Klatreren av A.M. Ollikainen

Aki og Milla Ollikainen har begge tidligere skrevet tre bøker hver, så slo de seg sammen under pseudonymet A.M. Ollikainen. Denne serien følger etterforskeren Paula Pihlaja, og leste du Kontainer er jeg sikker på at du er spent på å få med deg årets utgivelse.

Forlaget om handlingen:
En eldre kvinne blir funnet hengt i skogen. Under etterforskningen av saken oppdager Paula Pihlaja at kvinnen hadde uhelbredelig kreft. Dødsfallet blir avskrevet som et selvmord, men Paula er ikke sikker. Det er noe som ikke stemmer.

En berømt fjellklatrer blir funnet hengende over en vippehuske på en lekeplass. I enden av vippehuska finner Paula sand som er alt for finkornet til å være naturlig - samme type sand som ble funnet i skogen. Paula skjønner at ofrene er blitt tvunget til å balansere på en vippehuske, med livet som innsats.

Etterforskningen har så vidt kommet i gang da et tredje offer dukker opp: En ung gutt, hengt, på en annen lekeplass. Paula Pihlaja har en seriemorder å stoppe.

Klatreren er en sånn krim som blir mer og mer spennende jo lengre ut i boken en kommer. Her trengs ikke noen advarsel til sarte sjeler, men gled deg til gode karakterer og klatrende spenningskurve.

I innledningen tar forfatterne seg god tid til å skildre etterforskningsteamet, både hver enkelt deltager og ikke minst dynamikken dem i mellom. I pauser og før de setter i gang å jobbe, snakkes det stadig om sportsprestasjoner, og spesielt er det lagspill de diskuterer betydningen av. 

I overført betydning passer det godt til teamet de er en del av, og hvordan de på mange måter utfyller hverandre, mens de noen ganger står i veien for hverandres prosess i arbeidet. Jeg likte godt refleksjonene rundt dette, som ga tankene mine noe å jobbe med på si.

Dette er en politikrim som fokuserer på etterforskningen, og bruker liten plass til "de fornærmede", så det heter så fint. Plottet er finurlig, som inndelingen røper skjer det flere mord, og det på en ytterst original måte, som av nettopp den grunn knytter ofrene sammen.

Paula og teamet hennes får en vanskelig jobb med å finne ut hva de døde menneskene har til felles, og gjennom det skrives det frem en følelsesladd historie, som fører frem til avsløringen av ugjerningspersonen.

Som nevnt tidligere, jeg digget avslutningen, som den siste timen virkelig holdt meg på pinebenken. Klatreren er glimrende skrevet, ikke for ordrik eller sentimental, her er det krim og (etter hvert) action for alle pengene ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt på norsk: 2024

Sider: 315

Kilde: PDF fra forlaget

Opprøret av Joseph Roth

Det er noen år siden jeg leste Joseph Roths roman Den falske vekten. Jeg hadde innvendinger til enkelte aspekter ved den romanen, men gikk inn i lesingen av Opprøret, med et åpent sinn. Det er ingen lang roman dette her, men en stemningsfull historie å fordype seg i, i noen timer.

Forlaget om handlingen:
Wien 1919: Den enbeinte krigsinvaliden Andreas Pum får bevilling som lirekassespiller og unngår derved å skulle ende opp som ufør krøpling. Han føler at han er et nyttig medlem av samfunnet, og da han gifter seg med den attraktive enken Katharina Blumich, synes lykken fullkommen. Men omstendighetene vender seg mot ham, og uten å forstå de samfunnsmessige grunnene for sin undergang, sanner han urettferdigheten i verden og utvikler en slags gudløshetens filosofi.

I Andreas Pums opprør mot den borgerlige verden tegner Joseph Roth et uforglemmelig bilde av den potensielle storheten hos det enkle mennesket. Romanen Opprøret er blitt filmatisert flere ganger, senest i 1993 av den kjente filmskaperen Michael Haneke.

Det er ytre sett ikke noe dramatisk opprør som finner sted i denne romanen, som flere ganger minner meg om Kafkas Prosessen. Hovedpersonen Andreas Pum havner i situasjoner han ikke har kontroll over, hvor andre mennesker har makt over ham, og følgelig det som skjer med ham.

Den urettferdigheten som skrives frem i flere scener i denne romanen, fikk det til å vri seg inni meg. Vi befinner oss i en tid, hvor mennesker lavt nede på rangstigen ikke hadde noen rettigheter, men var prisgitt øvrigheten. 

Historien starter i det Andreas Pum skrives ut av krigshospital XXIV. Han har en fot i manko men har fått en medalje, så han ser lyst på livet, for han fikk utdelt en lirekasse og en seng på et rom sammen med andre mennesker, så han skal overleve.

Senere blir vi kjent med Arnold, han er en funksjonær, altså befinner han seg i en høyere klasse enn Andreas. Han er gift og har to barn, men når han tafser på sekretæren sin Veronika Lenz, får dette følger. 

En krangel på trikken, gjør at Andreas mister lisensen til å spille lirekasse. Det vil si, en politimann tar den fra ham, og rettergangen som følger byr ikke på noen rettferdighet for arme Andreas. Han henvender seg til Gud og spør: Hvorfor straffer du meg?

Det du lett kan vinne, vil også lett forsvinne

Romanen har mange tankevekkende sekvenser, men et litt rotete oppsett, trakk ned for meg. I tillegg til dramatikken rundt Andras sin skjebne, er historien spekket med dunkle skildringer av hverdagsliv, boforhold og menneskesyn. I kjølvannet av første verdenskrig var nok ikke Wien et spesielt rettferdig eller lystig sted å være. Dette tidsbildet skriver Joseph Roth veldig levende frem i denne romanen, som både engasjerte og frustrerte meg ⚃

Forlag: SolumBokvennen

Utgitt: 1924/min utgave 2024

Sider: 129

Kilde: PDF fra forlaget

Katti Anker Møller - å bestemme over livet av Hege Duckert

Katti Anker Møller er en av kvinnene som alltid tas med i buketten med modige kvinner, som våget å tale makta midt i mot. Hege Duckert har gjort en grundig og godt dokumentert jobb, når hun gjør denne foregangskvinnen levende for oss.

Forlaget om handlingen:
Katti Anker Møller (1868-1945) var overklassedatteren og godseierfruen som ble utskjelt, latterliggjort og skandalisert for sin kamp for kvinners rett til prevensjon og abort, i tillegg til å gi barn retten til fars navn og arv. Dette er den medrivende historien om en av den norske historiens aller viktigste kvinner.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2023

Sider: 511

Kilde: Bookbites

Katti Anker Møller vokste opp på Sagatun folkehøyskole, en ny institusjon preget av den folkelige kulturbevegelsen som Nikolai F.S. Grundtvig startet på 1800-tallet. 

Hennes far, og leder av skolen Herman Anker er nevnt som en av de viktigste grundtvigianerne i Norge. 

Selv om disse menneskene skulle ha et litt lettere forhold til kristendom, og var villig til, i det minste å diskutere kvinners rettigheter, så sitter gamle vaner hardt i, det får vi høre om i denne boken.

Samfunnet på 1800-tallet skildres livlig, med livet på storgårder, både for herrefolket og tjenerskapet. Noen trekkes mot Kristiania og utdannelse, noe også Katti gjorde. Bare så synd at pengekassen til far holdt på å gå tom, og Katti var så forskrekkelig "dum" (hennes eget ord om seg selv).

Katti var sin mors øyesten, vakker som hun var. Men mor føder en hel haug med barn, og Katti blir redd av det, og kan ikke forestille seg selv i morens situasjon. Selv om hun har hatt et godt øye til sin fetter Kai Møller hele livet, har hun fylt 20 år før de endelig gifter seg. 

Etter å ha født tre barn synes hun det holder. Smuglesing av John Stuart Mills bok Kvinnenes underkuelse, gir næring til tankene hun selv har om selvstendighet og rett til å velge selv i mange spørsmål. De mange notisene i avisen om fattige tjenestepiker som blir gjort gravid, og dreper sine barn, opprører henne, og i en stille stund tenker hun:

En forandring må skje, hun kan ikke fortsette å leve som hun har gjort. Tillitsfullt og uten særlig andakt sier hun til Gud: Hvis du vil, så kan nok du finne på noe.
De færreste våger å utfordre Guds kreativitet. Men Katti Anker Møller tilhører de få. Da hun omsider får et "svar" har det bibelske dimensjoner.

Hege Duckert skriver drivende godt, kun i få sekvenser hvor det blir mye forelskede dagboknotater og senere når husholdningen i herregården til Kai Møller beskrives, senker tempoet seg. Lesingen flyter uansett lett, og de forskjellige skildringene har mye liv og leven ved seg. 

Det blir mange søsken på Katti, og senere barn og barnebarn. I 1899 brenner huset deres ned, og Katti som har bedt Gud om et tegn, tolker dette (og det at kvinner endelig får lov å tale i forsamlinger) som et tegn på at hun kan sette i gang med det hun lenge har tenkt på.

De flytter til Bygdøy Allè 13 mens huset deres bygges opp igjen, og nå får vi høre om byutvikling og politikk. Katti begynner å jobbe for rettsvern for ugifte mødre, og at barn født utenfor ekteskap, skal ha rett til fars navn og til arv etter ham. 

Når hun vil bygge mødrehjem får hun støtte av selveste Dronning Maud, og hun blir bedt til selskap på slottet. Katti er en radikal sosialist, som er villig til å gå ned i levestandard, for at andre skal få det bedre. Hun våger å utfordre loven om fosterfordrivelse under fullt navn, og i 1915 blir barneloven vedtatt. 

Når tyskerne okkuperer landet i 1940 er Katti snar til å brenne arkivene til mødrehygienekontoret. Hun er 72 år gammel, og har lenge vært syk, men hennes hjerte for de svakeste, får henne til å stå på. Hun får oppleve mødrehjemmet overtatt av tyskernes lebensborn-opplegg, og nordmenns jakt på tyskerjenter da freden kom, begge deler går sterkt innpå henne. Den første fredshøsten dør Katti Anker Møller, en uredd kvinnesaksforkjemper som har satt spor etter seg.

Å bestemme over livet var noe Katti Anker Møller fikk til, for egen men også for andres del. For en flott biografi som nå er skrevet om henne, lang og innholdsrik, men lekende lett skrevet.

Alle disse modige pionèrene, som har beredt grunnen for friheten vi tar som en selvfølge i dag, fortjener å bli løftet frem, ikke minst Katti Anker Møller.

Krigens modigste menn av Solgunn Solli

En gang før, har jeg lest om Tirpitz, så hver gang jeg passerer Fættenfjorden, på vei til og fra svigerforeldrene mine, tenker jeg på den historiske hendelsen som båten har en rolle i. Krigens modigste menn har en helt annen vinkling, og når sant skal sies, så likte jeg denne boken bedre enn den andre. 

Forlaget om handlingen:
2. desember 2019 presenterte BBC en nyhetssak om dødsfallet til John Lorimer. Den siste helten fra miniutbåtangrepet på Tirpitz i Kåfjord var gått ut av tiden. John Lorimer ble 97 år gammel, og 76 år tidligere, den 22. september 1943 satt han i en miniubåt i Altafjorden og var den som lyttet til BBC sine sendinger. Historien om John Lorimer, og besetningen på X-6 er historien om krigens modigste menn.

Forlag: Komsa
Utgitt: 2023
Sider: 103
Kilde: PDF fra forlaget

Winston Churchill: Å ødelegge eller skade Tirpitz er det største som kan skje til sjøs akkurat nå. Intet annet mål kan sammenlignes. 

Hele krigens strategi dreier seg om dette skipet, som binder fire ganger så mange britiske fartøyer, samt to amerikanske slagskip som må holde seg i Atlanteren. Saken har absolutt høyeste prioritet.

Fire måneder før det smalt, går tretten år gamle Henrik i fjæresteinene og sanker tang. Dette skal bli mat til kyr og sauer, nå som tyskerne har invadert landet og daglig forsyner seg av maten deres. Dette er dagen hvor slagskipet Tirpitz kommer dundrende inn fjorden, og legger seg til, bare hundre meter fra gården hvor Henrik bor. 

Aksemaktene er i en knipe, de har blitt bombet vekk fra Frættenfjorden og befinner seg nå, sammen med mange andre tyske krigsskip, i Kåfjord, mye lengre nord. På båten jobber atten år gamle Klaus, ungdommen, som har fått i jobb å ta den daglige turen opp til Henrik sin familie, for å hente melk. 

Europas største krigsskip Tirpitz ligger i juli 1943 plassert, så den og de 17 andre skipene stenger for convoiruten til Sovjetunionen. Sovjet var vår allierte sammen med England og USA, og som Winston Churchill sa, var det påkrevd å få løst opp i floken i nord, for å vinne krigen.

Vi får så høre om Donald Cameron, som sammen med andre soldater, i to år har blitt trent for å utføre et hemmelig oppdrag. Ikke før han entrer en av fire X-craftubåtene som settes inn i styrken for å få stoppet tyskerne i Nord Norge, får han vite hva de er satt til å gjøre. Det er litt av et vågestykke de forventes å gjennomføre, når de nå skal ta seg gjennom forsvarsverket for miniubåter og feste sprengstoff til kjølen av Tirpitz.

Romanen er bygget opp av sekvenser som skildrer Henrik og det han gjør, blant annet samkvemmet han har med Klaus. I september 1943 var det 200 fastboende i Kåfjord og 10 000 tyske soldater, de måtte finne en måte å leve sammen på, og dette skildres veldig realistisk i denne boken.

Henrik har funnet seg en gruveåpning i fjellet, som han åler seg gjennom. Når han kommer ut på andre siden, får han panoramautsikt til angrepet som setter Tirpitz ut av spill. Dette er spennende, men det som skjer i miniubåten(e) fikk virkelig pulsen til å øke hos meg. 

Krigens modigste menn er sjøfartshistorie fortalt for aldersgruppen 9+, men jeg vil påstå at alle som interesserer seg for krigshistorie vil ha glede av å lese om angrepet på Tirpitz. Boka er illustrert med fotografier, og er intenst spennende.

Solgunn Solli skriver drivende godt, i tillegg til en spennende historie har boken faktabokser beregnet på barn (eller voksne) som setter pris på noen enkle rammer rundt hendelsene. 

Det hadde vært spennende å visst på hvilken måte niåringer finner boken spennende. Vi voksne som er vokst opp med historier fra 2.verdenskrig, og gjerne har lest hundre bøker om temaet, har det kanskje mer under huden. For meg ble dette et skremmende bilde på en enkelthendelse, som jeg visste mindre om enn jeg først trodde. 

Jeg er veldig glad for å ha lest boken og anbefaler den gjerne videre,

både til barn og voksne ⚄ 

Solgunn Solli er ikke en nær venn av meg, men våre veier har krysset hverandre i bokbloggmiljøet.

Mine tanker om boken er helt mine egne, og ikke påvirket av dette ☺

Sorgsankeren av Heine Bakkeid

Årets utgivelse er den femte i serien om Thorkild Aske, og den siste i følge ryktene. Jeg har lest tre av bøkene i serien, og lot meg friste av en flott omtale på bloggen  Artemisias Verden, til å legge enda mer krim i lesebunken.

Forlaget om handlingen: 
Thorkild Aske blir oppsøkt på hybelen sin av en gammel fiende, en mann som allerede har prøvd å drepe ham to ganger. Mannen forteller at han har fått i oppdrag å drepe fire mennesker på under en uke, ellers dør hans kidnappede åtte år gamle nevø. Nå trenger han Askes hjelp til å fullføre jobben.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2024
Sider: 367
Kilde: PDF fra forlaget

Det er litt av et kappløp med tiden Thorkild Aske er i, i denne femte boken i serien. Historien starter ca 5 måneder etter der St. Avenger sluttet og hovedpersonen vår er fradømt sin stilling som spesialetterforsker. 

I åpningsscenene er livet hans preget av jakten på farmasøytisk stimuli, og midt i sin litt øre tilstand blir han kontaktet, og ledet mot et lik på Jørpeland.

Kurt og Werner, tidligere politi, nå leiemordere er en del av denne, til tider litt for utrolige handlingen. En tidligere politisjef er fengslet i forbindelse med opprulling av et overgrepsnettverk, og når Kurt blir påtvunget oppgaven med å drepe fire personer, drar han Thorkild Aske med seg.

Handlingen inneholder mange brå vendinger, men den er ikke vanskelig å følge. Her er det ukjente som trekker i trådene, og de to som prøver å redde 8 år gamle Martin, lar seg lede hit og dit. Vi befinner oss i underverdenens bedritne irrganger, så noen av scenene er til å rynke på nesen av. Til tross for dette, og det at handlingen tøtsjer innom misbruk av barn, så vil jeg påstå at også sarte sjeler vil ha glede av boken.

Det er ikke lenge siden jeg skrev om St. Avenger, og da pirket jeg i at det ble for mange stemmer. I denne boken er det, i tillegg til hovedtråden, kun noen korte dialoger mellom pasient og psykiater, som forblir anonym helt til det siste, så historien ble mye lettere å følge. 

Sorgsankeren er velskrevet og alt henger sammen med alt. Boken er heseblesende, spennende og absolutt vanskelig å legge fra seg. Siste halvdel av boken leste jeg i en eneste stor jafs, så jeg har ikke problemer med å anbefale den videre ⚄

Andre bloggere om boken: BokBloggBerit og Artemisias Verden 

Serien i rekkefølge:

Jeg skal savne deg i morgen

Møt meg i paradis

Vi skal ikke våkne

St. Avenger

Sorgsankeren

Den siste festen av Kristine Storli Henningsen

Jeg har lest mange av bøkene til Kristine Storli Henningsen, og da jeg leste den første boken om den dedikerte begravelsesagenten Irma Dahl lo jeg masse, så jeg var spent på om denne frittstående oppfølgeren hadde den samme slagferdige humoren. Det skal mye til for at humor i romaner treffer meg hjemme, men Den siste festen fikk meg virkelig til å le godt. Boken kommer ut i disse dager ☺

Forlaget om handlingen:
Irma Dahl har nettopp realisert sitt livs drøm om å starte eget begravelsesbyrå. Hun bestemmer seg for å fylle et hull i markedet, og satse på en ny nisje: Festlige begravelser.
Hvorfor ikke feire livet til den som går bort heller enn å sørge over det? Den siste festen AS tilbyr askeraketter og festlige begravelseslåter. Problemet er at folk ikke ser ut til å forstå konseptet.

Irma må ty til til uortodokse metoder for å promotere byrået, noe som fører henne opp i etiske dilemmaer og absurde situasjoner.

Forlag: Indiemoon

Utgitt: 2024

Sider: 254

Kilde: PDF fra forlaget

Irma Dahl er noe helt for seg selv. I det ytre er hun ganske så vanlig, skilt med to halvstore gutter, men det er personligheten hennes som gjør henne unik. Hun tar det alle sier helt bokstavelig, prøver du deg med ordspill eller tolkninger kan konsekvensen bli at hun tar deg på ordet. 

I denne boken har hun startet et nytt begravelsesbyrå, og det skal bli som henne, noe helt for seg selv. Her skal de lage festlige begravelsessermonier, som feirer livet til de som er død, uten så mye fokus på sorgen over at de er borte. Artige karakterer skrives inn i historien helt fra begynnelsen, "gangsteren" Hassan og hunden Ingebret, kommer blant andre, til å gi livet til Irma positive innslag.

Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, for det at de morsomme scenene kom overraskende på meg, var en av grunnene til at jeg ikke bare humret, men lo høyt med jevne mellomrom. 

Irmas personlighet befinner seg et sted på autismespekteret, helt fra hun ble mobbet som liten, har hun lært om seg selv. Spesielt eksmannen har gitt henne tips om hvordan hun kan unngå å dumme seg ut, eller såre noen, når hun skal tolke andre mennesker.

Historien tar, i tillegg til temaet mobbing også for seg utenforskap, rasisme og overspising. Kristine Storli Henningsen skriver om disse følsomme temaene med respekt, og bruker språket på en måte som gir leseren lett tilgang til essensen. Selv om romanen har mange tussete scener og mye humor, så ligger det hele tiden et alvor bak.

Det er mange festlige scener i denne romanen, og ikke vanskelig å velge smakebit. Her er Irma sammen med en ny bekjent:

Jeg har lyst å stille et oppfølgingsspørsmål, selv om Rolf har frarådet meg dette. Han har gitt meg noen råd etter skilsmissen, og jeg har forsøkt å følge dem så godt jeg kan, for Rolf er bedre på å være et vanlig menneske enn meg. Av og til blir det likevel for vanskelig å ikke sjekke ut noe, uutholdelig med spekulasjonenes ringdans i hodet. 

- Betyr det at du er tiltrukket av meg, spør jeg.
- Hva, sier han, og så begynner han å le. Han blir rød i ansiktet også, det er første gang jeg ser ham rødme.

At begravelsesbransjen trenger en fornyelse, det har jeg skjønt etter å ha lest denne boken. Håper det finnes tilbud som det Irma Dahl kommer med i denne boken, her i Bergen. At det finnes mennesker som Irma, det tviler jeg på, men jeg skulle gjerne hatt henne i livet mitt. 

Multientreprenøren Kristine Storli Henningsener bor i Drammen og hun har gitt ut mer enn 30 bøker i forskjellige sjangre. Henningsen har en allsidig yrkesbakgrunn, blant annet som begravelsesagent og journalist. I dag er hun forfatter, og jobber som rektor på Forfatterskolen, som hun er gründer og eier av.

Er du på jakt etter lett underholdning med en punchline,

så er Den siste festen absolutt et godt valg.

Denne må du få med deg ⚄

En kort historie om norsk kunst av Andreas Kolle

Dette er den andre boken jeg leser av Andreas Kolle hvor han på en lett og underholdende måte lærer oss om kunst og kunstopplevelser. Jeg likte godt den forrige boken En kort historie om kunst, og så med glede og forventning frem til å få en enkel og god innføring også i norsk kunsthistorie. 

Forlaget om handlingen:
Boken gir deg en gjennomgang av den norske kunsthistorien fra bronsealderen og frem til i dag.
Verket tar leseren gjennom en forklaring både om hva kunst er og hvordan man definerer norsk kunst gjennom norsk kunsthistorie en forklaring av forskjellen mellom norsk og annen skandinavisk kunst og så noen betraktninger om hvorfor samtidskunsten er som den er. 

Avslutningsvis har den en flott gjennomgang av noen av landets mest spennende museer og gallerier.

Igjen har Andreas Kolle skrevet en bok som fremstår oversiktlig og ryddig, skrevet i et språk som byr på humoristiske innspill. 

Etter en innledning som synliggjør for leseren hva en kan forvente av boken, får vi lære om hva det er som definerer norsk kunst. Den som vil ta med seg kunnskapen som formidles her inn i galleriene, vil vite mer om betydningen av lyssetting, fargevalg og enkelte detaljer som går igjen.

Hoveddelen av boken tar så for seg den norske kunsthistorien, fra vikingtiden og frem til i dag. Hva var norsk kunst fra 15-1800 tallet, da Norge ikke var et selvstendig land? Hvilken innvirkning hadde fotoapparatet som kom rundt 1840 og kunstig belysning å si for malerkunsten? 

Det var interessant å lese om hvordan fremstillingen av Gud, Jesus og Jomfru Maria er forskjellig på avbildninger i Norge og i andre land, hvor menneskenes utseende avviker fra vår. Dette stemmer jo, men jeg har aldri tenkt over det.

Flere temaer dukker opp her som ga meg noe nytt å tenke på, som hvilken påvirkning industrialiseringen av landet hadde på kunsten, og hva det medførte at borgerskapet ble kunstinteressert. 

Norsk kunst sammenlignes med kunst fra de andre skandinaviske landene, da de på 1800-tallet utviklet seg markant forskjellig, ble mer og mer samstemt i sin stil- og fargevalg.

Boken har som seg hør og bør med mange illustrasjoner, noen er blant mine favorittbilder, mens andre er helt ukjent for meg. Noen eksempler: Christian Krogh, Edvard Munch, Kitty Kielland, Harriet Backer, Theodor Kittelsen, J.C. Dahl. Alle er fine, følelsesladde og gode illustrasjoner til temaet som diskuteres. 

Er du ikke kunstinteressert? da vet du ikke hva du går glipp av. Jeg ble solgt første gang et bilde fikk meg til å trekke pusten, eller en installasjon ga meg klump i halsen. Etter det har jeg oppsøkt kunstmuseer (helst på odde tidspunkt når det er få besøkende der). Jeg trenger å gå inn i min egen boble og sveve utforstyret fra bilde til bilde, for å få fullt utbytte av en kunstopplevelse.

Noe av dette nevner også Andreas Kolle i avslutningen til boken, som ber oss om å gå inn og lete etter grunner til å like noe. Jeg likte i alle fall denne boken, uten at jeg trengte å lete etter grunner, for her popper de frem en etter en ⚄

Forlag: Kontur

Utgitt: 2024

Sider: 160

Kilde: Leseeksemplar

Menopauseboka av Anita Silden Prante

Vi skal gjennom det alle sammen, før eller siden, men hvordan vi opplever overgangsalderen er forskjellig. Det er noen år siden jeg lyttet til noen av Anita S. Prante sine podcastepisoder om dette temaet. Det er veldig flott at hun nå deler sin kunnskap om emnet med oss lesere, og med det løfter overgangsalderen ut av skammekroken.

Forlaget om boka:
Prante vil at du lykkes med å bli fortrolig med din overgangsalder og gi deg det du trenger for å kunne ta gode valg som passer for deg. Det er nemlig ikke slik at det bare er én sannhet om hvordan vi kan håndtere overgangsalderen. Kvinner er forskjellige.

Listen over symptomer kan være skremmende lesning, men uten kunnskap om overgangsalderen er du ikke i stand til å ta kontroll over din egen situasjon. Den kunnskapen og erfaringen Prante deler gjennom boken, er ment å gi deg grunnlaget for å finne verktøyene som fungerer for deg.

I tillegg løfter Prante tematikken inn i en større debatt som handler om overgangsalderens plass i samfunnet og i arbeidslivet.

Boken er skrevet for deg som er i overgangsalderen for at du skal komme deg styrket og klokere ut av denne viktige livsfasen. Samtidig er dette en viktig bok for partnere og alle som lever med noen eller har ansatte som er i overgangsalderen.

Overgangsalderen er mer enn hetetokter og tørre slimhinner. I denne boken får vi høre om alle de diffuse symptomene, som kan skyldes overgangsalderen. Dette ble en aha-opplevelse for meg, som bare så frem til å slippe mensen, og knapt nok hadde hørt om hetetokter. At også bekymringer, uro og angst kan ha sin rot i at kroppen endrer seg, var nytt for meg.

Boken er mer enn bare klinisk oppramsing av symptombeskrivelser. Her får vi lettforståelige forklaringer på hva som skjer når kroppen produserer mindre østrogen og progesteron, som er hormonene som beskytter oss kvinner, når vi er i fertil alder. 

Anita Silden Prante er utdannet jordmor, så det overrasker ikke at hun har en kunnskapsbasert tilnærming til dette temaet. Hun bruker seg selv og sine erfaringer med overgangsalderen i eksempler, som det er lett å kjenne seg igjen i. Plutselig var jeg ikke alene med problemene mine!

I tillegg til å skildre hvilke symptomer som kan tilhøre overgangsalderen, får vi i andre del av boken verktøy som vi kan støtte oss til. Jeg gledet meg over følelsen av å "bli sett" i første del av boken, kjente igjen flere av disse "verktøyene". Kosthold, trening og avspenning, har stått på programmet mitt, det meste av livet. Ingen lettvint løsning her altså, men mye god informasjon som inspirerte til ny giv.

Prante kaller et sted i boken menopausen for "overraskelsesalderen", og det kunne jeg kjenne meg igjen i, for det er ikke tvil om at overgangsalderen hadde noen overraskelser på lur, for meg i alle fall. Vil du være bedre forberedt enn det jeg var, så anbefaler jeg deg å lese Menopauseboka ⚄

Forlag: Solumbokvennen

Utgitt: 2024

Sider: 181

Kilde: Leseeksemplar

Det du eier evig av Inger Johanne Øen

Dette er første bok i en planlagt krimserie med Silja Frost. Den tar oss med til Hønefoss politistasjon, litt artig for en bergenser som for første gang besøkte denne byen forrige sommer. 

Forlaget om handlingen:
Silja Frost hadde aldri tenkt å flytte fra hovedstaden, men en syk bestemor tvinger politietterforskeren hjem til Åsa utenfor Hønefoss. I barndomsbygda er det som om tida har stått stille. Vennene, naboene og festene er de samme – og Leo har fortsatt en farlig tiltrekningskraft.

Siljas gamle bestevenninne, Ann, er fortsatt savnet etter at hun forsvant på vei hjem fra en fest for 19 år siden. Traumet har hengt over bygda siden.

Så blir liket av en kvinne funnet i en tønne på en nedlagt gård. Det viser seg raskt at det er Ann. Etterforskningen vekker uro i bygda, og gammelt grums kommer til overflaten. For Silja blir det personlig – så personlig at flere ønsker henne av saken. 

Silja Frost var en spennende karakter å bli kjent med. Hun har en turbulent oppvekst bak seg, med en fraværende far og en mor som har oppført seg sånn, at Silja for det meste har vokst opp hos besteforeldrene.

Etter politihøyskolen flytter hun tilbake til den lille bygda Åsa, hvor hun vokste opp. Dette er et mye brukt grep i krimbøkene jeg har lest i det siste, og en fin måte å komme tett innpå lokalbefolkningen på et lite tettsted. Silja kjenner de fleste involverte i den nitten år gamle uoppklarte mordsaken, og det er stort sett de samme menneskene som bor der fremdeles.

Det er heller ikke noe grensesprengende nytt over plottet. Historien fortelles fra to vinkler, både 1990 hvor drapet på Ann fant sted, og 2009 som er bokens nåtid. Første del av boken bærer preg av omstendighetene rundt oppdagelsen av liket. Vi hører mye om lokalmiljøet, i begynnelsen mest sladder om gården hvor liket ble funnet, men senere går vi litt dypere inn i enkelte av karakterene sin historie.

Silja bærer på mange minner fra oppveksten, som vekkes til live nå når hun ferdes på hjemlige trakter. Opplevelser fra barndommen trer frem, og preger hennes tanker rundt det hun er satt til å gjøre i jobben sin.

Hun har flere kolleger på politikammeret i Hønefoss og ikke alle er like hyggelige. Det er tydelig at dette er første bok i en serie, for små drypp forteller meg at vi får høre mer om denne gjengen i senere bøker. 

Miljøskildringer og karakteroppbygging er noe Inger Johanne Øen er god på. Hun skriver frem gode stemninger, i noe jeg absolutt vil kalle en velskrevet krim. Jeg satt ikke klistret til boken, til det ble det for mange skildringer av mellommenneskelige relasjoner og for lite intrigebygging, for min smak. 

Det du eier evig er skrevet i et språk som ikke tyr til lett gjennomskuelige virkemidler. Vekslingen mellom de to tidsepokene gir en god rytme i lesingen. Mot slutten skrus tempo litt opp, dramatikken øker og når morderen ble avslørt, hadde pulsen min økt noen hakk.  

Artemisias Verden, Hildes bokblogg, Hverdagsnett, Flukten fra virkeligheten 

 og Henningbokhylle har også blogget om denne boken ☺

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2024

Sider: 400

Kilde: Leseeksemplar

St. Avenger av Heine Bakkeid

Dette er den fjerde boken i serien om antihelten Thorkild Aske. Boken hadde jeg "glemt" i krimhyllen min, men da jeg oppdaget at neste bok i serien Sorgsankeren er kommet ut nå i år, fikk jeg fart på meg. Er du glad i det vi ofte kaller Nordic Noir, så er denne rivertonvinneren midt i blinken for deg :)

Forlaget om handlingen:
Stavanger - det var der det gikk til helvete. Det var der han mistet Frei. Det var der han mistet jobben.

Når det ille tilrede liket av det som antas å være politimannen Simon Bergeland blir funnet nedgravd i sanddynene på Solastranda, må Thorkild Aske vende tilbake til Stavanger på leting etter svar. Simon var ikke bare Freis kjæreste, han var også grunnen til at Thorkild fikk sparken i Spesialenheten. 

Det viser seg snart at ingenting i fortiden var slik han trodde, og når truslene begynner å hope seg opp, blir det også klart for Thorkild at returen til Stavanger ikke bare er uønsket, den kan også ende med å koste ham livet.

Historien fortelles fra flere vinkler, og fra to forskjellige tidsepoker med fem års mellomrom. Hendelsene i første historie er oppløperen til det som skjer i nåtid, og i tillegg til dette blir noe skrevet i kursiv, og vi leser litt dagbok, som også fyller ut bildet.

I tillegg til liket som blir funnet i sanddynene, kommer en mann flyvende ut av et hotellvindu mens en annen blir funnet død i dusjen. Et innbrudd hvor blant annet en laptop blir stjålet er en viktig del av denne historien, som foregår i og rundt Stavanger.

                                        Slå til meg om du føler at det vil hjelpe, eller kom deg ut Askekødd. Jeg vil ikke se trynet ditt flere ganger. Ikke i dag, ikke i morgen etter at jeg har sagt mitt til Spesialenheten. Aldri er for tidlig, skjønner du? Han skal til å rette en harmdirrende pekefinger mot meg, men faller heller bakover i sengen og ender opp med å peke opp mot taket. - Aldri er for tidlig.

Vi befinner oss absolutt på byens skyggeside i denne boken, ensomhet i juletiden legger et ekstra dystert ferniss over historien, og når en tøff brande på over to meter ringer Aske og hvisker at han ikke vet hvor han er og at han er redd, gikk det kaldt nedover ryggen på meg.

Jeg brukte litt energi på å hoppe mellom de forskjellige handlingene, men mot slutten fløt det lettere. Spenningskurven går litt opp og ned, mens jeg hadde mest kriblinger i magen når det nærmet seg slutten. Bakkeid skriver veldig bra, jeg liker språket hans og ikke minst karakterene som står krystallklart frem. Nå gleder jeg meg til å ta fatt på Sorgsankeren, som ligger klar på Kindelen ☺

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2021

Sider: 476

Kilde: Leseeksemplar

Liksteinen av Marit Reiersgård

Liksteinen er den femte boken i serien om Verner Jacobsen og Bitte Røed. Jeg har lest alle bøkene, og frydet meg over at det kom enda en bok i serien, etter seks års ventetid. Spørsmålet er om det kommer flere?

Forlaget om handlingen: 
I en leilighet i Drammen blir en mann funnet død innelåst i en rosemalt kiste fra 1800-tallet. Drapsofferet var en aktiv jeger, og jaktlaget mannen tilhørte, viser seg å ha forbindelser til alvorlig miljøkriminalitet. Etterforskningen avdekker etter hvert en tragisk familiehistorie som strekker seg gjennom generasjoner. Etterforskerne Bitte Røed og Verner Jacobsen skimter snart et sterkt motiv og frykter at flere liv står i fare. Samtidig skaper deres gjensidige tiltrekning skyld og dårlig samvittighet overfor Verners gravide kone. Det hele ender i et iskaldt drama i en liten bygd i Hallingdal.  

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2024
Sider: 368
Kilde: Bookbites

Kriminaletterforsker i Drammen Bitte Røed, blir kontaktet av en gammel venninne, og bedt på besøk. Rett før hun skal kjøre til Hallingdal melder Siri avbud, men Bitte har hotellreservasjon, så hun kjører avgårde.

Kollegaen hennes Verner Jacobsen har det ikke så bra. Kona Ingrid er gravid og han innser at det er ingen vei utenom, han må finne frem strikkepinnene. Det nære forholdet han har hatt til Bitte er avsluttet og de unngår hverandre på jobb, men han får henne ikke ut av tankene.

Bitte oppsøker Siris bror og mor, og etter samtaler med dem blir hun enda mer urolig for hva som kan ha tilstøtt den gamle venninnen. Hun får høre om jaktlaget som Jonny er en del av og at en av medlemmene nylig er død.

Når innholdet i den rosemalte kisten i Drammen blir avslørt, knyttes de to lokasjonene sammen, og til stort hell for politiet i Drammen, kan Bitte Røed ta tak i tingene fra der hun er, i Hallingdal.

Det er ekte mennesker vi har med å gjøre i Marit Reiersgård sin krimserie, de fleste har en sær side, og ingen er bare slem. Plottet holdes skjult lenge, men jeg kan røpe at lyssky affærer åpenbarer seg i forbindelse med miljøkriminaliteten som avsløres. Jeg likte den gode fremdriften i historien, og etterforskingen er ikke av den tekniske sorten, noe jeg også satt pris på. 

Er du på jakt etter velskrevet krim, så trenger du ikke leite lengre ⚄

Artemisias Verden har også skrevet om boken!

Serien i rekkefølge: 

• 2012 – Stolpesnø 
• 2014 – Jenta uten hjerte 
• 2016 – Paradisbakken
• 2018 – Det de døde vet 
• 2024 – Liksteinen

Oppsummering for lesemåneden mars

Ikke spør meg hva som skjedde i mars måned, jeg ser at jeg har lest helt ut av alle proporsjoner, jeg føler meg som en grådig unge som aldri får nok sjokolade. Sier meg fornøyd med variasjonen og at jeg har lest en 1001-bok denne måneden. Men antall bøker, er ikke en aprilspøk. 

De to 6`erne har havnet på en novellesamling og en barnebok, det sier kanskje litt om at jeg sluker mange romaner og krim, så det skal litt til å nå opp for dem. 

Dette leste jeg i mars: 

1. Signe Holm - Godset - 4
2. Mikael Niemi - Stein i silke - 5
3. Paul Auster - Usynlig - 1001 - 5
4. J.M. Coetzee - Polakken - 5
5. John Ajvide Lindqvist - Håndtering av udøde - 3
6. Eva Fretheim - Fuglekongen - 4
7. Nina Ring Aamundsen - Maria, Maria - barn - 5
8. Anne Stern - Jordmoren i Berlin - 5
9. Therese Bohman - Andromeda - 4
10. Torborg Nedreaas - Jeg skal ha revansje - noveller - 6
11. Wenche Mühleisen - Alt jeg frykter har allerede skjedd - 4
12. Andreas Kolle - En kort historie om norsk kunst - 4
13. Kristine T.G. Hardeberg - De fordømte - 5
14. Elina Backman - Når kongen dør - 4
15. Michel Houellebecq - Noen måneder i livet mitt - 4
16. Elin Brend Bjørhei - Døden i Munkemyra - barn - 6
17. Hanne Gellein - Alle fugler små - 5
18. Maria Navarro Skaranger - Jeg plystrer i den mørke vinden - 5
19. Katja Oskamp - Marzahn mon amour - 4
20. Marit Reiersgård - Liksteinen - 5
21. Maja Lunde - Lukkertid - 5
22. Jon Øystein Flink - Dobbeltgjengerne - 4
23. Hanne Gellein - Døden skal du lide - 4
24. Eivind Hofstad Evjemo - Ingens herre - 4
25. Hanne Gellein - Aldri være trygg - 5

Romaner: 14

Noveller: 1

Essay: 1

Krim: 6

Barn: 2

Sak: 1

Kulturopplevelser i mars:
Kvinne kjenn din kropp, på Det Vestnorske Teater, DnS lørdagskafè med Frode Grytten om stykket Menn som ingen treng, som jeg skal se i april. DnS teateroppsetning av Av måneskinn gror det ingenting og Harmonien som fremførte Beethoven og Brahms.

Jeg kan ikke unnskylde den utagerende lesingen på overflod av kulturbegivenheter heller, så jeg får bare håpe på en jevnere fordeling i april.

Lykke til med neste lesemåned alle ivrige lesehester der ute ☺

Marzahn, mon amour av Katja Oskamp

Marzahn mon amour kom ut i Tyskland i 2019, og lå lenge på bestselgerlisten. Den ble nominert til flere priser før den i fjor ble vinner av International Dubliner Literary Award. Katja Oskamp vokste opp i Berlin og var 19 år da muren falt, dette inntrykket preger naturlig nok denne romanen, som jeg likte veldig godt.

Forlaget om handlingen:
En kvinne på vei inn i de «usynlige årene» som middelaldrende forlater sin mislykkede skrivekarriere for å omskolere seg til fotpleier i forstaden Marzahn, hvor DDRs middelklasse flyttet inn i nybygde betonghøyhus i utkanten av Berlin på 1970-tallet. Mens føtter files, vaskes og smøres forteller kundene sine livshistorier.

Marzahn, mon amour er en fortelling om en bydels forvandling fra et hverdagslig perspektiv. En hjertevarm beretning om det livet som var, det som kunne ha vært og det som gjenstår fortalt gjennom et rikt persongalleri.

Forlag: Press
Utgitt: 2019/på norsk 2024
Sider: 172
Kilde: Bookbites

For en herlig roman! Jeg er ikke glad i tær, ser knapt nok på mine egne, så å skulle lese en historie om en pedikyrist antok jeg kom til å bli en utfordring. 

Heldigvis skriver Oskamp muntert og naturlig om alle kundene til hovedpersonen, og kun enkeltord innimellom fikk meg til å vende blikket vekk fra siden, for å riste av meg synet av neglesopp og annet unevnelig.

Jeg frydet meg over historien, og ikke minst over blikket på DDR-tiden, som flere av de tilårskomne kundene hennes har minner fra. Ja, for det skravles når det sitter kunder i stolen, som etter fotbadet, heises opp, og tituleres som en trone.

                                    Tiffy ser storøyd på meg med de mørkebrune øynene sine, vannet stiger, så taper hun kampen mot tårene og rørelsen idet jeg roper: Jobben vår er dyrebar! Kundene våre er toppen! Marzahn, mon amour! Herregud, nå dikter`a igjen, sier Flocke og smiler. Det må jeg jo, snuppa, svarer jeg, ingen kan vel leve av bare føtter.

Tips om denne romanen fikk jeg fra en NRK-podcasten Åpen bok, som kaller den postkommunistisk feelgood-litteratur. De snakket om språket som innimellom bærer litt preg av et forsøk på østkantdialekt, men som oversatt til norsk ikke satt helt, dette er jeg helt enig med.

 At dette er en underholdende og fin roman, er det ingen tvil om,
jeg hadde stor glede av en tur innom Marzahn.
 

Lukkertid av Maja Lunde

Maja Lunde er kjent for sin klimakvartett som startet med Bienes historie i 2015. Bøkene hennes er oversatt til 40 språk, og gitt henne flere anerkjente priser. Jeg har lest bøkene, og likte dem godt, vil du vite mer om hva jeg syntes, kan du benytte deg av søkeboksen øverst til venstre på bloggen. 

Forlaget om handlingen:
En alminnelig tirsdag i juni stanser menneskenes tid. Barn slutter å vokse, babyer fødes ikke, ingen blir eldre eller dør. Naturen går imidlertid sin gang, natt følger dag, planter gror og dyrene lever som før.

Vi følger seks personer gjennom noen intense sommeruker. For livstruende syke Jenny blir tidsstansen redningen. For Jakob, som venter barn, er den et brutalt hinder. Mens den endrer hele forholdet mellom nyforelskede Ellen og Philip. Desperasjonen stiger, hva skal til for å vende tilbake til normalen?

Lukkertid er en tankevekkende og medrivende fortelling om å ha uendelig med timer til rådighet. En historie med mange lag som utforsker vårt forhold til egen kropp, til tid og ikke minst til dødens ubønnhørlighet.

Til forskjell fra Klimakvartetten, er denne romanen fortalt i ett hendelsesforløp. Vi befinner oss i nåtid, nærmere bestemt noen uker fra 6 juni, som er tiden hvor all utvikling stoppet helt opp.

Jenny og Christian har med seg barna Konrad og Victor i bilen, de kjører hjem fra hytten og opplever skrekkscenariet at de nesten kjører utfor et stup. Jenny er fotograf, og har et yrke hvor døden er et mulig utfall, men akkurat nå er det kreftsvulsten som holder på å ta livet av henne.

Otto og Margo er gamle, de holder på å flytte fra eneboligen de har levd i hele livet, og ikke minst hagen som Otto i årevis har pleid med stor kjærlighet. Livet i leilighet med heis og uten hage, gjør det vanskelig for de to å holde sammen.

Lisa og kjæresten Jakob er unge, men når de oppdager at de er gravid gleder de seg over det. Spesielt Jakob går veldig opp i graviditeten, og ønsker seg mer oppmerksomhet, enn det han får som vordende far. 

Ellen, Philip og Markus er unge adrenalinjunkier som har funnet hverandre i felles interesse for fallskjermhopping. Ellen jobber i et begravelsesbyrå, og får raskt merke "stillstanden" på arbeidsbyrden, for etter 6 juni er det ingen som dør lengre.

Den menneskelige utvikling har gått inn i en stillstand, døden finnes ikke lengre, og sykdommer har stoppet å utvikle seg. Dette høres jo fint ut, men for Lisa som har en baby i magen, blir det vanskelig. 

I løpet av romanen får vi mange eksempler på hvordan denne stillstanden oppleves, de gamle våger å ta plass med høye stemmer og ubekymret oppførsel, der de skåler for tiden. Men fort merkes det at den kognitive utviklingen hos barna også har stoppet opp. 

Når sykehusene fylles opp av pustende mennesker som skulle vært døde, blir det satt krisestab (som vil ville sagt i dag) Noe må gjøres for å komme tilbake til normalen.

Jeg likte Lukkertid godt, handlingen var lett å følge med på, og selv om dette (heldigvis) er fantasi, så klarte jeg å se for meg en verden, hvor noe sånt hadde skjedd. Refleksjonene rundt det å være menneske er fine, og den respekten Maja Lunde viser når hun formidler et litt fordekt klimabudskap på, gjorde denne leseren godt. 

Det går jo ikke an å kun lese krim i påsken, så jeg valgte meg Lukkertid, ikke det, den bød på spenning denne romanen også - jeg anbefaler den gjerne videre!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2023

Sider: 269

Kilde: PDF fra forlaget

Aldri være trygg av Hanne Gellein

Da jeg skulle lese Aldri være trygg, oppdaget jeg at dette var den tredje krimromanen om rettspatologen Silje Andersen. Jeg fant de to første bøkene hennes, Alle fugler små og Døden skal du lide på Storytel, og lyttet meg gjennom dem, som en fin oppvarming til årets utgivelse. Dette er en psykologisk krim med thrillerens heftige tempo. Scroll nederst for kjappe omtaler av de to lydbøkene!

Forlaget om handlingen: 
Da Silje Andersen våkner opp, er hun lenket fast i en mørklagt og illeluktende kjeller. Hvordan ble hun fanget her, og hvem vil henne så vondt? Hun kjemper for å komme seg løs og i frihet, men hvordan skal hun klare det? Omverdenen tror hun har reist på ferie. Det er kun én person som er mistenksom nok til å undersøke – bestevennen Luca Stellander. Men nå sitter han varetektsfengslet etter at det har kommet nye opplysninger i en gammel drapssak.

Fem år er gått siden lederen i Nordisk Front ble drept, og et sentralt vitne hevder å ha sett at det var Luca som slo ham i hjel. Forgjeves har Luca Stellander forsøkt å ta avstand fra sin fortid i det høyreekstreme miljøet. Men nå henter skyggene ham inn. Hva skjedde egentlig den kvelden for fem år siden i Falstadskogen?

Det er herlig å gå i gang med tredje bok i en serie, som jeg har lest på rappen. Karakterene er stort sett de samme, men mye har skjedd siden sist. 

Erlend og Silje er ikke sammen lengre, han taklet ikke at hun hele tiden så seg over skulderen og stadig oppførte seg rart. Takke meg til, når hun ikke satt ham inn i situasjonen med eksen.

Silje har tatt ferie, og antas å være bortreist, så når eksen kidnapper henne og holder henne fanget, er det ingen som reagerer. Luca, som er den som reagerer først på at det ikke er livstegn å få fra Silje, blir også satt ut av spill, når gamle synder slår hardt tilbake på ham.

Første halvdel av boken er delt opp i flere handlingstråder, Silje som er fanget og Luca som blir hanket inn av politiet. Bakgrunnshistorien for knipen som Luca befinner seg i nå, blir også skildret i en egen sekundærhistorie. Erlend er inne i bildet, fordi han er politi, og vil hjelpe Luca, men det tar lang tid før disse to mennene i Siljes liv, aner at noe er galt hos henne.

Det var noe skikkelig klaustrofobisk over første halvdel av denne boken. Det at Silje hadde det så vont, og ingen leitet etter henne, var skikkelig ekkelt å lese. At Luca også satt fanget bygget videre på min frustrasjon. I denne innledende fasen interesserte ikke historien om nynazistene meg, så den forble lenge et irriterende innslag. 

Da reiste hun seg brått, rød i ansiktet. 
Kjærlighet? Med en svarting? Er du gal? Du har blitt totalt venstrevridd. En kommunist, akkurat som far din. Jo visst, Luca, jeg vet! Jeg vet at faren din er kommunist, og jeg fortalte det til Magne. Kan ikke ha en forræder blant oss. de andre måtte få vite.

Når det endelig løsner i saken mot Luca, og han og Erlend begynner å leite etter Silje, løsner det også for meg. Nå er det interessant å høre om det høyreekstreme miljøet, som Luca for fem år siden løsrev seg fra. Spenningen tok seg opp, og jeg leste med frydefull forventning frem mot det som jeg antok å bli en happy ending. 

Artemisias Verden har også blogget om boken, les gjerne!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 288

Kilde: Bookbites

Forlaget om handlingen: 
Patolog Silje Andersen har nettopp flyttet fra en tung fortid til Trondheim. Under obduksjonen av en ung gutt oppdager hun en skjebnesvanger sammenheng. Dommer Ingeborg Witsøe Berg er fortsatt i sorg over datteren Maja som mistet livet i en ulykke. Mens hun forbereder en viktig rettssak, oppdager Ingeborg en kjøttmeis inne i huset. To spørsmål dukker opp: Hvordan kan datterens yndlingsfugl ha tatt seg inn i et lukket rom? Og hva hendte egentlig da Maja druknet i Nidelva? 

Silje Andersen og Ingeborg Witsøe Berg var to spennende karakterer å bli kjent med. Det som gjorde denne debutboken ekstra spennende var bakteppet av maktmisbruk og hemmelige broderskap. 

Som oppvarming, da jeg skulle lese Aldri være trygg, var denne boken som en smakfull aperitiff. Den er forholdsvis kort, men greide å engasjere meg helt fra starten. Jeg gledet meg til å ta fatt på neste bok.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2020

Sider: 320

Kilde: Storytel

Forlaget om handlingen: 
På Moveien sykehjem virker beboerne forskremte, redde og forvirrede. I det siste har det vært usedvanlig mange dødsfall med en uvanlig hard influensasesong, og samtidig er det lite penger til vedlikehold. Stakkars demente Alma Lien, hun kom seg ut gjennom de stengte dørene og ble funnet frosset i hjel. Rekken av dødsfall gir patologen Silje Andersen en dårlig følelse, og hun mistenker at noe kan være fryktelig galt. Men hvordan kan hun klare å bevise det? Det er jo naturlig at de gamle dør.

Denne andre boken i serien starter et år etter forrige. Silje opplevde ting som hun nå har fått bearbeidet, og nå skal hun utføre sin første patologiske undersøkelse på lenge.

Iherdig og nøye som hun er, er det Silje som oppdager både sammenhenger og detaljer, som etterforskingen trenger. Siden hun også er en utålmodig sjel, så tar hun skjeen i egne hender litt for ofte, noe som fører henne inn i vanskeligheter. Det som gir henne mest vanskeligheter er eksmannen som forfølger henne, og som hun ikke sier noe om til verken kjæresten Erlend, eller bestevennen Luca.

Forfatter og sykepleier Hanne Gellein har til denne historien latt seg inspirere av sykepleier Arnfinn Nesset som i 1983 ble dømt for å ha tatt livet av 22 eldre mennesker på et sykehjem i Orkdal.

Til tross for at historien er veldig likt bygget opp som den forrige, koste jeg meg med Døden skal du like også, og gledet meg over at Aldri være trygg lå klar på iPaden.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2022

Sider: 368

Kilde: Storytel

Jeg plystrer i den mørke vinden av Maria Navarro Skaranger

I 2015 leste jeg Skarangers roman Alle utlendinger har lukka gardiner, og selv om jeg ikke husker detaljer fra handlingen, så husker jeg hvor frustrert jeg var på "jallaspråket", da jeg leste den boken. Denne romanen er skrevet på helt normal bokmål, og det ble en riktig fin leseopplevelse ☺

Forlaget om boken: 
Sidsel sovner ofte i stolen, med hekletøyet, foran TV-en. Hun stiller opp for datteren Em og barnebarnet sitt, men lever ellers et stille og rolig liv. Etter at Sidsel havner i en bilulykke, begynner hun å oppføre seg rart. Men hva betyr rart? Og hvem er Sidsel? Det vet hun ikke selv, og det vet ikke fortelleren heller. 

Fortelleren i denne romanen blander inn sine egne erfaringer, diskuterer og begynner om igjen, prøver å se Sidsel fra ulike kanter for å forstå livet hun har laget seg. Vi opplever henne slik hun kan fremstå for datteren, venninnen, fastlegen, vi får deler av livshistorien hennes, og vi følger henne gjennom noen forvirrede ensomme dager. For hvordan kan Sidsels historie fortelles uten at den omformes til å bli noe annet enn Sidsel selv opplever?

I åpningsscenene er vi i nåtid, det vil si at Sidsel er uføretrygdet, lever et stille liv alene, med datteren og barnebarnet i nærheten. Hun sitter barnevakt for Liam, men Em holder henne under oppsyn. 

I begynnelsen vet vi ikke hvorfor Em ikke stoler helt på moren sin, men etter hvert som historien avdekker fortiden til Sidsel, skjønner vi at Em er litt forsiktig. 

Skildringer av enkeltepisoder er med på å gi leseren et levende bilde av situasjonen, som for eksempel når hun krasjet bilen. Sidsel har problemer med de sosiale kodene, oppmerksomheten hennes sklir ut i samtale med andre og hun fremstår som tafatt. Vi hører om sykdomsforløp og tidligere innleggelser og en liste med symptomer og diagnoser som er lang.

Hvorfor faller livet ned i hodet på noen, men ikke på andre? Det er jo så urettferdig?

Fortelleren er mer eller mindre aktiv gjennom hele romanen, noen ganger blir det litt anmassende, med Sidsel ditt, og Sidsel datt, men skråblikket hun har på Sidsel innbyr også til litt lettere stemning. 

Jeg likte denne korte romanen godt, er litt usikker på slutten, den kom litt brått, på meg i alle fall. Skaranger skriver med innsikt, og respekt for tematikken hun drøfter. Hun bruker et muntlig språk uten fagterminologi, så leseren forblir i roman-modus. 

Romaner som dette kan være med på å øke forståelsen og respekten for psykiske lidelser, i samfunnet. Er dette noe du har lyst å få utviklet ditt perspektiv på, anbefaler jeg gjerne denne romanen  ⚄

Forlag: Oktober

Utgitt: 2023

Sider: 189

Kilde: PDF fra forlaget

Dobbeltgjengerne av Jon Øyvind Flink

Etter forfatterdebuten i 2003 har Jon Øyvind Flink skrevet 6 romaner, i tillegg til et skuespill og en diktsamling. For meg ble dette et nytt bekjentskap, som jeg gjerne pleier i fremtiden.

Forlaget om handlingen: 
Verden kan ende når som helst, særlig etter en fuktig bytur. Fire litterater våkner på Nesøya, og i dyp fylleangst opplever de noe som kanskje er begynnelsen på dommedag. Etter denne romanåpningen forteller Dobbeltgjengerne en historie om uoppfylt kjærlighet, barndomstraumer og identitet.

Forlag: Kolon

Utgitt: 2023

Sider: 188

Kilde: Leseeksemplar

Noen elementer i denne korte romanen tilsier at jeg har lyst å kalle den for "litt rar". Men, stort sett så følger vi et hendelsesforløp som er lett å følge. 

Romanen er delt i fem deler av forskjellig lengde kalt 1-2-3-2-1. Fortellerstemmen er anonym så vidt jeg kunne se, en ung mann som har flyttet til Olaf Ryes plass i Oslo, og som jobber i et reklamebyrå. Etter en kraftig rotbløyte med noen venner havner de på Nesøya, og der ute opplever de at en god del krysserraketter fyker over hodene deres og eksploderer i hovedstaden.

I del to går vi noen år tilbake, hvor han oppsøker en spåkone som blir riktig forferdet når hun ser hva kortene sier om ham. Etterpå krasjer en fyr på elsparkesykkel i ham, en fyr som er til forveksling lik ham selv.

Den midterste delen er den største, og her hører vi om hvordan foreldrene hans var bitre fiender og sloss gjennom hele oppveksten, til ham og lillebroren. Far er borte for lengst, og nå er mor død også, de to brødrene må rydde ut av huset hennes. Mens vår mann strever med kjærligheten er broren gift, men de har vært venner hele livet. I morens etterlatenskaper finner han et foto av en gammel forelskelse, og dette er inngangen til enda en liten anekdote.

                Hvis jeg er for full til å kjøre, så er jeg også for full til å ta kloke valg. Det er med andre ord ugreit å dømme meg, om ikke juridisk, så i hvert fall moralfilosofisk, hvilket burde holde for lekfolk. Om den type logikk er vanskelig å få orden på, sjangler jeg likevel ut i gangen, tar på meg jakke og sko og går ut i bilen.

Denne delen av boken har mye handling, og etter en start hvor jeg brukte litt energi på å skjønne hva jeg egentlig leste, så ble det nå mye lettere. I avslutningen av denne delen er han på jobbkonferanse på Gjøvik, og opplever synet av de samme krysserrakettene, som "han" (?) så i starten av romanen.

Selv om skrivemåten i korte perioder ga meg litt hodebry, så likte jeg romanen godt. Romanen har et godt språk, er passe sær og har litt humor, spesielt det at han leste filosofiske verker av Kant og Witgenstein som sovemiddel, moret meg. Handlingen har et par uventede vendinger, spesielt en ga meg skikkelig hakeslepp.
 

Har du lyst å lese noe litt utenom det vanlige,

så utfordrer jeg deg til å lese

Dobbeltgjengerne ☺

Noen måneder i livet mitt av Michel Houellebecq

Dette er en bok som fordrer at du har lest en eller gjerne flere av Michel Houellebecq romaner, for å få full forståelse for hva det går i. Jeg har lest flere, blant annet disse to som er å finne i 1001 bøker du må lese før du dør: De grunnleggende bestanddeler og Utvidelse av kampsonen.  

Forlaget om handlingen:
Det er et selvbiografisk, polemisk forsvarsskrift – eller det Houellebecq selv kaller en «eksorsisme», et forsøk på å drive det vanskelige han har opplevd, ut av sinnet og gjenvinne kontrollen. 
I boken forteller han kronologisk om de to store skandalene han har vært involvert i det siste halvåret, de islamkritiske uttalelsene i den franske filosofen Michel Onfrays tidsskrift Front populaire i fjor, der han gikk langt i å forbinde muslimer med kriminalitet og antyde muligheten for en borgerkrig, og pornoskandalen der han mener å ha blitt ført bak lyset av det tvilsomme nederlandske kunstkollektivet KIRAC.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 112

Kilde: Biblioteket

I denne essayistiske teksten tar han for seg noen helt konkrete hendelser i sitt eget liv. Når en går hardt ut i offentligheten med sine synspunkter, vil en gjerne støte noen, og det er akkurat det han har gjort. 

Litt indignert kanskje, har han mottatt svar på tiltale, og i denne teksten kan en lese hans respons. Han har bedt om unnskyld, og gjort rettelser i tidligere tekster. Han har glattet over krenkelser ved å forklare synspunktene sine på en mer nyansert og gjennomtenkt måte.

Da Plattform kom ut i 2002, ble han beskyldt for å ha kommet med hatefulle ytringer, noe som førte til en rettssak. I 2015 kom Underkastelse ut, en roman som også fikk stempelet "islamofob", i følge ham uten grunn. Han forklarer hvorfor dette var skivebom, og gir oss en veldig fornuftig klargjøring som skiller mellom kriminalitet og islam.

                                        Insisterer imamene i prekenene sine i tilstrekkelig grad på at omsetning av dop ikke er tillatt i islam? Det vet jeg heller ikke. Det jeg vet, eller i hvert fall det som for meg virker innlysende, det er at vi ikke står overfor et problem med noen religion, men rett og slett med kriminalitet.

Videre hører vi om romanen tilintetgjøre, men bare i en bisetning. I tillegg til å snakke om rasistiske ytringer, hører vi om sex, drugs and rock `n roll. Han og kona liker å spille inn pornofilmer, og når en ikke leser kontrakten med produsenten nøye, kan en gå på en lei smell. Denne hendelsen tar mye av boken, og jeg må innrømme at dette ligger så pass langt utenfor min komfortsone, at det var vanskelig å leve seg inn i problemet. 

I ett avsnitt erkjenner han at han i likhet med Thomas Mann, har "tynget fortellingene sine ned med problemer og ideologier". Artig at han skulle skrive om din beundring for Thomas Manns forfatterskap, for jeg har lest Trolldomsfjellet og har Buddenbrooks liggende klar ☺

Jeg likte egentlig denne korte boken godt, Michel Houellebecq har for meg fremstått som reflektert men ganske uspiselig. Denne boken fikk meg til å se ham mer som et menneske, vel og merke med sære interesser, men det holder jeg ikke imot ham. 

Har du også undret deg over denne franske samfunnsdebattanten og forfatteren, kan Noen måneder i livet mitt by på et nytt innblikk. De som ikke har et litterært forhold til ham, trenger ikke begynne med denne boken, men gjerne lese noe annet av det han har skrevet.

God palmesøndag dere 🐣🐣🐣

Døden i Munkemyra av Elin Brend Bjørhei

Døden i Munkemyra er den første boken i en ny spenningsserie for barn i alderen 9-12. Denne krimserien heter Feriemysteriene, og etter å ha lest boka skjønner jeg at målgruppen har mange spennende lesetimer å se frem til.

Forlaget om handlingen:
Tvillingene Sara og Mathias tror det kommer til å bli veldig kjedelig å tilbringe påsken på den eldgamle familiehytta i skogen. Men brått dukker det opp et mystisk lys utenfor. Og så forsvinner vennen deres, Gabriel, men søsknene har ikke mobildekning til å ringe politiet!

Forlag: Kagge
Utgitt: 2024
Sider: 134
Kilde: Leseeksemplar

Når en godt voksen dame leser barne- og ungdomsbøker, må det bli med bevissthet om målgruppen. De aller beste bøkene jeg leser i denne sjangeren, er de som får meg til å glemme at jeg ikke er i målgruppen. Dette er en sånn bok!

Boken hadde lagt på vent en stund, da jeg bestemte meg for å lese den, og helt tilfeldig var det på samme dato som handlingen starter, sånt er gøy. 

Døden i Munkemyra inneholder alt som skal til for å få en spennende lesestund. Et fint knippe av krimvirkemidler drar leseren inn i handlingen med en gang. Som voksen leser, satt jeg pris på fraværet av ungdommelig slang og litt for "voksne" episoder, dette er en bok for barn, som også voksne har glede av å lese. 

Det er to nysgjerrige og modige barn vi møter i Sara og Mathias. Når de ufrivillig blir strandet på farmors gamle hytte for påsken, og det utenkelige skjer at de ikke har mobildekning, blir det krise for Sara som har noe på gang med Adion.

Farmoren deres er krimforfatter, så barna er nysgjerrig på å komme seg inn på rommet hun bruker til kontor. Døren skal forbli låst sier far, for farmor som har vært forsvunnet en stund, er antatt død, men det er ikke bekreftet enda.

Dette er et mysterium som nevnes her, men det er ikke det boken handler om. Her er det økokriminalitet som gjelder, et tema som blir mer og mer aktuelt i forhold til utbygging av skitrekk og hyttelandsbyer. Hva dette har med barna å gjøre, er ikke lett å se for seg, men tittelen på boka røper at bevaring av sjeldne økosystem er tema som ligger i bunn.

Det er ikke sikkert at barn som leser selv, henger seg så veldig opp i bakgrunnen for kriminaliteten som avdekkes, for det er barnas gjøren og laden som preger handlingen. Spenningsmarkørene er mange, og tilpasset målgruppen. Selv om her finnes en sidetematikk, så er romanen fri for den skjulte moralen som ofte finnes i barnebøker. 

Barns blikk på voksne er glimrende skildret her, så uinteressert som foreldrene er i det barna forteller, og den mangelen på forståelse de viser, synes jeg er spot on. Det er mange voksne som ikke tar barns bekymringer på alvor, men feier det vekk med en ugjennomtenkt kommentar. Det er ikke rart at barn ofte holder det de tenker på for seg selv...

Døden i Munkemyra er spennende fra første til siste side, den har god utvikling og flere uventede vendinger underveis. 

Litt humor var lagt inn i teksten med et navnevalg, som fikk meg til å le høyt, men stort sett er det spenning som gjelder. 

Persongalleriet er forholdsvis lite, og lett å bli kjent med. Scenene som utspilles er oversiktlige, og plottet er ikke for komplisert. 

Du har kanskje sluttet å lese høyt for barnet ditt, etter at det lærte å lese selv? Denne boken er godt egnet for høytlesning, hvis du vil dra 7-8-9 åringen med inn i sofakroken. 

Vil du holde barna borte fra mobilen i påsken, er en krim med handling denne påsken, absolutt en fin måte å få det til på. 

Jeg gleder meg til neste bok i serien, og anbefaler den gjerne videre ⚅