onsdag 10. juli 2024

Kjøttets ingeniører - essaysamling av Karl Ove Knausgård

Dette er den første samling av Karl Ove Knausgårds essays siden Sjelens Amerika (2013) og I kyklopenes land (2018). Jeg har sporadisk lest noen av essayene hans tidligere, og jeg hadde stor glede av Skogen og elva, biografien om Anselm Kiefer. Morgenstjernetrilogien har jeg også lest, men av hans romansyklus Min kamp, som kom ut i 2009-2011, leste jeg bare en og en halv. 

Forlaget om boken:
Som essayist har Karl Ove Knausgård en helt særegen evne til å skrive tett på eksistensen, om naturen, for eksempel om gresset, om trærne, om insektene rundt trærne og hvordan trærne om natten har et annet uttrykk, og derfra til trærne i kunsten, og videre ut til de største spørsmålene, om sjelen, om døden, om muligheten for evig liv, om kunstig intelligens og om tallenes plass i naturen. 
Også når han skriver om kunst og om hva romanen gjør, er det med et svimlende nærvær, en oppmerksomhet for detaljene som uanstrengt og inspirert åpner de mest grunnleggende spørsmålene om kunsten og eksistensen på nye måter.


Les sakte, og tygg på godbitene! For en tenker Karl Ove Knausgård er, jeg ble flere ganger i løpet av lesingen betatt av hvordan han, så enkelt skildrer det uforklarlige. Hans assosiasjoner styrker noe som har lagt vagt i mine egne fornemmelser, og gir tankene mine kraft.

Essayene er tekster, taler eller foredrag av varierende lengde, som i perioden 2018-2024 har vært på trykk i aviser, tidsskrifter, og antologier, som forord i bøker, og enkelte også i egen utgivelse i bokform.  

                            Å mene noe om noe er å ta kontroll over det. Det er en aktiv handling. For å være nær noe og la seg fylle opp av det kreves det motsatte, det handler om å slippe kontrollen og er passivt. Forskjellen på å ha en mening om noe og å være nær noe, er forskjellen på å ta plass og å gi plass. Det er ingen tvil om at det første har forrang i kulturen, og at det passive, det å ikke handle, har lav status. 


Allerede tidlig i boken noterte jeg meg titler for lesing/repetering, som Claire Keegan sin Småting som dette og Dostojevskijs Idioten, hvor vi blir tatt med til kjernen av den russiske kulturen på 1800-tallet. Senere får jeg et fruktbart gjensyn med Mattis i Tarjei Vesaas sin nydelige roman Fuglane og vi får høre om hvorfor Gustave Flauberts roman Madam Bovary er den perfekte roman. Når Knausgård tolker bøker, skjønner jeg hvor overfladisk jeg har lest, og blir ivrig på å gjøre opp for dette.

Videre i essaysamlingen tolker han også malerier og fotografier på den samme nære måten, som tar pusten fra meg. Han snakker om tilstedeværelse og sammenheng, helt ned på mikronivå, hvor de aller minste øyeblikkene blir viet oppmerksomhet.

Jeg elsket å lese om Mamma Andersson og kunsten hennes, og ikke minst takketalen Knausgård holdt da han mottok Gunnar Myrdals Leninpris i fjor. Turen til Russland i 2017, var en drøm å få være med på. Spesielt interessant var det å få koblingene mellom Sovjetunionen 1947 og dagens Russland, og refleksjonene rundt hvordan dagliglivet til menneskene har forandret seg.

Boken er bare på 330 sider, men det tok meg lang tid å lese den, for her måtte det fordøyes og tørkes tårer, mange ganger underveis. Det gjør alltid inntrykk å lese Knausgårds sine tanker, så også denne gang. Har du lyst å lese noe som får deg til å gruble litt, så er Kjøttets ingeniører midt i blinken ⚄

Forlag: Oktober
Utgitt: 2024
Sider: 330
Kilde: PDF fra forlaget

søndag 7. juli 2024

Djeveløya av Karen Thommesen

Det er alltid spennende å lese debutanter, og spesielt interessant når forfatteren har en "voksenjobb" som jeg ikke forbinder med kreativ skriving. Kommunikasjonssjef i Direktoratet for byggkvalitet Karen Thommesen debuterte i år, med denne helt spesielle historien fra Jan Mayen.

Forlaget om handlingen: 
Atten mennesker, alle kjenner alle, men ingen kjenner sannheten. En ung meteorologifullmektig forsvinner fra Cyberforsvarets base på Jan Mayen. Politietterforsker Anders Veka reiser for å undersøke det han antar er en ulykke. Ved ankomst Olonkinbyen har stasjonssjef Katrine Kure allerede igangsatt en leteaksjon. Den unge mannen er funnet død i den avsidesliggende Guineabukta. 

Flere uforklarlige ulykker inntreffer, og det blir funnet utstyr som kan sette øyas kommunikasjon med omverdenen ut av spill. Anders Veka og Katrine Kure jager og blir jaget mens høsttåken isolerer dem fra fastlandet, og fortiden truer med å innhente dem alle.


Djeveløya tar oss med til et sted på kloden jeg aldri før har besøkt i bøkene. Det var interessant å lære om forholdene der, om avstander og infrastruktur. Livet til de som til en hver tid er utplassert på Jan Mayen er for egen sikkerhet, nøye regulert av regler, men tilliten til at disse blir fulgt, får seg en knekk, disse ti høstdagene.

Historien er handlingsmettet, men selv om det hele tiden skjer ting, så føltes lesingen langdryg, det gikk liksom litt for sakte på frem. Vi hører litt om hva de bedriver på denne norske utposten, og så drysses det spenningsmarkører i form av ord som tyskere, hakekors og russere, over det hele. Atle ble funnet død, og først etterforskes det som en ulykke, eventuelt et selvmord. 

Historien fortelles vekselvis mellom stasjonssjef Kathrine og etterforsker Anders, dette fungerer bra og viser på en fin måte forskjellen på å være godt satt inn i tingene, og det å komme utenfra sånn som Anders gjør.

Romanen har et variert persongalleri, yrkene som er representert er mange, og alle har sin personlige historie rundt hvordan og hvorfor de befinner seg på Jan Mayen. Ikke alle velger å fortelle alt om seg selv, og det er nok her de store hemmelighetene ligger.

En jammer, elektronisk krigføring. Du må få oss hjem, insisterte Steinar, da Cecilie var gått. Han så i det minste mer våken ut nå, selv om rumlingen fra mageregionen røpet at han ikke hadde spist. 
        Jobber med saken, sa Anders. Ingeborg vil at vi skal gjennomføre vitneavhørene og ellers ligge lavt. Lager vi for store bølger, risikerer vi å sette folk i fare, folk vi i utgangspunktet skal beskytte.


Dette er et lukket rom mysterium, men jeg fikk aldri den ekle følelsen av at karakterene burde se seg over skulderen. Selv lederne for gruppen innrømte stadig at de var redde, uten at jeg kunne føle det. Jeg synes historien ble avsluttet på en fin måte, spørsmål som dukket opp underveis ble besvart, og alt hadde sin naturlige forklaring. 

Les gjerne Krimlitteraturs fine intervju med Karen Thommesen


Forlag: Bonnier
Utgitt: 2024
Sider: 441
Kilde: Bookbites

torsdag 4. juli 2024

Svikere av Espen Skjerven

Svikere er fjerde bok i Espen Skjerven sin serie om kriposetterforsker Tom Grayston. Jeg har lest og likt Slakt, Blod er tykkere enn vann og Kleptokratiet, så det var med stor forventning jeg satte i gang med årets utgivelse. Boken innfridde til tusen, boken kommer ut rett over sommeren ☺

Forlaget om handlingen:
Kripos-etterforsker Tom Grayston er blitt tilkalt til hjemlige trakter i Sandnes og Stavanger for å bistå i en sak der liket til en avdød næringslivsleder er blitt gravd opp og forsvunnet. Han var ingen hvemsomhelst, men konsernsjef i et oljeselskap som har vært involvert i en korrupsjons- og miljøskandale.

Tom og kollegaene står overfor en intens jakt på de skyldige, som ikke skyr noen midler i gjennomføringen av sin plan for å redde verden.

Forlag: Liv
Utgitt: 2024
Sider: 325
Kilde: PDF fra forlaget


Jeg har vært begeistret før, men dette må da være den beste av de fire bøkene. For en lesefest jeg fikk meg, og med nesen i boken, ble det den smidigste forflyttingen fra Bergen til Alanya noen sinne.

Hovedpersonen Tom Grayston, har gjort inntrykk tidligere, så jeg trengte ikke å bli minnet på hvem han er. For seks år siden forårsaket han at søsteren ble sterkt handikapet, mor er bitter for dette og far ligger for døden. Superetterforskeren er skilt og har to barn, også flørter han litt med en kollega, jeg digger ham!

Den førti år gamle legenden drar ikke lasset alene, historien byr på folk fra rettssystemet, lokalt politi og kolleger fra Kripos. Persongalleriet er troverdig, og alle vi møter har en viktig rolle i historien. De som får sinnet mitt i kok er miljøaktivistene vi også møter, for en gjeng.

Du trenger ikke å ha lest de forrige bøkene i serien for å ha glede av Svikere, men vi hører litt om Kongosaken fra forrige bok. Spenningskurven starter høyt oppe, da vi klokken 0300 befinner oss på en gravlund hvor et lik har blitt gravd opp.

Som en bihistorie møter vi tingrettsdommer Eva Marstein, hun er ensom etter mannens bortgang, og datteren Nina har hun dårlig kjemi med. På jobb skal hun lede et rettsmøte, i en barnefordelingssak av en annen dimensjon. Det er den tretten år gamle datteren som ønsker seg bort fra begge foreldrene, og etter å ha lest hvordan de oppfører seg, skjønner jeg henne godt. 

Jeg hadde stor glede av å lese denne sekvensen, selv om den sjokkerende respektløse oppførselen til foreldrene irriterte meg. Denne delen skal senere på elegant vis, flettes inn i krimsaken som Tom Gayston, Dagny Stokka og de andre sliter med å løse.

For slite gjør de, det virker som ugjerningspersonene alltid ligger et steg foran, og ved å strø rundt seg med likdeler, både ekte og falske, greier de å holde etterforskerne på tærne lenge. Meg som leser satt også langt utpå setet flere ganger, for her er det en spenningskurve som starter høyt og går jamt oppover.

            Hva er sant og hva er ikke sant? Hva skal til for at noe anses som bevist? Hvor mange medlemmer av kulturen skal til for at troen ikke regnes som vrangforestillinger? 
            Så det du sier er at så lenge en persons overbevisning er akseptert av en større gruppe mennesker har personen ikke vrangforestillinger?
Poenget mitt er at selv om tankene til Kim og Lise ikke passer flertallets, kan man ikke si at de lider av vrangforestillinger.

Tematikken tar oss med innom mistillit til rettssystemet, konspirasjonsteoretikere og miljøsaken. Problemstillingene som tas opp gjennom denne historien, kunne lett relateres til egne tanker om samfunnet vi lever i. Dette er et skremmende tankegods hvor ingenting er sort/hvitt, så: Ikke vær en sau, men vær kritisk!

Svikere inviterer leseren inn, på den måten at der som skjer her, godt kunne skjedd i virkeligheten. Her er litt romantikk mellom flere karakterer, men en perfekt blanding av etterforsking og personlige historier, gjør boken til en slukebok. 

Jeg anbefaler gjerne Svikere videre

tirsdag 2. juli 2024

Syv armer av Atle Nielsen

Den kjente journalisten Atle Nielsen har skrevet 32 bøker i ulike sjangere. Etter å ha lest hans forrige krim Mord og kjærlighet, var jeg spent på hva som skjer videre med journalisten Ole Bull. Historien er et Indiana Jones eventyr uten like, som utspiller seg i Italia.

Fra forlagets innledning: 
Den røde tråden er jakten på en skjult skatt. Goternes konge Alarik dør i 410 e.Kr. langt sør i Italia etter å ha røvet med seg jødenes syv-armede hellige kandelaber fra Roma dit keiser Titus hadde brakt den fra Jerusalem. Siden har denne helligdommen vært forsvunnet, og utallige har lett, ikke minst Heinrich Himmler. Nazistenes organisasjon Ahnenerbe jobbet med å grave fram ariernes historie verden over. Nå prøver Himmlers disipler i Neue Ahnenerbe å følge opp. 
En italiensk frilansjournalist i Roma som mente å vite hvor kandelaberen er, var i kontakt med ny-nazistene og ble drept før han fikk publisert noe. 

Ole Bull er på fylla i Roma, og etter et heftig besøk på et russer-betjent bordell våkner han opp til saken om drapet på en kollega.

Syv armer fortelles fra flere vinkler, uten at det gjør historien vanskelig å følge med på. En god blanding av historiske hendelser og fantasi, gir fart på lesingen og næring til en spenningskurve som stadig går oppover.

Det ligger mye nerve i de innledende scenene, da en drita full Ole Bull lar seg sjekke opp av en russisk skjønnhet. Leseren skjønner med en gang hva som vil komme til å skje, men historien skal utvikle seg mye før vi er i mål. 

Etter mye motgang har, den nå arbeidsledige journalisten Ole Bull tatt seg noen friuker i Roma. Han vil fylle dagene med å skrive noe, og har flere muligheter; ulykkelige prostituerte, drapet på kollegaen, eller skatten det snakkes om. 

Det blir ikke mye tid til skriving, for det koker rundt den godeste Ole Bull. Vi hører om en VG journalist bosatt i Bergen, som tar opp den ene tråden, og senere får vi innblikk i arbeidsmetodene til den italienske etterforskningsgruppen. En arkeolog og en historiker kommer også på banen, i tillegg til farlige halliker og enda farligere leiemordere.

En historie som dette er bygget på faktiske hendelser, så det er litt spennende å luke ut hva som er sant. Historie fra graven i Busento fra goternes tid og nazistenes herjinger i 1937, gir handlingen et tiltrengt dryss av troverdighet, men stort sett er det hei hvor det går. 

Mot slutten møter Ole Bull italiensk politi som ber ham være lokkemat for en innbitt leiemorder. Den selvsamme morderen er kanskje ikke så smart, for han presterer å legge fra seg pistol og ammunisjon i noen busker. Ole Bull, som enda ikke har skrevet et ord når boken er slutt, får servert et sårt tiltrengt scoop fra uventet hold, så han kommer ut av de italienske tumultene med æren i behold.

Atle Nielsen har en lett skrivestil, her er mye humor mellom linjene og korte kapitler gjør at lesingen går unna. Det er god nerve gjennom hele handlingen, noe som bidro til at jeg leste den i et par store jafser. Selv om det går litt på troverdigheten løs av og til, så er det ikke tvil om at dette er god sommerunderholdning ⚃


Utgitt: 2024
Sider: 336
Kilde: Bookbites

onsdag 26. juni 2024

Jævla menn av Andrev Walden

Svenske Andrev Walden bor, i likhet med hovedpersonen i romanen i Norrköping. Selv om dette er debutromanen hans, så har han mange år bak seg som skrivende menneske, som journalist, skribent og kronikør. Det strømmet på med begeistrede omtaler av denne boken, så denne ville jeg ikke gå glipp av. 

Forlaget om handlingen: 
Julen 1983, i en tomannsbolig i skogene utenfor Norrköping, røper en mor en hemmelighet. En syv år gammel gutt ved navn Andrev får vite at hans far ikke er hans far. Den egentlige faren bor i et land langt borte og har hår ned til skuldrene. 

Som en indianer, sier moren, og peker mot albuen så gutten skal forstå. Det bruser i gutten. Det føles som om han er i en bok om en som får vite at faren hans er konge i et magisk land, og at en ånd skal ta ham med dit. Men det kommer ingen magiske ånder, bare nye fedre som ikke er hans.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2023/på norsk 2024
Sider: 375
Kilde: PDF fra forlaget


Vi blir kjent med lille Andrev når han er 7 år. Han, mor og to småsøsken bor hos mannen han kaller Plantemagikeren. De lever et litt spesielt liv, uten tv, plastikk og mye annet som vanlige husholdninger hadde på 80-tallet.

Mannen er den typen mann som vakre kvinner strikker ullgensere til, men hjemmet deres har mange regler og flygende ørefiker.

Mor tar med seg Andrev og flytter, til en venninne som han kaller Lille Skyen, på grunn av den intense røykingen hennes. Plantemagikeren, som er den ekte faren til de to minste, lar henne ikke ta dem med, når Andrev og mamma flytter inn til venninnen. De to kvinnene sitter hele tiden og klager over mennene i livene deres, og det er her Andrev plukker opp frasen "Jævla menn". 

Hos Lille Sky blir mor kjent med Kunstneren, som for en kort tid skal bli den andre pappaen hans. Senere flytter de igjen, mor får jobb og en mann med trampende cowboystøvler begynner å frekventere hjemmet deres.

                                        Senere skal gutten tenke at sparket ikke hørtes ut som på film. Han skal ikke huske noen lyd i det hele tatt, og det skal overraske ham. Han skal tenke at det burde gi en høy lyd når en cowboystøvel treffer et ansikt, men akkurat nå tenker han ingenting.


Det som skildres her kunne vært innholdet i en traurig oppvekstroman, men oppbygging, språk og ikke minst de små anekdotene fra livet til Andrev, gjør historien helt unik. De gode skildringene av enkelte detaljer frydet meg, som da de var på biltur, i en bil som lå som en fisk på veien - se det for deg!

Eller, historien om hvordan Tyven, til tross for tøffe cowboystøvler fikk navnet Tyven. Boken er inndelt i kapitler etter hvert som mor flytter fra en mann, og finner seg en ny, så det er lett å følge med på de syv pappaene til Andrev.

Begeistringen over skriveteknikken fra første halvdel av boken avtok etter hvert, for når Andrev blir 13-14 år, er det lite fokus på fedrene han har bodd hos, og heller ikke den nåværende byr på videre utfordring for ham. Puberteten inntraff tidlig og kraftig, så herfra og ut er det pornoblader og jenter som gjelder. Dette har jeg lest om mange ganger, så det kjedet meg, selv om Walden fremdeles har noen gullkorn av noen observasjoner på lager.

Språkføringen er enkelte steder så genial at jeg fikk klump i halsen, men mot slutten ble det overskygget av alt dette andre, som ikke hadde noe med fedrene å gjøre. Forfatteren foregriper begivenhetene av og til, når han snakker direkte til leseren  noe jeg likte godt, og jeg syntes også det voksne språket til den unge Andrev passet fint til helheten.

Historien er ikke vond å lese, selv om Andrev og søsknene hans stort sett går for lut og kaldt vann. Romanen har forsvinnende få ekle scener, selv om mye av det mor finner på er korttenkt og impulsivt nok. Romanen er selvbiografisk, så jeg kan skjønne at han ikke vil svartmale familien sin.

Boken avrundes på en fin måte, selv om jeg også har noen innvendinger til den. Vil ikke røpe noe for nye lesere. Lese den bør du, spesielt hvis du er opptatt av språk, for de mange betraktningene den barnslige hovedpersonen gjør seg, er verdt et studie i seg selv.

Les gjerne Beathes Bokhylle sin fine omtale  

mandag 24. juni 2024

Plipp, Plopp og Plaske av Ann Elin Kringlen Ervik

Med Ann Elin Kringlen Ervik sin nye utgivelse kan barna få lære om naturen på en gøy måte. Vannets kretsløp kan være ganske vanskelig å forstå for et lite barn, og kanskje litt vanskelig for oss voksne og forklare også. Forfatteren som er barnehagelærer vet råd, og med god hjelp fra denne fine boken, skal jeg nok greie det jeg også ☺

Forlaget om boken:
Vannets kretsløp blir fortalt gjennom de tre dråpene, Plipp, Plopp og Plaske – vi følger dem på sin reise med vannet – fra det dampende havet, til vanndråper i skyene, de faller ned som regndråper, videre med bekken, elven, fossen, fjorden, og til slutt er de tilbake ved havet. Og her starter alt på nytt igjen.

Denne boken har både et læringsaspekt og et underholdningsaspekt hvor barna får følge læringen om naturen gjennom personifiserte dråper.


Forlag: SkogenBok
Utgitt: 2024
Sider: 39
Kilde: Leseeksemplar


Hav og solstråler samarbeider om å gi de tre dråpene Plipp, Plopp og Plaske en rundtur de nok aldri vil glemme. Når dampen møter den kalde luften føres de høyt opp i himmelen. Der tar vinden dem med på en skyreise, hvor dråpene opplever nytelse og redsel. 

Spenningen stiger når de havner i bekken. Innimellom mister de hverandre av syne, men leken fører dem sammen igjen. 




Denne fortellingen er full av liv og dramatikk, den leser seg nær sagt selv. Når de tre vennene er trygt tilbake til utgangspunktet forteller Plipp et eventyr til de to andre, som egentlig er en oppsummering av boken. Dette er genialt når en leser for små barn, som ikke har lyst å være ferdig å lese, men være i eventyret litt lengre. 

Boken har gjennomillustrerte sider av god kvalitet, som sikkert holder en stund selv i en barnehage. Illustrasjonene er utført av Hege Terese Fjæra, i behagelige farger og med en strek som har mye følelser i seg. Bildene er store, noe som er perfekt for høytlesning til en gruppe barn.  

Jeg har hatt boken med meg i barnehagen og leste for leseglade barn på 2 og 3 år. De likte boken alle sammen.

Likte den gjorde jeg også, så jeg anbefaler den gjerne videre ⚄ 

fredag 21. juni 2024

Dyphavn - krim av Tove Alsterdal

Leste du Synkehull og Rotvelte, så er jeg sikker på at du gleder deg over at den tredje boken i denne svenske serien nå er ute. Serien har gode karakterer, og utspiller seg på et lite sted i Norrland.

Forlaget om handlingen:
Da dykkere går ned i Ångermanelven for å studere de hundretalls skipsvrakene som ligger på bunnen, finner de levningene av en mann med kulehull i skjelettet. Det viser seg at han har blitt drept. Men hvem var han? Trådene leder tilbake til 1960-tallet, en tid med harde politiske konflikter og store drømmer om frihet.

Politietterforsker Eira Sjödin er høygravid, men blir likevel satt på saken. Mens sannheten om den døde kryper nærmere hennes eget liv, nærmer fødselen seg.

Eira er også bekymret for sin bror, som sitter i fengsel for en forbrytelse en kvinne har gjort. Denne kvinnen er nå på flukt og kan drepe igjen.


Spenningen er på plass helt i starten av denne krimmen, da vi i begynnelsen følger en helt fersk dykker ned i dypet. Hun får øye på et stort skipsvrak, og under et anker der nede, ser hun levninger av et menneske. Dette danner grunnlaget for plottet som utspiller seg. 

Hvem var denne personen og hvor lenge har han lagt på havets bunn? På land kontaktes det lokale politiet. Eira Sjödin har innetjeneste siden hun er 6 måneder gravid, men oppdraget anses som så ufarlig, at hun får lov å oppsøke åstedet.

Denne historien har ikke mange bihistorier, bakgrunnen til den døde personen lærer vi om etter hvert. Det er Eira Sjödin sin litt spesielle livssituasjon som er det bærende elementet i boken, og egentlig det eneste som engasjerte meg. 

Etter innledningens pangstart, koker spenningsnivået litt ut i kålen. Kun mot slutten tar det seg kraftig opp, så pass kraftig at jeg tenkte "ja, der våknet hun igjen" (forfatteren altså, som etter min smak da hadde slumret en god stund)

Historien avsluttes på en ryddig måte, ved å plukke ned alle baller som ble kastet opp, noe som var naturlig, siden dette er tredje og siste bok i trilogien fra Ådalen. 

Er du glad i saktegående krim, med fokus på en sjarmerende hovedperson, så er Dyphavn midt i blinken for deg ☺

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2024
Sider: 352
Kilde: Biblioteket

tirsdag 18. juni 2024

Sjelden fugl av Guadalupe Nettel

Det er ikke ofte jeg leser forfattere fra Mexico, men det har jeg gjort nå. Det var Beathes bokhylle som fristet med en fin omtale av boken, som jeg ikke angret på at jeg leste. At romanen i tillegg til å handle om mellommenneskelige tilknytninger, også skildrer problemstillinger knyttet til at ens barn blir født med mikrolissenscefali, var en positiv overraskelse.

Forlaget om handlingen:
Venninnene Laura og Alina har aldri villet ofre friheten for mann og barn. Laura har tatt det drastiske skrittet å sterilisere seg, men da Alina ombestemmer seg og blir gravid, tvinges begge til å forholde seg til morsrollen på måter de aldri kunne forestilt seg. Og mens livene deres blir forandret for alltid, tar noen merkelige fugler bolig på Lauras balkong.

Sjelden fugl er en vakker, nyanserik og klok bok om sorg, vennskap og barnas kraft – barna vi velger å få, barna som dumper inn i livet vårt, barna vi elsker, og barna vi gir opp. Med presisjon og empati skildrer Guadalupe Nettel ambivalensen i det å være mor, den vanskelige balansen mellom egne og andres behov, og den uvurderlige styrken i fellesskap.

Laura er fortelleren i denne historien, hun liker å reise og skatter sin frihet, så etter en opplevelse av at hun kanskje kan overtales til å få barn, går hun og steriliserer seg. 

Det er venninnen Alinas svangerskap, fødsel og alt som skjer etterpå, vi følger tettest i denne romanen, men vi mister ikke Laura av syne av den grunn. 

Hun bor i en boligblokk, hvor hun stadig vekk blir forstyrret av bråk fra en av de nærmeste leilighetene. Det er en liten gutt som stadig skriker og brøler, hun hører gjennom veggen at han beskylder moren for å holde ham fanget. Laura kan ikke annet enn å oppsøke dem, og litt etter litt belyses også deres utfordring. Med denne handlingstråden skildres mexicanske forhold, spesielt fattigdom og de vanskelige kårene for psykisk syke, på en troverdig måte. 

På balkongen forsøker et duepar å bygge rede. Dette er den tredje relasjonen vi følger i denne boken. Laura vil ikke ha dueparet på gesimsen sin, der de stadig flakser rundt og driter på terrassen, hvor hun prøver å jobbe. Men, hun gir opp å koste vekk forsøkene deres, så en dag ligger det to egg i redet, og hun slår til til tåls med å ha dem som naboer en stund.  

Enda en relasjon har handlingen å by på, og det er den Laura har til sin egen mor. Det er ikke mye vi hører om dette, før mot slutten når moren endrer væremåte mot datteren, og Laura må reflektere over hvordan det er fatt mellom dem. Denne sekvensen ender med en overraskende slutt.

Det som gjorde romanen ekstra interessant er Alinas utfordringer, når hun midt i svangerskapet får beskjed om, at hun kommer til å føde et barn som vil dø like etter hun har blitt født. Alle forberedelser blir gjort klar for nettopp dette, barnerommet blir pakket vekk og begravelse blir bestilt. Alina blir lovet at det alt for syke barnet vil dø når det blir født, for hun vil ikke ha et multihandicappet barn. Sånn skal det ikke gå...

Guadalupe Nettel skriver lett og medrivende om det å være mor. Jeg likte godt skrivemåten, hvor en situasjon byr på spenning, før bakgrunnen forklares etter hvert. Romanen havnet på Den internasjonale kortlisten til Bookerprisen, og det kan jeg godt forstå, for den tar opp et viktig tema, samtidig som den er godt skrevet. 

Jeg anbefaler gjerne denne romanen videre ⚄

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2020/på norsk 2024
Sider: 256
Kilde: Biblioteket

søndag 16. juni 2024

Kongen av Os av Jo Nesbø

Jeg liker godt at Jo Nesbø har forskjellige skrivestiler, og da jeg leste Kongeriket koste jeg meg virkelig. Derfor var det med fryd, jeg skulle gå sommerferien i møte, med oppfølgeren til denne, her møter vi nemlig igjen de litt skakkjørte brødrene Carl og Roy Opgard. 

Forlaget om handlingen:
På mange vis har brødrene Carl og Roy Opgard hatt suksess i livet. Så mye suksess som det er mulig å ha i ei lita bygd som Os, i alle fall. Carl er sjef for bygdas råflotte spahotell, mens Roy driver bensinstasjonen og har planen klar for en fornøyelsespark med berg- og dalbane. Men da det ligger an til at den nye riksveien vil bli lagt utenfor bygda, må noe gjøres, selv om metodene som kreves er skitne. Heldigvis har brødrene litt erfaring med den slags.

Samtidig har lensmannen fått tak i ny teknologi som han mener kan bevise at brødrene står bak en rekke drap som ligger tilbake i tid. Og flere skal det bli. Det er som Roy sier om berg- og dalbanen: «Når den først har starta, er det for seint å hoppe av.»

Det er Roy Opgard som er fortellerstemmen i denne boken, som er en spenningsroman med flere krimelementer. Med en hovedperson som har syv mord på samvittigheten og en politistasjonssjef som jakter på mannen han mener drepte faren hans, så byr romanen på mengder av intriger og ikke minst spennende scener.

Mange av intrigene foregår mellom brødrene, som tynges av de sterke familiebåndene, mens de spenner ben under hverandres planer, og går i strupen på hverandre for et godt ord. Lojaliteten er der, men det er mye hat mellom dem, og i denne boken kommer det frem sannheter, som begge prøver å vri seg unna. 

Hvorfor hiver du broren din under bussen? Han er tross alt...
Tross alt det jeg har igjen av slekt, fullførte jeg. Vel...
Vel?
Noen familietrær sprer sjukdom og burde vært kutta ned for lengst.
Hun så på meg med et blikk som om hun grøssa. Så var hun ute av bilen og borte i regnet. Orda mine hang igjen i bilen som et ekko. Jeg grøssa sjøl.


Historien er satt i en liten bygd på tusen mennesker, hele kommunen rommer et par tusen til, men selv om forholdene er små har de både spa og et fotballag som stadig rykker opp. Relasjoner og roller går litt over i hverandre, som den tidligere treneren av opprykkslaget OS, som også er lensmannen som skal skille rett fra galt i kommunen. 

Det handler om svindel, bestikkelser, forfalskning av rapporter og gjengjeldelser, men en lyserød tråd byr på litt romantikk gjennom hele romanen. En ulv observeres også flere ganger i historien, og mot slutten får vi høre hvordan en ensom ulv, utstøtt av flokken er mye mer sårbar enn en puma som lever alene 50 uker i året. 

Kongen av Os har i det hele tatt mange nydelige refleksjoner, rundt meningen med livet, dette likte jeg veldig godt. Språket Jo Nesbø bruker er (som vanlig) fylt med referanser, både til musikk, kunst og litteratur, noen ganger litt påklistret, men som oftest åpnet det opp for fine mentale bilder. Noen ord måtte jeg slå opp for å få mening i som, mimetisk begjær, preemptive strike, my six o`clock og dødsorskurd. Vet ikke helt hva jeg synes om dette, at det bremset leseflyten, det er helt sikkert.

Brødrene Carl og Roy Opgard er uredd og skruppelløs, men de har som katten ni liv. Romanen er handlingsmettet og medrivende, det er det ikke tvil om, god underholdning i mine øyne, selv om det til tider ble litt "over the top". 

God sommerferielesning? absolutt! Jeg anbefaler den gjerne videre


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2024
Sider: 442
Kilde: PDF fra forlaget

fredag 14. juni 2024

Hver torsdag klokken nitten av Nicolai Houm

Igjen var det NRK og Åpen Bok som fristet meg til å lese. I likhet med De håpefulle som jeg leste for mange år siden, har også årets utgivelse høy humrefaktor - denne må du få med deg!

Forlaget om handlingen:
Hver torsdag klokken nitten samles ti mennesker på et kurs i kreativ skriving i Drammen. Kurslederen er den fallerte forfatteren Nicolai Houm. 

Noen av deltakerne tenker at han gjør sitt beste, andre vil til bunns i hva som egentlig feiler ham. De ti er fra alle deler av byen, og med høyst ulik bakgrunn, likevel kommer de uvanlig nær hverandre i løpet av høsten. 

Gjennom fortellingene de skriver, får de et dypt innblikk i hverandres liv: i Satinders store sorg og Margrethes skjulte fortid, i Arvids kjærlighetsevner og Lukas gangstervirksomhet, i Randis hevnplaner og Camilla H. sine intriger i lokalpolitikken.


Viktigst blir likevel historien de sammen skaper, en historie om kjærlighet, vennskap, svik og død.

Det er ikke lenge siden jeg leste Jeg skal hente deg, hvor hovedpersonen har det samme navnet som forfatteren, og her skjer det igjen. Begge forfatterne har vært intervjuet på Åpen Bok, hvor de forklarte hvorfor de har gjort dette, på litt forskjellige, men veldig troverdige måter. 

Nok om det, Hver torsdag klokken nitten er en bok med mye handling å ta inn over seg. Disse korte tekstene som kursdeltagerne skriver er som små noveller i romanen, i tillegg skjer det mye, både på og utenfor kurset.

Romanen har noen nydelige sekvenser hvor Nicolai Houm tar livet helt på kornet, jeg kunne relatere til flere situasjoner som ble skildret, og lo godt av både språklige krumspring og enkelte av karakterenes utspill. I tillegg til godt språk møter man her gode karakterer, og et plott som byr på mye mer enn bare tanker om litteratur. 

I sommer har du kanskje lyst å lese en roman, som kan legges ned og tas opp mange ganger uten at du minster tråden i handlingen, da er Hver torsdag klokken nitten helt perfekt!

Forlag: Tiden
Utgitt: 2024
Sider: 272
Kilde: Bookbites

fredag 7. juni 2024

Skumring 1941 av Kjell Westö

Kjell Westö er en av Finnlands største forfattere. Jeg har lest hans Tritonus som handler om musikk, og Den svovelgule himmelen som har sin handling på 60-tallet. I år er det 10 år siden han mottok Nordisk Råds Litteraturpris for Svik 1938, som jeg til min egen store forundring ser, at jeg ikke har lest. I Skumring 1941 tas vi med til vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen.

Forlaget om handlingen:
Det er januar 1940, og vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen har pågått i snart to måneder. Molly er på turné med teaterkompaniet sitt, mens kjæresten, journalisten Henry, er sendt ut i felten som krigskorrespondent. På slagmarken forstår han at ikke alt kan fortelles: Under en krig må sannheten ofres for nasjonens beste.

Så blir det fred, og Molly og Henry forsøker å finne tilbake til hverdagen i Helsingfors og glemme krigsopplevelsene som hjemsøker dem. Men snart er det 1941, og en ny krig står for døren.

Forlag: Pax
Utgitt: 2023/på norsk 2024
Sider: 471
Kilde: Leseeksemplar


I vekslende sekvenser er det Molly og Henry som fører ordet. Det er skuespilleren Molly Timm fra Helsingfors, som innleder historien. Hun sitter på et tog, sammen med kollegene sine, på vei fra Helsingfors til Norrkjøping for å spille teater. 

Krigsreporteren Henry Gunnars treffer vi når vinteren går over i vår og han har returnert til hjemstedet Tölö. Han tenker på Molly med blandet begeistring, og dette skal bli et gjennomgangstema i romanen, det stormfulle forholdet mellom disse to. 

Henry har falt i unåde hos redaksjonssjefen, fordi han vil skrive ærlige skildringer fra krigssonene. Han sier selv at skjønnmalingen av krigen, fører sannheten bak lyset, men det er akkurat sånn sjefen vil ha det. Nå får han bare redigeringsoppdrag, og små "idiotiske" jobber, som ikke engasjerer ham i det hele tatt.

Noen av menneskene han møtte i skyttergravene har endt opp på mentalsykehus. Henry får snakket seg til å gjøre et portrett av disse traumatiserte mennene, og det er når han skriver om de faktiske forhold at han viser sin beste side i skrivingen.

I lange sekvenser hører vi om Mollys turer og hverdagsliv. Forholdet til Henry hardner, men hun mykner når hun leser det han har skrevet om krigen. Men så konfronterer hun ham med utroskapen, og forholdet hardner igjen. Sånn bølger handlingen gjennom hele boken, han flytter fra henne, men lykken står ham bi, når den håpløse sjefen får seg en annen jobb.

Bortsett fra begynnelsen av romanen, så handler det ikke så mye om krig. Vi hører om matmangel og rasjonering, både av mat, men også av bensin, som er viktig når Henry trenger å forflytte seg i jobben. 

Skumring 1941 er en kjærlighetsroman, ikke en krigsroman som jeg trodde, og jeg skal innrømme at jeg i perioder gjennom boken var litt utålmodig. Westö skildrer godt Henrys tanker rundt skrivingen, og spesielt dette med å ikke sukre pillen, når de skal rapportere til folket fra krigen. 

Mye av handlingen har handling fra teaterverdenen, og det er kjekt, men det fører ikke noe nytt med seg. Det er ikke tvil om at forfatteren har mye kunnskap om tiden vi befinner oss i, og finnenes levekår både i krigstid og i fredstid, dette får vi mange gode eksempler på.

Dette er historiefortelling på sitt beste, vi møter et levende persongalleri med mennesker som har gode og ikke fullt så gode sider. Kjell Westö har et godt språk, det føles veldig godt gjennomarbeidet, nesten litt for godt, for i mine øyne visket den eminente skrivekunsten vekk litt av engasjementet mitt. Boken ble litt for langdryg for denne litt utålmodige leseren, men den har mange positive kvaliteter, som vitner om forfatterens kunnskap om skriving så vel som det han skriver om.


onsdag 5. juni 2024

Mørkefall av Sven G. Simonsen

Siden jeg har gitt full pott på terningen til Risiko og Crux, de to første bøkene i serien om psykologen Liv Eriksson, vil jeg påstå at jeg er en stor fan av serien. Forventningene var høye til årets utgivelse, og jeg var klar til å kutte prikker på terningen. Jeg kunne legge bort kniven, for Sven G. Simonsen har igjen skrevet et fyrverkeri av en krim!

Forlaget om handlingen:
En gruppe konspirasjonsteoretikere er samlet på et bedehus på Østre Toten. De diskuterer verdenssituasjonen og tonen er gemyttlig - helt til en ukjent mann reiser seg og anklager de andre for å være veikinger og pratmakere. Handling må til, målrettet og kraftfull, erklærer han, før han forsvinner. En ung kvinne som også deltar på møtet, er nysgjerrig og følger etter ham. Dagen etter blir kvinnen funnet drept like i nærheten.

Den drepte er VG-journalisten Elise Tellefsen, en venninne av Liv Eriksson. Elise jobbet undercover med en bok om norske konspirasjonsmiljøer. Mens politiet jakter på drapsmannen, allierer Liv seg med Mikael, en kollega av Elise. De to starter sin egen jakt.

Det er et veldig skremmende miljø vi ser konturene av i denne historien. Konspirasjonsteorier, radikalisering og økofascister er noen av betegnelsene som dukker opp i løpet av Mørkefall. 

Liker du å styre unna mengder med politietterforsking når du leser krim, så er denne serien midt i blinken for deg. Drap gjør at politi er involvert, men det er psykologen Liv Eriksson og hennes venn, VG-journalisten og fotografen Mikael Osmundsen som leder an.

Det er fascinerende at en historie kan bli så til de grader spennende, med et persongalleri som er noe av det minste jeg har opplevd. I tillegg til at det er få karakterer å bli kjent med, er historien strippet for alt utenomsnakk. Her er det ingen som gjentar seg selv, tenker høyt eller blir repetert på noen måte. Dette gjør at plottet har et godt driv fremover, og absolutt ingen dødpunkter.

Liv Eriksson er en tøffing, så at hun begir seg inn i situasjoner hvor andre ville rygget tilbake, overrasket ikke meg. Det er noen  skruppelløse typer hun er opp imot, så noen ekstra saftige scener innimellom, fikk meg til å holde pusten i perioder. Spesielt dramatikken i parkeringshuset hadde jeg stor glede av.

Telefonkontakten Liv har med sin bror Magnus og familien på Kjerringøy, gir historien et snev av varme og kjærlighet. Magnus er den som hjelper henne på rett vei, i forhold til å finne ut hvem som er Elises morder. 

Mørkefall er velskrevet, vanskelig å legge fra seg, og utrolig spennende. Karakterene er gjort levende, uten at det brukes mange ord på dette. Plottet er lett å følge, og føles troverdig, til tross for at miljøet som skildres, ligger langt utenfor mine erfaringer. Selv om språket ikke er spesielt morsomt, så trakk lattermuskelen i magen seg sammen et par ganger. 

Har du lyst å legge denne til lesebunken din i sommer, og ikke har lest de to første? Ikke fortvil, boken kan godt leses uten å ha lest Risiko og Crux først. En mer engasjerende krim enn dette skal du lete lenge etter, så jeg anbefaler den gjerne videre. 

Boken kommer i butikkene 1 juli 

Forlag: Storyline
Utgitt: 2024
Sider: 320
Kilde: PDF fra forlaget

søndag 2. juni 2024

Jeg skal hente deg av Gine Cornelia Pedersen

I 2013 ble Gine Cornelia Pedersen tildelt Tarjei Vesaas` debutantpris for sin første roman Null. Jeg har ikke lest den, men Kjærlighetshistorie som kom to år etter, likte jeg så godt at jeg nominerte den til Bokbloggprisen det året. Årets utgivelse, Jeg skal hente deg, ble en tankevekkende leseopplevelse, jeg ikke ville vært foruten.

Forlaget om handlingen:
Jeg har funnet kjærlighet, hvordan skal det gå. Hun skal straks begynne skuespillerutdanning, bor i kollektiv og har store ambisjoner. Han er musiker, fri sjel uten fast bolig, dopromantiker og kjenning av politiet. 
Når bare de to er sammen, er lykken stor, men når de går sammen på gata, kan hun ta seg i å skamme seg over ham, og det skammer hun seg over.

Han blir borte etter en fest, ingen har hørt fra ham på fem dager. Hun leter febrilsk blant venner og bekjente, hun har ikke sovet på femti timer, sytti timer, mer. 

Vi følger henne i et frenetisk døgn rundt i Oslo, i det som kanskje er en redningsoperasjon, eller kanskje et søk akkurat litt for seint.


Det var med den nydelige boksamtalen på NRK`s Åpen bok i hodet, jeg startet lesingen av denne romanen. Plottet for å kalle det det, er umåtelig interessant, og jeg kan allerede nå bekrefte at Gine Cornelia Pedersen skildrer rusmiljøet med troverdighet og respekt.

Historien starter med at Gine kommer hjem fra en tur til Los Angeles, hvor hun har besøkt en venninne. Hun har ringt felles venner, som heller ikke har sett kjæresten Harald på noen dager, så hun girer seg skikkelig opp, på den lange bussturen fra København til Oslo. Så skynder hun seg med bankende hjerte inn i hybelen sin, for hun har et lite urealistisk håp, om at han skal være der inne. 

Det finnes muligens et selv i midten av meg, finnes det en sannhet i mennesket, i verden, jeg blir gal av tanken på at sannheten kanskje ikke finnes, og kanskje er jeg bare hysterisk nå, gal, eller så ha jeg rett: Noe har skjedd ham, jeg er hysterisk og tar feil, eller frisk og har rett, alltid enten - eller, aldri både - og, i meg.


I løpet av dette døgnet vi følger Gine, hører vi om hvordan kjærligheten mellom henne og Harald har blomstret og utviklet seg. Dette er langt fra selvsagt, siden Harald er en boms, en som ikke har et fast bosted, han er ikke spesielt renslig, jobber ikke og snylter gjerne på andre. Ikke akkurat drømmeprinsen tenker du kanskje, men de to har falt for hverandre.

Hvordan de to møttes forteller hun til en medpassasjer på vei til Oslo. Vi hører om hennes oppvekst, ikke gjennom begivenheter, men via detaljer og uttalelser i foreldrenes oppdragelse av henne. På fjerde forsøk kommer hun inn på den skolen hun alltid har drømt om, og med det skaper hun seg en retning, og et håp om en fremtid det er verdt å strekke seg etter.

Romanen har et gjennomgående skarpt blikk på en medmenneskelighet som gjerne uteblir, når vi ser rusede, høyrøstede og gjerne voldelige personer på gaten. Noen sekvenser viser tydelig at selv et personangrep i en bar en sen kveld, kan være et forsvar. 

Gine Cornelia Pedersen har en litt original skrivestil, med ord stablet oppå hverandre, overdrysset med et vell av komma. Det funker, men jeg merket snart at jeg måtte sette ned lesetempoet for å få med meg hvor virkningsfullt dette var. 

Jeg anbefaler gjerne romanen videre

Utgitt: 2024
Sider: 192
Kilde: Biblioteket

fredag 31. mai 2024

Oppsummering av lesemåneden mai


Tidenes vakreste solskinnsperiode er tilbakelagt, for en mai vi har hatt! Jeg begynte å bade i sjøen på 13 grader, og for hver gang jeg var uti steg temperaturen. I mai har jeg og gubben bursdag, og det feiret vi med en helgetur til Bergamo i Italia. Fikk testet ut virkningen av et år med daglig italiensktrening på Duolingo, og jeg kan bekrefte at det går på frem. 

I mai leste jeg dette: 

  1. Martin Baldysz - Fallgard - 5
  2. Danby Choi - Kanseller meg om du kan - sak - 5
  3. Britt Bildøen - Tre vegar til havet - 4
  4. Rebecka F. Quang - Guling - 4
  5. Martin Baldysz - Vardane - 4
  6. Jon Michelet - Orions belte - 3
  7. Hanne Kolstø - Psykopatmusikk - 6
  8. Unn Conradi Andersen - Bli litt til - 5
  9. Andrew McMillan - Synd - 6
  10. Barbara Kingsolver - Demon Copperhead - 6
  11. Nina Witoszek og Eva Joly - Det blåøyde riket - sak - 5
  12. Kaja Nygaard - Et mørkere vann - 4
  13. Arne Dahl - I sirkelens sentrum - 5null
  14. Per Marius Weidner-Olsen - En dag ved sjøen - 4null
  15. Gine Cornelia Pedersen - Jeg skal hente deg - 5
  16. Cormac McCarthy - Frukthagen - 3

Romaner: 12
Krim: 2
Sak: 2


Det ble en fin liten bunke lest i sommervarmen dette her, litt dårlig spredning av sjangere, men det får stå sin prøve. Den oppmerksomme leser av bloggen vil notere seg at jeg ikke har blogget om alle bøkene, jeg kan bare bekrefte at det er en ny trend.
Jeg leser som alltid etter innfallsmetoden, og denne måneden hadde jeg flere innfall. Bloggspot har tullet seg litt med muligheten for å skifte farge, og legge lenke på linjene, så derfor er det litt rotete på bloggen, håper det går over. 

Litt uvanlig scenografi på Peer Gynt denne gangen


Festspillene har vært avholdt i Bergen, og jeg fikk oppleve en fantastisk versjon av Peer Gynt, hvor fokus var på Ibsens dikt mer enn på Griegs musikk, det likte jeg. Har kjøpt diktet i bokform, så neste måned får jeg dikt på oversikten min ☺

Var også å så An oak tree, hvor Tim Crouch geleidet Kåre Conradi gjennom fremførelsen av stykket. For en skuespiller han er, han gjorde også en perfekt Dovregubbe i Grieghallen. DnS satt opp Strindbergs Dødsdansen, som også imponerte, og helt på slutten av mai var det Leif Ove Andsnes som gjestet Grieghallen og Harmonien.  

Ha en strålende lesemåned i juni dere!



torsdag 30. mai 2024

En dag ved sjøen av Per Marius Weidner-Olsen

Etter en litt kronglete debut i 2020 med Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen, byttet Weidner-Olsen forlag før han ga ut bok nummer to i 2022. Den gikk under min radar, men jeg skjønner at i likhet med årets utgivelse, handlet også Ny mann om en mann og hans følelsesliv. En dag ved sjøen presenteres i tre deler, noe som skulle vise seg å føre til en ganske todelt leseopplevelse.

Forlaget om handlingen:
Hun har merket det samme som ham, hun har gått tom, kranglingen deres har mistet sjarmen sin, den har ikke noe storsinn, det er ikke noe å lære av den lenger, den er full av mistro, den virker uvennlig og egenrådig, som om den lever sitt eget liv fra et opphav de ikke kjenner til. 

Vincent og familien på fem ferierer ved Middelhavet. Barna lærer seg å svømme, spiser is under en brennende sol og skaper minner for livet. Om kvelden går familien i selskap med venner og storfamilie. 

Men både Vincent og Astrid kjenner at ekteskapet er i ferd med å rakne, og ingen av dem finner viljen til å gjøre noe med det.



Du må ikke gå i den fellen å tro at en liten flis av en roman på under tohundre sider, er en lettvekter. Min beundring for forfattere som greier å sette ord på de aller minste (og gjerne nedrigste) følelsene, er stor. 

En stor vennekrets ferierer i nærheten av hverandre. Vincent og Astrid og deres tre små barn eier hovedrollen. Astrids bestevenninne Harriet og hennes familie er en del av feriegjengen, og hennes mann Finn, er en av dem som får frem vrangsiden av Vincents følelsesliv. 

Kommunikasjon er romanens omdreiningspunkt, her handler det om å lytte, dømme og tilegne den andre holdninger og meninger som kanskje ikke finnes der. Jeg likte godt hvordan forfatteren belyser hvordan alle gestene, lydene og alt det usagte i en samtale virker inn på oss.

Det er nok ikke en bombe at jeg som har lest og blogget om bøker i ørten år, er glad i språklige krumspring. Når Vincent reflekterer over spørsmål som er formet som en påstand, fikk han meg til å tenke over denne typen retoriske grep. Så kommer det en scene som helt tydelig viser hvordan Vincent helt bevisst er gniten med anerkjennelser, og min litterære begeistring slår ut i blomst.

Del en avsluttes på en stor fest, hvor barna er med, selv om de voksne drikker seg snydens. Noen perifere venner skråler og er ufin, når de ankommer, de kaller ham homo og insinuerer noe, som jeg antok ville dukke opp senere i romanen. 

Festen er til ære for Gitte som har bursdag, konen til den velstående Vemund, og her er Vincents tanker om akkurat den invitasjonen: 

Vemund er glad i å koordinere og overdrive, Gitte har bursdag og Vemund liker å forlange noe av dem som kjenner Gitte, slik at deres entusiasme og lojalitet blir til hans kjærlighet. Omtrent slik ser Vincent tingene.


Romanen er delt i tre, i første del er det sommerferie, mens i andre del nærmer vi oss vinteren. Etter å ha lest første del hadde jeg ikke tenkt å si så mye om det som skjer videre, for å ikke røpe utviklingen som skjer. Men for min del falt romanen litt sammen i del to og tre. Alle de glitrende observasjonene av menneskesinnet, og betraktningene Vincent gjorde seg rundt familielivet, er nå bare plattheter fra en dust.

Han oppfører seg veldig rart, lyger i ett sett og tar merkelige avgjørelser. Dette hadde vært greit, hadde jeg bare forstått hvorfor, for det ser ikke ut som han har noen følelser rundt det at han og Astrid har gått fra hverandre. I alle de tre delene finnes det kvinner som er hypp på ham, men han registrerer kroppene deres som et ytre (sexy) skall, uten at det, eller det de sier, berører ham på noen måte. 

En dag ved sjøen bærer preg av lite konsekvent gjennomføring, hvor første del har en medrivende handling presentert med temperament og godt språk. De to siste delene fikk jeg ikke noe fornuftig ut av.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2024
Sider: 185
Kilde: Biblioteket

tirsdag 28. mai 2024

I sirkelens sentrum av den svenske krimmesteren Arne Dahl

Jeg har ikke lest den forrige krimserien til Arne Dahl, men benyttet sjansen å hive meg på nå når han kommer med en ny serie. I sirkelens sentrum er den første boka i den nye og kritikerroste Nova-serien.

Forlaget om handlingen:
Det hele begynner med at en bil sprenges i luften på motorveien, målet er en ukjent direktør. Etterpå følger flere angrep, der klimaet ser ut til å være fellesnevner. Det eneste politiet har å gå etter er et slags manifest adressert til kriminalsjef Eva Nyman. 

Raskt samler Eva Nova-gruppen som er spesialister på uvanlige forbrytelser. Men Eva må også håndtere spor som leder tilbake til sin egen traumatiske historie tidlig i karrieren, og den siden da forsvunne kollegaen Lukas Frisell.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2024
Sider: 416
Kilde: Biblioteket


En ting jeg liker godt med krim er at handlingen starter, og så innlemmes karakterene en etter en. For meg ble det derfor en litt humpete start med Arne Dahl sin nye bok, siden han har 4-5 innledende historier, før alle trådene begynner å dra i samme retning. 

Nok om det, jeg fikk opp humøret igjen, da jeg ble kjent med etterforskingsteamet med Eva Nyman i spissen. Dette er en fin gjeng, og heldigvis bar de ikke med seg hver sin heftige personlige historie. Dette er politikrim hvor fokus er på etterforskningen, og alle dens små detaljer. 

Det er ganske tydelig at I sirkelens sentrum er en del av en serie, og heldigvis valgte ikke forfatteren å gi oss alle detaljer om persongalleriet i første bok. Etter å ha lest ferdig er jeg temmelig nysgjerrig på enkelte av karakterene, både hva de kommer til å gjøre fremover, og hva som ligger til grunn for den personligheten vi ser konturene av her. - godt jobbet Arne Dahl!

Historien har noe Harry Hole over seg, med en etterforsker som er ute i kulden, men vil inn igjen. En avdeling som må kjempe for eksistensberettigelse har vi også møtt på før, men det funker her også. 

Jeg likte tematikken hvor klimaaktivister og naturnerder får utfolde seg. Preppere er jeg ganske fascinert av, og moret meg over at det finnes mer eller mindre ihuga typer.

Litt frustrasjon med alle begynnelsene, så mye etterforsking før det hele kuliminerer i en ekstrem skremmende og spennende avslutning. Arne Dahl har full kontroll på plottet sitt, til de grader at jeg vil si at han skriver med en stødig penn. Jeg gleder meg til neste bok i serien ⚄ 

BokBloggBerit har også skrevet om denne boken, ta gjerne en titt!

søndag 26. mai 2024

Demon Copperhead av Barbara Kingsolver

Barbara Kingsolver debuterte i 1988 og har frem mot den siste utgivelsen, som er Demon Copperhead,  skrevet ni romaner, i tillegg til lyrikk og essays. Demon Copperhead beskrives som en moderne klassiker, kanskje fordi den har sikret forfatteren gjeve priser som Pulitzer-prisen 2023 og Women’s Prize for Fiction 2023. Boken har ligget over ett år på toppen av New York Times bestselgerliste, uten at det trenger å bety mye for om jeg skal like den eller ikke.

Forlaget om handlingen:
I fjellene i det sørlige Appalachia vokser Demon Copperhead opp under svært trange kår. Han er født til verden av en enslig tenåringsmor i en enkel husvogn, uten andre fordeler i livet enn sin avdøde fars pene trekk og kobberrøde hår, besk humor og en ekstrem evne til å overleve. 

Demon er nådeløs når han forteller om fosterhjem, barnearbeid, forsømte skoler, sportslig suksess, rusavhengighet, katastrofal kjærlighet og knusende tap.

Demon Copperhead er en roman om kjærlighet og behovet for kjærlighet, om drømmer og sinne, hat og smerte. Fullstendig opprivende, men likevel oppløftende og fylt av håp.


Amerikanske romaner har en tendens til å bli hauset opp, men denne gangen skjønner jeg hvor jubelen kommer fra. Handlingen tar for seg klassisk trailertrash, og på den måten kan jeg si at jeg  har "lest boken før".

Det som skiller den ut fra andre romaner satt i dette miljøet, er skrivemåten, språket og ikke minst humoren. En blir fort glad i Damon Fields, som Demond Copperhead egentlig heter, for en stayervilje han viser, til tross for sin traurige start på livet.

Vi møter ham i Lee County en gang på 90-tallet, når han er 10 år gammel. Den foreldreløse skoletaperen som er hans rusmisbrukende mor, er nå nykter og med god hjelp av sønnen, kommer hun seg på jobb hver dag. Demond finner trygghet hos nabofamilien, Peggotene, og spesielt sønnen deres Maggot som går i klassen hans, blir en hjertevenn.

Leseren glemmer aldri at vi befinner oss i Amerika, for referansene som minner oss på dette er mange. Språket romanen er skrevet i, bidrar også til å forankre deg midt i tørre Amerika, når du leser.

Mor lar seg sjarmere av Stoner, som varter henne opp. Livet til sønnen blir definitivt noen hakk vanskeligere når han flytter inn til dem, og begynner å bestemme over hvordan de skal ha det i familien. Det ene fører til det andre, og plutselig befinner Demon seg på en lurvete gård, hvor bonden setter de 4-5 guttene han har tatt til seg, til hardt gårdsarbeid. Når nye gutter ankommer gården gir Fast Forward dem alltid et hemmelig navn:

                        Han granska meg veldig lenge. Hodet bakover, den ville, mørke, krøllete manen, kniper øynene sammen som om han roter rundt inni skalleskapet mitt. Til slutt sa han: Diamond. Han er skarp og skinnende og verdt masse. Hardere enn alt annet som fins. 

At en gutt snakka sånn eller i det hele tatt kikka så nøye på en annen gutt var slettes ikke normalt. En streit gutt som likte jenter, noe Fast Forward gjorde. Men Tommy og Swap-Out bare nikka, ja, glimrende. Diamond. Var ikke kleint engang, så magisk var fyren faktisk. Du stolte fullt og fast på det han sa, og følte deg som et større menneske fordi han hadde lagt merke til deg.


Han bytter etter hvert fosterhjem, og kommer til noen som viser barnevernet rommet til sønnen, men putter Demon i en halvseng på det utvendige vaskerommet, og ber 10 åringen om å betale for maten. 

Han sporer opp den myteomspunne bestemoren sin, og hun plasserer ham hos en som skylte henne en tjeneste. Her blir han løpergutt for løpergutten til fotballtreneren på en "highschool". Fremdeles alt for ung for livet han lever, i et miljø som er langt fra skikket for barn. 

Demon Copperhead er handlingsdrevet til tusen, det skjer noe nytt hele tiden, samtidig som handlingen holdes sammen av enkelte detaljer som stadig dukker opp i hovedpersonens tanker. Dette er fiffig gjort, og gjør en roman som kunne fremstått som et forvirrende oppkomme av sekvenser, ryddig og lett å lese.

Til tross for at boken bikker 600 sider, ble det aldri kjedelig. At det var et traurig liv jeg skulle lese om var jeg forberedt på, og jeg likte den fine måten romanen ble avsluttet på. Det er lett å se for seg alt som skjer, og selv om mye kan forferde, så gjør den lune humoren at smilet aldri forlater deg.

Har du lyst å lese om en menneskeskjebne i et amerikansk miljø, som for meg har blitt det mest amerikanske av de alle, så er Barbara Kingsolver en perfekt bok å ta med seg ut i sommervarmen.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2024
Sider: 635
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 22. mai 2024

Synd - notater fra en småby av Andrew McMillan

Til tross for at vi ikke ennå er halvveis i året, er Andrew McMillan sin nyeste roman Synd, uoffisielt "kåret" til "the book to read" i 2024. Forfatteren er en 36 år gammel poet og universitetsprofessor fra Nord-England, som i liket med hovedpersonen i denne romanen, har sine røtter i Barnsley. 

Forlaget om handlingen:
Byen var en gang et symbol på fremtidstro og vekst, en hovedåre i britisk industri, et sted der menn slet og gravde dypt under bakken i kullstøv og mørke. Det var farlig og helseskadelig arbeid, men det betydde noe. Byen betydde noe, innbyggerne betydde noe. Men nå?

Brødrene Alex og Brian har tilbrakt livet i gruvene, akkurat som far og farfar før dem. Nå er det ingen som har bruk for dem lenger, og ingen har plass til dem, bortsett fra på puben. Alexs sønn Simon husker ikke gruvene. 

Han jobber med telefonsalg og sexarbeid på nett for å finansiere draktene og parykkene han trenger til Margaret Thatcher-dragnummeret som han drømmer om å gjøre i hjembyen.


Andrew McMillans korte, utsøkte fortelling om tre generasjoner menn i Yorkshire, er en klagesang over en tapt livsstil og gamle hemmeligheter, og en feiring av motstandsvilje og evnen til forandring.

En løk eller en rose, du kan velge selv, for denne romanen kan med hell sammenlignes med noe som brettes ut litt etter litt. Historien er akkurat så dunkelt fortalt, at jeg i begynnelsen ikke så sammenhengen mellom flere av karakterene. 

De massive slaggfjellene utenfor den walisiske gruvebyen Aberfan, har en rolle i denne romanen. Det har også den konservative partilederen Margareth Thatcher, som var statsminister i Storbritannia i 11 år. Det er ingen hovedroller jeg snakker om her, for i denne romanen er det dragartisten Simon Banks og vennen hans Ryan som er de ekte hverdagsheltene.

Ryan jobber med å undersøke filmer fra forskjellige overvåkningskameraer, mens han drømmer om å bli politi. Han hjelper til med å filme Simon, når han opptrer som Puttana Short dress i klubben han jobber på, eller når vennen øver på det som forhåpentligvis skal bli et fremtidig glansnummer på scenen.

Romanen er springende på mange måter, noe kommer frem gjennom "feltnotater" og en tråd skrives ut i kursiv, og tar for seg historien til Brian og Alex, som er far og onkel til Simon. Jeg var litt forvirret i begynnelsen, men da sammenhengen mellom hvem, hva, hvor og hvorfor åpenbarte seg for meg, ble jeg satt helt ut av hvilken skatt det var jeg satt med mellom hendene. 

Enkelte nøkkelelementer holdes fast ved gjennom romanen, mens et av Simons store ubesvarte spørsmål fra barneårene, blir avslørt mot slutten. Romanen er tankevekkende og sår, den tar for seg et rørende fellesskap og solidaritet mellom mennesker. 

Romanen belyser den kollektive bevisstheten i samfunnet, lokalhistorie og ikke minst det at sannheten kan være forskjellig fra person til person. 

Heldigvis er det slutt på at alle romaner hvor homofile er involvert, skal bygges på promiskuitet. I Andrew McMillan sin roman er persongalleriet ekte mennesker, med ambisjoner og følelser så det rekker langt forbi bokens slutt.

Denne må du få med deg


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2024
Sider: 173
Kilde: PDF fra forlaget

lørdag 18. mai 2024

Bli litt til av Unn Konradi Andersen

I tillegg til at hun ble forfatter ved debuten i 2017, er Unn Konradi Andersen også forsker og sosiolog. Jeg hadde ikke lest debutromanen hennes Alt uavklart, men hadde stor glede av å lese Bli litt til. 

Forlaget om handlingen:
Siv lever eit regelmessig liv. Ho foreles i kunsthistorie og lar ingen kome tett innpå seg. Men ein dag fell ho for Jack, og tilværet blir snudd på hovudet. Jack er kvinne, livnærer seg som boksetrenar og er annleis alle andre. 
Men det gjer vondt å elske Jack, for kven er ho eigentleg? Ganske raskt veks ulikskapen mellom dei to, og bakgrunnen til Jack spelar seg ut på uventa måtar.

"Bli litt til" handlar om alle dei versjonane vi har inni oss, og kven av dei som faldar seg ut i møte med den andre.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2024
Sider: 243
Kilde: PDF fra forlaget

Siv sin oppvekst, ungdomstid og seksuelle oppvåkning, hører vi ikke mye om, men at hun er en kvinne som ønsker å leve i tradisjonell tosomhet det skinner fort igjennom. 

Hun er en vel ansett foreleser på universitetet, som aldri har skuffet arbeidsgiveren sin, og kan den viktige kunsten det er, å fange elevenes oppmerksomhet. Vi befinner oss i Oslo, det er Pride og venninnen Anna har tatt henne med på et arrangement. Anna er den som støtter Siv, når det røyner på, selv om de to venninnene i romanens "øyeblikk" er i ferd med å gå forskjellige veier. Anna og kjæresten reiser til Danmark og blir gravid, samtidig som Siv fengsles av personligheten til engelske Jack(queline).

Jack står der, sterk og breibeint og Siv blir betatt av energien hennes. Heldigvis er følelsen gjensidig, for Jack vil gjerne være med Siv, men hun har en fortid og en kone som er fotokunstner i Oslo. Jack har ikke noe fast sted å bo, etter hun flytter fra sin kone, og heller ikke noen inntekt, men Siv greier å la vær å ta henne til seg på den kveldende måten, en forelsket jypling gjerne ville gjort.

Bli litt til er en velskrevet roman med god utvikling. Historien er handlingsdrevet og har et lite men sterkt persongalleri. Alle avveiingene som Siv må gjøre med seg selv, er det som gir næring til handlingen, og gjør den interessant, ikke nødvendigvis den romantiske affeksjonen, som selvfølgelig også er en del av handlingen. 

Romanen byr på en interessant skildring fra et lesbisk forhold, og selv om denne leseren er hetero, så traff romanen meg godt. Jeg tok meg flere ganger i å nikke anerkjennende til Sivs dilemmaer, og føler at romanen på et vis, visker bort ulikheter vi mennesker kan oppleve. 

Det er ikke en solskinnshistorie denne romanen skildrer, men jeg lover deg en sjeldent sterk leseopplevelse.

Denne må du få med deg  

mandag 13. mai 2024

Psykopatmusikk av Hanne Kolstø

Psykopatmusikk er debutromanen til artisten og låtskriveren Hanne Kolstø, og for en debut hun har gjort! På en leken måte belyser hun en type personlighet som jeg er sikker på at de fleste kan kjenne seg igjen i, jeg gjorde i alle fall det - dette var sterk kost!

Forlaget om handlingen:
Ho elskar musikk, ho hatar musikk, ho er artist, men føler like gjerne ho kunne køyrt gravemaskin. Samstundes som ho kjempar for at musikken ho lagar skal vere fri, slit ho med å vere det sjølv.

Ho møter ein mann som vil halde forholdet laust, venninna er ustadig, hennar største fan er faren, som stadig ringer for å diskutere korleis ho kan oppnå større suksess. 
Psykopatmusikk er ein roman om å ville leve fritt og på eigne premiss, men samtidig ynskje å vere dobbeltsidig tape, om å skrive musikk og å unngå å bli ein kopi. Eller motsett. Kopiere andre. Leve som andre. Leite etter gamle kassalappar utanfor butikken og handle det same, for å sleppe å ta eigne val.

Tetrisanalogien i begynnelsen av romanen skildrer tematikken på en måte som forbereder leseren på det litt tyngre stoffet, som kommer senere. 

I tillegg til litt jobb, altså hovedpersonens yrkesutførelse, er det tre aspekter som preger livet hennes. Farens stadige oppringninger og dere samtaler, som ofte krysser hverandre i forskjellige sfærer, er den som kan sies å prege hverdagen hennes.

I tillegg møter hun en kvinne som får navnet Kniven, de er ikke mye sammen, for hun har en personlighet som favner mange, men fra tid til annen fester de sammen. Den andre personen i livet hennes er en omreisende selger, som er i byen med ujevne mellomrom. Han vil ikke ha noe tradisjonelt forhold til henne, men litt kroppslig kontakt og en prat når han er i byen, det vil han ha.

Når eg er mørklagt, kjenner eg kor mykje vatn eg er, heile meg liksom skvulpar og pressar på frå innsida heilt til det byrjar renne i fossar og stryk ut av augene mine, og eg må dempe lydane frå munnen i ein handduk.

Gjennom hele romanen får leseren små nostalgiske drypp av svunne tider, som lyden av et tomt kassettbånd, snø på tv og ikke minst summetonen - husker dere det? Det er nydelig, jeg frydet meg over den kroppslige reaksjonen jeg fikk, da jeg ble presentert for disse minnene i romanen. 

Det handler som sagt lite om jobben hennes, men det lille vi får innblikk i når det gjelder låtskriving, beaten og klangen i det som kommer på tape, var interessant å få med seg. Ikke minst hvor mye jobb det er å få musikken ut på bånd, i samme form som musikeren har den i hodet.

Psykopatmusikk er full av abstraksjoner, her er følelser som igjen og igjen hekter seg på hverandre, og en masse personifisering av gjenstander. Dette er også veldig bra fremstilt, helt fritt for klisjèer og romantisk vis vas. 


Forlag: Oktober
Utgitt: 2024
Sider: 283
Kilde: PDF fra forlaget

torsdag 9. mai 2024

Kniv av Salman Rushdie

Det var i 1989 fatwaen ble utstedt på forfatteren Salman Rushdie, etter han året før ga ut romanen Sataniske Vers. Han har heldigvis holdt det gående med skrivingen, men i 2022 var det nære på at en attentatmann fikk has på ham. I 1989 hadde jeg en ettåring å ta meg av, men jeg husker at drapstrusselen Salman Rushdie fikk, gjorde kraftig inntrykk. Det er skremmende lite jeg har fått med meg av attentatet i 2022, og undrer meg over hvorfor. 

Forlaget om handlingen:
I Kniv skriver Rushdie for første gang, og i rystende detaljrikdom, om de traumatiske hendelsene 12. august 2022, da han ble forsøkt drept under en scenesamtale i Chautauqua County i New York State, over 30 år etter fatwaen som ble utstedt mot ham i kjølvannet av romanen Sataniske vers (1988).

Kniv er en kraftfull, svært personlig og til syvende og sist oppløftende skildring av tap, kjærlighet og kunstens kraft. Det er også en fortelling om å finne styrken til å fortsette - og til å reise seg igjen.


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2024
Sider: 232
Kilde: PDF fra forlaget


Jeg er veldig glad for at jeg valgte å lese denne boken, for det 74 år gamle Salman Rushdie gjennomgikk, er absolutt noe jeg er glad for å vite noe om. 

Han skriver uten å henge ut mannen som angrep og nesten greide å drepe ham, han tituleres bare som A i boken. Forfatteren ville skrive om dette, for å forsøke å forstå hva angrepet dreide seg om. Hvorfor nå, 33 år etter fatwaen ble utstedt?

Handlingen er bygget opp av ganske så løsslupne assosiasjoner, her er mange litterære henvisninger som sømløst blir inkludert i historien, både i form av verker og av bekjente som også er forfattere.

Vi får høre om hans møte med kona Eliza, og hvordan de begge ønsker å holde seg borte fra sosiale medier. Vi tas med til tiden før, under og etter angrepet, hvor historien blant mye annet, skildrer alle de alvorlige skadene han fikk, som måtte tas hånd om. Til tross for at han er ateist, reflekterer han over at han må ha blitt beskyttet av en høyere makt, for ikke å ha strøket med i dette attentatet. Noe form for religionskritikk oppfattet jeg ikke mye av fra ateisten, som har forventet dette angrepet i så mange år.

Rekonvalesenten var lang for Salman, jeg skal ikke ramse opp alle skadene som måtte heles, men lover deg, det var ikke få. Han må lære å leve med skadene sine, og ikke minst det psykologiske traumet, som det å skulle tilbake til samfunnet igjen, var. 

Hittil i boken var jeg helt oppslukt, i det som ble meg fortalt. Boken engasjerte virkelig, og jeg likte måten den var skrevet, og bygget opp på. Slutten som inneholdt en fiktiv samtale med ugjerningsmannen, fenget ikke meg like mye, men jeg hadde mer enn nok å fordøye, så jeg sa meg godt fornøyd med leseopplevelsen. 

Ikke gå glipp av denne