mandag 12. april 2021

Årstidene av Hannah Pang og Clover Robin

Fem mandager fremover kommer jeg til å legge ut en bokomtale om en barnebok. Jeg ba om et leseeksemplar på en bok jeg syntes så så fin ut, og fikk flere flotte bøker. Dette kan jeg ikke holde for meg selv, og begynner med denne supre boken her: Årstidene er et lite smykke av en bok. Den er beregnet for barn mellom 3 og 6 år, og jeg vil si et must for besteforeldre, som er så heldig å ha god tid med barnebarna sine. 


Forlaget om boken: 

I denne vakkert illustrerte boka får du med egne øyne se hvordan seks praktfulle landskap fra hele verden forandrer seg i løpet av året. Enkle fakta om hvert av disse vidunderlige scenariene gjør boka til en perfekt gave til alle som er glade i naturen, uansett alder. Boken inneholder dyr, fugler og planter fra europeisk og arktisk fauna som er godt kjente for norske barn - men også spennende og eksotiske arter fra landskap i Alaska, Australia, Kina og Kenya



Det første temaet i boken er "Den kjempestore eika". Vi åpner opp boken og på de to sidene som ligger foran oss, får vi se eika i alle fire årstidene. Her er fakta om hvilke skapninger som befolker treet, og vi hører om hvordan treet gir næring og ly til dyrene, gjennom årstidene.

Så beveger vi oss til Arktis på toppen av jordkloden, og opplever vinter og sommer. Her er det ikke vår og høst, noe som sikkert er naturlig. Vi lærer om isbjørnen, ringselen og narhvalen, og om isstalaktitter og nordlyset.

I villmarken i Alaska begynner vi med høsten, hvor skogen står i brann og kanadatranene former en V og flyr sørover for vinteren. Mange dyr går i ly for vinteren, men Amerikahubroen og Alaskaelgen er virksomme også i den kaldeste årstiden. Det er et fantastisk dyreliv som skildres fra Alaska, jeg fikk lyst å ta en tur selv. 


Elvemunningene i sumpene langt nord i Australia er neste stopp. Her skilles det mellom den tørre og den våte årstiden, og det er spennende å lese om de eksotiske dyrene som lever her. 

Enda mer eksotisk blir det når vi befinner oss i Den gule dragens dal i Kina, hvor stumpneseapen og palasskatten lever. 

Til sist besøker vi gresslettene i nasjonalparken Masai Mara i Kenya. I likhet med Australia skilles det også her mellom den tørre og den våte årstiden. Vi møter alt fra flodhest og krokodille, til den svarthalsede spyttekobraen og tordivelen, som i den våte årstiden ruller bæsjen fra dyrene sammen til baller, stapper eggene sine inni dem, og graver dem ned i jorda. 

Illustrasjonene i denne boken er som små kunstverk, som småfolk kan drømme seg vekk i, og undre seg, sammen med en voksen. Hvert tema har en fin innledning, som gir en magisk inngang til de forskjellige verdenene. Faktabolkene er passe korte for små hoder å fordøye, og gir god støtte til den voksne som vil prate seg gjennom boken.

Heldige den som får sitte på et godt fang å undre seg ut i naturen med denne boken ☺

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2020
Sider: 16 hele sider
Kilde: Leseeksemplar

søndag 11. april 2021

Farvel til våpnene av Ernest Hemingway - en 1001 bok!

Siden jeg var alt for tidlig ute med å lese boken til 1001-lesesirkelen, gikk jeg i kast med en til. Tema i april er "en amerikansk forfatter", og heldige meg reiste hjem fra påskeferie med en 1960-utgave av Hemingways bok i bagasjen. Boken har blitt gitt ut mange ganger, og det finnes flere filmatiseringer av den. 

Forlagets ord om handlingen:
Farvel til våpnene bygger på Hemingways egne opplevelser som frivillig i ambulansetjenesten i Italia under første verdenskrig. Hemingway beskriver frykten, kameratskapet og motet hos menneskene han møter. Samtidig er boken en tragisk kjærlighetshistorie om den amerikanske løytnanten Frederic Henry og den engelske sykepleieren Catherine Barkley. De forelsker seg i hverandre, og omstendighetene tvinger dem til å flykte sammen til Sveits.

Farvel til våpnene er blitt stående som en av de viktigste beskrivelsene av første verdenskrig. 

Nesten alle Hemingways romaner handler om døden, så også denne, hvor vi følger jakten på intense livsopplevelser. Hovedpersonen vår frykter ikke død eller nederlag, men et psykisk og moralsk sammenbrudd. 


Vi er i Nord-Italia i 1918, løytnant Frederic Henry har i åpningsscenene rolige dager, han møter sykepleieren Catherine Barkley, som han flørter med. Så blir kompaniet hans sendt til fronten, hvor han skader beina sine.

Han blir fraktet til Milano, hvor de legger ham inn på et sykehus som er helt tomt. Sykehuset som skal åpne snart, fylles opp, og frøken Barkley kommer også, for å jobbe her. Igjen er det lange scener hvor Henry lever et tilsynelatende "normalt" liv, med turer til cafèene, besøk på veddeløpsbanen, og mye flørt med kjæresten. Han har blitt operert i kneet, og etter den lange men uproblematiske rekonvalesenten bærer det tilbake til fronten.

Krigen har ikke kommet så mye lengre, men på et tidspunkt må de gjøre retrett. Mens dette tilbaketoget pågår, tar han med seg sin gravide kjæreste og flykter til Sveits. Her føder hun barnet, som dør, og så dør også Catherine. Henry tar farvel med sin døde kone, "det var som å ta farvel med en statue", han forlater sykehuset og går i regnet tilbake til sitt hotell. 

Enda en gang hørte vi en motorbåt, men jeg holdt meg stille, til støyen av maskinen forsvant utover vannet. 
     Jeg tror vi er i Sveits, Cath, sa jeg.
     Virkelig?
     Vi kan ikke vite det sikkert før vi ser sveitsiske tropper. 
     Eller den sveitsiske flåte.
     Den sveitsiske flåte er ikke å spøke med for oss. Den siste motorbåten vi hørte, var antagelig den sveitsiske flåte. 
     Hvis vi er i Sveits, så la oss spise en stor frokost. De har herlige rundstykker og smør og syltetøy i Sveits.


Ernest Hemingway har en objektiv skrivestil, med enkle setninger. Her skildrer han hverdagslivet som sjåfør under krigen, en jobb han selv hadde i sin ungdom. Det jeg leser virker troverdig, selv om dette livet under krigen er mye fredeligere, smertefritt og mer organisert enn det jeg trodde det var. 

Farvel til våpnene kom ut i 1929 og den er på 260 sider. Den sies å være Hemingways mest handlingsmettede roman, og den som ble mest populær av hans bøker. Den gamle mannen og havet kom ut i 1952, og for meg er det den boken som fremstår som den mest populære, sett fra nåtiden.

Jeg likte Farvel til våpnene sånn midt på treet. Flere av scenene dras ut litt for langt, og mye dreier seg om kjæresteriet til Henry og Catherine, og det er ikke så interessant. For å være en roman fra fronten i 1. verdenskrig, med ordet "våpen" i tittelen, så er den merkelig fredelig, så jeg kan ikke annet enn å undre meg over hva Hemingway ville med denne romanen. 

fredag 9. april 2021

Heksejakt av Max Seeck

Det er ikke ofte jeg leser noe av en finsk forfatter, men det har jeg gjort nå. Max Seeck debuterte som forfatter i 2016, men det er serien om Jessica Niemi som har gjort ham til en bestselgende forfatter. Heksejakt er første bok i denne serien, så det er bare til å glede seg til fortsettelsen. 

Forlaget om handlingen:
En snørik februarkveld blir kona til en kjent forfatter, Roger Koponen, funnet drept i sitt hjem ved sjøen i et idyllisk Helsingfors-nabolag. Ansiktet er manipulert til et uhyrlig glis, og alt tyder på at hun er drept i et bisart ritual. Etter hvert som det skjer flere drap, skjønner detektiv Jessica Niemi at hun etterforsker en drapssak helt utenom det vanlige. 
Drapene er ikke tilfeldige - de følger et mønster hentet fra Koponens bestselgende trilogi. Har det klikka for en leser, eller er denne saken mer personlig enn som så? Hvordan kan Jessica stanse en seriemorder som kjenner hver eneste detalj i bøkene enda bedre enn forfatteren selv? Jessica fordyper seg i Koponens bøker for å prøve å forstå gjerningsmannen. Kan hun forutsi og forhindre ytterligere dødsfall?

Det skal mye til for at jeg synes krim er spennende, men Heksejakt tok virkelig kaka. Jessika Niemi har hovedrollen, og henne blir vi kjent med fra to vinkler, som fortelles samtidig. Drapsetterforskning i Helsinki, og noe hun opplevde i Italia, da hun som tenåring var på ferie der. 

Jeg lover deg, du blir sugd inn i historien, som starter med et smell på første side. Plottet er snekret sammen på en sånn måte at leseren ikke ser hva som skjuler seg rundt neste sving. Handlingen er ikke vanskelig å følge med på, så all energien går med til å hive seg med i svingene, og nyte turen.

Bakgrunnen for handlingen er en trilogi, som en kjent forfatter har skrevet, hvor 8 temmelig utspekulerte drap finner sted. Du som ikke liker utpreget groteske avlivninger, kan trygt lese Heksejakt, for her forekommer ingen tortur. Tempo er høyt, og det føles som at alt skjer på en gang, noe som gjorde at jeg helt glemte å notere fra handlingen, mens jeg leste.

Dette eventyret, eller skal jeg si m a r e r i t t e t, er skildret på en troverdig måte, selv om enkeltdeler sikkert er søkt, om en absolutt må se på det med lupe. Historien inneholder passe store/små deler med karakteroppbygging og miljøskildringer, men fokus er hele tiden på å holde leseren på tå hev.

Hvis jeg skal pirke pittelitt, så må jeg sette et lite minustegn på slutten. Jeg lot meg ikke merke med det der og da, for da jeg nærmet meg målgang, var jeg andpusten og mer enn fornøyd med gjennomførelsen, men den var litt lettvint i forhold til resten.

Bloggere om boken: Artemisias Verden, I Bokhylla og Henningbokhylle 


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019/på norsk 2021
Sider: 465
Kilde: Leseeksemplar

tirsdag 6. april 2021

Lang lysende elv av Liz Moore

Liz Moore underviser i kreativ skriving ved et universitet i Philadelphia. Dette er hennes fjerde roman, og den har blitt mottatt med jubel i hjemlandet, så pass høy jubel, at den skal utgis i 19 land. Norge er ett av dem, heldige oss! Vi kjørte fra Bergen til Snåsa ved inngangen til påsken, og med oss i bilen hadde vi denne lydboken. Turen ble forkortet med mange timer siden vi begge lyttet til denne, men noen spennende thriller syntes ikke vi dette var.

Forlaget om handlingen:
Mickey Fitzpatrick har patruljert 24. distrikt i Philadelphia i flere år, og er på fornavn med de prostituerte og narkomane i The Ave. Opioidkrisen herjer byen, og overdoseofrene blir stadig flere. 

Hver gang hun blir varslet om et nytt dødsfall, frykter hun at det er lillesøsteren, Kacey, som er død. De to har ikke vært på talefot på flere år, og kollegaene i politiet vet ikke om forbindelsen, men Mickey uroer seg konstant for søsteren sin.


Da Kacey forsvinner samtidig med at en rekke gateprostituerte blir funnet drept i distriktet, begynner Mickey på en stadig mer desperat jakt. En jakt som setter både jobben hennes og gutten hun er alenemor for, i fare, og som kaster lys over de to søstrenes barndom.

I begynnelsen av boken fortelles den vekselvis fra nåtid og fortid. Vi hører om Mickeys hverdag som alenemor og politibetjent, om hvordan hun i arbeidstiden alltid er på utkikk etter lillesøsteren som er narkoman. Hun har nylig flyttet fra huset hun kjøpte som 22 åring, og blir nervøs når en fremmed mann gjentatte ganger banker på døren, til hennes nye oppholdssted.

Når vi tas med tilbake i tid, hører vi om oppveksten hennes, sammen med søsteren. De bodde hos bestemoren, som ikke akkurat var grei med dem. De har fått høre at faren deres var død, og opplevde selv morens dødsfall. 

Vi er godt over halvveis i boken før jeg aner en svak tendens til nerve i historien. Min medlytter og jeg hadde hele tiden gjettet på koblinger mellom karakterene, og hva som kom til å skje videre, og vi fikk rett mange ganger. Vi var også enig om at Mickey Fitzpatric er verdens dummeste politikvinne, for hun tar usedvanlig mange tåpelige veivalg, både på jobb og privat.

Jeg gikk i gang med boken og forventet en rå, intens og overraskende psykologisk thriller, en sjeldent velformulert seriemorderthriller, men fikk noe helt annet. Dette er i mine øyne, en oppvekstskildring fra narkomiljøet i Philadelphia, hjerteskjærende ja, men boken fikk ikke min puls til å øke.

Hverdagsnett, Henningbokhylle og Bjørnebok har også skrevet om boken. Googler du, så finner du mange begeistrede avisanmeldelser, som får meg til å lure på om vi har lest samme bok, men sjekk dem gjerne ut!


Utgitt: 2021
Spilletid: 12:52
Sider: 524
Kilde: Lytte/leseeksemplar


lørdag 3. april 2021

Fluenes herre av William Golding - en 1001 bok!

Fluenes herre er en av klassikerne som trekkes frem i boken Fra Shakespeare til Knausgård. Jeg kom over boken i svigermors bokhylle, en bokklubbutgave fra 1968. Romanen kom ut i 1954 og ble oversatt til norsk seks år senere. Boken er mitt bidrag til Elidas 1001-lesesirkel for september, men jeg ble så ivrig da jeg fant boken i påsken, at jeg kjørte på. 


Fra bakpå boken: 

Fluenes herre er fortellingen om skoleguttene som overlates til seg selv på en øde øy, og som selv må fastsette normer for atferd, og derved vise sin sanne natur og kultur. Det vokser spiselige frukter på øya, og den største utfordringen ligger ikke i å overleve fysisk, men i å utvikle et samfunn. Høyst forskjellige ledertyper peker seg ut og kjemper om makten over gutteflokken. Skoleuniformene erstattes av kroppsmaling, og uhyggelige instinkter vekkes til live, side om side med evne til logisk tankegang og ansvar for de svake og sårbare. 


Tittelen på denne romanen skal være inspirert av et av djevelens tilnavn, Beelzebub, som betyr nettopp «Fluenes herre». 

Handlingen fokuserer ikke så veldig på hvordan guttene havnet på øya, og hvorfor det ikke er noen voksne der. Ordet atombombe nevnes en gang, men de er jo sikker på å bli reddet, så jeg vet ikke. 

Vi møter først Ralph på 12 år og den tykke, astmatiske gutten, som lyder det forhatte kallenavnet Gisgis. De har nettopp opplevd en flystyrt på en øde øy, som er preget av stormen som brakte dem dit. Jungelen skremmer dem, men når de finner sammen bestemmer de seg for å finne flere av barna, som var med i flyet.

De finner en konkylie, og Gisgis foreslår at Ralph blåser i denne, for å lage en lyd, som vil lokke de andre til seg. Blant flypassasjerene var det et guttekor, og i en skremmende scene, stiger de ut av jungelen med svarte kapper. Lederen deres heter Jack Merridew, og det er denne overlegne og nonchalante gutten, som kommer til å utfordre Ralph i kampen om lederrollen. 

Guttegjengen blir ganske stor etter hvert, noen av barna er så små at de bare leker, mens de 8-10 eldste guttene må organisere seg. De må finne ut om det virkelig er en øy de har havnet på, Ralph mener at de alltid må ha et bål gående, for at forbipasserende båter skal få øye på dem, mens Jack vil prioritere å skaffe kjøtt, for å spe på frukten, som det er plenty av alle steder.

Det er mye redsel i denne historien, guttene skremmer hverandre med sladder om spøkelser og monstre. De blir etter hvert groskitne med sammenfiltret hår, natten preges av angst og gråt, mens guttene i sollyset om dagen, bare vil leke og bade. De krangler om hvilke arbeidsoppgaver som er viktigst, og etter en stund går det på livet løs. Ingen følger reglene de ble enige om den første dagen, de klarer ikke å samarbeide, og det ender med et heslig anarki. 

Krigsmalingen til Jack sin gjeng, befrir dem fra alle hemninger, Ralph kaller dem for villmenn, for hans lille gjeng oppfører seg atskillig mer sivilisert. Friheten som barna opplevde den første dagen, var deilig, men det går ikke lang tid før de føler seg fanget av omstendighetene, og rivaliseringen mellom gruppene ødelegger dem. 

Barna savner de voksne, og i løpet av handlingen, får vi mange refleksjoner over hvordan vi mennesker samhandler. Makt er et tema som utpreger seg, mens mobbingen og den groteske måten de oppfører seg mot hverandre, skjærer meg i hjertet. Gisgis er en av dem som blir mobbet, men Ralph erkjenner senere at hans lille følgesvenn faktisk tenker bedre enn ham selv. 

Havets åndedrag, boblingen fra klippene, det uendelige verdenshavet som omringer dem. Skildringene av havet er mange, og sammen med følelsene som lysets skiftninger gir, bygger det opp den dystre stemningen, som preger romanen. 

Fluenes herre er velskrevet til tusen, og til tider leste jeg uten å puste. Det var lett å trekke paralleller til dystre kapitler i verdenshistorien, samtidig som medmenneskelighet skildres på en måte som får en til å tenke på andre ting, enn akkurat handlingen i romanen. Golding har brukt flere symboler, som kan tolkes, ilden, konkylien og ikke minst kapteinen som til sist redder guttene, i sitt krigsskip.

Tyve år etter William Golding fikk publisert en diktsamling, debuterte han med denne dystopiske romanen, som var ment å være en kommentar til Daniel Defoes roman Robinson Crusoe. Boken er filmatisert flere ganger, så det er med skrekkblandet fryd, jeg bestemte meg for å se en av disse filmene. 

Denne må du lese!


torsdag 1. april 2021

Oppsummering av lesemåneden mars

Der var den måneden over også, fort og greit som de andre dette året. Jeg har igjen lest mye, men etter påske er jeg tilbake på jobb, og da vil nok antall bøker bli normal igjen. 
I tillegg har Stolpejakten begynt, og Bergen har maaaange stolper som skal spores opp, så det spørs om det blir lesing i det hele tatt i april.

I mars var jeg med på Diktlesesirkelen til Anita og 1001-lesesirkelen til Elida, jeg leste seks av Janne Stigen Drangsholts klassikere

Det er nesten litt flaut, men alt dette leste jeg i mars: 

  1. Lars Amund Vaage  - Det uferdige huset - 5
  2. Mary Shelley - Frankenstein - (klassiker) - 4
  3. Camilla Bøksle - Så møt meg på hjørnet klokka åtte - 3
  4. Victoria Dalsberget - Du er nok (dikt) - 5
  5. Ashok Banker - Jeg er brun (barn) - 4
  6. Marguerite Duras - Elskeren - 4
  7. Haruki Murakami - Å forlate en katt (essay) - 5
  8. Knut Saanum - Antikken på trikken (sak) - 5
  9. Anders Moe - Knokkelstøv - 5
  10. Charles Dickens - David Copperfield (klassiker) - 5
  11. Kine Jeanette Solberg - Fortell om deg selv med hell - 4
  12. Natalia Ginzburg - Familieleksikon - 4
  13. Natalia Ginzburg - De små dyder - 4
  14. Harper Lee/Fordham - To kill a mockingbird - (tegneserie) - 5
  15. Kathrine Aaspaas - Den emosjonelle revolusjon - (sak) - 4
  16. Gøhril Gabrielsen - Mellom nord og natt - 5
  17. John Milton - Det tapte paradis (klassiker) - 4
  18. Kristine Getz - Poppy - 5
  19. Sofokles - Kong Oidipus (klassiker) - 5
  20. Bernard Minier - Konfirmanten - 6
  21. Berit Hedemann - Bjørnejegerskens bekjennelser - 5
  22. Mons Kallentoft - Vårlik - 5
  23. Gøhril Gabrielsen - Skadedyr - 4
  24. William Blake - Uskyldens og erfaringens sanger - (dikt) - 4
  25. Maggie Nelson - I blått - 4
  26. Tiger Gartè - Dette dreper oss - 4
  27. Geir Jacobsen - Lyst mørke - 4
  28. Kiley Reed - Litt av en tid - 5
  29. W.G.Sebald - Austerlitz - (klassiker) - 4
  30. Ragnhild Eskeland - Keen - 4
  31. Thomas Enger - Skinndød - 5
  32. Alf Kjetil Walgermo - Bibelens kvinner - (sak) - 6
  33. Virginia Woolf - Til fyret - (klassiker) - 4
  34. Tonje A. Lissandrin - Rød sone - (dikt) - 5
  35. Arne Garborg - Fred - (klassiker) - 4

Ungdomsbøker: 1
Barnebøker: 1
Tegneserie: 1
Romaner: 19
Sakprosa: 3
Essay: 1
Krim: 5
Dikt: 4

Bergenserne har oppført seg fint, og vi har hatt lite smitte, så frem til rett før påske, når hele landet fikk strenge regler, så kunne vi ferdes noenlunde fritt omkring. Jeg var på et foredrag om Bjørnejegersken med forfatter Berit Hedemann og rolleinnehaveren Kjersti Elvik, og leste selvfølgelig boken etterpå. Stykket skal jeg se i april. Så endelig fikk vi høre Elisabeth Aasen sitt foredrag om berømte kvinner i Bergen. Rett før påske var vi 20 stykker som fikk se teaterversjonen av Gustav Flauberts roman Madame Bovary. Skuespillerne gjorde en kjempejobb og 20 publikummere klappet for harde livet, i den store salen til DnS. Klassikeren leste jeg i januar, og jeg synes de har gjort en veldig god tolkning av den. 
Alt jeg gjorde av kulturelle sprell i mars har et feministisk tilsnitt, og kronen på verket var forestillingen DnS hadde på Kvinnedagen, de svikter aldri.

En liten fugl hvisket meg i øret: Lenker du blogginnlegget ditt til Bokelskere.no, så vil alle som går inn på Norli sin nettside bli pekt videre til din omtale. Dette har jeg aldri visst, og syntes det var ganske artig å vite det ☺

April står for døren, jeg har planer om å lese og blogge etter innfallsmetoden som jeg pleier, samle stolper og høydemeter på Stravaen min. Ett ønske har jeg for april, at måneden går kjeeeeeempesakte, for våren er verdt å nyte i fulle drag. Avslutter med litt påskestemning fra Rundemanen tidligere i mars.



God påske alle sammen!

onsdag 31. mars 2021

Rød sone - dikt av Tonje A. Lissandrin

Endelig var det min tur å lese koronadikt fra Italia. Jeg måtte be Bergen Offentlige Bibliotek kjøpe inn boken, og de er grei og hiver seg rundt, setter meg som nummer 1 i køen, og vips var jeg i gang. Tonje A. Lissandrin kommer fra Norge, men bor i Italia, i det som var episenteret for utbruddet i Europa. 

Forlaget om boken:
Europas første koronadødsfall fant sted i landsbyen Vò, i februar 2020. Området ble umiddelbart satt i karantene og Tonje Lissandrin observerte situasjonen på nært hold.

Rød sone er en diktsamling om koronapandemien, skrevet av en norsk immunolog med et italiensk perspektiv.

Forlag: Liv
Utgitt: 2021
Sider: 108
Kilde: Biblioteket


Coveret til boken er malt av Jarl Goli som å bor og arbeider i Spania. Ta gjerne en titt på hans flotte arbeid her!


Deilige Italia, jeg savner deg! Med denne diktsamlingen tar Lissandrin meg med tilbake til Roma, Venezia, Verona, Milano og Firenze. 

Diktene er skrevet mens forfatteren var i karantene, hvor opplevelsene og frustrasjonen hun skildrer, er å kjenne seg igjen i. Tekstene fremstår som subtile, hvor tematikken skinner gjennom mer enn brøles ut. I ett av de første diktene snakker hun direkte til leserne sine, og gir oss en viktig beskjed: 

Adrenalin

Jeg skriver fra Italia
ja, hva kan jeg fortelle dere
som dere ikke allerede vet?

Viruset er kommet til Norge også
reisen har sluttet å reise
skipet er fortøyd
frykten har gått i land

Men vi må ikke være redde for å være redde
vær heller redde for å være apatiske
handlingslammede
når frykten er det eneste skjoldet vi har

Det står skrevet i blodet:
fight or flight


Samtidig gir hun oss et annet perspektiv, et fra andre århundrer. Vi hører om Galileo Galilei og om pestdoktoren som ikler seg den kjente nebbmasken, som alle vi som har vært i Venezia har sett. At Italia kun "nylig" ble samlet til et rike er kanskje ikke kjent for alle, og her minner Lissandrin oss på at byen var en selvstendig republikk i mer enn 1100 år, og opplevde ikke mindre enn 26 pestbyger. 

Dette og mye annet spennende kan en lese om på noen sider med noter bakerst i diktsamlingen, les gjerne dette først. Her kan du for eksempel få vite hvor pizzaen Margherita har fått sitt navn fra. 

Blomster fra San Remo

Mamma holder ti rosefingre opp i forsvar
hun ber ikke om 
å få mer

Men om
å få beholde

Mest av alt
å få gi


Rød sone falt i smak hos meg, kravstor som jeg er overfor diktsamlinger, siden jeg trenger å lese budskapet i klartekst. Flere av diktene sendte tankene mine av gårde, og like mange fikk hjertet til å banke litt raskere. For oss som ikke lider noen nød men er dritalei av hele koronaen, så er dette en liten lykkepille av en bok ❤

Andra tutto bene!


Videre lesning, inspirert av boken:
Døden i Venedig av Thomas Mann og Pesten av Albert Camus (gjenlesing)


Artemisias verden og Beathes bibliotek har også blogget om boken  ☺



En sommerlig hilsen fra vår dag i vakre Bellagio for noen år siden, 
da vi ferierte ved Lago di Como 

tirsdag 30. mars 2021

Fred av Arne Garborg

Blant Janne Stigen Drangsholts 66 klassikere, finner vi også Arne Garborg. Hans korte roman kom ut i 1892, og siden historien om Enok Hove handler om å være en god kristen, tenkte jeg det var greit å avrunde mitt lange bibelprosjekt med denne romanen.

Fra bakpå boken: 
Min naturalistiske jærroman, kalla Garborg boka. Tittelen er ironisk, ettersom livet til hovudpersonen, Enok Hòve, er alt anna enn fredfylt. Han gruvlar natt og dag, strir med vårherre, piner seg sjølv og familien. Til slutt tek angsten heilt over og driv han i døden for eiga hand. 

Samstundes teiknar boka eit mektig bilete av Jær-naturen og fortel mykje om det store omskiftet i økonomi og kultur som reiv opp det gamle, trygge bygdelivet. 

"Fred" er ein djuptborande og spennande studie i religionspsykologi innanfor eit samfunn i omforming.



Arne Garborg gjorde nynorsk til litteraturspråk, står det under her, i forlagets presentasjon av forfatteren. Hm... dette var nemlig det vanskeligste jeg noen gang har lest. Ikke før jeg roet ned lesetempo, og leste nesten høyt for meg selv, fikk jeg noe ut av setningene. Fred er den sjette romanen Garborg ga ut, så jeg kan vel ikke håpe på at språket er noe mer lettlest i de andre bøkene ☺

Handlingen i boken er enkel, som skildret over her, men Enok Hove får mye til å skje. Han lever sitt navlebeskuende liv, akkurat sånn som han vil selv, uten å ta hensyn til andre mennesker. Han har en stor familie, som jobber og sliter på gården, samtidig som de må styre unna Enoks fixe idèer hele tiden. 

Enok er tenksom, urolig og kviafull, han grunner over hva presten sa i oppbyggelsen, og lurer på om han selv har solgt seg til Satan, i levende live. Han MÅ ta i mot nåden, han MÅ omvende seg, men i sin sjelenød gråter han i angst over at han ikke får noe tegn fra Gud. 

Naboen Napolon Storbrekke faller død om, og etter begravelsen hans drømmer Enok om Djevelen. Han våkner opp og er omvendt. Endelig! gleden er tilbake i livet hans, og han er trygg på at Djevelen ikke kan nå ham. 

Alt han gjør heretter er i Guds tjeneste. Kona Anna og barna må være med i bønn og forsakelse, de blir terrorisert i dette nye livet, og puster bare fritt de gangene Enok har et ærend utenfor gården. Det rabler helt for Enok, han åpner huset sitt for alt av rekende fant, bygdas tiggere, vrak og herk. De spiser dem ut av huset, og skitner til og er i veien. Skrullinger som går på legd blir plassert her, og livet er ikke til å holde ut for sønnen Gunnar, og de andre i familien, for Enok har sagt opp tjenestefolket, også det til ære for Gud.

Som følge til alle Enoks påfunn og rare idèer, hører vi om samfunnsutviklingen, slik den var mot slutten av 1800-tallet. Romanen har også mange flotte skildringer av natur, og flere kapitler innledes så fargerikt og nydelig, at jeg landet pladask når den tussete Enok kommer inn i bildet.

Jeg likte historien godt, og hadde den vært skrevet på et forståelig nynorsk, eller aller helst bokmål, så hadde den nok fått en prikk til på terningen. 

*******


Forlagets presentasjon av forfatteren:
Arne Garborg var fødd 25.1. 1851 på Garborg i Time på Jæren. Som odelsson sa han nei til farsarven. Han tok  lærarutdanning og deretter ein oppsiktsvekkjande god studenteksamen. I 1877 vart han redaktør av nynorskavisa Fedraheimen og året etter debuterte han skjønlitterært med Ejn fritænkjar.  Garborg var ein mann som hadde kjent på kroppen 1800-talets krise i den norske bondestanden. Samstundes tok han innover seg som få andre dei store politiske og kulturelle omveltningane som gikk føre seg i Europa i hans levetid. Han gjorde nynorsk til litteraturspråk og blei ein av Nordens og Europas store moderne forteljarar. Med sitt mangslungne talent femnar Garborg sin forfattarskap det meste. I tilleggg til romanane skreiv han lyrikk, skodespel, essays, gjendiktningar, omsetjingar og debattinnlegg.

mandag 29. mars 2021

Keen av Ragnhild Eskeland

Keen er mitt andre møte med Ragnhild Eskeland, siden jeg leste hennes bok Føling, da den kom ut i 2018. Den gang handlet det om å leve med diabetes, en roman som imponerte meg, mens denne gangen er tematikken en helt annen.

Forlaget om handlingen:
Det er den første dagen i årets hundedager. Luften er tett og porene åpne. På radio meldes det varmerekord. Vi møter Rebekka, Beate og Live, tre jenter i en oversiktlig småby. De drar på hyttetur. De skal lage taco og drikke noen øl. De møter noen eldre gutter og varmen gir ikke slipp. 
Keen er en bok om landskap og kjærlighet, om blomstring og identitet. Rebekka bearbeider minnet om en nylig avdød far, men sorgen og det livet hun er i ferd med å legge bak seg, går her hånd i hånd med utålmodigheten overfor det som er i emning. 
Med Keen skriver Eskeland seg inn i et ungt sinn med medrivende innlevelse, og makter å gestalte både ungdommens langsomme somre og den høye pulsen som akkompagnerer tenårenes intimitet, gryende seksualitet og sosiale spill.

Rebekka bor sammen med sin mor, som fyller tiden etter mannens død, med arbeid. Femtenåringen har ikke det samme nære forholdet til mor som hun hadde til sin far, noe jeg kan skjønne, når jeg lærer denne moren å kjenne.

Hele livet har hun vært sammen med faren ute i naturen, på fiske, i skogen og på jakt. Hun kjenner navnene på trær og blomster, fugler og fisk, og ser faren igjen i mange situasjoner. 

Nå er det sommerferie og hun henger med venninnene sine Live og Beate. De er veldig forskjellige fra hverandre og fra Rebekka, men de ser stort sett gjennom fingrene med hverandres særegenheter. De sykler til badevannet nesten hver dag, ligger over hos hverandre, går tur opp til koia i skogen, og nyter den tropevarme sommeren.

Så treffer Rebekka en ung mann, som hun begynner å være litt med. Jørgen er noen år eldre enn henne, og atskillig mer erfaren, på mange måter. Dette skaper uro i tresomheten de fikk til å fungere, men Rebekka kjenner på nye følelser, og ønsker å utforske dem. 

Jørgen er en vakker mann, men bare på utsiden. Han har en lagerjobb, men perfeksjonerer kunsten å være en god gammeldags tyv. I tillegg er han temmelig brutal i måten han er sammen med Rebekka på, spesielt når de har sex. Jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke at Rebekka lar seg voldta på denne måten, men det er i alle fall ekkelt å lese om.

Handlingen i denne romanen er, stort sett, til å kjenne seg igjen i. Søkende og utforskende tenåringer er noe alle har vært, selv om det for noen av oss begynner å bli lenge siden. Selv kunne jeg tenkt meg at forfatteren hadde gått dypere inn i hovedpersonens sorg og savn av far, og morens evige pirk og mas. 

Ragnhild Eskeland bruker et fint språk, noen litt for voksne ord for en tenåring, og en del oppramsinger som kjedet meg i begynnelsen av boken, men det var greit å lese. Dette er dessverre ikke en bok hvor handlingen engasjerte, noen spenningstopper underveis gjorde at jeg holdt koken, men boken kunne godt vært strammet inn litt. 

Forlag: Pelikanen
Utgitt: 2020
Sider: 288
Kilde: PDF fra forlaget


søndag 28. mars 2021

Bibelens kvinner av Alf Kjetil Walgermo

Tidligere har jeg lest Alf Kjetil Walgermos bok Røff guide til bibelen, og ble fascinert av den lette måten han formidler historie på. I min lesing av klassikere, og ikke minst lytting til foredragene til Gunnar Danbolt, har behovet for å lære om bibelens kvinner meldt seg. Jeg måtte vente lenge i kø på biblioteket for å få låne denne boken, så jeg er nok ikke den eneste som vil lære mer om bibelen.

Forlaget om boken:
Kvinnene i Bibelen har stått i skuggen av menn. Her har dei hovudrollene.

Visste du at Judit måtte slå to gonger med sverdet for å kappe hovudet av hærføraren Holofernes? At Rebekka førte mannen sin bak lyset av rein morskjærleik? Eller at den prostituerte Rahab berga livet ved å fire spionar ut av vindauget?

Bibelen er full av modige, smarte og kreative kvinner, og nokre sleipe og skruppelause. Jael tek livet av ein stolt krigar ved å køyre ein teltplugg gjennom tinningen hans. Ester reddar folket sitt ved å invitere kongen på fest. Sara ler av Gud då ho får vite at ho skal bli mor som nittiåring


I alt finst det fleire hundre kvinner i Bøkenes Bok. Nokre har vi høyrt om før, som dronninga av Saba og jomfru Maria. Andre veit vi mindre om, som Jokebed og Hulda. Somme har endåtil fått den viktige rolla si tona ned.

Bibelens kvinner er ei kunnskapsrik og vakkert illustrert bok om alle bibelkvinnene. Ho gir oss ei innsiktsfull og fengande innføring i korleis dei ulike kvinnene trer fram i bibelteksten, biletkunsten og i litteratur, musikk og film. Forfattaren teiknar eit kraftfullt bilete - av kvinner som har forma verda slik vi kjenner henne.

Forrige gang jeg var på foredrag med Gunnar Danbolt, snakket han om akkurat det bildet som er på fremsiden av denne boken. Det er Judith med Holofernes hode, malt av Cristofano Allori. Judiths bok finner vi i det gamle testamentet, og som dere skjønner var jeg engasjert til tusen, allerede før jeg hadde åpnet boken.

Bibelens kvinner, historiene som forma verda kom ut i fjor, og er på 446 sider. Mens jeg leste, skrev jeg side opp og side ned i kladdeboken min, så da jeg skulle skrive om boken på bloggen, måtte jeg gjøre et valg, skrive mye eller skrive lite....

Jeg gikk for lite, for jeg har mer enn nok av lange blogginnlegg på samvittigheten. Det betyr IKKE at boken ikke er verdt å skrive om, for her er mye å feste seg ved. Alf Kjetil Walgermo skriver lekende lett, med humor og innsikt. Kapitlene strekker seg over 1-3 sider, med tekst som gjøres luftig og lettlest, med hyppige avsnitt og et folkelig språk.

Walgermo har sporet opp kvinnene som figurerer i bibeltekstene, og presenterer dem med et feministisk perspektiv. Det er 195 navngitte kvinner og like mange som ikke er nevnt ved navn. Han begynner selvfølgelig med begynnelsen, med Eva. Historien kjenner vi jo, eller gjør vi det? for her poengterer forfatteren flere detaljer, som nok har gått meg hus forbi. Han setter historien om syndefallet i sammenheng med andre ting, som gjør dette til noe mer enn en bibelhistorie. 

Denne metoden bruker han gjennom hele boken, og mer og mer faller på plass i mitt hode. Jeg savnet en tidslinje da jeg leste, for jeg følte at historiene lå så tett opp til vår tid. Mellom syndefallet og Noahs ark er det 1000 år, disse to historiene pluss den om Kain og Abel, og et par til, hører til urhistorien, resten av det gamle testamentet foregår fra 1800 år før vår tid og frem til år 0 hvor det nye testamentet begynner. 

Årsaken er sikkert alle de fine maleriene som skildrer bibelhistoriene, hvor detaljene fremstår som moderne, i forhold til den tiden hendelsen hørte hjemme. Se bare Judith på bokens fremside, det minner ikke mye om 600 år før vår tid, eller?

Vi får høre om den kristne tolkningen, men også jødisk og islamsk fortellertradisjon er tatt med, for med Abraham, så henger det jo sammen. Stoffet fremstilles tematisk, og gjennom hele boken får vi vite hvordan teologien og kunsten gjensidig har påvirket hverandre. Walgermo viser oss også hvordan bibelen kan gi belegg for å undertrykke kvinner, men tolkninger kan også si oss det motsatte, at kvinner er frie og tenkende vesener, på lik linje med menn.

Tidslinje fant jeg bakerst i boken, sammen med personregister, litteraturliste, bildeliste og noter. Bibelhistoriene er mange og de er grusomme, Gud fremstår slettes ikke som en god og forsonende Gud, nei han er skikkelig ekkel mange ganger. Kvinnene hadde ingen egenverdi, og ble behandlet der etter, selv om flere av historiene vitner om at det fantes mange kløktige kvinner.

Jeg lovte jo å være kort, så nå har jeg bare nevnt Eva, den første av de 195 kvinnene i boken, men de er alle verdt å lese om. Å låne boken på biblioteket var ikke noe sjakktrekk, siden jeg måtte holde meg unna textmarker og eselører, dette er en bok jeg godt kunne tenke meg å eie selv, så det får jeg gjøre noe med ☺

Se gjerne Alf Kjetil Walgermo i samtale med Janne Stigen Drangsholt 


Forlag: Samlaget
Utgitt: 2020
Sider: 446
Kilde: Lånt på biblioteket

lørdag 27. mars 2021

Til fyret av Virginia Woolf

Der klarte jeg det! på det som må være tredje forsøk. Virginia Woolf er representert i boken Fra Shakespeare til Knausgård med Til fyret som kom ut i 1927. Woolf er en av forfatterne som imponerer og utfordrer meg med romanene sine, men med god hjelp fra Bodil Vidnes-Kopperuds nydelige innlesing, så har jeg endelig lest denne korte (153 sider) men omfattende romanen.

Forlaget om handlingen: 

Romanen foregår på familien Ramsays landsted i Cornwall og stiller farens patriarkalisme opp mot moren som hjemmets engel: Hun legemliggjør den kvinnelige opplevelse av sammenheng og uforanderlighet, på bekostning av selvutfoldelse. 
Ti år etter morens død kombinerer malerinnen Lily kvinnelig skapertrang med mannlig kraft, skaper form midt i et verdikaos og betaler omkostningene for den utsatte identitet som kunstner og fri kvinne.

Siden jeg var forberedt på et stort persongalleri, så satt jeg meg i begynnelsen ned med skriveblokk, og noterte navnene som dukket opp. 


Boken er delt i tre, en lang begynnelse, så et lite mellomspill på bare 13 sider, som foregår 10 år senere.
Avslutningsvis møter vi de av den opprinnelige gjengen som er i live, igjen hvor de skal forsøke å få til denne berømmelige turen ut til fyret, og Lily Briscoe maler ferdig bildet sitt.

Handlingen skildres med et intimt perspektiv, hvor Herr og Fru Ramsays sameksistens og deres tanker og følelser rundt familien kommer klart frem. Vi kommer tett på alle karakterene, og mye dialog er med på å gi den enkeltes erfaringer farge og intensitet. 

De minste barna vil seile ut til fyret som de ser utenfor feriehuset sitt, men noen av mennene mener at det er meldt dårlig vær, så det lar seg ikke gjøre. I tillegg til Herr Ramsey befinner det seg ytterligere tre voksne menn på besøk hos familien. Deres tankesett er stivsinnet, og de er treg i avtrekkeren alle sammen. De opprettholder de tradisjonelle viktorianske verdiene til hva som er rett og viktig her i livet. 

De rasjonelle mennene blir utfordret av kvinnenes intuisjon, og deres interesse for kunst og musikk. Fru Ramsay er overmåte vakker, det gjentas flere ganger, og kanskje det var alt Virginia så i moren, hennes ynde? 

For det er riktig at Woolf har brukt sin egen familie som inspirasjon til denne romanen, som var den femte hun skrev i sitt liv. 

Lily Briscoe er en gjest, hun er kunstmaler, og har med seg arbeidet sitt ut til sommerhuset. Mange av dialogene foregår med henne, men hun fremstår som en tilskuer til det som skjer, og kommenterer fra avstand. Hun kommer på god fot med William Bankes, og noen av de flotteste passasjene i romanen, springer ut av deres samtaler.

Vel, det blir ingen tur til fyret, mellomspillet starter, og da går vi raskt gjennom flere hendelser. Første verdenskrig, hvor eldstesønnen Andrew dør, datteren Prue dør når hun føder barn, og Fru Ramsay dør. Det er hushjelpen Fru McNab, som styrer historien i dette mellomspillet, som oppsummerer hva som har skjedd før siste del.

Nå møtes de igjen i sommerhuset. Barna Cam og James skal være med sin far ut i båten, og endelig skal de få besøke fyret. Lily er med til sommerhuset, men hun blir igjen og bruker tiden på å male ferdig bildet, som hun begynte på for akk så lenge siden. Det er hjerteskjærende å høre scenen hvor James endelig får litt ros av sin far, hvordan han ikke leer på en muskel i ansiktet når han får skryt, men beholder gleden inni seg.

Til fyret er en bok som har blitt tolket og diskutert over hele verden, en klassiker som fortjener all heder den har fått. Skrivemåten screen of consciousness, er ikke min favoritt, det gir lite direkte handling, og mye tanker og følelser på kryss og tvers mellom karakterene. Jeg likte boken, med lydbok gikk det lettere å finne roen i handlingen. Mot slutten satt jeg med min engelske utgave og fulgte teksten mens Bodil Vidnes-Kopperud leste den norske teksten, en fascinerende erfaring, som jeg ved anledning vil gjøre igjen.  




Janne Stigen Drangsholt oppsummerer boken slik:

Ferierende engelsk familie klarer ikke bestemme seg 
for om de skal dra til fyret eller ikke.


Her kan du se mitt klassikerprosjekt

fredag 26. mars 2021

Austerlitz - en klassiker av W.G. Sebald

Igjen er det boken Fra Shakespeare til Knausgård, som har inspirert meg, til å sette meg ned med en bok jeg aldri hadde hørt om før. W.G. Sebald (1944-2001) er en tysk forfatter, men leste litt om ham da jeg var halvveis i romanen, og tankene mine begynte å spinne rundt hva det er han vil si med denne historien. Austerlitz kom ut i 2001, samme år som han fikk et illebefinnende i bilen, og kjørte seg i hjel, bare 57 år gammel. 

Fra bakpå den norske boken: 
I 1939 blir den femårige tsjekkiske jøden Jacques Austerlitz sendt hjemmefra til England med en såkalt Kindertransport. Der blir han plassert hos fosterforeldre i Wales, og får et nytt navn. Foreldrene utraderer effektivt alt gutten husker om sitt tidligere liv, og han vokser opp uten fortid. 

Senere i livet, etter å ha gjort karriere som arkitekturhistoriker, merker han at fortiden gradvis begynner å plage ham, og han tvinges til å finne ut hva som egentlig skjedde femti år tidligere. Og sporene leder ham til Holocaust, via den gamle barnevakten i Praha, gulnede bilder av moren, operasangeren, og faren, motstandsmannen.

En gripende roman om et følelsesladet tema. Men helt uten sentimentalitet. 

Åpningsscenene finner sted i 1967, når Austerlitz er i Antwerpen, for å studere mastodontisk arkitektur. Han møter igjen en gammel bekjent, som figurerer som vår forteller i denne romanen. 

Det er i det hele tatt et litt snodig fortellergrep Sebald har valgt seg, siden romanen om Austerlitz fortelles av en tredjeperson, og sidene er fullpakket av "sa Austerlitz". 

Vår hovedperson begynner sin fortelling ved deres første møte, som var ganske tilfeldig, og sånn skal det fortsette. De møtes tilfeldig i London i 1975, hvor de fortsetter samtalen. Så flytter Austerlitz til Tyskland og svarer ikke på fortellerens brev, så de mister kontakten. Helt til 1996 og fortelleren skal til øyelege, og han igjen treffer på Austerlitz, denne gangen forteller han om barndommen og oppveksten i Wales.

Vi er langt over halvveis i boken før Austerlitz begynner utforskingen av sin egen historie. Frem til nå har sidene vært fylt av lange utlegginger om mangt og mye, mest arkitektur, litt om Wittgenstein, og litt om Vyrnwydammen som ble til ved å oversvømme en landsby i 1888. 

I tillegg til å gjenta "sa Austerlitz" til det kjedsommelige, bruker Sebald utrolig lange setninger. Til tross for dette er engelsken lett å lese, så det gikk greit. (Har nettopp prøvd meg på Robinson Crusoe på engelsk, og den boken måtte jeg legge vekk, skjønte fint lite.)

Utgangspunktet for romanen, at Austerlitz ble sendt med Kindertransport som femåring, forfølges ikke i det hele tatt. Han er godt over 60 år når han får lyst til å vite mer om sitt opphav, og når han tar dette initiativet, gjøres det på en lite sentimental måte. 

Han stiller seg spørsmål rundt hvor redselen for ukjente steder kommer fra? og angsten for avskjeder? og usikkerheten han føler? Hvorfor omgir vi oss med forsvarsverk, både murer og gjerder, men også de mer menneskelige, hvor vi stenger andre ute fra livene våre? 

Handlingen er en blanding av fakta og lite personlige observasjoner. Han fremstår som veldig ensom og redd, uten at han egentlig er klar over det selv, eller lider under det. Det er en underlig mann jeg ble kjent med i denne romanen.

Siden jeg hele tiden ventet på at tematikken rundt Holocaust og Kindertransportene skulle diskuteres eller skildres, ble jeg temmelig utålmodig når sidetallene ble høyere og høyere, og det ikke skjedde noe på denne fronten. Boken er spesielt skrevet, så når jeg fokuserte på det, og at den har blitt en klassiker, så hadde jeg glede av lesingen. 


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2001/ på norsk 2004
Sider: 246
Kilde: Kjøpt selv

torsdag 25. mars 2021

Lyst mørke av Geir Jacobsen

Geir Jacobsen holder til i Trondheim, hvor han arbeider som advokat. Med Lyst mørke debuterer han som forfatter, med en forbausende fantasifull og leken roman, om sorg og savn, og verdien av gode venner. 

Fra bakpå boken:
Tresomheten hadde bare vart i tolv lyse timer og ingen netter. Jeg drømte allerede om å være tilbake til oss fire. Vi var nybegynnere i å miste, og finstemt balansekunst på fire minus ett bein virket så langt ikke å være noe for tre amatører som oss selv. 

Året er 1986. Verden står i spenn. En familie blir rammet av en tragedie som snur tilværelsen opp ned. Gjennom våren og sommeren følger vi en tolvårings forsøk på å lime seg selv og familien sammen igjen. Fortid og nåtid blandes sammen med skjøre drømmer, i et famlende forsøk på å finne veien videre. Lyst mørke er en gripende og sår historie om barndom, familie, vennskap, savn og kjærlighet.


Åpningsscenene i denne romanen plasserte meg godt nedi stolen, for skildringene av den høyt elskede pappaens sykeleie og død, og de tre som sto tomhendte tilbake, var heftige saker. Handlingen går over til å skildre denne pappaen som er død, og med det blir lesingen adskillelig lystigere lesning.

Det var vel i 1981 jeg fikk meg undulat, og døpte den for Zico. Jett om gleden var stor da navnet dukket opp i hovedpersonens minner om sin far. Geir Jacobsen gir oss mulighet for mange sånne små gledeshyl, hver gang sceneteppet spinner av gårde et minne fra 80-tallet, Live Aid, Bobbysocks, Tsjernobyl og Olof Palme, eksemplene er mange, men heldigvis ikke for mange.

Før pappa blir lagt inn på sykehus for siste gang, tar han med seg sin sønn for å kjøpe is. Scenene er hjerteskjærende, og disse setningene viser litt av språket, som letter på trykket ved å være lekent:

      Han klappet meg helt inntil seg. Vi satt skulder ved skulder og smurte vår siste rest av tålmodighet, med is på pinne. Etterpå vaklet vi oss hjemover på ustødige bein. Vi limte beina til bakken og var de mest tosomme menneskene i hele verden. Vi lot tiden gli langsomt forbi. Det var en helt uvanlig mandag - vi hadde all verdens tid å miste.

Vi blir godt kjent med pappa i løpet av de første hundre sidene. Han var glad i sirkus og i å fortelle historier, noe barna hans hadde stor glede av. Når han dør, er de bare tre igjen, og plassen hans er det ingen som kan fylle. Pappaens frie fantasi, som tok dem med over alt finnes ikke mer, og hovedpersonen vår savner ham og historiene hans noe helt forferdelig. 

Tankene jeg sitter igjen med etter å ha lest denne romanen handler om hvor viktig det er å leve mens vi lever. Å bli voksen er en vederstyggelighet, for da slutter vi jo å lyve, finne på og late som. Det var utfordringer med denne farens oppførsel, han fikk ikke lov å gå på konferansetimer på skolen, for mamma visste ikke hva som kunne ramle ut av munnen hans, av historier. Men, stort sett gjorde han nok seg selv og de rundt seg lykkelige. 

Heldigvis har hovedpersonen vår venner rundt seg, som tar seg av ham når sorgen rammer, og et trygt hjem med mamma og lillesøster, farmor og farfar. 

Lyst mørke er en nydelig historie, om vennskap og sorg. Den er skrevet på en måte som får leseren til å smile nesten hele tiden, selv om kontrasten er stor til de sekvensene hvor sorgen skildres. Tenker dette er en fin roman å lese, også for 12+ som har opplevd dødsfall i familien i så ung alder. 

Anbefales!

Forlag: Publica
Utgitt: 2021
Sider: 300
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 24. mars 2021

Skadedyr av Gøhril Gabrielsen

Etter å igjen ha latt meg begeistre av Gøhril Gabrielsens romaner, denne gangen hennes nyeste Mellom Nord og Natt, var jeg heldig å finne en av hennes tidligere utgivelser på BookBites. 

Forlaget om handlingen: 
Dette er en bemerkelsesverdig roman om en skadedyrbekjemper som frykter sin egen utryddelse, to novisers tragiske skjebne og funnet av to skjeletter i en murvegg i et brasiliansk kloster. Det er en fortelling som foregår i spennet mellom småkryp og stjerner, Gud og djevler, fiksjon og virkelighet. 

Men mest av alt handler det om skadedyr av ulik art og størrelse og om hvordan vi i kampen om den sterkestes rett systematisk bekjemper, utstøter og utsletter det som ikke passer inn i våre ideelle forestillinger og rådende systemer. 

Slik blir det er beretning om alt som til sist skal vekk. Overraskende litterære grep gjør denne romanen til en leseropplevelse utenom det vanlige.


Skadedyr ligner ikke på noe av det jeg har lest av Gøhil Gabrielsen tidligere. Den menneskelige tilstedeværelsen og innslaget av humor (?) gjorde stemningen helt annerledes enn Mellom Nord og NattAnkomst og Din, alltid. Jeg må innrømme at jeg vurderte å gi opp lesingen, men heldigvis fortsatte jeg, og merket meg at det i denne romanen, som i de andre jeg har lest av denne forfatteren, finnes mye mellom linjene. 

Hovedpersonen i romanen mister jobben, og finner ut at han nå skal oppsøke sine to brødre, som han ikke har sett på mange år. Klyve og Klikk som de heter, oppfører seg begge underlig når han møter dem. De er avvisende og hemmelighetsfull, og har ingen tips om jobbmuligheter. Når han kommer hjem til Sibylla, konen som har savnet ham, får han en deilig massasje mens han ligger i badekaret, og presterer å voldta henne oralt, som takk.

Denne scenen overrasket meg, og sammen med et merkelig forhold til insekter og den eksembefengte armen, ble romanen noe mer enn bare gråtetokter og ynk. 

Han har en bror til Klobe, en lillebror som han heller ikke har sett på lang tid. Han reiser til nabobyen og møter ham på kafè, for å se om han kan hjelpe med tips om jobb innen skadedyrutryddelse. Denne broren er mer åpen, og siden han er interessert i utryddelsesprosesser, inkvisisjonen og hekseforfølgelser, skravlet han vår mann i senk, før han stryker på dør.

Skadedyr er naturlig nok full av insekter, rotter, midd og maur, vi får de latinske navnene på mange av dem, og kan lære ett og annet om dyrenes verden. Men, det er samlivet med Sibylla og datteren hennes O som speiler vår manns personlighet. Insektenes rolle gjør at handlingen minner veldig om Kafkas Forvandlingen, og jeg blir ikke mindre engasjert, når det går opp for meg.

Historien har god utvikling, og når første del avsluttes er hovedpersonen vår temmelig langt nede. For meg som unngår å lese forlagets introduksjon når jeg kan, kom sceneskiftet midtveis i romanen brått på. Nå er vi i et kloster i Sâo Paulo på 1700-tallet. Vi hører om dagliglivet til novisene, og spesielt to unge jenter skiller seg ut. 

                Når alt kommer til alt, er det ikke utenkelig at profetien ikke er annet enn vers i skriveheftet, hvor jeg har gått meg vill i en historie som aldri har funnet sted. Hvis Gud er god, og også jeg, er alt fortsatt som før. Ingenting har hendt. Skriftefars uskyld er like plettfri og ren, og Y og jeg ikke under behandling for demonisk innflytelse. Mine skriblerier er riktignok av nederdrektig karakter, men litt fantasi og dikterglede må vel vår Herre og klosteret kunne tåle?

De ytre hendelsene blir etter hvert temmelig dramatiske, mens hovedpersonen og hennes venninne Y, begge sliter med indre (og ytre) demoner. 

Denne historien får og sin slutt, og vi er tilbake i nåtid hvor Klobe inviterer broren med på et oppdrag i Brasil. Her skal han hjelpe til med å utrydde termitter fra et gammelt kloster. Siste del bygger på de faktiske omstendighetene rundt funnet av skjelettene, og åpningen av graven.

For å bevise for seg selv at han er helbredet av sykdommen som har ridd ham, påtar han seg oppdraget. Oppdragsgiverne deres vet nok hva de kommer til å finne underveis i arbeidet, og for en med et så skjørt sinn som vår hovedperson, så blir oppdagelsen sterk kost.

                 Sibylla! O! Hånden skalv, han holdt på å miste lykta, måtte tviholde på den mens han enda en gang lot lyset fare rundt i nisjen, rundt omkring i hukommelsenes avkroker, tett på det han ikke var klar over at han hadde fortrengt. Eller var det bare et bilde fra en av hans mange fantasier, et lite plopp, en surklende avgass fra dypet av de gamle sumpene i ham som nå kom til bevissthetens overflate?

Når historien er slutt, henger alt sammen, og først nå puster jeg dypt og fornøyd inn (og ut). To helt forskjellige historier, en rar og en hjerteskjærende smelter sammen til en helhet som gir mening. På siste side får vi se et bilde av de to kvinnene som skadedyrutrydderen fant i krypten, de er mumifisert, og bekrefter hva som skjedde med novisene i klosteret i Brasil. Dette har vært Gøhril Gabrisensens inspirasjon til å skrive denne romanen. 

Jeg ville prøve å finne bildet på Museu de Arte Sacra sin hjemmeside, men selv om de har en levende nettside med mye informasjon, så er ikke dette noe de vil løfte frem. Gabrielsen bekrefter også på siste side, at informasjonen var tilgjengelig på hjemmesiden deres, i en periode. Jeg har derfor gjengitt bildet, fotografert fra iPadden, som kan gi et inntrykk av de to novisene, som tydeligvis ble levende begravd. 


Alt i alt likte jeg denne romanen godt. Romaner som er bygget på historiske hendelser engasjerer meg alltid. Nå har jeg lært at jeg skal lese introduksjonsteksten nøye, i dette tilfellet ville jeg forstått meningen med den innledende handlingen, og hatt større glede av denne første delen.


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2011
Sider: 265
Kilde: Lånt på BookBites

tirsdag 23. mars 2021

Litt av en tid av Kiley Reid

Litt av en tid er Kiley Reids debutroman. Boken gikk rett inn på bestselgerlisten til New York Times ved utgivelse, og er under oversettelse til en rekke språk. Romanen ble nominert til Bookerprisen 2020. Jeg tviler ikke på at forfatteren skriver ut i fra egne erfaringer, for den underliggende tematikken her skildrer hverdagsrasisme, som en skal være tunet inn, for å få øye på. 

Forlaget om handlingen:
Emira Tucker er 25 år gammel, blakk og har ikke noen ordentlig jobb. Mens hun finner ut av hva hun egentlig vil med livet sitt, er hun barnevakt for Briar på tre år.

Jentas mor, Alix Chamberlain, er en kvinne som er vant til å få det som hun vil, både privat og i arbeidslivet. Og hun vil gjerne hjelpe andre kvinner med å bli like vellykket som henne. En kveld Emira tar Briar med til et kjøpesenter, blir hun stanset av en vekter. Han mistenker den svarte kvinnen for å ha kidnappet den hvite jenta. 


Åpningsscenene i denne romanen er fantastisk bra. De skildrer Alix Chamberlains start som blogger, som kynisk skaffer seg saker og ting, med løfter om å skryte av det på bloggen og på instagram. Det hun greier å få til, hvordan hun iherdig jobber, og skaffer seg et levebrød er spennende lesning. 

Så blir hun gravid, og hun og mannen flytter fra New York til Philadelphia. Jeg lot meg igjen imponere, over Reids skildringer av hvor annerledes det er å bo her, enn i New York. Det er her den fatale hendelsen med "kidnappingen" finner sted. 

Emira blir oppringt av Alix sent på kvelden, mens hun selv befinner seg, skikkelig dollet opp og litt småbrisen på en fest. Det er krise i heimen, så kan hun være så snill å komme å hente lille Briar, og ta henne med ut av huset en stund? Emira forklarer situasjonen, men får med seg venninnen sin, og sammen tar de Briar med til en nattåpen butikk.

Dette er lystig lesning, med livlige beskrivelser av de to glade kvinnene, som gjør en god gjerning, og lille Briar som er strålende fornøyd med oppmerksomheten som blir henne til del.

Når denne scenen har utspilt seg, går romanen over i å skildre dagliglivet til den voksne Alix og den noe yngre Emira. Det er mye hverdagstrivialitet, sladder med venninner, intriger og kjærester, men alt dette er fortalt, og ikke så spennende å følge med på som de forrige scenene.

Heldigvis tar det seg opp igjen, og i fortsettelsen tar romanen flere uventede vendinger, som byr på både spenning og alvorlige refleksjoner. Romanen skildrer den type rasisme som bare den som lever med det, kan forklare. Nesten som med feminisme, ikke lett å sette ord på hvorfor dette er viktig. 

Jeg ler meg i hjel av Kiley Reids harselas med jakten på likerklikk og antall hjerter og følgere, det er tatt så på kornet. Hun skriver morsomt og levende, men kommer også med kritikk til raseprofilering og hvite privilegier. Dette er ikke ting jeg tenker på i hverdagen, så jeg ble litt rystet over detaljer, som på en så troverdig måte, skildres i denne romanen. 

Andrea Bræin Hovig leser forbilledlig, stemmen hennes passer fint til de to damene som hun skal fortelle om. Hun var definitivt med på å gjøre dette til den flotte lytteopplevelsen det ble ☺


Andre bloggere om boken: Lillasjel og Karisbokprat


Utgitt: 2021
Spilletid: 9:30
Kilde: Lytteeksemplar

mandag 22. mars 2021

Dette dreper oss av Tiger Gartè

Prepperkulturen er ikke ny for meg, etter å ha lest Boogaloo tidligere i vinter. Denne gangen er historien beregnet på aldersgruppen 12-16, noe som ikke stopper meg fra å lese. Relasjoner mellom mennesker er et mye brukt bakteppe for romaner, og denne gangen er det et nådeløst forhold mellom  far og sønn som utforskes.

Forlaget om handlingen:
I begynnelsen av mars 2020 forlater 16 år gamle Samuel alt og flytter ut i skogen sammen med faren for å overleve truslene om dommedag. 

Faren er en prepper som frykter atomkrig, invasjon, pandemier og myndigheter, og han har i mange år forberedt seg på å leve borte fra sivilisasjonen, overbevist om at fienden er ute etter ham.

Samuel har alltid blitt dratt mellom den manipulerende og autoritære faren og den snille, men fortvilte moren. Da moren dør, velger Samuel å tro på farens verdensbilde for ikke å bli forlatt. Men livet i skogen blir ikke som noen av dem har trodd – og valget Samuel tar, skal få katastrofale følger.


De aller fleste fedre og sønner som liker å oppholde seg i skogen, har det hundre ganger bedre enn Samuel og hans far. Dette er ikke lystig lesning dere, men det trenger det ikke nødvendigvis alltid å være heller. 

Til tross for at jeg har vært voksen ganske lenge, har jeg fortsatt å lese bøker beregnet for ungdom. Veldig ofte synes jeg at bøkene jeg leser er veldig gode (for gamle meg) og har undret meg over hva målgruppen vil synes, når jeg likte den så godt. 

Dette dreper oss tar oss med langt ut i skogen. Her er ingen andre, og en av Samuels oppgaver er å sitte vakt å skue utover landskapet, for å passe på at ingen nærmer seg. Verden holder på å gå i oppløsing, og pappa Embrik har i lang tid forberedt undergangen. Når historien starter befinner de seg i den provisoriske gapahuken de har bygget i skogen, og vi følger dem de neste fire månedene, fra august til november.

De spiser det de klarer å drepe av dyr og fisk, koker røtter og plukker bær, men når høsten begynner å bli kaldere, blir det mindre mat å finne, og de blir begge to avmagret og kald. Samuel undrer seg over hvorfor de må leve slik, og tror ikke helt på faren, når han forteller hva som har skjedd med verden.

Romanen har mange scener hvor Samuel unngår humørsvingningene til faren, han er sulten og lei, men tør ikke åpne munnen. Han er i realiteten tatt til fange, men frykter for hva som vil skje hvis han klager sin nød. Det er vel her spenningen oppstår, selv om det underveis skjer andre ting, som øker pulsslagene noen hakk.

Tiger Gartè har skrevet en langsom roman, hvor kampen for tilværelsen i det ytre dreier seg om å overleve fysisk, men som også skildrer psyken til faren, disse fire månedene, og opptakten til avgjørelsen om å rømme til skogs. Vi vurderer vel hva som er troverdig, ut i fra hva vi selv tror mennesker er i stand til å gjøre mot andre. Selv er jeg så naiv at jeg tenker, at det Embrik gjør er litt for drøyt, men en god historie er det i alle fall.

Parallelt med skogsoppholdet lærer vi familien å kjenne gjennom skriveboka, hvor Samuel har notert hendelser helt fra 2009 og frem til første uken i mars 2020. Her hører vi om forholdet foreldrene i mellom, og om hva som har skjedd med mor til gutten. Å knytte handlingen til koronautbruddet vi opplevde i mars 2020, er en genistrek, tankene går automatisk til hvordan en selv hadde det i mars i fjor. Det blir satt søkelys på hvordan barna som ikke har det så greit, har opplevd nedstengning og restriksjoner, noe som gir en egen nerve til historien.

Romanen er godt komponert med flere innfallsvinkler, og et godt språk. Er enig med Beathe at bruken av ordet "fatter" var litt forstyrrende, bortsett fra det gikk lesingen sømløst. Noen passasjer er kanskje litt slow for ungdommen, eller hva vet jeg, som allerede benevner meg selv som en utålmodig leser.

Uten å røpe for mye, tenker jeg at dette er en roman først og fremst om psykisk sykdom, dernest om et far/sønn-forhold, og i tredje instans prepperkulturen. Jeg humrer litt i skjegget, når jeg ser for meg reaksjonene fra denne kulturen, for jeg antar, at de ikke ser på seg selv, som like forstyrret, som det faren til Samuel er ☺


Beathes bibliotek har også skrevet om boken


Utgitt: 2021
Sider: 292
Kilde: Leseeksemplar

søndag 21. mars 2021

Uskyldens og Erfaringens sanger - dikt av William Blake

Siden det i dag 21 mars, i følge FN-kalenderen er Verdens poesidag, vil jeg bidra med noen ord om William Blakes berømte dikt Uskyldens og Erfaringens sanger. - Har du lest dikt i dag?

Etter anbefaling fra diktguruen min Anita gikk jeg i gang med denne diktsamlingen. Diktene og kobberstikkene som følger lyrikken, ble laget i 1790-årene. Boken jeg leser er en gjendiktning utført av Geir Uthaug, som kom ut i 1997. William Blake er en av de gamle poetene det ofte blir henvist til i andre bøker, noe som var grunnen til at jeg hadde lyst å lese noe av ham. 

Boken starter med et forord skrevet av Geir Uthaug, og en spennende introduksjon til William Blake him self, som jeg vil støtte meg til når jeg skal si noen ord om kunstneren. 

Han ble født i 1757 i London, hvor han bodde nesten hele sitt liv. Han og de fire søsknene opplevde ingen nød i oppveksten. Blake senior var sterkt imot den anglikanske kirken, et syn også sønnen arvet. De var begge interessert i Swedeborgs åndelige verden, spesielt siden William tidlig så både Guds ansikt og engler. Faren var ikke særlig fornøyd med at sønnen "så", dette skapte en splid i mellom dem, som vi kan se igjen i kunsten hans. I tegningen "Erfaringen" klipper en blind mann vingene av en liten gutt.

Det eneste sanne bilde av virkeligheten, er det fantasien skaper.


Men, faren forsto at sønnen var en kunstnerisk begavelse, så han slapp å gå på ordinær skole, men ble sendt på tegneskole på The Strand når han var 10 år gammel. Senere var han i lære i syv år hos en kobberstikkmester, og vi kan se flere av hans middelaldermonumenter blant annet i Westminster Abbey.


Som utlært etablerte Blake seg som bokkunstner, han utførte arbeider for Londons forleggere. Han var flink i sitt fag, men hans egne arbeider kom ikke i bokform. Da han giftet seg i Battersea kirke var konen analfabet, som så mange andre på denne tiden. Blake lærte henne å lese og skrive, og hun ble en dyktig medhjelper for ham. De fikk aldri barn, men lillebroren Robert bodde med dem, etter deres far døde i 1784. 

Da Robert døde noen år senere så Blake hvor lykkelige han var over å få komme inn porten til Evigheten, noe som la grunnlag for diktsyklusen i Uskyldens sanger. Det var urolige tider i Europa, og i England gikk det hett for seg med menneskerettigheter og til og med kvinnesak. Blake var politisk anlagt, men hadde ingenting til overs for den radikale intelligentsias rasjonalisme. 

I fortsettelsen får vi høre om hvordan diktene, med hammer og meisel ble hogget inn speilvendt i kobberplater. Det er litt av en bragd han utfører, og han kommer for alltid til å fremstå for historien, som den unike kunster han var. 


Nylest som jeg er både med Jobs bok og John Miltons Det tapte paradis, var det ekstra gøy å lese om hvordan Blake jobbet med, og ble påvirket av disse gamle tekstene. Han opplevde materiell fattigdom i livet, men levde med sin kone og beholdt sin integritet, helt til han døde 70 år gammel i 1827. 

"Han satt i sin seng med vennene rundt seg og ønsket døden velkommen sies det, med frydefulle sanger. Han hadde kjempet hardt for å unngå den åndelige død i dette liv, og noen annen død fantes ikke for ham. Jeg har alltid betraktet døden som å gå fra et rom til et annet, sa Blake".

Så var det diktene da. De er "enkle", i den forstand at jeg forstår hva som står der, og får noe ut av det jeg leser. Det hjelper selvfølgelig på forståelsen at det bakerst i boken finnes kommenterer til diktene, de gangene det føltes nødvendig. 

Han skriver om lammet som er hovedsymbolet i Uskyldens sanger. Han så på seg selv som et lite barn, i forhold til Gud som forstår barnas verden. Den lille sorte gutten er en kommentar til slavehandelen, mens diktet Blomsten kan tolkes som freudiansk seksualsymbolikk, eller sjelens fangenskap i kroppen, du velger selv.

Videre møter vi gutter (og senere piker) som blir borte, og som blir funnet, noen nydelige dikt til våren, og diktet Den syke rosen, som skildrer forførelse. Blake skildrer sjelenøden i diktet London, noe av det dystreste jeg leste i Erfaringens sanger

Jeg gikk inn for å bli kjent med William Blake med liv og sjel. Først leste jeg gjennom diktene, så leste jeg om Blake, jeg leste kommentarene til diktene, og så leste jeg diktene en gang til, samtidig med den rette kommentar. Læringskurven var bratt, men måloppnåelse var innen rekkevidde, så det var gøy!

Gjeteren

Hvor herlig er ikke gjeterens lodd!
Han flakker fra morgen til kveld.
Han følger sin hjord dagen lang,
og vet han skal rose dem vel.

For han hører søyens røst
som svarer det brekende lam.
Han vokter dem vel
når de ligger i ro, 
for de vet de er trygge hos ham.


Poppy - spennende krim fra Kristine Getz

Poppy er Kristine Getz sin debut som forfatter, og for en debut hun gjør med denne spennende krimmen. Dette er en bok du ikke legger fra deg når du først har startet ☺

Forlaget om handlingen:
Lotte Wiik har nesten en halv million følgere på Instagram. Den bedårende datteren Poppy på to år og tre måneder er selve attraksjonen, det er bildene av henne som stadig trekker nye følgere og store sponsormidler til mammabloggen.

Fire timer etter at foreldrene har publisert et bilde av Poppy utenfor besteforeldrenes hjem på Bygdøy, forsvinner hun. Bortføringen fører til en storm av oppmerksomhet og engasjement, for alle «kjenner» Poppy.
Politietterforskerne Emer Murphy og Mons Tidemand kastes inn i en etterforskning der hver time teller. Handler bortføringen om penger, eller om eksponeringen av barn i sosiale medier - er den en form for lærepenge? Eller henger den sammen med Lottes ukjente fortid?

Rammen rundt denne krimmen er eksponering av barn på sosiale medier. Getz holder ikke igjen, og maler frem et skrekkscenario av de aller sterkeste. 

Jeg skulle bare begynne litt på boken, men ble sittende lenge å lese, så det er ikke tvil om at dette engasjerte. 

Karakteroppbygging er noe Getz er knallgod på, for her møter vi et knippe personer som jeg etter få sider, følte at jeg kjente godt. 

Politibetjent Emer Murphy møtte veggen så det sang for seks uker siden, nå er hun skrevet ut fra psykiatrisk, med streng beskjed om å ta det med ro og spise medisinen sin. Farmoren som hun vokste opp hos er en høyt profilert synsk dame, som er sterkt imot at hun skal ta medisin. Når i tillegg Emers kjæreste Frøya må reise bort, blir Emer overlatt til seg selv, og da tar hun turen opp på Politihuset. Dermed blir hun tatt med i dragsuget, når makkeren Mons Tidemand må rykke ut til Poppys forsvinning.

Måten historien er skrevet på er forfriskende, i sin modernitet og luftige fremtoning. Boken har et fresht språk, og med mye luft, går det lekende lett å lese gjennom den. 

         Han smilte raskt, skjevt. Lillebror er sjalu, føler seg underlegen, prøver å hevde seg ved å trykke henne ned. Vi spiste middag hos mamma og pappa på 17. mai, og Jens mistet besinnelsen fordi DN kalte ham en... hva var det? Jo, en trofèmann. Og sier ikke det egentlig alt om et ekteskap? At han ikke kan unne kona si suksess uten å stjele æren?


Tematikken som belyses er alvorlig nok, og som en påminner er dette en viktig bok. Gjennom lesingen blir jeg berørt av andre, mer mellommenneskelige aspekter, for relasjonen mellom flere av karakterene er fin lesning. 

Gratulerer med flott debut Kristine Getz, jeg gleder meg til neste bok!


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2021
Sider: 350
Kilde: Leseeksemplar

Flere bloggere om boken:
Artemisias verden, Hennings bokhylle og Hverdagsnett