diskuterer arbeidet, så kommer det en utlending bort til dem. 

Han har hørt at de snakket om Immanuel Kants gudsbevis, om skjebne, fri vilje, liv og død, og spør forferdet om de er ateister. Redaktøren og Hjemløs blir ikke klok på denne utlendingen, som snakker russisk med bare et snev av aksent, som av og til forsvinner. Han forteller han at han er en professor, og spesialist i sort magi.

Så befinner vi oss i kong Herodes palass. Jesjua Ha-Notsri, født i Gamala, dømmes til døden for oppvigleri av Pontius Pilatus. Jesjua har snakket med mennesker på armeisk og gresk, og flere, blant annet Matteus, Judas og Marcus Rottedreper  har lyttet til hans meninger, og det har blitt oppstandelse.

Tilbake i Moskva forsvinner den godeste professoren, redaktøren flykter og får hodet kappet av når han havner under en trikk. Det klikker for hans venn Hjemløs når han ikke blir trodd, så han blir fraktet til et sinnsykehus. Professoren (satan) dukker opp igjen, og det gjør også medhjelperne hans, den svære, svarte katten Behemoth og leiemorderen Azazello. 

Etter å ha lest denne boken skjønner jeg hvorfor man skal passe seg, hvis en svart katt krysser veien foran deg ☺

Handlingen er alt for intrikat til å gjengi, men selv om mye av det er virkelighetsfjernt, så byr den på et snev av fornuft. I del to møter vi Margarita, som er godt gift, lever godt og har alt en kan ønske seg, men hun har det ikke godt. Ikke før langt ut i historien får vi vite hvem som er ektemannen hennes, og hvorfor han ikke er hjemme. Hun møter på Satan og får en salve, med beskjed om å gå hjem, kle seg naken, smøre seg med salven, ta imot sopelimen som materialiserer seg, og fly ut gjennom vinduet. 

(igjen så jeg for meg de incestuøse scenene fra Rasende binne)

Historien fra Skalleberget i år 33 er realistisk i forhold til det som skjer i Moskva på 20-tallet. Siste gang vi er i Jerusalem befinner vi oss midt i en heftig storm, det er store uroligheter i byen, og stemningen er amper. Femte prokurator over Judea Pontius Pilatus, ligger og hviler seg under noen trær i hagen, og venter på besøk fra Cæsar. De diskuterer begravelsen av de tre oppviglerne som ble korsfestet dagen før, og snakker om hvor liket av Jesjua var forsvunnet.

Mesteren og Margarita er en fantasifull historie, men plottet er tydelig og underholdende, så det ble en mye lettere leseøkt enn jeg først hadde sett for meg. Her får leseren nyte mange eventyrlige menneskeskildringer, som også sier mye om forholdene i Moskva på denne tiden. Handlingen er spekket med overnaturlige hendelser, folk som stiger ut av speil, og katter som går på to bein og drikker vodka og mye mer.

Jeg hadde stor glede av å lese Mesteren og Margarita, dette er jo fantasy på sitt beste. 435 tettskrevne sider tar litt tid å lese, men med så mange uventede vendinger i den handlingdrevne teksten, så går det som en lek. Tar til slutt med Therese G. Eides morsomme illustrasjon fra boken Fra Shakespeare til Knausgård, og Janne Stigen Drangsholts oppsummering av boken:



Pontius Pilatus møter Jesus, samtidig som djevelen ankommer 
Stalins Moskva. Og katten Behemoth drikker store mengder vodka.


Ta gjerne en titt på årets klassikerprosjekt

fredag 15. januar 2021

Sannheten av Knut Nærum

Sannheten er en del av en serie hvor 12 forfattere har blitt utfordret til å skrive en roman, inspirert av ett av de ti budene. For mer informasjon se her!
Budet Knut Nærum har spunnet sin historie rundt er nummer åtte: Du skal ikke tale usant om din neste. I denne tredje boken i serien tar han oss med til vår nære fremtid, og gir oss noe å tenke på, med denne satiriske fremstillingen av et liv uten privatsfære. 

Fra bakpå boken:
Fullt innsyn. Total åpenhet. Bare sannhet. Det er jo for vår egen sikkerhet. Eller …? 

Jannike var rimelig lykkelig. Hun var gift med Stefan, hadde to barn og trivdes som bibliotekar. Så gikk myndighetene stadig sterkere inn for mer åpenhet i samfunnet – ingen skulle ha hemmeligheter, ingen skulle kunne bedrive anonym hets. 

Alt som ble ytret, måtte kunne etterprøves. Dette var vel fint, tenkte Jannike og støttet opp. 

Hun begynte til og med å jobbe i selve Innsynet, som overvåket alt og alle.
Nå er hun flyktning i de svenske skogene, der eksilnordmenn lever av villsvin og bær. Hva gikk galt i søkingen etter sannhet?


Lettlest og tankevekkende, hva mer kan en ønske seg innimellom tunge klassikere? 
Handlingen i denne romanen strekker seg fra 2014 når de nye lånekortene på biblioteket innføres, og frem til 2019 når omveltende ting skjer i hovedpersonens liv. Historien starter derimot mye senere, altså noen år frem i tid, og det er også her vi er når romanen slutter. 

Det er ikke komplisert å følge med på, og handlingen byr på hverdagsscener som det er lett å kjenne seg igjen i. Selv er jeg ganske så åpen med hva jeg deler på sosiale medier, og har ikke tenkt så veldig nøye over hva det betyr, at mange av oss deler ganske så fritt. Så lenge vi lever i et samfunn hvor vi er overbevist om at myndighetene ikke bryr seg om hver enkelt, så er det jo greit, men når de begynner å følge med på enkeltpersoner, så blir det skumlere.

Knut Nærums Sannhet(en) må holdes langt borte fra konspirasjonsteoretikere, for leser de boken, vil fantasien deres gå amok. Hva om det blir forbud mot retusjert reklame, eller at myndighetene kan straffe små forsømmelser ved å ta bort internett-tilgangen til folk? Hva kan de bruke informasjonen de finner på bibliotekkortet til? 

Jeg likte denne boken veldig godt, den ga spark til tanker som gjelder her og nå, og matet refleksjoner over hvordan vi lever livene våre. Men, først og fremst er dette god underholdning - boken anbefales!

bakomslaget.no sier de dette om Sannheten:
Nærum hadde en romanidé om et samfunn der det stadig, og uten motstand, ble innført nye begrensinger i retten til privatliv. Så var det et Youtube-foredrag av medieteoretikeren Douglas Rushkoff som ledet ham videre: – Han sa to ting som traff meg. Det ene var at sosiale medier forutsetter at vi som brukere opererer med en responstid som tidligere var forbeholdt utrykningspersonale. Det andre var spørsmålet om det går an å se for seg et samfunn der alle vet alt om alle, og ingen lenger kan ha hemmeligheter. Og akkurat det har jeg forsøkt å se for meg.


Flere bøker som er utgitt i denne serien: 
Jørgen Brekke - Andre guder

Neste bok i denne serien er Til døden av Agnes Matre som kommer høsten 2021. I 2022 er det Levi Henriksen og Selma Lønning Aarø sin tur, jeg gleder meg allerede ☺


Utgitt: 2020
Sider: 217
Kilde: Lånt på biblioteket


onsdag 13. januar 2021

Brønnøya av Stein Sørensen

Stein Sørensen er forfatter og sykepleier, kanskje mest sykepleier, nå i disse koronatider. Jeg leste ikke hans romandebut 4, fra 2016, en så flott debut gjorde han, at han mottok Maurits Hansen prisen Nytt blod, for årets beste krimdebut. Jeg har hatt Brønnøya i hyllen en stund, men begynte ikke på den før jeg så at BookBites hadde den klar til meg på lyd, da ble det lytting på tur, og rekonvalesent med bok i sofakroken etterpå. 

Vi er mange som pleier å hoppe over fotnotene, IKKE gjør det i denne romanen, halve handlingen ligger her!

Fra bakpå boken:
Realitystjernen Maria Ruge myrdes under en fest på Brønnøya utenfor Oslo, og øyelege og milliardarving Jon Holm Matsen blir tilsynelatende et tilfeldig vitne til mordet. Matsen mistenker straks at motivet for drapet ligger i hans egen fortid og i de hemmelighetene han i 17 år har holdt skjult for familie og venner. Slik begynner en eventyrlig etterforskning av egen hukommelse, oppvekst, studietid og identitet, på jakt etter hvordan Jon Holm Matsen kunne ende opp ved Maria Ruges døde kropp. 

Historien innledes med gode karakterskildringer. Jeg blir glad i Jon Holm Matsen med en gang, han er usikker på seg selv, snill og god på bunnen, men han bærer på en stor hemmelighet. Om denne kommer ut, ryker det rett inn for den godeste Jon.

Vi starter i nåtid, som er så tett på oss at koronahenvisningene florerer. Vi blir kjent med kjæresten til Jon og bestevennen fra de var ni år Beate, og det er hun som er involvert i den store hemmeligheten som ikke må komme ut. Mens Jon er på kjærestens hytte på Brønnøya for å ordne med hagen når hun er vekkreist, ringer Beate og er nødt å snakke med ham. Hun kommer ut til øya, og før de får pratet ordentlig om hva det er hun har på hjertet, observerer Jon, i nattens mulm og mørke noe som gjør at han ikke tror sine egne øyne.

Begynnelsen av denne romanen har en god spenning, men så tas vi med tilbake til barndommen til Jon og Beate, og i et langt strekk er det en oppvekstroman jeg leser. Hodet må liksom programmeres om, før jeg setter pris på fokusendringen. Vi hører om foreldrene til Jon, om da faren måtte i fengsel, og at moren mistet alt hun hadde. De ble tatt inn av onkelen som vi hørte om i begynnelsen, og vi lærer hvorfor Jons selvtillit er så lav som den er, og hvorfor han kom til å begå en unnlatelsessynd.

Vi befinner oss lenge i fortiden, og som fotnoter til teksten, Jon kommenterer minner og opplevelser i hans egen barndom. Vi blir kjent med to kjærester han har hatt, og spesielt Anna B som er kunstinteressert var et flott møte. Når vi møter fetteren August, og senere den andre kvinnen Lene, er tematikken blant annet patologi, og en ny gåte introduseres i fortellingen, en om et tatovert lik.

Førte gang vi hører om August befinner vi oss i 2020, altså i nåtid, det er lenge siden de har sett hverandre, og det kommer tydelig frem at de ikke skiltes som venner. Siden vennskapet er godt i studietiden, så blir jeg veldig nysgjerrig på hva som skjedde. Det er i det hele tatt mange sånne detaljer jeg har lyst å vite mer om, så engasjementet mitt var på topp gjennom hele romanen.

Handlingen gir oss mange deilige referanser til litteratur. For meg som lett lar meg lede videre av det jeg leser, står Edgar Allan Poe, T.S. Eliot og ikke minst filosofen Thomas Hobbes på ønskelisten, etter å ha lest Stein Sørensens innfløkte mysterium.

Massevis av "funfackts" krydrer teksten, for eksempel at Heureka betyr "jeg har funnet det". Vet du hva strobogrammatiske tall er? eller Nomen nescio? disse var god underholdning, i en historie hvor det til tider ble litt mye om og men. 

Ida Vågesether minner meg på i ukens Morgenbladet, at Jon et sted sier: "kvaliteten på en krim ligger ikke i løsningen på mysteriet, men i beskrivelsen av gåten". Vågsether kaller Brønnøya "en ordentlig god skrøne av en finansroman", noe jeg er enig i, for i mitt hode er ikke dette krim.


Romanen starter og slutter i 2020, men mesteparten av tiden befinner vi oss i spennende skildringer fra Jons oppvekst. Skrivestilen er noe for seg selv, og selv om jeg tidligere har klamret meg til primærhandlingen og hatet noter i teksten, så fungerer det helt fint her. De eneste innvendingene mine er slutten, den kom liksom litt ut av det blå, og spenningen fra begynnelsen som også svant hen som dugg for solen. Men, at Brønnøya engasjerte, det er det ikke tvil om.

Utgitt: 2020
Spilletid: 16:16
Sider: 509 + 30 sider med noter og kilder
Kilde: BookBites + leseeksemplar fra forlaget

tirsdag 12. januar 2021

Under samme sol av Gry Strømme

Etter å ha lest mange klassikere i det siste, skulle jeg kose meg med noe som jeg trodde var lett underholdning. Under samme sol er debutromanen til Gry Strømme. Hun var ikke ukjent med skriving før hun begynte å skrive roman, for hun har master i kreativ skriving, og har i en årrekke jobbet som skribent i mediebransjen. Bokens cover kan gi inntrykk av at Under samme sol, er det onde tunger kaller en dameroman - ikke la deg lure!

Fra bakpå boken:
Den hardtarbeidende idealisten Rebecca Holmestrand har ofret forholdet til datteren for å gi alt i FN-jobben der hun leder et prosjekt for å straffeforfølge voldtekt i krig. 

April har i mange år forsøkt å få et nært forhold til moren, men nå tvinger et oppgjør seg frem. Hun vil vite hvorfor moren har valgt som hun har gjort. Hun vil vite hvem som er hennes far. 

Den verdenskjente forfatteren Alvaro Aingeru har skrivesperre, og søker Rebeccas tilgivelse for en hendelse i fortiden. 

I Under samme sol flettes disse tre menneskenes skjebner sammen – sett i lys av større temaer som krig, konflikt, traumer og tilhørighet. 


En temmelig lang prolog skildrer den femti år gamle hendelsen som danner bakgrunnen for handlingen i denne romanen. Jeg satt lett sjokket tilbake, og tenkte at kapittel en ville by på et lite hvileskjær. 

Kontrasten var stor fra barndomsminner i Sortland, til politikk og fredsarbeid i Kongo. Den uredde FN-arbeideren Rebecca Holmestrand jobber med å få godkjent en resolusjon som flytter voldtekt fra kvinnesak, til krigsspørsmål. Hun har kunnskap om forholdene i Kongo som ingen andre har, og den som har best mulighet til å vinne obersten over på deres side.

Men Rebecca har "issues", og disse blir det blåst liv i akkurat nå, når arbeidet hennes er på sitt mest intense. 

April er ung journalist, uten fast ansettelse. Det nærmer seg den berømte forfatteren Alvaro Aingerus sekstiårsdag, og hun ber om å få reise til Frankrike for å lage et portrettintervju med ham. Hun får ja, fra avisen som tidligere har brukt henne. Aingerus er Aprils favorittforfatter, og hun har hele sitt voksne liv brukt tekstene hans for å komme gjennom dagene, så fallhøyden for å møte ham er stor. 

Livet innhenter både April, Rebecca og Alvaro, komplikasjonene både yrkesmessig og på det private plan, står i kø for dem alle. 

Gry Strømme imponerte stort med denne thrilleren av en roman. Plottet er finurlig flettet sammen, karakterene blir levende med en gang, og handlingens nerve gjorde sitt til at boken ble lest i lange økter. Vekslingen mellom hard core spenning, og flotte mellommenneskelige skildringer gjorde dette til en medrivende roman som jeg gjerne anbefaler videre ☺

Utgitt: 2020
Sider: 368
Kilde: Leseeksemplar

søndag 10. januar 2021

Nattsangeren av Johanna Mo

Svenskene er god på krim, og nå har de sannelig fått en ny dronning, som jeg aldri hadde hørt om. Johanna Mo kommer fra Kalmar, hun debuterte som forfatter i 2007, men det er for kriminalromanene hun skrev fra 1992, hun har fått den flotte tittelen krimdronning. Nattsangeren er hennes ferskeste utgivelse, og den eneste som er oversatt til norsk. Etter å ha lest boken, krysser jeg fingrene for at de oversetter flere bøker av henne.

Forlaget om handlingen:
Når den dyktige politietterforskeren Hanna Dunckers far dør, vender hun etter 16 år i Stockholm tilbake til barndommens Öland. Til tross for alt som skjedde der, tross alle blikk og rykter, er det i den lille hytta ved havet hun hører hjemme. 15 år gamle Joel blir funnet død og mishandlet ved en rasteplass. Hanna må etterforske saken selv om Joels mor en gang var hennes beste venn - en venn Hanna forlot for mange år siden.

Alle kjenner alle i det lille øysamfunnet.
Alle vet at Hannas far satt i fengsel for drap.

Hanna får bruk for all sin styrke og menneskekunnskap i etterforskningen av Joels tragiske og voldsomme død. At det koster å grave, både i nåtid og i fortid, lar det lukkede samfunnet henne ikke glemme.


Det er femtenårige Joel som innleder denne historien, og i korte kapitler merket Den siste dagen, følger vi ham frem mot hans død.

Det er som om motorduren får busskuret til å dirre. Joel holder pusten og lukker øynene. Ikke fordi han tror det er nok til å gjemme seg, men han klarer ikke å se. Han konsentrerer seg om den kalde og harde benken han sitter på. Heller det enn mørket bak. Kirkegården med alle de døde.

Primærhandlingen tar oss med til politietterforsker Hanna Duncker, når hun begynner i ny jobb på Öland. Hun flytter hjem til sin barndoms trakter, og har mye "bagasje" med seg. Sjefen er grei, og kollegene vil henne vel, men det blir allikevel mange misforståelser som må unngås. Siden hun må forholde seg til sin bestevenninne fra ungdomstiden, er det ikke bare enkelt, å være støttende venninne og profesjonell politietterforsker. 

Teksten har mye dialog, det blir litt mye "snakk" som bremser litt på tempoet. Leseren kjenner Joel etter hvert bedre enn politiet, så når de skal danne seg et bedre bilde av hvem han var, så er dette gammelt nytt for leseren. Heldigvis så tar spenningen seg opp utover i boken, vi får et par utpregede spenningstopper, uten at det tar helt av. Mitt ønske om å vite hvem ugjerningsmannen er, var hele tiden tilstede, og selv om dette er en rolig krim, uten blod og gørr, så byr den på flotte skildringer av relasjonene mellom menneskene. 

Jeg liker at vi befinner oss på Öland, jeg elsker det stemningsfulle alvaret, som jeg har lest om i flere svenske historier (kunne ønske det var mer derfra i Nattsangeren). Johanna Mo har mange flotte skildringer av omgivelsene og menneskene på det lille stedet, så kanskje det blir en tur til Sverige, når verden er normal igjen.

Hvis velskrevet, tradisjonell politikrim er det du liker best å lese, så er Nattsangeren midt i blinken for deg!


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2021
Sider: 443
Kilde: Leseeksemplar fra forlaget


Reklame: Selv om jeg har fått boken av forlaget, påvirker det ikke hva jeg skriver om den

lørdag 9. januar 2021

Rasende binne av Ingebjørg Berg Holm

Hjertet gjør en liten piruett når jeg ser at Ingebjørg Berg Holm er ute med ny bok. Ikke så rart, siden jeg likte Stjerner over, mørke under og Barføtt over isen veldig godt. Jeg var så heldig å få et forhåndseksemplar i postkassen på selveste julaften, og fikk lest den i god tid til lanseringen 8 januar 2021.

Fra bakpå boken:
Presten Sol og forskeren Njål var lykkelig gift, men forholdet røyk fordi Sol ikke kunne få barn. Så Njål ble sammen med stipendiaten Nina og fikk en datter med henne. Men Nina endret seg etter fødselen, og nå slåss Njål og Nina en innbitt kamp om foreldreansvaret for lille Lotta.

Samtidig kniver de om muligheten til å fullføre et forskningsprosjekt på Svalbard; et prosjekt bare én av dem kan lede. Og om natta står Sol utenfor leiligheten til Njål og lengter etter ham og barnet …


Forlag: Vigmostad/Bjørke
Utgitt: 2021
Sider: 319
Kilde: Leseeksemplar 


Forlaget lover bakpå boken, en rå psykologisk thriller, så jeg spente meg fast i sofaen klar til dyriske, iskalde grøss. Hm.... jeg må innrømme, utålmodigheten min innhentet meg lenge før de forventede grøssene, og for å komme videre i boken, måtte jeg gjøre noe med innstillingen min.

Rasende binne handler om tre voksne mennesker som alle sliter med indre demoner. Njål er en godt voksen brumlebass, som leker viking sammen med likesinnede. Vi hører om kona Sol som ikke greide å bli gravid, og at han fintet stipendiaten sin Nina til å bli gravid. Han går fra kona og flytter sammen med Nina, i trygg forvissning om at nå får han det barnet han trenger for å bli hel.

Når vi møter dem, så har dette forholdet røket, og foreldrene til lille Lotta sliter med å bli enige om samværet med datteren. Jeg må innrømme at jeg fikk Njål langt opp i halsen når han i innledningen soler seg naken sammen med tre kompiser, samtidig som han smører inn Lottas kjepphest med solkrem og lar henne løpe rundt med den mellom beina, mens de sitter og ser på henne.

Njål veiledet Nina til en doktorgrad, og samarbeider fremdeles med henne i et stort forskningsprosjekt. Nå krangler de om kreditering,  publikasjoner og fremtidig feltarbeid på Svalbard. Siden de ikke er sammen lenger kan de ikke reise til Svalbard begge to, og kranglingen om samvær med Lotta, handler like mye om at begge vil til Svalbard. 

Det er sjelden jeg lese en roman hvor jeg ikke liker noen av karakterene. Presten Sol er i likhet med de to andre noe for seg selv, og det er hennes rolle i historien som mot slutten presser spenningsnivået opp et par hakk. 

Romanen setter søkelys på menneskers selvbevissthet og evne til å reflektere over egen eksistens. Den er rå i måten personene behandler hverandre, og i alle skildringene av incestuøse og seksuelle overgrep. 

Jeg leste den første 3/4 av boken med en misfornøyd rynke på nesen, krangling om samvær, og foreldre som posisjonerer seg og dolker hverandre i ryggen, er ikke kjekt å følge med på, men slutten likte jeg ☺ 


Se gjerne Henningbokhylle og Bokblogger sine flotte omtaler av boken!


fredag 8. januar 2021

Mrs. Dalloway av Virginia Woolf

Mrs. Dalloway er et av modernismens største og mest elskede hovedverk, og en av de 1001 bøkene du bare lese før du dør. I Elidas 1001-lesesirkel i mars skal vi lese en kvinnelig forfatter, og jeg satte denne opp på listen min, litt tidlig ute, men det kommer en i mars også ☺ Takk til Birthe som skrev så godt om denne romanen, at jeg kastet meg over den!

Fra bakpå boken:
Tidlig en morgen i juni går Clarissa Dalloway ut for å kjøpe blomster til festen hun skal holde samme kveld. Huset skal fylles med fremtredende gjester, med Clarissa som den perfekte vertinne. Hele dagen springer tankene hennes mellom dagens gjøremål, bekymringer og gleder, og minner fra den sommeren i ungdomsårene hun tilbragte med venninnen Sally og ungdomskjæresten Peter. Et annet sted i London sitter Septimus Smith, en ung krigsveteran med bombesjokk, og hører fuglene synge på gresk, ser visjoner av sin avdøde kamerat og sliter med tanker om døden.

Forlag: Pax
Utgitt: 1923
Sider: 280
Kilde: Biblioteket

Krigen er over, og Clarissa Dalloway har en forunderlig følelse av å være usynlig, usett, ukjent. Hun føler at hennes eneste talent er å forstå folk, og det kommer tydelig frem der hun vandrer gjennom Londons gater og parker, og debatterer med seg selv. Den innledende frasen hvor politikerfruen i Westminster sier at hun vil gå ut og kjøpe blomstene til middagsselskapet selv, sier mye om Clarissa Dalloway, og i løpet av romanen blir vi kjent med henne på flere måter.

Det er bare til å gi opp å prøve å gi alle navnene som dukker opp en plass i handlingen, de fleste av dem er bare glimt i historien, ikke egentlig en karakter som følges videre. Ungdomskjæresten Peter Walsh og venninnen Sally er vel de to som påvirker historien mest, også Septimus da, for en skjebne. Gjennom deres strømmer av bevissthet lærer vi datidens tankesett å kjenne.

Når jeg har sluppet det krampaktige taket om navnene som strømmer inn, gikk lesingen som en lek, en stund i alle fall for skrivemåten som kalles "stream of consciousness" byr på utfordringer.

Byen er fremdeles preget av hendelsene i første verdenskrig, og et smell fra en bil får kundene i blomsterbutikken til å fare sammen. En ladet stemning preger innbyggerne, og handlingen viser hvor mye de har til felles, som knytter dem sammen, på tross av ulik status og levemåte. 

En flokk måker, et reklamefly, og andre konkrete ting, som folk i byen ser og opplever, utgjør detaljer i handlingen, men det er de assosiative tankesprangene som gir elegante overganger fra den ene til den andre karakteren. Sammenhengene som viser seg utover i romanen, er fornøyelige, og for meg som jaktet på Woolfs budskap med boken, fant spark til datidens kvinnesyn, forståelse for psykisk sykdom og ikke minst, aksept for mennesker som ikke er heterofile. 

*******

Få med deg etterordet av Inger Merete Hobbelstad, les det gjerne før du leser boken, det skulle jeg ønske at jeg hadde gjort. Hun løfter frem små detaljer i teksten som sier noe om karakterene, og peker på ting som jeg føler at jeg burde ha sett selv. Som at Woolf skildrer menneskene innenfra og ut, ikke utenfra og inn. Hobbelstad forteller også om Virginia Wolf, om bohem-miljøet hun levde i, og kritikken hun og de andre fikk, for å tilsynelatende ikke bry seg om at verden mørknet til. 


Virginia Woolf ble et feministisk ikon i sin samtid, det kan ingen ta fra henne ☺ 

torsdag 7. januar 2021

Alice`s adventures in Wonderland av Lewis Carroll

Julegave til meg selv! En 150 års jubileumsutgave av boken som kom ut i 1865. Oppfølgeren Through the Looking-glass er i den samme boken, og den kom ut seks år senere, for nøyaktig 150 år siden, nå i 2021. Kvelden før jeg begynte å lese denne boken, gikk jeg tur til et annet hull i bakken, som inspirerte Ludvig Holberg til å skrive en like eventyrlig historie, Mareminehollet. Kanskje Dodgson har latt seg inspirere av vår kjære Holberg?

Lewis Carroll er pseudonymet som matematikkforeleser og forfatter Charles Lutwidge Dodgson brukte da han ga ut disse bøkene. Han var født i en liten landsby i nordengland, og etter han flyttet til Oxford i tenårene, ble han her hele livet, hvor han underviste på skolen han selv hadde gått på. Han giftet seg aldri, men var en aktiv mann, som skrev dikt, satiriske pamfletter, og innlegg i aviser som omhandlet alt fra logikk, spill, arkitektur, politikk og religion. Han var også en berømt fotograf som spesialiserte seg på viktorianske kjedisser og deres barn. 

Han vokste opp som eldste sønn i en familie på 13, og selv om han aldri finn noen barn selv, var han veldig glad i barn. Historiene om Alice i Eventyrland skrev han til datteren av en kollega på hans collage, Alice Liddell. 


Boken er på 245 sider med små og store illustrasjoner tegnet av John Tenniel. Han var allerede anerkjent og sjefsillustratør i Punch, hvor han observerte og formidlet synspunkter i et samfunn i store omveltninger. Han er nok best husket for de 92 illustrasjonene i Alices eventyr. 

Lek og historier skulle i viktoriatiden alltid har en god dose moral, noe Carroll så helt vekk i fra, i disse bøkene. Historien fortelles med barnets blikk, det uskyldsrene og lekne blikket, bare et barn uten for mange voksne problemer å bekymre seg over, har. Med Alicebøkene hjalp Carroll oss til å blåse nytt liv i barnelitteraturen, og endre vårt barnesyn.

Selve historien er kjent for de fleste. Alice kjeder seg i et selskap, og når hun ser en kanin med vest og klokke, som stuper ned et kaninhull, så følger hun etter. Hun kommer til en dør, finner en nøkkel, og en flaske hvor det står "drikk meg". Når hun så gjør blir hun liten nok til å gå inn den lille døren. Hun beveger seg i en drømmeverden, hun vokser og krymper mange ganger, og er temmelig stresset på grunn av dette. Hun snakker med mus, åmer, duer og mange andre dyr og blir stadig vekk utfordret på forskjellige måter. 

Målet er å komme seg inn i den vakre hagen hun fikk et glimt av gjennom den lille døren. Når hun så kommer inn hit, blir hun delaktig i mang en surrealistisk diskusjon, som ender med en merkelig rettsak. Historien slutter med at hun våkner i sin søsters fang.


Med logikk og tullball begir vi oss inn i en drømmeverden, som gir rom for tolkning, Alice in Wonderland gir en følelse av stream of consciousness, som feirer de gyldne barndomsårene. Through the Looking-glass sørger over at disse årene er over, og ved bruk av et sjakkspill indikerer en kontrollerende struktur, og et mørkere toneleie.

Dette er en nydelig historie, også for voksne lesere. Språket flyter lett, jeg valgte å lese halvhøyt for meg selv, med tydelig artikulasjon, noe som bidro til at jeg ble dradd inn i Wonderland jeg også ☺


I Through the Looking-glass sitter Alice og leker med to kattunger, fantasien hennes er fremdeles formidabel, så også evnen til å snakke med seg selv, og leve seg inn i eventyrlige forestillinger. Denne gangen møter vi levende sjakkbrikker, blomster som snakker, og sjenerte insekter. 

Det som var gøyest å lese var kapitlene hvor Tweedledum og Tweedledee var med, bare prøv å les navnene høyt flere ganger! De bruker ofte ordet "contrariwise", så når jeg først var i gang med å lese høyt, ble det jo ekstra morsomt å hive på noen andre ord, som klinger fantastisk på engelsk.

Lewis Carroll har også invitert lille Trille inn i denne historien, og jeg kunne ikke dy meg for å google litt om bakgrunnen for ham.



I motsetning Alice in Wonderland, så kjente jeg ikke til handlingen i Through the Looking-glass i det hele tatt. Her var mer kriging og krangling, og en god del flere sanger og dikt, men ellers var den like fantasifull og fin som turen til Wonderland.

Bøkene anbefales, også for voksne, men dere som har barn i 6-13 års alderen vil fryde dere over å lese høyt fra bøkene. Det er igjen Janne Stigen Drangsholt, som med sine klassikeranbefalinger i boken Fra Shakespeare til Knausgård, har inspirert meg til å finne frem Lewis Carroll, og hun oppsummerer boken slik:

Ung jente prøver å fange en hvit kanin, men lar seg distrahere av en gal 
hattemaker og en sint dronning. Til slutt går hun hjem.


Klassikerprosjektet mitt finner du her


tirsdag 5. januar 2021

Gustave Flauberts klassiker Madame Bovary fra 1857

Madame Bovary vakte stor oppsikt da boken kom ut i 1857, den ble til og med anmeldt for usedelighet. Da jeg leste boken undret jeg meg over hvilket samfunn vi hadde på denne tiden, både med tanke på denne "usedeligheten", og når en ser hvor forskjellig liv, kvinner og menn levde.

Fra bakpå boken:
Hvem er egentlig denne Emma Bovary? En romantisk idealist, som streber etter den perfekte kjærlighet i en kjedelig, borgerlig tilværelse i provinsen? Er hun en viljesterk og egoistisk kvinne som i sin jakt på det gode liv ødelegger både seg selv og sin familie? Eller er hun, som Ibsens Hedda Gabler og Nora Helmer, en opprører mot det undertrykkende, patriarkalske samfunnet hun befinner seg i? Eller er hun, kanskje, litt av alt?

Emma Bovarys tragedie har ikke noe storslått over seg. Hun har pågangsmot og vilje til å komme videre, men mangler totalt vurderingsevne og virkelighetssans. Derfor velger hun feil.


Historien starter med en scene fra da Emma Bovarys fremtidige ektemann begynner på gymnaset. Han er 15 år, og foreldrene har holdt ham på gården litt for lenge. Han er sjenert, pliktoppfyllende og hardtarbeidende, så selv om han ikke ønsker å studere, så blir han til slutt lege. 

Herfra går historien raskt fremover, til han gifter seg med Emma, og tar henne med til doktorgården, i sognet han får jobb i. De er lykkelige, han kjører rundt i egnen og ser til syke mennesker, mens hun bygger rede. Hun begynner å reflektere mye og lenge over om dette var alt, er det dette som er kjærligheten? Emma er ikke fornøyd med livet sitt, og kjeder seg lett.

En dag blir de som en gjentjeneste for et spjelket ben, bedt på ball på et slott. Dette går helt til hodet på Emma, og etter denne helgen, drømmer hun seg helt vekk. Hun vil oppleve kjærlighet, som river vekk grunnen under føttene hennes, og roter seg dermed inn i problemer, både økonomisk og på andre måter. 

Jeg synes de 380 sidene var drøy å komme gjennom. Skildringene fra borgerlig landsbyliv i utkanten av Paris er flotte, men byr ikke på noe nytt, og det er mange av dem. 

Hovedpersonen vår er bortskjemt og ikke så rent lite dum, for hun handler uten å tenke hvilke konsekvenser valgene hennes kan medføre. Gustave Flaubert har nok satt ting på spissen i denne samtidskritiske romanen, hvor han med sitt litt spotske blikk fremstiller samfunnet på en ironisk måte.


Janne Stigen Drangsholt oppsummerer boken slik
i sin bok Fra Shakespeare til Knausgård
Misfornøyd kvinne fra middelklassen 
leser for mange romaner og ender 
med å innta arsenikk.


mandag 4. januar 2021

Bokliste Jan - Des 2021

Det er det trettende året jeg lager bokliste på bloggen, en liste jeg er avhengig av for å ha kontroll på hva jeg leser og ikke minst hva jeg har lest. Listen viser som før forfatter, tittel og terningkast. Terningkastet indikerer min leseglede innenfor den aktuelle sjangeren, derfor har dagsform og lesero mye å si for hvor medrivende jeg fant boken.


Håper jeg klarer å inspirere akkurat DEG til å lese bøkene jeg har likt aller best, og at du vil følge bloggen i året som kommer ☺ 

OBS! nedenunder ser du min plan for starten på året, når terningkastet kommer på, har jeg lest boken. De fleste bøkene omtaler jeg på bloggen.

  1. Gustave Flaubert - Madame Bouvary - 4
  2. Gry Strømme - Under samme sol -  5
  3. Johanna Mo - Nattsangeren - 5
  4. Toni Morrison - Jazz - 4
  5. Maria Kjos Fonn - Kinderwhore - 6
  6. Mikail Bulgakov - Mesteren og Margarita - 5
  7. Stein Sørensen - Brønnøya - 4
  8. Virginia Woolf - Mrs. Dalloway - 4
  9. Toni Morrison - Hjem - 4
  10. Stein Mehren - Kjærlighetsdikt - 3
  11. Knut Nærum - Sannheten - 4
  12. Gertrude Stein - Alice B. Toklas` selvbiografi - 4
  13. Alessandro Baricco - Silke - 4
  14. Albert Camus - Den fremmede - 5
  15. Jacques Ferrandez - Den fremmede (tegneserie) - 5
  16. Chimamanda Ngozi Adichie - Americanah - 
  17. William Faulkner - Dødens dager - 4
  18. Joseph Condrad - Mørkets hjerte - 5
  19. Catherine Anyango - Mørkets hjerte (tegneserie) - 5
  20. Morten Øen - Boogaloo - 5
  21. T.S. Eliot - Det golde landet - 3
  22. Charles Dickens - Store forventninger - 5
  23. Karl Ove Knausgård - Skogen og elva - 5
  24. Eivind Riise Hauge - Korrektur av et sorgens kapittel - 5
  25. Albert Camus - Det førte menneske - 4
  26. Unni Lindell - Nabovarsel - 
  27. Jane Austen - Stolthet og fordom - 
  28. Virginia Woolf - The years - 

søndag 3. januar 2021

Jazz av Toni Morrison

Amerikaneren Toni Morrison har vunnet både Pulitzer- og Nobelpris for sine bøker, og Jazz som kom ut i 1992 havnet på den gjeve listen over de 1001 bøkene du må lese før du dør. Jeg har lest en bok av Morrison tidligere, en essaysamling som heter De andre. Jeg valgte å lese Jazz, selv om jeg ikke hadde lest første bok i trilogien Elskede. Bok nummer tre heter Paradis, hvis du lurte på det, og bøkene henger bare sammen i tematikk, ikke handling. 

Fra bakpå boken: 
Det fargete ekteparet Joe og Violet Trace flytter fra landsbygda i Virginia for å skape en ny tilværelse i Harlem, New York. Men ekteskapet har gått i stå, de snakker ikke sammen lenger, og Joe får etter hvert et hemmelig forhold til den unge jenta Dorcas. Da hun går fra ham, skyter han henne. Gradvis blir det som er skjedd, belyst gjennom møter med fortiden. Trådene fører oss bakover og sørover og følger mønstrene og sammenhengene i Joes, Violets og mange andres liv, fram til et nytt utgangspunkt i nåtiden.

For en herlig historie! Den blir fortalt fra alle kanter, fortid og nåtid. Handlingen som skildret over her, er bare en tynn tråd leseren har å holde seg fast i, for denne historien favner bredt. 

Karakterene trer tydelig frem, ikke alle på en gang, men en etter en, i kjølvannet av en skildrende historie, som tar oss med tilbake i tid. Samtidig hører vi om de svartes levekår i Byen på 1920-tallet, hvordan alle søker tilhørighet og, til tross for utfordringer og forskjellsbehandling, er glad for å være der de er.

    Jeg har sett henne gå forbi en kafè eller et vindu idet en eller annen strofe - Hit me but dont quit me - kom drivende ut, sett henne gripe med en hånd etter det trygge redningstauet som ble kastet til henne i Fifth Avenue for åtte år siden, og knytte den andre i kåpelomma. Jeg vet ikke hvordan hun klarte det - å holde balansen med to forskjellige håndbevegelser. 

Toni Morrison skriver frem en side av afro-amerikansk kultur og historie, som gjerne ikke kommer frem i andre romaner. Til tross for at vi er i 1920-årene, har menneskene dekket sine basale behov, så det er ingen skildringer av sult og nød. De lever av sine småjobber og har tid og ønske om å omgås de rundt seg, tilsynelatende et godt liv, hadde det bare ikke vært for alle følelsene som skal tolkes, og leves ut. 

Romanen er på 229 tettpakkede sider, handlingen er lett å følge, og skildringene er interessante. Selv kunne jeg ønske vi holdt oss i nåtid, hos Joe og Violet, for den delen av historien var mye mer interessant enn da vi hørte om generasjonen før. 


Godt nyttår til alle dere elskere av smakebiter, håper 2021 byr på mange godbiter. Hilsen fra Bergen i strålende sol, for en start på året vi har hatt ☺

lørdag 2. januar 2021

Utvidelse av kampsonen av Michel Houellebecq

Årets første bok i 1001-lesesirkelen skal være utgitt mellom 1961 og listens ende. Jeg valgte meg debutromanen til Michel Houellebecq, Utvidelse av kampsonen fra 1994, fordi jeg har likt det jeg har lest av ham før, og fordi boken også er en klassiker, i følge Janne Stigen Drangsholts bok Fra Shakespeare til Knausgård. Fra før har jeg lest Underkastelse av Houellebecq.

Fra bakpå boken: 
En ensom dataingeniør med et grått og kjedelig liv blir en dag sendt på en salgsreise med en kollega som er enda mer mislykket enn ham selv. Når de prøver seg på damene, får de raskt erfare at de markedsliberalistiske lovene som styrer den økonomiske sfæren, også gjelder for kjærlighetslivet. Sammen kaster de seg inn i denne utvidete kampsonen.

Utvidelse av kampsonen fikk raskt kultstatus da den kom ut i Frankrike i 1994. Houellebecqs store gjennombrudd skjedde imidlertid fire år senere, med De grunnleggende bestanddeler, og etter det har han gjentatte ganger gjort skandalesuksess, med sine utgivelser.

Michel Houellebecq har mye på hjertet, og jeg tar meg stadig i å tilegne forfatteren de synspunkter og holdninger som romankarakterene hans har. 

Boken jeg nå har lest er tredelt, og historien om de to dataingeniørene går som en gjennomgående rød tråd. Det er hovedpersonen selv som forteller, han snakker av og til direkte til leseren, og allerede i begynnelsen ber han eventuelle kvinnelige lesere om unnskyldning.  

Ensomhet og utenforskap er to beskrivende stikkord for livene til de to dataingeniørene. Skildringene av dem oser av uforløst begjær og tristessen av at de etter hvert slutter å engasjere seg i verden omkring seg. Historien er mørk, for det går ikke så veldig bra med disse to, men allikevel leste jeg boken med et lite smil om munnen.

Romanen er skrevet i dataverdenens spede begynnelse, og det merker vi på flere detaljer i handlingen. IT-tjenesten i en stor bedrift er under planlegging, og de to som blir sendt ut på tur for å kurse Landbruksdepartementet, opplever lite engasjement.

   Forsamlingen består av omlag femten personer, sekretærer og noen mellomledere, forskjellige eksperter, antar jeg - de ser ut som eksperter. De virker nokså harmløse og nokså uinteresserte i data - og likevel, tenker jeg, kommer data til å forandre livene deres.


Siden jeg oppfatter Houellebecq som en reflektert og politisk aktiv forfatter, er det flere ting i teksten jeg stusser over. Ikke at han er bakpå, men at menneskesynet vårt faktisk har forandret seg siden 1994. Dette gjelder kvinnesyn og bruken av ordet neger, sistnevnte var vi vel sluttet å bruke i 1994?

Som sagt, handlingen sirkulerer rundt kropp og sex, men ikke på en plump og klisjèaktig måte, nei Houllebecq får en til å reflektere selv. Hovedpersonens tanker rundt dette springer ut fra den sunne fornufts kraftsentrum, favnet av vår ideologiske horisont. Leser du historien om Francoise og Francois, skjønner du hva jeg mener ☺ 

Jeg er helt enig med dem som har klassifisert boken som en klassiker, og også dem som har gitt plass til den i listen over 1001 bøker du MÅ lese før du dør, dette er litteratur som aldri går ut på dato!

Drangsgård oppsummerer denne klassikeren slik: Surmaget dataingeniør finner ut at han mangler dametekke og skylder på samfunnet. 



Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 1994/på norsk 2015
Sider: 144
Kilde: Biblioteket