onsdag 20. oktober 2021

Misforståelse i Moskva av Simone de Beauvoir

Simone de Beauvoir (1908-1986) var en fransk filosof og forfatter. Hun var eksistensialist og feminist, og politisk aktiv. I flere av bøkene sine bygger hun handlingen rundt sin egen utvikling som kvinne, tenker og politisk aktør. Det fungerte der, og det fungerer godt i denne romanen også.

Forlaget om handlingen:
Kortromanen Misforståelse i Moskva ble skrevet i 1966–67 og var i utgangspunktet tenkt som en del av novellesamlingen La Femme Rompue («Den ødelagte kvinnen»). Men Beauvoir ombestemte seg og byttet ut teksten med en annen. Kortromanen ble dermed først utgitt på fransk i bokform i 2013. 
Misforståelse i Moskva er beretningen om et middelaldrende ektepar i krise, som reiser til Moskva. Paret har mot stridende forventninger både til hverandre og til livet som ligger foran dem. I likhet med novellene i La Femme Rompue, er omdreiningspunktet en kvinne som er desillusjonert i ekteskapet og i hverdagen. Her slipper også Beauvoir mannens synsvinkel til, slik at teksten pendler mellom kvinnens og mannens virkelighetsforståelse.

Simone de Beauvoir gjorde, sammen med sin mann flere reiser til Sovjetunionen i perioden 1962 - 1966. Hun var rundt 60 år da hun skrev denne kortromanen, og det er også Nicole, en av to hovedpersoner, i Misforståelse i Moskva.

Det er spennende å lese romaner hvor en så interessant forfatters liv kan anes mellom linjene. Temaet som forfølges er alderdom, og hun skildrer nydelig en sørgmodig forferdelse over å ha blitt gammel. 

Nicoles mann Andrè har vært gift før, og har en datter Masja, som bor i Moskva. Det er henne de besøker, og nå er det tre år siden sist. Nicole reflekterer over at det forrige besøket i byen var mye mer spennende. Selv om hun konkluderer med at det var nytt den gangen, så overbeviser hun seg om at Moskva nå fremstår som kjedelig, fordi hun selv har blitt gammel. 

                    Jo mindre hjemme hun følte seg i sin egen kropp, desto sterkere følte hun seg forpliktet til å ta seg av den.


Det er så sant som det er sagt, og gjennom flere sånne hverdagslige observasjoner, blir vi kjent med to mennesker som ikke synes det er spesielt lett å bli gammel. Begge to har fortellerstemme, så leseren vet etter hvert bedre enn de to, at de faktisk går rundt å grunner over de samme tingene.

Andrè føler seg mindre oppvakt, og ergrer seg over at han ikke har drevet det til noe her i livet. Han savner det heftige og inderlige han opplevde tidligere i livet, og forakter sin egen uvirksomhet, uten at han greier å gjøre noe med det. 

Jeg nærmet meg faretruende slutten på historien, og begynte å lure på om jeg har gått glipp av denne misforståelsen som bokens tittel indikerer. Historien frem til nå ha vært reflektert og fin, men ikke noe å hive hatten i luften av. Så skjer det, endelig, og skal si pulsen min økte. 

                Hva nå? tenkte hun matt mens hun gikk tilbake til hotellet. Ingen utvei. De ville fortsette å leve sammen, hun kom til å fortrenge bebreidelsene sine; mengder av par vegeterer slik, i resignasjon og på akkord med seg selv. I ensomhet. Jeg er alene. Ved Andrès side er jeg alene. Innse det.


De siste sidene river skikkelig i hjerterota, kanskje ikke hvis du er tjue, men som en femtifireåring som greier å kjenne seg igjen i de første tegnene på alderdom, så er det de opplever hjerteskjærende. 

Misforståelse i Moskva er usentimental og dypt personlig. Her får vi gjenkjennelige observasjoner, samtidig som Beauvoir setter ord på fornemmelser en gjerne ikke har uttalt for seg selv enda. Historien er glimrende ført i pennen, med en språkføring og skriveteknikk jeg liker. - Boken anbefales på det varmeste!


Jeg har tidligere blogget om: Mandarinene, De uadskillelige og Det annet kjønn


Forlag: Pax
Utgitt: 2013/på norsk 2021
Sider: 139
Kilde: Leseeksemplar

mandag 18. oktober 2021

304 dager - ny roman fra Simon Stranger

Dette er sterke saker dere, en historie bygget på samtaler med en virkelig veteran fra Afghanistan. 304 dager er en roman, dikt og forbannet løgn, som Ibsen så klokt formulerte det, men med en sannhet i bunn som skremmer. Simon Stranger er kjent for meg fra flere romaner, så forventningene var store til årets utgivelse.

Forlaget om handlingen: 
I mars 2015 står Afghanistanveteranen Nicholas alene i skogen bak huset, klar til å ta sitt eget liv, da han innser at han er nødt til å varsle sine nærmeste. Han lover moren sin å holde seg i live til jul, som er 304 dager unna.

Gjennom 304 fragmenter fortelles to fortellinger: Nicholas går til krig fordi han vil være med på å gjøre verden til et bedre sted, men ender med å få livet sitt revet i småbiter. Arman er tre år gammel da Sovjet invaderer Afghanistan. Som voksen skal han slutte seg til Taliban for å beskytte landet sitt - blant annet mot norske soldater.

304 dager er en roman om krig og vennskap, kjærlighet og familie. Mest av alt handler den om kampen for å komme seg gjennom et krigstraume, og forsøke å overleve freden.


Det skal litt til å greie å skildre beveggrunnene en ung mann har, for å ta livet sitt. Det greier Stranger med glans, jeg forstår godt hvordan Nicholas har det med seg selv, og selv om det er dårlig gjort overfor moren som er glad i ham, så føler jeg fortvilelsen hans. 

Historien begynner altså etter Nicholas har vært i Afghanistan, og avsluttes 304 dager etter han avga løftet til sin mor, om å holde seg i live en stund til. Hva var det som fikk tilværelsen hans til å rakne? Når vi hører om livet i de internasjonale styrkene i Afghanistan, så kan en jo skjønne at tankene kan gå i spinn etterpå.  

Vi møter også Arman, en ung afghansk gutt, som senere skal få en betydning i Nicholas sitt liv. I vekslende kapitler hører vi om de to unge guttene, som lærer å ta i mot livets helt forskjellige utfordringer. Arman for eksempel ble som ganske ung, tvunget til å delta på steiningen av en burkakledd dame. Etterpå fortviler han:

        Arman løper ut gjennom porten igjen. Ser seg raskt om til begge sider, og nå begynner han å bli desperat. Allah, ikke la det være en av søstrene mine, tenker han, og løper bort til brønnen, der en rekke av kvinner står for å hente vann. Alle sammen tildekket av burkaer, så det er vanskelig å si hvem de er. Ikke kan han rope søsterens navn for å sjekke, heller, for det er ingen som skal vite hva hun heter. Da mister familien ære, så han må finne på noe annet.
            Mamma! roper Arman.
            Alle snur seg. Himmelblå skikkelser som vender oppmerksomheten mot ham, skjult bak gitter av tråd. Ingen av dem svarer.

Karakteroppbyggingen er god, og det er refleksjonene rundt ptsd også. Jeg likte godt å lære om krigen i Afghanistan som jeg har hørt om så lenge jeg har levd. 1978 var året revolusjonen kom til Afghanistan, og i 1983 startet krigen mot terror. Arman er syv år og må flykte fra sitt hjem i Herat. 

Vi hører om de tre anglo-afghanske krigene, fredsprisvinner Malala løftes frem, og navn på mennesker og organisasjoner vi aldri kommer til å glemme settes i sammenheng: Osama bin Laden, Al-qaida, Taliban, Det muslimske brorskap og ikke minst byen Mazar e Sharif, som sto hardt imot Taliban, helt frem til august i år.

Det går ikke an å forstå hvor disse talibanlederne tar sine forskrudde holdninger fra, men at det har gjort noe med generasjoner av muslimer, det at 70000 mennesker ble fordrevet fra Palestina i 1948, det kan jeg relatere til. Arman henviser også til hatet mot koloniherrer verden over for undertrykkingen og utarmingen de har stått for.

I tillegg til interessant kunnskap om Afghanistan, og om hvordan de norske styrkene der nede jobber, skildrer Stranger Nicholas sine traumer på en overbevisende måte. Det er ingen solskinnshistorie dette her, men en fortelling som lar leseren spille på lag, så vel med nordmannen som sloss for livet hjemme og med afghaneren som har helt andre utfordringer i livet sitt.

Simon Stranger har igjen skrevet en roman som holder leseren fast til boksidene. Den er glimrende komponert og engasjerende til tusen - jeg anbefaler den høylytt videre ☺


Jeg har tidligere omtalt disse bøkene av Stranger: Mnem, Det som en gang var jord, De som ikke finnes og Leksikon om lys og mørke 

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2021
Sider: 435
Kilde: PDF fra forlaget


søndag 17. oktober 2021

Skjønne verden, hvor er du av Sally Rooney

Irske Sally Rooney har gitt ut tre romaner, Samtaler med venner, Alle andre, og så kom denne, som virkelig tvang seg inn på leselisten med sine mange begeistrede omtaler. Ikke la deg skremme av den litt ungpikeaktige måten handlingen fremstilles på fra forlaget, historien byr på mer enn hjertesmerte.

Forlaget om handlingen: 
Forfatteren Alice treffer Felix, som jobber på et lager. Hun inviterer ham med seg til Roma og han takker ja. I Dublin forsøker Eileen, Alices beste venninne, å komme over et brudd, men som vanlig ender det med at hun begynner å flørte med barndomsvennen Simon. 

Alice, Felix, Eileen og Simon er fremdeles unge, men de forsøker å finne fotfeste i voksenlivet. De begjærer hverandre, de skuffer hverandre, de blir sammen og de gjør det slutt. De har sex, bekymrer seg for sex, bekymrer seg for vennskap og for verdens tilstand.
Befinner de seg i det siste opplyste rommet før mørket blir totalt? Kan de tro på fremtiden, tro på en skjønn verden? 


Vi befinner oss i Irland i denne historien, en setting som ligner på England, men allikevel ikke er det. (formulert litt rart, men det klinger helt normalt inni mitt anglofile hode) Mot slutten nevnes pandemien, så vi er i nåtid, men korona får ikke noe fokus.

Romanen er skrevet på en original måte, med hyppig brevveksling mellom Alice og Eileen og en fortellerstemme som fremstår som en flue på vegen. I tredjeperson får vi vite hva de to venninnene tenker og føler, hvordan de områr seg med mennene i sitt liv, og litt av hvert annet. 

Det er dette "andre" som fenger meg mest, og det er Eileen som med sin miljøbevissthet, kommer med den ene slagferdige replikken etter den andre. Hos henne får vi mange tankevekkende synspunkter på mangt og meget, alt uttalt på en måte som får meg til å trekke på smilebåndet.

Forfatteren Alice, som bor i et standsmessig hus litt for seg selv på landsbygda utenfor Dublin avtaler et møte med Felix på Tinder. Dialogen dem i mellom på dette første møtet er famlende, de måler hverandre og holder tilbake, noe som gjør det umulig for begge to, å lese den andre. Alice` fortid hører vi ikke så mye om, bare at hun nå kan leve av å skrive, og for ikke så lenge siden trakk seg tilbake, på grunn av noen litt diffuse psykiske utfordringer.

Eileen er bestevenninnen til Alice, gjennom hele romanen hører vi om intensjonene hun har om å reise og besøke Alice der hun bor. Et annet gjennomgangstema er Eileens søster Lolas bryllup, som det snakkes om hele tiden, både før og etter det er avviklet.

Eileen møter barndomsvennen Simon på kafè, og vi får en kjapp, nesten oppramsende skildring av forhistorien deres, som strekker seg tilbake til da Eileen ble født. For nabogutten Simon var som liten misunnelig på Lola, som hadde fått en lillesøster, og der starter forholdet deres. Som voksne snakker de om sosialisme vs kapitalisme, om politiske grunnprinsipper og politisk konservatisme. De er enige om at historisk sett lever vi i en krisetid, både med tanke på klimaforandringene og politikken som føres. 

Jeg synes det var spennende å høre om sivilisasjonskollapsen som fant sted i 1220, den gang også på grunn av topptunge politiske strukturer og klimaforandringer! Historien gjentar seg?

Det er så mye jeg kunne skrevet om fra denne boken, den er et overflødighetshorn av forskjellige situasjoner. De fire voksne som trer frem som hovedpersoner er godt voksne (over 30), men til tross for at de er oppegående nok, så fremstår de også som naive ungdommer som tar dårlige valg, og er usikker på seg selv. 

            Det er Simon som får det verste grumset i personligheten min. Jeg aner ikke hvorfor jeg kritiserer ham, det er meg selv jeg burde rette kritikken mot. Hva skags voksen kvinne er det som oppfører seg sånn? Det er forferdelig. Tenksomt gravde Alice albuene ned i håndkleet. Etter et øyeblikk sa hun høyt: Du mener at du ikke liker deg selv når du er sammen med ham? 

Skjønne verden hvor er du er en underholdende roman, som gir næring til refleksjonene dine, og gir deg en liten latter -  jeg anbefaler den gjerne videre ☺

Utgitt: 2021
Sider: 316
Kilde: Leseeksemplar

fredag 15. oktober 2021

Eichmann i Jerusalem av Hannah Arendt

Denne boken kom ut i 1963, og oversatt til norsk to år senere. Utgaven jeg har lest er fra 2021, og inneholder et fyldig register og litteraturliste, for videre lesning. Slik jeg så for meg boken, ville Hannah Arendts jødiske bakgrunn kaste et lys over fremstillingen, men jeg ble positivt overrasket, for her er det filosofen Arendt som har lyttet, tolket og talt, og det hun sier er verdt å lytte til. 

Forlaget om boka:
Eichmann i Jerusalem omhandler en av verdens mest omtalte rettssaker: Adolf Eichmann, som administrerte Nazi-Tysklands deportering av jøder til utryddelsesleirene, stod i 1961 tiltalt for «forbrytelser mot det jødiske folk og mot menneskeheten». Den tysk-amerikanske forfatteren og filosofen Hannah Arendt, selv jøde, var til stede i Jerusalem som reporter for The New Yorker. Hun reduserer ikke Eichmanns skyld, men hun banaliserer den.

Arendts bok reiser de ufravikelige og ubehagelige spørsmålene om ondskapens vesen i vår tid: Er så mye lidelse bare mulig fordi ofrene umenneskeliggjøres som «undermennesker» av altomfattende ideologier? Er slike forbrytelser bare mulig fordi de kan dirigeres av skrivebordsmordere langt fra ofrenes skrik og nedverdigelse? Adolf Eichmann er en uhyggelig påminnelse om hvilke grusomheter et lydig menneske kan få seg til å begå, når ønsket om å tekkes sine overordnede overskygger alt.

Utgivelsen førte til et ramaskrik. En grunn var at Arendt ble anklaget for å mene at jødene var medskyldige i sin egen utryddelse fordi enkelte jødiske ledere samarbeidet med nazistene. En annen var selve hennes vurdering av tiltalte. Man ønsket å se Eichmann som et monster, men den lærdommen Arendt trakk i Jerusalem, var at virkelighetsfjernhet og tankeløshet kan volde større lidelse enn ren ondskap. Det er dette som er det ondes banalitet.

Det er litt av en innledning forlaget byr på, men jeg synes den er god, og har ikke villet kutte noe i teksten. Jeg noterte en hel masse da jeg leste, men når jeg i skrivende stund sitter og prøver å formulere tekst som gjenspeiler min leseopplevelse, har jeg litt problemer. Hvordan få frem de flotte refleksjonene Arendt gjør seg, uten at hun fremstiller Adolf Eichmann som et ensidig ondt monster.

Eichmann rømte til Buenos Aires etter krigen, og ble kidnappet av Israelske myndigheter i 1960. Han ble tiltalt i den siste av de mange rettsakene, som ble innledet med Nürnberg-oppgjøret.

Vi starten av boken befinner vi oss i rettssalen i Jerusalem, vi hører om påtalemyndighetenes arbeid og ikke minst forsvaret av tiltalte. Eichmann ble tiltalt på 15 punkter, og erklærte seg "ikke skyldig" på alle sammen. I løpet av historien, som er faktabasert, men skrevet med nerve og flyt, nesten som en roman, får vi høre hele bakgrunnen til Adolf Eichmann, fra han ble innlemmet i politikken.

Her snakkes det om en politisk løsning, som betydde at alle jødene skulle fraktes ut av Tyskland, muligens til Madagaskar, eller til en gudsforlatt egn på landsbygda i Polen eller andre land. Krigen var godt i dag da det ble snakk om en  fysisk løsning, som er den vi kjenner, utryddelse ved drap. Mange detaljer kommer frem som jeg ikke har vært klar over, til tross for alle bøkene jeg har lest om 2. verdenskrig, og det er virkelig interessant lesning. 

Det store spørsmålet er, visste han hva han gjorde? Det sies at han ikke tok noen egne avgjørelser selv, han kom nødig med forslag, og tok bare initiativ til noe en gang. Hadde han noen samvittighet? eller stilte han seg likegyldig til resultatene av det organiseringsarbeidet han var sjef for?

I denne boken fremstilles Eichmann som litt dum, veldig naiv og lite reflekterende. Han synes å være positiv til jøder, han er i alle fall ikke en utpreget jødehater, og ved flere anledninger hører vi om at han hjelper noen av dem. Siden han ble dømt til døden og henrettet, skjønner en at det å være dum, ikke er en formildende omstendighet.

Boken inneholder også en epilog og en etterskrift, som er verdt å få med seg. En skulle tro at den detaljerte 230 sider lange skildringen av Adolf Eichmanns bravader var nok, men det er spennende å høre om selve rettergangen og om hvilke kilder forfatteren har bygget opp denne boken rundt. 

Denne boken er skrevet med et lett språk, med en oppbygging som gjør lesingen medrivende og interessant. Det finnes ikke tørre faktadeler og annet som bremser interessen min, men overrasker stadig med detaljer, som jeg vil lese mer om. Hannah Arendt dømmer ingen, hun konkluderer ikke, men formidler Eichmanns liv og levnet, på en måte som av meg oppfattes som nøytral og troverdig.

Denne beretningen om det ondes banalitet anbefales på det varmeste!

Forlag: Pax
Utgitt: 1963/ denne utgivelsen 2021
Sider: 282
Kilde: Leseeksemplar


torsdag 14. oktober 2021

Menneske og møll av Kristin Tveiten

Menneske og møll er Kristin Tveiten sin debutroman. Litt tilfeldig plukket jeg opp, at dette er en norsk utgivelse jeg bør få med meg. Når jeg nå har lest, skjønner jeg hvorfor den løftes frem, og anbefaler den gjerne videre. Omsorg i nære relasjoner er tematikken, som skrives frem på en var og tankevekkende måte.

Forlaget om handlingen:
Ein dag ringer far til Marianne og spør om ho har lyst på den gamle, rosemåla kista etter besteforeldra hennar. Dei har ikkje snakka saman på fleire tiår. Han har ikkje eingong helst på mannen hennar, og han har ikkje vist interesse for barnebarnet Astrid, som no er vaksen. Likevel reiser Marianne for å hente kista.

Møtet med den aldrande faren blir ikkje det siste. Han er skrøpeleg og klarer ikkje ta hand om seg sjølv. Den nye kona hans verkar uinteressert. Maktbalansen er rokka ved. No er det han som er liten og redd og får kjenne på redsla når nattemørket pakkar seg rundt han. Faren treng Marianne. Motvillig, men pliktoppfyllande, stiller ho opp, og ei mørk familiehistorie kjem til overflata.


Det er Marianne vi følger i denne historien, men med seg har hun en stødig ektemann, og to søsken. Et fjerde søsken i flokken døde ung, og omstendighetene rundt hennes død, er et av dreiningspunktene i denne romanen. 

Samtidig som vi nærmer oss "løsningen" på dette spørsmålet, er vi med når Marianne og de to andre motvillig gjenoppretter kontakten med sin aldrende far. De føler aversjoner mot ham, både fysisk og for det han har gjort, men det begynner å bli lenge siden, og nå ser de ham som en gammel og litt hjelpeløs mann, som de kan gi litt oppmerksomhet.

En artig karakter i denne romanen er den nye konen hans, som øyensynlig snylter på hans økonomi, mens hun lever mesteparten av året i en leilighet i syden. Hun setter sinnene i kok hos søsknene på mange måter, og selv jeg som leste, ble temmelig stresset over hvordan hun tar seg til rette uten å bidra med noe selv. 

Kristin Tveiten skriver med et flott språk, søskenflokken bruker humor for å komme gjennom og forbi det vanskelige, noe som gjør handlingen lysere enn den gjerne kunne vært. Gjennom hele historien stoppet jeg opp ved flotte formuleringer og små tankevekkere, noe som bidro til at dette ble en flott leseopplevelse. Tveiten behandler det såre temaet som tas opp her med respekt, noe som er godt å lese, for det er vanskelig å fornye kontakt, med en konfliktfylt relasjon.

Andre bloggere om boken: 


Forlag: Samlaget
Utgitt: 2021
Sider: 228
Kilde: Biblioteket


mandag 11. oktober 2021

Julian er en havfrue av Jessica Love

For en nydelig bok! Jeg har sett boken i bokhandlere mange ganger, men ikke flippet i den. Da jeg satt meg ned med boken nå, ble jeg veldig glad, dette er en skatt for oss som jobber i barnehage, og for (beste)foreldre som vil spre litt magi i små menneskers hverdag.

Forlaget om boka:
Hver lørdag drar Julian og Besta på bading. På t-banen hjem får Julian øye på tre vakre kvinner med feiende flotte fiskehaler. Fra da av vil Julian også være en havfrue. Men hva vil Besta si? 

Med en bergtakende strek og varm fortelling vinner «Julian er en havfrue» hjertet til lesere, kritikere og prisjuryer. Bildeboka er allerede oversatt til 14 språk. 


Denne historien har et budskap som ikke staves ut i klartekst. Besta er den store helten, bestemoren som ser Julian med hjertet sitt, og gir ham akkurat det han trenger. 

Barn trenger å bli sett og respektert for den de er, men dessverre sitter skylappene ofte alt for stramt, på mange voksne. Historien om Julian gikk rett hjem hos 2-åringene jeg har lest boken for de siste ukene. Langt fra alle barna har et godt utviklet verbalt språk, men heldige meg som har lest for dem, ser på kroppsspråk og ansiktsuttrykk, at de fordøyer, undrer seg og koser seg med historien. 




Boken gir en glimrende innfallsvinkel til å snakke om å være annerledes, og få barna som er litt mer enn to år til å reflektere over at vi alle tenker og føler forskjellig, og har ulike interesser. Litt tankevekkende er det jo, at det er vi voksne som kan ha en tendens til å synes andre er spesielle, mens barna tar åpent i mot og inkluderer helt naturlig.

De 38 sidene er gjennomillustrerte med nydelige, drømmende bilder. Jeg har lest gjennom boken mange ganger, sammen med de små i barnehagen. Barna ber om å bli lest for og spør etter "Julian-boken", jeg og smiler helt automatisk når jeg åpner den, og det gjør barna også. Dette er en bok å bli glad av ☺

Forlag: Mangschou
Utgitt: 2018/på norsk 2020
Sider: 38
Kilde: Leseeksemplar

lørdag 9. oktober 2021

Ved frokostbordet av Defne Suman

Defne Suman har skrevet flere medrivende romaner fra dagens Tyrkia. Hun er selv oppvokst på en øy utenfor Istanbul, men har bodd i flere andre land. Ved frokostbordet ser ut til å være den første boken som har blitt oversatt til norsk. Liker du skrivestil litt utenom det vanlige, og nerve som er gjemt i handlingsforløpet, så er denne romanen en liten godbit for deg.

Forlaget om handlingen: 
Da den tyrkiske kunstneren Şirin Saka fyller hundre år, samles familien i tre generasjoner på øya Büyükada for å feire henne. I løpet av to korte dager tegnes en mye lengre historie opp – en historie om kjærlighet og brutte løfter, om mennesker som lyver både for hverandre og for seg selv, og et land som altfor lenge har fornektet sin egen voldelige historie. 

Hvor mange hemmeligheter kan én familie bære før det begynner å knake i sammenføyningene?


Forlag: Mangschou
Utgitt: 2018/på norsk 2021
Sider: 411
Kilde: Leseeksemplar

Min første tanke om boken er at det var veldig kjekt å lese en roman med handling fra dagens Tyrkia. Gjennom minner og tanker blir vi dog tatt med tilbake i tid, men det er det som kom fram rundt frokostbordet, som er romanens omdreiningspunkt. 

Handlingen skrives frem med fire fortellerstemmer, de er ikke merket i overskrift, men etter å ha lest litt inn i kapitlet kommer det fort frem hvem det er som snakker. Den første ut er Burak, som presenteres ganske så tydelig litt ut i første kapittel: 

            Jeg heter Burak Gökce. Jeg er førtifire år. Mann. For øyeblikket hjemme hos Sirin Saka på Büyükada. Hvilken dag det er i dag? Søndag. Det er id, høytiden kjent som sukkertøyfesten. Sirin Saka fyller hundre år i morgen. Jeg er her både som venn av familien og som journalist.

Det er tyve år gamle Selin som vekker Burak denne morgenen, hun er oppbrakt over at faren Fikret er borte. Når en blir kjent med Fikret skjønner en hvorfor Selin bekymrer seg, ham lærer en å kjenne gjennom det de andre karakterene sier om ham, og noe dialog. Vi møter hans søster som en egen fortellerstemme, og Mester Sadik, den nitti år gamle tjeneren, som har fulgt familien hele sitt liv.

Karakterene er glimrende skildret, de eldre har ikke gått over til den nye tiden, men klamrer seg til sine gamle vaner mens de unge er på sosiale medier, sitter med instafeeden på telefonen, og irriterer de eldre med sin oppførsel, akkurat som her hos oss.

Nåtidshandlingen utspiller seg på en dag, hva ble egentlig sagt, under denne frokosten før Fikret forsvant? og hvorfor så Sadik så redd ut? Til tross for at det er en rolig roman dette, så engasjerte hemmelighetene meg, og leseøktene ble dradd ut, siden jeg ville vite mer om det som skjer.

Underveis får vi oppleve flere magiske situasjoner, som en nydelig skildret konsertopplevelse, landsbyliv med et blikk på turistene, og hva som skjedde da hagen deres ble ekspropriert. Når det kommer frem at Fikret bor i et villaområde hvor slummen er et steinkast unna, kommer det helt nye bilder opp i hodet mitt.

Ved frokostbordet er en nydelig sammenflettet historie, lettlest og absolutt ikke overtydelig, men leseren slipper å anstrenge seg for å huske karakterene eller følge med på hendelsesforløpet. Jeg anbefaler gjerne boken videre ☺

torsdag 7. oktober 2021

Så den store fuglen ikke tar deg av Hiromi Kawakami

Det beste med å lese bloggomtaler av bøker, for så å bestille en haug på biblioteket, er at en ikke alltid vet hva en skal i gang med. Takk Augusta for tipset om Kawakami, dette er en dystopi jeg frydet meg med, fra første side. 

Forlaget om handlingen:
I en fjern fremtid hvor menneskeheten står på randen av utryddelse, iverksettes et desperat, verdensomspennende prosjekt: For å stimulere fremveksten av nye menneskeslag isoleres verdens befolkninger og forhindres i å ha kontakt med hverandre.

Så den store fuglen ikke tar deg er en grenseløst ambisiøs og samtidig forbausende jordnær roman der Hiromi Kawakami på sitt urokkelig stillfarne vis utfordrer ideen om en menneskehet i evig vekst. 

Ulike fortellerstemmer veves sammen og viser oss en uoversiktlig fremtid der menneskeheten må forsone seg med å ikke lenger være naturens midtpunkt.


Aller først i denne romanen møter vi kvinner som bor i skogen, mer eller mindre for seg selv. Menn har jobb som befruktere, og når tiden er rett, kommer det en mann som befrukter kvinnene. Kvinnene oppdrar barn, men de har ikke et nært og kjærlig forhold til barna. 

Det blir født et trassig barn som stiller spørsmål til det de voksne sier. Dette blir en trussel for samfunnet, og barnet blir isolert hos Store mor, som greier å skape et funksjonelt individ ut av henne. 

På syttenårsdagen sin får barna en datamaskin, så de kan bli opplært til å bli våkere. Vi blir kjent med Emma som ikke passer inn på skolen. Dette er i et annet miljø, vi hører om normale intriger blant skolebarn, men med noen tanker det er verdt å dvele litt ved.

Menneskeheten er i sterk tilbakegang som følge av en rekke katastrofer og masseutryddelser, og noe måtte gjøres. Jacob og Ian jobber som våkere sammen, siden Ian ikke kan gå, har han synkronisert bevisstheten sin med en nesehornfugl, så når Jacob sykler rundt og gjør jobben sin, er det denne fuglen som sitter i kurven.

        Kanskje er menneskeheten dømt til å dø ut. 
        Jeg husker fortsatt Jacobs stemme da han mumlet disse ordene. Jacob O`Neill, mannen som aldri hadde gitt opp.
        Det har folk sagt til alle tider.
        Men det var ingen av dem som egentlig mente det.
        Hadde de ment det, kunne de ikke ha drevet på med alle verdenskrigene, all terrorismen og all forurensningen. Snakk om ubekymret gjeng.

Denne sterkt reduserte utgaven av vår verden, er livet slik vi kjenner det blitt en umulighet. Allikevel er det mye som er mulig, som vi ikke kan se for oss i dag. Her får vi mange spennende synsvinkler, og selv om verdenen ikke er til å kjenne seg igjen i, kan en godt forstå enkelte av de mellommenneskelige følelsene som skildres.

Subtilt i teksten stiller romanen gjennomgående spørsmål som angår oss i dag, eksistensielle tanker luftes, som at det ikke er lett å forstå seg på andre, hva legger vi i ordet "vanlig" egentlig, og befrielsen i å slippe all tankestøy, og "å bare være". 

Fortiden skildres, hvor skillet mellom sentrum og periferi var blitt stor, likeså makteliten, de materielle behovene og det økte fiendskap mellom menneskene. Alt dette hørte til i en tid da befolkningsøkningen var eksplosiv, og menneskeheten var uten håp.

Vi får høre om mutasjoner av genmateriale, om kloning, og ting som blir gjort for å snu negative trender. Vokterne følger nøye med på den lille underklassen som finnes, for de vet at opptøyer herfra er symptomer på at forhold kan ha forverret seg igjen. Her er mennesker som ikke sover, bare lysbader litt, noen dør ikke, noen trenger ikke spise, for kroppen deres produserer sin egen energi.

Så dukker mirakeljenta Aicha opp, og religion blir føyet til det store puslespillet, som denne romanen er. Kaira sies å være "et tvers igjennom menneskelig menneske, som ødelegger mer enn hun skaper". En munnfull tankevekker det der...

Jeg likte denne boken godt, teksten er lett å følge med på, selv om handlingen beveger seg i tid. Hvert kapittel innbyr til et nytt perspektiv, noen av karakterene møter vi igjen, og stadig vekk får vi vite mer om hver enkelt. Mot slutten fokuseres det på teknologien som nær sagt har overtatt livet på jorden. 

        Men en dag fikk en maskin en idè til en ny måte å replikere seg på. Nærmere bestemt en metode for å kombinere maskinens etablerte selvreplikasjonsmekanismer med kloningsteknologi. 
        Dere vil kanskje innvende at disse to prosessene er for vesensforskjellige til å kunne la seg kombinere. Kloning utføres tross alt på levende skapninger. Kunstige intelligenser består av død materie.

Den eventyrlige settingen, framtidshåpet som skinner igjennom, til tross for at menneskeheten går under. Romanen var virkelig fornøyelig, tankevekkende og virkelig vanskelig å legge fra seg - anbefales på det varmeste!

Forlag: Press
Utgitt: 2016
Sider: 263
Kilde: Biblioteket

onsdag 6. oktober 2021

Gi meg en klem av Simona Ciraolo

Dette er en søt bildebok om vennskap og det å være annerledes. Setningen "trenger du en klem?" er en velbrukt setning i barnehagen, for en finere måte å invitere til nærhet med små som strever med å sette ord på fortvilelsen sin, finnes ikke.

Forlaget om boken:
Trenger du en klem? Det gjør den unge kaktusen Felipe, men familien hans er ikke spesielt kosete av seg. Kaktuser kan jo være litt skarpe i kantene, om du skjønner hva jeg mener... Men Filipe lar seg ikke stoppe av det. En dag setter han av gårde for å finne seg en venn, og kanskje får han den klemmen han så lenge har ventet på.


Familien til Felipe er en mønsterfamilie, som mener at man aldri skal komme tett innpå hverandre. Når vi ser at det er en kaktusfamilie vi blir kjent med, så kan vi jo skjønner hvorfor klemming er fy.

Men, Felipe liker ikke å stå stille og la seg beundre, han ville ha en klem. Når han ikke får gehør fra familien sin, legger han i vei for å vinne en venn et annet sted. Det første vennskapet han prøver å få til ender i katastrofe, og han fikk så mye kjeft hjemme, at han ønsket seg en ny familie. 



Han blir ensom, men heldigvis gir han ikke opp, men holder tappert ut, helt til han hører lyden av en annen som også er ensom. De finner frem til hverandre, Felipe ser hva vennen trenger, og gir ham det.

Jeg koste meg med denne historien, men det viktigste er at det gjorde 2-åringene mine også. Vi har lest boken mange ganger uken etter jeg introduserte den, gjerne flere ganger for dagen, og barna ble mer og mer med, for hver gang. Det er litt av en krim dette skjønner dere, selv om jeg ikke så det ved første gjennom lesning. 

Gjett om vi hadde det gøy da vi lekte boken! Det skal ikke så mye til for å sette i gang en fin lek med denne boken: stuens eneste kaktus fikk seg en tur i barnehagen, steinen jeg hadde hatt med hjem fra ferie fikk to ansikter, ett som gråter og ett som er glad, og en haug med smilende ballonger er alt som skal til☺



Forlag: Mangschou
Utgitt: 2021
Sider: 24
Kilde: Leseeksemplar

mandag 4. oktober 2021

Om tre dager er jeg fri av Runo Isaksen

Det var artig å lese en roman som finner sted akkurat her og nå. Det er ikke så lange siden august, og detaljene rundt korona føles naturlig. Hvordan kan vi ikke nevne korona, når handling skal legges til de siste atten månedene... Om tre dager er jeg fri er mitt første møte med Runo Isaksens forfatterskap, og det blir ikke det siste, for denne romanen likte jeg veldig godt ☺

Forlaget om handlingen: 
Bergen 2021: Mens korona herjer, står Synna framfor sitt store gjennombrudd. Hun har det kunstneriske ansvaret for et nytt og egenartet hotell i Bergen sentrum, og handlingen leder opp mot hotellåpningen. Det blir snart klart at ikke alt er som det burde være.  

Forlag: Teft
Utgitt: 2021
Sider: 
Kilde: PDF fra forlaget


Til tross for at det er Synna som er hovedpersonen i denne romanen, så er det bestevenninnen Elvira som åpner og delvis avslutter historien. 

Handlingen gjør oss kjent med tre generasjoner i Synnas familie, mor som ikke maktet å sette datteren foran flasken og bestemor som i nåtid 82 år gammel, lengter etter at den pleietrengende mannen skal dø, så hun kan få fri.

I åpningsscenene skjer det utrolige at Lars, mannen til Elvira, i siste liten ikke gidder å være med på den tre uker lange turen til Kreta. Da vil ikke datteren være med heller, og det ender med at Elvira reiser alene. Restaurantscenen litt senere er slagferdig til tusen, jeg satt regelrett og måpte over måten han behandlet henne. 

I andre kapittel blir vi kjent med Charlie Rieber som har blitt tildelt hovedansvar for utsmykkingen av farens nye hotell. Han har litt prestasjonsangst, og har hyret Synna som medansvarlig. Relasjonene i Charlies familie er ikke helt sunne, han har ikke respekt for hvordan faren turer frem. Han sier selv at han har et ødipuskompleks, uten at forholdet til moren som døde for lenge siden, gås nærmere inn på.

Romanen består av seks kapitler, ved hvert skifte blir vi gjort oppmerksom på at handlingen finner sted 21 august 2021, noe som leder opp til dagen for åpningen av hotellet. Vi får gjentatt at "resepsjonen er en syv meter lang skranke med to skjermer på", noe som stresset meg, mer enn de to som er ansvarlige for at alt skal bli klart. Charlie bekymrer seg litt for om faren blir fornøyd med det han har gjort, og Synna som har et stort ansvar for utsmykningen ser ut til å ta det helt med ro. 

Det er Synna, som vi til nå bare har hørt om, som er det samlende leddet, og som får mest oppmerksomhet fremover. En hjerteskjærende scene da Synna var 2, med fyll og spetakkel gjør oss kjent med hennes mor Jacobine. Tema som blir presentert er vond lesning, men Synna har hatt mormor Maja i livet sitt, og blitt en stødig kvinne.

Om tre dager er jeg fri er en nydelig roman. Den er handlingsmettet, fortalt fra flere vinkler, på en og samme tid, og tar for seg mellommenneskelige utfordringer på en overbevisende måte. Her er mye humor, og karakterer som en blir glad i. Jeg vil ikke kalle det en feelgoodroman, til det er den for skarp, for her får vi ikke mye "kos". 

Relasjoner mellom mennesker er tydelig tematikk, jeg likte romanen veldig godt, for den er skrevet på en variert og underholdende måte. (Som følelsen du får når du åpner en spennende konfekteske, versus en melkesjokolade) Historien handler også om å lengte etter noe, hva enkeltmennesker drømmer om, og om vi tør å forfølge disse drømmene.

Liker du handlingsdrevne romaner med litt original skrivemåte, så er dette absolutt en bok å se nærmere på! 

Det er ikke tvil om at forfatteren og jeg har latt oss begeistre av den samme herlige gaten på Klosteret. Jeg kjente med en gang igjen gaten fra coveret til boken, og lørdag tok jeg meg en tur dit for å minnes den fine romanen jeg hadde lest i uken som gikk.

lørdag 2. oktober 2021

Et slag i ansiktet av Abbas Khider

Irakiske Abbas Khider ble som 19-åring arrestert for politisk aktivisme av Saddam Hussains regime. Han flyktet fra landet da han ble løslatt, og endte opp i Tyskland. Nå regnes han som en av landets viktigste samtidsforfattere, noe jeg godt kan skjønne etter å ha lest denne romanen.

Forlaget om handlingen:
Med "Et slag i ansiktet" har Abbas Khider skrevet et sterkt og usentimentalt portrett av en ung irakisk flyktning som tvinger saksbehandleren til å lytte til historien hans. Etter tre års venting i ulike asylmottak får Karim Mensy vite at asylsøknaden hans er endelig avslått. I et anfall av frustrasjon og håpløshet konfronterer han saksbehandleren sin. Hvor langt må man gå for å bli hørt? 

Forlag: Mangschou
Utgitt: 2020
Sider: 189
Kilde: Leseeksemplar

Karim Mensy har greid å flykte fra Saddam, og selv om han ikke nådde det egentlige målet sitt, som var onkel Murad i Paris, så ville han gjøre et forsøk på å bli akseptert i Tyskland. 


Romanen begynner med slutten, avslaget er en kjensgjerning og Karim er desperat etter å få fortelle historien sin. Han tropper opp hos den ansiktsløse og anonyme Frau Schulz, som er hans kontaktperson hos Utlendingsenheten. Han knebler henne og teiper henne fast til stolen, og så begynner han å fortelle.

Det høres befriende ut, å gjøre akkurat det, få snakke, bli hørt, selv om han ikke møter forståelse eller aksept, så må det ha føltes helt vidunderlig å få snakke ut. 

Frau Schulz er anonym, i begynnelsen av boken påpeker Karim også det, hvor ansiktsløst et menneske er, uten fornavn. Og det må de kanskje være, disse maktutøverne, som kanskje ikke er sitt ansvar bevisst. At de ikke kan involvere seg med hud og hår, med alle de får inn på kontoret sitt, det skjønner vi jo. Alle Frau Schulzene der ute, kan umulig møte disse fortvilte menneskene med et varmt blikk og forståelse, for de kan jo ikke love dem noe.

Gjennom romanen hører vi om Karim Mensys liv, hvordan det er å leve som asylsøker, hvilke umulige spørsmål han blir stilt, som aldri handler om det livet han lever her og nå, men om alt som hendte før. Vi hører om en by i Tyskland, som er full av menneskesmuglere, jobbtilbud på svartebørs, profesjonelle ekteskapsfixere etc. Han hadde ikke kunnet leve uten hjelp fra disse, som tar seg betalt, men de er mer til å stole på, enn de som er satt til å "hjelpe" dem.

Følelsene kommer godt frem i denne romanen, og jeg kunne ikke annet enn å synes fryktelig synd på Karim. En smakebit fra like etter han var sluppet av i Tyskland, og han ringer sin onkel, som etter avtalen skal møte ham i Paris:

        Men det er noe ordentlig dritt, onkel Murad. Det var jo ikke her jeg skulle havne. 
        - Jeg tar meg av den fordømte smugleren.
        - Kan du ringe pappa og fortelle ham at jeg har kommet frem?
        - Selvfølgelig. Pass godt på deg selv, gutten min, og ring meg om du trenger noe.
          Murad la på. En stund ble jeg stående som lammet, holdt telefonrøret inntil øret litt til og lyttet til summetonen. Den endeløse, jevne tonen lød som signalet fra et medisinsk apparat som varslet om at pasienten var død.


Et slag i ansiktet er aktuell til tusen, og det er ikke fritt for at jeg tenkte på drapet på NAV-kontoret, da jeg leste denne historien. Den er tankevekkende og virkelig godt skrevet, at et så alvorlig tema kan bli både underholdende og til tider morsom lesning, var et pluss. 

Selv om det Karim ser seg nødt til å gjøre, for å bli hørt er brutalt, så er dette ikke en voldelig roman. Jeg anbefaler alle å lese boken, spesielt dem som stemmer blå-blått, men dem er det heldigvis ikke så mange av her i landet.

fredag 1. oktober 2021

Oppsummering av lesemåneden september

En ny måned er over og det er tid for et tilbakeblikk. Jeg leser etter innfallsmetoden, så ofte blir jeg overrasket selv, over hvordan listen ser ut, og hvordan fordelingen mellom sjangerne har havnet. 

I september leste jeg: 

  1. Nils-Øyvind Haagensen - Sangria i parken - 6
  2. Birger Emanuelsen - Statsrådene kommer - 4
  3. Anne B. Ragde - Hjerteknuseren - 4
  4. Per Schreiner - En ubehagelig uke - 3
  5. Øistein Borge - Matadorens siste dans - 3
  6. Jon Ewo - Kjærlighet i endetid - 5
  7. Marta Breen - Patriarkatet faller - (tegnet sak) - 5
  8. D.H. Lawrence - Lady Chatterleys elsker - 4
  9. Jan-Erik Fjell - Ringmannen - 6
  10. Jørgen Jæger - Dommen - 5
  11. Rebecca Buxton - Filosofdronninger - (sak) - 5
  12. Kristin Hauge - Teorier om sand - 4
  13. Cecilia Samartin - Kolibri - 4
  14. Ellen Vahr - Miss Marie - 5
  15. Läckberg og Fexeus - Mentalisten - 6
  16. Kristin Flood - Dantes Inferno (dikt) - 5
  17. Kristin Harmel - Boken med glemte navn - 3
  18. Abbas Khider - Et slag i ansiktet - 5
  19. Margaret Atwood - Som man reder ligger man - (noveller) - 6
  20. Defne Suman - Ved frokostbordet - 5
  21. John Harvey  - Til jord skal du bli -  3
  22. Runo Isaksen - Om tre dager er jeg fri - 5

Tegneserie: 1
Romaner: 13
Noveller: 1
Krim: 5
Dikt: 1
Sak: 1

Ikke før har kulturen våknet til liv etter korona, så setter de i gang med å streike. Vi fikk med oss sesongåpningen med Harmonien, men konsertene som kom etterpå ble avlyst. Høstens første teaterbesøk ble også kansellert, så jeg håper de setter opp Kirsebærhaven senere. KODE var ikke tatt ut i streik, så vi som har årskort ble invitert til et foredrag om Cezanne, og etterpå gikk vi og så på den flotte utstillingen. 

Siste søndagen i måneden besøkte jeg St. Markus kirke, en kirke i Bergen jeg knapt visste fantes. Anledningen var en konsert med Kristin Asbjørnsen og Hanne Ørstavik. Dette ble en uforglemmelig opplevelse. Bergen Kvinnesaksforening inviterte til panelsamtale om religion og feminisme, sjekk ut her hvis du vil vite mer. 

Leder og nestleder i Bergen Kvinnesaksforening styrte samtalen, mellom representanter for fire livssyn/trossamfunn, kristen/lutheraner, kristen/katolikk, muslim og Humanetiker. Jeg gikk ut fra dette møtet, med nye tanker og nye perspektiv.


Oktober startet med et helsikens regnvær, så jeg får nok en flying start på neste lesemåned. Jeg holder ikke oversikt over hvilke nye norske titler jeg leser lengre, så til neste oppsummering skal jeg lage en oversikt. Har noen lest en bok som kvalifiserer og fortjener nominasjon til Bokbloggprisen, så skrik gjerne ut! 

God leseoktober til alle som er innom bloggen!


Som man reder ligger man - noveller av Margaret Atwood

Kanadiske Margaret Atwood har lenge vært en favoritt hos meg, men jeg har aldri lest noveller av henne. I denne boken får vi ni infame fortellinger som avslører mennesket i all sin groteske dårskap.

Forlaget om boka:
Fortellingene kan på overflaten virker realistiske, men leseren aner ganske fort at realismen bare er et tynt skall - for her kan det utroligste skje. Overraskelsene er mange, og humoren høy, trass i dystre temaer som død, svik og maktovergrep. 

Tonen er lett, men hele tiden ligger ubehaget og dirrer. Som for eksempel i tittelhistorien, der en kvinne som har drept fire ektemenn, ser en mulighet for å hevne seg på den første mannen som har gjort henne urett.


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2021
Sider: 302
Kilde: PDF fra forlaget

Margaret Atwood gjør her som Jo Nesbø også har gjort med sine novellesamlinger, kalt dem for fortellinger. Atwood forklarer i etterordet at det er bevisst, for en historie kan godt være sann, men det kan ikke en fortelling. 

Jeg elsket disse fortellingene, novellen som gir tittelen til samlingen kommer som nummer åtte, den er morsom og litt utspekulert spennende, men den ble ikke min favoritt. Det ble de to første, Alphinland og Gjenferd hvor vi møter de samme karakterene. Constance Starr skrev fantasy lenge før dette var en sjanger, det var en fryd å bli kjent med henne. 

Også i den tredje novellen Den mørke dame møter vi igjen den pengelense poeten Gavin Putnan fra de to forrige novellene. Han og Constance var kjærester tidlig i livet, og når han blir intervjuet av en student som skriver doktoravhandling på fantasyserien, får han høre at Constance har skrevet inn en gamlekjæreste blant karakterene.

I fortsettelsen slipper vi taket i disse forfatterne, og møter en liten demon i Lusus naturae. Så er det klart for drap, smugling og forfalskninger i Frysetørret brudgom, en morsom historie som spinnes ut fra antikvitetsbransjen. I Jeg drømmer om Zenia får vi igjen oppleve lysende røde tenner, jeg som ikke har lest vampyrhistorier enda, tenker nå, at det er på tide.

Den døde hånd elsker deg er den historien som fengslet mest. Den var skikkelig creepy, og ikke den du skal avslutte kvelden med. Så er det Som man reder ligger man, vi skal på cruise i Arktis og hovedpersonen Verna møter igjen mannen, som i ungdommen gjorde noe, som har farget hele livet hennes. I den siste fortellingen Brenn støvhaugene møter vi Wilma og Tobias som bor på et luksuriøst aldershjem. Wilma er nesten blind, så Tobias hjelper henne og holder henne med selskap. Nyhetene forteller om orkaner i USA, tørke i Australia, sult i India, og skogbranner, samtidig som et verdensomspennende opprør banker på døren til de gamle.

Det novellene har felles er at alle hovedpersonene har levd lenge, vi hører om unge mennesker, men det er i tilbakeblikk, i nåtid er de gamle. Kanskje det er noe med min egen tiltagende alder som gjør at oppmerksomheten min plukker opp bøker hvor alderdom skildres, og mer og mer føles gjenkjennbart. 

Margaret Atwood skriver så det spruter etter i denne samlingen av fortellinger, som er fantasifull, morsomt og lettlest. Jeg kan for første gang si at jeg likte alle sammen, noe som førte til at jeg slukte boken på en dag. Til og med da jeg var ute og gikk, tenkte jeg på detaljer fra fortellingene jeg allerede hadde lest - hva og hvem og hvorfor?

Fantasy, dikt, krim, vampyr, grøsser, goth, skrekk og dystopi - her har Margaret Atwood tatt for seg mange sjangere, og gitt oss ni velskrevne og medrivende historier - boken anbefales på det varmeste!