søndag 31. mai 2020

Hjemsøkelse av Jenny Erpenbeck

Etter å ha lest Går, gikk, har gått og Alle dagers ende, var det med fryd jeg "oppdaget" en ny tittel fra denne tyske forfatteren. Det skjer det som ofte skjer når en forfatter slår gjennom med en roman, forlagene blåser liv i forfatterens tidligere utgivelser, noe som forklarer at årets norske oversettelse er noe Erpenbeck skrev i 2008, flere år før de to andre titlene.

Forlaget om handlingen:
Tyskland, 1930-tallet. Ved bredden av en innsjø utenfor Berlin bygger en arkitekt et sommerhus til sin unge hustru. Huset har forseggjorte detaljer: fargede glassvinduer, en jernfugl smidd på balkongrekkverket, en skjult dør i kleskottet på soveværelset. Huset er omringet av en frodig hage og er tenkt som et sted for rekreasjon og hvile. Det henger imidlertid mørke skygger over landskapet og menneskene som skal komme til å bo der: en ung kvinne har druknet seg i innsjøen, de jødiske naboene forsvinner én etter én, Den røde armé raserer huset og hagen, en kvinne gjemmer seg i kleskottet i krigens kaotiske siste dager, en ung østtysk student forsøker å svømme til frihet i vest, et ektepar returnerer fra brutalt eksil i Sibir. Sommerhuset står støtt gjennom alle omveltninger og skiftende eierskap - til det ikke lenger gjør det.

Romanen åpner som en lystig og sanselig skildring av gode år hvor det avholdes familiefester, det bygges hus, det elskes og alle er lykkelige. Teksten er poetisk i den forstand at alvoret holdes skjult bak litt oppkonstruerte setninger og hyppige gjentakelser (i god Jon Fosse stil).

Historien har en fortellerstemme, og som romanens røde tråd, hører vi om arbeidet til den tause gartneren, som holder til i hagen til den koselige sommerboligen. Selv om det etterhvert er rystende å høre om deportasjonen av Doris og de andre, er det også grusomt å høre om russerne, når de inntar eiendommen og tilintetgjør hagen, ved å slippe 200 hester løs på beite.

Ikke vær så vill, pleide faren å si når hun skled over parketten, tvers gjennom rommet, og her har hun blitt en vill unge, men nå betyr vill: ikke gå i stedet for en annen, ikke stikke hodet frem og la seg telle, spille død heller enn å melde seg for å dø, ha vilje til å overleve uten drikke, uten mat. 
Aldri i livet har hun vært villere enn i dette bitte lille kottet der hun ikke snakker, ikke synger, ikke kan reise seg, og støter borti veggen med knærne når hun sitter. Hun, Doris, datter av Ernst og Elisabeth tolv år gammel født i Guben, er en vill unge, en døv og blind gamling som knapt kan røre på lemmene mer. 

Den sovjetiske hæren som gikk fra å forsvare seg, til å invadere Tyskland, skildres gjennom observasjoner sett fra en enkelt sovjetsoldats øyne. Dette grepet gjør romanen til sterk lesning, og gir de mange umenneskelige handlingene en form for mening.

Framferden til den fryktede koloradobillen, blir et bilde på soldatenes fremrykking, et eksempel på den gode bruken av metaforer som preger romanen. Mot slutten av historien forsvinner gartneren,  sommerboligen blir jevnet med jorden, verdisakene som ble gravd ned før krigen, blir funnet og gravd opp igjen, og frukttrærne som fikk sine røtter satt dypt i 80 cm store hull, møter sin død i form av mugg, og sånn avsluttes historien om et idyllisk hus som overlevde alle sine eiere og brukere.

For en skjønn liten roman Jenny Erpenbeck skrev i begynnelsen av sitt forfatterskap. En merker at hun har god kjennskap til DDR-tiden, selv om utryddingen av jødene belyses på en litt annerledes måte enn det jeg er vant med.
Historien er mørk og slutter i klar moll-stemning, min oppmerksomhet varierte fra intenst fengslet til heller laber, men den originale hovedpersonen gjorde dette til en roman utenom det vanlige.


Fortsatt god pinse dere!

onsdag 27. mai 2020

Flukt av Tana French

Årets nasjonaldag tilbrakte jeg delvis på fjelltur og deretter helt borte vekk i denne Edgar- prisnominerte historien, som kom på norsk i 2012. Jeg lot meg imponere av humoren mellom linjene, og selv om flere av situasjonene er dystre, var det god underholdning i de mange slagferdige setningene, i alle fall i begynnelsen.

Fra bakpå boken:
Da Franck Mackey var 19 år planla han å rømme fra Dublin sammen med kjæresten, Rosie. Sammen skulle de starte et nytt og bedre liv i England. Men Rosie dukket aldri opp, og Frank forsto at Rosie hadde dratt avgårde på egenhånd. Han flyttet til en annen kant av byen og kuttet alle bånd til sin egen dysfunksjonelle familie. Over tjue år senere er Frank politimann i Dublin, skilt, og fremdeles uten kontakt med familien. 

Så ringer Franks søster med en uventet beskjed: Rosies koffert er funnet i nabohuset. Det fører Frank ut på en reise i sin egen fortid, og det han finner ut snur opp ned på alt han har etablert som sannheter i livet sitt. Tana French imponerer i sin tredje kriminalroman, og mange kritikere mener det er hennes hittil beste bok. 

Irland er kjent for store familier og mye turbulent politikk. Så også her, når vi blir kjent med Franks familie, kjenner jeg igjen mange trekk fra Melkemannen, som jeg nettopp har lest.

Frank løsrev seg, da han en gang på åttitallet stakk fra familien. Den gang var emigrasjon, en av de tre viktigste karrieremulighetene ungdommen hadde, så siden foreldrene var imot hans forhold til Rosie, var det kanskje ikke så rart at de ville velge denne løsningen.

Svulmende hår og blank leppestift plasserer handlingen i andre del av 80-tallet, Jesus, som sto i hjørnet og lyste, sier noe om religionen - på denne måten får forfatteren frem detaljer uten å bruke mange ord. I Dublin betyr ansettelse på Guinnessfabrikken, et steg opp, men Janteloven er sterk, så det er ikke alltid positivt å jobbe her.

Frank blir tvunget til å blåse liv i forholdet sitt til familien, og da blir vi kjent med en sur megge av en mor, et par dodgy brødre, søstre av ulik kaliber og en far du ikke ville fått imot deg. Han har også en ekskone og en liten datter på ni år, som kommer til å få en viktig rolle i historien.

På det gamle gutterommet vårt vartet far opp med en hostekule som fikk sengen til å skramle mot veggen. Vi stivnet til og hørte på. Han fikk igjen pusten i lange, hese stønn.

De 448 sidene byr i begynnelsen på en god dose maskulin form for humor, men etterhvert forsvinner humoren på et vis, og uendelig mange og lange samtaler mellom karakterene, gjør at også spenningen forsvinner, som dugg i morgensolen.

Er spent på hva andre synes om denne, har du lest den?


søndag 24. mai 2020

Min mørke Vanessa av Kate Elizabeth Russell

Når selveste Gillian Flynn kaller denne debutromanen "gnistrende og rystende", da må det jo være bra. Litt sprikende omtaler pirret nysgjerrigheten min, og da eBokBib slo til med å ha en så ny bok ledig til meg, ble veien fra tanke til handling kort. Før jeg leste boken undret jeg meg litt over hvordan en debutroman kan forhåndsselges til 25 land, tenkte at amerikanerne er god på lobbyvirksomhet eller noe sånt, men etter endt lesning vet jeg svaret.

Forlaget om handlingen:
2000: Vanessa Wye er 15, hun er smart, ambisiøs, sårbar og lengter etter å bli voksen. På skolen møter hun den 42 år gamle karismatiske engelsklæreren Jacob Strane. Vanessa føler seg sett.
2017: Vanessa kontaktes av en annen av Stranes tidligere studenter, som har anmeldt ham for seksuelle overgrep og vil ha hennes støtte. Vanessa står overfor et umulig dilemma: Skal hun tie stille og holde fast ved troen på at det hun og Strane hadde sammen, var noe vakkert? Eller er det slik at hun var et offer, blant mange andre ofre, for mannen hun elsket og aldri har klart å glemme?
Minner og traumer møtes mens Vanessa tenker tilbake på den voldsomme spenningen hun opplevde da kroppen hennes ble sett og tatt i bruk for første gang. Var det ikke ekte kjærlighet allikevel?

De 464 sidene fordeles likt på to historier, en hvor Vanessa som 15 åring møter Strane, og en når hun er 32 år og har gått videre i livet sitt.

Eller har hun det? Hun følger med på det som skjer, og er opptatt av delinger, likes, kommentarer og oppdateringer på sosiale medier. Hun har blitt kontaktet av Taylor Birch som anklager Strane for overgrep, og spurt om hun vil stå frem. Til tross for dette har hun kontakt med Strane, og på et møte mellom dem påstår han blant annet, at overgrep er et meningsløst juridisk begrep, et dytt i skulderen eller å gripe noen rundt håndleddet, kan få denne betegnelsen.

I åtte måneder har hun gått til psykolog, hun har skyggefulle ufullstendige minner som plager henne, og selv om hun sier til Strane at hun ikke snakker med psykologen om ham, erkjenner hun at mennene gjør det de gjør, fordi vi lar dem gjøre det.

Ser en på hendelsene på internatskolen, fra sidelinjen, i retroperspektiv, så er det krystallklart at Strane forgrep seg på Vanessa da hun var 15 år. Men, tilsiktet eller ei, store deler av romanen hevder en viss skylddeling, uten at jeg skal bli politisk på noen som helst måte.

Det er komisk å tenke på at mamma tok så feil når det gjaldt det der. For det finnes et annet alternativ, for dem som er modige nok til å velge det: Gå fullstendig utenom gutter, gå rett til menn. Menn som aldri vil tvinge deg til å vente menn som er utsultet og takknemlige for små smuler av oppmerksomhet, som forelsker seg så voldsomt at de kaster seg for føttene dine. 

Den voksne Vanessa lever som en ansvarsløs tenåring, leiligheten bugner av oppvask, skitne klær, rot og søppel som aldri blir båret ut. Hun ser minner fra tiden med Strane, og lurer på om hun er gal eller ikke. Følelsene hennes er fremdeles et forvirret sammensurium av skam og savn, hun føler seg modig som tok støyten da det stormet rundt dem på skolen, men nøt følelsen av makt det ga henne.

Hvorfor er alle så redde for å innrømme hvor godt det kan føles? Å bli forledet er å bli elsket og håndtert som noe skjørt og dyrebart.

Tematikken kan belyses fra flere vinkler, og det gjør den til gangs i denne romanen. Den store hemmeligheten kommer ikke ut, men mor vet, og hva betyr det for Vanessa at hun vet, men lar være å si noe? Dette er ikke en roman som dømmer eller gir svar hugget i stein, og etterhvert som Vanessa blir eldre, får leseren påfyll av argumenter og innspill i "debatten" som foregår i hodet.

Kate Elizabeth Russell skriver veldig bra, jeg hadde følelsene utenpå da jeg leste, og frustrasjonen min bevegde seg mellom karakterene i de forskjellige hendelsene. Hun bruker et åpent språk uten å male ut detaljene for mye, boken er ganske lang med sine 464 sider, men jeg ville ikke kuttet noe.

Denne må du lese!


Andre bloggomtaler: Bjørnebok, Min bok-og maleblogg og Lillasjel

onsdag 20. mai 2020

Hundeparken av Sofi Oksanen

Er du klar for en samfunnskritisk roman, som skildrer lovløse tilstander i den østeuropeiske fertilitetsindustrien? Jeg likte Stalins kyr veldig godt, men har ikke lest noe annet av Oksanen før årets utgivelse Hundeparken, men nå ligger Utrensking klar på iPadden ☺

Forlaget om handlingen:
Helsinki, 2016. To kvinner møtes på en parkbenk. De blir sittende i taushet og betrakte en familie som lufter hunden sin: mor, far, to barn. Kvinnene er ikke fremmede for hverandre. I hjemlandet Ukraina var begge involvert i den fremvoksende fertilitetsindustrien, den ene som donor, den andre som organisator. Nå, ti år senere, synes rollene å være snudd. Det som skulle være veien til rikdom, er definitivt ikke det lenger, og hun som en gang var donor, har tilsynelatende både muligheter og en sterk vilje til å gjøre størst mulig skade.
Handlingen i "Hundeparken" foregår dels i dagens Finland, dels i Ukraina etter Sovjetunionens fall. Korrupsjonen i øst møter grådigheten i vest, og i skjæringspunktet står to kvinner som er like deler ofre og overlevere. 

Sofi Oksanen skriver beskt og nådeløst om konsekvensene av å behandle kvinnekroppen som en lukrativ handelsvare. Samtidig er romanen en dypt menneskelig fortelling om trofasthet og kjærlighet, om tapte barn og om løgnens kraft.

Den evige jakten på en strålende fremtid preger de to hovedpersonenes liv. Når vi befinner oss i Ukraina skisses det opp et samfunn som i 2009 fremdeles er preget av Sovjetunionens overvåkning av befolkningen. Når militsmenn kommer på besøk, betyr det alltid problemer eller utgifter.
Nettverk er viktig, og innbyggerne er aldri trygg på hvem de kan stole på. Offentlige tjenestemenn dikter opp bakgrunner og betaler i dyre dommer for embetene sine, og menneskene må betale med gjentjenester for å få et pass eller ja på en søknad.

Når Daria og Olenka møtes igjen i Helsinki, er Darias identitet avslørt, og hun føler seg truet. Vi får høre om grådighet og plyndring, om tvangsverving til hæren, desertører som blir skutt, om separatistenes herjinger som resulterte i konfiskert eiendom og familier drevet til tigging.


Jeg luktet deg allerede i entreen. Du var i lufta som hadde elektrifisert hjemmet mitt som før en stor fest, og jeg visste allerede før jeg kom til kjøkkenet at det ville stå en kopp på oppvaskbenken som jeg ikke hadde satt der. Du brukte iblant gamle KGB-knep. Ifølge deg var de billigere og mer effektive enn kanonmetall. 
Beskjeden nådde alltid målet. 


Jeg hadde trodd romanen skulle ta tydeligere for seg fertilitetsindustrien, men denne tematikken går bare som en svak rød tråd gjennom historien. Vi lærer mye om politikken og samfunnet i Ukraina, noe som i seg selv var spennende lesning, men jeg skulle ønske at vi kom enda tettere på denne industrien som tydeligvis var mye mer utbredt enn jeg hadde ant.

Sofi Oksanen skriver ryddig og greit, uten "virkemidler" (akkurat sånn som jeg liker det) Historien er av det mørke slaget uten humor verken i språket eller gjennom det som skjer. Romanen er lærerik og driver seg selv fremover, så til tross for alt det mørke, var de 387 sidene rask å lese.

søndag 17. mai 2020

Klangen av frihet av Toril Brekke

Klangen av frihet er den siste boken i trilogien om Agathe og den vakre moren hennes.  Her får vi endelig svar på hvem faren til Agathe er. Pass på at du leser bøkene i rekkefølge; Alle elsket moren din, Kobrahjerte og Klangen av frihet, og gled deg til en herlig leseopplevelse. Forfatteren har lest inn trilogien selv, noe hun gjør på en glimrende måte.

Fra forlagets beskrivelse:
Trilogien om Agathe og den vakre pianistmora er et verk om å vokse opp i Oslo på 1960-tallet, om overgrep og om utfordringene ved å bli voksen.
Her får vi svarene. Agathe er blitt atten år og tar det siste skoleåret på det nystartede Forsøksgymnaset i Oslo. Det er slutten av 1960-tallet, en ny tid er i emning, Vietnamkrigen får ungdom til å engasjere seg, feminismen gjør seg gjeldende. Agathe forsøker å være fri, politisk aktiv og lykkelig, men innhentes igjen av det spørsmålet som alltid har ridd henne, hvem er far?

Det er litt farlig å begynne på en bok hvor jeg har skyhøye forventninger, for det hadde jeg til Toril Brekkes nyeste utgivelse. Jeg sparte boken til en langtur over fjellet, og i fem timer alene på tur lyttet jeg til Toril Brekkes innlesning.

Det er herlig å lese om jenter som tør å ta sine egne beslutninger, jeg koste meg da Agathe sviktet Nissen i siste studieår, og søkte opptak på Forsøksgymnaset i stedet. Mange små detaljer fra et samfunn  i utvikling gjør romanen troverdig til tusen, og jeg kunne levende se for meg min egen mors ungdom like før hun fødte meg.

Familien til Agathe er sterkt preget av at mor regelrett stakk av, for noen år siden. Hun og lillebroren Morten bor sammen med far, og har det "helt fint", men alle spørsmålene rundt moren som lever livet i København med en ny kjæreste, presser seg på.

Kommentarer har blitt slengt ut, og små hint har flydd forbi ørene på de to søsknene, og etterhvert avsløres flere detaljer, og barna begynner å legge sammen puslespillbitene som kaster lys over opphavet deres. Mormor og morfar har vært en stabilitet i livet deres, selv om deres egne tre barn har tatt uventede valg for egne liv.

En liten tåreadvarsel er på sin plass, hos meg sprengte det på flere ganger, noe som kunne blitt riktig pinlig da jeg satt på bussen eller var på vei inn på jobb.

Romanen er velskrevet til tusen, i perioder er det så spennende at jeg pustet inn flere ganger før jeg endelig, kunne puste ut. Brekke har et skarpt blikk og skildrer mellommenneskelige relasjoner på en treffende og klok måte. Hun bruker et godt språk helt fritt for verbale unoter. Som du sikkert skjønner, jeg er begeistret og anbefaler gjerne Klangen av frihet videre ☺☺☺


Utgitt: 2020
Spilletid: 6:59:27
Kilde: Lytteeksemplar

lørdag 16. mai 2020

Søster av Gro Dahle - diktlesesirkelen i mai

Gro Dahle sin diktsamling fra 2016 gir oss 144 sider med dikt som skildrer et enebarns ønske om en søster til å dele sorger og gleder med. Jeg har med glede lest Gro Dahle før, og da jeg fant Søster ledig på eBokBib, valgte jeg den som mitt bidrag til diktlesesirkelen på bloggen Artemisias Verden i mai.

Jeg vil ikke være noen byrde,
sier moren min.
Hun henger over skuldrene mine,
hendene hennes rundt halsen min.
Jeg heiser henne høyere opp,
lener meg forover,
bøyer meg framover.

Jeg trenger en søster.
Da kunne vi løfte moren vår
mellom oss
på gullstol.
Og så kunne vi ledd til hverandre
bak ryggen hennes.

Jeg kjenner søskenkjærligheten ose ut av disse setningene, ikke på bekostning av mor, men som et samhør som bare søstre kan ha. Dette har jeg-stemmen oppfattet, men ikke erfart selv, siden søsteren bare er en drøm.

Hovedpersonen i diktsyklusen ønsker seg en som kan være der, når mor trenger trygghetsalarm, en og dele sorger og gleder med, og en hun kan lufte sine tanker hos.

Gro Dahle gir oss bøttevis av vakre setninger som ved hjelp av bilder vekker følelser i oss, som denne: "Hun tenker at veggen er en slags søster, for den holder taket oppe, dag etter dag".

Alle steder finnes det søstre, bare ikke her hos meg. Det er sårt å føle sjalusien hennes, når hun ser og hører søstre hviske sammen, når hun tenker på hva hun ville gjort sammen med en søster, og hvordan hun ville oppført seg, om hun bare hadde hatt en søster.

Hun leiter etter en som kan være søsteren hennes. Hun spør jenta langs veien, hunden, postkassestativet og regnet. Mor er lei av maset om en søster, så hun avviser tankene hennes på en brysk måte. Søsterfellesskapet skildres på mange måter, både støtte og samhold men også rivalisering og kniving.


Søsteren min tar vingene mine, 
klipper dem av
og legger dem på loftet.
Og jeg som ikke engang visste 
at jeg hadde vinger.

Hvorfor gjorde du det? spør jeg
og hun ser på meg.
Hva skal du med vinger?
sier hun
og folder ut sine egne.


Jeg likte Gro Dahles Søster veldig godt, hun skriver forståelig og når helt inn i hjerterota med diktene sine, så denne anbefaler jeg gjerne videre.

onsdag 13. mai 2020

Fuglepust av Klaus Böldl

Denne prisbelønte tyske forfatteren var et ukjent navn for meg, inntil jeg mottok en pdf fra forlaget på Fuglepust. Han debuterte i 1997 og har siden da gitt ut flere romaner, fortellinger og reisebøker. Han arbeider som professor i middelalderstudier ved det nordiske instituttet i Kiel, noe som gir oss en peker på hvorfor en tysk forfatter har lagt handlingen i denne lille romanen til Færøyene.

Forlaget om handlingen: 
Philipp bor på Færøyene, sammen med Johanna og hennes datter, Rannvá. Han har vært der i to år. Forholdet synes å gå mot slutten eller i hvert fall å halte. Philipp og Johanna lever ved siden av hverandre, snakker ikke mye sammen og irriterer seg over små hverdagslige ting. Johanna og datteren reiser til Danmark for å besøke Rannvás mormor, og det fører til at Philipp utvider sine undersøkende gåturer rundt på øyene.

Klaus Böldl beskriver årvåkent naturen og menneskene og hvordan hovedpersonen opplever alt rundt og inni seg. Med underfundig humor og svært presise iakttakelser får han frem de minste nyanser i naturfenomener, ansiktuttrykk og gester. 


Fuglepust er satt sammen av dype, dvelende skildringer av natur, landskap, dyr, fugler, vær og stemninger, og korte overfladiske bilder av hovedpersonens forhold til menneskene i livet sitt.

Han er en mann det er lett å like, for han er glad i stedatteren, som han tilbringer mye tid med, og undrer seg stille over kjærestens forhold til kollegaen, og til hennes mor som bor i Danmark. Uten å bruke mange ord skjønner leseren at kjærlighetsforholdet synger på siste verset, og at Phillipp har trukket seg tilbake til sine filosoferende vandringer. Kanskje han har vært en utforsker hele livet, og at det er nettopp denne hangen til eremittilværelse som har skremt Johanna vekk.

Denne romanen minnet meg om Vandrefalken som jeg nettopp har lest. Begge romanene har en hovedperson som lever en tilværelse, trukket tilbake fra andre mennesker, og som har et godt blitt for naturen. Phillipp lar seg omslutte av stillhet, og erkjenner at alle vaner er bestemt av å være alene, og at dette er grunntilstanden i livet.

Rammefortellingen er knapp, stort sett sånn som forlaget har skildret det, mens flere detaljer rundt Philipps liv kommer frem i refleksjonene han gjør seg når han er ute og utforsker nye stier. Hovedpersonen vår kaller evnen til å være tilstede i nuet for samtidskunst, noe jeg nikket anerkjennende til.

Leser du historien som en meditasjon, har ro rundt deg og lar suset fra bølgene, fuglekvitter og knaking i trær nå inn til deg, vil du garantert få en fin leseopplevelse ☺


Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2017/på norsk 2020
Sider: 112
Kilde: Leseeksemplar

mandag 11. mai 2020

Galgedans av Tor-Håkon Håvardsen

Tor-Håkon Håvardsen kommer fra Stokmarknes og er nå bosatt i Melbu i Vesterålen. Han har i en årrekke vært tekstforfatter og trommeslager for flere metal/punk-band. Han kom ut med sin første bok i 2017, og nå i vår debuterte han som kriminalforfatter med Galgedans, som er den første av tre bøker i en miniserie.

Forlaget om handlingen:
Jenny Ness er ingen vanlig jente. Jenny Ness har en kraft i seg. En mørk kraft. Den stillferdige Theodor Ness lever i et tilsynelatende kjærlighetsløst ekteskap med sin kone Margareth, så da de får lille Jenny, er det datteren som får all Theodors kjærlighet. Jenny er ikke som andre barn. Hun er mye alene og passer ikke inn noe sted. Et vesen begynner å hviske til henne på soverommet, og inni henne vokser kulden og mørket. En sommerdag da Jenny er 12 år, tar hendelsene brått en skjebnesvanger og makaber vending ...

Kreftene som slippes løs denne sommerdagen forandrer livet til den lille familien og alle som bor i Viktoriahavn for alltid. 


Vi har ikke før blitt sperret inne av korona før Håvardsen slipper sin Galgedans. Mulig du ønsker deg en virkelighetsflukt, men beveger du deg til Viktoriahavn tipper jeg du raskt ønsker deg tilbake, selv til en litt utrygg virkelighet.

Forlaget kaller Galgedans en skummel og nervepirrende krim, der mørke og hemmeligheter forenes på genialt vis. Hver eneste side er så intens at du glemmer å puste. Vel, bytt ut "krim" med "splatter-thriller" og erkjenn at stønning også er pusting, - du har blitt advart!

De første hundre sidene gikk som en lek, jeg la godviljen til, og forventet lite troverdighet, når det kom til handlingen, så det gikk fint. Men, så gikk jeg lei, det får være grenser liksom.

525 sider ble i lengste laget for meg denne gangen, men jeg ville unngå en dnf, så jeg presset meg gjennom mengder med blod og gørr, mest for å se hvordan historien ville bli avsluttet.


Vil du vite mer om handlingen, kan du ta en titt på Aftenbladet sin anmeldelse.

søndag 10. mai 2020

Soga om veret av Bergsveinn Birgisson

Da jeg leste Bergsveinn Birgissons nye roman Reisen til livsvannet, utløste det et sterkt behov for å lese mer av denne forfatteren. Svar på brev frå Helga ble bok nummer to, og da jeg fikk anbefalt Soga om veret fra 2014, var jeg ikke vanskelig å be. Heldigvis var eBokBib på lag denne gangen, så da gikk det raskt å skaffe seg boken.

Forlaget om handlingen:
Soga om vêret tek oss til ein gudsforlaten fjord heilt nordvest på Island, der nokre få forkomne sjeler driv sjarkfiske, viss vêret tillét det. Halldor skriv dagbok, og det er livshistoria hans som vert avdekka gjennom møta hans med Gud, presten, filosofen, krøplingen, torsken og kjærleiken.


Det er ikke få dramatiske hendelser vi får ta del i, i denne boken. Mye er morsomt, men mye er også sår lesning. Bergsveinn Birgisson viser oss "vrangsiden" av Island, bygden langt utenfor sivilisasjonen, noe beboerne her er umåtelig stolt av. Innbyggerne langt nord i Geirmundafjord har ikke sansen for de fjonge byfolkene i Reykjavik, som ikke har skjønt hva livet dreier seg om.


Det kjem av og til slike bussar midt på sommaren med ein flokk turistar som tek bilete av oss med fjella bak. Somme seier at det er vakre fjell som omkransar fjorden, og at Geirmundarfjord er eit sant paradis på jord. Sidan går folket inn att i bussen. Det eg har vanskar med å forstå, er kvifor vi berre er sju eller åtte stykke i dette paradiset i Geirmundarfjord. Kanskje er det keisamt i paradis samanlikna med all moroa sørpå?

Haldor, som har skrevet denne dagboken er en reflektert ung mann, men det aller viktigste han noterer i boken er hvordan naturen oppfører seg. Her er varierte notater om vær og vind, om den daglige fangsten. Han studerer skyene og sjekker hvordan fugl og sjø oppfører seg, før han bestemmer seg for om det er trygt å dra utpå havet og fiske.

Vi blir kjent med Dufgus, som var tretten da han begynte å fiske, han var sjøsyk og spydde, men sluttet ikke å dra lina. Brødrene Ebeneser og Bernhard krangler hele tiden, men er avhengige av hverandre i ett og alt. Også Dosi da, den rastløse og livate karen som har sine dype, tause stunder.

Mye av det Haldor skriver er trist og morsomt på en gang, noe smakebiten under er et eksempel på:

Eg tok den øydelagde juksemaskina med på verkstaden til Hilmar ding-dong som han vert kalla. 
  Hilmar snakka som vanleg høgt og spurte om det var noko fitte å få der nordom kniv og gaffel, og så lo dei andre på verkstaden rått medan playboybertene hang omkring på alle veggene. Eg sa at det var nok av sauer. 
  Då ringde mobilen hans Hilmar, og det var særdeles artig å sjå korleis denne plumpe råtampen vart til ein gentleman av rang og kviskra: ja, skatt, eg skal gjere det, skatt, eg skal berre gjere meg ferdig her, så kjem eg med ein gong. 

Mot slutten av den 228 sider lange romanen skjer det mye, og jeg ble skikkelig oppslukt av handlingen. Det er mye vær og vind i denne historien, men også mye filosofi, ikke bare fra "Filosofikeren", som kaller presten en kjortelkledd hedning. Vi hører om Freud og Kierkegaard, og jeg noterte noen gullkorn som: "Filosofien har søkt sannheten, ikke skapt den, slik religionene har" og "Er vi bare fluer i skjebnens edderkoppnett?".

Med følelsen av saltvann i håret og fiskeslo under neglene, avsluttet jeg boken med et fornøyd sukk, denne må du lese!

Flere har lest: Ågots bokblogg, Guffens kulturblogg og Kleppanrova, jeg støtter hennes ønske om filmatisering!


Har du kontakt med din indre fisk?



fredag 8. mai 2020

De fremmede av Birgit Alm

Birgit Alm er et nytt navn for meg, men da hennes femte roman kom ut nå i vår var det noe med denne handlingen, som fristet meg.

Fra bakpå boken:
Det er mandag, dagen da pensjonistene demonstrerer utenfor rådhuset. Mens solen går sin gang, nyter en gruppe expats livet på torget. Kevin har fått en ny sjanse. Liv har arvet en leilighet. Ted prøver å skrive en roman, og Tom uroes over noe han får øye på i kikkerten. 
Da de lokale går hjem for kvelden, har de torget for seg selv. Hver for seg er de alene, men alle stryker hverandre med hårene for å oppleve tilhørighet. Men så kommer borgermesteren. 

De fremmede er fortellingen om en dag i en landsby i Sør-Spania. Med bitende satire retter Birgit Alm søkelyset mot velferdsflyktningenes identitetskrise, der de på hver sine måter leter etter en vei ut av det evinnelige døgnfluelivet. 

I Birgit Alms nye roman er det vi, som er de fremmede. Vi, nordmenn og andre nordeuropeere, som velger å flytte til Spania og bosette oss blant menneskene som har sine røtter godt plantet allerede.

Selma er grafisk designer, på jakt etter oppdrag men aller helst ville hun hatt et kontor med kolleger å gå til. Ted flyttet til Spania til tanten da det ble slutt med kjæresten hjemme i England. Kevin har rømt fra tilbakebetaling av penger han har forsøkt å snuske til seg, og fikk hjelp av Ted til å finne fotfeste i den lille landsbyen. Han har vært sammen med Selma, men ble sendt på dør da han også innledet et forhold til norske Liv, som har kommet sørover for å gravlegge sin mor.

Vi får et lite innblikk i et titall av disse innflytterne til en liten by i Spania. De fleste fremstår som å ha flyktet fra noe, med drømmer om noe mer, men sitter fast i en håpløshet de ikke greier å komme ut av. Hverdagen preges av uvirksomhet og ensomhet, der de tilbringer dagene i evige diskusjoner om alt og ingenting på de lokale pubene og kafeene.

Hjemme i sine egne leiligheter viser de sine sårbare sider, drømmer og lengsler og innrømmelser de holder godt skjult for "vennene" de treffer ute. Handlingen byr på mye fyllerør og selvstimuli i all ensomhet, men noen skarpe observasjoner veier opp for det jeg helst ville sluppet å lese om.

Romanen er kort og fullt mulig å lese i en jafs, slik jeg gjorde i sol og regn på terrassen i forrige uke. Den fikk meg til å reflektere over hvor godt jeg har det, og erkjenner at selv om livet i solen kunne fristet, så har det aldri vært et alternativ å flytte sørover.

Rettelse: Jeg har lest Alm før, Anita gjorde meg i dette innlegget oppmerksom på at jeg har lest og likt (veldig godt) Ensom planet.


Forlag: Tiden
Utgitt: 2020
Sider: 141
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 6. mai 2020

Melkemannen av Anna Burns

Er du klar for hverdagsliv i Belfast i de voldsomme tredveårene (1967-1997) som blir kalt The troubles? Anna Burns`roman er "spot on", en opprivende roman skrevet av en forfatter som selv vokste opp i utryggheten. Hun har mottatt flere priser for romanen, blant annet Man Booker Prisen i 2018.

Forlaget om handlingen: 
Hun er atten år og lever midt i en militær konflikt, i en verden av oss og dem, vår religion og deres religion, våre områder og deres områder. I bydelen hun bor i, drepes alle hundene i løpet av en natt, politi og sykehus er fienden og alle har minst én bror eller en far som er død i konflikten. For romanens hovedperson blir det først virkelig farlig når den lokale paramilitære lederen - «melkemannen» - fatter interesse for henne. 


Vi befinner oss på slutten av 70-tallet, hvor den navnløse hovedpersonen vår har sine egne løsninger på å få være i fred fra den paramilitære trusselen i Belfast. Når hun skal ut, går hun alltid og leser en bok, hun vil ikke sitte på med noen, men går, for å unngå den ekstreme sosiale kontrollen som finnes overalt.

Hun lever et liv preget av begrensinger og fortielser. Moren mener hun skulle vært gift for lengst, men det gjelder å forelske seg "passende", noe som ikke har skjedd enda. Først må det vurderes "har han rett religion"? og "er han gift allerede"? Hun har en kjæreste, eller kanskje-kjæreste som han kalles i boken.

Det er ikke mange egennavn i denne romanen, men det refereres til landet på andre siden av vannet og landet på andre siden av grensen, så kan en jo selv tenke seg hvor det er. Med en familie på ti barn er det ikke enkelt for en fraværende far å holde styr på hvem som er hvem. Han kalte dem datter, sønn eller kone. Vi hører om den unevnelige eldstesøster, som savner gamlekjæresten sin som nå er død, om de veslesøstre, som er flittige på skolen og om tredjesvoger som er kameratslig og drar på joggeturer med mellomsøster som er hovedpersonen vår.

Det virker ganske upersonlig med disse betegnelsene på familien sin, men det var kanskje sånn det føltes å vokse opp i en stor søskenflokk og ha et arsenal av restriksjoner fra samfunnet, å forholde seg til.

Jeg lot meg oppsluke av denne romanen, den er skrevet med en skarp penn, i et originalt og lekent språk. Det religiøse og tradisjonelle samfunnet som skildres, er fullstendig gjennomsyret av paranoia, noe små og store hendelser tydelig fremstiller. Det er hele tiden mellomsøsters perspektiv vi tar del i, bare i noen få sidehistorier, som når vi hører om opprettelsen av den første feministgruppen på stedet, er hun litt på siden. Mot slutten hører vi mye om den ekte melkemannen , og om Somebody McSomebody og hans skjebne i livet, og det er med lettelse jeg hører lengstevenninne sette hovedpersonen vår inn i tingenes tilstand.

Statsfornektere, bilbomber og overvåkningskameraer over alt. Selv om forfatteren ikke er tydelig på tid og sted, er det ikke tvil om at det er det nordirske samfunnet på -70 tallet som skildres. Jeg er oppvokst med nyhetene om

Jeg likte Melkemannen godt, handlingen kan virke flytende og ørlite forvirrende, men det går aldri lang tid før man er fengslet av det som skjer igjen. Fanny Vaager leser forbilledlig, og forblir en av mine favoritter når det gjelder høytlesning ☺


Utgitt: 2020
Spilletid: 14:25:51
Kilde: Lytteeksemplar

mandag 4. mai 2020

Alt du er trengs her - diktsamling av Kristian Bergquist

Siden debuten i 2007 har Kristian Bergquist gitt ut ni diktsamlinger. Når jeg leser hans niende, oppstår det en liten jubel inni meg, for dette er dikt jeg kan forstå.

Forlaget om samlingen:
Alt du er trengs her finner det sted en samtale om ensomhet og dødsdrift i et mildt, ujålete og henvendt språk. Diktene sprer varme, som en solstorm i kosmos. Kjærlighetslengselen er stor, meningsløsheten større, men ved tilbaketrekningen poeten selv gjør, bort fra menneskene, inn i skogen og litteraturen, finner han slektskap. Hjorten er en sky skikkelse, atomkraftverket i barndomsbyen lekker, norske hverdagshelter klager ikke og relativitetsteorien kan forklare så mangt.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2020
Sider: 210
Kilde: Leseeksemplar

Ryggsekken vi mennesker bærer rundt på, påvirker hvordan vi oppfatter en bok, og spesielt der hvor handlingen går tett på. Denne diktsamlingen oppfattet jeg som sterkt personlig, uten at jeg skal påstå at den er det. Mot slutten kan jeg lese: "la meg snakke til meg som du", og et par sider senere bruker forfatteren også sitt eget navn. Hvis jeg, på grunn av dette kan tillatte meg å tolke diktsamlingen som forfatterens egne følelser, kjenner jeg at det blir veldig personlig.

Diktene handler om måter hovedpersonen er i verden på. Ja, for jeg oppfatter diktene som en slags monolog, fra ett menneske. Her er tilbakeblikk til en vond barndom, til kjærlighetssorg og til fremtidsfrykt.

nå har faren min 
parkinsondemens
om det
er arvelig
så er det håp 
om at jeg en dag
endelig kan klare 
å glemme deg

Da jeg leste sank jeg dypt ned, for det er ikke særlig muntert det som kommer frem i disse diktene. Allikevel fant jeg noe å humre over, som diktet under.

syns du
at det er
mye lurt i
aktiv dødshjelp
og bruker natta
på å avgjøre
om du er
episk alene
bibelsk ensom
eller rett og slett
historisk patetisk?

Til forskjell fra flere diktsamlinger jeg har lest, så forstår jeg her hva jeg leser, og ikke minst, han når inn til følelsene mine. Han sier selv i ett av diktene sine "jeg driver med ord og kan skape dikt helt ut av det hverdagslige". Tekstene gir meg noe, og jeg skimter også et forløp, som en svak sti i skogen. Bergquist setter ord på følelser som også jeg har kjent på. Til tross for at det meste er ganske dystert, så byr slutten av diktsamlingen på et snev av håp.

Boken er velskrevet, lettlest og, som sagt forståelig for en utrent diktleser, så jeg nøler ikke med å anbefale den videre ☺


søndag 3. mai 2020

Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarczuk

Polske Olga Tokarczuk er forfatter og psykolog, og en av få kvinnelige Nobelprisvinnere i litteratur. Hun ble også nominert til Man Booker International 2019 for denne romanen. Jeg stålsatte meg litt for å lese denne, for jeg hadde allerede måtte gi tapt for Løperne, som jeg begynte på, da nyheten om Nobelprisen ble sluppet i 2018. Jeg ventet lenge før romanen var tilgjengelig for meg på eBokBib, men jeg fikk låne den til slutt ☺

Forlaget om handlingen:
Vinternatten ligger tung og mørk over den polske landsbyen da hobbyastrolog og tidligere engelsklærer Janina Duszejko finner naboen død på gulvet i hans hjem. Først virker dødsfallet naturlig: kvelning forårsaket av et kjøttbein. Men Janina har sett flere dyr luske rundt i området. 

Kan de ha noe med dødsfallet å gjøre? Når flere landsbyboere blir funnet døde, alle tilknyttet det lokale jaktlaget, blander Janina seg inn i saken. Det er ikke alle like begeistret for. 



Er du klar for en roman hvor hovedpersonen har et eksistensielt forhold til alt levende i naturen? Forlaget kaller boken "en mørk feministisk komedie og en eksistensiell fabel", noe jeg kan si meg enig i, for det er mye humor å finne mellom linjene som skildrer denne sterke kvinnen.

Poeten William Blake har en sentral rolle i romanen, siden hovedpersonen vår er aktiv i arbeidet med å tolke og oversette ham. Syttenhundretalls poeten Blake er ikke en jeg har noe forhold til, men etter å ha lest denne romanen ble det litt googling, uten at jeg fikk videre lyst å fordype meg i ham.

Hovedpersonen vår heter Janina, men hater navnet sitt. Hun er i det hele tatt ikke glad i de klassiske døpenavnene, så hun omdøper de fleste hun møter. Derfor kalles karakterene ting som Svarte Frakk, Innvoll, Askegrå og Godt nytt. Hun er veggis som meg, og blir fysisk dårlig av å se dyr som har det dårlig. Hun lider av en sykdom som kommer og går, denne er skildret på en troverdig måte og gjør karakteren enda litt mer spesiell.

Olga Tokarczuk imponerer med sine fargerike karakterer og måten hun skildrer naturens stemninger på. Astrologi går som en rød tråd gjennom hele romanen, og sammen med mordmysteriet som utspiller seg i egnen hvor hun bor, bygges det elegant opp en roman med karakter.

Jeg klarer ikke å forestille meg det. Ble han kvalt av oldenborrer?
   Jeg lagde svart te. La henne kjenne hvordan ekte te smaker. 
   Ja, sa jeg. Han var fullstendig dekket av Insekter, de hadde krøpet inn i munnen hans, lungene, magesekken, ørene. 
Kvinnene fortalte at det var Biller som kravlet over ham. Jeg har ikke sett det, men jeg kan utmerket godt se det for meg. Cucujus haematodes overalt.
   Hun stirret inntrengende på meg. Jeg klarte ikke å lese blikket. 
   Jeg serverte kaffe. 

Virkemidlene hun bruker med store bokstaver på tilsynelatende uvilkårlige ord, var i begynnelsen litt rart, men jeg greide å overse det etter hvert. At akkurat det skal tilføre teksten noe positivt, skjønner jeg ikke. Bortsett fra det, likte jeg handlingen godt, de 289 sidene "leser seg selv", og er av en mye mer tilgjengelig støpning enn Løperne, som jeg har prøvd meg på før.

Før plogen din over de dødes knokler kom ut i 2009 men var ikke tilgjengelig i norsk oversettelse før ti år etter. Jeg likte romanen godt, så det var vel verdt å vente på.

Anbefales!!

lørdag 2. mai 2020

Kjære Grønland - et langdikt av Ida Frisch

Ida Frisch debuterte i 2018 med romanen Klør. Jeg likte den veldig godt, og ble nesten litt glad da diktsamlingen Kjære Grønland hadde noe roman-aktig over seg.

Forlaget om diktsamlingen
Grønlandsisen smelter. Vi har sett bildene, lest artiklene og hørt forskerne legge ut om konsekvensene. Vi vet alle hvorfor det skjer, men i Ida Frisch sin bok Kjære Grønland, er det ikke snakk om togradersmål og strenge pekefingre, i stedet forsøker hovedpersonen å forstå den hvite øya. Hvor er den på vei? Hva forvandler den seg til? Ligger det en lettelse i det å bli en annen? Kan forholdet mellom havet og isen sammenliknes med kjærlighet? 

Kjære Grønland er et langdikt, en sørgesang, et brev, en ønsket samtale mellom et menneske og verdens største øy. Boken er også et åpent forsøk på å tenke vårt forhold til naturen på nytt, på et tidspunkt da det kanskje er aller mest nødvendig.

Denne romanen tar oss gjennom årets syklus. Vi starter om sommeren, når det er så varmt at hun svetter, når hun ligger i sengen om natten. Hun smelter akkurat som Grønland.

Hun har en som sover ved siden av seg, og han blir det ofte referert til, som en motpol til henne som det drypper av. Han er tålmodig med henne, når hun vekker ham midt på natten, spør han bare rolig, tenker du på isen igjen? før han legger seg rundt henne.

jeg sier jeg blir fort varm,
det er fordi du er Grønland, sier han,
slutt, da, sier jeg.

Vi hører om livet til insekter, fugler, dyr og fisk på Grønland, og hun får det til å høres ut som at de er de viktigste innbyggerne her. Menneskene med de smale øynene som styrer hundesledene svisj, svisj over isen er noe som gjentatte ganger dukker opp, så også henvisninger til de gule blomstene i hagen hennes.

Hun skriver til, og snakker med Grønland som om han er et menneske. De snakker om følelser, om drømmer om å gjøre noe nytt, om å fornye seg, og hele tiden vil hun finne løsninger som gjør at Grønland ikke skal smelte vekk og gå i havet. Ja, for hun håper at Grønland vet at havet er fullt, hvor har du tenkt å gjøre av alt vannet?

Har den hvite kalde kjempen hatt en kjærlighetshistorie med havet? eller kanskje med solen? Hun snakker direkte til solen, som for å ta Grønland i forsvar:

Det er som om du tar litt for hardt i, om det er Grønland du vil ha, mener jeg.
Men elsker man, så brenner man, og brenner man, så smelter den andre og blir til blått og iskaldt vann.

Smeltevann, elveløp, blått brevann, dette er et sanselig langdikt som tar leseren med seg nord til fjellrev og reinsdyr. Når vi kommer til vinteren smelter ikke fortelleren vår lenger, akkurat som Grønland, sånn vil vi ha det, sier hun til den hvite kjempen. Årshjulet ruller, og våren må nødvendigvis komme med sin varme og snøsmelting. Grønland har vært på besøk, fortalt hemmeligheter og hatt det godt, men nå må hun dra.


Forlag: Tiden
Utgitt: 2020
Sider: 64
Kilde: Leseeksemplar


Artemisias Verden hadde denne boken som eksempel på en debutant i forrige runde av diktlesesirkelen. Jeg tenkte at jeg ville Kjære Grønland som en "gammel favoritt" i mai, siden jeg likte hennes forrige bok veldig godt. Men, eBokBib ga meg nettopp tilgang til dikt fra en annen gammel favoritt, så jeg får la mai dra seg litt til, og bidra med den ☺