Frankenstein av Mary Shelley

Frankenstein blir av forfatteren av boken Fra Shakespeare til Knausgård omtalt som en klassiker, fordi boken er den første science fiction-romanen som ble skrevet. Boken er å finne på 1001-listen, og siden det er en kvinnelig forfatter som har skrevet den, passer den fint inn i Lesesirkelens utfordring for mars.

Romanen kom ut i 1818, skrevet av 18 år gamle Mary, opprinnelig som et bidrag til en skrivekonkurranse blant venner.  Det er veldig gøy å lese disse gamle klassikerne, som jeg tror jeg kjenner handlingen til. I romans form blir historien helt annerledes, enn det jeg har sett for meg. Jeg har for eksempel i hele mitt lange liv trodd at Frankenstein er navnet på monsteret, men det er det jo ikke.

Victor Frankenstein er en ung vitenskapsmann som er opptatt av naturfilosofi. Han får det for seg at han i vitenskapens navn, skal prøve å lage et menneske, og sannelig får han det ikke til også. Når monsteret åpner sine gule øyne, rygger han bak, og rømmer ut av døren. Monsteret selv kommer seg på beina, og forsvinner ut i den store verden. I sin uendelige ensomhet og lengsel etter menneskelig omgang, dreper han flere i Victors familie. 

Monsterskaperen selv blir gal av ubesluttsomhet, når udyret krever at han skal lage en kone til ham, for vil Victor være opphavet til at menneskeheten skal måtte forholde seg til disse nyskapte individene?

Dette spørsmålet er vel det som kan oppholde tankene litt, gjennom romanen. Hvis den meget unge forfatteren, helt på begynnelsen av 1800-tallet har gjort seg noen tanker om nyvinningers inntreden i samfunnet, så kan det jo være at hun har hatt tematikken i tankene. 

Forfatteren selv innleder romanen med noen sider hvor hun forteller om historiens tilblivelse, hvordan hun ville bevare menneskehetens elementære prinsipper, men også gi det et helt nytt formspråk. Hun nevner i denne forbindelse Iliaden, noen titler av Shakespeare og ikke minst Det tapte paradis, som er min neste klassiker ut, så det er ikke rart at jeg med iver hiver meg over boken. 

I brevs form møter vi Robert Walton som er skipper på en skute som tar seg nordover fra St. Petersburg til Arkhangelsk. Han skriver til sin søster og forteller hvordan han har det, og om en spesiell hendelse om bord. De har reddet fra isen en mann fra en havarert slede, og når han (Frankenstein) har kommet til hektene igjen, forteller han sin historie.

Fortellingen tar oss med til Alpene, og vi får skildringer av snødekte tindetopper, klippefremspring, dype daler og ikke minst Chamonix og Mont Blanc, som ruver over ham. Midt i disse skildringene som tar pusten fra meg, dukker monsteret opp, og de neste 70 sidene er det han som er fortellerstemmen:

          Du akter å drepe meg. Hvordan våger du således å leke med livet? Gjør din plikt mot meg, og jeg vil til gjengjeld gjøre min plikt mot deg og resten av menneskeheten. Hvis du går med på mine betingelser, vil jeg la både deg og de andre i fred; men nekter du, vil jeg mette dødens sultne buk til den flommer over av dine gjenlevende venners blod.

Historien avsluttes på skuta til Walton, som har ligget fast i ishavet, Frankenstein er død, og monsteret har kranglet med kapteinen, han hopper over bord, og lander på et isflak som tar ham bort fra båten.

Hva synes jeg da? Illustrasjonene er gjort av en Berni Wrightson. Som du kan se av de to jeg har gjengitt her, er de detaljert til tusen, og får frem masse følelser. Boken byr på flere fortellergrep, og er i overkant ordrik, så den kunne gjerne vært strammet inn et par hakk. Selv om Mary Shelley skriver frem flere forklaringer på hvordan monsteret lever, lærer og kommuniserer, så er det vanskelig å tro på. Men, det er en spøkelseshistorie dette her, så troverdighet står ikke i høysetet. Jeg koste meg med boken, men kjenner på at det gammeldagse preget, holder tilbake den helt store begeistringen.

Janne Stigen Drangsholt oppsummering av boken:

Mann skaper liv, men synes raskt opplegget blir litt stress.

☺