Bjørnejegerskens bekjennelser av Berit Hedemann

I april skal jeg se DnS sin oppsetning av Bjørnejegerskens bekjennelser, og i den forbindelse var jeg i mars flue på veggen ved en samtale om historien, hvor Berit Hedemann snakket med Kjersti Elvik, som skal spille Birgit Bergemoen. Stykket er en 70 minutter lang monolog, så hatten av for Elvik som skal formidle denne historien, jeg er spent på hvilken vinkling teateret har valgt.

Forlaget om handlingen:
En kvinne er skuffet over livet, over svik og nederlag og menn i sin alminnelighet. Hun selger villaen på Oslos vestkant og flytter til den forlatte familiegården i en avdal på Østlandet, der bjørn- og ulvemotstandere hersker. Beslutningen er tatt: På parkeringsplassen bak bensinstasjonen skal hun bygge et tempel for godhet, kvinnelig seksualitet og erfaringsbasert moral. Det skal ligne på Pantheon.

Bjørnejegerskens bekjennelser er en bok om hat og begjær, om islagte elver og spirituelle damefrisører, om byråkratiske rammevilkår for tempelbygging i distriktene og om den sumeriske yppersteprestinnen Enheduanna, kvinnen som skrev verdens første erotiske dikt.

Birgit Bergemoen har endelig gått av med AFP, og kan begynne å leve. Hun reiser tilbake til familiegården, som ligger en 2000-kroners drosjetur fra togstasjonen. For å komme helt hjem må hun hakke robåten ut av isen, og med en fot i båten og en på isen, sette fart utover, til isen brister.

Sånn starter denne romanen, som er en fantastisk historie om en sterk og reflektert kvinne, som er mer enn klar for å leve livet i pakt med sine egne overbevisninger. Eller er hun egentlig sterk? denne tematikken diskuteres gjennom hele romanen.

Primærhandlingen er for så vidt enkel, hun vil bygge dette tempelet for å dyrke godhet. Vi hører om hvordan hun planlegger og skaffer seg kontakter, blant annet med Per Gålåstuen som kan produsere den røde blanke steinen hun trenger. Men, det går seint, alt for seint for utålmodige Birgit, så vi får høre om hvordan hun legger seg ut med presten, om den lokale frisørdamen som er en alternativ guru, og om det tunge ryktet som Gålåstuen bærer på, som også kan sette kjepper i hjulene for planene hennes.

Samtidig hører vi Birgits egen historie, behovet hun har hatt for å begjære og bli begjært, om mennene i hennes liv, og om den nagende skyldfølelsen hun har over for datteren. Og det er jo dette som er romanens bærende historie, 68-generasjonens kvinner, som tvang gjennom sin egen frihet, og skapte seg et liv utenom moderskapet.

Hun husket følelsen når hun kom fra jobben, gikk av trikken, så villaen på Vinderen bak epletrærne i hagen og tenkte: fengsel. Alltid gå tilbake dit. Fordi hun hadde fått barn.

Prinsesse Enheduanna er verdens aller første kjente forfatter. Hun skrev for 4300 år siden 42 diktsykluser i kileskrift. Steintavlene ble funnet i nærheten av Ur på 1960-tallet, og en kan jo bare undre seg over hvorfor ikke hun har blitt en kjent historisk person, som alle har hørt om. I Hedemanns roman løftes Enheduanna fram, og jeg forbløffes av hennes frimodige fremstilling av kvinnelig seksualitet og higen etter å få stilt sitt eget begjær, på egne premisser.

Hva skjedde, og hvordan skjedde det? Gjennom flere eksempler opp igjennom historien, gir Hedemann i denne romanen noen grunnleggende fakta på hvordan menneskeheten kunne gå fra en tid hvor kvinner kunne vise sin lyst uten skam, og frem til hvordan vi har det i dag. Trodde du at du er fri? det trodde jeg også, så feil kan man ta ☺

Birgit Bergstumoen har skrevet sine tanker ned på lapper gjennom hele sitt voksne liv. Hennes mange kloke refleksjoner, blir oss til del, etter hvert som handlingen skrider frem. Det er ikke vanskelig å velge ut besnærende tanker, som kryper inn i mitt eget sinn:

Avgrunnen mellom det som er og det som ikke er ennå, mellom det som finnes og det du kan se for deg, Ginnungagapet, en avgrunn som ikke kan forseres. Men håpet spinner en tynn regnbuebro over til den andre siden, til det som ikke er. Håpet er den første beveger. Uten håp stopper allting opp. Det er håpet som skaper verden. 

Birgit er ferdig med menn, men sitt eget begjær avviser hun ikke. Per Gålåstuen begynner å komme under huden på henne, og hun undrer seg over sin egen reaksjon på denne erkjennelsen. Hvorfor snakker hun så mye? Hun pleide da alltid å tenke over konsekvensene av det hun sa, men nå er det som om noe lekker inni henne. 

En demning av god oppdragelse var i ferd med å briste, alt som var innestengt, rant ut. Kanskje det var alderen, svekkede kontrollmekanismer. Observasjon er det motsatte av å gi seg hen. Et sikkert skjold.

Bjørnejegerskens bekjennelser traff meg, der jeg er i livet akkurat nå. Enheduannas dikt og dagboknotatene gir luft og perspektiv, til en handlingsmettet historie, skrevet med humor, men med mange filosofiske tanker rundt menneskeverd. Mot slutten får vi en fantastisk diskusjon mellom presten og Birgit, mange kloke ord og litt av hvert å tenke på, også for eget liv. 

Nå gleder jeg meg til å se Birgit Bergstumoen i Kjersti Elviks tolkning, det kan ikke bli annet en kjempebra ☺ 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2018

Sider: 368

Kilde: Lånt på BookBites