lørdag 6. mars 2021

Antikken på trikken av Knut Saanum

Etter å ha fått meg en flott introduksjon til 66 klassikere, var det veldig fristende å gå videre, og lære litt om antikken. Denne boken var annerledes enn jeg hadde sett for meg, men veldig medrivende, så utstyrt med textmarker, leste jeg gjennom den på en dag ☺

Forlaget om boken:
En lettlest og underholdende introduksjon til antikkens tenkere. Små, velskrevne kapitler formidler antikkens filosofi så kort og fyndig at du blir kjent med en klassisk filosof på en trikketur.

Dette er filosofene som la grunnlaget for hva vi har blitt til i dag. Et eget kapittel tar for seg glemte kvinnelige filosofer.

«Denne boken er en invitasjon til deg som vil forstå litt mer av deg selv, som vil vite hvor du kommer fra, slik at du kanskje også kan forstå litt mer av hvor du er på vei. Og for å bli i stand til det, trenger du litt historie. Ikke hele historien, det blir for mye, men en liten bit. Og biten vi velger er den europeiske kulturens barndom, det vil si den greske antikken.» 


Antikken er en lang tidsperiode av kulturhistorien ved Middelhavets greske og romerske sivilisasjoner, samlet den gresk-romerske verden, fra rundt 700 f.Kr. til rundt 500 e.Kr.. Antikken inndeles i gresk antikk og romersk antikk. Det var en blomstringstid for gresk og romersk litteratur, med forfattere som Homer, Aiskhylos, Ovidius og andre. (Wikipedia)

Som dere skjønner, jeg har en bratt læringskurve, men akk hvor spennende det er å klatre! Knut Saanum begynner reisen med gudene. Han skildrer Chaos som er intetheten alt oppsto av, universets urtilstand. Speilet opp mot dette hører vi om den mest berømte vitenskapsfilosofiske debatten i det tyvende århundre, den mellom Einstein og Bohr. De drøfter seg i mellom, om naturen har en orden, det høres svevende ut, men når jeg leser det Saanum skriver om dette, forstår jeg hva det går i.

Det gode og det onde - mennesket og naturen, dette er utgangspunktet for naturfilosofene som levde før Sokrates og Platon. Veien videre, går via nettopp disse to bautaene, men vi stopper innom flere kjente og ukjente navn, som Solon, en av demokratiets grunnleggere, Anaximenes som påstår at regnbuen ikke er gudenes verk, men ser på fenomenet på en vitenskapelig måte, noe som fører menneskeheten over på en logisk tankevei. Vi hører om Euklid som er geometriens grunnlegger og Epikur som grunnla skolen. 

Med sofistene støter vi for første gang på den intellektuelle. De var ikke profeter, vismenn eller poeter, men lignet mer på det moderne mennesket, et opplyst, men frustrert og vaklende individ. Det er sofistene som introduserer den filosofiske holdningen skeptisme.

Jeg skal ikke gjengi hele boken, for her er mye gull å sanke. Ikke visste jeg at vi har så mange greske ord i vårt språk, mange av dem fikk ny mening da jeg leste denne boken. Ordet "skole" for eksempel, kommer fra gresk og betyr fritid, hvem hadde trodd det?

Da litterære verker og deres opphavsmenn dukket opp, frydet jeg meg, den første av dem var Sofokles og hans Kong Ødipus, som sporenstreks ble lagt øverst i lesehaugen. Medea dukker også opp, Illiaden og flere andre.

Sokrates og hans elev Platon er de filosofene som får mest plass, og det er interessant å bli kjent med deres tankegods. Platon utmerket seg med å ha et radikalt syn på likestilling, siden han mente at kvinner kan være soldater og ledere, på lik linje med menn, ha!
Mye av det de forfekter er for dagens leser selvsagt, men når en har satt seg inn i hvordan verden var, den gang de tenkte disse tankene for første gang, er det ganske spektakulært.

        Men for Sokrates er ikke mennesket et syndig vesen. Vi kommer ikke fra naturens side som feilvare. Men vi kommer heller ikke fiks ferdige, perfekte og fullkomne. Vi kommer mer som et slags halvfabrikat. Som en IKEA-pakke. Ikke ferdig sammenskrudd, men likevel i stand til å fullføre jobben selv. Det skjer i kraft av fornuften. Den inneholder alt som trengs for å gjøre oss til gode mennesker. 

Så om det finnes en synd, ligger den i uvitenheten. Og om det finnes en frelse, ligger den i fornuften.

Etter nettopp å ha lest Odysseen, var det spennende når Saanum tar oss med tilbake til Peloponneskrigen, og byen Sparta. Går alt som det skal i sommer skal jeg tilbringe en hel uke på sykkelen, og sykle langs kysten, vest for Sparta, så når jeg leste dette, fikk jeg sommerfugler i magen.

Aristoteles er en av de andre store filosofene, der Platon er innadvendt i sin tenking, er Aristoteles handlingsrettet og utadvendt. Han tar utgangspunkt i observasjoner av verden og menneskene, ikke i ideene. Han vil forstå naturen, og påstår at alt Guds potensiale er virkeliggjort, at han nå er passiv. 

Det er når vi hører om Aristoteles at filosofien begynner å ligne på selvhjelpsbøker. Han sier at vi er forskjellige som mennesker, at vi trenger selvinnsikt, moralutviklingen begynner med vanen, og at vi må gjøre noe med handlingsmønstrene våre for å bli lykkelige mennesker. 

Kynikernes tankegods er det spennende å lære om, ikke hadde jeg trodd at jeg selv er en kyniker, men til det de gamle greske filosofene sier her, nikker jeg hjertens enig. Vi hører også om Zenon som er stoikernes grunnlegger, og om hedonismens grunnlegger Aristippos. 

Frem til helt mot slutten av boken har antikken bestått av greske filosofer, men nå dukker den romerske keiseren og hærføreren Marcus Aurelius opp. Han lærer oss å skjelne mellom hendelser og tanker, ikke se på hendelsen, men på oss selv, og på vår egen reaksjon på hendelsen. At det ikke er skjebnen, men fortvilelsen over skjebnen som gjør oss ulykkelige. Jeg føler han snakker direkte til meg, når han forklarer hvorfor vi skal gi slipp på behovet for kontroll, så han her vil jeg lese noe av.

Kvinnene i antikken hadde ikke mye spillerom, men i eposene som ble skrevet dukker de ofte opp som fascinerende helter. Jeg nevner i fleng; Helena, Medea og Elektra. Apasia blir omtalt av Platon med respekt og beundring, mens Sapfo bryter det tradisjonelle rollemønsteret innenfor ekteskapet, og skrev heftig kjærlighetspoesi. Også Hypatia da, som var den første kvinnelige matematikeren. Gratulerer Hypatia, godt jobba! 

Begeistringen min skinner nok gjennom, så det er unødvendig å poengtere at jeg likte Antikken på trikken veldig godt. Knut Saanum skriver lett, morsomt og forståelig og så tydelig at jeg formelig hører klikket når bitene faller på plass, i mitt personlige puslespill. 

Utgitt: 2021
Sider: 178
Kilde: Leseeksemplar

6 kommentarer:

  1. Artig å lese om brikkene som faller på plass i ditt personlige puslespill :) Jeg er så enig med deg. Boken er fin og jeg har lært mye av å lese den. Skal skrive om den på tirsdag.
    Nyt helgen

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjekt å høre at du likte den du også, gleder meg til å lese det du skriver om den :)
      Ha en super helg!

      Slett
    2. Skrevet om boken nå. Jeg lot meg begeistre :)

      Slett
  2. Virker som en fin bok, som har gått meg hus forbi. Artig når den er artig skrevet og ikke er en tørr oppramsende bok.
    Du har vel lest Agnes Ravatns bok Stoisk Uro, om filosofene? Noe å hente der og.

    Gled deg til Peloponnes. Jeg var jo der sommeren 2019, og vi reiste rundt på mange antikke steder hvor vi fikk kjenne på historiens sus og lære.. se plassene de de levde og virket. Epidavros, Olympen, masse mer..

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, denne er ikke tørr i det hele tatt, absolutt verdt å få med seg. Hvis du allerede har vært på Peloponnes er det jo et MUST. Vi har planlagt en tur som binder oss litt til ruten vi skal sykle, så det spørs om vi får med oss de store severdighetene, men kanskje vi får en god dose "ekte" gresk atmosfære :)
      Jepp, lest Stoisk Uro, tror jeg har den, så jeg skal ta den frem igjen, takk for tips!

      Slett
    2. Gresk atmosfære får dere i alle fall:)

      Slett