mandag 25. januar 2021

Det golde landet - et langdikt av T.S. Eliot

Det er ikke bare romaner Janne Stigen Drangsholt løfter frem, som en av sekstiseks klassikere i boken Fra Shakespeare til Knausgård. T.S. Eliot er en mann det ofte blir referert til i bøker jeg leser, sist i Brønnøya. De siste klassikerne jeg har lest har vært dystre men lettlest, så det stoppet litt opp da jeg skulle lese Det golde landet, som var langt fra lettlest. 

Langdiktet Det golde landet består av 434 linjer, stort sett uten rim, og får jeg påstå sammenheng? Hver tiende linje i diktet er merket med nummer, som viser til Eliots egne anmerkninger til diktet. Diktet er delt i 5 deler med egne overskrifter, som jeg antar henspiller til handlingen i den enkelte delen. 

Jeg leste først hele diktet og Eliots anmerkninger, uten å få noe utbytte av det jeg leste. Da jeg noen timer senere leste diktet igjen del for del, og forsøkte å la overskriften på hver del prege lesingen, så merket jeg at jeg nærmet meg noe. 

Det hjalp også å lese Drangsholts begrunnelse for hvorfor dette er en klassiker og jeg tar meg den frihet til å sitere henne:

Selve fortellingen er basert på idèen om at en ridder reiser ut, beseirer all ondskap og henter hjem den hellige gral, slik at landet kan bli friskt og han selv kan bli konge. Hos Eliot finnes det imidlertid ingen gral, og når ridderen endelig vender tilbake, er det ikke noe hjem å finne. Grunnen til dette er at Eliot ikke bare mente at hele den europeiske sivilisasjonen var i ferd med å gå til grunne, men at også kulturen hadde tørket inn og blitt som en rosin.

Den første av de fem delene heter De dødes begravelse, min forkortelse:

April er den grusomste måned, lar syriner blomstre av døde marker
Og døde trær gir intet ly, sirissen ingen lindring
Fløt opp langs bakken, med King William Street imot den døde klangen i det siste slag av ni
Det liket som du plantet i haven din i fjor, har det begynt å spire?

I Et sjakkparti oppfatter jeg en krangel mellom to damer, i Ildprekenen en hymne til Themsen, del IV Døden ved vann vil jeg gjengi i sin helhet:

Phlebas, fønikieren, død i fjorten dager alt, 
glemte måkeskrikene, og havets tunge dønning,
og vinning og tap. 
                                En undervannsstrøm
renset hviskende hans knokler. Mens han steg og falt
fløt han gjennom bilder fra sin alder og ungdom
inn i hvirvelstrømmen.
                                Vantro eller jøde, du
som vrir på rattet, speidende mot luvart, 
tenk på Phlebas, engang høy og vakker som du er nu.

Da jeg skulle i gang med den femte og siste delen Hva tordenen sa, reiste jeg meg opp og leste høyt med patos og innlevelse, i håp om at jeg skulle føle noe/forstå litt mer, men jeg måtte dessverre gitt tapt. Jeg vil legge til at forfatterens anmerkninger til diktet ikke kastet noe særlig lys over forvirringen min, siden det meste står på latin eller henviser til Dante. 

Vel, vel, jeg skal no ha for innsatsen ☺

8 kommentarer:

  1. hehe - sånn føler jeg det (ofte) iblant med diktsamlinger. Begriper lite og ingenting og føler meg litt... eehhh... lost? Du skal definitivt ha for innsatsen!! :D

    SvarSlett
    Svar
    1. Lost er bare fornavnet, men jeg gir ikke opp så lett :)

      Slett
  2. Jeg har denne i bokhylla og skal virkelig ta en titt på denne etter hvert. Jeg var med i den bokklubben som hadde de bøkene en stund, men sluttet etter en bok-hyllerad og vi skulle flytte. Det som er flott er at det hørte med et veldig bra hefte til hver bok, med informasjon om forfatteren/poeten og de er veldig bra. Heldigvis har jeg lagt de pent sammen med hver enkelt bok.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er godt å ha litt bakgrunnsstoff, har fått med meg noen av de heftene fra biblioteket, når jeg har trodd jeg har bestilt selve boken :) Heldige deg som har en klassikerhylle!

      Slett
  3. Hehe, ja du skal virkelig ha for innsatsen.:)
    -
    Må medgi at dine sitater ikke ga noen flytende mening, ei heller lyrisk. Var oversettelsen helt god, mon tro?
    -
    Ble ikke helt giret på å lese Eliot, må jeg si. Men jeg innbiller meg at det klinger bedre på originalspåket.

    SvarSlett
    Svar
    1. ps- nå er jeg at redigeringsblyantene er på plass igjen :)

      Slett
    2. Jubelen sto i taket da jeg så at verktøyet endelig var tilbake. Fikk energi til å gå i gang med Faust, selv etter å ha blogget om Eliot, som jeg syntes var tung. Kanskje det er noe med oversettelsen, men er ikke sikker på det :)

      Slett