Campingferie 2024 - med #Raidhoo på tur

Etter ti dager i Tyrkia med gode venner, hadde vi fått nok påfyll av sol til å tilbringe resten av årets sommerferie på rundtur i Norge. Målet er som alltid vakre Snåsa, hvor svigers bor, og en tur til Mosjøen for å besøke tante og onkel. Spenningen vi hadde angående turen lå i hvordan det ville bli å kjøre med, og bo i vår nye mini-campingvogn.

Vi kjørte sent fra Bergen siden Rav`en måtte innom verksted for å få fikset noe, men vi la i vei og kom oss så langt som litt sør for Ålesund, før vi stoppet i veikanten. Før vi krøp baki vogna laget vi oss en kopp te, og fant noe å bite i, ikke noe problem med et fullt utstyrt kjøkken bakpå. Vi sov som noen steiner, i den deilige sengen inni, og på morgenen brygget vi oss litt kaffe før vi tøffet videre. 

Målet for dagen var Otrøya, men før vi kom så langt undersøkte vi de to vakre Skodjebroene på veien. Etterpå svingte vi vest til Brattvåg, og kjørte utover de seks øyene som nå er bunnet sammen av broer og undersjøiske tuneller. Her laget vi oss middag, og drakk kaffe, mens vi nøt fuglelivet og turen. 

*********

Frode hadde lyst å gå Midsundtrappene, så neste stopp ble Sandneset Camping, for to dager. Her trivdes vi godt, det var helt rolig, lite folk, rent og pent. Litt havtåke som ikke ville forsvinne irriterte litt, men godt utpå dag to, var det tid for fjelltur. Jeg ble med opp på Rørsethornet, som er en av Norges lengste steintrapper, med 3292 trappetrinn. Det var varmt og folksomt, men for en utsikt, den fikk meg til og med til å glemme knærne som skrek på oppmerksomhet. 

Frode fløg også opp på de 3-4 andre sherpatrappene i området, så han var i sitt ess. Sandneset camping var et rolig sted med full kontroll på fasilitetene, så det kan jeg anbefale for de av dere som liker å koble fullstendig av.

Etter to avslappende dager vest for Molde, kjørte vi til Snåsa. Det er alltid kjekt å være sammen med familien, og i år kunne de presentere flere "nyheter". 

Midt i oppholdet hektet vi på vogna en kveld, og kjørte mot Mosjøen. Siden vi hadde blitt litt hekta på camping, overnattet vi på Svenningdalsvatnet Camping, som ikke er en camping med fasiliteter, men nydelig tilrettelagt for overnatting med vogn, langs vannet. Litt knott ble det på kvelden, men vi satt i fjæresteinene bare noen meter fra sengen, og så solen gå ned bak fjellet. Tante tok godt i mot oss som hun pleier, og onkel fikk også et besøk. En tur i Sjøgata ble det på meg, mens Frode kom seg opp på toppen av Øyfjellet.

Da vi forlot Trøndelag kjørte vi til et sted langs Hornindalsvatnet, sør for Grodås. Igjen stoppet vi bare langs veien, tok frem tannkosten, og mens vi pusset kom regnet. Før vi ble våt, krøp vi til køys, og da vi våknet neste morgen skinte solen igjen. 

En travel dag lå foran oss, først stoppet vi på Selje, og ble med på en guidet tur ut til Selja, øyen like utenfor hvor St. Sunniva, skytshelgenen for Vestlandet skal ha hørt hjemme. En kjempeflink guide tok oss gjennom historien om øyen, munkene som bodde her og ikke minst sagnet om Sunniva som flyktet fra tvangsekteskap i Irland før år 1000, og døde på Selja.

Proppfull av gode historier og godt selskap fant vi bilen igjen, og fryktløst satte vi i gang oppkjøringen opp til toppen av fjellet Kjerringa, eller Vestkapp, som turistnæringen på 80-tallet begynte å kalle det. Det er en lang smal vei for å komme seg opp, og med bil som funker dårlig i oppoverbakke,. ble det ganske så nervepirrende. Vi kom oss opp, og fikk oss en lang fin tur oppe på platået. Ørn lekte i vinden, solen skinte og utsikten var formidabel.

Det skulle ikke bli siste gang denne dagen at vi la i vei på en smal vei, for før vi begynte å se etter overnattingssted, ville vi se Kannestenen, som ligger vest på Måløy. Heldigvis var det lite trafikk så sent, så vi kom oss de 4 km ut til dette lille vidunderet av et naturfenomen. En sen fergetur tok oss over til Bremangerlandet, og nå begynte det for alvor å haste med å finne en campingplass.

Dessverre krasjet forventningene med virkeligheten, for vi kom frem til Grotle camping som var lite trivelig (i forhold til der vi har campet før). Vi fikk sett strendene, bebyggelsen og omgivelsene, men her var det alt for folksomt. Ikke fikk vi kontakt med campingen så sent heller, så vi satt oss i bilen igjen.

Klokken var mye men vi la i vei mot Kalvåg, for der skulle det være en camping, som viste seg å være en stellplass for bobil uten toalettfasiliteter. Dagen var nesten omme, så vi fant en veilomme og overnattet der, hvor det var busker å tisse i, og nydelig sjøutsikt til morgenkaffen. Advarsel; book overnatting på forhånd, hvis du ikke har telt. 

Davik Fjordparadis

Turen gikk østover i Bremanger og kun 50 km etter, stoppet vi på campingplassen med det nydelige navnet Davik Fjordparadis. Her var det en drøm å være, stille og rolig camping, nydelige fasiliteter og en eier som passet på at alle hadde det godt. Frode og jeg gikk opp på et av fjellene i Davik, Furehovden, hvor en kan se det meste av nydelige Nordfjord. Når han hadde spist og hvilt seg litt, kjørte Frode tilbake noen km dit vi kom fra, for å bestige Hornelen, Europas høyeste sjøklippe som rager 860 meter opp av sjøen. En spektakulær topp sett fra veien, og litt av en tur, både opp og ned, i følge ham.

Det vi hadde sett oss ut som siste stopp på turen var Oldevatn Camping. På nett sto det av det var fullt, men vi tok avstikkeren fra hovedveien og fikk plass. Etter å ha satt av vognen, kjørte vi inn til Briksdalsbreen, og fulgte alle turistene så langt opp mot breen som det lar seg gjøre. Til tross for at dette er en folksom turistattraksjon, ble det en fin tur opp og ned. 

Briksdalsbreen anno 2024

Campingen var fin, her lekte barna med padlebåter og sup i det kalde vannet, hyggelig personale og sist men ikke minst, det viktigste; rene fasiliteter uten kø. Det som trakk ned var møkkaspredningen til bonden ved siden av, som laget en intens lukt på kvelden og natten. Vi våknet til regn, men frokosten var pakket i boksen, så det var bare til å koke kaffe og komme seg av gårde. Før vi ankom Bergen hadde regnet stoppet, og vi ble ønsket velkommen hjem av noen solstråler. 

Om vi er fornøyd med lille Raidhoo? Oh yess! Han er en liten tøffing, som byr på skapplass, lys og lademuligheter, god lufting med blendingsgardiner og/eller myggnetting for de tre vinduene, og ikke minst en liten men deilig seng for to. Vi har med oss kjøleskap som holder 6 grader hele tiden, med nok plass, "komfyr" med to plater, vannbeholder som lett fylles på campingplassene, og masse hylleplass til mat og redskaper. 

Baki bilen har vi oppblåsbart spikertelt, hvis det skulle begynne å regne, campingstoler og bord, og ikke minst syklene er med! Vognen er lett å koble fra og låse på campingen, hvis vi vil kjøre et stykke uten (Det skulle vi gjort opp til Vestkapp, men det er ikke vognen sin feil, men bilen som har vont i partikkelfilteret sitt)

Fortsatt god sommer alle dere som har lest så langt ☺

Hestedagboken av Vibeke Tandberg

Vibeke Tandberg er forfatter og kunstner. Hun debuterte som romanforfatter i 2012 med Beijing Duck. I 2019 kom essayboken Uvilje, og i 2020 debuterte hun som dramatiker med stykket Hunder på Nationaltheatret. Hestedagboken er Vibeke Tandbergs sjette roman. Jeg hadde ikke lest henne før, og så frem til dette første møtet med forventning.

Forlaget om handlingen:
Når dagboken er ferdig, vil hun alltid gjenfortelle hesteåret slik det er beskrevet her. Hun vil ikke huske noe annet, noe mer, eller noe annerledes enn dette. Boken kommer til å slette hesten fra hukommelsen og erstatte minnet med ordene som beskriver den. Hun må skrive fort før ordene er fanget av fantasi og diktning. Nøyaktig og fort.

Hovedpersonen i Hestedagboken er kunstner. For snart et år siden kjøpte hun en utstoppet hest og plasserte den på studioet sitt. Siden er det stort sett her hun har oppholdt seg, i dette rommet med hesten.

Det er først i ettertid hun ser at alt forandret seg den dagen hesten kom inn på studioet, og det er derfor hun bestemmer seg for å skrive en dagbok, en bok som med ord og datoer og kronologi beskriver året som har gått. 

Målet er å forstå hestens påvirkningskraft og frigjøre seg selv som kunstner; en kunstner som arbeider med usvikelig tillit til intuisjonens labyrintiske struktur uten å frykte det irrasjonelle og det uforståelige. Når hun kommer ut på den andre siden av boken, skal livsvilje og livsmestring og sunn fornuft ha erstattet fri fantasi og kunstneriske påfunn, og hesten skal avsluttes en gang for alle.

Det var en lang skildring fra forlaget der, men jeg syntes det var så fint, og umulig å bare ta litt av, så det måtte stå sånn. 

Noen romaner skiller seg kraftig fra alt jeg til nå har lest, Hestedagboken havner i denne kategorien. Boken vekker tanker også hos meg som ikke er verken kunstner eller hesteinteressert, tanker som handler mest om det å være menneske, om behovet for å bli sett, og om ensomhet. 

Som kunstner må hovedpersonen være ærlig med seg selv, noe som betyr frivillig selvutlevering. I det som etter hvert blir en murstein av en dagbok, skriver hun inn erfaringer med de valgte arbeidsmetodene, når hun driver med avstøpninger i gips og silikon. Dagboken skrives i tredjeperson, og årsaken til dette forklares i en av de fine refleksjonene hun gjør seg. 

Hesten som jeg i begynnelsen trodde var levende, ga meg mange rare bilder på netthinnen. Disse skal forklares litt senere, og etter hver utvides persongalleriet med tre andre, taksidermisten, slakteren og Shellmannen. 

Om den navnløse hovedpersonen lykkes i å finne tilbake til seg selv, ved å skrive seg inn i dyret baklengs frem til en nåtid, kan jeg ikke si noe om. Romanen har et fragmentert preg, hvor små anekdoter og dagboknotater tar oss fremover mot nåtid. En hensikt er å forsvare kunstnerisk frihet, og det er et av temaene jeg gjerne skulle hatt et skarpere blikk på.

Jeg likte boken, jeg likte at den er litt "rar", og balanserer helt på kanten til det absurde. Liker du å lese litt utenfor boksen, er dette absolutt en roman du bør se nærmere på ⚃

Forlag: Oktober

Utgitt: 2024

Sider: 189

Kilde: PDF fra forlaget

Alle våre gårsdager av Natalia Ginzburg

Alle våre gårsdager er den tredje romanen Natalia Ginzburg skrev. Den kom ut på italiensk i 1952, bare syv år etter krigen var slutt. Som alltid skriver Natalia tett på sin egen historie, og denne boken spesielt, viser hvordan de dramatiske hendelsene i livet hennes, har formet forfatterskapet. Jeg har tidligere lest Familieleksikon og De små dyder, og kjenner i årets bok igjen skrivestilen fra de bøkene.

Forlaget om handlingen: 
Alle våre gårsdager er et bevegende og usentimentalt portrett av en generasjon i krig. Med ømhet og klarsynt humor viser Natalia Ginzburg hvordan verdier, relasjoner og handlinger blir skarpe i tiden før, under og etter en verdenskrig. For hvordan handle med integritet når man stilles overfor katastrofe? Og er det mulig å leve i kjærlighet når verden er så mørk?

Forlag: Oktober

Utgitt: 1952/på norsk 2024

Sider: 351

Kilde: PDF fra forlaget

Boken åpnes av et stemningsskapende forord av Sally Rooney. Det vi lærer her ble som et fraspark inn i historien som egentlig starter ganske så fredelig.

Denne begeistrede innledningen skrudde nok forventningene mine opp ett par hakk, så da det skjedde fint lite i første tredjedel av boken, ble jeg litt oppgitt. Det ble mer nysgjerrigheten på hva det er Sally Rooney har sett som ikke jeg ser, som drev meg videre.

To familier som bor tvers overfor hverandre er omdreiningspunktet i denne romanen, som skildrer oppvekst og hverdagsliv gjennom de små øyeblikkene. Storesøster Concettinas beilere, og lillebror Ippolitos iherdige studering til advokat får minst like mye plass i romanen som hovedpersonen Anna. Hennes barndom skildres nærmest gjennom forholdet til nabogutten Giuma og hans mor Mammina. 

Krigen er i anmarsj og de unge menneskene snakker generelt om politikk, og spesielt om fascismen som de er imot. Det er ingen sterke følelser involvert, ei heller dramatikk av noe slag. Kanskje bortsett fra scenen hvor de brenner noen trykksaker, de ikke burde hatt i hus.

                    Først og fremst var fascismen veldig stygg, provinsiell og uvitende. Men det var ikke verdt å havne i fengsel for noe så stygt og plumpt, å havne i fengsel for deres skyld var å ta dem altfor seriøst. Anna sa at man burde gjøre revolusjon. Da lo han høyt, han lente seg bakover og lo, flekket alle revetennene sine. Så Anna ville ha revolusjon, hun ville ha revolusjon! Nei, sa han, det ville ikke bli nødvendig, den fascismen ville fisle ut av seg selv, som når luften sivet ut av oppblåsbare gummiballer. 

Da krigen brøt ut, fremsto den kun som et usikkert rykte i bakgrunnen av livene deres. Handlingen dreier seg om levemåten til fellesskapet Anna og familien er en del av. De krangler seg inn i uvennskap og forsones så igjen, uten særlig dramatikk. Denne nedtonetheten sa meg at den evige kranglingen var helt dagligdags, og aldri verre enn at de ble venner igjen.

Når nøden begynner å sette sine spor, tok de som hadde litt mer enn de andre, seg av dem som trengte det. Sladder, utnyttelse og frykt trer inn når bombingen starter i Torino og i Milano, og latteren til de som hadde syntes at Mussolini var komisk i gamasjer og flosshatt, forstummet.

Krigen strammet grepet om dem mot slutten av boken (og slutten av krigen). Tyskerne kom til San Constanzo hvor Anna bodde nå, de innrettet seg og forsynte seg av av det lille de hadde av mat og dyr. Hele tiden ventet de på at britene skulle få slutt på krigen, mens ingen orket å tenke på de plomberte togene.

Natalia Ginzburg forteller sin historie uten å si så mye om seg selv, på samme måte som i Familieleksikon. Romanen er interessant, men nesten uten nerve til det er en tredjedel igjen, da strammes det kraftig til, og jeg våknet litt fra "dvalen". 

Styrken i historien må være de levende karakterene og skildringene av forholdet menneskene i mellom både når hun vokser opp, og senere da hun flyttet lenger sør i landet med din mann. Romanen har mange nydelige situasjoner som traff meg, og ikke minst et feministisk fraspark, som nok var på sin plass i 1952. 

Natalia Ginzburg (1916–1991) nee Levi, født i Palermo på Sicilia, oppvokst i Torino, regnes som en av de fremste forfatterne i italiensk etterkrigslitteratur. Lik mange anti-fascister tilhørte hun det italienske kommunistpartiet i en periode på 30-tallet. Hun giftet seg i 1938 med aktivisten Leone Ginzburg. Under krigen snek de to seg til Roma hvor de utga en anti-fascistisk avis. Dette førte til Leones arrestasjon. Han ble torturert og drept av fascistene i 1944, noe som etterlot henne alene med deres tre barn. Ginzburg var politisk aktiv livet ut, og hun var valgt inn i det italienske parlamentet i årene 1983 til 1987. Hun skrev et dusintalls essayer, teaterstykker, noveller og romaner. For romanen Familieleksikon mottok Ginzburg Strega-prisen – Italias mest prestisjefylte litteraturpris. 

Kjøttets ingeniører - essaysamling av Karl Ove Knausgård

Dette er den første samling av Karl Ove Knausgårds essays siden Sjelens Amerika (2013) og I kyklopenes land (2018). Jeg har sporadisk lest noen av essayene hans tidligere, og jeg hadde stor glede av Skogen og elva, biografien om Anselm Kiefer. Morgenstjernetrilogien har jeg også lest, men av hans romansyklus Min kamp, som kom ut i 2009-2011, leste jeg bare en og en halv. 

Forlaget om boken:
Som essayist har Karl Ove Knausgård en helt særegen evne til å skrive tett på eksistensen, om naturen, for eksempel om gresset, om trærne, om insektene rundt trærne og hvordan trærne om natten har et annet uttrykk, og derfra til trærne i kunsten, og videre ut til de største spørsmålene, om sjelen, om døden, om muligheten for evig liv, om kunstig intelligens og om tallenes plass i naturen. 

Også når han skriver om kunst og om hva romanen gjør, er det med et svimlende nærvær, en oppmerksomhet for detaljene som uanstrengt og inspirert åpner de mest grunnleggende spørsmålene om kunsten og eksistensen på nye måter.

Les sakte, og tygg på godbitene! For en tenker Karl Ove Knausgård er, jeg ble flere ganger i løpet av lesingen betatt av hvordan han, så enkelt skildrer det uforklarlige. Hans assosiasjoner styrker noe som har lagt vagt i mine egne fornemmelser, og gir tankene mine kraft.

Essayene er tekster, taler eller foredrag av varierende lengde, som i perioden 2018-2024 har vært på trykk i aviser, tidsskrifter, og antologier, som forord i bøker, og enkelte også i egen utgivelse i bokform.  

                            Å mene noe om noe er å ta kontroll over det. Det er en aktiv handling. For å være nær noe og la seg fylle opp av det kreves det motsatte, det handler om å slippe kontrollen og er passivt. Forskjellen på å ha en mening om noe og å være nær noe, er forskjellen på å ta plass og å gi plass. Det er ingen tvil om at det første har forrang i kulturen, og at det passive, det å ikke handle, har lav status. 

Allerede tidlig i boken noterte jeg meg titler for lesing/repetering, som Claire Keegan sin Småting som dette og Dostojevskijs Idioten, hvor vi blir tatt med til kjernen av den russiske kulturen på 1800-tallet. Senere får jeg et fruktbart gjensyn med Mattis i Tarjei Vesaas sin nydelige roman Fuglane og vi får høre om hvorfor Gustave Flauberts roman Madam Bovary er den perfekte roman. Når Knausgård tolker bøker, skjønner jeg hvor overfladisk jeg har lest, og blir ivrig på å gjøre opp for dette.

Videre i essaysamlingen tolker han også malerier og fotografier på den samme nære måten, som tar pusten fra meg. Han snakker om tilstedeværelse og sammenheng, helt ned på mikronivå, hvor de aller minste øyeblikkene blir viet oppmerksomhet.

Jeg elsket å lese om Mamma Andersson og kunsten hennes, og ikke minst takketalen Knausgård holdt da han mottok Gunnar Myrdals Leninpris i fjor. Turen til Russland i 2017, var en drøm å få være med på. Spesielt interessant var det å få koblingene mellom Sovjetunionen 1947 og dagens Russland, og refleksjonene rundt hvordan dagliglivet til menneskene har forandret seg.

Boken er bare på 330 sider, men det tok meg lang tid å lese den, for her måtte det fordøyes og tørkes tårer, mange ganger underveis. Det gjør alltid inntrykk å lese Knausgårds sine tanker, så også denne gang. Har du lyst å lese noe som får deg til å gruble litt, så er Kjøttets ingeniører midt i blinken ⚄

Forlag: Oktober

Utgitt: 2024

Sider: 330

Kilde: PDF fra forlaget

Djeveløya av Karen Thommesen

Det er alltid spennende å lese debutanter, og spesielt interessant når forfatteren har en "voksenjobb" som jeg ikke forbinder med kreativ skriving. Kommunikasjonssjef i Direktoratet for byggkvalitet Karen Thommesen debuterte i år, med denne helt spesielle historien fra Jan Mayen.

Forlaget om handlingen: 
Atten mennesker, alle kjenner alle, men ingen kjenner sannheten. En ung meteorologifullmektig forsvinner fra Cyberforsvarets base på Jan Mayen. Politietterforsker Anders Veka reiser for å undersøke det han antar er en ulykke. Ved ankomst Olonkinbyen har stasjonssjef Katrine Kure allerede igangsatt en leteaksjon. Den unge mannen er funnet død i den avsidesliggende Guineabukta. 

Flere uforklarlige ulykker inntreffer, og det blir funnet utstyr som kan sette øyas kommunikasjon med omverdenen ut av spill. Anders Veka og Katrine Kure jager og blir jaget mens høsttåken isolerer dem fra fastlandet, og fortiden truer med å innhente dem alle.

Djeveløya tar oss med til et sted på kloden jeg aldri før har besøkt i bøkene. Det var interessant å lære om forholdene der, om avstander og infrastruktur. Livet til de som til en hver tid er utplassert på Jan Mayen er for egen sikkerhet, nøye regulert av regler, men tilliten til at disse blir fulgt, får seg en knekk, disse ti høstdagene.

Historien er handlingsmettet, men selv om det hele tiden skjer ting, så føltes lesingen langdryg, det gikk liksom litt for sakte på frem. Vi hører litt om hva de bedriver på denne norske utposten, og så drysses det spenningsmarkører i form av ord som tyskere, hakekors og russere, over det hele. Atle ble funnet død, og først etterforskes det som en ulykke, eventuelt et selvmord. 

Historien fortelles vekselvis mellom stasjonssjef Kathrine og etterforsker Anders, dette fungerer bra og viser på en fin måte forskjellen på å være godt satt inn i tingene, og det å komme utenfra sånn som Anders gjør.

Romanen har et variert persongalleri, yrkene som er representert er mange, og alle har sin personlige historie rundt hvordan og hvorfor de befinner seg på Jan Mayen. Ikke alle velger å fortelle alt om seg selv, og det er nok her de store hemmelighetene ligger.

En jammer, elektronisk krigføring. Du må få oss hjem, insisterte Steinar, da Cecilie var gått. Han så i det minste mer våken ut nå, selv om rumlingen fra mageregionen røpet at han ikke hadde spist. 
        Jobber med saken, sa Anders. Ingeborg vil at vi skal gjennomføre vitneavhørene og ellers ligge lavt. Lager vi for store bølger, risikerer vi å sette folk i fare, folk vi i utgangspunktet skal beskytte.

Dette er et lukket rom mysterium, men jeg fikk aldri den ekle følelsen av at karakterene burde se seg over skulderen. Selv lederne for gruppen innrømte stadig at de var redde, uten at jeg kunne føle det. Jeg synes historien ble avsluttet på en fin måte, spørsmål som dukket opp underveis ble besvart, og alt hadde sin naturlige forklaring. 

Les gjerne Krimlitteraturs fine intervju med Karen Thommesen

Henningbokhylle har også skrevet om boken 

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2024

Sider: 441

Kilde: Bookbites

Svikere av Espen Skjerven

Svikere er fjerde bok i Espen Skjerven sin serie om kriposetterforsker Tom Grayston. Jeg har lest og likt Slakt, Blod er tykkere enn vann og Kleptokratiet, så det var med stor forventning jeg satte i gang med årets utgivelse. Boken innfridde til tusen, boken kommer ut rett over sommeren ☺

Forlaget om handlingen:
Kripos-etterforsker Tom Grayston er blitt tilkalt til hjemlige trakter i Sandnes og Stavanger for å bistå i en sak der liket til en avdød næringslivsleder er blitt gravd opp og forsvunnet. Han var ingen hvemsomhelst, men konsernsjef i et oljeselskap som har vært involvert i en korrupsjons- og miljøskandale.

Tom og kollegaene står overfor en intens jakt på de skyldige, som ikke skyr noen midler i gjennomføringen av sin plan for å redde verden.

Forlag: Liv
Utgitt: 2024
Sider: 325
Kilde: PDF fra forlaget

Jeg har vært begeistret før, men dette må da være den beste av de fire bøkene. For en lesefest jeg fikk meg, og med nesen i boken, ble det den smidigste forflyttingen fra Bergen til Alanya noen sinne.

Hovedpersonen Tom Grayston, har gjort inntrykk tidligere, så jeg trengte ikke å bli minnet på hvem han er. For seks år siden forårsaket han at søsteren ble sterkt handikapet, mor er bitter for dette og far ligger for døden. Superetterforskeren er skilt og har to barn, også flørter han litt med en kollega, jeg digger ham!

Den førti år gamle legenden drar ikke lasset alene, historien byr på folk fra rettssystemet, lokalt politi og kolleger fra Kripos. Persongalleriet er troverdig, og alle vi møter har en viktig rolle i historien. De som får sinnet mitt i kok er miljøaktivistene vi også møter, for en gjeng.

Du trenger ikke å ha lest de forrige bøkene i serien for å ha glede av Svikere, men vi hører litt om Kongosaken fra forrige bok. Spenningskurven starter høyt oppe, da vi klokken 0300 befinner oss på en gravlund hvor et lik har blitt gravd opp.

Som en bihistorie møter vi tingrettsdommer Eva Marstein, hun er ensom etter mannens bortgang, og datteren Nina har hun dårlig kjemi med. På jobb skal hun lede et rettsmøte, i en barnefordelingssak av en annen dimensjon. Det er den tretten år gamle datteren som ønsker seg bort fra begge foreldrene, og etter å ha lest hvordan de oppfører seg, skjønner jeg henne godt. 

Jeg hadde stor glede av å lese denne sekvensen, selv om den sjokkerende respektløse oppførselen til foreldrene irriterte meg. Denne delen skal senere på elegant vis, flettes inn i krimsaken som Tom Gayston, Dagny Stokka og de andre sliter med å løse.

For slite gjør de, det virker som ugjerningspersonene alltid ligger et steg foran, og ved å strø rundt seg med likdeler, både ekte og falske, greier de å holde etterforskerne på tærne lenge. Meg som leser satt også langt utpå setet flere ganger, for her er det en spenningskurve som starter høyt og går jamt oppover.

            Hva er sant og hva er ikke sant? Hva skal til for at noe anses som bevist? Hvor mange medlemmer av kulturen skal til for at troen ikke regnes som vrangforestillinger? 
            Så det du sier er at så lenge en persons overbevisning er akseptert av en større gruppe mennesker har personen ikke vrangforestillinger?
Poenget mitt er at selv om tankene til Kim og Lise ikke passer flertallets, kan man ikke si at de lider av vrangforestillinger.

Tematikken tar oss med innom mistillit til rettssystemet, konspirasjonsteoretikere og miljøsaken. Problemstillingene som tas opp gjennom denne historien, kunne lett relateres til egne tanker om samfunnet vi lever i. Dette er et skremmende tankegods hvor ingenting er sort/hvitt, så: Ikke vær en sau, men vær kritisk!

Svikere inviterer leseren inn, på den måten at der som skjer her, godt kunne skjedd i virkeligheten. Her er litt romantikk mellom flere karakterer, men en perfekt blanding av etterforsking og personlige historier, gjør boken til en slukebok. 

Jeg anbefaler gjerne Svikere videre ⚅

Syv armer av Atle Nielsen

Den kjente journalisten Atle Nielsen har skrevet 32 bøker i ulike sjangere. Etter å ha lest hans forrige krim Mord og kjærlighet, var jeg spent på hva som skjer videre med journalisten Ole Bull. Historien er et Indiana Jones eventyr uten like, som utspiller seg i Italia.

Fra forlagets innledning: 
Den røde tråden er jakten på en skjult skatt. Goternes konge Alarik dør i 410 e.Kr. langt sør i Italia etter å ha røvet med seg jødenes syv-armede hellige kandelaber fra Roma dit keiser Titus hadde brakt den fra Jerusalem. Siden har denne helligdommen vært forsvunnet, og utallige har lett, ikke minst Heinrich Himmler. Nazistenes organisasjon Ahnenerbe jobbet med å grave fram ariernes historie verden over. Nå prøver Himmlers disipler i Neue Ahnenerbe å følge opp. En italiensk frilansjournalist i Roma som mente å vite hvor kandelaberen er, var i kontakt med ny-nazistene og ble drept før han fikk publisert noe. 

Ole Bull er på fylla i Roma, og etter et heftig besøk på et russer-betjent bordell våkner han opp til saken om drapet på en kollega.

Syv armer fortelles fra flere vinkler, uten at det gjør historien vanskelig å følge med på. En god blanding av historiske hendelser og fantasi, gir fart på lesingen og næring til en spenningskurve som stadig går oppover.

Det ligger mye nerve i de innledende scenene, da en drita full Ole Bull lar seg sjekke opp av en russisk skjønnhet. Leseren skjønner med en gang hva som vil komme til å skje, men historien skal utvikle seg mye før vi er i mål. 

Etter mye motgang har, den nå arbeidsledige journalisten Ole Bull tatt seg noen friuker i Roma. Han vil fylle dagene med å skrive noe, og har flere muligheter; ulykkelige prostituerte, drapet på kollegaen, eller skatten det snakkes om. 

Det blir ikke mye tid til skriving, for det koker rundt den godeste Ole Bull. Vi hører om en VG journalist bosatt i Bergen, som tar opp den ene tråden, og senere får vi innblikk i arbeidsmetodene til den italienske etterforskningsgruppen. En arkeolog og en historiker kommer også på banen, i tillegg til farlige halliker og enda farligere leiemordere.

En historie som dette er bygget på faktiske hendelser, så det er litt spennende å luke ut hva som er sant. Historie fra graven i Busento fra goternes tid og nazistenes herjinger i 1937, gir handlingen et tiltrengt dryss av troverdighet, men stort sett er det hei hvor det går. 

Mot slutten møter Ole Bull italiensk politi som ber ham være lokkemat for en innbitt leiemorder. Den selvsamme morderen er kanskje ikke så smart, for han presterer å legge fra seg pistol og ammunisjon i noen busker. Ole Bull, som enda ikke har skrevet et ord når boken er slutt, får servert et sårt tiltrengt scoop fra uventet hold, så han kommer ut av de italienske tumultene med æren i behold.

Atle Nielsen har en lett skrivestil, her er mye humor mellom linjene og korte kapitler gjør at lesingen går unna. Det er god nerve gjennom hele handlingen, noe som bidro til at jeg leste den i et par store jafser. Selv om det går litt på troverdigheten løs av og til, så er det ikke tvil om at dette er god sommerunderholdning ⚃

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 336

Kilde: Bookbites

Jævla menn av Andrev Walden

Svenske Andrev Walden bor, i likhet med hovedpersonen i romanen i Norrköping. Selv om dette er debutromanen hans, så har han mange år bak seg som skrivende menneske, som journalist, skribent og kronikør. Det strømmet på med begeistrede omtaler av denne boken, så denne ville jeg ikke gå glipp av. 

Forlaget om handlingen: 
Julen 1983, i en tomannsbolig i skogene utenfor Norrköping, røper en mor en hemmelighet. En syv år gammel gutt ved navn Andrev får vite at hans far ikke er hans far. Den egentlige faren bor i et land langt borte og har hår ned til skuldrene. 

Som en indianer, sier moren, og peker mot albuen så gutten skal forstå. Det bruser i gutten. Det føles som om han er i en bok om en som får vite at faren hans er konge i et magisk land, og at en ånd skal ta ham med dit. Men det kommer ingen magiske ånder, bare nye fedre som ikke er hans.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2023/på norsk 2024
Sider: 375
Kilde: PDF fra forlaget

Vi blir kjent med lille Andrev når han er 7 år. Han, mor og to småsøsken bor hos mannen han kaller Plantemagikeren. De lever et litt spesielt liv, uten tv, plastikk og mye annet som vanlige husholdninger hadde på 80-tallet.

Mannen er den typen mann som vakre kvinner strikker ullgensere til, men hjemmet deres har mange regler og flygende ørefiker.

Mor tar med seg Andrev og flytter, til en venninne som han kaller Lille Skyen, på grunn av den intense røykingen hennes. Plantemagikeren, som er den ekte faren til de to minste, lar henne ikke ta dem med, når Andrev og mamma flytter inn til venninnen. De to kvinnene sitter hele tiden og klager over mennene i livene deres, og det er her Andrev plukker opp frasen "Jævla menn". 

Hos Lille Sky blir mor kjent med Kunstneren, som for en kort tid skal bli den andre pappaen hans. Senere flytter de igjen, mor får jobb og en mann med trampende cowboystøvler begynner å frekventere hjemmet deres.

                                        Senere skal gutten tenke at sparket ikke hørtes ut som på film. Han skal ikke huske noen lyd i det hele tatt, og det skal overraske ham. Han skal tenke at det burde gi en høy lyd når en cowboystøvel treffer et ansikt, men akkurat nå tenker han ingenting.

Det som skildres her kunne vært innholdet i en traurig oppvekstroman, men oppbygging, språk og ikke minst de små anekdotene fra livet til Andrev, gjør historien helt unik. De gode skildringene av enkelte detaljer frydet meg, som da de var på biltur, i en bil som lå som en fisk på veien - se det for deg!

Eller, historien om hvordan Tyven, til tross for tøffe cowboystøvler fikk navnet Tyven. Boken er inndelt i kapitler etter hvert som mor flytter fra en mann, og finner seg en ny, så det er lett å følge med på de syv pappaene til Andrev.

Begeistringen over skriveteknikken fra første halvdel av boken avtok etter hvert, for når Andrev blir 13-14 år, er det lite fokus på fedrene han har bodd hos, og heller ikke den nåværende byr på videre utfordring for ham. Puberteten inntraff tidlig og kraftig, så herfra og ut er det pornoblader og jenter som gjelder. Dette har jeg lest om mange ganger, så det kjedet meg, selv om Walden fremdeles har noen gullkorn av noen observasjoner på lager.

Språkføringen er enkelte steder så genial at jeg fikk klump i halsen, men mot slutten ble det overskygget av alt dette andre, som ikke hadde noe med fedrene å gjøre. Forfatteren foregriper begivenhetene av og til, når han snakker direkte til leseren  noe jeg likte godt, og jeg syntes også det voksne språket til den unge Andrev passet fint til helheten.

Historien er ikke vond å lese, selv om Andrev og søsknene hans stort sett går for lut og kaldt vann. Romanen har forsvinnende få ekle scener, selv om mye av det mor finner på er korttenkt og impulsivt nok. Romanen er selvbiografisk, så jeg kan skjønne at han ikke vil svartmale familien sin.

Boken avrundes på en fin måte, selv om jeg også har noen innvendinger til den. Vil ikke røpe noe for nye lesere. Lese den bør du, spesielt hvis du er opptatt av språk, for de mange betraktningene den barnslige hovedpersonen gjør seg, er verdt et studie i seg selv.

Les gjerne Beathes Bokhylle sin fine omtale  

Plipp, Plopp og Plaske av Ann Elin Kringlen Ervik

Med Ann Elin Kringlen Ervik sin nye utgivelse kan barna få lære om naturen på en gøy måte. Vannets kretsløp kan være ganske vanskelig å forstå for et lite barn, og kanskje litt vanskelig for oss voksne og forklare også. Forfatteren som er barnehagelærer vet råd, og med god hjelp fra denne fine boken, skal jeg nok greie det jeg også ☺

Forlaget om boken:
Vannets kretsløp blir fortalt gjennom de tre dråpene, Plipp, Plopp og Plaske – vi følger dem på sin reise med vannet – fra det dampende havet, til vanndråper i skyene, de faller ned som regndråper, videre med bekken, elven, fossen, fjorden, og til slutt er de tilbake ved havet. Og her starter alt på nytt igjen.

Denne boken har både et læringsaspekt og et underholdningsaspekt hvor barna får følge læringen om naturen gjennom personifiserte dråper.

Forlag: SkogenBok
Utgitt: 2024
Sider: 39
Kilde: Leseeksemplar

Hav og solstråler samarbeider om å gi de tre dråpene Plipp, Plopp og Plaske en rundtur de nok aldri vil glemme. Når dampen møter den kalde luften føres de høyt opp i himmelen. Der tar vinden dem med på en skyreise, hvor dråpene opplever nytelse og redsel. 

Spenningen stiger når de havner i bekken. Innimellom mister de hverandre av syne, men leken fører dem sammen igjen. 

Denne fortellingen er full av liv og dramatikk, den leser seg nær sagt selv. Når de tre vennene er trygt tilbake til utgangspunktet forteller Plipp et eventyr til de to andre, som egentlig er en oppsummering av boken. Dette er genialt når en leser for små barn, som ikke har lyst å være ferdig å lese, men være i eventyret litt lengre. 

Boken har gjennomillustrerte sider av god kvalitet, som sikkert holder en stund selv i en barnehage. Illustrasjonene er utført av Hege Terese Fjæra, i behagelige farger og med en strek som har mye følelser i seg. Bildene er store, noe som er perfekt for høytlesning til en gruppe barn.  

Jeg har hatt boken med meg i barnehagen og leste for leseglade barn på 2 og 3 år. De likte boken alle sammen.

Likte den gjorde jeg også, så jeg anbefaler den gjerne videre ⚄ 

Dyphavn - krim av Tove Alsterdal

Leste du Synkehull og Rotvelte, så er jeg sikker på at du gleder deg over at den tredje boken i denne svenske serien nå er ute. Serien har gode karakterer, og utspiller seg på et lite sted i Norrland.

Forlaget om handlingen:
Da dykkere går ned i Ångermanelven for å studere de hundretalls skipsvrakene som ligger på bunnen, finner de levningene av en mann med kulehull i skjelettet. Det viser seg at han har blitt drept. Men hvem var han? Trådene leder tilbake til 1960-tallet, en tid med harde politiske konflikter og store drømmer om frihet.

Politietterforsker Eira Sjödin er høygravid, men blir likevel satt på saken. Mens sannheten om den døde kryper nærmere hennes eget liv, nærmer fødselen seg.

Eira er også bekymret for sin bror, som sitter i fengsel for en forbrytelse en kvinne har gjort. Denne kvinnen er nå på flukt og kan drepe igjen.

Spenningen er på plass helt i starten av denne krimmen, da vi i begynnelsen følger en helt fersk dykker ned i dypet. Hun får øye på et stort skipsvrak, og under et anker der nede, ser hun levninger av et menneske. Dette danner grunnlaget for plottet som utspiller seg. 

Hvem var denne personen og hvor lenge har han lagt på havets bunn? På land kontaktes det lokale politiet. Eira Sjödin har innetjeneste siden hun er 6 måneder gravid, men oppdraget anses som så ufarlig, at hun får lov å oppsøke åstedet.

Denne historien har ikke mange bihistorier, bakgrunnen til den døde personen lærer vi om etter hvert. Det er Eira Sjödin sin litt spesielle livssituasjon som er det bærende elementet i boken, og egentlig det eneste som engasjerte meg. 

Etter innledningens pangstart, koker spenningsnivået litt ut i kålen. Kun mot slutten tar det seg kraftig opp, så pass kraftig at jeg tenkte "ja, der våknet hun igjen" (forfatteren altså, som etter min smak da hadde slumret en god stund)

Historien avsluttes på en ryddig måte, ved å plukke ned alle baller som ble kastet opp, noe som var naturlig, siden dette er tredje og siste bok i trilogien fra Ådalen. 

Er du glad i saktegående krim, med fokus på en sjarmerende hovedperson, så er Dyphavn midt i blinken for deg ☺

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2024

Sider: 352

Kilde: Biblioteket

Sjelden fugl av Guadalupe Nettel

Det er ikke ofte jeg leser forfattere fra Mexico, men det har jeg gjort nå. Det var Beathes bokhylle som fristet med en fin omtale av boken, som jeg ikke angret på at jeg leste. At romanen i tillegg til å handle om mellommenneskelige tilknytninger, også skildrer problemstillinger knyttet til at ens barn blir født med mikrolissenscefali, var en positiv overraskelse.

Forlaget om handlingen:
Venninnene Laura og Alina har aldri villet ofre friheten for mann og barn. Laura har tatt det drastiske skrittet å sterilisere seg, men da Alina ombestemmer seg og blir gravid, tvinges begge til å forholde seg til morsrollen på måter de aldri kunne forestilt seg. Og mens livene deres blir forandret for alltid, tar noen merkelige fugler bolig på Lauras balkong.

Sjelden fugl er en vakker, nyanserik og klok bok om sorg, vennskap og barnas kraft – barna vi velger å få, barna som dumper inn i livet vårt, barna vi elsker, og barna vi gir opp. Med presisjon og empati skildrer Guadalupe Nettel ambivalensen i det å være mor, den vanskelige balansen mellom egne og andres behov, og den uvurderlige styrken i fellesskap.

Laura er fortelleren i denne historien, hun liker å reise og skatter sin frihet, så etter en opplevelse av at hun kanskje kan overtales til å få barn, går hun og steriliserer seg. 

Det er venninnen Alinas svangerskap, fødsel og alt som skjer etterpå, vi følger tettest i denne romanen, men vi mister ikke Laura av syne av den grunn. 

Hun bor i en boligblokk, hvor hun stadig vekk blir forstyrret av bråk fra en av de nærmeste leilighetene. Det er en liten gutt som stadig skriker og brøler, hun hører gjennom veggen at han beskylder moren for å holde ham fanget. Laura kan ikke annet enn å oppsøke dem, og litt etter litt belyses også deres utfordring. Med denne handlingstråden skildres mexicanske forhold, spesielt fattigdom og de vanskelige kårene for psykisk syke, på en troverdig måte. 

På balkongen forsøker et duepar å bygge rede. Dette er den tredje relasjonen vi følger i denne boken. Laura vil ikke ha dueparet på gesimsen sin, der de stadig flakser rundt og driter på terrassen, hvor hun prøver å jobbe. Men, hun gir opp å koste vekk forsøkene deres, så en dag ligger det to egg i redet, og hun slår til til tåls med å ha dem som naboer en stund.  

Enda en relasjon har handlingen å by på, og det er den Laura har til sin egen mor. Det er ikke mye vi hører om dette, før mot slutten når moren endrer væremåte mot datteren, og Laura må reflektere over hvordan det er fatt mellom dem. Denne sekvensen ender med en overraskende slutt.

Det som gjorde romanen ekstra interessant er Alinas utfordringer, når hun midt i svangerskapet får beskjed om, at hun kommer til å føde et barn som vil dø like etter hun har blitt født. Alle forberedelser blir gjort klar for nettopp dette, barnerommet blir pakket vekk og begravelse blir bestilt. Alina blir lovet at det alt for syke barnet vil dø når det blir født, for hun vil ikke ha et multihandicappet barn. Sånn skal det ikke gå...

Guadalupe Nettel skriver lett og medrivende om det å være mor. Jeg likte godt skrivemåten, hvor en situasjon byr på spenning, før bakgrunnen forklares etter hvert. Romanen havnet på Den internasjonale kortlisten til Bookerprisen, og det kan jeg godt forstå, for den tar opp et viktig tema, samtidig som den er godt skrevet. 

Jeg anbefaler gjerne denne romanen videre ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2020/på norsk 2024

Sider: 256

Kilde: Biblioteket

Kongen av Os av Jo Nesbø

Jeg liker godt at Jo Nesbø har forskjellige skrivestiler, og da jeg leste Kongeriket koste jeg meg virkelig. Derfor var det med fryd, jeg skulle gå sommerferien i møte, med oppfølgeren til denne, her møter vi nemlig igjen de litt skakkjørte brødrene Carl og Roy Opgard. 

Forlaget om handlingen:
På mange vis har brødrene Carl og Roy Opgard hatt suksess i livet. Så mye suksess som det er mulig å ha i ei lita bygd som Os, i alle fall. Carl er sjef for bygdas råflotte spahotell, mens Roy driver bensinstasjonen og har planen klar for en fornøyelsespark med berg- og dalbane. Men da det ligger an til at den nye riksveien vil bli lagt utenfor bygda, må noe gjøres, selv om metodene som kreves er skitne. Heldigvis har brødrene litt erfaring med den slags.

Samtidig har lensmannen fått tak i ny teknologi som han mener kan bevise at brødrene står bak en rekke drap som ligger tilbake i tid. Og flere skal det bli. Det er som Roy sier om berg- og dalbanen: «Når den først har starta, er det for seint å hoppe av.»

Det er Roy Opgard som er fortellerstemmen i denne boken, som er en spenningsroman med flere krimelementer. Med en hovedperson som har syv mord på samvittigheten og en politistasjonssjef som jakter på mannen han mener drepte faren hans, så byr romanen på mengder av intriger og ikke minst spennende scener.

Mange av intrigene foregår mellom brødrene, som tynges av de sterke familiebåndene, mens de spenner ben under hverandres planer, og går i strupen på hverandre for et godt ord. Lojaliteten er der, men det er mye hat mellom dem, og i denne boken kommer det frem sannheter, som begge prøver å vri seg unna. 

Hvorfor hiver du broren din under bussen? Han er tross alt...
Tross alt det jeg har igjen av slekt, fullførte jeg. Vel...
Vel?
Noen familietrær sprer sjukdom og burde vært kutta ned for lengst. Hun så på meg med et blikk som om hun grøssa. Så var hun ute av bilen og borte i regnet. Orda mine hang igjen i bilen som et ekko. Jeg grøssa sjøl.

Historien er satt i en liten bygd på tusen mennesker, hele kommunen rommer et par tusen til, men selv om forholdene er små har de både spa og et fotballag som stadig rykker opp. Relasjoner og roller går litt over i hverandre, som den tidligere treneren av opprykkslaget OS, som også er lensmannen som skal skille rett fra galt i kommunen. 

Det handler om svindel, bestikkelser, forfalskning av rapporter og gjengjeldelser, men en lyserød tråd byr på litt romantikk gjennom hele romanen. En ulv observeres også flere ganger i historien, og mot slutten får vi høre hvordan en ensom ulv, utstøtt av flokken er mye mer sårbar enn en puma som lever alene 50 uker i året. 

Kongen av Os har i det hele tatt mange nydelige refleksjoner, rundt meningen med livet, dette likte jeg veldig godt. Språket Jo Nesbø bruker er (som vanlig) fylt med referanser, både til musikk, kunst og litteratur, noen ganger litt påklistret, men som oftest åpnet det opp for fine mentale bilder. Noen ord måtte jeg slå opp for å få mening i som, mimetisk begjær, preemptive strike, my six o`clock og dødsorskurd. Vet ikke helt hva jeg synes om dette, at det bremset leseflyten, det er helt sikkert.

Brødrene Carl og Roy Opgard er uredd og skruppelløs, men de har som katten ni liv. Romanen er handlingsmettet og medrivende, det er det ikke tvil om, god underholdning i mine øyne, selv om det til tider ble litt "over the top". 

God sommerferielesning? absolutt! Jeg anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2024

Sider: 442

Kilde: PDF fra forlaget

Hver torsdag klokken nitten av Nicolai Houm

Igjen var det NRK og Åpen Bok som fristet meg til å lese. I likhet med De håpefulle som jeg leste for mange år siden, har også årets utgivelse høy humrefaktor - denne må du få med deg!

Forlaget om handlingen:
Hver torsdag klokken nitten samles ti mennesker på et kurs i kreativ skriving i Drammen. Kurslederen er den fallerte forfatteren Nicolai Houm. 

Noen av deltakerne tenker at han gjør sitt beste, andre vil til bunns i hva som egentlig feiler ham. De ti er fra alle deler av byen, og med høyst ulik bakgrunn, likevel kommer de uvanlig nær hverandre i løpet av høsten. 

Gjennom fortellingene de skriver, får de et dypt innblikk i hverandres liv: i Satinders store sorg og Margrethes skjulte fortid, i Arvids kjærlighetsevner og Lukas gangstervirksomhet, i Randis hevnplaner og Camilla H. sine intriger i lokalpolitikken.

Viktigst blir likevel historien de sammen skaper, en historie om kjærlighet, vennskap, svik og død.

Det er ikke lenge siden jeg leste Jeg skal hente deg, hvor hovedpersonen har det samme navnet som forfatteren, og her skjer det igjen. Begge forfatterne har vært intervjuet på Åpen Bok, hvor de forklarte hvorfor de har gjort dette, på litt forskjellige, men veldig troverdige måter. 

Nok om det, Hver torsdag klokken nitten er en bok med mye handling å ta inn over seg. Disse korte tekstene som kursdeltagerne skriver er som små noveller i romanen, i tillegg skjer det mye, både på og utenfor kurset.

Romanen har noen nydelige sekvenser hvor Nicolai Houm tar livet helt på kornet, jeg kunne relatere til flere situasjoner som ble skildret, og lo godt av både språklige krumspring og enkelte av karakterenes utspill. I tillegg til godt språk møter man her gode karakterer, og et plott som byr på mye mer enn bare tanker om litteratur. 

I sommer har du kanskje lyst å lese en roman, som kan legges ned og tas opp mange ganger uten at du minster tråden i handlingen, da er Hver torsdag klokken nitten helt perfekt!

Forlag: Tiden

Utgitt: 2024

Sider: 272

Kilde: Bookbites

Skumring 1941 av Kjell Westö

Kjell Westö er en av Finnlands største forfattere. Jeg har lest hans Tritonus som handler om musikk, og Den svovelgule himmelen som har sin handling på 60-tallet. I år er det 10 år siden han mottok Nordisk Råds Litteraturpris for Svik 1938, som jeg til min egen store forundring ser, at jeg ikke har lest. I Skumring 1941 tas vi med til vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen.

Forlaget om handlingen:
Det er januar 1940, og vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen har pågått i snart to måneder. Molly er på turné med teaterkompaniet sitt, mens kjæresten, journalisten Henry, er sendt ut i felten som krigskorrespondent. På slagmarken forstår han at ikke alt kan fortelles: Under en krig må sannheten ofres for nasjonens beste.

Så blir det fred, og Molly og Henry forsøker å finne tilbake til hverdagen i Helsingfors og glemme krigsopplevelsene som hjemsøker dem. Men snart er det 1941, og en ny krig står for døren.

Forlag: Pax
Utgitt: 2023/på norsk 2024
Sider: 471
Kilde: Leseeksemplar

I vekslende sekvenser er det Molly og Henry som fører ordet. Det er skuespilleren Molly Timm fra Helsingfors, som innleder historien. Hun sitter på et tog, sammen med kollegene sine, på vei fra Helsingfors til Norrkjøping for å spille teater. 

Krigsreporteren Henry Gunnars treffer vi når vinteren går over i vår og han har returnert til hjemstedet Tölö. Han tenker på Molly med blandet begeistring, og dette skal bli et gjennomgangstema i romanen, det stormfulle forholdet mellom disse to. 

Henry har falt i unåde hos redaksjonssjefen, fordi han vil skrive ærlige skildringer fra krigssonene. Han sier selv at skjønnmalingen av krigen, fører sannheten bak lyset, men det er akkurat sånn sjefen vil ha det. Nå får han bare redigeringsoppdrag, og små "idiotiske" jobber, som ikke engasjerer ham i det hele tatt.

Noen av menneskene han møtte i skyttergravene har endt opp på mentalsykehus. Henry får snakket seg til å gjøre et portrett av disse traumatiserte mennene, og det er når han skriver om de faktiske forhold at han viser sin beste side i skrivingen.

I lange sekvenser hører vi om Mollys turer og hverdagsliv. Forholdet til Henry hardner, men hun mykner når hun leser det han har skrevet om krigen. Men så konfronterer hun ham med utroskapen, og forholdet hardner igjen. Sånn bølger handlingen gjennom hele boken, han flytter fra henne, men lykken står ham bi, når den håpløse sjefen får seg en annen jobb.

Bortsett fra begynnelsen av romanen, så handler det ikke så mye om krig. Vi hører om matmangel og rasjonering, både av mat, men også av bensin, som er viktig når Henry trenger å forflytte seg i jobben. 

Skumring 1941 er en kjærlighetsroman, ikke en krigsroman som jeg trodde, og jeg skal innrømme at jeg i perioder gjennom boken var litt utålmodig. Westö skildrer godt Henrys tanker rundt skrivingen, og spesielt dette med å ikke sukre pillen, når de skal rapportere til folket fra krigen. 

Mye av handlingen har handling fra teaterverdenen, og det er kjekt, men det fører ikke noe nytt med seg. Det er ikke tvil om at forfatteren har mye kunnskap om tiden vi befinner oss i, og finnenes levekår både i krigstid og i fredstid, dette får vi mange gode eksempler på.

Dette er historiefortelling på sitt beste, vi møter et levende persongalleri med mennesker som har gode og ikke fullt så gode sider. Kjell Westö har et godt språk, det føles veldig godt gjennomarbeidet, nesten litt for godt, for i mine øyne visket den eminente skrivekunsten vekk litt av engasjementet mitt. Boken ble litt for langdryg for denne litt utålmodige leseren, men den har mange positive kvaliteter, som vitner om forfatterens kunnskap om skriving så vel som det han skriver om.

Mørkefall av Sven G. Simonsen

Siden jeg har gitt full pott på terningen til Risiko og Crux, de to første bøkene i serien om psykologen Liv Eriksson, vil jeg påstå at jeg er en stor fan av serien. Forventningene var høye til årets utgivelse, og jeg var klar til å kutte prikker på terningen. Jeg kunne legge bort kniven, for Sven G. Simonsen har igjen skrevet et fyrverkeri av en krim!

Forlaget om handlingen:
En gruppe konspirasjonsteoretikere er samlet på et bedehus på Østre Toten. De diskuterer verdenssituasjonen og tonen er gemyttlig - helt til en ukjent mann reiser seg og anklager de andre for å være veikinger og pratmakere. Handling må til, målrettet og kraftfull, erklærer han, før han forsvinner. En ung kvinne som også deltar på møtet, er nysgjerrig og følger etter ham. Dagen etter blir kvinnen funnet drept like i nærheten.

Den drepte er VG-journalisten Elise Tellefsen, en venninne av Liv Eriksson. Elise jobbet undercover med en bok om norske konspirasjonsmiljøer. Mens politiet jakter på drapsmannen, allierer Liv seg med Mikael, en kollega av Elise. De to starter sin egen jakt.

Det er et veldig skremmende miljø vi ser konturene av i denne historien. Konspirasjonsteorier, radikalisering og økofascister er noen av betegnelsene som dukker opp i løpet av Mørkefall. 

Liker du å styre unna mengder med politietterforsking når du leser krim, så er denne serien midt i blinken for deg. Drap gjør at politi er involvert, men det er psykologen Liv Eriksson og hennes venn, VG-journalisten og fotografen Mikael Osmundsen som leder an.

Det er fascinerende at en historie kan bli så til de grader spennende, med et persongalleri som er noe av det minste jeg har opplevd. I tillegg til at det er få karakterer å bli kjent med, er historien strippet for alt utenomsnakk. Her er det ingen som gjentar seg selv, tenker høyt eller blir repetert på noen måte. Dette gjør at plottet har et godt driv fremover, og absolutt ingen dødpunkter.

Liv Eriksson er en tøffing, så at hun begir seg inn i situasjoner hvor andre ville rygget tilbake, overrasket ikke meg. Det er noen  skruppelløse typer hun er opp imot, så noen ekstra saftige scener innimellom, fikk meg til å holde pusten i perioder. Spesielt dramatikken i parkeringshuset hadde jeg stor glede av.

Telefonkontakten Liv har med sin bror Magnus og familien på Kjerringøy, gir historien et snev av varme og kjærlighet. Magnus er den som hjelper henne på rett vei, i forhold til å finne ut hvem som er Elises morder. 

Mørkefall er velskrevet, vanskelig å legge fra seg, og utrolig spennende. Karakterene er gjort levende, uten at det brukes mange ord på dette. Plottet er lett å følge, og føles troverdig, til tross for at miljøet som skildres, ligger langt utenfor mine erfaringer. Selv om språket ikke er spesielt morsomt, så trakk lattermuskelen i magen seg sammen et par ganger. 

Har du lyst å legge denne til lesebunken din i sommer, og ikke har lest de to første? Ikke fortvil, boken kan godt leses uten å ha lest Risiko og Crux først. En mer engasjerende krim enn dette skal du lete lenge etter, så jeg anbefaler den gjerne videre. 

Boken kommer i butikkene 1 juli ⚅

Forlag: Storyline

Utgitt: 2024

Sider: 320

Kilde: PDF fra forlaget

Jeg skal hente deg av Gine Cornelia Pedersen

I 2013 ble Gine Cornelia Pedersen tildelt Tarjei Vesaas` debutantpris for sin første roman Null. Jeg har ikke lest den, men Kjærlighetshistorie som kom to år etter, likte jeg så godt at jeg nominerte den til Bokbloggprisen det året. Årets utgivelse, Jeg skal hente deg, ble en tankevekkende leseopplevelse, jeg ikke ville vært foruten.

Forlaget om handlingen:
Jeg har funnet kjærlighet, hvordan skal det gå. Hun skal straks begynne skuespillerutdanning, bor i kollektiv og har store ambisjoner. Han er musiker, fri sjel uten fast bolig, dopromantiker og kjenning av politiet. 
Når bare de to er sammen, er lykken stor, men når de går sammen på gata, kan hun ta seg i å skamme seg over ham, og det skammer hun seg over.

Han blir borte etter en fest, ingen har hørt fra ham på fem dager. Hun leter febrilsk blant venner og bekjente, hun har ikke sovet på femti timer, sytti timer, mer. 

Vi følger henne i et frenetisk døgn rundt i Oslo, i det som kanskje er en redningsoperasjon, eller kanskje et søk akkurat litt for seint.

Det var med den nydelige boksamtalen på NRK`s Åpen bok i hodet, jeg startet lesingen av denne romanen. Plottet for å kalle det det, er umåtelig interessant, og jeg kan allerede nå bekrefte at Gine Cornelia Pedersen skildrer rusmiljøet med troverdighet og respekt.

Historien starter med at Gine kommer hjem fra en tur til Los Angeles, hvor hun har besøkt en venninne. Hun har ringt felles venner, som heller ikke har sett kjæresten Harald på noen dager, så hun girer seg skikkelig opp, på den lange bussturen fra København til Oslo. Så skynder hun seg med bankende hjerte inn i hybelen sin, for hun har et lite urealistisk håp, om at han skal være der inne. 

Det finnes muligens et selv i midten av meg, finnes det en sannhet i mennesket, i verden, jeg blir gal av tanken på at sannheten kanskje ikke finnes, og kanskje er jeg bare hysterisk nå, gal, eller så ha jeg rett: Noe har skjedd ham, jeg er hysterisk og tar feil, eller frisk og har rett, alltid enten - eller, aldri både - og, i meg.

I løpet av dette døgnet vi følger Gine, hører vi om hvordan kjærligheten mellom henne og Harald har blomstret og utviklet seg. Dette er langt fra selvsagt, siden Harald er en boms, en som ikke har et fast bosted, han er ikke spesielt renslig, jobber ikke og snylter gjerne på andre. Ikke akkurat drømmeprinsen tenker du kanskje, men de to har falt for hverandre.

Hvordan de to møttes forteller hun til en medpassasjer på vei til Oslo. Vi hører om hennes oppvekst, ikke gjennom begivenheter, men via detaljer og uttalelser i foreldrenes oppdragelse av henne. På fjerde forsøk kommer hun inn på den skolen hun alltid har drømt om, og med det skaper hun seg en retning, og et håp om en fremtid det er verdt å strekke seg etter.

Romanen har et gjennomgående skarpt blikk på en medmenneskelighet som gjerne uteblir, når vi ser rusede, høyrøstede og gjerne voldelige personer på gaten. Noen sekvenser viser tydelig at selv et personangrep i en bar en sen kveld, kan være et forsvar. 

Gine Cornelia Pedersen har en litt original skrivestil, med ord stablet oppå hverandre, overdrysset med et vell av komma. Det funker, men jeg merket snart at jeg måtte sette ned lesetempoet for å få med meg hvor virkningsfullt dette var. 

Jeg anbefaler gjerne romanen videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 192

Kilde: Biblioteket

Oppsummering av lesemåneden mai

Tidenes vakreste solskinnsperiode er tilbakelagt, for en mai vi har hatt! Jeg begynte å bade i sjøen på 13 grader, og for hver gang jeg var uti steg temperaturen. I mai har jeg og gubben bursdag, og det feiret vi med en helgetur til Bergamo i Italia. Fikk testet ut virkningen av et år med daglig italiensktrening på Duolingo, og jeg kan bekrefte at det går på frem. 

I mai leste jeg dette: 

1. Martin Baldysz - Fallgard - 5
2. Danby Choi - Kanseller meg om du kan - sak - 5
3. Britt Bildøen - Tre vegar til havet - 4
4. Rebecka F. Quang - Guling - 4
5. Martin Baldysz - Vardane - 4
6. Jon Michelet - Orions belte - 3
7. Hanne Kolstø - Psykopatmusikk - 6
8. Unn Conradi Andersen - Bli litt til - 5
9. Andrew McMillan - Synd - 6
10. Barbara Kingsolver - Demon Copperhead - 6
11. Nina Witoszek og Eva Joly - Det blåøyde riket - sak - 5
12. Kaja Nygaard - Et mørkere vann - 4
13. Arne Dahl - I sirkelens sentrum - 5null
14. Per Marius Weidner-Olsen - En dag ved sjøen - 4null
15. Gine Cornelia Pedersen - Jeg skal hente deg - 5
16. Cormac McCarthy - Frukthagen - 3

Romaner: 12

Krim: 2

Sak: 2

Det ble en fin liten bunke lest i sommervarmen dette her, litt dårlig spredning av sjangere, men det får stå sin prøve. Den oppmerksomme leser av bloggen vil notere seg at jeg ikke har blogget om alle bøkene, jeg kan bare bekrefte at det er en ny trend.
Jeg leser som alltid etter innfallsmetoden, og denne måneden hadde jeg flere innfall. Bloggspot har tullet seg litt med muligheten for å skifte farge, og legge lenke på linjene, så derfor er det litt rotete på bloggen, håper det går over. 

Litt uvanlig scenografi på Peer Gynt denne gangen

Festspillene har vært avholdt i Bergen, og jeg fikk oppleve en fantastisk versjon av Peer Gynt, hvor fokus var på Ibsens dikt mer enn på Griegs musikk, det likte jeg. Har kjøpt diktet i bokform, så neste måned får jeg dikt på oversikten min ☺

Var også å så An oak tree, hvor Tim Crouch geleidet Kåre Conradi gjennom fremførelsen av stykket. For en skuespiller han er, han gjorde også en perfekt Dovregubbe i Grieghallen. DnS satt opp Strindbergs Dødsdansen, som også imponerte, og helt på slutten av mai var det Leif Ove Andsnes som gjestet Grieghallen og Harmonien.  

Ha en strålende lesemåned i juni dere!