tirsdag 16. april 2024

Sorgsankeren av Heine Bakkeid

Årets utgivelse er den femte i serien om Thorkild Aske, og den siste i følge ryktene. Jeg har lest tre av bøkene i serien, og lot meg friste av en flott omtale på bloggen  Artemisias Verden, til å legge enda mer krim i lesebunken.

Forlaget om handlingen: 
Thorkild Aske blir oppsøkt på hybelen sin av en gammel fiende, en mann som allerede har prøvd å drepe ham to ganger. Mannen forteller at han har fått i oppdrag å drepe fire mennesker på under en uke, ellers dør hans kidnappede åtte år gamle nevø. Nå trenger han Askes hjelp til å fullføre jobben.


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2024
Sider: 367
Kilde: PDF fra forlaget

Det er litt av et kappløp med tiden Thorkild Aske er i, i denne femte boken i serien. Historien starter ca 5 måneder etter der St. Avenger sluttet og hovedpersonen vår er fradømt sin stilling som spesialetterforsker. 


I åpningsscenene er livet hans preget av jakten på farmasøytisk stimuli, og midt i sin litt øre tilstand blir han kontaktet, og ledet mot et lik på Jørpeland.

Kurt og Werner, tidligere politi, nå leiemordere er en del av denne, til tider litt for utrolige handlingen. En tidligere politisjef er fengslet i forbindelse med opprulling av et overgrepsnettverk, og når Kurt blir påtvunget oppgaven med å drepe fire personer, drar han Thorkild Aske med seg.

Handlingen inneholder mange brå vendinger, men den er ikke vanskelig å følge. Her er det ukjente som trekker i trådene, og de to som prøver å redde 8 år gamle Martin, lar seg lede hit og dit. Vi befinner oss i underverdenens bedritne irrganger, så noen av scenene er til å rynke på nesen av. Til tross for dette, og det at handlingen tøtsjer innom misbruk av barn, så vil jeg påstå at også sarte sjeler vil ha glede av boken.

Det er ikke lenge siden jeg skrev om St. Avenger, og da pirket jeg i at det ble for mange stemmer. I denne boken er det, i tillegg til hovedtråden, kun noen korte dialoger mellom pasient og psykiater, som forblir anonym helt til det siste, så historien ble mye lettere å følge. 

Sorgsankeren er velskrevet og alt henger sammen med alt. Boken er heseblesende, spennende og absolutt vanskelig å legge fra seg. Siste halvdel av boken leste jeg i en eneste stor jafs, så jeg har ikke problemer med å anbefale den videre ⚄

Andre bloggere om boken: BokBloggBerit og Artemisias Verden 

Serien i rekkefølge:
Jeg skal savne deg i morgen
Sorgsankeren

søndag 14. april 2024

Den siste festen av Kristine Storli Henningsen

Jeg har lest mange av bøkene til Kristine Storli Henningsen, og da jeg leste den første boken om den dedikerte begravelsesagenten Irma Dahl lo jeg masse, så jeg var spent på om denne frittstående oppfølgeren hadde den samme slagferdige humoren. Det skal mye til for at humor i romaner treffer meg hjemme, men Den siste festen fikk meg virkelig til å le godt. Boken kommer ut i disse dager ☺

Forlaget om handlingen:
Irma Dahl har nettopp realisert sitt livs drøm om å starte eget begravelsesbyrå. Hun bestemmer seg for å fylle et hull i markedet, og satse på en ny nisje: Festlige begravelser.
Hvorfor ikke feire livet til den som går bort heller enn å sørge over det? Den siste festen AS tilbyr askeraketter og festlige begravelseslåter. Problemet er at folk ikke ser ut til å forstå konseptet.

Irma må ty til til uortodokse metoder for å promotere byrået, noe som fører henne opp i etiske dilemmaer og absurde situasjoner.

Forlag: Indiemoon
Utgitt: 2024
Sider: 254
Kilde: PDF fra forlaget

Irma Dahl er noe helt for seg selv. I det ytre er hun ganske så vanlig, skilt med to halvstore gutter, men det er personligheten hennes som gjør henne unik. Hun tar det alle sier helt bokstavelig, prøver du deg med ordspill eller tolkninger kan konsekvensen bli at hun tar deg på ordet. 

I denne boken har hun startet et nytt begravelsesbyrå, og det skal bli som henne, noe helt for seg selv. Her skal de lage festlige begravelsessermonier, som feirer livet til de som er død, uten så mye fokus på sorgen over at de er borte. Artige karakterer skrives inn i historien helt fra begynnelsen, "gangsteren" Hassan og hunden Ingebret, kommer blant andre, til å gi livet til Irma positive innslag.

Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, for det at de morsomme scenene kom overraskende på meg, var en av grunnene til at jeg ikke bare humret, men lo høyt med jevne mellomrom. 

Irmas personlighet befinner seg et sted på autismespekteret, helt fra hun ble mobbet som liten, har hun lært om seg selv. Spesielt eksmannen har gitt henne tips om hvordan hun kan unngå å dumme seg ut, eller såre noen, når hun skal tolke andre mennesker.

Historien tar, i tillegg til temaet mobbing også for seg utenforskap, rasisme og overspising. Kristine Storli Henningsen skriver om disse følsomme temaene med respekt, og bruker språket på en måte som gir leseren lett tilgang til essensen. Selv om romanen har mange tussete scener og mye humor, så ligger det hele tiden et alvor bak.

Det er mange festlige scener i denne romanen, og ikke vanskelig å velge smakebit. Her er Irma sammen med en ny bekjent:

Jeg har lyst å stille et oppfølgingsspørsmål, selv om Rolf har frarådet meg dette. Han har gitt meg noen råd etter skilsmissen, og jeg har forsøkt å følge dem så godt jeg kan, for Rolf er bedre på å være et vanlig menneske enn meg. Av og til blir det likevel for vanskelig å ikke sjekke ut noe, uutholdelig med spekulasjonenes ringdans i hodet. 

- Betyr det at du er tiltrukket av meg, spør jeg.
- Hva, sier han, og så begynner han å le. Han blir rød i ansiktet også, det er første gang jeg ser ham rødme.


At begravelsesbransjen trenger en fornyelse, det har jeg skjønt etter å ha lest denne boken. Håper det finnes tilbud som det Irma Dahl kommer med i denne boken, her i Bergen. At det finnes mennesker som Irma, det tviler jeg på, men jeg skulle gjerne hatt henne i livet mitt. 

Multientreprenøren Kristine Storli Henningsener bor i Drammen og hun har gitt ut mer enn 30 bøker i forskjellige sjangre. Henningsen har en allsidig yrkesbakgrunn, blant annet som begravelsesagent og journalist. I dag er hun forfatter, og jobber som rektor på Forfatterskolen, som hun er gründer og eier av.


Er du på jakt etter lett underholdning med en punchline,
så er Den siste festen absolutt et godt valg.
Denne må du få med deg ⚄

lørdag 13. april 2024

En kort historie om norsk kunst av Andreas Kolle

Dette er den andre boken jeg leser av Andreas Kolle hvor han på en lett og underholdende måte lærer oss om kunst og kunstopplevelser. Jeg likte godt den forrige boken En kort historie om kunst, og så med glede og forventning frem til å få en enkel og god innføring også i norsk kunsthistorie. 

Forlaget om handlingen:
Boken gir deg en gjennomgang av den norske kunsthistorien fra bronsealderen og frem til i dag.
Verket tar leseren gjennom en forklaring både om hva kunst er og hvordan man definerer norsk kunst gjennom norsk kunsthistorie en forklaring av forskjellen mellom norsk og annen skandinavisk kunst og så noen betraktninger om hvorfor samtidskunsten er som den er. 

Avslutningsvis har den en flott gjennomgang av noen av landets mest spennende museer og gallerier.


Igjen har Andreas Kolle skrevet en bok som fremstår oversiktlig og ryddig, skrevet i et språk som byr på humoristiske innspill. 

Etter en innledning som synliggjør for leseren hva en kan forvente av boken, får vi lære om hva det er som definerer norsk kunst. Den som vil ta med seg kunnskapen som formidles her inn i galleriene, vil vite mer om betydningen av lyssetting, fargevalg og enkelte detaljer som går igjen.

Hoveddelen av boken tar så for seg den norske kunsthistorien, fra vikingtiden og frem til i dag. Hva var norsk kunst fra 15-1800 tallet, da Norge ikke var et selvstendig land? Hvilken innvirkning hadde fotoapparatet som kom rundt 1840 og kunstig belysning å si for malerkunsten? 

Det var interessant å lese om hvordan fremstillingen av Gud, Jesus og Jomfru Maria er forskjellig på avbildninger i Norge og i andre land, hvor menneskenes utseende avviker fra vår. Dette stemmer jo, men jeg har aldri tenkt over det.

Flere temaer dukker opp her som ga meg noe nytt å tenke på, som hvilken påvirkning industrialiseringen av landet hadde på kunsten, og hva det medførte at borgerskapet ble kunstinteressert. 

Norsk kunst sammenlignes med kunst fra de andre skandinaviske landene, da de på 1800-tallet utviklet seg markant forskjellig, ble mer og mer samstemt i sin stil- og fargevalg.

Boken har som seg hør og bør med mange illustrasjoner, noen er blant mine favorittbilder, mens andre er helt ukjent for meg. Noen eksempler: Christian Krogh, Edvard Munch, Kitty Kielland, Harriet Backer, Theodor Kittelsen, J.C. Dahl. Alle er fine, følelsesladde og gode illustrasjoner til temaet som diskuteres. 

Er du ikke kunstinteressert? da vet du ikke hva du går glipp av. Jeg ble solgt første gang et bilde fikk meg til å trekke pusten, eller en installasjon ga meg klump i halsen. Etter det har jeg oppsøkt kunstmuseer (helst på odde tidspunkt når det er få besøkende der). Jeg trenger å gå inn i min egen boble og sveve utforstyret fra bilde til bilde, for å få fullt utbytte av en kunstopplevelse.

Noe av dette nevner også Andreas Kolle i avslutningen til boken, som ber oss om å gå inn og lete etter grunner til å like noe. Jeg likte i alle fall denne boken, uten at jeg trengte å lete etter grunner, for her popper de frem en etter en ⚄


Forlag: Kontur
Utgitt: 2024
Sider: 160
Kilde: Leseeksemplar

torsdag 11. april 2024

Menopauseboka av Anita Silden Prante

Vi skal gjennom det alle sammen, før eller siden, men hvordan vi opplever overgangsalderen er forskjellig. Det er noen år siden jeg lyttet til noen av Anita S. Prante sine podcastepisoder om dette temaet. Det er veldig flott at hun nå deler sin kunnskap om emnet med oss lesere, og med det løfter overgangsalderen ut av skammekroken.

Forlaget om boka:
Prante vil at du lykkes med å bli fortrolig med din overgangsalder og gi deg det du trenger for å kunne ta gode valg som passer for deg. Det er nemlig ikke slik at det bare er én sannhet om hvordan vi kan håndtere overgangsalderen. Kvinner er forskjellige.

Listen over symptomer kan være skremmende lesning, men uten kunnskap om overgangsalderen er du ikke i stand til å ta kontroll over din egen situasjon. Den kunnskapen og erfaringen Prante deler gjennom boken, er ment å gi deg grunnlaget for å finne verktøyene som fungerer for deg.


I tillegg løfter Prante tematikken inn i en større debatt som handler om overgangsalderens plass i samfunnet og i arbeidslivet.

Boken er skrevet for deg som er i overgangsalderen for at du skal komme deg styrket og klokere ut av denne viktige livsfasen. Samtidig er dette en viktig bok for partnere og alle som lever med noen eller har ansatte som er i overgangsalderen.

Overgangsalderen er mer enn hetetokter og tørre slimhinner. I denne boken får vi høre om alle de diffuse symptomene, som kan skyldes overgangsalderen. Dette ble en aha-opplevelse for meg, som bare så frem til å slippe mensen, og knapt nok hadde hørt om hetetokter. At også bekymringer, uro og angst kan ha sin rot i at kroppen endrer seg, var nytt for meg.

Boken er mer enn bare klinisk oppramsing av symptombeskrivelser. Her får vi lettforståelige forklaringer på hva som skjer når kroppen produserer mindre østrogen og progesteron, som er hormonene som beskytter oss kvinner, når vi er i fertil alder. 

Anita Silden Prante er utdannet jordmor, så det overrasker ikke at hun har en kunnskapsbasert tilnærming til dette temaet. Hun bruker seg selv og sine erfaringer med overgangsalderen i eksempler, som det er lett å kjenne seg igjen i. Plutselig var jeg ikke alene med problemene mine!

I tillegg til å skildre hvilke symptomer som kan tilhøre overgangsalderen, får vi i andre del av boken verktøy som vi kan støtte oss til. Jeg gledet meg over følelsen av å "bli sett" i første del av boken, kjente igjen flere av disse "verktøyene". Kosthold, trening og avspenning, har stått på programmet mitt, det meste av livet. Ingen lettvint løsning her altså, men mye god informasjon som inspirerte til ny giv.

Prante kaller et sted i boken menopausen for "overraskelsesalderen", og det kunne jeg kjenne meg igjen i, for det er ikke tvil om at overgangsalderen hadde noen overraskelser på lur, for meg i alle fall. Vil du være bedre forberedt enn det jeg var, så anbefaler jeg deg å lese Menopauseboka ⚄


Utgitt: 2024
Sider: 181
Kilde: Leseeksemplar

tirsdag 9. april 2024

Det du eier evig av Inger Johanne Øen

Dette er første bok i en planlagt krimserie med Silja Frost. Den tar oss med til Hønefoss politistasjon, litt artig for en bergenser som for første gang besøkte denne byen forrige sommer. 

Forlaget om handlingen:
Silja Frost hadde aldri tenkt å flytte fra hovedstaden, men en syk bestemor tvinger politietterforskeren hjem til Åsa utenfor Hønefoss. I barndomsbygda er det som om tida har stått stille. Vennene, naboene og festene er de samme – og Leo har fortsatt en farlig tiltrekningskraft.

Siljas gamle bestevenninne, Ann, er fortsatt savnet etter at hun forsvant på vei hjem fra en fest for 19 år siden. Traumet har hengt over bygda siden.

Så blir liket av en kvinne funnet i en tønne på en nedlagt gård. Det viser seg raskt at det er Ann. Etterforskningen vekker uro i bygda, og gammelt grums kommer til overflaten. For Silja blir det personlig – så personlig at flere ønsker henne av saken. 


Silja Frost var en spennende karakter å bli kjent med. Hun har en turbulent oppvekst bak seg, med en fraværende far og en mor som har oppført seg sånn, at Silja for det meste har vokst opp hos besteforeldrene.

Etter politihøyskolen flytter hun tilbake til den lille bygda Åsa, hvor hun vokste opp. Dette er et mye brukt grep i krimbøkene jeg har lest i det siste, og en fin måte å komme tett innpå lokalbefolkningen på et lite tettsted. Silja kjenner de fleste involverte i den nitten år gamle uoppklarte mordsaken, og det er stort sett de samme menneskene som bor der fremdeles.

Det er heller ikke noe grensesprengende nytt over plottet. Historien fortelles fra to vinkler, både 1990 hvor drapet på Ann fant sted, og 2009 som er bokens nåtid. Første del av boken bærer preg av omstendighetene rundt oppdagelsen av liket. Vi hører mye om lokalmiljøet, i begynnelsen mest sladder om gården hvor liket ble funnet, men senere går vi litt dypere inn i enkelte av karakterene sin historie.

Silja bærer på mange minner fra oppveksten, som vekkes til live nå når hun ferdes på hjemlige trakter. Opplevelser fra barndommen trer frem, og preger hennes tanker rundt det hun er satt til å gjøre i jobben sin.

Hun har flere kolleger på politikammeret i Hønefoss og ikke alle er like hyggelige. Det er tydelig at dette er første bok i en serie, for små drypp forteller meg at vi får høre mer om denne gjengen i senere bøker. 

Miljøskildringer og karakteroppbygging er noe Inger Johanne Øen er god på. Hun skriver frem gode stemninger, i noe jeg absolutt vil kalle en velskrevet krim. Jeg satt ikke klistret til boken, til det ble det for mange skildringer av mellommenneskelige relasjoner og for lite intrigebygging, for min smak. 

Det du eier evig er skrevet i et språk som ikke tyr til lett gjennomskuelige virkemidler. Vekslingen mellom de to tidsepokene gir en god rytme i lesingen. Mot slutten skrus tempo litt opp, dramatikken øker og når morderen ble avslørt, hadde pulsen min økt noen hakk.  


 og Henningbokhylle har også blogget om denne boken ☺


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2024
Sider: 400
Kilde: Leseeksemplar

søndag 7. april 2024

St. Avenger av Heine Bakkeid

Dette er den fjerde boken i serien om antihelten Thorkild Aske. Boken hadde jeg "glemt" i krimhyllen min, men da jeg oppdaget at neste bok i serien Sorgsankeren er kommet ut nå i år, fikk jeg fart på meg. Er du glad i det vi ofte kaller Nordic Noir, så er denne rivertonvinneren midt i blinken for deg :)

Forlaget om handlingen:
Stavanger - det var der det gikk til helvete. Det var der han mistet Frei. Det var der han mistet jobben.

Når det ille tilrede liket av det som antas å være politimannen Simon Bergeland blir funnet nedgravd i sanddynene på Solastranda, må Thorkild Aske vende tilbake til Stavanger på leting etter svar. Simon var ikke bare Freis kjæreste, han var også grunnen til at Thorkild fikk sparken i Spesialenheten. 

Det viser seg snart at ingenting i fortiden var slik han trodde, og når truslene begynner å hope seg opp, blir det også klart for Thorkild at returen til Stavanger ikke bare er uønsket, den kan også ende med å koste ham livet.


Historien fortelles fra flere vinkler, og fra to forskjellige tidsepoker med fem års mellomrom. Hendelsene i første historie er oppløperen til det som skjer i nåtid, og i tillegg til dette blir noe skrevet i kursiv, og vi leser litt dagbok, som også fyller ut bildet.

I tillegg til liket som blir funnet i sanddynene, kommer en mann flyvende ut av et hotellvindu mens en annen blir funnet død i dusjen. Et innbrudd hvor blant annet en laptop blir stjålet er en viktig del av denne historien, som foregår i og rundt Stavanger.

                                        Slå til meg om du føler at det vil hjelpe, eller kom deg ut Askekødd. Jeg vil ikke se trynet ditt flere ganger. Ikke i dag, ikke i morgen etter at jeg har sagt mitt til Spesialenheten. Aldri er for tidlig, skjønner du? Han skal til å rette en harmdirrende pekefinger mot meg, men faller heller bakover i sengen og ender opp med å peke opp mot taket. - Aldri er for tidlig.

Vi befinner oss absolutt på byens skyggeside i denne boken, ensomhet i juletiden legger et ekstra dystert ferniss over historien, og når en tøff brande på over to meter ringer Aske og hvisker at han ikke vet hvor han er og at han er redd, gikk det kaldt nedover ryggen på meg.

Jeg brukte litt energi på å hoppe mellom de forskjellige handlingene, men mot slutten fløt det lettere. Spenningskurven går litt opp og ned, mens jeg hadde mest kriblinger i magen når det nærmet seg slutten. Bakkeid skriver veldig bra, jeg liker språket hans og ikke minst karakterene som står krystallklart frem. Nå gleder jeg meg til å ta fatt på Sorgsankeren, som ligger klar på Kindelen ☺


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2021
Sider: 476
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 3. april 2024

Liksteinen av Marit Reiersgård

Liksteinen er den femte boken i serien om Verner Jacobsen og Bitte Røed. Jeg har lest alle bøkene, og frydet meg over at det kom enda en bok i serien, etter seks års ventetid. Spørsmålet er om det kommer flere?

Forlaget om handlingen: 
I en leilighet i Drammen blir en mann funnet død innelåst i en rosemalt kiste fra 1800-tallet. Drapsofferet var en aktiv jeger, og jaktlaget mannen tilhørte, viser seg å ha forbindelser til alvorlig miljøkriminalitet. Etterforskningen avdekker etter hvert en tragisk familiehistorie som strekker seg gjennom generasjoner. Etterforskerne Bitte Røed og Verner Jacobsen skimter snart et sterkt motiv og frykter at flere liv står i fare. Samtidig skaper deres gjensidige tiltrekning skyld og dårlig samvittighet overfor Verners gravide kone. Det hele ender i et iskaldt drama i en liten bygd i Hallingdal.  

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2024
Sider: 368
Kilde: Bookbites

Kriminaletterforsker i Drammen Bitte Røed, blir kontaktet av en gammel venninne, og bedt på besøk. Rett før hun skal kjøre til Hallingdal melder Siri avbud, men Bitte har hotellreservasjon, så hun kjører avgårde.

Kollegaen hennes Verner Jacobsen har det ikke så bra. Kona Ingrid er gravid og han innser at det er ingen vei utenom, han må finne frem strikkepinnene. Det nære forholdet han har hatt til Bitte er avsluttet og de unngår hverandre på jobb, men han får henne ikke ut av tankene.

Bitte oppsøker Siris bror og mor, og etter samtaler med dem blir hun enda mer urolig for hva som kan ha tilstøtt den gamle venninnen. Hun får høre om jaktlaget som Jonny er en del av og at en av medlemmene nylig er død.

Når innholdet i den rosemalte kisten i Drammen blir avslørt, knyttes de to lokasjonene sammen, og til stort hell for politiet i Drammen, kan Bitte Røed ta tak i tingene fra der hun er, i Hallingdal.

Det er ekte mennesker vi har med å gjøre i Marit Reiersgård sin krimserie, de fleste har en sær side, og ingen er bare slem. Plottet holdes skjult lenge, men jeg kan røpe at lyssky affærer åpenbarer seg i forbindelse med miljøkriminaliteten som avsløres. Jeg likte den gode fremdriften i historien, og etterforskingen er ikke av den tekniske sorten, noe jeg også satt pris på. 

Er du på jakt etter velskrevet krim, så trenger du ikke leite lengre

Artemisias Verden har også skrevet om boken!


Serien i rekkefølge:
 


mandag 1. april 2024

Oppsummering for lesemåneden mars

Ikke spør meg hva som skjedde i mars måned, jeg ser at jeg har lest helt ut av alle proporsjoner, jeg føler meg som en grådig unge som aldri får nok sjokolade. Sier meg fornøyd med variasjonen og at jeg har lest en 1001-bok denne måneden. Men antall bøker, er ikke en aprilspøk. 

De to 6`erne har havnet på en novellesamling og en barnebok, det sier kanskje litt om at jeg sluker mange romaner og krim, så det skal litt til å nå opp for dem. 

Dette leste jeg i mars: 

  1. Signe Holm - Godset - 4
  2. Mikael Niemi - Stein i silke - 5
  3. Paul Auster - Usynlig - 1001 - 5
  4. J.M. Coetzee - Polakken - 5
  5. John Ajvide Lindqvist - Håndtering av udøde - 3
  6. Eva Fretheim - Fuglekongen - 4
  7. Nina Ring Aamundsen - Maria, Maria - barn - 5
  8. Anne Stern - Jordmoren i Berlin - 5
  9. Therese Bohman - Andromeda - 4
  10. Torborg Nedreaas - Jeg skal ha revansje - noveller - 6
  11. Wenche Mühleisen - Alt jeg frykter har allerede skjedd - 4
  12. Andreas Kolle - En kort historie om norsk kunst - 4
  13. Kristine T.G. Hardeberg - De fordømte - 5
  14. Elina Backman - Når kongen dør - 4
  15. Michel Houellebecq - Noen måneder i livet mitt - 4
  16. Elin Brend Bjørhei - Døden i Munkemyra - barn - 6
  17. Hanne Gellein - Alle fugler små - 5
  18. Maria Navarro Skaranger - Jeg plystrer i den mørke vinden - 5
  19. Katja Oskamp - Marzahn mon amour - 4
  20. Marit Reiersgård - Liksteinen - 5
  21. Maja Lunde - Lukkertid - 5
  22. Jon Øystein Flink - Dobbeltgjengerne - 4
  23. Hanne Gellein - Døden skal du lide - 4
  24. Eivind Hofstad Evjemo - Ingens herre - 4
  25. Hanne Gellein - Aldri være trygg - 5

Romaner: 14
Noveller: 1
Essay: 1
Krim: 6
Barn: 2
Sak: 1


Kulturopplevelser i mars:
Kvinne kjenn din kropp, på Det Vestnorske Teater, DnS lørdagskafè med Frode Grytten om stykket Menn som ingen treng, som jeg skal se i april. DnS teateroppsetning av Av måneskinn gror det ingenting og Harmonien som fremførte Beethoven og Brahms.
Jeg kan ikke unnskylde den utagerende lesingen på overflod av kulturbegivenheter heller, så jeg får bare håpe på en jevnere fordeling i april.


Lykke til med neste lesemåned alle ivrige lesehester der ute ☺

søndag 31. mars 2024

Marzahn, mon amour av Katja Oskamp

Marzahn mon amour kom ut i Tyskland i 2019, og lå lenge på bestselgerlisten. Den ble nominert til flere priser før den i fjor ble vinner av International Dubliner Literary Award. Katja Oskamp vokste opp i Berlin og var 19 år da muren falt, dette inntrykket preger naturlig nok denne romanen, som jeg likte veldig godt.

Forlaget om handlingen:
En kvinne på vei inn i de «usynlige årene» som middelaldrende forlater sin mislykkede skrivekarriere for å omskolere seg til fotpleier i forstaden Marzahn, hvor DDRs middelklasse flyttet inn i nybygde betonghøyhus i utkanten av Berlin på 1970-tallet. Mens føtter files, vaskes og smøres forteller kundene sine livshistorier.

Marzahn, mon amour er en fortelling om en bydels forvandling fra et hverdagslig perspektiv. En hjertevarm beretning om det livet som var, det som kunne ha vært og det som gjenstår fortalt gjennom et rikt persongalleri.

Forlag: Press
Utgitt: 2019/på norsk 2024
Sider: 172
Kilde: Bookbites

For en herlig roman! Jeg er ikke glad i tær, ser knapt nok på mine egne, så å skulle lese en historie om en pedikyrist antok jeg kom til å bli en utfordring. 

Heldigvis skriver Oskamp muntert og naturlig om alle kundene til hovedpersonen, og kun enkeltord innimellom fikk meg til å vende blikket vekk fra siden, for å riste av meg synet av neglesopp og annet unevnelig.

Jeg frydet meg over historien, og ikke minst over blikket på DDR-tiden, som flere av de tilårskomne kundene hennes har minner fra. Ja, for det skravles når det sitter kunder i stolen, som etter fotbadet, heises opp, og tituleres som en trone.

                                    Tiffy ser storøyd på meg med de mørkebrune øynene sine, vannet stiger, så taper hun kampen mot tårene og rørelsen idet jeg roper: Jobben vår er dyrebar! Kundene våre er toppen! Marzahn, mon amour! Herregud, nå dikter`a igjen, sier Flocke og smiler. Det må jeg jo, snuppa, svarer jeg, ingen kan vel leve av bare føtter.


Tips om denne romanen fikk jeg fra en NRK-podcasten Åpen bok, som kaller den postkommunistisk feelgood-litteratur. De snakket om språket som innimellom bærer litt preg av et forsøk på østkantdialekt, men som oversatt til norsk ikke satt helt, dette er jeg helt enig med.

 At dette er en underholdende og fin roman, er det ingen tvil om,
jeg hadde stor glede av en tur innom Marzahn.
 

lørdag 30. mars 2024

Lukkertid av Maja Lunde

Maja Lunde er kjent for sin klimakvartett som startet med Bienes historie i 2015. Bøkene hennes er oversatt til 40 språk, og gitt henne flere anerkjente priser. Jeg har lest bøkene, og likte dem godt, vil du vite mer om hva jeg syntes, kan du benytte deg av søkeboksen øverst til venstre på bloggen. 

Forlaget om handlingen:
En alminnelig tirsdag i juni stanser menneskenes tid. Barn slutter å vokse, babyer fødes ikke, ingen blir eldre eller dør. Naturen går imidlertid sin gang, natt følger dag, planter gror og dyrene lever som før.

Vi følger seks personer gjennom noen intense sommeruker. For livstruende syke Jenny blir tidsstansen redningen. For Jakob, som venter barn, er den et brutalt hinder. Mens den endrer hele forholdet mellom nyforelskede Ellen og Philip. Desperasjonen stiger, hva skal til for å vende tilbake til normalen?

Lukkertid er en tankevekkende og medrivende fortelling om å ha uendelig med timer til rådighet. En historie med mange lag som utforsker vårt forhold til egen kropp, til tid og ikke minst til dødens ubønnhørlighet.


Til forskjell fra Klimakvartetten, er denne romanen fortalt i ett hendelsesforløp. Vi befinner oss i nåtid, nærmere bestemt noen uker fra 6 juni, som er tiden hvor all utvikling stoppet helt opp.

Jenny og Christian har med seg barna Konrad og Victor i bilen, de kjører hjem fra hytten og opplever skrekkscenariet at de nesten kjører utfor et stup. Jenny er fotograf, og har et yrke hvor døden er et mulig utfall, men akkurat nå er det kreftsvulsten som holder på å ta livet av henne.

Otto og Margo er gamle, de holder på å flytte fra eneboligen de har levd i hele livet, og ikke minst hagen som Otto i årevis har pleid med stor kjærlighet. Livet i leilighet med heis og uten hage, gjør det vanskelig for de to å holde sammen.

Lisa og kjæresten Jakob er unge, men når de oppdager at de er gravid gleder de seg over det. Spesielt Jakob går veldig opp i graviditeten, og ønsker seg mer oppmerksomhet, enn det han får som vordende far. 

Ellen, Philip og Markus er unge adrenalinjunkier som har funnet hverandre i felles interesse for fallskjermhopping. Ellen jobber i et begravelsesbyrå, og får raskt merke "stillstanden" på arbeidsbyrden, for etter 6 juni er det ingen som dør lengre.

Den menneskelige utvikling har gått inn i en stillstand, døden finnes ikke lengre, og sykdommer har stoppet å utvikle seg. Dette høres jo fint ut, men for Lisa som har en baby i magen, blir det vanskelig. 

I løpet av romanen får vi mange eksempler på hvordan denne stillstanden oppleves, de gamle våger å ta plass med høye stemmer og ubekymret oppførsel, der de skåler for tiden. Men fort merkes det at den kognitive utviklingen hos barna også har stoppet opp. 
Når sykehusene fylles opp av pustende mennesker som skulle vært døde, blir det satt krisestab (som vil ville sagt i dag) Noe må gjøres for å komme tilbake til normalen.

Jeg likte Lukkertid godt, handlingen var lett å følge med på, og selv om dette (heldigvis) er fantasi, så klarte jeg å se for meg en verden, hvor noe sånt hadde skjedd. Refleksjonene rundt det å være menneske er fine, og den respekten Maja Lunde viser når hun formidler et litt fordekt klimabudskap på, gjorde denne leseren godt. 

Det går jo ikke an å kun lese krim i påsken, så jeg valgte meg Lukkertid, ikke det, den bød på spenning denne romanen også - jeg anbefaler den gjerne videre!


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2023
Sider: 269
Kilde: PDF fra forlaget

fredag 29. mars 2024

Aldri være trygg av Hanne Gellein

Da jeg skulle lese Aldri være trygg, oppdaget jeg at dette var den tredje krimromanen om rettspatologen Silje Andersen. Jeg fant de to første bøkene hennes, Alle fugler små og Døden skal du lide på Storytel, og lyttet meg gjennom dem, som en fin oppvarming til årets utgivelse. Dette er en psykologisk krim med thrillerens heftige tempo. Scroll nederst for kjappe omtaler av de to lydbøkene!

Forlaget om handlingen: 
Da Silje Andersen våkner opp, er hun lenket fast i en mørklagt og illeluktende kjeller. Hvordan ble hun fanget her, og hvem vil henne så vondt? Hun kjemper for å komme seg løs og i frihet, men hvordan skal hun klare det? Omverdenen tror hun har reist på ferie. Det er kun én person som er mistenksom nok til å undersøke – bestevennen Luca Stellander. Men nå sitter han varetektsfengslet etter at det har kommet nye opplysninger i en gammel drapssak.

Fem år er gått siden lederen i Nordisk Front ble drept, og et sentralt vitne hevder å ha sett at det var Luca som slo ham i hjel. Forgjeves har Luca Stellander forsøkt å ta avstand fra sin fortid i det høyreekstreme miljøet. Men nå henter skyggene ham inn. Hva skjedde egentlig den kvelden for fem år siden i Falstadskogen?

Det er herlig å gå i gang med tredje bok i en serie, som jeg har lest på rappen. Karakterene er stort sett de samme, men mye har skjedd siden sist. 

Erlend og Silje er ikke sammen lengre, han taklet ikke at hun hele tiden så seg over skulderen og stadig oppførte seg rart. Takke meg til, når hun ikke satt ham inn i situasjonen med eksen.

Silje har tatt ferie, og antas å være bortreist, så når eksen kidnapper henne og holder henne fanget, er det ingen som reagerer. Luca, som er den som reagerer først på at det ikke er livstegn å få fra Silje, blir også satt ut av spill, når gamle synder slår hardt tilbake på ham.

Første halvdel av boken er delt opp i flere handlingstråder, Silje som er fanget og Luca som blir hanket inn av politiet. Bakgrunnshistorien for knipen som Luca befinner seg i nå, blir også skildret i en egen sekundærhistorie. Erlend er inne i bildet, fordi han er politi, og vil hjelpe Luca, men det tar lang tid før disse to mennene i Siljes liv, aner at noe er galt hos henne.

Det var noe skikkelig klaustrofobisk over første halvdel av denne boken. Det at Silje hadde det så vont, og ingen leitet etter henne, var skikkelig ekkelt å lese. At Luca også satt fanget bygget videre på min frustrasjon. I denne innledende fasen interesserte ikke historien om nynazistene meg, så den forble lenge et irriterende innslag. 

Da reiste hun seg brått, rød i ansiktet. 
Kjærlighet? Med en svarting? Er du gal? Du har blitt totalt venstrevridd. En kommunist, akkurat som far din. Jo visst, Luca, jeg vet! Jeg vet at faren din er kommunist, og jeg fortalte det til Magne. Kan ikke ha en forræder blant oss. de andre måtte få vite.

Når det endelig løsner i saken mot Luca, og han og Erlend begynner å leite etter Silje, løsner det også for meg. Nå er det interessant å høre om det høyreekstreme miljøet, som Luca for fem år siden løsrev seg fra. Spenningen tok seg opp, og jeg leste med frydefull forventning frem mot det som jeg antok å bli en happy ending. 

Artemisias Verden har også blogget om boken, les gjerne!

Utgitt: 2024
Sider: 288
Kilde: Bookbites



Forlaget om handlingen: 
Patolog Silje Andersen har nettopp flyttet fra en tung fortid til Trondheim. Under obduksjonen av en ung gutt oppdager hun en skjebnesvanger sammenheng. Dommer Ingeborg Witsøe Berg er fortsatt i sorg over datteren Maja som mistet livet i en ulykke. Mens hun forbereder en viktig rettssak, oppdager Ingeborg en kjøttmeis inne i huset. To spørsmål dukker opp: Hvordan kan datterens yndlingsfugl ha tatt seg inn i et lukket rom? Og hva hendte egentlig da Maja druknet i Nidelva? 

Silje Andersen og Ingeborg Witsøe Berg var to spennende karakterer å bli kjent med. Det som gjorde denne debutboken ekstra spennende var bakteppet av maktmisbruk og hemmelige broderskap. 

Som oppvarming, da jeg skulle lese Aldri være trygg, var denne boken som en smakfull aperitiff. Den er forholdsvis kort, men greide å engasjere meg helt fra starten. Jeg gledet meg til å ta fatt på neste bok.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2020
Sider: 320
Kilde: Storytel



Forlaget om handlingen: 
På Moveien sykehjem virker beboerne forskremte, redde og forvirrede. I det siste har det vært usedvanlig mange dødsfall med en uvanlig hard influensasesong, og samtidig er det lite penger til vedlikehold. Stakkars demente Alma Lien, hun kom seg ut gjennom de stengte dørene og ble funnet frosset i hjel. Rekken av dødsfall gir patologen Silje Andersen en dårlig følelse, og hun mistenker at noe kan være fryktelig galt. Men hvordan kan hun klare å bevise det? Det er jo naturlig at de gamle dør.

Denne andre boken i serien starter et år etter forrige. Silje opplevde ting som hun nå har fått bearbeidet, og nå skal hun utføre sin første patologiske undersøkelse på lenge.

Iherdig og nøye som hun er, er det Silje som oppdager både sammenhenger og detaljer, som etterforskingen trenger. Siden hun også er en utålmodig sjel, så tar hun skjeen i egne hender litt for ofte, noe som fører henne inn i vanskeligheter. Det som gir henne mest vanskeligheter er eksmannen som forfølger henne, og som hun ikke sier noe om til verken kjæresten Erlend, eller bestevennen Luca.

Forfatter og sykepleier Hanne Gellein har til denne historien latt seg inspirere av sykepleier Arnfinn Nesset som i 1983 ble dømt for å ha tatt livet av 22 eldre mennesker på et sykehjem i Orkdal.

Til tross for at historien er veldig likt bygget opp som den forrige, koste jeg meg med Døden skal du like også, og gledet meg over at Aldri være trygg lå klar på iPaden.

Utgitt: 2022
Sider: 368
Kilde: Storytel

torsdag 28. mars 2024

Jeg plystrer i den mørke vinden av Maria Navarro Skaranger

I 2015 leste jeg Skarangers roman Alle utlendinger har lukka gardiner, og selv om jeg ikke husker detaljer fra handlingen, så husker jeg hvor frustrert jeg var på "jallaspråket", da jeg leste den boken. Denne romanen er skrevet på helt normal bokmål, og det ble en riktig fin leseopplevelse ☺

Forlaget om boken: 
Sidsel sovner ofte i stolen, med hekletøyet, foran TV-en. Hun stiller opp for datteren Em og barnebarnet sitt, men lever ellers et stille og rolig liv. Etter at Sidsel havner i en bilulykke, begynner hun å oppføre seg rart. Men hva betyr rart? Og hvem er Sidsel? Det vet hun ikke selv, og det vet ikke fortelleren heller. 
Fortelleren i denne romanen blander inn sine egne erfaringer, diskuterer og begynner om igjen, prøver å se Sidsel fra ulike kanter for å forstå livet hun har laget seg. Vi opplever henne slik hun kan fremstå for datteren, venninnen, fastlegen, vi får deler av livshistorien hennes, og vi følger henne gjennom noen forvirrede ensomme dager. For hvordan kan Sidsels historie fortelles uten at den omformes til å bli noe annet enn Sidsel selv opplever?

I åpningsscenene er vi i nåtid, det vil si at Sidsel er uføretrygdet, lever et stille liv alene, med datteren og barnebarnet i nærheten. Hun sitter barnevakt for Liam, men Em holder henne under oppsyn. 

I begynnelsen vet vi ikke hvorfor Em ikke stoler helt på moren sin, men etter hvert som historien avdekker fortiden til Sidsel, skjønner vi at Em er litt forsiktig. 

Skildringer av enkeltepisoder er med på å gi leseren et levende bilde av situasjonen, som for eksempel når hun krasjet bilen. Sidsel har problemer med de sosiale kodene, oppmerksomheten hennes sklir ut i samtale med andre og hun fremstår som tafatt. Vi hører om sykdomsforløp og tidligere innleggelser og en liste med symptomer og diagnoser som er lang.

Hvorfor faller livet ned i hodet på noen, men ikke på andre? Det er jo så urettferdig?

Fortelleren er mer eller mindre aktiv gjennom hele romanen, noen ganger blir det litt anmassende, med Sidsel ditt, og Sidsel datt, men skråblikket hun har på Sidsel innbyr også til litt lettere stemning. 

Jeg likte denne korte romanen godt, er litt usikker på slutten, den kom litt brått, på meg i alle fall. Skaranger skriver med innsikt, og respekt for tematikken hun drøfter. Hun bruker et muntlig språk uten fagterminologi, så leseren forblir i roman-modus. 

Romaner som dette kan være med på å øke forståelsen og respekten for psykiske lidelser, i samfunnet. Er dette noe du har lyst å få utviklet ditt perspektiv på, anbefaler jeg gjerne denne romanen  ⚄


Forlag: Oktober
Utgitt: 2023
Sider: 189
Kilde: PDF fra forlaget

tirsdag 26. mars 2024

Dobbeltgjengerne av Jon Øyvind Flink

Etter forfatterdebuten i 2003 har Jon Øyvind Flink skrevet 6 romaner, i tillegg til et skuespill og en diktsamling. For meg ble dette et nytt bekjentskap, som jeg gjerne pleier i fremtiden.

Forlaget om handlingen: 
Verden kan ende når som helst, særlig etter en fuktig bytur. Fire litterater våkner på Nesøya, og i dyp fylleangst opplever de noe som kanskje er begynnelsen på dommedag. Etter denne romanåpningen forteller Dobbeltgjengerne en historie om uoppfylt kjærlighet, barndomstraumer og identitet.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2023
Sider: 188
Kilde: Leseeksemplar

Noen elementer i denne korte romanen tilsier at jeg har lyst å kalle den for "litt rar". Men, stort sett så følger vi et hendelsesforløp som er lett å følge. 


Romanen er delt i fem deler av forskjellig lengde kalt 1-2-3-2-1. Fortellerstemmen er anonym så vidt jeg kunne se, en ung mann som har flyttet til Olaf Ryes plass i Oslo, og som jobber i et reklamebyrå. Etter en kraftig rotbløyte med noen venner havner de på Nesøya, og der ute opplever de at en god del krysserraketter fyker over hodene deres og eksploderer i hovedstaden.

I del to går vi noen år tilbake, hvor han oppsøker en spåkone som blir riktig forferdet når hun ser hva kortene sier om ham. Etterpå krasjer en fyr på elsparkesykkel i ham, en fyr som er til forveksling lik ham selv.

Den midterste delen er den største, og her hører vi om hvordan foreldrene hans var bitre fiender og sloss gjennom hele oppveksten, til ham og lillebroren. Far er borte for lengst, og nå er mor død også, de to brødrene må rydde ut av huset hennes. Mens vår mann strever med kjærligheten er broren gift, men de har vært venner hele livet. I morens etterlatenskaper finner han et foto av en gammel forelskelse, og dette er inngangen til enda en liten anekdote.

                Hvis jeg er for full til å kjøre, så er jeg også for full til å ta kloke valg. Det er med andre ord ugreit å dømme meg, om ikke juridisk, så i hvert fall moralfilosofisk, hvilket burde holde for lekfolk. Om den type logikk er vanskelig å få orden på, sjangler jeg likevel ut i gangen, tar på meg jakke og sko og går ut i bilen.

Denne delen av boken har mye handling, og etter en start hvor jeg brukte litt energi på å skjønne hva jeg egentlig leste, så ble det nå mye lettere. I avslutningen av denne delen er han på jobbkonferanse på Gjøvik, og opplever synet av de samme krysserrakettene, som "han" (?) så i starten av romanen.

Selv om skrivemåten i korte perioder ga meg litt hodebry, så likte jeg romanen godt. Romanen har et godt språk, er passe sær og har litt humor, spesielt det at han leste filosofiske verker av Kant og Witgenstein som sovemiddel, moret meg. Handlingen har et par uventede vendinger, spesielt en ga meg skikkelig hakeslepp.
 

Har du lyst å lese noe litt utenom det vanlige,
så utfordrer jeg deg til å lese
Dobbeltgjengerne

søndag 24. mars 2024

Noen måneder i livet mitt av Michel Houellebecq

Dette er en bok som fordrer at du har lest en eller gjerne flere av Michel Houellebecq romaner, for å få full forståelse for hva det går i. Jeg har lest flere, blant annet disse to som er å finne i 1001 bøker du må lese før du dør: De grunnleggende bestanddeler og Utvidelse av kampsonen.  

Forlaget om handlingen:
Det er et selvbiografisk, polemisk forsvarsskrift – eller det Houellebecq selv kaller en «eksorsisme», et forsøk på å drive det vanskelige han har opplevd, ut av sinnet og gjenvinne kontrollen. 
I boken forteller han kronologisk om de to store skandalene han har vært involvert i det siste halvåret, de islamkritiske uttalelsene i den franske filosofen Michel Onfrays tidsskrift Front populaire i fjor, der han gikk langt i å forbinde muslimer med kriminalitet og antyde muligheten for en borgerkrig, og pornoskandalen der han mener å ha blitt ført bak lyset av det tvilsomme nederlandske kunstkollektivet KIRAC.

Utgitt: 2024
Sider: 112
Kilde: Biblioteket

I denne essayistiske teksten tar han for seg noen helt konkrete hendelser i sitt eget liv. Når en går hardt ut i offentligheten med sine synspunkter, vil en gjerne støte noen, og det er akkurat det han har gjort. 

Litt indignert kanskje, har han mottatt svar på tiltale, og i denne teksten kan en lese hans respons. Han har bedt om unnskyld, og gjort rettelser i tidligere tekster. Han har glattet over krenkelser ved å forklare synspunktene sine på en mer nyansert og gjennomtenkt måte.

Da Plattform kom ut i 2002, ble han beskyldt for å ha kommet med hatefulle ytringer, noe som førte til en rettssak. I 2015 kom Underkastelse ut, en roman som også fikk stempelet "islamofob", i følge ham uten grunn. Han forklarer hvorfor dette var skivebom, og gir oss en veldig fornuftig klargjøring som skiller mellom kriminalitet og islam.

                                        Insisterer imamene i prekenene sine i tilstrekkelig grad på at omsetning av dop ikke er tillatt i islam? Det vet jeg heller ikke. Det jeg vet, eller i hvert fall det som for meg virker innlysende, det er at vi ikke står overfor et problem med noen religion, men rett og slett med kriminalitet.


Videre hører vi om romanen tilintetgjøre, men bare i en bisetning. I tillegg til å snakke om rasistiske ytringer, hører vi om sex, drugs and rock `n roll. Han og kona liker å spille inn pornofilmer, og når en ikke leser kontrakten med produsenten nøye, kan en gå på en lei smell. Denne hendelsen tar mye av boken, og jeg må innrømme at dette ligger så pass langt utenfor min komfortsone, at det var vanskelig å leve seg inn i problemet. 

I ett avsnitt erkjenner han at han i likhet med Thomas Mann, har "tynget fortellingene sine ned med problemer og ideologier". Artig at han skulle skrive om din beundring for Thomas Manns forfatterskap, for jeg har lest Trolldomsfjellet og har Buddenbrooks liggende klar ☺

Jeg likte egentlig denne korte boken godt, Michel Houellebecq har for meg fremstått som reflektert men ganske uspiselig. Denne boken fikk meg til å se ham mer som et menneske, vel og merke med sære interesser, men det holder jeg ikke imot ham. 

Har du også undret deg over denne franske samfunnsdebattanten og forfatteren, kan Noen måneder i livet mitt by på et nytt innblikk. De som ikke har et litterært forhold til ham, trenger ikke begynne med denne boken, men gjerne lese noe annet av det han har skrevet.

God palmesøndag dere 🐣🐣🐣

lørdag 23. mars 2024

Døden i Munkemyra av Elin Brend Bjørhei

Døden i Munkemyra er den første boken i en ny spenningsserie for barn i alderen 9-12. Denne krimserien heter Feriemysteriene, og etter å ha lest boka skjønner jeg at målgruppen har mange spennende lesetimer å se frem til.

Forlaget om handlingen:
Tvillingene Sara og Mathias tror det kommer til å bli veldig kjedelig å tilbringe påsken på den eldgamle familiehytta i skogen. Men brått dukker det opp et mystisk lys utenfor. Og så forsvinner vennen deres, Gabriel, men søsknene har ikke mobildekning til å ringe politiet!

Forlag: Kagge
Utgitt: 2024
Sider: 134
Kilde: Leseeksemplar

Når en godt voksen dame leser barne- og ungdomsbøker, må det bli med bevissthet om målgruppen. De aller beste bøkene jeg leser i denne sjangeren, er de som får meg til å glemme at jeg ikke er i målgruppen. Dette er en sånn bok!

Boken hadde lagt på vent en stund, da jeg bestemte meg for å lese den, og helt tilfeldig var det på samme dato som handlingen starter, sånt er gøy. 

Døden i Munkemyra inneholder alt som skal til for å få en spennende lesestund. Et fint knippe av krimvirkemidler drar leseren inn i handlingen med en gang. Som voksen leser, satt jeg pris på fraværet av ungdommelig slang og litt for "voksne" episoder, dette er en bok for barn, som også voksne har glede av å lese. 

Det er to nysgjerrige og modige barn vi møter i Sara og Mathias. Når de ufrivillig blir strandet på farmors gamle hytte for påsken, og det utenkelige skjer at de ikke har mobildekning, blir det krise for Sara som har noe på gang med Adion.

Farmoren deres er krimforfatter, så barna er nysgjerrig på å komme seg inn på rommet hun bruker til kontor. Døren skal forbli låst sier far, for farmor som har vært forsvunnet en stund, er antatt død, men det er ikke bekreftet enda.

Dette er et mysterium som nevnes her, men det er ikke det boken handler om. Her er det økokriminalitet som gjelder, et tema som blir mer og mer aktuelt i forhold til utbygging av skitrekk og hyttelandsbyer. Hva dette har med barna å gjøre, er ikke lett å se for seg, men tittelen på boka røper at bevaring av sjeldne økosystem er tema som ligger i bunn.

Det er ikke sikkert at barn som leser selv, henger seg så veldig opp i bakgrunnen for kriminaliteten som avdekkes, for det er barnas gjøren og laden som preger handlingen. Spenningsmarkørene er mange, og tilpasset målgruppen. Selv om her finnes en sidetematikk, så er romanen fri for den skjulte moralen som ofte finnes i barnebøker. 

Barns blikk på voksne er glimrende skildret her, så uinteressert som foreldrene er i det barna forteller, og den mangelen på forståelse de viser, synes jeg er spot on. Det er mange voksne som ikke tar barns bekymringer på alvor, men feier det vekk med en ugjennomtenkt kommentar. Det er ikke rart at barn ofte holder det de tenker på for seg selv...


Døden i Munkemyra er spennende fra første til siste side, den har god utvikling og flere uventede vendinger underveis. 
Litt humor var lagt inn i teksten med et navnevalg, som fikk meg til å le høyt, men stort sett er det spenning som gjelder. 

Persongalleriet er forholdsvis lite, og lett å bli kjent med. Scenene som utspilles er oversiktlige, og plottet er ikke for komplisert. 



Du har kanskje sluttet å lese høyt for barnet ditt, etter at det lærte å lese selv? Denne boken er godt egnet for høytlesning, hvis du vil dra 7-8-9 åringen med inn i sofakroken. 

Vil du holde barna borte fra mobilen i påsken, er en krim med handling denne påsken, absolutt en fin måte å få det til på. 


Jeg gleder meg til neste bok i serien, og anbefaler den gjerne videre


onsdag 20. mars 2024

De fordømte - en roman av Kristine T.G. Hardeberg

Leste du De uskyldige, så er jeg sikker på at du er glad for å vite at bok to i Firenze-serien, nå er ute. De fordømte er en frittstående oppfølger, som kommer til å bli fulgt av en tredje bok i det som ender som en trilogi. I fjor leste jeg Hardebergs sakprosabok Kunsthistorie for alle, som jeg ga en 5`er på terningen, men ikke blogget om (husker ikke hvorfor, jeg likte i alle fall boken godt)

Forlaget om handlingen:
Noe kaldt ilte nedover ryggen hennes, og før han rakk å si mer, visste hun at hun var fremme ved kilden. Det var her hun skulle male.
Verdens første renessansebygning. Så vakker at det var til å gråte av, tenkte hun, og overrasket seg selv. Gjenfødelse, mumlet hun. Nytt liv.

Eva tilbringer sommeren 1960 i Firenze, omgitt av den evige kunsten, men hva er det hun reiser fra, og hva skjedde egentlig da hun var liten, da det var krig i Norge?

Flere tiår senere legger Sandra ut på en helt annen reise sammen med sønnen Daniel. En avgjørelse må tas, og hun søker hjelp i både nåtid og fortid.


De fordømte handler om relasjoner mellom mennesker. Om den skjøre tilliten og den kompliserte kjærligheten, og om sårene vi bærer med oss, enten vi vet det eller ikke. Boken tar også for seg skyldens natur, og hvor vanskelig det kan være å tilgi.

Woao! For en historie, dette ble en slukebok for meg. Historien fortelles fra to tidsepoker. Begge handlingstrådene starter med en togtur, Eva blir fulgt til toget av sin kusine Jorid for å reise til Firenze, og mange år senere sitter Sandra på toget med sin seks år gamle sønn Daniel, for å reise til hjemtraktene og besøke den selvsamme Jorid. 

Historien til Eva blir fortalt både fra hennes barndom og fra ungdomsårene, da hun lærte seg å elske renessansen og ikke minst malerkunsten. Eva hadde en god grunn til å flykte fra familien sin, denne tematikken gir romanen kraft og nerve, jeg sier ikke mer om det her.

Mye skjer når Eva er i Firenze, og for meg som har vært der en gang, ble det sådd et sterkt ønske om å reise tilbake til denne vakre byen. Denne delen av romanen har mye kunst i seg, noe jeg setter stor pris på. 

I Sandras historie, befinner vi oss i 1995, der hvor den forrige boken sluttet. Hun strever med sitt forhold til Marco, som er far til Daniel. Han syntes den gang at det var for tidlig for dem å få barn, så han forlot henne da hun ikke ville ta abort, men nå presser han seg på for å få lov å være far til Daniel. 

I tillegg lærer Sandra mer og mer om sin egen historie, store brokker har vært helt ukjent for henne, både om foreldrene sine og også om besteforeldrene. Eva som var moren hennes, døde tidligere dette året, og dødsboet har gitt Sandra mange spørsmål, og noen svar. Hun vi ha flere.

Det er veldig spennende å være med å avdekke sannheten, som sakte men sikkert kommer for en dag. Særlig likte jeg Sandras tanker rundt det å være mor, og hennes svake tro på at hun dugde. Når hun lærer sin egen mor bedre å kjenne, hjelper ikke det særlig på selvtilliten.  

I De uskyldige er handlingen delvis lagt til midten av 1800-tallet og omtaler barnehjemmet Innocenti. Dette bygget og dens funksjon spiller også en rolle i denne romanen, denne gang i Evas historie. I forrige bok var det Teresas historie som fenget mest, men i De fordømte ble jeg like oppslukt av Sandras dilemmaer som kunsten og Evas familiehistorie. 

Romanen er virkelig godt skrevet, teksten har mye dialog, og et språk som flyter lett, og gjør den medrivende til tusen. Her er mange detaljer som byr på spenningstopper underveis, leseren får et lite mysterium å løse underveis, for hva Sandra egentlig finner frem til i sin søken, røpes sent i historien. 

Jeg anbefaler gjerne De fordømte videre

Forlag: Artikolor
Utgitt: 2024
Sider: 470
Kilde: Leseeksemplar

søndag 17. mars 2024

Alt jeg frykter har allerede skjedd av Wencke Mühleisen

Etter tidligere å ha lest og likt tre av Wencke Mühleisens romaner, var det med forventning jeg satte i gang med årets utgivelse. Tematikken var ikke ukjent når det gjelder denne forfatteren, og jeg ble heller ikke skuffet.

Forlaget om handlingen:
Den første alenevåren tenker hun at naturen er et sløseri med skjønnhet for en død sjel, hun holder seg i live av ren høflighet.

Hun klarer ikke tanken på å leve herfra og ut uten noen å ligge inntil. Hun oppretter profiler på ulike apper, den eneste gjenværende areaen for menneskemøter i pandemiens tid. 

Samtidig gremmes hun ved tanken på å gå til sengs med en ukjent, ufullkommen kropp, vise frem sitt eget forfall og blottstille seg for et fremmed menneske.


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2024
Sider: 192
Kilde: Bookbites


Den anonyme hovedpersonen er en kvinne på 69 år, som fremdeles har undervisningstimer på teaterhøyskolen. Hun er absolutt oppegående, og ikke klar for å pakke sammen den seksuelle delen av livet sitt. 

Sammen med denne nåtidstematikken, får vi høre om oppvekst og ungdomstid, med en voldelig far som hun fryktet, men også elsket. Moren hennes falt i 1945 for en slovensk wehrmachtsoldat, som hun fikk storesøster Sirin med. Dette ble ingen god allianse, og ekteskapet endte også i skilsmisse, men denne detaljen knyttet henne til Tyskland, til det tyske språket og den tyske kulturen, arkitekturen og ikke minst historien.

Når hun reiser til Berlin ønsker hun å omgi seg med den tyske middelklassens milde dannethet og konstante skyldfølelse, så hun finner seg en leilighet i Schöneberg. 

Kvinnen vi blir kjent med snakker stadig med sin søster Sirin, som nå er død, men hun gir fremdeles gode råd til lillesøsteren sin. Dette er ofte morsomt, men også tankevekkende.

Gjennom hele romanen får leseren kloke betraktninger rundt det å være menneske. Hun reflekterer over hvordan livet hennes har vært, over langdistanseforholdet hun har til sitt eneste barn og ikke minst har hun tanker om de kroppslige behovene til et aldrende menneske.

Jeg som hadde levd innestengt med mine egne gjenferd, og i årevis klamret meg til en tilværelse som forminsket meg.

Alt jeg har fryktet har allerede skjedd er en treffende tittel på denne romanen, som ser med et skråblikk på alderdommen, og kanskje også dens tabuer. Ufrivillig alenehet kan være en stor sorg for mange, og et samfunnsproblem vi ikke skal kimse av. Det ligger mye følelser i det å forlate, og ikke minst i det å bli forlatt, dette kan det skrives mange bøker om.

Jeg likte denne romanen godt, den hadde ikke det samme fraspark som jeg har opplevd i de tre andre bøkene jeg har lest av Mühleisen, men her var god humor, og litt av hvert å tenke på for en som er på vei inn i den usynlige alderdommen. 

Andromeda av Therese Bohman

Den svenske romanforfatteren og journalisten Therese Bohman har skrevet fire romaner, siden hun debuterte som romanforfatter med Den druknade i 2010. Jeg har lest Aftenland og Den andre kvinnen, før jeg valgte meg ut årets utgivelse på norsk, Andromeda.

Forlaget om handlingen:
Da studenten Sofie kommer til forlagshuset Rydéns som praktikant, blir hun ved en tilfeldighet oppdaget av redaktørnestoren Gunnar. Han ser noe eget i den unge kvinnen og betror henne raskt større ansvar – for raskt, vil enkelte kolleger hevde. Snart innvier han henne i arbeidet med den eksklusive bokserien Andromeda.

Det oppstår en fortrolighet mellom den aldrende redaktøren og den yngre kollegaen som begge setter høyt. I krokene hviskes det om det skjeve maktforholdet dem imellom, men selv strever de med å sette på ord på det som binder dem sammen. 

Hvis det ikke bare er litteraturen som trekker dem mot hverandre, hva er det da?


Andromeda er en roman, som nær sagt leser seg selv. Den har litt ulikt fokus underveis, og for meg ble det en leseopplevelse preget av noen langdryge sekvenser, men også overraskende vendinger som fenget.

Siden vi befinner oss i fagmiljøet i et forlagshus, så handler romanen mye om litteratur og språk. Bransjen er også preget av posisjonering og en smule misunnelse, og dette skaper innimellom litt drama, selv om det ikke er av det brutale slaget.

Hoveddelen av historien skildrer det profesjonelle vennskapet mellom to kolleger i Rydèns forlag, den unge praktikanten Sofie Andersson, og hennes nestor Gunnar Abrahamsson. Del 1 er fortalt i førsteperson, og det er Sofie som holder ordet. Hennes historie begynner når hun får jobb i forlaget, ganske så ulik Gunnars historie, som kommer etterpå.

                        Hele relasjonen vår var en stille protest mot alt vi begge avskydde ved samtiden: vulgærfeminismen, tabloidavisspråket, politiseringen av hver minste detalj i eksistensen, kommersialiseringen av det sanne og det skjønne, den trangsynte tanken om at en eldre mann og en yngre kvinne ikke kunne ha gjensidig utbytte av hverandre siden maktforholdet så soleklart var i min disfavør. Han var mann, og mer enn dobbelt så gammel som meg, han var sjefen min, og det var han som betalte for vinen.


Halvveis i boken skifter blikket, og det er Gunnar som forteller. Historien starter fra hans tidlige barndom, og fokuset skifter over på klassereisen han gjorde, for å komme dit han var, da Sofie ble kjent med ham. I denne delen får vi en forklaring på noe av oppførselen hans i deres relasjon, men det er den mer eller mindre motiverte kampen for å bli noe i livet, som får mest plass.

Mens jeg leste første del, syntes jeg den ble vel detaljert og langdryg. Ikke før helt mot slutten, skjønte jeg at dette var påkrevd. Da fokuset skiftet i del to var jeg forberedt, men denne delen var annerledes fortalt, og ikke langdryg på samme måte.

Andromeda er en lavmælt roman, melankolsk og ettertenksom. Her er ikke mye drama å spore, selv om leseren gjerne aner at det viskes bak ryggen på Sofie. Jeg koste meg med de litterære diskusjonene som finnes her, og frydet meg over en jordnær skildring av et kollegialt forhold, som i disse tider føles temmelig uvanlig.

Nå er jeg spent på om Therese Bohman er en forfatter mine svenske lesevenner kjenner godt til ☺- ha en fin søndag alle sammen!
 

Utgitt: 2022/på norsk 2024
Sider: 184
Kilde: Biblioteket

lørdag 16. mars 2024

Jeg skal ha revansje og andre noveller av Torborg Nedreaas

Akkurat i tide før Torborg Nedreaas sin berømte roman Av måneskinn gror det ingenting settes opp på DnS, kommer denne lille godbiten ut. Som medlem av forfatterens "fanklubb" fryder jeg meg over både teateroppsetningen, og ikke minst over denne samlingen. Jeg har i tillegg lest trilogien om Herdis og romanen De varme hendene, og anbefaler disse romanene varmt, etter at du har varmet opp med årets utgivelse, som er et knippe av Nedreaas sine beste noveller.

Forlaget om novellesamlingen:
Et sjakkparti som handler om mer enn brikker på et brett. En tysk soldat som er full på en trikk. To brødre som er ute for å stjele poteter. En kvinne som ligner en hegre. En død mann som likevel lever.

Det er ikke døden som skiller menneskene fra hverandre, skriver Torborg Nedreaas i novellen "Andrei". Like mye er det klasseskiller, mangel på kommunikasjon, fordommer og redsel som hindrer sann kontakt. I denne boken er seksten av Nedreaas' beste noveller samlet for første gang. 

Novellene hører til blant de ypperste i norsk novellekunst, og har ofte krigen som motiv, men handler også om barndom, sosial ulikhet og kjærlighet.


I Nedreaas sine noveller, kan du aldri være helt trygg på hva, som kommer til å bli den snertne avslutningen på historien. De fleste fortellingene har et bakteppe fra da den tyske okkupasjonsmakten holdt befolkningen i sitt klamme grep, mens handlingen er satt blant skakkjørte mennesker, som lever under dårlige betingelser.

                                Ser du på tyskerne du da? Isch nei, - jo, jeg måler dem. Forleden dag traff jeg to stykker, faktisk forferdelig stilige, og så sa de "süsses Mädchen" til hverandre og ville smile til meg. Men da ble jeg så jævla rasende og så så jeg sånn på dem forstår du, aldeles knusende, så de ble røde og måtte se vekk. Du skal ikke se på dem. Vi skal ikke ense dem. Nei det mener jeg også. For meg er de luft! For meg også, dårlig luft, hi hi. Dolukt, ha ha. Jammen gud du må da faktisk innrømme at det er mange av dem som er jævla stilige.

Å skildre menneskeskjebner er Torborg Nedreaas sin absolutte styrke, hun briljerer når hun maler frem lidelse, så tydelig at det verker i hjerterota. Når leseren i tillegg opplever at de moralske avklaringene underveis er litt utydelige, blir en holdt skikkelig på pinebenken.

Gjennom disse 14-15 novellene møter vi mennesker som er bleke av hat og ensomhet. Vi leser om det kvalmende sterke behovet for hevn, om vanskjøtsel av barn, om utroskap og konemishandling. 

Felles for alle historiene er at menneskene er fattige, de fleste var jo det i tiårene etter krigen var slutt. Hjemløshet, tigging og sult gir hjerteskjærende lesning, men som oftest finnes det et skjult budskap i historien, som åpenbarer seg mot slutten.

                                Og Dikteren sa til meg, du skal stikke fingeren i jorden - og jeg grov begge mine hender i jorden, og da jeg tok dem opp igjen, var det blod på hendene mine.

Noen noveller har en blanding av dunkle drømmer og uklare stemninger, marerittene i de Virginia Woolf-aktige historiene, rystet meg ikke like mye som de mer virkelighetsnære scenene. Tekstene har mye humor, spesielt i dialogene. Der den gammelmodige bergenske dialekten skinner gjennom, nikker jeg begeistret når jeg gjenkjenner utdaterte ord og uttrykk.

Det er umulig for meg å plukke ut et par favoritter av disse novellene, men nevner ensomheten i Akvariet, Fru lossearbeider i Knøsesmauet i Nå, den organiserte skamklippingen av jentene som hadde gått med tyskerne, i Gjengjeldelsens lov, og ikke minst ensomheten i Kall meg Line-mor, som virkelig fikk frem klumpen i halsen min.

Liker du måten Karin Fossum skriver på, da har du vunnet gullpotten med Torborg Nedreaas sine noveller. Selv jeg som var forberedt på en godbit da jeg satt meg ned med Jeg skal ha revansje, ble blåst av banen av disse historiene - gled deg ⚅

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2024
Sider: 231
Kilde: PDF fra forlaget