Dr. Jekyll and Mr. Hyde av Robert Louis Stevenson

Etter å ha lest Alle oss, som også tar for seg splittet personlighet, var det naturlig å finne frem denne klassikeren, skrevet av Robert Louis Stevenson i 1886. Boken er en av Janne Stigen Drangsholts utvalgte 66 klassikere, i Fra Shakespeare til Knausgård ☺
Jeg hadde kjøpt Dr Jekyll and Mr. Hyde i en nydelig vintageversjon, men etter å ha begynt fra begynnelsen flere ganger, uten å komme inn i handlingen, ga jeg opp og lånte boken på biblioteket, i norsk utgave. 

Da gikk det mye bedre, jeg kan ikke si hva det er med engelsken til Stevenson som gjorde det så vanskelig å lese, men noe var det, for historien er lettlest til tusen. 

Historien er nok kjent for de fleste, Dr. Jekyll er en hederlig borger og en kjent samfunnsstøtte, men han har en nattside som han eksperimenterer med å slippe frem fra tid til annen. 

Det går til slutt ganske over styr når Mr. Hyde tar mer og mer styring over ham. 

Denne herren fremstår som en ubehagelig og direkte avskyelig person, med karaktertrekk som ligger langt fra doktorens. At mennesket kan inneha to personligheter ble en sensasjon blant datidens lesere. Da Jack the Ripper slo til, bare to år senere, spekulerte folk i om kanskje han kunne være en hederlig borger med mørke krefter.

Fortellerstemmen i denne korte psykologiske thrilleren er advokat Utterson. Hans venn Enfield tar ham med på en kveldstur, og forteller en historie om et hus de passerer. Utterson gjenkjenner huset som Dr. Jekylls, og han finner raskt ut at detaljene i historien, kan belyse spørsmål han har hatt i forhold til Dr. Jekylls underlige testamente, som han er i besittelse av. En liten stemningsfull smakebit:

      Klokkene hadde knapt ringt tolv ut over London før dørhammeren knakket svært lavt Jeg gikk selv for å åpne , og fant en liten mann som krøket seg sammen i vindfanget.
      Kommer de fra doktor Jekyll? spurte jeg.
      Han ga meg et bekreftende svar med en ufri bevegelse, og da jeg hadde bedt ham komme innenfor fulgte han meg ikke før han hadde kastet et blikk bak seg ut over plassen. Ikke langt fra oss kom en politimann nærmere med lykten tent, og jeg mente å se gjesten min skvette til og få opp farten da han oppdaget det.

I den norske oversettelsen jeg leste er det et flott forord skrevet av Pernille Rygg. Hun forteller om Stevenson som var født i Edinburgh og var sykelig hele livet. Han trosset sin far og unnlot å få seg et borgerlig yrke, han skrev og reiste mye, og i Frankrike traff han på den gifte småbarnsmoren Fanny Osbourne og levde med henne frem til sin alt for tidlige død 44 år gammel. 

I løpet av de knapt hundre sidene, får vi et tydelig inntrykk av hva menneskene på denne tiden var opptatt av. Spesielt spørsmål om hvilken rolle sjelen har, og hvordan en degenerert sjel, vil vises på en persons fremtoning, som fysisk forkrøplethet. De var også bekymret for hva alkohol gjør med et menneskesinn, mens en leser av i dag gjerne vil tenke på narkotika, og dens herjinger med fortapte sjeler, når en leser denne boken.

Jeg likte Dr. Jekyll og Mr. Hyde veldig godt, og er klar for å gå i gang med Mary Shelleys Frankenstein, som den neste klassikeren på programmet.

I boken Fra Shakespeare til Knausgård, oppsummeres denne klassikeren slik:

Overmodig lege lager kjemisk drikk som lar ham være slem uten å bli gjenkjent.

Når han blir oppdaget, skylder han på samfunnet, og dør.

Synes du også det er gøy med disse gamle klassikerne?

Ta gjerne en titt innom klassikerprosjektet

som preger lesingen min i år ☺

Dette blir mellom oss - en ungdomsbok av Alexander Kielland Krag

Bokbloggerprisen 2020 har tre kategorier, Årets roman, Åpen klasse og Ungdomsroman. I sistnevnte kategori, har Alexander Kielland Krag kapret seg en plass. Av de ni bøkene på kortlisten var Det blir mellom oss, en av tre bøker jeg ikke hadde lest. Boken var ledig på biblioteket, og ble lest på en kort ettermiddag.

Forlaget om handlingen:
Felix er søtten år og begynner på ny skole. Der treffer han Nicolai og blir hodestups forelsket. Men hvordan skal Felix kunne vite om Nicolai føler det samme?

Vi følger Felix gjennom noen intense måneder hvor han veksler mellom lykkerus i det ene øyeblikket, og lammende usikkerhet i det neste. En blikkveksling som varer litt for lenge, et smil i en korridor, en melding skrevet over nettet – det må vel bety noe?

Dette blir mellom oss er en roman om den første store forelskelsen. Men det er også en historie om vennskap, om å komme ut av skapet og om å finne sin plass i livet.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2020
Sider: 224
Kilde: Lånt på biblioteket

Jeg har lest mange ungdomsbøker etter jeg selv ble en dame i min beste alder. Veldig ofte sitter jeg igjen med følelsen av at historien like godt kunne vært skrevet for et voksent publikum. 

Sånn var det ikke denne gangen. Mens jeg leste, og også etterpå, følte jeg at jeg tittet inn i noe privat, noe som jeg ikke hadde noe med, så min naturlige reaksjon var å ville snu meg vekk, av respekt for ungdommene. Når det er sagt, Alexander Kielland Krags bok kunne med fordel vært pensum på videregående, for skildringene av de vare følelsene som ligger og forstyrrer, før de blir til tanker, er nydelig lesning.

Flere av karakterene er gode forbilder for hvordan en med hell utvikler en relasjon, i stedet for å trampe rundt i et menneskes hjerte som en elefant. Felix har opplevd vonde ting før, og de har nettopp flyttet fra Stavanger til Oslo, hvor han må finne seg til rette i ny klasse. Vi hører ikke mer om hva dette går i, men det er tydelig at Felix har blitt en erfaring rikere.

Han blir tatt godt i mot, han får to kamerater nesten med en gang, og når han etter en stund åpner seg for Max og Philip, reagerer de naturlig nok forskjellig, men ikke klanderverdig. Felix selv tenker at nå som de vet, så er han homo utenfor seg selv, og undrer seg over hva det betyr, om det forplikter? 

Hovedpersonen vår har også en mor som hele tiden, sier og gjør de rette tingene, hadde alle hatt en mor som henne. Når Felix har fått høre at Nicolais far nylig har dødd, forteller han dette til sin mor, og tankene han gjør seg etter hun har svart, er veldig fine:

Mamma sier at jeg må tenke på sorg som en unntakstilstand. Det er ikke rasjonelt, sier hun, man kontrollerer ikke alt man sier og gjør.
        Da jeg har kommet opp på rommet mitt og leser i en bok som minner meg om deg, tenker jeg at hun får sorg til å høres helt likt ut som forelskelse, som at de to er akkurat det samme.

Denne historien er mollstemt og rolig å lese. Her er ingen fattigdom, mishandling, mobbing eller skam, men bare noen gutter som gjennom undring, refleksjon og motet til å være åpen, finner ut av sin egen seksualitet. 

Alexander Kielland Krags roman minner om poesi. Sidene er fylt med like mye tankerom som setninger, og teksten er preget av mangelen på adjektiver og store ord. Den er lettlest, og i mine øyne en historie som kan bidra til gode veivalg for leseren.

I tillegg til Bokbloggerprisen, er Dette blir mellom oss nominert til

Kulturdepartementets debutantpris og Trollkrittet

Gratulerer!

Elida har vært så grei å låne vekk det flotte bildet hun har laget, som viser de nominerte til Bokbloggerprisen 2020. Er du på jakt etter godt lesestoff, kan du trygt velge fra denne oversikten ☺

De varme hendene av Torborg Nedreaas

Det var blogginnlegget hos Medbokogpalett, som minnet meg på at jeg ikke har lest, denne romanen av Torborg Nedreaas (1906-1987). Etter jeg leste Av måneskinn gror det ingenting og Herdis-trilogien, meldte jeg meg inn i Torborg Nedreaas-selskapet, og det forplikter jo. Har du lyst å bli bedre kjent med denne oppegående damen, kan du lese En sommer med Nedraas, den skildrer henne på en veldig fin måte. 

Fra bakpå boken:
I følge forfatteren er dette den eneste boken hun har hatt et klart program for. Den er et politisk debattinnlegg, et krast angrep på norsk tilslutning til NATO, på beredskapslovene og andre utslag av den kalde krigen.

Handlingen utspiller seg i en ikke alt for fjern framtid, da amerikanske tropper er stasjonert i Norge. Den unge hovedpersonen er i en krisesituasjon; han føler seg som en forræder mot de idealer han tidligere var villig til å ofre livet for, og med denne våknende erkjennelsen vokser også faren for at han skal miste hjem, familie og hele sin forankring i tilværelsen.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 1952
Sider: 429
Kilde: Lånt på biblioteket

Artikkelforfatteren Magne og hans hjemmeværende kone Solveig, figurerer som hovedpersoner i denne romanen. Magne føler seg som i en skvis, både politisk og i samlivet med sin familie. Han kjenner på frihetsberøvelse, både fra kravene Solveig setter, og maktesløsheten overfor alle strømningene i samfunnet.

Solveig slenger mot ham at det er som å være gift med et gjenferd, og det rammer ham hardt. Han er sikker på at han vil gå fra forstanden, om han fortsetter i avisen, men Solveig lar ham ikke slutte å arbeide, hva skal de ellers leve av? 

Nedreaas skriver frem levende kvinneskikkelser i bøkene sine, uten å gjøre dem klisjèaktig og endimensjonal. Både tante Gusta, Inge Røeds unge kone Betten, Solveig og senere også Alvhild, har karakteristikker ved sin person som setter søkelys på datidens gryende kvinnefrigjøring. 

Inge Røed, Magnes sjef i avisen gir ham et tilbud om å reise som korrespondent til Titos Jugoslavia. Tilbudet virker som å være perfekt, men Magne føler seg strupt og er veldig forvirret når det kommer til hvilken side han skal velge, amerikanernes eller kommunistene?  

Gjennom flere samtaler som Magne eller andre karakterer har, får vi et spennende bilde på det norske samfunnet etter krigen. Han har sine helt egne meninger om de to amerikanske soldatene sønnen spiller terning med på Theatercafèen, noe verken soldatene eller andre amerikavennlige skjønner noe av. 

Romanen har noen litt creepye innslag, med lyden av uhyggelig flydur, og skudd om natten. De forstår ikke hva det er som foregår, men de fleste aksepterer det som øvelser. Betten forlater sin mann, og slår seg sammen med Anders Vysjinskysen, som demonstrerer og jobber i det skjulte. En liten smakebit fra år Betten skal vente på et bakeri, mens Anders gjør sine hemmelige oppdrag:

        Noe ved de fjerne gatelydene kjørte et kaldt ting gjennom henne med ett, hun holdt pusten og kjente hendene bli fuktige. Det kunne være en fjern brenning, det kunne være en storm som løftet seg i trekroner. Innimellom dunket det tørt - skudd. Og hundeglam - et ondsinnet snerrende sjo av hundeglam. Ut av brenningen steg et skrik, et skingrende kvinneskrik. Hun satt og grånet innvendig. Det dirret sakte i vinduene til bakeriet, nå steg det med marerittsfart et tungt drønn oppe i hovedgata, passerte som en eksplosjon og fjernet seg igjen - et dødskor av motorsykler.

Dette er samfunnskritisk realisme på sitt beste, fra den tiden Norge virkelig røsket i de politiske fortøyningene sine. Romanen er handlingsdrevet, og dvelte ikke lenge ved hver episode, eller hvert nye vennskap som ble dannet. Lett å lese var den i alle fall, og jeg har fått et nytt bilde, av hva det norske folk slet med på femtitallet.

Torborg Nedreaas` politiske ståsted, og hennes engasjement i opposisjon til norsk politikk, skinner gjennom i handlingen i De varme hendene. 

Hun skrev romaner, noveller, radiokåseri, essays og teaterstykker, med kontroversielt budskap, som tross dette, gikk hjem hos publikum. 

Den åpenbarende, og litt dystre romanen De varme hendene kom ut i 1952. Den ble først beskylt for å være politisk naiv i forhold til Norges ståsted i den kalde krigen, men senere ble den hyllet for sine litterære og moralske kvaliteter.

Jobs bok - Gud

Nå har sannelig den godeste Janne Stigen Drangsholt fått ateisten til å kjøpe seg en bibel. Jeg hadde allerede grublet på hvordan jeg skulle få lest Jobs bok, siden den er en av hennes 66 utvalgte klassikere, i boken Fra Shakespeare til Knausgård. Da jeg var på Mammutsalg, og jeg innimellom alle romanene (som jeg allerede har lest) fant en bibel, var jeg ikke tung å be. Siden jeg leser Odysseen, en sang pr. dag, passet det godt å tilbringe resten av dagen med bibelen i fanget. Den første lille jubelscenen fant sted allerede på den første siden, da det gikk opp for meg at Bibelen inneholder 66 bøker, akkurat som Drangsholts bok, som har blitt en bibel for meg, for en tilfeldighet!!

Litt om Jobs bok:
Min bibel er på over 1500 flortynne sider, og halvveis i det gamle testamentet, allerede på side 550 dukker Jobs bok opp. Den inneholder 42 kapitler fordelt på 39 sider, som stort sett består av diskusjonen som Job har med sine fire venner ute i ørkenen.

Altså, Job er den mektigste mannen i øst. Han har 7 sønner og 3 døtre, en haug med sauer, okser, kameler, esler og ikke minst tjenere. Han er gudfryktig til tusen, from og rettskaffen som ingen andre, og Gud er veldig fornøyd med ham. Anklageren (JSD forteller meg at dette er Satan)  påstår at Job er så gudfryktig bare fordi han har det godt, og utfordrer Gud til å ta fra ham all velstanden. 

Gud er ikke verre på det han lar sabeerne ta alle oksene og eslene, og drepe alle tjenerne. Kaldeerne tar alle kamelene, en Guds ild dreper alle sauene, og en vind river huset ned over hodet på familien, og dreper hele gjengen. 

Job svarer bare med et Herren være lovet, og forblir et prakteksempel på gudfryktighet. Dette er den første prøven, men Satan gir seg ikke, og denne gangen gir Gud Job livstruende byller på hele kroppen, men selv da kom det ingen synd over hans lepper. Da Jobs tre venner fikk høre om hva som hadde hent, møttes de for å sørge med ham og trøste ham. De satt sammen i 7 døgn uten å si et ord...

Til sist åpnet Job munnen og forbannet den dagen han ble født.

Alt dette skjer på de to første sidene, i løpet av de neste 37 sidene tar de tre vennene og Job ordet etter tur, og avleverer lange klagetaler, uten å bli avbrutt av de andre. I kapittel 32 dukker en fjerde venn opp, Elihu, som er mye yngre enn de andre, og han er harm på Job, som mener seg å være mer rettferdig enn Gud. 

Så dukker Gud opp helt mot slutten, Job angrer alt han har sagt som har fornærmet Gud, og Gud gir Job sin velsignelse. De tre vennene får beskjed av Gud å gi Job brennoffer i form av 7 okser og 7 værer, siden de har talt galt om Gud. Job får så tilbake sin rikdom i rikelig monn, og 10 nye barn. Han fikk leve i 140 år, til han døde, gammel og mett av dage.

Hvis Jobs bok er representativ for de andre tekstene i bibelen, skal jeg sannelig lese flere. Teksten var lett å lese, mye lettere enn Det golde landet og Faust, eller Odysseen som jeg holder på med nå. 

Verden av i går av østerrikske Stefan Zweig

Da jeg scrollet gjennom BookBites sine lydbøker, etter en lydbok som kunne vare en stund, og gjerne en klassiker, kom jeg over Verden av i går. Jeg husket hvor godt jeg likte Stefan Zweig sin Sjakknoveller, og hadde nettopp vært i Østerrike både i romanen Den falske vekten og i Lyden av to hender, en mye nyere roman. 

Forlaget om handlingen:
Boken er en klassiker i verdenslitteraturen. Denne selvbiografien utkom etter Stefan Zweigs død i 1942 og ble betraktet som høydepunktet i hans livsverk.

Det er ikke sin egen skjebne Zweig er opptatt av. Men som østerriker oppvokst i Wien, som jøde, forfatter, humanist og pasifist, kom han til å finne sin plass i Europa der de politiske jordskjelvene var voldsomst. Han oppfattet det som en plikt å vitne om sitt spennende, dramatiske og overraskende liv - og dermed gi bildet av en omskiftelig epoke videre til verden av i morgen. "Verden av i går" er historien om vår tids åndelige og politiske krise, sett gjennom en kunstners øyne. Samtidig er det historien om en dikters kamp og vekst.

Stefan Zweig (1881-1942) skildrer i innledningen omstendighetene rundt dette memoarverket. Året er 1942 og han er i eksil i Brasil, hvor han sitter helt uten sine bøker, sin korrespondanse og alt annet som kunne støttet hans hukommelse, i arbeidet med å skrive, det som ble til denne boken. Siden vi vet at han og konen avsluttet livet sitt dette året, føltes det nesten som å lese et selvmordsbrev.

Historien starter ganske så lystig, hvor Zweig skildrer det hendelsesløse og friksjonsfrie århundret han ble født inn i. Han skildrer jødedommen på en måte som fikk meg til å forstå hvorfor det alltid ser ut til at jødene har et godt lag med penger, men med en annen synsvinkel. Jødene blir også berømmet for å ha dyrket kunsten og kulturen i Østerrike, på den tiden han vokste opp. Selv om dette kan oppfattes som selvskryt på alle jøders vegne, utvider det på en måte min horisont.

Etter 5 år med grunnutdanning, begynte han på gymnaset, 10 år gammel. Her skulle han bli i 8 år, og sammen med sine medstudenter led han seg gjennom disse årene. For å holde ut de kjedelige timene hver dag, hvor ingen snakket og læreren aldri så dem, så begynte han og flere andre etter hvert å interessere seg for kunst og kultur. Spesielt litteratur, men andre var også opptatt av teater og musikk. 

Det er en fryd å høre ham fortelle fra denne tiden, hvor elevenes begeistring måtte holdes skjult både for lærere og foreldre, i en tid hvor ungdommer ikke var ansvarsfulle voksne før de nærmet seg førti. 

Romanens handling beveger oss fremover i historien, og spesielt skildringene av tiden før 1. verdenskrig bryter ut er veldig flotte. Her skildres det gamle ærverdige samfunnet, som Wien da var, menneskene som ikke skjønte noe før krigen var i gang. Zweig byr på seg selv, og gir oss skildringer fra familien og det litterære miljøet han vanker i.

Vi får så oppleve krigen, ikke fra skyttergravene slik, i alle fall jeg tidligere har lest om 1. verdenskrig, men fra sivilistenes ståsted. Etter krigen er det resultatene av den vanvittige inflasjonen i Østerrike, som er innfallsvinkelen til handlingen. Det er med litt skyldbetynget bismak, jeg hører om innbyggere som blir invadert av tilreisende, fordi varer og tjenester er så billig. Har aldri tenkt at det er negativt for vertslandet, at vi som turister hamstrer, fordi prisene er så lave. 

Tankene hans rundt det som skjedde da Hitler kom på banen er interessante. Han viser med flere personlige observasjoner av samfunnet i Wien, og Salzburg, hvor han bosatte seg etter den første krigen, hvordan han og de andre opplevde dette. Fokus er ikke på 2. verdenskrig i dette memoarverket, som slutter med Englands krigserklæring mot Tyskland i 1939. Men, vi hører litt om opptakten, hvor fokus er på kunsten og kunstnere han hadde kontakt med, og det var mange.

Verden av i går er skrevet med et vidsyn som bare en verdensborger har. Zweigs observasjoner skildrer det menneskelige i all viraken, både før, under og etter 1. verdenskrig. De få rolige årene, før Tyskland igjen går til krig, bare 21 år etter den forrige. Verden av i går er først og fremst en historie om et kunstnerliv, fokus ligger her, ikke på at han er jøde, eller på krigsskildringer. Handlingen er glimrende komponert, og en fryd å følge med på. 

Denne må du få med deg! 

Mai-The Duc gjorde de 16 timene lyttingen pågikk til en flott opplevelse. Den er veldig innholdsrik, med flotte skildringer av hendelser som han selv har tatt del i. Boken ga mersmak, så har du en favoritt av Stefan Zweig, så tar jeg gjerne imot tips ☺

Den falske vekten av Joseph Roth

Joseph Roth (1894-1939) er kjent for sine episke skildringer fra Donaumonarkiet og fra det jødiske miljøet i Galicja hvor han vokste opp. Etter første verdenskrig arbeidet han som journalist i Wien og Berlin. I 1933 emigrerte han og slo seg ned i Paris, hvor han døde i 1939, sterkt alkoholisert og deprimert. Roth er en av de mest betydningsfulle forfatterne fra det østlige dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, hans mest kjente roman er Radetzkymarsch fra 1932, som kom i norsk oversettelse året etter. 

Forlaget om handlingen:
For sin kones skyld overtar Anselm Eibenschütz etter tolv års militærtjeneste, en stilling som justermester i en av dobbeltmonarkiets ytterste utposter, den østerrikske småbyen Zlotogrod ved den russiske grensen. Med sin vesle vogn kjører han gjennom steder og landsbyer i hele distriktet for å kontrollere kjøpmennenes vekter og lodd.

Den redelige justermesteren skaffer seg mange fiender i et område der bestikkelser, juks og bedrag står på dagsorden. Da han etter å ha blitt bedratt av sin egen kone, forelsker seg i den vakre sigøynersken Euphemia, blir det stadig vanskeligere, ikke bare hva vekter og lodd angår, å innse hva som er rett og galt.

Etter tolv år i militæret hadde ikke Anselm og Regine utviklet et nært forhold, så selv om han gjør som fruen befaler, og får seg en sivil stilling, blir hun gravid med en annen. Anselm beordrer konen til å bo på kjøkkenet sammen med tjenestepiken, og en lang periode er det bare litt barnegråt, han hører fra sin lille familie.

I den gyldengule vognen og hesten Jakob, fører pliktene ham til grensekroen i Szwaby, og her forelsker han seg i eksotiske Euphemia, med sine raslende øredobber. Hennes sivile status er litt uklar, men når Leibuch Jadlowker, som driver vertshuset sammen med henne, må sone to år i tukthus, blir det justermesteren lodd å opptre som en midlertidig forvalter av kroen.

Denne grensekroen i Szwaby er intet vanlig vertshus, for her møtes panthavere, angivere og russiske desertører. Anselm som har vært en ærgjerrig utfører av embetet sitt, blir mer og mer forvirret, når han omgås alle skurkene som sitter i kroen og spiller kort og terning og drikker nittiprosent. 

Det var spennende å lese om koleraepidemien som raste i området, hvordan mennesker som ble syke var død innen en uke, og hvordan en ny kuldefront tok knekken på hele epidemien. Synd kulde ikke biter på covid 19, da hadde vi kanskje vært kvitt koronaen nå.

Joseph Roth har en uvant måte å skrive på, han gjentar litt, men jeg utfordres av at handlingstråden er så diffus. Historien har flere litt uventede vendinger, som med konens graviditet, koleraen og flere, men det gjorde bare fortellingen litt "slapp i fisken". Engasjementet mitt dalte etter hvert som jeg leste, og da slutten nærmet seg fulgte jeg mest med på minuttene som minket, nede i hjørnet på Kindelen. 

Når det er sagt, skildringene av levekår og samfunn var veldig gode, og likeledes karakteroppbyggingen. Jeg hadde trodd at romanen inneholdt skildringer fra et jødisk miljø, men bortsett fra Anselms oppdrag hos den fattige jødiske familien, så var det ikke så mye ved denne historien som berørte meg.

Har du lest noe av Joseph Roth?

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 1937/på norsk 2020
Sider: 180
Kilde: PDF fra forlaget

Alle oss av New Yorkeren A.F. Carter

A. F. Carter er et pseudonym, men at forfatteren holder til i New York, er bekreftet. Handlingen er også lagt til denne verdensmetropolen, som jeg er så heldig å ha besøkt en gang. Jeg er glad jeg har vært der, for hadde vi skulle reise nå, etter jeg har lest denne boken, vet jeg ikke om jeg hadde turt å vandre rundt i New Yorks gater alene, sånn som jeg gjorde i noen morgentimer. 

Forlaget om handlingen:
Carolyns traumatiske barndom har ført til at hun har utviklet seks ulike personligheter. Mannen som var ansvarlig for den oppveksten, faren hennes, ble dømt til livstid i fengsel. 

28 år senere slippes faren ut av fengselet. Ikke lang tid etter blir han funnet drept. Carolyn er politiets hovedmistenkte. Men er noen av Carolyns seks personligheter i stand til å begå drap?

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2020/på norsk 2021
Sider: 308
Kilde: Leseeksemplar

Før jeg begynte på denne boken leste jeg flere bloggomtaler av den, og leserne var slettes ikke enig. Forventningene var ambivalent, og jeg stålsatte meg, men aiaiai.... dette var jo glimrende underholdning.

Åpningsscenen: Politibetjent Anthony Ribotta patruljerer horestrøket med en kollega. De er i sivil, og får øye på Eleni:

       Først er`e stille, ikke sant, begynner han. Så stille at jeg begynner å lure på om horene skjønner at vi er der, og har funnet seg andre jaktmarker. Men så kommer denne dama... - han peker på kvinnen i baksetet på bilen - ...så kommer hun gående nedover Nevins Street som om hun eier hele gata. Pupper og rumpe, alt beveger på seg, Jeg vet ikke hva jeg skal tro, for hun ser lissom ikke ut som en hore. Hun er for... et-eller-annet som jeg ikke klarer å sette fingeren på. Men hun marsjerer rett bort til der jeg står, og prøver å sjekke meg opp. 

Før Eleni skal gå ut av tjenestebilen, har han observert henne da en annen personlighet tok over, og siden et søk i politidatabasen forteller at Carolyn Grand er gal, lar han psykiaterne ta seg av det. 

Etter denne spennende starten, blir vi kjent med de forskjellige personlighetene Carolyn har i seg. Overgangene mellom dem går ganske sømløst, men noen morsomme scener oppstår. Når hun har stått opp om morgenen som den dydige og alltid tekkelig kledde Victoria, og sexglade Eleni overtar, så er ikke hun særlig fornøyd med påkledningen.

Carolyns far blir drept, når han etter 27 år i fengsel blir sluppet ut på prøve. Som en rød tråd i historien hører vi om politiets oppklaring av saken, som selvfølgelig inkluderer å finne ut om en av Carolyns personligheter kan ha gjort det.

Dette spørsmålet brenner liksom ikke etter å bli besvart, for historien rommer flere, mye mer spennende aspekter. Vi hører om hvordan de organiserer dagliglivet sitt, om når sosialtjenesten kommer på inspeksjon, om en litt vel interessert politimann, og ikke minst om alle timene hos Dr. Halberstam. Han blir mer og mer blir et forstyrrende element i historien, og hvilke beveggrunner han har, legger seg som en trykkende stemning over handlingen. 

Alle oss er overbevisende skildret, og en bok det var gøy å lese. Skildringene av Carolyns oppvekst er selvfølgelig grusom, men mye av det som skjer i nåtid, gir liv til smilerynkene. Rammen rundt historien kan høres litt for fantastisk ut, men måten den var skrevet på, gjorde at jeg ble berørt, men aller mest underholdt. 

Fra å ha en idè til bok, og greie å portrettere en person med multiple personligheter så overbevisende, er virkelig godt gjort. Dette er psykologisk thriller på sitt beste, som byr på besnærende tanker om manglende alenetid og kontroll - skrekk og gru ☺ 

Flere bloggere om boken: Henningsbokhylle og Hverdagsnett

Min mor var besatt av Peter Øvig Knudsen

Med boken Min mor var besatt, får du en sterk og personlig beretning om forfatterens opplevelse av psykisk sykdom, både som sønn av sin syke mor, og senere sin egen sykdom. Hvordan oppleves det at virkeligheten slik du kjenner den, smuldrer opp? Peter Øvig Knudsen er en dansk journalist og sakprosaforfatter, han har vunnet mange priser for arbeidene sine, og er oversatt til flere språk.

Forlaget om boken:
Allerede samme dag som Peter Øvig Knudsens mor døde bestemte forfatteren seg for å skrive en bok om henne, og om hvordan det var å vokse opp med en psykisk syk forelder. Bokas tittel sto lysende klar for ham fra starten av: Min mor var besatt. For det var slik han som barn opplevde morens lidelse: som en demon, som plutselig kikket på ham gjennom morens øyne og fylte huset med et monstrøst mørke.

Under arbeidet med boka begynner noe å rase i forfatterens eget sinn. Langsomt ruller en altoppslukende depresjon inn over Øvig Knudsen og fordreier hele hans virkelighetsoppfattelse. Forpint og kraftig paranoid må han til slutt la seg innlegge på lukket psykiatrisk avdeling. 

Tittelen på denne boken kan lure en sensasjonshungrig leser til å forvente skildringer av verste sort. Glem det, mellom disse permene finner du ingen saftige avsløringer, i alle fall ikke i den første halvdelen. 

Min mor var besatt er en uvanlig lettlest og medrivende sakprosabok om psykisk sykdom. Jeg leste den fra perm til perm, og hver gang jeg av forskjellige grunner måtte legge ned boken, var det med forventning jeg så frem til neste leseøkt.

I boken følger vi Peter Øvig Knudsen i hans forarbeid til boken, når han oppsøker og intervjuer venninner, tidligere naboer og kolleger av moren. Han går langt tilbake i sin egen barndom, for å finne ut hva andre mennesker fikk med seg, av det som han selv opplevde i oppveksten.

Underveis hopper han litt frem og tilbake i tid, i 2016 døde moren, noe som forløste tanken om å få refleksjonene rundt sykdommen ned på papiret. Nåtid er året etter når han starter research til boken, og de mange intervjuene tar oss med tilbake i tid, til mange forskjellige situasjoner.

Som en sekundærhistorie kommer det frem et fargerikt bilde av Danmark på 60- og 70-tallet, et bilde av samfunnet som viser lett gjenkjennelige situasjoner som de fleste kan relatere til. Det er først når det rakner for Peter selv at "spenningen" stiger. Det høres rart ut å si det på denne måten, det er tross alt en saklig skildring av en grusom periode i hans liv, men boken gir faktisk en tydelig thrillerfølelse. 

Hovedpersonen i denne boken er i voksen alder fremdeles preget av den dårlige relasjonen han hadde til foreldrene i barndommen. Nå er han i aller høyeste grad et oppegående, velfungerende menneske, vellykket på alle måter, med en blomstrende karriere og gode relasjoner til familie og venner. Helt til noe går i stykker inni ham, og han blir veldig, veldig syk, og boken han har begynt å skrive om sin mor, henger i en tynn tråd.

I detalj får vi høre om hvordan det arter seg for Peter, men historien belyser også rollen en psykolog, psykiater og psykoanalytiker har, og ikke minst bruken av psykofarmaka, alternative behandlingsmetoder og elektrosjokk. Naive meg tenker på lobotomering når jeg leser ordet elektrosjokk, og skjønner at jeg har mye å lære om akkurat dette.

Peter Øvig Knudsen skildrer sykdomsforløpet til depresjonen han hadde, på en inngående og fascinerende måte. Til tross for at han var veldig syk, så vil en leser som bare er svakt rammet av depresjon kjenne seg godt igjen, og kanskje føle lettelse over at andre har satt ord på de følelsene som er umulig å formidle. De pårørende får også en stemme i denne boken, og alle de som tenker "han ser jo ut til å fungere bra..." om en som lider av depresjon, får virkelig anledning til å tenke nye tanker.

I slutten av november 2018 er Peter frisk igjen, og boken avsluttes med en forsonende tale han holder til sin døde mor. Helt til sist får vi et etterord skrevet av en av Peters mange venner, som absolutt var tilstede under sykdommen hans. Peter Øvig Knudsen har noe han vil si med denne boken, så under lesingen føles det ikke, som å meske seg i andres ulykke. Boken anbefales på det varmeste!

Forlag: Press

Utgitt: 2019/på norsk 2021

Sider: 312

Kilde: Leseeksemplar

Djevelens yngel av Myriam H. Bjerkli

Jeg leser mye bra krim om dagen, og nå har jeg endelig også fått lest Bjerklis nyeste utgivelse som kom i fjor. Etter å ha debutert med lyrikk, skrev Myriam H. Bjerkli ungdomsromaner og sakprosa, før hun gikk over til spenningsromaner. Hun skremte vettet av meg med Lille Linerle og Stella polaris, som er de to første bøkene i Kodal-trilogien, og denne helgen greide hun igjen, å plante meg godt nedi lesestolen med Djevelens yngel, som er den avsluttende boken i trilogien. Hver bok kan leses frittstående, men en liten tråd binder bøkene sammen.

Forlaget om handlingen:
Ni år gamle Eivind blir kidnappet av en kvinne midt i Sandefjord sentrum, samme dag som 17 år gamle Tobias forsvinner under en sykkeltur i Kodal.

Politiførstebetjent Håkon Haakonsen fokuserer først og fremst på Eivinds forsvinning. Hvem vil kidnappe en ni år gammel gutt? Da han etter hvert får mistanke om at kidnapperen er guttens halvsøster, Mari, som forsvant for mange år siden, blir det enda mer uforståelig. Hvorfor har hun kommet tilbake og tatt med seg lillebroren sin?
Da sykkelen til Tobias blir funnet, skjønner Håkon at heller ikke Tobias har forsvunnet frivillig. Noe har skjedd ham, men det finnes ingen spor. 

En tragisk ulykke helt i begynnelsen av boken utgjør dreiningspunktet i denne spenningsromanen. Fem korte innledninger høres kanskje litt mye ut, men sammenhengen viser seg snart, og i fortsettelsen er handlingen lett å følge. 

Flere av karakterene fatter ganske så ulogiske beslutninger, men mens jeg rister oppgitt på hodet, og mumler "er det mulig", så åpenbarer deres beveggrunner seg for meg. Handlingen er bygget opp på en sånn måte, at leseren stort sett vet hva som har skjedd, mens Håkon og Anders i politiet må finne ut av ting. Du må ikke tro at dette tar brodden av spenningen, for det gjør det absolutt ikke. Min reaksjon fra lesekroken minnet meg om barneteater, når de små publikummerne sitter og roper "der er han!" eller "se bak deg!", sånn satt jeg også, gamle damen, og var engasjert til tusen.

Språk, plott og karakterbygging er gjort etter alle kunstens regler, for her henger alt sammen. Vi blir kjent med noen skruppelløse kvinner, men bortsett fra det, føles handlingen troverdig. Sa jeg at det er spennende? det er bare til å holde seg fast, innspurten på Djevelens yngel fikk pulsen min til å rase.

Alle tre bøkene i Kodal-trilogien er spennende og godt skrevet, du må ikke ha lest de to andre for å ha glede av Djevelens yngel, men er du glad i krim anbefaler jeg deg å lese dem alle tre ☺ 

Forlag: Capitana

Utgitt: 2020

Sider: 400

Kilde: Lånt på biblioteket

Mens vi venter på Godot - en klassiker av Samuel Becket

Mens vi venter på Godot ble i 1990 kåret til det viktigste engelske dramaet i det tyvende århundre. Dette dramaet fremstår som et teaterstykke i boken jeg lånte på biblioteket, og jeg forsøkte etter beste evne og fylle alle de 5 rollene, da jeg spilte ut de 208 sidene for meg selv. 

Fra bakpå boken:
De to landstrykerne Vladimir og Estragon venter og venter på at Godot skal komme - ja for han kommer vel? Men hvem er Godot? Og hva skal skje når han kommer? Akkurat det får ikke de to svar på; i stedet dukker det opp et par andre fremtoninger som skal komme til å sette sitt preg på deres tilværelse. 

I denne tragiske farsen møtes - på klassisk Beckett-manèr - den svarteste fortvilelse og den mest befriende latter. Det er Jan Erik Vold som har oversatt boken.

Teaterstykker med replikker og sceneanvisninger er alltid litt kronglete å lese, men når en kommer inn i flyten så blir det ganske artig. Jeg var forberedt på at dette skulle bli en surrealistisk opplevelse, men jeg ble positiv overrasket, over hvor lett det var å lese.

Stykket er skrevet i to akter, og jeg må si at det er ganske vanskelig å si noe fornuftig om hva som skjer. For det skjer mye, og de prater hele tiden, men egentlig sitter de bare under et tre og venter. De to mennene er temmelig langt nede, og synes ikke livet er noe særlig, noe filosoferingen deres underbygger. Etter en stund i lystig passiar, kommer Pozzo forbi på landeveien, sammen med et kreatur i bånd, som han kaller Lucky. 

Pozzo spør hva de gjør på og de svarer, som sant er at de venter på Godot. Hvordan denne avtalen har kommet i stand vet vi ikke, ei heller hvorfor de skal møte ham, de bare venter. Denne Lucky som Posso har med seg, har funnet sin underordnede plass i samfunnet, og godtar at han blir pisket og fornedret på det groveste av Pozzo, som vet å ordne seg. Lucky bærer bagasjen til Pozzo i stillhet, men med hatten på hodet, og på kommandoen Tenk! klarer han å lire av seg en masse greier, så vi ser at han kan snakke. Første akt avsluttes med at den femte karakteren kommer på scenen, "Gutten", som forteller at Godot ikke kommer, men at han skal komme i morgen. 

I andre akt er vi på samme sted og historien gjentar seg, bortsett fra at alt er hakket mer diffust. Posso kommer igjen, men han er blind og kan ikke huske de to andre fra dagen i forveien. Vladimir og Estragon blir mer og mer frustrert, ikke over at Godot unnlater å dukke opp, men over livet i sin helhet. 

Det er ikke tvil om at denne teksten åpner opp for utstrakt tolkning.  Kanskje er denne Godot et bilde på livet eller meningen med livet, eller Gud? ikke vet jeg. Kan Posso være menneskeheten, og Lucky skjebnen? Det er ikke tvil om at det ligger mye mellom linjene her.

Det jeg vet er at dette er en bok jeg kommer til å kjøpe, for å lese igjen. Jeg så NRK sin oppsetning i svart/hvitt, som gikk som Fjernsynsteater i 1965, noe som fylte igjen noen av hullene, jeg hadde etter å ha lest boken. 

Det er selvfølgelig Fra Shakespeare til Knausgård som pekte meg mot min første Samuel Becket bok, som kom ut i 1952, 17 år før han mottok Nobelprisen i litteratur. At den ikke er en av de 8 Becket-titlene som er å finne i 1001 bøker du må lese før du dør, var litt rart, igjen har JSD valgt seg en outsider til å representere et forfatterskap, men det er tross alt den eneste av Samuel Beckets utgivelser jeg kjente til.

Det er ikke lenge siden jeg så Vaktmesteren av Harold Pinter på DnS, og da jeg leste Mens vi venter på Godot, kunne jeg ikke unngå å tenke at både Pinter og Fosse må ha Samuel Becket som et forbilde. 

Therese G. Eides illustrasjon under, henviser vel ørlite grann (og med god grunn) til Jon Fosses klassiker Nokon kjem til å kome, som jeg nettopp har lest. 

I boken Fra Shakespeare til Knausgård oppsummerer

Janne S. Drangsholt Mens vi venter på Godot slik:

To menn står og venter. To ganger.

Peer Gynt - tegneserie av Ibsen/Moen/Mairowitz

Er du klar for Ibsens Per Gynt? denne gang i tegnet utgave. Det er norske Geir Moen som holder i pennen i denne boken, og som i de andre tre bøkene i denne serien, er det også her David Zane Mairowitz som har ført tegning og roman sammen. Jeg har ikke lest Per Gynt, men kjenner handlingen etter å ha hørt stykket i utallige musikalske variasjoner. Handlingen skulle være kjent, men Mairowitz og Moen fikk frem detaljer, som utfylte mitt bilde.

Per Gynt starter med at han forteller en skrøne til sin mor, for å forklare hvor han har tilbrakt tiden. Bukkespranget over Gjendin-eggen er en av mange fraser som ofte har blitt gjenbrukt i kunsten.
Peer du lyver! er den neste, og sånn er det å lese Per Gynt, gjenkjennelsen er stor, og jeg fryder meg hver gang. 

Mor er fattig, og vil bare at han skal gifte seg, men han slenger henne opp på taket, og farer av gårde igjen. Per Gynt vil være fri, han vil være keiser over land og mennesker.
Det er ikke tvil om at han er en drømmer og en helt, men blottet som han er for skrupler og moral, så er han ikke noe godt forbilde.

Tidligere versjoner jeg har sett har hatt stort fokus på den stakkars Solveig, som hele livet sitter på gården og venter på Per. Hun lovet jo å vente, og hun holder det hun lover, noe Per ikke gjør, for han kommer ikke tilbake før de begge er veldig gamle. I denne versjonen hører vi om Solveigs tålmodige venting en gang, mens fokuset er på Pers løgnaktige liv rundt om kring i verden. 

Det fører ingenting godt med Per Gynts ferd, han blir lokket til Rondeslottet av Dovregubbens veneste mø. Når mor Åse er død, parkerer han Solveig på gården og reiser av gårde ut i verden. Skrekkelige scener utspiller seg på negerplantasjen, han sender misjonærer til Asia, og til alle som spør, svarer han at han vil bli keiser over hele verden.
I ørkenen møter han den ungdommelige Anitra, Per ønsker seg rikdom og makt, men mest av alt er det Anitras ungdom han vil ha. 

Tegningene i denne boken varierer mellom dystre streker i sort/hvitt, men han bruker også mye farge. Detaljene er mange, og du må ta deg tid, og se nøye på hvert bilde, for Geir Moen får mye av handlingen inn i hver illustrasjon.  

Det er et eventyrlig dikt Henrik Ibsen skrev i 1867, men i Geir Moens strek virker det som om dette er skrevet og tegnet for dagens lesere. Jeg er imponert over hva han har fått til, og håper at Minuskel vil gi ut flere bøker i denne serien, som allerede inneholder disse klassikerne:

Forbrytelse og straff av Dostojevskij

Mørkets hjerte av Conrad

Prosessen av Kafka

Per Gynt av Ibsen

Tro meg når jeg lyver av Ellen G. Simensen

Jeg var ute etter en ny bok på øret, og etter litt tilfeldig søking på BookBites havnet jeg på Tro meg når jeg lyver. Gleden var stor da jeg hørte at det er Nina Woxholtt som leser, da vet jeg at jeg er i trygge hender. Ellen G. Simensen er ny for meg, kanskje ikke så rart siden dette er hennes debut som forfatter. Etter å ha lest håper jeg inderlig at hun er i gang med ny krim, for dette var bra ☺

Forlaget om handlingen: 
Politimannen Lars Lukassen ser muligheten til en permanent forfremmelse idet han må rykke ut til likfunnet av en tidligere klassekamerat. Situasjonen på politistasjonen i Hønefoss forverres da en uhyggelig skikkelse oppsøker barn og deler sine mørke hemmeligheter. Samtidig kommer læreren Johanna Brekke til byen for et vikariat. Lars blir raskt tiltrukket av henne. Men hva er det Johanna rømmer fra, og hvem er venn og hvem er fiende i jakten på sannheten?

Boken er sagt å være en psykologisk krim, så det er med skrekkblandet fryd jeg begynner å lytte. Denne sjangeren er veldig vanskelig å få til, og med Simensen som er debutant og all ting, det kriblet i magen allerede før jeg hadde begynt å lytte. 

Den skrekkblandede fryden holdt seg gjennom hele boken, ikke fordi jeg var spent på om Simensen greide brasene med psykologisk krim, men fordi det var spooky. Små hint ble hele tiden plassert, uskyldige og subtile men akk så slagferdige. 

I denne historien hører vi om mobbing i småskolen, om barn som ikke får nok oppmerksomhet fra sine travle foreldre, og i bakgrunnen svever det en stor sorg, og traumatiske opplevelser, som preger hovedpersonen i nåtid. 

Håper det var et passe skyggelagt handlingsreferat, vil nødig røpe noe som fratar deg de underliggende vibrasjonene som følger denne psykologiske krimmen fra perm til perm. Ellen G. Simensen skriver drivende godt, karakteroppbyggingen er god, og skildringene fra innsiden av skole, politistasjon og bygdesamfunn overbeviser. Men, det aller viktigste er jo nerven, og jammen greide hun ikke å gi meg flere frysninger nedover ryggen. 

Jeg sier meg enig med de mange som har lest og blogget om denne boken,

blant annet Artemisias verden, Elida, Hennings bokhylle, Bjørnebok,

Hverdagsnett og Lillasjel - Denne må du lese!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2020

Sider: 384

Kilde: Lånt på BookBites

Bergenseren av Morten Hammerborg

Vi bergensere elsker å feire oss selv, og i 2020 feiret Bergen Kommune 950 års jubileum, med grandios åpning, og mange arrangementer utover året. Jeg så stykket Alle tiders Bergen på DnS, en humoristisk turmarsj gjennom bergenshistorien. I den forbindelse var jeg med på et foredrag hvor Morten Hammersborg snakket om stykket, og denne boken. Kinofilmen med navnet Bergen - i all beskjedenhet har jeg også sett, det eneste som mangler nå er å gå den nye merkede turmarsjen, Bergen på langs.

Forlaget om handlingen:
Bergenserne inntar en særegen rolle. Ingen andre nordmenn kan insistere på at de egentlig ikke er fra Norge. Ingen andre dyrker seg selv, sin by og dens erklærte annerledeshet som bergenserne. Ingen andre norske byer knytter det seg sterkere forestillinger til. Hvordan ble det slik?

I mange hundre år var Bergen den største byen i Norge. I 1814 er det like fullt Kristiania som blir det selvstendige Norges hovedstad, mens den stolte hansastad blir en norsk kommune styrt fra Oslo. I denne boken argumenterer historiker Morten Hammerborg for at dette fallet langt på vei forklarer bergenserens selvforståelse og forestillingen om «det bergenske»: Byen og dens borgere er grunnleggende fornærmet. 

Den forurettede by kan tidvis rase i avmakt mot sin skjebne, men finner tilflukt i seg selv. For i et slikt perspektiv, hva er vel mer naturlig enn å dyrke sin identitet, sin egenart og sin forgangne storhet?

Boken innledes av 5 på gaten intervjuer i Oslo, hvor folk blir spurt om hva som er en typisk bergenser. Mange av svarene var ikke særlig originale, men en soignert herremann fra beste vestkant, definerer bergenserne som snakksom, livlig, utadvendte personer, som er foretaksom og som er veldig stolt av byen sin. Ja! ☺

Vi hører om "forestilt fellesskap" en reell størrelse som har betydning for hvordan vi tenker, føler, forstår og handler, som beskriver hvorfor bergensere føler fellesskap på tvers av klasseskiller og interessekonflikter. 

Vi får forklart mindreverdighetskomplekset som Bergen har til Oslo, og i det første kapittelet når vi tas med tilbake til 1100-tallet, skjønner vi hvorfor vi bergensere gladelig synger "eg e`kje  fra Norge eg e fra Bærgæææn".

Skildringen av Bergen, Norges største by, som trelastinspektør Bernt Anker i Christiania gjorde i 1799, er nesten litt skremmende lesning, for det er ikke så mange år frem til 1814 når landet fikk sin felles grunnlov:

           Bergen er mindre kjent for innbyggerne her (i Christiania) enn i London eller Paris, ja, vi anser den nesten ikke som en del av vårt land, eller som bebodd av nordmenn. Bergenserne er for det meste utlendinger, vesentlig hollendere, folk som har slått seg ned der for å drive handel, for å kjøpe og selge den fisk som fiskes av innbyggerne i Nord-Norge.

Bergen, grunnlagt av Olav Kyrre i 1070, bygget opp på tørrfisk. Håkonshallen sto ferdig til Magnus Lagabøtes bryllup i 1261, fra ca 1300 til 1500 var Bergen dominert og kontrollert av tyske håndverkere. Et sorgens kapittel kalles denne tiden, men Bergen vokste fra de andre byene i Norge. Vi hører om utlendinger og borgere av Bergen, også alle innvandrerne fra landdistriktene rundt byen, som forble arbeidere og tjenestefolk. Ved folketellingen i 1801 var Bergen like stor som Christiania og Trondheim til sammen. Men i årene etter 1814 vokste Christiania seg forbi Bergen i størrelse, og ble Norges hovedstad.

Til sist i dette kapitlet oppsummerer Hammerborg hvordan historien legger til grunn vår forestilling om byen, og hvordan det har påvirket dagens bergenseres urtilstand.

1814 - Bergens annus horribilis. Ja hva skjedde egentlig på Eidsvoll den gangen, og hvordan påvirket det Bergen? Dette og mye mer får vi svar på i denne boken. 

Har du for eksempel undret deg over hva det er med oss bergensere og striler? Hammerborg gir oss en inngående forklaring på hvorfor bergensere hadde et så nedlatende forhold til mennesker som kommer fra kommunene rundt Bergen. Amalie Skram skildrer dette på en fantastisk måte i Hellemyrsfolket, men også Welhaven og flere andre har karakteristikker av strilene, som det i dag er til å gremmes over.

Eller bergensere og østlendinger? Det sier seg selv, etter å ha vært landets desidert største og viktigste by i 700 år, fremstår den på midten av 1800-tallet som en vits, i hovedstaden. Bergensere reiste ikke til den nye hovedstaden, de hadde ingenting der å gjøre. Aviser fantes det heller ikke mange av i Bergen før 1840, da Bergens Stiftstidende ble startet opp. Gjennom etterlatte dagbøker og brev, blant andre fra snekkermester Gørbitz, lærer vi litt om relasjonen mellom de to byene. 

Bergenseren var en fryd å lese, spesielt hver gang navnet på en bygning eller gate dukket opp, for mennene de var kalt opp etter, har jo gjort seg bemerket, og det forteller Hammerborg oss om. Hans Holmboe og hans vannverk, industriherren Michael Krohn, Christie med sitt museum, og mange flere.

Det er artig å få et innblikk i hvilken kamp som utspilte seg blant de største byene i Norge på midten av 1800-tallet, kampen om å være først og best, i alle samfunnets små fremskritt. Bergensere er noen artige skruer, det er sikkert og visst, og i denne boken hjelper Hammerborg oss med å skjønne hvilke fenomener det er som har skapt fellesskap den særegne fellesskapsfølelsen som knytter oss sammen.

Boken avsluttes med litteraturliste og noter, til dere som vil gå teksten nøye etter i sømmene, når det er sagt til jeg anbefale Bergenseren varmt til medbergensere og andre spesielt interesserte ☺

Forlag: Universitetsforlaget

Utgitt: 2020

Sider: 216

Kilde: Lånt av pappa

De tause av Yrsa Sigurdardottir

Har du fulgt serien om Huldar og Freya, er jeg sikker på at du vil ha med deg den sjette og siste boken i serien. Jeg har lest dem alle sammen, og noen til av Yrsa Sigurdardottir, som nå kalles Islands krimdronning - tittel ærlig fortjent! Snakk om sterk avslutning på serien, nå er jeg spent på hva Yrsa kommer med neste gang ☺

Forlaget om handlingen: 
En kald dag forsvinner et lite barn fra en barnevogn i Reykjavik. Elleve år senere dør en jente av meslinger, og faren søker oppgjør med personen som smittet henne. En kvinne blir funnet død i en forlatt bil. Politimannen Huldar og psykologen Freyja må igjen samarbeide om en sak med mange irrganger, der ingen svar er åpenbare. Rundt alle involverte hersker en taushet som ingen vil bryte. 

Forlag: Kagge
Utgitt: 2021
Sider: 434
Kilde: Lånt på BookBites

Denne spennende serien i rekkefølge:

DNA, Dragsug, Syndsforlatelse, 

Galgen, Dukken

To spennende innledninger gjør at denne historien har nerve fra begynnelse til slutt. Det er en fryd å møte igjen Huldar og Freyja, og ikke minst sjefen Erla som nå er høygravid og følgelig temmelig hormonell av seg. 

Barnepsykologen Freya er helt ny i jobben på politihuset. Hun gjør sitt beste for å skjule at hun og Huldar kjenner hverandre fra før, så ikke de andre skal tro at det er han som har skaffet henne stillingen i politiet. Hennes bakgrunnshistorie er den samme som i de forrige bøkene, først helt mot slutten skjer det noe som påvirker hennes familiekonstellasjon.

De to korte handlingstrådene som ble skisset opp innledningsvis, dukker opp et godt stykke ut i historien. Etterforskerne får det enda mer travelt, siden graviditeten til avdelingssjefen nærmer seg slutten, og hun insisterer på å løse krimgåten(e) før hun føder.

Å ha en gravid sjefsetterforsker, var en artig vri. Hvis en synes gretne kjerringer er morsomt, så er det bare til å gi seg over. Erla vrir seg unna alle personlige spørsmål, og kollegene vet verken når hun skal føde, eller hvem som er barnefaren. Historien tar for seg tankevekkende samfunnsspørsmål, som surrogati og vaksinevegring, så det er ikke bare hei hvor det går i denne krimmen. 

De tause er en til de grader velskrevet krim, med et plott som er godt bygget opp, og mer enn nok av action underveis. Handlingen er lett å følge med på, og lesingen går som en lek, siden det aldri føles naturlig å legge ned padda. Nå må det sies at persongalleriet blir stort, og mot slutten blir trådene litt vel viklet inn i hverandre, før tusen biters puslespillet avslører løsningen i all sin prakt, når de siste bitene legges ned.

       Der vadet Huldar ut mot den tredje jenta. Hun fløt med ansiktet ned et godt tykke lenger unna. Imot Huldar kom så en mann gående på vei inn mot land. De gikk hverandre i møte, og uten å nøle eller advare mannen dundret Huldar et slag mot hodet hans med en eller annen gjenstand som han holdt i hånden. Mannen falt over ende i sjøen som om ryggraden hadde blitt revet ut av ham. Strimer av blod farget overflaten omkring hodet der han fløt. Men Huldar senket ikke farten, og tok seg heller ikke tid til å sjekke mannens tilstand. Han fortsatte ufortrødent til han nådde frem til jenta. 

Omgivelsene i historien er frosne på flere måter, så hvis du har begynt å planlegge lesestoff til påsken, må denne være midt i blinken ☺

Lang lang rekke - krim av Bjørn Bakken

Er du klar for å sitte oppe om natten å lese, bare fordi boken er så spennende at du ikke får lagt den ned? Hvis ja, er det bare til å sette i gang, for Lang lang rekke var fengslende til tusen. Nederst i denne omtalen har jeg lagt inn informasjon om hvor du kan få kjøpt boken. Ikke fordi jeg har blitt bedt om det eller får betalt for det, men fordi boken er så god at jeg ønsker at flere krimelskere skal få øye på den. 

Fra bakpå boken:
De tok fra ham alt. I ti år har han forberedt den ultimate hevn. Nå er han endelig tilbake der alt skjedde. Men de vet han kommer …Hun hadde lovet seg selv å aldri vende tilbake, men nå er hun her. Som politi. For å jakte sannheten. Jeger og bytte. Drapsmann og offer.

Etter en prolog og et par korte kapitler som ligger noen år tilbake i tid forflyttes vi til 2019. Til grufulle forbrytelser, mørke hemmeligheter samt noen doser romantikk, alt i løpet av noen hektiske sørlandske sommeruker.

Forlag: Selvpublisering (Bjørnebok)
Utgitt: 2020
Sider: 336
Kilde: PDF fra forfatteren

Hvordan en fersk forfatter greier å briljere i så stor grad som Bjørn Bakken gjør med debuten sin, skjønner jeg ikke. Det ser så lett ut, men jeg som leser over 200 bøker i året, vet at det ligger mye godt arbeid bak en så velskrevet krim.

Lang lang rekke er en skikkelig slukebok, det er ikke ofte jeg sitter oppe om natten og leser, men det gjorde jeg i innspurten av denne boken. Normalt tar jeg pennen fatt når jeg skal dykke inn i krimplott med mange karakterer, men med Bakkens historie la jeg fort pennen fra meg. 

Karakteroppbyggingen er så god at jeg straks og uten noe pes får tak om persongalleriet. Vi møter Renate Gundersen, helt fersk 1. betjent på politistasjonen i bygden hun vokste opp i. Det er lenge siden hun har vært hjemme, men et brev hun fikk fra sin fars advokat på 30 års dagen, gjør at hun har en høne å plukke med enkelte individer i hjemkommunen.

Før vi kommer så langt har vi vært tilbake i 2008 når Carl Fredrik Skog opplevde sitt livs verste mareritt. Han kom hjem og fant huset sitt omringet av politi, med beskjed om at hans kone har blitt drept. Han selv blir dømt for drapet, og soner ti år. 

Historien starter 8 år før dette igjen, i Tallin, hvor vi stifter bekjentskap med jentene Tiiu og Annika, som blir lokket med utsikter til et bedre liv i Norge. Tematikken som utspiller seg fra denne handlingstråden er grusom lesning, men dessverre enda aktuell, så det er bare til å spenne fast sikkerhetsbeltet!

Hevnen er søt heter det jo som kjent, og dette er en historie om hevn, og litt kjærlighet. Carl Fredrik har sonet ferdig når Renate legger ut på sitt mission, og etter hvert finner de ut at de har sammenfallende interesser. Vi følger med til Hirtshals og Skagen, vi møter noen skumle MC banditter, og flere jenter som har bein i nesen.

Plottet er lett å følge, Bjørn Bakken har en ryddig måte å fortelle på, og jeg rynker ikke på nesen, en eneste gang mens jeg leser. Jeg våger meg til å si at historien er troverdig, i alle fall bakgrunnen, at det er litt hei hvor det går underveis, hører jo med i denne typen krim. Det gjorde ikke meg noe at karakterene er enten snille og flinke eller utrolig onde og dumme, for den type ugjerningsmenn som blir beskrevet her, har jeg ingenting til overs for.

Det eneste som er synd med Lang lang rekke, er at det er så få som får øye på boken, siden den ikke finnes i bokhandelen. Jeg kjenner ikke forfatteren, men er innom hans blogg Bjørnebok fra tid til annen. Lang lang rekke er virkelig bra krim, som jeg gjerne anbefaler videre. Har du lyst å kjøpe den, er det bare til å klikke på lenken til bloggen hans, så sender han bok i posten. Jeg pleier ikke drive med reklame på bloggen min, men denne gangen hadde jeg lyst☺

Andre bloggere som har lest boken: Åslaug og Henning

Varme og vatn - ny roman fra Sivert N. Nesbø

Jeg har tidligere lest Sivert N. Nesbøs tredje roman Sjøen om vinteren, en historie jeg likte veldig godt, så forventningene var store til denne romanen. Dette er en roman som utforsker en følelse, eller en sjelelig tilstand, så du gjør lurt i å være åpen for også det som står mellom linjene.

Forlaget om handlingen:
Varme og vatn er eit konsentrert erkjenningsarbeid rundt stilla og saknet som kan finnast i eit ungt menneske. 

I romanen følgjer vi fjorten år gamle Lars nokre veker på seinsommaren. Han er spørjande og vár for omgjevnadane, og freistar heile tida å forstå kva det er som rører seg rundt han, og tilpasse sine eigne dragnadar til familien og andre. Sentralt i boka står Lars sine erkjenningar av korleis det verande kjem til syne og korleis ein skal forhalde seg til alt det som finst rundt ein. 

Varme og vatn er ein roman med ein særeigen skrifttone og stemning, der store djupner ligg under overflata.

I likhet med Sjøen om vinteren så foregår handlingen inni hovedpersonen. Lars er en ungdom som i liten grad står opp for seg selv, han tar lite initiativ og sier sjelden hva han mener. Årsaken til dette er vel en slags redsel for å få et nei, eller bli misforstått. 

Lars har et rolig og trygt familieliv sammen med to snille foreldre og lillesøsteren Thea, som han tar seg veldig godt av. Dramaet i livet hans foregår inni ham, noe som kommer frem gjennom de korte hverdagsskildringene denne romanen består av.

Underveis i lesingen var jeg klar for hendelser som kunne lede til litt hjertebank. Når Lars tar Thea med for å følge elveløpet oppover, tenker jeg at det skal skje noe når det begynner å bli veldig bratt, men nei, da snur de bare og går ned igjen. Romanen har flere sånne historier, hvor jeg forventer at det skal skje noe, men så gjør det ikke det. 

Varme og vatn var en vanskelig bok å skrive om, rett og slett fordi den ikke greide å engasjere meg.  Nynorsken som Nesbø bruker bød også på utfordringer, noe jeg ikke kan huske at den gjorde i den forrige romanen jeg leste av ham. Sammenlignet med nynorsken i Lyden av to hender som jeg nettopp har lest, så er det himmelforskjell. 

Les gjerne omtalen på Beathes bibliotek!

Forlag: Tiden

Utgitt: 2021

Sider: 112

Kilde: Leseeksemplar

Lyden av to hender av Sunniva Relling Berg

Sunniva Relling Berg debuterte som forfatter i 2011, og har siden da gitt ut tre ungdomsromaner. Lyden av to hender er hennes første roman for voksne, en roman som fengslet meg med sin tematikk og ikke minst, flotte skrivemåte.

Forlaget om handlingen:
Lotte satsar alt på å bli ein dyktig konsertpianist. Men ho blir ikkje vald som solist til vårkonserten i Wien, og verda hennar fell i grus. Midt i semesteret reiser ho heim til Noreg for å søke råd hos den gamle pianolæraren sin. Jákob var helten til Lotte då ho vaks opp, ein som stilte opp då hennar eigen far var opptatt med alt anna. Men det er noko som ikkje stemmer.

Kvifor ville Jákob gi opp karrieren som konsertpianist for å bli pianolærar i Noreg? Kva var det som skjedde i Ungarn, som gjorde at han måtte flykte tidleg i tjueåra?

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2021

Sider: 338

Kilde: Leseeksemplar

Historien starter med Lotte i Wien, når hun for første gang tar med seg Christoffer hjem til leiligheten sin, og de to forsøker å bli kjent med hverandre. Hun går på Universitet for musikk og komposisjon, følger undervisningen til den strenge professor Mittermeier, og er veldig dedikert til spillingen sin, mens Christoffer famler litt mellom studiene sine.

Så skjer det som ikke skulle skje, det er kollegaen Si Yun som får spille på vårkonserten, og alt går i ball for Lotte. Hun reiser hjem og begynner å finne informasjon til en oppgave hun vil skrive om Jàkob Lakatos, spillelæreren hennes i barndommen, som hun fremdeles har et uavklart forhold til. 

Handlingen har hatt en nerve helt fra starten, men det er når Lakatos` historie begynner å bli tydelig at intrigene bygges opp. Sakte men sikkert avdekker Lotte det som har skjedd i Lakatos` liv før han havnet i Norge og ble pianolærer. Historien starter i Ungarn på 80-tallet, og inviterer leseren inn i et miljø av sårbare mennesker som blir holdt hardt nede.

Lotte har hatt en oppvekst med en fraværende far og en mor, som døde tidlig i en bilulykke. Hun har flyktet til spillelæreren, og blitt der lengre enn normalt er. Minnene fra oppveksten viser farens mange kjærester, og fra dagbøkene sine leser hun nå frem de gamle, vonde følelsene fra den gang.

Dette var en herlig bok å lese, jeg likte spesielt det som hadde med musikken å gjøre, men tematikken rundt Retinitis Pigmentosa  var også veldig godt skildret. Lyden av to hender er spennende, jeg får lyst å nevne ordet psykologisk thriller, kanskje det var utilsiktet fra Sunniva Relling Bergs side, men her er det mange frempek som holdt meg på pinebenken, så benevnelsen er på sin plass.

Boken er skrevet på et nynorsk som er lett å lese, også for oss som bare unntaksvis leser nynorsk. Handlingen var lett å følge, med både Lotte og Jàkob som fortellerstemmer. Den historiske bakgrunnen fra Ungarn viste god innsikt, så også skildringene av øyesykdommen, som blir nesten som en egen karakter i handlingen.

Anbefales!

The years av Virginia Woolf

The years kom ut i 1937 og skulle være en annerledes bok enn The waves som kom ut seks år før. Virginia Woolf er en kjent for å skrive med et feministisk blikk, og tar ofte opp mental sykdom i romanene sine. Hun avsluttet livet sitt for egen hånd i 1941, bare 59 år gammel.

Introduksjonen i min Vintage Classics får vi høre litt om energien forfatteren hadde da hun gikk i gang med denne romanen, om hvordan hun skrev så blekket sprutet, for så å halvveis, gå helt tom. Hun kalte boken mislykket, men Susan Hills flotte ord, viser oss hvordan vi kan lese boken, og flere knagger vi kan henge detaljer i teksten på. 

Litt om handlingen:
Vi befinner oss i hjertet av London, og Woolf maler frem nydelige bilder av parker, fugler og mennesker som lever sine liv. Romanen er sanselig, så du formelig kjenner luktene og hører bråket fra trafikken.

Historien skildrer tiden som går i en families liv, hvordan detaljer fra barndomshjemmet kan trylle en tilbake til den tiden. Detaljene er mange i denne romanen, det er nesten som å lese Proust, for her dveles det lenge ved den minste ting.
Som når mor i familien dør, tidlig i boken, så er hele fokus på familiemedlemmene, og små detaljer i rommene, og måten de går opp trappen. Det sies aldri høyt at mor dør, men noen tårer fra en sykepleier sier alt. 

Scenen avsluttes brått, og uten å nevne hendelsen igjen befinner vi oss i Oxford, hvor Edward studerer. Kusinen Kitty er også i denne byen, og sammen med sin mor har de tatt med en amerikansk gjest på sight seeing. 

Historien begynner i 1880 og det er vår. I raske sprang beveger vi oss fremover, til 1891 om høsten, og så enda et langt hopp til sommeren 1907. Derfra er sprangene mindre, bare med få års mellomrom, det siste markerte kapitlet er bare på to sider, hvor vi møter igjen den trofaste hushjelpen gjennom 40 år Crosby i 1918. Hun er nå pensjonist og bor for seg selv. Hun går gjennom parken for å handle mat, og hører skudd og sirener. 

Deretter avsluttes romanen med en lang sekvens som heter Nåtid, men om dette er like etter 1918, eller om det er rundt den tiden boken kom ut, finner jeg ikke ut av.

Alle kapitlene innledes av disse proustiske skildringene, hvor vær, vegetasjon og fugleobservasjoner er sentrale. Vi beveger oss innendørs, og en eller annen form for møte mellom mennesker finner sted.

Årene er en handlingsdrevet familiekrønike, som strekker seg over tre generasjoner. Vi hører om alle medlemmene av familien, deres tanker og følelser og deres mulige tanker og følelser, for her utforskes det meste. I mellom linjene får jeg et deilig bilde av London på begynnelsen av 1900-tallet. Vi følger Lady Lasswall når hun følger med på Morris` prosedyre i retten, men det er når hun går derfra, og ned på den travle The Strand at jeg leser med fornøyde sukk. Hun tar oss nemlig med nedover den travle gaten, forbi undergrunnsstasjonen, gjennom smitt og smau i London, og siden hun nevner mange navn, ser jeg det levende for meg.

Mye atmosfære, mange detaljer og brå overganger preger skrivemåten til Virginia Woolf. Klasse, feminisme, psykisk sykdom og seksualitet er allerede etter 50 sider introdusert i historien, ikke som uttalte tema, men som dulgte hint. Ikke det at hun forfølger temaene så veldig, mot slutten undret jeg meg over hvorfor hun er så vag, og hva hun egentlig ville med denne boken. 

Til tross for at her er flere tilløp til spenning, og at romanen lett kunne blitt en "på barikadene" bok, så er den ikke det. Jeg må innrømme at det krevdes litt standhaftighet å fullføre boken, for det er sant som Susan Hills sier, første del er betydelig bedre enn siste. 

Finn meg av Andrè Aciman

Leste du Acimans bok fra 2017, Og ditt navn er mitt, så er jeg sikker på at du er klar for Finn meg. Da hans forrige bok ble filmatisert, ble den en umiddelbar suksess, og fikk kultstatus. Jeg har ikke lest hans forrige bok, så jeg kan ikke uttale meg om jeg gikk glipp av noe i denne på grunn av det.

Fra bakpå boken:
Da Samuel tar toget fra Firenze til Roma for å besøke sønnen Elio, kommer han i prat med en ung, distré kvinne. Møtet skal forandre livet hans for alltid.

I Roma treffer Elio en eldre mann på en klassisk konsert. Han blir dypt betatt, kanskje fordi mannen vekker minner om en tidligere kjærlighet.

Oliver er godt etablert i USA, med forskerstilling og en god familie. Likevel lengter han innerst inne etter en flamme fra fortiden.

I denne romanen utforsker Andre Aciman kjærlighet, begjær og den dype kontakten som kan finnes mellom mennesker, ved første møte eller etter et langt liv. På mesterlig vis skildrer han hvordan lidenskapen – til musikken, litteraturen og livet selv – styrer oss når vi lar den slippe til. Og under det hele ligger spørsmålet om ekte kjærlighet noensinne dør.

Miranda tar Samuel med storm da de møtes på toget til Roma. Hun skal hjem og besøke sin aldrende far, som hun alltid gjør i helgene, og hun inviterer Samuel med seg. Aldersforskjellen på disse to er stor, og det er dette som ligger til grunn for betraktningene som gjøres, på liv, tid og hva vi mennesker skal forholde oss til.

Romanen er tredelt, og det var kjipt å forlate denne første delen som var lengst, og den historien som kommer til å feste seg i minnet mitt. Litt brått er vi over på historie nummer to, hvor vi igjen bivåner et møte mellom et ungt menneske og en som er over middagshøyden. Også i denne historien får vi mange flotte refleksjoner over hvordan vi tolker og leser hverandre.

Hodet mitt begynte med en gang å jobbe med sammenhengen mellom de to historiene. Navnet Elio nevnes knapt begge steder, og bare med en setning nevner Elio at faren har møtt en veldig ung dame i Roma. Men det er først ved den tredje historien at min oppmerksomhet glipper. Jeg var ikke klar for enda en stopp og start av handlingsforløpet, og når nye karakterer introduseres, som øyensynlig ikke har noe med de andre å gjøre, gikk jeg litt i kjelleren.

Denne siste delen kjedet meg, jeg lengtet tilbake til Miranda og Samuel i Roma, til den flotte måten de nærmet seg hverandre, og tanken på hvordan det gikk med dem. Noen tråder samles helt mot slutten, men den knuten ble så løst knyttet at jeg ganske kjapt mistet tråden. 

Finn meg er en intellektuell og sanselig roman, men det ble litt mye nakne kropper med Elio og den eldre mannen, etter min smak. Jeg ønsket at historien om kadensen som Michel ville vise Elio på landstedet sitt, var mer enn bare en digresjon. Dette var spennende å lærerikt, og tilførte historien noe mer enn bare kropp og følelser. Romanen skal utforske følelsene en relasjon består av, noe jeg kanskje burde lagt mest vekt på mot slutten av historien, siden den konkrete handlingen sluttet å engasjere meg.

Kunne jeg differensiert terningkastet mitt, ville første del fått en 6`er, andre del en 4`er og tredje del en 3`er, så det er med et særdeles forvirret hode jeg legger denne romanen bak meg.

Etter å ha lest Heartart sin omtale av Finn meg, skjønner jeg at jeg med stor fordel skulle ha lest Og ditt navn er mitt først. Da hadde jeg fått etablert hvem Oliver er på en tydelig måte, og ikke fått denne følelsen av å bli stengt ute fra romanen etter del to.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2020

Sider: 272

Kilde: Lånt på BookBites

Ingen - dikt av Alice Oswald

I Morgenbladet kunne jeg lese at Alice Oswald (f:1966) er en av Storbritannias høyest anerkjente poeter. Siden debuten i 1996 har hun utgitt åtte diktsamlinger og mottatt omtrent like mange priser, og for tiden besitter hun den tradisjonstunge stillingen som Oxford Professor of Poetry - som den første kvinnen noen sinne. Ingen ble gitt ut på norsk, som den første oversettelsen av hennes prosa til norsk (nynorsk), og siden den havnet hos meg samtidig som jeg leste om den i avisen, måtte jeg prøve meg.

Forlaget om diktsamlingen: 
Ingen er ei havbok, der tid og lagnader og menneskeliv speglar seg i denne alltid omskiftelege materien som vi kallar vatn. Forteljingane kring Odyssevs og Agamemnon dannar eit ekko-rom for desse dikta, og røysta som talar, er vind-gjennomblåsen og vasstrekt. Ho tilhøyrer havet sjølv. Eit hav som er like urgamalt som det er samtidig.

Men dette er havet
framleis med ryggen vend mot meg
med sitt kjøt av tusen andlet der alle snur seg bort
og kven kan skilje denne
røysta mllom røyster

        lytt

Det er Paal-Helge Haugen som har gjendiktet dette verket til norsk, noe jeg tenker er litt av en bragd. Han gir oss også en kort introduksjon til Oswalds andre utgivelser, og en "forklaring" på dette diktet. Jeg leste dette først, kjenner historien om Odyssevs og Agamemnon og følte derfor at jeg var godt forberedt til å sette i gang med lesingen.

Ingen er et dikt det tar tid å komme gjennom, for ikke bare byr den manglende tegnsettingen på utfordringer, men setningsstrukturen hjelper ikke alltid til med flyten, eller er det nynorsken? ikke vet jeg. Men, som jeg erfarte sist jeg leste dikt, så gikk det mye lettere ved andre gjennomlesning, og jeg erkjente at dette diktet kanskje blir skrytt opp i skyene av dem som leser bedre enn meg, for det er noe her, som jeg ikke greier å gripe fatt i.

Diktet ga meg egentlig ingenting annet enn ekkoet av den manglende følelsen av mestring. Jeg er glad for å ha lest det, og fornøyd med å ikke ha slengt fra meg boken, før jeg har skrevet noen ord om min leseopplevelse. Ønsket om mer Odyssevs henger igjen, så litt har det inspirert meg. 

Jeg fryder meg hver gang jeg hører om at en stilling eller rolle for første gang i verdenshistorien er besatt av en kvinne. Endelig, og godt jobbet tenker jeg da. Sender derfor Alice Oswald en high five her fra skrivepunktet (som Bjørnstad ville sagt). 💪 

fra side 74

Kven er det som seier slikt det er berre tidevatnet
rennande som eit rykte over havbotnen eller
kven er det som teier still
når ringen til nokon på handa til ingen
søkk som eit auga inn i mørkret
og vinden fell
og vatnet skrik

kven er det som talar seier ho
min ven
kven er det som vaktar meg attom dine augelokk

Les gjerne den flotte omtalen til Beathes bibliotek!

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2019/nå norsk 2021

Sider: 93

Kilde: Leseeksemplar