mandag 31. januar 2022

De grunnleggende bestanddeler av Michel Houellebecq

Det er alltid like spennende å sette i gang med en av Michel Houellebecq sine romaner, en vet aldri helt hva en får, men at en ikke er trygg i salen, er garantert. Så også med denne boken fra 1998 som står på listen over 1001 bøker jeg må lese før jeg dør, og er mitt bidrag for januar til Elidas lesesirkel

Forlaget om handlingen:
Michel Djerzinski inviterer forskerkolleger til avskjedsfest. En tafatt seanse som sier mye om verten. En fjern, venneløs mann som knapt har hatt noe forhold til en kvinne. Hvorfor forlater han sin forskerstilling, bare 40 år gammel?
Michel har en halvbror, Bruno, men de to blir ikke kjent før de er voksne. Det har deres felles mor, Janine, sørget for; hun plasserte dem vekk for å kunne frigjøre seg blant hippiene i California. Bruno er sin brors rake motsetning, en storkonsument av kvinner, pornografi og alle former for stimulans og nytelse. Bare en gang fornemmet han noe i nærheten av kjærlighet, i møte med Christiane på en New Age-leir i Sør-Frankrike (leiren eksisterer, og eieren saksøkte forfatteren pga. hans infamt satiriske skildring) der forvirrede sekstiåttere forsøker å finne en livskjerne. 

Michel drar til Irland, der han forsvinner på mystisk vis. Han etterlater seg omfattende skriverier, der han antyder en mulig lysning, om enn ingen løsning. De to brødrene - med sine vidt forskjellige innfallsvinkler på et rotløst liv - illustrerer, ifølge Houellebecq, på en lysende måte hvordan Vesten er i ferd med å begå selvmord.

Er du klar til å bli kjent med mennesket, denne forpinte og rå rasen, knapt nok forskjellig fra apene, som likevel huser så mange edle hensikter? Denne torturerte, paradoksale, individualistiske og stridbare rasen, så grenseløst egoistisk, og iblant i stand til de uhyrligste voldsutbrudd, men som likevel aldri holdt opp å tro på godhet og kjærlighet.

Spørsmålet over her har jeg laget ut i fra, en detalj fra epilogen. Dette er en veldig spesiell roman, på mange måter, både i oppbygging, og tankene som leses mellom linjene. Historien som danner den røde tråden er også temmelig sær, vi leser om molekylærbiologi, elementær partikler og genforbedring, samtidig som dette er en utfyllende undersøkelse av menneskeheten.

Houellebecq er god med karakteroppbygging, det er Bruno og Michel som er hovedpersonene, men vi møter også deres foreldre og besteforeldre, samt sjefer og mange andre. Når vi møter igjen Bruno og Michel som middelaldrende menn, kjenner vi dem ganske godt fra det vi har lest om oppveksten deres, Bruno på kostskole og Michel i et beskyttet miljø hos bestemoren med Annabelle som en trygg og god venninne gjennom barneårene.

Det hoppes litt i tid, når vi drikker avskjedsdrinken til Michel i begynnelsen av boken, er han rundt de førti. Han har en plan for fortsettelsen av livet, som vi ikke får høre om før mot slutten. Han møter sin halvbror sent i livet, moren fikk Bruno først, men sendte ham vekk, så fikk hun Michel to år etterpå, og ham satt hun bort til bestemoren, og forsvant selv til Amerika. Disse guttene møtte hverandre da de tilfeldigvis havnet på samme videregående skole, og rektor informerte dem om at de var søsken. 

Disse to guttene er i sin mest sårbare alder da vi inntar 70-tallet, og atferdsutviklingen går helt bananas. I store deler av romanen belyses, hvordan tiden vi lever i påvirker livsvalgene våre. Det handler om individets frihet, og gjennom flere hypoteser og teorier begynner tankene å kretse rundt spørsmål som er jeget en illusjon? 

De fleste av oss tenker at vi vil ha en opplevelse av frihet i livet vårt. I denne boken får vi gode forklaringer på hvorfor løgn og hemmeligheter danner grunnlag for den individuelle eksistensen, som igjen gir oss frihetsfølelse. Her går forfatteren tett på, og det er lett å kjenne seg igjen i hva han mener, men så spør han også om livet er forutbestemt? et stort spørsmål, som kort fortalt besvares med at ingen kan holdes ansvarlig.

Ja en kan bli riktig så koko av denne boken, den ga i alle fall meg, mye å tenke på. Det er ikke en lett bok å lese, men har du lest Houellebecq før, så forventer du sikkert litt å bryne deg på. 

Michel fører et intellektuelt liv uten så mange sanselige behov, mens Bruno er, i likhet med sin mor, fryktelig opptatt av sex. Sykelig opptatt, vil jeg si, det ble nesten litt for mye av det gode noen ganger. 

Bruno er 18 år i 1974, det året myndighetsalderen blir satt ned til 18 år. Det samme året skjedde det mye som påvirket atferdsmønsteret til befolkningen: Menneskene fikk adgang til å få skilsmisse ved gjensidig enighet, utroskap ble ikke lenger omfattet av straffeloven og selvbestemt abort ble innført. 

Vi følger historien gjennom de neste tiårene, frem til hendelsen som romanen starter med i 1998, og videre tredve år frem. Nå har Michel vært i Irland i ti år, og vi har kommet et stykke inn i vår alles ukjente fremtid. 

                    Det er sogar overraskende å se hvor mildt og resignert - og kanskje til og med lettet - menneskene har akseptert sin egen forsvinning. 

De grunnleggende bestanddeler er en god tittel på romanen, for det er akkurat det det handler om, menneskets byggeklosser og hvordan vår samtid preger oss. Jeg likte boken godt, den kunne med hell vært kuttet ned litt i sideantall, men alt i alt ble dette en fin leseopplevelse. 

Utgitt: 1998/på norsk 2015
Sider: 320
Kilde: BookBites

søndag 30. januar 2022

Mono sapiens av Runar Tjelta

Runar Tjelta er et nytt forfatterbekjentskap for meg. Han debuterte i 2019 med romanen I hodet, i hagen, med hagle, og følger altså i år opp med Mono sapiens, som ved første øyekast kan se ut til å bygge på den samme tematikken. Jeg likte godt årets roman, som kom ut denne uken, så jeg plukker gjerne med meg debutromanen hans hjem fra biblioteket neste gang.

Forlaget om handlingen:
Om ensomhet i åpent landskap.
Geir har ingen venner i byen. Har aldri hatt det, egentlig. Han jobber, drar hjem, spiser, sover og gjentar. Når han ikke får sove, går han ut i Oslo-natten og klatrer i heisekraner.
En slik natt ringer barndomsvennen – den eneste kameraten han har – torpedoen Morten. Han vil vekk fra vold og amfetaminsalg på Jæren, og trenger et sted å bo. Geirs monotoni blir brutt, men kan Morten redde ham fra ensomheten?

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2022
Sider: 177
Kilde: PDF fra forlaget


Åpningsscenene i Mono sapiens fikk meg til å le, selv om selvmordstanker absolutt ikke er noe å le av. Det er en sosialt utilpass mann vi møter, som har kontroll på det tilsynelatende viktigste, jobb og leilighet.

Hans store problem er andre mennesker, så selv om han er velkommen inn i en stor og sosial gruppe kolleger, så greier han ikke å ta steget, å småprate med dem. Han bor alene i leiligheten i Oslo, men følger den samme monotone dagsrytmen hver dag. Ikke våger han å utfordre seg selv, eller finne på noe som kan åpne for mulighet til å treffe nye mennesker.

Så dukker plutselig barndomskameraten fra Stavanger opp, han får krasje på ekstrarommet hans, og fra og med nå blir livet mange hakk bedre. Den venneløse, ensomme, unge mannen på evig tankekjør, skyves i bakgrunnen, utfordret som han blir av Morten, som motiverer ham til å gjøre modige valg i livet sitt.

Handlingsforløpet slutter ikke her, for historien tar flere vendinger som byr på både dramatikk og hjerteskjærende hendelser. Her møter vi voksne menn som fikk gjennomgå litt av hvert i oppveksten, men som nå, til tross for dette, er reflekterte mennesker, som tar seg av hverandre.

                Men det er ikke musklene som er det nifse med Moren nå, det er blikket. Han har blikket til et barn som gjennom hele oppveksten fikk juling av han som skulle ha passet på ham, uten å kunne hindre det. Som til slutt ble stor nok til å slå tilbake. Som siden den gang alltid har sørget for å være tung nok til at ingen kan ta ham eller folk han regner som sine. Som har klippet av folks fingre med sløve hageredskaper for å statuere eksempler.


Det er vont å lese om mennesker som ikke greier å ta vare på seg selv. Vi har godt av å vite at vi har folk rundt oss i samfunnet som tilsynelatende ser helt "oppegående" ut, men som ikke kommer seg forbi hindre, som andre gjerne ville blåst en lang marsj i. 

Alle trenger noen i livet sitt, som ser sårbarheten vår og som kan være med å lindre uroen. Mono sapiens berørte mitt innerste. Helt uten oppkonstruerte fraser eller overtydelige betraktninger, greide Runar Tjelta å formidle budskapet sitt, som er antydet, men absolutt ikke trukket ned over hodet på leseren. 


lørdag 29. januar 2022

Sjelemaleren av Ildefonso Falcones

Ildefonso Falcones har tidligere gitt oss flotte skildringer fra Barcelona. Forfatteren kommer selv fra Barcelona, han er jurist og gjorde en brakdebut i 2006, da Havets katedral kom ut. Norsk utgave kom to år senere, og fikk meg til å ta hele familien med til Barcelona for å se Santa Maria del Mar. 

Forlaget om handlingen:
Barcelona, 1901. Kontrasten mellom rik og fattig er stor, og de politiske spenningene ulmer i byens gater. Arbeiderbevegelsen er i vekst, og den konservative katolske overklassen gjør seg klar til kamp.

Kunstneren Dalmau Salas er fanget mellom to verdener. Han er født og oppvokst blant Barcelonas stolte håndverkere, mens hans store kjærlighet, Emma, er sterkt engasjert i arbeiderbevegelsen. I takt med at Dalmaus kunstneriske virke når nye høyder, begynner hans politiske overbevisninger og kjærlighet til Emma å vakle. Kan Dalmau fortsette å formidle de de fattiges elendige kår gjennom kunsten sin, når han selv lever det søte liv? For å finne seg selv, må han avgjøre hva som er viktigst for ham, både som mann og som kunstner.

Hvis du tror dette er en roman som skildrer besteborgernes liv i sus og dus, så tar du feil. Dalmau jobber som tegner på flisefabrikken til Don Manuel Bello. Han blir behandlet fint for mesteren har sett potensialet i ham. Bello har gjort seg så avhengig av ham, så da Dalmau ble innkalt til militærtjeneste, betalte Bello en stor sum for at han skulle slippe unna, noe som skal komme til å forfølge Dalmau, og ikke minst hans mor, lenge.

Kjæresten Emma er en suveren kokke, hun har fast jobb på et kjøkken. Sammen med venninnen Montseratt, som også er søsteren til Dalmau, demonstrerer de ofte og høylytt for at de fattige skal få et bedre og mer rettferdig liv. Arbeiderbevegelsen krever skille mellom kirke og stat, de republikanske lederne blir mer og mer aktiv, og de er ikke alltid like flink å ta vare på sine egne.

Når Montseratt blir fengslet, betaler Dalmau med sin frihet for at hun skal slippe ut. Emma må også ofre seg, så når Montseratt slipper ut av fengsel, og hører hva de har gjort for å få dette til, ryker vennskapet med dem begge.

Romanen tar for seg de første ti årene av 1900-tallet. Vi er inne i den industrielle revolusjonen, som var preget av begrenset frihet og dyp fattigdom. Byen har smale middelalderske brosteinsgater, markeder og spisesteder, i tillegg til åpen kloakk, garverier som stinker, hønsehold og småindustri. Skildringene av slummen, stanken, nøden, urensligheten og sulten er mange og hjerteskjærende. 

Montseratt og Emma er de som fører kampen, og til dels også søskenparets mor Josefa. Det er en kamp for frihet for alle, men også en kvinnekamp. Kvinnenes handlingsrom er utrolig snevert, og urettferdigheten som utspiller seg i flere av scenene, skjærer meg i hjertet. 

Kunsten som preger det Barcelona vi kjenner i dag, er den vakre art-nouveau stilen. Keramikk og flisproduksjon var stort på begynnelsen av 1900-tallet, og med arkitekten Antoni Gaudi som foregangsmann, ble stilen hvor mosaikk blir brukt anerkjent. Falcones har plassert en av sine hovedpersoner i denne boken, i dette miljøet. Dalmau er dyktig til å male på fliser, og på egenhånd maler han også større ting. Vi ser gjennom hans øyne det som skjer i kunstnermiljøet i Barcelona, men han selv er holdt borte og nede av sin mester Don Manuel.

Sjelemaleren er bygget rundt de faktiske omstendighetene slik de var i 1900, med Lerroux som agitator for å hisse opp massene. Vi får mye informasjon på en gang her, og jeg måtte bruke tid på å slå opp ord og hendelser, og diskutere forskjellige ting med gemalen, for å skjønne mest mulig av tidsånden. 

Dette er først og fremst en roman, en medrivende og spennende historie, som river godt i hjerterota. Den kunne med hell vært kortet ned med hundre sider, for enkelte av sekvensene ble strekt i lengste laget. Romanen er handlingsdrevet, det skjer mye hele tiden, og det er tydelig at forfatteren er oppsatt på at leseren skal forstå samtiden og politikken som har vært med å skape det Spania vi kjenner i dag.

En av mine aller første bokomtaler, da bloggen var helt ny var av Havets katedral. Senere leste jeg Fatimas håndBarfotdronningen og Jordens arvinger - Sjelemaleren står for meg som like fantastisk som Havets katedral, så denne anbefaler jeg gjerne videre ☺


Utgitt: 2019/på norsk 2021
Sider: 688
Kilde: Leseeksemplar

torsdag 27. januar 2022

Hundreårstrilogien av Gunnar Staalesen

Du må ta en titt på Gunnar Staalesens meritter, ryddig og fint gjengitt på Gyldendals nettside (til tross for at flere av utgivelsene er på andre forlag). Mange kjenner nok denne forfatteren fra krim og Varg Veum, men noen av oss har lyttet andektig til det han har å si, i teatermiljøet og i Amalie Skramselskapet, hvor han har en viktig rolle. Jeg har lest Hundreårstrilogien før, men lytter meg gjennom de mange sidene nå, før jeg skal lese 2020 Post festum, som kom ut i fjor. 

Forlaget om 1900 Morgenrød: 
Den første natten i det 20. århundre blir konsul Carl August Frimann brutalt slått ned og drept. Saken blir etterforsket og får sin tilsynelatende oppklaring. Men var det egentlig slik det skjedde? 

Med et fargerikt historisk bakteppe får leseren følge et knippe av personer og viktige hendelser i Gunnar Staalesens romantrilogi fra Bergen på 1900-tallet. Og bakom slynger hele tiden den uoppklarte mordgåten fra nyttårsnatten 1900 seg.


Konsul Friman deltar på et maskeball på nyttårsaften, når et nytt århundre skal drikkes inn. Ved sin side har han tilsynelatende sin kone, men skarpe blikk kan skimte bak masken, at det ikke er fruen.

Dette lille mysteriet er et av mange små spørsmål, som vi faktisk får svar på underveis. Det store spørsmålet utgjør den røde tråden gjennom hele serien: Hvem drepte konsulen? Tilsynelatende svar, og mange små ledetråder holder handlingstråden varm og synlig for leseren.

Underveis blir vi kjent med et stort knippe karakterer, som dukker opp i forskjellige settinger. Disse skildrer med sitt språk og sine hverdagslige sysler livet på begynnelsen av 1900-tallet, og i mine bergenske ører klinger det godt. 

Av de mange historiske hendelsene som flettes inn i handlingen kan jeg nevne arbeidet på Bergensbanen og åpningen av nytt teater (DnS). Vi hører om amerikafarere, barn som blir syke og dør, om hvordan folk tok vare på hverandre på denne tiden, og hvordan klasse spilte en stor rolle for frihetsfølelsen til menneskene. Det er artig å høre om hvordan den elektriske belysningen fikk betydning for byfolket, og at det i 1914 var 30 biler i Bergen.

Ekstra spennende er det å høre om krigsutbruddet, og hvordan det påvirket Bergens befolkning, og ikke minst brannen i 1916, som er godt kjent historie for mange av oss. Spanskesyken var tøff, og bidro til oppblomstring av uroligheter og dannelsen av fagforeninger. 

En annen ting som fant fotfeste tidlig på 1900-tallet var omstreifende predikanter. Når dette omtales, får vi morsomme replikker fra tvilende foreldre, og ungdommens begeistring. Dette skildres nær sagt i samme åndedrag, som ungpikers blodrøde blomstring, to av mange mursteiner, som på elegant vis mures sammen til denne fargerike fortellingen. 

Som du sikkert skjønner dette er en handlingsmettet roman, som går raskt fremover. Ved hvert kapittel hopper vi noen år frem, men stadig holder vi følge med noen av karakterene.

I avslutningen av denne første delen av trilogien er det urfremførelsen av Nordal Griegs stykke Vår ære og vår makt som får fokus. Jeg så dette stykket 80 år etter det ble satt opp første gang, og frydet meg over å lære tumultene rundt premieren, bedre å kjenne. 

Boken kom ut i 1997

*******

Forlaget om 1950 High noon: 
I oktober 1932 blir en mann funnet druknet i Puddefjorden. Saken blir etterforsket som et mystisk dødsfall, og spørsmålet dukker opp: Har det noen sammenheng med det uoppklarte drapet på konsul Frimann, natt til 1. januar 1900? 

I andre bind av Gunnar Staalesens trilogi om vårt århundre, 1950. High Noon, tas trådene fra den første saken opp igjen, og på ny må spørsmålet stilles: Hva var motivet den gang og nå? Og - kan den skyldige ennå avsløres?

Historien plukkes opp igjen, der hvor forrige bok sluttet. Den uspiselige predikanten blir funnet druknet, og denne gangen er sønnen til etterforsker Christian Moland, junior på oppdagelsesavdelingen.

Vi får høre om følgene av den brutale voldtekten på tjenestejenta Tordis, som skjedde for 15 år siden. Sønnen hennes har kommet til byen, og Gurine, moras tante, forteller detaljer rundt hvordan han ble til. 

Krigen kryper innpå, noe diskusjonene blant folk bærer preg av. Videre opplever vi krigsutbruddet, og ikke minst, en fantastisk skildring av da skipet Voorbode eksploderte på Vågen 20 april 1944. Min farmor var en ung dame den gangen, og på vei ut døren for å gå til frisøren. Hennes hadde lenge vært sengeliggende, og faren jobbet på BDS på kaien, dette har jeg hørt mye om, så det var ekstra spennende å lese Staalesens skildringer av denne ulykken.

Det er ikke tvil om at krigens herjinger i Bergen er spennende lesning. Det skildres på micronivå, gjennom fine skildringer av enkeltmenneskets gjøren og laden, og med politiske briller som gir overblikket. 

Denne boken tar oss gjennom krig og gjenoppbygging, og det er ikke tvil om at menneskene i tiår etter krigen var slutt, var preget av hva de hadde vært gjennom. Staalesen tar et saftig oppgjør med myndighetenes neglisjering av uteseilerne, og skildrer fint skammen de følte, de som var nazivennlige.

Khrusjtsjov, lederen i Sovjetunionen som var den første som besøkte USA hører vi litt om, og også Cubakrisen som pågikk i tidsrommet som High Noon dekker. 

I bokens avslutning befinner vi oss i 1962. Politimannen Ole Berstad er 89 år gammel, og nå ønsker han å snakke med kollegaen sin den gang, Sven Atle Moland. Det var disse to som skulle oppklare drapet på Konsul Friman i 1900, så nå knyttes disse to bøkene nensomt sammen.

Boken kom ut i 1998

*******

Forlaget om 1999 Aftensang: 
Tredje bind i Gunnar Staalesens trilogi om det 20. århundre begynner med etterlysningen av den elleve år gamle Veslemøy Heggøy, som ble borte fra sitt hjem i bydelen Landås en torsdag i oktober 1962. En sak for politibetjentene Nymark, Vadheim og Lyngmo. Samtidig er det noen som ikke kan slippe taket i drapet på konsul Frimann natt til 1. januar 1900...

En ny forbrytelse skjer i åpningen av denne boken, det er spennende når det pågår, og utover i boken ser vi tilbake på hendelsene.

Romanen skildrer tidsånden perfekt, både måten menneskene snakket til hverandre, hva de brydde seg om, og små og store fremskritt som gjøres i hjemmet, tv for eksempel. 

Vi hører om drapet på Kennedy og at det faktisk hadde mye å si for de politisk interesserte i Bergen. Arven etter krigen henger i, de som hadde familiemedlemmer som leflet med nazistene, føler skam, og flere søker seg vekk fra de kjente omgivelsene i fortsettelsen av livet sitt.

Sammen med 70-tallet dukker Isdalskvinnen opp, denne kjente mordsaken, som vi liksom aldri blir ferdig med. Et tiår senere er det Aleksander Kiellandulykken det handler om, og det etter at vi har hørt om oljeeventyrets begynnelse, og den store mangelen på sikkerhet og kontroll som preget oppstarten. Før selve ulykken skildres, får vi noen innledende beskrivelser av livet på plattform samtidig som vi blir kjent med noen av karene som jobbet i oljen. Spenningen øker, for vi vet jo hva som kommer til å skje. Det er ikke til å legge skjul på at tårene mine trillet da min mann og jeg sammen lyttet oss gjennom denne historien, på kjøreturen hjem fra skihelg.

Smilet kom tilbake igjen da jeg la i vei opp Stoltzen og vi hørte om presten i Fyllingsdalen Kirke. Vi befinner oss rundt 1982, akkurat det året jeg selv ble konfirmert i denne kirken. Jeg gikk på Lynghaug Ungdomsskole, og farmor jobbet på gamlehjemmet, så nå beveger Staalesen seg frydefullt nær min egen livshistorie. 

Det føles naturlig at denne siste boken ikke blir like spennende som de to forrige, siden vi historisk sett befinner oss i nåtid. Handlingen mot slutten er preget av det hundre år gamle drapet, som vi får servert løsningen på, som en liten dessert, helt mot slutten. Før vi kommer så langt går den kjente privatdetektiven i Telthussmuget grundig gjennom hvordan det hele hang sammen.

Jeg likte denne boken og resten av Hundreårstrilogien veldig godt, og nå gleder jeg meg til å sette meg ned med 2020 Postfestum, for å se hvordan Gunnar Staalesen oppsummerer og avrunder trilogien, 20 år etter.

Boken kom ut i 2000

*******


Sigmund Sæverud leser helt perfekt. Han har dreisen på striladialekten, tjuaguttdialekten fra Bergen, og fiffens måte å snakke "høybergensk" på. Lydbokversjonene jeg har lyttet meg gjennom ble lest inn i 2019, og hver bok er på drøye 19 timer.

mandag 24. januar 2022

Ekko - Et essay om algoritmer og begjær av Lena Lindgren

Lena Lindgren mottok høsten 2021 Brageprisen for Ekko, i kategorien beste sakprosabok i året som gikk. Forfatteren bor i Oslo, og er til daglig politisk kommentator i Morgenbladet. Algoritmer og begjær, ikke to ord jeg normalt ville satt sammen, men et par begeistrede omtaler fikk meg til å stille meg i kø for å låne boken. 

Forlaget om boken:
Ekko var nymfen som snakket for mye. For dette ble hun dømt til en skjebne hvor hun bare kunne gjenta andre. 

På 2000-tallet møter vi Ekko i medieteknologien; i virale memer, skittstormer, hekseprosesser og ekkokamre. Den som får algoritmene på sin side, vinner oppmerksomhetsøkonomiens høyeste trofé: å bli sett. Og Ekkos store kjærlighet var Narcissus, han som druknet i sitt eget speilbilde. 

I dette essayet fletter Lena Lindgren politikk, mytologi, psykologi og vitenskap sammen med scener fra Silicon Valley. Ekko er en samtidsdiagnose og en høyttenkning rundt noen av de mest avgjørende spørsmålene i vår tid. 


Det er fristende å friske opp den sedvanlige roman og krimlesingen med ett og annet essay. Når det som formidles er så interessant og lærerikt som i Ekko, og i tillegg har noe virkelig skremmende over seg, så blir boken vanskelig å legge ned.

De fleste av oss er på Facebook, Instagram, Snap og flere andre kanaler. Klart vi tenker på at vi stikker hodet frem, mot maktmennesker som kanskje ikke vil oss vel, men kan det være så farlig da? - lille uinteressante meg liksom...

I åpningsscenene tas vi med til den fruktbare dalen Santa Clara, hvor de dyrker aprikoser og annen frukt som trenger masse sol. Vi kjenner stedet som Silicon Valley, og med det navnet får vi helt andre bilder i hodet. Her finner vi hovedkvarteret for mange store selskaper, som Marc Zuckerbergs Facebook, Google, Apple, Amazone, Netflix og YouTube.

Lena Lindgren befinner seg der, og hun tar oss med på en rundtur som skildrer arbeidsmetodene og tankesettet til de som bestemmer i disse mektige selskapene. Jeg lærte ord som jeg ikke hadde i mitt vokabular fra før: Disrupsjon, atferdspsykofysikk, og mimesis.

Det var spennende å høre om James Williams, sjefsingeniøren hos Google, som ble så distrahert av medieteknologien at han sa opp stillingen, og heller ville studere filosofi. For 53 år siden påsto Marshal McLuhan at menneskeheten vil legge leseferdighetene bak seg, jeg undres på om han får rett?

Vi hører også om tyskeren Peter Thiel, som også holder til i Silicon Valley. Han er investor og gründer, en skikkelig smarting som har studert filosofi ved Stanford. Han står bak PayPal, som de fleste kjenner, men også Palantir, som er stor innen spionasje og politisk overvåkning. 

Teknologien går fort, har vi en plan? Lesningen av Ekko fikk meg til å bli litt skjelven, så jeg håper inderlig at noen som vil oss vel, har en slags plan. Kanskje blir mennesket mer og mer lik et stykke smartteknologi? 

Når jeg leser tekster som skildrer verden slik den er, så håper jeg jo alltid på å ende opp litt klokere. Denne gangen er jeg nok mer skremt enn noen gang før, og følelsen av at
"jo mer jeg lærer, jo mindre kan jeg" kom brutalt tilbake. Boken ble i tillegg nesten dagsaktuell siden jeg leste om Breivik og høyreekstreme online-manifester, samtidig som jeg så ham på nyhetene.

Ekko handler om algoritmer, altså hvordan alt henger sammen, og blir kopiert i stor skala. Og så handler det om begjær, for det var jo det nymfen Ekko gjorde i Ovids historie om Narcissus og Ekko, hun begjærer ham, og snakker alle rundt seg etter munnen. Essayet Lena Lindgren har skrevet er ytterst interessant, det er lettlest, men var sikkert ikke lettskrevet, for denne teksten rommer mange innfløkte sammenhenger, uten å fremstå som oppstykket eller forvirrende.

                    I dag er hekseprosesser noe som kjennetegner sosiale medier, og de utspiller seg med en nærmest rytmisk dramaturgi. Skittstormen er et digitalt ekko av fortidens fysiske henrettelser. Sosiale medier har tatt steiningen, lynsjingen og gapestokkene til samtiden.


Lindgren gir oss et innblikk i hvordan de store aktørene, gjennom atferdsdesign og avhengighetsdesign utnytter sårbarheten i den menneskelige psyke. Litt småskremt satt jeg tilbake etter endt lesning, imponert over essayet og Lindgrens formidlingsevne. 

Vil du lese mer om boken, titt gjerne innom Tones Bokmerke, Leselukke og Minbokogmaleblogg, de har alle skrevet flotte omtaler av boken. Nå er mitt hode litt kokkelikokkos, etter å ha fått så mye innputt. 

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2021
Sider: 208
Kilde: Biblioteket

søndag 23. januar 2022

Stormvakt av Kristina Ohlsson

I Kristina Ohlssons nye serie befinner vi oss på Sveriges vestkyst, hvor vi møter en kommende brukthandler og en etterforsker i hovedrollene. Jeg har lest og hørt mange av Ohlssons bøker, og liker godt måten hun skriver på, så jeg gikk forventningsfullt i gang med denne serien.

Forlaget om handlingen:
Samme stormfulle natt som August Strindberg kommer til Hovenäset i Bohuslän, forsvinner den populære læreren Agnes sporløst. August har lagt Stockholm og en fremgangsrik karriere i finansbransjen bak seg for å følge drømmen om å åpne «Strindbergs second hand». Endelig skal han få drive med noe han elsker å gjøre – kjøpe og selge brukte ting – og dessuten på et sted som han har lengtet etter å dra tilbake til.

Men hele vestkystidyllen rystes av Agnes’ forsvinning. Politiet, med den empatiske og engasjerte Maria Martinsson i spissen, leter etter Agnes dag og natt. Håpet om å finne henne i live svinner. Hva er det som har skjedd? Og hvorfor får August Strindberg en ubehagelig følelse av at han sitter på en del av løsningen? 

Tankene på et gammelt mord fra langt tilbake, blir vekket til live når Agnes forsvinner. Maria er ansvarlig for å snu hver stein i søket etter Agnes, og hun gjør en god jobb, til tross for manglende støtte på hjemmefronten. 

Når August kommer til sitt nye hjemsted, må han i en overgang leie et lite hus, før en lekkasje er reparert i huset han har kjøpt. Det skal vise seg at det midlertidige huset bærer på en mørk historie. Den dystre stemningen som blir bygget opp, får også et snev av uhygge, når August synes han skimter en mystisk skikkelse utenfor på veien.

August overtar også sjøboden som hører til huset han har kjøpt og han arver bilen til det nedlagte begravelsesbyrået. Handlingen er spekket med artige små begivenheter, møter mellom mennesker, og i tilbakeblikk får vi lære Augusts historie å kjenne. August blir kalt "Stockholmeren", noe som bekrefter fordommer hos de som bor her, og dette er et av temaene som følges i boka. Et annet er psykisk og fysisk vold i hjemmet, som skildres gjennom flere av karakterene i denne krimmen.

        - For et vær, sa August.
        - Vestkystvær, sa Maria. Lengter du hjem?
        - Nei.
        Hun lurte på hvorfor. Hvordan kunne en som ham ha havnet på Hovenäset? Hvem flyttet fra Stockholms mylder til et sted som var så lite at de aller fleste i landet ikke engang hadde hørt om det? 
        Da lød det et dempet brak fra kjelleren.
        Maria reagerte lynraskt.
        - Vent her, hvisket hun og løp lydløst ned trappa og stilte seg ved siden av kjellerdøra, sånn at den som åpnet den ikke skulle se at han eller hun var oppdaget.


Maria sliter med ektemannen, men sammen med kollegaen Ray-Ray fungerer hun godt. Politiet jobber ut i fra en campingvogn, noe som bidrar til flere artige kommentarer. Etterforskerparet står på, og litt etter litt samler de sammen ledetråder som fører dem videre mot løsningen på mysteriet Agnes. 

I denne boken reflekteres det over det å leve langsomt, å ta seg tid til å sykle i stedet for å kjøre bil, og å ta vare på, i stedet for å kjøpe nytt. Skildringer av landskap og lokalmiljø er mange og detaljerte, og bidrar til at dette blir en skikkelig kosekrim. 

Mot slutten hardner det dog til, flere mennesker på dette lille stedet skjuler sine ugjerninger godt, og litt etter litt, avsløres disse, og selve forsvinningsgåten får sitt svar. Jeg likte boken godt, savnet spenning, som jeg stort sett gjør når jeg leser krim for tiden, men koste meg sammen med karakterene i Stormvakt.

Hverdagsnett har også skrevet om boken ☺


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2021
Sider: 480
Kilde: Biblioteket


torsdag 20. januar 2022

En hellig lund av Vidar Sundstøl

Jeg har lest flere bøker av Vidar Sundstøl, og hvor godt jeg har likt/forstått boken, har vært varierende. Derfor kriblet det litt i magen, da jeg så at han har kommet med en ny roman nå i januar. Det skulle ikke mange sidene til, før jeg skjønte at denne er skrevet helt etter mitt hjerte, begeistringen steg etter hvert som jeg leste den alt for korte boken.

Forlaget om handlingen:
Noen få tiår frem i tid: En kollaps i naturen har fått alle trærne til å dø. En gammel mann skriver om moren og slekten hennes som levde i og av skogen, hvis historie lå lagret og lesbar i myrene i form av pollen. Og så skriver han om Yggdrasil, selve livstreet, som en gang bandt hele det norrøne kosmos sammen.
Ved en tidligere skole deles det daglig ut litt vann og noe kjøtt av ukjent opphav. En siste rest av samfunn. Men langsomt tømmes byen for folk og forsyningene minker. Rekker han å skrive ferdig før alle er borte? Vil han klare å komme seg vekk i tide? Og finnes det noe sted igjen å dra?

En hellig lund er en meditasjon over forbindelsene mellom trær og mennesker. Det er også en elegi for en tapt verden --­ en verden det ennå er mulig å gjøre noe for.

Jeg påstår at romanen er for kort, fordi jeg nøt tilstanden den satt meg i, men ikke for kort i forhold til hendelsesforløpet og måten den sluttet på. Det var fengslende å følge den gamle mannen som lever alene i en ødelagt verden.

Historien er satt sammen av det mannen foretar seg i nåtid, av livsnødvendige rutiner og en kraftig lengsel etter å få skrevet ferdig teksten han holder på med. Den tidligere millionbyen er nå tømt for støyende folkemasser, her finnes ikke strøm, så ingen nyheter om hva som skjer i verden, når ham. I små drypp utover historien pusles bildet av omstendighetene sammen, den store elven stinker, vannforsyningen er kuttet, vi hører om tider hvor hyppige branner sto for ødeleggelser og den plutselige skogdøden. Vi får ikke vite i klartekst, hva som har skjedd, heller ikke hvem, om noen, som har makten, og hvorfor menneskene på skolen ikke skjønner norsk. 

Så revnet natten i et nytt skrik, lengre denne gangen, og enda villere. Huden min trakk seg sammen til et eneste gys, og jeg kom meg på bena, en olding med et lite barns hamrende hjerte Å påstå at jeg løp, ville vært løgn, men inni meg var jeg på vei til mor gjennom skogen mens kvister pisket inn og håndbaker. 


Vil blekket i de to siste kulepennene holde, til det han vil skrive? hvor lenge varer batteriet i hodelykten? hvor kommer egentlig kjøttslintrene de får utdelt sammen med vannflasken fra? Når en samtidig hører om at alle løshundene er borte, kan en jo bare undre seg.

En eske med memorabilia, et bilde av ham selv inni et tre, et gammelt teppe og en drøm. Via disse innfallsvinklene, tok Vidar Sundstøl meg med på en reise i tid, som også gikk innover i meg selv. Jeg lar meg berøre av dystopier, det er noe grensesprengende over tanken på at den moderne verden, faktisk kan ta slutt en gang. Hva gjør vi da? hvordan kan livet se ut for et enkeltmenneske som lever videre, under disse ekstreme forholdene?

En hellig lund er skrevet i et poetisk og avrundet språk, som gir meg mange nydelige bilder på netthinnen. Teksten beveger seg som i bølger, frem og tilbake mellom hverdag og minner, noe som bidro til min egen rolige sinnstilstand, da jeg leste. Forlaget kaller romanen "en meditasjon", og det kan jeg si meg helt enig i. - Denne må du lese!

Forlag: Tiden
Utgitt: 2022
Sider: 100
Kilde: Leseeksemplar

tirsdag 18. januar 2022

25. september-diktene av Joakim Kjørsvik

Joakim Kjørsvik er et nytt navn for meg, men han debuterte allerede i 2007 med en samling fortellinger. Etter det har han skrevet en roman, og dette er hans tredje diktsamling. Er du nysgjerrig på dikt, men har funnet det vanskelig til nå? da er dette en fin diktsamling å komme videre med. Øvelse gjør mester! jeg snakker av erfaring ☺

Forlaget om boka: 
I 25. september-diktene samler Joakim Kjørsvik et utvalg av enkle, inderlige og ofte humoristiske kjærlighetsdikt han har skrevet til sin kone. 

Gjennom stadig nye, lekne, entusiastiske og overraskende måter å beskrive forelskelse og kjærlighet, skriver Joakim Kjørsvik frem en storslagen kjærlighetserklæring, og et bidrag til en fornying av moderne kjærlighetspoesi.


Forlag: Kolon
Utgitt: 2021
Sider: 74
Kilde: Leseeksemplar


Det er noen fine dikt Kjørsvik gir oss med denne samlingen. Jeg liker dikt som er forståelig i formen, og ikke så poetisk at jeg faller av i første sving. I disse diktene får vi litt å le av også, og noen dikt er underfundig, og krever et snev av ettertanke. Da jeg hadde sittet en stund med denne diktsamlingen, var det gjerne bare ett ord som skulle til, for at hjertet mitt åpnet seg for lange tanker, som ordet "blikkstille". 

JA

Venter du på meg, 
selv når jeg har sagt
at jeg ikke kommer?

Enkelt sant? Håp og lengsel er vel de viktigste ingrediensene i forelskelse, og det er nettopp forelskelsen som preger kjærligheten som skildres her. Noen av tekstene bruker ordspill og lek med ord til å formidle budskapet, som "Skje din vilje" og "Lang natts ferd mot dagen derpå". 

Fregner

De trenger et varsomt puff,
for å nærme seg hverandre.

Asfalten får fregner.

Hun finner armkroken hans,
under paraplyen.


Jeg tilbrakte noen kveldstimer med denne samlingen, leste alle diktene, før jeg begynte på nytt, og leste favorittene mine på nytt. Jeg leste små brokker av enkelte dikt, hang meg bare opp i akkurat den setningen som traff, kanskje bare en overskrift eller en avslutning. Diktet under her er klippet, redigert og satt sammen av meg, beklager Joakim Kjørsvik min lek med diktene dine, er ikke vont ment ☺

Jeg gråter ikke, jeg renner over.
Vi snudde ikke døgnet, vi vrengte det.
Jeg blir så høy på pæra av å elskes av deg, alt mulig umulig blir mulig.

mandag 17. januar 2022

Vridd av Reidun Elise Foldøy

Reidun Elise Foldøy kommer fra Osterøy, men bor og arbeider i Bergen. I 2007 vant hun en novellekonkurranse, noe som resulterte i en forfatterdebut året etter. I fjor kom hennes andre utgivelse, en roman som tar for seg et tema som river godt i sjelen.
Vridd anbefales på det varmeste! 

Forlaget om handlingen:
Under det fargerike og frigjerande 1970-talet blir vesle Hjørdis skyfla rundt i ei steril vaksenverd der alle meiner å vite kva som er best for henne. For føtene er ikkje som dei skal. Hjørdis sin far finst berre på eit avisutklipp, og mora spelar så vakkert på fløyta si i gravferder at det går gjetord om henne.

Gjentekne sjukehusopphald slit på bandet mellom dei to som alltid har vore eitt, når mora ikkje får vere der. Men Hjørdis knyter også nye band. Ho speglar seg i dei ho finn, og oppdagar slik seg sjølv.

Forlag: Ylajali
Utgitt: 2021
Sider: 202
Kilde: Leseeksemplar


Det trekkfulle loftet musikkstudenten bor på, må gjøres om til et barndomshjem, når den lille jenta hennes blir født. Barnet er født med dobbeltsidig klumpfot, så allerede på klinikken er legene i gang med å reparere henne.

Moren, som gjennom hele boken bare kalles for "mora" har en anonym rolle. Noen mennesker skjer det ting med, mens andre får ting til å skje, denne moren er i mine øyne i første kategori. Det er noe hjelpeløst over henne, selv om hun tar til motmæle når hun må forlate datteren sin på sykehuset.

Romanen er delt i tre deler, og i begynnelsen får vi vite litt om bakgrunnen til moren, om omstendighetene rundt farskapet, og om besteforeldrene. Er det tilfeldig at far og morfar har navn, mens mor og mormor er anonyme? Jeg leser kvinnekamp i akkurat dette trekket, og samtidig gyser jeg over legens påstand, om at babyer ikke føler smerte på samme måte som "oss andre".

I den neste delen er Hjørdis blitt syv år, og skal begynne på skolen. De har flyttet tilbake til morens barndomshjem, gården som besteforeldrene fremdeles driver. Hvordan livet har vært de siste seks årene vet vi lite om, men Hjørdis forventes å gå til og fra skolen, og være med på fjellturer og i gymtimene.

Etter hvert som hun får større rekkevidde, sliter dette på kroppen hennes, og måten de voksne håndterer Hjørdis sine utfordringer på klassens fjelltur, ryster meg. 

Vi hopper enda to år frem og i denne siste halvdelen av boken slipper Hjørdis å halse etter de andre. Mor tar henne med til en annen lege, enn den de har gått til, og han sender dem videre til undersøkelser i Oslo. Her blir ni år gamle Hjørdis stuet inn på et seksmannsrom med jenter som er et par hakk eldre enn henne. 

I begynnelsen er Hjørdis redd, her er mange uuttalte regler og siden hun ikke er moden nok til å tolke alt som skjer rundt henne, opplever hun mange skremmende øyeblikk. Hvem som helst kunne blir satt ut av å bli ført inn på scenen i et undervisningsrom, og bli gjort til mål for de mange studentenes blikk. Verken leger eller sykepleiere er spesielt barnevennlige, og måten de forholder seg til de unge pasientene på barneavdelingen på, er skrekkelig lesning.

            Ikkje skjer i meg før eg har sovna, kviskra Hjørdis, men augo rundt henne vart smilestrekar over munnbinda, for dei forstod visst ikkje at ho meinte alvor.


Heldigvis får Hjørdis god kontakt med romvenninnene sine, de feiler mange forskjellige ting, og flere lever en mye verre skjebne enn henne. Vennskapet som litt etter litt oppstår, blir som en pustepause for denne leseren, som slukte boken i ren skrekk. Sånn var det dere, å være liten og komme på sykehus på 70-tallet. Dette mørke kapitlet i historien vår, er troverdig skildret, historien oser ikke av agenda, eller er utpreget sentimental, det er rett og slett et reflektert og velskrevet tidsbilde. 

Jeg kunne virkelig ønske at boken sto fremme i alle bokhandlere, men bergensere kan i alle fall finne den hos Norli i Strandgaten ☺ Fra 26 januar er boken å få lånt på Bergen Offentlige Bibliotek, takk for at dere tok den inn!

Vridd er inspirert av forfatterens egne erfaringer av å vokse opp med klumpfot. 

søndag 16. januar 2022

Obscuritas av David Lagercrantz

Etter å ha lest Stieg Larssons bøker om Lisbeth Salander, falt jeg for fristelsen til å lese David Lagercrantz sin oppfølger til Larssons bøker Millenium - Det som ikke dreper oss. Dette ble mitt første møte med denne forfatteren, og til nå eneste, for de tre neste bøkene hans har jeg ikke lest. Obscuritas er første bok i en ny krimserie, og denne likte jeg mye bedre enn den andre boken jeg har lest av ham. 

Forlaget om handlingen:
Det er sommeren 2003, og USA har akkurat invadert Irak. En fotballdommer med en fortid i Afghanistan blir funnet drept i Stockholm. Fotballpappaen Giuseppe Costa arresteres for forbrytelsen, og det virker som saken er løst. Men Costa nekter å innrømme drapet, og professor Hans Rekke, verdens fremste ekspert på avhørsteknikker, settes på saken. Er det noen som kan knekke Costa, må det være ham.

Men ingenting går som planlagt. Costa løslates, og politiet står igjen uten spor. Bare Micaela Vargas, den unge politibetjenten fra Husby som kun på nåde er blitt involvert i etterforskningen, nekter å la saken ligge. Vargas og Rekke bestemmer seg for å finne ut av hva som har skjedd. 

Dette fører dem til CIAs jakt på terrorister og Talibans krigføring mot musikere. Hvem var egentlig fotballdommeren? Er han offer eller gjerningsmann?

Min første tanke da jeg var ferdig å lese Obscuritas, var at det skal bli spennende å høre mer om paret Micaela Vargas og Hans Rekke. Drapet som førstebetjent Carl Fransson og gjengen hans skal oppklare viser seg å bli en hard nøtt å knekke. Den unge og fremdeles temmelig uerfarne politimesteren Martin Falkegren, tar noen dårlige valg, og så han lar seg overtale, til å invitere den enda yngre aspiranten Micaela Varga med på laget.

Hun er en skarping, selv med to kriminelle brødre å skygge unna, greier hun å unngå tunnelsynet de andre etterforskerne er fanget i. Etter å ha vist hva hun duger til, blir hun skjøvet ut igjen, så hun begynner å gjøre sine egne undersøkelser, rundt drapet. 

Før hun ble plassert tilbake på ungdomskrim, har hun vært med for å møte professor i psykologi Hans Rekke. De fant tonen, så når hun trenger å lufte noen tanker rundt drapet på Jamal Kabir, oppsøker hun ham igjen. Det skal vise seg at han har sine egne demoner å sloss med, men på et vis, greier de to å kommunisere.

Inn fra sidelinjen hører vi om suspekte politikere i hjemlandet, og om CIA som skjuler sin egentlige oppførsel når det gjelder avhørsmetoder. Historien tar oss med tilbake til 1987 og Sovjets okkupasjon av Afghanistan, og afghanske elever ved Moskva-konservatoriet. 

Obscuritas er ikke spesielt spennende, men handlingen byr på mørke stemninger og god nerve. Det er skummelt med brødrene til Micaela Vargas, og ikke minst personligheten til Hans Rekke, som det ikke er mulig å bli klok på. Jeg gleder meg til å høre mer om dem begge to. 

Ikke vær så rask til å diagnostisere, tenkte Rekke. Du har latt deg lure før. Men i de mørke øynene til broren hadde han syntes han så narsissisme, psykopati og machavellisme. Hele den mørke triaden. Han hadde fått følelsen av å se inn i ren og svart ondskap, et tomrom av iskalde kalkyler, og på en eller annen måte visste han: Michaela hadde sett det samme og levd med det, men ikke våget å innrømme det fullt ut.

Plottet er interessant, og historien er skrevet på en sånn måte, at det er lett å følge med, selv om det er mye fundering frem og tilbake, og mange som har skjulte hensikter. Det er interessant å høre små detaljer fra Afghanistan, både når russerne er inni bildet, og senere når det er CIA som herjer. 
Jeg gleder meg til neste bok i serien!


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2022
Sider: 416
Kilde: Leseeksemplar


torsdag 13. januar 2022

Diktlesesirkel i januar: Romantikken

Artemisias verden inviterer til diktlesesirkel også i 2022. Kategoriene har hun satt, og det er opp til oss selv hvordan vi vil besvare utfordringen. I januar skal vi lese et dikt fra romantikken, som er en tidsperiode (1750-1850) og en stilretning. Siden jeg er godt i gang med å repetere Gunnar Staalesens omfattende verk fra Bergen, føltes det naturlig å også lese dikt herfra. Jeg valgte meg en prestesønn fra Bergen, Johan Sebastian Welhaven (1807-1873). 

Johan Sebastian Welhaven er ikke blant de mest kjente dikterne våre, mer kjent er nok Henrik Wergeland, som var hans motstander, politisk så vel som kunstnerisk. Han var konservativ av natur, og ville beholde unionen med Danmark.

Welhaven var opptatt av at diktene skulle oppfylle kravene til skjønnhet og harmoni, og ga ut i alt fem lyrikksamlinger. I boken jeg valgte meg fra biblioteket, er det Liv Bliksrud som har valgt ut 64 dikt. Boken er ryddig satt opp, etter et kort forord som forklarer rammene for utvelgelsene hennes, kommer dikene på løpende bånd, uten forstyrrende elementer, mens det til slutt er noen sider med opplysninger om hvert dikt, og avslutningsvis en tidslinje over Welhavens liv og virke. 


Welhaven ble i 1843 fast ansatt som lektor i filosofi, ved universitet i Christiania. I mai 1845 giftet han seg med Josephine Bidoulac, barndomsvenninne med den avdøde forloveden hans Ida Kjerulf og Camilla Wergeland (Collett) som han var forelsket i. 

Da var det drøye ti år siden han debuterte som lyriker, noe jeg antar han gjorde i ren frustrasjon, siden utgivelsen heter Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik. Jeg kunne ikke dy meg, etter å ha lest om hvor hett diskusjonene gikk i de akademiske kretsene disse to kumpanene ferdedes, å bla litt i boken (Nasjonalbiblioteket) 
Nå skal jeg ikke påberope meg å ha klart å lese dette, men tenk om det fantes en masterstudent som ville fordypet seg og oversatt til sånt språk vi snakker i dag. 

Det var mye virak rundt Johan Sebastian Welhaven, noe det var morsomt å lese om. Siden boken jeg har lånt ikke inneholder mye om lyrikeren, måtte jeg ta google litt. Dukker det opp en biografi om denne mannen, så leser jeg den gjerne ☺


Så over til diktene jeg har lest i denne samlingen:

Det første diktet i boken heter Norges dæmring og er en sonette, med prolog og 75 sonetter. Alle er ikke gjengitt her, men mer enn nok til å komme inn i rytmen og nesten glemme det gammelmodige språket. Jeg gjengir prologen, som ga meg en god start på denne boken, for noe her ga gjenklang i meg.

Mens Norge slumrer i sit Sølverpantser,
og selv hans Aandedræt i Luften fryser,
og hele Folket gaaer i lodne Kyser,
og Vand og Blod forkjøler sig og standser;

mens Glæden kun med Granbar sig bekrandser,
og Talglys er det Hele fast, som lyser,
og Brystet selv i Ulvepeltsen gyser,
og man er lam paa tre av fire Sandser;

i denne Nød man griber Stimulantser,
at Livet ei skal slukne i det Indre:
man drikker Punch, forlover sig og dandser.

Jeg har i Sneen lavet nogle Skandser,
en hadriansisk Vagtmuur i det Mindre;
her leger jeg med literaire Landser.

Det er ikke mye humor i Johan Sebastian sine dikt, men dette her begynner veldig artig. Mange av diktene er neddempet og nær sagt triste, som Den siste septemberdag. Her er mye natur, skognymfer, prangende blomster og romantiske bueganger. I dette diktet er det også henvisning til Amata - en elsket kvinne, som antas å være Camilla Collett. 

Titlene på diktene sier litt om hvor opptatt han var av naturen: Paa fjeldet, Hvile i skoven, En vaarnat, Ved havet, Det tornede træ etc. Men jeg leser også om Orpheus, Protesilaos, Glaukos, Ganymedes, Sisyphos mfl. 
Da jeg kom til diktet Bergens stift, forventet jeg å lese på meg klump i halsen av stolthet over byen min, men det diktet skjønte jeg ingenting av. 

Favorittene mine blant Welhavens mange dikt må være Digtets aand, som jeg vil avslutte med. Jeg likte også Den salige og Republikanerne som hadde et snev av politikk i seg. Jeg hadde ventet mer av debatt og meningsytring i diktene hans, etter å ha lest om ham, før jeg leste det han har skrevet. 


Hvad ei med Ord kan nævnes
i det rigeste Sprog,
det Uudsigelige, 
skal Digtet røbe dog.

Af Sprogets strenge Bygning,
af Tankeformers Baand
stiger en frigjort Tanke,
og den er Digtets Aand.

Den boede i Sjælen,
før Strophens Liv blev til, 
og Sprogets Malm er blevet
flydende ved dens Ild.


Dette er tre av femten vers, alle like malmfulle og full av kjærlighet til ord og språk. 
Jeg sender diktlesesirkelen en takknemlig tanke, for dette dypdykket inn i Johan Sebastian Welhavens liv og diktning, det hadde aldri kommet til, om ikke utfordringen hadde vært "Romantikken".

tirsdag 11. januar 2022

Mitt menneske av Herbjørg Wassmo

I 2017 overvar jeg en forfattersamtale hvor Herbjørg Wassmo var hovedpersonen. Det var et møte som tok meg med storm, slik som også bøkene jeg har lest av henne har gjort. Huset med den blinde glassveranda er første bok i trilogien om Tora og Herbjørg Wassmos debutroman fra 1981. Jeg har også lest de tre bøkene om Dina, og den tøffe romanen Et glass melk takk. I den selvbiografiske romanen Disse øyeblikk, møter vi forfatteren, og det slo meg at kanskje Gorm i Mitt menneske også har noen av Wassmos karaktertrekk. For en dame, jeg er en stor fan av hennes forfatterskap ☺ 

Forlaget om handlingen:
Rut og Gorm. Hun er anerkjent kunstner fra små kår på en øy utenfor kysten av Nord-Norge, han er kjøpmannssønn fra samme landsdel. Fra deres første, tilfeldige møte som barn har de hatt en plass i hverandres bevissthet. Men først som voksne, med havarerte ekteskap og nye begynnelser bak seg, møtes de for alvor. 

Mitt menneske er historien om disse to, om Ruts forhold til malerkunst og anerkjennelse, om Gorms søken etter et liv med et større innhold. Den trangen de begge har til å leve i noe som kjennes sant, brytes og skjerpes mot nordnorske livsvilkår og kontant jordnærhet. 

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2021
Sider: 464
Kilde: Leseeksemplar

I denne romanen skildrer Herbjørg Wassmo to kunstnersjeler. Vi møter to mennesker som virkelig kan kunsten å snakke om følelser, spesielt Gorm er flink til å oppfatte hva som ligger under blikk, uttrykk og humørsvingninger. 

Disse to menneskene har levd seg gjennom de første vanskelige årene av voksenlivet. De har  begge et voksent barn, fra for lengst havarerte ekteskap, og de har valgt seg en livsvei som de følger. Eller det vil si Rut har fulgt livsveien sin lenge, mens Gorm er i ferd med å bryte ut. Hele livet har han drømt om et annet liv, for han ble i ung alder presset til å overta familiens handelskonsern etter faren.

Rut og Gorm er to privilegerte mennesker, som har lykkes med det de har satt seg fore i livet. De sliter ikke med økonomien, og har nyttige kontakter som hjelper dem over små skjær i sjøen. Denne ytre rammen er en lykkelig historie, men Wassmo tar oss med dypere enn som så, og de har det ikke alltid lett disse to.

Ruts sønn Tor er mer eller mindre vokst opp hos besteforeldrene, på øya hvor også hun kommer fra. Rut selv har mer eller mindre flyktet derfra, hals over hode for å slippe unna emisæren, hennes litt for religiøse far. Når denne faren blir skikkelig syk, spør han etter Rut, og Tor ringer henne:

    - Kan du spør han ka det gjelde? Æ vil ikkje bli omvendt berre for at han trur han skal dø.
    Det ble stille.
    - Mamma.... Han kan nesten ikkje snakk. Æ blir her til det e over. Men det e dæ han spør etter. Ikkje ho tante Eli eller non a oss andre. Kan du ikkje forstå når non ropa om hjelp?
    - Æ har ingenting å gje, fikk hun frem.
    - Men du e et menneske, ikkje en kunstmaskin, ikkje sant? hørte hun.
    Sønnen hennes spurte om hun var et menneske.
    - Det nøtta ikkje rope i siste sekund når man trur man skal dø, sa hun hardt.

Dialogen over gir en smakebit på nordlandslialekten det meste av direkte tale skrives i. Det er ikke noe problem å lese, selv for trauste bergensere. Karakterene faller på plass med en gang, og selv om der er mye spenning mellom flere, blir jeg glad i alle sammen. Handlingen bygges opp rundt flere begivenheter, som gir uventede vendinger i en allerede interessant tekst. Det handler ikke bare om mellommenneskelige relasjoner, men også om kunst. Jeg lot meg påvirke og i morgen kan jeg hente Thomas Manns Trolldomsfjellet på min lokale Klikk&Hent- butikk ☺

Mitt menneske er så bra at jeg har problemer med å sette ord på hvorfor jeg synes det, uten at det høres banalt ut. Boken er handlingsmettet, så en skulle tro i underkant av femhundre sider skulle gå fort, men det var en nytelse å lese, så jeg satt bremsene på, og nøt både språket og de kloke refleksjonene som fulgte med. 

Mitt menneske er en oppfølger til Det sjuende møte fra 2001. Selv om det er synd å gå glipp av gode bøker, så leste jeg denne nyeste helt uten å savne en forhistorie. 


Kleppanrova, Artemisia og Lillasjel har blogget om boken

søndag 9. januar 2022

Hundeår av Günter Grass - en 1001 bok fra 1965

Nytt år og ny lesesirkel, hurra for Elida som holder oss gående, så vi får lest flest mulig bøker fra "bibelen" 1001 bøker du må lese før du dør. Kategorien for juli er: en bok med mer enn 500 sider, og siden jeg har latt meg inspirere av Elidas ønske om å lese Nobelprisvinnere, valgte jeg Günter Grass som mottok Nobelprisen i 1999. (Januarboken kommer senere i måneden)

I mangel av baksidetekst har jeg klippet ut denne lille snutten fra Wikipedia: 
Her tar Grass for seg Tysklands historie gjennom det tyvende århundre, som han gjenforteller med til dels burleske innslag.

Slik skildres for eksempel rasetenkningen under nasjonalsosialismen gjennom stamtavlen til Adolf Hitlers hund. Avkommet efter hunden danner en rød tråd gjennom fortellingen. Hundeår har en sammensatt, lagvis fortellerteknikk og varierende språknivåer. Romanen er inndelt i tre bind, som dekker henholdsvis Første verdenskrig til mellomkrigstiden, overgangen til Det tredje rike og efterkrigstiden frem til det økonomiske oppsvinget, på 50- og 60-tallet.



Da jeg på nyttårsaften satte i gang å lese denne boken, husket jeg hvordan det var å lese Blikktrommen. Günter Grass bruker mange ord i sine skildringer, og sidene i Hundeår er like tettpakket med små bokstaver som de var i den forrige boken.

Boken er handlingsmettet til tusen, selv om det er flere røde tråder å holde fast i, flyter historien jevnt fra den ene scenen til den andre. Og flyter gjør det, ser jeg bort i fra morgenøkten hvor jeg strever med å fokusere på de små bokstavene, så går lesingen greit. Boken er delt inn i tre deler, som hver fremstår som veldig forskjellig fra de andre.

Del en er kortest, og består av 33 kapitler som benevnes "Første morgenskift Andre morgenskift etc.". Elven Weichsel skildres inngående med alt som flyter i den, fergen som krysser over, dens sandbanker og diker, stormstiger og vindmøllene langs bredden. Vi blir også kjent med kompisene Eduard Amsel og Walter Matern, og gjennom skildringer av det de driver med, skrives livet på landsbygda frem. Her er mange stedsnavn, og jeg må innrømme at jeg var litt forvirret da jeg leste, er vi i Tyskland, i nærheten av Nederland kanskje, eller på grensen til Polen?

Vi hører om forholdet mellom protestanter og katolikker, og at mor til Amsel på sitt dødsleie, innrømmet at faren hans var en omskåret. På denne måten får vi høre om det gjeldende synet de har på jøder. Amsels produksjon av fugleskremsler starter i denne første boken, og blir en rød tråd som tas opp igjen på slutten. 

Hunden Senta som blir paret med Pluto og får seks valper, er også et tema vi følger gjennom hele boken. En av valpene til Senta, Harras, blir far til Prins som er den som foræres til Der Fürer og blir hans favoritthund.

Del to fremstår i begynnelsen, som en lang rekke brev. Kapitlene begynner med "Kjære kusine Tulla", men teksten skildrer hennes oppvekst, i samme hus som fetteren Harry Liebenau, som også er forfatteren av brevene. Det er fengslende å lese om naboens adoptivdatter Jenny, som ikke fikk gå ut av barnevognen før hun var seks år. Hun var trillende fet og spiste godterier hele dagen. Artig og fornøyelig lesning, nå når romanen fremdeles er "forståelig" å lese.

Etter hver har Hitler kommet til makten, heller med tilfeldige referanser, enn med tydelige skildringer, hører vi om hitlerguttenes båt med svart vimpel, og at en gutt fikk en hitlerjugenduniform i gave. 

Mot slutten av denne delen blir teksten mer og mer uforståelig, min konsentrasjon ble satt på prøve, for nå ble det oppramsing av haugevis av egennavn, uten at disse har noen betydning. Det er slutt på "kjære Tulla", for i resten av del to heter kapitlene "Det var en gang..." - en pike som het Tulla, - en kommandersersjant, - en luftvernsoldat, - en fetter, - en by.

Del to slutter sånn:

            Alle vil glemme knokkelbergene og massegravene, flaggstenger og partibøker, skyld og gjeld.
Det var en gang en hund
            som forlot sin herre og la en lang vei bak seg. Bare kaniner rynker på nesen, men ingen som kan lese, skal tro at hunden ikke nådde frem. 
            Tidlig, klokken fire fem og førr, den åttende mai nitten hundre og fem og førr svømte den nesten usett over Elben ovenfor Magdeburg og prøvde å finne en ny herre på vestsiden av floden.

Del tre består av 103 materniader. Før jeg begynte på denne delen, lurte jeg fælt på hva en materniade er for noe, men siden det er Walter Matern det handler om, så antar jeg at ordet kommer herfra. Matern, hvit i blikket skraper en tom blikkboks med en teskje. Boksen er fylt med luft og Materns frihetsberøvelse har påført ham leirpsykose. Matlaging betyr utvelgelse, hvilke næringsmidler koker lengst, gryn eller piggtråd? Det er fragmentert, og hodet til leseren får mye å jobbe med, av disse små snuttene.

I den siste delen av boken, blir handlingen mer og mer crazy. Den skildrer kanskje indirekte hva krigen har gjort med folk, de mentale følgene av påkjenningene de har vært gjennom. Matern blir avhørt og får til slutt en passerseddel, han er fri og kan begynne å pusle seg selv sammen igjen.

Mot slutten diskuteres sannhet. Matern er diskusjonsleder i et tv-selskap i Køln, hvor de sammen skal utvikle en legitim form for konstatering av sannheten. De tar i bruk erkjennelsesbriller, noe sikkert mange kunne ønske seg i etterkrigstidens Tyskland. 

Den hundre og tredje, og aller nederste materniade tar oss og ham, Matern, med på en reise under jorden, og hunden Pluto er med. Her dukker også fugleskremslene opp, og ringen er på en måte sluttet. Jeg tenkte på både Dantes Inferno, Alice i Eventyrland og Nils Klims reise da jeg leste avslutningen. 

Det er mye tankegods som løsrives når en leser denne boken. Den er ikke enkel, til tider langtekkelig, og den har helt sikkert mye dybde som jeg ikke har snappet opp. Da jeg leste Blikktrommen sa jeg "aldri mer Grass", men etter å ha avsluttet Hundeår, kjenner jeg på et ønske om å fullføre Danzig-trilogien, og også leste Katt og mus (selv om det er bok nummer to)

Har du lest denne trilogien?

torsdag 6. januar 2022

Svanesang av Nikolaj Frobenius

I 2014 leste jeg romanen Mørke gener og var begeistret.  To år etter gjorde novellesamlingen Alle mine demoner, meg like begeistret, hva er det med denne forfatteren som får det til å sitre i meg? Forventningene var store til årets utgivelse....

Forlaget om handlingen:
Adrian Svane har bygget opp et suksessrikt eiendomsfirma i Bærum og er familiens patriark. Etter en storstilt feiring av sin 70-årsdag drar han av gårde på den årvisse fjellturen med sin gode venn og forretningspartner Tim Vernon. 

Men så hører ikke familien mer fra Adrian, og letemannskap blir sendt ut. Tim Vernon blir funnet drept og stygt skamfert i en steinur like ved, og hytta der de oppholdt seg, er blitt rasert innvendig. Adrian selv er sporløst forsvunnet, og familien utsettes for skremmende trusler.

Mens letingen pågår, forsøker sønnen Jonathan å grave i farens fortid i håp om å forstå hva som har skjedd. Han oppdager snart at hans vitale, tilstedeværende far ikke var den personen han utga seg for å være. 

Det finnes mørke hendelser i farens fortid. Jonathans verden vakler, oppdagelsene han gjør, tvinger ham til å stille spørsmål også om seg selv – hvor han kommer fra og hvem han egentlig er.  

Jeg elsker når jeg får tilfredsstilt forventningene mine, i alle fall når jeg håper på kriblende grøss, og får det. Frobenius greier det kunststykke å fange oppmerksomheten min, først i prologen og siden gjennom det som kommer frem på hagefesten, som utgjør åpningsscenen. 

Som leser opplever jeg å kjenne ilinger av forventning, samtidig som sjargongen til familien Svane morer meg kostelig. Det er egentlig ikke så mye å le av i handlingen, men måten de henvender seg til hverandre på, får meg allikevel til å le:

            En skygge faller over Jonathan, og han snur seg og ser storebroren, Bendik, som lener seg over ham med to sjampanjeglass i hendene og en halvrøkt sigar i munnviken.
Bendik ser bekymret på ham.
            Hertug von Svane! Hva fanden skjer, unge, råtne eple?
Har du ikke begynt å drikke ennå? Du er en skam for familien.

Familien Svane er preget av løssluppen munterhet på utsiden, mens de alle bærer på et mørke, som siver frem. Ella er jenta i trekløveret til pappa Adrian, og den som har beina på bakken, og en viktig rolle i familiebedriften. Bendik har et rusproblem, mens hovedpersonen vår Jonathan har brutt med familietradisjonen og arbeider som journalist.

Det skjer uforklarlige ting i løpet av denne historien, som kanskje kan forklares gjennom Jonathans kraftige migreneanfall. Så skjer det som ikke skal skje, han blir anklaget i forsvinningssaken til sin far. Igjen og igjen må han inn til avhør for å forklare seg om dette, og flere andre ting som skjer senere. 

Svanesang er glimrende komponert, karakteroppbyggingen er effektiv, for veldig raskt ser jeg persongalleriet for meg. Dynamikken i familien Svane er noe helt for seg selv, arv og miljø er et tema som drøftes, mens det er hevn som står frem som den tydelige tematikken.

Nikolaj Frobenius har igjen skrevet en roman, som fikk meg til å sitte ytterst på stolen å lese. Jeg satt igjen med noen spørsmål da boken var slutt, og kunne nok ønske meg svar på disse, men alt i alt var dette en praktfull leseopplevelse ☺

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2021
Sider: 288
Kilde: Leseeksemplar


onsdag 5. januar 2022

Bokliste Jan - Des 2022


Det er det fjortende året jeg lager bokliste på bloggen, en liste jeg er avhengig av for å ha kontroll på hva jeg har lest. Listen viser som før forfatter, tittel og terningkast. Terningkastet indikerer min leseglede innenfor den aktuelle sjangeren, derfor har dagsform og lesero mye å si for hvor medrivende jeg fant boken.

Håper jeg klarer å inspirere akkurat DEG til å lese bøkene jeg har likt aller best, og at du vil følge bloggen i året som kommer ☺ 

OBS! nedenunder ser du min plan for starten på året, når terningkastet kommer på, har jeg lest boken. De fleste bøkene omtaler jeg på bloggen, og lenken til omtalen vises hvis du holder musepekeren over boken i denne listen.

  1. Chris Tvedt - Djevelen i detaljene - 4
  2. Nikolaj Frobenius - Svanesang - 5
  3. Sven Gunnar Simonsen - Crux - 6
  4. Johan Sebastian Welhaven - Diktekunst og polemikk - (lesesirkel) - 4
  5. Günter Grass - Hundeår - (1001) - 4
  6. Herbjørg Wassmo - Mitt menneske - 6
  7. Reidun Elise Foldøy - Vridd - 6
  8. Joakim Kjørsvik - 25.september-diktene - 4
  9. David Lagercrantz - Obscuritas - 5
  10. Vidar Sundstøl - En hellig lund - 6
  11. Kristina Ohlsson - Stormvakt - 4
  12. Lena Lindgren - Ekko - (essay) - 5
  13. Gunnar Staalesen -1950 High Noon - 5
  14. Runar Tjelta - Mono Sapiens - 6
  15. Ildefonso Falcones - Sjelemaleren - 5
  16. Gunnar Staalesen - 1999 Aftensang - 4
  17. Mari Ann Augestad - Hun reiste alene - 4
  18. Michel Houellebecq - De grunnleggende bestanddeler - (1001) - 4
  19. Johanna Mo - Skyggeliljen - 4
  20. Gunnar Staalesen - 2020 Post festum - 4
  21. Anne Holt - Det ellevte manus - 5
  22. Eskil Skjeldal - Fars hage, mors hus - 5
  23. Alexandre Dumas - Greven av Monte Cristo - 5
  24. Carl Frode Tiller - Flukt - 4
  25. Megha Majumdar - Det brenner - 5
  26. Nadine Gordimer - Burgers datter - (1001) - 4
  27. Alice Munro - Tiggerpiken - (1001) - 4
  28. Rune Christiansen - Saken med den tapte tidens innfall - 4
  29. Kaja Scherven Mollerin - Kamerat livet - 5
  30. Cecilie Løveid - Vandreutstillinger - (dikt) - 5
  31. Thomas Mann - Trolldomsfjellet - 4
  32. Kari Løvaas - Skapelsens sukk og klage, Et bestiarium - (essay) - 4
  33. Bjørn Bakken - Forklarelsens øyeblikk - 6
  34. Kjersti Halvorsen - Det er jeg som kan hjelpe deg - 5
  35. Cecilie Løveid - Most - 3
  36. Cecilie Løveid - Flytterester - (dikt) - 3
  37. Eva Kitty Bumbulucz - Femtiseks - 5
  38. Tyra Teodora Tronstad - Det finnes ingen grenser for gult - 6
  39. Isabel Allende - Violetta - 4
  40. Vladimir Nabokov - Lolita - (1001) - 4
  41. Max Seeck - Jenta under isen - 4
  42. Nora Ikstena - Morsmelk - 6
  43. James Joyce - Ulysses - 4
  44. Angela Marsons - Stumme skrik - 4
  45. Laura Dave - Det siste han fortalte meg - 4
  46. Elin Cullhed - Eufori, en roman om Sylvia Plath - 5
  47. Sunniva Lye Axelsen - Invictus - 4
  48. Marcos Farina - Du og jeg og alle sammen - 5
  49. Marianne Teie - Dama til Rune - 4
  50. Alexander Kielland Krag - Litt redd bare - 5
  51. Angela Marsons - Ondskapens spill - 4
  52. Kari Stai - Jakob og Neikob og tidsmaskinen - 6
  53. Espen Haavardsholm - Utfor - 4
  54. Marco Balzano - Jeg blir her - 4
  55. Angela Marsons - Bortført - 5
  56. Haruki Murakami - Yrke forfatter - 5
  57. Georg Johannesen - Dikt i samling - 4
  58. Ilja Leonard Pfeijffer - Grand Hotel Europa - 4
  59. Selma Lagerlöf - Jerusalem - 4
  60. Toni Morrison - Sula - (1001) - 4
  61. Bernard Minier - Dalen - 6!
  62. Milan Kundera - En spøk - 4
  63. Lars Elling - Fyrstene av Finntjern - 5
  64. Kurt Aust - Rødt kort - 4
  65. Marieke Lucas Rijneveld - Min kjæreste skatt - 4
  66. Angela Marsons - Dødelig lek - 4
  67. Chris Whitaker - Vi begynner med slutten - 4
  68. Roar Ræstad - Sovende hunder - 4
  69. Jon Fosse - Eit nytt namn - 4
  70. Roar Ræstad - Elven - 5
  71. Roar Ræstad - Ravnens time - 4
  72. Mieko Kawakami - Heaven - 5
  73. Kurt Aust - Vredens dag - 4
  74. Roar Ræstad - Slagmark - 4
  75. Sofie Sarenbrant - Hvil i fred - 4
  76. Sofie Sarenbrant - Andre åndedrag - 4
  77. Amy McCulloch - Åndenød - 5
  78. Janne Haaland Matlary - Demokratiets langsomme død - 6
  79. Max Estes - Regnværsdagen - (barn) 5
  80. Hege Woxen - Jeg er loddrett, dikt av Sylvia Plath - 3
  81. Sofie Sarenbrant - Visning - 4
  82. Jarle Sten Olsen - Svarte engler - 5
  83. Sofie Sarenbrant - Avdeling 73 - 3
  84. Hurum, Helleve og Hulsen - Roar - (barn) - 5
  85. Andrea Abreu - Skydekke - 4
  86. Sofie Sarenbrant - Tiggeren - 4
  87. Matt Haig - Midnattsbiblioteket - 3
  88. Emilio Fraia - Sevastopol - 4
  89. Lev Tolstoj - Sevastopol - 5
  90. Carmen Korn - Døtre av en ny tid - 4
  91. Jørgen Brekke - Formørkelsen og dens lys - 5
  92. Maren Uthaug - Og sånn blei det - 5
  93. Hilde S. Palladio - Den som frykter snøen - 5
  94. Colleen Hoover - Minner om ham - 4
  95. Karin Smirnoff - Jeg dro ned til bror - 5
  96. Olga Ravn - Dei tilsette - 5
  97. Michel Houellebecq - tilintetgjøre - 3
  98. Lev Tolstoj - Anna Karenina - 5
  99. Edvard Eikill (oversetter) - Ågrip - 5
  100. Hervè Le Tellier - Anomalien - 4
  101. V.S. Naipaul - Ankomsts gåte (1001) - 5
  102. Kari Bøge - Om alt kunne slutte her - 6
  103. Stefan Sweig - De utålmodige av hjertet - 4
  104. Karin Smirnoff - Vi dro opp med mor - 6
  105. Anne Carson - Rød selvbiografi - 4
  106. Vigdis og Line Hjorth - Kristin må vekk - 5
  107. Sigrid Undset - Kransen - 5
  108. Fiona Barton - Enken - 4
  109. Jenny Erpenbeck - Kairos - 4
  110. Toril Brekke - Dement diamant - 5
  111. Daniela Krien - Brannen - 5
  112. Festskrift til Pedro Carmona Alvarez - Jeg er venn med steinene - 5
  113. Anna Skjervum - En historie om kjærlighet - 3
  114. Rita Indiana - Saturns sønn - 5
  115. Yoko Ono - Grapefrukt - 5
  116. Sissel Gran - Størst av alt er begjæret - 4
  117. Kazuo Ishiguro - Klara og solen - 4
  118. Jean Amèry - Ved forstandens grenser - 5
  119. Anna Jansson (1) - Stum sitter guden - 3
  120. Liz Webb - Den usynlige datteren - 4
  121. Olivia Wenzel - Mitt hjerte er en automat - 5
  122. Amor Towles - Lincoln Highway - 6
  123. Geir Tangen - La alt håp fare - 5
  124. Trine-Lise Rygh - Du er min historie - 5
  125. Kristina Ohlsson - Isbryter - 5
  126. Jakob Martin Strid - Mimbo Jimbo lager kunst - 5
  127. Unni Lindell - Fremmedlegeme - 5
  128. Torgrim Eggen - Axel bok 1-7 - 5
  129. Duong Thu Huong - De blindes paradis - (1001) - 5
  130. Axel Jensen - Junior Senior Jumbo - 5
  131. Jussi Adler-Olsen - Natriumklorid - 4
  132. Axel Jensen - Ikaros - 4
  133. Ann Helen Kolås Ingebrigtsen - Eg blir her - 5
  134. Karin Fossum - Natteløperen - 6
  135. Amor Towles - En gentleman i Moskva - 5
  136. Axel Jensen - Line - 4
  137. Axel Jensen - Og resten står skrivd i stjernene - 3
  138. Stefan Heym - Collin - 4
  139. Johan Theorin - Beinrester - 4
  140. Morten Brusletto - Dovres utvalgte - 4
  141. Herman Hesse - Steppeulven - 4
  142. Per Anders Madsen - 1989, året som endret Europa - 6
  143. Walid Nabhan - Storkenes flukt - 5
  144. Per Schreiner - Houellebecqs hytte - 4
  145. Levi Henriksen - Tolv ord fra Oskar Maier - 5
  146. Christian Borch - Kjøp Berlin! - 5
  147. Yohan Shanmugaratnam - Bruddet, byen som ville ha Brexit - 4
  148. Cecilie Enger - Brødrene Henriksen - 5
  149. Ninni Schulman - Dagen er kommet - 4
  150. George Orwell - 1984 - 4
  151. Emelie Schepp - Bjørnen sover - 5
  152. Marit Kolby - Hva og når skal vi spise - 5
  153. Maddie Mortimer - Kart over kroppens makeløse landskap - 4
  154. Anders Lunde - Et sted i tiden - 4
  155. Abid Raja - Min skyld - 5
  156. Håkan Nesser - Sjakk under vulkanen - 4
  157. Hilde Rød-Larsen - Diamantkvelder - 4
  158. Eldri Steen - Når livet setter seg i kroppen - 4
  159. Espen Skjerven - Kleptokratiet - 6
  160. Jo Nesbø - Blodmåne - 6
  161. Gaute Heivoll - Dine ord - 5
  162. Fjodor Dostojevskij - Brødrene Karamasov 1 - 4
  163. Nona Fernandez - Twilight zone - 5
  164. Toni Morrison - Resitativ - 5
  165. Debora Levy - Livets omkostninger - 5
  166. Rebecca Wexelsen - Jeg er ingen - 5
  167. Helga Flatland - Etterklang - 5
  168. Matias Faldbakken - Stakkar - 4
  169. Veronica Henry - Drømmehuset - 3
  170. Atle Nielsen - Mord og kjærlighet - 4
  171. Trude Marstein - Egne barn - 5
  172. Jon Michelet - Skogsmatrosen - 5
  173. Vigdis Hjorth - Femten år - 6
  174. Eva Fretheim - Dronningland - 5
  175. Roy Jacobsen - De uverdige - 4
  176. Staalesen og Heske - Fortellingen om Barbara - 5
  177. Ida Hegazi Høyer - Kirurgen - 5
  178. Jan-Erik Fjell - Cassandra-saken - 5
  179. Jon Michelet - Skytteren - 5
  180. Ørjan N. Karlsson - Det siste stykket hjem - 5
  181. Anna Gavalda - Eg elska ho - 4
  182. Igort - De ukrainske notatbøkene - 6
  183. Ingeborg Arvola - Kniven i ilden - 5
  184. Monika Steinholm - Ikke la de døde komme hit - 5
  185. Frøydis Lilledalen - Mødrenes synder - 4
  186. Joke J. Hermsen - Snu tidevannet (Sak) - 5
  187. Agota Kristof - I går - 4
  188. Cormac McCarthy - Passasjeren - 3
  189. Karin Smirnoff - Og så dro jeg hjem - 5
  190. Jon Michelet - Gullgutten - 4
  191. Tove Alsterdal - Synkehull - 3
  192. Gunnhild Øyehaug - Hjartet i skalkeskjulet - 6
  193. Nina Lykke - Vi er ikke her for å ha det morsomt - 5
  194. Torkil Damhaug - Hund uten grav - 6
  195. Georg Johannesen - Ars vivendi - (dikt) - 4
  196. Alfred Fidjestøl - Om Georg Johannesen - 5
  197. Annie Ernaux - Den unge mannen - 4
  198. Tove Braathen - Jul for nybegynnere - 5
  199. Peter Stamm - Marcia fra Vermont - 4
  200. Jenny Colgan - Jul på øyas hotell - 3
  201. Han Kang - Dette er ikke farvel - 5
  202. Kristine S. Henningsen - Et siste trassig forsøk - 5
  203. Maja Lunde - Drømmen om et tre - 4
  204. Lars Saabye Christensen - Hjemmekontoret - (essay) - 5
  205. Audur Ava Olafsdottir - Svaner blir ikke skilt -
  206. Karl Ove Knausgård - Det tredje riket - 
  207. Steinar Opstad - Å være flere (Dikt) - 
  208. Läckberg og Fexeus - Sekten - 
  209. Carl Henrik Berge - Saltstøttens sønn - 
  210. Olav R. Øyehaug - Stupet og handa - 5