onsdag 28. juli 2021

Kalifatet av Terje Bjøranger

Dette er ikke mitt første møte med denne forfatteren, for hans bok Business har jeg allerede lest. Kalifatet er den fjerde boken i serien hvor vi følger politietterforsker Charlie Robertsen, og siden Henningbokhylle ga boken fullt score på terningen, rykket den elegant frem i min lesekø. 

Forlaget om handlingen: 
En ung mann blir funnet drept på Bygdøy. Han er iført en oransje kjeledress og holder sitt eget hode i hendene. Det tenkes umiddelbart på IS. 

Kan det være link til ekstreme islamister eller er det iscenesatt? Charlie Robertson og hans politikolleger må jobbe effektivt og godt for å avverge flere drap og ikke minst avverge terroraksjoner man frykter er under planlegging.



Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2021
Sider: 416
Kilde: PDF fra forlaget


Begynnelsen på denne thrilleren har hele fem innledninger. De er alle korte og danner effektivt en ramme om historien. En jesidi jente har konvertert til islam og blitt tvangsgiftet til uhyret som skar hodet av faren og voldtok og drepte søstrene og moren. 

Fem år senere befinner vi oss i Oslo. Kim Evensen, som sonet for drap på Ullersmo i Business, er på vei ut. Han vil oppsøke gamlekjæresten Linnèa og ikke minst Charlie Robertsen, som figurerer som en farsskikkelse i livet hans. Og så vil han starte et nytt liv, på rett side av loven.

Charlie Robertsen er en av heltene i denne historien, hvor vi også møter igjen hans kolleger, Aicha Noor og Lennart Ramberg. Når de blir satt til å etterforske denne symboltunge halshuggingen, får de det travelt, og Charlie har ikke tid til å gjøre noe med magesmertene som har preget ham lenge.

Kalifatet er mye mer enn en politikrim, her møter vi salafister som vil ha hverdagen tilbake til 600-tallet. Vi hører om mørkemenn som driver hemmelige kjellermoskèer, om festløven som plutselig ble en festbrems, og om en femtenåring som over natten ble mirakuløst uinteressert i telefonen sin og sosiale medier. 

Fremmedfrykt gror frem av uvitenhet, og samtidig som du leser en forrykende spennende thriller, blir forskjellen på vanlige muslimer og de ytterliggående som lager trøbbel, veldig tydelig. Til nå har jeg trodd at ekstremistene ser på oss kristne som urene og vantro, men det går mye verre ut over muslimer som ikke utøver troen sin på "rett" måte. Kurdere, jesidier og andre minoriteter, kan være minst like viktige mål for disse galningene, som bedriver hellig krig.

Årets thriller fra Bjøranger er glimrende skrevet, har et høyt actionnivå, men er samtidig troverdig i all sin gru. Plottet er godt snekret sammen, og har akkurat nok menneskelighet, til at det ikke blir for mye for en stakkas leser.

Jeg er enig med Henning og anbefaler boken på det varmeste!


tirsdag 27. juli 2021

Jane Eyre av Charlotte Brontë - en klassiker

En av bøkene en finner i Janne Stigen Drangsholts glimrende klassiker-bok Fra Shakespeare til Knausgård er Jane Eyre. Hun skildrer boken som "den kanskje mest feministiske boken 1800-tallet greide å frembringe". Jeg hadde allerede lest søsteren Emilys Stormfulle høyder, og var spent på om jeg fant noen likheter mellom disse romanene som begge kom ut i 1847.

Forlaget om handlingen: 
Foreldreløse Jane Eyre har ingen lett start på livet. Hun vokser opp hos sin velstående, men iskalde tante. Vesle Jane blir fullstendig neglisjert og til slutt sendt av gårde på kostskole. Som ung kvinne og alene i verden må hun skaffe seg arbeid, og begynner som guvernante på det enorme godset Thornfield Hall. Det eies av den gåtefulle Mr. Edward Rochester. Jane trives i sine nye omgivelser, og hjertet hennes banker ekstra for sin arbeidsgiver... 


Men de dystre gangene i Thornfield bærer på store hemmeligheter. En natt oppdager Jane at det brenner i Rochesters soverom, og at godseierens liv er i fare. Klarer hun å vekke ham i tide? Og hvem står bak brannen?

Jane er en stille og pliktoppfyllende liten jente da vi møter henne. Da faren døde overtok hans bror ansvaret for henne. Onkelen døde han også, og da var det den sure tanten som skulle ta seg av henne. Når hun blir sendt bort på kostskole, får 6 år gamle Jane endelig møte mennesker som vil være venner med henne. Men, venninnen Helen Burns dør av tuberkulose, så det er bare den ene lærerinnen, Frk. Temple, som klarer å beskytte henne fra de vondsinnede ryktene, som tanten greier å sette ut på kostskolen.

Hun blir på skolen i 8 år, da får hun seg en guvernantepost på Thornfield Hall. Her skal hun undervise den franske piken Adele på 10 år, blant annet i det engelske språket. Hun får noen fine år her, sammen med Fru. Fairfax og de andre på godset, men dramatikken øker, og hendelsene som fører til at hun må vekk, skal jeg ikke røpe.

Hun eier ikke annet enn det hun står og går i, når hun flykter ut i verden, og etter noen grusomme dager og netter, blir hun tatt hånd om av snille mennesker. Historien videre byr på litt forviklinger og mye dramatikk, men en ser for seg hvordan det kommer til å gå.

Charlotte Brontë skrev godt, hun får tydelig frem hvordan viktoriatidens kvinner led under skammens åk, når de hele tiden dømmer andre mennesker og blir dømt selv. Mennene bestemte over dem, og klasse hadde mye å si, så var du kvinne og litt nede på rangstigen, hadde du mange som berøvet deg for den friheten, som vi i dag tar som en selvfølge. 

Disse viktorianske romanene fra England har aldri vært min favorittlesning, men etter å ha lest et par stykker nå, så begynner jeg å bli vant med måten historiene blir fortalt på, og har glede av å lete etter budskapet som befinner seg mellom linjene, og spor etter samfunnsstrukturer fra samtiden. 

Boken er glimrende innlest av Marika Enstad og varer i drøye 11 timer. Dette var mitt andre lån på Storytel, medlemskapet er fornyet, og jeg ser frem til å fortsatt få mine lytteopplevelser herfra.

Janne Stigen Drangsholt oppsummerer Jane Eyre slik:

Ung og ubemidlet kvinne kjemper for frihet, men ender opp med å bli gift.
Og det til tross for at mannen allerede har en kone gjemt på loftet.

mandag 26. juli 2021

Marka - ny roman fra Tove Braathen

Etter å ha lest flere glimrende romaner av Tove Braathen, gjør hjertet mitt et hopp, når jeg hører at hun kommer med ny bok. Marka er en gripende roman om viktigheten av å bry seg, og om menneskets forhold til naturen. Jeg likte denne veldig godt, den lanseres i dag 26 juli, og jeg anbefaler den gjerne videre ☺

Forlaget om boken:
Raymond har bodd i skauen hele sitt voksne liv. Det er en forutsigbar og god tilværelse, men denne varme sommeren tørker ut blåbærlyngen og vekker minner om en annen hetesommer, den som endret livet hans for alltid. Og varmen bringer med seg folk. 

Hvorfor er hun i den store tømmerhytta tilbake, etter alle disse årene? Og guttungen som reker rundt i skogen med bare føtter og skitten T-skjorte, er det ingen som passer på ham?

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2021
Sider: 314
Kilde: PDF fra forlaget

Til og med asfaltelskere kommer til å finne skogens ro, med denne romanen. Historien er bygget opp av tre handlingsforløp, som naturlig nok føyes sammen litt etter litt. Før det skjer har leseren blitt kjent med Raymond som nesten giftet seg en gang, som ikke liker mennesker tett innpå seg, men som har et stort hjerte for naturen og mennesker i samme sinnstilstand som ham selv.

Linda er mor til Leon, som er akkurat gammel nok til å klare seg selv. For det må han, for Linda er psykisk syk og har gjort seg avhengig av at Leon handler og rydder og passer seg selv. Når folkene fra kommunen kommer på besøk har de med seg en politidame, som er vennlig mot Leon, og viser ham noen bilder av politihunden King. Leon får en fantasivenn i denne hunden, som er en god trøst for det ensomme lille barnet.

Vi blir også kjent med Halldis, en advokat som bor i byen, men som eier hytte i samme skog som Raymond. Hun har også sine grublerier, og det er noen hjerteskjærende minner hun bærer med seg, om en psykisk syk mor.

De tre handlingsforløpene tar alle for seg psykisk sykdom, men på litt forskjellige måter. Den røde tråden i historien er tydelig, og medrivende, så dette er en roman det var vanskelig å legge fra seg. Store deler av historien er temmelig trist, men den gode utviklingen i karakterene, gjør at en puster lettere mot slutten. 

Som dere ser fra smakebiten, klamret jeg meg til boken da vi var ute og seilte en dag da vi var i Tolo, Helas ☺



Tove Braathen skriver veldig godt, jeg har lest de tre forrige bøkene hennes, og var like begeistret da, som jeg er med årets utgivelse. Ut i marka folkens! det er der det skjer ☺

søndag 25. juli 2021

Norsk kvinnehistorie av Hege Duckert

Er du klar for å se Norges historie fra kvinnenes perspektiv? Hege Duckert er journalist og forfatter, og har med denne boken sett nærmere på alt fra forsørgede fruentimmere til skamløse jenter. 

Forlaget om handlingen:
Endelig skal norske kvinner stå i sentrum for norgeshistorien. Nok menn på søyler nå!

Kvinners liv har endret seg i en revolusjonerende fart de seneste 150 årene. Likevel er det menn som dominerer historiebøkene og får sine statuer. Journalist og forfatter Hege Duckert setter endelig kvinnene i sentrum og beskriver norsk kvinnehistorie slik den aldri har vært fortalt før. Vi møter dem som kjempet for selvstendighet og stemmerett, men Duckert beskriver også hverdagskvinnenes kår og forteller spennende om heltene du ikke har hørt om. 

Hvorfor feirer vi polfarerne Nansen og Amundsen, men ikke helsepionerne Elise Ottesen-Jensen og Katti Anker Møller. Hvorfor hører vi om Tungtvannsaksjonen, men ikke om Fyrstikkarbeiderstreiken? Denne boken endrer perspektivet. Norsk kvinnehistorie på 200 sider inngår i den populære 200-sider-serien og er rikt illustrert.

Før jeg i det hele tatt åpnet denne boken, kjente jeg at jeg ble glad inni meg. Det er noe muntert over det fargerike coveret med alle de smilende damene. Undertittelen er jeg ikke like sikker på hva jeg synes om, for det er noe latterlig over denne kjappe replikken. Dette er ikke den første boken jeg har lest, som lover leseren en lettvint tilgang til kunnskap, men hva gjør vel det, så lenge boken kan åpne sinnene og gjøre oss litt mindre historieløs?

Frigjøringshistorien til norske kvinner begynte på slutten av 1800-tallet, og sammenfaller med utviklingen av demokratiet i landet vårt. Boken fokuserer på 150 år med kamp for valgfrihet og erobring av rettigheter. 

Duckert fokuserer her på handlinger som har ført til forandring, og har to hovedspor hun følger når hun tar for seg dette store materialet. 

Frem til 1888 sørget norsk lov for
at gifte kvinner ikke var myndige.
Prest og fogd var enige om at
menn var styrt av fornuft mens
kvinner var styrt av følelser,
og dermed ikke var helt 
tilregnelige.

Kvinner blir beskrevet som en gruppe, ikke enkeltindivider i mye større grad enn menn. I innledningen sin hører vi at Bergen har flere statuer av buekorpsgutter enn av kvinner, en skeivfordeling kommunen heldigvis er i gang med å rette på.

Tidene har forandret seg, skilsmisse var skandale, kvinner kunne ikke starte bedrifter, abort var ulovlig, og man ble uglesett (eller oversett) hvis to kvinner lever sammen. Sånn er det heldigvis ikke nå, men vi må aldri glemme de sterke kvinnene som tok kampen for oss. 

Mange av navnene som dukker opp i denne boken er navn vi kjenner fra før. Det en del av oss kanskje ikke har tenkt over er at romaner fra denne tiden ofte er et produkt av at forfatteren ytret seg til fordel for frihet også for kvinnene. Ta på dine feministiske briller og les Camilla Collets Amtmannens døtre, Henrik Ibsens Et dukkehjem, Bjørnstjerne Bjørnsons Magnhild, Amalie Skrams Constance Ring og mange flere.

Duckert har gjort en kjempejobb når hun har fordypet seg i den berømte glemmeboken, og funnet frem til kvinner som absolutt ikke skulle vært der. Jeg vil nevne noen: Asta Hansteen var i 1878 den første kvinne som holdt et offentlig foredrag. I 1882 tok Cecilie Thoresen artium som den første kvinne i landet. Ragna Nielsen innførte fellesskole i Kristiania, Gina Krog dannet Kvinnestemmerettsforeningen og Cathinka Guldberg utviklet sykepleien. 

Vi lærer om dobbeltmoral som ikke henger på greip og om de forferdelige forholdene som fabrikkarbeidere levde under. I kapitlene som følger hører vi om kampen for stemmeretten og hva som skjer når denne kampen er vunnet. 

LO ble en pådriver for å få 
gifte kvinner ut av arbeidslivet.
Organisasjonen som skulle sikre
arbeidernes rettigheter, vedtok
som prinsipp at hver familie bare
skulle ha èn lønnsmottaker.


Kapittel fire dekker tiden fra jeg ble født til jeg var russ, og det er nå vi hører om kampen for selvbestemt abort. Mange positive forandringer skjedde i samfunnet, og vi har lenge tatt dem som en selvfølge, men som konservative stemmer av i dag, får oss til å frykte at det i fremtiden ikke nødvendigvis, vil være like selvfølgelig lenger. 

Boken er oversiktlig og grei å lese, den er inndelt i fem kapitler, sirlig merket med tidsintervaller som skal belyses. Avslutningsvis får vi en oppsummerende tidslinje, kildeliste og bildeoversikt. Jeg har kost meg med denne boken, og til min glede fikk jeg bekreftet at jeg faktisk kan ganske mye om norsk kvinnehistorie. 

Forlag: Kagge
Utgitt: 2021
Sider: 200
Kilde: Leseeksemplar

fredag 23. juli 2021

Morfar pustet med havet av Trude Teige

Er du klar for en storslått roman om kjærlighet og overlevelse fra en ukjent del av norsk krigshistorie, da er dette romanen for deg. Morfar pustet med havet er en frittstående oppfølger til Mormor danset i regnet som kom ut i 2015.

Forlaget om handlingen:
Et norsk skip blir torpedert i Det indiske hav i 1943. Konrad og Sverre, to brødre fra Sørlandet, er blant de få som overlever. Men de kommer bort fra hverandre, og Konrad ender opp på et sykehus på Java. Der forelsker han seg i den norske sykepleieren Sigrid.

Både Konrad og Sigrid havner i japanske fangeleirer, og brått handler livet kun om å overleve krigens grusomheter. Begge kjemper for å bevare håpet om en bedre framtid, men vil de noen gang treffes igjen? Hva skjedde med Konrads bror?

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2021 
Sider: 326
Kilde: Leseeksemplar


Historien starter, bokstavelig talt med et brak, når båten hvor Konrad og Sverre befinner seg, går i luften med et smell. Det skal gå lang tid før brødrene ser hverandre igjen, og i mellomtiden skjer det mye.

Sigrid bor sammen med familien sin i Surabaja på Java. Hun har reist til en annen del av øya for å jobbe som sykepleier, litt for å komme bort fra sin mor som hun ikke har god kjemi med. I 1943 blir hele den utenlandske befolkningen fraktet vekk og internert av japanerne, Sigrid greier å komme seg hjem til familien, og går problemene i møte, sammen med dem.

Sigrid leide Ingerid i hånden og betraktet morens stive skikkelse foran dem. Hevelsen, mangelen på bøyelighet i knærne og de små, trange skrittene ga henne en langsom, vaggende gange. Fluene svermet rundt svetteperlene i nakken hennes, men hun syntes ikke å merke det.
    Ett skritt, så ett til, sa Sigrid inni seg. Kom igjen, mor, du klarer det.

Persongalleriet i denne romanen har en spennende sammensetning. Sigrid er en tøffing, hun har en mor med en litt spesiell personlighet, og en mye yngre søster, som hun gjerne tar seg av. Konrad og Sverre blandet jeg litt i begynnelsen, men etter hvert sto også de, tydelig frem for meg.

Japanernes framferd og de skrekkelige hygieniske forholdene kvinnene og barna ble holdt i, la seg som grusomme bilder på netthinnen min, og der kommer de til å bli en stund. Indonesia består av over 17 000 øyer, og Java er en av de største og mest befolkede øyene. Landet ble en nederlandsk koloni allerede tidlig på 1600-tallet, og i denne romanen hører vi om revolusjonen som frigjorde landet fra kolonimaktene, i kjølvannet av andre verdenskrig.

Det er utrolig å høre om maten som blir satt fram som offer til Buddha, mens de utsultede fangene, som ikke har sett mat på år og dag, må slepe seg forbi. Mye av handlingen foregår i de to fangeleirene, og godt uti historien når en ny kompanisjef dukker opp i herreleiren blir livet litt lettere for mennene, en stakket stund. De får tilgang til brev og nødrasjoner, instrumenter og bøker. Jeg måtte le litt når boken som ble nevnt er Moby Dick, den jeg lytter til i lesende stund.

Krigen går mot slutten, men det vet fangene lite om, for de har ingen tilgang til nyheter. Innspurten og avslutningen på romanen var heftig, jeg som lå og leste, måtte sette meg opp mange ganger, fordi tårene trillet ned i ørene mine. For en forrykende og hjerteskjærende historie! lærerik og medrivende er den også, og mot slutten avrundes den fint når den flettes inn i Mormor danset i regnet. 


Kleppanrova har også skrevet en flott omtale av boken!


Morfar pustet med havet
fikk meg til å google, både Indonesia og øya Java. Jeg lærte hvorfor flagget deres ser ut som det gjør, og mye mer. Romanen er velskrevet, de korte kapitlene og stadige vendepunktene gjør den lett å lese.

torsdag 22. juli 2021

Anitas diktlesesirkel i juli tok meg med til en revolusjonær fattigbevegelse i India

Sommerferieroen tok visst helt overhånd her hos meg, for Anitas diktlesesirkel hadde jeg helt glemt, til Åslaug la ut sitt bidrag. Det var ikke lett å finne en spennende forfatter når tema i juli er eksotisk og utenlandsk. Det tok litt tid, men indiske Nirmal Brahmachari fenget min interesse, så jeg har lest hans Gnister i snø fra 1997.

Litt om Nirmal Brahmachari:
Han er født i Kolkata i 1944 i Kolkata i India. Han er en indisk forfatter som skriver på tre språk; bengali, engelsk og norsk, siden han flyttet til Norge i 1974.

Som 18-åring ble han i hjemlandet engasjert i den revolusjonære studentbevegelsen. Han støttet og arbeidet for naxalittene, en revolusjonær fattigbondebevegelse som rundt 1970 krevde land, demokrati og sosialisme. Det ble slått hardt ned på bevegelsen, der mange ble drept eller fengslet. Nirmal Brahmachari satt tre år i fengsel mellom 1965 og 1972. I 1967 debuterte han som forfatter med diktsamlinga The songs of smashing the chains. Den første boka publisert i Norge var Sparks in the Snow, som kom i 1997.

Diktene i Gnister i snø forteller, blant annet om de dramatiske erfaringene Brahmachari gjorde seg da han satt i fengsel, da han deltok i den revolusjonære studentbevegelsen. 

En verden og et menneske

En verden uten regn
er jord, stein eller sand
uten grønt land
uten liv å vokse

Et menneske uten tanke
er bare en del av 
jord, stein og sand
Et tankeløst sterilt liv og land
som stopper å vokse


Diktene er lett å forstå, og mange gjør sterkt inntrykk. Han skildrer tårevåte øyne som en regnbue, at det ikke finnes liv uten kjærlighet og hat, og dem som aldri vil lære selv om de fikk en lærepenge.

Håp og pågangsmot går som en rød tråd gjennom diktene, og dette budskapet at vi ikke skal stumt adlyde, og gå gjennom verden uten å bli sett og hørt. I tillegg til kritikk av styresmakter, og andre i maktposisjon, henvender han seg direkte til leseren med råd om å holde av drømmene dine, og stå opp for deg selv.

A life long dream

Freedom of speech
peace & happiness
such are the catchy words
The politicians catch them
whenever they want

I`m not lucky like one of them

I`m one of them who dream of catching them through struggles

And my country is still awaiting.


Jeg hadde stor glede av å lese denne samlingen, som presenterer dikt på engelsk og norsk, noen i oversatt form, og noen bare på engelsk. 

Det er 22 juli i dag, 10 år siden grusomhetene på Utøya. Hele landet minnes og sørger, det er ikke rart når noe så ufattelig skjer i det fredelige landet vårt. Norge er som en uskyldig liten lekegrind sammenlignet med hva andre må utholde, ute i verden. Jeg startet dagen med denne boken, i lesekroken min på terrassen, hvor sjøen lå speilblank og ventet på solen. Da jeg var ferdig å lese, snudde jeg ryggen til sjøen og gikk en lang tur på fjellet, og på denne måten fikk jeg minnet ofrene for 22 juli, og fordøyd, de til dels rystende skildringene til Nirmal Brahmachari i Gnister i snø.

Gnister i snø

Jeg elsket gnistene.
Også gnistene i snø.
Det gjør jeg fortsatt.
Hvor jeg enn går
i kald snø,
eller i stormens øye med vind på alle kanter,
når himmelen ikke lenger er blå,
men voldelig, mørk, 
når hunder setter i å gjø,
la meg da følge
synet av gnistene.
De tar kampen opp med lyn og torden,
de kan bli til lykter og ild.
De er varmen i kulden.


tirsdag 20. juli 2021

Pakk av Monika Helfer

Den østeriske forfatteren Monika Helfer har gitt ut en rekke romaner, noveller og barnebøker. For sitt arbeid har hun blant annet blitt tildelt Robert Musil-stipendet, den østerrikske litteraturprisen og Solothurn-litteraturpris. For Die Bagage (Pakk) mottok hun Schubart litteraturpris 2021 fra byen Aalen. Pakk er den første av Helfers bøker som er oversatt til norsk. Romanen er inspirert av hendelser i forfatterens egen slekt, noe som gjør den ekstra spesiell.

Forlaget om handlingen:
I tiden rundt utbruddet av første verdenskrig bor Josef og Maria Moosbrugger sammen med sine barn i utkanten av en liten fjellandsby i Østerrike. De er en fattig familie som står utenfor samfunnet, og er avhengig av beskyttelse fra ordføreren når Josef blir kalt inn til hæren og må i krig. Vakre Maria blir sittende igjen alene med barna, og når Josef omsider kommer tilbake er de fire barna blitt til fem. Til tross for at han i løpet av krigen har vært hjemme på permisjon, nekter Josef å vedkjenne seg det femte barnet. Han veksler aldri et eneste ord med henne.

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2021
Sider: 154
Kilde: PDF fra forlaget

Handlingen i denne romanen utspiller seg i den lille byen Bregenz. Det var noe østeuropeisk over hele settingen, så jeg ble overrasket over at byen ligger så langt vest en kan komme i Østerrike. 

I 1914 befinner vi oss i alle fall på landsbygda, hvor befolkningen blir styrt av ordføreren. Denne mannen hadde et spesielt grep om familien, som besto av Maria og Josef og deres syv barn. Ett av disse barna heter Grete og er mor til vår fortellerstemme, som på sine gamle dager, vil vite mer om hvor hun kommer fra, og skriver ned det hun blir fortalt. 

Josef blir sendt avgårde i krigen, og da begynner denne ordføreren å elge seg innpå familien. Han har et godt øye til en av jentene, og under dekke av å hjelpe dem, får han et grep om familien. 

Handlingen hopper litt frem og tilbake i historien, etter hvert som hovedpersonen får snakket med familiemedlemmer som nå har blitt gamle. Spesielt tante Kathe kan i nåtid fortelle mye om familien som ble behandlet som pakk, og også ble kalt "pakket" av de andre i landsbyen.

Pakk er en rørende fortelling som skildrer samholdet i en hardt prøvet familie. Vi får et bilde av hvordan et rykte kan føre til stor fortvilelse, og hvordan tiden før og etter krigen preget samfunnet. Romanen er godt skrevet og enkel å lese, til tross for at fokuset varierer litt. Betraktningene rundt ufriheten familien opplever, gjør ikke historien sentimental, men som leser kan en undre seg over hvordan mennesker kan ta seg til rette, overfor andre. - Anbefales!

Romanen har siden utgivelsesdato ligget på samtlige tyske bestselgerlister, og ble nominert til Austrian Book Award 2020.

mandag 19. juli 2021

Elskeren - en spennende krim fra Helene Flood

Helene Flood brakdebuterte med boken Terapeuten for to år siden. Jeg lyttet til denne boken da jeg reiste nordover på sommerferie i 2019, så det å lese Flood har blitt en sommeraktivitet for meg. Jeg likte den forrige boken hennes godt, så forventningene var store til "bok nummer to".

Forlaget om handlingen:
Rikke jobber som forsker og er lykkelig gift med ungdomskjæresten Åsmund. Sammen har de barna Emma og Lukas, og en leilighet i Oslos beste boligstrøk. Da familien var på visning i firemannsboligen på Tåsen, falt alt på plass: Her kunne livet bli helt perfekt. Harmonien brytes da naboen i etasjen over blir funnet drept. Eller var den brutt for lenge siden?

Ettersom firemannsboligen inntas av politi og presse blir det vanskeligere og vanskeligere for naboene å holde hemmeligheter og ugjerninger skjult for hverandre. Drapet på Jørgen angår dem alle, ikke minst Rikke, og i takt med at etterforskningen skrider frem konfronteres hun med hvor lite hun egentlig vet om dem som lever vegg i vegg med henne.

Rikke er en spesiell person, for selv om hun har mann og to barn, så er hun mest opptatt av seg selv. Hun behandler fireåringen Lukas som en baby, og trettenåringen Emma som et monster, hun ikke forstår seg på. Mannen er en skjønning, som ikke aner at hun har innledet et forhold til naboen, og selv om jeg kan forstå Rikke, så er hjertet mitt hos Åsmund. 

Historien som utspiller seg nærmer seg langt om lenge, noe spennende. Alle naboene går hverandre på nervene, der de legger øret til veggen, og prøver å få med seg hva som skjer hos de andre. Når de i tillegg kommer over lemlestede katter, som er hengt opp i nabolaget, er det ingen som føler seg trygg. 

Leseren vet hele tiden at det ikke er Rikke som er gjerningsmannen, og det blir brakt på det rene at det må være en av de andre i huset. Det får de også vite, så det er ikke rart at de går og skuler på hverandre. Hver og en blir kalt inn til avhør, og siden Rikke er desperat etter å holde sidespranget skult for sin mann, så er det egentlig her spenningen ligger, kommer hun seg ut av denne knipen uten å tape ansikt?

Handlingen byr på en god dose hverdagsproblemer, i forhold til egne og andres barn, jobbrelaterte ting, og mellommenneskelige relasjoner. Dette tar bort noe av fokus fra thrilleren, som dette tross alt skal være. Jeg leste Elskeren som en roman, og det er jeg glad for, for jeg stiller krav til en bok som selges som en psykologisk thriller, og disse kravene ble ikke tilfredsstilt hos meg, sånn som denne historien fortelles.

Alt i alt synes jeg dette er en velskrevet historie, Flood gjør det lett for leseren å følge med i handlingen, tempo er ok, med korte kapitler og små cliffhangers hist og her. Jeg leste boken i et par store jafser, og var fornøyd nok til at jeg har pushet den på flere av mine reisefeller i ferien ☺

Andre bloggere om boken:



Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2021
Sider: 446
Kilde: Leseeksemplar

søndag 18. juli 2021

Drepende drage Angrende hund - ny herlig roman av Karin Fossum

Dere som lurer, dette er IKKE en bok i serien med Konrad Sejer i hovedrollen. Her møter vi nemlig en ny og annerledes etterforsker, som heter Eddie Feber. Han er en livsglad mann med åtte barn. Han er rask i vendingen, og kan kanskje virke rotete. Men han har strategier for å få den mørke sannheten ut i lyset.

Forlaget om handlingen:
Aksel er journalist i lokalavisa og er ifølge sjefen "god på tragedier". Søsteren Ellinor har mistet jobben og søker virkelighetsflukt. Helt siden barndommen har skjebnen knyttet bror og søster tett sammen.

På en av de store gårdene skjer et gassutslipp som tar livet av flere innleide arbeidere mens de sover. Det ser ut som en ulykke.

I en enebolig nær ved ligger en 80 år gammel kvinne en dag med knust skalle ved foten av trappa. Noen har rotet rundt i boligen for å få det til å se ut som et ransoverfall.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2021
Sider: 240
Kilde: PDF fra forlaget

"Du skal hedre din far og din mor", heter det så fint, men må vi egentlig det? Hvilken barndom og oppvekst en har hatt, spiller en viktig rolle, når det kommer til helse, det gir Karin Fossum oss hjerteskjærende skildringer på, i den nye romanen sin. 

Jeg har lest denne boken som en roman, til tross for at det etterforskes ørlite i denne handlingen. Her hører vi om mennesker som lengter etter å høre til slekten, men som er så gjerrig på seg selv, at det ikke er mulig å danne en relasjon til familien. Romanen viser at følelsen av skam og fornedrelse ligger nær mange mennesker, spesielt dem som bryr seg mye om hva folk tenker og tror.

Handlingen har god fremdrift, og de godt oppbyggede karakterene har alle noe å bidra med til helheten. Språket er Fossum på sitt beste, et par ganger fikk jeg klump i halsen og måtte puste i magen, rett og slett fordi noen passasjer var eventyrlig godt skrevet. Observasjonene hun gjør, inn i menneskesjelen går dypt, og mens jeg nøt til fulle det jeg leste, ville jeg hele tiden vite hvordan det hele hang sammen.

Nei, her var det ikke snakk om å miste tråden, eller ta en pause, når sant skal sies så flyttet den vandrende solen seg så pass på den greske himmelen, at jeg havnet ut av min parasollskygge, så jeg gir Drepende drage Angrende hund, litt av skylden for min solbrente mage ⛱



Jeg har lest mange av Karin Fossum sine bøker, og er alltid like begeistret, men årets utgivelse må være noe av det beste hun har skrevet - anbefales!

lørdag 17. juli 2021

Exit - ny spennende krim fra Belinda Bauer

Exit er den syvende boken jeg leser av Belinda Bauer, og om jeg ikke husker skammelig feil har jeg elsket alle sammen. Har du ikke lest henne før, må du gjøre det, jeg lover deg at du ikke blir skuffet. 

Fra bakpå boken:
Felix er medlem av en hemmelig liten gruppe som støtter alvorlig sykes rett til å dø. De kaller seg dødsledsagere. Da Felix og den unge, ferske ledsageren Amanda låser seg inn i leiligheten i Black Lane, er det for å utføre en barmhjertighetshandling. De skal sitte ved en døende manns side idet han trekker sitt siste sukk. 
Etter kun femten minutter er Felix på flukt fra politiet, etter å ha gjort sin livs største tabbe. Hele livet er snudd på hodet. Han må finne ut om han virkelig bærer skylden, eller om det er noe annet uhyggelig som skjer. Alt mens han forsøker å være et skritt foran politiet.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018/på norsk 2021
Sider: 352
Kilde: Leseeksemplar

Med Exit viser Belinda Bauer at hun kan briljere i flere sjangre. Det andre jeg har lest av henne har vært mørkt og litt creepy, men denne gangen var det betydelig mer lystig. 

Rammen for historien er litt morsom i seg selv, og det at hovedpersonen er en snill, gammel mann som bare vil andre godt, gir det hele et litt komisk preg. 

Leseren er selvfølgelig på lag med Felix, og håper at politiet ikke skal finne ut av hva han har bedrevet. Jeg vil ikke røpe mer av handlingen, for i Exit opplever du uventede vendinger som får deg til å bite negler, eller puste lettet ut. Les så får du se!

Exit er velskrevet til tusen, til tider litt sentimental men også optimistisk. Betraktningene som gjøres rundt det å bli gammel og miste sine kjære er nydelig lesning, mens handlingens krimelement holder engasjementet oppe. Gled deg til denne!


Rekkefølge på utgivelsene hennes: 

fredag 16. juli 2021

Lasso rundt Fru Luna av Agnar Mykle - om lytting og skriving

Etter å ha omtalt massevis av bøker fra Lydbokforlaget, og benyttet meg av BookBites er nå den tiden forbi. Jeg har skaffet meg tilgang til Storytel, en app/tjeneste som allerede på første boken, krasjet, og jeg måtte slette appen og laste den inn på nytt. Du får 14 dager gratis tilgang, men når jeg er så dum og velger meg en bok på 22 timer, så sier det seg selv at jeg bare fikk høre en bok i denne prøveperioden. 

Jeg kommer nok ikke til å skrive så mye om bøkene jeg lytter til, for selv om det jeg opplever gjennom lyttingen er fengende, så krever det litt å formidle dette uten å ha notert underveis. Siden jeg selv synes jeg bruker for mye tid på å skrive om bøker, har jeg bestemt meg for å ikke fokusere på omtale når det gjelder lydbøkene, men en liten notis blir det kanskje. 

Gyldendal om boken:
En høy, vadefuglaktig mann stiger inn i nattoget på Østbanestasjonen i Oslo. Det er den 32 år gamle komponisten Ask Burle. Han er på vei hjem for å følge sin yngre bror Balder til graven. Og der, i den skakende, nattsvarte sovevognkupeen, begynner Ask Burles jakt etter den tapte tid. 

Hvor begynner egentlig rapsodien Lasso rundt fru Luna, verket som nå skal oppføres ved de unge komponistenes konsert i Aulaen? 

Tolv år tilbake, tilbake til det året da den forvokste, flaksende ynglingen Ask Burlefot var handelsskolebestyrer et sted i Nord-Norge. Ett år og to kvinner. Først svek han Gunhild, så svek han Siv. Skjønt svek han? Var de ikke selv like skyldige? Men Balder? Svek han Balder? Var dette prisen han måtte betale for å bli kunstner?

Hva kan jeg si? det er en fryd å høre på. Den rutinerte Anders Ribu som har lest inn boken, har den perfekte stemme til handling som foregår i en tid da vi fremdeles sa "De" til hverandre, og selv unge menn behandlet det annet kjønn med respekt. 

Romanen er handlingsdrevet, ettertenksom og helt fritt for kjedelige passasjer. Mykle var vel kjent for å ha noen heftige sexscener i romanene sine, og da det dukket opp noe av sorten, kunne jeg ikke annet enn å humre stille. (Har du forsøkt å se møtende turgåere i øynene mens du lytter til heftig sex? vel, det er en underlig opplevelse ☺ )

Boken er lang, og mesteparten av handlingen foregår i noen år da den 20 år gamle hovedpersonen var nordpå, i en betrodd skolebestyrerstilling, han gjerne ikke skulle hatt. Noen kunstneriske tilbøyeligheter merker vi ikke noe til før helt mot slutten, det er stort sett forholdet til Gunhild og Siv, det dreier seg om. 

Jeg synes ikke tidsånden fra 1954 skinner noe særlig gjennom, det må ha vært spesielt å være ung i dette første tiåret etter andre verdenskrigs slutt, men bortsett fra noen aggressive utfall mot "sosialister", så bet jeg meg ikke merke i noe. 

Boken var nydelig å lytte til (takk igjen Anders Ribu) og en veldig kjekk bok å ha lest, siden tittelen er så kjent, men noen høydare på årets leseliste er det ikke. 


Det var gøy å lese avisomtalen boken fikk da den kom ut i 1954, så jeg tar den med her:

«Lasso rundt fru Luna er ikke bare Mykles betydeligste bok hittil. Den er ikke bare en rundhåndet innfrielse av alle de løfter Agnar Mykle har gitt i sine tidligere bøker. Den er, i absolutt forstand, et kostelig og betagende kunstverk … Det er en beretning om kjærlighet, men mer om famlende, blindt begjær. Om ungdommen med drømmen om ry, og bylten av skjensel. Hvem har skrevet bedre om den unge mann enn Agnar Mykle når han er på sitt beste? Hvem har mer overbevisende enn ham avslørt den underlige sammenheng mellom ynglingens ømhet og brutalitet, hans dådsdrøm og knugende selvfornedrelse, hans råskap og forfinelse? Norsk litteratur kan fremvise en ganske rikholdig samling «portretter av kunstneren som ung mann». I denne samling kan Mykles siste roman gå inn i eliteklassen.»

Gordon Hølmebakk, Morgenbladet (1954)


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1954/min versjon 2017
Spilletid: 22:25
Kilde: Storytel

onsdag 14. juli 2021

Superkondis av Ulrik Wisløff

Ja, no dere skal jeg til pers! Etter å ha lest Reading Randi sin omtale av boken, og om hvordan hun har jobbet med den, så fristet det veldig å sette i gang selv. Med tekniske dupedingser som treningsklokke og matchende app, så forsto jeg raskt at jeg ville trenge en PT, en jobb treningsgubben min påtok seg med glede ☺

Forlaget om boken:
Tren deg opptil 30 år yngre ved hjelp av enkel intervalltrening!

Visste du at du ved hjelp av intensiv intervalltrening kan senke din biologiske alder med opptil 30 år? Denne boka inneholder et 14-ukers treningsprogram som effektivt gir deg bedre kondis, en sunnere helse og en yngre kropp. Programmet er utviklet av professor Ulrik Wisløff ved NTNU og er testet av flere millioner mennesker over hele verden. Wisløff er treningsprofessoren som har utviklet Kondisjonskalkulatoren og målingsverkøyet PAI, som basert på hjertefrekvens forteller deg hvor mye du må trene for helsas skyld. Nøkkelen til fremgang er å øke oksygenopptaket, og det gjør du ved å følge opplegget i denne boka. 

Her er konkrete treningsopplegg uke for uke gjennom tre måneder, med både løping og styrketrening. Boka har lettfattelige instruksjoner, varierte øvelser og gode illustrasjoner. Kom i gang og senk din egen kondisjonsalder!

Da jeg satt meg ned med boken kjente jeg at det begynte å krible i beina med en gang. "Use it og loose it" har alltid gjeldt for min kondis, så nå skal det bli godt å komme litt forbi denne jojo-treningen. Opplegget til Ulrik Wisløff og NTNU er verken en slankekur eller en mirakelformel for å nå et mål. Ved å følge opplegget han skisserer opp, skal en sakte men sikkert, uten å gå lei eller pådra deg vonter, komme i bedre form. 


Jeg har en kamerat som har begynt å samle PAI`er, jeg nyter å se engasjementet han har opparbeidet for dette, og resultatene hans, så jeg hiver meg med. 

Boken er enkel å følge, jeg har lest de første kapitlene flere ganger og satt meg godt inn i hvordan fremgangen skal måles. Uttrykk som kondisjonsalder, BMI og PAI (pesonal activity intelligence) blir normalisert, og klok av skade, satt jeg pris på bokens klare instruks, om hva en skal gjøre om en dropper ut av programmet.

Gjennom hele boken får en direkte instrukser om hva en skal gjøre for å styrke, og gi oksygen til de store muskelgruppene. (og jeg som har syntes det var behagelig å trene kjernemuskulaturen). Boken byr på flotte bilder og forklaringer av en haug med styrkeøvelser, så det skal ikke stå på det. Jeg har til og med make verktøykasse til ryggplanken, som mannen på bildet ☺



Hvis du synes det er mye å ta inn, så gjør boken det lett å følge opplegget. Du tar bare en uke av gangen, og etter uke 7 kommer det en liten pep-talk, nye målinger og PAI blir introdusert. Ulrik Wisløff skriver med et lettfattelig og folkelig språk, selv om han er eksperten og jeg er helt grønn, så er det ingen besserwisser, som snakker til meg. Han har allerede etter få dager, fått meg til å gjøre øvelser og benytte meg av remedier som jeg tidligere har skydd, noe som også har bidratt til økt mestringsfølelse.
 

Superkondis kom i hus noen uker før vi reiste på ferie. PT`en min satte bremsene på og ville at jeg skulle vente med å begynne til etter ferien, til tross for at jeg var ivrig, som en hund i løpetiden. I fellesskap fant vi ut av hvilepuls, midjemål, BMI, Høyde og maxpuls noe som resulterte i den skremmende kondisjonsalderen på 61 år. Dette var god motivasjon til å gå "all in", så jeg tok for meg de første punktene i boken. 

Gubben tok jobben som trener på alvor, kjøpte klokke til meg (Polar), la inn PAI Health-appen og hjalp meg i gang. Da jeg laget min egen testløype pisket han meg opp bakken, jeg hadde aldri trodd jeg skulle greie Permisjonsstien på 10 minutter. 

Jubelen sto i taket da jeg kom hjem og synkroniserte og kunne se at min aller første tur med PAI-klokke ga et godt resultat. 

Jeg gleder meg til å gå i dybden på de neste kapitlene, og ikke minst å teste min egen kondisjonsalder om 14 uker. Trenger du et push i rett retning, så er dette boken for deg, ikke tenk at du er for ung eller for gammel, dette opplegget favner alle aldre og alle nivåer. Lykke til!

Forlag: Kagge
Utgitt: 2021
Sider: 200
Kilde: Leseeksemplar


tirsdag 13. juli 2021

Reisebrev fra sommerferien 2021 - Peloponnes på sykkel

Endelig sommerferie! Dette er ferien vi hadde organisert for 2020, men som kjent ble det ikke noe utenlandstur på noen av oss i fjor. Vi seks som er på tur, er de samme tre parene som reiste til New York og cruise i Karibien i 2017, så vi vet at vi går godt sammen, også på ferie.


Rett fra jobb fredag 25 juni - fly til København. Dette var en merkelig opplevelse, det var så godt som ingen mennesker på Flesland, og heller ingen på Kastrup. Ingen koronaspørsmål underveis, bortsett fra noen gutter som slang i gangene i på Kastrup, og spurte om vi var vaksinert. Etter en overnatting på et flott flyplasshotell, fløy vi tidlig om morgenen videre til Athen, hvor flyplassen var like tom som de to første. Herfra hadde vi bestilt transfer som på 2,5 time tok oss vestover til halvøya Peloponnes og byen Kalamata. 


På veien krysset vi den meget spesielle Korintkanalen, hvor vi stoppet og helt tilfeldig fikk se en som heiv seg ut i strikk. Kanalen er 6,3 km lang, og 24,2 meter bred, den sto ferdig i 1893, og sparte sjøfarere for en lang omvei rundt Peloponnes. I Tripoli hadde turoperatøren hovedkontor, her stoppet vi og fikk hver vår tilpassede sykkel, vesker, gps, kart og alt vi trengte til turen. 


Hotellet i Kalamata het Pharae Hotel. Vi sjekket inn, og hoppet i badikken, for nå var vi sugen på å teste ut stranden. Jeg hadde høye forventninger til olivenene i Kalamata, siden Kalamataoliven er mine favoritter, men de var for syrlige etter min smak. Under ser du utsikten fra hotellet, ikke noe å si på den.


Første dagen syklet vi 40 km. til byen Petalidi. Vi syklet gjennom variert natur, men mye nede ved kysten. Det var varmt, så vi hadde hyppige bade/drikke stopp, og oppdaget fort at det går fint an å sykle i våte badebukser. Med 341 høydemeter i beina, fant vi Hotel Grekis, hvor vi bodde i to netter. Hotellet lå utrolig fint til like utenfor den lille byen, og vi fikk rom side om side, med perfekt utsikt til sjøen. 



Dag to var det tid for rundturen på 50 km. 611 hm opp til Polylimnio. Siden jeg hadde med meg en lei forkjølelse, feiget jeg ut og ble på hotellet med bøkene mine, mens de andre la i vei. To måtte gi tapt for bakkene i varmen, mens tre av oss kom opp til dette som jeg bare har sett på bilder.


Dag tre syklet vi videre via Koroni til Finikounda, tilsammen 40 km og "bare" 523 hm. Vi hadde et langt stopp for å se på borgen i Korini, som var kjempefin, noe også det lille stedet var.



Etter en deilig natt på Hotel Estia i Finikounda syklet vi videre vestover, vi fikk se bugnende grønnsaksjorder, med vannmelon, fiken, oliven, appelsiner etc. I Methoni var det også en borg, som vi besøkte, før vi spiste lunch.



Turen videre gikk til Pylos, bare 33 km denne dagen men 625 hm kjentes i beina. Hotel Philip lå utenfor byen, og vi var alt for sliten til å sykle ned igjen den lange bakken, så det endte med at vi badet i bassenget og spiste middag, før vi stupte til sengs. 





Ruten vi fulgte var full av sånne små herlige (nesten tomme) strender som denne over her. De har en rolig (barnefri) stemning, uten musikk men med krystallklart, varmt sjøvann, bar og toalett, hva mer kan en syklist ønske seg?

Videre bar det 34 km videre fra Pylos til Lagouvardos, første pause var på Voidokilia Beach, en rundt strand, som var helt magisk. Vi stoppet på Koa beach, hvor vi spiste ukens beste måltid hittil. Bare 355 hm denne dagen, gjorde at vi kom temmelig fresh frem til Hotel Mesogeios. Dette lå ikke ved stranden, men basseng hadde de, og hauger med unger og galne voksne som herjet. Veldig ulikt de andre hotellene som var utpreget "voksne". 





Siste etappe med sykling tok oss de 40 km via stranden i Kyparissia, til Kalo Nero. Igjen var naturen frodig, og vi fikk se auberginer, en haug med forkastede agurker, (de var krum, så vi antok at de ikke hadde EU-standard) og mye annet deilig. I Kalo Nero bodde vi en natt på Irida Resort, vi badet på en "skilpaddestrand" som var preget av kraftige bølger og hauger med merkede skilpaddereder. 

Syklene ble forlatt her og ny transfer tok oss ca 2 timer østover til den lille byen Tolo. Her bodde vi på Nellys hotel, med deilige rom rett på stranden. God service hadde de også, og masse hyggelige mennesker som tok seg av oss. Tre fornøyde glis, med hotellrommene våre rett bak.


Etter en stranddag tok vi oss en dagstur til den lille byen Nafplio, for å se på borgen Palamidi fra 1715. Fin borg og nydelig by, vel verdt et besøk. 

Tirsdag leide vi en seilbåt med skipper hos Tolosailing. Stemningen var høy da vi hadde vært utpå litt, for han lot oss slippe til som styrmenn, og hadde ivrige samtaler i gang med de seilkyndige av oss. Vi jentene solte oss på dekk, leste bok og slappet av, til det var tid for bading. Kapteinen hadde med en sup så vi fikk prøve, og vi snorklet, sjøen var supervarm, enten vi badet på stranden eller midtfjords, veldig uvant for oss nordmenn. 




11 juli hadde vi vært en hel uke på resort hos Nelly i Tolo, og sykkelturens strabaser var for lengst glemt. Returen begynte med transfer til Athen ca 2,5 time hvor vi sjekket inn på Acropolis View, som hadde en flott takterrasse med den aller beste utsikten til Akropolis. 




Kvelden tilbrakte vi i byen, og for en by! Jeg digger Athen, i alle fall den livlige gamlebyen som vi besøkte. Det er veldig rent og ordentlig her, men det går ikke på bekostning av atmosfæren, som er veldig bra. Vi spiste middag ute mens det mørknet, på taket i cocktailbaren 360, som hadde deilig mat, og spennende drikke. Anbefales!

Etter deilig frokost ute, på hotellets takterrasse, tok vi oss en runde på Akropolis, imponerende og for første gang denne ferien opplevde vi mye turister. Grekerne er flinke på smittevern, og vi var tidlig ute, så dette var innafor. Etter lunch kom transferen og hentet oss i god tid før flyet skulle gå, og selv om det gikk bra til slutt, så var det på hengende håret vi kom med flyet. Nå så flyplassen i Athen helt annerledes ut, for i løpet av våre to ferieuker hadde resten av verden begynt å feriere også. 

Vi måtte vente på at innsjekkingen skulle åpne, to timer før flyet skulle gå, men damen i luken brukte så lang tid på å finne ut av koronaregler til Norge at når hun omsider sa at vi måtte ta en hurtigtest, så var det lite med tid. Ny kø, testing, kø for å vente på resultatene, og fullt firsprang opp til innsjekkingen. 

Vi løp til gaten og nådde det så vidt. I Amsterdam var det ingen som sjekket oss, og da vi kom til Bergen viste vi bare det norske koronasertifikatet, (som altså ikke funker i utlandet). 

Det gikk jo bra jo, ingen uhell, bare sol og fint vær, en og en halv magesjau, en solbrent leppe som ikke ville gro i all solen og sjøvannet, og en hoste som slapp taket, ikke verst det på seks stykker. Arcas Travel services har gjort en kjempejobb med tanke på hoteller, ruter, utstyr og punktlighet, vi kunne ikke blitt bedre ivaretatt, så vurderer du sykkeltur med bagasjefrakt, fastlagt rute og bestilte hoteller, så er det ingenting å kvie seg for.

Takk for turen beste gjengen, gleder meg til neste gang!!

mandag 12. juli 2021

Syke sjeler - ny svensk krim fra Kristina Ohlsson

Kristina Ohlsson debuterte som forfatter i 2009. Siden da har hun, med sine serier, skrevet seg inn i hjertene til alle som digger spennende krim. Jeg har lest mange bøker av henne, og fryder meg like mye hver gang, for hun er god på plott og karakterer. Denne gangen var plottet litt usannsynlig i mine øyne, men spenningskurven lå jevnt høyt, så det veide opp. 

Forlaget om handlingen:
Lukas forsvinner et par dager før han er ferdig med videregående. Tre uker senere blir han funnet bevisstløs med store skader. Ingen vet hva som har hendt ham. Ikke engang han selv. Han husker ingenting. 

Det eneste han og alle andre vet, er at ytterligere to personer er forsvunnet på samme måte, men Lukas er den eneste som er kommet tilbake. 

Ti år senere vender Lukas tilbake til foreldrenes hus i hjembygda plaget av uvissheten om hvem som en gang ødela livet hans. På den andre siden av gaten bor en far som aldri fikk vite hva som skjedde med datteren Fanny. Han tror at Lukas har svaret. 

Samtidig flytter Anna og David inn i den gamle prestegården. Her skal de begynne sitt nye liv. Men huset vekker en sterk uro i Anna. Når hun senere finner et jernkors gravd ned i hagen, forstår hun at noen vil dem vondt. Veldig vondt. Anna prøver vettskremt å redde både seg selv og David, men er det allerede for sent?

En liten advarsel til å begynne med: Ikke les denne boken når du er alene hjemme! Kristina Ohlsson bruker alle triksene i boken for å skremme vettet av deg, og jeg tuller ikke når jeg sier at jeg var litt skvetten et par kvelder, da jeg leste boken. 

Historien hun har snekret sammen holder kortene tett til brystet, og godt er det for mot slutten når leseren skjønner hvordan alt henger sammen, dabber spenningen av, og det hele blir litt vondt å svelge. Siden jeg i mesteparten av boken satt med hjertet i halsen, og elsket det, så får boken allikevel en 5`er av meg, selv om jeg mot slutten brukte mye energi på å forstå det hele bildet.

Jeg vil ikke gå i dybden på handlingen, men vil påpeke at Lukas sine kvaler som har drevet ham hjem til foreldrene ti år etter han selv var utsatt for bortføringen, kjennes troverdige. Det gjør også naboparet som var foreldrene til den ene jenten som forsvant. Det er disse personene som trer tydeligst frem, mens de andre gjerne skulle fått noen ekstra sider med karakteroppbygging. 

Syke sjeler er ikke Kristina Ohlssons beste, men den er sinnsykt spennende, så er du klar for å kjøle deg ned med et realt grøss i sommervarmen, er dette boken for deg ☺


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2021
Sider: 368
Kilde: Leseeksemplar