søndag 10. november 2019

Maskiner som meg av Ian McEwan

Ian McEwan har gitt ut mange romaner, og hver gang jeg leser ham sitter jeg igjen med "noe" som pirker i meg, og får meg til å reflektere. Spørsmålene om hva det er som gjør oss menneskelige, den fysiske kroppen eller vårt indre liv, er absolutt interessant, og verdt en liten "studie".

Forlaget om boken:
Storbritannia har tapt Falklandskrigen, Margareth Thatcher kjemper med Tony Benn om makten og kunstig intelligens har fått sitt store gjennombrudd.

Maskiner som meg foregår i et alternativt London på 1980-tallet. Charlie surfer gjennom livet og unngår fast arbeid så godt han kan. Han er forelsket i Miranda, en begavet student som lever med en forferdelig hemmelighet.
Da Charlie plutselig mottar en god slump penger, kjøper han Adam, en av de aller første syntetiske menneskene. Sammen med Miranda designer han Adams personlighet. Adam er tilnærmet perfekt - han er vakker, sterk og smart - og et trekantdrama begynner raskt å utvikle seg.

Adam er en maskin, en maskin med bevissthet og tilsynelatende et bredt følelsesregister. Greier du å akseptere dette som en kuriositet i romanen, så er det duket for en herlig leseopplevelse med Maskiner som meg.

Dette med "et alternativt London" forvirret meg litt, for i denne varianten av 80-tallet, bruker menneskene internett og mobiltelefoner med emojis, på lik linje med i dag. Charlie interesserer seg over gjennomsnittet for maskiner som Adam, og på et restaurantbesøk møter han faktisk sin store helt AlanTuring (1912 - 1954)

Samtidig som Charlie kjøper Adam, utvikler han et forhold til Miranda naboen i etasjen over sin, så i begynnelsen av boken lærer vi Charlie å kjenne samtidig som vi er med på å innlede to forhold. Charlie overlater til Miranda å programmere halvparten av innstillingene til Adam, noe som skal komme til å få konsekvenser for forholdet deres.

Historien er lineær men med litt dramatiske vendepunkt, for handlingen fokuseres rundt gitte hendelsesforløp. Når vi får høre om Mirandas fortid, ble handlingen både spennende og tankevekkende, på en mer menneskelig måte enn det den litt surrete Charlie greier å få frem om seg selv.

I bunnen av historien ligger tanker om algoritmer som blant annet gjør maskiner nysgjerrige, og når vi etterhvert blir godt kjent med trekantforholdet Miranda - Adam - Charlie, får vi ganske god innsikt i menneskesinnet.

Ian McEwan har en helt egen måte å presentere historiene sine på, og også denne gangen engasjerer romanen på en undrende med "fresh" måte. Jan Martin Johnsen som har lest inn boken, gjorde dette på en måte som lot handlingen komme frem, uten at lytteren brukte mye energi på selve innlesingen.


Utgitt: 2019
Spilletid: 10:19
Kilde: Lytteeksemplar


Dette har jeg lest av Ian McEwan tidligere:


fredag 8. november 2019

Mamma er trygda av Mìmir Kristjànsson

Mamma er trygda er den profilerte forfatteren, politikeren og samfunnsdebattanten Mimir Kristjansson rørende skildring av et liv med en kreftsyk mamma. Snurr debatt! sier jeg, for det som kommer frem her er rystende lesning.

Fra bakpå boken:
Vi snakker om de trygda hele tida. Hver uke på statskanalen sitter et begeistret publikum og roper «Stay trygda!» i kor. De har til og med fått sitt eget verb. Å nave, jeg naver, han navet, hun har navet.
318.244 mennesker hever uføretrygd i Norge. En av dem er Marit Wilhelmsen. Hun er et trygdebeist, en udetonert bombe under velferdsstaten, en trussel mot alt det vi har kjært.  
Dette er en fortelling om tiår med en alvorlig kreftsyk mamma, om drømmer som brast, en familie som går i oppløsning, om å foreta en klassereise bratt nedover. Det er en fortelling om å leve med en mor som har så store smerter at tenåringssønnen ikke ser noen annen mulighet enn å kjøpe hasj til henne i skolegården.


Denne historien skildrer hvordan det er å vokse opp med en mamma som går fra å være aktiv til tusen, som blir så syk at det blir umulig å gå i jobb. Boken sier mye om hvordan det er å være pårørende, men den fortvilte situasjonen den syke er i, skildres også på en jordnær og liketil måte.

Leseren møter kanskje seg selv litt i døren her, for skildringene har også et skråblikk på samfunnet og hvordan ordbruken vår, er med på å vise holdninger som ikke er bygget på kunnskap. Også har vi NAV da, skrekk og gru. Man sier gjerne " en skal være frisk for å være syk", men en skal jammen være i vater for å hanskes med det digitale skjemaveldet til "goddagmannøkseskaftNAV" også. (ytres på egne vegne, som bare har møtt NAV i forbindelse med noen uskyldige jobbskifter)

Det Marit Wilhelmsen, og sikkert uendelig mange med henne, må gjennom for å opprettholde et tilnærmet normalt levevis etter sykdommen tok jobben fra henne, er opprivende lesning. Hva skjedde med "en hånd å holde i"? hvor er omsorgen og empatien blitt utav?

Mimir Kristjànsson skriver, til tross for det alvorlige temaet, med et lekent og lett språk. Boken er rystende, men underholdende på en positiv måte, så selv om du blir satt ut av bildet som skrives frem, er ikke dette en melankolsk historie.

Anbefales på det aller sterkeste, spesielt til politikere, NAV-ansatte og alle som noen gang har tenkt at trygdemottakere lever det gode liv på "våre" skattepenger. 

* * * * * * * *

Flere bloggere har skrevet om boken, blant andre Artemisia og Beathes bibliotek. Tidligere har jeg blogget om Frihet, likhet, Island av samme forfatter.



Forlag: Kagge
Utgitt: 2019
Sider: 186
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 6. november 2019

Refrenger - en essaysamling av Pedro Carmona Alvarez

En essaysamling med et dryss av oppvekstroman? Idèen er god, og denne sammensmeltingen fungerer i perioder godt, for sånn som jeg kjenner denne forfatteren/musikeren så er han litteratur og musikk. Jeg har møtt ham i mange litterære og musikalske sammenhenger, og han har aldri lagt skjul på bakgrunnen sin, som kommer tydelig frem også i årets utgivelse Refrenger.

Forlagets introduksjon:
Refrenger består av en rekke essays som kretser om sanger og stemmer, lytting og litteratur, identitet og biografi. Pedro Carmona-Alvarez skriver om sin egen familie, om deres flyktninghistorie, og om hvordan musikk og nostalgi utvider og sementerer kollektiv og individuell hukommelse. Her utforskes barnesangenes univers via søvnfigurer og historie, og amerikansk sangtradisjon via sangere som Mercedes Sosa, Bob Dylan, Leonard Cohen og Bruce Springsteen. Litteraturens dannende kvaliteter diskuteres via møter med Simone Weil, Alejandra Pizarnik, Anne Carson, Medusa, Roberto Bolaño, Gabriel García Márquez.
Forlag: Kolon
Utgitt: 2019
Sider: 299
Kilde: Leseeksemplar

Essaysamlingen er satt sammen på en måte som gir leseren følelsen av å ha en rød tråd, det er nesten som å lese en roman. Familiens flukt fra Chile, da forfatteren var liten danner et stødig grunnlag for den flukten inn i litteraturen, han selv har gjort siden han var ung. Det er godt å få bekreftet at at fiksjon kan brukes som et skjulested, og at det er lov å gjøre seg sine reiser, vekk fra hverdag og andre mennesker.

Familiens historie er brutal, men det er stort sett det nære perspektivet han har i denne boken. Det er godt å lese om hvordan han som storebror var på lag med foreldrene for å skjerme lillesøsteren for de verste inntrykkene, og om foreldrene som selv etter mange år i Norge var sterkt preget av det de gikk gjennom i sin gryende voksenliv.

Den personlige historien danner en slags ramme rundt Alvarez` refleksjoner som dreier seg om musikk, musikere, litteratur og forfattere. Han trekker frem sine favoritter, og inviterer leseren inn i sin verden. Vi hører om jødiske Simone Weil og hennes radikale tenkning, om Gabriel Garcia Marquez, Bob Dyland og Bruce Springsteen, om Leonard Cohens poesi og Prousts uttømmende utforskning av hukommelsen og melankolien.

Jeg likte Referanser veldig godt. Den krever leserens oppmerksomhet og er mettet av informasjon, så en viss interesse for tematikken litteratur og musikk er godt å ha med på reisen.

I forrige uke var jeg på en boklansering på Bok & Bar i Bergen, hvor Pedro Carmona Alvarez og Ragnar Hovland var i munter passiar med Frode Grytten. Her fikk boken enda en dimensjon, da Alvarez`muntre klokskap kom tydelig frem.





mandag 4. november 2019

Hardanger - en novellesamling av Marit Eikemo

Det er lenge siden jeg har lest noveller, men når Marit Eikemo skriver bok sier det seg selv at jeg må lese. Jeg har tidligere lest hennes romaner Alt inkludert og  Gratis og uforpliktande verdivurdering, to morsomme og tankevekkende historier, som har den samme godfølelsen som denne novellesamlingen.

Forlagets intro:
I eit skur på Kvanndal Kai deler tre framande ei flaske sprit ei natt opp mot jul. Ei mor og ei dotter køyrer innover dei farlege vegane i Hardanger – mora vil vise den likesæle tenåringsjenta kor ho sjølv kjem ifrå. Ein mann lagar 50 liter sider på bestilling, men det går ikkje heilt etter planen.
Novellene i «Hardanger» handlar om å reise bort og om å komme heim, og om å alltid bere med seg staden ein kjem ifrå. Eikemo skriv om det innforståtte og unike i det lokale og om det alle kan kjenne seg att i: fellesskap, vennskap og kjærleik og ambivalensen i relasjonane mellom menneske.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2019
Sider: 172
Kilde: Leseeksemplar

Novellene i denne samlingen viser oss med all tydelighet at hjemplassen vår preger oss. Det er heller ikke alltid de rundt oss skjønner helt hvordan og hvorfor, noe Amalie i den første novellen viser godt.

Kinsarvik, Utne, Ullensvang, Kvandal, Odda, Lofthus - alt dette er Hardanger, og i denne novellesamlingen besøker vi eller hører om alle stedene. Her er det rasfarlige veier, nedlagte gjestgiveri, epledyrking og ikke minst siderproduksjon og blomstring. Vi hører også om utflyttere som kommer tilbake til bygda si, og om de som aldri reiste hjemme fra.

Flere av karakterene går igjen i novellene, noe som gir en ekstra dimensjon til handlingen. Jeg som har gått Dronningstien frydet meg over denne novellen, selv om jeg pustet lettet ut etter akkurat denne historien, uten at jeg vil røpe hvorfor. Jeg kjente meg veldig godt igjen i Arbeidsro, og i Spesielt interesserte, som fikk meg til å humre over meg selv da vi var på leiting etter nytt husvære.

De novellene jeg likte best var nok Dronningstien, og de to siste Farvel til sanninga og Ei sjel og ei skjorte. Slutten bar mer preg av melankoli en de andre novellene, men heldigvis fikk vi en fin liten (tårevåt) "seier" helt til sist.

Novellene har alle en fin oppbygging og flere hadde en skikkelig god snert på slutten. Marit Eikemo betrakter sambygdingene med respekt og kjærlighet, hun gjør seg kloke observasjoner rundt det som skjer i en liten bygd, hun betrakter menneskene som kommer tilbake, eller forble i bygda hele livet, med et treffsikkert blikk og lun humor.


Les gjerne mer om handlingen i de forskjellige novellene 
på bloggen Beathes bibliotek!


søndag 3. november 2019

Hun, han og kvinnekampen av Kjersti Ericsson

Dette er mitt første møte med denne forfatteren, som siden debuten i 1968 har gitt ut en lang rekke bøker, stort sett innen sjangrene dikt og sakprosa. Titlene på det hun har gitt ut, viser at dette ikke er den første utgivelsen som dreier seg om kvinnekamp, ei heller den første romanen hennes. Min nyslankede bokhylle har få kategorier, men en "rødstrømpehylle" har jeg, og der havner Hun, han og kvinnekampen, for denne boken vil jeg gjerne både låne vekk og lese igjen.

Forlaget om boken:
Hun finner et bilde av mannen sin som ung, fra tida før de ble et par. Ansiktet hans er åpent mot framtida, det bærer ennå ingen spor av samlivet med henne. Men når hun kaster seg ut i bevegelsen for full kvinnefrigjøring, preger det også hans liv. I søsterskap med andre unge kvinner går hun i spissen for en stor forandring. Når tusenårs urett mot kvinner skal gjøres opp, blir også parforhold og familie til kampsoner. I kampen mot patriarkatet finnes ingen fredede områder, heller ikke kjærligheten.

Elskende, motstandere, medspillere – hvem blir hun og han for hverandre når de virvles med i den store forandringen? Og hva tenker hun i ettertid om hvordan dette eneste livet ble, for henne, for ham?


I Hun, han og kvinnekampen gir Kjersti Ericsson meg et fint bilde på hva som rørte seg i samfunnet, da min egen mor i 1967 fikk sitt første barn (meg). Har kvinnefrigjøringen preget henne? var hun en kampdame? det vet jeg faktisk ikke, og det er først i de senere årene at jeg har interessert meg nevneverdig for tematikken.

Det sier selvfølgelig litt om hvor få utfordringer jeg har møtt på, både med min egen far, mann (menn) og på arbeidsplassene jeg har vært. Jeg kan huske i min barndom, at bilforhandlere måtte slutte å ha halvnakne damer på panseret, og et par andre ting i samme gate, men da jeg selv ventet barn, bare 21 år etter min mor, var det mulig å få en barnevogn inn på bussen og kvinner ble ikke bedt om å jobbe deltid for å greie både barnepass og å holde hjemmet i orden, så mye har skjedd på kort tid.

Ericsson er tro til romanformen i denne historien, selv om jeg har følelsen av at hun bruker sin egen historie som inspirasjon, blir det aldri privat. Handlingen beveger seg fra tiden da hun møtte mannen, som forble hennes mann gjennom hele livet, og frem til en nåtid hvor historien avsluttes på en hjertesprengende måte.

Hovedpersonen forteller om utfordringene hun møtte på da hun ville ha verv som hun ikke fikk, for de ville skåne småbarnsmødre for ekstraarbeidet det ville medføre. Samfunnet var ikke organisert for å møte kvinners hverdagsbehov, siden de første utearbeidende kvinnen ikke fikk tilbud om barnehageplasser.

Er dere klar over at det er luksusskatt på bind? utbrøt den sist ankomne. Møtet i kvinnegruppa hadde ikke startet ennå, kaffekanna gikk rundt med fløtemugge og sukkerkopp i kjølvannet. Men nå var det full stopp, vi kopte. Månedlige smertekramper, angsten for blodflekken bak på kjolen, forventning eller skuffelse, frykt eller lettelse når blødningen kom eller ikke kom til tida - luksusskatt?

Ved enkle og av og til litt morsomme episoder, flettes små "funfackts" inn. og vi får flere eksempler på menns bruk av hersketeknikk overfor kvinner. Hvordan de kan bruke pipestemme når de skal gjengi noe en kvinne har sagt, og unngå å lytte til, eller kommentere budskapet. Også det at alt som har "kvinne" foran seg blir krympet og nær sagt latterliggjort setter hun på dagsorden, bare kjenn på ordene kvinnebøker, kvinnearbeid, kvinnesykdommer...

Det som gjør denne romanen spesiell, er at Ericsson viser oss hvordan det å ha en ektefelle som sto på barrikadene, påvirket mannen. Hvordan det påvirket samlivet deres og hva det gjorde med ham som menneske. Mannen får også en stemme, og den respekt og kjærlighet hun legger i denne, er mer enn bare rørende lesning. 

Dette er ikke bare en roman for deg som interesserer deg for kvinnekampen. Den gir et glimrende bilde på vår nære fortid, og de aller fleste kan ha glede av å fornemme hva foreldrene våre (eller besteforeldrene) måtte gjennom for at vi skulle få det mye mer rettferdige samfunnet som vi har i dag.

Boken anbefales på det varmeste!


Forlag: Oktober
Utgitt: 2019
Sider: 232
Kilde: Leseeksemplar

fredag 1. november 2019

Gruppen av Mary McCarthy

Denne romanen var en kjempehit da den kom ut i 1963, og etter å ha hørt den skjønner jeg godt hvorfor. Jeg tviler ikke på at det lesende publikum fikk bakoversveis av seksualskildringene i romanen, men for dagens unge damer er det nok mindre av en øyeåpner.

Forlaget om handlingen:
Åtte unge kvinner uteksamineres fra eksklusive Vassar College i 1930-tallets New York. De er ulike, men de er smarte, ambisiøse og de har bestemt seg for å gjøre alt det mødrene deres ikke gjorde: 

Få en karriere, gifte seg av kjærlighet, engasjere seg politisk og alltid være venner. Virkeligheten "mannens verden" møter dem med et brak. For de forventes å gifte seg med Den Rette. Og hvem er han?



Gruppen var en artig roman å lytte til, siden alle åtte damene i gjengen sammen, utgjør hovedpersonen. Det blir utrolig nok ikke forvirrende, siden  medlemmene av gruppen figurerer som bikarakterer i hverandres historie.
Gruppen unge kvinner går ut av det eksklusive kvinnecolleget Vassar i 1933, og det er i perioden frem mot andre verdenskrig vi følger dem. Tidskolloritten er glimrende skildret, ikke minst språket og alle konvensjonene som fremdeles ble holdt i hevd, viser dette.

Dotties deflorering åpner ballet, et fornøyelig lite tablå som sier mye om hvor naive unge damer var på den tiden. Bruken av prevensjon var ikke noe nytt, men når Dottie skulle skaffe seg et pessar, var det ikke bare bare.

Kay er kunstnerisk og litt alternativ, og blir etterhvert gift med skuespillerspiren Harold. Når Helena ser ham og Noreen i het omfavnelse sporer dette oss frem til en heftig scene mellom disse to, som det var fornøyelig å følge med på.

Noreen er senere i historien gift med Freddy, en jøde av overklassen. Hun er som de andre jentene, intellektuell, og når hun på trilletur med sin 3 måneder gamle baby møter Priss og hennes lille gutt i parken, er hun igjen i senter for dramatikken.

Romanen tar oss med gjennom mange tema, etter det første samleiet til Dottie er det Priss sin historie vi følger når det kommer til barnefødsler og alt som har med babystell og amming å gjøre. Det var stor kontrovers på denne tiden, om spedbarn skulle ammes eller få flaske, spørsmålet om hvor ofte et barn skulle tas opp og frekvensen på matingen, avvending fra bleie og bruk av smokk er også utfordringer som ikke ble løst, slik vi gjør det i dag. Vi er innom tema som skilsmisse og psykisk sykdom, før historien avsluttes med det som muligens er et selvmord.

Denne jentegjengen er snobbete til tusen, de fleste har vokst opp med tjenestefolk i huset, og folk de behandler med høflighet, men har lite til overs for. Den samme holdningen har de fleste for jøder, svarte og fattige. Det er en oppegående gjeng dette her, som diskuterer politikk og religion, de er selvbevist og står opp for seg selv.

Jeg frydet meg over å være tilbake i New York, og jeg skjønner hva de mener de som sammenligner boken med Sex og singelliv. For første gang kunne jeg ønske at boken var dobbelt så lang, for med Nina Woxholtt som innleser, var dette noe jeg kunne hatt i ørene lenge.


Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2019
Spilletid: 16:54:32
Kilde: Lytteeksemplar