onsdag 2. juni 2021

Der krepsene synger av Delia Owens

Det er tilgjengelighet på BookBites som bestemmer hva jeg lytter til om dagen, og da jeg så at denne boken var åpen for meg, så kom jeg på at jeg hadde lest en positiv bloggomtale av boken. Jeg tenker at jeg ikke trenger å skrive om alt jeg leser/hører, og denne skulle jeg forbigå i stillhet, men den er så bra, at jeg må bare si noen ord. 

Forlaget om boken: 
Hvor lenge kan hun beskytte hjertet sitt? Ryktene om «Marsklandsjenta» har hjemsøkt Barkley Cove, en stille småby på kysten av North Carolina. Så da kjekke Chase Andrews blir funnet død høsten 1969, retter lokalbefolkningen øyeblikkelig mistanken mot Kya Clark, den forlatte jenta som bor alene i villmarken. 

Men Kya er ikke slik de tror. Hun er følsom og intelligent, og har overlevd i årevis alene ute i marsklandskapet hun har gjort til sitt hjem. 

Romanen har en klassisk oppbygging med to historier som til slutt møtes. Først møter vi Kya som er 6 år i 1952. Hennes mor drar sin kos, slik også hennes eldre søstre har gjort, bare en storebror er igjen, men etter en kamp med faren, drar også han. Kya er igjen med sin voldelige far, de overser hverandre så godt de kan, og i lange perioder er Kya helt alene, helt til den alkoholiserte faren også er borte for godt. 

Den andre historien begynner i 1969 når Chase Andrews blir funnet død i sumpen, og vi følger etterforskningen av dødsfallet. Denne delen av historien gir en nerve til handlingen, som er kjærkommen men i mine øyne, egentlig ikke nødvendig, for historien om Kyas hjerteskjærende oppvekst i sumplandet, er mer enn nok å ta inn.

Der krepsene synger er en kjærlighetshistorie til naturen, til alle levende kryp, store som små, og til stillheten som råder i de avsidesliggende delene av vår klode. Det er nydelig å høre om Kyas interesse og kjærlighet for skjell, planter, fugler og alle levende vesener som lever sammen med henne i myrområdene.

Det er spennende å befinne seg blant "white trash" i sørstatene, i et miljø jeg knapt kan se for meg. Kya får gjennomgå av menneskene som bor i den nærmeste landsbyen, etter første oppmøte på skolen, hvor de andre barna var skikkelig ekkel mot henne, trakk hun seg tilbake til hytta i sumpen. Mannen som driver kiosken på kaia forbarmer seg over henne, og kjøper blåskjellene hun kommer med, og på denne måten får hun penger til maisgryn og bensin til båten, og en pose klær fra "Fretex", i ny og ne. 

Romanen har som sagt god nerve, siden Kya stadig vekk må gjemme seg, og jobbe hardt for å opprettholde livet. Det som gjorde sterkes inntrykk er hvor i ett med naturen hun lever, og hvordan sorgen over å være forlatt aldri slipper taket i henne.

Der krepsene synger er en nydelig roman, som jeg gjerne anbefaler videre!

Andre bloggere om boken: Heartart, Bjørnebok, Lillasjel og Bentebing

4 kommentarer:

  1. Gikk rett i hjerterota!
    Takk for link :-)

    SvarSlett
  2. Jeg har snust på denne flere ganger. Kanskje på tide å faktisk lese den. Fristende omtale.

    SvarSlett
  3. Eg las denne tidlegare i år - og det vart ei slik bok som vart "forbigått i stillhet". Eg vart nemleg ikkje heilt enig med meg sjølv om kva eg skulle meina om boka. Eg tykte miljøet var interessant og at skildringa av det einsame/forlatte barnet Kya var hjerteskjerande.
    Men heilskapsinntrykket vart trekt ned av all den påklistra poesien. Og avslutninga? Oppramsande og dårleg, etter mi meining.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det minnet du meg på at jeg skulle jo si noe om de diktene.... Enig med deg, det kunne hun kuttet ut, det ga i alle fall ikke meg noe. Jeg reagerte ikke på avslutningen, den var litt "enkel" ja, men det måtte jo ende på et vis :)

      Slett