Ugress og asfalt er oppfølgeren til den kritikerroste, prisnominerte og prisvinnende boka Forbanna ungdom. Jeg leste aldri den, men hadde stor glede av å lese årets utgivelse fra Aon Raza Naqvi. Dette er en bok for ungdom, men vi gamlisser som ikke er fortrolig med ungdomskulturen, kan også ha glede av å ta seg en tur inn i dette universet - anbefales på det varmeste!
Ugress og asfalt er en rå, komisk og ekte coming-of-age-roman om fattigdom, ekskludering og den norske drømmen om at kulturen skal være for alle – helt til noen bestemmer hvem som får slippe inn.
Et kulturhus har gjenåpnet i byen. Der får ungdommene endelig et sted å være og oppdage sine talenter. Noh finner nye venner, og sammen danner de et crew av rappere, sangere og DJ-er. Men da administrasjonen finner en hasjpipe i studioet, får gutta skylda og mister tilgangen til stedet der de skulle realisere drømmene sine.
Så Noh lager en plan for å redde crewet, drømmen og vennskapet: De kan åpne sitt eget studio på loftet til en kompis. Og for å ha råd til det kan Noh selge hasj, så lenge de andre investerer penger i oppstarten hans.
For en utrolig hjertevarmende historie dette er! Noh er modig når han helt alene oppsøker kulturhuset som åpner i byen. Heldigvis kommer det flere ungdommer, noen er han på nikk med, og de setter seg ned sammen.
David er den kule med røtter fra Chile, han er mye alene hjemme, så de havner ofte hos ham. Adam er fra Filipinene, og oppflasket på karaokesynging. Mustafas store familie kommer fra Pakistan, og Jonas er et adoptivbarn fra Colombia. Etter hvert fylles persongalleriet opp med karakterer som speiler guttegjengen på en fin måte.
Det er artig å bli kjent med dem, de er så forskjellige, noe vi kanskje ikke tenker på, når vi ser sånne gjenger på gaten. Etter å ha vært i en litt klein situasjon hvor alle er litt usikker på hva de skal si og gjøre, vitser Noh seg ut av det, og plutselig erfarer han at "klokken sluttet å gå langsomt".
Ingen sa noe. Stillheten var i et veiskille mellom krangel og forsoning
Romanen har mange sånne fine refleksjoner, sammen med hver enkelt karakters personlige utfordringer blir vi kjent med levende karakterer som jeg mer enn gjerne ville lese videre om.
Når de deltar på studiokurset på Kulturhuset, merker Noh at de andre vet hva de vil gjøre. De legger en plan for gruppen, men Noh er mer usikker, han spiller ingenting, ikke synger han heller, så han tenker at han må bli noen, forme seg selv og finne sin egen stemme.
Så skjer det som ikke skulle skje, selv om ingen innrømmer å eie hasjpipen de fant i Kulturhuset, så er det denne gjengen som blir bannlyst. Noh nekter å gi opp drømmen, han tar ansvar for crewet sitt og gjør en avtale om å kjøpe et brukt studioutstyr fra en fyr, men først må han skaffe pengene.
Det er dumt det han gjør når han begynner å selge hasj, men jeg heiet på ham hele veien, for måten han reflekterer rundt det han gjør, og iherdigheten han jobber med er nydelig lesning. Hadde det bare vært noe lovlig han solgte, men det er det jo ikke.
Hvem er det som havner på utsiden og tyr til kriminalitet? Er en fattig fordi penger står i veien mellom en selv og drømmene sine? Tematisk handler romanen om kultur, etnisitet, religion, fordommer og fattigdom. Forskjellen på å bære våpen og å bruke det drøftes, og mot slutten får vi noen heftige bilder av mennesker som er langt utfor på skråplanet.
Jeg skal ikke røpe noe fra slutten, men den er heftig, jeg gikk meg en lang tur etter endt lesning, og tenkte på hvor urettferdig livet behandler Noh.
Aon Raza Naqvi skriver drivende godt, det er språklig perfekt i forhold til å bruke litt men ikke for mye slang som halla, yo og bro. Romanen har god fremdrift og pirker kraftig i den helnorske kulturen som bidrar til trangere rammer for denne typen ungdom, enn hva Preben på NHH har hatt.
Jeg anbefaler gjerne Ugress og asfalt videre til ungdom fra 12 - 100 ⚄
Forlag: Cappelen Damm
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar