Rotteøya - en ny spennende novellesamling av Jo Nesbø

Joda, jeg er en svoren Nesbø-fan, og har lest og likt alt jeg har kommet over. Jeg liker at han ikke bare skriver Harry Hole-krim, men har mye annet, forfriskende nytt å komme med. Den forrige novellesamlingen Sjalusimannen var veldig bra, så jeg frydet meg over å kunne tilbringe min aller siste sommerferiedag med flere av Nesbøs herlige fortellinger.

Forlaget om handlingen:
Her er fem fortellinger fra fremtiden. I «Rotteøya» befinner vi oss i et post-pandemisk USA, hvor eliten venter på å bli evakuert fra taket på en skyskraper mens massene kriger i gatene for å overleve. I «Svart springer» møter vi en psykolog, som også er leiemorder på oppdrag for de multinasjonale selskapene. I «Sikadene» er to bestevenner på vei til okseløpene i Pamplona da de forelsker seg i den samme jenta. I «Makulator» har en mann som forsker på evig liv oppsøkt en minnemakulator i håp om å glemme alt, for det haster.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2021
Sider: 350
Kilde: Lånt på BookBites

Jeg skulle bare lese litt, og før jeg visste ordet av det hadde det gått over to timer. Rotteøya er den første av fortellingene i denne samlingen, og den er lang, så jeg begynte på et tidspunkt å lure på om jeg husket feil, det var en novellesamling, eller?

Rotteøya er superspennende fra første side, det at den er satt i en post-pandemisk verden, burde jo gjøre at jeg kunne kjenne meg igjen, men det kan du bare glemme, for her går det virkelig på livet løs i god gammel Nesbø-stil.  

Noen stikkord noterte jeg meg underveis, og de fleste handlet om respekt for lov og rettsstat, den sterkestes rett, øye for øye, tann for tann, og hevn. Vi møter den følelseskalde forbryteren og i løpet av handlingen får han sjansen til å gjøre gode ting i stedet for jævlige. Tar han imot muligheten eller...

Makulator begynner sånn: En flue setter seg på håndbaken min. Jeg stirrer på den. En flue har en gjennomsnittlig levetid på 28 dager. Vet den det? Skulle den ønske at livet var lengre? Hvis den fikk tilbud om et lengre liv mot å måtte slette alle minnene om sine kjære, om det den har oppnådd, og sine beste dager og øyeblikk, hva ville den valgt?

Vi er i en stinkende leilighet i El Aaiùn, hvor hovedpersonen har gjemt seg en stund. Han vil komme til å glemme alt, men først må han huske. Her utsettes vi for bakterier som er resistent mot medisiner, og har utviklet egne selvoppholdelsesstrategier. Skrekk og gru, jeg som igjen har begynt å lese Krigen mot bakteriene, turte nesten ikke lese videre. Historien tok flere uventede vendinger, og jeg beholdt mitt ansiktsuttrykk som sa "jeg tror ikke mine egne øyne", gjennom hele novellen. 

Sikadene tar oss med til en tid hvor menneskene vet hvilken genpool de tilhører, og hvilke styrker og svakheter dette medfører. Kvantefysikk, relativitetsteorier og parallelle univers flettes inn i en spennende historie med et trekantdrama mellom noen helt spesielle personer.

Serum handler om far og sønn Abbot, far en superriking og sønnen en som klumser til det meste han forsøker seg på. Faren drar til Botswana på slangejakt, han har god greie på disse farlige slangene, og vet hva som må gjøres om noen får et bitt. Sønnen oppsøker ham på sitt favorittsted i Afrika, og vi får bivåne et møte med egyptisk kobra eller var det afrikansk steinpyton? Moralen er tydelig, hør etter når din far forteller deg noe!

Svart springer er den siste novellen, og kanskje den korteste. I likhet med Serum, er den ikke utpreget dystopisk, men et snev av noe analogt preger den. Historien er fortalt i tre deler, og utspiller seg som et slag sjakk. Vi er i Milano, som i nåtid er verdens tredje største slum. Hovedpersonen er psykolog med hypnosekunnskap, men på si er han en leiemorder, med hevnlyster. Det er litt av en kamp han går inn i mot sine konkurrenter, her snakkes det om å drepe på en måte som gir gjenklang i bransjen.

De kommer ubehagelig tett på disse historiene, selv om her er mange utrolige scenarier, så klarer jeg ikke å helt avfeie det som skjer som totalt urealistisk. Plottene er glimrende snekret sammen, i Sikadene ble det nesten litt for kompleks for meg, men de andre var imponerende. Jo Nesbø gir oss både action og noe å tenke på, med disse fem historiene - anbefales!