onsdag 12. februar 2025

En verden i flyt av Dana Vowinckel

Hele tretten tyske forlag kjempet om få utgi denne romanen som handler om å være jødisk nå i dag. Etter utgivelsen i 2023 har boka hanket inn en rekke prestisjefylte litteraturpriser. Jeg heiv meg rundt å skaffet meg boken, siden Dana Vowinckel var satt opp i programmet for LiTFest Bergen, boken ble lest, men dessverre ble den unge forfatteren syk, og måtte bli hjemme i Berlin. 

Forlaget om handlingen:
Margarita tilbringer sommerferien hos besteforeldrene i Chicago. Hun vil helst hjem til Berlin, til vennene og til faren Avi, som jobber i en synagoge. I stedet blir det bestemt at hun skal dra til Jerusalem og besøke moren Marsha, som forlot familien da Margarita var barn.
Margarita og Marsha legger ut på en biltur gjennom Israel, men det varer ikke lenge før ting skjærer seg. Snart er Margarita, Marsha og Avi samlet for første gang på flere år. Den ufrivillige familiegjenforeningen vekker både gamle konflikter og såre minner – og en hemmelighet som Margarita ikke klarer å glemme.

En verden i flyt er en roman om store og små løgner, kjærlighet og sorg – og hvordan det kan oppleves å være jødisk i dagens Tyskland, USA og Israel.

Handlingen i denne historien strekker seg over noen uker inn i høsten, frem mot Jom Kippur. Femten år gamle Margarita er på sitt årlige besøk hos besteforeldre i Chicago, som hun synes er avskyelige, med sin smatting og skriking. 

Hjemme i Berlin går faren Avi ensom omkring, han jobber med det han pleier og etter en begravelse utvikler han en relasjon til den avdødes datter. Da Margaritas mor for 12 år siden valgte dem bort, støttet han henne, noe som først hørtes rart ut i mine øyne, men i løpet av romanen forstår leseren kompleksiteten i forholdet deres.

Romanens synsvinkler veksler jevnt mellom far og datter, hans religiøse liv og virke i Berlin står i kontrast til hennes spontanitet og yrende ungdommelighet. Det er to sterke karakterer som skrives frem her, og selv om miljøene som skildres er uvant lesning, så føles begge troverdig. Gjennom hans omgangskrets i den jødiske menigheten, får vi et innblikk i hvordan dagens jøder ser på historien til overlevende jøder.

Når den fraværende moren plutselig kommer på banen, tar Margaritas ferie i Chicago en helomvending, og hun setter nesen mot Jerusalem. Hun prater med den unge mannen bak seg på flyet, flere uforutsette hendelser underveis fører henne på en omvei, før hun er fremme hos moren.

            Hun hørte moren skrive på pc-en på naborommet, det slo henne at hun aldri hadde lurt på om moren var religiøs, men hun jobbet altså på shabbaten. Var kjøkkenet kosher? Tanken på at det kanskje ikke var det, gjorde henne trassig, sint, at hun ikke fikk velge om hun ville bryte reglene, at moren brøt dem for henne. Hun ville selv bestemme hvilke regler som gjaldt.


Denne romanen tar for seg språk på flere måter. Her snakkers det engelsk, tysk, hebraisk og ivrit, som er en moderne form for hebraisk. Fars tysk er fremdeles ganske dårlig etter 12 år i Berlin, hvor han stort sett holder seg med andre jøder. Margarita snakker tysk og klarer seg på hebraisk og engelsk, mens mor ikke snakker tysk, siden hun ikke ble med da Avi flyttet til Tyskland med den lille jenta si. Når Margarita besøker en familie i Tel Aviv, ser de på henne som tysker ikke jøde, (og tyskerne er slemme, i følge dem), så selv om hun snakker hebraisk og er jødisk, så er det ikke godt nok.

Selve skrivemåten bærer også preg av det språklige, hvor Ute Neumann har beholdt alle de opprinnelige ordene som benevner tradisjoner, matretter, bønner, lover fra tekster, religiøse handlinger, skriftsamlinger etc. Det er mye av dette underveis, men det vanskeliggjør ikke teksten på noen måte, og etter hvert satt ordene ganske godt. Bakerst i boken finnes det en ordliste, men jeg valgte ikke bryte flyten underveis i lesningen, sparte heller denne til slutt.

I tillegg til det språklige, og ikke minst religionen som preger oppveksten til Margarita, får leseren en liten rundtur i historien til landet, når mor og datter er på biltur. Historien er naturlig nok preget av jødeforfølgelsen, men vi får denne problematikken skildret fra en litt annen vinkel, enn vanlig. 

Politikk blir ikke drøftet, men detaljer settes søkelys på gjennom hele historien. Den geopolitiske situasjonen og Iron Dome for eksempel, den andre intifadaen i 2001 eller Yom Kippur skytingen i Halle i 2019. Hadde jeg fått velge, ville jeg hatt litt mer om disse tingene, og litt mindre om 15-åringens trass og seksualitet.

                For det meste prøvde han å holde seg utenfor alt sammen, innbilte seg at han var upolitisk, men sjokket etter 24.februar vare jo ikke politisk, sjokket over angrepskrigen mot Ukraina, over Israels rolle i den, som plutselig ville være upolitisk mens demokratiet gikk i hundene i eget land. Nei, det var ikke noe som het upolitisk. 


Aldri før har jeg lest en roman, som på en så stødig måte skildrer den jødiske identiteten. Det er sikkert mange med meg som har tenkt på jøder som en homogen gruppe, men oh no, sånn er det (selvfølgelig) ikke. Det var veldig interessant å lese om, graden av hvordan de følger alle reglene i religionen sin. Det virker som om alle ser ned på hverandre, for å ikke gjøre nok, være jødisk nok, eller for jødisk, litt av et dilemma dette.

Dana Vowinckel har gjort en formidabel debut som forfatter. Jeg lot meg oppsluke av denne historien, som har gitt meg mye å tenke på. 

Jeg anbefaler gjerne En verden i flyt videre


Forlag: Pax
Utgitt: 2023/på norsk 2025 
Glimrende oversatt av: Ute Neumann
Sider: 364
Kilde: Leseeksemplar

søndag 9. februar 2025

Brottsjøen - femte og siste bok i Ölandsserien til Johanna Mo

Denne serien har jeg fulgt og likt, så det er nesten litt synd at den avsluttes allerede på bok fem. Johanna Mo selger som varme hveteboller, så det dukker nok opp en ny serie etter hvert ☺

Forlaget om handlingen:
«Jeg skal bare ta en liten kveldstur», sier han til kona. Han trenger tid til å tenke. Hemmelighetene han bærer på er i ferd med å ta overhånd. Nå må han tørre å si sannheten. Til kona og til Hanna.

Kalmarpolitiet blir tilkalt etter et funn av et lik i vannkanten, sør på øya Öland. Sjokket lammer hele politistyrken da de gjenkjenner den døde mannen.

Politi Hanna Juncker planlegger bryllupet med sin kjære Isak, mens hun nyter tiden med Hedvig i foreldrepermisjon. Funnet av den døde mannen rykker henne brutalt ut av idyllen, og tvinger henne igjen til å konfrontere sin egen dramatiske historie.



Denne historien fortelles gjennom to synsvinkler, nåtid og de siste dagene før politimannen Ove blir drept. Han og kona Birgitta er barnevakter for barnebarnet Penny, og livet er godt, helt til Ove må ut en tur. 

Politibetjent Hanna Juncker er den ledende hovedpersonen i Kalmarpolitiet. Hun avbryter siste del av svangerskapspermisjonen sin, for å delta i etterforskningen av drapet på sin gode kollega. Hun har utfordringer som gjør at hun begynner å gå til psykologen sin igjen. For en tid tilbake ble Hanna knivstukket i magen, og siden Ove, som den gang var sjefen hennes i politiet, hadde tatt gjerningsmannen under sine vinger, oppga han ikke alt han visste om ham.

Stemningen det legges opp til i starten av historien er mild og fin, med gamliser som titter på fugler, og den berømte naturen i Alvaret. Vi får glimt av havørn med fisk i klørne, kyr og sau i veibanen og utsikt til sel-lek fra en klippe. 

Disa er gift med Kai, og sammen har de sønnen Axel som sitter i fengsel for et drap, han selv påstår at han ikke har begått. Mye av handlingen tar for seg mennesker i denne familiens omgangskrets, og spørsmål om skyld. 

            Hvorfor hører dere ikke bare på det jeg sier?
            Fordi vi vet at du lyver,
svarte Erik. 
Det som utspilte seg foran dem, var en studie i tap av kontroll. I noen sekunder stirret hun rett fremfor seg, ansiktet en stiv maske. Så lo hun plutselig nervøst. Blikket flakket mellom dem, som om hun håpet å få høre at påstanden om løgn var ment som en spøk. Da det ikke kom noen reaksjon, sprakk den irriterte og selvsikre fasaden. Kroppen sank sammen.


Brottsjøen er en innholdsrik krimroman, jeg slenger på "roman" siden store deler av boken handler om hvordan Hanna har det, bryllupsforberedelser, en vanskelig sjef og andre ting som ikke dreier seg om ugjerningen eller etterforskningen. 

Johanna Mo skriver godt, selv om jeg personlig foretrekker litt mer spissede historier, så er det ikke tvil om at dette er en velskrevet krim, som har "alt". Spenningskurven ligger forholdsvis lavt, og her er ingen ekle scener. Leseren får ikke løsningen på krimgåten før helt mot slutten, og alt henger sammen, og det er jo det viktigste. 

Jeg anbefaler gjerne Brottsjøen videre, og gleder meg til neste bok herfra

Serien i rekkefølge: Nattsangeren, Skyggeliljen, Mittlandet og Hjertegress


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2024/på norsk 2025
Sider: 413
Kilde: PDF fra forlaget

lørdag 8. februar 2025

LIT fest Bergen 2025 - Jakten på sannhet

5-9 februar gikk Bergens store litteraturfest av stabelen for syvende gang. Jeg har vært innom arrangementet tidligere år, men bare med et eller to punkt på det innholdsrike programmet.
I år bestemte jeg meg for å delta en hel dag, så fredagen ble ryddet for jobbforpliktelser og satt av til festivalen. 


Disse dukker opp en eller flere ganger i løpet av denne langhelgen: Margreth Olin, Kathrine Nedrejord, Johan Harstad, Marjam Idriss, Brynjulf Jung Tjønn, Anna Fiske, Mimir Kristjánsson, Kristina Quintano. Gunnhild Øyehaug, Agnes Ravatn, Einar Økland, Grethe Fatima Syed, Pedro Carmona Alvarez, Eivind Riise Hauge, Henning Bergsvåg, Fredrik Hagen, Eira Søyseth, Sandra Lillebø, Hilde Sandvik og John Olav Nilsen.

Peru, Sverige, Nigeria og India er i tillegg til Norge representert på festivalen, vil du lese om LIT fest sitt tema som er sannhet, klikk gjerne på lenken. 

Torsdag 6/2, litt avspasering måtte til for å rekke Pedro Carmona-Alvarez sitt innlegg kl. 14:30. 

Innlegget som hadde den underfundige tittelen "Hit og dit og rundt ein liten bit" handlet om gjendiktning av poesi. Etter å ha hørt foredraget, skjønte jeg at tittelen helt presist skildret innholdet. Jeg har nylig lest Pedros gjendiktning av Alice Oswalds diktsyklus Minnesmerke, og var klar for å lære mer om hva det innebærer å oversette, i dette tilfellet dikt. 
Vi fikk høre om Pedros egen tospråklighet, før fokus gikk over til hvordan han jobber med en oversettelse. Det er ikke tvil, her handler det om å ha tålmodighet, og hele tiden ha i tankene hvordan språket er skrudd sammen. 

Å finne de rette ordene på norsk i forhold til det spanske språket, som er bygget opp på en helt annen måte enn det norske, er et nitidig arbeid. 

En må ha øynene åpne for potensielle betydninger, og være obs på meningsbærende ord. Rekkefølgen i setningene har mye å si, samtidig som en må tenke på allitterasjon og klang, for at lesingen skal gå sømløst.

Jeg har etter hvert utviklet stor respekt for en oversetters arbeid med en gjendiktning, og lærte mye av det Pedro Carmona-Alvarez delte med oss her.




Neste post på programmet het Den uhøyrde ytringsfridommen! Praten gikk mellom Kjersti Løken Stavrum som ledet den siste Ytringsfrihetskommisjonen, og (min store helt fra Norsken og svensken og dansken) Hilde Sandvik. Utgangspunktet for innlegget er Stavrums bok Uhørt! 

De snakket om ekskludering, kansellering, forjævligisering, og om viktigheten av å ha et åpent ordskifte. De gjorde klart for alle hvilken revolusjon som har funnet sted etter digitaliseringen, hvor alle mennesker nå har fått en stemme på sosiale medier, på godt og vont. 

Det var interessant å høre om hvilke grunnlag som brukes ved meningsmålinger, og hvor ukritisk mange er, til tydeliggjøring av bakgrunnen for metoden, som er brukt. Det er et vanskelig tema dette, så jeg synes det er godt å få forklart hva det går i på en folkelig og lettforståelig måte, sånn som her. 
Å være klar over at uttalelser gjerne må dekodes er en god ting, på lik linje med at naturlig uenighet er i ferd med å gjøres farlig. 

Takk for et lærerikt foredrag, Uhørt! er satt på leselisten ☺


Resten av torsdagen tilbrakte jeg i Grieghallen, så jeg fikk ikke med meg verken Kristina Quintano eller Johan Harstads prat om sin nye bok Brosteinen, stranden! Heldigvis hadde jeg Harstad på planen for fredagens maraton.


Fredag 7/2 startet kl. 12 med byvandring i fotsporene til Karl Ove Knausgård. Det var professor i nordisk litteratur Frode Helmich Pedersen, som tok med seg en gjeng på tur. Med Min Kamp nummer 5 under armen, fikk vi lære mye om Knausgårds lange opphold i Bergen på 90-tallet. 

Pedersen har en stemme som bærer godt, noe som er viktig ved byvandringer blant veiarbeid og trafikk. 
Han var ikke gniten på sin kunnskap, og med en munter tone og sitt vinnende vesen gjorde han denne vandringen i Knausgårds fotspor til en lærerik og underholdende opplevelse.


Jeg hadde akkurat fått pusten igjen da Johan Harstad inviterte til samtale om oversetting. Found in translation var tittelen på praten som han hadde med oversetter og forlegger Julia Wiedlocha og oversetter Agnes Banach.
Johan Harstad har gitt ut 12 bøker siden debuten i 2001, jeg har lest noen av dem, og har nå satt flere på leselisten. 

Det var veldig interessant å lære om hvor forskjellig samarbeidet med oversetteren kan være. Har ikke en forfatter tillit til den som skal oversette boken, så kan det nesten føles litt skremmende å slippe boken avgårde til et fremmed land, spesielt hvis en selv ikke kan språket boken skal oversettes til. 
Harstad presiserer hvor viktig det er at forfatter og oversetter har en felles forståelse av boken, og poengterer at han også ser på oversetteren, som en forfatter. 



Etter å ha hørt Agnes Banach og Julia Wiedlocha komme med synspunkter fra deres side av arbeidsbordet, skjønner jeg at Harstad mener at gode oversettere er av samme kaliber som forfatteren. Samtalen denne dagen, bekrefter Pedro Carmona-Alvares sine uttalelser om hvilket pirkearbeid oversettelse er, sammen fikk de meg til å skjønne, hvorfor de som jobber med dette, føler seg som utøvende kunstnere.

Trekløveret snakket også om trusselen KI er for oversetteryrket. En må ha kontroll på alle referanser, og beholde den opprinnelige stilen, og ikke minst musikaliteten i teksten. Tap av kontekst i ordvalgene fører fort til tap av troverdighet, noe som gjør at KI-genererte oversettelser umulig kan ha samme kvalitet som det en fagperson kan få til, påstår de, og jeg er hjertens enig. 

Jeg var ganske fortumlet da jeg gikk fra denne seansen, for noen dyktige mennesker jeg har hørt på her! Fra nå av skal jeg hedre oversetteren når jeg skriver blogginnlegg, det er helt sikkert ☺


Gisle Selnes, Vigdis Vandvik, Sandra Lillebø og Magnus Thomassen

Neste foredrag handlet om Plagiat! og Juks! Fire personer representerte hver sine deler av litteraturen. Sandra Lillebø er den jeg kjenner best til, siden jeg har lest Tingenes tilstand og En franske familie. Professor i litteratur Gisle Selnes jobber med de humanistiske fagene og har engasjert seg i spørsmål om plagiat i akademia. Vigdis Vandvik er professor i samfunnsøkologi og har gitt ut en rekke publikasjoner, så de har alle tre et forhold til det å beholde eierskapet til tekst de slipper fra seg. 

Ordstyrer her er Magnus Thomassen som først og fremst er advokat og daglig leder i mediefondet Zefyr. Han inviterte til en avslappet stemning i panelet, ledet samtalen med stødig hånd, som også bidro til å løsne på publikums smilebånd.

For en del tiår tilbake var det vanlig å stjele eller låne fra andres tekster, uten at det nødvendigvis trengtes å gjøres rede for i fotnoter. Nå henger verket og skaperen av verket mye tettere sammen, og bruk av klipp og lim for å lage masteroppgaver, er som alle vet strengt forbudt. 

Jussen som omhandler åndsverksloven er detaljert, men diskusjonen ble ikke tørr av den grunn, for her møtte vi fire mennesker som hadde en dialog fritt for akademiske og juridiske termer. 


Esther King, Marte Spurkland, Jesper Huor, Madeleine Schwartz og Mark Gevisser

Hvordan jakter journalister på sannheten? dette var spørsmålet panelet syslet med i en time. Esther King er redaktør i The Dial, som tar for seg kultur, politikk og ideer via engelskspråklig journalistikk. Hun er amerikansk, noe også Schwartz er, Gevisser er fra Sør-Afrika, mens Hour er svensk, og Marte Spurkland, er som vi alle vet norsk. 

Ørene brukte noen minutter på å venne seg til engelsken, som hos meg er rusten, for i dette panelet fløt dialogen lynraskt. Heldigvis var dette en samtale hvor alle fikk snakke ferdig, resonnementene ble forklart til fulle, og alle holdt seg til tematikken. Verden blir liten når en gruppe som dette samles, men tematikken som ble drøftet er alvorlig, og bidrar til at min uro for fremtiden øker. Takk og pris for at vi har oppegående mennesker blant oss, som ser flere biter av det store bildet, enn det jeg gjør.

Med dagspass sånn som jeg hadde denne fredagen, er det mulig å fylle ventetiden mellom arrangementer, med å stikke innom noe som ikke er på min personlige plan. På denne måten fikk jeg høre fem av Fremtidens forfattere, elever fra Skrivekunstakademiet i Bergen som fremførte egne tekster. Jeg må innrømme at jeg ble imponert, både av hver enkelt og av hvor forskjellig fremførelsene var. 

Jeg besøkte også foredraget Den sanne kroppen, hvor transforsker og -aktivist Luca Dalen Espeseth delte sin faglige innsikt og sine personlige erfaringer som transmann i Norge. Mitt ønske var å bli litt klokere på dette temaet, men til tross for at Espeseth har erfaring så det holder, så var det en sint ung mann jeg så på scenen. 




Så var det tid for Rorgen. Dette var en av rosinene i festivalpølsen for min del, for jeg har lest de to romanene til Eivind Riise Hauge, som det skulle handle om her, Korrektur av et sorgens kapittel og oppfølgeren Halvard Borges forbrytelser. Med seg på scenen hadde Eivind en tidligere innsatt som ordstyrer (en mann jeg med respekt kaller Rorgen heretter).

Det er ikke tvil om at disse to til sammen har god kompetanse på mennesker med kriminell bakgrunn, siden Hauge arbeider med litteratur i Bergen Fengsel hvor han ble kjent med "Rorgen". Samtalen handlet om hvilke type menneske som gjør kriminelle handlinger. De tar også opp temaet fra den siste boken, hvor handlingen belyser hvordan en kriminell ofte blir stemplet som skyldig, kun fordi han/hun kunne ha gjort det.

Igjen var det god stemning på scenen og i salen, det er ikke tvil om at disse to har blitt venner. Jeg kunne ønske at respekten Hauge viser "Rorgen" ville smitte over på hele befolkningen, de fleste av oss vet alt for lite om hva som rører seg i livet til en fengselsfugl.

Det som ble det siste jeg gjorde før jeg tok kvelden denne fredagen var å delta på Poetisk Punkgalla. Heldigvis var gallaantrekk ikke påkrevd, men de fire opplesningene jeg overvar, var en ballkjole verdig. Først ut var romanforfatter, dramatiker og poet Johannes Anyuru fra Sverige, så var det vår alles kjære Einar Økland sin tur. Tenk, 85 år gammel og still going strong! Han digget å være på punkgalla, hadde mye humor og leste fra andres og egne verker.


Nå er det lenge siden jeg har sett Sumaya Jirde Ali på scenen. Hun vant Amalie Skramprisen i 2021, en verdig vinner til en veldig modig dame. Jeg har lest tre av bøkene hennes, og spesielt Et liv i redningsvest gjorde sterkt inntrykk på meg. 

Tenk at hun som 21-åring fikk forespørsel fra et forlag om å skrive en selvbiografi! Jeg har lest Ikkje ver redd for sånne som meg, som rett og slett er rå lesning. 

Jeg husker henne som ungjenta som dukket opp til 8-mars markeringen på Torgalmenningen i 2018, og rørte meg til tårer, med engasjementet sitt. 

Teksten hun fremførte denne kvelden var nydelig, sterk og med masse følelser, som satt igjen i kroppen etterpå. 

Den som avsluttet kvelden for meg var Grethe Fatima Syèd. Hun er en norsk litteraturviter, oversetter og forfatter som er aktiv i det bergenske kulturlivet. Bibliografien hennes er allsidig, og inneholder biografier om Olav Duun og Torborg Nedreaas, vi finner artikler og essays om samfunn og litteratur. En roman har det blitt Eventyr for voksne heter den, og en debattbok om abort
En diktsamling har det også blitt, denne kvelden leste Grethe fra Og så vi med våre mangonyrer, som kom ut i fjor. Jeg har ikke lest den, men har endelig fått den på leseplanen.


I forkant av lesingen fortalte forfatteren litt om bakgrunnen for diktsamlingen, før hun gav oss noen fine smakebiter fra denne stemningsfulle diktsamlingen. 

For en fin fredag jeg hadde på LitFest Bergen, arrangementet hadde mange flinke hjelpere, som smilte og lo, og laget god stemning. Tidsskjema og planen ble holdt perfekt. 

I en pause fredag ettermiddag satt jeg meg ned og kjøpte billett til Dana Vowinckel sin prat om hennes nye bok En verden i flyt. Jeg hadde skaffet meg boken, og så frem til dette arrangementet lørdag formiddag. 

Min frustrasjon ble derfor stor på lørdag, siden Dana ikke var kommet til Bergen, og billettbestillingen skulle vært stengt for lengst da jeg kjøpte billett på fredag. 

At jeg i forkant av dette hadde opplevd tidenes verste kundeservice i restauranten nede, hjalp ikke på frustrasjonen. Får ikke håpe at denne dårlige opplevelsen nede på Litteraturhusets cafè lørdag formiddag, 

vil overskygge de gode minnene fra helgens LitFest, for alle arrangementene jeg var på var glimrende. Heldigvis var Litteraturhuset på ballen da jeg sendte mail om det inntrufne, så festivalstemningen er på vei tilbake til meg ☺

fredag 7. februar 2025

En sang om hevn av Ole Asbjørn Ness

Ole Asbjørn Ness debuterte i 2004 med romanen Det er natt, som han mottok Tarjei Vesaas` debutantpris for. Fjorten år etter kom Aftenlandet, mens bok nummer tre Fem dager i mai, som er første bok i serien om politimannen Johnny Abrahamsen kom i 2021. Jeg har nettopp lyttet meg gjennom den, som en oppvarming til bok to, En sang om hevn som kom nå i år.

Forlaget om handlingen:
En norsk-pakistansk finansmann med gjengtilknytning blir funnet drept i Oslo. Drapet er begått på ytterst bestialsk vis. Politimannen Johnny Abrahamsen er nettopp tilbake etter en lang sykemelding da han i løpet av noen varme junidager ser Oslo bli kastet ut i et inferno av vold. 
En sang om hevn er en rå thriller med heftig driv og glitrende språk: en gjenfortelling av historien om Kain og Abel, men også et tidsbilde av et samfunn som er besatt av nytelse, og hvor den eneste rettferdigheten er den du skaper selv.

Utgitt: 2025
Sider: 242
Kilde: PDF fra forlaget

Etter å ha blitt kjent med Oslos mørke side og Johnny Abrahamsen i Fem dager i mai, så jeg frem til å lese årets utgivelse med spenning og forventning.

Selv om bøkene har forskjellig tema og frittstående handling, så har Johnny A. så pass mye bagasje med seg, at jeg var spent på hvordan det går med ham. Nå befinner vi oss vel et år etter forrige bok, hovedpersonen vår er uredd og utålmodig, noe som bidrar til at sjefene hans er litt oppgitt over ham. Til tross for at han har stor delaktighet i oppklaringen på kammerset, så er det ikke mye kred han mottar fra sine overordnede.

Johnny gikk på noen smeller i forrige bok, noe privatlivet hans bærer preg av. Handlingen er innom dette gjennom hele boken, og mot slutten får vi noen filosofiske betraktninger rundt dette, som føyer seg inn i tematikken som belyses i selve krimmysteriet. 

Karakterene i denne krimmen er enten kriminelle eller prostituerte, og det er mange av dem. Skildringene av prostitusjonen gjøres ekkel via mennenes tanker og holdninger til jentene, mer enn hva de må igjennom. At disse jentene også fremstilles som om dette er en jobb de har valgt selv, legger også en demper på hvor ubekvem jeg ble av å lese dette.

Skriveteknisk er denne historien på kanten til genial, for boken er spennende fra første til siste side, og det til tross for at det ikke legges skjul på hvem det er som dreper. Beveggrunnene til denne morderen kommer også frem, og selv om jeg ikke akkurat heiet på ham, så vekket han en viss forståelse i meg.

Ole Asbjørn Ness skriver drivende godt, boken er kort, så den ble lest i løpet av to intense leseøkter hvor jeg ikke greide å legge fra meg boken. Jeg likte godt blandingen av Johnnys liv og etterforskningsarbeidet han gjorde, og det at han ikke var helt den samme drittsekken som han var i store deler av forrige bok.

Jeg håper forfatteren er i gang med neste bok, for dette er en serie jeg ser frem til å følge videre. Jeg anbefaler gjerne En sang om hevn videre ⚄

tirsdag 4. februar 2025

Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten av Gina Tandberg

For en debutroman! Dette var annerledes enn alt det jeg har lest før. Handlingen bærer preg av at Gina Tandberg har gjort tysker av seg, for hennes utdannelse fra, og hverdag i Berlin, skinner gjennom teksten. Tandberg har tidligere gitt ut to boksingler Tosker jeg har elsket og Urbanstrasse

Forlaget om handlingen:
For den forelskede finnes ingen ubetydelige tegn. Et blikk er aldri bare et blikk, en melding er aldri bare en melding, og en gul jakke er så visst aldri bare en gul jakke. 
Men hvordan orientere seg i alle disse tegnene? Hvordan skille et begjærlig blikk fra et mildt likegyldig et, og hvordan vite om han som eier den gule jakka har tenkt til å komme å hente den snart? 

Fortvil ikke! Forfatteren av denne håndboka har svaret. Ikke bare er hun en sylskarp observatør med hang til å forelske seg – hun er en vaskeekte hermeneutiker. En tolkningsekspert, om du vil. Og i Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten deler hun sjenerøst av sin hardt ervervede kunnskap. For den må da flere en henne selv kunne dra nytte av?  

Du visste kanskje ikke hva en hermeneutiker er for noe, det gjorde ikke jeg heller, før jeg leste denne romanen. Ja, for det er en roman, selv om fortelleren snakker rett til leseren, og fremstår for meg som forfatteren selv. 

Boken innledes med drøye tre sider med kapitteloverskrifter, som alle begynner med Kjærlighet som... Så kommer kapitlene på rad og rekke, de er 1-3 sider lange og tar for seg akkurat det overskriften antyder. 

Handlingen er enkel, vi følger hovedpersonen i sitt hverdagsliv, hvor hun blant annet møter en mann som hun forelsker seg i. Han legger igjen jakken sin hos henne, og hun venter på at han skal ta kontakt igjen. Mer vil jeg ikke røpe, for denne handlingstråden er mer for en støttevegg å regne, enn en bærende bjelke.

Her snakkes det nemlig om hermeneutikk i alle former og fasonger. Ordet oppfatter jeg som en slags tolkningsprosess, hvor vi mennesker tolker det som er skjult eller implisitt. I forbindelse med dette nevnes flere teoretikere som har leflet med dette emnet, blant annet Roland Barthes og hans signifikasjonsprosess, David Humes kausalitet og sosiologen Niklas Luhmanns tanker. Litteraturlisten bakerst i boken er på hele fem sider, så det er bare til å glede seg.

Aktørens intensjon og fortolkerens rolle er en vesentlig del i dette litt rare som jeg har utforsket i denne boken. Hermeneutikeren leter etter tegn, ved å samle opplysninger fra de ulike sanseorganene. Det en gjør er å lete etter de subtile markørene, og dybdeleser mennesker i sin nærhet. 

Dette er kjærlighetens paradoks: Det vi vil helst av alt - kjenne den andre ut og inn - er det som ikke får skje. Vil du skrive en bok, eller vil du ha skrevet en bok, spør man den som drømmer om forfatterlivet. Og jammen vil de ikke heller stå med en ferdig bok i hånden enn å sette seg ned foran dataen og vrenge sjelen hver morgen og kveld. Men i spørsmålet om kjærligheten er svaret gjerne motsatt - man vil ikke ha elsket, man vil elske og fortsette å elske.

Gina Tandberg har som sagt skrevet en original roman som dreier seg om kjærlighet, men ikke på den klassiske måten. Boken utfordret meg på noen punkter, det jeg oppfattet som sammenblanding av forfatter og hovedperson er det ene, og så satt jeg igjen med følelsen av å "nesten ha forstått det". Det er i seg selv ikke nødvendigvis en dårlig ting, for at den språklige nysgjerrigheten min har blitt vekket, det er helt sikkert. 

Jeg anbefaler gjerne Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten videre

Forlag: Tiden
Utgitt: 2025
Sider: 227
Kilde: Leseeksemplar

søndag 2. februar 2025

Evig fred - ny krim av Agnes Lovise Matre

Evig fred er den femte boken i krimserien hvor Bengt Alvsaker er hovedperson. Jeg har lest alle bøkene, og fryder meg over historiene og at handlingen er satt til vakre Hardanger. Matre debuterte som forfatter i 2012 med romanen Stryk meg over håret, som handler om bulimi. Den ble etterfulgt av den skikkelig spennende romanen Kledd naken tre år etter. Hun har også skrevet Til døden, som er en bok i De 10 bud-serien.

Forlaget om handlingen: 
Høsten har kommet til Hardanger, da en kvinne blir funnet omkommet i et turområde på Kvamskogen. Jerven har forsynt seg grådig av liket, og kvinnen er vanskelig å identifisere. Det er heller ingen som melder henne savnet. 

Politistasjonssjef Bengt Alvsaker og krimtekniker Lerke Ribenholt er begge svært preget etter påkjenningene i deres forrige sak, og Kripos-etterforsker Manuela Nuestro er hentet inn som konstituert leder. 

Manuela viser seg å være svært egenrådig, og det ellers så gode arbeidsmiljøet på politistasjonen i Norheimsund blir kraftig forsuret. 



Snart blir enda en kvinne funnet drept, denne gangen i sentrum av Øystese. Bengt og Lerke må jakte på en gjerningsperson som de i verste fall tror befinner seg i egne rekker.

I åpningsscenene til denne historien står Bengt Alvsaker og betrakter det skamferte liket som har blitt funnet. "En fjelltur vil aldri bli det samme etter dette" uttrykker han, og det han sikter til vil nok også jeg tenke på neste gang jeg er på fjellet. 

Innledningen er ikke for sarte sjeler, men ikke la deg skremme vekk av den grunn, for fortsettelsen har et mye fredeligere preg over seg, selv om det ikke mangler på spenning. I denne historien arbeider Bengt med tre kvinner, hvorav en er gravid, en er delvis sykemeldt etter en ulykke og en bærer på personlige utfordringer som hun sliter med å holde skjult. 

Det er dette siste som blir en historie i historien, etter hvert som problemene hennes blir tydeligere for leseren. 

                    Ja, det er hun nye, geipet Lerke. Manuela Nuestro. Hun uttalte navnet på gebrokkent spansk. Da Bengt sendte henne et advarende blikk, blåste hun: Såpass får du tåle. Alle snakker om jobben på privaten. Om du ikke liker det, kan du sette deg på kjøkkenet, eller dra hjem. Har det slått deg at hun kanskje er her fordi ingen vil ha henne i Kripos? Har du sjekket om hun forsuret arbeidsmiljøet like mye der? 
Greit,
sa Bengt. Men siden jeg er sjefen hennes... og deres, krever jeg at vi snakker om noe annet. Han stakk nesa oppi rødvinsglasset for å kjenne aromaen mens han lurte på hva som egentlig foregikk i de to hønsehodene foran ham.

Vi befinner oss på Kvamskogen og i vakre Øystese, som jeg antar er kjent for de fleste her på Vestlandet. Fjorder og stupbratte fjell er en del av bakteppet, men også restaurantbesøk og glamping i Åkrafjorden. Bygdedyret er ikke utpreget til stede i denne historien, men et sterkt fokus på arbeidsmiljø preger handlingen, både på politistasjonen og ikke minst i barnevernet. 

Ina er en student som skal skrive masteroppgave innen barnevern. Hun bor hos Åsa Kleiven som er barnevernspedagogen som tok seg av Ina da hun var liten. Åsa husker jeg fra de tidligere bøkene, hun bor sammen med Ester Pedersen som er kontordame på politistasjonen, og som gjerne snakker om jobben sin med de hun bor med. Åsa har en del svin på skogen, og når Ina begynner å pirke i feil som har blitt gjort, sliter Åsa med å holde på gjestfriheten.

Spenningsmarkørene er mange i denne historien, tematikken løftes vekk fra arbeidsmiljø etter hvert, og spenningskurven løfter seg betraktelig. Utfordringene Bengt og kollegaene står overfor, nøstes opp og finner sin løsning i et crescendo av en avslutning. Jeg ante nok konturene av dette, for det var "noe", med alle de involverte som som pekte den veien. 

Agnes Lovise Matre leverer igjen en velskrevet krim med høy underholdningsverdi. Jeg hang meg opp i et par underlige detaljer, som når Bengt ber kollegene sine "skrive overtidstimer med gaffel". Dette utrykket betyr vel at de skulle skrive mange flere timer enn de jobbet? Han mente vel at de skulle skrive opp alle timene de jobbet, ikke flere? Eller når de helt oppriktig vurderer om det er bjørn på Kvamskogen. Selv gaupen er jo så sky at den aldri ville oppholdt seg i et hyttefelt, vel vel, som sagt, bare pirk.

Evig fred engasjerte, og boken ble slukt i løpet av en helg. Jeg gleder meg til neste gang vi skal gå over Skrott opp til Breidablikk, oppsøke Skårsvatnet og se på gullfiskene eller skremme gubben ut på halvmaraton i vakre omgivelser. Denne historien kommer nok til å være med meg i tankene.

Jeg anbefaler gjerne Evig fred videre


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2025
Sider: 352
Kilde: Bookbites

Serien består av bøkene:

Evig fred

fredag 31. januar 2025

Oppsummering av lesemåneden januar

Da var årets første lesemåned over, en måned hvor jeg har lest jevnt og trutt, og prøvd å være innom flere kategorier. Det ble mange bøker denne måneden, et par av bøkene ble lest i desember, men siden de ble utgitt i 2025, så drøyde jeg til nå. Vi hadde en uke med snø her i Bergen, det var en fryd å gå på tur i hvitt vinterlandskap rett utenfor døren. Heldigvis regnet det bort på en halv dag, så perioden med slaps og dækelskap varte ikke så lenge.


Dette leste jeg i januar: 

  1. Jo Nesbø - Minnesota - 6
  2. Paula Hawkins - Den blå timen - 4
  3. Claire Leslie Hall - Når jorden brister - 4
  4. Hege Leandersen - Vaneknuseren - 4
  5. Salman Rushdie - Seiersbyen - 4
  6. Hilde Østby - Jeg elsker Dickens - 4
  7. Angela Carter - Det blodige rommet - noveller - 4
  8. Vidar Sundstøl - Og likevel finnes du - 5
  9. Jan Grue - Det kinesiske rommet - 5
  10. Karin Smirnoff - Gaupas klo - 4
  11. Thomas Bagger - Kaoskoden - 6
  12. Fabiano Massimi - Engelen fra München - 5
  13. Sanne Mathiassen - Mia har forlatt chatten - ungdom - 5
  14. Anne Carson - Korte foredrag - sak - 4
  15. Thomas Hylland Eriksen - Syv meninger med livet - sak - 4
  16. Alice Oswald - Minnesmerke - dikt - 5
  17. Kristine Czilling Tørå - Ikke ta deg sammen - sak - 5
  18. Håkon Gisholt - Blålys og hvitt pulver - sak - 4
  19. Ole Asbjørn Ness - Fem dager i mai - 4
  20. Ingrid Berglund - Den trettende statuen - 4
  21. Andrej Kurkov - Venn av avdøde - 4
  22. Gina Tandberg - Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten - 4

Sak: 5
Dikt: 1
Krim: 7
Ungdom: 1
Noveller: 1
Romaner: 7

Litt kultur i januar også: 

Først ut var det lovende Bremanger-bandet Oddnys sleppefest på Cornerteateret, så var vi på prøveforestilling med Bjarte alene hjemme, Bjarte Hjelmeland som jeg digger nådde ikke opp hos meg, men høstet sekser på terningen hos BT og BA. Deretter så jeg det beste jeg noen sinne har sett på DnS, nemlig Vildanden, håper de setter det opp igjen. 


Søndag kveld var det tid for årets Aarebrotforelesning. Jeg fulgte de 4 timene fra sofakroken, med øreklokker og strikketøy. Det var en stor glede å høre musikkprofessor Are Sandbakken snakke om Edvard Grieg i 200 minutter, for en fantastisk formidler. Vil du få med deg det, klikk på lenken!

Cinemateket er lenge siden vi har besøkt, og denne måneden så vi den banebrytende animefilmen  Ghost in the shell, som i år fyller 30 år, ny artig erfaring. Harmonien fristet med Straus og hans Also sprach Zaratustra som innledes med et motiv fra Kubricksfilmen 2001: En romodyssè, som jeg skal se i februar. Den første kulturmåneden ble avsluttet med et nytt besøk på DnS, denne gang Holbergs Den stundesløse.

Kulturbyråden i Bergen har klart å gjøre seg temmelig upopulær, denne gangen er det biblioteket som får kjenne det, når de blir slått sammen med kulturetaten. 10 millioner kroner skal de spare i år, og det er nok derfor biblioteket har sluttet å ta vare på bøkene sine, ved å ikke binde dem inn slik de pleier. Den billige løsningen er å fjerne smussomslaget, så nå er det ingenting som lokker til seg uforberedte lesere lengre.

Veldig kjekt å være en av bloggerne som ble løftet frem av Krimlitteratur.no, ble nesten litt flau, men litt stolt også, takk for fine ord.
Jeg har blitt rent ned av indieforfattere som vil promotere boken sin, synes det er ubehagelig å takke nei, men det kan bli for mye av det gode, det er sikkert flere av dere bokbloggere som har den samme utfordringen.

Jeg har gitt et bidrag til Anitas dikt-lesesirkel denne måneden, men noen 1001-bok, ble det dessverre ikke. Lykken var stor da jeg fant Anges Matres nyeste krim Evig fred på Bookbites, jeg er godt i gang, og fryder meg over å være tilbake på Kvam politistasjon.


Lykke til med lesing og bokvalg i februar dere! 

onsdag 29. januar 2025

Blålys og hvitt pulver av Håkon Gisholt

At en politimann kan være venn med en tungt belastet narkoman, er på en måte forståelig, men at et menneske som er blind kan fungere som politi, det klarte jeg ikke å se for meg - før jeg leste denne boken. Dette var et spennende nytt tema, som det var kjekt å få dukke ned i.

Forlaget om boken:
Håkon Gisholt har jobbet 34 år i Oslo-politiet, de fleste årene som landets eneste blinde politibetjent. 

Tommy Johansen var på samme tid en av hovedstadens tyngste rusmisbrukere. 

To vidt forskjellige liv. Ett som kjernesunn idrettsmann og lovens vokter, ett som listetopp på Oslo-politiets oversikt over Very Important Criminals.

Hva førte den unge, lovende kokken inn i et narkohelvete der han flere ganger var døden nær? 

Hva skjer med en ung, lovende politimann, som etter en dramatisk biljakt mottar beskjeden om at han er i ferd med å miste synet?

Har du sett dokumentaren Politi og røver som har blitt sendt på NRK, så kjenner du allerede til denne historien. For meg som ikke ser på TV er det gull verdt at Håkon Gisholt forteller den, også mellom to permer. 

Like før jul i 1992 er det at det går opp for Håkon at han holder på å utvikle et synsproblem. Svekkelsen viser seg å være Retinitis pigmentosa, en øyesykdom som først gjør mørkesynet stadig svakere, før sidesynet også snevrer inn. 

Samtidig som vi hører om optimisten Håkon Gisholt sine utfordringer med synet, lærer vi Tommy Johansen å kjenne. Jeg vil påstå at hans utfordringer er hakket verre enn politimannens, for det narkohelvetet Tommy har vært gjennom, unner jeg ikke noen. 

Disse to mennene ble kjent med hverandre for drøye ti år siden, da Håkon geleider Tommy inn i arresten, for første gang. Da hadde Tommy vært gjennom mye, siden han som sekstenåring dro til København for å bli stjernekokk. 

Det er et innholdsrikt bilde som skildres opp her, ryddig fortalt med veksling mellom de to hovedpersonenes historier. Det er den kriminelle narkomanen som ikke har kontroll på livet sitt, som gjør mest inntrykk. Det er også en Very Important Criminals liv vi har mest behov for å lære noe om, tenker jeg. De fleste av oss styrer unna, når noen fra denne kategorien "står i veien", vi synes kanskje synd på dem, men forståelsen av hvilket liv de lever, og ikke minst hvorfor, ligger ikke fremst i tankene.

Politimannen vi møter er hyggelig, behandler alle med respekt, og byr på kommentarer som løsner på stemningen. RP er en sykdom som kunne knekket den beste av oss, men Håkon ser ut til å være født med akkurat det rette lynnet til å takle denne lidelsen, på best mulig måte. Vi hører litt om hvordan den arter seg, men jeg skulle gjerne lært mer.

Fokuset i boken er på vennskapet som utvikles mellom disse to mennene, og det er jo litt artig da, at en politi og en røver kan bli venner. Jeg likte boken godt, den kunne vært strammet inn litt mot slutten, men kanskje det bare var meg som ble sliten, av at Tommy gikk på de samme smellene igjen og igjen. 

Skrevet i et språk preget av lett stemning, ryddig satt opp med passe lange kapitler, ble dette en lærerik og interessant leseopplevelse - jeg anbefaler gjerne Blålys og hvitt pulver videre ⚃

Forlag: Optimist
Utgitt: 2024
Sider: 296
Kilde: Leseeksemplar

tirsdag 28. januar 2025

Korte foredrag av Anne Carson

Anne Carson er en spennende forfatter. Jeg har lest Rød selvbiografi og Glass, ironi og Gud, og på De litterære festspillene i 2022 hadde Linn Ullmann invitert Anne Carson til Litteraturhuset hvor hun leste sitt verk Cassandra Float Can. Mannen hennes Robert Currie, og noen andre, sto for den motoriske delen av forestillingen, som minnet litt om en performance. 

Forlaget om boken: 
I Korte foredrag utfordrer Anne Carson prosadikt-sjangeren der hun i førtifem ulike tekster reflekterer rundt et bredt utvalg av emner, som Franz Kafka, Sylvia Plath, Vincent van Gogh, og det å gå baklengs. 

I lakonisk stil skriver hun om høyt og lavt, om alt fra håp, svik, geishavirksomhet, perspektivlære, til hva det innebærer å ha et øye for mye, eller for lite. 

Boka inneholder en introduksjon der forfatteren beskriver det å våkne en morgen der ordene mangler, i tillegg følger Carsons eget etterord.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2025
Sider: 51
Kilde: Leseeksemplar


Innledningen til boken forteller litt om hvordan denne samlingen av korte tekster har kommet til. Så følger det 44 sier, med korte tekster som alle begynner med KORT FOREDRAG OM... 

Disse foredragene har en overskrift, som sier noe om innholdet, men det er ikke alltid det sto klart for meg hvordan tittel og innhold hang sammen. Nå skal det sies at jeg forsto tekstene bedre, da jeg leste for annen gang, og lot hver tekst synke dypt ned, før jeg gikk videre.

Det er viktig å ta seg tid når en leser dikt, (noe disse tekstene minner om). Anne Carson har en helt spesiell penn, refleksjonene hennes er ikke rett frem, noe som kan bidra til at leseren går opp nye tankestier.

KORT FOREDRAG OM HÅP

Snart håper jeg å bo i et hus av bare gummi. Tenk så hurtig jeg kan forflytte meg fra rom til rom! Et skikkelig byks så er du der. Jeg har en venn hvis hender ble ødelagt av en brannbombe under krigen. Nå må han, på nytt, lære seg å sende rundt brødet ved middagsbordet. Å lære er livet. Jeg har faktisk tenkt å invitere ham hit i kveld. Å lære har samme farge som livet. Slike ting sier han.

... og min favoritt!

KORT FOREDRAG OM VAN GOGH

Grunnen til at jeg drikker er for å fatte den gule himmelen den store gule himmelen, sa Van Gogh. Når han betraktet verden så han naglene som fester farge til tingene, og han så at naglene led.


Anne Carson har gjort seg tanker om flere enn Van Gogh, her møter vi Sylvia Plath, den franske kunstmaleren Georges Seurat, Gertrude Stein, Prokofjev, Ovid og mange flere. 

I tillegg får vi høre om autisme, om geishaer, om ørret og om togreiser. Det høres kanskje litt oppstykket og forvirrende ut dette her, men tro meg, alt henger sammen med alt. Kanskje denne lille boken vil fremstå som barnelærdom for deg, men for den som er nysgjerrig på litteratur litt utenfor boksen, så er Korte foredrag en glimrende anledning til å utforske eller utfordre. 

Jeg liker Korte foredrag bedre og bedre for hver gang jeg leste den


Anne Carson på Litteraturhuset i Bergen

søndag 26. januar 2025

Den trettende statuen av Ingrid Berglund

Navnet til hovedpersonen og også tittelen hennes indikerer at denne krimserien byr på litt underfundig humor, og det gjør den. Dette er den tredje boken i denne serien, som startet med Den svarte svanen og fortsatte i En skygge på min grav. Jeg har lest begge men blogget ikke om dem, historiene kan leses uten å ha lest serien i rekkefølge, for hovedpersonene som går igjen er ganske selvforklarende.

Forlaget om handlingen:
På sommeravslutningen får en klasse på Høvik barneskole i oppgave å telle de menneskestore statuene i undervannsparken på Sjøholmen utenfor Oslo. 

I fasiten står det at skulpturparken består av tolv statuer, men barna insisterer på at det er tretten. Barneskolelærer Borghild dykker selv ned for å undersøke, og finner den trettende statuen, et menneske i kjøtt og blod. 

Dødsboadvokat Oda Krohg og hennes aldrende assistent Reidar Simonsen får oppdraget med å finne de etterlatte og fordele arven etter offeret, Muhammed Ikra. Det skal imidlertid vise seg å by på utfordringer, for det virker som om ingen av arvingene vil bli funnet. 


Oda og Reidar blir stadig viklet inn i saker som får dem ut på dypt vann. Dette til tross for at advokatpraksisen deres skal dreie seg om å gjøre opp dødsbo. 

I løpet av denne historien møter vi på Mikael, en venn fra oppveksten som betyr trøbbel for de fleste, men ikke for Oda. Han er kriminell, men Oda stoler på ham, etter alt de har opplevd sammen tidligere. Reidar er en pensjonert valutamegler som tilbringer dagene sammen med henne, uten å ville ha lønn. Han blir satt i sving og jobber mye, og når Mikael dukker opp, frykter han at Oda og han blir brukt som brikker i et større spill, for å tåkelegge det som egentlig foregår.

Birk er en forholdsvis ny kjæreste, og litt forvirring oppstår også i dette forholdet, når Oda ser ham prate med noen, og han senere ikke innrømmer tilfellet, når hun fisker litt. 

Saken det umake paret jobber med handler om å finne ut av arvingene til den drepte "statuen". De får ikke drahjelp av politiet, for der holdes kortene tett til brystet. Det er først når Oda får svar fra UDI, at de blir satt på sporet av hvem Muhammed Ikra egentlig var.

            Så ved å spørre ut Edvin Dahle, en mann Muhammed ansatte i et firma for ett år siden, så tenkte du at du kom tettere inn på arvingene?
Vet du hva, la oss gjøre dette enkelt,
sa hun og holdt frem hendene, hva om dere bare arresterer meg med det samme?

            Det var ikke den beste reaksjonen. Men det tordnet i tinningene og varmebølger strømmet gjennom henne, hun trengte utløp. Hun var utslitt og redd, og hadde håpet at sikkerhetspolitiet ville bry seg, at de kunne hjelpe henne
- og så hadde de ikke engang spurt om hun ville ha melk i kaffen.


To søte og uskyldige hovedpersoner som naivt vikler seg inn i farlige situasjoner, appellerer egentlig ikke til meg. Etter det jeg har lest i det siste, så trengte jeg en kosekrim, så at denne akkurat nå var klar på biblioteket passet egentlig bra. 

Her er det lite som står på spill i store deler av boken. Spenningskurven leet ikke på seg før vi var over halvveis, men jeg hadde slått meg til ro med at alt ikke kan være like dramatisk. 

I del to smetter det seg inn 5-6 dobbeltsider skrevet i kursiv. Hvem som snakker, fant jeg ikke helt ut av, men slo meg til ro med at det er forfatteren som driver folkeopplysning angående krig, ytre trusler og hvordan en skal forholde seg til dette. Påstanden om at Norge er det landet i verden som gir mest bilateral hjelp til Ukraina ift. BNP stemmer jo ikke, det er det Danmark som gjør, vi er nummer 12. (Hvis ikke jeg har misforstått ordet "bilateral".

Jeg syntes ikke dette passet inn, og greide å hisse meg litt opp, men det har lite med handlingen å gjøre, så jeg lar det gå. Ingrid Berglund leverer en velskrevet krim, som er lettlest med mye luft og hyppige kapittelskifter. Handlingen er lett å følge, og bygger opp mot en spenningstopp mot slutten.

Er du glad i kosekrim, med solide karakterer og et snev av samfunnsengasjement,
så er Den trettende statuen noe for deg ⚃ 

er litt mer begeistret for boken enn det jeg ble, les gjerne deres omtaler!


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2024
Sider: 352
Kilde: Biblioteket

lørdag 25. januar 2025

Ikke ta deg sammen av Kristine Czilling Tørå

Kroppen min har kranglet med meg i flere år. Jeg har hatt fysiske smerter i tillegg til en hel del mer diffuse plager som setter meg ut av spill. Like før jul ble jeg innlagt på sykehus og fikk full overhalling, men ble sendt hjem med beskjed om at hjertet mitt funker som det skal. Tips om hva som da kan forårsake besvimelser, svimmelhet og alt annet som kroppen tuller med, kunne de ikke by på. En kollega hvisket meg et ord i øret, et ord jeg aldri har tenkt på i forbindelse med mine plager. Som den bokormen jeg er, leser jeg gjerne for å finne ut av ting, og ble overrasket da boken Ikke ta deg sammen langt på vei bekrefter det kollegaen min sa.

Forlaget om boken:
Lær deg å knekke Trygghetskoden! Trygghet er nøkkelen i hele angstforløpet. Du skal altså IKKE ta deg sammen, men bli trygg først. Dette er en annerledes bok om angst, som handler om trygghet før eksponering. Vi med angst får ofte høre fra omgivelsene og fagfolk at vi må eksponere oss. Men for mange kan angsten være så intens at vi ikke greier å gjennomføre eksponeringen. Angsten intensiveres, og vi ender opp med en angst mer intens enn den var i utgangspunktet. 

Denne boken møter deg DER DU ER og viser deg vei gjennom prosessen - enten du er i fasen hvor du må ha fullstendig trygghet, forutsigbarhet og omsorg, eller du begynner å bli klar for å ta de utfordrende trinnene inn mot angsten. 

Jeg har aldri visst hva angst egentlig er for noe, men tenkt at det dreier seg om redsel for åpne plasser, edderkopper, å fly eller noe i den dur. Når jeg nå leste symptomlisten i denne boken ble jeg derfor veldig overrasket:

  • Søvnvansker
  • Indre uro
  • Intenst tankekjør
  • Følelsen av å ha gråten i halsen hele tiden
  • Fysiske symptomer som ikke går over

For min del kan jeg slenge på besvimelser, hjertebank, og flere andre uforklarlige plager som kommer og går. Symptomene melder seg gjerne mens du sover eller er i hyggelig lag, eller blir verre når det blir stille rundt deg. Heldigvis finnes det enkle verktøy som kan roe ned og gjøre "anfallene" kortere og mindre voldsomme, frem mot en tid hvor angsten går over.

Verktøyene er enkle, som å aktivere dykkerrefleksen med kaldt vann, lage grimaser, bruke stemmen, bevegelse etc. Disse metodene kan benyttes hvor som helst, og bortsett fra en flaske kaldt vann, så trenger du ikke bringe med deg noe.

Det å høre spesialpedagogen, som selv har førstehåndserfaring med angst, forklare angstkurven og hvordan en skal forholde seg når det angsten trigges, var gjenkjennbart og en så stor lettelse, at tårene piplet frem. 

Boken forklarer alle prosessene i kroppen, og gir leseren aktiviteter for å trygge nervesystemet. At jeg har gjort/tenkt feil, er helt sikkert, for det er ikke få ganger jeg har sagt til meg selv og andre "nå var det ingen grunn til at kroppen reagerer med hjertebank eller hetetokt". Nå skal jeg heller spørre meg selv hvorfor, og anerkjenne hvordan jeg har det. Jeg skal observere og akseptere og skape trygghet i meg selv.

Dette er bare en brøkdel av alt jeg fikk med meg, da jeg leste denne lærerike boken. Ikke ta deg sammen er lettlest og oversiktlig, og Tørå bruker et medmenneskelig språk, som bidro sterkt til at jeg tok henne på alvor. Kanskje du også går rundt og tror at du "bare" er stresset, og symptomer som du ikke forbinder med angst, holder deg tilbake fra å leve livet sånn som du ønsker.

Vil du lære mer eller ta del i et fellesskap, kan du melde deg inn i Angstportalen. Hvis du ikke vil det men er interessert i temaet, kan du lytte til podcast, gå på kurs, eller gjøre som meg, lese denne boken.

Jeg anbefaler gjerne Ikke ta deg sammen videre

Utgitt: 2024
Sider: 306
Kilde: Biblioteket

torsdag 23. januar 2025

Kaoskoden av Thomas Bagger

Kaoskoden er den fjerde boken i spenningsserien med David Flugt og Lucas Stage i hovedrollene. Jeg har lest alle bøkene og må innrømme, at den første har fremdeles sitt avtrykk i hjernen min. Kaoskoden står ikke tilbake for de andre, hvor ny teknologi og gamle konspirasjonstanker utfyller hverandre perfekt.

Forlaget om handlingen:
Danmark lammes av massepanikk da ekstremisten Jens Folke detonerer en bombe i hjertet av København. Folke truer med flere sprengninger om ikke landets justisminister offentliggjør «Dokument 137».
 
Da nedtellingen til en ny bombe begynner, blir politiets jakt en intens kamp om tiden. I desperasjon kommanderes David Flugt til å engasjere Folkes ekskjæreste i jakten – en kvinne som er dømt til livstid for drap på tre politibetjenter. Samtidig får Lucas Stage i oppgave å innlede en topphemmelig etterforskning av en voldtektsvideo. En skjerpende omstendighet er at gjerningsmannen likner Danmarks forhatte justisminister.  


Det er litt av et plott Thomas Bagger har snekret sammen til oss denne gangen, helt i tråd med de andre bøkene i serien, men likevel noe for seg selv.

Kaoskoden er noe mer enn "bare" et intrikat plott, for den ladede spenningen de to hovedpersonene kjenner på i forhold til hverandre, er til å ta og føle på. Dette til tross for at de kun så vidt treffer på hverandre i denne historien.

David Flugt og Lucas Stage hater hverandre. Fra de tre første bøkene i serien vet leseren litt om dette, og at det er mye som ligger bak dette uvennskapet, får vi bekreftet i denne boken. De jobber begge på avdelingen i Københavnpolitiet som tar seg av terror. I denne historien har David Flugt returnert fra Norge uten familien, og Lucas Stage blir truet tilbake på jobb av sjefen, etter en diffus sykemelding, for det er to trusler som skal undersøkes. 

Historien handler om AI, deepfake og manipulerte bilder på sosiale medier. På en app får folk servert noen ganske drøye spådommer, med dato for når de effektueres. Umotiverte eksplosjoner får politiet til å haste fra ulykkessted til ulykkessted. Det er denne saken David Flugt blir satt på, og det er også han som må gjøre seg kjent med konspirasjonsteoretikerne.

Izzy er en ny medarbeider, som Lucas blir satt til å samarbeide med. Hun viser seg å være smart og uredd, og akkurat det Lucas trenger.

Lucas som bærer en mental maske og inni seg har han noe han kaller en parasitt, som må holdes nede med dop og utagerende sex. Han bruker mye tid på å skjule hvem han er, og akkurat dette er noe av det som gir Kaoskoden en helt spesiell nerve. At justisministeren også har en mørk side, gjør at de to finner ut av det med hverandre, når Lucas skal etterforske videoen som politikeren figurerer i.

            Jeg kan komme innom senere. Etter pressekonferansen?
            Schack ble mørk i ansiktet. En rest av stolthet fra et annet liv, før sexvideoen, før kona hadde stukket av med barna, før bomber eksploderte over Danmark. Før han hadde sluppet opp for muligheter. 
            Etter pressekonferansen, sa han irritert. 


Søstrene Charlie og Bobby Tidman møter vi i nåtid, men også på forskjellige stadier i livet deres. De har vokst opp med en far som levde for å gjøre konspirasjonsteorier, til noe mer enn bare tankegods. Han er død i nåtid, men det er i kjølvannet av ham dette manifestet dukker opp. Her kritiserer de klassesamfunnet, rettssystemet og alle makthavere, og det er med dette bakteppet denne krimmen spilles ut. 

Jeg elsker å få sånt skremmende tankegods skissert for meg, så selv om begynnelsen av boken holdt et rolig tempo, var nerven tilstede. Mot slutten tar spenningskurven seg kraftig opp, noe som bidro til at Kaoskoden høstet full pott på terningen ⚅

Mannen i tre deler, Den nittende øya og Stamina er sammen med Kaoskoden skikkelig spennende og godt skrevne krimthrillere. Historiene har god variasjon, tar oss med til forskjellige steder, og har ulik tematikk og vinkling. Språket er godt, korte setninger og raske sceneskift. Bagger avholder seg fra å utmale detaljer, noe som bidrar til tempoet i historien.

Jeg anbefaler hele serien, men Kaoskoden spesielt. Er det den beste mon tro, 
hva synes du som har fulgt serien?

Utgitt: 2025
Sider: 512
Kilde: PDF fra forlaget

onsdag 22. januar 2025

Mia har forlatt chatten av Sanne Mathiassen

Sanne Mathiassen debuterte som forfatter i 2012 med ungdomsboka Dagene før tolv. Årets utgivelse er hennes femte roman for ungdom, etter å ha lest Mia har forlatt chatten, ergrer jeg meg over at jeg ikke har funnet frem til denne Finnsnesdama før, for dette var knallbra! 

Forlaget om handlingen: 
Tvangstankene har plaget Mia lenge. Hvis hun ikke slår hånda mot hver fjerde lyktestolpe, vil noe forferdelig skje. Hvis hun tråkker på sprekkene, kan verden gå under. Men uansett hvor mye Mia teller, er han fortsatt død på grunn av henne.

Utgitt: 2025
Sider: 202
Kilde: PDF fra forlaget


Denne romanen er skrevet med tanke på 12-16 åringer, men måten den er skrevet på, gjør at også voksne lesere vil ha glede av den. Jeg syntes romanen var utrolig fin, den tar ungdom som sliter psykisk på alvor, og skildrer både barnas og foreldrenes utfordringer med stor respekt.

Det første jeg la merke til da jeg hadde begynt å lese, var Mias observasjon av at fagpersoner som kom inn på rommet til henne, hilste som om de kjente henne, og hennes problemer godt. 

Han spør som om det er noe vi har snakket om tidligere.
Ikke noe han bare har lest i en journal.

Dette undret jeg meg også over da, jeg i vinter var innlagt på sykehus et par dager. Alle som kom inn til meg, snakket til meg som om hun/han var min eneste kontaktperson, det var en merkelig opplevelse.

Historien innledes med at Mia blir innlagt på en psykiatrisk institusjon. Hun kjemper en kamp med seg selv som handler om trygghet og bekreftelse, og hennes metode er å telle. Dette er noe vi alle kan kjenne oss igjen i, de fleste av oss har, eller har hatt et snev av " jeg må ikke trakke på strekene, for da...".

Det høres ukomplisert ut, og ikke noe et ungt menneske kan bli invalidisert av, men historien hennes har mer å by på. Mia er bevisst på at tellingen er unormalt, og skjuler det så godt hun kan i hverdagen. 

På institusjonen blir hun kjent med ungdommer i lignende situasjoner. Mens vi hører om rutiner på dette stedet, og små snutter av hendelser gjennom dagen, får vi små drypp av hva som kan ha utløst Mias problem. 

Handlingen utspiller seg i perioden like før jul, noe flere av de originale kapitteloverskriftene vitner om. Tenker du på julesanger når du leser dette eksempelet, vil du skjønne hva jeg mener:

Det er fullstendig mørkt, i stille grender


Joda, det er en chatt i denne romanen også, men det er ikke plagsomt ofte vi får høre fra venninnene til Mia. Hun selv er ikke med i denne chatten, men det er deres snakk om venninnen vi får høre. 

Sanne Mathiassen mestrer antydningens kunst, både når det gjelder Mias forhold til det som har skjedd hjemme, medpasientene, og de ansatte på lukket avdeling. Det som skildres står for meg som troverdig, noe forfatteren har greid uten å bruke for mange ord eller henfalle til ungdommelig slang-språk. 

Jeg anbefaler Mia har forlatt chatten til målgruppen, og alle andre, og spesielt ungdomsskolebiblioteket bør sikre seg denne godbiten ⚄