Bølgene av Virginia Woolf

Virginia Woolf fascinerer og utfordrer meg, derfor har jeg valgt meg Bølgene, som etter presentasjonen av boken å dømme, absolutt ikke er "my cup of tea". Jeg har tidligere lest Mrs. Dalloway, Årene og Til fyret, og jeg har lest Hilde Hagerups flotte biografi av Virginia Woolf. Jeg satt i gang med å lese Bølgene, og etter rådene fra forordet, forsøkte jeg å unngå å fange opp handlingen.

Forlaget om boka: 
Bølgene er Virginia Woolfs mest gjennomførte poetiske roman. Hun gir oss livsløpet til seks venner gjennom en serie monologer der stemmene veksler, og gjennom lyriske naturskildringer som markerer solens gang fra daggry til mørkets frembrudd. 

Woolf har selv formulert at hun her vil skrive "til en rytme, ikke til en handling", og boka er hennes mest ambisiøse forsøk på å skape en form som kunne fange øyeblikket og artikulere den umiddelbare og uutsigelige livsopplevelsen.

Forlag: Pax
Utgitt: 2021
Sider: 184
Kilde: Leseeksemplar

Det som driver denne lyriske teksten fremover, er samværet og relasjonen til de seks, som i begynnelsen av romanen er barn. Et hus i en hage, og en soloppgang er barnas felles forankring. Leseren ser verden gjennom barnas øyne, og vi hører om oppvekst og skolegang.

Teksten er detaljert til tusen, og hvem som er fortellerstemmen glipper for meg hele tiden. De seks skikkelsene som er tilstede i hverandres liv, iakttar omgivelser, naturen og hverandre, på en objektiv måte. Deres felles forhold til en syvende karakter gir litt dramatikk til en tekst, som for meg stort sett fremsto som poetisk og malende.

Bølger mot stranden er et gjennomgangsmotiv som gir en hørbar rytme til lesingen. Mellomspillene som skiller kapitlene fra hverandre, har også form av sansefornemmelser og en strøm av inntrykk som kommer fra sol, hav og bølger, trær, fugler og vandrende lys som driver en fjæret kile inn mellom usette og sunkne veier.

Barna vokser opp, de ansvarsfrie årene er over og alle drar hver til sitt. Hva var denne skolegangen? en episode, et vorspiel? Det er i universitetsårene vennegjengen møter Percival, og det er også nå, de tar en opprivende avskjed med ham. 

Vi hører bare i små drypp ett og annet om de seks menneskene, en forlovelse her, et barn her, men sånne detaljer er helt uvesentlig i denne romanen. Her skildres stillbilder av situasjoner, og oppmerksomme blikk på omgivelsene. Alle seks er var for hvordan de mottar andre mennesker, og hvordan de antar at andre oppfatter dem, dette er vel det som gjorde sterkest inntrykk på meg i romanen.

Berhard, Susan, Rhoda, Neville, Jinny og Louis møtes igjen på Hampton Court som middelaldrende, og da spør de seg selv og hverandre, Hva føler vi? De mimrer om hendelser fra barndommen, og minnes Mrs. Constable og badescenene, vi hørte om i begynnelsen av romanen.

Som sagt, vår kjære Virginia har i Bølgene skrevet på en måte som jeg vet at jeg sliter med. Et tydelig plott, gode karakteroppbygginger og fremdrift setter jeg høyt når jeg leser, dette finnes ikke i Bølgene. Men, jeg gjorde som anbefalt i forordet, og lot meg rive med av bølgenes rytme, så jeg kom meg gjennom den. Om jeg likte den? Det er nok en grunn til at Bølgene har blitt en bejublet klassiker, men om jeg vil anbefale den videre til en "vanlig" leser, vil jeg nok svare nei til ☺