Den redde morderen - et essay av Karin Fossum

Hadde noen stukket en mikrofon opp i ansiktet mitt og spurt hvem som er min favorittforfatter, så ville jeg sikkert svart Karin Fossum. Jeg har alltid likt skrivemåten hennes, hvordan hun har et stort hjerte for ugjerningsmannen, og med tilsynelatende enkle grep greier å få meg til å holde pusten mens jeg leser. 

Forlaget om handlingen: 
Karin Fossum har gjennom femti år høstet anerkjennelse fra kritikere og lesere som forfatter i en rekke sjangere. I dette nyskrevne essayet gir hun for første gang et innblikk i egen skriving, til glede for folk som leser, skriver eller bare lurer på hvordan en historie blir godt fortalt.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 72

Kilde: Leseeksemplar

Etter å gjentatte ganger blitt imponert av Karin Fossums krimbøker, var det kjærkomment å få lese om hvordan hun arbeider med bøkene sine. 

Egentlig handler denne lille boken mest om hvordan hun allerede som barn reflekterte over hvorfor ugjerningsmannen gjorde som han gjorde. For det er ikke tvil, i Fossums historier har de kriminelle en helt egen plass, og blir vist mye forståelse. 

Det må være en god følelse for et barn som skal begynne på skolen, å føle at hun ligger litt foran de andre i løypen. Lille Karin leste godt da hun begynte i første klasse, hun vokste opp i et hjem med en pedagogspire til storebror, og en stor bokhylle med litteratur av høy klasse. 

I dette essayet møter vi et lite menneske med mye fantasi, som vokste opp i et mollstemt hus. Hun var og er, sensitiv for rytmer i språket og nyanser i ansikter og stemmeleier. Karin begynte tidlig å filosofere rundt hvilke muligheter, samfunnets tapere kan ha manglet. Etter å ha fått lite gehør for tankene sine hjemme, fant hun endelig meningsfeller blant debattantene i avisene.

Den redde morderen trenger du ikke lang tid på å lese, men essayet er innholdsrikt. Da jeg leste, kjennes det som at Karin Fossum prater med meg, det er meg hun skildrer disse sjelsettende hendelsene til, og jeg lyttet intenst. 

Har du ikke lest Karin Fossum vil jeg anbefale henne på det varmeste. Leser du dette essayet, er jeg sikker på at du finner veien til hennes forfatterskap, helt uten min hjelp. 

Artemisias verden og jeg anbefaler begge Den redde morderen ⚄

Den skyldige av Emma Viskic

Den skyldige har lagt på Kindelen min en god stund, men endelig var tiden inne. Jeg satte i gang uten å ha lest noe om boken, og fikk meg noen gledelige overraskelser. 

Forlaget om handlingen: 
Etterforsker Caleb Zelics barndomsvenn blir funnet brutalt drept i sitt hjem, etter å ha hjulpet ham i en sak. Sterkt preget av både skyldfølelse og sorg, setter Caleb seg fore å finne morderen. Zelic er døv, men ser til gjengjeld ekstra godt, og er usedvanlig god til å lese mennesker – et sideblikk eller et anstrengt smil kan si ham mye. Da venninnen Frankie, som tidligere har jobbet i politiet, tilbyr seg å hjelpe ham, finner de fort ut at morderen er på sporet av dem. 

Caleb fornemmer at eks-kona kan være i fare, og insisterer på at de drar til hjembyen Resurrection Bay. Men der oppdager han at alle – også den myrdede vennen – skjuler noe. Og jo dypere han graver, desto mørkere er hemmelighetene.

Handlingen finner sted i Melbourne, bare det gjør den spesiell. Forfatteren unngår overtydelige miljøskildringer, men de små dryppene vi får fra "down under" er mer enn nok, til å løfte handlingen opp et hakk.

Det at hovedpersonen i denne historien er så godt som helt døv, gir enda et plusspoeng i min bok. Måten forfatteren bruker dette spesielle karaktertrekket på, gjør historien til noe mer enn bare et gangsteroppgjør.

Caleb driver sikkerhetsselskapet Trust Works sammen med Frankie. Hun er en tørrlagt alkoholiker, som har litt problemer med å forbli tørrlagt. Historien er preget av tempo, disse to farer rundt og leiter etter bevis på hvem som skar strupen over på Gary, stadig vekk med kriminelle eller politi etter seg. Det handler om korrupsjon, forræderi og manipulasjon i en brutal underverden. 

Det er mye som står på spill for at Caleb skal få med seg innholdet i det som blir sagt. Lyset blant annet, og hvor mye de han snakker med beveger leppene. Stadig kommer det tanker fra Caleb som ergrer seg over stive lepper eller folk som mmmmmm`er når de snakker. Han oppfatter nestenlyder helt i utkanten av hørselen, snur seg, og "kan se skriket i ansiktet hennes".

Emma Viskic har et godt språk, mye tiltrengt humor i dialogene, i en ellers barsk historie. Setningene er korte og teksten fritt for utbroderinger av både følelser og hvordan ting ser ut. Dette bidrar til det høye tempoet, og spenningskurven som ligger jevnt høyt.

Resurrection bay, som denne boken heter på originalspråket er den første i en serie hvor Caleb Zelick er hovedpersonen. Jeg likte det jeg leste her, og håper det kommer flere bøker på norsk i denne serien.

Denne må du få med deg ⚄

Den kriminelle bokverden og Krimlitteratur har også blogget om boken

Forlag: Kagge

Utgitt: 2015/på norsk 2024

Sider: 302

Kilde: PDF fra forlaget

Dukken i tauet av Unni Lindell

Den doble Rivertonprisvinneren Unni Lindell fornekter seg ikke. Denne tredje boken med Snø i hovedrollen er glimrende spenning til mørke vinterkvelder. De to første bøkene i serien heter Nabovarsel og Fremmedlegeme. Har du ikke lest dem går det helt fint å lese disse bøkene uavhengig av hverandre.

Forlaget om handlingen: 
Med 30 års mellomrom forsvinner to jenter fra samme familie. Sammenhengen er åpenbar: En dukke er hengt i et tau som et varsel, begge gangene. Seks år gamle Lucy forsvinner av en helt spesiell grunn. Noe som skjedde ved Østensjøvannet i Oslo, tretti år tidligere, har utløst katastrofen. Tjuefem år gamle Lydia Winther, kalt Snø, assisterer Marian Dahles etterforskningsteam med å lete tilbake i tid. Spor i den digitale verden, der parallelle liv leves, fører politiet nærmere den skyldige. Men ikke alle ønsker sannheten frem. Noen vil opprettholde dekkoperasjonen som ble aktivert for lenge siden. Politiets personverninstruks forbyr slektsgranskning. Snø tar saken i egne hender og graver i Lucys families mørke hemmeligheter ved hjelp av en slektsgransker.  

Snø har eksen Hays svik å hanskes med, og merker ikke at hun sirkles inn. Kan hun redde seg selv? Og hva med Lucy?  En suggererende og mektig historie, der den skrekkelige sannheten om en vanlig familie kommer til overflaten.    

Plottet i denne boken spinner rundt en oppdagelse av en dukke hengende fra et tau, den ekle hendelsen setter tonen for en litt spesiell etterforskning. Snø er politibetjent i oslopolitiet, og siden hun tidligere har fått vist frem sine gode analytiske evner, og ikke minst arbeidskapasitet, får hun igjen lov å bistå i en etterforskning. 

Hun blir satt til å grave i den tretti år gamle drapssaken, og flittig som hun er finner hun mange detaljer som har gått den gamle etterforskningen hus forbi. Hun finner også ut saker og ting som gjelder forsvinningssaken som akkurat nå er aktuell. 

Jeg undret meg mange ganger underveis hvorfor Marian Dahle var så unnvikende. Kollegaen som skulle støtte henne, ble mer en klamp om foten på henne. Ikke bare det, Thomas Tybring snakket stadig om eksen hennes, et forhold som fremdeles er vont for henne å forholde seg til. Sol jobber dag og natt, er kreativ og går uredd inn i ganske så skumle situasjoner. Hun assosierer og gjør grep som kanskje er litt på siden av mandatet sitt.

Samtidig som vi følger Sol, får leseren full oversikt over lille Lucy og det som har hendt med henne. Kidnapperen hennes har sine beveggrunner for ugjerningen, og selv om hun virker å være i sin egen cyperverden, så er hun absolutt ikke dum. 

            Ungen løp som besatt. Hun hadde ikke sjans til å ta henne igjen. Kom seg tilbake til bilen, kastet seg inn og kjørte etter, så de små hælene som lyste hvite i trommefart. Det var ingen steder å rømme, ikke en tunnel, ingen steder å gjemme seg, ikke før lenger nede der tunnelen sluttet. Det var ikke nødutganger her, slike som i nye tunneler. Døra inn til luftesjakten i det lille siderommet var stengt. Toppen av sjakten sto i skogen hundre meter oppe, men var glatt og kunne ikke klatres i. Hun kjørte opp på siden av barnet, litt forbi og bråstoppet. Ungen krysset veien bak bilen, huket seg sammen. I bakspeilet så hun at Diamond begynte å løpe oppover igjen. Men hun ville ikke klare å rømme. Stakkars unge.

Vi er i dataspillverdenen i denne krimmen, med konstruerte navn og mytisk scenografi. Fortvil ikke, denne delen gir bare et interessant innblikk og føles ikke nerdete i det hele tatt. Handlingen tar også for seg psykologi, og bruken av en AI-psykolog moret meg litt. Er du interessert i slektsgranskning er dette virkelig boken for deg, her går det faktisk an å lære litt om denne hobbyen, jeg festet meg ved blant annet familieklynger, og måleenheten centiMorgan.

Lindell bygger opp spenningen jevnt, og holder leseren i sitt grep gjennom hele boka. Hun utforsker karakterenes indre liv, noe som gir historien dybde og gjør den til mer enn bare en vanlig krim. Dukken i tauet er en velskrevet og engasjerende thriller som både krimfans og nye lesere vil finne vanskelig å legge fra seg.

Heldigvis fikk Marian Dahle sin slappe opptreden i denne boken sin forklaring. Jeg ser for meg to gledelige nyheter i fortsettelsen av denne serien, så Unni, håper du er i gang med å skrive, jeg gleder meg allerede til neste bok!

Jeg anbefaler gjerne Dukken i tauet videre ⚄

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2024

Sider: 384

Kilde: Leseeksemplar

Et lys i desember - en juleroman av Siri Østli

Det er fristende å si at Siri Østli er ny for meg, for jeg skal helt tilbake til 2011 for å finne Det søte liv, som er den eneste av hennes mange titler jeg har lest. Det er ikke helt min sjanger dette her, men jeg prøver å få lest en "julebok" hver desember, og dette var absolutt et fint valg.

Forlaget om handlingen: 
Julen nærmer seg, men den varme julefølelsen glimrer med sitt fravær for alenemoren Kristi. Tenåringsdatteren Iben har store humørsvingninger, Kristis mor og søster har valgt en solfylt jul i Syden uten dem, og kjæresten Tobias er mer engasjert i miljøkamp enn adventskos. Livet tar en enda mer alvorlig vending når Kristi får en telefon fra legen. Det setter Kristi i et vanskelig dilemma: Bør Ibens ukjente far få vite om sin datter?
Kristis situasjon vekker stor sympati i nabolaget, men kjæresten Tobias skylder på sykdomsfobi og glimrer med sitt fravær.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2024
Sider: 320
Kilde: Leseeksemplar

En roman av denne typen skal vekke til live de store følelsene, og gjett om den greide det. Kristi har en kritiserende mor, en perfekt søster, en sytete tenåring, en egoistisk kjæreste, en sur partner på jobb og en cyste i brystet. 

Men, hun bor på Sagene i en ultrakoselig gatestubb hvor alle kjenner alle. Selv om Lillian i interiørbutikken og Lisbeth på helsekosten er irriterende, så står de sammen med folkene fra tatoveringsstudioet, restauranten og jernvaren når Kristi trenger en hjelpende hånd.

Og hjelp får hun, hun drukner i velvillighet, noe som først irriterer henne, men når hun seinere har problemer med å ta vare på seg selv, er de god å ha. 

Midt oppi stresset med å bli alvorlig syk oppsøker hun faren til datteren Iben, for å fortelle ham at han er pappa til en 13 år gammel jente. Forviklinger er i anmarsj, jeg sier ikke mer...

Et lys i mørket har alle ingrediensene som skal til, folk av alle typer, koselige omgivelser, snøvær, og ikke minst hemmeligheter og dramatikk. Noen av karakterene er vanvittig irriterende, og språket til den ellers så snusfornuftige og snille tenåringen, er skikkelig karikert (håper jeg). Historien er så pass forutsigbar at det er bare til å gi seg over og lulle seg inn i myk deilig julestemning.

Jeg hadde glede av å lese denne historien og anbefaler den gjerne videre ⚃

Oppsummering av lesemåneden november

Årets nest siste lesemåned er over. Ved inngangen av måneden kvidde jeg meg til å ta fatt på den mørkeste av alle månedene, men sannelig har ikke det gått fort denne gangen også. I tillegg til spennende historier, greide jeg å lage litt spenning selv, ved å besvime midt under en Samuel Beckett forestilling.

Dette leste jeg i november: 

1. Gaute M. Sortland - Tid og rom - 4
2. Jonas Sundquist - Andres selskap - 5
3. Gro Harlem Brundtland - Mitt liv - klassiker - 4
4. Karl Ove Knausgård - Arendal - 5
5. Hilde Susan Jægtnes - Anitra - 4
6. Tove Nilsen - Skyskraperengler - klassiker - 3
7. Ørjan N. Carlsson - Stille som snø - 4
8. Johan Borgen - Lillelord - klassiker - 5
9. Dag Solstad - Gymnaslærer Pedersens beretning - klassiker - 4
10. Elisabeth Thorsen - Julenatt 2024 - 5
11. Danielsen og Klungerbo - Ikke lett å glemme - 4
12. Lucinda Riley - Skjult skjønnhet - 4
13. Lars Kepler - Søvngjengeren - 4
14. Sergej Prokofjev/Courtney-Tickle - Eventyrorkesteret Peter og ulven - barn - 5
15. Kim Leine - Karolines krig - 6
16. Unni Lindell - Dukken i tauet - 5
17. Andre Bjerke - De dødes tjern - klassiker - 4
18. Arthur Omre - Smuglere - klassiker - 5
    
    

Sak: 2

Barn: 1

Antologi: 1

Romaner: 9

Krim/spenning: 5

 #

Seks av bøkene er klassikere fra Janne Stigen Drangsholts nye bok Fra Snorre til Skaranger. Jeg begynte med de nyeste bøkene, og har nå lest alle på den tredje siden av listen, og nesten alle på den andre siden av listen. Den første siden av listen sparer jeg til neste år. Dette er bøker fra 1911 og tilbake til 1200-tallet, som er den første utgivelsen i denne boken, og en litt tyngre materie å pløye gjennom.

En fugl visket meg i øret at faddere til lesekioskene i Bergen var etterlyst. Jeg meldte meg med en gang, siden jeg allerede har fylt på og ryddet min lokale kiosk en tid.

Jeg ble vist tillit og ble ansatt på stedet, og koser meg med dette. Hører at de trenger flere, så det er bare å melde seg!

Tur og kultur i november: 

DnS satt opp Heksejakt av Arthur Miller, og dette stykket var så bra at jeg inviterte mamma med meg for å se det en gang til. Harmonien fremførte Tsjaikovskys Pathetique, som også var veldig bra. Midt i november ble det tur med campingvognen til Stavanger, vi besøkte byen to kvelder, bodde på en helt rævva campingplass, og fikk oss en fin tur opp på Prekestolen. Kino på biblioteket er gøy, og denne måneden så jeg en nydelig dokumentar om gamle på hjem. 

På Lille Scene går Glade dager av Samuel Becket. Jeg fikk sett halve stykket, før jeg besvimte ganske så brått. Mye drama, ble båret ned på scenen, sykebil ble tilkalt og jeg måtte innom legevakten. De sendte meg på Haraldsplass hvor jeg ble undersøkt i to dager. Alt vel, men ser ikke frem til 7 dagers EKG midt i desember. Avslutningen av måneden ble fin, med gode venner og Finn Tokvam på scenen.

En fin liten bunke med nye og gamle bøker ligger klar for desember, til og med en julebok har sneket seg inn i bunken, uten at jeg har merket det. Riktig god lesemåned i desember folkens!

Karolines krig av Kim Leine

Karolines krig er avslutningen på Kim Leines trilogi, som startet med Karolines kjærlighet. Den boken fengslet meg da jeg lyttet til den på tur for noen år siden, så jeg gikk rett videre med Karolines Kamp. Den boken avsluttet på en sånn måte at jeg har gledet meg til denne tredje og siste boken i serien.

Forlaget om handlingen:
Etter å ha sittet fem år som statsminister har Karoline Blicher begynt å vurdere veien videre i sin politiske karriere. I Folketinget har hennes holdning til krigen i Ukraina gjort henne upopulær, ikke akkurat hjulpet av hennes lyssky forbindelser til Putins Russland. Flere av hennes partifeller har fått ferten av blod og rasler med sablene.
Da hun ender opp midt i voldelige opptøyer på Nørrebro og ryktene begynner å svirre om innblanding fra utenlandske interesser, øker presset på henne. Dagen etter dukker hun heller ikke opp på statsministerkontoret.

Journalisten Jesper Skov prøver å finne ut hva som er skjedd med henne. Landets statsminister kan da ikke bare forsvinne sporløst? Med hjelp fra FE-agenten Annie Faurschou oppdager Jesper alle piler peker mot Moskva og videre mot fronten i Ukraina.

Det er ikke tvil om at hovedpersonen i denne serien er Karoline. Karoline Blicher, damen med de mange identitetene og store ambisjonene. Når det er sagt, menneskene rundt henne er viktige brikker i dette, som er et utrolig interessant og godt sammensatt plott. 

Boken utspiller seg høsten 2024, så mer blodfersk enn det kan en vel ikke få en roman. Det betyr ikke at alt er sant i forhold til handlingen, til tross for at flere virkelige navn dukker opp. Mette Fredriksen er ikke lengre statsminister i Danmark, er bare ett eksempel på Kim Leines fantasi. 

Historien åpner med at Jelena Valerijevna spiser frokost med Putin på hans bursdag. Frokost med Putin spiser hun hver dag, for ikke før hun har båret inn to like frokostbrett, og begynt å spise, vil Putin smake på maten sin. 

Jesper Skov som arbeider i Aftenbladet, var tidligere gift med Jelena, og de to har en sønn sammen. Det er en stund siden hun stakk fra ham og Danmark og tok med seg sønnen Viggo, som nå er voksen. Enda før det var han kjæreste med Karoline, så de kjenner hverandre godt, og har fremdeles sporadisk kontakt. 

Annie Faurschou er en dansk senioranalytiker i etterretningstjenesten, stasjonert i Estland. Hun er på sporet av en listig hacker, hvordan hun (og han) jobber, er skildret på en utrolig fascinerende måte. Utover i romanen snakker Annie med seg selv, og leseren får tilgang til interessante og skremmende tanker rundt verdenssituasjonen og ikke minst bruken av AI.

Skrivemåten og ordvalgene til Kim Leine gir handlingen fart, samtidig som leseren blir dradd med inn. Jeg vil dele med dere en liten sekvens som viser akkurat dette. Det er Jesper Skov som er i Jerusalem, ett år etter Hamasangrepet for å intervjue religiøse ledere, politikere, journalister og folk på gata:

            Midt i artikkelskrivingen er han blitt overmannet av trøtthet og varme og har sovnet med laptopen på magen, og da værelsestelefonen ringer, griper han instinktivt etter datamaskinen for å forhindre at den sklir ned på gulvet. Han åpner øynene og ser et anonymt hotellrom som kunne være hvor som helst i verden, for eksempel i Russland, der en del av bevisstheten hans stadig flakker omkring. Så hører han lydene fra gaten og tenker: Midtøsten. Bagdad 2007. Han vet at det er feil, men blir med vilje værende i illusjonen i noen sekunder. Så vipper han opp i sittende stilling og vakler bort for å ta telefonen. 

Sant du får lyst å gripe etter den datamaskinen? jeg kjente også på kraftanstrengelsen ved å vippe seg opp og med fart i kroppen vakle av gårde.

Romanen har noen myke sider, bare en våken leser får øye på. Jeg vil ikke røpe hvorfor Karoline trenger forandring i livet sitt, dette er en av grunnene til at hun skaper et forsvinningsnummer for seg selv, og dukker opp i Moskva. Her mimrer hun om kjæresten hun hadde her, og med dette får Kim Leine meg til å fryse på ryggen ved ting som skjedde i de foregående bøkene.

Koblingene mellom karakterene er godt skulte men de er her, historien er spekket med politikk, konspirasjoner og etterretning, som det svinger av. Koronabrenning i Danmark og pek tilbake til holocaust, bygger oppunder nerven som ligger og dirrer som en gitarstreng gjennom hele romanen.

Karolines krig er noe av det beste jeg har lest i år, flere ganger slapp jeg pusten brått ut og nikket anerkjennende til Kim Leine over skrivemåten, men også det fantastiske plottet, spenningskurven og troverdigheten midt oppi det hele. Det er fantasi dette her, men hva hvis.... joda, det kunne vært sant.

Karolines krig er en fantastisk avslutning på en trilogi med høye kvaliteter ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 480

Kilde: Biblioteket

Ikke lett å glemme av Marianne Danielsen og Hilde Merethe Klungerbo

Ikke lett å glemme er en erfaringsbasert bok om demens, skrevet av mennesker som har følt på kroppen hvor utmattende det kan være å være pårørende når ens kjære får denne grusomme sykdommen. Antallet diagnostiserte øker, det finnes ingen kur, men det forskes, så det er håp.

Forlaget om handlingen:
Mange vet lite om demens og alle ringvirkningene sykdommen kommer med, før man står midt i det, som pårørende. Vi vil hjelpe deg å navigere tryggere gjennom de ulike fasene man går gjennom. Vi tror på å dele historier, erfaringer og tips for å få en bedre hverdag som pårørende gjennom hele demensforløpet, da det har vært avgjørende for vår mentale helse. 

Boka består av åpne og ærlige historier som beskriver en krevende emosjonell og lang- tekkelig sorgprosess. Gjennom dem vil vi vise hvordan vi kan legge til rette for at den som er rammet, har det godt og trygt. 

Du vil få innblikk i historier som beskriver flere praktiske utfordringer som må løses fortløpende. Og et viktig element er hvordan du kan ta vare på deg selv underveis.

Ikke lett å glemme er en estetisk fin bok, ryddig inndelt i fire deler, med fine naturbilder som gir leseren mulighet til ettertanke og refleksjon. Forfatterne bruker tid på å presentere seg selv og sin bakgrunn, noe som er naturlig her, siden leseren kommer tett på dem som personer. 

Det viktigste budskapet i boken er at du som pårørende ikke er alene. Mange har gått gjennom dette med egne foreldre, og de følelsene du gjerne får, som du ikke er stolt av, er helt vanlig.

Gjennom personlige historier byr forfatterne på seg selv, og til dels sine foreldre. Dette er gjort med respekt for foreldrene som har blitt hovedpersoner i en bok, kanskje litt uten å vite hva det innebærer.  

Hvert av de fire kapitlene oppsummeres, og gode råd blir repetert. Et par blanke ark følger, til glede for den som ønsker å notere ned egne tanker underveis. 

I boken snakkes det om sorg og empati, om ensomhet og sinne, følelsene er mange både hos den syke og den som etter beste evne forsøker å forbedre livskvaliteten til sine kjære. Kaoset kan være overveldende til tider, og en kan føle at alt ansvaret ligger på en selv. 

Denne boken viser hvorfor en pårørende må ta vare på seg selv, og hvordan en lettes kan gjøre det, for å ikke bekymre seg i hjel. Her er mange praktiske tips til hvordan en kan inkludere den demente i hverdagslivet, hvordan forholde seg til nødvendig flytting, og hva en skal se opp for når en skal på besøk på sykehjem.

Ikke lett å glemme kan være akkurat den boken du trenger for å forberede deg til det de færreste av oss er forberedt på. Boken er lett å lese, den repeterer underveis og byr på mange historier fra virkeligheten, som det er lett å kjenne seg igjen i. 

Jeg anbefaler gjerne boken videre, og tenker at den skulle blitt delt ut
av fastleger eller personale på sykehjem, til alle pårørende ☺

Forlag: Eget forlag kjøpes her!

Utgitt: 2024

Sider: 191

Kilde: Leseeksemplar

Søvngjengeren av Lars Kepler

Søvngjengeren er bok 10 i serien om Joona Linna. Bak pseudonymet Lars Kepler skjuler det svenske forfatterparet Alexandra og Alexander Ahndoril seg. Jeg tror jeg har lest alle bøkene i denne serien, og jeg blir like engasjert hver gang.

Forlaget om handlingen: 
Midt på natten meldes det om et pågående innbrudd på en vinterstengt campingplass i Bredäng utenfor Stockholm. En politipatrulje som befinner seg i nærheten, rykker ut. Det er lys i en av campingvognene lengst inne på det mørklagte området, og da betjentene åpner døren møter de et grufullt åsted. Gulv, vegger og møbler er dekket av blod. En mann er drept med øks og brutalt partert. 

På gulvet ligger en ung mann og sover med en avkuttet arm som pute. Han blir arrestert og ført til Kronoberg fengsel, og identifisert som syttenårige Hugo Sand, sønn av en berømt forfatter. Det viser seg at Hugo lider av en sjelden form for søvngjengeri som aktiviseres av mareritt. Han kan enten være gjerningsmann eller vitne, men hevder at han ikke husker noe fra drapsnatten. 

Etterforsker Joona Linna kontakter sin gamle venn, Erik Maria Bark, i håp om at hypnose kan gi svar på hva som har skjedd. Dette blir starten på en komplisert jakt på en bestialsk seriemorder som nettopp har gått inn i en ekstremt aktiv fase. 

Søvngjengeren ble påbegynt kvelden før vi skulle kjøre til Stavanger og bo på en vinterstengt campingplass i helgen. For et bakteppe jeg fikk til de overnattingene, for volden som utspiller seg på en campingplass i denne krimmen, er av typen en ikke glemmer så lett.

Historien åpnes av to små snutter, som raskt befester en ekkel stemning. Skildringene har tilsynelatende ikke noe med handlingen å gjøre, men så har det det allikevel. 

Joona Linna blir raskt koblet på den bestialske mordsaken, først bistår han juristen som skal vurdere om Hugo er skyldig, for så å overta ansvaret. Han ber gjentatte ganger sjefen sin om å få tilbake Saga Bauer, som nå har kontorjobb, som partner, men sjefen sier nei. Joona vil ikke ha noen annen partner, men krever av sjefen å få Saga tilbake om han løser saken.

Drap nummer to finner sted når Hugo sitter i varetekt, så da er det ikke så mye å lure på, han er utenfor mistanke. Så skjer det igjen, og igjen. Ved hvert nye drap får vi vite litt om bakgrunnen til den drepte, og et gjenkjennelig mønster avtegner seg. 

Det er ikke tvil, dette er en krim med god fremdrift. Den gjentakende slaktingen av mennesker går ikke spesielt innpå meg, til det har Keplerparet greid å holde nok tilbake. Det de går i detalj på er ofte de myke sidene av menneskelivet, som interiør, mote, og ikke minst kokkekunst. Snobberiet som ligger i å bruke egennavn på kokekar eller vesker, syntes jeg ikke passet inn i historien forøvrig, men kanskje det bare er meg det ikke appellerer til.

Joona spilles god på bekostning av kollegene sine, for sammen med Peck og Gregory på gården i Rickeby, oppfører de seg så tåpelig at Joona får skinne. Dette skjer flere ganger, som med Lisette i begynnelsen, når hun konkluderer med homofobisk hatkriminalitet etter 5 minutter, og stiller spørsmål om Joona har den rette kompetansen til å lede etterforskningen.

- Nå prøver du bare å gjøre meg redd.
- Ble du redd på ordentlig?
- Nei, det ble jeg ikke, svarer hun. - Men jeg syns det er ubehagelig med innbruddet, at Hugo ble eksponert i media...
- Og denne stormen... som kommer til å rase i flere døgn, sier Bernard og dypper fingeren i rødvinen igjen og fullfører en pil på bordet, og den peker rett mot henne.

Søvngjengeren er skrevet på en logisk og ryddig måte. Leseren får nok hint til hvem morderen er, til å gjøre seg sine tanker, og sånt er kjekt. Jeg ble sliten av at historien gjentok seg flere ganger, hypnotiseringen av Hugo var interessant og godt skildret, men ga lite tilbake. At foreldrene hiver seg rundt og vil skrive bok om opplevelsen hans, mens saken fremdeles pågår, lot jeg passere som en kunstnerisk frihet fra forfatterne, men ikke særlig sannsynlig.

Liker du krim med høy grad av hei-hvor-det-går og etterforskere som halser etter en morder som stadig ligger foran, så er Søvngjengeren midt i blinken. Boken er medrivende til tusen, men legg for all del fra deg det kritiske blikket før du leser. 

Til tross for litt pirk denne gangen ser jeg frem til neste kapittel i serien om Joona Linna. Håper inderlig at han blir belønnet med å få Saga Bauer tilbake som partner, og at de sammen kan bruke de kloke hodene sine, til å løse saker, uten å måtte virre rundt, sånn som her. 

Les boken om du tåler litt blod, og ønsker en medrivende

og spennende leseopplevelse ⚃

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2024

Sider: 463

Kilde: PDF fra forlaget

Peter og ulven av Sergej Prokofjev og Jessica Courtney-Tickle (ill.)

Eventyret om Peter og ulven har vært en favoritt lenge. Det spesielle er at det er Sergei Prokofjev som er ansvarlig for den opprinnelige historien så vel som den tilhørende musikken. Mitt første møte med dette eventyret var innspillingen hvor Trond Viggo Thorgersen leser eventyret og et nederlandsk orkester spiller opus 67 (du finner det på YouTube). Mens barna i barnehagen og jeg lyttet til eventyret, så vi i en billedbok fra 1966 som jeg fant på biblioteket, så vi skulle få en større forståelse av hva som skjer.

Forlaget om boken:
Peter og lillesøsteren hans Sofia får streng beskjed av bestefar om å ikke gå inn i skogen alene. Skogen er farlig, der bor ulven, men hva er vel mer spennende enn å gjøre noe man ikke får lov til!

Den ukrainske komponisten Prokofijev fikk i oppdrag å lage et musikalsk barneteaterstykke for å fremme kjærlighet til klassisk musikk blant barn. Resultatet ble Peter og ulven hvor ulike instrumenter representerer de forskjellige karakterene i historien.

Lykken var stor hos meg da jeg så at Peter og ulven har blitt det syvende eventyret i serien Eventyrorkesteret. Boken spiller nok ikke hele musikkstykket, men små snutter på hver side, gir dybde og spenning til historien du leser. Det er vanlig at klassikere blir gjort litt om på i barnebøker, så også her, men til ingen forkleinelse for historien.

Det er en litt skummel historie dette her, som passer for barn fra 3 år og oppover. Her møter vi en liten fugl, en litt dum and og en listig katt som har satt seg fore å spise fuglen. Den sultne ulven dukker opp, og siden anda er litt korttenkt, skvetter den opp på land når den ser ulven, og blir dermed slukt. Det er ikke bare dyr i denne fortellingen, Peter som er hovedpersonen har en lillesøster, og en bestefar som kan høres litt morsk ut.

Da barna kommer til dammen, ser de to oransje føtter som spreller opp fra vannflata... Det må være en and! Plutselig dukker hele anda opp av vannet og får øye på den lille fuglen som hopper langs vannkanten. Den ler av anda. Hva slags fugl er du som ikke flyr? sier den lille fuglen. Anda bruser med fjærene og svarer: Hva slags fugl er du, som ikke svømmer?

Petter er den snille, lille helten i stykket, som greier å få katten fra å spise fuglen og lokke ulven i en felle. Akkompagnert av musikk som veksler mellom å være lett som en sommerdag, og tordnende som bare det, fenger stykket store og små. Hver karakter i boken har sitt eget instrument, dette gjør det lett å gjenkjenne den rette karakteren, hvis en bare lytter.

Peter og Sofia: Strykere
Katten: Klarinett
Bestefar: Fagott
Fuglen: Fløyte
Ulven: Horn
Anden: Obo

Med denne detaljrike boken har du en fin mulighet til å introdusere barna til klassisk musikk, samtidig som de får høre et eventyr som ender godt, men er veldig spennende underveis. Selve historien, illustrasjonene og musikken er satt sammen på en måte som gir dramatikk på hver side, så det var ikke vanskelig å fengsle barna i lesingen.

Å lese handler om mer enn å bare lese ordene som står der, en bok som Peter og ulven gir et springbrett inn i problemstillinger som barna kan kjenne seg igjen i. Det blir det mye god språktrening av, ikke minst for 2 åringene jeg har lest for denne gangen.

Prokofjev ble født i 1891 i Sontsovka, som då var del av det russiske tsarriket og i dag ligger i Øst-Ukraina. Han var enebarn, moren var pianist og faren en relativt velstående jordbruksingeniør.  Prokofjev var en usedvanlig mangesidig komponist, og komponerte innen de aller fleste sjangre: Operaer, balletter, oratorier, filmmusikk, symfonier, kammerverk, sonater og konserter. Han hadde base i Paris under 1920-årene og i 1936 komponerte han Peter og ulven. Prokofjev brukte bare fire dager på å komponere verket som bare tar 25 minutter å fremføre. 

Forlag: Figenschou

Utgitt: 2024

Sider: 22

Oversetter: Arne Lindmo

Kilde: Leseeksemplar

Julenatt 2024 - redaktør er Elisabeth Thorsen

Juleblader har blitt et naturlig bidrag til ro og julestemning for mange. Julenatt som jeg har lest har mange fullskalaillustrasjoner av Lisa Aisato, noe som for meg gjorde den til mitt førstevalg. Bladet byr på mange møter mellom mennesker, og forteller oss litt om hvorfor vi skal pynte og invitere til gjestebud i denne mørke tiden.

Bidragsyterne til denne antologien er mange, og det de har felles er at de sier leseren noe om hva julestemning egentlig er. Det er tredje gangen Elisabeth Thorsen står som redaktør for Julenatt, hun var tidligere prest i Oslo Domkirke, arbeider nå for Bymisjonen, og har også skrevet bøker.  

En må ta seg god tid med dette bladet, som inneholder et bredt spekter av tekster fra veldig forskjellige mennesker. Det er ingenting tilfeldig ved tekstene, i begynnelsen av bladet får vi lese en kort tekst av Rolf Jacobsen, mens neste tekst ut er av Kaja Schjerven Mollerin, kjent som kritiker i Klassekampen, som snakker om nettopp diktet Guds hjerte av Rolf Jacobsen. 

Jeg elsker sånne tilfeldigheter som ikke er tilfeldigheter, og allerede tidlig i lesingen satt jeg med en vilje til å se forbi, det som i mine øyne fort kan bli "for mye" kristendom. 

Alle feirer jul, selv om langt fra alle er personlig kristen, så hvis bladet skal bygge opp julestemning og fellesskap, bør det i mine øyne ikke drive med for mye forkynning.

 

Denne balansegangen føler jeg at Thorsen har fått fint til i årets utgave av Julenatt. Her møter vi Jon Fosse som søker etter mening, og Hilma Nikolaisens sang, handler om å finne frem og komme hjem. Flere kjente forfattere har bidratt med tekster som strekker seg over 3-4 sider, og de fleste har handling fra nåtiden, med et et lite juleunder som knyter dem sammen.

Vi får lese om Henrik Ibsens roman Et dukkehjem, og jeg er nok ikke den neste som vil sette pris på påminnelsen om at handlingen i stykket faktisk utspiller seg i julen. I essayet er det flere autentiske julebilder fra 1800-tallet som skaper stemning.

 

Maja Lunde og Lisa Aisato er med flere ganger, og mot slutten får vi et fint utdrag fra deres bok Snøsøsteren. 

Linn Stalsberg har skrevet en flott tekst om kampen mot all krig, og håp om fred, mens Karin Gundersen avslutter antologien med noe av det siste hun skrev før hun døde i juni i år, Dører heter den korte teksten, som handler om både liv og død.

Jeg hadde stor glede av å lese Julenatt 2024 og anbefaler gjerne denne innholdsrike antologien videre ⚄

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2024

Sider: 96

Kilde: Leseeksemplar

Arendal - Morgenstjerne 5 av Karl Ove Knausgård

Det har blitt ganske mye Knausgård på meg de siste årene, og det er ikke rart, for han har en spesiell skrivemåte som jeg liker veldig godt. Serien som kalles Morgenstjernen har ulike fellestrekk, men ikke noe tydelig felles handlingsforløp.
Variasjonene fra bok til bok, gjør at jeg alltid gleder meg til neste bok, for å se hva han koker i hop da ☺

Forlaget om handlingen:
Året er 1976. Syvert Løyning er på vei hjem til kona og de to sønnene etter en jobbreise, da bilen bryter sammen utenfor Arendal og han blir nødt til å tilbringe natten i byen. Det er vinter og sprengkulde, isen ligger hele veien ut til havgapet, så tykk at det kjører biler på den. Der, nesten hjemme, er det som om det åpner seg et rom mellom det kjente og det ukjente. Både i byen, som han vandrer gatelangs i mørket, og i ham.

Arendal er en roman om umulig kjærlighet og om umulig liv. Om skip med døde, om ild og is, svimlende stjernehimler og en mann som forsøker å finne feste i tilværelsen.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2024

Sider: 410

Kilde: PDF fra forlaget

Ah, de svimlende stjernehimlene savner jeg, husker dem som barndomsminner, men det er jo ingenting i veien for å rømme fra lysforurensningen på en sjelden klar natt her i Bergen. 

Flere ganger gjennom denne romanen skildrer Knausgård noen av mine egne barndomsminner. Blant annet når Syvert tenker tilbake på barndommens førjulstid, hvordan han hver gang han var alene hjemme løp ned og opp trappen, for å forsyne seg av de syv kakeboksene som mor har satt kaldt i kjelleren. 

Kort fortalt, Arendal handler om en gift småbarnspappa, trygg i ekteskapet og i jobben, som havarerer med sin gamle Opel Ascona. Han tilbringer en kveld og natt på hotell i Arendal, han spiser og drikker og treffer på en gammel bekjent, før han dagen etter får beskjed om at reparasjonene er mer omfattende enn antatt. Han får låne en ny bil, og kjører hjem til familien.

Syvert er en mann som ikke er helt i vater, ikke bare drikker han mye og litt i skjul, men han er sensitiv for lyder, lys, stemninger og andre mennesker. Månen og stjerner er helt klart med gjennom hele boken, men sensitiviteten strekker seg lengre enn som så. Han liker å titte på folk, han tillegger det han ser en betydning, og greier ikke alltid å overstyre handlingene sin med tankene.

I perioder opplever han å få minner som ikke er hans egne, han føler seg spaltet i to og sliter med å håndtere virkeligheten. Han føler behov for å pløye seg inn i fremtiden minutt for minutt, kanskje dette dreier seg om savnet han føler for en annen kvinne enn henne han er gift med. Han har nemlig nylig slått opp med Asja som bor i Sovjetunionen, hun sender brev til ham og det er ikke tvil om at hun elsker ham like mye som han elsker henne.

Nå har det seg sånn at han har bestemt seg for å være tro mot sin kone, til tross for at hun viser alle tegn på at hun ikke er interessert i ham. Han føler seg sementert inn i ekteskapsrutinene, og under seg stadig over hva en skal styre etter i livet.

Til tross for at rammefortellingen er syltynn, så fyller Karl Ove Knausgård på med filosofi av ypperste klasse. Jeg måtte flere ganger minne meg selv på at hovedhandlingen bare er et bakteppe, og forholdt meg til de dypt menneskelige filosoferingene, som et utsultet barn.

Jeg satte kursen mot en av de større holmene. Da isen under hjulene forandret farge fra hvit til svart, trykket jeg inn bremsene. Det var en ubeskrivelig deilig følelse å kjenne bilen gli bortover, mens den sakte spant rundt, langsommere og langsommere. Kanskje var det slik å dø. Kanskje det ikke var noe å være redd for. Kanskje alt går senere og senere i en deilig slyngende bevegelse til det stopper helt. Jeg skrudde av motoren og gikk ut.

Arendal handler om kjærlighet, om meningen med livet og om døden. Her møter vi det uforklarlige sammen med virkeligheten, i en roman som er betydelig mer strammet opp enn de andre jeg har lest.

 Jeg er enig med Beathes bokhylle at dette er jævla bra litteratur ⚄

 

Morgenstjernenserien i rekkefølge: 

Morgenstjernen

Ulvene fra evighetens skog

Det tredje riket

Nattskolen 

Arendal 

Skjult skjønnet av Lucinda Riley

Denne dyktige forfatteren gikk dessverre bort i 2021, men heldigvis greier sønnen hennes å blåse liv i gamle utgivelser som ikke har nådd frem til sitt publikum. Jeg var litt halvlunken til å lese denne boken, men etter å ha lest de første sidene, var jeg utrolig glad for at jeg blåste i kommersialiseringen og ga meg i kast med den.

Forlaget om handlingen:
Leah Thompson vokser opp i en liten landsby i Yorkshire, og hun blir vakrere for hver dag som går. Når hun begynner å arbeide hos den innflytelsesrike Delancey-familien, blir livet hennes aldri det samme igjen.

Flere år senere tar Leah verden med storm som fotomodell. Hun lever et glamorøst luksusliv med base både i Milano og New York, men en illevarslende spådom fra fortiden følger henne som en mørk skygge. Hennes skjebne er på mystisk vis bundet sammen en tragisk historie om to små søsken i Polen under andre verdenskrig.

Forlag: Cappelen Damm
Nyutgivelse: 2024
Sider: 528
Kilde: Leseeksemplar

En av styrkene til Lucinda Riley var å bygge plott, og det ser en allerede ved denne tidlige utgivelsen. Historien følger Leah, men flere andre har minst like store roller som henne.

Rose Delancey hadde sin glanstid som kunstmaler for tyve år siden, nå sliter hun økonomisk der hun bor i et gammelt våningshus i landsbyen som også Leah bor i. Rose sin seksten år gamle adoptivdatter Miranda, og sønnen Miles som er noen år eldre enn henne, bor også der. 

Rose har en eldre bror David som bor i New York, han er stinn i penger, men de to har ikke snakket med hverandre på evigheter. Sønnen til David blir sendt til tante Rose i en lengre skoleferie, og det er da Leah blir hyret for å hjelpe til med husholdningen, sammen med sin mor som allerede jobber for familien, og de blir kjent med hverandre.

Der Miles er mørk og ubehagelig viser nevøen Brett seg å være det helt motsatte. Han er høflig og interessert i alt rundt seg, selv om han nå befinner seg langt utenfor sitt vanlige miljø. 

Historien starter i 1976, men i noen glimt tas vi med tilbake til Warszawa i 1938, og de fleste gjetter nok hva det er som foregår her. Denne delen av romanen viser bakgrunnen for hvorfor ting er som de er mellom David og Rose, og gir samtidig romanen litt mer tyngde, enn det resten av handlingen byr på.

Som tittelen på boken indikerer, så befinner vi oss blant "the rich and the famous", modellkarierer bygges opp og raser sammen, folk går over lik for å posisjonere seg, og moteskaperne sitter med all makten. Dette en en ekkel bransje, som utnytter unge uskyldige skjønnheter, som må betale prisen med sitt eget liv.

For meg ble dette vel pompøst og endimensjonalt. Språket er litt stivt, et sted utbrytes det "å kjære" der jeg ville sagt "faen i helvete", så denne scenen ble bare komisk. Relasjonene som dannes mellom mennesker er lite troverdig i mine øyne, og ikke før helt mot slutten skjønner en hvorfor det har blitt dvelt så lenge med enkelte detaljer.

Litt pirk der, men for all del, jeg har slukt boken, så jeg vil absolutt kalle det god underholdning. Liker du miljøet rundt millionærer, supermodeller, festing og rus og den evige kampen for å slippe rynker og kilo, så er dette en liten godbit for deg.

Er du Lucinda fan, så må du få med deg denne ⚃

Skjult skjønnhet ble opprinnelig utgitt i 1993 under Lucinda Rileys tidligere navn, Lucinda Edmonds. Boken har nå blitt redigert og fått nytt liv av Harry Whittaker, Lucindas sønn og medforfatter av den internasjonale bestselgeren Atlas: Historien om Pa Salt (2023). Skjult skjønnhet vil bli utgitt over hele verden i september 2024.

Stille som snø av Ørjan N. Karlsson

I går var det endelig min tur å låne denne boken, jeg hadde lest Det siste stykket hjem og Natten reiser alene, som er de to første bøkene i denne serien, og ivret etter å få med meg fortsettelsen. De jeg bor med forsvant ut for å se to fotballkamper, så jeg satt meg ned og leste boken fra perm til perm.

Forlaget om handlingen: 
I Henningsvær i Lofoten blir en ung gutt funnet død på tettstedets spektakulære fotballbane. Hva fikk gutten til å gå ut så tynnkledt midt på natten i den isnende februarkulden? Er det en tragisk ulykke, eller står noen bak?  

Samtidig, i Bodø, blir liket av en mann funnet i vannkanten. Den druknede er kledd i dyre klær, han har ingen id-papirer, men et kjede med et merkelig symbol rundt halsen. De to dødsfallene havner på bordet til Jakob Weber og hans etterforskere. 

Presset om å oppklare sakene er stort, men Jakob sliter med å konsentrere seg. Hans mor ligger for døden, og gamle uløste drapssaker fortsetter å plage ham. 

Snart skal det bli verre. Mens fortiden floker seg rundt Jakob, blir han også sveket av en som står ham nær, og gamle venner og kollegaer er slettes ikke hva de gir seg ut for å være.

En tidlig morgen i Henningsvær, ute er det snø og stiv kuling, og hunden vegrer seg for den nødvendige lufteturen. Mannen bærer preg av fortiden sin, og engster seg for å få enda en avsporingsdag, med solformørkelse inni hodet, i det han tar hunden med ut. 

For en stemningsfull start det var på denne historien, med enkle bilder og treffende ordvalg sier Ørjan N. Karlsson mye med få ord. Filosofering over at traumer kan utvikle seg til karaktertrekk eller brister i personligheten, sår hint om at alt nødvendigvis ikke er sånn som det kan fremstå.

Politiets hovedkontor i denne delen av landet ligger i Europas kulturhovedstad Bodø. Her bor også journalisten Sigrid Malmsten, en tidligere kjæreste av etterforskningslederen Jacob Weber. Disse to kan sies å ha hver sin hovedrolle, men persongalleriet er bygget opp på en sånn måte at det er flere enn dem som har viktige roller i historien.

Jeg er litt gammeldags når det gjelder spenningskurve og krim, og føler nødvendigheten av at det skal være en pil som går oppover, gjerne helt fra begynnelsen av boken. Stille som snø er stille, til godt over halvveis, misforstå meg rett, boken er velskrevet til tusen, når det gjelder språk, persongalleri, stemning etc. men spenningen uteblir. Når dramatikken får fotfeste, så er den kommet for å bli, og jeg frydet meg.

Det er politikrim med fokus på etterforskningen jeg leser, men god "nordnorge-stemning" og akkurat store nok doser av karakterenes privatliv, myker opp det hele. I tillegg til vær blir vi også presentert for detaljer om flere profesjoner fra området, blant annet fiskemottak og noen glimt inn i livet på Bodø havn. Handlingen tar også for seg et alvorlig tema, som etter hvert forklarer detaljer som har skjedd tidligere, jeg velger å holde denne lille godbiten hemmelig, for nye lesere.

Her skal dere få en liten smakebit fra slutten, hvor mye står på spill:

Et svakt stønn, eller et klynk, lød bak hushjørnet foran ham. 
        - Væpnet politi! Bli stående der du er med hendene i været.
To pistolskudd smalt like etter hverandre og noe vislet gjennom hekken til venstre for Armann. Han sank ned på kne med heftige pulsslag i ørene. Hvert dunk fikk det til å flimre foran øynene hans. 

Hva holdt han på med? Idiotiske heltetakter. Han måtte vente på forsterkninger. Trekke seg tilbake med en gang. Men kroppen strittet imot. Viljen til å kjempe overvant ønsket om slukt. Arman tørket den ene, så den andre svette håndflaten mot buksebeinet, sjekket at sikringen på våpenet var av, og styrtet rundt hjørnet.

Er du på jakt etter velskrevet krim med en ramsalt stemning, så trenger du ikke lete lengre. Serien er veldig god, men du vil ha glede av å lese Stille som snø selv om du ikke har lest de to første bøkene i serien. Jeg anbefaler gjerne boken videre ⚃

Les gjerne bloggomtalen til Artemisias Verden!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2024

Sider: 336

Kilde: Biblioteket

Anitra av Hilde Susan Jægtnes

Mitt første møte med Hilde Susan Jægtnes sitt forfatterskap var med romanen Gildra. Den likte jeg godt så det var med forventning jeg begynte å lese Anitra.

Forlaget om handlingen:
Anitra er historien om Edvard Griegs fiktive barnebarn som vokser opp til å bli Mussolinis foretrukne komponist, og som drømmer om å skrive storverket Tevere, en opera om romerske elvegudinner, kriger og helter. Anitras store kjærlighet, den jødiske bratsjisten Lotte, er hennes inspirasjon og muse, helt til Anitra må ta det umulige valget mellom sin elskede eller å beholde fascistenes gunst.

Det er en roman om kunst og kjærlighet, krig og helligdommer som favner romertiden og to verdenskriger, langs en akse fra Troldhaugen til Roma, med avstikkere til Jyllandsslaget, premieren på Vårofferet i Paris og en rekke andre fascinerende scener, tablåer og historiske skikkelser.

Synes du dette høres helt fantastisk ut, så kan jeg love deg at historien forblir fantasifull og ganske så overveldende, gjennom hele boken. Handlingen starter i Hellas år 200 f.Kr. av hodet til Salome, en eldgammel statue, en gudinne. 

Hodet mitt var  en skitten meteorittstein i svart jern. Det var slik jeg flyttet på meg. De som hadde bruk for meg, flyttet steinen, og så fulgte jeg etter, lettet over ikke å måtte ta mine egne avgjørelser.

Så beveger vi oss tusen år frem, og atter tusen år til, nå befinner vi oss i Bergen og året er 1893. Den spanske musikeren Leon og hans livsledsager ankommer hennes foreldre med et spebarn i armene. 

Det er tydelig at Hilde Susan Jægtnes har lekt seg med tanken "Hva hvis Alexandra ikke hadde dødd som baby?" Det er nemlig akkurat her Edvard og Ninas eneste barn blir gjort levende, selv om hun raskt skrives ut av historien, og erstattes av det fiktive barnebarnet Anitra, som ankom Bergen i denne scenen.

Det er hennes mor som har fraktet "hodet" med seg til Bergen, før hun forlot sin datter og sine foreldre for godt. Når Anitra er ni år finner hun hodet gjenglemt på Troldhaugen, hvor hun bor med besteforeldrene. I motsetning til sin mor, som var tonedøv, er Anitra ekstremt musikalsk. Arven etter sin morfar og mormor sitter godt i henne, og hele sitt liv lever hun for musikken. 

Edvard Grieg hadde mye mytologi, fauner og nymfer i sin musikk, og dette bærer også Anitra sine komposisjoner preg av. I 1912 blir hun tatt i mot av Richard Strauss ved konservatoriet i Leipzig, og det virkelige arbeidet hennes starter for fullt.

Vi følger henne til hun er en gammel dame, og på veien har hun vært gjennom to verdenskriger. Kirsten Flagstad er en av hennes nærmeste venner, i tillegg til tyskjødiske Lotte, som hun har et langvarig forhold til. Hun stifter bekjentskap med flere mektige personer. Hun holdt seg inne med Hitler og Mussolini, mest for å slippe til på kunstscener, og få støtte til å komponere, men dette gjorde forholdet til Lotte vanskelig.

I denne romanen fletter Jægtnes historiske detaljer, inn i et handlingsforløp som rommer mye farge og originalitet. Store deler av historien rommer Anitras ivrige jobbing med musikken, jeg hadde stor glede av dette, men det ble litt mye innimellom. Romanen er ryddig fremstilt og er lett å lese, kunne kanskje vært knepet inn med noen sider, men leseøktene ble lange, for boken var medrivende til tusen. 

Er du glad i klassisk musikk og historie, er dette et eventyr du bør få med deg ⚃

Forlag: Tiden

Utgitt: 2024

Sider: 474

Kilde: Leseeksemplar 

Her kjem sola av Gunnhild Øyehaug

Jeg har tidligere lest den andre romanen til Øyehaug, Presens maskin og essaysamlingen Hjartet i skalkeskjulet. Sistnevnte likte jeg bedre enn romanen, så det var med spenning jeg tok fatt på årets utgivelse.

Forlaget om handlingen:
Helga Mork er i overgangsalderen og har innstilt seg på at ho skal leve åleine, ved sida av ein taus, stor stein. 

Men når det ein dag flyttar inn nye naboar i det tomme nabohuset, og ho får kjensla av å ha møtt sjele-tvillingen sin i den eine av dei to, hjelper ikkje lenger panseret av svartsyn. 

Ho leiger seg eit kontor, som viser seg å vere ein portal inn i ei anna røynd, der alle berre kviskrar. Korleis skal ho kome seg tilbake?

Her kjem sola er ein kjærleiksroman som leitar etter håp i menneskeleg kommunikasjon, der fiksjon og røynd stadig glir over i kvarandre og det er vanskeleg å seie kva som er kva, med unntak, kanskje, av det som lyser aller sterkast.

Mens jeg leste Her kjem sola, tenkte jeg flere ganger at dette blir det vanskelig å skrive noe fornuftig om. Jeg vil begynne med å understreke, at til tross for at her er mange grenseoverskridelser i denne romanen, så er den lesverdig.

Historien starter ganske så behagelig, med elver som renner, fugler som flyr og steiner som flytter på seg. Eller rettere sagt, flyttet på seg, for det er istidens flyttestein det snakkes om. Jeg har nettopp campet ved siden av Norges største flyttestein, Skipheller i Odda, og frydet meg da fenomenet dukket opp i denne romanen.

Helga Mork bor i Volke, en fiktiv bygd på nordvestlandet. Dette er en dame som mangler forståelse av seg selv i tilværelsen. Hun er en forfatter, som bor i et hus langt fra folk, bortsett fra tvillinghuset rett ved siden av. Huset har lenge vært bebodd av gamle fru Remme, men etter hennes død, flytter det inn et par, ikke bare et par, men et forfatterpar.

Det er artig å lese hvordan Helga vegrer seg for å ta kontakt, og senere når kontakten er opprettet, viser det seg at de i nabohuset har tenkt helt likt. Møte med disse to skal blir temmelig grensesprengende for hovedpersonen, uten at jeg vil røpe hvorfor.

Handlingen lodder dypt, den er innholdsrik, underholdende, og jeg vil understreke, den har en retning, som jeg som leser gjerne ville følge. Her er mye humor i teksten, selv om selve fortellingen ikke er utpreget morsom. Blant annet lærte jeg for første gang om ASMR, jeg googlet, og fant eksempler på disse hviskelydene, som jeg leste om i boka.

Vi hører også om Ludwig Wittgenstein sine filosofiske undersøkelser, om Kafka, Hamlet og ikke minst Artemidoros sin drømmetydning. Jeg er ikke spesielt begeistret for drømmer i litteraturen, men Gunnhild Øyehaug fikk det til å fungere for meg.

For en skjønn historie, jeg humret meg gjennom hele boken, ble minnet på dager i Skjolden i fjor hvor jeg lærte mye om Wittgenstein, og frydet meg over å ha kost meg med en bok som inneholder både overlappende verdener og drømmer. 

Skipheller i Odda - Norges største flyttestein

Jeg anbefaler gjerne Her kjem sola videre ⚄ 

Forlag: Kolon

Utgitt: 2024

Sider: 180

Kilde: Leseeksemplar

Andres selskap av Jonas Sundquist

Andres selskap er mitt første møte med Jonas Sundquist, som debuterte med romanen Jeg tror du hadde likt Ulrik i 2021. Forfatteren bor i Oslo og arbeider som nyhetsredaktør ved siden av å skrive bøker. 

Forlaget om handlingen:
Året er 2018, og sommeren har aldri vært varmere. Mens Dagsrevyen viser bilder av tomme vannmagasin og uttørkede avlinger, har Balder og to venner trukket seg tilbake til et herskapelig sommerhus på Nøtterøy. 

Men idyllen slår snart sprekker. El-anlegget er kaputt, en skogbrann truer på den andre siden av fjorden og fire ungdommer er meldt savnet. 

Dessuten er det regler å følge: Ikke fortell noen om huset, ikke gå opp på loftet, ikke flytt på noe – i hvert fall ikke den dyrebare kunsten. Etter hvert som dagene går, ser Balder og vennene ut til å forsvinne mer og mer inn i seg selv. 

Om natta skjer merkelige ting, ingen får sove, og det er som om alle bærer på hemmeligheter ingen tør konfrontere. Ikke minst hos Balder selv, som nekter å snakke om hvor han har vært de tre siste årene.

For hva er vel verre enn om dine nærmeste får se hvem du egentlig er?

Det er noe veldig urovekkende ved coveret til denne romanen, så stemningen var allerede satt, da jeg tok fatt på lesingen. Sundquist greier å holde på nerven som er tilstede fra første stund, til tross for at romanen har en lett stemning. Jeg gikk noen runder med meg selv for å finne ut hvordan dette henger sammen, og landet på at det er korte, men meningsbærende setninger, og et ladet språk, som gjør jobben.

I små snutter befinner vi oss i en liten tysk by, som fremstår som å være tatt ut av et Grim-eventyr. Det er Balders bakgrunn vi får skildret på denne måten, Balder som er fortellerstemmen, i en roman med mye dialog og mange hemmeligheter.

Sommerhuset er en karakter i seg selv. Huset har vært i Aleksanders families eie i fem generasjoner, og det huser en god slump historie, som er interessant å lese om. Huset som ligger avsides på en halvøy, skyter fart i skrekkbildene, her er det avlåste rom, et loft hvor gjestene blir forbudt å gå inn, strømmen er borte og ikke minst så dukker det opp kråker. 

Aleksander, Balder og Hedda skal være her en uke, men Aleksander har mye jobb å gjøre, for han ønsker å bli nominert til et lederverv i Partiet, og inviterer derfor flere mennesker ut på øya. Stemningen dem imellom svinger fra gemytlig til anspent, til tider er dialogen deres fylt med så mye usagt, at en setning eller to kan gi leseren masse informasjon.

Skogbrann inne på fastlandet, og tre ungdommer er forsvunnet. Aleksander får øye på en hettegenser i fjæresteinene:

Jeg vurderte å bruke nødladeren og ringe politiet, men foretrekker at de ikke vandrer rundt her. Leter etter ting. Du skjønner.
En hard fornemmelse traff meg i strupen; jeg har ikke egentlig noe imot politiet, men jeg kan ikke fordra hele den vær-stille-når-jeg-snakker-til-deg-holdningen deres. Jeg la tyngden på høyrefoten, saltvannet presset seg gjennom meg (var dette samvittigheten min?), men jeg dyttet den vekk og så på Aleksander.
Du har rett, sa jeg. Vi lar det ligge. Dette er uansett ikke vårt problem.

Jeg koste meg videre med denne romanen, en skikkelig grå og regnfull søndag, og kan bekrefte at den gode leseopplevelsen forble positiv, også etter de siste femti sidene. Liker du et godt skrevet skrekkscenario, med et interessant plott og flotte karakterskildringer, så bør du ta en titt på denne.

Andres selskap må du passe på å få med deg ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 256

Kilde: Bookbites

Oppsummering av lesemåneden oktober

For en måned oktober har vært, jeg har vært syk og hjemme fra jobb i en hel uke, så det tok litt av med lesingen. I tillegg startet måneden med ny engasjerende bok fra Janne Stigen Drangsholt og Therese Eide, og jeg klarte ikke holde fingrene av fatet, måtte bare lese noen av de 44 bøkene jeg ikke hadde lest av de 66 klassikerne som ble presentert. 

Det er litt interessant å lese disse gamle bøkene, og ikke minst lytte til dem, jeg har gjort begge deler. Den ene av to seksere jeg trillet denne måneden, er faktisk en klassiker, Bergljot Hobæk Haff sin Skammen, som jeg likte så godt at jeg ikke greide å skrive om den, midt i min feberhete.

Liker du å lese klassikere? eller holder du deg til det nye som kommer ut?

Dette har jeg lest i oktober: 

1. Drangsholt og Eide - Fra Snorre til Skaranger - 5
2. John Ajvide Lindqvist - Rommet i jorden - 4
3. Ingvar Ambjørnsen - Døden på Oslo S - klassiker - 5
4. Eivind Riise Hauge - Halvard Borges Forbrytelser - 5
5. Hanne Ørstavik - Like sant som jeg er virkelig - klassiker - 4
6. Lars Mytting - Hel ved - klassiker - 4
7. Gard Sveen - En dag skal du dø - 5
8. Gard Sveen - Messe for en morder - 5
9. Kjartan Fløgstad - Fyr og flamme - klassiker - 2
10. Dag O. Hessen - Å tenke med Zapffe - 5
11. Marie Kinge - Du lurer ikke meg - 5
12. Erlend Loe - Naiv super - klassiker - 4
13. Even Teistung - Endestasjoner - 3
14. Kyrre Andreassen - Ikke mennesker jeg kan regne med - 3
15. Rebecca Wexelsen - Når jeg løper - 5
16. Ingela Strandberg - Ingensteds mitt seil - dikt - 4
17. Bergljot Hobæk Haff - Skammen - klassiker - 6
18. Trude Marstein - Plutselig høre noen åpne en dør - klassiker - 5
19. Therese Lund Stathatos - Det sjette barnet var en gutt - 5
20. Clair Wills - Min mormors hemmeligheter - 4
21. Darya Shut - Frihetens pris - 6 
22. Gunnhild Øyehaug - Her kjem sola - 5

Krim/spenning: 4

Romaner: 12

Dikt: 1

Sak: 5

Det har ikke blitt mye kultur på meg denne måneden. Vi hadde oss en campinghelg i Odda, hvor jeg stakk hodet inn i litteraturhuset deres, ellers var det fjellturer som gjaldt. Eneste turen til DnS var da jeg var i publikum ved en live-innspilling av podcasten Norsken og Svensken og Dansken - veldig gøy å se Åsa Linderborg og Hassan Preisler i levende live, Hilde Sandvik har jeg naturlig nok sett mange ganger ☺

Vi var ensom på Trolltunga camping denne helgen 

Nå går vi inn i den gørrkjedelige november, hold ut folkens solen kommer tilbake!